I et blogginnlegg kommer Nettavisens nyhetsredaktør Erik Stephansen med en rekke uriktige anklager mot Faktisk.no som ikke kan stå uimotsagt.

Av Kristoffer Egeberg, ansvarlig redaktør i Faktisk.no

Utgangspunktet er vår faktasjekk av Nettavisens påstand 14. november om at «16.000 forskere trygler om at du ikke skal få barn» - noe de altså ikke gjør. Det er, som vi konkluderte, faktisk helt feil.

I stedet for å ettergå sine egne journalistiske metoder, prøver Nettavisens nyhetsredaktør å faktasjekke oss. Han mener han tar oss «med buksene nede».

Det virker ikke som om han har stilt seg det grunnleggende spørsmålet: Hvorfor intervjuer ikke Nettavisen en eneste en av disse 16 000 forskerne i den opprinnelige artikkelen? Er det slik at de ikke tok seg bryet med å snakke med noen før de på egen hånd tolket seg frem til tittelen? For selv ikke i oppropet finnes det dekning for en slik vinkling. Dette svarer ikke Stephansen på.

Derimot stiller han seg undrende til at vi i Faktisk.no klarte å få tak i over 40 av forskerne på «bare» to dager, inkludert to av forskerne som har vært med på å utforme det omtalte oppropet.

Heller ikke disse to ser det ut til at Nettavisen har tatt seg bryet med å kontakte. Det fremgår i så fall ikke av den opprinnelige saken eller av Stephansens blogginnlegg. Derimot har Stephansen googlet seg frem til at de antakelig ikke er kvalifisert til å mene noe om hvordan Nettavisen tolker oppropet forskerne har utarbeidet.

Stephansen åpner med å påstå at vi tyr til «lurvete snarveier» og at vi «nekter å vise frem redelig metodikk som lar seg etterprøve».

Tvert om tror vi Stephansen har mye å lære om grundighet, åpenhet og redelig metodikk i møtet med oss. Vi er faktisk helt åpne om våre metoder. Vi tyr ikke til snarveier, og vi har i denne saken vist frem langt mer av vårt arbeid og kildemateriale enn hva som er normalt innenfor presseetikken og av Vær varsom-plakaten.

Det stemmer ikke, som Stephansen hevder, at han bare fikk vite konklusjonen da Nettavisen fikk mulighet til å kommentere faktasjekken før publisering. Han gjengir bare halve e-posten fra oss i sitt blogginnlegg. Hele ser slik ut, der vi har uthevet det Stephansen har utelatt i sitt resonnement:

"Vi har nå gjennomført en faktasjekk av påstanden om at «over 16.000 forskere ber deg slutte å få barn»/«16.000 forskere trygler om at du ikke skal få barn».

Oppsummeringsvis har vi skrevet dette:

«Det er ikke riktig at over 16 000 forskere ber deg slutte å få barn. Forskerne Side3/Nettavisen viser til har skrevet under på et opprop, der de trekker frem befolkningsvekst som ett av mange problemer for jordens bærekraft. På bakgrunn av dette oppfordrer de til at folk ikke bør få så mange barn at befolkningen øker. For å opprettholde befolkningen i Norge må kvinner i snitt få 2,1 barn. Tall fra SSB viser at norske kvinner i snitt fikk 1,71 barn i 2016, noe som altså er under det som skal til for å opprettholde befolkningstallet. Side3/Nettavisens overskrift om at forskerne ber deg slutte å få barn er derfor helt feil.»

I gjennomgangen peker vi på at det uttrykkes en bekymring for befolkningsvekst, og at vi bør begrense vår reproduksjon, men at antallet barnefødsler ifølge oppropet, ideelt sett bør ned til et nivå som på det meste vil opprettholde dagens befolkning - altså to barn per foreldrepar. Vi har vært i kontakt med 38 av de norske forskerne som har skrevet under på oppropet. Flertallet av dem kjenner seg ikke igjen i fremstillingen til Nettavisen og flere mener at den er misvisende og ukorrekt. Vi har også snakket med to av forskerne bak oppropet, som heller ikke kjenner seg igjen i fremstillingen.

Har du/dere lyst til å komme med en kommentar til konklusjonen?»

Nettavisen ble derfor før publisering gjort kjent med vår gjennomgang, innvendingene som ville komme, hvem som kom med dem, inkludert to av forskerne som sto bak oppropet. Antydningene om at vi ikke er åpne om denne prosessen er derfor helt feil. Her hadde Stephansen full anledning til følge opp om det var noe mer han lurte på. Det gjorde han ikke, utover å sende oss et tilsvar der han mente vi var både pedantiske og etnosentriske i vår konklusjon.

Faktasjekk er i seg selv en åpen og transparent journalistisk sjanger som i detalj opplyser leseren hvordan vi jobber, hvem vi snakker med, hvilken dokumentasjon vi forholder oss til, og hvordan vi kommer frem til våre konklusjoner. I tillegg til dette har Stephansen fått utfyllende opplysninger og dokumentasjon på e-post og over telefon. Som han selv skriver, blant annet navn og arbeidssted på samtlige vi har vært i kontakt med og hva vi har spurt dem om. Han har fått opplest noen av svarene over telefon, og han har fått et par av dem tilsendt på e-post. I tillegg fikk han forklaring på hvorfor vi ikke kunne skrive at alle var kritiske til Nettavisens fremstilling - fordi et par av dem ikke nevnte Nettavisens tittel eksplisitt i sine svar.

Dialogen med Stephansen pågikk over flere dager. Han stilte spørsmål om hvordan vi hadde fått tak i så mange forskere, om hvem de var og hvordan vi snakket med dem. Han tvilte på at samtlige av disse kunne ha lest eller forstått  oppropet de hadde skrevet under på. Hele Nettavisens artikkel bygger på at disse forskerne har skrevet under på oppropet. I dialogen med oss stiller Stephansen plutselig spørsmål ved akkurat dette.

Det er en merkelig antakelse. Hva bygger han den på? Dersom Stephansens antagelser skulle være riktige - altså at forskerne ikke har lest hva de skrev under på -  stiller det i så fall Nettavisens opprinnelige artikkel i et enda merkeligere lys.

Det er selvfølgelig vanskelig for Nettavisen å vite hvorvidt forskerne har lest det de har skrevet under på eller ikke, tatt i betraktning at ikke én av forskerne er intervjuet i Nettavisens artikkel.

Den jobben har Faktisk.no gjort. Nettopp for å få fakta på bordet.

Heller ikke nå har Nettavisen maktet å gjøre det journalistiske arbeidet. Stephansen har fått oversendt navn på alle forskerne, med oppfordring om selv å kontakte dem, dersom han vil gjennomføre en ordentlig faktasjekk av oss. Men i stedet tyr han til Google for å angripe troverdigheten til to av forskerne bak oppropet, og anklager oss for ikke å ha stilt dem de riktige spørsmålene, og for å ha lagt ord i munnen på dem.

Han hevder han ikke har fått vite hva vi spurte dem om. Hvis han leter i mailboksen vil han finne følgende svar på dette fra oss: ?De to spørsmålene som er stilt til forskerne er hvorvidt man i oppropet ber om at folk skal slutte å få barn, samt hva de mener er hovedbudskapet i oppropet?.

I sin bloggpost skriver Stephansen:

"Men heldigvis tenker vi journalister slik, at hvis vi ikke får svar fra den ene parten, så får vi spørre den andre. Og ganske riktig: Allerede den første forskeren vi spør, sender gjerne den fullstendige mail-utvekslingen mellom Faktisk.no og ham selv."

I samme åndedrag som Stephansen beskylder Faktisk.no for å drive selektiv gjengivelse, velger han selv bare å gjengi en liten del korrespondansen han har innhentet. I åpenhetens navn kan vi derfor gjengi vår e-post i sin helhet - der vi uthever den lille delen Stephansen gjengir:

"Jeg jobber som journalist i faktasjekktjenesten Faktisk.no og arbeider for øyeblikket med en faktasjekk av en påstand om at «16.000 forskere trygler om at du ikke skal få barn»/«over 16.000 forskere ber deg slutte å få barn». Påstanden fremmes i en artikkel fra Side3/Nettavisen [lenke til sak] der de omtaler et opprop som er underskrevet av over 15.000 forskere fra 184 land. Jeg har lest Nettavisens sak, samt artikkelen det vises til hos Alliance of World Scientists. Så vidt jeg kan forstå er det ingen som ber «deg» om å slutte å få barn, all den det står skrevet: «It is also time to re-examine and change our individual behaviors, including limiting our own reproduction (ideally to replacement level at most) and drastically diminishing our per capita consumption of fossil fuels, meat, and other resources.» - vi bør altså på det meste produsere ett barn per person. Jeg tenkte jeg også skulle høre med dem som har skrevet under på oppropet: Er det man ber om at folk skal slutte å få barn? Hvis nei, hva mener du at er hovedbudskapet i artikkelen og i oppropet? Si veldig gjerne ifra dersom det ikke stemmer at du har skrevet under på oppropet."

Stephansen insinuerer, basert på denne e-posten, at det er stilt ledende spørsmål fra vår side. Han mener også at det er velkjent at forskere er misfornøyde med at journalister ikke får med seg alt, men at dette ikke har noe med faktasjekk å gjøre.

Hvorvidt forskerne er misfornøyde har ikke noe å si for konklusjonen til Faktisk.no. Poenget er at det ikke finnes dekning for Nettavisens tittel i oppropet som tittelen baseres på.

Dette er det mulig å komme frem til også uten kommentarer fra forskerne som har skrevet under. Men for å være sikker, har vi også snakket med flere av disse forskerne. Noe en bør forvente at også Nettavisen gjør når de lager slike saker, for å avverge eventuelle misforståelser.

Når Stephansen først tok seg bryet med å be om vår mailkorrespondanse med denne forskeren, kunne det vært interessant å vite om han også fulgte opp sakens kjerne: Går denne forskeren god for Nettavisens fremstilling av oppropet? Trygler forskeren oss om å ikke få barn?

Svaret er fortsatt nei. Tross Stephansens mange avsporinger er dette påstanden som er faktasjekket av oss. Og det på en grundig måte.

At vi ikke utleverer hver eneste e-post og alt av kildematerialet til Nettavisen handler verken om manglende åpenhet, lurvete snarveier eller uredelig metodikk. Tvert om anbefaler vi Stephansen å lese Vær varsom-plakatens bestemmelser om kildevern og upublisert materiale. Herunder § 3.6 ?Av hensyn til kildene og pressens uavhengighet skal upublisert materiale som hovedregel ikke utleveres til utenforstående.?

Jeg er temmelig sikker på at redaktør Stephansen ikke utleverer alt kildematerialet Nettavisen håndterer i sine mange kontroversielle saker. Det må likevel forventes at de håndterer dette materialet på en god og redelig måte, slik vi gjør i alle våre faktasjekker.

Vi hadde ingen avtale med forskerne om at selve korrespondansen med dem skulle publiseres eller utleveres til andre. Dersom vi skulle ha oversendt e-postene til Stephansen, måtte vi ha tatt kontakt med dem i en ny runde for å klargjøre dette. Derfor oversendte vi heller alle navnene til Stephansen, slik at han skulle kunne ta kontakt med dem dersom han ville gjennomføre en faktasjekk.

Ettersom han da hadde navn og arbeidssted på alle vi hadde kontaktet, ville det naturlige være at Nettavisen gjorde jobben med å ettergå kildene, om de ønsket å faktasjekke oss. Det er slik journalister jobber.

Med fare for å gjenta meg selv overfor Stephansen: Vi stiller ikke ledende spørsmål, vi driver ikke cherry picking på sitater, og vi holder ikke tilbake vesentlig informasjon. Det er ikke slik sjangeren faktasjekk fungerer, og det er ikke slik vi utøver den. Dette fordi vi også følger resten av Vær varsom-plakaten til punkt og prikke. I tillegg til Den internasjonale faktasjekk-plakaten, som gir et forsterket etisk rammeverk for den virksomheten vi bedriver.

Vi står heller ikke i veien for Stephansens såkalte faktasjekk av oss, slik han hevder. Det han leverer er imidlertid ingen faktasjekk, men et blogginnlegg fullt av uriktige anklager mot Faktisk.no.

Stephansens blogginnlegg lover både pølser og rosiner, men inneholder ingen av delene. Det inneholder derimot en tolkning om at det å begrense barneproduksjonen til erstatningsraten er det samme som at som at 16.000 forskere trygler om at du ikke skal få barn. Det stemmer fortsatt ikke.

Så til slutt, litt om tolkning, som Stephansen er veldig opptatt av. Han angriper en av signatarene til oppropet, seniorforsker Per Fauchald ved Norsk institutt for naturforsknings avdeling i Tromsø, som mener Nettavisens påstand er sterkt misvisende. Stephansen skriver:

?Aha. Jeg skjønner, han mener at forskernes hovedbudskap ikke er å få folk til å slutte å få barn. Det er vår journalist Magnus Blaker ikke enig i. Det er riktig at oppropet nevner hele 13 ulike tiltak for å gjennomføre en bærekraftig politikk. Men forskerne skriver tydelig at det ene tiltaket som handler om befolkningsvekst, nærmest er en forutsetning for at de andre tiltakene skal lykkes. Derfor har vårt journalist konsentrert seg om dette ene punktet. Han har valgt ut det punktet han oppfatter som tyngst og mest oppsiktsvekkende, og skrevet en utfyllende artikkel om det. Det kalles journalistikk. At forskere er misfornøyd med at journalister ikke får med seg alt, eller helheten, er klassisk. Og velkjent. Men det har ingenting med faktasjekking å gjøre.?

Om vi tolker Stephansen rett, er det altså forskerne som har stilt seg bak oppropet som tolker oppropet feil, fordi Nettavisens journalist ikke er enig? Det har ingenting med journalistikk å gjøre.

Det vet for øvrig vår journalist og faktasjekker, som Nettavisens nyhetsredaktør «lar være å navngi fordi hun antakelig er ganske fersk». Vel du om det, Erik Stephansen. Ingen av våre medarbeidere er anonyme. Og jeg mener de alle utviser en større forståelse for journalistisk metode, presisjon, grundighet, redelighet og åpenhet enn hva du som presseveteran viser i ditt blogginnlegg.

Så overlater jeg det til andre å «tolke» hvem som står bukseløs tilbake.

De nye installasjonene på Karl Johans gate blir av mange sammenlignet med kloakkrør.

Av Thomas Thiis-Evensen

Først publisert i Aftenposten

Det er som om alle Oslos barnehager har fått søle fritt i sidegatene, mens betongindustrien har fått gratis lagerplass på Karl Johan.

Er det virkelig mulig? Tydeligvis, i Oslo. Forskrekkelsen gjelder kloakkrørene på Karl Johans gate, solstolene på Fridtjof Nansens plass, tømmerkoiene og Non Stop-prikkene i Kjell Stubbs gate. Og jeg kan fortsette: Serpentinerbitene i Kongens gate, sjøtangbenkene i Tordenskiolds gate og flytebryggene i Rosenkrantz' gate. Det er som om alle byens barnehager har fått søle fritt i sidegatene, mens betongindustrien har fått gratis lagerplass på Karl Johan.

Ser jeg bort fra assosiasjonene et øyeblikk, forstår jeg selvfølgelig hva byrådet vil med disse innretningene. Leke- og gøyinstallasjonene langs fortauskantene skal hindre parkering. Og betongrørene på Karl Johan skal hindre mulig bilterror. Det er bare dét at nøyaktig de samme behovene kan løses på fundamentalt forskjellige måter.

«Estetisk plan for Oslo?»

På hvilke måter, har byen selv beskrevet i 2009. Da vedtok bystyret enstemmig «Estetisk plan for Oslo», med detaljerte retningslinjer for design av belegg, trafikksikring, kanting, skilting og møblering i Oslo sentrum.

Og hva var hensikten med det? Det var for å sikre byen et helhetspreg, nettopp for å hindre blinde innfall og visuell forsøpling. Slik som at alle nye inngrep, store som små, moderne som retro, skulle understøtte og betone hovedstadens grunntone. Den som er blitt hamret ut av visjonære gründere gjennom 400 år fra Kristian Kvart til Linstow og Grosch. Og som har gitt likeverdigheten i Kvadraturen, symmetrien i Karl Johans gate og alvoret ved Akershusmurene.

Glemt?

Hadde byrådet husket å finne frem dette vedtaket for å hente noen poenger, ville de kanskje forstått, for eksempel, at en monumentalplass er monumental nettopp fordi den er tom og ikke en varmestue for kaffeslabberas. Slik som Fridtjof Nansens plass, som er laget stor for å gi avstand til det høye Rådhuset, mens det er fortauene rundt som er beregnet til kaffekoppene.

Tegningen: Theodor Kittelsens troll skremte vettet av folk på Karl Johan.
Thomas Thiis-Evensen er forskrekket over det han kaller kloakkrørene
plassert i samme gate. WikiArt.org

Og kanskje også forstått at Karl Johans gate er snorrett og åpen for å trigge nasjonalfølelsen med gardister på geledd, flaggende barnetog og sakte kortesjer på vei til Stortinget.

Nå må måpende borgere buksere seg ut og inn mellom skulderhøye bølgebrytere som er skjevt plassert mot Slottet, enten på fortauet eller på brosteinen, og dunket sammen som truende mobbegjenger på annethvert hjørne.

Og kanskje ville byrådet også oppdage at det faktisk finnes enkle pullerter som ser ut som nettopp dét, nemlig til å hindre påkjørsel og parkering. For det er faktisk ikke gitt at hindrene skal se ut som forstørrede brystvorter, tilslørte divaner og gjenglemte verktøykasser.

Temporært?

Angivelig er kloakkrørene på Karl Johan temporære. Om det er sant: Ta straks frem den vedtatte planen og begynn å tenke helhet. Da vil det nok slå byrådet at også leketøyene som er slengt fritt omkring, strider mot egne vedtak.

La derfor grabber, koster og malingsfjernere stå parate for å kjøre alt vekk. Jeg tror mange er klare for dugnad.

Thomas Thiis-Evensen

Foto: Privat

Skrevet av: Sayed Sohaib, masterstudent ved Midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo

En ny EU-måling viser at muslimer i Europa har større tillit til demokratiske institusjoner enn resten av befolkningen. Tallene fra den nye målingen stemmer også overens med SSBs levekårsundersøkelse i 2016 som viste at innvandrere, særlig innvandrere fra Irak, Eritrea, Somalia og Afghanistan, hadde større tillit til det norske politiske systemet enn befolkningen generelt.

En forklaring er at det kanskje ikke er så fundamentale forskjeller på hva som anses som grunnleggende verdier hos majoriteten og minoritetsgrupper slik enkelte politikere argumenterte for under valgkampen.

At muslimske innvandrere i Europa og Norge har stor tillit til demokratiske institusjoner kan forklares med at disse institusjonene gjenspeiler, eller i det minste er teoretisk ment å reflektere deres grunnverdier. Disse grunnverdiene er rettferdighet, ærlighet, medmenneskelighet, bekjempelse av fattigdom, bekjempelse av korrupsjon, tålmodighet, og toleranse.

Det er meget positivt at muslimer som en minoritetsgruppe har stor tillit til demokratiske institusjoner i europeiske land. Men for å bevare denne tilliten må det satses mer på integrering.

Integrering er en toveisprosess. Både minoriteter og storsamfunnet (både institusjonene og befolkningen generelt) har sine viktige roller å spille for å lykkes i integrering. Lykkes man ikke med integrering, kan denne tilliten bli mindre. Det må derfor satses mer på forskningsbaserte integreringstiltak som gir gode resultater.

Ifølge rapporten fra Migrant Integration Policy Index, er Norge blant topp 10-landene med best integreringspolitikk. Allikevel har Norge siden 2011 gått nedover på rangeringen. Samtidig scorer Norge svakest på anti-diskrimineringslover som en av indikatorene. MIPEX nevner derfor i sin konklusjon, at Norges integreringspolitikk bør forbedre sine anti-diskrimineringslover.

Eksempler på diskriminerende integreringstiltak er når for eksempel én spesifikk minoritetsgruppe stadig opplever institusjonelle restriksjoner som begrenser deres politiske, sosiale, økonomiske og religiøse frihet.

Dette vil dessverre etter hvert føre til at den sterke tilliten til demokratiske institusjoner minskes. Jo mindre denne tilliten blir, desto mer vil dessverre følelsen av eksklusjon øke. Og jo mer medlemmer av minoritetsgrupper føler seg ekskludert av samfunnet og dets institusjoner, desto mer vil sannsynligheten for sosiale bevegelser øke blant dem. Det er i en slik kritisk fase at medlemmer av minoritetsgrupper vil være ekstra sårbare og utsatt for tiltrekning av eksterne radikale, ekstreme, og til og med voldelige, sosiale og politiske bevegelser.

Frankrikes assimilerende og ekskluderende integreringspolitikk er et godt eksempel på det.

Ofte i forbindelse med forebygging av radikalisering, ekstremisme, og tilslutning til terrororganisasjoner, snakker man om såkalte «push»- og «pull»-faktorer. I en 2015 artikkel publisert på regjeringens nettside med tittelen «Risiko- og beskyttelsesfaktorer», listes blant annet utenforskap, følelse av diskriminering, følelse av urettferdighet, og manglende tro på løsninger via demokratiske midler, som «push»-faktorer som presser personer ut av deres samfunn, og som gjør det ubehagelig og lite greit å være en del av det samfunnet de er en del av.

Hvis én spesifikk minoritetsgruppe stadig opplever at juridiske og sosiale restriksjoner kun rammer dem, er det med på å øke følelsen av diskriminering og urettferdighet. Hvis politikere stadig adopterer en fryktskapende og polariserende retorikk knyttet til én spesifikk minoritetsgruppe så vil det bidra til økt skepsis, fremmedfrykt og mistenkeliggjøring blant majoriteten. Dette igjen øker følelsen av utenforskap hos medlemmer av minoritetsgruppen.

Forsterkning av slike «push»-faktorer vil dessverre skape en meget sårbar situasjon som voldelige ekstremistiske grupperinger kan utnytte ved å fylle vakuumet med deres narrativ. Det er i en slik situasjon at deres argumenter kan virke attraktive og overbevisende.

Et realistisk og effektivt forebyggingsarbeid mot radikalisering, ekstremisme og tilslutning til terrororganisasjoner er å forebygge at «push»-faktorer forsterkes blant medlemmer av minoritetsgrupper. Som et resultat, vil «pull»-faktorer knyttet til voldelig ekstremistiske grupper automatisk være mindre attraktive og effektive når det ikke foreligger sterke pressfaktorer. Forskning på hvorfor borgere fra vestlige land slutter seg til voldelige ekstremistiske grupperinger viser at eksklusjon, følelse av urettferdighet og diskriminering er blant de viktigste faktorene.

Nøkkelen til et fredelig samfunn er at alle dets borgere føler seg inkludert, samtidig som alle har like rettigheter og muligheter for suksess og fremgang. Et samfunn der forskjellene blir brukt som ressurs og styrke ? som ikke fremmedgjør de svake ? er et samfunn med velintegrerte borgere i harmoni.

I videre arbeid for et slikt inkluderende samfunn er det nødvendig med en rekke politiske tiltak, som blant annet inkluderer at:

• Myndighetene satser mer på forebygging av diskriminering i arbeidsmarkedet. Minoriteter er allerede godt representert i høgskoler og universiteter. Men det må skapes reelle og ikke-diskriminerende arbeidsmuligheter for minoriteter på lik linje med majoriteten.
• Politikere må gå fra en polariserende tone til en inkluderende tone. Forbud, restriksjoner og marginalisering av minoriteters sosiale, politiske og religiøse identitet bør ikke være den første løsningen på samfunnsmessige utfordringer.
• Myndighetene må satse mer på integreringstiltak som en toveisprosess. Integreringspolitikk må ikke være synonym med assimileringspolitikk. Utarbeidelsen av gode og effektive integreringstiltak må inkludere minoriteter i beslutningsprosessen. Myndighetene bør styrke den norske nasjonalidentiteten på en måte som styrker sameksistensen mellom ulike etniske, kulturelle, og religiøse grupper. Denne nasjonalidentiteten må være basert på grunnleggende verdier som gjenspeiler det moderne norske samfunnet. Grunnverdier som tillit, rettferdighet, ansvarlighet, mangfoldighet, toleranse, solidaritet, og demokrati.
• Myndighetene må sette inn tiltak som styrker minoriteters tillit til demokratiske institusjoner. Minoriteter må gis reelle og ikke-diskriminerende muligheter til samfunnsdeltakelse i form av sosial og politisk virksomhet via demokratiske midler.
• Myndighetene må ikke stadig problematisere og politisere ulike aspekter ved minoriteters identitet som en motpol til integrering. De bør heller sette inn gode integreringstiltak som ikke er identitetsfrarøvende.
• Myndighetene må ha tettere samarbeid med tradisjonelle religiøse menigheter og organisasjoner. Tiltrekning til voldelige ekstremistiske grupperinger på grunn av religiøse argumenter skyldes manglende religiøs kunnskap. Kunnskapsutveksling, finansiering, og tilrettelegging av tradisjonell religiøs undervisning vil forebygge voldelig ekstremisme.
• Integreringstiltak må ikke baseres på spekulasjoner og vage argumentasjoner. Det må satses mer på forskning på innvandringsrelaterte temaer slik at de politiske tiltakene som rammer vårt samfunn som helhet, og enkeltgrupper mer spesifikt, faktisk gjenspeiler den rådende oppfatningen i samfunnet generelt, og i spesifikke samfunnsarenaer mer konkret, basert på konkrete fakta og data.

#integrering #radikalisering #ekstremisme #minoritet #majoritet #assimilering #pushpullfaktorer

PÅSYDD: Armen var helt kappet av etter en ulykke. Her har kirurgene med Maria Vatne i spissen operert armen på plass igjen. Foto: Maria Vatne, OUS.

Skrevet av: Maria Vatne, overlege ved seksjon for hånd- og mikrokirurgi på ortopedisk avdeling på Oslo Universitetssykehus

Innlegget ble først publisert på Ekspertsykehus-bloggen

Hendene er viktige instrumenter i hverdagen, ikke bare for håndverkere og bønder, men i vanlige aktiviteter i hus, hage, lek og idrett. Små feilberegninger ved bruk av sag og vedkløyver kan gi store håndskader og sette folk ut av arbeid i lang tid. Hva skal man gjøre med en kroppsdel som er amputert?  Og hvilke muligheter er det for å få tilbake god funksjon?

Oslo Universitetssykehus (OUS) har nasjonal behandlingstjeneste for påsying av avkappede legemsdeler, som på fagspråket kalles replantasjon. Store håndskader og amputasjoner som egner seg for påsying blir behandlet hos oss, uansett hvor i Norge pasienten bor.

Skylles og legges i plastpose
Når noen skader seg alvorlig på hender og armer, vil vanligvis ambulanse eller legevakt sende pasienten til nærmeste lokalsykehus for vurdering. Før avreise, er det fint om fingeren skylles i vann og legges i en ren plastpose, eller det reneste man har tilgjengelig. Nedkjøling på is frarådes, fordi det gir risiko for frostskader.

Myten om at fingeren skal puttes i munnen, er nettopp det: bare en myte!

Sykehuslegene lokalt avtaler med håndkirurgene ved Ortopedisk avdeling, OUS, om pasienten kan være aktuell for å få amputatet påsydd. Da vurderes det hvor mye som er bevart på den avkappede delen, og om funksjonen kan bli bra ved påsying.

Man ser på hvor ødelagt amputatet er, om det er knust eller i flere biter, eller om nerver og blodkar er revet ut og ikke kan repareres. I sjeldne tilfeller kan det også være aktuelt å replantere andre kroppsdeler, som føtter, tær, penis eller øre.

REPLANTASJON: Arm påsydd etter ulykke. Foto: OUS.

Nerver gror bedre på barn
Vi prøver alltid å sy på amputerte fingre på barn. Når man er i vekst, har kroppen en unik evne til heling. Nerver gror bedre på barn, leddene blir ikke like lett stive og barn er flinke til å ta i bruk igjen hendene etter en skade.

Hos voksne har vi som hovedregel at vi alltid forsøker å sy på tommel, fordi den har en så viktig funksjon i grepet, selv om den er stiv eller uten følelse. Ellers forsøker vi å sy om det er to eller flere fingre som er skadet, eller om hele hånden er av.

En spesiell utfordring er armer som blir amputerte ved albuen eller lenger oppe. Når det er mye muskulatur i delen som er avkappet, tåler vevet dårlig å ligge noen timer uten blodsirkulasjon.

Ved armamputasjon har vi bare fire til seks timer å gå på, før vevet blir ødelagt.

Fingre kan sys på selv om det går et døgn før blodsirkulasjonen er gjenetablert.

MIKROKIRURGI: Maria Vatne fra Seksjon for hånd- og mikrokirurgi, Ortopedisk avdeling, OUS. Foto: OUS

Lykkes med omtrent 75 prosent
Etter replantasjon blir pasienten nøye overvåket, og temperaturen og fargen på fingrene registreres hver time. Disse målene kan fortelle oss om det er god blodgjennomstrømning i delen som er sydd på.

Omtrent 75 prosent av de påsydde delene klarer seg, resten blir amputert senere. Oftest er det da blodsirkulasjonen som ikke fungerer, slik at fingeren blir svart og tørker inn.

Når relantasjonen er vellykket er det fortsatt lang vei å gå tilbake til vanlig aktivitet, og pasientene går gjennom omfattende opptrening og kontroller hos oss, ofte i ett år etter skaden.

I tilfeller der det ikke er mulig å sy på og få tilbake fingrene, har vi forskjellige andre operasjonsmuligheter for å gi et bedre grep.

Dersom en hel tommel er borte, går det ut over gripeevnen. Da er det mulig å lage en ny tommel, ved å flytte en tå opp til hånden. Den nye tommelen vil få både bevegelse og følelse, og kan etter hvert  brukes nesten som den tommelen man mistet.

Innlegget er først publisert på Ekspertsykehus-bloggen. Og her kan du lese mer om Seksjon for hånd- og mikrokirurgi ved OUS.

#amputasjon #kirurgi #hånd #finger #mariavatne #ous

Av Alexander Karim, svensk skuespiller

Hei gutta. Kan jeg få snakke litt med dere?

Hvis jeg sitter og spiser en is. Og du ser isen min og tenker «Gud, det ser godt ut» og vil smake, så spør du selvsagt om lov først, ikke sant? Hvis jeg leser en bok og du synes den ser interessant ut, spør du selvsagt om du kan låne den når jeg er ferdig? Om du vil danse så spør du vel? Eller?

Det er sånn det fungerer i samfunnet. Når vi vil ha noe så ber vi om det. Det trodde jeg i alle fall. At vi er såpass siviliserte at det faktisk fungerer på den måten. 

Nå som vi har våknet til en verden dekket av ordene «Me too», kan vi bare konstatere at det ikke er tilfellet likevel. Her bes det ikke om lov. Her bys det ikke opp til dans. Her tar man. Ja MANN tar. For det er sånn det er, det er vi menn som gjør det. 

Ikke innvandrere, ikke kriminelle, ikke Sverigedemokrater eller nazister. Nei, nå kan vi ikke gjemme oss bak etiketter som vi beleilig kan plassere på noen andre enn oss selv. Det er oss. 

Manne Forssberg: - Jeg har krenket og skremt kvinner med min seksualitet

Promotion med annonselenker Tobarnsfar Manne Forssberg deler innlegg med hashtaggen #Ihave og innrømmer å ha både tafset og skremt kvinner. "Jeg var ikke spesielt opptatt av hvordan mine hender kunne oppfattes" skriver Manne Forssberg i sitt innlegg "Jeg trodde jeg hadde rett på andres kropper".

Vi med kuken mellom beina som av en eller annen grunn ikke kan holde den eller våre hender i sjakk. Det er du og jeg, Mannen. Fyren. Duden. Det er ikke en eller to av oss heller, vi er mange. Og vi er sterke. Dessverre. 

Så hva skal til? Hva skal til for at vi skal skjerpe oss? Den tydelige og sterke hashtaggen som spres som ild i tørt gress i sosiale medier er en god start, men det er klart at de fleste av oss sitter på kammerset og føler oss uskyldige?

Vi sender sinte emojier og varmende ord til våre venninner og kollegaer som har delt taggen. «Så fælt at du har opplevd dette vennen». Og så har vi det bedre. For vi, altså bare vi, er som sagt uskyldige eller hva?

«Jeg vet at det skjer, men jeg har faen meg aldri...» Jasså? Ikke noe kødding blant kompiser? Ingen berusede hender som har kommet frem i de sene nattetimene? Ingen «spøker» som har blitt oppdattet feil fordi hun sikkert var «overfølsom» eller noe? Er det helt sant? Trodde ikke det nei. 

Vi kan og må be om unnskyldning. Og det gjør jeg. Unnskyld. Vi kan starte hasjtagger som #mybad der vi kryper til korset. Men vi må gjøre mer enn det. 

#himtoo

Husker dere #jegharopplevd? Kampanjen ble satt gang av tidsskriftet Fett, i kjølvannet av at Cathrin Svanevik Frøyen skrev om opplevelser hun har hatt med seksuell trakassering. Som et tilsvar til Frøyens kronikk spurte Kjetil Rolness (på sin Facebook-side) om vi "bør ta inn over oss denne kvinnevirkeligheten?"

Det her kan ikke bare bli overstått og så føles det bra igjen fordi vi delte en hashtagg. Det er ikke bra igjen. Våre utallige beklagelser vil forsvinne ned i Facebook-feeden eller drukne i tweets. Neste nyhet. Vi går videre. Vi blar videre. 

Nei, i kveld setter jeg meg ned med mine sønner og forklarer dette for dem. Det finnes ikke gråsoner her. Enten er en handling rett eller gal. 

Det er galt. Alltid galt å ta tak i, presse seg mot, kalle noen en hore, utnytte sin posisjon. Alltid galt. Aldri rett. Aldri ok. Vi skal prate i kveld. Men ikke bare i kveld, men i morgen. Og dagen etter. Og dagen etter det. 

Til min datter skal jeg snakke om viktigheten av å forsvare seg selv. Å si ifra. Ikke ta det imot. Uansett hva det koster. Om det gjelder en venn eller en fremmed på gaten. 

Så brødre. Mine øyne er åpne. Jeg er klar. Jeg kommer til å snakke høyt om det jeg ser. Jeg kommer til å trekke i nødbremsen. Jeg kommer til å åpne portene til helvete. 

Den norske Hollywood-skuespilleren Natassia Malthe står fram som Weinstein-offer

Promotion med annonselenker Hevder Weinstein tvang seg på henne seksuelt. Malthe (43) holder onsdag kveld pressekonferanse i New York, der hun sier Hollywood-mogulen prøvde tvinge henne seg på henne seksuelt, skriver VG. Det skal ha vært to tilfeller hvor Malthe opplevde sexsuell trakassering fra Weinstein, forklarer Allred.

Og jeg blåser i om dere er mektige mediemenn eller viktige journalister. Jeg driter i hvilken avis dere jobber for eller om dere sørger for min lønnslipp. 

Hopp på dette toget med meg nå. For hashtaggen er en god begynnelse. Men der er vi og bare vi, som gjennom ord, og fremfor alt handling, kan få stoppet dette. 

Vi har skylda. Bare vi. Og en beklagelse er ikke nok. Så la oss være mange. Og sterke. Og vise at vi er mye bedre enn dette. 

Og til dere menn som tror at verden kommer til å fortsette å lukke øynene for deres oppførsel kan jeg bare si: 

Be afraid. Be very afraid.

Innlegget ble først publisert i Nyheter24 og er oversatt til norsk av Nettavisen. 

Skrevet av: Samatar Hussein (19), samfunnsdebattant og kulturell brobygger hos PMV

Man hører stadig at integreringen ikke fungerer som den skal når det gjelder muslimer. Men spørsmålet er da: Hva betyr det å være godt integrert i utgangspunktet? Er man en godt integrert norskmuslim når man har en jobb, kan norsk og er en skattebetalende, lovlydig borger eller er det slik at det i praksis kreves mer av muslimer? Og om det er slik at kriteriene for å være en integrert muslim er mer omfattende enn som så, så reises et mer betimelig spørsmål. Er det positivt for mangfoldet i landet at det er slik, og bidrar det til et bedre samfunn for alle?

Er det nok å være en lovlydig borger i arbeid?

Man liker å tro at å være et givende medlem av samfunnet er det som trengs for å bli regnet som et individ som har innlemmet seg i samfunnet, men tilsynelatende så er det ikke alltid slik. Ansettelsen av nikab-kledde Leyla Hasic ble den utløsende årsaken i kontroversen som omhandlet tilbaketrekningen av statsstøtten til Islamsk Råd Norge. Jeg mener personlig at Hasics ansettelse ikke kan brukes som årsak for å kritisere IRN, og det er en del grunner til det. En av dem er at IRN manifesterte de ulike måtene muslimer velger å praktisere islam på når de ansatte nikab-kledde Hasic.

Niqab bør forbys på offentlig plass

Norge bør si klart fra om at vi ikke ønsker heldekkende plagg som dekker ansiktet - hverken i skolen eller i det offentlige rom. For første gang i historien deltok en niqabkledt kvinne i NRK Debatten.

Muslimer er ikke en homogen gruppe med én måte å praktisere islam på, og derfor har IRN et ansvar for å manifestere disse ulikhetene i deres organisasjon nettopp fordi de skal fungere som en paraplyorganisasjon for alle muslimer i Norge. På grunn av denne avgjørelsen så har IRN fått min respekt.

Leyla Hasic er en muslimsk kvinne som tar del i arbeidsmarkedet og som er en lovlydig borger. På denne måten er hun godt integrert i samfunnet, men tilsynelatende så er ikke det nok med tanke på den ovennevnte hendelsen. Denne saken setter lys på et problem som jeg ikke ofte ser på dagsorden, nemlig at politikere gir inntrykk av at sann integrering kun kan komme som et resultat av at individet som skal bli integrert først må forlate sitt verdisett for å få en plass i samfunnet uten å bli marginalisert.

Bryter med Islamsk Råd etter ansettelsen av Leyla Hasic

Norges største muslimske trossamfunnet velger i kveld å melde seg ut av organisasjonen.

Er snikassimilering den beste veien videre?

Når en kulturell, religiøs eller etnisk minoritet må legge fra seg sine tankesett og verdier for å bli en del av storsamfunnet så mener jeg uten tvil den korrekte begrepsbruken for det er assimilering og ikke integrering. Opplevelsen mange muslimer desverre sitter igjen med etter at statsstøtten til IRN ble trukket er at den nåværende regjeringen verken tolererer eller respekterer at muslimer skal få lov til å uttrykke seg selv på en måte de selv vil ? så lenge det ikke kommer til skade for andre, som for eksempel måten de velger å kle seg på.

Snikassimilering fører med seg et klima av mistillit

Når regjeringen og lovgivere i praksis fremmer forslag som har som mål å frata muslimer en rett som betyr mye for dem og som hvis praksis ikke fører til noe skade hos noen - som å forby nikab for eksempel - så er det med på å plante et frø av mistillit hos norsk-muslimer, som kan spire seg ut til regelrett forakt for landets maktinstanser. Denne følelsen er ikke noe som begrenser seg til muslimer.

Enhver hadde følt dette om rollene var reversert.

Oppsiktsvekkende rapport om innvandrere i Norge

Jo lengre innvandrere bor i Norge - desto mindre integrert blir de.

En slik utvikling er ikke sunn for Norge

Det er gitt at det ikke er en sunn utvikling for den norskmuslimske befolkningen. Men et slikt klima er også skadelig for utviklingen av Norge. For at enhver stat skal fungere så bra som mulig så kreves det at alle borgere er med på å gjøre tilværelsen så bra som mulig for alle. For økonomisk framgang så innebærer det at alle skal gjøre sin del for samfunnet.

Men slik patriotisme er kun mulig å inspirere alle til, når alle medlemmene i samfunnet føler seg som en del av samfunnet i utgangspunktet. Og det krever tillit.

#integrering #muslim #norskmuslim #assimiliering

Skrevet av: Nann Jovold, forfatter og leder for Reell Likestilling

#METOO. Denne hashtaggen går som en farsott på facebook og twitter, både her hjemme og i USA, hvor den store seksuell trakasseringsskandalen mot Weinstein er et faktum.

At denne saken ikke er kommet opp før er et mysterium, for dette var da allerede en snakkis blant mine filmvenner før jeg flyttet over dit i 2012/2013.

Skuespiller Sofie Frost: - Regissøren blottla penisen sin for meg

Regissøren sa han måtte gjøre noe som var en del av hans kreative prosess, forteller skuespiller Sofie Frost.

Det som forundrer meg er manglende evne til å snakke med menn i bransjen, menn generelt om deres erfaringer med dette avskyelige som skjer både i filmbransjen, musikkbransjen, på arbeidsplasser verden over, ja til og med i klasserommene på ungdomsskolene her i landet.

Hva med gutta?

Jeg har lest mye forskning på emnet, og jeg har sett mye stygt både som livvakt i USA, som dørvakt i Norge, og for ikke snakke om som medmenneske, mamma, og samfunnsdeltaker. Gutter og menn trakasseres også.

Jeg hadde en lang samtale med en av mine nære venner i USA, en fremadstormende, vakker, ung mann, som tidligere deltok i skjønnhetskonkurranser for gutter og menn. Vi snakket om seksuell trakassering og hvorfor menn ikke sier noe. Hans dom var knusende: «Om en person med makt over din karriere stikker hånda ned i underbuksa di for at bulen skal være korrekt på bilder, så sier du ingenting! Det står tusenvis av andre pene unge menn som gjerne vil ha jobben din om du skulle slå deg vrang.»

Min venn fortalte meg episoder om kontrollerende managere, både menn og kvinner, som krevde nøkkel til din bolig, for plutselig komme om natten og legge seg i sengen din. Som krevde å få «undersøke» kroppen din når som helst, og hvor som helst, pga de måtte vite hva de solgte. Managere som raste i sinne etter å ha gått gjennom søpla di og ha funnet et kondom, som viste at du hadde en kjæreste. Som truet kjæresten din, og som i neste øyeblikk selv stappet hånda ned i buksene dine for å fikse på pikken din før en rød løper gange.

Jeg snakket med en annen kompis i filmindustrien som faktisk følte seg truet til å ligge med en av matriarkene i Hollywood, for å få en fillerolle i en serie. Kvinnen er godt over 70, ledende innen filmindustrien, og har mye makt over unge og lovende menn som kommer og vil gjøre karriere.

Vi henger oss opp i Weinstein, men tro meg, kvinnene er ikke så mye bedre. Disse eldre matriarkene, som gjør det de vil fordi de kan. Det er lettere å henge styggedommens ansikt på en mann, men kvinner er omsorgsfulle, søte, snille og så videre. De ville vel aldri gjort noe slik?

Vel, de siste to årene har jeg snakket med menn, gjort undersøkelser på hvilken forskning som har med seksuell trakassering av menn å gjøre. Samtalene har vært ganske dype, og mange har slitt med å fortelle hva de har opplevd.

Menn helt opp i 60-årsalderen utsettes for seksuell trakassering av kvinner, menn trakasseres seksuelt av andre menn. Og jeg tok en kjapp undersøkelse blant menn jeg kjenner: Av 18 svar hadde 14 vært utsatt for seksuell trakassering på arbeidsplassen. HALVPARTEN av disse av kvinner, den andre halvparten av menn. Flesteparten var utsatt for fysisk trakassering, og samtlige for verbal og non-verbal trakassering.

Nesten samtlige menn i undersøkelsen hadde vært utsatt for det jeg kaller hverdagstrakassering.
 

Björk anklager Lars von Trier for seksuell trakassering

Den islandske artisten Björk anklager filmregissør Lars von Trier for seksuell trakassering under innspillingen av "Dancer in the Dark".

Og både skandinaviske, amerikanske og canadiske studier viser så å si det samme. Snittet er faktisk for hver 3.kvinne som er utsatt for seksuell trakassering, så er tallet 1,8 menn. 8 av 10 kvinner vil oppleve en eller annen form for seksuell trakassering gjennom livet. 7 av 10 menn vil oppleve det samme.

I disse yrkene opplever kvinner mest seksuell trakassering

Shopping med annonselenker Les hvilke yrker som er spesielt utsatt. Det er unge kvinner som er spesielt utsatt for seksuell trakassering, ifølge undersøkelse fra Statistisk Sentralbyrå (SSB). Ifølge ny statistikk, som presenteres hver tirsdag via deres nye temaside "Slik har vi det - Livskvalitet og levekår", er mobbing og seksuell trakassering like vanlig overalt i landet vårt.

Jeg har alltid vært en som liker å observere menneskers atferd fra utsiden. Kall meg gjerne en kikker, men ikke en sånn ekkel en. Jeg observerer menneskers atferd i grupper, samlinger, og på større arrangement. Sist helg satt jeg på Langhus og observerte ungdommer fra 11-14-årsalderen og hvordan de oppførte seg hverandre i mellom.

Det som sjokkerte meg var hvor seksuelt aggressive disse unge jentene var.

Det holdt ikke bare med å ta guttene på rumpa. Nei, her skulle både magen tafses på, klappe litt foran på shortsen, og vri brystvorta på guttene.

Jeg ble faktisk ganske satt ut av at INGEN voksne grep inn og sa at den typen oppførsel ikke er greit. Hverken hallvakter, trenere, eller foreldre som var tilstede så ut til å anfektes av denne typen oppførsel. Og jeg kunne ikke la vær å lure: Hva om gutta hadde oppført seg slik mot jentene? Tatt de på puppene, mellom beina, eller strøket de over rumpa. Hadde de voksne reagert da?

Etter å ha lest nordisk forskning fra både NTNU og Universitetet i Stockholm om seksuell trakassering blant ungdomsskoleelever og videregående elever, så mener jeg at det er her vi må begynne å sette ned foten om hva som er godtatt oppførsel og ikke.

Vi kan ikke vente til man er fem, ti år ut i sin karriere før vi skriver ut om en ukultur i arbeidslivet, når den seksuelle trakasseringen godtas og ansees som barnestreker, og det bygges et maskulint hierarki på ungdomsskolen og på videregående.

Vi må ta faenskapen ved rota, både blant gutter og blant jenter. For dette er ikke greit! Slik oppførsel er ikke greit!

Politiet hånflirte av mann som fortalte om voldtekt

For mange handler skammen om den sterke mannsrollen. Om at man skal være den som fikser alt, sier daglig leder i organisasjonen UtsattMann, Jarle Holseter til ABC Nyheter. Han møter daglig menn med forferdelige voldtekts- og overgrepshistorier, og hører i tillegg skrekkeksempler hvor mannlige ofre som velger å anmelde, ikke blir tatt på alvor.

Vi må tørre snakke om dette, sette fokus på at dette er ikke lov, det er faktisk paragrafer mot denne typen oppførsel. Og vi som voksne må tørre sette grenser for hvilken type oppførsel våre barn og deres omgangskrets har som er akseptabel.

Så over til denne oppleste og vedtatte sannheten om at menn er overgriper, og at kvinner er offer: Kan vi fortsette å ha et så entydig syn på dette? Er det ikke på tide at vi åpner opp og innser at seksuell trakassering er en allmenn styggedom som skjer både menn og kvinner. Kan vi tørre ta faenskapen ved rota?

Det er ikke lenger snakk om en hashtag som sier #metoo, det er snakk om en ukultur som unger lærer på barneskolen, som feies under et teppe i flere tiår før plutselig oppførselen ikke lengre er grei.

Det handler om #metoo, #himtoo, #hertoo, # theytoo, #ustoo

Av: Kristin Ørmen Johnsen, stortingsrepresentant og Høyres innvandringspolitiske talsperson

I statsbudsjettet for 2018 foreslås det å fordele vel 24 millioner kroner til nasjonale ressursmiljøer på integreringsfeltet. Human Rights Service (HRS) er ett av disse miljøene som foreslås tildelt midler. HRS? nyeste prosjekt om å dokumentere hva som faktisk skjer i Norge, har skapt bølger. Folk oppfordres her til å sende bilder for å dokumentere at islam i økende grad dominerer det offentlige rommet.

Dette er ikke første gang HRS er i hardt vær. Organisasjonen har blitt anklaget for å bruke ufine og uetiske arbeidsmetoder i arbeidet ved flere anledninger. De har blant annet blitt anmeldt av forfatter Amal Aden for brudd på arbeidsmiljøloven, krenkende påstander og ulovlig overvåkning.

Flere har tatt til orde for å stoppe statsstøtten. Hensikten med at staten støtter organisasjoner på integreringsfeltet er grovt sett at disse skal medvirke til økt deltagelse i, og gi økt tillit til samfunnet. På samme måte skal organisasjonene bidra til å spre kunnskap om mulige utfordringer og være en kilde til alternativ kunnskap.

Jonas Gahr Støre spurte i trontaledebatten statsminister Solberg om støtten til HRS faller under disse kriteriene. Statsministerens svar var at vi gjerne kan diskutere hva denne organisasjonen gjør, men at vi da også bør diskutere om vi bare skal finansiere de organisasjonene som vi er enige med.

Må tåle å bli krenket. Ytringsfriheten omfatter også uttalelser som vi oppfatter som kontroversielle, støtende eller sjokkerende. Staten skal legge til rette for en åpen og opplyst samtale, men vi må faktisk tåle å bli krenket i et demokratisk samfunn.

Dokumentasjonsprosjektet om islams dominans av det offentlige rom i Norge kom etter at forslaget til statsbudsjett var ferdig. Bildeprosjektet er diskutabelt fordi det blant annet kan stilles spørsmål om prosjektet er et brudd på åndsverksloven. Det er også et spørsmål om bildene kan oppfattes som en hatefulle ytring. Hatefulle ytringer bruker språklige og visuelle virkemidler som fremhever negative holdninger og oppfatninger basert på etnisitet, religion og seksuell orientering.

Storhaug tok i helgen litt selvkritikk for bildebruken - det var på høy tid. Uansett så får andre ta seg av det juridiske, men min oppfordring til Hege Storhaug og HRS er uansett å droppe hele bildeprosjektet.

Som 47 år gammel kvinne har jeg hørt alt. Uten at det er noe problem.

Av Inga Ragnhild Holst, Spicymedia.no

Den siste uken har medier over hele verden skrevet om studenten Noa Jansma (20) fra Nederland. Hun driver Instagram-kontoen Dearcatcallers der hun legger ut selfier av seg selv og angivelige catcallers, altså menn som roper, snakker og plystrer til ukjente kvinner på gaten.

Det er mange problemer med dette prosjektet. Vi vet ikke hva som har skjedd. Vi har bare den tjue år gamle studentens ord om at mennene som er avbildet skal ha snakket til henne på en måte som hun opplever som negativt og kanskje krenkende. (Klikker du deg inn på kontoen vil du se at mennene har sagt ting som «sweet girl» og «Kan jeg bli med deg?»)

 

Et innlegg delt av dearcatcallers (@dearcatcallers) tirsdag 12. Sep.. 2017 PDT

I 2014 siden ble et tilsvarende prosjekt lansert. Markedsføringsselskapet Rob Bliss Creative laget da YouTube-videoen 10 Hours of Walking in NYC as a Woman på oppdrag for nettverket Hollaback som jobber mot gatetrakassering. En skuespiller gikk i utvalgte gater i bydelen Harlem. Videoen ble en slager og 45 millioner mennesker har sett den. Hollaback mener gatetrakassering er et brudd på menneskerettighetene. Andre som har vært opptatte av fenomenet, mener menn bør straffes.

Innlegget ble først publisert hos Spicymedia.no

Men hvem skal bestemme hva som er lov til å si i det offentlige rom? Du? Jeg? Når skal man ta kontakt? Skal vi ha bestemte tidsrom? En annen konsekvens av kriminalisering av tilnærmelser i det åpne rom, er at også jeg  kan rammes. Skal jeg virkelig  bli ilagt forbud, straffet og kanskje presentert som plagsom i sosiale medier, dersom jeg kontakter noen på gaten og den angivelige fornærmede finner det ubehagelig? Eller mener Jansma og Hollaback at det kun er menn som skal unnlate å henvende seg til ukjente? Det er heller ikke til å komme bort fra at avsenderen som prospekt, kan påvirke hvordan «komplimentet» blir oppfattet. Mennesker har biologiske disposisjoner som styrer adferden vår.

Og hva er forskjellen på catcalling og innpåslitne selgere fra strømselskap og trankapselprodusenter? Skal vi forby alle aktiviteter vi ikke liker? Og kan kvinner ta igjen? Min colombianske venninne Estrella vet å navigere. En dag vi gikk ned en gate i Madrid, får vi en melding fra en mann.

- Jeg har aldri sett to så pene damer på et og samme sted før.

Min gatesmarte venninne svarte cyanidgiftig:

- Vel, nå har du sett det også!

Det å være likestilt innebærer ikke bare å ha like rettigheter, men krever også at vi tar ansvar. Catcalling-kampanjene derimot er puslete som feministisk prosjekt. Det er et uttrykk for at kvinner krever ekstraordinær beskyttelse mot livet selv. Det er ikke noe feministisk i det, det er infantiliserende.

I debatten på sosiale medier i dag har jeg merket meg at flere av kvinner si at de «er redde for hva catcallingen kan føre til». Men kjenner noen til data som viser at catcalling fører til noe utover en viss mulighet for å få sin stolthet såret, at man blir forstyrret i sin egen tankerekke og avhengig av kontekst og omgivelser (at en mann i en mørk, folketom gate sier han vil være setet ditt, oppleves som mer skremmende enn i Vogts gate i lunsjtid), at vi blir skremte? Bør man ikke ha et visst datagrunnlag før man iverksetter prosjekter der man angriper folk  virtuelt - uten mulighet til å imøtekomme påstandene?

Men sakskomplekset bunner i at vi ikke kan og heller i bør kontrollere alt som skjer i det offentlige rom (og jeg snakker ikke om trusler og voldtekt, som er straffbare handlinger). At folk har ulik oppfatning av hva som er passende språk, på samme måte måte som vi må leve med at noen synes det er greit å prakke trankapsler på fremmede mennesker.

Jeg skal gi menn et tips: Hvis du virkelig ville være setet mitt, så er det ingen god idé å rope det til meg mens jeg sykler forbi. Jeg har aldri hørt om en kvinne som i en slik situasjon, stoppet sykkelen og sa: «Ja, det var en god idé. Kom igjen!». Undersøkelser viser også at kvinner blir skremte av grov tiltale. Vil du være en bra mann, så lar du det være. Men selv om noen menn bare liker å si sleske ting, så skal jeg kunne ha min frihet til å vandre i gaten og ta kontakt med dem jeg ønsker. Det innebærer at også menn skal kunne gjøre det. Ønsker kvinner et virkelig likestilt samfunn, så kan vi ikke dåne som fruentimmere fra Victoria-tiden og kreve å aldri bli emosjonelt krenket.  Svar heller: Fortsett å drømme! Og pris deg lykkelig over at vi kan både gjøre tilnærmelser og avvise dem som måtte komme.

Kvinne tar selfies med fremmede menn på gata - men de har alle én ting til felles

Av Oline Margrethe Rustad, gjesteredaktør i Nettavisen

Jeg er en 17 år gammel hvit jente fra Eidsvoll i et av verdens beste land. Jeg har ikke så mye å klage over. Menneskeheten er utstyrt med memer og et naturlig ønske om å gjøre verden et bedre sted for neste generasjon. Med denne teksten så vil jeg fortelle om spesifikke opplevelser for å understreke mer nøyaktig mye av det kjipe en ung jente i et vestlig land må gjennomgå. 

  I 3. klasse hadde vi en skriveøvelse i norsktimen. Denne øvelsen gikk ut på å lage to lister: én med «gutteting» og en annen med «jenteting». Jeg fant igjen denne kladdeboka for litt siden. «Jeg tror ikke på at det finnes noe som heter gutteting og jenteting. Gutter kan bruke bh hvis de vil» hadde jeg skrevet, i stedet for å gjøre oppgaven. Jeg husker at jeg fikk kjeft av lærerinna for dette. 

Les også: Å være eller ikke være feminist

I anledning den internasjonale jentedagen er Oline Margrethe Rustad gjesteredaktør i Nettavisen i forbindelse med kampanjen #Girlstakeover. Oline er styreleder i Jentefronten, som er Kvinnefrontens ungdomsgruppe for feminister mellom 12 og 20 år

 På barneskolen var det normalt at jentene og guttene lekte adskilt. En gang i femteklasse fant guttene på en lek som gikk ut på å finne bøyelige kvister/stilker rundt omkring skolegården, jage jentene, og deretter piske dem med kvistene. Da jeg forsøkte å gå til lærerne for å si ifra om dette og si at «jenter ikke bør bli behandla sånn», reagerte lærerne på dette som all annen vold mot jenter i en skolegård: som «lek», eller til og med «flørting».

 I løpet av ett semester (5 måneder) da jeg var 15 og 16 år gammel fortalte seks venninner til meg at de hadde blitt voldtatt, hvorav fem av dem ikke hadde sagt det til noen før. Det var også to av mine venner som kom ut av forhold med eldre menn hvor de ble misbrukt. Kun én av disse åtte vennene mine anmeldt saken til politiet, og ingen av dem har fått rettferdighet for hva som ble gjort mot dem. 

Siden jeg gikk på en katolsk privat ungdomsskole hadde jeg litt annerledes seksualundervisning. For det første så fikk vi ikke seksualundervisning før de fleste i klassen allerede hadde fylt 16 år. Vi fikk reproduktiv undervisning i KRL (religionsfaget) og naturfag, i tillegg til at det kom en dame inn fra Sex og Samfunn som skulle svare på våre spørsmål om sex. Denne damen hadde tydeligvis noen forutinntatte oppfatninger om katolske skoler, fordi hun var for opptatt til å uttrykke at «på soverommet er alt lov» til å nevne hvor viktig samtykke er. 

 En gang på skolen var vi uten lærer i en mattetime. En gruppe gutter brukte denne friheten til å se på bondage-porno i klassen mens alle andre ble tvunget til å høre på. En medelev av meg snudde seg rundt og spurte pent om de kunne skru det av fordi det gjorde henne veldig ukomfortabel. Da svarte en av guttene «hvorfor skal ikke vi få se på dette når dere jentene prater om mensen hele tida?»

Les også: I Norge kan barn mellom 16 og 18 år gifte seg med tillatelse av foreldre

Fordi jeg ikke er hårløs fra nesa og ned så blir jeg ikke ansett som «pulbar», og jeg har til og med blitt kalt ikke-pulbar direkte. Jeg har også hørt historier om gutter som nekter å fortsette med akten når de innser at jenta de gjør det med ikke er barbert nedentil. Jeg kjenner faktisk ingen jenter som ikke er barbert nedentil og under armene. 

 Når våren kom og jeg begynte å gå med singlet, likte ikke medelevene mine å se armhulehåret mitt. Så i et storefri gikk de ut på butikken og kjøpte barberhøvler til meg og tvang meg til å barbere meg på toalettet. De syntes dette var underholdende; som å vise en liten jente hva det betyr å være en ung kvinne. De ble rett og slett litt fornærmet av armhulehåret mitt. 

 En venninne av meg som er tradisjonelt tiltrekkende har opplevd en ekstrem mengde seksuell trakassering på gata fra veldig tidlig alder av. Det var verst da hun var 14, hvor hun fikk minst et par ekle typer etter seg i uka. Jeg var også med henne en gang hvor det kom en eldre mann opp til henne og nektet å gå fra henne før han fikk mobilnummeret hennes og la henne til på Facebook. 

 På slutten av ungdomsskolen er en del av pensumet i samfunnsfag å lære og prate om seksuell trakassering på arbeidsplassen og i skolen. Noen måneder etter at vi hadde lært om dette, ble det offentliggjort en chat mellom noen gutter i klassen min. Samtalen hadde hovedsakelig handlet om jentene på trinnet og deres seksuelle fantasier og lyster mot dem. Meldingene er noe av det forferdeligste jeg har sett. Jeg vil egentlig ikke gi noen eksempler, men for å illustrere hvor alvorlig det var så lød en av samtalestarterne «Hva hadde du gjort med kroppen til [jentenavn] hvis hun var lam?». Oversettelse: «hva ville du gjort med kroppen til [jentenavn] hvis hun ikke kunne stå imot?».

Les også: Intimopererte har porno-kulturen å takke

Noen av disse elevene hadde gått på skole sammen i 10 år og følte seg trygge på hverandre. Det er unødvendig å si at jentene i klassen ikke følte seg så trygge lengre. Denne chatten ble forresten sendt direkte til personene det handlet om, for å strø litt mer salt i såret. 

Jeg har kanskje flere privilegier enn mange andre jenter, som for eksempel det at jeg får skrive denne teksten i det hele tatt. Men jeg håper at det kan få andre (spesielt unge) jenter til å fortelle om opplevelsene sine. Hvis vi holder på disse opplevelsene og ikke får uttrykt hvor grusomme og urettferdige de er, blir opplevelsene en del av oss og de kan til og med få oss til å tro at «det er bare sånn», «det er ikke noe vi kan gjøre med det», og til og med «vi fortjente det». 

Norske gutter ser mest porno i Europa - disse går til kamp mot porno

Av Emily Nerland (17), styremedlem i Jentefronten

Vi er klar over at ikke alle kvinner FØLER seg undertrykt, men vi VET at de er det.

10. mars ble det publisert et Si ;D-innlegg fra 19-år gamle Michelle som føler seg krenket av vår parole «La fitta flagre fritt» under 8. mars. Hun har selv tatt intimkirurgi og i likhet med flere som har kritisert oss, mener hun at vi skambelegger henne.

Dermed benekter hun vårt argument om at ønsket om intimkirurgi fullt og helt kommer fra skjønnhetspresset i samfunnet.

I anledning den internasjonale jentedagen er Oline Margrethe Rustad gjesteredaktør i Nettavisen i forbindelse med kampanjen #Girlstakeover. Oline er styreleder i Jentefronten, som er Kvinnefrontens ungdomsgruppe for feminister mellom 12 og 20 år. Denne saken er publisert i forbindelse med markeringen av dagen. 

Vi er klar over at ikke alle kvinner FØLER seg undertrykt, men vi VET at de er det.

Mange innser ikke at de sitter i midten av pornokulturen, og de forstår ikke hvordan det påvirker dem, ei heller at det faktisk påvirker dem.

Les også: I Norge kan barn mellom 16 og 18 år gifte seg med tillatelse av foreldre

Vi kritiserer deg ikke

Jeg må bare få det frem med en gang: Michelle, vi kritiserer deg absolutt ikke. Det er ikke vi som er fienden her, det er pornoindustrien.

Vi ønsker ikke at dere skal skamme dere, absolutt ikke. Vi ønsker å belyse mekanismene som står bak. De mekanismene som er blitt så vanlige i vår hverdag at de blir forsvart.

At så mange tar denne parolen personlig, viser bare at pornokulturen har gått inn på dem.

I vår tid er det ekstremt viktig å tenke kritisk på hvordan samfunnet påvirker oss. Man lurer kanskje på hvorfor jenter tar disse inngrepene. Svaret er press, kultur, feilidealer.

Med mindre man har en medisinsk grunn, for eksempel at underlivet gjør vondt under sex, at utformingen hindrer deg i å reprodusere, eller at du føler ubehag i hverdagen, så ser jeg virkelig ikke noen reell grunn til å ville bruke ressurser på det. ALLE vulvaer er forskjellige.

Det finnes ingen idealvulva man skal gå rundt og ønske seg. De fleste som ønsker intimkirurgi, ønsker det fordi de indre kjønnsleppene henger utenfor de ytre.

Det mange ikke vet, er at dette er tilfellet for 50 prosent av alle vulvaer.

Enorm innflytelse

På grunn av manglende seksualundervisning får unge kunnskap gjennom porno. Pornoen forteller oss hvordan vi skal se ut, og vi får ingen andre referanser på grunn av tabuet rundt underlivet.

Det er få som vet hvordan flertallet av underliv ser ut, fordi i motsetning til fjesene våre, er det ikke noe vi ser daglig. Dette resulterer i at pornokulturen har en enorm innflytelse på oss.

Og når jeg snakker om pornokulturen, snakker jeg ikke bare om videoene på Pornhub og slike sider. Pornokulturen påvirker deg gjennom plakater på bussen, reklamer på tv-en, bilder i skolebøker, gjennom en enorm mengde småting i hverdagen.

Og det virker ikke som om folk kritiserer denne påvirkningen i den grad de burde.

Og mediene har faktisk løftet fram jenter med positive erfaringer fra intimkirurgi. Nylig hadde VGTV en debatt med Maria Høili, som selv har tatt intimkirurgi og synes det hjalp på selvfølelsen hennes. Hun ble forklart veldig flott av Hanne Størset fra Kvinnegruppen Ottar hvorfor hun har oppfattet det feil. Jeg anbefaler å se debatten.

Fjerne jerngrepet

Jentefronten og andre unge jenter er ikke eksperter på bivirkninger ved labiaplastikk. Men vi er klar over at kirurgi kan ha mange bivirkninger, lik andre inngrep.

Det vi derimot er eksperter i, er hvordan samfunnet påvirker unge jenter i en retning som er ugunstig for selvfølelsen deres.

Det er dette vi kritiserer i «La fitta flagre fritt»-parolen. Vi er nødt til å starte en fundamental samfunnsendring hvor pornokulturen ikke har et jerngrep på vår selvfølelse.

Innlegget ble først publisert i Aftenposten. 

Norske gutter ser mest porno i Europa - disse går til kamp mot porno​