hits

Politikk

Pressens behandling av Trond Giske og varslingssakene mot ham

Oslo 20171012.Ap-leder Jonas Gahr Støre (tv) og Aps finanspolitiske talsperson Trond Giske i Vandrehallen etter fremleggelsen av statsbudsjettet 2018 på Stortinget torsdag.Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Ap-leder Jonas Gahr Støre (tv) og Trond Giske i Vandrehallen på Stortinget i desember. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Av Olav Terje Bergo, tidligere redaktør i BA

Brev til Norsk presseforbund v/ Elin Floberghagen

Jeg har fulgt pressens behandling av varslingssakene mot Trond Giske med økende uro. Den partijournalistikken medieeierne, redaktørene og journalistene brukte 50 år og mye diskusjon på å avvikle, var for min generasjon av redaktører et stort skritt i riktig retning i arbeidet for integritet og troverdighet, for en skarpere og tydeligere definert redaktørrolle, for presseetikk, journalistisk kvalitet og troverdighet. Nå ser det for meg ut til at partijournalistikkens rolleblanding er tilbake, men nå uten å vedstå seg sitt partiske perspektiv når de går inn i striden innenfor og mellom de politiske partiene.

Jeg ber Presseforbundet vurderer å ta et initiativ for å minne om våre felles presseetiske verdier. Bakgrunnen for å be om det, er Vær varsom 1.4, andre ledd:

Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.

Når flere nyhetsmedier samarbeider med anonyme varslere om å publisere generelle beskyldninger mot Trond Giske, som han og andre er avskåret fra å svare konkret på, er det grunn til kritiske spørsmål til deres behandling av saken, særlig med bakgrunn i Vær varsom 3.1 og 3.2, andre ledd:

Kilden for informasjon skal som hovedregel identifiseres, med mindre det kommer i konflikt med kildevernet eller hensynet til tredjeperson.

Vær spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder, informasjon fra kilder som tilbyr eksklusivitet, og informasjon som er gitt fra kilder mot betaling.

Arbeiderpartiet er ennå ingen søndagsskole

Arbeiderpartiets interne partikultur virker pill råtten, med drapstrusler, gjensidige beskyldninger om løgn og illjojalitet som foreløpige bunnpunkt. Det er nesten ikke til å tro, oppgjøret som nå foregår i Arbeiderpartiet. Mens partileder Jonas Gahr Støre ber om sentralstyrets oppslutning til en saklig og grundig saksbehandling av anklagene mot nestleder Trond Giske, går den andre nestlederen - Hadia Tajik - ifølge VG på talerstolen og leser høyt fra de angivelige varslene.

Vær varsomplakatens punkt 1.2 andre ledd er også aktuell:

Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.

Slik det ser ut, samarbeider noen varslere med noen nyhetsmedier på en slik måte at deltakelsen i den offentlige diskusjonen begrenses. Særlig alvorlig er det at Trond Giske avskjæres fra å forsvare seg konkret, fordi det konkrete innholdet i varslene er fortrolig og varslerne er lovet fortrolighet fra partileder Jonas Gahr Støre og partisekretær Kjersti Stenseng. Trond Giske er informert om innholdet i varslene, har forklart seg for partileder Gahr Støre og partisekretær Stenseng, beklaget sin handlemåte i en av sakene, omtalt andre varsler som falske og fratrådt som nestleder inntil videre. Hans mulighet for å forsvare seg offentlig, er imidlertid sterkt begrenset. Det skaper en informasjonssituasjon som gir grobunn for rykter om og en hekseprosess mot Trond Giske.

Tidligere redaktør ber Presseforbundet vurdere Giske-dekning

Promotion med annonselenker Tidligere BA-redaktør Olav Terje Bergo ber Norsk Presseforbund vurdere mediedekningen av Giske-saken. Den gir grobunn for en hekseprosess, mener han. - Jeg har fulgt pressens behandling av varslingssakene mot Trond Giske med økende uro, skriver Bergo i et brev som er oversendt Norsk Presseforbund torsdag.

Når pressen over flere tiår avviklet partijournalistikken, var det for å forlate rollen som deltaker i partipolitikkens maktkamper innenfor og mellom partiene.

Varslerne er i sin fulle rett til å be om anonymitet og stille krav til nyhetsmediene om hvordan den skal beskyttes. Men det er de mange modige kvinnene som har stått åpent fram med konkrete beskyldninger av hva navngitte menn har gjort mot dem, som har gjort #meetoo-bevegelsen moralsk ustoppelig.

Olav Terje Bergo Foto: Marit Hommedal/ NTB Scanpix

Den offentlige debatten om anklagene mot Giske ville blitt vesentlig bedre, dersom varslerne sto åpent fram og forklarte konkret hva deres kritikk mot Giske gjelder. Jeg håper derfor varslerne vil revurdere sine krav om anonymitet.

Redaktørene må ta stilling til om varslernes anklager mot Giske og krav til Arbeiderpartiets saksbehandling av varslene er rimelige og holdbare som begrunnelse for varslernes krav om anonymitet, jmfr punkt 1.3 i Vær varsom, første ledd:

Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene.

Hele punkt 1 i Vær varsom-plakaten om pressens samfunnsrolle settes på prøve, når nestlederen i et stort politisk parti blir forsøkt fjernet fra sitt tillitsverv, gjennom utspill i nyhetsmediene. Jeg ber derfor Presseforbundet drøfte nyhetsmedienes behandling av saken og offentliggjøre sine vurderinger.

Brevet er gjengitt med tillatelse. 

Opp i limingen

Krisen i Ap løses ikke ved at nestleder Trond Giske trer til side.

Av Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i Nordlys

Ap er i ferd med å gå opp i limingen i en gjørme av intriger og personlig hat. Borgerkrigen og selvpiskingen som utspiller seg for åpen scene, er unik i norsk politisk historie.

Veien opp fra nullpunktet må starte med å erkjenne at dagens ledelse har spilt partiet ned to divisjoner i norsk politikk. Fra 40 prosent, via 30 prosent, til man nå ser 20-tallet i hvitøyet.

Innlegget ble først publisert i Nordnorsk debatt.

Dette krever tung erkjennelse. Og de som tror krisen i Ap er løst gjennom å kvitte seg med Trond Giske om en uke eller fire, tar selvfølgelig helt feil.

Aps fall handler både om en politikk som velgerne ikke tror på, og om dårlig ledelse over tid. Mye tyder på at sårene som skapes gjennom «Giske-gate», kan føre til ytterligere eskalering av interne konflikter. Giskes mange tilhengere kan komme til å bli motivert av et ønske om å bringe ledelsen i vanry.

Giske er nå ute av ledelsen i Ap og kommer ikke tilbake. Lite tyder på at hans rival Hadia Tajik vil være en samlende figur. Hun lagde politikken Ap gjorde et historisk dårlig valg med. Tajik var ansvarlig for arbeidet med et partiprogram som styrket bildet av Ap som et omreisende seminar, uten noen klar forankring i norsk virkelighet.  

Skjalg Fjellheim. Foto: Nordlys

Programarbeidet under Tajiks ledelse viser at Aps problemer stikker langt, langt dypere enn en angivelig kaotisk valgkampledelse på Youngstorget sensommeren 2017.

Det handler om å ha mistet en grunnleggende evne til å fortolke velgermassene i Norge. Å innføre et tredje kjønn ble før landsmøtet i april løftet frem som en av Aps viktigste saker. Dermed leverte man selve oppskriften på et Ap som ikke kjenner besøkelsestiden i sitt eget grunnfjell.

Tajik har riktignok, som den eneste i ledelsen, tatt selvkritikk på at partiet ikke har forstått kraften i innvandrings- og integreringspolitikken. Et sosialdemokratisk parti som trosser velgerne i den saken som betyr mest for dem, har naturligvis ingen sjanse til å vinne valg. Men innrømmelsen fra Tajik kom først etter valget.  På veien mot et elendig valgresultat var hun ansvarlig for kursen som ble staket ut.

Ap har tradisjonelt vært et minste felles multiplum i norsk politikk. En sterk velgerkoalisjon som har favnet bredt, ivaretatt ulike hensyn over hele landet, og på tvers av sosiale lag. 

Hadia Tajiks åpne, men aksepterte mytteri

Hadia Tajik - enten en ærlig og modig politiker som sier fra, eller den mest kyniske maktspilleren av dem alle. Foto Scanpix. Hendelsene i Arbeiderpartiet de siste timene kan vanskelig forstås på annen måte enn at nå er det alle mot alle og åpent mytteri i partiledelsen.

Det kan være at noen forestiller seg at Norge ikke trenger et samfunnslim i form av et sterkt og styringsdyktig sosialdemokratisk parti. Da burde de spørre seg om de liker å tenke på det som kommer etter Ap.

Men Ap er nå så dypt splittet mellom det «tradisjonelle» partiet og den identitetspolitiske fløyen på venstresiden, at det er et åpent spørsmål om det er noen vei tilbake som dominerende kraft i norsk politikk. Hvis partiet fortsetter i spagaten, kan det komme til å ende med full sprekk. Og da i form av en avskalling som får et langt mer dramatisk omfang enn da en langvarig forsvars-og sikkerhetspolitisk opposisjon brøt ut og dannet SF (SVs forløper) i 1961.

Arbeiderpartiet er ennå ingen søndagsskole

Arbeiderpartiets interne partikultur virker pill råtten, med drapstrusler, gjensidige beskyldninger om løgn og illjojalitet som foreløpige bunnpunkt. Det er nesten ikke til å tro, oppgjøret som nå foregår i Arbeiderpartiet. Mens partileder Jonas Gahr Støre ber om sentralstyrets oppslutning til en saklig og grundig saksbehandling av anklagene mot nestleder Trond Giske, går den andre nestlederen - Hadia Tajik - ifølge VG på talerstolen og leser høyt fra de angivelige varslene.

Fjorårets valgkamp avslørte at lyttepostene ute i landet har forvitret, og særlig Oslo Ap ser i stigende grad ut til å være på kollisjonskurs med partiet i landet for øvrig, der verdiskapning og industriell virksomhet har preget strategiene.

Situasjonen er kritisk for Haakon Lies gamle parti. Det trengs nytt lederskap som kan fornye politikken og begeistre velgerne. Ap har åpenbart mye å lære av sitt danske søsterparti på innvandringsfeltet.

Men partiet trenger også en jordnær klimapolitikk som tar utgangspunkt i norsk geografi, ikke ønsketenkning og ren hovedstadslogikk. Her har Ap helt og holdent overlatt ledertrøyen til Slagsvold Vedum og Senterpartiet, i et land med lange avstander og spredt bosetting.

Det kan være at noen forestiller seg at Norge ikke trenger et samfunnslim i form av et sterkt og styringsdyktig sosialdemokratisk parti. Da burde de spørre seg om de liker å tenke på det som kommer etter Ap.

Strekk hendene i været og gå Støre

Giske-saken har nok engang vist at Arbeiderpartiet har en partileder som ikke fungerer. Han burde trukket seg allerede på valgnatten. Siden 13. desember har Aps storsjarmør Trond Giske preget nyhetsbildet. At hans rolle som partiets svar på den russiske kvinnebedårer Grigorij Rasputin før eller siden kom til å bli en offentlig sak burde ikke overraske noen, særlig ikke partiledelsene i Arbeiderpartiet.

For Norge er det viktig at Ap reiser seg. Men hvis det skal skje, tyder stadig mer på at partiet trenger en annen ledelse, med kontroll og autoritet.

Hvis ikke, kan det vi har vært vitne til det siste halvåret i verste fall være et sirkus i et nytt norsk mellomparti.

Nytt milliardsluk unødvendig?

Stad skipstunnel vil være 1,7 kilometer lang, 37 meter høy, ha en bredde på 36 meter. Illustrasjon: Kystverket

Av Martin A. Engeset, fyste formann for Mensa Norge

Draumen om ein skipstunnel gjenom Stad oppsto omlag då rallarane med handbor og slegge åt seg gjenom fjell for å bygga Bergensbana. Ein skipstunnel ville kosta - men det gjer sanneleg og liv tapte i storstormar på dette kan henda hardaste havstykket i Europa. Kostar i meir enn pengar.

Med teknologien den gonge var berre ei løysing mogeleg: Innst, der eidet er smalast. Og det vart tankegongen som gjekk att i halvgløymde utopiar om trygg vinterseilas.

Så i fjor - av alle stadar i Bangkok Post - fekk eg veta at det var gjort prinsippvedtak om bygging i planperioden 2018-2029. Vedtaket var så dramatisk, at ei storavis 10.000 km borte spanderte god spalteplass på det.

Men Stortinget hadde tydelegvis berre sett på kartet og på gamle tankar: Tunnelen må ligga inst, for der er eidet smalast og altså tunnelen kortast og sikkert billegast. Har dei ikkje teke inn over seg at både teknologi og økonomiske realitetar har endra seg på hundre år?

Eit er teknogiutviklinga for tunnelboring - den har dei fleste ikkje-politikarar sett, så den treng eg ikkje skildra. Vi er i dag av dei fremste i verda på slikt. Noko anna er at der inne i dei to meget smale fjordane er det både øyar og trongt farvatn - tvilsame gleder for ein rormann i uver. På sørsida kan tilogmed ein S-sving vera nødvendig for å entra tunnelen. Har du lyst å vera skipper i storm her?  (Td. vil korkje Hurtigruta - trass i den er nytta i tunnelreklame - eller krigsskipa våre nytta tunnelen om den vert lagd der inne.) Ein skipstunnel med gjenomstrøyming vil på toppen av det, gje meir straum i det tronge Saltnessundet  ved flo og fjøre, i stille og storm.

Og: Dei største cruiseskipa nermar seg 300. På det trongaste er Saltnesstraumen ca. 250 m - under ei skipslengde - og på nordsida er det smalaste ca. 400 m - vel ei skipslengde - og seglingsleiene naturleg nok smalare. Ikkje mykje å manøvrera på i uver og kan henda møtande trafikk.

Verre både teknisk og økonomisk er kvaliteten på fjellet der inne. For det eine må tunnelen fylgja ei forkastningssone - altså ei sone med sprekkar og spenningar i fjellet. Oppsprukke fjell kan finna på å sleppa ned stein og heile ras - «fjellsvikt». Faren vert forsterka ved at fjellet der har mjuke - og dermed ikkje sterke - steinslag, innkludert glimmer, også kalla kråkesylv. Einkvar som kjenner kråkesylv, veit at der er det ikkje mykje styrke å henta. Dette at fjellet er så mjukt der inne, kan vera ei årsak til at eidet er smalt der; tunge isbrear gneg seg fortare ned i mjukt enn i hardt fjell.

Stadhavet er det mest værutsatte og farligste havstykket som er langs norskekysten. Målet med prosjektet er å sikre en tryggere seilas forbi Stad. Illustrasjon: Kystverket

I tillegg syner geologisk rapport stor fare for å møta lag med forvitra fjell. Treng eg fortelja at forvitra fjell er svakt og dårleg eigna for stor tunnel - og vil kreva mykje sikring? Resultatet er at ein må rekna STORE summar til sikring. Kor store er uråd å gissa. Og ein har eit enno alvårlegare økonomisk faktum til, men det kjem eg til lenger nede.

Eit ekstra småpunkt: Vegar langs fjorden kryssar eidet på båe sider. Dei må i tilfelle antan leggast om opp i høgda - og bratte bakkar er koseleg på glatt føre - eller i undersjøiske tunnelar godt under skipstunnellen. 100 millionar her og 100 millionar der - det blir pengar av det og. Eit hol å putta dei nye bompengane i Oslo i, så Austlandet vert kvitt problemet med overfinasiering av veg- og jarnbanebudgett?

Vidare: Seglinga vert 18 km lenger enn eit alternativ foreslått av fagfolk (td. no pensjonert annleggsinginør Hans Andreas Hansen og av storentreprenør Skanska). I så trangt farvatn - både på sør- og nordsida av eidet -  i uver, og innkludert venting på at motgåande farty skal koma ut frå tunnelen, så ein kan gå inn, kan det ta opptil 2,5 time.

Ekstra løner tyder utgifter, tapt tid tyder utgifter, ekstra brenselsolje tyder utgifter - og sot og CO2. Dette på toppen av risikoen trongt og litt ureint farvatn medfører, særleg i uver, og det er då ein verkeleg treng tunnelen - vinden kan vera hard både i Moldefjorden (ikkje samanhang med byen Molde) på sørsida og i Kjødepollen i nord, og gjera innseglinga til tunnelen lite grei - Nord-Atlanteren er trass alt ikkje langt unna, og her nær Stad manglar det ikkje frisk luft når det stormar. Med berre eit tunnelløp får ein heller ingen fluktveg dersom uhell eller terroristar slår til.

Alternativet er å ta tunnelen lenger ute. Då får ein nesten rett line på seglingskursen. Ein får og mykje betre kvalitet fjell, og det at strukturane i fjellet der går på tvert av tunnelen, gjev ytterlegare styrke i tunneltaket. I tillegg er farvatnet på båe sidene mykje opnare og innseglinga til tunnelen greiare både i nord og sør.

Storentreprenøren Skanska har tidlegare nytta kr. 300.000 på forundersøkingar av denne traseen, og konkluderar med at staden er godt eigna for tunnelar. Dei la då til grunn tunnellar 60 m breie og 100 m høge, som og kan ta Hurtigruta og dei største cruiseskipa. NB: Dei var så sikre, at dei tilbaud seg "å stille opp med både resurser og kapital" (brev av 6.4.2001 til SND - tunnellane kunne ha vore på plass for lengst).

Ulempa er at tunnelen vert over dobbelt så lang.

Her er det det andre økonomiske faktumet slår inn - i tillegg til sparde seglingskostnadar og ureining i all framtid: Her er steinen av kvalitetar det er lett å selga til England og fastlands-Europa. Lys anotorsitt - i betong og framifrå til gang- og sykkelstiar, handlegater og anna der ein ynskjer lys asfalt eller betong - og tung, hard eklogitt - som blokker framifrå (og enno betre betalt) til hamner og moloar (tung stein står betre mot havbrott enn lett stein), grovknust under jarnbanesviller og andre stadar som treng noko sterkt og stabilt, finare knust som tilsetting i asfalt og betong som krev stor slitestyrke.

Stein frå politikarane sin tunnel er stort sett for mjuk, og eignar seg ikkje til anna enn fylling, så kvar skal ein gjera av den? Fylla opp ein fjord? (Også ei utgift og ein naturskade ein slepp om ein eksporterar steinen.)

Styresmaktene såg på det nye alternativet for ein del år sidan. Då var salsprisen for stein sør i Europa ca. kr. 40 pr. tonn, og eksport ville ikkje på langt nær gje sjølvfinansiering. Overser dei at økonomien har endra seg?

Prisen på god stein ligg i dag nær kr.100 pr. tonn der. Vi får opplyst at ved store anlegg i Noreg er driftskosnadane  pr. tonn omlag:

  • Sprenging, etc.                            kr. 30,-.
  • Knusing og lasting på skip          kr.25,-.
  • Skiping til Europa                        kr.25,-.

Totale utgifter ca. kr. 80 pr. tonn = i staden for milliardutgift, tenar ein kr. 15-20 pr. tonn. Og det er mange tonn. Anlegget vert så stort, at det kan løna seg for staten eller hovedentreprenøren å kjøpa eit eige skip for eksporten og tena millionar der og.

Enno meir: Prisane har stige ca. 5 prosent pr. år i seinare år, dels avdi ein del steinbrot i Europa held på å gå tome for god stein, og naturvernarar mislikar at nye brot vert opna. Det vil ta 8-10 år før eit så stort prosjekt kjem i gong. Med same prisstiginga, er ein då på rundt kr. 160, medan ein ikkje ventar drivekostnadane, etc. vil stiga stort, pga. effektivisering, teknisk utvikling, etc. Fortenesta vert då kr. 70-80 pr. tonn. Med eit tverrsnitt på 4ooo m2 i tunnelen, har fagfolk rekna ut det tilsvarar ca. 1 mill. kroner netto pr. løpemeter = 4 milliardar på ein 4 km lang tunnel. Då er skatt frå arbeiarar og firma og moms på innsatsvarer ikkje medrekna.  Dette er meir enn nok til ferdigstelling av tunnelen = sjølvfinansierande og kan henda ein slump til staten si kasse. Pluss skatt til arbeiarane og anleggsfirma sine heimekommuner.

Meir: I og med det heile i praksis blir gratis og vel det, bør ein laga 2 løp - eit for nord- og eit for sørgåande trafikk. = mykje større kapasitet, inga venting på motgåande skip - og 8 milliardar i inntekt til ferdigstilling og staten, pluss arbeidsplassar, pluss ein kan slå små tverslag  mellom tunnelane - fluktvegar om noko skulle skje.

Martin A. Engeset

Eit tilleggsmoment: Ein planlegg fergefri E39 og andre fjordkryssingar langs kysten. Etter tunnelane er laga, men medan ein held på med etterarbeidet, har ein med litt planlegging her «gratis» turrdokker for støyping av sjølv svære flytebruer. Når ein så stepp vatnet inn til slutt, er det berre å slepa bruene ut og på plass.

To små ekstra punkt: Skulle storebror Russland koma på uvenleg vitjing, har marinefartya våre ei trygg og lett tilgjengeleg hamn «mellom slaga» - gjerne med førehandslagra depot i sidetunnelar. Og tunnelen vil bli litt av ein turistattraksjon - også for Hurtigruta og turistskip - særleg om ein td. lagar til lysshow der inne. Kva med å illudera td. Peer Gynt i Dovregubbens Hall?

Noko anna: Eg har i mange 10-år køyrd svingete og upraktiske Vestlandsvegar, og sett korleis beinare og meir tidsmessige løysingar tvingar seg fram. Det same vil skje her, dersom ein lagar ein 18 km omveg og dels i trongt og ureint farvatn:  Ei ny trase vil tvinga seg fram, og då vert fleiremilliardtunnelen inst i fjordbotnen heilt bortkasta. Allereie i dag seier fagfolk at slik tunnel - i motsetnad til det andre alternativet - ikkje vil verta samfunnsøkonomisk rekningssvarande, dels pga. høg byggepris (2,7 mrd. er førebels kalkyle, men innkludert sikring 4 mrd. i verste(?) fall), og dels pga. lang omveg og trongt farvatn som vil gjera den lite bruka. Men sjølvsagt vil også den kunne berga liv i hardver.

Se video av hvordan tunnelen kan bli:

Vonde og misunneleg tunger påstår at vi sunnmøringar har praktisk sans og at vi er meget flinke til å rekna så lenge vi reknar med pengar. Eg må tilstå eg ikkje heilt skjønar kvifor Stortinget sit fast i forelda teknologisk tenking og omvegar, når ei mykje meir praktisk løysing - som sålikevel vil tvinga seg fram etter ein del 10-år - vert både gratis og litt til.

No er vi sunnmøringar som kjendt litt ekstra glad i uttrykk som «gratis». Men det er i tilfelle eit plaster på såret at vel ein dyraste løysinga, er det så store summar, at staten må senda Vestlandet ein god del skattepengar også frå Oslo og Drammen og Trondheim og Bodø - og Kristiansand og Kirkenes. Pengar som kunne vera nytta til veg og jarnveg andre stadar.

Men sant og seia kunne pengane like godt vera betaling for stein seld til Danmark, England, Tyskland, Frankrike, etc. Og beinvegen = ei mykje betre og meir framtidsretta løysing.

Ein liten PS: Etter eit slikt anlegg vil store entreprenørar sitta med nedbetalte maskinar, og vil kunne bygga svære fjellhallar for fiskeoppdrett billeg - i praksis gratis om ein bygg i fjell med stein eigna for eksport. Det vil løysa mange av problema fiskeoppdrettnæringa slit med.

Ren distriktspolitikk, hvor liv og helse er underordnet

Slik det er i dag er situasjonen for noen pasienter at det er for sent når de etter mange timer i ambulanse når frem til sykehuset i Hammerfest. Foto: Finnmarkssykehuset

«La elva leve» er et begrep som lever i våre minner. Sykehussaken er langt mer alvorlig enn Alta-saken. La det være en tankevekker.

Av Frank Olaussen, styreleder i Folkeaksjon for Akuttsykehus til Alta

Her er vårt budskap til de 169 stortingsrepresentantene som forhåpentligvis grundig skal vurdere om de skal stemme ja eller nei den 7. desember 17. Det stortingspolitikerne skal ta stilling til er et representantforslag eller «dokument 8 forslag» som det også kalles. Forslaget er ført i pennen av Venstres Trine Skeid Grande mf. Stortinget har dermed fått muligheten til å rette opp i de feil og mangler som er holdt skjult i Nasjonal Helse og Sykehusplan.

Dersom Alta kommune og Oslo Economics nå kan påvise at det er begått dokumentforfalskning i sagaen om sykehusstrukturen i Finnmark er saken klar, da har ikke helseminister Bent Høie noe annet valg enn å beordre en uavhengig gransking av saksbehandlingen til Helse Nord og Finnmarkssykehuset. Som en parallell er det kjent at Sintef foretok en grundig analyse av saksgangen i saken om Nye Molde Sykehus hvor de avdekket at helseforetaket der hadde feid mye under teppet. Ministeren kan nok også berge ansikt både for seg selv og Helse Nord ved å beordre en uavhengig konsekvensutredning.

Bitter sykehusstrid om en halv milliard i Finnmark

Promotion med annonselenker Over en halv milliard kroner kan spares på å bygge sykehus i Alta fremfor å stå fast på Hammerfest, viser utredning. NETTAVISEN MENER: Kamp om lokalsykehus er de bitreste politiske oppgjørene som finnes. Nå er det duket for en strid mellom Hammerfest og Alta.

Det vil igjen ha den konsekvens at Venstre kan trekke sitt forslag og på den måten spare både helseministeren og regjeringen fra en nedverdigende marsordre gitt av Stortinget.

Det er et enstemmig Stortinget som står bak de såkalte grundige vurderingene som er gjort når Nasjonal Helse og Sykehusplan ble vedtatt slår helseminister Bent Høie og Helse Nord ettertrykkelig fast. Sykehusstrukturen i Finnmark er avklart og urokkelig uttaler de selvsikkert. Det er mye mulig at de har rett i det, men vedtaket er gjort på falske premisser. Det er lite trolig at Stortinget var klar over hva som manglet av opplysninger når vedtaket ble fattet. Var helseministeren selv klar over på hvilket sviktende grunnlag han ga sin helhjertede støtte til Helse Nord? Kjente han til påstander om dokumentforfalskning og kravet om gransking av helseforetaket? Kjente han til alt dette som kan kalles for grums i sagaen om sykehusstrukturen i Vest Finnmark?

Distriktspolitikk hvor liv og helse er underordnet

Stortinget bør ta inn over seg at Alta-regionen etter regionens sammenslåing har rundt 36.000 mennesker. Regionen har dermed et pasientgrunnlag som er større enn det UNN Harstad har med sine 35.000. Harstad Sykehus er i Nasjonal Helse og Sykehusplan vedtatt oppgradert til Universitetssykehus. Alta er en av de fem største byene i Nord-Norge og er den eneste uten sykehus. Ingen andre steder i landet velges den mest folkerike regionen bort ved stedsvalg for sykehus. Dette kan minne om ren distriktspolitikk hvor liv og helse er underordnet. Nord-Norges fjerde største by ligger så sentralt til i en region som det er mulig å komme. Alta lufthavn har landets beste regularitet med over 98 prosent.

Når minutter og sekunder teller ville et akuttsykehus i Alta gitt trygghet for befolkningen i hele regionen. En rask avklaring på sykehusnivå om det er nødvendig å sende pasientene videre til regionssykehuset UNN for livreddende behandling kunne spart liv og mange skjebner for unødig lidelse. Slik det er i dag er situasjonen for noen pasienter at det er for sent når de etter mange timer i ambulanse når frem til sykehuset i Hammerfest. Her må legene enkelte ganger konstatere at akuttforskriften som sender pasientene til laveste nivå for utredning er et spill med liv og helse som innsats. Vakthavende leger på legevakter i regionen og på Hammerfest Sykehus gjør trolig alt hva som står i deres makt for å hjelpe pasientene på best mulig måte. Men når minutter og sekunder teller har systemet spilt falitt og for noen skjebner må legene fortvilt se på at disse blir sendt videre til UNN, noen ganger timer og andre ganger dager for sent.

Bløffen til Bergstø og Bakke-Jensen

Stortingspolitikere som Frank Bakke-Jensen og Kirsti Bergstø mf. har med den største selvfølgelighet stått rakrygget og frembrakt et budskap om at befolkningen i Alta-regionen vil bli godt ivaretatt gjennom det nye flotte Alta Nærsykehus. Etter vårt syn er dette et luftslott uten innhold som er prisgitt et helseforetak som med store ord og flotte visjoner fortalte Stortinget at dette skulle ivareta befolkningen i regionen på en god måte. Lite viste Stortinget at disse visjonene bare holdt til etter at Nasjonal Helse og Sykehusplan var vedtatt. Like lite viste de at den samiske befolkningen var blitt holdt for narr helt siden regjeringen besluttet å opprette Samisk Helsepark i Karasjok.

Oslo 20171020.Ny forsvarsminister Frank Bakke-JensenFoto: Mariam Butt / NTB scanpix
Kirsti Bergstø og Frank Bakke-Jensen. Foto: NTB Scanpix

Det forsvarsminister Frank Bakke-Jensen og SV-dronning Kirsti Bergstø mf. ikke forteller, når de slår seg på brystet og slenger rundt seg med store tall og flotte ord, er sannheten. Fortellingen om at 80 prosent av befolkningen i regionen vil kunne få sin behandling i Alta er en ren bløff uttalt for åpen mikrofon for å skjule de nakne fakta. Sannheten er at tallene 80 prosent og 115 prosent er tall hentet fra Strategisk Utviklingsplan. Tallene bygger på de behandlinger og konsultasjoner som ble foretatt ved Alta Helsesenter i 2014. Vel, det var ikke rare greiene de hadde å slå i bordet med den gangen. Derfor er fortellingen om at polikliniske konsultasjoner skal stige med 80 prosent fra 2014 til 2020 ikke spesielt imponerende. Heller ikke at de dagkirurgiske inngrepene skal øke med 115 prsent fra 2014 til 2020 gir noen grunn til applaus.

Her må man også huske på at i 2020 har regionen et pasientgrunnlag på 36.000 mennesker, altså nesten dobbelt så mange som i 2014. Alle de nye spesialistene og oppbyggingen av et fagmiljø i Alta som forsvarsminister Frank Bakke Jensen og andre rikspolitikere snakket så varmt om er nå redusert til ambulerende spesialister fra Hammerfest Sykehus. Bløffene om fagmiljøene som skulle komme ved Alta Nærsykehus og Samisk Helsepark i Karasjok er tro kopier og vitner om et helseforetak som har drevet et spill for galleriet.

Alta nærsykehus - et distriktsmedisinsk senter

Varsleren, overlege ortopedi Houman Charani, har nok en gang stått frem og fortalt om hvordan Finnmarkssykehusets ledelse opptrer. Første gang han sto frem fikk han lovnader om beskyttelse fra  daværende helseminister Jonas Gahr Støre dersom Finnmarssykehusets ledelse forsøkte seg med represalier. Det er derfor all grunn til å ta på alvor de signaler han nå har gitt med sitt varsko om rasering av tilbudet i Alta. I den samme settingen blir også Finnmarkssykehusets egen forklaring som et varsko om maktarroganse når de uttalte at de ikke har oppfattet signalene fra regjeringen om at nærsykehuset skal kunne starte diagnostisering og mulig behandling av slagpasienter.

Bløffene om fagmiljøene som skulle komme ved Alta Nærsykehus og Samisk Helsepark i Karasjok er tro kopier og vitner om et helseforetak som har drevet et spill for galleriet. Foto: Finnmarkssykehuset

Folkeaksjonen har forlangt en avklaring fra Finnmarkssykehusets side og fått til svar at et slikt tilbud er vanskelig å få til på grunn av nasjonale retningslinjer. Helseminister Bent Høie og finansminister Siv Jensen har med andre ord ingen reell makt. Alternativt har de snakket for døve ører eller med kløyvet tunge. Vi har også fått avklart med Finnmarkssykehuset at et slikt tilbud ville vært avhengig av at bildediagnose-avdelingen fikk en åpningstid på 24/7. Dersom et slikt tilbud kommer på plass blir det i så fall stikk i strid med signalene som til nå er gitt fra Finnmarkssykehuset.

«Keiserens nye klær» skal heller ikke ha sitt eget laboratorium eller blodgiversentral selv om det har et pasientgrunnlag på 36.000 mennesker. Etter at Posten kuttet A-post er nå tidsvinduet for å ta blodprøver kortet inn til perioden tirsdag til torsdag. Kommuneoverlege Kenneth Johansen i Alta har uttalt at tilbudet rundt blodprøver ikke kan fortsette og at helseforetaket må ta grep. I stedet for å ta grep med å bygge opp et fullverdig laboratorium i Alta skal altså helseforetaket i stedet lage kontrakter for å bygge opp et budbil-system i Alta og Hammerfest. Noe som på lang sikt koster like mye som en oppgradering til et fullverdig laboratorium ville kostet.

Det helseforetaket heller ikke vil snakke høyt om er at fødestuen nå er nedskalert slik at de to fødestuene med barselrom er enkeltrom, altså en halvering av kapasiteten. Regionens kvinner som årlig føder flere enn 400 barn fortjener et bedre tilbud enn det storparten av dem har i dag. Etter alt det vi nå vet om spillet rundt Samisk Helsepark og Alta Nærsykehus, vil det ikke komme som noen overraskelse dersom «keiserens nye klær» blir ytterligere nedskalert. Som ledelsen ved Finnmarkssykehuset så kryptisk svarer til Folkeaksjonen, det er jo til syvende og sist økonomien som bestemmer hva som blir sluttresultatet i Alta. Vi har helt siden 18.september etterspurt og blitt lovet tegninger over det nedskalerte nærsykehuset men har per dags dato ikke fått innsyn i dette. Både Samisk Helsepark og Alta Nærsykehus minner mest av alt om luftslott satt i scene for å føre Stortinget bak lyset inntil Nasjonal Helse og Sykehusplan var vedtatt. Nå kan de gjennomføre planene om å hente hjem mest mulig helsetjenester og pasienter til «home sweet home» i Hammerfest.

Frank Olaussen,styreleder i Folkeaksjon for Akuttsykehus til Alta

«La elva leve» lever i våre minner

Det er nå Stortingets plikt å begrave den ødeleggende og årelange striden som har herjet mellom Alta-regionen og resten av Finnmark. Med et enkelt grep kan de nå få på bordet en uomtvistelig utredning som kan fortelle Finnmarks befolkning hva som skal til for å få et trygt og godt sykehustilbud for befolkningen i hele fylket.

«La elva leve» er et begrep vi i Alta-regionen har båret med oss på godt og vondt helt siden 80-tallet. Den opprivende historien om utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget hvor bror sto mot bror og søster sto mot søster rev på mange måter både familier og vennskap i filler. En hel by og deler av en region har brukt mer enn en generasjon på å lege sine sår.

Det vi er vitne til nå er at historien gjentar seg. Men nå er det ikke en by eller region som rives i filler, men et helt fylke. Myndighetenes beslutning om å videreføre en utdatert sykehusstruktur basert på udokumenterte påstander i stedet for grundige konsekvensutredninger fører nå til at hele Finnmark er dratt inn i en kamp hvor det på nytt skapes steile og uforsonlige fronter. Selv våre folkevalgte hiver seg inn i en debatt hvor innbyggere og lokalpolitikere blir skjelt ut og beskyldt på det groveste. Når debatten har pågått så lenge at selv ordførere og kjente politikere over hele Finnmark deltar på et debattnivå som får selv den mest sindige til å reagere er det gått for langt. Det er nå på tide at Stortinget og Regjeringen er sitt ansvar bevist og setter foten ned for å skape ro i sykehussaken en gang for alle. Den eneste måten de kan løse denne konflikten på, er å få på plass en uhildet konsekvensutredning som avklarer en gang for alle hva som er den beste løsningen også for befolkningen i Vest Finnmark og Nord Troms.

«La elva leve» ble et velkjent begrep som i dag befinner seg i historiebøkene. Begrepet er kanskje gjemt i bøkene, men aldri glemt og lever videre i våre sinn.

Svik mot norske veteraner

Miandara, Afghanistan 20100915.En norsk pansret IVECO fra PRT15 (Provincial Reconstruction Team) på patrulje i Miandara i Faryab-provinsen.Foto: Forsvaret / Scanpix
 Norsk pansret IVECO fra PRT15 (Provincial Reconstruction Team) på patrulje i Miandara i Faryab-provinsen i 2010. Foto: Forsvaret / Scanpix

Unge enslige asylsøkere (18): Stortinget sender landets sønner og døtre til krig, mens unge afghanske menn velsignes til å slippe sitt eget lands frihetskamp.

Av Veteran*

På treningsbenken ved siden av meg pusher en ung afghaner en tung vektstang. På tredemølla løper en annen i bra tempo. to unge afghanere i 18 årsalderen. Soldatemner for eget land og dets frihetskamp. For Afghanistan. I Vernepliktig alder. Men dit skal de ikke. I morgen drar en kollega til Afghanistan for å sloss for akkurat disse guttas frihet.

Jeg ønsker alle afghanenere alt godt. Jeg har selv levert mitt lille bidrag - i den store målestokk - på bakken der nede for at afghanere skal komme litt nærmere frihet og trygghet. Det har jeg gjort sammen med over 10.000 norske unge gutter og menn, unge jenter og kvinner. I denne kampen for frihet har altså norske mødre og fedre sett sine sønner og døtre dra ut i krigen for det afghanske folket, mange med tungt hjerte og en klump i magen gjennom hele utenlandsoppholdet. Og med rette. Fordi mange norske soldater aldri kom hjem. Andre ble såret for livet.

Derfor er det et paradoks at vi den ene veien sender norske soldater til Afghanistan. For å sloss for dette landets frihet.l Mens vi motsatt vei signaliserer til unge afghanske gutter og menn i vernepliktig alder, at de kan reise hit, til Norge. Og få videre opphold den dagen de fyller 18 år, og i realiteten kunne startet sin soldatutdannelse i hjemlandet.

Det er ikke antall personer som er mitt poeng. Men prinsippet. Og signalene. Det ene til afghanere. Men like mye - til egne soldater.

Ha er dette for moral? Eller snillisme? Eller er det uttrykk for en type politisk korrekthet?

Riktignok vil nok mange «flermansen» sikkert gjemme seg bak et argument, om at de uansett ikke ville sendt noen norske soldater til Afghanistan. Men norske stortingspolitikere kan IKKE si det slik i denne sammenheng. De har faktisk besluttet noe annet. Vedtatt. Er dette da hykleri? Eller kanskje noe enda verre?

Ni av ti "oktoberbarn" fra Afghanistan har forsvunnet fra mottak

Promotion med annonselenker 90 prosent av afghanerne som fylte 18 år i oktober har forsvunnet fra mottak. Mens politikerne forhandler om hvorvidt de unge afghanerne skal returneres til Afghanistan eller ikke, forsvinner stadig flere av dem fra norske mottak. Det skriver Dagsavisen torsdag.

Og mens de afghanske unge menn trener på treningsinstituttene her hjemme, spiller fotball, you name it, «skriker» faktisk den afghanske hæren og politistyrkene etter de samme personene. Behovet er faktisk flere tusen i måneden, mest pga storstilt desertering. Sånn blir det ofte når rekruttene er fattige analfabeter fra landsbygda. Men tilbake til de som virkelig kunne utgjort en forskjell - i sikkerhetsstyrkene. Disse unge. De ressurssterke. De som ikke er analfabeter, men de som kan skrive og regne, de som har såpass kunnskap at de forstår eller burde forstå at frihet kun kan oppnås med egen innsats over lang tid. Kanskje også sitt liv. De som har greid den krevende reisen til Europa. Sågar lengst nord i Europa også. Og om ikke alle disse har super helse, til strid i fremste linje, så er det behov for sjåfører, kokker, etc, i så store styrker. Med andre ord, de fleste kan bidra.

Brutalt? Ja, men kampen for frihet vil alltid koste. Vi vet det! Men tar norske toppolitikerne konsekvensen av det? Ansvaret? Når de allikevel sender landets egne sønner og døtre ut.  Isteden?

Afghanistan er et utrygt land. Mye kamp gjenstår. Som mange andre steder i verden der det er livsfarlige forhold. I Afghanistan betyr det fortsatt drepte og sårede, inkludert norske, allierte. Men da må vi også forutsette at alle afghanere gjør sin innsats. Den eneste gruppen afghanere jeg mener kan fritas, er de norske styrkenes afghanske tolker, mange nå boende i Norge, fordi de faktisk har vist at de slåss for landet sitt, mange i flere år. Mange skadd, ikke minst med traumer. Frihetskamp for eget land må være et krav. Frihetskamp koster, finnene mistet faktisk 100.000 unge sønner for noen tiår siden. Og sivilbefolkningen led. Og uten en sivilbefolkning, heller ingen frihetskamp. Fordi denne kombinasjonen faktisk utgjør logistikk og moralsk støtte. Det er fundamentet for enhver frihetskamp. For trygghet. Men her på berget glemmes denne sammenhengen av de fleste. Krig og utrygghet er blitt så fjernt.

For meg er tankekors, at svært mange av de afghanske unge menn her i Norge, som nå skal få bli, vil nærmest fremstå som superrekrutter i de afghanske sikkerhetsstyrkene. Afghanistan trenger slike rekrutter hver eneste måned. Hvordan blir stridsmoralen hos de gjenværende afghanske soldatene når Vesten lokker med opphold?

Sikkerhetsstyrkene betaler lønn til sine soldater. Gir kost og losji. Det gjelder selvfølgelig også til de som ikke har nettverk, familie, osv. Så det blir intet argument for å ikke dra tilbake. Man er ikke alene.

Tilværelsen i sikkerhetsstyrkene er selvfølgelig heller ingen luksus. Man blir ikke rik. Det er enkle kår. Men sånn er frihetskampen, det er blod, svette og tårer. Og for noen traumer. Men paradokset kan fort bli at de pådrar seg traumene på vei hit. På reisen - for ikke å delta i sin egen og sitt eget lands frihetskamp.

Jeg vet at det nå ulmer i mange erfarne soldatsjeler med utenlandstjeneste. Selv om det selvfølgelig ikke gjelder alle. Norske soldater/veteraner er beredt på å dø i en frihetskamp, også for andre. Det er en god gammel norsk stridsholdning. Så selv om ikke den norske soldat/veteran- ennå - har satt foten ned for utenlandsbeordring til Afghanistan, og lignende land, i lys av dette norske stortingsvedtaket, så skal politikerne være oppmerksomme på sitt signal, og dermed en gryende oppvåking, og forståelse av hva som faktisk er i ferd med å skje.

Enn så lenge, ingen beordringsnekt foreløpig, unge soldaters higen etter å dra ut i krigen på Norges vegne er sterk, og norske offiserers holdning er profesjonell og preget av høy lojalitet til sin arbeidsgiver og det Stortinget. Men Stortinget skal heller ikke ta for evig gitt en ubegrenset lojalitet, om de rokker ved grunnleggende forutsetninger for de stridsmenn/veteraner som er villige til å ofre egne liv på nasjonens vegne. Og forutsetningen - nemlig at det er en hel nasjon sitt ansvar å ta kampen mot terrorister og tyranner, spesielt de stridsføre. Det ligger i bunn - for en eventuell kamp her hjemme - om så det gjelder livet.

Oktoberbarna- føleri eller fakta?

Debatten om de såkalte "Oktober-barna" har vært en vanskelig og vond diskusjon. Dette dreier seg om skjebnene til enkeltmennesker. I det øyeblikket de trer frem med sine historier, setter alvoret inn. Samtidig må man huske at Norge er en rettstat og saksbehandlere forvalter regler og lover.

Så til dere, den vanlige mann og kvinne i gata. For meg er det et stort tankekors, at mange av dere, mødre, fedre, søstre og brødre, slektninger, naboer med mer, er villige til å sende deres kjære ut i en frihetskamp for dere selv, og ANDRE, mens de som burde dratt i krigen for landet sitt, sin egen krig, sitt lands krig, får en beskyttelse mot nettopp deltakelse i den samme kampen. Fordi «døra åpnes» her hjemme. En holdning, et svar på løsning som ville fått mine gamle afghanske offiserskolleger til å rive seg i håret. Som gang på gang starter opplæring av nye rekrutter, som aldri får etablert erfarne, kampkraftige avdelinger og politistyrker, fordi de om og om igjen, må starte opplæringen på nytt.

Så kjære stortingsflertall, er dere beredt til å møte norske veteraner/soldater som stiller spørsmålstegn om hvorfor de skal kjempe en krig, ute, i fremmede land, for de samme unge menn, som her hjemme på berget kan nyte alle våre fasiliteter fra tildelte gutterom, klippekort til lek og underholdning, treningsstudioer til å skape seg en kampklar kropp, men uten å bruke den til det. Mens deres egne utsendte landsmenn, døtre og sønner, kan komme hjem i kiste.

Verden er tøff. Hard. Urettferdig! Vond. Men i kampen for en bedre verden, i ønsket om et bedre liv for enkeltpersoner, her 18-åringer, kan man lande på feil løsning. Det har mange norske borgere gjort. Det kan skje mange. Men at et flertall av det norske Storting gjør det samme, det kan jeg ikke se på, uten å gi min klare tilbakemelding. I ytterste fall, går norske liv tapt, eller såres, fordi dere ikke bygger oppunder en optimal rekruttering til den afghanske frihetskampen og de afghanske sikkerhetsstyrkene. Og det er noe med signaleffekten til de millioner av afghanske unge menn i Afghanistan. Og for så vidt alle de gjenværende innbyggerne. Og ikke minst mange av de veteraner som har vært ute og kjempet, stilt opp for storsamfunnet og frihet. Den har dere glemt. Eller valgt å se bort fra.

Koker dette ned til et svik mot norske veteraner/soldater? Er det en hån til de gjenværende afghanerne, til de som  ikke har forlatt landet sitt? Ennå. Unge og gamle. Som blir. Kjemper. Som finnene. Som vet at det må ofres. Mens den politiske eliten her hjemme omgjør de harde realiteter til en virkelighetsfjern kamp fra myke, oppvarmede stortingsstoler. For å kunne slå seg på brystet med politisk korrekthet? Kanskje det.

*Nettavisen kjenner skribentens identitet

Siv Jensen er mektig

Christine Meyer, tidligere SSB-sjef og finansminister Siv Jensen (Frp). Foto: NTB Scanpix

Av Carsten Neraal, Venstre-mann

Det blir veldig spennende å se om dramaet i Statistisk Sentralbyrå (SSB) får etterspill i Stortinget. Vi som står helt på utsiden forsøker fortsatt å få tak i hva som egentlig skjedde. Det virker som om det er flere uavhengige konfliktlinjer som utspiller seg samtidig:

  1. Innvandrerregnskap
  2. Bruken av gamle økonomimodeller
  3. Endringsledelse og eierstyring fra departementet

Siv Jensen forsøker å gjøre alt dette om til en eneste smal juridisk problemstilling, om at Christine Meyer ble advart mot endringene, og at dette er referatført i et møte i det mektige Finansdepartementet. Sannelig min hatt; Dette er en hersketeknikk vi kjenner så alt for godt - å gjøre om en helt åpen og mangesidig problemstilling - til et eneste smalt juridisk spørsmål, og her med et tarvelig referat i hånden.

Christine Meyer forteller jo også at dette ikke på ingen måter er så enkelt som Siv Jensen forsøker å fremstille det. Siv Jensen måtte «trekke i nødbremsen!» Har dere hørt på maken til komisk maktspråk? Hvem lar seg lure av så enkle metaforer?

Carsten Neraal

Statsministeren sitter muse-stille. Det er også interessant. Mange kommentatorer er også varsomme med å konkludere, og Kristin Clemet med hele sin hær vil heller ikke ta stilling uten videre i konflikten. Dette er sikkert fordi NHO og LO er samstemte kritiske til Christine Meyer. Dette har nok også mye med synet på den økonomiske modellbruken - en gammel konflikt mellom osloøkonomer og bergensøkonomer.

Siv Jensen får ingen støtte fra eget SSB-utvalg

Reisetips med annonselenker Tidligere SSB-sjef Christine Meyer måtte gå for en drøy uke siden. Et av finansminister Siv Jensens (Frp) ankepunkt var at siden Statistikklovutvalget skulle vurdere forskningsavdelingen i SSB, burde omorganiseringen bero. Nå avviser imidlertid leder av Statistikklovutvalget, Nils-Henrik von der Fehr, at forskningsavdelingen hadde noe med deres mandat å gjøre, skriver VG Nett.

Og er ikke dette ene argumentet til Siv Jensen, om at modellkjøringen i SSB er helt avhengig av spesielle personer et morsomt argument? At modellkjøring skulle være personavhengig i en stor organisasjon som SSB med over 900 ansatte, eller at det er tvingende nødvendig at dedikerte medarbeidere tilhører den samme avdelingen som modellen. Alt dette høres jo helt rart ut for en utenforstående, og det sier sikkert mye om Siv Jensens famling for å finne nye argumenter på en ellers tynn is.

Jeg tror alle forstår at en tung og tradisjonsrik institusjon som SSB trenger fornyelse. Det er i hvert fall en hypotese med stor sannsynlighet. Og Christine Meyer fikk nettopp denne jobben, og hun satte i gang. Da er det selvfølgelig Siv Jensens sin plikt å støtte Christine Meyer på alle mulige måter. Endringer i offentlig sektor er strengt påkrevet, og ikke bare i SSB. Jeg trodde virkelig at FrP var partiet for fornyelse i offentlig sektor, men det er de tydeligvis ikke, og partiet mister her troverdighet.  

Meyer bekrefter: - Skeptisk til måten Holmøy formidlet innvandrings-forskning på

Promotion med annonselenker - Fristende å si at om vi ikke hadde flytte ut Holmøy, så hadde ting endt bedre. Tidligere SSB-sjef Christine Meyer har lagt bak seg noen av de mest hektiske og oppsiktsvekkende dagene i norsk politikk på mange år.

Christine Meyer er en selvstendig og flink dame med ben i nesen. Det er kanskje dette som har provosert Siv Jensen, for hun vil bestemme selv og hun føler seg mektig. SSB er med dette ingen uavhengig institusjon om noen skulle falle i den villfarelsen å tro noe slikt. Dette har Siv Jensen bevist til det fulle. 

Oktoberbarna: Stortingsregjereri på sitt verste

Oslo 20160301.Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) og leder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre etter møtet der de parlamentariske lederne der de diskuterte innstramninsgforslagene i asylpolitikken med statsministeren og integreringsministeren.. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) og leder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Av John G. Bernander næringslivsleder og tidligere nestleder i Høyre

Tirsdag utøvde flertallet Stortingsregjereri av verste sort. De påla regjeringen å oppheve en instruks som  gjelder praktiseringen av Utlendingslovens paragraf 38. I Dagsrevyen sa Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre til statsråd Sylvi Listhaug at «du sitter i en mindretallsregjering, og du må følge Stortingets flertall. Har du behov for tekstfortolkning skal jeg med glede hjelpe deg».

Det er ikke noen lovendring som er foreslått. Det dreier seg om praktiseringen av gjeldende lov, og instruksen om denne, som regjeringen har gitt sin underliggende etat. Ingen hevder at praktiseringen er i strid med loven. I så fall er det en oppgave for domstolene.

Loven lyder:

Det kan gis oppholdstillatelse selv om de øvrige vilkårene i loven ikke er oppfylt dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn eller utlendingen har særlig tilknytning til riket.For å avgjøre om det foreligger sterke menneskelige hensyn skal det foretas en totalvurdering av saken. Det kan blant annet legges vekt på om

  1. a) utlendingen er enslig mindreårig uten forsvarlig omsorg ved retur,
  2. b) det foreligger tvingende helsemessige forhold som gjør at utlendingen har behov for opphold i riket,
  3. c) det foreligger sosiale eller humanitære forhold ved retursituasjonen som gir grunnlag for å innvilge oppholdstillatelse, eller
  4. d) utlendingen har vært offer for menneskehandel

Nederlag for regjeringen i saken om "oktoberbarna"

Promotion med annonselenker Senterpartiet støtter Arbeiderpartiets forslag om at asylsaker fra unge afghanere skal vurderes på nytt. Forslaget får dermed flertall. Nederlaget skjedde ikke uten dramatikk. Tautrekkingen om Aps forslag pågikk nærmest helt fram til stortingsmøtets start tirsdag formiddag. Etter at ordlyden i det siste av fire punkter ble endret, sørget Senterpartiet for at hele Aps pakke fikk flertall.

Denne har gitt grunnlag for innvilgelse av midlertidige oppholdstillatelser for barn/unge mellom 16 og 18 år. Denne gruppen har det vært en eksplosjonsartet tilstrømming av. Det er stort sett unge menn. I 2007 var det 400 registrerte enslige mindreårige som kom til Norge, i 2009 ble det 2500, og i toppåret 2015 kom 5480, hvorav 3537 afghanere.

Her kan du lese flere av John G. Bernanders blogger

Det er stort sett disse som nå blir voksne og vurderes for hjemsendelse. De var gjerne 16-17 år gamle da de kom. De fikk midlertidig oppholdstillatelse, fordi de ikke ble ansett å oppfylle vilkår for asyl da de ankom  landet. Siden de var barn, fant man særlige grunn til å gi midlertidig opphold på humanitært grunnlag. Når de fyller 18 skal de behandles etter samme regler, som andre voksne som  får asyl eller ikke. De som da oppfyller vilkårene for asyl får bli, og de som ikke oppfyller vilkårene skal som hovedregel returnere til sine hjemland.

I instruksen, som angir grunnlag for midlertidig opphold, slik disse fikk da de kom heter det

at det skal foretas en konkret, skjønnsmessig helhetsvurdering, hvor flere forhold kan spille inn. Barnets beste skal alltid vurderes og er et grunnleggende hensyn. Søkerens alder kan også tillegges vekt, og «det skal mindre til for å falle ned på at en midlertidig tillatelse ikke bør gis der søkeren nettopp er fylt 16 år enn for en søker som er 17 ½»..

Den humanitære situasjonen for internflyktninger er vanskelig i Afghanistan, og UDI mener dette bør ha særlig betydning ved vurderingen av om den enslige mindreårige har «annet grunnlag» for opphold. UDI mener tilknytning i form av nettverk og/eller tilstrekkelig ressurser til å klare seg i internfluktområdet har betydning for en enslig mindreårig uten omsorgspersoner der, og at denne betydningen øker jo yngre den mindreårige er.»

Dette er partiene på Stortinget stort sett enige om. Striden står om hva som skal skje når disse midlertidige, såkalte oktoberbarna, eller andre blir voksne. Instruksen som Stortinget har krevd at regjeringen skal trekke sier dette.

«Manglende nettverk og/eller ressurser til å klare seg i internfluktområdet og sosiale og humanitære forhold ved retursituasjonen, jf. utl. § 38 annet ledd bokstav c, bør imidlertid ikke alene kunne begrunne at det gis en ordinær tillatelse etter utl. § 38 der den mindreårige mangler forsvarlig omsorg ved retur og kan få en tillatelse etter utlf. § 8-8.»

John G. Bernander 

Det er avgjørende, at det ikke er politikere som skal sitte å avgjøre enkeltsaker. Det er overlatt underliggende organer, og de skal praktisere sine avgjørelser etter lov og forskrift fastsatt med hjemmel i lov. Loven vedtas av Stortinget, praktiseringen og skjønnsutøvelsen av regjeringen og underliggende etater. Gjør disse feil, får domstolene ta stilling til om vedtak og skjønnsutøvelse er lovlig, eller ikke. Skulle domstolspraksis vise, at det er behov for å endre loven kan regjeringen legge frem en proposisjon, få forslaget behandlet og vedtatt.

Samme mulighet har stortingsrepresentantene til å legge frem private lovforslag. Normalt skal slike sendes over til regjeringen for å få en vurdering og forsvarlig utredning, eller Stortinget bør i alle fall sende det til en av sine komiteer for å gjennomføre høringer, skrive premisser for vedtaket, og slik gi de som skal praktisere vedtakene/loven veiledning for praktiseringen. Denne uken vedtok Stortinget Arbeiderpartiets benkeforslag om å oppheve forskrift og instruks vedtatt i hjemmel av lov, som Stortinget selv har gitt.

Regjeringen har praktisert og instruert etatene innenfor lovens ramme, allikevel velger stortingsflertallet å pålegge departementet å trekke gjeldende instruks og anvisning av hvordan loven skal praktiseres. Det kan ikke kalles for annet enn populistisk og utidig Stortingsregjereri. Du må følge Stortingets flertall, sier Støre. Joda, alternativet vil være mistillit eller kabinettspørsmål. Slik fungerer parlamentarismen. Men, det betyr hverken at vedtaket er riktig, eller maktanvendelsen god.

Tvisten dreier seg om manglende nettverk og/eller ressurser til å klare seg i Kabul, eller andre områder som ansees trygge nok for hjemsendelse, alene skal kunne være nok til å gi oppholdstillatelse i Norge for de som nå er blitt voksne menn, eller om også andre særskilte hensyn må foreligge for at de allikevel skal få bli.

Sporene burde skremme, Jonas

Av John G. Bernander, næringslivsleder og tidligere nestleder i Høyre Fra drømmetall på 36-37 prosent oppslutning i fjor høst, til svalestup i målingene, ned mot krisetall for Arbeiderpartiet nå. Slik er status bare få dager før valget. Forståsegpåere, journalister, kommentatorer, partivenner og uvenner kappes om å forklare, hva kan ha gått galt?

For å stille uro i eget parti, velger Jonas Gahr Støre å gå langt inn i det område som loven, lovgiverne på Stortinget, har gitt regjeringen og de underliggende etater for utøvelse av skjønn. Hadde valgresultatet i høst vært annerledes, skulle Jonas ha blitt statsminister, vil jeg påstå, at han hadde stått fremst på barrikadene for å hindre et slikt misbruk av vårt parlamentariske system. For å tekkes egne folk, som Martin Kolberg og andre, og samtidig påføre regjeringen et nederlag, lar han heller prinsippene fare. Det er det som er Stortingsregjereri på sitt verste.

Innlegget ble først publisert i Bernanders blogg. 

Politiske desertører

Av Kårstein Eidem Løvaas, stortingsrepresentant for Høyre

Er det riktig å kalle våre private tilbydere av velferdstjenester for velferdsprofitører? Venstresiden ynder å bruke denne betegnelsen på alle private tilbydere. Dette på tross av at disse leverer livsviktige tjenester innen blant annet eldreomsorg og barnehager. Ordet «profitør» er historisk brukt for å beskrive de som samarbeidet med okkupasjonsmakten - med andre ord er denne begrepsbruken respektløs, på grensen til ondsinnet. Kvinnelige gründere og lokale næringsdrivende i hele Norge, har bidratt til nær full barnehagedekning, med barnehager av høy kvalitet. Det store barnehageforliket krevde mange nye barnehageplasser raskt. Da jobben skulle gjøres ble private aktører applaudert inn av venstresiden, med SV i spissen. Det var da.

Jeg er en velferdsprofitør

Av Jørgen Kjørven, gründer, eier, styrer, pedagogisk leder (med utdanning), vaktmester, snekker, og velferdsprofitør i en liten barnehage på Østlandet. Når jeg har forsøkt å unngå å bruke opp pengene barnehagen får inn, trodde jeg det var for å sikre barnehagens økonomi.

Nå fremstilles de samme aktørene som et samfunnsproblem. De beskrives som velferdsbaroner og velferdsprofitører. De barnehageansatte, og de hundretusenvis av fornøyde barn og foreldre som benytter seg av tilbudet, kjenner seg ikke igjen. Det er samspillet mellom private, ideelle og offentlige som gir oss stadig bedre tjenester. Vi lærer av hverandre, vi retter opp feil og vi kutter kostnader. Ofte er det de private som er innovatørene. For å svare med samme retoriske mynt, venstresiden fremstår nå som politiske desertører når de angriper de private så snart målet er nådd. De private aktørene løfter velferds-Norge. Venstresiden burde takke dem, ikke jakte på dem. Listen over dem som lever av å være leverandører til velferden vår er lang. Hvem er neste på listen over private som skal vingeklippes? Er det optikere? Protesemakere? Lærebokforfattere?

Kårstein Eidem Løvaas

Det foreslåtte forbudet mot profitt i velferden er absurd, og faktisk et angrep på velferden i Norge. Forslaget er en dårlig fordekt ideologisk handling for å nasjonalisere en rekke foretak. SV hevder troskyldig at «alt vi i SV vil, er å sørge for at skattepengene går til det de skal, nemlig velferd.» Det er vi selvfølgelig enige i - skattepenger som bevilges til velferd skal gi velferd. Og slik er det jo i dag. Pengene som går til private barnehager gir titusenvis av barn en svært god barnehage. Ofte en bedre barnehage, men til samme pris som den offentlige. Private bidrar, med viktig innovasjon, kostnadskontroll og temmelig ofte bedre kvalitet. Det er ikke én eneste privat barnehage i Norge som får en krone mer per barn enn de offentlige i samme kommune. På den annen side ser vi for eksempel at i Norges ti største kommuner er det store variasjoner. Både i ressursbruk og resultater innenfor velferdstilbudet.

Moxnes hamrer løs mot barnehageaktør: - Festen er over for sånne som ham

Promotion med annonselenker Rødt-lederen peker ut kommersiell barnehageaktør med hus i Cognac som skrekkeksempel. Aktøren selv mener kritikken er fullstendig bak mål. - Mens han tar ut millioner i utbytte fra barnehagen og har slott i Cognac, så ber han foreldrene om å donere leker og mobiltelefoner til barnehagen og bygge en ballbinge på dugnad.

Med andre ord, hver krone bevilget til offentlig velferd går ikke nødvendigvis til velferd, slik venstresiden later som. Når det sløses i offentlig virksomhet stikkes hodet i sanden, men om en privat bedrift går med overskudd er det altså profitører på ferde. Dette på tross av at overskuddet i norske private barnehager i 2016 bare var ca. 1 prosent, og at dette ofte brukes til videreutvikling av driften.

Barnehager drevet av private var som nevnt avgjørende for å gjennomføre barnehageforliket - en av SVs politiske seiere. Takken er mistenkeliggjøring - og på sikt utryddelse. Det bør andre aktører innenfor velferdsområdet merke seg. Man lever utrygt som privat næringsdrivende om SV får innflytelse. Vi ser det tydelig i Oslo og Bergen hvor populære private omsorgstilbud rekommunaliseres i tur og orden. En slik politikk koster milliarder av kroner, penger som kunne vært brukt til mer velferd.

Kvinnelige gründere blir kalt velferdsbaroner, lokale bedrifter og hardtarbeidende eiere beskyldes for å være velferdsprofitører. Hvordan kan venstresiden forsvare offentlig sløsing med skattepenger, mens privat, populær og effektiv bruk av dine og mine penger er en styggedom? Venstresiden vil kreve inn unødvendige skatter for å fore opp ideologiske kjepphester. Vi i Høyre mener det er viktigere å gi folk best mulige tjenester.

Nei, MDG vil ikke ha butikkdød

Av Eivind Trædal, bystyremedlem i Oslo for MDG

Jarle Aabø, eller Jan Petter Sissener (det er aldri helt klart hvem av disse som skriver bloggen til Sissener), hevder at MDG «vil ha butikkdød i Oslo». Det føyer seg til de mange merkelige og tidvis krakilske angrepene på MDG fra den kanten. Premisset er en Facebook-post der jeg ikke sier noe av det han hevder. 

Man skal høre mye som MDG-politiker, for eksempel at vi ønsker et «Nord-Koreansk infrastruktur-samfunn», og «benytter diktatoriske grep» og gjør «rå maktovergrep mot egen befolkning». Disse rå maktovergrepene er bompenger, som er blitt vedtatt med breie demokratiske flertall av alle partier bortsett fra FrP i Oslo og Akershus. Seinere signert av FrPs minister Ketil Solvik-Olsen, og vedtatt i Stortinget med alle partiers stemmer. Jeg har ikke dyp kjennskap til Nord-Koreas transportpolitikk, men jeg har en følelse av at det ikke er slik det foregår der borte. 

 

Men utgangspunktet for denne harangen er tydeligvis ikke den Nord-Koreanske politikken vår, men en Facebook-post jeg har skrevet. Det er synd at «Jarle Sissener» bare har lest min Facebook-post via skjermdumper i e-posten, for han har åpenbart gått glipp av poenget. Det jeg skriver om er ikke utslag av MDGs politikk, men forbrukervalg, og hvordan vi som samfunn kan tilpasse oss dem. 

Mitt resonnement er ganske enkelt: 

1) Folk velger i økende grad å handle ting på nett, som de tidligere kjøpte i butikkene. Videosjapper har tapt til Netflix og streaming, reisebyråene er borte, og nå begynner dette også å ramme vanlig varehandel gjennom hjemlevering og matkasser man kan få levert på døra. Dette er altså ikke politiske valg, men forbrukervalg. 

2) Dette gjør at kjøpesentere sliter mer med omsetninga, men også at flere butikker kan bli overflødige i framtida. Akkurat slik industriarbeidsplassene for rundt 30 år siden ble borte fra byen. Akers verft er erstattet med kjøpesenter og boliger, det samme er Kværner Brug. Økonomien endrer seg, og gamle arbeidsplasser erstattes av nye arbeidsplasser. Nå står vi tilsynelatende overfor en ny omveltning, ved at flere butikker kan miste kundegrunnlaget. Denne utviklinga er ikke skapt av hverken MDG eller andre partier, men av forbrukere som foretrekker å shoppe på nettet framfor å gå i butikkene. 

3) I møte med denne utviklinga kan vi gjøre flere ting. Vi kan satse på mer handel i byene, ved å gjøre bysentrene mer attraktive. Akkurat slik byrådet i Oslo gjør. Vi kan også sørge for at livet i byen ikke dør ut selv om det skulle bli færre fysiske butikker. Som jeg påpeker, er det mange aktiviteter i byen som ikke er under press av netthandel. Kafeer, restauranter, kultur og ikke-kommersielle aktiviteter skaper også liv i gatene. Det er også mulig å forsøke å lage politikk for å stoppe netthandel, og få folk tilbake til butikkene om de ønsker å se en film, framkalle bilder eller bestille en ferie. En slik politikk har jeg liten tro på at vil bli populær. 

Hansson sier nei til gjenvalg i Miljøpartiet De Grønne

Rasmus Hansson (63) går av som nasjonal talsperson i MDG under landsmøtet neste år. I forrige periode ble han partiets første stortingsrepresentant noensinne.

Jeg kan forstå at dette resonnementet provoserer. Særlig for dem som i dag er bekymra for sin bedrift, eller sin arbeidsplass. Denne store endringa i økonomien vår skaper tapere på kort sikt, og jeg burde nok vært enda tydeligere på at jeg sympatiserer med dem. 

Det jeg virkelig ikke forstår, er at det skulle være «blodrødt» eller kommunistisk å påpeke at netthandel kan være mer effektivt enn handel i butikk. Effektivisering skjer i mange bransjer, og har skjedd lenge. I dag jobber det færre tømmerhoggere i skauen, fordi maskiner har tatt over store deler av det tunge arbeidet. Det samme finner vi i fiskeriene, på havna, på fabrikkene og i landbruket. Maskiner reduserer behovet for arbeidskraft, noe som på kort sikt gjør folk arbeidsledige. På lang sikt jobber flere mennesker i andre næringer, og flere slipper å gjøre tungt fysisk arbeid. I mine øyne er det bra, så lenge samfunnet klarer å tilpasse seg og tilby jobb til de som faller utenfor.

Nå rammer denne teknologiske effektiviseringa stadig flere jobber, ikke bare i skauen, fabrikker eller på sjøen, men også i butikker og kontorer. Matbutikker får «self checkout», bedrifter tilbyr billettkjøp og andre kjøp i app, selvkjørende biler kan fjerne mange arbeidsplasser i transportnæringa, og netthandel erstatter fysiske butikker. Det skjer fort, og det er en stor utfordring for samfunnet. 

Effektiviseringa blir ikke drevet fram av Miljøpartiet De Grønne eller andre partier, men av bedrifter som ønsker å spare penger, og av forbrukere som ønsker å spare tid. De færreste av oss savner å gå ofte på postkontoret nå som vi kan kommunisere digitalt, og de færreste savner å gå på fotobutikken for å framkalle bilder. Vi er også fornøyde med å kunne se en film uten å gå ned på videosjappa. Men for de ansatte som har mista jobben eller bedriftene i disse selskapene, har det ikke vært en morsom prosess. 

Miljøpartiet De Grønne har forsøkt å finne svar på hvordan vi kan håndtere dette. Skattesystemet bør omlegges for å redusere tap av inntekt fra inntektsskatt, vi bør vurdere nye ordninger som borgerlønn for å sikre en grunninntekt. Arbeidstid bør reduseres slik at vi kan dele mer på de jobbene som finnes, og vi bør satse massivt på utvikling av nye arbeidsplasser gjennom gunstige vilkår for gründere og småbedrifter. Redusert arbeidsgiveravgift kan også bidra til å gjøre det lettere for små bedrifter å klare seg. 

«Jan Petter Aabø» ønsker naturligvis å svartmale MDG så mye han klarer. Men i prosessen ender han opp med å forvrenge og blokkere det jeg mener er en ganske viktig debatt, både om framtidas byer og framtidas arbeidsmarked. Automatiseringa og effektiviseringa av arbeidsmarkedene er en massiv utfordring. Man kan forsøke å framstille det som en konspirasjon fra MDG (det er visst ikke måte på hvor makt vi har, med fem representanter i Oslo bystyre), eller man kan forsøke å delta i debatten om hvordan skattesystemet, arbeidsmarkedet og byene kan utformes for å sikre at vi har både nok arbeidsplasser, nok skatteinntekter og levende byer i framtida. Den debatten tar jeg gjerne. 

Mitt mål, og MDGs mål, er nemlig nettopp at vi skal klare å bevare livet i byen. At handelsnæringen skal takle konkurransen med netthandel ved at handlegatene i tettsteder og byer over hele landet er attraktive å være i, der man kan hilse på naboen og delta i lokalsamfunnet, framfor å kjøre i hver vår bil til nærmeste kjøpesentere. Og at byene og tettstedene har møteplasser som ikke bare er basert rundt shopping, men også tilbyr kulturopplevelser og ikke-kommersielle tilbud. 

Tøyen Torg er et eksempel, der det gamle postkontoret, nå erstattet av post i butikk, har blitt en hyggelig bar. Deichmanske bibliotek tilbyr et hyggelig døgnåpent og gratis oppholdssted for bibliotekets brukere, fint plassert midt på torget, og småbutikker og kafeer kranser det som lenge var et ganske ugjestmildt bydelssentrum. Dette er nettopp den typen byutvikling jeg tror vil gjøre at byene, og butikkene i byene, vil klare seg bra selv med Netflix, Foodoora og Kolonial.no. 

Norge trenger en landforsvars-allianse

Av Trygve Slagsvold Vedum, leder i Senterpartiet

Siden 2. verdenskrig har en av grunnpilarene i norsk forsvarspolitikk vært NATO-medlemskapet. Norge er et langstrakt land med enorme havområder, en liten befolkning og en stormakt som nabo. Det har vært bred enighet i Norge om at vi trenger NATO-alliansen for å kunne forsvare landet dersom en krise skulle oppstå. Som NATO-medlem nyter Norge godt av at de andre landene i alliansen har forpliktet seg til å komme oss til unnsetning dersom vi skulle bli angrepet. Til gjengjeld har Norge forpliktet seg til å utvikle «individuell og felles evne til å motstå væpnet angrep». Sagt med andre ord: Norge har plikt til å ha et godt utrustet og velfungerende forsvar.

Langtidsplanen for Forsvaret er og har vært verktøyet som norske politikere har brukt til å sikre langsiktig planlegging og styring av Forsvaret. Denne planen har historisk omfattet alle forsvarsgrenene. Gjennom at investeringene i Sjøforsvaret, Luftforsvaret, Hæren og Heimevernet sees i sammenheng, sikres en helhetlig utvikling av et sterkt og balansert norsk forsvar.

Les også: Ap og Høyre beskylder hveradnre for avtalebrudd om Forsvaret

Fjorårets langtidsplan brøt derimot med denne viktige tradisjonen. Regjeringa valgte å legge fram en langtidsplan for Forsvaret der de utsatte alle viktige beslutninger om landforsvaret, altså Hæren og Heimevernet, til etter valget. Til tross for at Forsvarsjefen allerede hadde lagt frem sine klare anbefalinger for Hæren og Heimevernet, hevdet regjeringen at den ikke visste hvilken landmakt den ønsket seg. Derfor fremsto utsettingen av investeringene i Hæren og Heimevernet først og fremst som en måte å skyve på vanskelige beslutninger på inntil stortingsvalget var overstått. 

Nå er stortingsvalget over og landmaktstudien ferdig. For Senterpartiet virker det klart at regjeringen har lavere ambisjoner for landforsvaret vårt enn den burde ha. Senterpartiet ser fem hovedutfordringer ved regjeringens planer for Hæren og Heimevernet:

- Hele landforsvaret mangler investeringsmidler. Uten tilstrekkelige investeringsmidler får ikke Hæren og Heimevernet kjøpt inn og fornyet det utstyret og materiellet de trenger for å kunne forsvare Norge. Derfor må det til et økonomisk løft for landmakten nå.

- Regjeringen legger opp til at Hæren ikke skal ha en egen helikopterkapasitet i Nord-Norge, noe som blant annet vil føre til at Hæren ikke vil kunne evakuere skadde soldater i krisetilfeller. Dette mener Senterpartiet er uforsvarlig for en moderne hær.

- Regjeringen ønsker å redusere Heimevernet med 7000 soldater. Senterpartiet mener at for at Heimevernet reelt skal kunne være landsdekkende må det minst ha 50.000 soldater.

- Regjeringen går inn for å svekke Hæren når den foreslår å omgjøre 2.bataljon i Nord-Norge fra en stående styrke til en reservestyrke. Senterpartiet mener vi ikke kan bygge ned en allerede liten norsk hær. Norge trenger flere, ikke færre soldater.

Senterpartiet har derfor invitert til samtaler i Stortinget for å få politisk flertall for å styrke Hæren og Heimevernet. Vi vil ha en hær som har helikopter, et sterkt og landsdekkende Heimevern og hindre den foreslåtte reduksjonen i Hæren. For å få til dette må midlene til investeringer i landforsvaret økes.

Les også: Forsvaret skal spare 40 milliader på 20 år

Regjeringspartiene har brukt hard retorikk mot opposisjonen i denne saken. Høyres Michael Tetzschner har kalt forslaget om å bevare helikopterkapasitet for Hæren i Nord-Norge for «amatørskap». Likevel håper jeg at Høyre og Frp kan bli med i et konstruktivt samarbeid for å styrke landforsvaret utover det de selv har foreslått. Det ville vært en styrke både for Forsvaret og for vår nasjonale beredskap.

Norge er avhengige av NATO-alliansen for å trygge vårt territorium. Vi er avhengige av at allierte lever opp til sine forpliktelser overfor NATO. Da må vi leve opp til våre egne.

Press play, Uber! 

Av Fredrik Juel Hagen, sentralstyremedlem, Fremskrittspartiets Ungdom 

Mandag annonserte Uber at de setter lavpristjenesten Uber Pop på pause inntil videre. Etter tre år i motvind med lange rettsaker og millionbøter har det blitt en kostbar affære for transportselskapet. Likevel er det lite som tyder på at Uber ønsker å gi seg i Norge. 

Hva nå? 

Fra 1. november slutter Uber Pop å kjøre i Oslos gater, men før det er regjeringen nødt til å ta stilling hvordan regelverket skal være i fremtiden. Dagens løyveordning er i strid med etableringsretten, som er en grunnstein i EØS-loven. Til tross for for at ESA krever endring har norske myndigheter utsatt avgjørelsen i to omganger. 27. oktober er de nødt til å ta en avgjørelse om Uber og andre nye transporttjenester får livets rett. 

Uber-sjef Carl Edvard Endresen: - Den risikoen sjåførene utsettes for, unner jeg selvsagt ingen. Det er helt uholdbart

Uklarhet er ingen velgermagnet 

Å være uklare i sine standpunkt er det få partier som tjener på, i hvert fall ikke Fremskrittspartiet. Roger Schjerva i IKT Norge sier FrPs samferdselsminister, Ketil Solvik-Olsen, har drept Uber for å vinne stemmene til drosjesjåførene, som ikke en usannsynlig tanke. Men om det så har vært et strategisk valg, har det ikke fungert. Norges Taxiforbund advarte før valget mot å stemme på regjeringspartiene og sa at «drosjenæringen som sådan er tjent med et regjeringsskifte» og begrunner det med at liberaliseringtilhengere har fått for høyt spillerom i Høyre og Fremskrittspartiet. 

Fredrik Juel Hagen 

Motstanden er fiktiv 

Selv om Norges Taxiforbund, som sterkeste motstander av Uber, sier de taler på vegne av hele taxinæringen, er det langt ifra sannheten. Taxiforbundet organiserer kun løyvehavere, som er om lag en fjerdedel av de som kjører taxi i Norge. Det er kun løyvehaverne som kommer bedre ut med dagens regulering, siden det gir dem monopol på persontransport fra dør til dør. Majoriteten av taxisjåførene, som ikke har eget løyve, har ingenting å tjene på dagens regulering. Det til tross for at de trekker det største lasset i det som er et av Norges mest utakknemlige yrker. 

Les også: Tull fra taxiforbundet

FrP må bevise at de står ved sitt program 

27. oktober går fristen ut for å svare på ESA-kravet. Det er dagen regjeringen må bevise for seg selv at de forholder seg til sine egne partiprogram. Fremskrittspartiet og Høyres program er klare på at nye transportformer må reguleres og lovliggjøres. Nå er det på tide å gjøre ord til handling. Forhåpentligvis holder ikke Uber lenge på pauseknappen, før de igjen kan trykke «play». 

Parkeringsforslag på ville veier

Tidligere sto det parkert biler på Fridtjof Nansens plass utenfor Oslo rådhus. Foto: Maria Schiller Tønnessen/Nettavisen

Av Harald Jachwitz Andersen, direktør i Hovedorganisasjonen Virke

Når Oslo skal få nye parkeringsnormer må tiltakene gjøre byen bedre og mer miljøvennlig - og ikke motsatt.

Byrådet skal vedta nye parkeringsnormer for Oslo. Forslaget har vært på høring. Et miljøvennlig og grønnere byliv krever en kunnskapsbasert politikk. Gode analyser som får fram faktiske konsekvenser av tiltakene etterlyses.   Virke frykter at mange innbyggere og politikere i Oslo ikke har fått øynene opp for hva man legger opp til. Det er spesielt uheldig at konsekvensene av å kreve «tett-by-norm» for knutepunkter i ytre by utenfor ring 3 ikke er forstått og beskrevet på en ordentlig måte. Virke advarer derfor sterkt mot å innføre de nye parkeringsnormene som foreslått.

Hindre omstilling og næringsutvikling

Det er foreslått å redusere det parkeringstilbudet næringsvirksomheter kan ha for nybygg, og etter ombygging og bruksendringer med 67 til 92 prosent. Reglene gjelder alle typer biler, også el-biler.  Våre beregninger viser at reduksjonen for detaljhandel, industri og verksted og kontor er over 70 prosent, for kino og teater over 80 prosent, mens reduksjonen for hotell, restaurant, kirke- og forsamlingslokale, samt bilverksted er over 90 prosent i ytre by. Selv Energigjenvinningsetaten skriver i sitt høringssvar om forslaget at det «vil kunne medføre sterkt redusert effektivitet med påfølgende merkostnader for drift av industrianlegg generelt, og Haraldsrudanlegget spesielt».  Vi ser ellers at flere bydeler uttrykker sin bekymring for blant annet økt press på gateparkering lokalt.

Illustrasjonsfoto: Heiko Junge / NTB scanpix

Les også: Oslo kommune kjøpte 24 parkeringsplasser til 450.000 per stykk

Skaper mer kjøring

Oslos styrende politikere må holde tunga rett i munnen. Her foreslås tiltak som bommer på egne miljømål. Transportøkonomisk institutt og Plan- og bygningsetaten vet at slike tiltak vil ha lite effekt på kjøringen.

Virke, som TØI, mener parkeringsbegrensninger knyttet til kontorarbeidsplasser vil ha effekt fordi vi må reise til jobben uansett. For handelsreiser er det annerledes. Man reduserer ikke kjøring til butikk ved å fjerne mye parkering noen steder. Handelen kan ikke velge reisemåte for kundene. Når butikken i nabolaget blir for upraktisk, er det greit å reise litt lenger for mange. Analyser av folks handlemønster levner ingen tvil om det. En gjennomsnittlig handlepose fra en dagligvarebutikk uten parkering har en verdi under 100 kroner, mens «kjøpesenterposene» ligger på det tredobbelte. Dermed vil en utvikling med storhandelskonsepter og med lettvinte parkeringsfasiliteter på steder med dårlig kollektivdekning i og utenfor Oslo forsterkes, mens gatebildet ellers blir gråere.

Les også: Alle som jobber i sentrum, skal nektes å bruke bil, men ikke Stortinget og Oslo kommune

Harald Jachwitz Andersen

Barriere mot modernisering og miljøomstilling

Oslos byråd har også ambisjoner om fortetting og boligprosjekter langs t-banens stasjoner. Vi ser nå at parkeringsbegrensningene vil blokkere gode prosjekter fordi de de ikke kan gjennomføres som forutsatt. StorOslo Eiendoms planer for Karlsrud Senter og Norgesgruppen Eiendoms planer for Tåsen nærsenter er helt konkrete eksempler hvor forslaget vil blokkere for gode prosjekter.

Les også: Miljøpartiet byttet ut parkeringsplasser med blomsterkasser

Forslaget har derfor dobbel negativ effekt: Folk kjører lengre enn nødvendig for å handle, og planlagte satsinger i mer miljøvennlige lokaler står i fare når tilgjengeligheten reduseres så mye.

Lite gjennomtenkt parkeringspolitikk vil slå negativt ut for næring, arbeidsplasser, lokalmiljø og klima. Vi håper Oslos politikere vil se på parkeringsnormene på nytt, på et bredere transportfaglig og næringspolitisk grunnlag. Samarbeid og kunnskap er nødvendig. Vi bidrar gjerne.                                                 

Hvorfor kom ingen av oss naive rødgrønne på den samme idéen?

Oslo 20170912.Venstreleder Trine Skei Grande , statsmnister Erna Solberg, Siv Jensen (Frp) og Knut Arild Hareide utenfor NRK.Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Venstreleder Trine Skei Grande , statsminister Erna Solberg (H), Siv Jensen (Frp) og Knut Arild Hareide (Krf) dagen etter valget. Foto: Vidar Ruud / NTB Scanpix

Av Ingebrigt Steen Jensen

Da jeg våknet i går var jeg blek, men fattet. De rødgrønne hadde tapt valget, de blå hadde vunnet fortjent. Men i dag våknet jeg til dette. En velregissert aksjon fra velgere i Asker, Bærum, Oslo Vest, Nordstrand og sikkert mange andre steder jeg ikke vet om, der folk som vanligvis stemmer Høyre, denne gangen avtalte seg i mellom å stemme Venstre. Som du ser i artikkelen  «holdt de seg for nesa da de gjorde det» (eller kanskje for «nesen»?), men de gjorde det.

Høyre gikk kraftig tilbake både i Asker og Bærum, mens Venstre gjorde brakvalg med over 10 prosent av stemmene i begge disse kommunene. Det er mer enn nok til å flytte ethvert parti over sperregrensen. På Nordstrand var Venstre større enn Frp, det har neppe skjedd tidligere. Og de valgkretsene i Oslo der Venstre gjorde det best og Høyre relativt sett dårligst, er kjente venstreorienterte bydeler som Ullern, Vindern, Bygdøy, Bogstad, Bestum og Ris. Jeg våkner til dette og blir forbanna. Det kjennes «udemokratisk» på en måte, enda det selvsagt er helt lovlig og veldig, veldig smart. Guttene vet hva de gjør.

Stavrum: Borgerlig selvkritikk

Hvorfor kom ingen av oss naive rødgrønne på den samme idéen? Hvorfor lot vi ikke beskjeden gå gjennom jungeltelegrafen - «Pssst. Vi stemmer MDG i år, for med dem over sperregrensa vinner vi valget». Det hadde vært så lett. Vi hadde ikke behøvd å holde oss for nesa en gang. Men vi var og er ikke drevne nok. Vi var dustemiklene som stemte på det partiet vi liker best og stoler mest på, uten å ha fylt ut regnearkene i excel for å se hvordan våre stemmer skulle bli mer verdt enn de andres.

Sandvika 20130827. Overgangssaken.Ingebrigt Steen Jensen (t.h.) og Jarl Henning Øverby vitnet i Asker og Bærum tingrett tirsdag hvor fire personer er tiltalt for bedrageri i forbindelse med spillerovergangen til Veigar Pall Gunnarsson fra Stabæk til Vålerenga.Foto: Erlend Aas / NTB scanpix
Ingebrigt Steen Jensen. Foto: Erlend Aas / NTB scanpix

Ideen streifet oss ikke. Ingen av mine venner sendte hemmelige sms til hverandre og avtalte taktikken. Ingen av ungene våre fikk beskjed om at «i år stemmer vi sånn og sånn sønn....». Vi har ikke den nødvendige erfaringen, sitter i for få styrer, både i næringslivet og i gutteklubbene. Men guttene har snakket sammen. Ja, jeg våkner og er forbanna.

Da hjelper det ikke akkurat at de rødgrønne fikk over 10.000 stemmer MER enn de blå, men at disse var «bortkastet» fordi de gikk til feil parti i feil fylke. På samme måte som over 100.000 stemmer til MDG og Rødt ble «kastet bort», fordi vi ikke brukte nettverket vårt til å avtale taktikken. I stedet tok vi med ungene i valglokalet og viste dem hva demokrati betyr og hvor heldige de er som skal få stemme selv når de blir store.

Ja, jeg er forbanna. Men nei, jeg skal ikke starte noen folkeaksjon, ikke kreve omvalg eller påstå at valget var rigget. Jeg tror ikke en gang jeg er en dårlig taper, selv om jeg ofte er det. Men jeg tror jeg vil oppfordre Trine Schei Grande til å tone ned panegyrikken litt når det gjelder Venstres storslagne innsats som brakte dem over 4 prosent. Jo, de sto på og gjorde sitt beste, men uten stemmene fra dem som ikke en gang tåler duften av en stemmeseddel med partiet Venstre på, hadde det blitt en annen regjering i Norge. Og jeg vil oppfordre Erna, som statsminister, til å tenke ekstra mye på oss som tapte valget denne gangen. Vi fikk flest stemmer. Vi stemte ikke taktisk. Vi stemte med hjertet, gitt, dumme som vi var.

Innlegget ble først publisert på Facebook og er gjengitt etter avtale. 

Erna Solberg: - Vi endrer ikke regjeringen nå

 

Det Sylvi vil du skal glemme

Sylvi Listhaug

Av Bjørnar Moxnes, partileder i Rødt og Nettavisens gjesteredaktør

Nok Rinkeby. Det finnes en historie om Sylvi Listhaug fra Oslo, Altea, Thailand og First House sine kontorer som er minst like viktig.

Sylvi Listhaug, i denne valgkampen har du prøvd å skremme med at Rødt kan komme på vippen. Det skjønner jeg godt, for med Rødt på vippen får Norge et nytt flertall og en ny regjering, og du mister jobben.

Du er nok best kjent som Norges første innvandringsminister fra Frp, og for mange er dét grunn god nok for et regjeringsskifte. Men før vi kommer så langt, la oss mimre litt. For du husker vel meg fra gamle dager? Jeg husker i alle fall deg, kanskje litt bedre enn du skulle ønske.

For nærmere ti år siden var du Fremskrittspartiets byråd med ansvar for eldreomsorgen i Oslo, og jeg var leder for Rødts bystyregruppe i Oslo. Husker du at du var i den spanske småbyen Altea for å delta i en seremoni? Byrådet i Oslo skulle bygge et sykehjem på spanskekysten, et prestisjeprosjekt signert Carl I. Hagen. På en tomt regulert til landbruksformål fikk du æren av å legge ned grunnsteinen. Eller en pall og et par Leca-blokker, som det viste seg å være.

Bjørnar Moxnes. Foto: Jørgen Berge/Mediehuset Nettavisen

Deretter skjedde fint lite. Det vil si: Tida gikk, pengene rant ut, men noe sykehjem ble det aldri. Mer enn 30 millioner kroner kostet den spanske sykehjemsskandalen Oslos skattebetalere, uten at Oslos eldre fikk se en eneste sykehjemsplass. Mens problemene tårnet seg opp for dette prestisjeprosjektet, holdt du informasjonen om skandalen skjult. Du feilinformerte både Oslos folkevalgte og innbyggere. Høsten 2010 gikk vi derfor til det drastiske skrittet å fremme et mistillitsforslag. Men da som nå, sørget KrF og Venstre for at du fikk fortsette i jobben, og dermed etterlate Oslos eldre med færre sykehjemsplasser enn før, stikk i strid med Frps valgløfter.

Jeg husker også hvordan du brukte det Adecco-drevne Ammerudlunden sykehjem som utstillingsvindu for kommersiell eldreomsorg. Du ga dem besøk, utmerkelser og ros, med media på slep. Men da NRK Dagsrevyen avslørte de uholdbare forholdene på hjemmet, dukket du under radaren.

Den dag i dag ligger en pall på en landbrukstomt i Altea som et monument over din handlekraft som politiker.

Les også: Tilsynet for høy moral

Det kan forøvrig legges til at den spanske landbrukstomta dermed fikk en vesentlig mildere medfart enn norske bønder fikk i den perioden du satt som landbruksminister. Du har altså verken fungert særlig godt som ombud for eldre eller for norsk landbruk når du har fått sjansen.

Men i høst er det forhåpentligvis du som må legge ned bruket og finne noe annet å drive med. Så får vi håpe du har lært et og annet i mellomtida. For sist du mista jobben, etter at velgerne sendte Frp ut av byrådskontorene i Oslo med et brak, dro du på ferie til Thailand mens du fikk gullkantet etterlønn fra kommunen. «Deilig å bli arbeidsledig», skreiv du på Facebook, mens du cashet ut etterlønna på 80.000 kroner i måneden.

«Det som er viktig å huske på her er at vi får lønn slik at vi har muligheten til å finne oss en ny jobb, og jeg tror de fleste vet at i dagens samfunn så kan man søke jobber selv om man er på ferie», sa du da. Nå sitter du i en regjering som har tatt feriepengene fra de arbeidsløse. Det er tydeligvis forskjell på folk.

I 2010 leverte jeg en masteroppgave om hvordan stadig flere fra politikereliten går over i PR-bransjen. Denne skulle bringe oss sammen på ny. Nok en gang hadde vi interessert oss for det samme, fra hver vår kant vel og merke. For tilbake fra ferie på skattebetalernes regning, ble Listhaug seniorrådgiver i PR-byrået First House. En høyborg for lyssky lobbyister med særskilt kompetanse på å trekke i tråder og påvirke politiske beslutninger bak lukkede dører til beste for landets mektigste.

Like fort som du gikk fra politikk til å selge dine politiske nettverk til høystbydende, kom du i retur med regjeringsskiftet i 2013. I forkant hadde selv blå kommentatorer tatt til orde for «First House ut av borgerlig regjering». Norges største aviser krevde at du måtte legge fram listene over hvem du hadde vært i tjeneste for. «Enten må listene ut, eller så må Listhaug ut», sa Anders Todal Jenssen, professor i statsvitenskap. Det viste seg til og med at vår nye landbruks- og matminister hadde gått gjennom regjeringsplattformen på oppdrag fra Rema 1000.

Men du var blitt en dyktig PR-minister. Du lot deg ikke affisere av dette. Til slutt la du fram en kort liste over offentlige aktører som hadde vært kunder av First House. Det ble kjent at du hadde jobbet for Åsnes kommune og Akershus Universitetssykehus. Men hvilke kapitalinteresser du hadde vært håndlanger for, forble mørklagt.

Kun én gang har jeg vært litt imponert av deg, og det var da du konfronterte Tahir ul Qadri for åpent kamera. Da tenkte jeg du var litt modig. Men det var helt til jeg kom på at du jevnlig besøker de religiøse svindlerne i TV-kanalen Visjon Norge, uten å noen gang ta et liknende oppgjør med dem. Brennpunkt avdekket i fjor høst hvordan Visjon Norge manipulerer folk til å donere penger mot løfter om velsignelse. Uføretrygdene Anne Sissel Halland var en av dem som ble hekta, og måtte til slutt ha hjelp for å kvitte seg med avhengigheten.  Ditt engasjement mot ekstreme religiøse holdninger og ønsket om å hjelpe ofrene er hult.


Du har sikkert lagt alt dette bak deg nå, men vi er mange som ikke har glemt. For er det en ting folkestyret vårt ikke trenger er det nok et medlem av politikerklassen som bryter valgløfter, utnytter frynsegoder forbeholdt maktpersoner, bedriver hemmelighold framfor åpenhet, og bruker mer tid på å få presseoppslag enn på å bedre hverdagen for folk flest.

Til høsten treffes vi på Stortinget, Sylvi Listhaug, og en viktig lærdom tar jeg med meg inn: Teflonbelegg kan fungere godt for en steikepanne, men ikke for en folkevalgt. Skal vi kunne se velgerne i øynene kreves det ærlighet, ryggrad og samvittighet. Som privatperson lever du sikkert opp til disse idealene. Men som politiker: Har du egentlig noen av delene?

 

Tilsynet for høy moral

 

Sylvik Listhaug under sitt besøk i Rinkeby i Stockholm. Anders Wiklund/tt/NTB Scanpix

Hvorfor ser ikke de som advarer mot Sylvi Listhaugs splittende språkbruk at de er akkurat like ille selv?

Av Bård Standal, jurist og økonom, medlem i Oslo Høyre

«Der bodde tusen frelste pluss en tenåring og hennes unge mor. Vel, da skolen var slutt en sommerdag, kom datteren løpende som gal, og hun sa: Mamma, her er et brev til deg fra Tilsynet for høy moral».

Inger Lise Rypdals slager fra 1969 har fått ny aktualitet. Med krigstyper kunne Dagbladet slå opp at tilsynet igjen har begynt å sende brev. Denne gang ført i pennen av Ingebrigt Steen Jensen og med Erna Solberg som mottager.

Og i brevet sto: Erna Solberg, De fostrer dårleg Statsråden Dykkar sjølv,

De beklagar ikkje nok, og det seiast at De stundom drikker øl.

De må kome på eit møte, det er no i kveld, i Arbeidersamfunnet sal.

Vi må ta Regjeringa Dykkar frå Dykk, helsing Tilsynet for høg moral.

Ingebrigt Steen Jensen beskriver dette valget som et «skjebnevalg.» Med seg har han rasket et kobbel av mer eller mindre kjente personer med tilknytning til Arbeiderpartiet, som eksempelvis bergensartisten med den sureste stemmen i norsk rock, John Olav Nilsen. Steen Jensen skrev oppropet sammen med samboeren Trude Solheim, og forankret det hos Trond Giske. Med denne forankringen i APs toppledelse er oppropet nærmest som et offisielt AP-dokument å regne.

«Jeg mener at partiledere og folk i ledende posisjoner har bidratt til å skape et inntrykk av at vi er under et voldsomt press,» sier Steen Jensen når han skal begrunne sitt opprop. Slik språkbruk vil han forbilledlig ta avstand fra. At han ikke ser den åpenbare selvmotsigelsen i å så umiddelbart følge opp med at «jeg opplever at veldig viktige nasjonale felles verdier er under press på en helt annen måte enn jeg noen gang før har opplevd», er betegnende for hvordan deler av ordskiftet etterhvert har utviklet seg.

Les også: Motbydelig hets av Sylvi Listhaug

Bård Standal

Det er etablert en dobbel standard. Utsagn fra den siden man selv ikke tilhører er - for igjen å låne ordbruken fra Steen Jensens opprop - eksempler på «ledere som sår splid.» Selv finner man det imidlertid uproblematisk å sammenligne regjeringens politikk med jødeutryddelsene i Warszawa-ghettoen(!).

Steen Jensen hadde ganske enkelt ingen problemer med å likestille norsk politis utkastelse av utlendinger med endelig avslag på sine søknader om opphold med «den delen av politiet i Norge som hjalp tyskerne å finne jøder omtrent på samme vis under krigen.» Flere hundre tusen jøder ble drept i Warszawa.

Jeg, derimot, tilhører den drømmende liberale høyresiden. Den som drømmer om en verden uten stater, som er utpreget internasjonalt orientert og som ser seg alliert med fremtiden. Deler av tankegodset som kommer fra dagens FrP er derfor meg mer enn litt fremmed.

Imidlertid har jeg en mørk ungdomsfortid. Som fjortenåring meldte jeg meg inn i Fremskrittspartiets Ungdom. Der gjennomlevde jeg en kort ungdomsforelskelse, før jeg som de fleste andre liberalere flyktet fra partiet og søkte politisk asyl i Høyre. Itråd med alle regler for human flyktningebehandling, ble jeg tatt godt imot.

Det kjennetegner frafalne at man, i sitt behov for å markere avstand til det man en gang var, er ennå sterkere i sin kritikk av sitt fordums hjem enn dem som aldri har vært der. Det har også i stor grad gjeldt meg, som noen ganger har sammenlignet mitt forhold til FrP med tidligere generalsekretær i Humanetisk Forbund Levi Fragells forhold til pinsebevegelsen han vokste opp i.

Det er illustrerende for graden av distansering at årets partitest i Dagbladet til og med plasserte Miljøpartiet De Grønne foran FrP på listen over partier jeg burde vurdere å stemme på.

Mitt behov for avstand gjør seg spesielt gjeldende på de områdene hvor det var mitt liberale verdisyn og behovet for å forholde meg til fakta og forskning som lå bak partiflukten. De gloser jeg roper mot skjermen når nåværende justisminister leker med kastrering som kriminalpolitisk virkemiddel, egner seg ikke for mine barns ører.

Da hans forgjenger kontret den internasjonale forskningskonsensus som forteller oss at cannabis er mindre skadelig enn alkohol, med å vise til en upublisert studentavhandling, visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Sylvi Listhaugs uttalelser om innvandrere på «gullstol» fikk meg endog til å glemme all denne forskningen og regelrett drukne mine sorger.

Les også: Arbeiderpartiets løgnkampanje

Å være frafallen er imidlertid et tveegget sverd. Samtidig som man føler et voldsomt behov for å ta avstand fra de delene som gjorde at man ikke lengre kunne være der, husker man også hvordan det føltes å være på innsiden. FrP er en outsiderbevegelse. Det har partiet alltid vært.

Slike outsiderbevegelser kjennetegnes i stor grad av utpreget korpsånd. Man trenger ikke ta stilling til, eller konfrontere, egne feil og mangler når man med rette kan peke på at de angrep man utsettes for fra andre, går langt utover hva som er rimelig, eller hva som er greit i det offentlige ordskiftet.

Listhaugs gullstolutsagn er et godt eksempel på dette. Umiddelbart etter utsagnet ble det koblet til den dramatiske båtreisen mange flyktninger foretar over Middelhavet. En båtreise hvor mange mister livet. På politisk kvarter tordnet APs Helga Pedersen mot at Listhaug kunne karakterisere denne reisen som å «bli båret på gullstol.»

Det ville jo vært en helt legitim tordning om det hadde vært slik at Listhaug faktisk hadde sagt noe så vanvittig. Men det hadde hun selvsagt ikke. Listhaugs utsagn handlet ikke om hvem som skal slippes inn, men om hvordan man skal møte dem som allerede er her.

Uttalelsen falt i forbindelse med at Listhaug foreslo integreringskriterier som tillegg til krav om botid før det utstedes permanent opphold. Disse integreringskriteriene ble foreslått på bakgrunn av et bredt forlik om integreringspolitikken i Stortinget like før jul i 2015. Dette er et forlik både Arbeiderpartiet og Senterpartiet ga sin støtte til, og som totalt 161 av 169 stortingsrepresentanter stilte seg bak.

Det fullstendige sitatet lyder slik:

«Den viktigste faktoren for god integrering er at utlendingen selv vil integreres. En kan ikke bli båret på gullstol inn i Norge. Det må stilles krav, og det gjør vi med dette forslaget. Det må få konsekvenser om man ikke oppfyller kravene. Slik har det ikke vært tidligere. Dette vil bli et viktig incentiv for dem som kommer til Norge om å lære seg norsk og følge undervisningen de har en rett og plikt til å delta på. Det er viktig at de skaffer seg arbeid og blir selvforsørget. Med dette forslaget er det mer opp til utlendingen selv om de vil bli får bli i Norge eller ikke.»

Jeg synes fortsatt dette er en fordummende ordbruk. Men det er helt åpenbart ut fra sammenhengen at det ikke på noe vis refererte til hva som skal til for at folk skal slippe inn i landet, men til hvilke krav som skal stilles til dem som allerede er her.

Les også: Sporene burde skremme, Jonas

For når det gjelder spørsmålet om hvem som skal slippe inn, markerte nemlig asylforliket (som Stortinget fant sammen om før Sylvi Listhaug ble innvandrings- og integreringsminister) at det er et spørsmål hvor Listhaug har støtte fra 161 av 169 Stortingsrepresentanter, herunder de fleste av dem som i valgkampen er høye og mørke med sin kritikk. «Folk i og utenfor Norge trenger å vite at vi har kontroll ved våre grenser,» uttalte AP-leder Jonas Gahr Støre den gang. Ikke mange spor av «alle skal med» å finne der.

Realiteten er altså den at det kun er MDG og SV som er enige med meg og vil ha åpnere grenser. Alle de andre politikerne - Senterpartiet og Arbeiderpartiet inkludert ? mener det samme som Sylvi Listhaug. Diskusjonen dreier seg egentlig ikke om innhold, men bare om hvordan man sier ting.

Det er akkurat når det gjelder hvordan man sier ting Tilsynet for Høg Moral synes å være spesielt opprørt om dagen. Daglig kommer det krav om at Erna Solberg som statsminister må ta avstand fra både den ene og den andre. Spesielt gjelder dette gullstolens opphavskvinne, Sylvi Listhaug. Opprørtheten over de forferdelige uttalelsene Listhaug har kommet med, synes å være akkurat like stor som mangelen på konkrete sitater opprørtheten bygger på.

Jeg har noen ganger i det siste moret meg med å utfordre dem som er sintest av de sinte til å vise meg de konkrete sitatene. De kan for all del peke på et par litt uheldige utsagn. Men det stopper overraskende fort opp. Etter kort tid oppdager den sinte at vedkommende nok har gått litt i «gullstolfella.» Ved nærmere ettersyn viser det seg ofte at Listhaug snakker på vegne av et bredt flertall på Stortinget, og til og med kanskje har bruk samme språkbruk som den sinte selv.

Et godt eksempel på dette finner vi når Listhaug skal SETTE MENNESKERETTIGHETENE TIL SIDE. Dette må være det mest oppsiktsvekkende utsagnet Listhaug aldri har kommet med. Listhaug har i likhet med flertallet i det norske folk, og i motsetning til meg, tro på lukkede asylmottak. Konfrontert med spørsmålet om menneskerettighetskonvensjonene, som gjennom menneskerettsloven er gjort direkte gjeldende i Norge, kunne stå i veien for slike lukkede mottak, svarte Listhaug: Man må i så tilfelle «utfordre» konvensjonene.

Dette er helt ordinært. Vi tar ikke den mest inngripende tolkning av disse konvensjonene for gitt. Det skal vi ikke. Vi har en viss nasjonal handlefrihet. Systemet er slik lagt opp at den rette balansen mellom statens handlingsfrihet og borgernes konvensjonsbeskyttelse finnes i rettssalen. Dette skjer nettopp etter at noen har «utfordret.» Vår mann i avdelingen for utfordringer av denne art heter Fredrik Sejersted. Han er regjeringsadvokat. Siden den ble etablert i 1959 har domstolen avsagt i alt 42 dommer i saker mot Norge. I 28 av disse ble Norge dømt. Vi utfordrer konvensjonene hele tiden. Uansett hvem som sitter i regjering.

Den bevisste feillesingen og formålsorienterte forferdelsen Listhaugs uttalelser utsettes for blir ekstra tydelig når man ser på hva de som lar seg bestyrte selv sier. «Vi må se på konvensjonene og ta innover oss den situasjonen som er,» sier Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum. Senterpartiet har nemlig programfestet følgende:

«For at både det internasjonale samfunnet og Norge skal være best mulig rustet til å håndtere migrasjonsbølger, må Norge ta et internasjonalt initiativ til en gjennomgang av internasjonale konvensjoner slik at de kan stå seg over tid.»

Det andre store partiet på rødgrønn side av streken? De som nesten fikk hjerteinfarkt av Listhaugs uttalelse? Har de sin sti ren? I Arbeiderpartiets partiprogram står det: «Samtidig vil vi ta initiativ til en gjennomgang av internasjonale konvensjoner for at disse bedre kan tilpasses vår tids flyktningsituasjon.»

F.v. Audun Lysbakken, SV, Trygve Slagsvold Vedum, Sp og Jonas Gahr Støre, Ap, under partilederdebatten i Arendal kultur- og rådhus.

Foto: Tor Erik Schrøder / NTB scanpix

Det er ingen substansiell uenighet mellom Sylvi Listhaug, Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum når det kommer til behovet for å gjennomgå internasjonale konvensjoner! De står alle på samme side i denne diskusjonen. Den motsatte av den jeg står på.

Fraværet av reell uenighet gjør at kritikken som ropes veldig høyt, sjelden er særlig konkret om man leser lengre enn overskriften.

En annen god illustrasjon er Listhaugs harrytur til Sverige. Uten å henvise til en eneste reell uttalelse Listhaug faktisk har kommet med, kaller Støre det at statsministeren ikke har lagt ned reiseforbud for en politiker i et annet parti, for «svakt lederskap.» Videre sier han at «sakte, men sikkert, er grenseposter i Norge flyttet med Frp i regjering. Retorikken er blitt hardere, samfunnet er blitt kaldere»

At retorikken er blitt hardere, er det ikke vanskelig å gi Støre rett i. Når man ser på hvilke uttalelser han og hans partifeller kommer med om Listhaug, er det imidlertid heller ikke vanskelig å la tankene gli mot evangeliet etter Matteus 7.3: «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?»

For man kan si mye om Listhaugs retorikk, men hun har så vidt meg bekjent aldri brukt uttrykk som «jævla rasistkjerring» om sine meningsmotstandere. Slik må hun imidlertid selv tåle å bli omtalt av Arbeiderpartiets Gjermund O. Bjørndahl. Bjørndahl sitter i bystyret i Arendal for Arbeiderpartiet, er leder for oppvekstkomiteen i byen og fylkesleder i LO-forbundet Skolenes landsforbund.

Konfrontert med sin egen uttalelse, var det ingen anger å spore hos Bjørndahl. «En statsråd som Listhaug, [...] må tåle den typen uttalelser,» var i stedet svaret. Et svar som like godt ble fulgt opp med at arbeiderpartipolitikeren i sommer både smalt til med at hun var «rasismens fyrtårn» og Norges Goebbels. Rett over i brunskvetting og hitling der altså. Såpass at Arbeiderpartiets partisekretær Kjersti Stenseng måtte rykke ut med umiddelbar brannslukking.

Are Tomasgard, som sitter i LOs toppledelse, synes det er relevant å trekke frem nazisme og Vigrid. (Foto: LO).

Det er ikke bare tilfeldige bystyremedlemmer Arbeiderpartiet holder seg med på Sørlandet, som synes den beste måten å ta avstand fra at folk ikke snakker pent om hverandre er å sammenligne dem med forbryterne bak et av historiens verste folkemord. Sørums egen Are Tomasgard tok det hele til uante høyder med dette: (alle skrivefeil er Tomasgards egne):

«EN STEMME TIL HØYRE ER OGSÅ EN STEMME TIL AT LISTHAUG FORTSETTER PÅ DET VIGRID APPLAUDERER

Nazister marsjerer i norske gater. Vigrid heier på integreringsminister i Erna Solberg sin regjering. Sylvia Listhaug.

Når Høyre-politikere spør seg hva vi mener med uttalelsen om at Norge er blitt et kaldere samfunn- stiller jeg spørsmålet om de ikke følger med?

Er det virkelig slik at Høyres velgere nå støtter den samme politikken og de samme politikerne som Vigrids leder?»

Virkelig? Steen Jensen kommer med de nazistiske massakrene på hundretusenvis av jøder i ghettoen i Warszawa. Bjørndahl kommer med Goebbels. Tomasgard med Vigrid. Det å støtte dagens regjering er altså å være på lag med nazister?

Tore Tvedt, leder av Vigrid. Foto: Krister Sorbo/AFP

For dem som ikke kjenner til Vigrid, er det altså en nynazistisk organisasjon, ledet av den lett forstyrrede Tore W. Tvedt. Jeg kjenner etterhvert bedre til Tvedt og hans kumpaner enn jeg setter pris på. Hver gang jeg skriver i Dagbladet om hvorfor vi bør behandle folk likt uavhengig av etnisk eller religiøs bakgrunn, behovet for en mer liberal innvandringspolitikk eller om hvorfor vi må forsvare vår liberale rettsorden mot Donald Trumps manglende respekt for grunnleggende spilleregler, dukker de nemlig opp i min innboks i form av drapstrusler og utskjellinger.

Noe av den mildeste utskjellingen fikk jeg i sommer fra Tvedt selv da jeg skrev en artikkel om hvorfor Donald Trump må stoppes av det amerikanske rettsvesenet. «Artikkelen oser av høyreekstremisme og krigslyst mot anderledes tenkende, her representert ved demokratiforkjemperen Donald Trump og hans ønske om å bremse Det Anglozionistiske Imperiets og dets NAZI-allianses angepskrig mot Russland,» lød det da.

Det å klistre meg og resten av de snart tredve prosentene av Norges befolkning som planlegger å stemme Høyre på valgdagen til Vigrid er altså kun en historisk videreføring av det nivået Steen Jensen, Bjørndahl og andre allerede hadde lagt debatten på.

Forskjellen er at Tomasgard - i motsetning til Ingebrigt Steen Jensen - faktisk har betydning i dette samfunnet. Are Tomasgard er ingen hvem som helst. Are Tomasgard sitter i LOs absolutte toppledelse. Han ble valgt som LO-sekretær på LO-kongressen i 2013 og ble gjenvalgt i vår. Når LO i år doper APs valgkamp med nesten femten millioner kroner er det Tomasgard som er dopinglegen.

AP-leder Jonas Gahr Støre har i det siste hamret løs på statsministeren for å få henne til å ta avstand fra en (helt stupid og) allerede beklaget uttalelse fra justisministeren. Per Willy Amundsen uttalte nemlig at tragedien 22. juli 2011 muligens kan ha økt Arbeiderpartiets forståelse for nødvendigheten av en opprusting av politi- og beredskapstjenesten. Det var selvsagt et feilsteg; Det bør være en post-it-lapp hos alle i en valgkamp - og ellers - at 22. juli ikke skal brukes. Det er vår «don't mention the war.»

Men ser vi på det konkrete i saken må jeg faktisk si at det Amundsen uttalte, var tilfelle for min del. For min forståelse av sikkerhetsutfordringene var denne forferdelige tragedien formende. Det var først etter å ha lest den etterfølgende grundige granskingsrapporten at jeg -  for å låne justisministerens ord - «skjønte poenget.»

Det ville imidlertid ikke Støre ha på seg at han hadde gjort. Med stor patos går han ut i VG og slår fast at statsministeren har «svekket autoritet», fordi hun ikke har tatt en telefonsamtale med sin statsråd for å sette denne (i Støres ord) «ettertrykkelig på plass» for en uttalelse han for lengst selv har beklaget - helt uten at sjefen behøvde blande seg inn. (Om du måtte lese setningen foran to ganger er du tilgitt. Det er veldig vanskelig å forstå hva Støre egentlig mener Solberg burde gjort annerledes her.)

Amundsens uttalelse var etter mitt syn usmakelig. Men i motsetning til LO-sekretæren slo han ikke på noen måte sine politiske meningsmotstandere og massemorderen i hartkorn. Han hevdet kun at tragedien muligens kunne ha fungert som et wake-up-call for Arbeiderpartiet. Slik den eksempelvis gjorde for meg, og sikkert tusenvis av andre.

LO-sekretærens uttalelse spiller i en helt annen liga. Omskrevet på 22 juli-formel lyder bare overskriften slik «EN STEMME TIL HØYRE ER OGSÅ EN STEMME TIL AT LISTHAUG FORTSETTER PÅ DET ANDERS BEHRING BREIVIK APPLAUDERER».

Ser vi da den samme rituelle botsøvelse fra LO og Arbeiderpartiet etter dette som enhver på høyresiden må gjennom etter å ha begått vesentlig mindre overtramp? Selvsagt ikke. Tomasgard selv viker knapt og strekker seg kun til å si at «jeg blir faktisk personlig opprørt over de holdninger som Sylvi Listhaug fremmer. Å koble Vigrid og Høyre ble likevel litt for mye.» Litt for mye? Litt? Tempoet i omvendelsen fra hardtslående bølle til kongen av understatements kvalifiserer til OL-gull

Da Amundsen tabbet seg ut var Jonas Gahr Støre tydelig på hvilket ansvar det følger med det å være leder. Sjefen må - for å sitere Støre «sette rammene for hva det er innenfor å si». Går dine underordnede «utenfor de rammene, må de settes ettertrykkelig på plass», slo Støre fast med bred penn. Gjør man ikke det vil man ifølge Støre sitte igjen med «svekket autoritet».

Hans Christian Gabrielsen på Lo-kongressen. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Arbeiderpartiets sugardaddy og sentralstyremedlem, LO-leder Hans-Christian Gabrielsen, fikk åpenbart ikke med seg disse velmente rådene fra Støre. I stedet for å sette Tomasgard «ettertrykkelig på plass» velger han å benytte anledningen til å snakke om «sykelønn»!?!

LO har i det siste kjørt en relativt stor kampanje hvor de påstår at Høyre vil kutte i sykelønnen. Det er usant. Eller alternative fakta, som de ville kalt det over dammen. Høyre har fredet sykelønnen de neste fire årene. Det eneste Gabrielsen vil si om at hans nærmeste medarbeider kobler Høyres velgere til historiens verste massemordere er at Høyres påpekninger av at det LO påstår om sykelønn bare er tull og tøys «har vært langt mer planmessige og ødeleggende for en anstendig valgkamp, enn en uheldig utblåsing som raskt ble slettet». Ja han sa faktisk anstendig! De alternative faktas mor, Trump-rådgiver Kellyanne Conway, ville vært stolt.

Om det bare er en kompromissløs dedikasjon til doble standarder, eller om det er redselen for å bite hånden som mater en, er ikke lett å si. Men det er påfallende. For å sikre at ledende politikere bruker «et språk folk kjenner seg igjen i og føler seg trygge i,» skal Jonas Gahr Støre altså ha statsministeren til å beklage hver en liten talefeil fra sine ministre. Men når hans fremste sponsor hitler debatten og stempler nesten fire av ti nordmenn som nazister gjør han absolutt ingenting.

Ingen påminnelser om at hans sentralstyremedlem som leder er den som skal «sette rammene for hva det er innenfor å si». Ingen snakk om å sette folk «ettertrykkelig på plass». Ingen påpekninger av at LO-lederen med dette må sies å ha «svekket autoritet» når han etter å ha latt dette passere ved en senere anledning skal repetere sin bekymring over at det offentlige ordskiftet hardner slik til. Ikke en gang Erna Solbergs «jeg ville ikke ordlagt meg på den måten» klarer Støre å komme med. Han er stum som en østers.

Skal man oppsummere denne valgkampen, er det vanskelig ikke å gripe til Obstfelder: «Jeg er vist kommet paa en feil klode! Her er saa underligt...»

Statsministeren for populær til at noen tør angripe henne direkte. Angrepene gjøres i stedet indirekte.

For det første forsøkes Solberg selv fremstilt som handlingslammet alle de gangene hun ikke inndrar passene til sine statsråder, ikke irettesetter dem for ting de for lengst har beklaget eller ikke tar avstand fra statsråder som - på tross av alle krigsoverskrifter hos NRK - slett ikke har sagt at menneskerettighetene skal settes til side.

For det andre skal Venstre knuses. Venstre ligger og vaker rundt sperregrensen på fire prosent. Noen ganger litt over. Noen ganger litt under. LO og Arbeiderpartiet vet at hvis Venstre faller under sperregrensen, så reduseres mulighetene for borgerlig Regjering kraftig.

Kampanjestrategene på Youngstorget vet at Venstres velgere føler noenlunde den samme mangelen på kjærlighet for FrP og Sylvi Listhaug som meg selv. Det negative valgkampnarrativet de har forsøkt å hamre inn for å lykkes er derfor dette: «1) FrP og Sylvi Listhaug er djevler på jord. 2) En stemme til Venstre er en stemme til disse djevlene.»

Venstre går i år til valg på bedre undervisning i skolen, et knallhardt klimafokus ved vern av leteområdene i nord og en næringspolitikk som gjør det enklere for gründere og småbedrifter å skape den veksten Norge så sårt trenger i årene som kommer. Mange av Venstres velgere er spesielt opptatte av miljø og internasjonal rettferdighet. Håpet har vært at det å bruke Sylvi Listhaug som busemann skal sette en tilstrekkelig andel av disse i bevegelse mot MDG til at Venstre klokker inn på 3.9%.

Overskriften har de gjort svært så tydelig fra partikontoret: «En stemme på Venstre er en stemme på FrP.» De siste ukene har Venstre-velgere landet over blitt bombardert med en voldsom skremselsretorikk rundt FrP og Listhaug, for så å avkreves svar: «Hvordan kan DU stå for dette?»

Siden jeg er opptatt av klimaspørsmål, ønsker en åpnere og mer liberal innvandringspolitikk og i tillegg er opptatt av at vi skal hjelp og ikke straffe mennesker som av ulike grunner havner på samfunnets skyggeside har jeg åpenbart blitt definert som non-FrPer (eller kvasi-Venstre) og således i målgruppen for buskagitasjonen. Det at jeg sitter i styret i Oslo Høyre og endog er folkevalgt for partiet har ikke vært noe hinder. Til det har troen på Listhaug som busemann vært for sterk.

Den siste måneden har derfor innboksen min blitt fylt opp med materiale fra denne svertekampanjen. Det har gitt litt innsikt i hvordan - og på hvilket nivå - agitasjonen kjøres. Typiske eksempler er bildeplakater som nesten ser ut som om de kommer fra Venstre, men som inneholder bilde av en FrP-statsråd med en vennlig påminnelse om hvor hinsides idiot denne personen er.

Over et bilde av Listhaug står det «en stemme til Venstre - Menneskerettighetene må settes til side», mens «en stemme til Venstre - Vi trenger et nytt korstog» preger bildet av Per Willy Amundsen. Det bildet jeg fikk deisende inn i innboksen av Per Sandberg forbigår vi i stillhet.

På gjennomsnittet av meningsmålingene i juni lå den rødgrønne siden an til 91 mandater på Stortinget mot bare 78 til Regjeringen og de to støttepartiene. Da var Venstreknusingen en offensiv strategi. Et Venstre med brukket rygg, skulle få KrF til å innse at veien til makt lå i å vende seg mot Arbeiderpartiet og dets nylig kristnede leder. Med KrF på plass ville grunnlaget vært lagt for flere tiår med Arbeiderpartidominans i norsk politikk.

Etterhvert som det har tettet seg til mellom blokkene har Venstre-knusingen endret karakter fra et offensivt til et defensivt spill. Det er ikke lengre bare slik at Venstre må knuses for å vinne stort. Venstre må knuses for å unngå å tape.

Nobelprisvinner Daniel Kahneman døpte allerede i 1979 denne situasjonen for en «loss frame». Mennesker som rammer inn situasjonen de befinner seg i som en potensiell tapssituasjon er villige til å ta mye større risiko for å unngå å tape enn de ville gjort for å kunne vinne. Det er denne effekten som får folk til å doble sine veddemål på casino for å vinne tilbake det tapte. Der vi ikke ville vært villige til å lyve for å oppnå en gevinst er vi det ofte for å unngå et tap.

At en del som trodde de skulle cruise inn til regjeringsskifte 11. september nå plutselig har ryggen mot veggen og vil unngå å tape merkes. Akkurat som Kahneman ville forutsatt det blir virkemidlene drøyere for hver dag som går.

Det foreløpige høydepunktet fikk vi for et par dager siden da noen begynte å fylle postkasser i Oslo og Akershus med falske Venstre-brosjyrer. Disse brosjyrene er mer forseggjorte enn de bilder jeg har fått tilsendt på mail. Her har både logo og grafisk design blitt stjålet slik at brosjyrene til forveksling ser ut som om de hadde kommet fra Venstre selv.

FALSK BROSJYRE: En falsk brosjyre (innfelt) som tilsynelatende ser ut som en løpeseddel for Venstre, er i omløp i Oslo. Her Venstre-leder Trine Skei Grande. Foto: Farid Ighoubah/Nettavisen og Venstre

Budskapet ligner. «Hvis du vil ha Sylvi Listhaug som integreringsminister bør du stemme Venstre». Det er budskapet på det som ser ut som en Venstre-brosjyre med partiets navn og logo. Teksten er akkompagnert av et bilde av Frp-statsråden.

I de negative kampanjers hjemland - USA - er det en opplest og vedtatt sannhet at kampanjens hovedspor og kandidat skal holdes på en viss distanse fra det negative budskapet. Dette for å unngå at det negative også smitter tilbake på kandidaten. Buskagitasjonen skal skje på kampanjens flanker.

At det var LOs toppledelse som gikk hele veien til nazi-sammenligninger er jo slik sett lite overraskende. Venstres førstekandidat i Buskerud, Rebekka Borsch beskrev det slik: «LO og AUF fungerer som Ap-bøllene, mens moderpartiet signerer en avtale med de andre partiene om å føre en anstendig valgkamp.»

Ungdoms- og sideorganisasjoner spiller i en slik situasjon litt forskjellige roller. Der LO-sekretæren går for å sammenligne Høyres velgere med Vigrid og nynazister i sin argumentasjon, velger ungdommen mer visuelle virkemidler når de skal bidra med sin skjerv for å dytte Venstre under sperregrensen.

I en reklamevideo på Facebook legger ikke AUF noe i mellom. Først slås det fast over et svært bilde av en glisende Listhaug at «en stemme til Venstre er en stemme til Listhaug». Deretter legges forskjellige Listhaug-sitater over bilder av desperate barn på vei over Middelhavet. Sitatene har alle det til felles at de ikke har noe som helst med bildet AUF har valgt å illustrere sitatet med.

Best kommer dette frem når de legger følgende sitat over et bilde av en gråtende og livredd jente som må være en fire?fem år: «Deira eige liv betyr ikkje noko for dei. Dei drep seg sjølve og andre.»

Mener Listhaug det om flyktninger, slik som AUFs video er laget for å få oss til å tro? Selvsagt ikke. Listhaug snakket om hva vi kunne lære fra blant annet terroren i Barcelona. I NRK-saken AUF har klippet sitt sitat fra kan vi lese det i sammenheng:

«Terrorangrepa den seinaste tida, som i Barcelona og Finland, er del av eit større bakteppe. Sidan januar 2015 er 564 personar drepne i terror i Europa. Dei fleste angrepa er utført av personar med band til IS.

- Dette er personar som rett og slett ... deira eige liv betyr ikkje noko for dei. Dei drep seg sjølve og andre.»

Listhaugs omtale av terroristene er til forveksling lik måten Barack Obama omtalte dem i sin tid. Om vi la forskjellige norske og utenlandske politiske lederes uttalelser om menneskene som har stått bak disse grusomme handlingene, ved siden av hverandre, ville det vært umulig å plukke ut hvilket av utsagnene som tilhørte Sylvi Listhaug om man ikke visste svaret.

Det er en stund siden videoen ble lagt ut. En del av oss har i dagesvis påpekt hvor voldsomt utenfor alle rammer av normal politisk samtale den er. Responsen har vært den samme som Støres respons på LO-sekretærens nazi-sammenligninger. Øredøvende stillhet.

Først i går, etter en valgdebatt mellom Solberg og Støre, ble den trukket tilbake. Fikk vi da se anspor av den ydmykhet og evne til beklagelse som regelmessig avkreves andre? Neida! AUF var mest opptatt av at de hadde fått frem poenget: «Det er en sterk video med sterke bilder og sterke sitater. Vi føler vi har fått fram vårt poeng om at en stemme til Venstre er en stemme til fortsatt Frp i regjering. Vi har respekt for at mange synes videoen blir svært sterk, og har derfor valgt å trekke den tilbake.»

Videoen er ikke sterk. Det er ikke utfordringen med den. Sterk er bra. Utfordringen med den er at den kombinerer tekst og bilde på en slik måte at den totalt feilrepresenterer både hva den de angriper har sagt og hva hun mener. Det er nesten litt kostelig at AUF i en slik situasjon holder seg med ordet «respekt».

Kritikken fra venstresiden mot Listhaug og hennes meningsfeller har hovedsakelig gått langs to linjer. For det første har man anklaget dem for å ha splittende og røff ordbruk. For det andre har man anklaget henne for til tider å være upresis med fakta. Vel. Behovet for også å feie for egen dør er åpenbart til stede.

Jonas Gahr Støres kommentarer til saken gir bare sånn passe håp om at slik feiing vil finne sted. Heller ikke her var det så mange spor av å sette sine underordnede «ettertrykkelig på plass». I stedet valgte «Støre å gå til et ganske umiddelbart skifte av fokus. Tilbake til den som var videoens mål: Vi tar det veldig alvorlig. Men la oss nå se på hovedbildet: Jeg står inne for at denne debatten nå kommer opp, og jeg står inne for at Frp har mye å svare for om måten de fører ordskiftet om grupper, om andre mennesker.»

Ja, det er det vi må snakke om. Hvordan vi snakker «om andre mennesker». Og - hvor utrolig det enn kan høres ut - Sylvi Listhaug er også et menneske. Når man hører måten hun omtales på i ganske mange kretser om dagen skulle man nesten ikke tro det. Det første steg ned skråplanet til virkelig katastrofe er når vi begynner å dehumanisere «de andre». De blir ting for oss. Objekter for hat eller frykt. I flyktningedebatten er det et voldsomt viktig tema. Objekter kan vi gjøre hva vi vil med. Ikke mennesker. Ingen er kun en flyktning. Vi står overfor et fullt og helt menneske og skal behandle det sånn.

Mange (meg selv inkludert) deler en bekymring for at måten ledende politikere - som eksempelvis Listhaug - omtaler innvandrere, flyktninger og for den slags skyld politiske motstandere på skal fungere dehumaniserende og slik gi grobunn for dårligere politikk og dårligere vilkår for mennesker som trenger hjelp.

Jeg har i lengre tid latt meg fascinere av at ellers oppegående mennesker klarer å kombinere denne frykten med å ikke se at de selv oppfører seg på akkurat samme måte. Med den signaleffekten det gir. Den måten du omtaler din største fiende på er det du forteller dine barn at er en grei måte å omtale folk helt generelt.

Mennesker skal møtes med respekt og med forståelse. Ikke fordi vi skal bli enige med dem hele tiden. Men fordi vi skal vite hva vi faktisk er uenige om og hva vi kan jobbe sammen om. Det gjelder også Sylvi Listhaug. Du får faktisk ingen poeng for å ha behandlet en som mener, tenker og oppfører seg helt likt som deg selv på en allright måte. Vi har høyere standarder enn det.

Når meningsmålingene nå tyder på at det butter for de partier som lar sine sponsorer sammenligne 40 % av velgerne med nazister gir det grunn til refleksjon. En mulig forklaring på opinionsbevegelsene kan være at velgerne har stemt i sammen med Inger Lise Rypdahl:

«Er det fra denne samling hyklere jeg hører at jeg ikke strekker til.»

Å huske at også «de andre» er mennesker er i utgangspunktet vanskelig, når empatien tar overhånd og du er sikker på at du kjemper det godes sak. Kombineres godheten med en overbevisning om at vi nå står overfor et historisk skjebneøyeblikk blir det virkelig krevende.

Forskningen forteller oss nemlig en del om hva det gjør med folk å være sikre på at de er på det godes side. Når du er sikker på at det du gjør er av et gode og at du selv er på det godes lag, da er du villig til å ta nesten alle virkemidler i bruk. Er du i tillegg der at du har en motstander du kan definere som ond faller de siste barrierer.

Vi er aldri så villige til å påføre smerte som når vi tror at vi gjør det for å tjene det gode. Et eksempel er et svært enkelt forsøk gjort av psykologene Anneke E.K. Buffone og Michael J. Poulin ved University of Buffalo. De fortalte sine testpersoner om en konkurranse mellom to studenter i rommet ved siden av (hvor den som vant ville få en pengepremie).

Den ene gruppen testpersoner fikk lese et brief hvor en av konkurentene sier «jeg har aldri hatt så lite penger og det skremmer meg». Den andre gruppen fikk lese et brief hvor hun sier «jeg har aldri hatt så lite penger, men det bryr jeg meg ikke om».

Oppgaven testpersonene fikk var å bidra i en studie om å takle ubehag hvor de fikk bestemme hvor mye sterk saus den lite bemidlede studentens konkurrent ville måtte drikke. Konkurrenten hadde ikke gjort noe galt og hadde ingenting med den andres pengeproblemer å gjøre.

Likevel ga de testpersonene som fikk høre at hun var skremt vesentlig mer sterk saus enn dem som fikk høre at hun var ubekymret. Det finnes ingen moralsk rettferdiggjøring av dette. Empati drev aggresjon. Før forsøket testet psykologene testpersonene etter følsomhet for vasopressin og oxytocin - hormoner som bidrar til medfølelse, empati og hjelpsomhet. De mest følsomme - altså de «snilleste» - var også dem som ga konkurrenten mest ubehag.

Jo mer testpersonene følte at de gjorde det de gjorde for å hjelpe, jo mer smerte var de villige til å påføre for å få det til. Disse resultatene bekreftes på område etter område. Forskning gjort av Paul Bloom viser at jo høyere du scorer på empati, jo mer villig er du til å straffe hardt de du mener har begått urett mot dem du sympatiserer med. De er mot det gode, så du definerer dem som onde.

Står du i det godes vei må du altså regne med at de som tror de gjør godt, kommer til å skaffe deg en hel del sterk saus.

 Ingebrigt Steen Jensen. Foto: Erlend Aas / NTB scanpix

Og det bare i en helt ordinær situasjon. Men dette er jo ingen ordinærsituasjon. Dette er jo - ifølge Ingebrigt Steen Jensen og resten av Forbundet for Høy Moral - et historisk «skjebnevalg». Om Ingebrigt Steen Jensen selv virkelig tror at dette valget er et skjebnevalg som «handler om nasjonens sjel», er jeg usikker på. Han kommer jo med disse moralske oppropene som en nokså regelmessig affære.

Første gang Steen Jensen fikk spalteplass for å trykke et opprop som advarer om armageddon om ikke Arbeiderpartiet skulle vinne akkurat dette valget var i 1997. «Stortingsvalget på mandag er det viktigste noensinne i Norge,» het det da. Noensinne faktisk. Glem det i 1882 som ga oss parlamentarismen. Glem valget i 1945 som la grunnlag for en hel etterkrigstid med Arbeiderpartidominans. Den gang - som nå - kunne Steen Jensen advare mot å «våkne opp til en framtid der umistelige verdier settes på spill.»

Heller ikke ved dette valget har Steen Jensen og hans medunderskrivere noen gang «følt at det har stått mer på spill enn nå». Det tegnes et bilde hvor det gode står mot det onde, og hvor valget fremstilles som en slags episk oppgjør.

I en slik situasjon kjemper du den endelige kamp for alt som er kjært. Og da er alt lov.

Jeg tror oppriktig ikke de kulturpersonligheter, avdankede tidligere politiske ledere eller AUF, da de produserte sin film for den saks skyld, ser at deres egen språkføring ofte er vesentlig verre enn den som kommer fra dem de selv anklager for å ha splittende språkbruk. Man ser sjelden bjelken i sitt eget øye.

Men summen av det hele har nå nådd et nivå det er lenge siden vi har sett i norsk offentlighet. Ingen løfter et øyebryn når Willy Tore Mørch karakteriserer henne som sosialdarwinist eller når tidligere utenriksminister Espen Barth Eide sammenligner henne med Donald Trump. Vi har blitt så vant til det nå.

Og så - for å låne ordene til Jonas Gahr Støre - «flyttes grensepostene». Når tidligere Arbeiderpartileder Torbjørn Jagland får seg til å kalle FrP for «historisk farlige» lander det i et landskap hvor LO og en og annen perifer fyr på Sørlandet allerede har vært der og fortalt oss hvordan de ordene skal forstås.

Språkbruk som ellers ville blitt ansett khelt utenfor normal politisk diskusjon har plutselig omdefinert til «å si fra». For trusselen er jo så stor. Og da er veien kort til å konkludere med at «ekstreme tider krever ekstreme tiltak.» Det har jo tross alt et «skjebnevalg.» Det har jo «aldri stått mer på spill» enn akkurat denne gangen.

Det er sjelden lederne som står for det ekstreme. I går gikk jeg gjennom byen og telte antallet plakater med reklame for Erna eller Siv Jensen som var nedtagget med nazi-symboler. Jeg ga opp etter seks stykker. På den siste jeg så var det over bildet av Erna Solberg tegnet en kledelig liten Hitler-bart og sprayet på setningen «Høyre støtter fascister». Og på Høyres stand på Stovner måtte securitas bortvise en ungdomsgjeng som truet valgkampmedarbeiderne. En av dem måtte politiet arrestere fordi han forsøkte å skalle ned en løpesedelutdeler.

Les også: Ikke rart mange føler avmakt mot politikerne

Vi skal ikke ha det sånn. Akkurat som Hadia Tajik og Mani Hussaini ikke skal måtte finne seg i å måtte leve med drapstrusler bare basert på at de er de de er. Vi er bedre enn det. En av de vakreste tingene med Norsk politisk kultur har vært det lave konfliktnivået. Vi står på stand for hvert vårt parti på formiddagen og tar en øl sammen på ettermiddagen. Konfliktnivået er lavt. Det er en viktig og kjær norsk verdi. Vi har alle - uansett om du heter Sylvi Listhaug eller Jonas Gahr Støre - et ansvar for å ta vare på det i våre tanker ord og gjerninger.

Velgerne har ikke belønnet Arbeiderpartiet for den måten partiet har kjørt valgkamp på i år. Skal man tro meningsmålinene lekker partiet i alle retninger. Det er interessant å se at lekkasjen er størst til MDG og SV. Norsk politikks to snilleste partier. De to partiene har kjørt en helt plettfritt positiv valgkamp hvor de har snakket om seg selv, sin egen politiskk og markert politiske forskjeller.

Ingen av dem har på noe tidspunkt - så langt jeg kan se - henfalt til utskjelling og alarmisme. Meningsmålinger er ikke valg og alt det der. Men man kan i alle fall tillate seg å undre over om rødgrønne velgere forsøker å sende et lite hint i retning Youngstorget.

Så får vi se om snillingene klarer å løfte Jonas Gahr Støre over midtstreken, eller om jeg en eller annen gang natt til tirsdag kan legge ut følgende melding på Twitter:

«Ja på denne måten hendte det, jeg vet for jeg var i samme sal og så Erna slå i hjel «Tilsynet for høy moral».»

Innlegget ble først publisert i Dagbladet.

 

Ikke rart mange føler avmakt mot politikerne

Marit Arnstad. Foto: Alexander Winger/Mediehuset Nettavisen

 

Av Marit Arnstad, parlamentarisk leder i Senterpartiet og gjesteredaktør i Nettavisen

I et samfunn som kan stadig mer, virker det som om vi greier stadig mindre.  Det som teller, telles ikke. Virkeligheten er alt for mangfoldig til å passe inn i et skjema. Og folk vil i hvert fall ha seg frabedt å få en dør i ansiktet når de forsøker å få kontakt med offentlige instanser. Flere og flere opplever at de blir oversett, overprøvd og overkjørt, selv når de er ute i høyst rimelig ærend. Det er ikke rart de tar til motmæle.    

Alarmen gikk i redaksjonene i de store mediene sommeren 2016. Britene sa «nei» til fortsatt EU-medlemskap og amerikanerne valgte en president svært få av oss trodde ville bli det. Begge disse begivenhetene, som antakeligvis vil sette merker i historiebøkene, kom svært bardus på kommentoriatet, som med ett så definisjonsmakt glippe ut av hendene sine. De hadde godblunket etter beste evne både til integrasjonskreftene i EU og den liberale venstresida i USA.

I fjor høst og i vinter gikk så tastaturene igjen varme etter hvert som Senterpartiet steg på meningsmålingene. Var norske borgere i ferd med å gjennomgå et tilsvarende hamskifte som vi hadde sett i USA og Storbritannia?

Det de i forbifarten glemte, var at norsk motkultur har hundreårgamle tradisjoner. Sentrum/periferi-konflikten har alltid spilt en viktig rolle i det norske meningslandskapet, også når distriktspolitikken ikke har stått høyt på den politiske dagsorden. Det handler om mer enn by og bygd, det handler om makt, og alles rett til å bli hørt.

Les også: Du drømmer du, Slagsvold Vedum

Det er her mange kommentatorer har slitt. For den norske motkulturen er like mye venstreradikal som den er konservativ. Den er i hvert fall ikke fremmedfiendtlig. Den er for internasjonalt samarbeid og viser internasjonal solidaritet, men betakker seg for byråkratistyret i Brussel og har ikke nødvendigvis et kjærlig forhold til den internasjonale turbokapitalismen. 

Les også: Han er Norges Donald Trump

Amerikanerne valgte en president svært få av oss trodde ville bli det. Foto: Kevin Lamarque/Reuters


De som desperat prøver å finne Trump i det norske politiske landskapet, vil høyst sannsynlig lete forgjeves i den norske motkulturen, som Senterpartiet er en del av. Men likevel må vi alle - uansett partifarge - konstatere at det er mange som sitter med en følelse av avmakt, både i Norge og i resten av den vestlige verden.

Les også: Knapt borgerlig flertall i ny måling


Er dette et resultat av politiske beslutninger? Både «ja» og «nei». Det norske Storting har aldri vedtatt å skape avmakt, men noen ganger bidrar politikken slike resultater.

Det er her det betingede «ja» ligger. Hvor flinke vi er til å erkjenne dette, og å bøte på de problemer som snek seg inn døren mens vi sov, vil være selve lakmustesten på samfunnsbygging i det 21. århundre. Da vi etter alle solemerker går røffere tider i møte enn det vi har opplevd i den gullalderen som århundret begynte med.

Så hva er det som gjør mange føler avmakt?

La oss først begynne i helsevesenet. Under Arendalsuka i august fortalte avdelingsoverlege Arne Refsum ved Diakonhjemmet sykehus at legene «bruker under 45 prosent av tiden sin på direkte pasientrettet arbeid». Han fortalte at det fører til en stor mistillit mellom den politiske ledelsen, de regionale helseforetakene og de ansatte. Alt for mange opplever at det går for fort i helse- og omsorgssektoren. Det gjelder altså dem som trenger helsehjelp. Ja, kanskje særlig dem.

Så politiet. 122 lensmannskontor skal legges ned i Norge i løpet av de neste årene. Samtidig bygges det opp så mange stillinger i Politidirektoratet (POD) at selv justisministeren fra Frp innrømmer at direktoratet må på slankekur. POD hadde i 2005 et budsjett på 85 mill. kr. I år har de et budsjett på over 300 mill. kr - og antallet ansatte øker stadig. Fra 2013 til 2017 økte antallet ansatte med 105 personer, fra 215 til 320 personer. Hva som har skjedd med lederlønningene blant politibyråkratene, er innlysende. Samtidig markedsfører regjeringen det hele som en «nærpolitireform». Dette fortsetter ufortrødent, selv om justisministeren selv har vært på nippet til å erkjenne at navnet neppe er særlig treffende

Utdanningssektoren. I løpet av de siste tiårene har testregimet bredt seg ut i skoleverket som om det var en influensaepidemi uten ende. Det blir påstått at dette har med kvalitet å gjøre, men de som jobber i skolen ser at resultatet er noe annet. Tre av fire lærere i grunnskolen mener de bruker mer tid på rapportering og andre tidstyver i dag enn for tre år siden, viser en ny undersøkelse utført for Utdanningsforbundet i 2017.

Vi hopper videre til Nav. En etat mange trenger når livet avviker fra det perfekte, som jo hender de fleste av oss. Kritikken mot etaten fra brukere er omfattende, selv om de som arbeider der ofte ufortjent blir skyteskive for en kritikk som har med systemet og ikke menneskene som jobber i det å gjøre. For ikke lenge siden sperret jeg øynene opp da jeg leste at Nav fra 3. april kuttet i brukernes mulighet til å be om hjelp på Nav-kontorene uten å ha et avtalt møte. De ble i stedet bedt om å ringe eller ta kontakt over internett.

Pensjonistene hadde fått smake Navs tilbaketrekning tidligere, og på en litt annen måte. Nav sluttet å sende ut pensjonsslippen i postkassa, og ville bare sende ut digitalt. Mange syns det var både leit og skummelt, fordi de ikke behersker den digitale teknologien. Ja, flere har rett og slett ikke pc.

Dette er bare en kort oppsummering og noen tilfeldig valgte eksempler. Men de har noe til felles. De handler om borgere som opplever at systemer ikke lenger tjener dem godt. Og hva verre er: Når man prøver å sette seg i motverge, overøses en med ivrig byråkrat- og politikersnakk som enten forteller at man ikke vet sitt eget beste eller at man kort og godt har blitt så dyr i drift at systemet dessverre må velge å kutte kontakten. (Og hvis du har klager, kan du ringe vårt servicenummer og trykke 4 og firkanttast, så kanskje du hører fra oss i løpet av noen uker ?)

Når folk føler seg oversett og overprøvd skaper det reaksjon. Den norske reaksjonen er ikke lik det vi ser i USA og Storbritannia, men den er like viktig. Dette er noe politikere bør lytte til. Vi trenger en regjering som evner å stoppe det økende byråkratiet og igjen sette folk i sentrum.

 

Arnstad: - Uaktuelt å samarbeide med MDG og Rødt

Norsk gass gjør Europa grønnere

Foto: Carina Johansen / NTB Scanpix

Av olje- og energiminister Terje Søviknes (FrP)

Norge gjør Europa grønnere. Det gjelder også norsk gass. Den bidrar til raske og store utslippskutt i land som Storbritannia. Dette hører vi for lite om i klima- og energidebatten her hjemme.   

Norsk gassproduksjon har økt kraftig de siste 20 årene. Vi er verdens tredje største gasseksportør, og gass utgjør om lag 21 prosent av samlet norsk vareeksport. Om lag 25 prosent av gassen som brukes i EU-landene kommer fra norsk sokkel. Gassen brukes til alt fra matlaging og oppvarming til industri- og kraftproduksjon. Den gjensidige avhengigheten dette skaper mellom Norge og EU-landene er både viktig og til glede for begge parter.

I fjor ble halvparten av kullkraftproduksjonen i Storbritannia erstattet med gasskraft. Resultatet var at CO2-utslippene fra kraftproduksjon ble redusert med 25 millioner tonn CO2 - om lag halvparten av totale CO2-utslipp i Norge

Fra å være en liten bigeskjeft til oljeproduksjonen, eksporteres det nå like mye gass som olje fra norsk sokkel. Kun en tredjedel av antatte gassressurser er så lang produsert. Det betyr at vi har ressurser til opprettholde produksjonen på høyt nivå i tiår framover, forutsatt at vi fortsatt fører en aktiv petroleumspolitikk.

Les også: Søviknes langer ut mot «naive» oljemotstandere

Store verdier

Petroleumsvirksomheten skaper enorme verdier til det norske folk. Virksomheten er grunnlaget rundt 185.000 lønnsomme arbeidsplasser over hele landet. Den er utvilsomt vår viktigste distriktsnæring. Samtidig gjør vår gass at millioner av forbrukere i EU-landene har tilgang til rimelig, fleksibel, klimaeffektiv og sikker energi. Det er derfor ikke rart at mine europeiske kollegaer er interesserte i videreutviklingen av norsk sokkel. En aktiv norsk petroleumspolitikk er viktig for dagliglivet og økonomien også i Europa.

Gass for kull

Gass er mye renere enn kull, og gir store muligheter for å redusere utslipp. Å erstatte kull med gass i kraftproduksjonen er et enkelt, effektivt og billig grep for å kutte klimagassutslipp og bedre luftkvaliteten raskt. Utviklingen i Storbritannia og i USA viser at det virker. I fjor ble halvparten av kullkraftproduksjonen i Storbritannia erstattet med gasskraft. Resultatet var at CO2-utslippene fra kraftproduksjon ble redusert med 25 millioner tonn CO2 - om lag halvparten av totale CO2-utslipp i Norge. I USA har gass i stor grad utkonkurrert kull i elektrisitetsproduksjonen. Dette er hovedårsaken til at CO2-utslippene fra kraftsektoren er redusert med over 500 millioner tonn de siste ti årene. Erfaringene fra USA og Storbritannia er konkrete eksempler på hvor raskt og effektivt økt bruk av gass kan gi utslippsreduksjoner. I tillegg understøtter gass effektivt vind- og solkraft når solen ikke skinner og vinden ikke blåser.

Norsk gass er konkurransedyktig

Norske gassressurser er svært konkurransedyktige i gassmarkedet. Det skyldes blant annet at vi har etablert verdens største og mest, effektive og fleksible gassrørnettverk. Det gir lave transportkostnader og et stort konkurransefortrinn for norsk sokkel. Rørsystemet tilsvarer avstanden mellom Oslo og Bangkok, og strekker seg nord for Polarsirkelen. Om lag tre fjerdedeler av de antatt gjenværende gassressursene på norsk sokkel ligger i nærheten av denne infrastrukturen i Nordsjøen og Norskehavet. Gassen kan leveres direkte til Storbritannia, Tyskland, Belgia og Frankrike.

Å opprettholde gassproduksjonen på et høyt nivå i tiår framover kommer imidlertid ikke av seg selv. Det krever en fortsatt aktiv petroleumspolitikk som legger til rette for at våre felt videreutvikles, at lønnsomme funn bygges ut og at vi påviser de gassressursene som fortsatt ikke er funnet. Derfor må vi videreføre et effektivt og forutsigbart rammeverk, og få oljeselskapene til å lete i våre mest attraktive områder.

Foto fra Troll-platform: Foto: Tommy Ellingsen, Norsk olje og gass

En del av løsningen

En voksende befolkning i verden trenger  mer og renere energi. Verden vil etterspørre den gassen Norge har å tilby, også i et scenario der vi når målene i Parisavtalen. Da vi utarbeidet vårt bidrag til avtalen, la vi til grunn at vi skal nå klimamålene samtidig som vi har en sterk og konkurransedyktig petroleumsvirksomhet.

Som utviklingen i Storbritannia og USA viser gir gass raske, store og rimelige utslippskutt. Da er det dårlig klimapolitikk å avvikle norsk olje- og gassnæring slik MDG, SV og Rødt ønsker.

Les også: Klimaet blir ikke bedre av disse tiltakene

Et effektivt produksjonssystem, høy CO2-avgift, faklingsforbud og klimakvoteplikt gjør at de gjennomsnittlige CO2-utslippene fra norsk sokkel er lave sammenliknet med andre land. Og på Sleipner og Snøhvit lagres årlig over 1,5 millioner tonn CO2 under havbunnen i stedet for å slippes ut i atmosfæren.

Med vår geografiske beliggenhet har vi en unik konkurranseposisjon i det store europeiske gassmarkedet. Da må vi fortsette på det sporet H/FrP-regjeringen har lagt. Vi må legge til rette for fortsatt leting og produksjon, og best mulig utnyttelse av den fantastiske infrastrukturen vi har bygd opp. Gjennom en slik satsing vil vi legge til rette for flere lønnsomme arbeidsplasser og inntekter til velferden vår. Samtidig kan vi tilby Europa en rimelig, ren, og sikker energikilde. En aktiv, forutsigbar og stabil petroleumspolitikk er derfor bra for både Norge og Europa. Vi gjør Europa grønnere.

Arbeiderpartiets løgnkampanje

Foto: Foto: Audun Braastad / NTB scanpix

Av integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp)

Desperasjonen i Arbeiderpartiet når nye høyder. Nå er det ikke deres egen politikk som er viktigst, men å angripe H og FrP med usannheter.

Det har vært en voldsom mengde angrep, løgner og påstander som rett og slett ikke stemmer. Nivået i denne valgkampen reagerer jeg på. Folk må gjerne kritisere meg og vår politikk, men jeg mener de må ikke fare med usannheter når de gjør det. Vi må ha en ordentlig debatt. I dette innlegget går jeg gjennom påstandene som er kommet som er feil. Her er sannheten:

Påstand 1: «Listhaug skaper splid og et kaldere samfunn»

Svar: Nei, selvsagt gjør jeg ikke det. Alle som kjenner meg vet hvordan jeg er som person. Men det som alltid har vært grunnleggende for meg, helt siden jeg var liten, har vært å snakke direkte og tydelig. Jeg kommer ikke til å skyve problemene under teppet når vi står overfor dem. Når det er andre som sprer løgn og kommer med hårreisende uttalelser mot meg, kan man spørre seg hvem det er som skaper splid.

Les også: William Nygaard advarer mot Sylvi Listhaug

Det er viktig at vi tar opp utfordringene, også innenfor integrering. Mye går godt, men det er fortsatt områder vi må jobbe med. For de som hevder jeg skaper frykt overfor innvandrere, stemmer ikke dette. Holdningene til nordmenn overfor innvandrere er faktisk blitt bedre de siste årene.

Det må være mulig å skille mellom å diskutere innvandrings- og integreringspolitikk, og synet på innvandrere. Det er veldig mange av dem som jobber, står på, og gjør en fantastisk innsats i Norge. Det betyr ikke at vi må slutte å diskutere utfordringene.

Påstand 2: «Listhaug er ikke opptatt av integrering, bare innstramning»

Svar: For det første er det selvsagt en sammenheng mellom innstramninger og integrering. Antallet som kommer til Norge har nødvendigvis en sammenheng med hvor godt vi evner å integrere dem.

For det andre er jeg veldig opptatt av integrering. Det siste året har jeg besøkt integreringstiltak i blant annet: Harstad, Vadsø, Larvik, Steinkjer, Oslo, Kristiansand, Bergen, Tønsberg, Nordmøre og Florø. Grunnen til at det ikke er enda flere er graviditet og fødselspermisjon.

  • Noe av det vi har gjort på integreringsfeltet det siste halvannet året:
  • Innført et kurs i norsk kultur og verdier på 50 timer for alle asylsøkere fra dag én.
  • Opprettet integreringsmottak for motiverte asylsøkere med høy sannsynlighet for opphold for å komme raskt i gang med integreringen.
  • Krav om arbeidspraksis for alle i løpet av introduksjonsprogrammet.
  • Forebygge vold i mottak.
  • Enklere å få arbeidstillatelse og komme raskt inn i arbeid.
  • Økt ekstratilskudd for å gi bedre oppfølging i integreringen
  • Hurtigspor inn i arbeidsmarkedet for de med etterspurt utdanning.

Her er fra da jeg la frem Frp/H-regjeringens integreringsmelding med 69 egne tiltak. Du kan trykke på denne lenken om du vil lese alle tiltakene. Disse er vi godt i gang med, og mange av dem er allerede på plass!

blogginnlegg
Skjermdump fra NRK.

Påstand 3: «Listhaug mener flyktninger blir båret på gullstol til Norge.»

Svar: Det har jeg selvsagt ikke sagt. Det jeg sa var at man må bruke en betydelig egeninnsats for å bli integrert i Norge. Det er ikke noen enkel sak, og det er ingen politikere som kan vedta at noen blir integrert. Det tror jeg de aller fleste er enige i. Jeg mener selvsagt ikke at flyktninger som gjennomgår en helt forferdelig reise, hvor de risikerer liv og helse, blir båret på gullstol! Her er hele sitatet mitt, satt i sammenheng:

? Den viktigste faktoren for god integrering er at utlendingen selv vil integreres. En kan ikke bli båret på gullstol inn i Norge. Det må stilles krav, og det gjør vi med dette forslaget. Det må få konsekvenser om man ikke oppfyller kravene.

Påstand 4: «Listhaug vil skrote menneskerettighetene» og påstand fra Rødt: «[Forslag om lukkede mottak] kan sammenliknes med nazistenes okkupasjon»

Dette er feil. Jeg har sagt at vi må utfordre internasjonale konvensjoner der de står i veien for å sikre tryggheten til norske borgere. Selvsagt støtter jeg opp om menneskerettighetene. De er viktige av mange grunner. Men når vi står i en usikker tid må vi se på det handlingsrommet vi har, og sørge for at tryggheten til de som bor i Norge blir ivaretatt.

Det er av og til saker, uavhengig av hvem som sitter i regjering, hvor det behandles saker i domstolene knyttet til menneskerettighetene.

Theresa May, statsministeren i Storbritannia har sagt at dersom konvensjonene står i veien for tryggheten til folket, vil hun endre dem. Er hun også ekstrem?

I Arbeiderpartiets eget partiprogram står det: «Samtidig vil vi ta initiativ til en gjennomgang av internasjonale konvensjoner for at disse bedre kan tilpasses vår tids flyktningsituasjon.»

Hvem mener vi skal settes i lukkede mottak?

I tillegg til de som ikke klargjør ID når de kommer, må vi kunne ha kontroll med de som ikke bidrar til oppklaring av sin ID når de skal sendes ut. Vi har noen eksempler på farlige personer som vi ikke kan holde bak lås og slå fordi de ikke oppgir ID og vi derfor ikke finner ut hvilket land de skal sendes til. Når menneskerettighetene hindrer oss her, mener jeg vi må utfordre dem. Det kan ikke være slik at rettighetene til enkelte, farlige kriminelle skal gå foran statens mulighet til effektivt å sikre trygghet.

Hvorfor lyver de?

Arbeiderpartiet lyver av to grunner. De vet at de må samarbeide med Rødt, MDG og SV for å få makten i Norge om de skulle vinne valget. Rødt ønsker 100.000 flyktninger over fem år. MDG vil reversere alle innstramninger og åpne grensene. SV mener at Sverige er et lysende eksempel i Europa på velgjennomført asylpolitikk. Et regjeringsskifte til Ap vil føre til økt asylinnvandring og nye innvandringseksperiment som vi ikke vet utfallet av. Bare Rødts forslag alene vil koste over 70 milliarder over fem år. Innvandringen alene vil spise opp Arbeiderpartiets skatte- og avgiftsøkning for vanlige folk.

Den andre grunnen er at Ap begynner å bli desperate. De vet ikke hva de skal gjøre, og da er det enkleste å angripe Frp og meg. Sannheten er den at de ikke vil snakke om egen politikk, fordi de vil føre en mer liberal asyl- og innvandringspolitikk. Hva vil skje neste gang mediene lager mye press på politikerne ? vil Ap da også invitere 10.000 nye flyktninger som fører til over 31.000 asylsøkere, akkurat som vi så i 2015?

Selv om asylinnvandringen er under kontroll til Norge nå ? og det er jeg glad for, er det stor familieinnvandring til Norge. Som ABC Nyheter avdekket er det første halvår kommet nært 10.000 ikke-vestlige innvandrere til Norge. En av grunnene til dette er at Ap og Sp stemte ned innstramninger i familiegjenforeningspolitikken, og har vedtatt å opprettholde særfordelene for flyktninger i folketrygden.

Dette er både sterke signaler, og løssluppen politikk som fører til at ikke-vestlige kommer til Norge og får det meste finansiert av staten, fremfor at med vår politikk måtte de som henter familien faktisk være i stand til å forsørge familien først. Det mener jeg bare skulle mangle.

De siste dagene blir tøffe. Valget er rett rundt hjørnet, og Ap har satt igang valgkampmaskineriet sitt for å sverte, lyve og drive med propaganda. Nå håper jeg alle dere som støtter Frp eller meg står opp i denne kampen og sørger for at vi vinner dette valget. Fem målinger på rad har vist fremgang for Frp og ikke-sosialistisk flertall. Det er bra, og viser at valgseier er innenfor rekkevidde.

Nå må vi bare stå på de siste dagene!

Innlegget ble først publisert på Sylvi Listhaugs blogg. 

 

Her blir Listhaug kalt «jævla rasist-jævel»

Sporene burde skremme, Jonas

John G. Bernander. Foto: Terje Bendiksby/NTB Scanpix

Av John G. Bernander, næringslivsleder og tidligere nestleder i Høyre

Fra drømmetall på 36-37 prosent oppslutning i fjor høst, til svalestup i målingene, ned mot krisetall for Arbeiderpartiet nå. Slik er status bare få dager før valget. Forståsegpåere, journalister, kommentatorer, partivenner og uvenner kappes om å forklare, hva kan ha gått galt? Joda, en mer aggressiv tone, heftig mange avbrytelser av motdebattanter, problemer med vaktmesteren og brygga i Arendal, kan sikkert ha sitt å si. Men, dette er småligheter.

Innlegget ble først publisert i Bernanders blogg 

Jeg tror svaret ligger annetsteds, og det er mye mer fundamentalt. Arbeid for alle, blankpusset valgkampretorikk, kontinuerlig hamring på budskapet om at landet trenger forandring, ny ledelse for å redde økonomien, sikre arbeidsplassene og skape trygghet i famileøkonomien. Ja, men folk flest ser jo ut til å klare seg bra, Jonas. Ledigheten går ned, det meldte NAV i går, og har gjort det ni måneder på rad. Konjunkturbarometere fra Norges Bank, bankenes vismenn og NHO og viser, at pilene peker oppover. Regjeringen er godt på vei til å lykkes med det viktigste- å få Norge tilbake på sporet etter et historisk oljeprisfall, som rystet landet og preget starten for Ernas regjering.

Graf fra pollofpolls.no

Når kartet ikke stemmer med terrenget. Når retorikken kolliderer mot virkeligheten. Da går det galt. Lærdommen er at kartet må rettes og slagordene skrotes. Jeg vet det, for vi gjorde det ikke! Kaci, jeg og Høyre tapte valget i 93. Sporene derfra burde skremme, Jonas.

Den gang regjerte Gro Harlem Brundtland. Etter norsk bankkrise og internasjonal nedgangskonjunktur var arbeidsledigheten oppe i over 200.000, rentene rekordøye og boliglån på rundt 15 prosent var ikke uvanlig. Frustrasjonen blant folk i Norge var stor, og ønsket om å få til endring åpenbar. Kaci og jeg la våre valgkamplaner og løsninger opp etter det. «Ny giv for Norge», var vårt slagord.

John G. Bernander og Kaci Kullmann Five. Foto fra 1992. Foto: Pål Hansen/NTB Scanpix

Frem mot sommeren var H på flere målinger større enn AP. Etter Høyres landsmøte i mai 93, ble den nye unge partiledelsen genierklært. Alt lå til rette for at vi skulle vinne makten tilbake. Vi stod for en ny kurs, og vi fremstod med et lag som hadde energi og kompetanse til å rydde opp. Kanskje ble vi litt beruset av egen suksess? Vi så ikke tidsnok, at verden var i endring. Rundt årsskiftet hadde nasjonalbankene i Europa gitt opp å forsvare valutakursene sine med høye renter. Bundesbank satte ned styringsrenten. Andre land fulgte etter. Bare fra juni til august satte Norges Bank ned rentene 4 ganger. Fasiten fikk vi først senere fra  blant annet  Økonomisk Utsyn.

Jeg husker NRKs flaggskip Sommeråpent i begynnelsen av august intervjuet bankene, som da kappet om å redusere rentene. DNC med 1,3 prosent på de beste lånene, Kreditkassen - 0,5 for alle den samme dagen. Vi fikk møte en ung familie, som fra jul til sommeren opplevde å spare 87000 kroner i renter. Nå slapp de dobbeljobbing, og de kunne slakke ut litt på livreima. Husholdningene pustet lettet ut. Faren var over, de kunne begynne å kjøpe biler, TV og vaskemaskiner. Lavere rente, investeringene fulgte og så smått begynte ledigheten å falle. Kaci og jeg holdt fast, ny giv sa vi-stø kurs sa Gro.

Les også: Fremgang for Høyre og borgerlig flertall på ny måling

Virker det kjent? Da vi skulle evaluere et ynkelig valgresultat for Høyre, var en konklusjon- «I løpet av sommeren og ettersommeren viser materialet at Høyres elendighetsbeskrivelse av mange ble oppfattet ikke å være i samsvar med virkeligheten.» Jeg tror vi er her igjen, men nå er rollene mellom partiene skiftet.

Jonas Gahr Støre. Foto: Rune Stoltz Bertinussen / NTB scanpix

Ap og Jonas rødgrønne støttespillere svartmaler om arbeidsledighet, sentralisering og økende forskjeller. De fremstår unyanserte, ensidig kritiske i en tid hvor de fleste økonomiske indikatorer peker oppover. Folk kjenner seg ikke igjen i skremmebildet. Regjeringen har kontroll. Erna og Solvik Olsen bygger landet, ledigheten faller, og selv i oljefylkene Agder og Rogaland melder bedriftslederne om at optimismen er tilbake.

I tilsvarende situasjon anviste Kaci og jeg behov for innstramminger og kutt i sykelønn. Nå vil Jonas og AP møte gryende optimisme med 15 milliarder i skatteskjerpelse, og SV vil ha mer. Kanskje Jonas burde sale om? Det ville vært fornuftig å erkjenne, at det går bedre, la svartmalingen ligge og vise evne til å justere det politiske budskapet. Det ville vært mer troverdig, enn i siste statsministerduell å være den som kritiserte Ernas lederegenskaper. Som i 1993, tror jeg ønsket om stø kurs trumfer. Når kartet ikke stemmer med terrenget, er det nok kartet som er feil!

Venstre gjør forskjellen

Trine Skei Grande. Foto: Astrid-Helen Holm/Mediehuset Nettavisen

 

Av Trine Skei Grande, leder i Venstre og Nettavisens gjesteredaktør

Det er underlig å oppleve forskjellen på å drive valgkamp ute blant folk og hva mediene skriver om. De jeg møter når jeg er ute og reiser, står på stand på et lokalt handlesenter eller banker på dører i et nabolag et stykke utenfor hovedstaden, de har gjerne noen saker de er veldig opptatt av, eller de lurer på hva de ulike partiene mener er viktigst. Men om man bare følger med på TV og i de største avisene, ja da handler alt om hvem som går opp og ned på de siste målingene og hvem som vil samarbeide med hvem.

Jeg mener det er sakene som er viktige i valgkampen. For Venstre er de viktigste sakene skole, arbeidsplasser og miljø. Vi mener disse sakene henger sammen, for vi trenger mange kloke hoder som har gått på en god skole både til å skape framtidas arbeidsplasser, og til løse klimakrisen slik at vi etterlater en bedre verden til de som kommer etter oss. Vi må satse på de som skaper nye jobber når oljenæringen ikke lenger vil være det økonomiske lokomotivet den har vært, og de nye jobbene må være grønne og miljøvennlige. Det klarer vi bare om vi skaper en skole som gir absolutt alle barn muligheten til å lykkes i livet.

Se video: Skei Grande forklarer hvorfor hun vil danne regjering uten Frp: (Bloggen fortsetter under)

 

 

 

Et bedre samfunn

Det er det valgkampen handler om for meg: å snakke om de endringene vi vil gjøre for å skape et bedre samfunn - et bedre liv, for alle.

De fleste partiene er enige om at skole, miljø og arbeidsplasser er viktige saker, men vi har forskjellige måter å arbeide på for å nå målene våre. Ap og de andre partiene på venstresiden mener økte skatter er det norsk økonomi trenger mest av alt - det tror ikke jeg og de partiene jeg vil samarbeide med etter valget.

Flere partier tror det viktigste for norsk skole er at alle lærere har nøyaktig like mange elever i klassen - jeg tror det er viktigere at lærerne er rasende dyktige til å lære bort, at de skjønner at alle elever er forskjellige og har tid til å se hver enkelt unge for den de er.

Noen tror vi skal redde miljøet med forbud, ved å begrense folks liv - jeg tror mer på å utnytte den positive kraften som finnes i det norske næringslivet, et næringsliv som har stor omstillingsvilje, stor kreativitet og som ønsker å være med å ta ansvar for framtida.

Noen tror vi skal skape nye arbeidsplasser ved å plukke ut noen få industrigiganter og sørge for at det er staten som eier dem. Jeg tror mer på å la hundrevis og tusenvis av gode ideer blomstre, og å gi folk som tar sjansen på noe helt nytt litt drahjelp i starten. For eksempel ved å gi nystartede bedrifter fritak for arbeidsgiveravgift for de fem første de ansetter.

Frp-leder Siv Jensen (t.h.) og integreringsminister Sylvi Listhaug. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Valg gjør en forskjell

Det er klart at valg gjør en forskjell, i menneskers liv og for hvilket samfunn vi får. Det er forskjell på de to regjeringsalternativene på borgerlig side - en regjering av Høyre, Venstre og KrF vil føre en annen politikk på mange områder enn en regjering med Høyre og Frp.

På samme måte vil det være forskjell på en regjering der Ap sitter alene, der de sitter sammen med Senterpartiet, og om SV, Rødt og MDG skal være med eller ikke.   

Hvis du er en av de mange jeg har snakket med som ønsker at Erna Solberg skal fortsette som statsminister, men som samtidig ønsker en varmere, grønnere og rausere politikk, da bør du stemme Venstre.

Hvis du ønsker å fortsette den store satsningen på kunnskap i skolen vi har gjennomført, men vil at det skal være større rom for forskjellige løsninger i klasserommene, da bør du stemme Venstre.

Hvis du vil at de som skaper nye arbeidsplasser, gründerne, innovatørene og småbedriftene våre, skal ha den samme tryggheten som alle andre har hvis de blir syke eller gravide, da bør du stemme Venstre.

Hvis du vil at byråkratiet skal slankes og meningsløse regler, skjemaer og rapporteringskrav skal fjernes, da bør du stemme Venstre.

En bedre regjering

Det er ingen tvil om at det borgerlige flertallet har stått bak viktige reformer som vil sette Norge bedre i stand til å møte utfordringene framtida bringer. Samtidig mener jeg at vi trenger en grønnere og rausere regjering, som ser mot sentrum i stedet for ytterkanten i norsk politikk.

Vi trenger en regjering som synes at mangfold og internasjonalt samarbeid er bra, og som ikke vil lete etter alternativer til EØS-avtalen. Vi trenger en regjering som tar Norge framover, med reformer og modernisering - ikke en regjering som ser bakover og mener alt var bedre før.

Derfor er det beste for landet vårt en blågrønn regjering av Venstre, Høyre og KrF.

Det vil bli en regjering som verner Lofoten, Vesterålen og Senja og som oppfyller Norges klimamål.  Det vil bli en regjering som belønner de som skaper en arbeidsplass for seg selv og noen til og som gjør hverdagen enklere for folk flest.

Det vil bli en regjering som sørger for en god og moderne skole for alle barn, med kvalifiserte lærere og tidlig innsats for dem som sliter. Og det vil bli en regjering som står opp for opp for liberale verdier som likestilling, ytringsfrihet og toleranse.

Kort sagt vil det bli en regjering som både tror på og jobber for at framtida skal bli bedre enn fortida.

Du avgjør

Det er din stemme som avgjør om vi får en sånn regjering eller ikke. Om Venstre kommer over sperregrensen utgjør det ikke bare forskjellen på om vi får et borgerlig flertall eller ikke. Det vil også være med å avgjøre om vi får en ny, borgerlig regjering, med Høyre, Venstre og KrF i stedet for Høyre og Frp. Det vil være en bedre regjering enn den vi har i dag, og en langt bedre regjering enn en Ap-ledet regjering med et uvisst antall samarbeidspartnere som trekker i forskjellige retninger.  

Så i dette valget har du en stor mulighet til å avgi en stemme som virkelig vil utgjøre en forskjell. I dette valget, så er det Venstre som utgjør forskjellen.  Godt valg.

La velgerne bestemme mer

Horten 20170823.Valg 2017. Det er mulig å stemme på en rekke steder. I stemmeavlukket er det lister for alle partiene.Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Hvis Stortingsflertallet hadde fulgt regjeringens forslag, ville du kunne gitt kryss på personer ved stortingslisten i år. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Av Erna Solberg (H), statsminister og Nettavisens gjesteredaktør

Om ti dager er det valg. Du kunne ha fått muligheten til å velge hvem som kommer inn på Stortinget, ikke bare hvilket parti. I de fleste land i verden har velgerne innflytelse på hvilke personer som velges inn, ikke bare hvilket parti som får mandat(er). Sånn burde det vært i Norge også.

To ganger har stortingsflertallet stemt ned forslag fra borgerlige regjeringer om at du skal kunne stemme på personer på den enkelte partilisten også. Senest for under to år siden. Hvis Stortingsflertallet hadde fulgt regjeringens forslag, ville du kunne gitt kryss på personer ved stortingslisten i år.

Regjeringen foreslo overfor Stortinget en endring i valgloven som gir samme system for innflytelse ved stortingsvalg som vi har ved fylkestingsvalg. Det betyr at du som velger ville kunne gi personstemmer på stemmeseddelen. En slik ordning ville gitt økt engasjementet rundt valg til vår nasjonalforsamling og styrket den enkeltes innflytelse på det endelige resultatet mht. hvem som havner på Stortinget. 

Erna Solberg er gjesteredaktør i Nettavisen. Foto: Alexander Winger/Mediehuset Nettavisen

Dette er noe jeg har vært opptatt av lenge, og jeg har som stortingsrepresentant også fremmet forslag til endringer som gir mer innflytelse til velgerne. 

Mer enn hver tiende velger gjorde endringer på stemmeseddelen ved forrige stortingsvalg. Det viser at det er et stort engasjement for å påvirke hvem som velges. Men endringene betyr altså ingenting, med mindre minst 50 prosent av et partis velgere gjør det.

Selv om mange velgere endrer stemmeseddelen ved stortingsvalg, har det med dagens valgordning ikke påvirket valgresultatene. Derfor var det viktig å fremme et forslag som ville gitt deg som velger reell innflytelse over hvem som skal representere deg på Stortinget. 

Les også:  Dette vil ikke partiene at du skal forstå

Dessverre fikk forslaget bare stemmene til Høyre, Venstre og MDG. Senterpartiet var for i prinsippet, men ikke vårt forslag. Jeg forstår ikke hvorfor de andre partiene er så redd for å gi velgerne mer innflytelse og sette stortingsrepresentantene under litt konkurranse, slik stortingsrepresentantene har sørget for at både kommunestyre- og fylkestingsrepresentanter er.

Jeg håper at i neste stortingsperiode vil de øvrige partiene snu, når Høyre fremmer forslaget på nytt.

Les også: Arbeiderpartiets skattebløff

 

Støre kan lide samme skjebne som Clinton

Jonas Gahr Støre har samme problem. Han er og blir en elitistisk kapitalist som Hillary Clinton. Foto: NTB Scanpix

 

Av anonym*
 
Jonas Gahr Støre kan komme til å lide samme skjebne som Hillary Clinton. Av nøyaktig samme årsak. Deres felles skjebne er forbausende lik, både i oppladning, fremtoning og konsekvens.
 
La meg for ordens skyld understreke at jeg finner få paralleller mellom motkandidatene, Erna Solberg og Donald Trump, men deres rolle i dramaet er lik.
 
At Hillary Clinton ble feid av banen av karismatiske Barack Obama i 2008, lot seg forstå. At hun tilsvarende skulle feie Donald Trump - eller enhver annen demokratisk eller republikansk kandidat - av banen 8 år senere, var til det siste tatt for gitt. Men Hillary Clintons - og Jonas Gahr Støres - problem, er at de er uvalgbare, unelectables.

Les også: Støres maktbegjær
 
Selv om alle vel visste det, ble det etterhvert understreket og fokusert på hvor utrolig elitistisk Hillary Clinton egentlig er. Hvordan kan en som har jobbet i det offentlige hele sitt liv være hundremillionerdollarmillionær? Det ble til slutt for åpenbart at avstanden mellom Clintons person og budskapet hun formidlet, ikke lot seg forene. Empatien med de underpriviligerte lød hult. Innlært.

Jonas Gahr Støre har samme problem. Han er og blir en elitistisk kapitalist. Det var nesten smertefullt å se Gahr Støres resymè under statsministerduellen på NRK. Elitepreget skinner klart og tydelig gjennom alle valg Jonas har tatt i sitt voksne liv.
 
Symptomatisk snakkes det ikke nå om Gahr Støre gjorde nok for å forsikre seg om at arbeider på brygga var rent og ryddig skattemessig - det snakkes om at han faktisk har vaktmester på hytta. Landstedet er nok en mer presis beskrivelse, med opparbeidede uteområder og egen brygge. Slik mangemillionærer flest velger å innrette seg. Ikke noe kritikkverdig i det, isolert sett. Det er diskrepansen mellom personen og den uttrykte empatien med sine velgere som er problemet.

Les også: Arbeiderpartiets skattebløff
 
Nå skjer nøyaktig det samme med Gahr Støre som med Clinton. Støre blir møtt av stadig synkende oppslutning på målingene. Det ser dårligere og dårligere ut for hver dag valget nærmer seg.  Dette er uhyre demoraliserende, og Gahr Støre begynner - i likhet med Clinton - å fremstå sliten og irritert over det stadige gnaget om synkende oppslutning, krydret med eksempler fra deres ellers elitistiske tilværelse, som har lite eller intet til felles med elektoratet.
 
Tipset er at vi ved valgdagen står i samme situasjon som USA 8. november 2016 ? 75 prosent sjanse for Ap-ledet regjering, og 25 prosent sjanse for Høyre-ledet. Men 25 prosent sjanse tilsvarer sjansen for å knipse kron to ganger på rad.

Støre: - Har penger i ikke-etiske fond

Skulle det - for Ap - utenkelige skje, at Gahr Støre ikke blir statsminister, vil det bekrefte hypotesen om at han rett og slett er uvalgbar, og han er ferdig i politikken.
 
Men mest sannsynlig er det altså at han redder regjeringsprosjektet. Med et historisk svekket Ap og et historisk sterkt Sp. Det høres ut som kameler til frokost, lønsj og middag. Det spørs om det gjør ham mer valgbar ved neste korsvei.

*Forfatteren er anonym på grunn av sin stilling

Siv Jensens grenseløse uredelighet

Siv Jensen

Av Marianne Marthinsen, finanspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet

Siv Jensen har ingen hemninger når det kommer til å spre usannheter om Arbeiderpartiet. Hun hevder pensjonistene får høyere skatt selv om 9 av 10 pensjonister får lavere skatt på sin inntekt med Aps opplegg. Hun hevder folk flest får høyere skatt, selv om tre av fire får lavere eller om lag lik skatt som i dag. Hun trekker fram at også trygdede må betale formuesskatt, men unnlater å si at dette selvsagt bare gjelder folk med formue, og at de også med dagens regjering betaler formuesskatt.
 
Hun skryter gjerne av at vanlige familier har fått noen kroner i skattekutt, men unnlater å si at en vanlig familie med to barn i barnehage må betale over 6 000 kroner mer med Frp og Høyre i regjering. De må betale mer for strømmen fordi Siv Jensen har økt el-avgiften flere ganger. De må betale mer for drivstoffet fordi Siv Jensen har økt drivstoffavgiftene til rekordnivå. De må betale mer i bompenger fordi Ketil Solvik Olsen har satt ny rekord i bompengeinnkreving. Og om den samme familien på fire må ta en flytur for å besøke foreldre og besteforeldre, ja, så må de betale over 700 kroner fordi Frp og Høyre har innført bompenger i lufta, såkalt flypassasjeravgift. Skattekuttene Siv Jensen skryter av, er for lengst spist opp av de økte utgiftene hun har påført en helt vanlig familie.
 
De som kan le hele veien til banken, er Frps og Høyres rike onkler. Finansdepartementet har beregnet at landets rikeste har fått 160 ganger mer i skattekutt enn vanlige folk. De rike onklene har fått flere millioner hver i skattekutt fra Siv Jensen og Erna Solberg. Folk flest har fått en tier om dagen.
 
Med Frp og Høyre i regjering har pensjonistene gått i minus tre år på rad, også i år hvor lønnstakere har gått i pluss. Arbeiderpartiet har foreslått en ny modell som sikrer at pensjonister alltid skal gå i pluss når andre gjør det. Frp og Høyre sier nei.
 
Frp sier de skal fjerne eiendomsskatten, men løftet er like hult som ved forrige valg, da de skulle fjerne alle bompengene. Siden den gang har bompengene vokst med flere milliarder kroner, 35 flere kommuner har innført eiendomsskatt, og det kreves inn nesten fire milliarder mer i eiendomsskatt med Siv Jensen som finansminister enn det gjorde med forrige regjering.
Frp har lang tradisjon for å skylde på alle andre. Forskjellen er at de nå har sittet i regjering i fire år. Det er på tide å ta ansvar.

Erna Solberg lar Listhaug drite ut Norge

Sylvi Listhaug under besøket i Rinkeby i Sverige. Foto: Anders Wiklund/TT / NTB scanpix

Av Truls Wickholm, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet

Etter Sylvi Listhaugs svenskestunt er det fristende å snu litt på flisa: Jeg tror ikke vi er mange som hadde likt det dersom det ble avslørt at en svensk minister kom til Norge med eneste formål å drite oss ut i svenske medier. Svenskene har klart å skape mer jobber enn oss, selv uten et oljefond å støtte seg på, men vi har ikke sett den svenske arbeidsministeren stå utenfor et norsk NAV-kontor for å vise frem køene. Den svenske finansministeren har heller ikke kommet over for gjøre narr av Erna Solberg og Siv Jensen for at de ikke klarte å skape vekst med sine skattekutt til de rikeste.

Mulighetene er mange, men de har ikke blitt brukt. Det har sikkert vært fristende for de svenske sosialdemokratene å vise hvordan deres politikk er bedre for Sverige enn høyrepolitikk er for Norge, men det har de ikke gjort. Hvorfor? Fordi det ikke er sånn naboer oppfører seg mot hverandre.

Les også: Sverige bekrefter: - Fritzon ble aldri advart om Listhaug-besøket

Ingen ville finne på å stikke ned til naboen, sette seg ned i stua, finne frem kameraet, og spørre om du kunne få lage en film til ungene om hvordan det er å leve i en familie der mor og far krangler døgnet rundt.

Søkt eksempel? Ja. Men bare fordi den oppførselen vi har sett fra Sylvi Listhaug og andre statsråder fra Frp er langt utenfor det vi har vært vant til fra norske statsråder.

Oslo 20170216.Truls Wickholm ankommer middagen på Grand Hotel i forbindelse med sentralbanksjefens årlige tale.Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
Truls Wickholm. Foto: Jon Olav Nesvold/NTB Scanpix

Forslag om å utfordre og bryte menneskerettighetene hører vi vanligvis bare fra regimer vi ikke er særlig glade i. Det var nok musikk i deres ører at en norsk statsråd sa det samme som de pleier å gjøre. Neste gang en norsk diplomat skal diskutere menneskerettigheter på den internasjonale arenaen vil hun få slengt Listhaugs uttalelser rett i ansiktet.

Les også: Høyt spill fra Listhaug

En slik opptreden var kanskje forventet fra Listhaug, men jeg hadde ærlig talt forventet mer av Erna Solberg. Det å vinne valget har blitt så viktig for Erna at hun kaster alle prinsipper på båten og lar Listhaug ture frem etter eget forgodtbefinnende. Når statsministeren ikke evner å ta avstand fra Listhaugs valgkampsprell, forstår vi at det er hun - ikke Erna Solberg - som er den mektigste i den norske regjeringen.

Valget 11. september blir et verdivalg. Et valg om hvilke verdier vi skal bygge samfunnet vårt på, hvilke ord som er greit å bruke om andre og hvordan vi ønsker at statsråder skal representere Norge både her hjemme og i utlandet. Det handler om anstendighet - og Høyre/Frp-regjeringen har vist at det er underordnet for dem. Den beste garantien for en ny regjering og en ny retning er å gi din stemme til Arbeiderpartiet.

 

 

Listhaug: - Klar for å stå i en drittstorm i flere år framover

Arbeiderpartiets skattebløff

Oslo 20170821.Jonas Gahr Støre diskuterer helsepolitikk på Lovisenberg sykepleierskole.Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Jonas Gahr Støre Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Av Siv Jensen, leder i Fremskrittspartiet og gjesteredaktør i Nettavisen

Ap bruker denne valgkampen på å prøve å bagatellisere løftet om å øke skattetrykket med hele 15 milliarder kroner. Nå er skatten er ute av sekken. 36.000 trygdede og 210.000 pensjonister vil få et kraftig skattesjokk, mens familier og folk flest serveres milliarder i økte avgifter fra Jonas Gahr Støre. Arbeiderpartiet fører velgerne bak lyset når de påstår at Støres skatteplan bare rammer de rikeste.

Folk flest skjønner at de aller fleste som betaler skatt ikke er blant Norges superrike. Bestemor er ikke rik bare fordi hun eier et gammel hus. Et hjem er ingen fast inntekt. Huset ditt betaler verken melk, brød eller bursdagsgaver til barnebarna dine. Fakta er at Aps skatteskjerpelser rammer helt vanlige folk, unge og eldre, uten at velferden blir bedre.

Med Frp skal skattenivået videre ned. FrP har i regjering senket skatte- og avgiftstrykket med 22 milliarder. Dette virker. Ledigheten går ned og veksten går opp. Faktisk har de samlede skatteinntektene økt med over 64 milliarder kroner. Det viser at det er ingen motsetning mellom det å la den enkelte familie beholde mer av sine egne inntekter, samtidig som vi bygger mer vei, satser på eldreomsorg, bygger sykehus og styrker forsvaret. Med Arbeiderpartiet og Senterpartiet økte helsekøene. Arbeiderpartiets løfter om «en eldreomsorg det skulle skinne eldreomsorgen av» ble til et tomt minne. Hvor ble de av de 12.000 nye plassene i eldreomsorgen? Folk husker Aps valgflesk.

I Oslo håver Ap-politikere som Raymond Johansen sammen med Rødt og MDG inn 2,4 milliarder i eiendomsskatt. Før valget lovet partiet å bruke pengene på eldreomsorg. Etter at valgseieren ble feiret med brask og bram fikk mange flere enn lovet eiendomsskatt. Nå legger byrådet ned sykehjemsplasser. I Tromsø økte Ap eiendomsskatten med fire ganger så mye som det de hadde lovet under valgkampen.

Oslo 20170620.Byrådsleder Raymond Johansen (Ap) orienterer om politirådets arbeid og forberedelser før sommeren. Pressemøtet finner sted på Oslo Rådhus.Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Raymond Johansen. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Marianne Ilstad fra Bodø er en av dem som har fått kjenne konsekvensene av Aps skattepolitikk i hverdagen. Marianne og mannen har brukt all fritid og betydelig egeninnsats for å bygge et nytt hus, til en overkommelig pris. Familieøkonomien var stram, men til å leve med. Men det var før Ap kom til makta i Bodø. Nå risikerer Marianne å måtte ta datteren ut av barnehage for å ha råd til å betale eiendomsskatten. Det er uverdig og viser hvor komplett usosial og dårlig Aps skattepolitikk er. Eiendomsskatt er galt. Folk skal ikke måtte betale skatt for å eie sin sitt eget hjem! Derfor skal FrP vinne valget slik at vi kan gjøre med eiendomsskatten som vi gjorde med arveavgiften. Fjerne den.

Fremskrittspartiet blir stadig vekk beskyldt for å gi altfor store skattelettelser, og beskyldningene bygger på en venstrevridd logikk om at inntektene til den enkelte familie egentlig tilhører staten. Fremskrittspartiet mener tvert imot at vi må styrke folks rett til egen lønn, slik at makten flyttes fra politikere og byråkrater til folk flest. La meg minne om at Robin Hood kjempet for folket mot datidens skatteoppkrevere, og at FrP siden 1973 har hatt akkurat den samme rollen i norsk politikk.

Gjesteredaktør Siv Jensen. Foto: Guro Holmene/Mediehuset Nettavisen

 

Når Ap gang på gang har brutt sine egne skatteløfter og styrer på SV, Rødt og MDGs nåde rundt om i landet, hvorfor skal velgerne tro på at det ikke blir enda flere avgifter med dette eksperimentet i regjering? SV vil innføre statlig eiendomsskatt på toppen av den kommunale eiendomsskatten. MDG vil øke drivstoffavgiftene med 5 kroner per liter over natten. Hva Rødt kan finne på, tørr jeg ikke tenke på. Dette har ikke Norge råd til.

De neste dagene kommer vi til å få høre mye om at Ap vil ha en ny retning for Norge. Vi trenger ikke en ny venstrevridd regjering som folket kastet ut av regjeringskontorene i 2013, og som vil sette Norge i revers. Vi trenger ikke en slapp justispolitikk. Vi trenger ikke mer helsekø og mindre valgfrihet. Vi trenger ikke en ny regjering som vil åpne grensene, bygge mindre vei og øke skatter og avgifter.

Det Norge trenger er et sterkt Frp. For å få bygget mer vei. Sikre en streng innvandringspolitikk, bedret eldreomsorgen. Og betydelige kutt i skatter og avgifter for vanlige folk! Valget handler om viktige politiske veivalg for den norske hverdagen. For deg og meg. For landet vårt.  Dette valget skal Fremskrittspartiet vinne.

Joda, sykelønns-ordningen er i fare

Faksimile Nettavisen

Av Mette Nord, leder i Fagforbundet 

Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum må ha fått i seg en stor dose hoggormsuppe før han satt seg til tastaturet for å skrive om Fagforbundet mandag. Han slår kategorisk fast at ingen på Stortinget vil kutte i sykelønnsordningen. Enn om han hadde rett, men slik ser det ikke ut til fra vårt perspektiv.

Høyre har sagt at de skal sette ned et utvalg for å se nærmere på sykelønnsordningen i kommende stortingsperiode. Venstre sier rett ut at de vil svekke ordningen og Frp vil se på ordningen, hva nå det betyr. Den konservative tenketanken Civita har gått lenger og foreslår konkrete kutt. Det samme har de borgerlige ungdomspartiene, og for noen dager siden stod Høyres stortingskandidat Kristian Tonning Riise fram med samme budskap. Det gjorde også finansminister Siv Jenssen, riktignok i 2014. En annen tenketank, Minerva, har tatt til orde for det samme. Forslagene har fått støtte fra arbeidsgiverorganisasjonene Spekter, Virke og NHO.

Oslo 20170221.Mette Nord Leder i Fagforbundet taler på representantskapsmøte tirsdag i Folkets Hus i Oslo.Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Mette Nord. Foto: Vidar Ruud/NTB Scanpix

Les også: Fagforbundet gråter for sin innbilt syke mor

Jeg ser ikke noe galt i å advare mot at denne store alliansen vil kutte i sykelønnsordningen, og det på den mest mulig usosiale måten, nemlig ved å kutte sykepengene til for eksempel 80 prosent av lønna, som er det oftest brukte tallet. Det vil ramme dem som sliter med varige helseplager mer enn noen andre. Ingen kan være uenig i at det er usosialt.

Stavrum harselerer over at vi forsøker å vise hva tapte skatteinntekter vil kunne bety, regnet om til for eksempel sykehjemsplasser eller sykepleiere. Når verken Erna eller Siv vil svare på hvor innsparinger skal tas fordi de vil gi skattekutt til de rikeste, må vi sjøl lage regnestykkene. Det er ganske bred enighet om at det ofte er for få, ikke for mange personer til å ivareta viktige velferdstjenester, enten det nå gjelder barnehager, eldreomsorg eller sjukehus. Det er kanskje ubehagelig å tenke på for noen, men disse tjenestene betaler vi gjennom skatteseddelen. Blir det mindre i statskassa, blir det mindre til velferd og andre gode tiltak. Det er dette poenget vi har pekt på og som åpenbart både Stavrum og Søviknes ikke liker å høre.

Terje Søviknes (Frp) mente det meste ble feil Fagforbundets kampanje mot kutt i eiendomsskatten. Foto: Paul Weaver (Nettavisen)

Les også: - Dette er dønn useriøst, og så banalt som det går an å få blitt

Det er riktig at Fagforbundet støtter valgkampen til de rød-grønne partiene Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Han bommer riktig nok på beløpene, AP får 5 millioner, SV og SP får 2,3 millioner hver. Det utgjør om lag tretti kroner per medlem, eller om vi skal bruke SSBs tall for gjennomsnittlig timelønn, omtrent fem minutters arbeid.

Ikke så mye kanskje, for å oppfordre medlemmene til å forsvare sykelønnsordningen, beskytte normalarbeidsdagen og arbeidsmiljøloven. For å sikre flere hele, faste stillinger, redusere midlertidighet og en rekke andre viktige saker i denne valgkampen ved å bruke stemmeretten sin.

 

 

 

 

 

 

 

Støres maktbegjær

Jonas Gahr Støre Foto: Audun Braastad / NTB scanpix

Av Geir Aune

Det er ingen tvil om at det er og alltid har vært Arbeiderpartiets mål å kontrollere mest mulig. Partiets politikk og utspill må ses i denne sammenheng. 

Noen eksempler:

1. Beskatning av innbyggerne

Ikke i noe land nordmenn ønsker å sammenligne seg med har det vært en så høy reell beskatning av innbyggerne som den man har hatt i Norge. Som et resultat av dette, sitter staten på en vesentlig del av landets finansielle aktiva. En gjennomsnitts nordmann som selger alt og flytter til et EU land vil være mindre velstående i forhold til en gjennomsnittlig EU borger. Arbeiderpartiet etablert i sin regjeringstid et statlig maktforhold overfor innbyggerne som de er svært opptatt av å opprettholde og å kunne kontrollere.

2. Kontroll over økonomien

Norge representerer et av de store planøkonomiske eksperimentene i historien. Ingen ?siviliserte land? har en så stor statlig eierandel av næringslivet som Norge. Staten er involvert i det meste, noe som svekker den langsiktige utviklingen av produktiviteten.

Arbeiderpartiets mulige makt over landets økonomi er en vesentlig motivasjonsfaktor for partiets representanter. De er styrt av maktbegjær og ideologiske målsettinger. 

De har også en skremmende stor tro på statens evne til å styre den økonomiske utviklingen. Det finnes imidlertid ingen eksempler i historien på at dette har fungert til beste for landets innbyggere.

Geir Aune

3. Arbeiderpartiets manipulasjon, herskertrang og ønske om kontroll over innbyggerne

I Arbeiderpartiets verden helliger målet alle midler og det står ingen respekt av partiets historie. Enkelte historikere er i nå ferd med å ta ned fra pidestallen, avkle og presentere Gerhardsen som den han var; en maktsyk og hensynsløs person. Det nærmest totalitære økonomiske styre i Norge etter den andre verdenskrig holdt på å kjøre landet fullstendig i grøften og det var svært kritisk i 1955. Arbeiderpartiets propaganda har i tilnærmet Sovjet-stil fremstilt dette helt annerledes. 

Arbeiderpartiet har vært opptatt av at innbyggerne skal ha minst mulig å si over sin egen hverdag. Ser man for eksempel på forholdene i Tsjekkoslovakia i tiden frem til Sovjetunionens fall og sammenligner den med Norge, er det skremmende mange likheter i den tiden Arbeiderpartiet styrte landet. Statlig radio og TV monopol ble opphevet i Norge bare to år før det ble opphevet i Tsjekkoslovakia. Arbeiderpartiets nestleder, Einar Førde, uttalte i 1986 at man måtte forby parabolantenner, da direkte tilgang til utenlandske kanaler ville svekke den statlige kontrollen med hva innbyggerne kunne se og høre. Arbeiderpartiet ønsket da som nå å kontrollere mest mulig av innbyggernes hverdag. 

I dag kan man velge blant tre forskjellige togselskaper mellom de store byene i Tsjekkia. De private selskapene tilbyr fantastisk kvalitet på sine økonomi, første og business klasser. I Norge diskuterer man fremdeles om det er bedre med eller uten konkurranse i togtrafikken og kvaliteten ligger langt under den Tsjekkiske.

Arbeiderpartiet har vært opptatt av å skrive historien og å holde nede personer som kan true dets historieoppfatning og makt. General Fleischer var den første allierte hærleder som slo tyskerne i et slag under den andre verdenskrig (Narvik) og var etter dette den naturlige kandidat til å bli forsvarssjef for Norge under krigen. Arbeiderpartiregjeringen valgte imidlertid

en lite kvalifisert offiser av lavere grad, uten noen betydelige prestasjoner å vise til og som kunne styres.

Jagerflygerne, de som ofret mest (80% falt) og det beste vi hadde, ble nektet å gå i seiersparaden i Oslo da krigen var slutt. De var sterke individer og kunne kanskje true historiebeskrivelsen, som skulle styres av Hauge og Arbeiderpartiet. Mere simpelt enn dette kan det vanskelig bli. 

4. Støre

Det er kanskje mange som lar seg fasinere av Støres veltalenhet, pene språk og dannede fremferd.

Støre står imidlertid solid plantet på et råttent fundament, preget av en lite ærerik historie og et ideologisk tankegods som ikke har vært positivt for landet og dets innbyggere. Støre er vel kjent med innholdet i dette, han kan sin historie. Det er derfor umulig å se ham som noe annet enn en meget bevisst eksponent for det Arbeiderpartiet representerer. Det er trolig et maktbegjær langt utover det vanlige som motiverer ham i kampen om å bli norsk statsminister.

Arbeiderpartiet og LO sitter på et formidabelt propagandaapparat og Støres egen ?markedsføring? med bøker og annen profilering er godt koreografert. Det vil være negativt om ikke Støre i langt sterkere grad blir fremstilt og oppfattet som den han i virkeligheten er, en person med et meget stort maktbegjær.

Én av fire får drømmen knust

OSLO 20141030.Tenåringer. Elever i klasserom. Sitter konsentrert på pultene sine. Skriver. Snakker sammen.Foto: Berit Roald / NTB scanpixNB! MODELLKLARERT
Én av fire får aldri oppfylt drømmen om et fagbrev eller studiekompetanse. De slutter på skolen uten å bestå videregående opplæring. Illustrasjonsfoto:Berit Roald / NTB scanpix

Av Trond Giske, nestleder i Arbeiderpartiet og gjesteredaktør i Nettavisen

Den siste uka har 60.000 barn hatt sin første skoledag. Nysgjerrige og lærelystne, med foreldre som håper at skolen skal ta godt vare på barna deres. Fellesskolens mål er at alle skal få en likeverdig mulighet til å klare seg godt i livet. Det er noe av det fineste ved Norge: En skole som lærer barna grunnleggende felles verdier og kjøreregler og som gir alle en sjanse. Det er selve grunnlaget for likeverdigheten og de små forskjellene i Norge.

Men Norge er langt i fra i mål. Tallene viser en brutal virkelighet: én av fire får aldri oppfylt drømmen om et fagbrev eller studiekompetanse. De slutter på skolen uten å bestå videregående opplæring. 15.000 ungdommer i hvert kull, som ofte kommer bakerst i arbeidsmarkedet, med dårligst økonomi og lavest levealder. Og det er ikke tilfeldig hvem som sviktes: hvis du er gutt og foreldrene dine bare har grunnskoleutdanning, er det mange steder bare en tredels sjanse for å fullføre.

Hvorfor skaper ikke dette et opprør? Svaret er like enkelt som det er nedslående: Det er barna til de med minst innflytelse som rammes. Hadde vi lyktes like dårlig med barna til akademikere med høy lønn, ville det vært på toppen av nyhetene hver dag. Vitsen med politisk arbeid må være å bekjempe urettferdighet. Derfor må skolepolitikken endres. Fortsetter vi å gjøre omtrent det samme, vil resultatene bli de samme. Vi trenger en ny kurs.

Trond Giske. Foto: Guro Holmene/Mediehuset Nettavisen

 

For det første må skolen ha tid til å hjelpe alle. Da må vi ansette flere tusen nye lærere, særlig for de yngste. Vi må også rydde opp i skjemavelde, kontroller og rapporter. Lærerne forteller at byråkratiet stjeler tid fra undervisning og skolearbeid. Det er på tide at noen hører på dem og tar affære.

For det andre må gjøre skolen mer praktisk. Halvparten av elevene fra grunnskolen skal til yrkesfag. Likevel vi er i ferd med å få en ungdomsskole som bare forbereder elevene på studiespesialisering. Hvor er det blitt av de praktiske fagene? Hvor er det blitt av å lære å skape noe med hendene? Mange flere ville trives og oppleve mestring hvis ikke alt handlet om bøker og teori. Og vi trenger masse folk i arbeidslivet med praktiske evner. La oss også sørge for at alle får en læreplass når de trenger det!

Les også: Trebarnsfar fikk nok: - Barna er «fucked» når de får lekser og sier det ender med vondt i magen hver gang

For det tredje må vi gi ungene fysisk aktivitet hver dag. Mange skoler får dette til uten at det koster all verden. Da jeg gikk i skolen, kunne vi ikke vente med å få fram fotballen i friminutt eller etter skoletid. Nå sitter ungene med digitale leketøy hvert ledige minutt. Lærere og foreldre er bekymret for at elevene er urolige og har konsentrasjonsproblemer. Men er det rart når de sitter ved pulten eller i sofaen dagen lang? Barn trenger å røre på seg og bli fysisk slitne.

Ein KFZ-Mechaniker schraubt eine neue Stoßstange an einem Auto an.
Mange sliter med å få lærlingplass for å få fullført utdanningen. Illustrasjonsfoto: Frank May / NTB scanpix

Så må vi ta bedre vare på dem som faktisk sliter. Både jenter og gutter kan gjennom oppveksten oppleve at livet er tøft å takle: Mobbing eller ensomhet, ulike psykiske problemer eller trøbbel i familien. Da er det viktig å ha noen å snakke med. Lærerne gjør en kjempejobb, men de trenger hjelp. Alle skoler bør ha en helsesøster som elevene kjenner og er trygge på. Kommer hjelpen tidlig, kan elevene komme inn i et godt spor i stedet for at problemene vokser over hodet på dem. I dag går det feil vei. Antall unge uføre har økt med 40 prosent siden 2013. Det koster samfunnet ufattelige summer.

Les også: Jeg er læreren som har gitt opp

Svært få ting i livet er gratis. En ny skolepolitikk vil koste. Derfor må vi velge: Skal vi bruke flere milliarder kroner på å gjøre noen av Norges rikeste til nullskatteytere eller skal vi bruke pengene på å hjelpe mange flere unger til å lykkes i skolen? Svaret bør være opplagt. Det viktigste i livet må være det viktigste i politikken. Og ingenting er viktigere enn barna våre.

Politiker eller oljelobbyist?

Oslo 20170216.Karl Eirik Schjøtt-Pedersen før middagen på Grand Hotel i Oslo etter sentralbanksjefens tale torsdag.Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Karl Eirik Schjøtt-Pedersen Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Politikere i Arbeiderpartiet og Høyre hopper frem og tilbake: Den ene dagen er de politikere, den andre dagen er de ansatt i oljelobbyen. Det kan koste oss dyrt.

 Av Rasmus Hansson, nasjonal talsperson i Miljøpartiet De Grønne

Under Arendalsuka nå nylig kunne ikke Arbeiderpartiet stille til debatt om olje og klima mot Miljøpartiet De Grønne. Grunnen: De prioriterte heller å delta på hagefesten til bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass. 

Den norske oljelobbyen er tungt viklet sammen med Arbeiderpartiet og Høyre. Oljeselskapenes fremste forsvarer er tidligere Arbeiderparti-mann Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i Norsk olje og gass. Han var «statsråd uten portefølje» i Stoltenberg-regjeringen. Fra sin skjulte posisjon på møter som ikke referatføres, bransjefester og telefonsamtaler, utøver han nå tung innflytelse på vegne av norsk olje i sitt store, politiske nettverk fra tiden som statsråd ved Statsministerens kontor.

Med seg på laget har han leder for avdeling for samfunnskontakt, Torbjørn Giæver Eriksen, tidligere statssekretær for Arbeiderpartiet. Og Erlend Jordal, lokalpolitiker for Høyre i Stavanger.

Schjøtt-Pedersen og mange andre politikere har det til felles at de har vært medlem i Arbeiderpartiets omstridte «oljegruppe», en gruppe politikere som er positivt innstilt til oljebransjen i Norge. Det har også nåværende energipolitikere Terje Aasland og Per Rune Henriksen, og tidligere topp-politikere, statsråder og toppledere som Grete Faremo, Sylvia Brustad, Rune Bjerke og Stein Lier-Hansen. Her får Ap-folk servert både fine middager og argumenter til fordel for å pumpe mer olje og gass i Norge.

Les alt om valget 2017

Selv om mange bedyrer at oljegruppa ikke har noen innflytelse på Aps politikk, har andre Ap-politikere innrømmet at Norsk olje og gass yter et sterkt press på Arbeiderpartiets politikere. Etter at Aps finanspolitiske talskvinne Marianne Martinsen i går tenkte høyt om den økonomiske risikoen for Norge ved å videreføre leterefusjonsordningen har det tydeligvis skjedd ting i kulissene i partiet: I dag mener ikke Martinsen dette lenger. Hun er pent tilbake på olje-linja. I 2015 innrømmet finanspolitiker fra Stavanger, Torstein Tvedt Solberg, at organisasjonen er den mest aktive og sannsynligvis mektigste lobbyen på Stortinget. Uttalelsen kom etter at en e-post hadde lekket om at Norsk olje og gass mente Tvedt Solberg var for oljekritisk og trengte å «tøffes opp» litt for å «ta mer av» agendaen deres.

Rasmus Hansson

At bransjeorganisasjonen i stor grad har lykkes, blir tydelig hver gang man hører på en politisk debatt. Det er i praksis umulig å høre forskjell på om talepunktene om at norsk olje er «verdens reneste olje» (litt som at amerikansk kull er «verdens reneste kull») og «velferdsmaskinene i Nordsjøen» framføres av Schjøtt-Pedersen eller politikere fra Arbeiderpartiet og Høyre. Det er vanskelig å la være å spørre seg selv på hvilke andre områder vi hadde godtatt en sånn samrøre. Hadde vi godtatt at en politiker for regjeringspartiet hadde kjempet for brusmaskiner på norske skoler på vegne av sukkerlobbyen? Det tror ikke jeg.

Den skjulte makten disse lobbyorganisasjonen utøver blir stadig mer problematisk, fordi oljebransjen er i fritt fall. Leterefusjonene den norske staten utbetaler for at oljeselskapene skal lete på norsk sokkel stiger, mens inntektene fra den samme sokkelen synker. Statoil-sjef Eldar Sætre har selv innrømmet at han ser starten på oljebransjens fall i 2020 - på grunn av elbilens framvekst. Rundt 50.000 mennesker har mistet jobben sin i oljebransjen på to år. Det internasjonale pengefondet advarer om at arbeidsledigheten i Norge kan bli «høy og langvarig» dersom vi ikke kommer oss raskt ut av oljeavhengigheten. Å satse videre på olja fremstår mer og mer risikabelt - både for oljearbeiderne og for norsk økonomi.

Da er det farlig dersom oljelobbyen får kapre debatten, «ta agendaen» gjennom politikerne og styre den dit de vil. Slik kan oljeselskapene den jobber på vegne av tjene penger. Og Aps og Høyres politikere få påspandert noen fine middager. Men det kan bli meg og deg som til slutt sitter igjen med regningen. 

Oljefondet har aksjer i tyrkisk sensur. Hvor er Erna og Jonas?

Oslo 20170407.Leder Yngve Slyngstad for Statens pensjonsfond med tredje beste kvartalsresultat noensinne.Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Leder Yngve Slyngstad for Statens pensjonsfond med tredje beste kvartalsresultat noensinne. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Statens pensjonsfond er plassert i sensur og undertrykkelse i Tyrkia.

Av Fredrik Drevon, journalist

Fra april i år har Wikipedia vært «blokkert» i Tyrkia. Det vil si at det er ulovlig for tyrkiske internettleverandører å gi sine kunder tilgang til Wikipedia. Blant aktørene som blokkerer Wikipedia er Turk Telekom, der Oljefondet har aksjer.

Eierskap medfører et etisk ansvar. Vi snakker her om et selskap med 18,8 millioner mobilabonnenter og 33,621 ansatte. Norges Bank lover at man skal forvalte «landets finansielle verdier på en åpen og ansvarlig måte.» Er det ansvarlig forvaltning å sitte som apatisk medeier i et selskap som beviselig er et redskap for sensur og undertrykkelse?

Slik ser det ut når du er i Tyrkia og prøver å gå inn på Wikipedia med (delvis norskeide) Turk Telekom som internettleverandør. Skjermbilde fra mobiltelefon.

Erdogans «norske» penger

Oljefondet har 50 investeringer i Tyrkia, med en total verdi på cirka 22,4 milliarder kroner. Omkring 14,4 mrd. står i rentepapirer, og åtte mrd. er plassert i aksjer. Oljefondet sitter på aksjer verdt rundt 2,6 milliarder i åtte tyrkiske banker, ifølge 2016-tallene fra nbim.no:

Oljefondets investeringer i tyrkiske banker er problematiske både fordi oligarker med plausible korrupsjonsanklager mot seg dominerer tyrkisk banksektor, og fordi Erdogan bruker bankene til å finansiere totalitære og miljø-ødeleggende megaprosjekter som Istanbuls tredje flyplass på 76 kvadratkilometer, og den planlagte 45 kilometer lange og 120 meter brede Kanal Istanbul.

Erdogan har kalt Istanbuls tredje flyplass «nasjonens seiersmonument».

Den norske arkitekten Gudmund Stokke har designet flyplassens én million kvadratmeter store terminalbygg som en gigantisk 1500-talls moské, i tråd med Erdogans islamisering av Tyrkia. Det er grundig dokumentert at flyplassen raserer viktige drikkevannskilder. Oljefondet har aksjer i tre av bankene som finansierer Istanbuls tredje flyplass: Halkbank, Vakifbank og Garantibank.

Les også: Hold fingrene unna pensjonspengene våre

Dollarsedler i skoesker

I 2013 skal tyrkisk politi ha funnet 4,5 millioner dollar i skoesker hjemme hos daværende sjef for Halkbank, Suleyman Aslan. Politiaksjonen mot Aslan og en rekke andre angivelig korrupte politikere og forretningsmenn ble trolig organisert av gulenister, som et slags mafia-oppgjør mellom Fethullah Gulen og hans tidligere allierte i Tyrkias regjeringsparti AKP.

Halkbank, der den tyrkiske stat er majoritetseier, skal ha blitt brukt til ulovlig import av olje fra Iran. Erdogan grep inn og forsvarte Aslan. Likevel ble Oljefondet sittende på sine Halkbank-aksjer. I Retningslinjer for utelukkelse av Statens pensjonsfond utland står det at «grov korrupsjon» og «særlig grove brudd på grunnleggende etiske normer», kan føre til utelukkelse. Men ingen tyrkiske selskaper ble utelukket av Oljefondet i 2016.

Halkbank-skandalen fra 2013 forsvant ikke selv om etterforskerne ble fengslet eller fikk sparken: En av toppsjefene i Halkbank, Mehmet Hakan Atilla, ble arrestert i USA i mars, mistenkt for å ha deltatt i hvitvasking av flere hundre millioner dollar, ifølge Bloomberg. USA hevder at Halkbank har mottatt millioner av dollar i bestikkelser fra den iransk-tyrkiske forretningsmannen, Reza Zarrab.

Fredrik Drevon

Politisk styrte domstoler

Tyrkias domstoler er politisk styrt, ifølge The Economist. En forutsetning for å gjøre fornuftige investeringer er en fungerende rettsstat. Et tydelig tegn på at norske selskaper har gått seg vill i dette uforutsigbare landskapet er nedleggelsen av Tyrkia-kontoret til Innovasjon Norge sist sommer. Hvis Norge har noe som kan kalles en Tyrkia-politikk, er det vanskelig å få øye på den.

Noen dager etter kuppforsøket i Tyrkia 15. Juli 2016, sa Erna Solberg til Aftenposten at «Det er veldig viktig hvordan Tyrkias regjering følger opp når det gjelder menneskerettigheter og rettstatsprinsippene.» I en landsmøtetale sa AP-leder Jonas Gahr Støre at «Vi har et sterkt immunforsvar mot splid og urettferdighet.» Så hvorfor kommer det ingen reaksjon fra Erna og Jonas når det blir kjent at delvis norskeide Turk Telekom har blokkert Wikipedia?

Les også: Oljefondet verdt over 8.000 milliarder

Howard Eissenstat skrev i en kommentar hos Reuters at selv om Erdogan ser på seg selv som en demokrat, er posisjonen hans i økende grad avhengig av undertrykkelse: «Dersom kuppforsøket hadde lykkes kunne Tyrkia blitt et nytt Syria. I stedet ser det ut til å bli et nytt Egypt.»

Oljefondet eier 0,71 prosent av den tyrkiske dagligvarekjeden BIM, som har 5602 butikker i Tyrkia og 215 butikker i Egypt. Fondets investering i BIM var i 2016 verdt 258 millioner kroner. Bim-sjef Mustafa Latif Topbas var en av de sentrale mistenkte i korrupsjonsskandalen i 2013.

Tyrkias president Tayyip Erdogan Foto: Murad Sezer/Reuters

Topbas er en venn av Erdogan, og skal ved hjelp av trusler og bestikkelser ha drevet eiendomsutvikling på et vernet område i provinsen Izmir. Min kritikk mot Tyrkias regjering betyr ikke at jeg forsvarer gulenister. Tvert imot.

I VG har jeg kritisert gulenistmiljøer i Norge som tilsynelatende forsyner seg av offentlige midler for å finansiere useriøse privatskoler og substansløse kulturprosjekter. Jeg har spurt i Medier24 hvorfor Morgenbladet laget en fem siders reportasje om Gulen-bevegelsen uten å stille et eneste spørsmål om penger.

Kritikk av Tyrkias autoritære kurs har i en årrekke vært nærmest et daglig rituale i norske medier. Dermed kan man lure på hvorfor ingen norske journalister følger pengene fra Oljefondet til Tyrkia.

Norge har en større rolle i Tyrkia enn de fleste er klar over.

Norske verdier kan ikke tas for gitt

Oslo 20150814.Pakistans nasjonaldag ble feiret med barnetog fra Frognerparken til den pakistanske ambassaden i Oslo fredag.Foto: Audun Braastad / NTB scanpix
Feiring av Pakistans nasjonaldag i Oslo i 2015. Illustrasjonsfoto: Audun Braastad / NTB scanpix

Våre verdier kan ikke tas for gitt. De må videreformidles til nye generasjoner i skole og barnehage, men norske verdier er på ingen måte under press fordi noen foretrekker falafel framfor vaffel. Våre nye landsmenn har bidratt til å øke verdibevisstheten.

Av Knut Arild Hareide, leder KrF og gjesteredaktør i Nettavisen

Verdidebatten som har preget oppkjøringen til valgkampen bør ikke avfeies som uviktig eller irrelevant. Den bør heller ikke reduseres til floskler om bunad, brunost og barne-tv. Norske verdier er på ingen måte under press fordi noen foretrekker falafel framfor vaffel. Verdidebatten er trolig den viktigste offentlige samtalen vi kan ha i dag, fordi den handler om hvilke verdier som skal prege Norge i årene som kommer og hvilket samfunn vi vil ha.

De grunnleggende verdiene i det norske samfunnet må ikke tas for gitt. Likestilling, rettstat, ytringsfrihet, trosfrihet og demokrati kom ikke av seg selv. De har krevd kamp, og det vil kreve kamp å beholde dem. For Europa og Norge har gresk demokrati, romersk lov, jødisk rettferdighetsetikk og det kristne idealet om nestekjærlighet og likeverd, vært helt avgjørende. Den verdiarven er verdt å ta vare på. Dette er ikke flyktige størrelser, men tidløse verdier som har preget Europa og Norge i århundrer, og som fortsatt preger oss. Dette er verdiene innvandrerne flykter til, og det er verdiene som gir den beste integreringen.

For å svare på spørsmålet i overskriften er det viktig å understreke at de aller fleste innvandrere elsker friheten, demokratiet og menneskerettighetene vi bygger på. Historien viser at innvandrere kan være en viktig ressurs for et land, og bidrar med arbeidskraft, nye ideer og impulser. Nøkkelen er god integrering som bryter passivitet og gir mulighet til arbeid, utdanning og til å bidra på alle arenaer i samfunnet.

Les også: Ingen verdier er norske

Men, det finnes også de som bærer med seg holdninger som utgjør en trussel mot norske verdier. Det kan være ideer som tvangsekteskap, i stedet for individets frihet til å velge ektefelle. Det kan være krav om sharialover, til fortrengsel for rettsstaten. Det kan være kvinneundertrykkende holdninger, kjønnslemlestelse og sosial kontroll, som undergraver likestilling og likeverd. I slike tilfeller skal vi forsvare våre verdier og gjøre det klart hva som er akseptabelt i Norge. Vi skal selvsagt også bekjempe det som bryter med norsk rett. 

Knut Arild Hareide. Foto: Jørgen Berge/Mediehuset Nettavisen

Vi skal stå opp for rettsstatsprinsippene i møte med æresrelatert vold og privat hevn. Vi må si ifra mot all form for antisemittisme, der holdninger preget av jødehat kommer fram. Flerkoneri er en annen praksis som vi ikke må gi innpass. Vi må aldri akseptere at folk trues og trakasseres fordi de konverterer til en annen tro, eller godta trusler om vold og terror mot annerledes tenkende. Trosfrihet og ytringsfrihet må ikke tas for gitt, men forsvares. Ikke minst må vi slå ring om fred og sikkerhet i møte med ekstreme islamistiske miljøer som forsvarer terror og «hellig krig».

Viktig er det også at forsvaret for disse verdiene føres på en måte som ikke undergraver de samme verdiene vi vil bevare. Sikkerhetsbestrebelsene må ikke ende opp i et overvåkingsamfunn. Kampen mot misbruk av asylsystemet må ikke føre til at vi unnlater å hjelpe de som lider under forfølgelse og krigens brutalitet. Vi må ikke la fremmedfrykt gjøre oss fremmed for våre egne verdier. Tillit, samhold og åpenhet mot verden er også umistelige kjennetegn på vårt samfunn.

Les også: Tajik: «Dette er de ekte norske verdiene»

Våre verdier kan ikke tas for gitt. De må videreformidles til nye generasjoner i skole og barnehage. Den verdidebatten vi ser i Norge, Sverige og store deler av Europa kan tyde på at skjer en oppvåkning om verdier. Et lite hjemlig eksempel på dette kan være den sterkt økende støtten K-en i KRLE faget har fått i løpet av få år. For fire år siden stod KrF helt alene om den saken.

Innvandring kan bidra til å sikre norske verdier, gjennom å bidra til økt verdibevissthet. Impulser utenfra kan øke bevisstheten om hva som er de viktige og gode verdiene i samfunnet, hva som er verdt å kjempe for og hva som gjerne kan endres.

I takt med Parisavtalen

Goliat-feltet, NOR 20160418.120 ansatte arbeider på Goliat-plattformen i oppstartsfasen. Når riggen går over i ordinær produksjon, vil det til enhver tid være om lag 30 ansatte ombord.Foto: Jan-Morten Bjørnbakk / NTB scanpix
Foto: Jan-Morten Bjørnbakk / NTB scanpix

Gunnar Stavrums kommentar om norsk petroleumsvirksomhet i lys av klimautfordringene trenger noe oppklaring.

Av Olje- og energiminister Terje Søviknes

I rapporten fra interesseorganisasjonen Oil Change International, som Stavrum omtaler, hevdes det at Norge er i utakt med Parisavtalen. Rapporten er laget av en det som fremstår som en kamporganisasjon og produsert med bidrag fra oppdragsgivere med allerede etablert posisjon. Da er konklusjonene ikke overraskende. Et overordnet premiss i rapporten er at Norge som produsent av olje og gass er ansvarlig for alle utslipp knyttet til forbruk. Stavrum skriver  «Intuitivt virker det rimelig at innenlandske utslipp betyr mye mindre enn effekten av oljen og gassen vi eksporterer.» Intuitivt eller ikke: en slik tilnærming er i strid med prinsippene som landene er forpliktet til under FNs klimakonvensjon. Internasjonalt er man enige om at ansvaret tilhører landet hvor utslippene finner sted.

Da vi utarbeidet vårt bidrag til Parisavtalen, la vi til grunn at vi skal nå klimamålene våre samtidig som vi har en sterk og konkurransedyktig petroleumsvirksomhet. Det vil vi gjøre gjennom et bredt sett av virkemidler innen alle deler av samfunnet. Norsk sokkel står overfor noen av de sterkeste klimavirkemidlene i verden gjennom blant annet faklingsforbud, kvoteplikt og høy CO2-avgift. I tillegg inngår utslippene fra sokkelen i EUs kvotesystem. Strengere klimaforpliktelser vil bli gjenspeilet i økende kvotepris noe oljeselskapene vil ta hensyn til i sine kalkyler.

Terje Søviknes Foto: Vidar Ruud/NTB Scanpix

Da er det oppløftende at oljeselskapene viser stor interesse for videre satsning på norsk sokkel midt under en global nedgangskonjunktur i bransjen. Det må vi ta som et tegn på at de mener norsk sokkel vil være konkurransedyktig, også i lys av Parisavtalen.

Norge har forvaltet oljeformuen på en god måte, og rapporten hevder at vi nettopp derfor er spesielt rustet for å skalere ned virksomheten. Jeg vi si det motsatt. Måten vi forvalter våre naturressurser på er et argument for at vi bør fortsette å produsere olje og gass.

Jeg vil også stille spørsmål ved om en reduksjon av norsk olje- og gassproduksjon vil medføre reduserte globale utslipp. Realitetene tilsier det motsatte. Utslippene per produsert enhet fra norsk sokkel er i gjennomsnitt vesentlig lavere enn snittet i verden. I tillegg vil norsk gass til erstatning for kull bidra til vesentlig lavere utslipp fra energiproduksjonen, noe vi ser et tydelig eksempel på i Storbritannia i dag. Norsk gass hjelper forbrukslandene til å møte sine klimaforpliktelser. I tillegg er norsk gass godt egnet til å kunne opprettholde energiforsyningen når solen ikke skinner eller vinden ikke blåser, dvs den understøtter fornybare energikilder.

Det bør stilles kritiske spørsmål med hele utgangspunktet for rapporten og dens oppdragsgivere. Klimautfordringen er global og krever globale løsninger. Skal vi lykkes, må vi rette innsatsen mot tiltak som virker: energieffektivisering, omlegging av forbruket og støtte til fornybare alternativer. Få land gjør så mye som Norge på dette området. Å stoppe eller begrense produksjonen på norsk sokkel vil ramme norske arbeidstakere, skattebetalere og velferden uten at verdens klima blir bedre.

Politikerne tvinger oss til å ta utbytte for å betale formueskatt

Oslo 20170713.Dronebilde av Langkaia og Havnelageret til venstre og Bjørvika med Operaen i Oslo til høyre.Foto: Tore Meek / NTB scanpix
Illustrasjonsfoto:Tore Meek / NTB scanpix

Av Hege M. Klev, eiendomsinvestor

Min mann og jeg eier et eiendomsselskap, hvor vi begynte med to tomme hender, og sitter i dag på en betydelig eiendomsmasse. Det har vært mye hardt arbeid og prioriteringer for å få til dette, og nå roper diverse politikere, og LO, om at «de rike» må betale mer skatt. Ja, da får jeg frysninger. For hvem er disse rikingene? Jeg føler meg ikke som en.

 Min mann og jeg tjener 1,7 mill i året. Men for å kunne betale vår formueskatt er vi avhengige av at vårt firma går med overskudd, så vi kan ta ut utbytte. Dette utløser skatt på utbytte, i tillegg til at vi må betale formueskatt. Riktignok har skattesatsen blitt satt ned 1 prosent (fra 28 til 27 prosent), men det hjelper jo lite når beregningsprosenten for verdien av våre eiendommer er økt betraktelig. For oss betyr det nesten en dobling av formueskatten fra i fjor til i år på «monopolpenger». Det vil si vi skattes for formue som først blir reell når vi selger eiendommene. Hvem bestemmer noe sånt?

Les også: Når rikingene bør holde munn

Skulle vårt firma gå med underskudd, så kan vi ikke ta ut utbytte for å betale formueskatten, og vi må selge eiendommene. Her har politikerne gjort en dårlig jobb og ikke satt seg inn i konsekvensene. Vi ønsker å skape et solid firma som våre barn kan ta over. Vi ønsker ikke å selge. Vi ønsker egentlig heller ikke å ta utbytte i firmaet, men heller bruke pengene til å investere videre i firmaet.

Hege M. Klev

Så når Erna sier hun ikke helt vet effekten av at regjeringen har satt ned formuesatsen, så kan hun bare besøke oss. Vi er en familiebedrift, og ansetter ikke mennesker uten at vi trenger å gjøre det, og så kan vi samtidig forklare henne vårt dilemma i forhold til formueskatten. Stjerne i boka til Bjørn Dæhlie som turte å stå frem med sitt syn i denne saken.

Det ser ut til at politikerne «skjærer alle over en kam», og sammenligner epler og bananer. De må heller se på insentiver for store og små bedrifter hver for seg, og se hvordan man kan bidra til å skape nye verdier og arbeidsplasser på en god måte. Å øke skattene hjelper ikke.

Jeg er frisk og rask og betaler mer enn nok skatt, og jeg belaster foreløpig ikke samfunnet på noen som helst måte. Jeg godtar skatter og avgifter på biler, bensin, oster og alt annet, men har aller mest lyst til å streike og «Nave». Hvorfor skal jeg betale skatt som går til «slappfisker», som ikke gidder å jobbe fordi Norge har et altfor bra trygdesystem? Vi må begynne å stille krav, og ikke være så redde for å bli upopulære.

Politikere får ingen respekt hos Ola Normann fordi de bare prater og ikke handler. Derfor hadde det vært fint om avisene faktisk hadde begynt å skrive om politiske ting på en forståelig måte, slik at folk kan få øynene opp før det er for sent, og vi unngår «Trumptilstander».

 

Setter rike sponsorer foran bestemor

Hamburg, Tyskland 20170708.Statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen oppsummerer G20-toppmøtet i en livesending på Facebook før de skal reise hjem fra Hamburg.Foto: Tore Meek / NTB scanpix
Statsminister Erna Solberg (H) og finansminister Siv Jensen (FrP). Foto: Tore Meek / NTB scanpix

Mens Høyre/Frp-regjeringen sender landets rikeste nok penger til å bade i, som onkel Skrue, er det fortsatt eldre i Norge som ikke får dusje så ofte som de vil.

Av Truls Wickholm, stortingsrepresentant Arbeiderpartiet

Høyre og FrPs rike «onkler og tanter» har valgt rett sted å plassere pengene sine når de har gitt partistøtte. Skipsrederfamilien Sundt er blant dem som kan ta gode svømmetak i den eventyrlige avkastning på investeringen i Høyre og Frp. Familien har i år gitt en halv million til både FrP og Høyre. VG anslo i 2016 at Else og Christian Sundt alene tilsammen fikk 22,5 millioner kroner i skattekutt som følge av Høyre og FrP sin skattekuttpolitikk. Fellesskapet kunne for eksempel finansiert 36 årsverk i hjemmetjenesten for denne summen.

Det er bare smuler igjen at FrP store prestisjeprosjekt i eldreomsorgen: Staten skulle overta ansvaret. Et fåtall av kommunene ville være med, enda færre ble værende. Arbeiderpartiet lover ikke skattekutt til de som har mest fra før, men vi lover en kjærlighetsgarani på sykehjem der ektepar og samboere får dele sine siste år med den de har delt livet med.

Les også: Erna håner vanlige arbeidsfolk

For neste stortingsperiode fra 2017 til 2021 lover Arbeiderpartiet et løft for kvaliteten og verdigheten i eldreomsorgen. Det er det vi skal bruke de store pengene på. Mens Høyre og FrP lover å gi 7.5 milliard kroner til de med største formuene. Det betyr at kommunene får 6 milliarder kroner mindre til eldre og skolebarn.

Truls Wickholm

Det er utrolig mange fantastiske folk som jobber i eldreomsorgen i dag. Veldig mye bra skjer mange steder, men vi kunne også gjort utrolig mye mer. Det tror jeg de fleste som selv bor på et sykehjem, eller som har vært på besøk, lett vil kjenne seg igjen i. Vi lever også stadig lenger, og det er bra, men betyr at omsorgsoppgaven blir større.

Les også: Hagen-familien sparte 2,2 milliarder kroner i skatt på å flytte til Sveits

Det er derfor helt uforståelig for meg hvorfor vi skal prioritere disse rike onklene og tantene til Høyre når vi har så mange uløste oppgaver i samfunnet. Det er stor forskjell fra det FrP som mange kjente med John Alveheim og til FrP i dagens regjerings. De må åpenbart ha glemt å sette de eldre først. Sundt-familen skal også få trygg og god omsorg når de blir gamle, men det er ikke riktig at de skal putte store penger i lommen, som vi heller burde bruke på at alle skal få en god alderdom.

 

Å få kreft i Norge - vi ønsker skattefradrag mens vi venter på Regjeringen


Marianne Sol Levinsen. Foto: Privat
 

Av: Marianne Sol Levinsen, fylkespolitiker MDG Rogaland og Haakon Brænden, leder av MDG Nordstrand

Den urimelige lange saksbehandlingstiden i Beslutningsforum for nye metoder skaper et todelt helsevesen i Norge. Dette ønsker vi ikke.

Ifølge bekymringsmeldinger som nå er kommet fra norske kreftleger, kan altså den totale saksbehandlingstiden av søknaden i det offentlige i enkelte tilfeller være opptil to år. Det virker som myndighetene ikke forstår at for noen pasienter er det ikke et alternativ å vente, kreftceller tar ikke ferie. Dette er absolutt ingen hurtigbehandling overfor pasienter som kjemper sin største kamp for å overleve.

Det må innføres et system som fanger opp dette i Norge. Vi må ha en balansegang som sikrer at mennesker IKKE dør i køen mens livreddende behandlinger godkjennes. Det er ikke riktig at de mennesker med penger og kunnskap skal kjøpe seg livreddende behandling på private klinikker, mens andre venter på at de offentlige skal hjelpe dem. Vi ser at EU/USA godkjenner nye og livreddende behandlinger, for livstruende og alvorlige diagnoser. Norge, som betegnes som et av verdens beste land å leve i, henger etter.

Her må Legemiddelindustrien og norske myndigheter vise felles ansvar og dele kostnadene, inntil endelig vurdering/godkjenning foreligger i Beslutningsforum. Det er ikke kreftpasienter som skal ta denne kampen. Regjeringen må våkne. Én av tre får kreft i dag, og det rammer barn som voksne.

Med ett pennestrøk kunne vår helseminister Høie endret mange menneskers skjebne, som for mange ikke bare er vond for pasienten selv, men også de pårørende rundt. Ringvirkningene av alvorlig sykdom er alvorlig.

Demonstrasjoner vil komme, imens sitter mange med dødsdom hengende over seg. Den kampen må de ikke ta alene.

Over en halv million nordmenn har i dag private helseforsikringer. Det vil si at tolv ganger så mange har privat helseforsikring i Norge sammenlignet med for ti år siden. Forsikringsselskapene oppgir at de har sett en økning i erstatning for behandling av hjertesykdom og kreft. Det er positivt at mindre alvorlige skader diagnostiseres og opereres raskere, og at livstruende sykdommer kan behandles privat der hvor det offentlige ikke stiller opp.

Vi har full forståelse for at pasienter som lever med store smerter eller livstruende sykdommer, velger løsninger de tror vil gi raskere behandling eller økt livslengde og livskvalitet. Vi har tillit til at legene også i det private helsemarkedet har høy etisk standard og at beslutninger tas i henhold til prioriteringsprinsippene.

Vi mener at folk må kunne bruke egne penger på å forbedre sin helsesituasjon. I situasjoner hvor det finnes tilgjengelige medisiner eller behandling som gir livsforlengende effekt og/eller økt livskvalitet for pasienten og dennes familie, men hvor det offentlige ikke kan eller vil finansiere dette, mener vi at folk skal ha muligheten til å få skattefradrag for bruk av egne penger til å investere i private helseforsikringer og privat behandling.

Les mer om denne debatten:

* Blogg: Kjære politiker, vær så så snill og hør oss
* Blogg: Kreftbehandling i krise - som pårørende er det ikke til å tåle
* Nyhetssak: Frykter at kona dør mens de venter på livreddende kreftmedisiner som ikke er godkjent i Norge
* Nyhetssak: Helseminister Høie svarer på kritikken: Vil ha raskere saksbehandling for banebrytende kreftmedisin
* Nyhetssak: Mener Høie tar feil: - Norge er en sinke med kreftmedisiner
* Blogg: Høie: - Det er ikke riktig at legemidler ikke blir tatt i bruk på grunn av politisk og byråkratisk sommel
* Blogg: Helseministeren svarer på min kritikk: - Det er lov å prøve seg, men dette blir for drøyt
* Blogg: - Norge vurderer godkjenning av kreftmedisiner på feil grunnlag

#kreftmedisin #offentlig #privat #helseforsikring

 

Regjeringens bompenger og ekstraskatt

Ketil Solvik-Olsen under "turneen" Kyst2016. Foto: Samferdselsdepartementet

Av Harald Jacobsen, siviløkonom og finanspolitisk rådgiver, Ap

Nettavisen meldte denne uken at regjeringens nyopprettede ordning hvor en kan betale inn mer skatt bare har fått inn 11.000 kroner siden opprettelsen. Det er 39.000 kroner mindre enn det koster skattebetalerne å opprette ordningen og 289.000 kroner mindre enn hva Ketil Solvik-Olsen brukte av skattebetalernes penger på sin selfie-seilas i fjor.

Den samme Solvik-Olsen, som for lengst har rukket å bli norgeshistoriens ubestridte bompengekonge, knuser i år sin egen rekord og krever inn 10,4 milliarder kroner.

Foto: Samferdselsdepartementet

Hvorfor nevner jeg disse to sakene i sammenheng? Jo, fordi begge deler, altså både regjeringens ekstraskatteordning og regjeringens bompengesatsning har til hensikt å skaffe inntekter til staten.

Hva er så effekten av disse to tiltakene? Ekstraskatteordningen gir om lag 1000 kroner dagen. Bompengesatsninga gir 27 900 000 kroner dagen, altså 27.900 ganger mer.

For å sette det i perspektiv: det ville tatt 76 år og 160 dager* å få inn nok penger fra ekstraskatteordningen til å dekke én eneste dag med bompenger.

Til tross for dette snakker regjeringen langt mer om ekstraskatteordningen de har opprettet enn bompengesatsninga. Merkelig, ikke sant?

Harald Jacobsen. Foto: Arbeiderpartiet

*Tallene er ikke justert for prisvekst eller renter og er først og fremst ment som en illustrasjon.

 

Politiske maktmonopol

President Donald Trump waves as he arrives on Air Force One, Monday, July 3, 2017, at Andrews Air Force Base, Md., en route to Washington as he returns from Trump National Golf Club in Bedminster, N.J.. (AP Photo/Carolyn Kaster)
President Donald Trump. Foto: Carolyn Kaster/AP

Av Carsten Neraal, Venstre-mann

Trump er sprø, men vi vet ikke hva som bor i ham. Uansett må vi vel si at det er en stor prestasjon å bli valgt til president i USA. Hvordan greide han det? Det er utvilsomt fordi der finnes en hemmelig korridor mellom han og velgerne. Politikere er generelt ikke alltid like flinke til å kommunisere med velgerne. Politikere føler at de tilhører en elite, og de tror sikkert at velgerne er enklere mennesker, og at de kan selge politikk som en merkevare. Politikere har således en profesjonell tilnærming, og de ser det hele ut i fra sitt eget perspektiv.

Politisk korrekthet er et veldig viktig fenomen, fordi politisk korrekthet sementerer politikken og makten. Det er her Trump fant sitt store fortrinn, fordi han ikke eier dette genet. Han greier derfor å bryte politiske bølger. Tenk deg om Erna plutselig hadde blitt langt røffere og tøffere, og hadde fortalt velgerne hva hun egentlig mener om Trond Giske og Jonas Gahr Støre. Ja da skulle det ha blitt et lite ragnarok og sikkert ganske underholdende. Men nei da - Erna er et dannet menneske i motsetning til Trump.  

Oslo 20170428.Statsminister Erna Solberg (H) og leder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre debatterer digitalisering på IKT-Norges årskonferanse i Oslo fredag.Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixStatsminister Erna Solberg (H) og leder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Les også: Om Trump, løgn og politikk

Trump greide virkelig å bryte denne logikken med det politisk korrekte - hvor politikerne selv får velge premissene. Trump appellerte direkte til folket. Mektige politikere i USA som lenge har forsøkt å bygge en mur mellom makten og folket, måtte denne gangen betale en høy pris og tapte valget. Dette kom som et sjokk på Hillary Clinton og på Barack Obama. Den mektige og innholdsrike pressen i USA fikk også svi. Ingen der hadde trodd at Trump ville greie det, og ingen ga ham støtte. I Norge er pressen stort sett alltid politisk korrekt og spiller for det meste på samme banehalvdel som politikerne. Virker som om de er ansatt i det samme konsernet. Pressen ville nok ha blitt enda mer sjokkert, om noen skulle forsøke å bryte et politisk maktmonopol i Norge.

Det er dette fenomenet som er så uendelig interessant, at Trump virkelig greide å bryte et politisk maktmonopol mot alle odds. Et eksempel på monopollignende maktstrukturer i Norge, kan være en sammenligning av Arbeiderpartiet med Demokratene i USA: En venn av meg sier at hans verdigrunnlag er helt klart Arbeiderpartiets, men at han aldri ville stemme på Arbeiderpartiet. Hvorfor det? Jo han mener Arbeiderpartiet har blitt et overklasseparti. De er ikke lenger opptatt av de lavere sosiale klasser, og de er ikke nødvendigvis opptatt av at alle skal med. De bruker bare denne retorikken om fattige og rike for å nå sine egne mål om makt. Det kan også være en trend at flere og flere overklassemennesker stemmer Arbeiderpartiet. Det gir dem en følelse av å være et godt menneske.

Oslo 20170616.Partileder Trygve Slagsvold Vedum under Senterpartiets siste pressekonferanse før sommeren.Foto: Tore Meek / NTB scanpix

Leder i Senterpartiet Trygve Slagsvold Vedum. Foto: Tore Meek / NTB scanpix

Hillary Clinton er også et slikt overklassemenneske som appellerer til sosial rettferdighet. Men arbeiderklassen trodde ikke på henne. Det var det bare overklassen som gjorde. Mine gamle klassekamerater i Oregon på den amerikanske vestkysten, som ikke har det så lett hva gjelder inntekt og arbeidsplasser, stemmer Trump. Og jeg kan nesten forstå hvorfor. 

Les også: Innrømmer heksejakt mot Trump

Det er veldig mye protestvalg i vestlige demokratier. Skal en vinne et valg, bør en først spørre seg - hva kan protesten være? Senterpartiet leter etter slike muligheter og sier nei til det meste. For det funker. Valgmaskinene kan ha mange velmenende paroler, men det kan ofte være proteststemmene som avgjør det hele. Og dette er fordi mange velgere har mistet tilliten til politikerne - og det må politikerne selv bære mye av ansvaret for. De bedriver for mye spill, og de appellerer hele tiden til det politisk korrekte. 

Carsten Neraal

Les også: Senterpartiet taler med to tunger

Det er like interessant at Frankrikes nye president også greide å bryte et maktmonopol. Han virker da som en sympatisk Venstre-mann. Så da må det heller ikke nødvendigvis være en elefant i glasshus, som Trump, for å kunne skape bevegelse i det politiske landskapet. Det er lite som tyder på at Norge vil finne en original politiker som greier å bryte våre fastsementerte maktstrukturer - men så er kanskje heller ikke protestviljen så sterk her hjemme med så mye oljepenger til disposisjon. 

Fire tapte år

OSLO 20170608.Kommunestrukturen sluttbehandles i Stortinget. Historisk avstemning i et fullsatt Storting etter debatten om kommune- og regionreformen.Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Av Trond Giske, nestleder i Arbeiderpartiet.

Sjekk denne beskrivelsen av Norge tre måneder før et Stortingsvalg: Eksportbedriftene sliter tungt og vi passerer 100.000 arbeidsledige til tross for at naturen har gitt oss ressurser alle andre kan drømme om. Elendige veier, et helsevesen med store mangler og en dårligere skole enn mange andre land. Europas dyreste mat, noe av verdens høyeste sykefravær, og rundt 700.000 mennesker i normalt yrkesaktiv alder som står utenfor arbeidsmarkedet. Enkelt og greit mener et klart flertall av velgerne at det er rettferdig å forlange mer etter mange år med flertallsstyre.

Les også: Svartmaling de færreste tror på

En typisk beskrivelse av Norge etter fire år med Frp og Høyre? Ja, men ikke denne gangen. Dette var Gunnar Stavrums beskrivelse av det Norge Frp og Høyre overtok i 2013. Stavrum ga en elendighetsbeskrivelse - men virkeligheten var motsatt: Norge hadde Europas laveste arbeidsløshet og sterkeste reallønnsvekst. Under Arbeiderpartiets ledelse var det skapt 360.000 flere arbeidsplasser. Veksten i økonomien var god og store velferdsreformer som barnehageplass til alle og kraftig satsing på eldreomsorg og helse var viktigere enn skattekutt. Arbeiderpartiet hadde styrt trygt gjennom det store sjokket som finanskrisa hadde gitt Norge.

Etter fire år med Frp og Høyre viser regjeringens egne tall en helt annen virkelighet:

Arbeidsløsheten har steget med om lag 30.000 personer siden utgangen av 2013, og 126.000 nordmenn er nå arbeidsløse.

I 2016 gikk antall private jobber ned og det fortsatte å synke inn i 2017.

Arbeidstakernes lønninger gikk ned i 2016.

Pensjonistene har fått mindre å rutte med tre år på rad.

Underskuddet på statsbudsjettet har økt med 45 prosent, oljepengebruken er økt med nesten 100 milliarder kroner siden 2013.

Produktivitetsveksten har stoppet opp.

Under Frp og Høyre er det skapt færre nye jobber på tre år enn det ble skapt hvert år under Arbeiderpartiet. Over 70.000 unge står utenfor arbeid eller utdanning. Antallet unge uføre har økt med 37 prosent. Andelen voksne i arbeid var i 2016 den laveste på over 20 år.

Gunnar Stavrum Foto: Paul Weaver/NA bilder


Etter fire år med en slik utvikling skulle man jo tro at Stavrum, som var kritisk allerede i 2013, ville kritisert regjeringen i harde ordelag. Men nei: Etter fire år med negativ utvikling fra et utgangspunkt som Stavrum mente var elendig, mener han at vi nå sitter på «den grønne gren».

Er velgerne enige? Nei, Frp og Høyre har falt kraftig siden 2013, og er langt unna flertall. Folk vil ha ny fart på Norge, ikke større underskudd og nedgang. Folk vil ha økning i lønninger og pensjoner, ikke i el-avgifter og barnehagepriser. Folk vil ha vekst i arbeidsplasser, ikke i byråkratiet. Folk vil at ungdom skal arbeide og ta utdanning, ikke gå på ledighetstrygd eller bli uføre.

Trond Giske

Stavrum har rett i en ting: Norsk økonomi var sterk nok til å overleve fire år med Frp og Høyres elendige økonomiske utvikling. Men det er ikke et godt argument for å gi dem fire år til. Norge har masse muligheter, hvis vi bruker dem. Da kan vi ikke ha nye tapte år. Vi må få en regjering som setter arbeid til alle øverst, som sørger for ny vekst for Norge, og hvor overskuddet ikke bare kommer de aller rikeste til gode. Arbeiderpartiet står klar.

Forby sytete mennesker

Hipster in the city
Skal man forby folk å ta seg en sigarett på en uteservering? Foto: Istock

Av Rebecca Weidmo Uvell, borgerlig samfunnsdebattant fra Sverige

Regjeringen fortsetter å fokusere på problemer som ikke finnes fordi de ikke klarer å løse virkelige problemer, som for eksempel skyting i drabantbyene, boligmangelen eller krisen i omsorgssektoren.

Derfor har folkehelsespørsmål blitt deres paradegren.
Og det holder ikke å foreslå at all tobakk skal selges under disk, som om produktet skulle være ulovlig, noe det altså ikke er. Eller å forby helt ufarlige urtesigaretter.

Nå vil de forby alle voksne og ta en fredagssigarett til vinen i sola på en uteservering.

I rapporten «Utredning om framtida rökfria miljöer på allmänna platser - i synnerhet där barn vistas» konstaterer Folkhälsomyndigheten (Tilsvarer Folkehelseinstituttet, red.anm.) at regjeringen burde forby røyking overalt, unntatt i prinsippet på fortau.

Det er ett overhengende problem med hele ideen om å forby røyking utendørs - det finnes ikke passiv røyking utendørs.

Lit cigarette in a Parisian cafe. Smoker's POV - looking out on street
Passiv røyking utendørs finnes ikke, skriver artikkelforfatteren.


På nettsidene til Verdens helseorganisasjon (WHO) nevnes kun passiv røyking innendørs.
Folkhälsomyndigheten skriver selv i rapporten «Eventuelle helseeffekter for dem som utsettes for tobakksrøyk utendørs er ikke kjent».

I 2013 slapp WHO en rapport som konstaterte at utendørsluft er farligere enn passiv røyking innendørs.

Les også: Realistisk røykfrihet

Folkhälsomyndighetens rapport kan altså ikke støtte seg på forskning. I stedet bygger deres konklusjoner på hvordan folk i en undersøkelse «opplever røyking utendørs».

Det er verdt å gjenta: Det finnes ikke passiv røyking utendørs.

Hele forslaget koker altså ned til at ved å forby røyking utendørs skal de som røyker, røyke mindre. Er tanken. Ren skjær moralisme altså.

Rebecca Weidmo Uvell

For tobakk er som sagt ikke ulovlig å konsumere.

Det vil være mer stuerent om regjeringen i så fall forbyr selve produktet, i stedet for å moralisere over hvordan voksne mennesker skal bruke dette lovlige produktet utendørs.

Les også: Røyking i Norge er halvert på ti år


Rapporten fokuserer fremfor alt på barn. Men på lekeplasser er det gjerne allerede forbudt å røyke, og jeg har i alle de årene jeg har stått uendelige timer på lekeplasser med mine barn aldri sett ett eneste menneske røyke på en lekeplass.

Two young children being subjected to the effects of passive smoking from their mother's cigarette.
Rapporten fra Sverige har spesielt vært opptatt av at barn ikke skal utsettes for sigarettrøyk. Foto: Istock


Det er heller ikke forbudt å forby røyking.

Kommuner har som sagt allerede i hovedsak forbydd røyking nettopp på lekeplasser, i kollektivtrafikken er det forbudt i busskur og på perronger, og visse restauranteiere har allerede røykesoner.

Merkelig nok kan nemlig mennesker tilpasse seg til hverandre uten noen statlig innblanding. Respekt og evnen til å kompromisse mennesker seg imellom er noen som eksisterer helt uten helseministerens innblanding.

Det finnes et annet ord for det - oppførsel.

Les også: Dette reklameskiltet hoster av røyking
At mennesker unner seg en sigarett eller to når de nyter en øl eller et glass rosé på en uteservering, en av de få sommerdagene dette mørkehullet gir oss, er ikke et folkehelseproblem.

Faktisk konstaterer Folkhälsomyndigheten selv i sin årlige folkehelserapport til og med at den generelle helsen i befolkningen aldri har vært bedre, og at røyking i selv selv reduseres, spesielt i yngre aldersgrupper.

Man Disturbing Elderly Passengers On Bus Journey With Mobile Phone Call
Røyking kan være et irritasjonsmoment, akkurat som folk som snakker høyt i mobilen. Foto: Istock

I stedet skal røyking plasseres i samme kategori som mennesker som snakker kjempehøyt i mobilen ute, skrikende barn, mennesker med sekken på i kollektivtrafikken, svettelukt og folk som trenger seg frem - irritasjonsmoment.

Som er en konsekvens av at det er flere mennesker enn deg selv som oppholder seg i det offentlige rom.

Kan regjeringen bare slutte å moralisere og begynne å løse problemer som er virkelige i stedet? Kan de slutte å jakte på alt som er gøy og i stedet jobbe?

Sytete mennesker som løper til lovgiveren, som barn løper til pappa, for å fjerne alt de ikke liker er de som burde forbys.

Nettavisen bør gi slipp på olje-romantikken

Nettavisen og olje- og energiminister Terje Søviknes gleder seg over at verden vil være avhengig av olje i flere tiår framover. Foto: Flickr

Verdens oljeavhengighet går mot slutten. Spørsmålet er om Norge skal bremse før vi blir med utfor pris-stupet.


Av Per Espen Stoknes, stortingskandidat for Miljøpartiet De Grønne i Oslo. 


Gunnar Stavrum skriver i Nettavisen at verden fremdeles vil være avhengig av olje i tiår fremover, og at dette vil være gunstig for Norge. Han har helt rett i at olje og gass ikke vil forsvinne med det første, men undervurderer markedets reaksjoner på gapet mellom etterspørsel og tilbud.

En hver økonom vil fortelle deg at prisen på en vare vil synke når tilbudet blir større enn etterspørselen. I dag produseres det for mye olje i verden sammenlignet med etterspørselen. Overproduksjon og fallende etterspørsel fremover vil føre til lavere pris - en pris Norge ikke vil klare å konkurrere med. Da har vi et alvorlig problem, uavhengig av om lastebiler i utlandet fremdeles bruker fossile drivstoff et par tiår til.

Analytikere spår oljeprisen rett ned. Den siste uken har oljeprisen ligget godt under 50 dollar fatet, og nå spår fremtredende oljeanalytikere at prisen vil synke til 30 dollar allerede neste år. En langvarig pris på under 30 dollar fatet vil være kroken på døra for nye felt på norsk sokkel.

Den risikoen ønsker ikke Miljøpartiet De Grønne å ta på skattebetalernes regning.

Per Espen Stoknes

Energiomveltningen går raskt
Både sol- og vindenergi blir billigere raskere enn noen kunne sett for seg. Bloomberg mener vind og sol vil være vår billigste energikilder innen 2030. Antall arbeidsplasser innen fornybar energi vokser raskt. På verdensbasis jobber nå 9,8 millioner mennesker innen fornybar energi, og veksten ser ut til å fortsette. Veksten kommer av at smarte investorer vil tjene penger - ikke fordi de vil redde klimaet.

Spørsmålet vi må stille oss selv er om Norge skal være med på fornybareventyret, eller om vi vil fortsette å satse på gårsdagens løsninger. Ser vi utover våre egne grenser er ambisjonene enorme: Kina er verdensledende på solenergi, og India har et mål om å ha utelukkende el-biler på veiene innen 2030.

Det skjer raske fremskritt i transportsektoren, som står for en stor del av oljeforbruket. Stanford-foreleseren Tony Seba mener en tur med en selvkjørende el-taxi i 2021 vil koste deg 16 cent, altså rundt 1,3 norske kroner, og at bilmarkedet vil kollapse, fordi folk vil velge det billigste alternativet. Disse fundamentale forandringene i vår transport mener Seba vil senke det totale oljeforbruket med 30%.

Det er disse raske energiomveltningene som gjør at oljeentusiastene i stadig større grad minner om stoltheten til kamerakjempen Kodak, og mobilgiganten Nokia.

Det som dreper olje-etterspørselen er billige batterier, apper, digitalisering og 3D-printing, ikke MDG.

Omstilingen er i gang, enten vi vil det eller ei
Stavrum siterer SSB fra 2015, hvor petroleumsnæringen hadde 239 000 sysselsatte. I 2016 er derimot virkeligheten dramatisk endret. Ferske tall avslører at næringen allerede er nede på 187 000 sysselsatte. Lønnsomheten synker, og bransjen kutter investeringer.

Norges viktigste jobb fremover blir å omstille de svært dyktige oljearbeiderne våre til andre yrker, og dermed tjene stort på kompetansen deres.

Stavrums største frekkhet begår han når han villig innrømmer at Norge taler med to tunger i klimapolitikken: Vi er med på Paris-avtalen, samtidig som vi selger olje og gass. Uanfektet skriver han "Og slik vil det fortsette". Dette er ikke bare en grov ansvarsfraskrivelse overfor klimautfordringene, men en holdning som kan tappe Norge for milliarder av investeringskroner vi aldri vil få tilbake. Vi må putte penger i folk og digitalisering, ikke i oljefelt.

Å utfase norsk oljenæring ikke bare er bra for klimaet, men også for velferdsstaten Norge. Du trenger ikke være klimafrelst for å ville avvikle oljen. Det er en kommende innovasjonsbølge, som økonomen Schumpeter kalte kreativ destruksjon, og må bli behandlet deretter. Nettavisen bør gi slipp på olje-romantikken, og bli med over i det 21.århundre.

Jeg er en velferdsprofitør

Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Av Jørgen Kjørven, gründer, eier, styrer, pedagogisk leder (med utdanning), vaktmester, snekker, og velferdsprofitør i en liten barnehage på Østlandet.

Når jeg har forsøkt å unngå å bruke opp pengene barnehagen får inn, trodde jeg det var for å sikre barnehagens økonomi. Når ser jeg, ved hjelp av politikere og fagforeninger, at det er for å sikre at jeg kan leve godt på fellesskapets midler.

For snart 16 år siden startet jeg en privat barnehage i en liten kommune på Østlandet. I planleggingsfasen falt valget av organisasjonsform etter hvert ned på aksjeselskap (AS).

Jeg trodde egentlig jeg gjorde det for å skille privatøkonomi og barnehageøkonomi og for å sørge for ryddige økonomiske forhold.

Jeg trodde også at motivet var sikkerhet for familien. Hvis det skulle vise seg at prosjektet ikke ville være drivverdig, så risikerte jeg i hvert fall ikke å måtte gå fra hus og hjem.

Les også: Velferdsdestruktørene

Nå ser jeg, ved hjelp av politikere som vet bedre enn meg, at organisasjonsformen ble valgt for å kunne berike meg selv ved å trekke ut maksimalt med penger i overskudd.

Tenkte jeg hadde funnet perfekt tomt

Når jeg gjennom et år sto på den valgte tomten, stort sett alene, med spade, trillebår, hammer og sag og bygde opp lokalene som skulle huse en liten barnehage, så tenkte jeg at jeg hadde funnet en perfekt tomt til barnehagedrift.

Området var variert og spennende, og jeg mente det ville være et ideelt sted for ungene å vokse, lære, leke og utvikle seg.

Dette var jo før jeg startet aksjeselskapet, så jeg jobbet hele året uten lønn, og familien levde på min kones inntekt.

Ettersom jeg måtte låne penger (med huset som sikkerhet), og området var en del av egen eiendom, tenkte jeg at det var lurt om den fremtidige barnehagen leide lokalene av meg i stedet for at selskapet skulle eie.

Les også: Pengene skal gå til barnas beste, ikke til privat profitt

På den måten risikerte vi ikke å miste deler av, eller hele, eiendommen hvis prosjektet ikke skulle være drivverdig.

Nå ser jeg, ved hjelp av politikere som vet bedre enn meg, at dette ble gjort for å kunne trekke ut maksimalt med penger i urettmessig høy husleie (for dem som er nysgjerrige, kan jeg fortelle at leien for lokaler, 5-6 mål tomt og fri bruk av egen skog i gjennomsnitt har vært 6700 pr. mnd. i 16 år).

Jørgen Kjørven


Trodde jeg sikret barnehagens økonomi

Når jeg gjennom de to første årene jobbet nesten uten lønn, trodde jeg at det var for å sikre at barnehagen hadde en solid økonomi med god likviditet.

Da jeg etter hvert fikk mulighet til å ansette folk nok til å ha en dag på «kontoret» hver uke, tenkte jeg at det var for å sørge for å få gjort papirarbeidet skikkelig. Jeg har fortsatt en dag i uken på «kontoret». Resten av uken jobber jeg på «gulvet», eller på bakken, i barnehagen.

Nå ser jeg, ved hjelp av politikere som vet bedre enn meg, at dette var for å ha et sugerør inn i statskassen og ha mulighet til å leve godt på fellesskapets surt betalte skattepenger.

Når jeg, hvert år, har forsøkt å unngå å bruke opp alle pengene barnehagen får inn, så trodde jeg det var for å sikre at barnehagen skulle ha en solid økonomi. På den måten mente jeg å sørge for, blant annet, at Utdanningsforbundets medlemmer får lønn i oppsigelsestiden hvis barnehagen må legges ned.

Jeg trodde også det var for å sikre barnehagen økonomisk handlefrihet. Slik at vi, som ikke har en kommuneøkonomi i ryggen, har økonomisk soliditet blant annet til å få lån til nye investeringer til barnas beste.

Les også: Først i toget med krav han er mot

Nå ser jeg, ved hjelp av politikere og fagforeninger, at dette er for å sikre at jeg kan leve godt på fellesskapets midler som egentlig skal komme barna til gode.

Når jeg nå gjennom mange år har hatt betydelig færre barn pr. ansatt enn de har i de fleste kommunale barnehager i landet (jeg har søkt på barnehagefakta), og jeg lønner samtlige ansatte (som for øvrig er godt utdannet) over tariff, og jeg selv jobber minst mulig på kontor og mest mulig med ungene (minst fire dager pr. uke), så trodde jeg det var for at pengene barnehagen får, både fra det offentlige og i foreldrebetaling, skulle komme UNGENE til gode.

Komme og se?

Politikere og fagforeninger kaller meg en velferdsprofitør.

Kanskje de skulle komme en tur for å se hvordan vi i «parasittvirksomheten» jobber for å «berike oss på skattefinansierte barnehageplasser»?

De som ønsker, har tilgang på regnskapene mine (de er offentlige, ettersom vi er et aksjeselskap). Der står også min lønn opplyst (den var ca. 550.000 i 2015, som er siste godkjente regnskapsår).

Hvis dere mener at pengene som barnehagen disponerer, bør benyttes på en annen måte, og dere har meninger om hvordan vi kan jobbe for å gjøre ungenes hverdag bedre, så tar vi gjerne imot tips.

PS: Jeg vet at de pengene som står på konto som en sikkerhet nå, vil tilfalle meg når/hvis barnehagen eventuelt legger ned driften. Jeg tror dette er penger som nesten dekker de arbeidstimene jeg la ned de to første årene uten å ta betalt for det.

PPS: Vi er ganske trygge på det faglige innholdet og det pedagogiske arbeidet vi gjør. Det har i hvert fall ført til at vi har besøk fra studenter fra hele Europa og land i både Afrika og Asia. Vi har samarbeid med universitet og høgskoler i Norge og internasjonalt, og vi har vunnet et par priser.

Innlegget ble først publisert i Aftenposten.

MDG heier på Frp-Aina

Aina Stenersen, Une Aina Bastholm
Aina Stenersen fikk støtte fra uventet hold på vei til Frps landsmøte fredag:
MDGs Une Aina Bastholm.

 

Av Une Aina Bastholm,
nasjonal talsperson for Miljøpartiet De Grønne og 1. kandidat til Stortinget fra Oslo

De Grønne og Frp er ikke enige om så mye. Frp er faktisk det eneste partiet som blokkuavhengige De Grønne sier nei til å plassere i regjering, og Frp vil nok heller ikke støtte noen regjering med MDG med det første. 

Men det finnes unntak! Hvis Oslo Frps forslag om å øke flaskepanten går igjennom denne uken, så er MDG og Frp blitt bittelitt mer enige. Og forslaget er veldig godt. Plastforurensing er det største forurensingsproblemet på jorda ved siden av klimautslipp, det dreper livet i havet og kan i tillegg havne på vårt eget matfat. Og plastforurensning er, som klima, menneskeskapt. Rema 1000-poser eller flasker oppstår ikke naturlig i naturen. 

Fisk, hval og sjøfugl dør av sult med magene fulle av plast. Det kan være flere tonn plast i havet enn fisk innen 2050. Årsaken er ikke vanskelig å få øye på: Over halvparten av all plast som er produsert i historien, ble produsert de siste 15 åren, og det meste går til engangsbruk. Plastposer, bestikk og flasker som vi bruker i noen få minutter, kan leve i hundrevis av år som avfall.

Vi må gjøre mye for å stoppe denne utviklingen. Miljøpartiet De Grønne mener dette må håndteres både her hjemme og gjennom internasjonal innsats. Derfor har vi foreslått i Stortinget at Norge skal ta initiativ til en internasjonal konvensjon mot plastforurensing, og derfor går vi til aksjon for å rydde strender denne helgen.

De Grønne foreslår også mottakssentre for plast langs hele kysten, og vi ønsker en nasjonal og varig ordning der fiskere får betalt for å levere inn avfall de kommer over, basert på prøveprosjektet «fishing for litter». I tillegg må vi øke prisen på plastemballasje, slik at produsenter og forhandlere utviklere flere miljøvennlige alternativer og tar i bruk de som finnes. Det er på tide å stoppe ødeleggelsen av matfatet vårt.

Men i tillegg bør vi ta tak i panteflaskene. Selv om vi resirkulerer nesten alle flasker i Norge, er det nemlig mange som havner på avveie. I følge tall fra Naturvernforbundet havner det hvert år 39 millioner panteflasker på avveie. Det er 100 000 flasker hver eneste dag! Flaskepanten har ikke endret seg siden 1986. Det er lenge! Man fikk ganske mye mer smågodt for en flaske den gangen enn i dag. Med en høyere flaskepant blir det enda lettere å huske å pante. Og det koster oss ingenting - så lenge vi panter.
Derfor roser jeg Aina Stenersen og Oslo Frps forslag, og håper det får flertall på landsmøtet deres. Det er mange ting vi er uenige om, derfor er det ekstra gøy når vi er enige. Og enda viktigere: Tiltak for å begrense plastforurensning er bra for kloden, naturmangfoldet og dyrevelferden. Denne landsmøtehelga skåler jeg for Oslo Frps forslag, og håper jeg snart kan pante ølboksen for en femmer. 

 

Komiske Gunnar

Gunnar Stavrum. Foto: Paul Weaver/NA Bilder

Av Rune Hegrenes, Førde Senterparti

Gunnar Stavrum synest visst det er ei komisk frykt for større regionar ute å går. Eg syns det er litt komisk at han Gunnar ikkje skjønar kvifor vi ikkje syns dette er ein god idé. Eigentleg mistenkjer eg han for å tulle med oss, slik at vi skal hisse oss opp. Men den går ikkje vi på. Eg er trass alt sunnfjording så det kan ta litt tid før det skjer. Ein skal ha omsut for dei som ikkje forstår, og i staden prøve å forklare. Omsut er forresten det same som omsorg på sidemål.

Han siktar i innlegget sitt til samanslåinga av Troms og Finnmark. Eit vesentleg moment han Gunnar ikkje har tenkt på i si utgreiing er geografi. Eg trudde alle viste at avstandar i Nord-Noreg ikkje er som andre avstandar. Dei er nemleg mykje større. «Nett so i Amerika», som bestefaren min brukte å sei. Eg trur i alle fall han sa det. Skal du køyre frå Harstad til Kirkenes, på norske vegar, så er det ein biltur på om lag 1125 km. Gule Sider seier det kjem til å ta deg 15 timar, og dei har nok greie på slikt. Men eg reknar med at det gjeld om sommaren. Til samanlikning så er det om lag like langt som frå Oslo til Rognan. Du veit der Marit Bjørgen kjem frå. Ikkje så veldig langt frå Bodø. Forresten - det betyr kanskje at vi treng berre to regionar i Noreg! Ein der oppe og så oss andre i ein. Sånn avstandsmessig så skulle det gå greitt. Neidå eg berre tullar. Det går jo sjølvsagt ikkje.

Les også: Stavrum sparker i alle retninger om Senterpartiet

Du kan sjølvsagt spare eit par hundre kilometer og eit par timar, ved å køyre via Sverige og Finland. Men poenget med å køyre på dei norske vegane er at det er ei av oppgåvene fylkeskommunen har. Altså ikkje å køyre på dei, men å ta vare på dei. Ein skal ha kunnskap om alle desse vegane for å gjere dei rette prioriteringane. Det trur eg du kan vere einig i Gunnar. All kunnskap er viktig. Spesielt lokalkunnskap.

Han Gunnar klagar på at det er staten, stakkars, som må betale for gildet. Men kven er staten? I følgje «Solkongen», Ludvig XIV, så var det han som var staten. Men det er så lenge sidan at det kan vi ikkje halde oss til lenger. Eg har ikkje hørt Kong Harald seie noko tilsvarande. Mulig Erna har sagt det ein sein laurdagskveld, men eg veit sjølvsagt ikkje. Eg meiner det er vi som er staten. Alle oss som betalar skatt. Med glede til og med, har eg hørt nokon seie. Det inkluderar alle dei som bur på ein stad med færre naboar enn du Gunnar. Ikkje at eg veit kvar du bur, men eg reknar med at det ikkje er på bygda.

Han Gunnar dreg òg fram at det er Oslo som betalar mest i skatt, og konklusjonen er då at Oslo sponsar bygda. Vel - eg reknar med at skatten eg betalar vert brukt til ting eg ikkje nyttar meg av. Eg håpar sjølvsagt ikkje at eg hamnar på sjukehus, men eg vil gjerne at dei er der vist behovet skulle melde seg. Det er uansett alltid nokon som treng dei. Barnehagar treng eg ikkje heller lengre, men eg syns kanskje det vert litt urimeleg å legge dei ned fordi. Det finst andre som treng dei. Slik kunne eg sjølvsagt halde på med mykje lengre, men syns ikkje det er nødvendig. Du skjønar sikkert poenget.

Rune Hegrenes

Han Gunnar er òg misnøgd med at det er misnøye i distrikta, og etterlys ein politikar som torer å seie ²flytt til byen, vist det er så ille å bo på landet». Det er kanskje ein grunn til at ingen har sagt det. Eg håpar det er fordi politikarar flest skjønar at vi faktisk treng distrikta. Det er no ein gong slik at det blir produsert litt forskjellig her ute. Ting og tang som byane gjerne treng.

I eit tidlegare innlegg meinte han Gunnar at det er i storbyane dei store verdiane vert skapt. Dette utifrå i sjå på BNP. Kva skal ein sei til slikt? Det er freistande å sitere Benjamin Disraeli: «Løgn, forbanna løgn og statistikk». Men det skal eg ikkje gjere. La det no for ein gong vere klart - eg har ikkje hørt nokon i Senterpartiet seie at vi ikkje skal ha storbyar. Spesielt ikkje i Oslo Senterparti. Sjølvsagt skal vi det. Men vi kan ikkje bu der alle. Det er forresten ikkje alle som ynskjer det. Tru det eller ei, men det er heilt sant. Eg tullar ikkje no altså.

Sjølvsagt vert det produsert verdiar i storbyane. Det er jo der dei alle dei store konserna har sine hovudkontor. Ein kan sjølvsagt diskutere kor vidt oljen er i distrikta eller ikkje, men i storbyane er den i alle fall ikkje. Hovudkontora derimot. Elles held de nok heilt sikkert på med mykje fornuftig der inne. Men det gjer vi og. Det er for eksempel ein heil del som lagar mat. I følgje statistikken bidreg det minimalt til den totale økonomiske verdiskapinga. Kanskje det, men eg vil mykje heller ete potet, enn aksjebrev. Trur ikkje det er bra for magen i lengda å ete pengar og slikt.

Dersom du Gunnar les dette, så trur eg kanskje eg veit kva du tenkjer akkurat no. Du tenkjer sikkert at maten, den kan vi kjøpe billegare frå utlandet. Kanskje det. Visst dei vil selje den då. Det vil dei sikkert akkurat no. Men kva om/når det skjer noko uventa der ute. Noko som gjer at dei treng maten sin sjølv. I ei verd med trusselen om store klimaendringar hengande over oss er ikkje det så veldig utenkjeleg. I 2009 steig prisen på Robusta-kaffi til det høgste nivået på 10 år fordi det var ein tyfon på vei mot Vietnam. I løpet av første kvartal 2014 steig kaffiprisen med over 80 prosent fordi det var tørke i Brasil. Kaffi er gjerne ikkje livsnødvendig, men den er no veldig god å ha. Poenget er at ein annan gong kan det gjelde ei mykje viktigare matvare.

Ein annan ting som er heilt sikkert er at utlandet produserer ikkje maten i storbyane sine dei heller. Eg har rett nok ikkje vore å sjekka alle, men eg har no vore i eit par av dei. Eg såg ikkje kornåkrar, mjølkekyr eller frukthagar nokon stad. Muligens eit par sauer, men det var litt seint på kvelden akkurat då, så eg er ikkje heilt sikker.

Det er heller ikkje slik at vi kan slutte å produsere mat no, for så å ta det opp att den dagen utlandet ikkje har noko til sals. Då er det den viktige kunnskapen forsvunnen. Det tar i tillegg mange år å erstatte tapt matjord. Så må vi for all del ikkje gløyme den reine maten vi lagar. Ingen brukar mindre antibiotika enn den norske bonden. Og så all fisken. Den har dei mykje av der oppe i nord har eg hørt.

No tenkjer sikkert du Gunnar, vist du les dette, at det er på tide å ro land dette innlegget. Det tenkjer eg og. Poenget er at det er mange faktorar som spelar inn når ein skal ta slike avgjersler. Ein kan ikkje berre konkludere utifrå tal hovud, og kva som gjev mest mogleg økonomisk avkastning. Sjølv om det kan vere freistande. Av og til kan det vere vanskeleg å sjå heilheita. Men konklusjonen er at vi treng heile landet. Vi må organisere oss på ein slik måte at ein får ein best mogleg forvalting av nettopp heile landet. Det betyr at ein må ta omsyn til blant anna geografi. Eg la merke til at du i innlegget ditt hadde med den gamle plakaten til Arbeidarpartiet der det står «By og land, hand i hand». Slagordet er kanskje gammalt, med held seg godt. Det er faktisk viktigare enn nokon gong.

Derfor må Oljefondet endres

Skjermdump Nettavisen

Av Rasmus Hansson, stortingsrepresentant for Miljøpartiet De Grønne

Miljøpartiet De Grønne er et liberalt parti med nytenkende politikk - i motsetning til Nettavisen, som har et mer konservativt syn på samfunnet, hvor det meste er best som det var før. Det ser vi for eksempel i lederartikkelen om hvordan vi skal forvalte vår felles formue: Oljefondet.

Vi er i det minste alle enige i at Oljefondet må forvaltes på en slik måte at den kommer flest mulig til gode - både i dag og i framtiden. Vi ønsker alle høyest mulig avkastning på sparepengene - innenfor trygge og etiske rammer. Spørsmålet er hvordan vi best får dette til.

Miljøpartiet De Grønne ser, i motsetning til Nettavisen, at verden er i endring. Det er ikke sikkert at måten vi har forvaltet Oljefondet til nå, vil være best også i framtiden. Dagens retningslinjer må oppdateres, fordi veksten i Oljefondet allerede nå kan ha nådd sin topp. Det er ikke sikkert vi om 10 år vil tjene penger på det samme vi tjener penger på i dag.

Rasmus Hansson

Det er Stortingets ansvar å modernisere forvaltningen av fondet for å sikre vår velferd. Gjør vi som Nettavisen foreslår, å la dagens forvaltningspraksis gjelde også i framtiden, risikerer vi å tape mye penger, og vi står igjen på perrongen når toget går.

Det betyr, helt konkret, at Miljøpartiet vil åpne opp for at Norges Bank kan investere i såkalt unotert infrastruktur, altså gjøre ikke-børsnoterte investeringer som for eksempel i jernbane, kraftkabler og fornybar energiproduksjon. Det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget, samt Norges Bank, ønsker det samme som Miljøpartiet De Grønne - altså det motsatte av Nettavisen.

Slik sa sentralbanksjefen det i sin årstale i 2016:

«Avkastningen på eiendom og infrastruktur har en tendens til å følge et litt annet mønster enn avkastningen på aksjer og obligasjoner. Investeringer i disse aktiva-klassene vil derfor kunne bedre forholdet mellom avkastning og risiko i fondet samlet sett.»

Det er ikke vi politikere som har best forutsetning for å forvalte pensjonsfondet, og det er heller ikke vår oppgave. Vår oppgave er å gi forvalterne best mulig rammer, som sikrer god avkastning og god etikk. Vi må stole på at Norges Bank med sin ekspertise innen finansielle forvaltning gjør de rette valgene.

Miljøpartiet De Grønne er enig i at infrastrukturinvesteringer byr på nye utfordringer for Oljefondet. Vi må sikre at slike investeringer skjer innenfor fornuftige økonomiske rammer. Vi må sikre at disse investeringene er ansvarlig. Vi må sikre åpenhet og en god parlamentarisk kontroll over fondet.

Les også: Oljefondet får nei til direkte fornybar-investeringer

Det vi som politikere derimot ikke må gjøre er å legge for detaljerte føringer for hvordan Norges Bank skal implementere et slikt investeringsmandat.

Derfor er det riktig å nå åpne opp for at det kan investeres i unotert infrastruktur. Dersom forvalterne ser at dette er mulig å tjene på, så vil de investere. Er det ikke mulig å tjene på, så investeres det ikke. Dette valget må forvalterne ta, ikke vi politikere ved å sette strenge regler, som Nettavisen vil.

Heldigvis tyder alt på at det er gode penger å tjene nettopp på unotert infrastruktur. Ute i verden ser vi klare markedstrender, og antallet pensjonsfond som investerer i infrastruktur øker kraftig. Godt forvaltede fond gir allerede 12-15 prosent avkastning på denne type investeringer. En «no-brainer», har Financial Times skrevet.

Å åpne opp for investering i unotert infrastruktur, betyr også at vi vil kunne investere i framtidens energi: Fornybar energi, som sol og vind. Å investere i framtidens energi vil være god økonomi. Dette vil også bidra til vekst i markedet for fornybar energi infrastruktur vil også gjøre det lettere å nå de ambisiøse målene i Paris-avtalen.

Dersom forvalterne i Norges Bank gjør jobben sin, som de har gjort i alle år, vil Oljefondet vokse - samtidig som vi får mer investeringer i fornybar energi, som igjen vil bidra til å utkonkurrere kull, olje og gass.

Slik tjener vi penger samtidig som vi redder klimaet. Bedre går det vel ikke an å få det?

Arbeiderpartiets Torstein Tvedt Solberg stod for en bragd da han fikk gjennom et forslag fra blant andre Miljøpartiet De Grønne om å trekke Oljefondet ut av kull. Derfor heier vi igjen på Tvedt Solberg som må ta ansvar og gi Oljefondet det investeringsmandatet ekspertene er enige om - og som verden trenger.

Er den fjerde statsmakts integritet i fare?

Oslo 20170307.Opplagstallene for avisene inkludert digitale opplag ble presentert tirsdag.Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Av Johannes Akkerhaugen

Pressen blir kalt den fjerde statsmakt for dens rolle som kritiker og overvåker av statsmakten, fordelt mellom den lovgivende, utøvende og dømmende myndighet. Kan vi i dag stole på pressens uavhengighet i sine politiske analyser og  kommentarer, eller er de farget av journalistens eget politiske ståsted?

Dersom det store flertallet av norske journalister tilhører venstresiden i norsk politikk, som professor Frank Aarebrot presenterte under Nordiske Mediedager i Bergen i fjor, så er pressens integritet i stor fare.

I undersøkelsen kommer det fram at dersom journalistene hadde fått avgjøre stortingsvalget, ville Rødt få 12 mandater, SV 24, MDG 17, SP 7 og AP 65 på Stortinget, mens FRP ville fått 0 og KrF 1 mandat. Til sammen ville de rødgrønne fått 73 prosent av stortingsrepresentantene.

Blant redaktørene ville de rødgrønne fått 67 prosent, hvorav Rødt hele 9 mandater. FrP med null mandater som blandt journalistene.

AKP (ml) Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene), nå Rødt, hadde på 1970-tallet stor politisk innflytelse i studentsamfunnet på Blindern. Siden de ikke oppnådde sine politiske mål verken med væpna revolusjon eller som fagforeningsledere med hyppige streiker på den tiden (se NRKs På sparket - Politisk infiltrasjon, 18.12.1975).

Sannsynligvis søker de nå innflytelse og makt ved å infiltrere den fjerde statsmakten. Frank Aarebrots presentasjon av medieundersøkelsen tyder på det.

Hva med de borgerlige avisene? Følger alle journalistene der avisens politiske linje? Når 3 av 4 journalister tilhører venstresiden så er det ikke mange borgerlige journalister å velge mellom. Dessuten er journalistenes politiske preferanser en privatsak som holdes hemmelig både overfor avisen og dens lesere.

Johannes Akkerhaugen

For eksempel har VG skiftet mening i et viktig borgerlig standpunkt. Der de for noen år siden skrev ledere for å fjerne formueskatten, skriver de nå mot fjerning av denne skatten (VG 10/3 17). En tilfeldighet?

Skepsisen til journalistenes uavhengighet i politiske saker er i dag svært reell, da 3 av 4 journalister, inkl. radio og TV, tilhører venstresiden i norsk politikk ifølge medieundersøkelsen. Nils Øy i Norsk presseforbund mener FrP undergraver tilliten til de tradisjonelle mediene når partiet velger andre mediekanaler enn pressen for å få fram sin politikk. Jonas Gahr Støre harselerte i sin landsmøtetale 20/4 over FrPs skepsis til norske medier. Mot bedre vitende?

Har medienes vinkling og subjektive omtale av politiske saker større innvirkning på valgresultatet enn politikernes og partienes presentasjon av sine programmer? Meningsmålingenes store variasjoner tyder på det.

I så fall har den fjerde statsmakt (pressen) fått en politisk makt den ikke skal ha i et demokrati.

Jeg mener den fjerde statsmakts integritet er i stor fare og ikke bare en konspirasjonsteori. En masteroppgave eller doktoravhandling om dette burde være høyaktuell for enhver statsviter.

Giske, når fakta ikke er viktigst

Trond Giske. Foto: Paul Weaver/NA Bilder

Trond Giske er kjent for mye. Å være redelig, er ikke blant egenskapene.

Av Trond Helleland, parlamentarisk leder i Høyre

Trond Giske nådde et «absolutt lavmål» i ulikhetsdebatten, mente CIVITA-leder Kristin Clemet på sin blogg tidligere i uken. Det spørs om Giske ikke nådde et nytt bunnpunkt i sitt tilsvar mandag.

La meg først slå fast. Høyre ønsker små forskjeller mellom folk, og fører en politikk som skal gi muligheter for alle. Derfor fører vi en skolepolitikk som gjør at elevene lærer mer på skolene, en næringspolitikk som gjør at folk har en jobb å gå til og en sosialpolitikk som gjør at de som faller utenfor blir inkludert i det norske fellesskapet.

 

En politikk for små forskjeller

Giske skriver at regjeringen skal «dømmes på hva de gjør, ikke på hva de sier». Ok:

  • Giske sier at barnehageplassene har blitt dyrere. Det er en riktig for folk med høye inntekter, men galt for familier med lave inntekter. Faktisk har vi senket barnehageprisene for de med aller minst, og innført en nasjonal ordning med gratis kjernetid i barnehagen for alle barn i familier med lav inntekt fra de er tre år. I Drammen, hvor Høyre har styrt med et stort flertall, har vi innført gratis barnehage for alle med lav inntekt. AP står fritt til å gjøre det samme i Oslo og Bergen.
  • Høyre har sørget for at alle barn, uavhengig av foreldrenes økonomi, skal ha mulighet til å delta jevnlig i minst én fritidsaktivitet sammen med vennene sine. Ikke minst har vi styrket tilskuddsordningene til ferieopplevelser for barn fra familier med dårlig råd. Dette er en historisk satsing som gjør at rekordmange barn og unge får delta i fritidsaktiviteter og på ferier.
  • Ikke minst har vi økt stipendandelen for elever fra lavinntektsfamilier, styrket bostøtten og lansert Norgeshistoriens første handlingsplan mot barnefattigdom.

Giske er ikke opptatt av disse tiltakene for de som har aller minst. Han er opptatt av å snakke om «de rike» -  de 10 prosent rikeste som under vår regjering bidrar med 38 prosent av alle skatteinntekter fra privatpersoner. Det blir dermed litt simpelt å late som om dette er en massiv skillelinje mellom partiene. 

Trond Helleland. Foto: CF-Wesenberg@kolonihaven.no

Innvandring forklarer ulikhetsutviklingen

Det mest alvorlige med Giskes innlegg er likevel hans fraværende interesse for fakta. Som Clemet påpekte skyldes økningen i ulikhetene fra 2014 til 2015 i følge SSB to forhold: 1) En tilpasning til et nytt skattesystem, som AP støttet, som økte skatten på utbytte fra eiere. 2) En økende innvandring til Norge.

Denne første effekten tror forskerne er midlertidig, mens den andre effekten er mer permanent. Dette faller kanskje Giske tungt for brystet, men la meg gjengi noen sentrale fakta fra Brochmann 2-utvalget. «Økt økonomisk ulikhet er trolig en uunngåelig konsekvens av økt flyktninginnvandring, selv med økt satsing på utdanning og arbeidsrettede tiltak.» De skriver videre at «økningen i barnefattigdom i Norge er nesten entydig knyttet til innvandring». Utvalget avslutter med at «lønnet arbeid den eneste veien ut av lavinntektsgruppen.»

Hvis innvandring er viktigste årsak til økende ulikhet i Norge, er det krevende å forstå hvordan Arbeiderpartiets innvandringspolitikk skal bidra til mindre ulikhet. Det blir enda mer krevende å forstå om man legger til grunn at AP skal samarbeide med SV, som ønsker en politikk hvor trygdelinjen skal styrkes - og arbeidslinjen skal svekkes.  

Høyre satser i stedet på å stille krav om aktivitet gjennom aktivitetsplikten for unge på NAV, arbeidsrette ytelser og kvalifisere mennesker til arbeid. Venstresiden går i motsatt retning og foreslår å fjerne aktivitetsplikten for sosialhjelpsmottakere, svekke arbeidslinjen gjennom å øke skattene og liberalisere innvandringspolitikken, noe som svekker samfunnets evne til å integrere innvandrerne i Norge.

Vi trenger en ærlig politisk debatt

Jeg ønsker meg en ærlig politisk debatt om ulikhet. En debatt som handler om reelle forskjeller, ikke konstruerte forskjeller. En debatt hvor man ikke kritiserer regjeringen for en politikk, som man selv har vært for - slik Giske gjør med uførereformen, flypassasjeravgiften, økte elavgifter, skattereformen og økte bompenger.

Så er det en helt ærlig sak at AP og Høyre skiller lag i skattepolitikken. Der Høyre tror at lavere skatter trygger norske jobber, tror AP på det motsatte. Slike uenigheter er sunt for demokratiet. Det som ikke er sunt, er at Giske forsøker å lære av amerikansk valgkamp hvor man fremmer så mange upresise påstander at de umulig kan besvares i detalj.

Hva mener du om ulikhetsdebatten? 

Mishandles sparegrisen? 

Helga Pedersen. Foto: Vegard Wivestad Grøtt/NTB Scanpix


Av Roy Steffensen, stortingsrepresentant FrP


Oljefondet var 4 714 milliarder kroner på første møte i Stortinget etter valget i 2013, og i dag er det på over 7 950 milliarder kroner. 

Helga Pedersen i Arbeiderpartiet påstår likevel hos Nettavisen 24.april at denne regjeringen «mishandler sparegrisen og tapper sparekontoen». Hun mener åpenbart at oljefondet tømmes eller reduseres. 

Hun mener dermed i fullt alvor at en årlig økning i sparegrisen på om lag ett tusen milliarder kroner er å mishandle sparegrisen og tømme sparekontoen. Det gir virkelig grunn til å betvile kompetansen hos Norges største parti. Om sparegrisen har noen skader må det i så fall være fordi den er sprukket fordi den har vokst så mye. Litt redelighet hadde jeg forventet av Norges største parti, men nå har jo Helga Pedersen tidligere gått i spissen for en massiv svertekampanje mot regjeringen. Fakta er underordnet.

Les også: Oljefondet fikk avkastning på 447 milliarder kroner i 2016

I regjering bidrar vi til at sparegrisen fortsatt legger på seg, samtidig som vi bygger landet, vedlikeholder mer og behandler flere pasienter. Den beste politikken for å sikre at det er penger til å betale pensjoner for våre barn og barnebarn, er å tilrettelegge for økt aktivitet i næringslivet slik at flere i fremtiden kan betale skatt. 

Roy Steffensen, stortingsrepresentant FrP

Det arbeidet er FrP i gang med.  Lavere skatt gir flere arbeidsplasser. Skattesatsen for personer og selskaper var på 28 prosent i 2013, er nå redusert til 24 prosent, og vi skal frem mot 2018 redusere selskapsskatten til 23 prosent for slik å sikre økt aktivitet, økte investeringer og trygge arbeidsplasser. 

Vi har startet en massiv satsing på infrastruktur for å knytte bo- og arbeidsmarkeder tettere sammen, samferdselsbudsjettet har økt med 50 % siden 2013, og vi har startet på et kunnskapsløft hvor norske elever og lærere skal bli bedre i realfag som eks. naturfag og matte. Behovet her burde være åpenbart, all den tid fremtredende politikere i Arbeiderpartiet ikke ser ut til å kunne den enkleste pluss og minus. 

Kampen innad i Arbeiderpartiet

OSLO 20170421.Ap-leder Jonas Gahr Støre hyller si nestleder Hadia Tajik etter hennes tale på Arbeiderpartiets landsmøte 2017 i Folkets Hus fredag.Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Ap-leder Jonas Gahr Støre og nestleder Hadia Tajik etter hennes tale på Arbeiderpartiets landsmøte 2017.Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Av Saida Begum, bystyrerepresentant for Høyre i Oslo

Forbud mot utbytte i barnehagesektoren har blitt den store kampsaken som forener venstresiden foran høstens valg. Landsmøte etter landsmøte på venstresiden har konkludert med at de er mer opptatt av barnehagenes eierform enn kvalitet. Nå skal kampen tas på Arbeiderpartiet sitt landsmøte hvor Ap skal ta stilling til om de vil gjøre den politikken de fører lokalt mot private velferdsleverandører til nasjonal politikk.

Les også: Skattegave til sine egne venner

Jonas Gahr Støre uttalte nylig følgende: «Arbeiderpartiets politikk er ikke å nekte en barnehageeier å tjene penger på barnehagedriften.» Jeg skulle ønske at Gahr Støre hadde partiet sitt med på den uttalelsen.

Arbeiderpartiets politikk lokalt

Ser man på de største kommunene Ap styrer, så ser vi at Ap i kommune etter kommune har startet sin kamp mot private velferdsleverandører.

I Oslo har byrådet med Ap i spissen inngått en avtale med Rødt med formål om å hindre private aktører å etablere nye barnehager. De eksisterende private barnehagene i Oslo får med Ap i byråd en skatteregning som gir de mindre økonomisk handlingsrom enn kommunale barnehager.

Les også: «Velferdsprofitører» under angrep også i Senterpartiet

Ideelle aktører har også fått merke Ap sin privatallergi. En av disse private aktørene er den ideelle organisasjonen KIA. De har i flere år hatt et samarbeid med Oslo kommune hvor de har gitt innvandrerkvinner norskopplæring i kombinasjon med barnehagetilbud. Gjennom sitt langvarige arbeid med denne elevgruppen har KIA fått til rekruttering til norskopplæring blant særlig utsatte innvandrerkvinner. Venstresiden med Ap som initiativtaker vedtok å legge ned dette tilbudet. Eierform ble viktigere enn det faktum at KIA sitt helhetlige tilbud var det eneste alternativet for norskopplæring som dekket behovet for mange av disse kvinnene.

Saida Begum, bystyrerepresentant for Høyre i Oslo


I Trondheim fattet venstresiden med Ap i spissen et forslag om at alle nye barnehager skal være drevet av kommunen eller av ideelle. På årsmøtet til Trondheim Ap ble det fattet et enstemmig vedtak om å innføre forbud mot utbytte i barnehagesektoren.

Også i Bodø og Tromsø har Ap lagt ned tilsvarende forbud mot nye private aktører i barnehagesektoren. Hele ti av fylkeslagene i Ap har varslet at de vil ha utbytteforbud på velferdstjenester. Venstrekreftene i partiet er sterke, og dessverre ikke på linje med Gahr Støre om hva som er Ap sin politikk.

God velferd foran eierform

Brukerundersøkelser viser år etter år at de private barnehagene jevnt over scorer bedre på kvalitet enn de kommunale barnehagene. De store barnehagekjedene driver mange av de mest populære barnehagene. Eierne av private barnehager investerer mye tid og penger for å bygge opp sine barnehager. Snittutbyttet i private barnehager er på 1 %. Utfordringen i barnehagesektoren er ikke eierform og muligheten for å ta ut utbytte, utfordringen er kvalitetsforskjellene mellom barnehagene.

Der venstrekreftene i Ap er mer opptatt av eierform enn kvaliteten, så er det viktigste for oss i Høyre at barnehagen leverer et godt pedagogisk tilbud til barn. Da bør det selvfølgelig være rom for at private aktører som vil være med å bidra kan tjene penger på å tilby gode velferdstilbud til innbyggerne. Et barnehagetilbud bestående av både private og kommunale barnehager gir større valgfrihet til småbarnsforeldre og bedre barnehager for barna.

Kjære Jonas, det holder ikke å snakke varmt om et mangfoldig velferdstilbud i festtaler og intervjuer. Man må faktisk følge det opp politisk både lokalt og nasjonalt. Jeg ønsker deg derfor lykke til i din kamp mot venstrekreftene i partiet på landsmøtet.

Animal Farm på norsk

Oslo 20170131.Statsminister Erna Solberg og Jonas Gahr Støre i frokostmøte med Telenor. Sigve Brekke t.v.Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Statsminister Erna Solberg og Jonas Gahr Støre i frokostmøte med Telenor tidligere i år. Sigve Brekke t.v. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Av Carsten Neraal, Venstre-mann

Forfatteren George Orwells skrekkvisjon om politikkens øde; om at alle er like, og at noen er likere enn andre, kan spores til mange land - og kanskje til og med til «vakre vene lille snille Norge».  Ting er ikke helt slik en kanskje tenkte ved første øyekast. Vi later som om at alt er på stell, og at det norske demokratiet lever i beste velgående, men mye er forandret. Bare hør på gamle intervjuer med politikere, hvor mye enklere det var før i tiden. Retorikken blant politikere i dag er langt råere. Og ingenting er helt sant lenger. Noen vil kalle dette Animal Farm på norsk.

Litt av poenget til George Orwell er at ingen ser det. Journalister og politikere er beste venner. De leker i den samme «bingen». Journalister profilerer seg sammen med politikere, og politikere profilerer seg sammen med journalister. Næringslivsorganisasjoner er også med på festen. Hele kultur-Norge er med på festen. Alle fagforeningspamper er også med på festen.  Tenketankene er med på festen. Miljøorganisasjoner og hjelpeorganisasjoner er også med på festen. Alle har flotte direktørtitler. Det er tette bånd i politiske vennekretser. Det er også høye lønninger og pensjonsavtaler. Og det er staten som betaler alt!

Og på utsiden av dette, lever helt vanlige folk. De vet ikke om noe annet. De har enkle gleder og synes det egentlig er litt morsomt å følge med på kjendiser over alt i alle TV-kanaler. Det vanlige folk kanskje glemmer, er at det er de som betaler for gildet. Men er det så farlig da? Vi har det jo veldig bra likevel. Gratis skole har vi, og gratis helsetjenester har vi. Vi lever våre enkle liv med jobb, familie og venner ? og gleder oss over barn og barnebarn. Livet er jo bra, tross alt.    

Carsten Neraal


Vel, kan dette være en god analyse? At politikere er vår nye overklasse? Som bare ønsker seg maktposisjoner, og egentlig ikke er så veldig interessert i politikk, når det kommer til stykket. Det er heller ikke så viktig hvilket parti en tilhører; om det er Høyre eller Arbeiderpartiet. Politikere må bare selge ett eller annet budskap, for å sikre seg en posisjon. Hva med parolen: Større likhet for alle! Ja, det er jo en god parole. Eller, hva med: Jobb til alle! Eller, hva med: Nei til salg av Norge!  

Politikerne tjener godt og lever godt. De får oppmerksomhet, de får karrieremuligheter, de får styreverv, de får kontaktnett, de får reiser og kulturopplevelser, de får pensjoner. Den engelske arbeiderklassen har alltid beundret den engelske overklassen, og amerikanerne har alltid beundret «the selfmade man» - og i Norge beundrer vi alle kjendisene.  

Denne enkle analysen, at politikere egentlig ikke interesserer seg så mye for politikk, kan være en morsom samfunnsvitenskapelig hypotese. Tenk om den virkelig er sann! Ja, da blir det enda morsommere å følge med på neste valgkamp. Et viktig poeng er også at den norske staten er så rik, slik at den politiske eliten har tilgang til mye penger.    

Politiker-rollen er kanskje bare blitt en ny yrkesprofesjon.  Hadde det vært en ide å begrense politikernes makt, ved kun å tillate 2 stortingsperioder?  Hadde det vært en ide å redusere lønnen noe, slik at det ble litt mindre attraktivt? Hadde det vært en ide å starte et helt uavhengig sentrums- eller arbeiderparti, som ikke var påvirket av all verdens norske særinteresser - som NHO, LO, Unio, YS, Akademikerne, Bondelaget, Småbrukerlaget, Fiskarlaget, Oljeindustriens Landsforening, media og forlagsbransjen, partipolitiske tenketanker og mange andre interesseorganisasjoner. Hadde det vært en ide å starte et helt uavhengig parti uten en egen ungdomsorganisasjon, som rekrutterte langt friere, og ikke var forbeholdt strebete ungdommer som drømmer om makt og innflytelse?

Vi må ikke forby tigging, men vi må forby «tiggeturisme»

Norge burde innføre et krav om norsk statsborgerskap for å kunne tigge i Norge, mener Av Chase A. Jordal sentralstyremedlem Senterungdommen. Foto: Paul Weaver/NA Bilder

 

Av Chase A. Jordal sentralstyremedlem Senterungdommen

Etter at NRK nylig avslørte kretsen rundt det kriminelle tiggermiljøet i Bergen, har debatten rundt tigging igjen kommet på dagsorden. Krav om et nasjonalt eller et kommunalt tiggerforbud har blitt fremmet, i tillegg til at rettmessige motsvar om at man «ikke kan forby fattigdom» har blitt hørt. Det sistnevnte er riktig, vi kan ikke forby fattigdom og vi burde ikke forby tigging verken nasjonalt eller kommunalt.

Det finnes dessverre nordmenn som av forskjellige grunner og tross gode støtteordninger, tidvis må ty til tigging for å overleve. Det skal ikke være slikt i vårt samfunn, men det å forby folk å be om hjelp fra andre enn staten, er ikke veien å gå.

Les også: Akademiske løgner om romfolk og tiggere

Men, etter å ha vedkjent oss at det ikke er riktig å forby tigging, må vi også våge å anerkjenne at det problemet de fleste av oss har med tiggere ikke er i forbindelse med den unge rusmisbrukeren fra Grünerløkka som trenger penger til bussen. Problemet er lik enten det er i Bergen, Oslo eller utenfor lokalbutikken i Leikanger. Problemet er «turisttiggerne».

Norge burde innføre et krav om norsk statsborgerskap for å kunne tigge i Norge. Et slikt regelverk finnes til dels allerede i kraft av at det stilles krav om at personer som ønsker å reise inn i Norge må enten ha fast arbeid å gå til eller ha penger nok for å klare seg under oppholdet, mener Chase A. Jordal

Turisttiggerne som vårt samfunn har skapt en nisje for gjennom kraftige økonomiske incentiver. Økonomiske incentiver som motiverer folk til å reise lange avstander til et fremmed land, ikke for å drive ærlig arbeid etter norske vilkår, men for å tigge langs våre gater. En slik reise er ikke billig og det har flere ganger blitt påvist bakmenn og organisert kriminalitet i tilknytting til turisttiggermiljøene.

Les også: Tigging som skalkeskjul for narko og prostitusjon

Jeg har ingenting imot at folk kommer til Norge for å ta arbeid på lik linje som andre nordmenn, men når folk kommer for å utnytte vårt samfunn så er det for meg innlysende at et system som gir rom for slike incentiver har behov for utbedring.

Norge burde innføre et krav om norsk statsborgerskap for å kunne tigge i Norge. Et slikt regelverk finnes til dels allerede i kraft av at det stilles krav om at personer som ønsker å reise inn i Norge må enten ha fast arbeid å gå til eller ha penger nok for å klare seg under oppholdet. Men, grunnet vår mangel på grensekontroll, blir disse kravene i minimal grad fulgt opp.

Vi kan ikke forby folk å være fattige, men vi kan innføre tiltak som i større grad sikrer at turistene som kommer hit gjør det for å oppleve landet vårt, og ikke for å tigge. 

 

Stavrum sparker i alle retninger om Senterpartiet

Nettavisens sjefredaktør Gunnar Stavrum. Foto: Paul Weaver/NA bilder

Av Rune Hegrenes, sitter i bystyret i Førde for Senterpartiet og var delegat fra Sogn og Fjordane under Sps landsmøte

Gunnar Stavrum samanliknar Trygve Slagsvold Vedum med Karius som fantaserer så heftig at jordnære Baktus til slutt bryt ut: «Åh, du drømmer du, Karius». Det kan virke som det er lenge sidan Stavrum var barn. Han burde nok sett litt vidare i denne eminente historia før han kom med denne analogien. For vi som veit betre veit at det Karius fantaserer om er eit betre liv på ein meir sentral stad. Det går som det måtte gå. Graset er ikkje alltid grønare på andre sida av gjerdet. Svært sjeldan er det grønare i byane enn på bygda. Karius må til slutt rømme tilbake til der han kom i frå.

Stavrum sparkar i alle retningar i sitt innlegg, og det er freistande å svare på alt. Men skal ein svare så grundig at sjølv Gunnar forstår, vert dette innlegget så langt at ingen gidd å lese det. Men alle fortener å lære litt meir.

«Når Senterpartiet tror at dagens kriminalitet bekjempes med politifolk som kan litt om alt (generalister) og som patruljerer på torget i Løten, så er det drømmerier. Et tynt bemannet lensmannskontor er til liten hjelp når kontoen din er tappet ved internettsvindel.»

Dette vert som å sei at vi treng ikkje allmennlegar, for dei kan ikkje operere deg om du skulle få eit massivt hjarteinfarkt eller treng å få fjerna ein kreftsvulst. Det er sjølvsagt ingen som forventar at fastlegen skal kunne fikse absolutt alt. Men det er som regel den ein møter først når ein ikkje føler seg heilt topp, og eg er trygg på at dei veit kvar eg burde sendast vidare om det skulle vere behov for det. Eg har aldri høyrt nokon (i Senterpartiet) seie at alle politifolk skal kunne ordne opp i alt, slik som i Kardemommeby. Men alle fortener førstelinjehjelp når behovet er der. Der dei bur - enten det vere seg Oslo eller Vesterålen (Les gjerne Jenny Klinge sitt innspel)

Vidare i innlegget etterlyser han Gunnar lønnsame arbeidsplassar i distrikta. Det skortar ikkje på lønnsame moglegheiter i distrikta. Ein kjem aldri til å kunne flytte oljebransjen til Oslo. Heller ikkje kraftproduksjonen, matproduksjonen, oppdrettsnæringa, fiskerinæringa, reindrift, skogdrift, osv, osv, osv.

Rune Hegrenes

Eg trur gjerne det skortar litt på definisjonen av lønnsamt. Kva er lønnsamt?

Vert offentleg arbeidsplassar meir lønnsame av å ligge i Oslo? Er det ikkje lønnsamt å produsere mat her i landet fordi bøndene treng økonomisk støtte? Er det forresten slik at bønder i andre land ikkje får økonomisk støtte? Og korleis er det med andre næringar her på berget - kor mykje støtte får Den Norske Opera & Ballett i Oslo? Kor mykje støtte får journalistane? Er det strengt tatt lønnsamt nok å drive Nettavisen? Kanskje vi heller skulle lese store utanlandske aviser? Nei, det siste der vart litt teit ? det skal eg vere den første til å innrømme. Sikkert er det at vi treng både journalistar og bønder her heime.

Les også: Senterpartiet med nok en brakmåling

No er det slett ikkje slik at eg meiner at vi ikkje treng storbyane. Sjølvsagt gjer vi det. Poenget mitt er at storbyane òg treng distrikta. Eg er sikker på at han Gunnar vil ha straum til pc'en sin og besin/diesel/straum til bilen. Ha mat i kjøleskapet og vere trygg på at dersom ei krise skulle oppstå så har vi mat nok her heime til at vi skal greie oss.

I forkant av stortingsvalet for 84 år sidan hadde Arbeiderpartiet følgjande slagord:

«Hele folket i arbeid. By og land hand i hand»

Eg trur at dette slagordet er minst like aktuelt i dag. Ein kan og legge til at Ap gjorde eit veldig godt val den gongen for 84 år sidan. Ein skal ikkje sjå vekk i frå at noko tilsvarande vil skje, men for Senterpartiet denne gongen. Sidan folk no etter kvart ser kven som har den beste politikken.

 

Sisseners «grusomme» metode 



Av Rasmus Hansson, stortingsrepresentant for Miljøpartiet De Grønne

Tegneserieskaper, blogger, investor. Jan Petter Sissener er en mann av minst tre talenter!  At finansmann Sissener misliker De grønne er nok det største slaget som har rammet oss siden Donald Trump fortalte at grønn politikk er hans verste fiende. Selv måtte jeg ha meg en ekstra kaffe latte for å komme meg over sjokket.

Sissener har til og med fått med seg Thomas Knarvik på laget. Det er ærefullt at Knarvik har tatt seg fri fra sitt daglige virke med å tegne norske politikere som blir voldtatt av muslimer, eller minoriteter gjengitt som apekatter, for å tegne en tegneserie om meg. Dette stjernelaget gleder vi oss til å se mer av framover.

Noen hører på Sissener fordi han utvilsomt er flink til sine saker. Han jobber i bransje der det er stas å flytte på andre folks penger. Liksompenger raser rundt i cyberspace og truer stabiliteten til hele nasjoner og livsgrunnlaget for hundrevis av millioner av mennesker. Vi har alle våre talenter.

Skjermdump fra Jan Petter Sisseners blogg

Men dette skulle handle om en annen Sissener: tegneserieskaperen og retorikkeksperten. Sissener reagerer kraftig på at MDG-politikere både smiler og kjører taxi, av og til samtidig , og mener for øvrig at vi har utarbeidet en forferdelig kynisk kommunikasjonsform. Det eneste redelige er naturligvis å svare i samme format. Noe annet ville være bortkastede piksler og tankevirksomhet.

Rasmus Hansson. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Derfor har jeg grovt plagiert den Thomas Knarvik, og laget en tegneserie om Sissener. Den er helt maken til Sisseners egen. Dette er nemlig en genial form for politisk argumentasjon. Den kan brukes til hva som helst; til å latterliggjøre MDG, Høyre, Kvinnefronten, Statoil, Coca Cola Company, Putin, Kate Moss eller Husfliden, og naturligvis Sissener selv. I stedet for å kaste bort tid og krefter på argumentasjon, er det bare å lime inn en liten, løsrevet sak for hvert bilde; et smil, en taxi, en påstand, et påfunn, og vips så har man laget en vanntett politisk analyse. Så vær så god: Sisseners «grusomme metode» oppsummert i ti bud!

I disse Trump-tider

Donald Trump under valgkampen i oktober 2016. Foto: Gage Skidmore/Flickr

Av Odd Sverre Aasbø, forfatter av boken «Drømmen om Amerika»

Det er lett å bli oppgitt når man ser grupper med amerikanere som jubler for Donald Trump og hyller hans politikk. Det er ikke bare rednecks og hillbillys som er med på denne hyllesten. Det kan ofte virke slik, men det er også store deler av det man kan kalle mainstream amerikanere. På en litt snodig måte kan jeg forstå det, samtidig som jeg synes det er forbasket leit. Til tross for at jeg aldri har vært noen stor tilhenger av det republikanske parti er det nå merkbart hvor stort savn jeg føler for gamle gode republikanerne som Ronald Reagan, Mitt Romney og John McCain. Det er nesten så man savner George W. Bush.

Les også: Dere tar feil. Donald Trump lyver ikke.

Dessverre har merkevaren USA fått seg et kraftig skudd for baugen. Sjansen er stor for at du blir applaudert og møtt med anerkjennende blikk, her i gamlelandet, om du snakker ned USA, og forteller at amerikanerne er noen enkle, dumme og naive mennesker. Samtidig er det åpenbart at færre ønsker å besøke det mektige landet i vest. Den siste tiden er det målt en nedgang på 6-7 prosent færre reisende med fly til USA enn den samme periode for et år siden.

Odd Sverre Aasbø

Men hvorfor blir vi så nedlatende når det kommer til USA og amerikanere? Handler det bare om Donald Trump? Nei, på ingen måte. Denne måten å tenke har vært toneangivende lenge før dette presidentvalget. Til tross for at ingen land har påvirket vår kultur og vårt liv på samme måte. Jeg blir bare så ufattelig lei av det. Først og fremst fordi det er helt feil. Men også fordi det er tuftet på gale slutninger og ikke minst fordi det er dypt generaliserende. Jeg er lei av å høre folk snakke ned et land som har så mange kvaliteter. Et land med innbyggere som er noen av de flotteste, mest inkluderende og varme mennesker jeg kjenner.

Les også: På tide å puste med magen

Jeg har vært mye i USA. For tre år siden kjørte jeg Route 66 på tvers av USA. Da kommer man virkelig under huden på landet og ser det ekte USA. I et så stort land møter man selvsagt mye snodige saker, men inntrykket jeg sitter igjen med er at amerikanere er et folk som byr på seg selv, er utrolig gjestfrie, høflige, rause og ekstremt serviceinnstilte.

Route 66
Licensed from: Creatista / yayimages.com

Alle som noen gang har besøkt USA eller kjenner en eller flere amerikanere, vet at den gjennomsnittlige amerikaner trolig er den beste ambassadør et land kan ønske seg. Den voldsomme nasjonalfølelsen og grensesprengende stoltheten innbyggerne innehar skal man lete lenge etter andre steder, og de vet å skryte av landet sitt. For oss nordmenn kan det hele virke å grense til nasjonalisme, men samtidig kjenner vi på følelsen at mange amerikanere er genuint oppriktige og nærmest selvutslettende i sin vilje til å være gjestfrie og by på seg selv.

Så nei, jeg tror definitivt ikke at alt er bedre i USA. Etter min mening er landet fremdeles på steinaldernivå på enkelte områder. Men USA er uendelig mye mer enn bare Donald Trump. Takk Gud for det. Det er fullt mulig å være glad i USA uten å like alt med USA. Saken er at du vil finne alt i USA. På godt eller vondt. På samme måte som jeg er oppover ørene forelsket i de mange sjarmerende småbyene i Wisconsin, så misliker jeg det meste ved Las Vegas.

Det er slik landet er. USA er et land fylt med kontraster. Det er nettopp dette som gjør USA til verdens mest spennende og fascinerende land. I hvert fall i mine øyne. Det er ikke mulig å forholde seg likegyldig til et land fylt med slike enorme mengder av selvtillit, stolthet og entusiasme. Et land som ofte kan være så optimistisk og fremoverlent at det grenser til det naive. I andre tilfeller er landet grusomt konservativt. Men i bunnen ligger hele tiden en så sterk tro på enkeltmenneskers frihet at den blir selvoppfyllende. På en helt annen måte enn andre land, så er USA landet som har alt. Alt du trenger å gjøre er å lete det frem.

Journalister bør tenkte gjennom hvordan de fremstiller Listhaug

Sylvi Listhaug
 

Selvsagt har journalistenes verdisyn og politiske ståsted betydning, selv om journalistikk er et fag og ikke en trosretning. Derfor skal vi ikke avfeie diskusjonen om vår rolle, men delta aktivt i den.

Av Reidun Kjelling Nybø, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening

At norske journalister er «venstrevridde» politisk er ingen nyhet. Den årlige medieundersøkelsen fra Nordiske Mediedager har vært gjennomført årlig siden 1999. Bare en gang har den vist et borgerlig flertall. Det var i 2013. «Journalistenes storting» er rødere enn folkets. I fjor viste undersøkelsen at journalistene ga flere stemmer til Rødt, SV og Miljøpartiet enn folk flest. Frp fikk ingen mandater i journalistenes storting.

Den skarpeste kritikken om venstrevridde journalister kommer fra nettopp Fremskrittspartiet. Det er heller ikke noe nytt. Carl I Hagens omdøping av NRK til ARK er velkjent politisk retorikk fra en politiker som har fått god drahjelp fra mediene over mange tiår.

Reidun Kjelling Nybø, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening. Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix

Har Listhaug skylda?

Folkelig opposisjonspolitikk med et språk folk forsto, var oppskriften. De enkle løsningene passet hånd i hanske med tabloid nyhetsjournalistikk. Samtidig har det kommet kritikk fra Frp-hold om at pressen behandler Frp-politikere strengere enn andre, at det finnes eksempler på demonisering, kanskje særlig når det gjelder Sylvi Listhaug. Det ferskeste eksempelet er Mahad-saken der TV 2 i starten fremstilte det som om at bioingeniøren som skulle utvises etter 17 år i Norge var  «offer for Listhaugs knallharde linje». Så viste det seg at saken var satt i gang lenge før Listhaug var tiltenkt jobben som statsråd.

Er det så lurt å gi Listhaug skylda for alt, spurte nyhetsredaktør Erik Stephansen i Nettavisen - og svarte at det virket ulogisk å hjelpe Listhaug til å få alle innvandringsdebatter til å handle om henne.

Stephansen har rett. Vi skal tenke gjennom hvordan vi fremstiller både Listhaug og andre maktpolitikere, uavhengig av politisk farge og ståsted. Det gjør vi best ved å ha en levende debatt i redaksjonene, være kritiske til vår egen rolle - slik vi også blir påminnet om i Vær Varsom-plakaten - og først og fremst sørge for å jobbe etter profesjonelle standarder. Og så kan det være nyttig å minne om at politikken altså er viktigere enn politikerne. På samme måte som journalistikken er viktigere enn journalistene.

Vær-varsom-plakatens svar

I øyeblikket har vi en president i verdens mektigste land som daglig setter en ny standard for usaklighet når det gjelder karakteristikker av journalister og medier. Han er mer opptatt av å klistre merkelapper på journalister og medier enn av å diskutere innholdet i de sakene han misliker. Det er lett å bli provosert, oppgitt og ty til skyttergravsretorikk. Velge de hardeste vinklingene med bilder som understreker dette. Men det skal vi ikke gjøre.

Vi skal verne om uavhengigheten vår, ta vare på troverdigheten og integriteten. Det gjør vi ikke med å gå i krig med kritikerne våre. - Vi skal være «ekle og frekke og ubehagelige» sa Dagsavisen-kommentator Hege Ulstein i en debatt i regi av Stortingets presselosje i januar.

Det var selvfølgelig samfunnsoppdraget satt på spissen, men personlig tror jeg slik retorikk kan være skadelig for journalisters troverdighet.

Vi skal stille ubehagelige spørsmål, ikke opptre ufint og ekkelt. Å være kritisk er ikke det samme som å være sint. Og vi skal alltid skille mellom fakta og kommentar. Også det er en sentral del av presseetikken og sitter i ryggmargen til de aller fleste journalistene. Det er i det hele tatt fascinerende hvor mange av svarene på disse utfordringene som finnes i Vær Varsom-plakaten.

Hvem blir journalist?

Det at journalister og redaktører aktivt deltar i diskusjonen om vår egen rolle betyr ikke at vi skal la våre selvkritiske spørsmål utnyttes i noens lettvinte politiske retorikk. Naiv selvpisking er ikke medisinen, men en åpen og konstruktiv debatt både internt i redaksjonene og ute i samfunnet. Her hører det også med en diskusjon om hvem som blir journalister.

Hvordan rekrutteres journalister i dag?

Hvilke verdisyn har de?

Oppstår journalistiske blindsoner ikke bare som følge av redaksjonelle prioriteringer, men også fordi det er spørsmål som aldri blir stilt av norske journalister?

Har vi for homogen bakgrunn?

Rekrutterer redaktørene journalister som tenker for likt dem selv?

Er journalistikken i ferd med å bli for akademisk og for lite praktisk?

Stryker ingen med håra

Gode journalister stiller kritiske spørsmål. Gode journalister biter seg fast. De er ikke enkle å lede - bare spør de drøyt 700 medlemmene i Norsk Redaktørforening. Mange av oss har fått tilbake medarbeiderundersøkelser og kikket misunnelig over på scoren til salgssjefen som hylles av sine tilfredse medarbeidere. Journalister er per definisjon i opposisjon. De stryker ikke noen med håra - og slett ikke sjefen.

Akkurat denne egenskapen - medfødt hos noen - tillært hos andre - forteller mye mer om journalistisk ståsted og verdivalg enn hvilket parti de stemmer. Det finnes mange journalister som er politisk engasjert - bevares. Noen har en fortid i politikken, andre går motsatt vei - fra journalistikken til politikken. Men de aller fleste journalister jeg har truffet gjennom mine 25 år i yrket, har et brennende ønske om å gjøre en forskjell, forandre verden litt, men aller viktigst - være et talerør for de som ikke kan rope så høyt, beskytte folk mot overtramp og overgrep - og passe på makta.

Og makta skal passes på uansett hvem de er og hvilken politisk farge de har.

Innlegget ble først publisert i Mediedebatt. 

Mobilteknologi gir økt velferd

Internet of things
Licensed from: kit8.net / yayimages.com

Av Reynir Jóhannesson, statssekretær i Samferdselsdepartementet

Regjeringens mål er at Norge skal ligge i fremste rekke i å ta i bruk ny teknologi. Det skal være attraktivt å investere i Norge, og vi som myndigheter skal spille på lag. Derfor arbeider vi målrettet for at befolkningen skal få glede av 5G så fort som mulig.

Nordmenn ligger allerede langt fremme i bruk av nye teknologier og kommunikasjonstjenester. Enkelte av oss har muligens en litt overdreven mobilbruk til tider, men jeg kan ikke tenke meg å gå tilbake til en hverdag uten smarttelefon med sanntidsinformasjon for kollektivtrafikken, Google Maps og Spotify. Jeg foretrekker dagens teknologi fremfor fortidens, og jeg er spent på hva fremtiden har å by på. Jeg er teknologioptimist.

Les også: Det nye mobilnettet 5G kommer til å bli helt hinsides raskt

Vi skal fortsette å gjøre byene og transportsystemene våre enda smartere og mer effektive. Vi jobber målrettet med utrulling av fiber og et lynraskt mobilnett som kan takle enorme mengder med enheter. I tillegg er det viktig å oppdatere gammeldagse lover og regler som i dag blokkerer innovasjon. Vi moderniserer dagens regelverk for å legge til rette for blant annet droner og selvkjørende kjøretøy. Alt dette er regjeringen i gang med, men det gjenstår mye arbeid i årene framover.

5th Generation Mobile Network, 5G Wireless System
Licensed from: Olivier Le Moal / yayimages.com

For å realisere potensialet som ligger i ny teknologi, vil vi nå styrke samarbeidet med våre naboland og gjøre vår region attraktiv for gründere og investorer. Derfor tok jeg tidligere i år initiativ til en felles 5G-handlingsplan med landene i Norden og Baltikum. Første møte var på mobilkongressen i Barcelona i begynnelsen av mars.

Les også: Ønsker å skru av 3G-nettet i Norge - men har møtt overraskende hindring

Neste generasjon mobilnett, 5G, er så mye mer enn bare en raskere versjon av 4G som vi kjenner i dag. Det blir en plattform for innovasjon og verdiskapning, og vi ser allerede at norske selskaper og gründere har begynt å posisjonere seg i dette markedet. Her er det store muligheter, og vi ønsker å bidra til å posisjonere Norge riktig.


 
Statssekretær i Samferdselsdepartementet Reynir Jóhannesson (FrP) nr. to fra venstre.

I løpet av året skal vi konkretisere innholdet i handlingsplanen for 5G. Neste møte blir på Digital North, en nordisk-baltisk konferanse om digitalisering som skal arrangeres i Oslo senere i år. I Barcelona diskuterte vi hvordan myndighetene på en best mulig måte kan legge til rette for utvikling og utrulling av 5G. I tillegg til å modernisere og harmonisere diverse regelverk i regionen vår, ble vi enige om å arbeide videre med å:

  • frigjøre frekvenskapasitet raskt for å legge til rette for testing, forskning og innføring av 5G-nettverk.
  • samarbeide med industrien på pilotprosjekter om 5G-tjenester gjennom offentlig-privat samarbeid (OPS), for eksempel gjennom universiteter eller offentlige virksomheter. 
  • støtte innovasjon og utvikling av produkter og tjenester som gjør bruk av 5G-nettverk.
  • oppmuntre universiteter og offentlige forskningsprogrammer til å delta i utviklingen av ny bruk av 5G-tjenester.
  • fremme tidlig utrulling av 5G-nettverk i store urbane områder og langs viktige transportårer.

Norden har vært kjent for å være tidlig ute med både 3G og 4G, men det lå en stund an til at vi skulle henge etter når det gjelder 5G. Telenor har nå varslet at testingen av fremtidens mobilnett starter allerede i år, og Telia kvitterte med at vi får se hvem som faktisk blir først med innføringen av 5G. Det nordisk-baltiske samarbeidet viser at vi som myndigheter også er på rett spor. Med så mange som drar i samme retning, er jeg sikker på at vår region tar ledelsen tilbake!

Arbeiderpartiet må få likestillingen tilbake på rett spor

Av Mani Hussaini, leder i AUF

Én ting skal Høyre/FrP-regjeringen ha, de har klart å mobilisere tidenes engasjement for kvinnedagen. Og det er ikke ment positivt. For selv om Norge er ett av verdens mest likestilte land er vi ikke likestilte, og med denne regjeringa går likestillingen bakover.

Den kvinnefiendtlige kontantstøtta burde vekk - de har økt den. Barnehagene bør bli gratis - de har økt prisene. Pappa burde få bruke mer tid med barna sine - de har kutta i fedrepermisjonen. Resultatene av deres politikk er nedslående. Fedre tar ut mindre permisjon, flere barn vokser opp i fattigdom og forskjellene øker for hver dag som går.

Når jeg ser den kvinnefiendtlige politikken Høyre/FrP-regjeringen fører, blir jeg enda mer bevisst på og stolt over å være feminist og over å få æren av å lede en feministisk organisasjon. Jeg mener Arbeiderpartiet bør vise vei i likestillingspolitikken.

Derfor vil jeg komme med tre klare krav til en ny regjering ledet av Arbeiderpartiet:

For det første må vi fjerne den kvinnefiendtlige kontantstøtta. Det må være et ufravikelig krav i møte med andre partier. Kontantstøtta holder kvinner unna arbeidslivet, og den virker direkte integreringshemmende fordi vi vet at det først og fremst er innvandrerkvinner som benytter seg av kontantstøtta. Vi kan ikke ha en regjering som betaler kvinner for å sitte hjemme. For disse pengene kan vi innføre gratis barnehage fra det året barnet fyller fem, og på sikt gjøre barnehage gratis for alle barn. Det vil gi flere kvinner mulighet til å komme seg tilbake i arbeidslivet, og det er et godt integreringstiltak for både barn og foreldre.



 

For det andre må vi gi far muligheten til å være far gjennom å øke fedrepermisjonen. Det er ingen hemmelighet at AUF mener at vi må ha en todeling av foreldrepermisjonen. Den debatten ser vi fram til mot landsmøtet i Arbeiderpartiet.

For det tredje må en regjering ledet av Arbeiderpartiet gi tilbud om gratis langtidsvirkende prevensjon til alle kvinner frem til fylte 25 år. Vi vet at aldersgruppen mellom 20 og 24 er overrepresentert i statistikken over aborter som følge av ufrivillig graviditet. Dette tilbudet vil bety enormt mye for de det gjelder.

Jeg er veldig glad for at dette blir den siste 8.mars-feiringa med den kvinnefiendtlige Høyre/FrP-regjeringen, og jeg ser fram til at Arbeiderpartiet får likestillingen tilbake på riktig spor. Gratulerer med dagen, alle sammen!

Statsborgerskap handler om lojalitet

Foto: Isak Hauge

Av: Kristian August Eilertsen, 1. nestformann i Fremskrittspartiets Ungdom

I helgen skal Fremskrittspartiets landsstyre behandle utkastet til nytt partiprogram. Der foreligger det et forslag om å tillate dobbelt statsborgerskap. Jeg mener Fremskrittspartiet må avvise forslaget. Statsborgerskap er for meg et spørsmål om lojalitet.

Fremskrittspartiet har gjennom hele sin historie i norsk politikk jobbet for at å kunne tilegne seg et statsborgerskap i kongeriket skal henge høyt. Forslag om språk- og kunnskapstester for innvandrere som skal bli nye statsborgere har blitt fremmet en rekke ganger. Det samme gjelder økt krav til sammenhengende botid.

For meg, og mange andre i Fremskrittspartiet, er denne debatten veldig enkel: Å inneha et norsk statsborgerskap, og derigjennom et norsk pass, er et privilegium ? et privilegium som er verdt å beskytte og begrense tilgangen til.

Så vidt jeg kan se, finnes det kun argumenter av praktisk karakter for å tillate mennesker å ha både et norsk statsborgerskap og et annet. Det kan for eksempel være at det vil kunne bli lettere å tilbakekalle et statsborgerskap, fordi man da ikke gjør noen statsløs. Et annet argument er at det er mange som faktisk har to statsborgerskap i dag, slik at dette allerede er tillat, men ikke for alle. Det siste argumentet jeg har hørt, er at lojalitet til et land ikke nødvendigvis følger statsborgerskapet.

Dersom man reduserer debatten til utelukkende å være et spørsmål av praktisk karakter, er jeg villig til å si meg enig i de fleste argumentene som fremmes. Jeg mener likevel at et slik premiss for debatten blir for snevert og for enkelt.

Vi lever i en tid der flere opplever mer utrygghet knyttet til hva som skjer i verden rundt oss. Mange er redd for at Norge skal utvikle seg i samme retning som for eksempel vårt naboland, Sverige, hvor det for øvrig er så å si umulig å tilbakekalle statsborgerskap. Spørsmålet om identitet og tilhørighet blir viktigere for folk flest i et samfunn i stadig forandring. Med dette som det underliggende premisset, er jeg overbevist om at det ikke er riktig å tillate dobbelt statsborgerskap, og dermed utvanne systemet enda mer.

Fremskrittspartiets Ungdom har i vårt politiske program slått fast at kravet om botid i Norge bør økes til 10 år før man kan få et norsk statsborgerskap. I tillegg mener vi i FpU at alle som skal motta et norsk statsborgerskap må avlegge et troskapsløfte til Norge. Til det siste finnes det en frivillig ordning med troskapsløfte allerede i dag. FpU mener denne må gjøres obligatorisk. Vil dette gjøre at alle er lojal til Norge? Svaret er åpenbart nei, men jeg tror dette vil styrke våre nye statsborgeres følelse av tilhørighet og lojalitet til kongeriket.

Det er delte meninger både i Fremskrittspartiet og i FpU i denne debatten. Jeg mener at Fremskrittspartiet bør stå fast på hovedregelen om at dobbelt statsborgerskap ikke skal være tillatt. Statsborgerskap er for meg et spørsmål om lojalitet og tilhørighet. Jeg mener terskelen skal være høy for å kunne få et norsk statsborgerskap, men terskelen bør også være lav for å kunne miste det.

Senterpartiet taler med to tunger

Leder i Senterpartiet Trygve Slagsvold Vedum: Foto: Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix

Av Carsten Neraal, Venstremann

Det er regjeringen som kjemper for distriktene, og ikke Senterpartiet! Det er dette som nå må bli sagt og forstått. Senterpartiets politikk vil bare føre til videre sentralisering. For et paradoks, vil man trygt kunne si.

Den berømte norske samfunnsviteren Stein Rokkan identifiserte to ulike systemer for maktstrukturer i europeiske land: Monocefalt (sentralstyrt) eller Polycefalt (regionalstyrt). Noen land er preget av sterke regioner, slik som Tyskland (polycefalt), mens andre land har stor grad av sentralisme, slik som Frankrike, Danmark og Norge (monocefalt). I Frankrike blir alle viktige beslutninger tatt i Paris med en sterkt byråkratisert stat. Frankrike har for øvrig mange små kommuner, uten videre innflytelse. Tyskland har derimot sterke regioner, med utstrakt selvstyre.

Les også: Skit i Norge, leve storbyen

Et viktig spørsmål blir da: Ønsker vi i Norge den franske eller den tyske modellen? I den franske modellen er det staten som bestemmer det meste. I den tyske modellen har regionene utstrakt selvstyre. Spør da endelig Senterpartiet og Arbeiderpartiet: Hva ønsker dere? Svaret er: Begge partiene ønsker den franske modellen. Dette kommer kanskje som et sjokk på mange.

Carsten Neraal

Senterpartiet gir klart uttrykk for at små kommuner er bedre enn store kommuner. Dette blir små kommuner, som knapt nok kan ta ansvar for annet enn barnehager, lokale barneskoler og småskala kultur. Alternativt kunne større kommuner få nye utfordringer som videregående skoler og lokal helse, med større satsing innenfor eldreomsorgen. En større kommune har også bedre forutsetninger for aktiv næringspolitikk i relasjon til forskningsmiljøer. I tillegg kommer samferdsel.

Les også: Den smilende nasjonalisten

Arbeiderpartiet på sin side, har større fokus på en sterk stat i tråd med sine ideologiske tradisjoner. Og det er dette som er så interessant; at Senterpartiet og Arbeiderpartiet har funnet hverandre. De elsker begge statskapitalismen, fordi dette gir dem klare politiske fordeler. Gahr Støre elsker også alt det franske, hvor eliten og de velutdannede byråkratene bestemmer det meste. Det er veldig lenge siden Arbeiderpartiet slåss for: «By og land, hand i hand.»

Hvorfor greier ingen journalister å avsløre at Senterpartiets taler med to tunger? Det er ingen tvil om at det er regjeringen som nå kjemper for distrikts-Norge. Lokale pamper kan gjerne være mot reformer, men er oftest inhabile og nærsynte. Visjonen bør heller være sterke regioner.  

 

Skit i Norge, leve storbyen

Skjermdump fra Gunnar Stavrums blogg


Av Trygve Slagsvold Vedum, leder i Senterpartiet

«Skidt i Norge», sa'n, «leve Toten!». Setningen er et utdrag fra Bjørnstjerne Bjørnsons dikt Andersen fra Toten, som Gunnar Stavrum siterer i et blogginnlegg rettet mot meg.

I disse dager styres Norge av en regjering som ser ut til å ha sin egen omskriving av dette uttrykket - skit i Toten, skit i Norge, leve storbyen. Regjeringen har satt i gang sentraliserende reformer i nær sagt alle deler av offentlig sektor - i politiet, kommunene, NAV, sykehusene, fylkene og på høyskoler og universiteter. Tjenestene fjernes fra små og mellomstore steder over hele landet og flyttes til de største byene. For regjeringen later til å tro at verdiskapingen, vettet og framtida er samlet i de store byene. Regjeringens Norge er de tettest befolkede områdene av landet. Folk som bor andre steder må finne seg i å bli fratatt tjenester og arbeidsplasser, bli overprøvd når de stemmer i lokale folkeavstemninger og de må gå i fakkeltog i Oslo for å nå fram i debatten om lokal forvaltning av rovdyr.

I løpet av det siste halvåret har beskyldningene om nasjonalkonservativisme, trumpisme og populisme haglet fra høyresiden mot Senterpartiet. Stavrums egen nyvinning er å sammenligne Senterpartiet med Sverigedemokratene. Jeg kan opplyse Stavrum om at Senterpartiets svenske søsterparti heter Centerpartiet og er et sentrumsparti. Men det visste han kanskje allerede og det var kanskje ikke først og fremst folkeopplysning dette innlegget var ment som? Ved å bruke slike merkelapper forsøker Senterpartiets kritikere å fremkalle assosiasjoner til bevegelser og regimer som de antar vil få norske politikere og velgere til å føle seg ukomfortable.

At Senterpartiet er et parti som er opptatt av nasjonal sjølråderett og folkestyre innenfor rammen av nasjonalstaten er det ingen tvil om. Der Høyre ønsker å overføre mer makt til EUs eliter i Brussel, ønsker Senterpartiet å ta mer makt tilbake til norske folkevalgte på Stortinget og i kommuner og fylker. Mens Høyre ønsker mer overnasjonal styring, er det for Senterpartiet klart at et sterkt folkestyre forutsetter en velfungerende nasjonalstat. Senterpartiet er og vil alltid være en garantist mot norsk EU-medlemskap.

Jeg oppfatter disse karakteristikkene av Senterpartiet som et forsøk på å få oss til å tie om viktige debatter. Jeg kan imidlertid forsikre både velgerne og mine kritikere om at Senterpartiet ikke kommer til å endre standpunkt når det gjelder synet på norsk EU-medlemskap, EØS, behovet for nasjonal kontroll over naturressurser og strategisk viktige selskaper eller andre viktige politiske spørsmål på bakgrunn av karakteristikker.

Stavrum kritiserer Senterpartiet for å ville unnta en rekke samfunnssektorer fra frihandel. Han nevner at vi vil sikre at vår utforming av distrikts- og regionalpolitikk, skatte- og avgiftspolitikk, helsepolitikk og alkoholpolitikk, sysselsettingspolitikk, likestillingspolitikk, landbruks- og fiskeripolitikk, samt vår eiendomspolitikk ikke skal kunne utfordres av internasjonale handelsregler. Norge har en åpen økonomi og vi er en del av mange handelsavtaler, men vi må til enhver tid passe på at avtalene vi er en del av tjener våre nasjonale interesser og ikke går for langt i retning av uhemmet frihandel. Jeg er stolt av Senterpartiets motstand mot overnasjonal styring og multinasjonale frihandelsavtaler på disse feltene. Den stammer fra vår sterke tro på folkestyret - ethvert folks rett til å styre seg selv innenfor rammen av nasjonalstaten. Globale eliter anerkjenner i liten grad folks rett til å styre eget land. De skaper store multinasjonale handelsavtaler som EØS, TISA og TTIP som utfordrer selvstyreretten juridisk. I dag er det en sterk og økende folkelig motstand mot slike avtaler i mange vestlige land. Dette kommer av at de begrenser vanlige folks mulighet til å styre samfunnet de lever i.

Det er selvfølgelig mer komfortabelt for nyliberalister å sette merkelapper på sine politiske motstandere enn å prøve å komme med saklige svar på kritikken mot handelsavtaler, salg av naturressurser og manglende demokratisk medvirkning i overnasjonale organer. Det hadde selvfølgelig vært mer behagelig for høyresiden om Senterpartiet hadde latt seg kue til stillhet i disse debattene, men det kommer ikke til å skje. Jeg anser det som en plikt som folkevalgt å snakke om det folk er opptatt av. Og mange er opptatt og skremt av en utvikling der stadig mer makt flyttes ut av Stortinget og kommunestyrene og inn i lukkede kontorer i Brussel og i konsernledelser. Som folkevalgt deler jeg naturlig nok denne bekymringen.

Det er ikke noe nytt at den EU-orienterte frihandelseliten angriper Senterpartiet. Under EU-kampen på 1990-tallet ble vi gitt et utall merkelapper. Gjennom hele Senterpartiets historie har vi kjempet mot sentralisering av makt og for geografisk og sosial utjevning. Senterpartiet har stått i opposisjon til det samfunnssynet som nyliberalismen står for, der overnasjonale institusjoner som EU styrkes og markedsøkonomien overordnes alle andre hensyn.

Senterpartiet ønsker ikke et samfunn der politikken parkeres. Ingen merkelapp Gunnar Stavrum eller Høyre prøver å sette på Senterpartiet for å få oss til å tie i disse debattene vil gjøre at vi viker. Tvert i mot, en levende debatt er avgjørende for at folkestyret skal opprettholdes.

Hvorfor ble Amundsen justisminister?

Oslo 20161220.Statsminister Erna Solberg med nyutnevnte statsrådenePer-Willy Amundsen, Frank Bakke-Jensen og Terje Søviknes på Slottsplassen etter statsråd på Slottet tirsdag ettermiddag.Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
Statsminister Erna Solberg med de da nyutnevnte statsrådene Per-Willy Amundsen, Frank Bakke-Jensen og Terje Søviknes på Slottsplassen etter statsråd på Slottet i desember. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix

Åpent brev fra Per Fugelli, professor i sosialmedisin, til statsminister Erna Solberg

Et stort lyspunkt i nyere norsk historie, er samenes gjenopplivning - av seg selv. Den norske løve herjet stygt i Sameland i 200 år. «Den eneste redning for lapperne er å absorberes av den norske nasjon», lød mottoet. Alt ved deg selv var skam, synd og mindreverd. Språk, joik, guder var forbudt. Krigen mot det samiske JEG, skadet menneskene i Sápmi, både de som ga seg og de som kjempet.

Jeg var selv lege i Porsanger i 1977-1980 og så følgene av norsk rasisme. Klinisk i form av selvtvil, avmakt, nedtrykthet og angst hos samer. Sosialmedisinsk i form av utrygge og splittede bygder.

Men så kommer vendepunktet. Kanskje Altasaken var forløsende. Fra rundt 1980 kommer vi inn i en godartet utvikling:

- Samisk mot og styrke og dyktighet vokser. Samene vil ha eiendomsrett til seg selv.

- Norge forstår sin feil, anerkjenner sin urbefolkning og legger til rette for gjenbygging av samisk identitet.

Det store intervjuet med Per Fugelli.
Per Fugelli. Foto: Paul Weaver/NA bilder

Lyspunktene kommer, nesten som et fyrverkeri: Sametinget, Finnmarksloven, samisk som førstespråk i skolen. Samisk musikk, bildekunst, teater og forskning får fart. Kong Olav i 1989 og Kong Harald i 1997 ber samene om unnskyldning for overgrepene de ble utsatt for i fornorskningsperioden.

6. februar i år, på 100-års dagen for det første samiske landsmøte i Trondheim, sier Erna Solberg: «Fornorskningspolitikken er et svart kapittel i norsk historie. Den tvang samer til å legge bort sin kultur og sitt språk.» Nå står Mari Boine ved siden av statsministeren og synger nordlys. Det er vakkert og lovende.

Les også: Per Fugelli: Et hysterisk anfall

Sårene gror, men de er ferske. Traumene ligger på lager. Freden mellom folkegruppene i samiske områder, er skjør.

Harald Stanghelle skriver fra 100 års-jubileet i Trondheim: «Under overflaten vokser frustrasjonen blant samisk ungdom som er fortvilet over ikke å være kommet lenger. En fortvilelse som fort kan veksles inn i nye former for aktivisme.»

Vi trenger nye hundre år med tålmodighet. Vilje fra Norge til å gi samene mer selvstyre og rettigheter til land og vann. Evne hos urbefolkningen til vennlig, men bestemt samliv med storsamfunnet.

Vi håper samene kan si, som vi selv gjorde da norsk selvstendighet vokste fram: Langsomt ble landet vårt eget.

Les også: - Hvor er Norge kommet når Per-Willy Amundsen kan bli justisminister?

Det svarte kapittel som to konger og tre statsministere har bedt om unnskyldning for, står nå i Fremskrittspartiets handlingsprogram (2013-2017):

Frp vil nedlegge Sametinget. Partiet nekter for at samene er vår urbefolkning. Det vil melde Norge ut av ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter. Partiet vil nedlegge Finnmarkseiendommen (FEFO) som sikrer samene et minstemål av råderett over land. Frp vil «avvikle forvaltningsområde for samisk språk» og gjeninnføre norsk som hovedspråk i skolen i samiske områder.

Per-Willy Amundsen har lest høyt fra dette svarte kapittel i mange valgkamper: Her er noen glimt:

«Starter valgkamp med korstog mot samene. Stortingsrepresentant Per-Willy Amundsen, som også er FrPs innvandrings- og samepolitiske talsmann, vil avvikle alt av samiske institusjoner og lover om samiske spørsmål som er innført de siste 30 år.

«Fremskrittspartiets samepolitiske talsmann, Per-Willy Amundsen sier at bruken av det samiske flagget på samefolkets nasjonaldag, skaper frykt.»

«Sametinget og Finnmarksloven er resultatet av en allianse mellom slue samepolitikere og uvitende politikere fra Sør-Norge.»

Erna Solberg, du har nå utnevnt Per-Willy Amundsen til justisminister, den mannen som har ditt svarte kapittel som sitt handlingsprogram.

Hva gjør det, tror du, med samenes tillit til storsamfunnet, at du velger nettopp ham til statsråd for lov og rett i det som skal være et samlet Norge? Hva gjør det, tror du, med traumene som er i ferd med å leges, at her kommer en justisminister som sier at samene ikke finnes, som urfolk, og som på ny vil ta fra dem stolthet over særpreg og makt over språk? Hva gjør det med håpet til unge samer som er sinte, å høre den nye justisministeren si, allerede i 2010: «Samene har krevd nok nå, og må stikke fingeren i jorda som den lille gruppen den er.» 

Du får ikke lov til å gjemme deg bak Sundvolden-erklæringen denne gang. Det jeg spør presist om er: Hvilket SIGNAL sender du til samene ved å utnevne Per-Willy Amundsen til justisminister - og gåte over gåte: Hvorfor gjør du det?

Innlegget ble først publisert i VG. 

Lagnadstungt val i Frankrike

Marine Le Pen, presidentkandidat for Front National. Foto: Robert Pratta/Reuters

«Nei, det er ikkje slik at franskmenn går omkring i djup angst for kva som skal skje, sjølv om landet tydelegvis er blitt eit hovudmål i utviklinga av jihad mot Vesten. Og sjølv om Marine Le Pen fekk kasta ut faren Jean-Marie Le Pen, og såleis fekk «avdiabolisert» Front National, så kjem ho ikke til å vinne valet i Frankrike - denne gong.»

Det skriv professor Bjørn Kvalsvik Nicolaysen i denne bloggen. Han er ein av innleiarane på Nettavisens konferanse Islam.Innvandring.Ytringsklima onsdag 15. februar.


Nei, denne artikkelen skal ikkje handle om Marine Le Pen og den faren Front National utgjer for europeisk demokrati. Det er ingen grunn til å tru at ho vil verte president i Frankrike - i denne omgangen. For å seie det enkelt: For å verte president, trengst det 18 millionar røyster. Etter meiningsmålingane har Marine Le Pen truleg maksimalt 11-12 millionar røyster i ryggen.

Av Bjørn Kvalsvik Nicolaysen

Javel, så kjem ho nok til å verte ein av dei to som går vidare i april til andre valomgangen i mai. Men den kjem ho ikkje sigrande ut av, same kva - då må det skje ei katastrofe med motkandidaten. Truleg vil då motkandidaten stikke av med 22-24 millionar røyster.

Difor meiner eg det er litt trist at ein her heime ikkje er meir oppteken av kva det er for politiske spørsmål som står på spel i denne franske valkampen. Her har det dukka opp heilt nye, for dei fleste av oss her heime nokså ukjende namn, og difor får vi inntrykk av at det stort sett handlar om personar og personleg karisma. Vel, i viss monn er det så: Veljarane er leie og keie av dei gamle politikarane, dei ynskjer seg nye løysingar og ikkje oppatt folk som gjev løfte som dei veit vert brotne. Samstundes er der gode grunnar til at mange valløfte vil måtte verte brotne, anten kandidaten er sosialistisk eller konservativ, for den økonomiske tilstanden for staten Frankrike nærmar seg, anten ein vil eller ei, det prekære. 


Velnok er arbeidsløysa på veg nedover, så ein kan seie at den sosialistiske regjeringa som går av i år, faktisk har utretta noko ? det er mogleg dei vert sitjande med 1% mindre arbeidsløyse enn for halvtanna år sidan eller så, altså at talet på arbeidsledige held seg på 9,5% som no synest vere talet i fastlands-Frankrike. Det er fortrøystningsfullt for mange, men her er mange usikre faktorar, likevel er det då slik at måten ein vil handtere arbeidsløyse, kompetanseheving/utdanning og statlege utgifter på, faktisk vert diskutert svært seriøst. 


Så er spørsmålet: Kva ser dei aktuelle kandidatane som dei beste løysingane? Vel, ein kan seie at der er to problem, sett frå utlandet: For det fyrste er det ein del ynskjetenking mellom alle kandidatar om korleis dei kan få ned utgifter og auke inntekter for staten. Stort sett vil alle, Le Pen irekna, bruke meir pengar som Staten ikkje har. François Fillon utgjer likevel eit unnatak, med di han sterkt vil barbere utgiftssida i staten så vel som i det private næringslivet - men der eindel tiltak ikkje utan vidare vil vere utan kostnader av ulike slag å gjennomføre. Difor må ein sjå på diskusjonen om immigrasjon og islamisme og terror som berre ein underordna del av dei franske debattane. Nei, det er ikkje slik at franskmenn går omkring i djup angst for kva som skal skje heretter, sjølv om folket er djupt rysta over det som har hendt, altså at landet tydelegvis er blitt eit hovudmål, eller jamvel ein transit-stasjon, i utviklinga av jihad mot Vesten. 

A French soldier patrols in the courtyard of the Louvre museum in Paris, Saturday, Feb. 4, 2017. The Louvre in Paris reopened to the public Saturday morning, less than 24-hours after a machete-wielding assailant shouting
Ein fransk soldat patruljerer utanfor Louvre-museet i Paris dagen etter ein mann gjekk til åtak med machete. Foto: Kamil Zihnioglu/AP

Nokre franske politikarar fylgjer ein god del franske forskarar i å meine at svaret på utfordringa ligg i ein heilt ny politikk for det sosiale, irekna også ny utdanningspolitikk og ny forståing av medverknad - det ein meir og meir reknar som «retorisk medborgarskap» kringom i EU, og der dette handlar om noko som for den franske staten er temmeleg ukjend territorium: Å be brukarane av tenestene med inn på samråd og rådslag, og sørge for å få tilslutnad for tiltak som skal gjerast, på førehand. I motsetnad til kva som er det vanlege i fransk politikk; at makthavarane set i gang med det dei meiner er best, utan eigentleg å involvere dei det går ut over. Det siste har medført både utmelding av det politiske og sosiale livet, og jamt større og villare protestar over heile landet, med dei svært mange oppreistene og valdsepisodane i fjor som eit førebels topp-punkt sidan ungdomsopptøyene i 2005. 

LES PROGRAMMET FOR KONFERANSEN HER

Difor er dette valet eit lagnadsval. Difor er det viktig å prøve å forstå korleis motsetningane ser ut i fransk politikk, og kva diskusjonen om dei kan få å seie frametter. Svært mykje i fransk statleg organisering og offentleg liv er ganske forskjellig frå våre ordningar, likevel har vi nokre felles tradisjonar, så som kulturpolitikk og også menneskerettstenking. Eg veit at denne teksten er noko lang. Likevel har eg ikkje prøvd å forklåre alle slag særmerke, så difor bed eg om orsaking der ikkje alle detaljar er klårlagde, det er av di det vil krevje ein heil del å forklåre skilnadene, så somtid glir eg litt (for) raskt over dei. 

Sosialistdilemmaet

«Ils se multiplient comme des petits pains», sa franskmennene om det store talet på sosialistar som gjerne ville stille som presidentkandidatar, anten dei hadde nokon sjanse til å vinne eller ei. Uttrykkjet er nærpå uomsetjeleg; ein får sjå for seg kurvar i bakeriet full av rundstykke eller avlange småbrød som det kan lagast sandwichar av, men som det også finst mange ulike variantar av, så skjønar ein kva for eit inntrykk mengda av sosialistkandidatar gav. I fyrste valomgangen stilte sju kandidatar, det vart verande to igjen, og søndag 29.01., fekk ein i Partie Socialiste (PS) endeleg klårleik Benoît Hamon slo ut Manuel Valls, statsminister til fornyleg, med 58.85% av røystene i andre runde av nominasjonsvalet. 


Eller gjorde ein eigentleg det? Sosialistpartiet har slett ikkje falle til ro. Finansminister Michel Sapin åtvara såleis dagen etter at Hamon var vald til presidentkandidat, at Hamon no må ta medansvaret for det som har vore sosialistregjeringa sin politikk siste femårsperioden, og ikkje berre halde fram med kritikk av det som er gjort. Turar han fram slik, så vil han splitte, og ikkje samle, og det PS har bruk for no, er samling, ikkje splitting. Då må ikkje Hamon stå fram som eit symbol på ein mislukka politikk, for då kan han vere sikker på å tape. 

Ein mann protesterer mot ei fransk arbeidsreform med fakkel og blomar. Foto: Jean-philippe Ksiazek7AFP


Tilsvarande har helseminister Marisol Touraine sagt, morgonen tysdag 31. januar, at dersom no sosialistane maktar å samle seg til felles innsats, så treng det ikkje vere sjølvsagt at høgresida skal sigre til våren. Hamon har no ansvaret for å gjere det arbeidet, og alle dei som reknar seg som progressive i PS. Det inkluderer ein god slump, frå Lille-ordførar Martine Aubry, langt på veg ein gammaldags «kraftsosialist», med ein retorikk som er retta mot den gamle arbeiderklassen,  og til grupper som ligg nær ytre venstre, og som no kanskje kan bringast attende i folden i staden for å røyste på Venstrefrontens Jean-Luc Mélenchon eller anarkistane. Nokre, som Touraine, vonar at Hamon er mann for å samle heile venstresida igjen, ikkje berre PS, men fleire småparti og ikkje minst få med det SV-aktige Front de Gauche. 


Problemet er at andre i PS meiner det stikk motsette. Fleire parlamentsmedlemer, såleis dei nokså sentrale Christophe Caresche og Gilles Savary (sentrale fordi dei er sterke talspersonar for ei gruppe som kallar seg Pôle de réformateurs innafor PS), nektar no å gå ut med støtte til Hamon: «vilkåra er ikkje til stades», meiner dei, og sterkare: «framtida ligg ikkje i denne tilfeldige eventyrferda som den radikaliserte venstresida i partiet vil ha oss med på». Som ein skjønar, er dette reformistar som gjerne vil reformere PS andre vegen enn Hamon; dei vil ha strengare arbeidslover, opprydding i villnisset av støtteordningar innafor velferdsstatens rammer, ein ny bustadpolitikk osb. 


Det er mogleg desse fylgjer etter eindel andre «moderate» eller «høgre-sosialdemokratar» i PS, såleis har desse parlamentsmedlemene forkynt at dei deserterer og støttar sosialliberalaren Emmanuel Macron: Alain Calmette (representant frå Cantal), Jean-Louis Gagnare (Loire 2e), René Dosière (Aisne) og Marc Goua (Maine-et-Loire). Gagnare uttrykkjer nok det desse og andre opplever, når han på heimesida si seier at det er hans faste overtyding at no kan berre Emmanuel Macron ha sjanse til å bryte opp duellen mellom Republikanarpartiets François Fillon og Nasjonalfrontens (FN) Mariane Le Pen. 


Så, det er alt klårt at Benoît Hamon splittar meir enn han samlar - men det gjeld dei røynde kader i Sosialistpartiet. Derimot samlar han større tal yngre veljarar, eg kjenner fleire som fortel at medan dei sjølve røysta Valls, har borna deira røysta Hamon. Hamon er i rikspolitisk samanheng av ein yngre garde, f. 1967, han er fødd i Saint-Renan, ytst ute i Bretagne (i Finistère, eit namn som tilsvarar «Verdens ende»), i åra 1976-1980 gjekk han på skule i Senegal, då foreldra arbeidde der. Sidan studerte han historie på Bretagne-universitetet. Han har vore talsmann for PS, og han har representert Aust-Frankrike i Europaparlamentet og vore statssekretær i fleire departement, men gjekk av etter eit halvt år som utdanningsminister i 2014 (april-august) av di han meinte president Hollande på den tida sa farvel til den eigentlege sosialismen. 


Breidda i bakgrunn og erfaringar er det ikkje så mykje å seie på, og Hamon har nok på mange måtar tettare kontakt med fleire sjikt av det franske samfunnet enn ein vanlegvis ser av ein rikspolitikar. Retorikken hans er deretter. Profilen som sosialistkandidat er det derimot mange som støyter seg på. Han vil ha innført borgarlønn, einstad mellom 750 til 1200 euro, kan hende behovsprøvd, noko som vil koste minimum 300 milliardar euro. Det er ca 13% av BNP, det, og sidan statsgjelda no er på kring 96% av BNP, vil det føre utanlandsgjelda så høgt at EU vil måtte reagere. Ja, for i posisjon har altså PS, stikk i strid med Hollande-løfta frå valkampen i 2012 om å få statsgjelda ned under 85%, berre halde på tradisjonen frå 1980-talet med å auke låneopptaket. Trass i at mange økonomar meiner at den relative forbetringa i produksjon og inntening burde tilsagt meir investeringar av overskot, og mindre låneopptak. 

Bjørn Kvalsvik Nicolaysen


I så fall måtte ein ha kutta monaleg i mange tenester. Hamon vil truleg ikkje, om han vert vald, ha nokon sjanse til å få med seg Assemblée Nationale på slike veldige økonomiske utteljingar som ei borgarløn vil medføre - all den tid ein ikkje lenger veit koss ein skal ha råd til sjukelønsordningane, men også dei enorme utgiftene til medisin (staten betalar det aller meste, og resten blir dekka av «les mutualités», forsikringsordningar for fagforeiningane i ulike grupper, dermed er folk tilvande eit stort forbruk og lækjarane skriv ut resepter på mangt mange er samde om er unaudsynleg). Å snakke om pensjonar er vanskeleg, men når ein lærar kan gå av ved 45-års-alderen om ho har fått fem born til dess - reglar frå ei tid årle i old etter krigen, då det var naudsynt å få opp folketalet - og ganske mange offentlege yrkesgrupper og andre pensjonerer seg i femtiårsalderen, då er desse ordningane tunge å bere. 


I privat verksemd er normal alder for å pensjonere seg, 60 år - men i ein del høve kan ein også der forlate yrkeslivet tidlegare, då som oftast, likevel, med redusert pensjon. Eitt problem for seg er at sjølv om der er tre hovudområde, for private, offentleg tilsette og kunstnarar, handverkarar og «frie yrke» + landbruket, så er der så uoversiktleg mange ulike pensjonsordningar, over 600 grunnpensjonsordningar, og så over 6000 særavtalemulegheiter. For offentleg tilsette er det ulike regime for dei som høyrer heime i helsevesenet og i nasjonale oppgåver, medan det for «fonctionnaires» ikkje er same ordninga, dei får - liksom private - pensjonen av arbeidsgjevarane sine (såleis skuleeigarar for lærarar), og heller ikkje for dei som er tilsette ved jernbanen eller andre store verksemder, som har ei særeiga ordning. Dette gjev, forutan eit stort byråkrati, store vanskar med å kalkulere framtidige utgifter, og set skilje mellom grupperingane. 


Det vil også seie at det er store kostnader både i offentleg lokal og regional verksemd og i privat verksemd med pensjonane, og sjølvsagt, liksom andre stader, vert dei tyngre og tyngre å bere for dei ansvarshavande ettersom folk lever lengre. Dette problemet vil ikkje Hamon ta i. Heller ikkje førtidspensjonering og trygdeordningar som også i Frankrike blir brukte for å brødfø folk som mister arbeidet sitt. For å gjere tiltak mot den delen av arbeidsløysa som kjem av at folk vert overflødige, vil Hamon innføre ein «robot-skatt», ein skatt på automatiserte verksemder; han vil kort og godt bremse effektiviseringa, også ut frå eit resonnement om at auka produktivitet er skadeleg for planeten. I same ande vil han gjere svære investeringar i fornybar energi, slik at det i 2025 skal vere 50% av energiforbruket i Frankrike som er fornybart. Kostnadene for slike investeringar over dei neste åtte år er, naturleg nok, ikkje mogleg å kalkulere eingong. 

Protestar framfor ein TV-sendt presidentdebatt tidlegare i år. Foto: Eric Feferberg/AFP

«Den gjenoppstandne» konservative

At Hamon så vil legalisere eutanasi og cannabis, er kan hende ikkje så sjokkerande for mange på venstresida, men det kan nok vere skremmeleg for ein del av dei konservative, Fillon-tilhengjarane såleis, ikkje minst dei mest katolske. Så, dersom François Fillon no ramlar ut av løpet, vil nok mange konservative republikanarveljarar ha vondt for å røyste på Hamon - og altså fylgje den parolen som har vore fylgd i kvart presidentval sidan 2002, då Jean-Marie Le Pen, det faderlege opphavet til Marine Le Pen, vart motkandidaten til Jacques Chirac. Då heldt sosialistane seg for nasen og røysta Chirac, sidan dei hadde mista sin kandidat Lionel Jospin, og det same gjorde dei i 2007 for Nicolas Sarkozy, medan dei konservative gjorde det for Hollande i 2012. 


Fillon var den som dei fleste konservative kunne tru skulle ha framgang, ikkje minst sidan han på mange måtar trøysta veljargrupper som har falle frå Republikanarane (tidlegare UMP, Union pour un Mouvement Populaire) siste åra. Han er nokså ortodoks katolikk - nokså uvanleg for ein fransk minister -, han har markert skepsis til både abortlov og lova om likekjønna ekteskap, men har lova å ikkje gjere noko med dei lovene, likevel vil han ikkje ha adopsjon for likekjønna par, osb. Han har tala mykje om familieverdiar, og han vil styrke familien i sosialpolitikken. Til saman har Fillon ein profil overfor det katolske som gjer at mange meiner han svik den 112 år gamle laïcité-(sekularisme-)politikken, noko somme ser som velkome, men langt fleire som eit potensielt alvorleg problem når ein vil ordne opp i alle dei nye problema ortodoksien i dei monoteistiske religionane produserer (jf elles https://broenxyz.com/2016/08/25/sekulaerstaten-frankrike/).

Det store vass-skiljet mellom tilhengjarar og motstandarar av Fillon, er kva han har lova å gjere med statsadministrasjonen og arbeidslovgjevinga. Han vil fjerne 500 000 - ein halv million - stillingar i statleg verksemd, «fonctionnaires». Han har jo rett i at staten har vokse til dels ukontrollert dei siste 20 åra, frå 1996 til 2016 er talet på «funksjonærar» (folk som er tilsette i statlege funksjonar) auka med nærare ein million (frå om lag 4,5 millionar til om lag 5,5 millionar). Det har med mange faktorar å gjere; såleis at EUs kontrollregime er strengt, at sosialstaten har vokst med mengda av arbeidslause og eldre, at ein har prøvd å styrkje skulen med fleire stillingar, og mangt anna. Problemet er, og det meiner også republikanaren Alain Juppé og fleire andre der i partiet, at skal ein redusere talet på personale i staten så drastisk, så må det fyrst og fremst gå ut over skulen, helsestellet og sosialomsorga, men endå vil det ikkje vere nok, så det kan jamvel råke effektiviteten i skatteinndrivinga, rettsstellet og anna. Men dét er no éin ting; Fillon vil også gå laus på dei såkalla privelega til statstilsette, som det er ein del av alt etter sektor, ikkje minst når det gjeld pensjonsordningar. Alle særordningar for statstilsette skal kort og godt opphøyre. Dette er sjølvsagt populært hjå alle dei som i alle år har sett skeivt til forskjellsbehandlinga, som jo også skriv seg frå ei tid då det var naudsynt å lokke med føremoner for å raskt byggje opp ein statsadministrasjon som skulle kunne svare på nye behov i etterkrigstida. 

French presidential election candidate for the right-wing Les Republicains (LR) party, Francois Fillon, attends a meeting with municipal police officers and mayors at the urban surveillance center in Athis-Mons, south of Paris, Wednesday, Feb. 8, 2017. Fillon is trying to save his presidential bid as prosecutors investigate the political jobs he gave to his wife, son and daughter. (Thomas Samson/Pool Photo via AP)
Republikanarpartiets presidentkandidat François Fillon. Foto: Thomas Samson/AP

Det kan vere verdt å gå litt inn i programmet til Fillon, for her ligg dei store stridsspørsmåla i fransk politikk. Han vil fylgje opp det omfattande lærlingeprogrammet sosialistregjeringa stabla på beina, for det har synt seg vanskeleg å få næringslivsverksemder til å ta seg av internutdanninga av lærlingar som knapt har ordentleg skulegang attom seg. Men for slike vil då Fillon fjerne «diplom-kulten», han vil altså ha mindre teoretisering og eksamenar, og meir direktestøtte til opplæring i verksemdene - mot at sosialstøtta til lærlingar vert teken bort. Han vil ta oppatt tanken frå PS-statsminister Manuel Valls (som altså no fall ut av løpet mot Elyséepalasset) om å forenkle oppseiingsprosedyrene der det må nedbemannast av økonomiske årsaker (no er det lett å få til rettssaker og såleis ope for store kompensasjonar), han vil setje maksimumsgrense på arbeidstid tillitsvalde kan få til å utøve sin representasjon i fagforeiningane til 50%;  han vil fjerne «kjerneverdiar» som tilseier at visse tal på tilsette skal ha så og så mange representantar i verksemdsleiinga. Dette for at det ikkje skal vere mogleg å låse diskusjonane om kva som skal skje med stillingar, stillingskategoriar og løn. Problemet er at dermed bryt han ein av dei eldste tradisjonane for arbeidstakarmedverknad i Europa. 

Arbeidspolitikk

Fillon har elles gjort seg upopulær hjå arbeidstakarar kringom ved at han vil ha slutt på 35-timars-veka og innføre forhandlingar overalt om auke av arbeidstida inntil 48 timar i veka, og det utan overtidsbetaling; han vil ha vekk ein feriedag; han vil bruke meir aktivt dei 300 000 ledige stillingane som finst i dag til å hente inn arbeidsledige ? med andre ord setje krav til dei arbeidsledige om å ta stillingar som dei er i stand til å ta, eller miste stønad, og han vil setje tak på arbeidsløysetrygda på 75% av lønna slik at arbeidsledige skal kjenne seg motiverte til å kome i jobb igjen. 


Denne arbeidspolitikken er til forveksling lik den sosialisten Manuel Valls lanserte vinteren/våren 2015-2016, og som gav desse voldsomme demonstrasjonane over heile landet, med rørsla «Nuit Debout» (Våkenatt) i sentrum. Til sist, uti juni, var det bilbrenningar og ruteknusing og vold mot politiet og kva elles, i godt over 40 franske byar. Mange reknar med at denne reaksjonen var viktigaste grunnen til at Valls vart feid ut av dei sosialistiske veljarane under primærvalet som var nyss. Likevel kan ein seie her er litt «hummer og kanari» frå Fillon; han rettar skytset mot fagforeiningsrepresentasjonen, som alt er noko svekka med dei nye reglane som kom i fjor (såleis ved at småe foreiningar som gjerne kan finne på å samarbeide med arbeidsgjevar, får større vekting om konflikt oppstår). Mellom anna dette vil nok halde ein heil del fagforeiningsfolk frå å vilje halde seg for nasen nok eingong og røyste på ein konservativ kandidat. På den andre sida vil andre, både arbeidarar og statlege funksjonærar og dei i «dei liberale yrka» synest dette er greitt, og så har då også Fillon gått inn for at sjølvstendige næringsdrivande og frie yrke skal auke til det doble. 


Med omsyn til helsepolitikken, vil Fillon fjerne ordninga med at «tredjepart», det vil seie «les mutualités» betalar for slikt som den statlege ordninga ikkje dekkjer heilt eller delvis, det gjeld medisin, behandling og utstyr (tannlækjarutgifter, tannproteser, briller og visse behandlingsformer som akupunktur og fysioterapi vert t.d. delvis dekka av slike fagforeinings-forsikringar dersom lækjarane innstiller på det). Her har nok Fillon rett i grunngjevinga si, nemleg at ordningane har fått folk til å tru at all medisin og det meste anna behandling skal vere gratis, og dermed legg eit sterkt press på lækjarane til å forskrive medisin sjølve og å tilrå den og den behandlingsmåten som altså kan dekkjast heilt eller delvis frå «tredjepart». I 2012 var utgiftene til medikamentrefusjon i Frankrike 22,66 milliardar euro, men ein har liksom i Noreg gått inn for å erstatte originalmedikament med generiske medisinar, og har slik spart ein god del pengar, kring 830 millionar euro i 2012, og attåt noko strammare styring med forskriving av alt frå antibiotika og til unaudsynlege medisinar for småplager, har utgiftene gått ned med om lag 1% i året. Like fullt er desse utgiftene høge, samanlikna med andre land, og Fillon vil gjerne få bort alt det som ikkje er kontrollert direkte gjennom helsevesenet, men gjennom desse fagforeiningsordningane, innan 2022. 

For menigmann og - kvinne er dette djupt symbolske storleikar, noko som ikkje berre handlar om ei kjensle av rettar, men som også, for kvar 50-centime og kvar einaste euro, gjev ei kjensle av å kunne gå til rette med staten og få sitt igjen. Eg har sjølv vore der, då eg brått fekk trong for medisinsk hjelp i Frankrike, at eg overraska vart glad over dei mange småutgiftene som etter kvart vart refunderte. Problemet er berre at Fillon nok har rett i at akkurat denne kjensla over å ta igjen overfor staten, driv medisinbruken opp og legg press på systemet, og ikkje alt folk på denne måten får dekka inn, er sunt for dei.
Når så Fillon gjer seg til den reinaste Bent Høie og vil leggje ned ei mengde sjukehus og samstundes rasjonalisere helsestellet i retning av sentralsjukehus og spesialiseringar, samstundes som ei sentral styring skal styrkast, så skal dette også medføre at ein kan redusere støtta til helseutgifter. Såleis skal støtta til medisinsk hjelp for utlendingar utan ordinær residensrett fjernast ? i 2015 var det ei utgift på 831 millionar euro. Dette er også ei symbolsk sak, med di det handlar om dei humanitære tilhøva for utlendingar som mellom anna ventar på å få avgjort asylsøknader, men det er ingen som vil halde på ordninga slik ho er; både Hamon og Macron ser ut til å vilje ha reformer. Ein skal også vere klar over at Frankrike har eit svært strengt asylregime; her er låge satsar for dagpengar og ingen hjelp til husvære, i motsetnad til dei temmeleg liberale ordningane i England, noko som då også er grunnen til at mange migrantar og asylantar som endar opp i Frankrike får det for seg at dei må kome seg til Storbritannia. 

Politiet prøver å stoppe protestar i Paris i september 2016. Foto: Thomas Samson/AFP


Frankrike har ein relativt streng innvandringspolitikk, sjølv om visse nordmenn trur at alle med ikkje-kvit hudfarge er innvandrarar, så har dei kome sidan 1700-talet eller vore franske sidan fødselen, som oftast, sidan dei er fødde i franske koloniar, er etterkomarar av desse, eller er frå oversjøiske franske fylke. Likevel er det så at mange, især dei med bakgrunn frå Algerie, men også mange andre, jamvel deklasserte mellomklassefolk som før levde eit nokså trygt liv, er hamna i det som på fransk gjerne vert omtala som «la précarité»: ein tilstand av naud. INSEE, som stort sett tilsvarar vårt SSB, rekna i 2014 med at det var minimum 5 millionar franskmenn, men truleg så mange som 8,8 millionar, som levde under fattigdomsgrensa. Om dette talet er det diskusjon, nokre vil meine at ein er for romsleg med å rekne fattigdom; skal dei som bur med offentleg bustøtte i HLM-bustader (kommunale bustader, for å omsetje omtrentleg til norsk kva det handlar om), har fjernsyn heime og sosialstønad på lågaste nivå, reknast som fattige? Sjølv om ein protesterer på definisjonar som gjer at det skal reknast så mange som mest ni millionar fattige i denne nasjonen på 65,5 millionar menneske, så er det likevel slik at om ein reknar ein euro per dag per person som minste eksistensgrunnlaget, kjem ein til over 5 millionar menneske som ikkje har meir enn det. Dette er då også grunnlaget for diskusjonane om sosialutgifter, om borgarløn og om kva ein skal gjere med den forfalne bygningsmassen mange av desse fattige lever i, noko Fillon ikkje har løysingar på. Til gjengjeld vil Fillon innføre ei kontantstøtte til alle familiar på 3000 euro.

Aukande fattigdom og sosiale skilnader

Som mange ofte har peika på, så er fattigdomen og det sosiale utanforskapet i familiar der forsørgarane ikkje lenger har noko feste i arbeidslivet, ei sentral årsak til at born fell ut or skulen, ofte i tidleg alder, før ein har avslutta det vi kallar ungdomsskule-nivået. Her er ikkje midlar til aktivitetar utanfor skulen, såleis dei mange ekskursjonane, her er vanskar for foreldra med å betale for kantinematen, for klede og no for tida også for elektronisk utstyr. Og det er ikkje bøker eller dataspel med danningsføremål som er fyrsteprioriteten når du lurer på om du skal kjøpe nudlar eller har råd til billigaste flesk-og-bønner-hermetikken. Så, Fillon ser for seg ein skulereform. Sjølvsagt, slik det er vorte vanleg i vestlege samfunn å drive ideologisering på ryggen av skuleborna og lærarane deira. 

Ein heimlaus mann sit på fortauet i Lyon. Foto: Philippe Desmazes/AFP


Likevel, det er eit faktum at trass i alle OECD-tiltak Frankrike er med i, og trass i at analfabetismen er driven tilbake i store delar av verda i vår tid, så er den voksande i Frankrike. Smått i senn og især siste par tiåra, vert det fleire og fleire born som ikkje kan lese og skrive så dei kan klare seg i samfunnet. Og i motsetnad til tabloide oppslag i Noreg, er dette sant i Frankrike: Fransk skriftspråk er komplisert, og det er inga bøn om du ikkje rår med det, eller også, kan snakke eit fransk relativt fritt for slang og ugrammatikalske konstruksjonar. Utan kan du ikkje rekne med å få jobb nokon stad. Så, Fillon vil satse stort på dette feltet, dels inspirert av literacy-diskusjonane i OECD og meir og meir livleg kringom i Frankrike, dels kort og godt av di planane for nokoslags lærlingeintegrering i næringslivet, og å få næringslivet med på å dra lasset saman med staten for alle desse som treng praksisopplæring, er avhengig av at folk kan skrive og lese på førehand. Likså lite som i Noreg er der lenger jobbar tilgjengelege der det ikkje er naudsynt å kunne skrive og lese. Det måtte vere gatefeiar, som Frankrike enno har ein del av, men også dei får instruksar og må signere rapportar.


Satsinga går ut på å starte skulen i 5-årsalderen, mot 6 år no, og sikre at ¾ av tida vert brukt til leseopplæring og lesetrening. Lekser skal gjeninnførast, ein skal sterkt utvide bruken av digitale verkty, ein skal lære meir engelsk - og så bortetter. Mange har alt peika på at lærarmangelen - ikkje minst mangelen på kvalifikasjonar til å ta seg av dei pedagogiske og sosiale utfordringane mange stader, mellom lærarar som har ei jamvel for dei fleste land og irekna Noreg ei svært gammaldags teoretisk utdanning (det er jo alltid billegast) - vil vere til hinder for desse måla Fillon har sett seg. Og at nedbemanninga i staten ikkje vil gjere saka det minste betre, tvert om. Slik sett går Fillon beint imot ein hovudtendens dei siste 20 åra om korleis ein skal styrke skulen. Han svarar på kritikken med å seie at rektorane må få større fridom til å utvise elevar som øydelegg undervisninga; det skal innskjerpast at reglane for god åtferd og høvisk framferd må gjelde, og om naudsynt må ein innføre skuleuniformer for å få slutt på krangelen om kleskode (som varer ved, trass i innskjerpinga av lover og reglar for skulen om dette, frå 2004). 


Korleis utvisinga av fleire elevar skal fangast opp av lærlingetiltak, eller korleis det ikkje skal gje utgifter for sosialvesenet, svarar Fillon ikkje på, heller ikkje kven som skal gjennomføre opplæringa i god orden, i eit land der det ikkje er heilt uvanleg at kvinnelege lærarar utan hijab får ein kniv i låret om dei går forbi rette agitatoren mellom nyfrelste småjihadistar, eller homofile får slengt syre etter seg i korridorane. Dette skjer sjølvsagt berre i særskild område, men langt mindre aggresjonar finst i svært mange byar i sosialt vanskelegstilte strok. Å feie dette av med at det er ghettoar, er freistande. Det er elles vanskeleg å svare på om der faktisk er ghettoar i Frankrike, især etter at siste regjeringa har fått rive forbrytarreiret La Castellane nord i Marseille (eit verk dei har fått for lite kredit for, og mangelen på kunnskap om dei prosessane gjer at mangslags rykte skvulpar omkring i media og ålmenta framleis, som meir er legendariske soger om gamle dagars gjengoppgjer, men som vert brukte som døme på kor vanskeleg religionstilstanden er i Frankrike). Svært mange, også på høgresida, meiner nok at Fillon har eit sterkt overforenkla syn på kva som kan gjerast i skulen, især med alle sparetiltaka. 


Når det gjeld tryggingssituasjonen, er Fillon langt meir ullen; som statsminister 2007-2012 hadde han då ansvaret for feltet, men ei lang rekkje urolegheiter og især åtak på jødar og deira institusjonar så vel som jødisk eigedom, vart ståande utan særlege tilsvar, heilt til Mohammed Merah i mars 2012 drap både franske militære og jødiske born og deira lærar. (Sjå elles http://www.aftenposten.no/kultur/Essay-Frankrike-romantiserte-islamismen-altfor-lenge--Bjorn-Kvalsvik-Nicolaysen-612452b.html). Det vart nokså klårt at her var det eit stort hol i Frankrikes tryggingsverk; fienden på innsida var ikkje tilstrekkjeleg påakta eller teken hand om, før det var gått for langt - noko ein jo har sett i åra etterpå, og som etterfylgjarane til Sarkozy og Fillon fekk å stri med. Men som tilsvar til denne situasjonen, meiner Fillon no at to prosent av BNP bør gå til forsvaret. 
Som ein vil forstå, har Fillon eit heilt system, som for ein stor del heng saman, men i visse område ikkje (især utdanningspolitikken og bustadspolitikken), der han balanserer innsparing av utgifter opp mot det han reknar som naudsynte nye satsingar. Eg har sjølvsagt ikkje nemnt alle sider ved politikken hans, men det er nokså openberrt at det er Fillons resonnement om ein meir konservativ, initiativfremjande stat (der han vil ta formuesskatten bort, såleis), som utgjer dreiepunktet i ordskiftet. Og som fylgjeleg Hamon, Macron og Le Pen har stått oppimot på ulike måtar. 

Image-samanbrotet

Fillon kom som ei stor overrasking inn i fransk politikk igjen, han vart kalla «Le Revenant», den gjenoppstandne, då han brått vart vald til republikansk presidentkandidat. I valkampen har han framstått som Monsieur Honorable, den som skulle gjeninnføre ærlegdom, sparsemd og ordentleg framferd i politikken. Berre så synd for honom - og kanskje for alle franske diskusjonar frametter ei tid ? at han så vart avslørt for å ha betalt kona Penelope over mange år store summar for arbeid ho ikkje har utført for honom i Nasjonalforsamlinga, og sluttvederlag når desse jobbane har opphøyrt, dessutan borna sine for juridisk arbeid han har påstått å vere naudsynt for arbeidet den tid han sat i Senatet, men dei var då vitterleg ikkje advokatar enno, berre studentar, og det i heilt andre felt enn dei to sakene han fekk tekne opp i Senatet, der han mest ikkje møtte. 


Desse har han bede franskmennene om orsaking for, alt medan han seier at synda hans er at han skulle vore meir open, men at dei omtala jobbane ikkje var falske, men naudsynte. Vel, så kom det fram at han utan klår grunn har fått pengar av det hemmelege fondet til Republikanarane, som elles kan vere oppbygd under Sarkozy på ulovleg bruk av offentlege midlar som ut frå feilaktige opplysningar var løyvde til førre presidentvalkampen? Kan hende går det verst med den undersøkinga som no også vert sett i verk omkring konsulentfirmaet hans, 2F Conseil, der det har vore samrøre mellom firma som kan ha påverka politikken hans, politiske vener som har site i styret for firmaet, men aller mest mistenkeleg: Oppdrag for austeuropeiske og også russiske verksemder og organ. Dette er rett nok svært kompliserte tilhøve og vanskeleg for ålmenta å skjøne seg på, men det kastar skuggar over to tilhøve: Fillons venskaplege - ja, personleg venskaplege - tilhøve til Putin og ønskjet hans om å få nærare samarbeid med Russland på eine sida, og på hi sida motviljen hans mot EU og litt dølgde merknader om å fri seg frå EUs overherredøme. 

Den sosialliberale kandidaten

I så måte er den andre store overraskinga i denne valkampen, Emmanuel Macron, derimot klinkande klår: Ein må halde fast på tilknytninga til EU og utvikle den, og elles er han klårare enn Fillon på kva som skal vernast om av synet på fransk nasjonalitet, der han held fast på den tradisjonelle republikanske «ius soli», altså tanken om at fransk nasjonalitet kan veljast ut frå visse vilkår og tilknytning til franske legale prinsipp. På alle andre område er han ikkje særs klår; rett nok stig han jamt og samt på meiningsmålingane, men ingen er heilt trygge på kva han faktisk ønskjer å gjennomføre av politikk. Det skal fyrst kunngjerast 3. mars. 


Mange meiner såleis at den tidlegare finansministeren Macron, som hadde medansvar for arbeidslivspolitikken til Valls, no prøver å profittere på ein ?lunken? politikk. Slik kan han framstå som den moderate overfor arbeidslovene medan han var i regjering; ein fekk ikkje utvida arbeidstida frå 35 timar, utanom at ein kan framforhandle 39 timar i veka mot vanleg betaling, men ikkje overtid. Mange andre føreslegne tiltak gjekk ikkje igjennom. No seier Macron at han kan tenkje seg å mjuke opp 35-timars-regelen for dei yngre, medan dei eldre må kunne gå ned i 30-32 timar. Dette vil i praksis seie at kabalen må leggjast på nytt i heilt nye forhandlingar om arbeidstid. 


Med omsyn til skulen, vil Macron fjerne fellesregimet og innføre større autonomi, noko mange meiner vil medføre store skilnader, og slett ikkje svarar på dei store utfordringane skulen står overfor, med fråfall, mangel på evne til å leve opp til OECDs krav om kompetanseauke i grunnleggjande ferdigheiter. Men førestellinga om «valfridom» er dermed sett ut til allmenn debatt, og det får mange til å tenkje at ein i alle høve regionalt kan få større mynde til å skape ein meir adekvat skulepolitikk. Macron vil konsentrere framtidige innsatsar innafor «prioriterte» område, det vil seie at ein må gjere særskilt innsats i område der dei sosiale problema er store. Han vil ta ibruk den forskinga som finst på området, noko som har vore mangelvare i mangt av det som har hendt omkring skulen i fransk politikk. Elles vil han reformere vidaregåandeutdanninga, så den vert meir uavhengig av tradisjonelle harde teoretiske prøver, men få meir samordna nasjonale prøver og avgangsprøver, og færre av dei, tilliks med andre OECD-land. Elles vil Macron, for å kompensere for det som manglar og vil måtte mangle av felleskapskjensle eller deltakarforståing i skulen, gje dei unge under 18 eit offentleg «kulturpass», med tilgang til kulturopplevingar - dette tenkjer han som ei samfinansiering mellom staten og IT-verksemdene, utan at det er klart om industrien vil vere med på dette løftet. 


For tryggingspolitikken seier Macron at han vil opprette 10 000 statlege politistillingar innan dei første tre åra av den femårige presidentperioden er gått. Dette skal vere med på å «gjeninnsetje den statlege autoriteten». Det kan nok vere trong for noko slikt, for den sosiale uroa har ikkje minka omkring ? overvakingspolitiet har hatt si fulle hyre med å avverge «copy cats» av alle slag, især mellom ungdommar, i planlegginga av småaksjonar på eiga hand for å fylgje opp dei mange terroråtaka Frankrike har opplevd. 


Det store problemet i så måte er at absolutt ingen av dei nemnde kandidatane har prøvd å lage nokon sosialpolitikk som kunne demme opp for det rekrutteringsarbeidet wahhabittiske imamar og koranskulelærarar driv, saman med andre grupper av jihadistiske agitatorar, kringom i defavoriserte strok, og til dels også i bydelar med heilt alminneleg mellomklasse, der det likevel på grunn av frykta for arbeidsløyse, deklassering og ei vanskeleg framtid fleire stader er relativ stor rekruttering av konvertittar til ein islam(isme) mange ungdomar korkje forstår eller meiner dei treng forstå -  dei melder seg inn i ein falanks av anti-fransk samfunnskritikk, der prinsippa korkje er klåre eller diskuterbare i større grad. 


Føremonen Macron har med sin lunkne middelposisjon, er at han tek seg retten til å diskutere islamismen-  i viss grad. Han gir kritikarar av venstresida rett i at sosialistane har vore feige i desse diskusjonane, og at noko av grunnen er at dei har oppfatta islamismen som ei rørsle dei kunne innlemme i eit sosialistisk elektorat, til erstatning for bortfallet av ein støttande arbeidarklasse (jamfør elles filosofen Pascal Bruckner, som nett har gjeve ut bok der han prøver å «demontere» omgrepet om ein «islamofobi»


På den andre sida føyer Macron seg likevel inn i det overordna tabuet i Frankrike mot å diskutere nokre viktige grunnar til at landet har opna seg for jihadistisk terrorisme, nemleg tilhøvet til Maghreb-regionen, og mangelen på omsorg for dei gruppene som er vortne franske, og som har bakgrunn i Algerie. Fransk utanrikspolitikk er slett ikkje noko tema i denne valkampen, med unnatak av tilhøvet til EU og i nokon monn Russland. Men alle dei vanskar som har oppstått ved at Frankrike ikkje har nokon offisiell politikk overfor Maghreb (eller Nord-Afrika) anna enn å balansere i motsetningane mellom landa der, og knapt nok erkjenner at der finst noko mange vil rekne som nykolonialisme (dei fleste av mine fransk-norske og norsk-franske vener vil verte irriterte berre ved at eg nemner det i det heile), alt dette er tabu og kan ikkje nemnast. 


Bortsett frå av Marine Le Pen og politikarane til Nasjonalfronten, Front National (FN). Der figurerer draumane om Frankrikes gamle «Syden». «Le südisme français», seier historikaren Benjamin Stora - ein av Frankrikes fremste forskarar på Algeries historie - er dyrkinga av den tida franskmenn hadde villaer med tenarskap i nordlege Afrika, der ein kunne fare og gjere kva ein ville, stort sett, og der Frankrike alltid garanterte frirom og fritaum for franskmenn (Benjamin Stora og Alexis Jenni: Les mémoires dangereuses. De l?Algérie coloniale à la France d'aujourd'hui. Dei farlege minna. Frå kolonitidas Algerie til dagens Frankrike). 

Offentlege tabu og ytringsklima

Om vi skulle omtala eit ytringsklima i Frankrike, så er dette yttergrensene eller kuldefronten i eit slikt ytringsklima. Desse grensene regulerer svært mykje av fransk politisk ordskifte, og gjer også at mangt av det som handlar om sosialpolitikk, arbeidspolitikk, bustadpolitikk og innvandringspolitikk, er avgjort av alt det som ikkje kan omtalast direkte. Her prøver Macron å vere meir eksplisitt enn det som har vore vanleg. Men av same grunn må han også bryte den uskrivne regelen både på venstre- og høgresida om å ikkje omtale FN og Le Pen. Denne taktikken har franske politikarar frå tradisjonelle parti praktisert mest sidan 1970-talet, og ingen kan påstå den har vore vellukka, men den vert likevel praktisert. No tilhøyrer Macron korkje høgre- eller venstresida, seier han, men har laga si eiga «rørsle» -  og her skal altså rørsle oppfattast bokstavleg, den heiter «En Marche!»-  «Undervegs!» og organiserer marsjar kringom i heile Frankrike. Litt etter mønster av dei vellukka aksjonane til den feministiske muslimske gruppa Ni putes, ni soumises (Korkje horer eller underordna), leia av Fadela Amara frå tidleg 2000-tal av (ho vart statssekretær for Fillon, då sosialistpartiet ikkje ville bruke henne til noko og snarare kom det hard kritikk frå venstresida om «splittingsforsøk» mellom progressive muslimar osb.). Avvisinga av høgre/venstre-aksene og tilvisinga til ein liberal posisjon som må gjenreisast i Frankrike, gjer også at Macron er plent nøydd til å ta fatt i posisjonane til FN. Det har han vunne framgang på, truleg. 


Det vert sagt at Marine Le Pen har «avdiabolisert» FN, med di ho fekk kasta ut faren, Jean-Marie Le Pen, for rasistiske og især anti-semittiske kommentarar og Holocaust-fornekting, det siste er strengt forbode i Frankrike. Dei fleste observatørar og analytikarar reknar dette tiltaket og alle erklæringar i så måte som nokså utvendige i høve til den reelle politikken. Ein såg då under regionalvala i 2015 at FN mange stader gjorde valforbund med partigrupperingar som under alle betraktningsmåtar må reknast som halvnazistiske eller i det minste sterkt rasistiske. Slike grupper er pussig nok ikkje forbodne i Frankrike, det er kva dei måtte finne på å ytre som er underlagt juridisk vurdering. I regionalvalsprosessen synte valkampen 2015 ei sterk dreiing av politisk retorikk i retning av framandfrykt og også, tonar som tidlegare aldri høyrdest i opne fora, nemleg lengten etter fransk stordomstid. Jamvel innvandrarsonen Nicolas Sarkozy la seg tett opp til denne retorikken og jamvel overbaud den, der han reiste omkring for dåverande UMP-partiet, til sterk kritikk frå Alain Juppé, borgarmeister i Bordeaux, med stor del av dei innvandrarane FN så sterkt manar til frykt mot. Eitt viktig problem med at denne retorikken fekk setje seg i 2015, er at det legitimerer kombinasjonen av visse islamske gruppers jødehets med ekstremhøgres antisemittisme - noko som då også har vore medverkande til rekruttering til FN av ein del muslimar. Er dei islamistar, dei muslimane som hamnar i FN? Det er mange usikre på, og fleire forskarar evar seg på å gå djupt inn i det mørke omlandet til Nasjonalfrontens alliansepartnarar. 


Marine Le Pens politiske univers er bygd opp kring den klassiske triaden for kva for krefter som må nedkjempast: Landet er dekadent og vert øydelagd av indre krefter; dei skuldige er kjende og er for FN ein veik stat, eit overstyrande EU og innvandrarane, især muslimane; arbeidarar og dei eigenlege franskmennene er undertrykte og må få oppreising. Og helten i denne soga er sjølvsagt det sterke mennesket som skal berge alle frå undergangen, altså Marine Le Pen, det sterke partiet FN, og dessutan sterke framtidige alliansepartnarar utanlands, den dagen Le Pen vert president, men dei er utanfor EU, liksom Frankrike då vil vere det: Vladimir Putin, for det fyrste, ei tid var Nigel Farage og Ukip svært aktuell, og i det siste Donald Trump. 


Det kan skrivast og er blitt skrive mange bøker om kvifor den lepenske framandfrykt-maninga er relativ fiktiv, og dessutan fornektar fransk historie. Talet på lovlege immigrantar er om lag 12 millionar, der 65 prosent eller så er 2. generasjons. Av alle er 45% komne frå europeiske land. 30% er frå Maghreb-området (Marokko, Algerie, Libya, Tunisia), og 25% frå andre delar av verda, og då i fyrste rekkje tidlegare franske koloniar. Mellom innvandrarar og franske med tre generasjonar bak seg i landet, reknar forskarane maksimalt fem millionar muslimar (og ikkje meir enn 6,5 millionar, som FN-politikarar seier når dei prøver vere etterrettelege, men talar gjerne om 12 millionar når dei er uetterrettelege). Forskarane reknar også med at berre halvparten av desse, altså 2,5 millionar, er praktiserande muslimar. Overvakingspolitiet reknar med at av desse igjen finst der maksimalt 4000 islamistar med legning til å vilje dyrke jihad, men så er det noko uklårt kor mange som er pietistiske jihadistar og berre vil vere reine sjølve, og kven som er viljuge til å gå til krig mot dei vantru. Den siste gruppa har nok vore i auke siste åra, ikkje minst gjennom aktiv og aggressiv rekruttering frå ulike agentgrupper eller entreprenørar (som Petter Nesser kallar dei), men også på grunn av «det mørke nettet» og anna Internett-basert rekruttering. 


Likevel er det altså ikkje noko reelt grunnlag for å frykte det som Michel Houellebecq har skrive roman om for to år sidan, Soumission (Underkasting): At den franske staten skal overtakast av muslimar og det skal veljast ein muslimsk president. Derimot er dette skremslebiletet nokså naudsynt for Le Pen og hennar folk, og ikkje knytt til nokonslags litterær satire eller fabulering i god gammal fransk litterær tradisjon. Biletet av at franskmenn vert nedrent av utlendingar, er der som ein pendant til biletet av den rotne, ubrukelege og degraderte franske staten. At Fillon no er komen ut å køyre og Monsieur Honorable er blitt Monsieur Deshonorable, passa Marine Le Pen svært godt ? især sidan ho sjølv er under etterforsking for misbruk av EU-midlar til avlønning av funksjonærar i FN, som ingenting hadde å gjere med Europaparlamentet sine funksjonar. Dessutan har ho, slik Sarkozy gjorde, fått forfalska underbilag for tildeling av valkampmidlar i 2012 og 2015, noko som også vert etterforska. Så ho kan ikkje godt bruke Fillons moralske fall til så mykje, men held seg i den saka totalt tagal og sit nokså roleg når franskmenns indignasjon over dei gamle, velkjende politikarane veks. 

Kvifor Le Pen ikkje kan vinne - denne gong

Det tener ho på. Men ho tener ikkje på at Macron ser ut til å verte hovudmotstandaren i valkampen, og kan kome til å vere motparten hennar i andre valomgang. For økonomen Macron dundrar som den einaste av kandidatane mot Le Pens syn på euroen og EU. Le Pen vil ha ein sterk, proteksjonistisk stat som kan tene på inflasjonen, ved at ein kan devaluere den franske franc?en samstundes som ein innnfører store tollsatsar mot utplassering av industrielle oppgåver i andre land (jf Trump og Mexico), og dermed vert eksportindustrien favorisert. Men Macron meiner å kunne påvise at å gå ut av euroen ville vere katastrofalt for økonomien. Le Pen vil nemleg at den franske statsbanken som sjølvstendig, skal trykke opp sjølv det som manglar for å fylle opp budsjettet, som no snart er på underskot i høve til BNP. Men dermed vil ein gjere oppatt dei feil som har vore gjort fleire gonger sidan revolusjonen, og inflasjonen vil ruinere både einskildarbeidstakarar og verksemder. Proteksjonismen vil dessutan føre til ein handelskrig som Frankrike ikkje er i stand til å tene på, med den industrielle status landet har i dag. Macron ser det snarare såleis at Le Pens EU-kritikk og euro-syn ikkje berre er forfeila, men er med på å gjere EU-partnarane skeptiske til at der er verkeleg vilje i det franske folket til å rette opp budsjetta. 


Det er mykje snakk i Noreg om den europeiske populismen, der figurerer ofte Marine Le Pen, dels som skrekkbilete, dels som lovande ryttar på populære bylgjer. Populisme er eigentleg ikkje noko fransk omgrep. «Le peuple» er uansett den suverene aktør, som regjeringa skal gå ut frå, det er den republikanske og demokratiske tradisjonen. At korrupsjonen florerer og smutthola i alle lover vert utnytta der det er mogleg, har sjølvsagt undergrave mykje av tilliten til «systemet». Så langt har FN tent jamt og samt på misnøyen med slike tilstandar, like sidan 1970-åra. At leiarane for partiet har tedd seg heilt likt med fleirtalet av politikarar, og har skaffa seg «casseroles» (føremoner) liksom andre, er så ei sak som ofte vert oversedd ? just av di det er så heilt vanleg. 
No, likevel, går det føre seg ein stor vegvalsdebatt, der også dei av oss kalla høgrepopulistane er tvungne til å gjere greie for kva det er for overordna målsettingar dei vil setje fram. Valet av Fillon frå Republikanarane, same koss det no går med kandidaturet hans og same om nokon «reservekandidat» kan hende må steppe inn, om det vert rettssaker mot honom; valet av Hamon frå PS; framkomsten av sosialliberalaren Macron - for ikkje å rekne forvirringa mellom nasjonalfrontarane sidan dei ikkje utan vidare berre kan hamre laus på «establishment» med alle desse uventa figurane på frontscenen - alt dette definerer kanskje fransk politikk på nytt. Alt dette kan også over tid frametter gje nokre andre løysingar både innanrikspolitisk og utanrikspolitisk, der ein kan vone at vokstergrunnlaget som har vore så godt lagt til rette i fleire tiår, for jihadisme på fransk jord, så vel som Frankrikes nokså odiøse aktivitetar i andre land, frå Madagaskar til Sentral-Afrika, kan endrast. Når folk har teke til å snakke ope om at javel, grunnen til at Sarkozy fekk så mange nasjonar til å bombe Libya og vere med på å drepe Gaddhafi og familien hans, det var at Sarkozy kanskje ikkje ville stå til ansvars for den ulovlege gjelda han tok opp i Libya for å ha pengar til valkampen sin i 2007, ja, då er landet kome langt i retning av å bryte dei tabu som til no har hengt tungt over både offisiell tale i ålmenta så vel som mumlande bistroytringar over vinglasa. 


Det er ein reell sjanse for at tilsaman vil dei nemnde aktørane faktisk framprovosere ein friskare vind, eit djupare andedrag, ei klårare luft, når berre valkampen er tilendeført. 

 

NB: Bloggen er oppdatert med ferske tal for Front National på meiningsmålingane.


 

Nettavisen ute og sykler

Oslos byråd Lan Marie Nguyen Berg betalte 300.000 kroner for at forskeren Aslak Fyhri ved Transportøkonomisk institutt skulle evaluere millionstøtten til elsykler. (Faksimile: Nettavisen).

Av Une Aina Bastholm, nasjonal talsperson for MDG


Onsdag denne uken publiserte Nettavisen en nyhetssak med et par skjermdumper fra Twitter som viste at Oslo kommunes støtteordning for kjøp av elsykkel var blitt evaluert blant andre av en forsker som var positiv til elsykler i forkant. 

Transportøkonomisk institutt (TØI) er Norges fremste og største fagmiljø på transport og reisevaner. Når forskere der vil evaluere kommunens prøveprosjekt for å bedre framkommelighet, folkehelse og byluft og samtidig kutte klimautslipp, er det strålende. At resultatene i tillegg var så positive, er bra for hovedstaden.

I saken skriver Nettavisen om forsker Aslak Fyhri at «Som kjent tilhenger av elsykler ble han hyret av miljøbyråd Lan Marie Nguyen Berg til å evaluere hennes og Oslos elsykkelprosjekt.» Den litt mindre tabloide sannheten er at Transportøkonomisk institutt selv tok initiativ til å søke Klima- og energifondet i Oslo kommune om prosjektstøtte til å analysere effekten av støtteordningen til elsykler.

Les også: Når forskning blir brukt politisk

Selv om både forskere og politikere med ulik partifarge kan være enige om at det er bra når sykler erstatter biler i en by, så er det slett ikke alle som er enige om virkemidlene. Det var heller ikke sikkert at prøveordningen med direktestøtte til kjøp av elsykkel hadde fungert som en håpet, nemlig at folk endte med å bruke elsykkelen i stedet for bilen. 

Men det gjorde de! Og samlet sett viste undersøkelsen at CO2-utslippet ble redusert med et sted mellom 440 og 720 gram per dag for hver deltager som fikk støtte til å kjøpe elsykkel av kommunen. Helseeffekten på sikt kan ikke måles i tall, men det kan en jo tenke seg.

Nå er det ikke noen hemmelighet at Nettavisen har et elsk-hat-forhold til Miljøpartiet De Grønne og særlig til byråd Lan Marie Nguyen Berg. Men det mest alvorlige med denne typen oppslag er at Nettavisen likestiller forskningsbasert metode med hvilken som helst synsing over lunsjbordet. Det gjør Norge dummere, og den politiske debatten dårligere. 

Det fine med forskning er at både informasjonen, metoden, analysen og konklusjonene er åpent tilgjengelige og kan vurderes av andre forskere. Seriøse forskningsinstitutter som TØI har kvalitetssikring som en selvfølgelig del av arbeidet sitt, slik direktøren for TØI selv viser til. Dersom noen er i tvil om grunnlaget for konklusjonen i en undersøkelse, kan en offentlig kritisere og diskutere forskningens kvalitet. I stedet velger Nettavisen å så tvil om forskerens uavhengighet, på mildt sagt tvilsomt grunnlag.

Forskere kan selvfølgelig ha en mening om, og være opptatt av det de forsker på. Åpenhet om data og analysemetode og felles kvalitetskriterier er derfor viktige for å unngå at forskningen påvirkes av forskernes meninger. Holder ikke kvaliteten, så vil undersøkelsen, forskeren og forskningsmiljøet tape ansikt, og også redusere muligheten for nye prosjekter.

Une Aina Bastholm. Foto: Trond Lepperød/Nettavisen

Biologer er gjerne opptatt planter, dyr og mangfoldet i naturen, ingeniører er tilhengere av funksjonell bygging, og klimaforskere støtter gjerne klimatiltak. Kunnskap påvirker fokus og holdninger. Det skal vi ikke være redde for.

Uten å kjenne Fyhri og de andre forskerne i teamet bak rapporten om elsykkelstøtten, har jeg ikke vanskelig for å tro at de som transportforskere for lengst har oppdaget elsykkelens potensial for en god transportavvikling i byen. Mye tyder nemlig på at elsykler brukes av mange som ikke anser vanlige sykler som et reelt alternativ til bilen, og at elsykler bidrar til at folk øker sin sykkelbruk med mellom 12 og 18 kilometer per uke. At vi da også reduserer biltrafikken, er et pluss for fellesskapet. 

Mange lurer med rette på hva «det grønne skiftet» egentlig er. Oslos elsykkelsatsning viser hvordan det kan se ut når en løfter det fra festtaler til virkeligheten: En flytter på penger, en tilrettelegger for folk og næringsliv, og gjør det lettere å velge miljøvennlig. At Transportøkonomisk institutt fant ut at støtteordningen fungerte som den skulle, er derfor alle tiders. Ikke primært for byrådet, De Grønne eller forskerne, men for byens befolkning og Norges klimainnsats. 

Norge må reforhandle EØS-avtalen

Foto: Tonje Lavik

Av Johan Nicolai Hertzberg, 1. Nestformann i Oslo FpU

På Oslo FrPs årsmøte den 4. februar fikk Oslo FpU gjennomslag for å reforhandle EØS-avtalen.

EU er et politisk prosjekt på ville veier. Stadig mer makt overføres fra det norske folk til byråkratene i Brussel. Dette er et demokratisk problem.

EU bestemmer alt fra navn på melk til arbeidsinnvandring. Norge er en del av EU-prosjektet gjennom EØS-avtalen. Vi må godta alt EU sier, selv om Norge ikke får være med på å bestemme hva EU gjør. FpU mener det er på høy tid å reforhandle den omstridte EØS-avtalen.

Dette er et riktig og viktig valg. FpU mener norske velgere skal ha makten i Norge. Folkeavstemningen om Norges tilslutning til EU i 1994 ga et nei, og motstanden mot EU er større en noen gang.

Norge er også avhengig av en bærekraftig innvandring som ikke truer velferdsstaten eller norske verdier. I dag påvirker EUs feiltrinn det norske samfunnet. Det er urovekkende at flere partier, særlig AP, ønsker en ukontrollert innvandringspolitikk.

Norge har et akutt behov for å regulere arbeidsinnvandringen, som siden EUs utvidelser i 2004 har økt dramatisk. En Fafo-rapport slår fast at arbeidsinnvandring har ført til økt utnyttelse av arbeidstagere, og omtales som «ville vesten». Når sosial dumping er et utstrakt fenomen er det merkelig at Arbeiderpartiet nekter å ta tilbake kontrollen på innvandringspolitikken. Oslo FpU ønsker å sikre trygge arbeidsvilkår for alle arbeidstakere.

Et nei til dagens EØS-avtale er ikke å si nei til et europeisk samarbeid. FpU ønsker et internasjonalt samarbeid samtidig som vi ivaretar norsk suverenitet og norske interesser. Det er ingen tvil om at Norge kan samarbeide med andre land om internasjonale utfordringer, uten at Brussel bestemmer over landets lover og regler.

Frihandel med Europa er bra. Politisk overkjøring fra ikke-valgte byråkrater er skadelig. FpU mener det er mulig med fri flyt av varer, tjenester, kapital, og regulert arbeidskraft uten å ofre demokratiet.

Miljømyter for fall

Vi knuser noen myter om norske miljøspørsmål.

Av Christoffer R Klyve, konstituert leder i Framtiden i våre hender

Marit Arnstad

Marit Arnstad hisset seg nylig opp over debatten om bensinpriser og akket seg over «miljøeliten».

Begrepet «miljøeliten» bekrefter den retorikken som for tiden synliggjør likhetene mellom Frp og Senterpartiet. Teknikken er enkel: skriv ordet «elite» sammen med de man ønsker å angripe. Slik kan man avspore enhver viktig debatt.

Klimapanelet har gitt oss tyve år på å redde kloden. Da er det viktig at vi avkler de vanligste mytene og hersketeknikkene som brukes mot norsk miljøbevegelse. Vi har gått gjennom ulike debatter, og fire myter virker spesielt sentrale. Her kommer de i forkortet form, med våre svar: 

1) «Miljølobbyen har alt for stor makt». 

La oss starte med Marit Arnstads påstand over, som tydelig bekrefter slektskapet med Fremskrittspartiet. Hør bare hvor likt det er Frps Per Willy Amundsens uttalelse: «Dette er et knefall for den statsfinansierte miljølobbyen, og et svik mot Nord-Norge og den industrielle utviklingen av landsdelen» sa Amundsen da de rødgrønne ville vente med å lete etter olje i Lofoten.

Selv skulle vi ønske at miljøbevegelsen i Norge hadde en hånd på rattet når de store beslutningene ble tatt. Men ser en på de store veivalgene de siste tiårene, er det stort sett en historie om mange tapte slag. Med unntak av Lofoten-saken, som må kjempes på nytt hvert fjerde år, har oljebransjen fått fritt leide på norsk sokkel. 

Christoffer R Klyve

Norge klarer ikke å kutte i egne utslipp, utslippene fra biltrafikken går opp, og vi bygger stadig mer vei. Prisen på flybilletter er på et historisk bunnpunkt og motiveres til ytterligere vekst gjennom den særnorske taxfreeordningen. Samtidig når miljøbelastningen fra nordmenns forbruk stadig nye høyder.

Vi skulle ønske at miljøbevegelsen ble lyttet til oftere, men ser en på hvordan makten er fordelt i Norge i dag, er det våre motstandere som trekker i trådene og bestemmer kursen for samfunnet. 


2)«Norge er så lite, så det har ingenting å si om vi kutter utslipp».
Dette er en annen myte som repeteres ofte i norsk debatt. For eksempel ved Rögnvaldur Hannesson, professor emeritus, Norges Handelshøyskole i BT: «Hvis verden har et klimaproblem, er det ikke noe som et enkelt og meget lite land kan løse på egen hånd.»  

Det gir ingen mening å summere opp tall på nasjonsnivå i denne sammenheng. Her må vi også se på hvor mye hver og en av oss slipper ut. I snitt ligger en nordmann over dobbelt så høyt som gjennomsnittet på verdensbasis. Tar du med forbrenningen av oljen vi selger til utlandet, slipper Ola Nordmann ut 23,5 ganger mer enn gjennomsnittet. 

Dessuten kan norsk klimapolitikk på sitt beste få konsekvenser globalt. Elbilpolitikken er blitt et globalt fyrtårn, som gjør at bilbransjen nå lanserer sine heteste nyheter i Norge først. Vi kan være i ferd med å få til det samme innenfor ferge- og skipstrafikk.


3) «Oljefondet må ikke bli en brikke i et politisk spill for særinteresser».
Både sentralbanksjef Øystein Olsen og Siv Jensen har gjentatte ganger advart mot å bruke Oljefondet for å fremme «særinteresser».

Dette tar utgangspunkt i at oljefondets investeringer er i en slags «nøytral» posisjon så lenge det bare søker profitt. Men plasserer du penger i fossil industri som driver klimaendringene framover, i selskaper som bryter menneskerettigheter eller er tungt investert i palmeolje, har du valgt side. 

Du kunne nemlig valgt å la være å plassere pengene dine i en annen industri. Alternativer er det nok av! 
Hva verdens største fond gjør, er viktig. Det sender sterke signaler til et helt finansmarked. Det ser vi for eksempel på uttrekket fra selskaper i kullindustrien, hvor flere både norske og internasjonale aktører nå endrer sin praksis i tråd med Oljefondet. 

 
4)Miljøorganisasjonene er subsidiert av oljebransjen
Ola Borten Moe gjentok den gamle myten i et ferskt intervju til Teknisk Ukeblad (15.12.16): «Miljøbevegelsen i Norge lever på statstilskudd og verdier skapt av den næringen de kritiserer». Moe etterlater et inntrykk av at miljøorganisasjonene lever på statens nåde og ikke kunne klart seg uten. 

Sannheten er for eksempel at Greenpeace ikke mottar en krone fra staten, mens Framtiden i våre hender kun får om lag 25-30 prosent av inntektene våre fra staten, mens vi skaffer oss resten av midlene på egenhånd. Få av de store miljøorganisasjonene får så mye statsstøtte at de ikke kunne klart seg uten, ettersom alle også har solid annen finansiering fra privatpersoner eller næringslivet. 

Dessuten er det ikke slik at alle offentlige penger i Norge er oljepenger. Det meste av norsk verdiskaping, arbeidsplasser og skatteinntekter, kommer fra andre næringer enn olje og gass. 

Listhaug og media

Sylvi Listhaug intervjues av media. Foto: Justis- og beredskapsdepartementet/Flickr

Av Johannes Akkerhaugen

Nils Øy i Norsk presseforbund mener Sylvi Listhaug undergraver tilliten til de tradisjonelle mediene når hun velger andre mediekanaler enn pressen, når hun ønsker å få fram sitt og regjeringens syn på innvandring og integreringspolitikk.

Her må pressen og journalistene gå i seg selv. Det er ingen journalister som ikke har sitt eget politiske syn og hvilke blokk, borgerlig eller sosialistisk, de sympatiserer med. Derfor er det fristende som «uavhengig» journalist å farge oppslagene av Listhaug og FrP utfra sitt eget politiske ståsted.

Les også: Om Sylvi Listhaug og andre ulver

Skepsisen til journalistenes uavhengighet i politiske saker er derfor meget reell, da et stort flertall av journalistene, også i radio og TV, tilhører venstresiden i norsk politikk.

Johannes Akkerhaugen

For å få et større tillitsforhold til medienes journalister, må de opplyse om sine politiske preferanser og ikke gjemme seg bak at de er nøytrale i sine kommentarer.

Les også: Hvorfor stoler ikke folk på journalister?

Det er derfor bemerkelsesverdig at det er et borgerlig flertall på Stortinget i NRKs siste meningsmåling (18/1), og hvor FrP går fram med hele 21,6 prosent.

Dersom journalistene hadde fått bestemme, ville Stortinget sett ganske annerledes ut enn når alle velgere får avgjøre. Det kommer fram av årets medieundersøkelse, som ble presentert av professor Frank Aarebrot under Nordiske Mediedager i Bergen torsdag 11. mai 2016.

I undersøkelsen kommer det fram at om journalistene hadde fått avgjøre, ville Rødt hatt 12 mandater, SV 24 og AP 65 på Stortinget, mens FRP ville hatt 0 (null) mandater.

 

Det offentlige mot det norske folk

Foto: Erlend Aas/NTB Scanpix

Av Ola Berg Edseth, 2. nestformann i Oslo FpU

I lang tid har det offentlige vært sterkt representert i næringslivet gjennom selskaper som SAS, Telenor, Statoil. Samtidig har vi glorifisert eierskap i selskaper ved å omtale det som «arvesølv», uten å ha tenkt over konsekvensen det skaper i markedet. Offentlig eierskap kan hindre at nye bedrifter og arbeidsplasser skapes, fordi det er vanskelig å konkurrere mot statlige aktører finansiert av deres egne skattepenger.

Les også: Velferdsdestruktørene

Norwegian er et av selskapene som virkelig har fått kjenne på konsekvensene av statlig involvering i næringslivet. På 1940-tallet ble SAS opprettet og den norske stat gikk inn som en av de største eierne. Rundt 50 år senere ble Norwegian opprettet. De skulle konkurrere mot SAS på innenriksmarkedet, men opplevde raskt stor motstand fra Parat og flere politiske partier. Var ikke motstanden fra offentlige institusjoner nok, så valgte SAS, med statskassen i lommen, å dumpe prisene på de samme rutene som Norwegian fløy. Norwegian dundret i underskudd og det var en kamp om overlevelse. Til tross for de vanskelige årene til Norwegian, klarte selskapet å overleve og har opplevd stor vekst de siste årene, fordi de hadde et godt tilbud som folk ville ha. 

Les også: Les også: 5 grunner til at Miljøpartiet er en trussel mot folk flest

Eksemplet med Norwegian viser hvor ødeleggende og brutalt det kan være for entreprenører å konkurrere mot statlige aktører. FpU har derfor ingen forståelse for Arbeiderpartiet og venstresiden i norsk politikk som systematisk motarbeidet Norwegian i en oppstartsfasen og holdte på å ødelegge for rundt 6000 arbeidsplasser.

 

Ola Berg Edseth (Fpu) Foto: Tonje Lavik

Det er ikke bare Norwegian som har kjent på Arbeiderpartiet sin motarbeidelse, men også Oslos borgere. De siste årene har Oslo opplevd en enorm vekst i boligprisene og lite tyder på at prisstigningen skal stoppe. Samtidig som prisene stiger, fortsetter Raymond Johansen og Oslobyrådet å kjøpe eiendom. Nok en gang har mannen i gata lite å stille opp med når kommunen møter opp til budrunden med en feit lommebok fylt av skattepenger. Dette bidrar til å sette nye rekorder i kvadratmeterprisene og gjør det enda vanskeligere for ungdom å komme seg inn på boligmarkedet.

Les også: Kaster millioner etter elsyklister

Offentlig involvering i næringslivet er destruktivt for entreprenører og gründere som må ta kampen mot sin egen stat eller kommune. Vi må legge til rette for at det skapes nye bedrifter og flere arbeidsplasser. Kampen mellom SAS og Norwegian er like urettferdig som budrundene mellom Oslo kommune og boligkjøpere i hovedstaden. 
Det handler rett og slett om rettferdig konkurranse, noe både forbrukere og potensielle gründere vil tjene på. Derfor har FpU stanse kampen mot mannen i gata og det private næringsliv. 
 

Velferds-destruktørene

Kokkelaget fra Godt Levert med Ole Martin Alfsen i spissen serverte julelunsj for beboerne på Manglerudhjemmet. Foto: Paul Weaver/NA bIlder

Av James Stove Lorentzen (H), leder av Helse- og sosialkomiteen i Oslo

Byrådspartiene i Oslo med støtte fra Rødt bruker det retoriske grepet «velferdsprofitørene» i sin streben etter å bli kvitt kommersielle selskapers tilstedeværelse innen sykehjemssektoren, og for å redusere deres andel innen barnehagesektoren. Deres iver etter å hindre privat initiativ fører etter min mening ikke til et bedre tilbud for byens innbyggere. Tvert imot fører denne radikale politikken til et dårligere tilbud til de som trenger en støttende hånd fra det offentlig. Det fører til «velferdsdestruksjon»


Oslo kommune har i mange år hatt rammeavtaler med små lokale sykehjem utenfor byen. Disse ligger idyllisk til i landlige omgivelser kort vei fra Oslo. I Oslo kommunes pårørendeundersøkelser har disse kommet best ut over mange år. Derfor er det oppsiktsvekkende at byrådet nå velger å si opp avtalene med dem. Kirkens bymisjon har i mange år drevet St. Halvardshjemmet i Gamle Oslo. Det har i en årrekke vært et av de mest populære og veldrevne sykehjemmene i Oslo. 1. mars er det kroken på døra også for dem, fordi byrådet har valgt å si opp kontrakten, og ansatte mister jobben.  


Byrådet planlegger å legge ned flere sykehjemsplasser i Oslo, uten at det er i seg selv er dramatisk. Flere bor hjemme lengre, og Oslo har akkurat nå en overkapasitet. Derfor er det trolig riktig å legge ned plasser for å pusse opp eksisterende sykehjem og bygge nye slik at byen står godt rustet når etterkrigstidens store barnekull runder 80 år fra 2025. Men det at det er riktig å legge ned sykehjem er selvsagt ikke synonymt med at det er en god idé å si opp kontrakter med de beste.  Snarere tvert imot.

Les også: Her lager superkokkene mat for de eldre på sykehjem


Flere av sykehjemmene som i dag driftes av Oslo kommune har over tid kommet dårligst ut i pårørendeundersøkelsene. Noen av dem er ifølge byrådsavdelingen også direkte uegnet for drift grunnet kvalitet på bygningsmassen. Allikevel satses det videre på disse, samtidig som de mest populære sykehjemmene med private driftere mister kontraktene. Det gir ikke mening for andre enn politikere med røde ideologiske skylapper.

James Stove Lorentzen


Når byrådet nå bygger ned kapasiteten, bør de etter Høyres mening legge ned de som tilsynelatende sliter med drift og kvalitet og la de beste få drive videre. Alternativet er å gjøre som i forrige bystyreperiode, da vi konkurranseutsette driften av sykehjem som konsekvent lå nederst på pårørendeundersøkelsen.

Det viste seg å fungere svært bra. Vi ser at målt etter skår i pårørendeundersøkelsene klatrer de nylig konkurranseutsatte sykehjemmene oppover på listen. Det mest spektakulære eksempelet er det mye omtalte Manglerudhjemmet. Noe som beviser at det er hold i det gamle ordtaket om at nye koster feier best.  

Les også: Her får demente spabehandling på sykehjemmet


I Høyre vektlegger vi kvalitet på tilbudet. Enkelt sagt vil vi at bestemor skal ha det best mulig i sine siste dager og måneder. Byrådet, med Arbeiderpartiet i spissen, er mest opptatt av at bestemor skal bo kommunalt. Rekommunalisering og oppsigelser av avtaler med velfungerende private institusjoner er velferdsdestruksjon. For å møte pårørendes forventninger til eldreomsorgen i en snart kraftig økende eldrebefolkning må vi ta alle gode krefter i bruk og her spiller de private en viktig rolle.

Byrådet er gissel for Rødt og SVs ekstreme motstand mot alt privat, det er synd og til syvende og sist er borgerne taperne.

Oslo trenger mange flere barnehageplasser

Oslo 20150309.
Kunnskapsministeren vil at alle barnehagebarn skal få gjøre som Anneli og Emma - utforske og leke seg med naturfag og matematikk. Her undersøkes glitter og gjennomsiktige gummikuler gjennom mikroskop i Espira Spirea kunnskapsbarnehage på Økern i Oslo.
Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
Bildet av Anneli og Emma er tatt i Espira Spirea kunnskapsbarnehage
på Økern i Oslo i 2015.

Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
 

Av Jens Schei Hansen,
kommunikasjons- og organisasjonsdirektør i Espira

Vi i Espira registrerer at vi høyst ufrivillig har blitt en del av den politiske debatten som nå pågår i Oslo kommune. Debatten gjelder hvem som skal drive nye barnehager i byen.

For å tilfredsstille Rødt har Arbeiderpartiet gått med på å lage et kunstig skille blant private aktører, nemlig det de kaller «ideelle» og «kommersielle» aktører. Barnehagelovens forskrift om finansiering av barnehager, som vi forholder oss til, har ikke dette skillet. I loven brukes kommunale og ikke-kommunale barnehager.

Arbeiderpartiet var høsten 2015 såpass bevisste i gjerningsøyeblikket at de tok forbehold om at avtalen med Rødt var lovlig. Det var avtalen ikke, noe kommuneadvokaten konkluderte med etter seks måneders arbeid. Nettavisen lagde da følgende sak:

Les her: Nytt mageplask for byrådet

Hva som har skjedd etter det er litt uklart for oss, men en ny avtale med Rødt har tydeligvis satt punktum for videre pragmatisk tilnærming til byens barnehageutfordringer.

Vi i Espira tok innover oss kommuneadvokatens konklusjoner og den påfølgende orientering om denne vi fikk av AP-byråden på møte 12.5.2016, og har etter dette  inngått avtale om å bygge de to nå omtalte barnehagene på Økern og Hasle i Oslo.

Dette er barnehager som Oslo kommune har krevd gjennom  rekkefølgekrav at utbygger skal få på plass. Kravet ble gjentatt av byråd Tellevik Dahls avdeling i januar og oktober 2016 i forbindelse med rammetillatelser. Hennes avdeling ble sågar forespurt flere ganger av utbyggerne våren 2016 om Oslo Kommune ønsket å bygge barnehagene selv. De tok seg ikke engang bryet med å svare.

Vi driver 93 barnehager i 44 kommuner, og vi har aldri opplevd maken. Vi har god erfaring med at vi og andre private aktører blir sett på som en del av løsningen, ikke en del av problemet, også i alle AP-styrte kommuner der vi er tilstede.

Men ? de store taperne i Oslo-saken er småbarnsforeldrene på Økern og Hasle. AP-byråden forsøker så godt hun kan å stoppe Espira-barnehager som er under full planlegging. De vil ha egen styrer (noe mange av Oslo kommunes barnehager ikke har) og sterkt fokus på våre satsningsområder realfag, språk og bevegelse. Vi samarbeider blant annet med Forskerfabrikken og flere anerkjente professorer innen språkutvikling og barn og motorikk, for å gi det beste tilbudet til barna. Barnehagen vil være fullkostbarnehage med egen kokk, og en egen matsal, der barna vil bli tilbudt god, sunn og næringsrik kost. Vi garanterer høy pedagogdekning med god oppfølgning av ledere gjennom eget lederutviklingsprogram

Byråd Tone Tellevik Dahl har selv sett hva vi kan tilby, da hun åpnet to av våre barnehager høsten 2016, og skrøt av hvor bra de er.

Les her: Rødt vil ikke støtte byrådet hvis kommersielle får barnehage-ja

Det store spørsmålet småbarnsforeldre i området lurer på er sikkert hva slags tilbud vil de få om AP lykkes med å hindre disse barnehagene? Byråden snakker om 3000 plasser og om å øke kapasiteten i kommunal regi. Men vil hun bygge disse barnehagene? Eller skal barna bli skysset til en annen del av byen? Eller skal hun bygge en annen barnehage? Skal de ha egen styrer? Skal de ha egen kokk? Kan hun vise frem planene? Vi er i full gang med planleggingen. Arkitekter, byggingeniører og pedagoger jobber for fullt med å få disse barnehagene på plass. Barnehagene planlegges i detalj  for at barna i området skal få en fantastisk start på livet. Det er vår oppgave.

Nå håper vi at fornuften seirer og at ikke AP-byråden i sin iver etter å administrere Rødts politikk gjør framtiden mer usikker for småbarnsforeldrene på Økern og Hasle.

Så registrerer vi at det trekkes opp om vår driftsform bidrar til at offentlige tilskudd kommer barna til gode. Det kan vi bekrefte at de gjør. Espira er et norskregistrert selskap som skatter til Norge. Vår eier er svenske AcadeMedia, som skatter til Sverige. Hva vi kan bruke penger på er regulert gjennom forskrift til Barnehageloven. Oslo Kommune er tilsynsmyndighet for denne, så de har full kontroll over at tilskuddene går til det de er ment for. Men ja ? vi forsøker å gå med overskudd slik at vi kan satse på kvalitet, drive systematisk kompetanseutvikling for de ansatte og sørge for nødvendig vedlikehold av våre barnehager. Vi har aldri registrert at Oslo kommune har noe å utsette på våre barnehager eller hvordan de drives.

En del av denne saken handler om juss, vi er uenige i begrunnelsen for avslaget og har påklaget dette til Fylkesmannen. En del handler om politikk, det holder vi oss stort sett unna. Men dette burde handle om å gi et godt tilbud til barn og småbarnsforeldre.

Da «den grønne reisen» endte midt i en muggost

Søppelet har rent over etter at Veireno overtok ansvaret, her fra en bakgård sentralt i Oslo.

Av Bente Lund, jurist og Master of Science in Communication, London School of Economics and Political Science

I vårt lille land finnes det et bittelite parti som heter Miljøpartiet De Grønne. Partiet vil ha oss med på en grønn reise til ukjent destinasjon, og på turen kan vi knaske gulrøtter mens partiledelsen vurderer om reisen går enda bedre hvis vi også får røyke litt cannabis.

Underveis på turen kan vi bytte til oss ting som andre har laget med ting vi har laget selv, og reisen ender antagelig ikke før vi får tildelt kvoter for hvor mye CO2 hver av oss kan puste ut i løpet av en dag. Ja, det siste vet vi jo ikke helt om det kommer til, men det hadde ikke forbauset så mange av oss om det bittelille partiet foreslo noe sånt.

Les også: 5 grunner til at Miljøpartiet er en trussel mot folk flest

MDG mener at vi ikke blir lykkeligere av å ha to mobiletelefoner og den slags, og vil jobbe for at vi skal ha færre ting og mere tid. Vi skal tilbake til byttesamfunnet så vi kan fokusere på de viktige tingene her i livet, og MDG kommer nok snart til å fortelle oss hva de mener er aller viktigst. Det eneste vi vet allerede nå er at lav effektivitet i veinettet - og dermed i resten av landets produktivitet - tydeligvis inngår i målbildet.

Les også: Oslo bruker 685.000 kroner på gransking av søppel

MDG mener at den grønne reisen går raskest hvis de forbyr ting, og noe av det eneste de ikke har forbudt i disse dager er søppeltårn og muligheten til å tjene seg søkkrik på ikke å oppfylle renovasjonskontrakter. Sammen med resten av byrådet kunne MDG krevd dagbøter for hvert eneste kålhode som ligger på gatene rundt Grunerløkka, men noen inndrivelse blir det altså ikke. Risikoen for å provosere frem en konkurs uten at noen kan ta over er så stor at det i stedet opprettes lokale komposthauger midt i bybildet. -Og at det ikke er noen som fjerner søppelet uansett akkurat nå spiller visst liten rolle for handlekraften her.

Innlegget fortsetter under bildet. 

Bente Lund

Les også: Om Sylvi Listhaug og andre ulver

Dette handler om en kontraktør som har tatt seg vann (eller i dette tilfellet søppel) over hodet. Når sånt skjer må det være vilje og evne til å kreve kontrakter oppfylt etter sitt innhold, og man kunne jo sett for seg at dagbøtene eksempelvis ble brukt til miljøtiltak som ikke handler om muggdannelse i Oslo sentrum. Men da måtte jo sånne hensyn vært en del av den grønne reisen - og det er de kanskje ikke.

Hadde MDG fått det helt som de ville så hadde vi faktisk målt «Brutto Nasjonal Lykke» i tillegg til Brutto Nasjonalprodukt. «Brutto nasjonal lykke» er en målestokk som MDG har hentet fra et land som det selvsagt er veldig naturlig å sammenligne oss med; nemlig Bhutan. Det er kanskje derfra de også henter ideer om at hest og kjerre fortsatt bør være det foretrukne transportmiddelet, men å tenke sånn blir selvsagt spekulasjon.

-Og akkurat nå er det nesten litt synd at det ikke ble flertall for å innføre «lykkemålestokken». Særlig følbare utslag ville man nok fått hvis man testet lykkefølelsen i Vestkorridoren og blant alle som mister tid på jobb og med barna sine fordi det er noen som vil ta dem med på en grønn reise. For den grønne reisen har ledet oss rett inn i en muggost i et søppelrom i Oslo et sted, så det føles langt mer nærliggende å innføre en målestokk som tester hvor mange som egentlig finner det naturlig at vi snart må kjøpe oss hester for å komme oss på jobb.

Påtatte politiske analfabeter

Skjermdump fra Mette Hanekamhaugs blogg

FrP gjør det igjen. Slenger om seg med velmente, men lite gjennomtenkte forslag som skaper store problemer for tusenvis av mennesker. En må spørre seg selv når partiets barnesykdommer skal forsvinne og ansvarlighet ta over...

Av Adam Tumidajewicz, nestleder Oslo MDG og Kjartan Sverdrup, talsperson Buskerud MDG

Vi leser det siste innlegget på Mettes blogg med et ironisk glis. Tenk at en tidligere stortingsrepresentant med stolthet avviser andres politikk mens hun innrømmer å ikke ha satt seg inn i den. Hanekamhaug har en unik evne til å se ting i en fordummende svart/hvitt, som er påfallende, all den tid lufta i Oslo i dag går i femti nyanser av grått. Dette kan vi takke atten år med mislykket samferdsel- og bypolitikk fra bl.a. FrP for.
 

Noen ganger blir opposisjonspolitikere til politiske analfabeter med vilje. Retorisk spør de seg selv de dummeste spørsmålene, og svarer med enda tettere svar. Som hvilke dispensasjonsordninger vi skal få for politifolk. Når en tidligere stortingspolitiker spør om ikke et tiltak for å redde byen fra å bli omsvøpt i giftig gass vil hindre politiet fra å gjøre jobben sin, da snakker vi analfabet med vilje.
 

Les også: Dieselbilforbud er latskapspolitikk

Hver gang en politiker spør slik, gjør de det med temmelig god viten om at det ikke er slik det funker. Det finnes faktisk dyktige etatsfolk, rådgivere og forskere. Disse jobber sammen med våre fornuftige folkevalgte, som tar hensyn til storsamfunnet og vårt felles livsgrunnlag. Det styres av lovene i landet vårt - vi har lover som går over hundre år tilbake som hindrer samfunnet fra den totale kollaps som en enkelt FrP-rabulist sin vilje ville medført. Du vet, den frykten du kjenner i magen når du tenker deg verdenssamfunnet som Trump vil ha. Den slipper vi her i Norge siden Trygg Styring er noe vi alle (bortsett fra enkelte i FrP) er enige om vi vil ha.
Har virkelig Hanekamhaug så liten tro på sine medborgeres evne til omtanke og empati at hun ikke tror folk vil la bilen stå med mindre Oslo blir en midlertidig anti-dieseldreven politistat?
 

Les også: Frp: - Avblås dieselforbudet nå

Innlegget fortsetter under bildet. 

Adam Tumidajewicz, nestleder Oslo MDG og Kjartan Sverdrup, talsperson Buskerud MDG

MDG tenker trygghet når været og regjerende makters politikk tvinger oss til å håndheve dieselforbudet. Ifølge folkehelseinstituttet dør det 185 mennesker hvert år i Oslo på grunn av luftkvaliteten,  så la oss gjøre et tankeeksperiment. La oss tenke oss at dieselkjøringa vil være begrenset i to dager. Diesel og NOx er langt ifra den eneste faktoren, men om vi skulle forenkle det, kan vi regne oss frem til at vår felles innsats disse to dagene kan redde ett av disse 185 livene. Er ikke det litt interessant å tenke på? Flere hundre tusen mennesker som samles om å redde livet til en enkelt person. Og alt som kreves for å redde et liv, er et par bussturer og litt storsinnet tålmodighet.

Det snakkes om å hjelpe folk der de er. Hjelp Oslo! Gjør din del av innsatsen, da vel! Vi elsker denne byen, og vi vil gjøre det vi kan for å gjøre den levelig for alle - både barnefamilier som tvinges til å bruke bil og de som ikke føler at de lever før de har sykla låra fulle av melkesyre. En ting vi alle har til felles, er at vi gidder.

Les også: Straffer dieselbil-kjøperne som fulgte politikernes råd

I mellomtida er det bare flaut å lese argumentasjon fra latskapens høyborg, skrevet fra bunnen av popcornbegeret. Det er mye i politikken som gjør oss forbanna, men selvberettiget latskap er noe av det verste. Slutt å bruk at du ikke gidder som et politisk argument. Det er ikke et argument. Det er politisk analfabetisme. Imponerende at Hanekamhaug klarer å forfatte et helt blogginnlegg i den tilstanden. Det skal hun ha!

Et folkeopprør på gang

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Trygve Slagsvold Vedum, leder i Senterpartiet. Foto: Senterpartiet

Den nasjonale politikken begynner virkelig å bli spennende når det er et knapt svangerskap igjen før valget i september. Om 237 dager er det antakelig klart hvem som skal styre Norge de neste fire årene.

Av Ove Mellingen, sjefredaktør i Telemarksavisa

Det er store ting som rører seg. Det ble kjent i starten på helgen at Senterpartiet nå får ganske elleville 29.5 prosents oppslutning på partibarometeret for Hedmark. Til sammen har Senterpartiet og Arbeiderpartiet 69,3 prosent oppslutning i dette fylket.

Venstre, på sin side, der mange mener Trine Skei Grande har herjet med vårt politiske system i det siste, har fått svar på tiltale. De er under sperregrensen nasjonalt og i Hedmark har Venstre nå 2.3 prosents oppslutning.

Innlegget ble først publisert i TA.

Og de som lurer på hvorfor dette skjer, spesielt med Sp, er det ikke særlig vanskelig å peke på svaret. Den ødeleggende sentraliseringen som rir landet, med påfølgende avfolkning, er i ferd med å vekke til live et folkeopprør som vil ryste det parlamentariske Norge om det står seg åtte-ni måneder til.

Så derfor ser man at motkreftene, altså de som står for denne sentraliseringen, nå prøver å dikte inn verst mulige egenskapene i Sp.

En av de verste til å hakke på  Senterpartiet er Høyres stortingsrepresentant Hårek Elvenes. Han er svært indignert over Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum og antakelig Senterpartiets framgang. Han sier til VG:

- Ordbruken hans er splittende. Han dyrker motsetninger og setter nordmenn opp mot hverandre. By mot land.

Elvenes mener, muligens, at alle burde bare sitte helt i ro og se at Høyre og Frp, med Venstre som haleheng, avfolker distriktene våre, legger ned bygd etter bygd.

De færreste tør å si det høyt, men jeg har også registrert at flere prøver å pådytte alt fra Trump-stempel til kvasi-fascistiske merkelapper som Le Pen og Sverigedemokraterna på Senterpartiet.

Det er, med lite respekt å melde, helt urimelig og bare tøv.

Innlegget fortsetter under bildet. 

Ove Mellingen, sjefredaktør i Telemarksavisa

Det finnes sikkert både nasjonalister og rasister i Sp, men de finnes i alle partier, så å prøve å stemple distriktsopprøret i Norge fascistisk er rør. Derimot så gjør den tempererte elite i Oslo, uavhengig av hvilke parti de tilhører, lurt i å ta disse signalene på alvor.

Den ene «reformen» etter den andre, og det er god grunn til å skrive reform i anførselstegn, den ene etter den andre er direkte distriktsfiendtlig.

Enten vi snakker om det store bedraget som ligger i det de ufattelig nok kaller «Nærpolitireformen», som handler mye om å legge ned polititilbudet og fjerne gode arbeidsplasser fra hele landet, det handler om kommunereformen, der statsråd Sanner kjører på og gjerne gir blaffen i folkeflertallet. Det kan også handle om  sykehusreformen. Problemet er at konsekvensene, nesten alltid, fører til at man svekker våre distrikter. Man svekker det meste annet enn de store offentlige «klyngene» i Oslo med departementer og direktorater, som eser ut bemannings- og kostnadsmessig.

Les også: Senterpartiet vil bruke 500 millioner mer på lokalsykehus

Spørsmålet er om flere av de andre partiene ser denne bevegelsen. For mange i Norge er det kanskje det viktigste verdispørsmålet i vår tid. Skal vi opprettholde bosetting, trivsel og framtid for hele landet, eller skal vi det ikke.

Årsaken til at en tredjedel av velgerne i Hedmark vil stemme på Sp er at de vil kjempe for hjemstedet sitt. Mer komplisert er det ikke. Og det er en kamp som er vel verdt å ta.

Å kjempe for våre bygder er ikke å rope «ulv-ulv».

Innlegget ble først publisert i TA.

Erna og Jonas - på og under isen

Av: Bente Lund, jurist og Master of Science in Communication, London School of Economics and Political Science

For noen dager siden gikk Meryl Streep rett i strupen på Donald Trump under Golden Globes. Indirekte sa hun at han er en fæl fyr som rakker ned på andre på de mest uanstendige måter. Donald svarte med å bruke Twitter til nettopp å rakke ned på Meryl på en meget uanstendig måte.

Donald har kanskje en god politisk plattform, men det glemmer man jo fort når ingen har satt barnesikring på Twitterkontoen som han er mest glad i å bruke om natten. Uten politiske rådgivere tilstede. For om natten blir Donald en litt sur 5-åring som man får mest lyst til å sette i skammekroken.

LES OGSÅ: Trump svarer "Hillary-elskende" Meryl Streep

LES OGSÅ: Golden Globe vert med spark mot Trump

I Norge en uke før the Golden Globes var Jonas Gahr Støre på frierferd i VG Helg. Han isbadet og blåste hubba bubba-bobler, mens han så akkurat så forpint ut som man gjør når kroppen går i sjokk under isen. Støre uttalte at han er klar til å bli statsminister, og det tok cirka to minutter fra avisen var publisert til Twitter og Facebook kokte over av kommentarer om hvor utrolig små hubba bubba-bobler han klarte å blåse.

Støres manndom var dermed effektivt sablet ned - man kan ikke ha en statsminister som ikke kan blåse bobler - og det er vanskelig å forstå hvorfor han i det hele tatt måtte vise oss det. Det var altså ikke nok at ytringsfriheten krympet seg i hans blotte nærvær - for krympet gjorde resten av han også.


Vår nåværende statsminister ble samtidig avbildet mens hun prøvde seg på skøyter i Spikersuppa. Eller nei, hun ble ikke det - men det er det hun pleier å gjøre på denne tiden av året. Da kommer det ofte et bilde av Erna - lett skjev i skjæret - mens hun smiler og lener seg på mannen sin som støtter henne rundt på isen.

Alternativt så får vi i denne folkelige delen av valgkampen komme hjem på kjøkkenet hennes. På kjøkkenet til Erna er det rotete, og det kunne vært et hvilket som helst hjem hvor en mann har hovedansvaret for ryddigheten (sorry - det siste mente jeg ikke, men det falt så naturlig å skrive det:). Jeg vet ikke hvem det er som tenker at denne PR-kampanjen er smart, men det er betimelig å spørre hvem det er som tror at det akkurat er Erna på isen som tipper valget i Høyres favør?

Og bare for å ha sagt det - folkelighet kan jo være en fin ting. Til og med statsledere har feil og mangler. Selvsagt. Men den andre siden av mynten er jo at vi som folk må ha noen samlende ledere som vi kan se opp til og beundre. Dette er grunnen til at ledere i det gamle Kina og Japan ikke engang viste seg for folket. Istedet ble de båret gjennom folkemengdene skjult bak tunge forheng. De skapte en myte som var så sterk at den fikk et eget liv, en egen kraft, som de dro nytte av. Sånt driver ikke norske politikere med i særlig grad, men de burde ihvertfall hente frem lightversjonen av det.

Nå vil vi selvsagt gjerne se våre statsledere, vi da. Det er jo ikke det som er problemet. Nei, problemet er at folkeligheten går på bekostning av det vi i det minste trenger å tro om våre ledere.

Anita Krohn Traaseth gikk i samme fellen med Instagramkontoen og bloggingen sin. Vi trengte rett og slett ikke å vite alt om henne; tvert i mot. Og takk og lov så fikk noen sveivet henne inn så det nå er færre Trump-lignende fremstøt fra hennes side.

We could go on and on om ulike ledere her, men poenget er at skyteskiven blir så stor når man åpner seg for mye. Backlashene står i kø når man såkalt skal "ned på grasrota" for å sanke stemmer. Kanskje vi skulle snu trenden litt vekk fra "overfolkelighet" til myte igjen.

"Keep the myth and we will keep the faith."

Følg Bente Lund på Twitter her.

Skal ikke lønne seg å jukse

Av: Mazyar Keshvari, innvandringspolitisk talsmann i FrP

Ap, Sv, V, Sp og MDG legger nå opp til falske forhåpninger for personer som har jukset seg til et norsk statsborgerskap. De foreslår at alle saker knyttet til tap av norsk statsborgerskap skal behandles av domstolene, noe som vil kreve betydelig mer tid og ressurser enn dagens ordning. Og signaleffekten av forslaget er ikke til å misforstå: Selv åpenbar juks og svindel skal ikke få en rask og resolutt behandling, men gå igjennom en svært tid og ressurskrevende rettsprosess.

LES mer: Vil nekte UDI i å trekke tilbake statsborgerskap



 

Det er siden 2012 vært 135 personer som har fått tilbakekalt sitt norske statsborgerskap. UDI opplyste i desember 2016 at de for tiden vurderte å tilbakekalle norsk statsborgerskap i ca. 500 saker. UDI sitter med fakta i saken, og er egnet til å fatte vedtak om tilbakekall av statsborgerskap i saker hvor det er avdekket juks.

LES også: Flere hundre kan miste statsborgerskapet

Å få et norsk statsborgerskap skal henge høyt, og de som har jukset seg til statsborgerskap skal selvfølgelig miste det. FrP mener at folk som lyver, jukser og svindler norske myndigheter og på den måten bevist jukser til seg norsk statsborgerskap, skal fratas dette når det oppdages. Det gjøres gjennom et samarbeid mellom Utlendingsdirektoratet(UDI) og politiet, hvorpå UDI fatter et vedtak om tilbakekall av statsborgerskap dersom det er avdekket juks. Personen(e) det gjelder får god tid til å legge fram sin sak, og kan senere også anke saken til både utlendingsnemnda og domstolene. Dermed er rettsikkerheten til den enkelte ivaretatt. Derfor er det unødvendig å belaste domstolene og norske skattebetalere med mange millioner kroner i ekstrakostnader for å behandle absolutt alle saker om inndragning av statsborgerskap. Konsekvensene vil også være alvorlig for bekjempelse av annen kriminalitet da domstolenes ressurser bindes opp til å behandle disse sakene fremfor andre.

Nok en gang i nok en sak viser de øvrige partiene med Ap i spissen at det er en enorm stor sprik mellom retorikk og politikk. Når det passer seg så hevder de at det er viktig å bekjempe misbruk av asylordningen og at ingen skal kunne jukse seg til opphold. Men i realiteten så legger i sak etter sak opp til at man gir signaler om at juks å svindel enten får mildere reaksjoner, eller gjør det så kostbart, krevende og vanskelig for myndighetene at flere juksere enn nødvendig slipper unna.  

 

Avtalen med Kina: Et diplomatisk mesterstykke?


 
I to døgn har jeg forsøkt å fordøye felleskommunikeet mellom Norge og Kina om normalisering av de diplomatiske forbindelsene. Da statsminister Erna Solberg og utenriksminister Børge Brende slapp nyheten, ble de fleste tatt på sengen. Få om noen hadde trodd at en normalisering var så nær forestående.
 
Av Torbjørn Færøvik, forfatter og Kina-ekspert
 
 
Reaksjonene på kunngjøringen har vært blandede. Norske næringslivsledere er naturligvis fra seg av lykke. Gustav Heiberg forteller til Dagens Næringsliv at han ble så glad at han hoppet i taket. I en årrekke har Heiberg og andre reist til Kina med skylapper for øynene. De har det samme tunnelsyn som fortidens m-l-ere og evner bare å se det de vil se. Heiberg har for øvrig egne næringsinteresser i Kina og har i årevis stått på god fot med diverse kinesiske ambassadører i Norge. "Har du vært involvert?" spør DN. «Indirekte,» svarer han. «Jeg har hatt veldig mye å gjøre med den nye kinesiske ambassadøren i Norge.»
 
Også på Stortinget ble nyheten hilst med tilfredshet, skjønt Venstre og SV uttrykte visse reservasjoner. Flere Oslo-aviser minnet om at den enighet som er oppnådd, ikke må føre til at Norge blir spakere i sin kritikk av Kinas brudd på menneskerettighetene. Ellers hadde de lite å by på. Aftenpostens Harald Stanghelle, som stort sett har ført en skarp penn overfor Kina, overrasket mange med en uvanlig tam kommentar med overskriften «Den lange marsjen»: «Børge Brendes kinesiske gjennombrudd er ikke et knefall for uakseptable krav. Derfor er det en viktig seier for politisk fornuft.»
 
Stanghelle tilføyer:
 
«Felleserklæringen er holdt i et språk som er full av respektfull anerkjennelse av Kinas situasjon og politiske utviklingslinje. Slikt kan nok alltid problematiseres, men det har lenge ligget i kortene at dette var en nødvendighet hvis Norge ønsket seg inn i den kinesiske varmen. Det ubesvarte spørsmålet er selvsagt hvordan Norge vil opptre når vanskelige menneskerettighetsspørsmål dukker opp.»
 
Ja, nettopp det.
 
Innlegget fortsetter under bildet. 
OSLO 20121128.Torbjørn Færøvik vant Brageprisen 2012 i klassen sakprosa med boken Maos Rike, en lidelseshistorie, i Gamle Logen i Oslo onsdag kveld. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Torbjørn Færøvik vant Brageprisen 2012 i klassen sakprosa med boken Maos Rike, en lidelseshistorie. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
 
Dagen etter intervjuer Aftenposten professor Stein Ringen ved Oxford-universitetet. Ringen er internasjonalt kjent som en fremragende Kina-ekspert og forfatter av en kritikerrost bok om kinesisk politikk. «Avtalen er rett og slett ydmykende,» sier han. Han peker særlig på avtalens punkt 3, hvor Norge går svært langt i å imøtekomme Kinas krav. Som det står: «(Norway) ? attaches high importance to China?s core interests and major concerns, will not support actions that undermine them, and will do its best to avoid future damage to bilateral relations.»
 
 
Sett fra norsk side bør det ikke være noen tvil om at dette er avtalens svakeste punkt.
 
Styreleder William Nygård i ytringsfrihetsstiftelsen Norsk PEN er også fortørnet: «Det jeg i størst grad legger merke til, er at menneskerettighetene ikke er nevnt med ett ord, til tross for at Kina jo har signert FNs mennerettighetskonvensjon. Det er en hovedsak jeg ville forventet å se i en tekst som denne.»
 
Også dette er en viktig påpekning. Avtaleteksten er kjemisk fri for prinsippet om gjensidighet. Vi leser at Norge kommer Kina i møte, men teksten forteller oss ikke hva Kina ofret for å komme til forståelse med Norge. Ingenting, kanskje? Avtalens punkt 3 minner meg om eleven som må stå skolerett for sine synder. I ærbødige ord og vendinger kryper det offisielle Norge til korset fordi Nobelkomiteen var så frekk å gi fredsprisen til Liu Xiaobo.
 
Avtaleteksten sier ingenting om hva som er Kinas «core interests and major concerns». Spurte Brende sin kinesiske motpart om hva disse er? Dette er jo et springende punkt. 
 
De fleste som følger med i kinesisk politikk, vet at Kina har flere «kjerneinteresser», som disse seks:
 
1. At kommunistpartiet skal styre landet i all overskuelig fremtid.
 
2. At partiet har rett til å slå ned enhver opposisjon for å beholde sitt maktmonopol.
 
3. At Kina gjør krav på 85-90 prosent av Sørkinahavet, stikk i strid med territorialkravene til flere naboland og en fersk dom i Haag.
 
4. At Kina betrakter menneskerettighetskritikk som «innblanding i indre anliggender».

5. At Kina betrakter Dalai Lama, fredsprisvinner fra 1989, som en kriminell, og at alle land, også Norge, plikter å nekte ham adgang.

6. At Kina betrakter Liu Xiaobo, fredsprisvinner fra 2010, som en kriminell og at han derfor skal sone bak lås og slå. 
 
Nå lover altså Norge å ikke utfordre Kina på disse punktene. Tenk om den norske regjeringen hadde inngått en tilsvarende avtale med Putins Russland? Da skulle det ha blitt ramaskrik, og Aftenposten ville ikke ha vært nådig i sin kommentar. 
 
Inngåelsen av avtalen i Beijing ble så vidt jeg forstår feiret med skåltaler og gjensidig smiger. Etterpå kunne Brendes kinesiske samtalepartnere smile hele veien tilbake til partihovedkvarteret. Global Times, en regjeringstro kinesisk avis, fastslo dagen etter at Norge har lært en lekse. Med sine «fire millioner innbyggere» hadde det lille landet på den andre siden av kloden forsøkt å sette seg opp mot Kina - 1,4 milliarder mennesker. Det måtte naturligvis gå galt.
 
Slik endte altså denne seksårskrigen, som enkelte ? uforståelig nok ? har utropt til et «norsk diplomatisk mesterstykke».

Liberalistene: Når 68 prosent ikke liker deg

Liberalistenes landsmøte 2016, med partileder Arnt Rune Flekstad og nestleder Roald Ribe i front. Foto: Liberalistene.


Av: Ole T. Hoelseth, medlem av Liberalistene

Torsdag publiserte Nettavisen, som første av større medier, nyheten om at partiet Liberalistene blir et registrert parti. Samtidig deltok over 40.000 mennesker i en meningsmåling hvor 68 prosent svarte at vi har et «totalt uansvarlig program». Det haglet med kommentarer og ingen av dem var likegyldige, for å si det sånn.

Hvorfor er det kontroversielt å starte et parti som profilerer seg som tilhenger av Kardemommeloven i 2016? «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.»

Ole T. Hoelseth Foto: Privat

Svaret ligger i at vi er det eneste partiet som vil nedlegge velferdsstaten. Om ikke det slo knock out på leserne, så satt ordene «fjerne kongen» og «liberalisere narkotika» resten i sjokk.

Selv trodde jeg liberalismen i Norge var stein død. Ødelagt av mediene, anført av NRK, som vinkler alle saker i retning av at bare staten og skattebetalerne kan løse alle problemer.

Les: «Trodde ikke det var mulig med et mer virkelighetsfjernt parti enn MDG»
 

Alle åtte stortingspartier er i store trekk enige om å hente inn omtrent samme mengden penger i skatter- og avgifter, og sloss om hvem som er best til å fordele dem. Det siste er pussig, for de arver alle det samme byråkratiet når de får makt. Derfor er det litt rart å observere at stortingspolitikerne nesten virker troende i forhold til alle de forandringene de skal få til.Men la oss snu på det: Hvorfor har Liberalistene, siden starten i oktober 2014 fått nesten 2.000 betalende medlemmer, dannet 19 fylkeslag og har Norges tredje mest aktive Facebookside blant politiske partier? Med dagens vekst passerer vi partiet Rødt i god tid før valget i antall medlemmer, og vi er i dag desidert størst av partiene blant «Andre» på meningsmålinger. Og hvorfor svarte 32 prosent at vi har noen gode idéer eller «har et strålende program»?

For meg startet det hele i 1971, det er i hvert fall det året jeg kan huske. Min far var såkalt «hundegutt» - en venn av en kenneleier ved navn Anders Lange - og vi besøkte ham ofte. Lange stiftet som kjent ALP, som siden ble FrP. Jeg har tålmodig fulgt med FrP siden, i den tro at partiet, når partiet endelig kom til makten, skulle det redusere «skatter, avgifter og offentlige inngrep». I 2015 ble jeg valgt inn som representant for FrP i Sandefjord kommunestyre med det personlige slagordet «Av meg får du ingenting» og fikk tredjeflest slengerkryss.

6. oktober i år hadde jeg fått nok. FrP og Høyre har ført oss inn i en ulykke våre barn vil slite med i mange år fremover. De har økt de offentlige utgifter til et uakseptabelt nivå, ikke bare midlertidig for å dempe ledigheten, men har iverksatt en mengde irreversible vedtak, som for eksempel pensjonsforhøyelser. De vil aldri få redusert noen utgifter i Norge. Det kan virke som Siv og Erna har røkt ett eller annet vi i Liberalistene ønsker å legalisere. Å komme lenger vekk fra klassisk liberalisme enn dagens FrP og Høyre er fysisk umulig.

Les: Liberalistene vil fjerne velferdsstaten, avvikle gratis skole og åpne for fri innvandring

Med dagens fart er oljefondet brukt opp i 2042 og alle skatte- og avgiftslettelser er finansiert ved å tappe det. Jeg ser på arbeiderpartifolk som mer rettskafne. De tror virkelig staten kan løse alt bare den får forsøke litt til og får litt mer penger, mens høyresiden mest fremstår som lystløgnere hvis mål er å kjøre sorte limousiner.

Min glede var stor da jeg kom inn i Liberalistene og oppdaget at partiet er langt fra utbrytere fra høyresiden. Dette er en gjeng med snittalder på rundt 30 år, som har engasjert seg fordi de er for noe, ikke mot noe. Det fantes ikke noe parti for dem, så de lagde et! Dette er ikke sinte unge menn, som FrP på 80-tallet, dette er reflekterte mennesker som er mer opptatt av frivillighet og sann solidaritet enn skattelette og fri fart.

Til tross for vanskelighetene med å forklare liberalisme i Norge har de tatt fatt på oppgaven fordi det er nødvendig for oss selv og våre barn. For meg er det enkelt: For hver krone skattemyndighetene tar inn forsvinner 20 prosent i effektivitetstap. For hver krone staten distribuerer ut igjen forsvinner enorme beløp i administrasjon til alle ansatte i stat, kommune og fylkeskommune. NAV må være selve kroneksempelet på et mislykket sosialdemokratisk eksperiment. Vi hadde alle vært rikere om staten i større grad hadde latt skattebetalerne beholde sine egne penger. Å sende penger inn i en runddans før de kommer til de som trenger dem gjør ingen godt.

Men hvorfor synes 68 prosent av Nettavisens lesere dette er helt spinnvilt? Fordi det ikke har vært noen i Norge som har forfektet dette synet på mange år.

Mitt motiv for å melde meg inn i Liberalistene var at Venstre, FrP og Høyre - som tidvis bruker ordet liberal, sosialliberal eller lignende om seg selv, har sviktet totalt. Liberalistene er et parti som ser på seg selv som et tog som kjører i retning av en mindre stat. Dersom man på veien synes det blir ubehagelig mye frihet, så er det bare å hoppe av.

Min spådom er at du enten ser oss på Stortinget om kort tid, eller at vil vi påvirke den såkalte «høyresiden» til edruelighet igjen. Vi har kommet for å bli fordi vi har et partiprogram som spikrer våre tillits- og folkevalgte til å gå i en bestemt retning. For oss er ikke politiske argumenter noe du kan sjonglere med slik det passer deg for å bli populær, men et tankesystem som handler om tro på individet. Til valget til høsten skal vi gjøre «høyresiden» livredde for sine taburetter, slik at de ikke lenger kun beveger seg inn mot midten politisk. En stemme til oss er en stemme for at barna dine skal arve et bedre Norge enn vi selv ble født inn i.

 

Svekket returpraksis rammer dem som trenger asyl

Foto: Politiets utlendingsenhet

Av Fabian Stang (H), statssekretær i justis- og beredskapsdepartementet

At de som oppholder seg ulovlig i Norge må forlate landet og reise hjem, er hverken inhumant eller respektløst. Det er nødvendig.

I innlegget «Europamester i utvisning»kritiserer Helene Gundhus og Katja Franko ved Universitetet i Oslo effektiviteten i det norske returarbeidet. Både Politiets utlendingsenhet og Oslo politidistrikts arbeidsmetoder får gjennomgå. Skribentene kritiserer et viktig element i norsk asyl- og migrasjonspolitikk. En svekket returpraksis rammer dem som trenger asyl.

At de personene som hvert år sendes ut ikke har lovlig opphold, sier innlegget ingenting om. De opplyser heller ikke at de fleste som blir returnert, har fått sin søknad om beskyttelse og opphold behandlet minst to ganger av kompetente myndigheter.

Les også: Visste du at over 5,8 millioner afghanere har reist hjem til Afghanistan?

I stedet hevder de at man er «villig til å ofre rettssikkerhetsprinsipper for å oppnå fastsatte mål». De er i sin fulle rett til å være motstandere av norsk innvandringspolitikk. Men de burde ha vært mer åpne om at de kritiserer en politikk som har et bredt flertall i regjering og storting.

Hva ønsker de? En politikk der flere gis opphold uten asylgrunn eller en politikk der lovlig fattede asylavslag ikke følges opp?

Innlegget fortsetter under bildet.

Fabian Stang (H) er statssekretær for innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (FrP)Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Grundige systemer for asylbehandling

Å hevde at effektiviteten i returarbeidet går på bekostning av rettssikkerheten, tillit til politiet og barns rettigheter, er dristig og lite treffsikkert. Et slikt angrep på norske utlendingsmyndigheter er heller ikke særlig elegant.

Norge har grundige systemer for behandling av asylsøknader. Alle som søker, får en ryddig og rettferdig behandling i tråd med gode rettssikkerhetsprinsipper.

Skribentene har rett i én ting: Norge ligger langt fremme i å returnere personer som ikke er innvilget lovlig opphold her i landet. Det står det et bredt stortingsflertall bak.

Asylsystemets troverdighet

Vi skal hjelpe dem som trenger det. Retur av dem som ikke trenger beskyttelse, er grunnleggende for et fungerende asylinstitutt. Asylsystemets troverdighet er avhengig av at den som ikke får oppholdstillatelse, forlater Norge.

Rask retur av dem som ikke har krav på beskyttelse eller lovlig opphold, er en sentral og nødvendig del av en helhetlig flyktning-, migrasjons- og utlendingspolitikk.

Les også: Hvem er denne hjerterå personen de snakker om?

At de som oppholder seg ulovlig i Norge må forlate landet og reise hjem, er hverken inhumant eller respektløst. Det er nødvendig. Signaler er viktige for asyltilstrømningen. Sås det tvil om norske myndigheters evne og vilje til å returnere avviste asylsøkere, kan vi raskt komme tilbake til situasjonen vi hadde i fjor høst. Slike tilstander er ingen tjent med.

Innlegget ble først publisert i Aftenposten. 

 

Visste du at over 5,8 millioner afghanere har reist hjem til Afghanistan?

Sylvi Listhaug
 

Av Sylvi Listhaug, innvandrings- og integreringsminister

Siden Talibans fall i 2002 har over 5,8 millioner afghanere returnert til Afghanistan, i all hovedsak frivillig. Hvor ofte får man høre om det her hjemme i Norge?

På debatten kan man få inntrykk av at Norge er det eneste landet i verden som returnerer personer til Afghanistan. Dette er langt fra tilfellet. Over en million er returnert til Afghanistan de siste årene hovedsakelig fra nabolandene Iran og Pakistan, men også fra ulike europeiske land, deriblant Norge. En stor andel av returene har vært assistert av UNHCR. UNHCR samarbeider nært med Pakistan, Iran og Afghanistan om returer.

Innlegget fortsetter under bildet. 

Faksimile voanews.com

Afghanistan er langt fra verdens beste land å bo i, og fremtidsutsiktene er ikke gode. Dersom utgangspunktet for å få opphold i Norge var at man kan få et bedre og tryggere liv, ville i praksis alle som søkte om beskyttelse få det. Dette ville ikke være bærekraftig for samfunnet fordi asyltilstrømningen fra land med dårlige levekår kunne blitt svært stor. Flyktningkonvensjonen legger til grunn at personer har krav på beskyttelse fra krig og konflikt. At du kan få et bedre liv økonomisk og på andre måter gir ikke oppholdsgrunnlag. Utlendingsmyndighetene (Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemda) legger føringer for hvilke land og områder det er trygt å returnere personer til. Dette gjøres også individuelt i hver enkelt sak. Vurderingene gjøres på bakgrunn av informasjon fra Landinfo som er et faglig uavhengig organ, og som holder seg oppdatert på forholdene i de ulike landene.

Les også: Hvem er denne personen de snakker om?

Regjeringen og jeg får nå mye kritikk for å returnere personer til Afghanistan. Det henvises til enkeltsaker som selvsagt alltid er vanskelig. Spesielt er fokuset på barn. Dette er vanskelig saker. Veldig mange barn i verden ville få et bedre liv i Norge enn i opprinnelig hjemland. Men signalet, dersom alle skulle få opphold, ville gjør Norge svært attraktivt for barnefamilier og ankomstene vil garantert øke. Hvorfor er det rettferdig at barn i familier som har råd til å ta seg til Norge automatisk skal få opphold og billetten til et godt liv, mens alle andre barn i familier som ikke har denne muligheten må være igjen?

Hva er rettferdigheten i det?

Det viktigste for meg og regjeringen er å hjelpe fleste mulig barn og mennesker som er i en vanskelig situasjon. Derfor er det mer fornuftig å bruke pengene i nærområdene til krig og konflikt heller enn å bruke penger på en stor asyltilstrømning i Norge. Det lave ankomsttallet i år gjør det mulig for oss å bevilge 500 millioner kroner ekstra til Jordan, Libanon og Tyrkia for å hjelpe syriske barn og familier med helsehjelp, skolegang og andre nødvendigheter for å ha et verdig liv.

FNs høykommisær for flyktninger oppgir at 5,8 millioner afghanere har returnert til Afghanistan siden Talibans fall i 2002. 80 prosent av dem har gjort det frivillig. Afghanistan er på langt nær et fantastisk land å bo i. Men skal man gjenoppbygge et land er det helt vesentlig at mange av de ressurspersonene som forlot det ? kommer tilbake.

Les også: Sylvi Listhaug: Vi bestemmer - ikke feministeliten

Afghanske myndigheter tilbyr også jord og annen assistanse. Det snakkes sjeldent om viktigheten av «retten til retur», et begrep som egentlig kommer fra FNs målsetninger. Selv med store folkevandringer, har folk rett på å reise tilbake til hjemlandet når forholdene bedrer seg.

Andre land topper terror-listen

Terrorangrep kan skje i mange land, noe vi har vært vitne til de senere årene. Når det nevnes at terror er noe som også rammer Afghanistan er det viktig å huske at Nigeria ligger nesten like høyt oppe på terrorisme-indeksen som Afghanistan. Likevel er det veldig få som får opphold i Norge dersom de kommer fra Nigeria. Hvorvidt det skjer terrorhandlinger i et land er med andre ord ikke avgjørende for om man får opphold i Norge. Det er også svært få som får opphold i Norge fra Pakistan selv om de også er langt oppe på denne listen.

På tiendeplass finner man Thailand, hvilket er et ønsket reisemål for mange nordmenn.

Verden er veldig sammensatt, og det må hele tiden gjøres vurderinger. Norske utlendingsmyndigheter og systemet vårt er ikke feilfritt, fordi mennesker er involvert, men det er blant det beste i verden og et godt system som jeg har tillit til. Vi kan ikke gi opphold til alle som ønsker seg hit. Om man er snill og grei, om man har lært språket fordi man ikke har reist ut etter å ha fått avslag, gir ikke oppholdsgrunnlag i Norge. Da må man returnere disse personene helst frivillig, men om nødvendig med tvang. Sånn må det være om vi ønsker å ha kontroll på tilstrømningen fremover. Signaler er svært viktig for hvilke land som er attraktive. Akkurat nå er Norge lite attraktivt noe ikke minst de rekordlave ankomsttallene så langt for 2016 viser. Dette kan fort snu om man begynner å slippe opp og gi etter for press fra ulike interessegrupper. Dette kommer jeg ikke til å gjøre!

Innlegget ble først publisert på sylvi-listhaug.com

200 ganger flere enslige mindreårige til Norge enn til Frankrike i fjor

 

Oslo 20130824.
Mazyar Keshvari, tredjekandidat for Frp i Oslo, holder appell i Spikersuppa i lørdag.
Foto: Erlend Aas / NTB scanpix

 

Av: Mazyar Keshvari, innvandringspolitisk talsmann for Frp

Den siste uken har det vært mye diskusjon rundt Sylvi Listhaugs klare signaler og strenge asylpolitikk. Jeg vil samtidig påpeke at FrPs asylpolitikk er grunnleggende og solid faktabasert noe som blant annet illustreres av ny statistikk fra Eurostat.

Tall fra Eurostat om antall enslige mindreårige asylsøkere fordelt etter land viser en ekstrem skjevfordeling som en sjelden ser i statistikk. 43 prosent av alle enslige mindreårige som kom til EU eller Norge i 2015 kom til to av Europas minste land lengst mot nord, Sverige og Norge. I 2015 mottok Sverige og Norge henholdsvis 35 000 og 5 500 enslige mindreårige asylsøkere, til tross for at vi tilsammen har under tre prosent av folketallet. Sverige mottok alene 40 prosent av alle enslige mindreårige som kom til EU i fjor, men har under to prosent av folketallet.

Til sammenlikning kom det 320 enslige mindreårige til Frankrike og 3 000 til Storbritannia. Sverige mottok dermed 750 ganger flere enslige mindreårige enn Frankrike per innbygger og Norge mottok mer enn 200 ganger flere enn Frankrike. En skulle tro at de største og mest sentrale europeiske landene som Frankrike var de mest attraktive landene for enslige mindreårige, men slik er det altså ikke.

99 prosent gutter

I tillegg viser UDIs statistikk for enslige mindreårige at hele 65 prosent kom fra kun ett land, Afghanistan. Blant disse var hele 99 prosent gutter. Fra Afghanistan, som i følge FN er et av verdens verste land med tanke på kvinners rettigheter, kom det altså knapt noen jenter. Bør ikke disse tallene i seg selv få noen bjeller til å ringe? Er ikke denne ekstreme skjevfordelingen en klar indikasjon på at migrasjonen av enslige mindreårige asylsøkere er styrt av storfamilien, ved hjelp av menneskesmuglere, til de landene som er kjent for å ha de rauseste velferdsordningene i verden?

Samtidig vet vi at denne gruppen er den klart mest kostbare gruppen asylsøkere. En enslig mindreårig koster om lag en million kroner per år. Kostnadene knyttet til de 5 500 enslige mindreårige som kom til Norge i fjor blir dermed om lag 5 milliarder kroner per år. Til sammenlikning er hele FNs flyktninghjelp (UNHCR) sitt budsjettforslag for 2016 til flyktninger i Midtøsten og Nord-Afrika på 18 milliarder kroner. Dette viser en stor skjevfordeling i ressursbruken knyttet opp mot antallet mennesker vi hjelper.

Er det etisk forsvarlig å bruke så store beløp på enslige mindreårige i Norge, et av verdens dyreste land, samtidig som FNs flyktninghjelp, som hjelper millioner av flyktninger over hele verden, er underfinansiert?

Jeg mener at det er uforsvarlig å tilrettelegge for et system som oppmuntrer storfamiliene i Afghanistan til å, ved hjelp av menneskesmuglere, sende sine barn halve jordkloden rundt til et av verdens minste land i med en helt annen kultur. Hva er det humane i et slikt system?

Klare signaler har stor betydning i asylpolitikken

Angela Merkel og Jonas Gahr Støres famøse invitasjoner til verdens flyktninger om å komme til Europa og Norge i fjor, viser tydelig at asylområdet er et av de politikkområdene hvor politiske signaler har størst konsekvenser. Derfor er jeg glad for at vi i Sylvi Listhaug har en tydelig og uredd

innvandrings- og integreringsminister som sender klare signaler.

Det er alltid vanskelig å lese historier om barn som blir sendt ut av landet mot sin vilje. Allikevel må vi være konsekvente på returer av de som ikke har beskyttelsesbehov i Norge, og vi må tørre å være tydelige i debatten. For jeg er overbevist om at signaler om en strengere asylpolitikk fra Norge er en del av årsaken til at antallet enslige mindreårige asylsøkere er redusert fra 4.000 i perioden januar til oktober i 2015, til 279 i samme periode i år.

 

Hvem er den slemme og hvem er den snille?

Sylvi Listhaug og Kristoffer Joner. Foto: Håkon Mosvold Larsen (NTB Scanpix) / Paul Weaver (Mediehuset Nettavisen)

Av Carsten Neraal, Venstre-mann

Tenk om det kunne være så enkelt, at enten så er du snill, og da stemmer du Arbeiderpartiet, eller så er du slem, og da stemmer du Fremskrittspartiet. Og om du lurer på hva du skal stemme, så spør bare deg selv: Er du snill, eller er du slem? 

Les også: Listhaug spiser dumme bananer lett til frokost

Kristoffer Joner mener at han er snill og at Sylvi Listhaug er slem. Han påstår at Sylvi skryter av å sende guttebarn tilbake til krig og elendighet. Det er jo ikke sant, men Kristoffer vil gjerne lese det slik - og han leser det han vil lese. «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme» - ville Ibsen ha sagt. Eller som Lars Lillo Stenberg synger: «Her kommer tøffe tøffe tøffe tøff, wow wow - yeah yeah - slik går refrenget her.» 

Les også: Hvem er denne hjerterå og kalde personen de snakker om?

Underlig hvordan vi alltid leter etter en svart-hvitt forklaring. Dikotomi som det kalles på fint. Og for å forsterke det hele så kommer jaggu «tantene» fra Høyres tenketank og forteller oss hva en minister kan si, og ikke kan si. Og yngre statsråder liker og deler. DE vet hva dannelse er. De er hakket bedre.

Og er det ikke pussig hvordan vi i Norge distanserer oss fra all amerikansk valgkamp og skittkasting, for like etterpå å vise det samme ansiktet med splitt og hersk. Trond Giske er ute i avisen i dag og forteller om Fremskrittspartiets angrep på vanlige folk. Han mener også at Arbeiderpartiet er snille, og at de andre er slemme. Hvem er det som bedriver Trump-aktig valgkamp? «She is so mean!» - som Trump, Trond Giske og Kristoffer Joner gjerne ville ha sagt det.

Innlegget fortsetter under bildet. 

Carsten Neraal

Venstresiden kan ikke utstå tanken på at Sylvi er et fantastisk menneske. De tør ikke tenke tanken en gang. De bygger sin politiske overbevisning på at hun ikke er snill. De vil trykke henne ned, og opp spretter selvfølgelig nye troll, som gjerne vil demonstrere makt, og som gjerne vil påføre andre skam. I psykologien beskriver en skam som en særdeles destruktiv kraft.

Les også: Sylvi Listhaug med to ansikter

Skal Sylvi Listhaug skamme seg? Nei, det skal hun ikke. Fleksnes sier det slik: «Det er mye enklere å gå i andre, enn å gå i seg selv.»

Frps angrep på folk flest

Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB Scanpix

Av Trond Giske, nestleder i Arbeiderpartiet

Hver gang Frp blir konfrontert med resultatene av politikken fra Frp-toppene, møtes kritikken med to strategier.

I tre år har Fremskrittspartiet styrt Norge. I tre år har statsråder fra Frp hatt styring med budsjett- og lovforslag. Og i tre år har Frp brukt denne makten til å løfte dem på toppen enda høyere og gjøre livet vanskeligere for vanlige folk og de som sliter.

Millioner til milliardærene

Når budsjettene er blitt utformet, har skattekutt for de med mest vært viktigere enn velferd for folk flest. Mens enkelte milliardærer i Norge har fått millioner i skattekutt, har vanlige folk fått noen kronestykker pr. dag.

Konsekvensene av milliarder i skattekutt har vært mindre rom for satsing på eldreomsorg, skole og sykehus. Løftene om statlig eldreomsorg og pensjonsløft er lagt i en skuff. I stedet økes avgifter og egenandeler for vanlige folk.

Finansministeren fra Frp har i sine budsjetter kuttet bidrag til uføre med barn, redusert støtte til arbeidsløse og kuttet i sykepenger for dem med lavest lønn.

Les også: Hvem er denne hjerterå og kalde personen de snakker om?

Et hardere arbeidsliv

I arbeidslivet opplever vanlige folk at det er vanskeligere å få jobb og vanskeligere å få fast ansettelse. Jobbveksten har stoppet opp, både tryggheten for jobb og tryggheten i jobb er blitt mindre.

Selv den største politiske streiken fra en samlet fagbevegelse i moderne tid ? streiken mot arbeidsmiljøloven i januar i fjor ? var ikke nok til å få Frp til å lytte til folket. Arbeidsmiljøloven ble svekket, forholdene i arbeidslivet forverret.

Hver gang Frp blir konfrontert med resultatene av politikken fra Frp-toppene, møtes kritikken med to strategier.

Innlegget fortsetter under bildet.

Sylvi Listhaug
Sylvi Listhaug, innvandrings- og integreringsminister. Foto: Paul Weaver/NA Bilder

Strategi 1: Avledning

Den ene er å komme med kontroversielle utspill på andre områder, slik at det skal overdøve diskusjonen om arbeid og lønn, eldreomsorg og skole, arbeidsvilkår og trygghet.

  • I stedet for å bekjempe den rekordhøye arbeidsløsheten, vil Frp-toppene heller bruke tiden på «feminist-eliten».
  • I stedet for å snakke om velferdskutt og større forskjeller, vil Frp-toppene heller bruke tiden på at vi her i Norge spiser svinekjøtt.

Så lenge slike debatter er øverst på dagsordenen, slipper Frp å svare for det de virkelig bruker regjeringsmakten sin til.

Les også: Reklamebyrå sto bak Kristoffer Joners NOAS-kampanje

Strategi 2: Forurettet

Den andre strategien er å spille forurettet. Til å være partiet som mener det er viktig å «snakke rett fra levra» er Frp komisk hårsåre.

  • Mens de selv forbeholder seg retten til å komme med de groveste angrep på alenemødre, innvandrere, fagbevegelsen, muslimer, miljøbevegelsen og kvinnebevegelsen, er det uhørt hvis noen går i rette med Frp.
  • Kritikk er legitimt så lenge det ikke er Frp som kritiseres, selv når Frp sitter på toppen. Sparking er bare greit, så lenge sparkingen går nedover.

Les også: Sylvi Listhaug: Vi bestemmer - ikke feministeliten

Frps retorikk

I et innlegg i Aftenposten 16. november bekrefter Frps parlamentariske leder Harald Tom Nesvik til fulle denne strategien. Kritikk av Frp er å «pisse på folket», er Nesviks bidrag til diskusjonen om Frps politikk og Frps retorikk.

Men når Nesvik snakker om angrep på folk flest, bør han lese de budsjettene og forslagene som Frp har lagt frem de tre årene de har sittet på toppen av makt i Norge. Da vil han også forstå hvorfor det blant «folk flest» snart ikke lenger er noen som vil ha mer Frp-politikk.

 

Innlegget ble først publisert i Aftenposten.

Hvem er denne personen de snakker om?


 

Av Sylvi Listhaug, innvandrings- og integreringsminister 

Hvem er denne personen de snakker om?
Den siste tiden har en rekke kjente og ukjente personer gått til harde angrep mot meg. Jeg har blitt kalt mye forferdelig. Jeg tenker ofte, hvem er det de snakker om? Familie og venner lurer også på hvem de snakker om. Det er ingen vi kjenner.

Mange ønsker å fremstille meg som hjerterå, følelsesløs og kald. Jeg er ikke det. Men i bunn og grunn en vanlig mor, ektefelle, datter og barnebarn som er opptatt av familien og opptatt av at folk flest skal ha det bra. Jeg er opptatt av å hjelpe flest mulig mennesker til et bedre liv. Skal man være med å styre et land må man tenke langsiktig. Hvordan ønsker vi at samfunnet skal se ut om 20 år, 30 år og etter at mitt liv på jorden er over?

Norge er et lite land med en velferdsmodell som vi har bygd opp gjennom generasjoner. Folk har stått på, jobbet, betalt skatt, alt i ånden av «gjør din plikt - krev din rett.»

Les også: - Vi har svenske tilstander i Norge

Den globaliserte verden vi står overfor setter velferdssamfunnet vårt under press. En stor innvandring år etter år vil forandre det landet vi bor i både økonomisk og kulturelt. Jeg ønsker ikke dette. Jeg vil at mine barn og barnebarn skal leve i et samfunn med gode velferdsordninger og i et land som er bygget på verdier som likestilling, ytringsfrihet, demokrati og religionsfrihet. Det vi gjør nå vil ha stor betydning for hvordan Norge vil bli i fremtiden.

Les også: Listhaug: - Hele den tredje verden kan ikke komme til Norge

Selvsagt er det slik at veldig mange barn i verden ville få det bedre i Norge enn i det landet de kommer fra. Men det er ikke bærekraftig å la alle barn automatisk få opphold. Dette ville gitt signal til menneskesmuglere og andre om at det er fritt frem for barnefamilier å komme til Norge med garanti om å få bli. Det er vanskelig med enkeltsaker og barn som sendes ut. Men skal asylinstituttet håndheves strengt og rettferdig må de som får avslag reise ut frivillig eller med tvang. Mange har fremstilt det som om jeg synes det er flott at barn blir sendt ut. Dette er løgn. Men dette er et marked som styres av menneskesmuglere og det er derfor bra å få ut signaler, også gjennom New York Times, som kan bidra til at færre økonomiske migranter kommer til Norge.

Les også: - Vi lar oss ikke stoppe av dette hylekoret

Vi må hjelpe flest mulig

Hvordan hjelper vi flest mulig? Er det gjennom å ta imot flest mulig asylsøkere til Norge og gi dem opphold? Nei. Som Oxford-professor Paul Collier påpekte overfor Minerva at vi «har en absolutt moralsk plikt til å hjelpe flyktninger, men fortrinnsvis i nærområdene deres». Ifølge han er det slik at for hver dollar som brukes i nærområdene, koster det 135 dollar i Europa. Han understreker at europeiske og øvrige vestlige land bør arbeide for å skape «safe-havens», som kan sørge for at flyktninger får hjelp, og at migranter (uten beskyttelsesbehov) avvises fra å søke lykken i Europa. Derfor burde pengene som nå samles inn i mitt navn til NOAS som er en interesseorganisasjon for asylsøkere i Norge heller gå til å hjelpe barn i nærområdene til krig og konflikt, barn som ikke får gå på skole, og barn som mangler mye av det grunnleggende.

Tenke langsiktig

Noen har spurt om hvordan jeg får til å sove om natten. Jeg sover som en stein i visshet om at vi gjør det eneste riktige for Norge på lang sikt. Selvsagt er det triste enkeltsaker med mennesker som har satset alt på et liv i Norge og som har fått sine drømmer knust. Men vi kan ikke gi økonomiske migranter opphold. En streng asylpolitikk handler også om respekt for asylinstituttet.

Les også: Kristoffer Joner tar knallhardt oppgjør med Sylvi Listhaug

Jeg hadde ikke sovet like godt om natten om jeg var politiker i Sverige - hvor politiet blir steinet, ambulanser ikke kommer frem fordi det er utrygt uten politieskorte. Politifolk vil slutte i jobbene sine og at over 50 separate områder er soner man ikke tør å gå inn i uten ekstra beskyttelse. Og det vil ingen ende ta. Stadig flere hendelser oppstår, i sommer var det en bølge av bilbranner - politiet sier de mister kontrollen. Noe av det mest grunnleggende en regjering og politikere må sikre er tryggheten for folk. Jeg synes det jeg ser fra Sverige er noe helt annet enn trygghet. Jeg vil ikke ha slike tilstander i Norge derfor er både retorikk og politikk viktig.

Les også: Sylvi Listhaug: Vi bestemmer - ikke feministeliten

I politikken skal man ha et stort hjerte for mennesker og for å hjelpe flest mulig. Men man må faktisk også koble inn hodet og tenke langsiktig på vegne av landet vårt. Innvandrings- og integreringspolitikken er svært viktig for landets fremtid. Det betyr noe hvem som styrer. Ønsker du en streng og bærekraftig politikk som bevarer vår velferdsmodell så bør FrP fortsette å styre landet.

Innlegget ble først publisert hos sylvi-listhaug.com

Ap, slutt å svartmale!

Foto: Marit Hommedal/NTB Scapix

Av: Morten Ørsal Johansen, Oskar Grimstad og Sivert Bjørnstad, FrPs næringsfraksjon på Stortinget

Det kraftige oljeprisfallet har ført til at antall permitteringer har variert mellom 3 700 og 10 400 mennesker i måneden de to siste årene. Tall fra oktober viser imidlertid at antall mennesker som helt eller delvis mister jobben stabiliserer seg.

Den 19. juni 2014 kostet ett fat olje 115 dollar. 20. januar i år var prisen ned i 28 dollar. Dette har preget dette landets økonomi og næringsliv.

Mange mennesker som hadde trygge jobber, og var ettertraktet i arbeidslivet, har mistet inntekten sin. De økonomiske forpliktelsene er derimot ikke forsvunnet. Denne situasjonen har vært og er fremdeles krevende for mange mennesker.

Les også: Høyre har et imageproblem

Oljeprisfallet og tapte jobber i oljebransjen har partiene på venstresiden brukt til å svartmale regjeringens omstillingspolitikk og skape billig retorikk. Jonas Gahr Støres og Arbeiderpartiets ensidige kommunikasjonsstrategi er å uttrykke at det er krise i næringslivet og at denne regjeringen gjør «for lite, for sent». Vi mener det er svært ufornuftig å svartmale den økonomiske situasjonen å snakke ned næringslivet slik Ap-lederen gjør.

SSB publiserte i november tall som viser at rekordmange gründere valgte å etablere egen virksomhet i 2015. Dette er veldig positive tendenser som viser at omstillingen er i gang. Vi mener at signalene fra H/FrP-regjeringen er viktig for at flere skal tørre å starte egen bedrift, og dette viser vi gjennom en rekke tiltak. Blant annet har vi gjort vesentlige kutt i skjemaveldet og byråkratiet for å spare bedriftene for tid og penger - noe som gagner en rekke virksomheter.

Skattepolitikken er også viktig for næringslivet og vi mener derfor at det er helt nødvendig å senke skattene for å øke det norske næringslivets konkurransekraft. Hittil har denne regjeringen kuttet skattene og avgiftene med 18 milliarder kroner, og det er foreslått ytterligere skattelettelser neste år. Vi kutter også i formueskatten - noe som næringslivet har etterspurt i en årrekke.

Les også: Milliardær Ståle Kyllingstad mener Nav lyver om arbeidsledighet

Det er åpenbart at færre tør å starte bedrift i Norge dersom Ap konstant formidler krisestemning, selv om deres budskap ikke henger sammen med virkeligheten. Det er heller ikke heldig at Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet vil øke skattene med over 10 millioner kroner. Dette kveler bedriftene og er det siste de trenger under dagens krevende situasjon.

Regjeringen har i forslaget til statsbudsjettet levert langsiktige tiltak for vekst og omstilling i næringslivet og en storsatsing på samferdsel, utdanning og forskning. I tillegg har vi foreslått en målrettet tiltakspakke på 4 milliarder for å redusere arbeidsledigheten. Dette er en del av årsaken til at vi ser flere lyspunkt. I hele 14 fylker er antall helt ledige lavere enn på samme tid i fjor.

Negative trender ser ut til å flate ut. Frem til og med juli har antallet permitterte sunket og stabilisert seg samt holdt seg under 6 000 personer tre måneder på rad - nær halvparten av toppen i mars. I august måned gikk også arbeidsledigheten i Norge ned med 1 000 personer ifølge sesongjusterte tall fra NAV.

Flere er imidlertid delvis permitterte og det er en rekke som er på tiltak for å komme tilbake i full jobb. Selv om det går bedre i mange fylker er situasjonen fremdeles utfordrende på Sør- og Vestlandet - der ledigheten er høyere enn på samme tid i fjor. Basert på NAVs hovedtall for oktober, har utviklingen de tre siste månedene vært en nedgang i antall helt ledige i Rogaland, flatt i Hordaland og en økning i Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal.

Vi kan ikke si helt sikkert at bunnen er nådd, men vi ser at flere piler peker i riktig retning. Det er mye arbeid som gjenstår for å få flere i arbeid og det er viktig at vi som politikere er optimistiske og fortsetter å jobbe for å nå lyset i tunnelen. For å komme i mål må vi i motsetning til Arbeiderpartiet svare med politikk - ikke retorikk.

Høyre har et imageproblem

Statsminister Erna Solberg. Helseminister Bent Høie i bakgrunnen. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Av Carsten Neraal, Venstre-mann

Det kan nesten virke sånn på de siste meningsmålingene, at Gahr Støre overtar regjeringsmakten neste høst. Det må da være bittert for de blåblå å miste regjeringsmakten allerede nå, om det virkelig blir slik. Ikke før regjeringen har etablert seg og opparbeidet erfaring, før de må forlate høyborgen. Så kan de kanskje skryte av at de i det minste var der; og de får bildet sitt på ministerveggen. Det må da likevel bli en gedigen nedtur.

Høyre har riktignok en ganske bra oppslutning, rundt 25 prosent. En god venn av meg, som selv er høyremann, mener likevel at Høyre har et profileringsproblem, og partiet greier på ingen måte å fremstå som et hjertevarmt alternativ. De blåblå har sikkert også tapt mye oppslutning på grunn av alt maset rundt formuesskatten. Formuesskatten er egentlig ikke en viktig skatt og fungerer dårlig. Dette vet også Arbeiderpartiet, men fremhever denne skatten likevel, og sanker sikkert mange unge stemmer som fortsatt tror på rettferdighet. Omvendt strategi velger Arbeiderpartiet for kommunereformen. De vet at reformen er viktig, men velger likevel å sitte musestille. De tilpasser budskapet etter vinden.

Les også: Vi trenger ikke NRK som en maktfaktor i samfunnet

Men hva som forundrer meg mest med Høyre, er at partiet sikkert aner at de er i ferd med å miste regjeringsmakten, men forholder seg likevel helt rolig, som før. Erna kommenterer de siste meningsmålingene og hun velger å fokusere på næringslivets utfordringer. Og dette har hun selvfølgelig helt rett i, men hun burde jo skjønne at politikk først og fremst handler om folk og følelser. Det er denne mangel på empati- og dypere forståelse for folk flest, som Høyre sliter med. Bare partinavnet sier sitt. Høyre er konservativt og gammeldags.

Høyre har sikkert de beste løsningene, men får likevel strykkarakter i salg og markedsføring. Hadde de vært lure, så hadde de droppet formueskatten, selv om dette virkelig er en dårlig fungerende skatt - bare for å få fokuset over på langt viktigere saker - politikk som angår folk flest. Dette begrepet «folk flest» har Carl I Hagen skapt, og det forteller også noe om hvor flink Carl I Hagen er sitt fag som markedsfører. Høyre kunne sikkert ha lyttet litt mer til både FrP og AP hva gjelder markedskommunikasjon.

Carsten Neraal

En annen irriterende ting med Høyre er at de alltid vet best, en tradisjonell ovenfra og ned holdning. Tenk om de kunne være litt mer intellektuelle, flinkere til å drøfte og ta utgangspunkt i at der ikke finnes enkle løsninger, og at problemer er sammensatte. Slik som miljøvern og utenrikspolitikk. Tenk om de kunne ta utgangspunkt i enkeltmenneskets problemer og savn. Høyre må virkelig slutte å belære andre, enten det er forsvarspolitikk eller økonomisk politikk. Dette er en stor svakhet de alltid har slitt med, og som visst ikke kler dem.

Les også: Surmuling og løgner fra Høyre i boligdebatten

Jeg hørte nylig på Steffan Heggelund på radioen, som sikkert er en av Høyres flinkeste. Han er mer varsom og svarer på venstresidens ensidige mas om «Robin Hood»: Hvem som tar fra de fattige og gir til de rike. Denne demagogiske strategien fra Arbeiderpartiet og SV fungerer sikkert godt, men er ganske rå. For når det gjelder fordelingspolitikk er alle partiene omtrent like gode. Høyre må likefullt svare på venstresidens voldsomme angrep, hva gjelder fordelingspolitikken. Men Høyre forholder seg rolig.  

Høyre taper regjeringsmakten med åpne øyne. Forstå det den som kan.

Den norske modellen versjon 2.0 

Japanske Yaskawa Electric's industrirobot Motoman lager mat på en messe. Hva skal vi leve av hvis mange jobber erstattes av roboter? Foto: Yoshikazu Tsuno/AFP

Av Øyvind Steensen, talsperson for Borgerlønn BIEN Norge 

Den Norske modellen har fungert. Borgerlønn er en naturlig fortsettelse på det vi har gjort riktig i Norge. 

Artikkelen Nettavisens publiserte om borgerlønn 19. oktober gjør en god jobb med å belyse utfordringer og endringer vi står overfor. Artikkelen inneholder også uttalelser om emnet fra en norsk økonom som Nettavisen ironisk nok kalte «fremtredende» samtidig som hen forholdt seg anonym. Det ønsket er kanskje forståelig ettersom uttalelsene ikke fremstår helt informerte. I rådende borgerlønn-modeller snakkes det lite om barn som mottakere, men når det er sagt, har vi jo allerede to slags borgerlønnordninger i Norge, i form av barnetrygd og minstepensjon. Det stemmer at et større borgerlønnprogram er ment å forenkle velferdssystemet og erstatte flere ordninger, men vi er opptatt av at det ikke skal gå ut over f.eks. aleneforsørgere, uføre og gamle. 

Å utarbeide detaljerte planer er en inngående prosess, men i hovedtrekk skal en grunnleggende borgerlønn gis uten behovsprøving til alle voksne bosatt i landet, og være så høy at man kan leve av den og delta i samfunnet, men ikke så høy at det ikke lønner seg å jobbe.  

Organisasjonen BIEN sprang ut av belgisk akademia for 30 år siden. Som affiliert organisasjon har BIEN Norge en politisk uavhengig, rådgivende funksjon, og i den ånd vil vi si at borgerlønneksperimentet i Finland trolig skulle hatt større utbetalinger for å gi best effekt, og at mottakerne burde vært en mer variert gruppe for å få optimale data. Vi er selvsagt spente, men også på ulike borgerlønnprosjekter og relaterte piloter i Århus i Danmark, Ontario i Canada, i Nederland og muligens også Frankrike hvor de har kommet langt med utredninger, og statsminister Valls er villig. På Island har Piratpartiet nylig gjort et brakvalg på en plattform med bl.a. et borgerlønnprosjekt. 

Innlegget fortsetter under bildet. 


 

Full borgerlønn i Norge vil selvsagt være et stort tiltak. Vi trenger perspektiv, og å fastslå noen premisser som de lærde stort sett er enige om: 

Vi har økende økonomiske forskjeller, både i Norge og utenfor. Det blir flere fattige barn og unge i Norge. Bortsett fra det åpenbare moralske imperativet er økende klasseskille dårlig for økonomien hvor penger helst bør sirkulere og passere gjennom hendene til forbrukere. Stor ulikhet skaper sykdom, samfunnsuro, vold og kriminalitet som koster samfunnet mye. 

Antall faste arbeidsplasser minsker mens det blir flere deltids- og frilansjobber, korttidskontrakter og småbedrifter. Mange tradisjonelle jobber overtas av maskiner og kunstig intelligens, og henviser oss til de oppgaver som krever menneskelig intelligens, spesialkunnskap, intellektuell og kreativ virksomhet. 

Vi er i en omstillingsfase hvor oljeøkonomien skal erstattes. Men hvordan får vi det til å spire og gro godt nok? John Gapper skrev nylig i Financial Times at han mener Norges oljerikdom legger lokk på vår innovasjon; hans inntrykk er at vi liker tanken på kreativitet, men frykter endring. 

Om vi vil eller ikke, verden forandrer seg fortere og fortere. Tilpasningsdyktigheten vår avhenger av hvor fleksible vi er som samfunn. Hvorfor klappet ingen i Statoil-salen da Live Nelvik i en fin tale fornuftig foreslo at de burde omstille seg for å ikke ende opp som CD-industrien? Kanskje fordi et slikt stort selskap har en viss treghet og innarbeidet programmering? Fleksibilitet kommer ikke ved å være avhengig av politiske kompromisser eller at storkonserner skal bli overbevist om at tiltak har lav nok risiko og høy nok avkastning. Vi trenger å utnytte vårt individuelle mangfold og frihet til å samle oss rundt det som appellerer mest, og det gjøres gjennom stimuli nedenfra, ikke kontroll ovenfra. 

Borgerlønn kan være nøkkelen til å løse disse utfordringene. Gitt premissene, hva er alternativet? Skal NAV ese ut i takt med økende arbeidsledighet og usikkerhet? Hvor kostbart blir ikke dét? I dag ser vi allerede antydningene til et mer fiendtlig forhold mellom velferdsstatens organer og folkene den skal hjelpe. Når arbeidsløsheten øker vil rop om at folk må «komme seg opp om morran», jobbe hardere, lengre og konkurrere mer med hverandre være asosialt og destruktivt. 

Vi må se til det vi vet fungerer - Den norske modellen. Dens bærebjelker er sosialdemokratisk styring, velferdsstaten, desentralisering, delingsøkonomi og et fritt marked av aktivitet og idéer. Vi har alltid fått et bedre samfunn når vi har tatt vare på og stolt på hverandre, satt hverandre fri og oppmuntret til samarbeid. Vi trenger å stabilisere kursen mot disse idealene.  

Å bo i Norge gir en viss rett til liv og opphold, det har vi bestemt. I tillegg har vi en rekke tilskuddsordninger og subsidier for å hjelpe norsk nærings- og kulturliv. Det holder nemlig ikke bare å overleve; vi er født aktive og skapende, og søker mening og tilhørighet. 

Vår velferdsstat ble skapt på et tidspunkt hvor arbeidere som stort sett jobbet i industrien kjempet hardt for rettigheter og trygghet. Kvinner var stort sett hjemmeværende og hadde liten mulighet til å være selvstendige. Å være ensom forsørger var nærmest umulig. Siden har flere og flere programmer blitt innført, men samtidig har det oppstått både smutthull og velferdsfeller. Som dataspillutvikler forstår jeg at jo mer komplisert et program er, jo flere ting kan gå galt. Jo mer kode man skriver, og argumenter man lager for å dekke ulike situasjoner, jo flere elementer kan kollidere og «bugs» oppstå. Med mindre det holdes enkelt er det lett å miste oversikten, og vanskelig å få programmet til å fungere slik man ønsker. Vi burde modernisere og forenkle Norges programmering. 

Staten er vårt organ for å organisere samfunnet og forvalte våre ressurser. Samtidig skal vi verne mot over- og detaljstyring fra et slikt sentralt organ. Vår unike desentraliseringspolitikk har holdt liv i mangfoldet i vårt langstrakte land. Vi må også verne mot en annen type sentral makt i storselskapene og storkapitalen som nyter økt innflytelse i politikken, ofte fra over landegrensene. Maktbalansen er forskjøvet mot noe rigid og uorganisk. En rigget type kapitalisme bringer med seg en sentralstyrt og udemokratisk styreform med mye svinn og ineffektivitet. Tullejobber, møteaktivitet, papirflytting ? det minner om baksidene av sosialismen som til tross for velmenende tiltak kan kritiseres for å lett bli for byråkratisk, tilegne seg for stor makt i folks liv, og innføre programmer som får utilsiktede negative utslag og er sårbare for korrupsjon. 

Borgerlønn kombinerer det beste fra venstre og høyre, og kaster det dårlige. Det vil skape et stort, fritt spillerom for individuell utfoldelse samtidig som det løfter bunnen og gjør den mer solid. 

Jeg ønsker å skisse opp en modell jeg håper skaper interesse. Om staten gir alle voksne under pensjonsalder 2G, altså 190 000 kr. i året, vil det kunne bety at den tar over en betydelig del av næringslivets lønnsbyrde. Når tradisjonelle lønnsutgifter går ned, må besparelsene for allerede profitable selskaper kompenseres for gjennom høyere skatt, men effekten på små og mellomstore bedrifter blir svært interessant. Med borgerlønn vil ikke bare potensielle gründere ha mer økonomisk trygghet, men det blir billigere og langt mindre risikofylt å utvide med ansettelser. Dette utgjør i så måte en effektiv subsidie for alle, og gir nytt liv til entreprenører, bønder, fiskere og kunstnere, og det skaper attraktive synergieffekter: 

  • Norske lønninger blir mer konkurransedyktige i det internasjonale jobbmarkedet. Ergo beholdes flere jobber i Norge. 

  • Det ligger mindre økonomisk gevinst i å erstatte arbeidsstokken med maskiner. Det bremser den dramatiske utviklingen og gjør den mer håndterbar. 

  • Våre egne bedrifter blir vanskeligere å utkonkurrere for utenlandske giganter. 

  • Flere levedyktige oppstarter betyr mer mangfold og større sjanse for norske suksesshistorier. Initiativer blir mindre avhengig av byråkrater og investorers støtte - to grupper som ofte er tvunget til å operere konservativt. 

  • Flere på lønningslista og på jobb gir mer overskudd til problemløsing, nyskaping og bedre tjenesteytelse. 

  • Borgerlønn gir lønnstakeren sterkere forhandlingskort. Arbeidskraft vil spille en større rolle i det frie markedet. Samfunnsvirksomheten styres mer demokratisk og organisk mot det vi synes er viktig og riktig.  

Samfunnet er et forhold mellom oss alle, og alle fruktbare forhold er bygget på tillit. Godt lederskap er å snu organisasjonskartet opp-ned. Staten blir i mindre grad en mikromanager fra oven, og mer en tilrettelegger - en trygg og vis forelder. Ja, for vi har jo gått bort fra at det er fruktbart eller akseptabelt å basere oppdragelse på frykt og straff. Psykologien forteller oss at mennesker blomstrer i trygge miljøer hvor vi føler oss til nytte og erfarer sammenhengen mellom frihet og ansvar. Borgerlønn setter mennesker fri fra maktstrukturer sårbare for misbruk, og det er alltid riktig. 70-tallets borgerlønnprosjekter møtte sterk motstand fordi skilsmissetallene økte ettersom kvinner med garantert minsteinntekt ble mer selvstendige og frigjorde seg fra dårlige forhold. Det er ikke mange som ville kritisert det fenomenet i dag. Men det merkes at motstanden mot borgerlønn inneholder noe av den samme tankegangen - frykt for å miste kontroll over mennesker. Den impulsen må vi stritte imot, for den er alltid på feil side av historien. 

Så hvordan kan borgerlønn finansieres? Noen vil alltid mene at slike store fremskritt ikke er gjennomførbare, men borgerlønnmodeller må vurderes av ikke bare økonomer, men samfunnsforskere, psykologer og sosiologer som forstår hvordan samfunnskomponentene fungerer. Ikke minst må de veies opp mot alternativene. 

Forsøk med borgerlønn viser jevnt over en betydelig bedring i helse og spesielt mental helse, færre ulykker og sykehusbesøk og mindre vold i heimen. Helse- og rettsvesen vil trolig spares for mye i og med at småkriminalitet også vil minske i omfang, og innsparingene vil trolig øke over tid gjennom tilvenningsfasen.  

Selv om vi i fremtiden i gjennomsnitt vil jobbe mindre, gir det en verdiskapende effekt at flere vil kunne ta høyere utdanning og/eller jobbe med det de ønsker; flere vil ha høy kompetanse og ha mulighet til å skape noe nytt og eget. Vi vet at suksess kommer fra folk som brenner for det de driver med. Slikt blir det verdier og nye arbeidsplasser av, og man slipper negative effekter i økonomien som indikert av tallene fra USA, hvor 70% av arbeidstakere mistrives og en fjerdedel er «aktivt uengasjerte» i jobben. 

Borgerlønn vil spise seg kraftig inn i utgiftene til byråkrati, statlige lønninger, velferdsordninger, tilskudd og subsidier. Antall uføre vil over tid gå ned fordi insentivene endres

Med eller uten borgerlønn er velferdsstaten i dag truet av urettferdig fordeling av skattebyrden, av skatteflukt og asosial bruk av smutthull i skattesystemet. Med velferdsreform følger skattereform. Et interessant forslag er å finansiere borgerlønn gjennom at fellesskapet får en eierandel i alle selskaper som børsnoteres.  

Nylig uttalte Elon Musk at han anser borgerlønn som en nødvendighet. Tech-elitene er positive til borgerlønn fordi de vet de utvikler teknologier som tar jobbene til folk. Det skulle bare mangle at de betaler for seg ved at deres store inntekter skattlegges og fordeles som borgerlønn, og personlig er de heller ikke tjent med å skape en voksende underklasse som lever med stor usikkerhet og lav kjøpekraft. Alle drar fordel av en viss omfordelingspolitikk, slik Henry Ford skjønte da han begynte å lønne sine ansatte såpass at de hadde råd til å kjøpe bilene de produserte. 

Sosiale og økonomiske insentiver til å jobbe vil uansett eksistere. På sofaen havner bare de som er nedkjørt mentalt, fysisk eller ressursmessig. Nylig uttalte Obama at vi burde snakke om borgerlønn, og verdsette nyttig aktivitet utover det som finnes i kortsiktige regnskap. I Norge investerer vi f.eks. i at foreldre kan ta lang permisjon med små barn. Vi anser det som nyttig på sikt, både økonomisk og for livskvalitet at vi har tid til å ta vare på hverandre og engasjere oss i vårt miljø.  

Vi har vært på riktig vei i Norge. Dagens utfordringer viser at vi gjør galt i å gå bort fra prinsippene som har tjent oss hittil. Istedenfor å spare oss til fant må vi investere i å bygge Den norske modellen versjon 2.0, som vil gi oss nødvendig fleksibilitet, stimulere til nytenking og konstruktiv aktivitet, og øke livskvaliteten. 

 

 

President-kandidatene gjør meg vettskremt

Donald Trump og Hillary Clinton

Av Elin Ørjasæter, samfunnsdebattant

Jeg er ingen ekspert på utenriksstoff. Men jeg underviser i personlighetspsykologi og har i mange år jobbet med feltet personlighet og ledelse. Og de to kandidatene i USA gjør meg vettskremt.

Den ene virker totalt uberegnelig og oppfyller alle tegnene i boka på narsissisme. Altså en stormannsgal person som ikke reagerer rasjonelt på å bli motsagt. I stedet for å ta motforestillinger kaldt og rolig med i en beregning (slik gode ledere bør), så reagerer Trump med infantilt raseri.

Les også: Hvorfor notorisk løgner Clinton er verst tenkelige kandidat

Clinton er mer lukket, og derfor vanskeligere å tolke. Men hennes «we came, we saw, he died»-film på Youtube (etter bombingen av Libya) er ikke veldig statsmannsaktig. Det er slik soldater bør få lov å snakke, å utrykke ekte glede over å ha truffet målet. Men den som satt øverst og ga ordren bør ikke uttrykke seg slik. Det virker psykopat-aktig og bidrar ikke til å berge verdensfreden. 

Innlegget fortsetter under bildet. 

Elin Ørjasæter Foto: Frida Marie Grande

Jeg besøkte USA i mai i år, og fikk som mange norske naive USA-elskere et realt sjokk. Dette er et delt land. De rike mot de stadig flere fattige. De politisk korrekte liberale med sitt metafysiske mas om etnisitet, multikultur og toaletter for transseksuelle, som for tiden en viktig kampsak for den rådende majoritet på amerikanske universiteter. Det er totalt ideologisk forfall.

For det sentrale er at finanskrisen ikke tar slutt i USA. Jeg savner Sanders allerede. En normal personlighet med et helt normalt, godt politisk budskap: Få gjort noe med de økonomiske forskjellene. 

Les også: Slik kan Trump vinne

Norske medier gjentar stadig at Clinton er så «erfaren». Når ble en fin CV det viktigste kriteriet for en politiker? Politikk er å ville. Hva vil Clinton? Flere kommentatorer har løftet fram at Clinton er kvinne. Det er virkelig en total politisk fallitt å fremheve noens kjønn som en viktig kvalifikasjon.

I dag er jeg enig med Bjørgulv Braanen i Klassekampen. Han skriver: «Det amerikanske valget vitner om en dyp system- og tillitskrise». 

Elin Ørjasæter er foredragsholder og samfunnsdebattant

 

Jeg heier på Hillary! 

Democratic presidential candidate Hillary Clinton gestures as she takes the stage during a campaign rally Sunday, Nov. 6, 2016, in Manchester, N.H. (AP Photo/Steven Senne)
Hillary Clinton Foto: Steven Senne/AFP

Av Aina Stenersen, leder Oslo Frp

Jeg har alltid heiet på de republikanske kandidatene til presidentvalg. Når Obama ble valgt, var jeg i USA og fulgte valgkampen. Men i dette presidentvalget er det helt annerledes - jeg heier på Hillary! 


Norge har hatt to kvinnelige statsministere, like så har Storbritannia hatt to kvinnelige statsministere, samt at Tyskland har en mektig forbundskansler i Angela Merkel. Sånn sett ligger USA noe bak resten av verden med tanke på kvinnelige regjeringssjefer.

Les også: Hvorfor notorisk løgner Clinton er verst tenkelige kandidat


Hillary Clinton er tidligere førstedame, senator og utenriksminister. Hun har mye makt og masse erfaring fra forskjellige aspekter i amerikansk politikk. Hun er etter min mening den klart mest kvalifiserte som president. Ingen andre demokratiske kandidater fra primærvalgene hadde den samme erfaringen. Jeg vil også gå så langt å si at ingen andre fra GOP's primærvalg hadde i nærheten av samme erfaring som Hillary. Hun har erfaring både fra innenrikspolitikk og utenrikspolitikk. Hun vet gjennom 8 år som førstedame hva det å være president i USA innebærer.

Les også: Jeg orker ikke en analyse til

Innlegget fortsetter under bildet. 

Aina Stenersen, leder Oslo Frp

I tillegg støtter også hun Obamas valg om å være sterkt involvert i kampen mot Den islamske stat (IS) og opptreningen av syriske opprørere for å kjempe mot IS. Clinton stemte for invasjonen av Irak i 2003 og beskrives som mer intervensjonistisk enn sittende president Barack Obama. Clinton har også markert seg som en forsvarer av kvinners reproduktive rettigheter, både i og utenfor USA og med et engasjement for barns rettigheter og utdanning.

Les også: Om Trump, løgn og politikk


Men dessverre har Hillary Clinton måte tåle en usedvanlige skitten valgkamp (selv etter amerikansk standard) for å slå en hun burde ha slått lett, bare på erfaring. En usmakelig og bøllete opportunist som vinner stemmer på hat, oppvigleri, postulat og et kvinnesyn som hører en fjern fortid til.

Uansett, får vi håpe, blir det lettere for den yngre generasjon kvinner i fremtiden når Hillary Clinton knuser glasstaket for dem i det hun inntrer som president i det ovale kontor. For første gang på mange år ser det ut som gifte kvinner med høyere utdanning, på tvers av USA, kommer til å stemme for Demokratene, og som det virker nå, med god margin. Jeg gleder meg til kvinneseier i morgen! 

Les også: Slik kan Trump vinne
 

Surmuling og løgner fra Høyre i boligdebatten

Av Victoria Marie Evensen (Ap)

Leder for byutviklingskomiteen i Oslo bystyre

Nestleder, Arbeiderpartiets bystyregruppe

Handlingslammet er ukens moteord i Høyre. Pia Farstad von Hall mente byrådet er handlingslammet i DN 29/10-16. 02/11-16 mener Mudassar Kapur det samme i Nettavisen. Hvis noen skulle være i tvil: Det er boligbygging det gjelder. Kapur viser til Arbeiderpartiets valgløfter og skriver «Raymond Johansen gikk høyt på banen og lovet å doble boligbyggingen. Fasiten er at Ap somler og har ikke levert på hva de lovet.»

Høyre har et mildt sagt lemfeldig forhold til fakta og jeg benytter derfor anledningen til å gjøre rede for tingenes faktiske tilstand.  

Hittil i år har bystyret i Oslo så langt i år har regulert 2600 boliger. Dette tallet viser hva som er vedtatt i bystyret, ikke hva som er fremmet av byrådet. For byrådet har fremmet saker tilsvarende ca. 15.000 boliger. Oslo Høyre har for øvrig har stemt for lavere antall boliger i en rekke saker. Aslakveien 20 - 28, Konows gate 101 ? 103 og Hovseterveien 70 -72 kan nevnes som eksempler på saker der Høyre har funnet det mindre viktig å sørge for økt boligbygging enn de gir inntrykk av i media.

Hva klarte Høyre i byråd?

Det kan også nevnes at tallet 2600 er godt over hva Høyre selv fikk til i byråd i et gjennomsnittlig år. 2600 er antallet det Arbeiderpartiledede byrådet har fått gjennomslag for i bystyret hittil i år. Altså per 1. oktober. 2016 er fortsatt ikke avsluttet, men hvis vi sammenligner med 2011, 2012, 2013 og 2014 er dette likevel over hva Høyre fikk til i et vanlig år.

I 2013 klarte Høyre bare 1635 boliger for eksempel. I 2014 nådde man 1758. Valgkampåret 2015 ga oss 5658 vedtatte regulerte boliger. Men 2015 alene gir ikke Oslo Høyre grunn til å slå seg på brystet. For sannheten er at i Høyres Oslo regulerte man kun omtrent halvparten av det årlige behovet.

13.000 boliger ligger på vent. Vi kan vedta dem.

I skrivende stund ligger det boligsaker med potensial for ca. 13.000 boliger i byutviklingskomiteen i Oslo. Byrådet har altså avgitt saker med potensial for 13.000 boliger til komiteen. Områdeplanen for Gjersrud-Stensrud med 10.000 mulige boliger er en av disse sakene og en fantastisk mulighet for Oslo.

Komiteen har ikke bare store områdeplaner til behandling i disse dager. Brobekkveien 52-64 på Vollebekk må nesten trekkes frem. Her har OBOS og Aspelin Ramm kommet med et flott prosjekt som vil gi 850 nye boliger. Byrådet har lagt på ekstra etasjer og tilført ytterligere ca. 25 boliger. Samlet snakker vi altså om ca. 875 boliger. Med Furusetreguleringen får byen et sted mellom 1600 og 2300 nye boliger. Mange andre saker kunne også vært nevnt. Ap, MDG og SV er klare til å behandle sakene som ligger i komiteen før jul.

Byrådet jobber også med Hovinbyen, og her har vi oppjustert potensialet for boligbygging fra tidligere anslåtte 27.000 boliger, til opp mot 40.000 nye boliger. Det vil altså si 13.000 flere boliger i dette området. I tillegg er Filipstad og andre saker på gang. I sum utgjør disse sakene mange, mange tusen boliger.  Er det å være handlingslammet?

Etatsjef Ellen de Vibe kunne fortelle til DN 29.10.16 at det i tredje kvartal har blitt godkjent like mange boliger som i hele fjor. Antallet igangsatte boliger hittil i år er 3678.  For hele fjoråret ble tallet 3256. Antallet godkjente boenheter er per 1. oktober 3461 mot 3902 i hele 2015. Er dette å somle?

Plan- og bygningsetaten har også fått i oppgave å mer målrettet følge opp boligsaker. Byrådets hurtigarbeidende boligvekstutvalg som skal komme med forslag til hvordan man kan øke tempoet i boligbyggingen, har kommet med flere forslag allerede. De foreslår blant annet at byrådet umiddelbart senker krav til bilparkering i alle områder i Oslo og mener at Plan- og bygningsetaten må prioritere større prosjekter (det vil si over 100 boliger). Byrådet har også startet et arbeid med en ny eiendomsstrategi, som kan danne grunnlag for en mer aktiv rolle for kommunen som tilrettelegger og pådriver for utvikling i nye områder.

Å bygge nok boliger er Oslos viktigste byutviklingsoppgave!

Dessuten foreslår byrådet i oslobudsjettet å styrke byutviklingssektoren med 10 millioner kroner i 2017, og deretter 20 millioner kroner årlig for å sikre økt saksbehandlingskapasitet i boligsaker og i kommunens egen arealplanlegging. I den grad det skulle være tvil: Det vil føre til at enda flere boligsaker fremmes for bystyret.

Vi mener at å bygge nok boliger er Oslos viktigste byutviklingsoppgave. Og det handler ikke bare om tallenes tale. Det handler om folk. Om de som bor her og de som skal bo her. Om livsløpet. Om byen med plass til alle. For Oslo skal være byen for de mange, ikke byen for de få.

Derfor er det Arbeiderpartiledede byrådet er godt i gang med å levere på valgløftene, mens Høyre surmuler i media. Jeg anbefaler Høyre fremover å bidra konstruktivt til å få boligprosjekter gjennom i bystyret. Med 13.000 boliger på vent i komiteen kan nemlig være klokt å endre taktikk.

Hvorfor notorisk løgner Clinton er verst tenkelige kandidat

Foto: Justin Sullivan/AFP

Av: Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker og forfatter

Et hovedproblem ved norsk presse er at omtrent alle avisene mener det samme. Det virker som om gruppepresset og konsensustenkningen innad i media nå er så sterk at nesten ingen våger å stikke nakken ut og mene noe annet enn det «gutteklubben grei» har bestemt - disse som styrer med nærmest totalitær hånd hvilke oppfatninger som skal være «lov å ha» i Norge. Enten du leser Dagbladet, VG eller Aftenposten får du det identisk samme ideologiske perspektivet, påfallende samkjørt og helt ute av takt med det som en gang var idealet om objektiv informasjon og kritisk journalistikk.

Når pressen ikke lenger stiller kritiske spørsmål, glir journalistikk lett over i propaganda der makthaveres oppfatninger blir presentert som den eneste sannhet. Dette har vi opplevd før i europeisk historie. Og nå ser vi det samme i massiv skala under det amerikanske valget. Ensidig «Trump-hets» og «Hillary-hyllest» gjør at nyansene forsvinner og tung mediemessig manipulasjon styrer folkeopinionen i den ønskede retningen.

Les også: Slik kan Trump vinne

Dessverre fungerer ledende norske aviser omtrent ensidig som mikrofonstativ for ikke-demokratiske eliter i USA, som sitatformidlere fra amerikansk presse der over 90 prosent av mediene nå eies av 6 bedrifter, ifølge Business Insider. Samtlige av dem støtter Hillary Clinton. Det du får presentert er den kapitalsterke USA elitens meninger, ukritisk videreført rett inn i norsk presse via «cut and paste» metoden. Hillary Clinton kritiseres selvsagt ikke i ledende USA medier hvis kapitalsterke eiere støtter henne - norsk presse følger etter som nyttige idioter. Saken ble nylig tatt opp i «Kapitalen» på Radio Nova der jeg ble intervjuet om dette.

Det ser heller ikke ut til å bekymre norsk presse at USA ikke lenger regnes som et demokrati. Rapporter fra ledende universiteter som Princeton, samt opprop fra USAs viktigste intellektuelle betegner USA nå som et oligarki, der et fåtall styrer på vegne av folket. USA er ikke lenger et demokrati og folkestyre. Til det er maktkonsentrasjonen samlet i altfor få hender.

Norge har forøvrig virkelig tatt rollen som nyttige idioter og gode hjelpere for det ikke-demokratiske amerikanske maktapparatet. Som kjent er Norge og Saudi Arabia de to statene som betaler mest inn til Clintons private Clinton Foundation - en organisasjon som nå er under etterforskning i USA, blant annet fordi givere får påfallende mange saker igjennom ved hjelp av Demokratene. Dette ifølge Judiciary Watch som er en tverrpolitisk organisasjon i USA som har æren for å, etter årelange rettsaker, fått frigjort en rekke av de mye omtalte hemmelige emailene til Clinton. Dokumenter som i etterkant har bevist at Clinton har løyet, under ed, for Kongressen ved en rekke anledninger.

Innlegget fortsetter under bildet.

Hanne Nabintu Herland. Foto: Paul Bernhard

For Norges del har hundrevis av millioner gått til Clinton Foundation og andre amerikanske tiltak, med det påfallende resultatet at norske politikere i bemerkelsesverdig grad de siste årene får ledende stillinger innen USA kontrollerte internasjonale organisasjoner. Vi har Jens Stoltenberg, Espen Barth Eide, Torbjørn Jagland, Rune Andersen og så videre, nå også Erna Solberg som leder en eller annen «kjendisgruppe» i FN. Norge trer altså villig inn i det internasjonale segmentet der donasjon av penger til ledende politikere og deres «hjertesaker» omtrent automatisk resulterer i at man tildeles fine stillinger innenfor ønskede segmenter. Hadde det samme skjedd i Afrika, ville vi øyeblikkelig kalt det ren korrupsjon.

Les også: Jeg orker ikke en analyse til

At ikke utenriksministre som Børge Brende skammer seg over å så åpenlyst delta i denne typen aktiviteter, er for meg helt ubegripelig. At ikke norske medier hudfletter de samme politikerne og krever deres avgang, er tilsvarende ubegripelig. Dagbladet og enkelte andre er unntak her, de skrev om saken i sommer. Norge mister retten til å kritisere andre for korrupsjon, når vi så villig deltar i det samme korrupte systemet gjennom vår tilknytning til maktapparatet rundt Hillary Clinton, en person som nå, til og med, er under etterforskning i USA, etter tiltale tatt ut av FBI, - likevel smiler vi og støtter videre en kandidat som har løyet for Kongressen under ed - gang etter gang etter gang.

Innlegget fortsetter under bildet. 

Utenriksminister Børge Brende. Foto: NTB Scanpix

Både Judicial Watch, Wikileaks og andre har aktivt bidratt til å avsløre den pil råtne løgnkulturen som omgir Clinton. Hun har løyet under ed om emailer, løyet under ed om sin rolle i Benghazi saken, vært aktivt innblandet i organiseringen av å transportere NATO våpen som endte i Al Qaida hender i Libya over til Syria rebeller med tilknytning til de samme terrorgruppene, via Tyrkia, men kritiseres altså likevel ikke i amerikanske medier - som eies av hennes støttespillere. De siste Wikileaks avsløringene viser også at Obama og Clinton aktivt har bidratt til å finansiere ISIS/Daesh, også bemerkelsesverdig lite omtalt i ledende amerikanske medier.

Husker ingen hvor «plutselig» ISIS oppsto i vestlige medier, med tilgang til hele den vestlige verdens aviser omtrent på samme dag? Disse gutta hadde åpenbart meget gode venner i USA, bemerkelsesverdig tilgang som de øyeblikkelig fikk til verdenspressen. Hvert eneste skritt de foretok seg, ble beskrevet og glitrende fotografert - foto som også på minutter fant veien til vestlig presse. Avstraffelsesmetodene ISIS bruker skiller seg forøvrig ikke fra vanlig praksis i Saudi Arabia, et land der ISIS/Daesh fremvekst har blitt hyllet fra dag en - nasjonen er som kjent også USAs største støttespiller i Midtøsten. Den som gransker Wikileaks dokumenter, finner raskt temmelig stygge informasjonsbiter, noe jeg forøvrig gjør om dagen og skriver bok om Midtøstens kriger de siste 20 årene. Aftenposten fikk jo eksklusiv tilgang til disse da de først kom, men skriver i likhet med amerikansk presse, svært lite om det man finner der.

Les også: Dette intervjuet kan ødelegge alt for Donald Trump

Hillary Clinton, som norsk presse ensidig hylles som eneste «verdige presidentkandidat», har vist en bemerkelsesverdig krigsvillighet til å støtte ødeleggelse av Midtøsten stater, nå sist uttrykt gjennom hennes stadige ønske om en «no fly zone» over Syria. Man blåser altså lang marsj i internasjonal lov og FNs statutter om respekt for nasjoners suverenitet. Og alle som har opplevd hvordan radikale islamister - med vestlig støtte - brutalt tok makten i land etter land under «den arabiske våren» og avsatte disse landenes sekulære styresmakter, vet hva «no fly zone» betyr. Det så vi i Libya: NATO - og et særs velvillig Norge - går inn og teppebomber et land på vegne av den ene parten i landets borgerkrig og hjelper Saudi støttede islamist grupper og jihadister som ønsker å innføre Sharia lovgivning, til makten. Vi husker alle Hillary Clintons rå latter da hun hørte at Libyas statsleder Gaddafi var brutalt drept. Clinton vil nå også eskalere Syria krigen og sende inn bakketropper. Russland har foreløpig respondert på de betydelige truslene som en Clinton seier ville medføre, med å flytte deler av sin militære flåte til havområdene rundt Kypros og i nærheten av Syria.

At amerikanerne er gode venner med terrorgrupper og jevnlig «bruker» disse som støttespillere i Midtøsten, bør nå ikke lenger komme som et sjokk på noen. Eksemplene er blitt altfor mange til at denne typen informasjon forsatt kan overraske. Mange husker selvsagt at det var dette NATO bidro til i Libya, - å hjelpe Al Qaida affilierte grupper til makten.

Ett eksempel som illustrerer det nære samarbeidet: Mannen som var en ledende støttespiller til NATO invasjonen, Abdulhakim Belhadj, ble militær guvernør i Tripoli straks byen falt, og deretter hyllet av amerikanerne som «libysk frihetsforkjemper og nasjonalhelt» - det finnes fine bilder av John McCain sammen med Belhadj. Den samme mannen var før Libya krigen leder av en av de Al Qaida affilierte gruppene i landet (LIFG), informasjon som var velkjent hos amerikanerne. I 2015 ble samme mann ISIS leder i Libya, altså bragt til makten med NATOs og Norges aktive hjelp.

Den amerikanske håndteringen av Midtøstens konflikter er jo dramatisk påfallende idet de støtter terrorgrupper ett sted, og kjemper mot de samme et annet. Det er et virrvarr uten like. Amerikanerne kjemper imot Daesh/ISIS og i Mosul, men kjemper for de samme gruppene og Al Qaidas Syria avdeling Al Nusra Front (al Sham) i Øst Aleppo. Amerikanske bombefly bidrar i Syria til å hjelpe Al Nusra, Daesh og andre, blant annet ved å bombe broer som gjør det lettere for disse å forskanse seg.  Dette er bare ett av de mange eksemplene som peker i retning av at det kan tenkes at USA ønsker å skape storkonflikter i regionen, konflikter som lett kan utvikle seg til en tredje verdenskrig. Til og med kinesiske slagskip har det siste året befunnet seg i Middelhavet. Man vet at dersom Clinton vinner valget, vil det være et ønske fra hennes side å bidra til en eskalering av krigen i Syria med øket støtte til Al Qaida gruppene der.

Den kyniske hauken Clinton er meget kapabel til å starte en verdenskrig, noe USA kunne trenge - slik som før andre verdenskrig da amerikansk økonomi også lå i grus på 1930-tallet og andre verdenskrig løste USAs økonomiske vanskeligheter og satte dem tilbake på toppen. Den elendige amerikanske økonomien står også i dag i sentrum. I The origin of financial crisis forklarer George Cooper godt hvorledes valget av å starte storkriger i historien har vært velbrukt som metode for å kvitte seg med tunge gjeldsbyrder. Den amerikanske sentralbanken er, som kjent, privat eid av noen få familier. Det kan lett antas at disse nå kjemper for å ikke miste sine penger - USA er som kjent betydelig begjeldet med rundt 20 trillioner dollar i gjeld, noe som lett, ved en enkel renteforhøyelse, kan sende landet inn i en brutal konkurs. Man har, som kjent, ikke løst 2008 finanskrisen, men videreført den ved å «kurere gjeld med mer gjeld». En følge av en konkurs vil være at USA går fra å være et såkalt I-land til et U-land på kort tid.

Det er rasjonelt å anta at realitetene er så brutale for dagens ikke-demokratiske amerikanske elite, at brutale virkemidler også vil brukes i et forsøk på å endre situasjonen. Mange, deriblant IMF, snakker om at drastiske internasjonale tiltak må til for å kunne redde amerikanske økonomi. Med andre ord, jeg vil anta at Hillary Clintons krigsvillighet og vilje til å bidra til det man på engelsk kaller «total war», kan her være USA elitens ønskede løsning på egne økonomiske utfordringer. Selvsagt ligger denne typen tenkning langt unna det vi forbinder med «demokratisk», men så er altså USA heller ikke et demokrati. Konklusjonen er at det skitne vannet rundt den notoriske løgneren Hillary Clinton er såpass opprørt at hun overhode ikke fremstår som noen god presidentkandidat. Hun kan lett bidra til en svært alvorlig opptrapping av internasjonale konflikter.

 

Turki er syrisk flyktning: - Jeg vil du skal vite


Av Turki Ahmad Alturki, syrisk flyktning

Kjære Norge
Jeg er en syrisk mann som kom til Norge over grensa til Russland. Jeg var student, og på begynnelsen av mitt siste år på universitetet fikk jeg en dag beskjed om at mitt visum var kansellert og at jeg fikk et transittvisum som gjaldt i 5 dager.

Det kom som et sjokk. Jeg var igang med en master, hadde venninne og et nettverk. Beskjeden var klar, universitetet kunne ikke hjelpe meg og jeg ble tvunget til å forlate landet øyeblikkelig. 


Hva skulle jeg gjøre? Retur til Syria og min hjemby Aleppo var uaktuelt. Jeg har fått utsatt min militærtjeneste fordi jeg studerte. Min familie er spredd ut i Europa, bare min mor, far og en yngre søster er igjen i Syria. 


En familie fra Syria var på vei mot grensa, de inviterte meg til å bli med dem mot Norge. Et land jeg visste ga beskyttelse for syrere. Jeg bestemte meg for at dette var en sjanse jeg måtte ta, for å komme i sikkerhet.

Samme dag som transittvisumet mitt gikk ut kom jeg syklende over grensa og ble fraktet til mottaket i Kirkenes. Der gjennomførte jeg et asylintervjuet dagen etterpå. 

Les også: Jeg er en vandrende reklame for det gode liv i Nord-Europa
Etter fire dager i Kirkenes ble jeg sendt til Kvam. Der var jeg i to måneder før vi ble videresendt til enda et akuttmottak på Hamresanden. Etter tre måneder der ble vi busset videre til Lysaker og ble der i seks uker, mens jeg ventet på intervju.

Etter intervjuet søkte jeg meg til Kristiansand, plassen som for meg har vært tryggest siden jeg kom til Norge. Her har jeg følt meg trygg og beskyttet, selv om livet i mottak er vanskelig. 


Hele tiden er man redd, angsten sniker seg inn. Man mister nattesøvnen og snur på døgnet, uansett hvor mye man prøver så flyr tankene mellom redsel for avslag og sikkerheten for familie og venner i Syria.

Krigen i Syria har for min del krevd ti av mine nærmeste. Hver dag er jeg redd for å få triste beskjeder. 

Alle sier, slapp av Turki... du er trygg her. Det er klart du får opphold. Russland har jo kastet deg ut og ingen blir sendt tilbake til Syria. I den tro har jeg også trøstet andre av mine venner som venter og venter på en avgjørelse fra UDI.

Etter at jeg opplevde at den ene etter den andre fikk svar, og ikke jeg, bestemte jeg meg for å kontakte UDI for å høre hvordan det sto til i min sak.


12 oktober ble en dag for meg som er dagen jeg virkelig ble redd. Jeg ringte UDI og fikk til svar at jeg måtte kontakte politiet. At det var lurt å medbringe en advokat.

Etter mange telefoner og forsøk på å få en oppklaring på denne beskjeden, fikk jeg den 20 oktober lest opp mitt vedtak på avslag om asyl i Norge. 
Vedtaket ble gjort 10.08.16. Det hadde gått to måneder, men de hadde ikke gitt meg beskjed.

Dette har jeg i ettertid skjønt gjelder flere enn meg. PU i Oslo sa rett ut at de holdt tilbake vedtak fra UDI. Hvorfor kan man bare spekulere i.

Begrunnelse for avslag: Jeg hadde visum i Russland. Datoene de brukte var det opprinnelige visumet, og ikke kanselleringen og transittvisumet.


Jeg fikk navnet på en advokat i Oslo og frist til 11.11.16 med å anke saken. Per dags dato har ikke advokaten fått beskjed fra UDI om at han er min advokat, men han velger heldigvis å føre saken for meg likevel etter påtrykk fra min venn.


Jeg er redd, ikke for at de skal sende meg ut... hvor skal de sende meg? Men jeg er veldig redd for å bli gående her i Norge, uten rettigheter til skole og jobb. Redd for at jeg bare blir en belastning for samfunnet i stedet for en ressurs. Redd for at det kan ta mange år av mitt unge liv, jeg er snart 26 år.
Uten at jeg får opphold kan jeg heller ikke starte familie, jeg vil ikke kunne forsørge hverken dem eller meg selv.


Akkurat nå er jeg en skygge av meg selv, jeg ser og ser på den uforståelige papirmølle foran meg.

Jeg må jo ha oversetter til hvert eneste ord på disse papirene fra UDI. 


Jeg vil du skal vite.
Jeg vil du skal se.
Jeg er ikke alene som har havnet i liknende situasjon.

Innlegget ble først publisert på Facebook og er gjengitt med tillatelse. 

Arbeiderpartiets boligbløff

Foto: Paul Weaver/NA Bilder

Av Mudassar Kapur, stortingsrepresentant og sentralstyremedlem i Høyre.

Det er i disse tider ett år siden Arbeiderpartiet tok over makten i Oslo. Raymond Johansen gikk høyt på banen og lovet å doble boligbyggingen. Fasiten er at Ap somler og har ikke levert på hva de lovet. Byrådet er fullstendig handlingslammet.

Det er mye politikere ikke kan påvirke - men da er det desto viktigere at de viser handlekraft innen de områdene de kan endre. Raymond Johansen har sagt at han ikke kunne forutsi boligprisveksten i Oslo. Selv om han må være den eneste hovedstadspolitikeren som må ha trodd dette så skal han slippe å svare for sine analytiske evner. Men Raymond Johansen har ikke levert på sine lovnader om økt boligbygging. 

Les også: APs flyktning-politikk i oppløsning

Mye retorikk

Det er flere eksempler på at Ap har mye retorikk, men lite virkningsfull politikk: 

1. Ap er opptatt av en sosial boligpolitikk og hjelpe de som sliter med å komme inn i boligmarkedet. Samtidig har de i Oslo sørget for eiendomsskatt. Økende boligpriser gjør at stadig flere må betale skatten og det blir enda dyrere å bo i Oslo. 

2. Videre hører vi også at Ap vurderer å fjerne leilighetsnormen som gjør det vanskelig å bygge små boliger i sentrum. Også dette er bare retorikk. Ap må svare på hvorfor de innførte den i sin tid og hvorfor de ikke støttet Høyres forslag om å fjerne den senest før sommeren. Ap har nedsatt et utvalg som skulle gi råd om boligbygging. Dette utvalget er delt i synet på om leilighetsnormen må fjernes eller ikke. Nå må Ap vise lederskap og sette ord bak handling. Situasjonen slik den er nå betyr at vi «forbyr» å bygge mer av de leilighetene som etterspørres mest.

Les også: Oslo-byrådet øker eiendomsskatten

3. Ap mener at det må bli billigere å bygge. Også dette er bare retorikk. Senest før sommeren tvang Ap igjennom et forslag i Stortinget som i følge Boligprodusentene vil gjøre det 100.000 kroner dyrere å bygge en bolig på 60 kvm. Hva mener Ap i Oslo om det?

4. Ap lovet å doble byggetakten i Oslo. Også dette er bare retorikk. Fasiten så langt er treg boligbygging og nedsettelse av et utvalg - som blant annet er uenig om hvordan man skal få bygget flere små boliger. 

Mer statlig overstyring med Ap

En annen viktig skillelinje mellom Høyre og Ap går ved statlig overstyring. Ap har i Stortinget foreslått å lage nye lover hvor staten i praksis skal tvinge kommuner til å bygge boliger. En av de viktigste faktorene for vellykket utvikling av boområder er at kommunene tar sterkt eierskap i utviklingen.


Overstyring av lokaldemokratiet i byggesaker, innsigelser og byråkrati er en del av arven fra de rødgrønne. Høyre i regjering har redusert innsigelsene, overfører mer ansvar og myndighet til lokaldemokratiet og gjør fortløpende regelendringer som gjør det enklere og billigere å bygge. Vi vil gjøre det enklere for førstegangskjøperen å komme seg inn på boligmarkedet.

Sosial boligpolitikk 

Bolig er en hjørnestein i norsk økonomi og et av de viktigste virkemidlene for å bekjempe ulikhet. Høyre skal føre en sosial boligpolitikk. Derfor gjør vi det enklere og rimeligere å bygge, vi styrker BSU og bostøtten til fattige barnefamilier.

Videre må byggetakten opp og byggeprisen ned. Her er regjeringen allerede godt i gang med å forenkle regelverk, redusere innsigelser og gjennomføre kommunereform som vil føre til mer helhetlig arealplanlegging. Å bygge flere boliger er det aller viktigste grepet. Mangel på bolig skaper det nye klasseskillet. 

Nå må Ap slutte å somle og levere på sine valgløfter i Oslo!

APs flyktning-politikk i oppløsning



Idétørken som preger Arbeiderpartiet for tiden lar seg tydelig reflektere i asyl- og integreringspolitikken.

Av Mudassar Kapur, stortingsrepresentant for Høyre

Dette er egentlig ikke noe nytt. Alle de årene den rødgrønne regjeringen satt ved makten tuslet og gikk blant annet integreringsarbeidet sin vante gang uten at man tok mange av de nødvendige grepene som denne regjeringen tar. Vi vet at introduksjonsordningen og språkopplæringen som ble innført av kommunalminister Erna Solberg ikke fikk den nødvendige fornyelse under APs regjeringstid. Høyre er tilbake i regjering - og det tas nå nye grep på dette feltet.

I møte med en av de største utfordringene landet står overfor, hopper og spretter Arbeiderpartiets representanter. Jeg synes det er bra at Arbeiderpartiet har blitt med på to viktige forlik i Stortinget. Ett om innvandring og ett om integrering. Men jeg blir ikke beroliget når jeg ser signalene som ellers kommer fra partiet med jevne mellomrom. Vi så gjennom 2015 et parti som vinglet seg gjennom flyktningdebatten. Først skulle man ha en oppmykning. Deretter skrek man etter innstramninger fra regjeringen.

Basert på asylforliket i Stortinget har regjeringen lagt frem en rekke punkter som skal på høring. Senest mandag 18. januar sier AUF i Politisk Kvarter at de ønsker at AP gjør retrett fra innstrammingsforslag som partiledelsen, ved Giske, allerede har signalisert at de støtter.

Dette er ikke det eneste eksempelet på at APs flyktningpolitikk er i oppløsning, under følger seks konkrete eksempler:

1. Først ta imot, så stramme inn.

Arbeiderpartiet ledet an i presset mot å ta imot flere flyktninger i våres. Det sendte et uheldig signal, og de snudde ved å være med på et innstrammingsforlik i stortinget.

2. Vil Ap være strenge eller humane?

Arbeiderpartiet sier at de står for en «streng, men rettferdig» asyl- og innvandringspolitikk. Det er feil, for Ap vedtok at de står for en «human, rettferdig og konsekvent flyktning- og asylpolitikk», på sitt landsmøte. Det er fint at Ap nå ønsker å være strenge, men det hadde vært ekstra fint om de kunne bli konsekvente på det også.

3. Allergi mot private midt i flyktningkrisen.

I sitt alternative statsbudsjett og i mediene har Ap tatt til orde for å legge innstrammede føringer på private selskapers adgang til å drive mottak. Konsekvensen av dette forslaget vil være nedbremsing i arbeidet for å bygge de 100.000 mottaksplassene UDI trenger. Vi er fullstendig avhengige av private aktører for å bygge nok etablerte mottak. Med Aps forslag får vi flere uønskede midlertidige løsninger som hotell-mottak. Dette er et typisk ideologisk skylapp-forslag som ikke er med på å løse utfordringene vi har nå. 

4. Jobbtilbud uavhengig av beskyttelsesbehov.

Arbeiderpartiet gikk i fjor høst inn for å gi midlertidig arbeidstillatelse før identitetsavklaring og vurdering av beskyttelsesbehovet. Slike signaler gir uheldige «pull-effekter» og øker tilstrømmingen til Norge. Under debatten i Stortinget brukte de langt tid på å bortforklare dette. 

5. Kompetansekartlegging på bekostning av identitetsavklaring.

I sitt alternative statsbudsjett foreslår Ap at kompetansekartlegging skal skje innen en måned etter ankomst. Dette er ikke rett prioritering nå. Det er viktigere å først vite hvem som beveger seg innenfor rikets grenser enn hvilke fag de hadde på ungdomsskolen eller hva studerte etter videregående.  

6. Ap skaper usikkerhet rundt bosettingsmodellen.

I fjor høst ga Ap to helt forskjellige signaler om bosetting. I en og samme avis (Dagsavisen, 23.10.15) kunne to Ap-representanter hver for seg melde at man ønsker å henholdsvis tvangsbosette flyktninger og fortsette frivillig bosetting. Det siste kommunene trenger er mer usikkerhet. For å få til bosetting og integrering er vi avhengig av dialog og samarbeid med kommunene.

Jeg mener Arbeiderpartiet i mangel av egen politikk dobbeltkommuniserer i flyktningpolitikken. Vi ser et parti som på den ene siden ønsker innstramminger og på den andre siden lanserer forslag som går i motsatt retning. Nå må alle partier vise at et forlik i praksis også betyr like signaler i disse sakene. Høyre forholder seg nå til forlikene i Stortinget, og regjeringen har allerede lagt frem høringsforslag basert på asylforliket, og til våren kommer det en integreringsmelding. 

Maktmisbruk i Kultur-departementet

Kulturminister Thorhild Widvey misbruker makt når hun eksproprierer milliardspillet Extra.


Kulturminister Thorhild Widvey er part i denne saken gjennom å eie Norsk Tipping. Samtidig er hun regulator av det norske spillmarkedet.

 

Av generalsekretærene Bjørnar Allgot i Diabetesforbundet, Anne Lise Ryel i Kreftforeningen, Tove Gundersen i Rådet for psykisk helse og Frode Jahren i LHL  Landsforeningen for hjerte- og lungesyke.

Kulturministeren har fortalt at hun skal rydde i det norske spillmarkedet etter kritikk fra EU/ESA. Det er i seg selv et prisverdig initiativ, men det var vel neppe hensikten fra EU at dette skulle skje gjennom å frata helseorganisasjonene deres eiendeler. 

I snart tjue år har Extra-spillet vært en viktig inntektskilde for frivillig helsearbeid i Norge.  Extra kom til som resultat av at organisasjonenes skrapespill ble ekspropriert av staten. Som betaling skulle man få tillatelse til Extra-spillet. Nå skal spillet overføres til Norsk Tipping, mot at helse inngår som et fjerde formål under tippenøkkelen, noe som krever en lovendring.

Kulturminister Thorhild Widvey er part i denne saken gjennom å eie Norsk Tipping. Samtidig er hun regulator av det norske spillmarkedet. At denne rolleblandingen er uheldig, fremkommer tydelig når Kulturdepartementet bruker sin makt til å nekte ExtraStiftelsen videre spilltillatelse, og deretter bruker fraværet av spilltillatelse som grunnlag for å bestemme prisen på spillet. Uten spilltillatelse er jo spillet langt mindre verdt. Det er som om staten eksproprierer huset ditt uten å innhente en uavhengig takst. For andre gang.

Det ligger i tillegg en uheldig vridning i at kulturministeren er minister for idrett og kultur, men ikke helse. Dette innebærer selvsagt at kulturministeren foretrekker disse formålene fremfor formål som tilhører andre departement. I denne saken har kulturministeren aktivt argumentert for kultur og idrett, og mot helse. Vi tar gjerne en fight for helseformålene, men det blir kinkig når all makt er samlet på den andre siden av bordet.

Stortingsproposisjon 13L ligger nå til hastebehandling i familie- og kulturkomiteen. Lovendringsforslaget innebærer en transaksjon av milliardspillet Extra, hvor vederlaget for spillet utgjøres av prosentandelen helseformålene skal få av Norsk Tippings samlede overskudd. Kulturministeren håndterer imidlertid denne saken som om den utelukkende dreier seg om en politisk sak, altså hva Kulturdepartementet mener er helseformålenes riktige andel av spillemidlene. Helseformålene kommer imidlertid ikke tomhendt til bordet: vi eier faktisk Extra. Men selv eierskapet forsøker nå kulturministeren å vedta seg bort fra.

For bare fire år siden sa daværende kulturminister Anniken Huitfeldt i Stortinget at: «Det er stiftelsen som eier rettighetene til tallspillet Extra. Norsk Tipping er operatør for spillet.» Nå skriver Kulturdepartementet derimot på stortingsproposisjonens første side at I en avtale inngått av ExtraStiftelsen og Norsk Tipping, eier disse spillet Extra i fellesskap».

Avtalen sier at partene har felles eierrådighet, som er noe helt annet enn eierskap. Spilltillatelsen tilhører helseformålene alene. Lotteritilsynet bekrefter at tillatelse til lotterier gis til formålet, og har hatt saker i lotterinemnda som skaper presedens. Riksrevisjonen bekrefter også at de ikke utøver selskapskontroll på Extra, fordi Norsk Tipping kun har en «forvalterrolle». Det er ExtraStiftelsen som har tatt all risiko knyttet til spillet i snart 20 år, betalt direkte og indirekte kostnader, betalt en skjønnsmessig fastsatt avgift bestemt utenfor Stortinget, og i tillegg forvaltet alt overskuddet til helseformål. Vi er ikke i tvil om hva en domstol vil mene om dette, men håper i det lengste å slippe å få eierskapet avklart der.

Vi har gjentatte ganger forsøkt å engasjere helseminister Bent Høie til å tale de frivillige helseorganisasjonenes sak, uten hell. Extra-spillet tilhører feil departement og feil stortingskomite. Det er fortvilende at det er slike forhold som avgjør. Det er på tide at noen i Regjeringen snart stiller opp for de frivillige helseorganisasjonene.

Hvorfor så skråsikre?


Bloggforfatteren Nina Hjerpset-Østlie skriver om kritikken mot Halvor Foslis bok «Fremmed i eget land».

 

Hvorfor så skråsikre når de ikke engang har satt seg inn i saken?

Av Nina Hjerpset-Østlie

Halvor Foslis bok "Fremmed i eget land" har som ventet fått massiv kritikk fra den innvandringsliberale venstresiden. Og som vanlig går de rettroende skråsikkert til verks. Foslis kvalitative metode er ifølge disse svak eller feil, bokens stemmer er ikke representative og utgjør i hvert fall ikke noen majoritet.

De tar feil, for Foslis bok støttes av en rekke kvantitative studier og funn.

Flere av anmelderne utgir seg for å ha størst problemer med Foslis kvalitative metode, men for å bruke deres egen mistenkeliggjørende retorikk: det er nærliggende å mistenke at det reelle problemet er at de bare ikke liker budskapet som fremkommer.

I en besynderlig artikkel i VG opplyser f.eks. Maren Sæbø at vinteren kommer og bruker sine egne venner som bevis mot Fosli, som hun nettopp anklager for å ha brukt "venner" fra kommentarfeltet hos Document.no. Eller noe sånt, det er som nevnt besynderlig lesning.

I Aftenposten klager 19 år gamle Hannah Eriksen på at Foslis utvalg ikke er representativt, før hun utnevner seg selv til ekspert på hva det "moderne, multikulturelle samfunnet innebærer" og intet mindre enn representativ for hele sin generasjon i Groruddalen:

«Min generasjon som har vokst opp i Groruddalen tar direkte avstand fra det du og dine intervjuobjekter mener. Groruddalen er et fantastisk sted å vokse opp på.»

I samme avis forsøker også rødtvedtbeboeren Inger Sønderland å tilbakevise Foslis intervjuobjekters subjektive erfaringer med sine egne av slagsen:

«Vi er lei av at det jevnlig publiseres kronikker om hvor vanskelig det er å bo i Groruddalen. Det er ikke det.
...
I kronikken fremstiller han det som om han har funnet et representativt utvalg. Men han kan da virkelig ikke ha det.»

Jo, han kan igrunn det - for den gruppen han mente å undersøke. Og den gruppen består altså av folk som har flyttet/har lyst til å flytte fordi de ikke trivdes, ikke Sønderland og hennes meningsfeller.

På Facebook okker Dagbladets Aksel Braanen Sterri seg:

«Mange ser ut til å misforstå metodekritikken ved at den angriper Fosli for at hans intervjuobjekter ikke er representative for groruddalens folk i allminnelighet eller majoriteten av dem (skapt av forvirringen omkring "taus majoritet"). Men selv om man studerer en minoritet, så må man sannsynliggjøre at gruppen man har studert er typisk for den større gruppen du mener de er en del av. Det har ikke Fosli gjort.
...
Herregud, xxxxxxxx. Poenget mitt er enkelt og det står seg: metoden er ræva. Det kan slumpmessig hende at folka han prater med er typiske for gruppa, men det har jeg - som leser - ingen grunn til å stole på. Det er du vel enig i?»

Og endelig Dagbladets Martine Aurdal:

«For det andre: det finnes ikke statistisk materiale som underbygger at informantene representerer noen majoritet.»

Igjen: jo, det gjør faktisk det når det gjelder de som flytter fra innvandrerdominerte områder - altså den gruppen Fosli skriver at hans intervjuobjekter tilhører.

I mars 2014 utga nemlig masterstudent ved Universitetet i Oslo Iselin Hewitt - i samarbeid med Plan- og bygningsetaten i Oslo - Masteroppgaven "Flytting i et segregert bylandskap : En kvantitativ studie av flyttemotiver blant etnisk norske barnefamilier". Den kvantitative studien ble publisert av Oslo kommune samme år.

I undersøkelsen ble respondentene spurt om hva som var de viktigste årsakene til at de flyttet fra sitt forrige boområde. Av de som hadde flyttet fra boområder med høyest andel innvandrere, oppga hele 61 prosent av de som hadde barn at «for høy minoritetsandel på skolen» var en viktig eller svært viktig årsak til at de hadde flyttet. Blant de 18 ulike motivene for å flytte ? fritidstilbud, grøntområder, utrygghet, omdømme, boligtilbud etc ? var det kun «dårlig oppvekstmiljø» som ble tillagt større betydning.

Blant de som ikke hadde barn var «for høy minoritetsandel» det vanligste motivet, selv om dette hadde enda større betydning blant de som hadde barn. 46 prosent av de som ikke hadde barn mente at «for høy minoritetsandel» var et viktig eller svært viktig motiv for deres beslutning om å flytte til et annet boligområde. 55 prosent av de som hadde barn og bodde i de mest innvandrertette boområdene, oppga det samme.

«Hovedfunnene fra analysen er for det første at etnisk norske barnefamilier i større grad enn andre husholdninger oppgir at høy andel etniske minoriteter i boligområdet var et viktig flyttemotiv, for det andre at barnefamilier i betydelig større grad enn andre husholdninger oppgir at lav andel etnisk norske var et flyttemotiv, for det tredje at andel etniske minoriteter i den lokale skolen er et viktigere flyttemotiv enn minoritetsandelen i boligområdet, og for det fjerde at flyttemotiver relatert til minoritetsandel i boligområdet øker i omfang når minoritetsandelen er fra 40-50 % og oppover. Resultatene tyder på at at barnefamilier er sensitive overfor minoritetsandelen i nabolag og skole, og at husholdningssituasjonen er svært relevant for å forstå dynamikken bak flytting og segregasjon.»

Hewitt gikk til oppgaven på denne bakgrunnen:

«Befolkningsstatistikk og flyttestudier viser at andel med majoritetsbakgrunn gradvis reduseres i bydeler i Oslo kommune med høy minoritetsandel (Stambøl, 2013). Statistisk sentralbyrås årlige holdningsundersøkelse viser at den norske befolkningen, parallelt med økt andel etniske minoriteter, har blitt mer og mer positive til innvandrere. Tre fjerdedeler av de som har personlig erfaring med innvandrere oppgir at de har hovedsakelig positiv erfaring med innvandrere, og kun 6 % oppgir at de ville mislikt å få en innvandrer som ny nabo (Blom, 2012a). Det betyr at utviklinger i generelle holdninger og utviklingen i bosteds- mønsteret går i hver sin retning, og at det utspiller seg en kompleks dynamikk i mange av byens nabolag.»

Dermed kan vi si at oppgaven langt på vei bekrefter en av Foslis konklusjoner om de 20 han har intervjuet, selv om det faller Braanen Sterri tungt for brystet:

«Men Fosli forsøker å si noe mer. I konklusjonen kan vi lese at Fosli eksplisitt trekker slutninger fra utvalget sitt til «folk i Groruddalen»: "Jeg tror vi rolig kan se bort fra at folk i Groruddalen skulle være født mer fremmedfiendtlige (eller regelrett rasistiske) enn folk ellers i Norge."»

Etniske nordmenn blir mer tolerante av personlige erfaringer med innvandrere, men likevel flytter de fra innvandrertette boligområder.

Masteroppgaven tok for seg begrepene "hvit flukt" og "hvit unnvikelse", som henspeiler på at majoritetsbefolkningens flyttemønstre kan bidra til sterk konsentrasjon av minoriteter. Hewitt viser til to andre studier som bekrefter dette. Det første begrepet er relatert til den såkalte vippepunktsmodellen, som innebærer at majoritetsbefolkningen begynner å flytte ut av områder hvor innvandrerandelen når en viss prosent. Det siste begrepet viser til at majoritetsbefolkningen unngår områder med høy minoritetsandel. Teorien er bekreftet av en rekke studier i både Europa og USA.

Datamaterialet i oppgaven oppgitt å være "en kombinasjon av data fra en spørreundersøkelse og registerdata fra Statistisk sentralbyrå (SSB)", som gjør det mulig å kombinere både objektive og subjektive faktorer:

«Spørreundersøkelsen ble gjennomført som en postal utvalgsundersøkelse i hovedstadsregionen. Statistisk sentralbyrå sto for utførelsen på oppdrag for Universitetet i Oslo ved Terje Wessel og Ingar Brattbakk (Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi: NODES-prosjektet). Spørreundersøkelsen het ?Undersøkelse om ditt nabolag? og hadde spørsmål som handler om bolig, nabolag og flyttemotiver, med et spesielt fokus på betydningen av etnisk befolkningssammensetning. Den ble gjennomført i perioden 31. oktober 2011 til 16. januar 2012 (Pedersen, 2012)10. Prosjektet inngår i et nordisk forskningsprosjekt, og tilsvarende undersøkelser ble gjennomført i Finland og Sverige på samme tidspunkt.»

Den samlede befolkningen i områdene som ble undersøkt var da på 288.217 personer. Av dem ble et utvalg på 3 000 personer fordelt på fire like store strata, skriver Hewitt. Undersøkelsen endte opp med 1566 besvarte skjemaer  og Hewitts nettoutvalg av flytterne var på 747 respondenter.

Så kan man selvfølgelig innvende at dette ikke er en undersøkelse som gjelder for Groruddalen spesielt, men den sier uansett mye om det fenomenet Foslis bok setter fokus på. I tillegg vet vi fra Statistisk sentralbyrå at hele 18.000 etnisk norske har flyttet ut fra Groruddalen i perioden 1999-2010. Hvert år flytter 1.000-2.000 etnisk norske ut av Groruddalen, mens nesten like mange ikke-vestlige innvandrere flytter inn. Det er mao svært sannsynlig at Groruddalen er et boligområde som er typisk for undersøkelsen.

To nye studier fra Sverige viser for øvrig det samme som Hewitt kom frem til i 2014. Og vippepunktet når det gjelder andelen ikke-vestlige innvandrere er så lavt som 3-4 prosent når majoritetsbefolkningen begynner å flytte. Innvandrere fra europeiske land gir for øvrig ingen tilsvarende flytteeffekt:

«Infödda svenskar flyttar ifrån områden med många utomeuropeiska invandrare. Detta är en av de starkaste krafterna bakom den växande etniska segregeringen, enligt en studie av flyttmönstren i landets tolv största kommuner under åren 1990?2007.

- Ja, vi hittade en så kallad tipping point på 3?4 procent. När andelen utomeuropeiska invandrare är så stor i ett bostadsområde så börjar de infödda svenskarna flytta därifrån, säger Emma Neuman, nationalekonomisk forskare vid Linnéuniversitetet i Växjö.»

Det vil neppe komme som en overraskelse at det er de høyt utdannede og høytlønte som flytter først - de samme gruppene man ofte finner innvandringspådriverne i. Den etniske segregeringen skjer således parallelt med en økonomisk.

«I ett annat forskningsprojekt har sociologen Maja Lilja vid Örebro universitet djupintervjuat småbarnsmammor, för att studera resonemang kring mångfald, svenskhet och bostadssegregation:

- Många talar om etnisk mångfald som en berikande faktor, men när man ska flytta eller välja skola till sina barn blir frågan konkret, och då väljer man ofta någon form av svenskhet. Man uttrycker det som att barnen inte ska hamna i minoritet, eller att man är noga med deras svenska språk.»

Som i Hewitts masteroppgave - og Foslis bok - oppgis et av flyttemotivene i det sistnevnte forskningsprosjektet å være at "man ønsker en tilstrekkelig "etnisk innfødt" miljø for barna.

Men la oss ikke snakke om dette, dere. Mye bedre å henge oss opp i Halvor Foslis person, boktittel, venner, nettverk og bruk av en kvalitativ metodebruk. Det vil jo selvfølgelig nulle ut Foslis 20 intervjuobjekters erfaringer og ikke minst de 46 prosentene uten barn - samt de 55 prosentene med - som også mener at «for høy minoritetsandel» var et viktig eller svært viktig flyttemotiv. Da forsvinner nemlig problemet av seg selv, slik at de innvandringsliberale slipper bryet med å forholde seg til det.

Sissener søler bort skattepenger


FOTO: CF-Wesenberg@kolonihaven.no #cfwesenberg

Mens oljeprisen stuper, vil Jan Petter Sissener sløse bort titalls av milliarder skattekroner på høyrisikabel oljevirksomhet.

Av: Rasmus Hansson, nasjonal talsperson for Miljøpartiet De Grønne

 

I Nettavisen påstår Jan Petter Sissener at jeg er kommunist. Det har jeg aldri vært. For Miljøpartiet De Grønne står privat næringsliv helt sentralt i det grønne skiftet. Vår økonomiske politikk handler nettopp om å sikre velferdsstaten på sikt gjennom å legge til rette for vekst i grønne arbeidsplasser. Vi vil flytte investeringer og skattefordeler fra oljen og over til nytt grønt næringsliv.

Sissener har gjennom en lang karriere bygget opp en rekke meglerhus, og må åpenbart på opptil flere tidspunkt ha hatt en viss nese for gode investeringer. Derfor er det enda mer påfallende hvordan han gjør seg til en forsvarer av dagens oljepolitikk, som med statlig jernhånd investerer 38 milliarder kroner direkte i ny oljevirksomhet bare i 2015. Dette er enorme investeringer som krever mange år for å bli tilbakebetalt.

Med utviklingen i energimarkedende er norsk oljepolitikk i ferd med å bli et stadig mer risikabelt veddemål. Det skyldes tre utviklingstrekk:

For det første har vi overproduksjonen av olje på verdensmarkedet. Norsk oljepolitikk har i mange år handlet om å produsere så mye som mulig så raskt som mulig. Dette er imidlertid også strategien til de andre oljeproduserende landene. Når etterspørselen  samtidig faller, er det de landene som produserer dyrest som taper først. Det betyr Norge.

For det andre er fornybar energi som sol og vind nå konkurransedyktig på pris i mange markeder over hele verden. Fremdeles sover for mange investorer i timen, og baserer seg på utdaterte vekstfremskrivninger for fornybar energi fra Det internasjonale energibyrået. Med utvikling av ny batteriteknologi kommer etterspørselen etter fossil energi til å falle.

For det tredje så begynner klimapolitikken å virke. I USA har Barack Obama gått løs på kullindustrien. Tyskland skal bli 100 % fornybart innen 2050 og ligger foran skjema. Fra klimaforskningen vet vi at 80 prosent av allerede påviste ressurser av kull, olje og gass bli liggende i bakken for å unngå farlige klimaendringer.

Samtidig som Sissener bruker tiden sin på å søke frem sitatbilder av Marx og landsbygda i Kina for å illustrere De Grønnes politikk, innser stadig flere investorer at risikoen for å tape penger på fossil energi er raskt voksende. Prisen på de tre største tyske kraftselskapene har stupt de siste årene som følge av fornybarrevolusjonen i Tyskland. På fredag sa Jens Ulltveit Moe seg enig med De Grønne om at norsk oljevirksomhet bør avvikles i løpet av en tjueårsperiode, og han har tidligere slått fast at oljevirksomhet i Barentshavet blir et tapsprosjekt.

Om Sissener vil søle bort sine egne eller kunders penger på risikable investeringer som attpåtil ødelegger livsgrunnlaget på jorda, får så være. Miljøpartiet De Grønnes politiske prosjekt handler derimot om å føre en ansvarlig økonomisk politikk som sikrer arbeidsplasser og velferd i fremtiden. I vårt økonomiske opplegg kutter vi skattene for småbedrifter og gründere, og stiller statens midler til disposisjon sammen med private som risikokapital for nytt grønt næringsliv. Det er svært mye lurere enn å investere stadig mer penger i en oljenæring i solnedgang.

...måtte stå for det du sa


Foto: Henning Gulbrandsen

«Midt i byen min Fredrikstad. Muslim jævlene har bønnetid!»

Av Anne Marit Sletten, nettredaktør i Oppland Arbeiderblad

Trebarnsmora i 40-åra trodde hun var i trygge omgivelser i den lukkede Facebook-gruppa «Norge er vårt».  Der diskuterer hun jevnlig innvandring i lite vennligsinnede ordelag med andre meningsfeller, under fullt navn.  Og nå hadde fredrikstadposten.no lagt ut et bilde av våre «nye landsmenn», som de kalte dem, i bønn under ei bru i byen. Kvinnen delte innlegget i den lukkede gruppa, med kommentaren som nevnt over.

Muslimene viste seg senere å være turister, men det er ikke hovedpoenget her. Noen delte trebarnsmorens melding utenfor den lukkede gruppa, og det ble plutselig veldig, veldig ubehagelig å være kvinne (41) fra Fredrikstad. Vi skal komme tilbake til det senere.

Vi kan si mye godt om Facebook, dette store torget der vi stort sett møtes for å utveksle morsomheter, skryt og gratulere gamle klassekamerater med dagen. Men like mye som en hyggelig møteplass er det også en egen mediekanal, der du enkelt kan kringkaste dine ytringer. Der kan du kunngjøre din vrede over at et sykehjem skal legges ned, eller være forbanna på den helvetes naboen med den helvetes hekken og den helvetes bikkja. Ytringsfrihet har aldri vært enklere.

Med det følger et ansvar du kanskje ikke er klar over.  24. mai 2013, årevis etter at vi alle hadde laget oss en Facebook-konto, postet de første bildene av katta og forbannet Mulla Krekar, kom det en lovendring.  Det offentlige rom ble definert på nytt, og tok denne gang med seg internett. 

I forarbeidene til loven slås det fast at hvis en ytring kan nå over tjue til tretti personer, er det å regne som en offentlig uttalelse. Og noen offentlige uttalelser er straffbare. For eksempel kan noen korttenkte greier du skrev om tiggere, eller beboerne i bygdas asylmottak teoretisk falle inn under kategorien «hatefulle ytringer» i offentligheten. Og det er faktisk straffbart - hvis den nådde flere enn tjue til tretti personer.

Hvor mange venner har du på Facebook? 

Tilbake i Fredrikstad er trebarnsmoren blitt oppringt av lokalavisa. Hun forteller opprørt at hun er truet med anmeldelse og allting.

? Jeg orker ikke lenger å forholde meg til alle kommentarene som kommer til innlegget mitt, sa hun.

Hun var ikke klar for å betale ytringsfrihetens pris:  Motytringen.

Trebarnsmoren var redd, og ba om unnskyldning. Skjønt, hun mente hun egentlig ikke hadde gjort noe galt. Hun hadde ikke gjort annet enn å skrive noe i en lukket Facebook-gruppe. Og det er jo noe helt annet enn å ytre seg offentlig, mente hun.

Hun tar feil. «Norge er vårt» har flere enn 30 medlemmer.  Den har 3334 medlemmer.  Det er i tillegg enkelt å spre innholdet til vesentlig flere.  Trebarnsmorens «Muslim jævlene har bønnetid» er og blir en offentlig ytring.

De som holder på sånn i sosiale medier, behøver egentlig ikke å bli veldig overrasket dersom lokalavisa, eller VG for den del, slår på tråden. I dette ytringsfrihetens mekka har du nemlig ikke luksusen å velge i hvilket forum konfrontasjonen skal skje.

Den som måtte lure på hvor grensen går, kan begynne med å google fram Straffelovens §135a.  Hvis du truer, håner eller fremmer hat, forfølgelse eller ringeakt på bakgrunn av noens hudfarge, etniske opprinnelse, seksuelle legning eller handikap ? da er du på feil side av loven.

Inntil nylig sto også religion på denne lista. Men, den såkalte blasfemiparagrafen ble fjernet i mai i år, etter angrepet på Charlie Hebdo. Slik sett er det godt mulig «muslim jævlene» holder seg akkurat innafor jussen, selv om ytringen er hatefull. Om du derimot truer med å drepe en muslimjævel, er det en annen sak.

Det slutter selvsagt ikke der. Ærekrenkelser, sjikane, brudd på privatlivets fred og trusler kan koste deg dyrt. Da det ble kjent at den overgrepssiktede mannen som hadde innredet et lydtett barnerom i kjelleren bodde på Hadeland, boblet engstelse og opprør ut på Facebook. Noen publiserte vedkommendes navn og adresse. Noen tok til orde for selvjustis - eller oppfordret til en straffbar handling, om du vil.

Det er ikke lov, det heller. I likhet med nettmobbing, som også er straffbart. Det kan du godt hilse fjortisen hjemme og si.

Egentlig er det veldig lett å styre unna disse offentlige grøftekantene. Hvis du sørger for at det du skriver er sant, og samtidig holder deg innenfor normal folkeskikk, holder det veldig lenge. Men, dersom du fortsatt tror det du skriver på Facebook eller Twitter er å betrakte som privat, må du justere virkelighetsoppfatningen litt.

Bloggen har tidligere vært publisert i Oppland Arbeiderblad.  

Kilder: Lovdata, Straffeloven§ 135 a, Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) punkt 12.2.2 side 163, «Jus og sosiale medier» av advokat Jon Wessel-Aas, Uhuru.biz, advokat John Chr. Elden/blogg.

Valget skal bli et vendepunkt

Av Bjørnar Moxnes, leder i Rødt



Får barna mine det bedre enn meg selv i framtida? Det er et spørsmål foreldre har stilt seg selv til alle tider. Lenge har svaret vært: Selvfølgelig. Sånn er det ikke lengre.

Tenk på det: Dagens generasjon er den første på over hundre år som risikerer å ikke få det bedre enn sine foreldre. Vi har det fortsatt utrolig bra i Norge. Likevel, under all velstanden vokser det fram en snikende følelse. En følelse av at det vi trodde var fast grunn under beina, kanskje ikke er det likevel. Hvorfor? Er pengene brukt opp? Nei. Vi er ikke fattigere enn før, vi er rikere. Vi mangler ikke mat, strøm, medisiner eller fred. Vi mangler ikke teknologi eller utdanning eller ytringsfrihet.

Det vi mangler, er rettferdighet.

Om neste generasjon får det mer usikkert enn den forrige, skyldes det ene og alene politisk svikt. At avstanden mellom folket og den politiske eliten blir så stor at demokratiet forsvinner. At private særinteresser får vinne fram, på bekostning av flertallet og fellesskapet. At forskjellene blir for store. Det er den veien det har gått lenge nå.

Ingen partier har gått til valg på å gi mer til de rike eller å øke antall fattige barn. Likevel er det sånn det har gått. De andre partiene har lenge levd i sin egen boble når det gjelder de raskt økende forskjellene. De sier at vi skal være glade for at Norge har små forskjeller, og at jobben framover er å hindre at de blir større. 

Jonas Gahr Støre sa til Aps landsmøte at de skulle videreutvikle Norge som et land med små forskjeller. Da lurer jeg på hvor Støre har vært de siste tiårene.

På 2000-tallet tjente de superrike 178 ganger mer enn vanlige folk. Er det små forskjeller? Er det en samfunnsutvikling Ap er fornøyde med og vil videreutvikle? Det finnes riktignok andre land som har enda større forskjeller, men det betyr ikke at forskjellene i vårt eget land er små. De er fortsatt altfor store.

Framveksten av forskjells-Norge er vår største utfordring som samfunn. Da holder det ikke bare å være imot at forskjellene øker. Det trengs et vendepunkt, sånn at de blir mindre.

Vi kan snu utviklinga om vi virkelig vil. Det er mulig å bruke kommunene til å undergrave Siv og Ernas politikk for økte forskjeller. Når de i regjering åpner for mer midlertidige stillinger, kan kommunestyrer og fylkesting vedta å heller gi faste stillinger. Når de i regjering gir skattelette som øker forskjellene, kan vi møte dem med å innføre tak på hvor høye topplønningene kan være for ledere og politikere i kommunen.

 Når de privatiserer stadig mer, kan vi møte dem med vedtak om at all kommunal velferd skal være profittfri sone. Da holder vi utenlandske oppkjøpsfond unna barnehagene, barnevernet og sykehjemmene våre.

Og når de gjør flere barn fattigere, kan vi svare med å gi flere gratis SFO og barnehage. Du trenger altså ikke å vente to år til for å påføre Siv og Erna valgnederlaget. Vi kan gjøre det allerede til høsten. La oss gjøre årets valg til et vendepunkt i kampen mot forskjells-Norge.

Venstresiden i Oslo må avklare hvem som skal betale eiendomsskatt og hvor mye!

Av  Mudassar Kapur, stortingsrepresentant og boligpolitisk talsperson (H) og Tony Christian Tiller, bystyrekandidat i Oslo (H)





Vi har fulgt ordvekslingen mellom Raymond Johansen og Gunnar Stavrum det siste døgnet med stor interesse. Vi er enig med Stavrum i at det er på tide velgerne i Oslo får vite hvem som skal betale eiendomsskatt, hvor mye de skal betale, og hva pengene skal brukes til. De siste meningsmålingene tyder på et rekordjevnt valg i Oslo og bekrefter at Arbeiderpartiet er helt avhengig av støttepartiene Sosialistisk Venstreparti, Rødt og MDG for å kunne ha håp om at Raymond skal erstatte Stian Berger Røsland. Vår bekymring er at de fire partiene har helt ulike oppfatninger av hvor mange som bør betale eiendomsskatt, og at de vil bruke pengene på helt forskjellige ting.

Når politikere vil påføre innbyggerne en ny skatt påhviler det et tungt ansvar å begrunne hvorfor dette er nødvendig, og ikke minst hvem det er som skal betale. Uansett hva Raymond hevder er det stor usikkerhet om hva slags eiendomsskatt Oslo vil få dersom de rød-røde kommer til makten. Johansen snakker om Arbeiderpartiets modell, men vil han være i stand til å stå i mot kravene fra SV, Rødt og MDG når det står om han skal være byrådsleder eller ikke? Vi tror ikke det. Det gjør heller ikke OBOS som i en rapport påpeker at ?all erfaring tilsier at når en slik skatt først er innført, så er terskelen mye lavere for å øke skattenivået?. I rapporten, som Johansen tar til inntekt for sitt forslag, slår faktisk OBOS fast at de er skeptisk til å innføre eiendomsskatt.

Erfaringene fra Trondheim, hvor Arbeiderpartiet har hatt makten lenge, tyder på at OBOS vil få rett. Der har Ap jevnlig økt satsen og halvert bunnfradraget på fire år. Skulle det samme skje i Oslo er det helt vanlige mennesker, i helt vanlige jobber, i helt vanlige boliger som får regningen. Det blir ingen kakseskatt, villaskatt eller vestkantskatt. Johansen bekrefter selv at med Aps modell vil mer enn 50.000 familier i Oslo måtte betale. Får SV, Rødt og MDG gjennomslag blir det enda mange flere, og det er ikke rikinger som bor i rekkehus og firemannsboliger til 4-5 millioner kroner, men lærere, sykepleiere, taxisjåfører og førstekonsulenter.

Vi har møtt mange velgere som ikke skjønner hvorfor de som har jobbet hardt, betalt sin skatt, spart og kjøpt en større bolig plutselig skal få en ny regning fra kommunen. Bolig i Oslo er dyrt og prisene har økt kraftig de siste årene. Det er mange som kjøpte familieboligen for 10-15 år siden og har sett verdien øke kraftig, uten at de nødvendigvis har fått økt inntekt. Det er dette som er problemet med å innføre eiendomsskatt i Oslo nå; den er usosial og rammer uten hensyn til betalingsevne. Og det er ikke småpenger heller, selv om Raymond snakker om ?hundrelapper?. Vi synes det er oppsiktsvekkende at det er tillitsvalgte i Arbeiderpartiet som skusler av summer på flere tusen kroner i året. For mange er det en god slump penger. Kanskje er det en liten ferietur, en ny sykkel til ungen eller sparepenger for fremtiden.

Velgerne i Oslo står overfor et klart og tydelig valg; stemmer de Høyre får de garantert ikke eiendomsskatt. Stemmer de Arbeiderpartiet får de eiendomsskatt, men ingen vet hvor høy. At svaret fra Arbeiderpartiets byrådslederkandidat på utfordringen fra Stavrum er at det har ?rablet? for redaktøren er kanskje humoristisk ment, men temaet er alvorlig for velgerne og de fortjener et svar.

Jeg blir skremt av Aps innvandrings-politikk

Av stortingsrepresentant Mazyar Keshvari (Frp)



Danmark mottar nå for første gang på over 10 år flere asylsøkere enn Norge. Jeg er mener det er bekymringsverdig at Støre og Arbeiderpartiet nå ønsker å reversere de nødvendige innstramningene FrP har kjempet gjennom i regjering.

I 2014 ble antallet asylsøkere til Norge redusert med 5 prosent. Asylstrømmen til Europa økte i samme periode med 44 prosent, og mener forskjellen skyldes at FrP-regjeringen har ført en strengere innvandringspolitikk enn tidligere. 

Dessverre har Arbeiderpartiets innvandringspolitikk blitt langt mer uansvarlig under Støres ledelse. Arbeiderpartiets offisielle linje i innvandringspolitikken er etter årets Ap-landsmøte blitt endret fra «streng» til «human».

Støre har med andre ord foretatt en total kursendring for Arbeiderpartiet. Jens Stoltenberg var ikke enig med FrP, men han førte i hvert fall en konsekvent innvandringspolitikk. Det er ikke likegyldig at landets største parti har henfalt til ren asylpopulisme. En løssluppen flyktninge- og innvandringspolitikk vil på sikt kunne true selve bærekraften i velferdssamfunnet.

Tall fra SSB viser at en syrisk flyktning vil medføre kostnader på syv millioner kroner i løpet av livet. Med familiegjenforening, som UDI anslår til minst 5600 personer, vil kostnaden komme opp i over 95 milliarder kroner. Dette er med andre problemstillinger som vil kunne påvirke hvilke velferdstjenester staten vil kunne tilby i fremtiden. Kostnadene av flertallets Syria-vedtak utgjør 33.067 kroner for hver eneste norske skatteyter. Jeg finner det underlig at Arbeiderpartiet, som liker å fremstille seg selv som et ansvarlig parti, ikke ønsker å drøfte disse dramatiske tallene.

Jonas Gahr Støre overasket store deler av Norge da han med brask og bram lanserte målet om mottak av 10.000 Syria-flyktninger på Aps landsmøte. Antallet er tilsynelatende helt tilfeldig bestemt. Det forelå ikke en eneste konsekvensanalyse av hvorfor akkurat 10.000 skulle være et riktig tall. Ingen analyse for konsekvensene for norsk økonomi, og ingen analyse av hvor mange flere som kunne blitt reddet dersom vi hadde brukt pengene i nærområdene. Støre trengte en valgkampsak, og 10.000 syrere var i det minste et rundt og fint tall. En slik innfallsmåte å drive politikk på er ekstremt uansvarlig, og milevis unna prosessene vi så i Ap under Jens Stoltenberg.

Det store spørsmålet er om Støre og Ap nå har satt en presedens ved sitt Syria-vedtak? Ønsker Ap å tilsidesette norsk asylpolitikk hver gang hver gang det dukker opp en humanitær katastrofe? Ifølge FN er det nå 60 millioner mennesker på flukt i verden. Vil Arbeiderpartiet på sitt neste landsmøte vedta å ta imot 10.000 flyktninger fra Sudan, Kongo, Nigeria eller Burma? Dersom svaret på dette spørsmålet er ja må vi konstatere at Arbeiderpartiet har gått totalt bort fra en asyl- og flyktningpolitikk basert på lover og konvensjoner, og heller vil styre innvandringspolitikken fra innfallsmetoden. Dette ville i så fall være et brudd med helt grunnleggende demokrati- og rettsstatsprinsipper. Ikke minst er dette en usosial og direkte urettferdig ovenfor de millioner av flyktninger som blir stående uten grunnleggende nødhjelp i nærområdene.

Når Støre bedriver ren asylpopulisme gjennom å foreslå mottak av 10.000 syriske flyktninger representerer dette helt nye toner fra Arbeiderpartiet. Et slikt populistisk og økonomisk uansvarlig forslag ville aldri blitt fremmet under Jens Stoltenberg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ytringsfriheten er hellig


Per Sandberg. Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB scanpix

Av Per Sandberg, nestleder i Fremskrittspartiet

Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik uttalte på Unge Venstres sommerleir at hun er «dypt kritisk til å forby utsagn som hyller terror». La meg først slå fast at jeg er enig med Tajik i denne saken. Ytringsfriheten er selve grunnmuren i vårt demokrati, og den må forsvares.

Jeg finner det imidlertid underlig at disse signalene kommer fra Arbeiderpartiets nestleder. For det er nettopp Arbeiderpartiet og Ap-leder Jonas Gahr Støre som har vaklet i spørsmålet om ytringsfrihetens grenser. Tidligere i år uttalte Ap-lederen at det ikke er viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi. Det er hårreisende at lederen av Norges største parti tilsynelatende støtter kriminalisering av religionskritikk.

LES OGSÅ: Frp suger anstendigheten ut av det norske samfunnet

Politimannen Stein-Robin Kleven Bergh, som også er medlem av FrP, deler ikke mitt og Fremskrittspartiets syn på rekkevidden av ytringsfriheten. Han reagerte på Tajiks uttalelse ved å i sterke ordelag gi uttrykk for at han er uenig i denne saken. Bergh trekker i sin uttalelse linjer mellom det å ikke ønske en kriminalisering av utsagn som hyller terror, som det å hylle terrorister. Dette er en sammenblanding jeg har vanskelig for å forstå.

«Jeg er uenig i det du sier, men jeg vil til døden tar meg forsvare din rett til å si det», er et kjent sitat om ytringsfriheten. Jeg er ikke enig i det Bergh sier, det tror jeg mine gjentatte forsvar av ytringsfriheten i det offentlig pent kan bevise. Men jeg vil da ikke av den grunn frata han retten til å si det han mener? At ulike holdninger kommer frem i lyset er viktig, slik at de kan slås ned på.

Det er en stor forskjell på det å være for at folk skal få ytre seg, og det å være enig i det folk ytrer. Nettopp derfor reagerer jeg på Akthar Chaudhrys blogginnlegg «FrP suger anstendigheten ut av det norske samfunnet». Han mener altså at FrPs ledelse «stilltiende samtykker i å forsøple samfunnsdebatten». Hva er det Akthar Chaudhry mener med dette?

Han mener altså at FrPs ledelse bidrar til å legitimere grove uttalelser, og at vi «sanksjonerer mobbing av medmennesker». Dette mener jeg er grove og urettmessige påstander, og et merkelig syn på ytringsfriheten. Hvordan skiller Chaudhry sin uttalelse fra Berghs uttalelse? Selvfølgelig hyller ikke Tajik terror ved å ikke ønske å kriminalisere ytringer om terror. Men sanksjonerer FrPs ledelse mobbing ved at man ikke slår ned på enhver uttalelse fra lokale kandidater?

Jeg mener demokratiet er best tjent med debatt. Jeg er uenig i innholdet i Berghs Facebookuttalelse. Men listen er svært høy for at jeg som FrP-nestleder skal bruke min posisjon til å kneble åpen debatt.

#ytringsfrihet #politikk #per_sandberg #akhtar_chaudhry #frp #sv

 

Trygg økonomisk styring i Oslo



Av Rina Mariann Hansen (Ap), nestleder i finanskomiteen i Oslo bystyre

Høyres nåværende finansbyråd Lae Solberg advarer i et innlegg 29.06 om budsjettkaos når det blir et maktskifte i Oslo. Jeg kan berolige både byråden og velgerne med at Arbeiderpartiet ikke har noen planer om å videreføre Høyres budsjettpraksis. Lae Solberg bør huske at Høyre og FrP først ble enige om om et opplegg 90 minutter før bystyret skulle stemme over oslobudsjettet for 2015. Å bli enig om bruken av 60 milliarder på overtid er hinsides kaos, det er direkte uansvarlig. Høyres omtale av budsjettkaos skal man derfor lytte til. De er nemlig eksperter på området.

Lae Solberg etterlyser et felles budsjettopplegg fra opposisjonen i Oslo før kommunevalget. Det er en merkelig bestilling. De borgerlige partiene laget ikke et felles forslag til statsbudsjettet verken for 2010, 2011,2012 eller 2013, ei heller et felles revidert budsjett før stortingsvalget i 2013. Da gikk Høyre og FrP til valg på skatteopplegg som spriket med om lag 75 milliarder kroner. De forventet likevel å bli tatt seriøst. Mener Solberg at Erna Solberg var useriøs i 2013?

Arbeiderpartiet går til valg på å gjøre mer for byen vår, og vil samarbeide med alle gode krefter som ønsker å ta Oslo i en bedre retning. Vi går til valg på vårt eget program, det samme gjør meg bekjent også Høyre.

Høyrebyrådet er fornøyd med at Oslo har den dårligste barnehagedekningen i landet, og at minst 1300 barn står i kø på for å få en barnehageplass i sitt nærområde. De har til alt overmål innført et forbud mot å bygge kommunale barnehager. Oslo kan bedre, men byen trenger en ny ledelse som kan få fart på barnehageutbyggingen. Vi skal bygge minst 3000 nye barnehageplasser. Arbeiderpartiet skal sørge for mange nok, og gode nok plasser for alle barn mellom 1-5 år, i deres i nærområde. Vi vil spille på alle gode krefter, og ta både private og offentlige utbyggere i bruk.

Vi vil sikre en verdig eldreomsorg for de som bygde landet, og fjerne stoppeklokkementaliteten i hjemmetjenesten. Vi skal ansette flere i hjemmetjenesten, og gjennomføre en massiv satsning på velferdsteknologi. Framtidens eldreomsorg skal sørge for mer frihet, selvstendighet og trygghet i eget hjem.

Arbeiderpartiet har en lang historie, både lokalt og nasjonalt for trygg økonomisk styring. Et Arbeiderparti-byråd i Oslo vil selvsagt ikke kaste byen ut i økonomisk kaos, men tvert i mot prioritere de stor pengene på de viktigste oppgavene.

Erna, har du en jobb til meg?

Når jeg valgte å bruke min stemme, brukte jeg den i din favør, fordi jeg hadde troen på at jobben jeg gjør, skulle bli tatt seriøst.

Av Magnus Jackson Krogh, forfatter, blogger, skuespiller, foredragsholder og forfatter

Det siste året har jeg engasjert, skapt debatt og ikke minst truffet tusenvis av barn og unge som sliter. Den vanlige mann i gata vet kanskje hvem jeg er, eller har delt noe jeg har skrevet, men ikke dere på stortinget.

Jeg stemte også på dere fordi dere lovet meg pils på bensinstasjoner, og det har jeg heller ikke sett noe til. Drømmen var jo, etter en heftig helg, hvor jeg satt mesteparten av tiden i en bil, og resten av tiden stod jeg på scenen å leverte hjelpemidler til elever og lærere, kunne rusle ned på Statoil å kjøpe meg en burger og en halvliter. Men slik gikk det ikke, ingen pils og ingen ordentlig arbeidsplass.

Er det ikke på tide å stikke hodet ut i gata å spørre den enkelte mannen i gata hvordan de har det og hva de tenker?

Hvorfor ikke bruke ressurser på å styrke å bygge opp ungdommen framfor å fise rundt i Norge å smile til VG og Dagbladet mens dere smiler med bløtkakekrem rundt kjeften? Er det ikke på tide å se styrkene som sitter i klasserommene, framfor at myter og gamle metoder blir brukt for å bryte unge mennesker ned?

Jeg sitter på tusenvis av ideer og tips som kan hjelpe både lærere og elever slik at de kan få en bedre hverdag, er det mulig å få litt hjelp til å komme igang ?

La meg si det slik, jeg synes ikke dere har noe å feire, ENDA!

Dere som avgjør om jeg har en jobb eller ikke, dere engasjerer dere ikke. Hvorfor det egentlig?

Jeg har søkt støtte, jeg har prøvd å nå fram, uten hell. Ingen av de organisasjonene jeg har søkt støtte fra ( ADHD-Norge bare for å nevne en ) vil gå inn i jobben jeg gjør, noe jeg finner veldig merkelig. Det er jo vi som er ute i gata, som ser at vi hjelper mennesker, som burde få en statlig støtte. Det er vi som daglig bruker tiden vår på å lage redskap og verktøy som burde ha dette som fast jobb.


Magnus Jackson Krogh. Foto: Privat

 

Samtidig som jeg får avslag på søknader, vokser tallene på både bloggen min , videoene mine, og det strømmer inn med mail og telefoner fra mennesker som trenger hjelp og råd. Jeg kan gjøre det, men har ingen arena å gjøre dette fra.

Hvordan skal jeg tolke dette?

Derfor bruker jeg nå et innlegg direkte rettet mot dere, og deg.

ADHD, det er et problem for veldig mange, og jeg synes vi skal høre på de. De som hver dag sliter i skole og hjem, fordi de ikke vet hvordan de skal håndtere diagnosen de har fått. Mange barn blir skadet for livet, fordi de voksne ikke tar det seriøst, eller VET hvordan de skal ta det seriøst.

Min barndom, den preges av dette. Hver gang jeg tenker på min oppvekst tenker jeg på vold, kjeft og overgrep. Et overgrep INGEN skjønner, før de har opplevd det.

Dette skjedde når du, Erna, ikke hadde makten. Nå har du den, så GJØR NOE !
Hundretusenvis av mennesker har delt ord og videoer jeg har laget, men det holder ikke. Staten må skape en arbeidsplass for slike som meg, slik at vi kan nå ut, og forandre måten vi «angriper» barn og unge med ADHD på. Jeg har energi til å gjøre akkurat den jobben. Jeg reiser rundt, hele tiden, og har «samtalen» med barn og unge. Dette har vært finansiert av forbrukslån og sparepenger.

Det jeg egentlig lurer på er: Erna, har du en jobb til meg?

Kan du bruke meg til noe på stortinget?

Det må da finnes en arbeidsplass i dette landet der mine styrker og verktøy kan hjelpe noen?

Magnus fikk stor oppmerksomhet rundt denne videoen, som er sett av mer enn 1,6 millioner.

 

 

Dette innlegget ble ført publisert på bloggen adhd-inspirasjon

 

Det liberale forbudspartiet


Illustrasjon: Venstre/Flickr

 

En regjering uten Frp hadde vært mer populær.

Av Roger Dørum Pettersen, tidligere Venstre-stemmer i Oslo

Det hevdet Skei Grande fra venstre i gårsdagens Nettavisen. La oss kikke på hvordan Venstre har gjort det i «Oslos regjering» - og hvor populære de har blitt i hovedstaden siden de inntok plassen bak rattet i byen.

Venstre har utøvd Byrådsmakt i Oslo i snart fire år. Her har partiet gjort seg mest kjent som et forbuds-, krav-, restriksjons-, annekterings- og påbudsparti. Fortsatt har jeg til gode å finne et eneste tiltak av kreativ art i regi av Venstre som har til hensikt å skape noe eller oppnå noe selv.

Venstres Ola Elvestuen åpnet ballet i Oslo i 2012 med å avslå alle søkere om å få lansere nye taxikonsepter. I praksis et forbud mot innovasjon og utvikling av konkurranse i Oslos drosjemarked. Elvestuen begrunnet forbudet mot nyetableringer i drosjenæringen med et ønske om å innføre mer byråkrati med flere forbud, krav og påbud. I dag, cirka fire år senere, kan vi konstatere at Venstres styring har gjort drosjetilbudet atskillig mye dyrere, dårligere og kvalitetsforringet.


Roger Dørum Pettersen. Foto: Privat

Elvestuens etterkommer, Guri Melby, annekterte alle parkeringsplassene i Theresesgate på Bislett, med steinblokker, til nabolagets og de næringsdrivendes store fortvilelse.

Prosjektet ble møtt med stor lokal motstand. Fordi det nå nærmer seg valg, valgte imidlertid Venstre å reversere prosjektet noe. Guri Melby, som Venstres Byråd for Miljø og samferdsel, bedriver nå brannslukking for å begrense stemmetap. Dette er en bydel som hadde en stor andel Venstre-velgere. Venstres blokkering av Ring 2 ved Tøyenbadet var også en fiasko. Trafikken ble flyttet fra en hovedgate med få boliger, til en bydel med høy bolig- og skoletetthet. Prosjektet ble en fortiet fiasko som ble avviklet i det stille. Etter fire år med venstre har drosjetilbudet i Oslo blitt overpriset i milliardklassen, samt at de resultatløse prosjektene i Theresesgate og Ring 2 har tappet kommunekassa for flere titalls millioner.

Nesten hver gang vi ser Venstre i media, er det fordi partiet ønsker forbud mot noe, det være seg dieselbiler, mot kjøring i soner innenfor Ring 2, eller mot noe annet.

Eller så er partiet stadig vekk imot noe. Imot flytting av en grense, imot prøveboring, imot utslipp, imot nyetableringer osv. Ikke noe som helst galt i dette, snarere tvert i mot, men det blir problematisk med et parti som ikke selv har noen politikk eller løsninger på noe som helst, men som kun kjører på med den simpleste form for politikk, nemlig bare å være imot, forby noe, kreve noe eller påby noe.

Partiet slipper unna fordi deres motiver er så rene, edle, grønne og så politisk korrekte. Kort oppsummert har Venstre i byråd i Oslo ikke vært noen suksess, og lokale meningsmålinger viser en kontinuerlig nedadgående oppslutning. Det hører også med til historien at det neppe var et klokt valg å «ansette» en ung norsklærer, som har skrevet master om dialektbruken i TV-programmet «Team Antonsen», til å styre hele samferdselssystemet, drosjenæringen og mobilitetslogistikken i Oslo.

Ikke noe som helst galt i å være norsklærer, for all del, men uten noe, verken politisk eller næringslivserfaring, spørs det om ikke det blir litt i overkant å opptre som «konsernsjef» i en av Norges største «transportbedrifter»

Få fart i kampen mot kriminalitet i bygg- og anleggsnæringen

Nettavisen skrev onsdag i forrige uke om hvordan fremmedarbeidere som bygger vei i Norge blir utnyttet på det groveste.


Det er enorme summer som går med på å bygge ut norske veier. Foto: Statens vegvesen

Av Kari Sandberg, adm direktør i Entreprenørforeningen - Bygg og Anlegg

Entreprenørforeningen - Bygg og Anlegg (EBA) håper nå at det nå settes inn kraft og ressurser bak arbeidsminister Robert Erikssons erklæring om «krig mot veimafiaen».

Det er nok av forslag fra både regjeringen og næringen selv i forhold til hva som må gjøres, og vi støtter hovedtrekkene i regjeringens forslag til tiltak mot arbeidsmarkedskriminalitet. Problemet er at tiltak i kampen mot profesjonelle kriminelle miljøer så langt ikke har vært satt inn med nok tyngde, og at vi er på etterskudd.

Useriøse og kriminelle aktører utfordrer ikke bare den seriøse delen av arbeidslivet, men den truer hele den norske modellen som vårt samfunn er tuftet på. Organisert arbeidsmarkedskriminalitet er en gigantisk utfordring og en stor trussel mot våre samfunnsverdier. Det er også en trussel for de bedriftene som faktisk følger lover og regler, og hvem ønsker en næring som styres av mafialignende organisasjoner.

EBA og Byggenæringens Landsforening (BNL) har utarbeidet "Veileder for valg av seriøse bedrifter". Dette er et grunnlag for flere tiltak som vil bidra positivt, og som påpeker flere områder som må styrkes. Det er behov for mer samordnet og målrettet kontroll av aktørene i bransjen. Vi må sørge for at kvalifikasjoner og kompetanse skal være et fortrinn, ikke en ulempe. Mulighet for å sjekke ID-kort i sanntid på bygge- og anleggsplasser er et viktig grep for å gjøre det enklere å være seriøs og vanskeligere å være useriøs. I dag har politi og kontrolletater anledning til å sjekke ID-kort i sanntid, det vil være et viktig virkemiddel hvis bedriftene også får anledning til å sjekke ID-kort i sanntid.


Kari Sandberg

Det offentlige etterspør 40 prosent av det byggenæringen leverer. Ved å sette krav til bruk av lærlinger og fagarbeidere ved hvert enkelt prosjekt, vil både de offentlige bestillerne og bedriftene bidra til å ta sitt samfunnsansvar. Dette vil også få den positive effekten at det vil bidra til nyrekruttering av fagarbeidere til en næring som skriker etter kvalifisert arbeidskraft.

LES OGSÅ: - Slik soper mafia inn norske veimilliarder

Det er bra at statsråd Robert Erikson nå slår alarm. I januar 2014 var det Kripos og Politidirektoratet som slo alarm. «Det er verre enn noen gang. Vi snakker om kriminelle konsernstrukturer med koblinger til den hvite økonomien». Dette sa politioverbetjent Christian Berg, som er styremedlem i Norsk Økoforum i september 2013. I november 2014 ga samtlige kontrolletater en alvorlig beskrivelse av arbeidslivskriminaliteten. Eivind Borge, leder for Taktisk etterforskningsavdeling i KRIPOS sa nylig til Dagbladet at situasjonen er verre enn de trodde bare før jul. Med andre ord; situasjonen eskalerer ? det er ikke bare det at det ropes varsko.

Det slås med andre ord alarm hele tiden, men nå er det på tide at ord erstattes med handling og at farten i arbeidet mot arbeidskriminalitet økes betraktelig. Det er etablert samarbeid mellom næringsliv, politi og kontrolletater. Alt ligger til rette for at kampen intensiveres.

Det er mye som skal og kan gjøres, men la oss få opp farten. Vi kan begynne med flere samordnede kontroller og mulighet til å sjekke ID-kort i sanntid. Det vil være en god start på fortsettelsen.

Sagene Bryggeri vs Ringnes herre

Jeg er ingen ølbrygger og heller ingen ølblogger. Jeg er kun en øldrikker, som burde ha visst bedre enn å legge meg ut med en av bryggeribransjens mektigste menn.

Av: Henning Thoresen, grunnlegger av Sagene Bryggeri

De siste ukene har Ølportalens redaktør, Sammy Myklebust skrevet flere innlegg rettet mot meg og Sagene Bryggeri.
Sagene og sannheten - Ølportalen
Jeg synes litt synd på Sagene Bryggeri - Nettavisen
Ringnes er nedlagt - Nettavisen

Her er det klart at jeg ikke har vært tydelig nok overfor Sammy Myklebust, hverken i kommentarfeltet på Facebook-gruppen Ølsmaking, og kanskje heller ikke i intervjuene som er gitt til dagspressen siden lanseringen av Sagene Bryggeri.

Jeg har nå innsett at jeg har ingenting i et kommentarfelt med hjemmebryggere og ølbloggere å gjøre, selv når tråden handler om Sagene Bryggeri. Dette burde jeg ha forstått på et tidligere tidspunkt og jeg har nå forlatt gruppen Ølsmaking. Etter det jeg er blitt fortalt så har Ølsmakings administrator nå valgt å slette diskusjonstråden om Sagene Bryggeri, en beslutningen som flere var enige i.

Det er mange misforståelser i Sammy Myklebusts innlegg, noe som nok skyldes den dårlige kommunikasjonsformen i kommentarfeltet, feil som jeg vil forsøke å oppklare her, på vegne av meg selv, men først og fremst for Sagene Bryggeri.

For å kunne se det store bildet, er det nødvendig å løfte blikket opp fra kommentarfeltet

Siden lanseringen av Sagene Bryggeri i september 2014 har vi fått en del mediedekning. Myklebust antyder i sitt innlegg at journalistene har fungeret som et mikrofonstativ. Men meg bekjent har vi en fri presse som ikke lar andre diktere hva som skal skrives. Jeg håper det også fungerer slik i Ølportalen.

Jeg viser igjen til Nettavisens artikkel Den lille store ølgiganten fra september 2014: Den lille store ølgiganten

«- Sagene Bryggeri er litt annerledes ved at de satser mer på mainstream pils og utfordrer de store bryggeriene som Ringnes. Det er veldig dristig, men det er veldig fint at noen tør å ta opp konkurransen, særlig for deg og meg», sier direktør for Bryggeri- og Drikkevareforeningen, Petter Nome  til Nettavisen i september 2014

Sagene Bryggeris satsning mot dagligvarehandelen er altså det som hjemmebryggere og ølbloggere kaller industriøl. Hovedproduktet vårt er pils og det er dette markedet vi først og fremst ønsker å nå. Sagene i dagligvarehandelen er altså en merkevare, som Heineken, Corona og Carlsberg og er kanskje ikke et øl for de særdeles bryggeinteresserte, som etter det jeg forstår knapt tar pils i sin munn.

Det er disse dagligvareproduktene som blir leietappet i Arendal, som en del av et samarbeid der vi tilfører volum til et eksisterende norskeid bryggeri, Norges nest eldste, samtidig som det gjør det mulig for oss å legge fundamentet for å kunne bygge vårt eget bryggeri i Oslo.

 Sagene Bryggeri - et mellomstort bryggeri
I alle intervjuer har Sagene Bryggeri vært klar på at ambisjonen er å være et mellomstort bryggeri. Dette fordi vi ønsker å konkurrere mot Carlsberg Gruppen, og ikke mot Oslos microbryggerier. Det er dette vi har uttalt til pressen.

Bryggeriet som åpner på Hjula Væveri skal først og fremst levere til Vinmonopolet, uteliv og til et eget ølutsalg på Sagene. Det er her vi starter, og så får tiden vise hvor langt det er mulig å nå. Og hvem vet, hvis folk vil er det ikke umulig at Sagene Bryggeri kan bli det neste store Oslo-bryggeriet.

Myklebust har tydelig hengt seg opp i utstyret vårt, og skriver mye om at det ikke har kapasitet til å produsere det antall liter øl som opprinnelig var målet. Han skriver at vi har "for store vyer, men ikke helt klare å leve opp til dem".

Men Rom ble heller ikke bygget på én dag. Takket være en varm mottagelse i markedet har vi nå fått fundamentet på plass og grunnlaget for å vokse. Det kalles å begynne et sted, og for den som måtte være i tvil så har vi bena godt plantet på bakken, selv om ambisjonene våre er skyhøye.

Oslos flotte ølkultur
«- Øl må ikke bli en farlig greie, vi må få tilbake en ølkultur her. Det er 138 år siden det sist ble startet et bryggeri av denne skalaen», sier Thoresen til Nettavisen.

Her uttaler jeg meg klønete. Intensjonen min har aldri vært å snakke ned Oslos mange microbryggerier og ølbryggere. Oslo har så absolutt en flott ølkultur og den har på mange måter banet vei for Sagene Bryggeri ved å bidra til å løfte øl som begrep, opp fra grøftefyll ved å gjøre det til en interesse også for feinschmeckere.

Det jeg forsøkte å si, men som ikke kom like godt frem, var at øl ikke bare må være for de spesielt interesserte, at det må bli en mindre farlig greie, slik at folk som er glad i pils og er mindre opptatt av ølbrygging og kornsorter også kan få sitt øl.

Ølportalen
Sammy Myklebust er redaktør i Ølportalen, landets største og beste formidler av nyheter om øl og bryggerier. Et nettsted som drives på frivillig basis og som mottar økonomisk støtte via bidrag. Bidrag som blant annet går til "reiser i forbindelse med intervju og arrangementer som vi ønsker å dekke, samt diverse administrasjonsutgifter". Et nettsted der redaktøren, Sammy Myklebust drømmer om å en dag skal kunne drive nyhetsformidling om øl på hel- eller deltid.



På grunn av dagens strenge regelverk, og forbud mot egenreklame og produktinformasjon fra bryggeriene selv, er vi totalt avhengige av den omtale som Ølportalen og Sammy Myklebust velger å gi.

Ølportalen har derfor som nyhetsformidler en posisjon tilnærmet en monopolist, og når de i tillegg baserer driften sin på økonomisk støtte er det kanskje ikke tilfeldig hvem som får omtale og hvem som henges ut, slik Myklebust nå har gjort med Sagene Bryggeri.



Sagene Bryggeri er en liten bedrift i oppstartsfasen, og jeg har som bryggeriets grunnlegger kommet i fare for å fornærme Ølportalens redaktør Sammy Myklebust. Jeg har ikke gitt klare nok svar i et diskusjonsforum på nett. Dette beklager jeg på det sterkeste. Jeg burde ha forstått hvem Myklebust var. Jeg burde ha brukt mer tid på spørsmålene hans og utvist ham den respekt som han nå etterlyser i sine innlegg. Men jeg tok det for gitt at han og andre hadde lest hva Sagene Bryggeri sto for i media. Det var en klar feilbedømmelse fra min side.

Dette er mitt siste svar til Myklebust. Nå trenger Sagene Bryggeri ro. Ro til å bygge videre på de planene vi har satt i gang, og ro til å fokusere på alt det positive som skjer rundt bryggeriet.

Ølbøller
Jeg skal vedgå at de siste ukene har vært tøffe for Sagene Bryggeri og for meg personlig. Etter at Nettavisen publiserte svaret mitt til Sammy Myklebust forrige onsdag, ble jeg fredag kontaktet av redaksjonen og gjort oppmerksom på et nytt innlegg på Nettavisens gjesteblogg, denne gang fra en selverklært ølnerd med tittel: De som synder får høre ølnerdenes vrede. "Noe av det beste med å være en ølnerd er at det er et brorskap, en åpenhet og samarbeidsvilje i bryggemiljøene som ikke kjenner noen grenser. Bokstavlig talt." - Lasse Lukacs, ølnerd

Dette brorskapet og denne vreden har vi fått merke. Blant annet har Sagene Bryggeris Facebook-side den siste tiden opplevd unormal aggressiv pågang, og på vennesiden Sagene Bryggeris Venner meldes det også om ubehagelig aktivitet.

Ringnes herre
Myklebust skal ha rett i én ting, jeg har tydelig ikke forstått hvordan ølmarkedet fungerer. For etter lanseringen av Sagene Bryggeri i september i fjor er jeg blitt introdusert til begreper og tilstander jeg ikke trodde forekom i bryggerinæringen i Norge. Det går i ord som krigskasse og drittpakke, og inderlige anbefalinger fra samarbeidspartnere om å ringe Myklebust opp, om å legge meg flat og ballen død.

Men jeg syns det er ryddigere å gjøre det her, i full åpenhet, for vi har ingenting å skjule.

 

«Vi måste hjälpa dem där de bor»



Av Svein Skotheim, pensjonist og lokalpolitiker

«Nå er det mer enn 40.000 norske flyktninger i landet vårt. Denne galskapen må stoppes! De fleste som kommer er lykkejegere som ønsker et bedre liv betalt av svenske skattebetalere. Mange av dem er kriminelle som lyver om egen identitet.

Andre er opprørere eller sabotører som har utført de mest avskyelige handlinger i Norge. I forrige måned ble en ferge full av uskyldige mennesker senket på en innsjø ved Rjukan. De fleste av dem som sto bak, vandrer nå fritt blant oss her i Stockholm.

Vi vil rett og slett ikke ha den slags i landet vårt. Når tyr de til vold i vårt land? Og har Sverige råd til å holde alle disse med mat og hus? Hvor skal de bo? Politikerne sier at de hjelper mennesker som kjemper mot den tyske nazismen, men det eneste de gjør er å sløse med våre skattepenger.

Jeg foreslår at det gjennomføres en folkeavstemning om hvor mange vi skal ta imot. Flere enn et par tusen kan det umulig dreie seg om. De nordmenn som måtte trenge hjelp, må hjelpes der de bor.»

Ville du likt en slik pressemelding fra Sveriges 3. største parti i mars 1944?

Innlegget var først publisert i Bergens Tidende.