hits

desember 2016

Tull fra Taxiforbundet

Av Fredrik Juel Hagen

Sentralstyremedlem, Fremskrittspartiets Ungdom

Taxiforbundets redaktør, Atle Hagtun, bruker store ord når han omtaler Uber som «ulovlig virksomhet og et angrep på det norske velferdssystemet». Det er ikke rart Taxiforbundet skjelver i buksene når deres næring møter konkurranse for første gang på flere tiår.

Latterlige påstander

Under Debatten på NRK i januar klarte Taxiforbundets styreleder å si at Ubers partnersjåfører var NAV-klienter som ikke betaler skatt. Det blir ikke bedre av at Hagtun i sitt innlegg omtaler Uber som parasitter. Den slags retorikk hører ikke hjemme i seriøs debatt.

Videre gjentas påstanden om at Uber er organisert skattesnyteri. Det er åpenbart feil, og Hagtun burde vite bedre. Skattedirektøren har selv uttalt at Ubers plattform er bedre egnet for å hente ut opplysninger om sjåførenes inntekt enn et tradisjonelt taksameter. Og når 8 av 10 kroner forblir i Norge, er skattegrunnlaget vesentlig bedre enn andre utenlandske selskaper som driver i Norge.

Konkurranse fungerer

Det er ingen nyhet, men det må åpenbart gjentas: Konkurranse fungerer, og det kommer til gode for forbrukerne. Det virker litt banalt av Taxiforbundet å så tvil om grunnleggende markedsøkonomiske prinsipper i 2016. Det holder ikke lenger å skyve foran seg en 15 år gammel studie som påstår at deregulering av drosjemarkedet ikke kan fungere på grunn av "markedssvikt". Om det så var sant, har det skjedd et par ting på teknologifronten siden den gang, som har gjort det mulig å lage tjenester der tilbudet til mye større grad samsvarer med etterspørselen.

Selv når Uber har vært utenfor det regulerte markedet, har dette lagt press på de etablerte i drosjenæringen. Christiania Taxi startet med makspris for turer innenfor ring 1 i Oslo til 99 kroner. Flere har utviklet mer kunderettede bestillingsløsning, f.eks. appen TaxiFix som har mulighet for å avtale fastpris og hentetidspunkt med et par enkle klikk. Aldri har det skjedd så mye innovasjon og nytenkning i drosjenæringen som nå. Det skal de faktisk ha skryt for.

Hva må gjøres?

Først og fremst kan vi gå vekk fra hvorvidt Uber er lovlig i Norge. Uber er kommet for å bli. Nå handler det heller om hvordan vi kan lage gode rammer rundt de nye aktørene i næringen, slik at du ikke skal risikere å bli fratatt førerkortet fordi du kjører for Uber. FpU mener, i likhet med Konkurransetilsynet, at alle seriøse aktører bør kunne drive persontransport på like vilkår. Hvis Taxiforbundets medlemmer håper på å gjøre annet enn å stå på tomgang i årene fremover, er også de nødt til å imøtekomme dette.

Uber må stoppes

Foto: Side3

Av Atle Hagtun, redaktør i Norges Taxiforbund

Hvem skal stoppe Uber? Hvem skal fjerne skatteparadis-parasitten fra Norge? Den nye justisministeren har en alvorlig jobb å gjøre.
Rettsapparatet har nå avklart det fagmyndighetene har sagt fra første stund: Uber driver ulovlig taxivirksomhet i Norge. Sjåførene straffes nå på løpende bånd av politiet, men så lenge Uber tillates å fasilitere ulovligheter og skatteunndragelser tas ikke det onde ved roten. 


Glem deling

Det må bli slutt på å legitimere dette som «delingsøkonomi», eller innovasjon. Det handler om organisert ulovlig virksomhet og er et angrep på det norske velferdssystemet. Uber tilbyr persontransport mot vederlag. Dette er klart definert i lovverket som taxi, og er i alle land underlagt egen lovgivning. I Norge er dette yrkestransportloven med forskrift, samt fylkeskommunale drosjereglementer. I tillegg er det detaljerte bestemmelser om taksameter i bokføringsforskriften. Uber bryter alle disse reglene, og driver derfor organisert pirattaxi. 

Les også: Politiet: Nå er Uber ulovlig i Norge


Som følge av dette straffeforfølges Uber pops sjåfører i alle nordiske, og mange andre, land. Det er nå flere titalls rettskraftige vedtak av forelegg og flere dommer som bekrefter dette. 

Innlegget fortsetter under bildet. 

Atle Hagtun


Hva er delingsøkonomi?

Uber har hele tiden gjemt seg bak begrepet delingsøkonomi, og har hatt stor politisk suksess. Men hva er så dette og passer Uber inn?
Delingsøkonomi har ingen entydig definisjon. Av og til brukes formidlingsøkonomi, eller de engelske «access economy» eller «collaborative economy». Noen sier det handler om digitalisering. 

Les også: Uber og Airbnb må følge regler
Reell delingsøkonomi handler om å dele private ressurser på en enklere måte enn før, gjennom digitale formidlingsselskaper eller -arenaer. På transportområdet vil samkjøring (der sjåføren skal et sted og tar andre med seg), felleseie av biler gjennom bilpooler, og kanskje utleie av privatbiler, kunne betegnes som delingsøkonomi. Grensegangen mot ordinær næringsvirksomhet kan være uklar på grunn av virksomhetens omfang, men det er klare regler for så vel hobbyvirksomhet som næringsdrift i dagens lovverk og skatteregler. 

Les også: Uber-sjåfør fortviler: - Prisen er latterlig lav, selv kundene ler


Det gir ingen mening å definere samme tjeneste som to forskjellige ting. Uansett hvilken definisjon som brukes, er det ikke mulig å skille Ubers tjeneste fra vanlig drosjevirksomhet. Kunden bestiller en transport fra A til B. Det er persontransport mot vederlag, og har altså intet med delingsøkonomi å gjøre.


Gale påstander

Ubers hensikt er å overta store deler av verdens drosjemarkeder og trekke ut 25-40 prosent av verdiskapningen til egne eiere via skatteparadiser. Ved bruk av falske begreper som «samkjøring», «delingsøkonomi», og ved å gi inntrykk av å være noe unikt nytt, forsøker selskapet å få gjennomslag for egne regler og konkurranse på ulike vilkår. 


Uber har ingen unik teknologi. Den første norske drosjeappen ble lansert av Bergen Taxi tre år før Uber kom til Norge. Mange drosjeapper er nå gått forbi Ubers app i funksjoner, og internasjonalt finnes mange tilbydere av bestillingsapper for taxi - i og utenfor næringen selv. 
Uber tilbyr lave priser, noen ganger så lite som halvparten av hva en normal drosjetur koster. Det skyldes et lemfeldig forhold til skatter og avgifter, brudd på offentlig reguleringer og underbetaling av dem som kjører. Ubers forretningsmodell er rigget for skatteunndragelser og brudd på nordiske regler for arbeidsliv. Med konkurranse på like vilkår er Uber ikke konkurransedyktig.          

Les også: 10 myter om Uber


Krav til kunnskap

Debatten om Uber og delingsøkonomi ledsages ofte av synspunkter om at drosjer er for mye regulert, til ulempe for kundene. Realiteten er stikk motsatt. Myndigheter regulerer drosje fordi det er del av et offentlig tilgjengelig transportsystem (kollektivtransporten), og for å sikre forbrukerhensyn som sikkerhet, priskontroll og tilgjengelighet.  


All internasjonal forskning viser at avregulering av taxi ikke er til kundenes fordel. «Det er generell enighet i litteraturen om at deregulering ikke har vært vellykket, på grunn av uunngåelig markedssvikt i drosjemarkedene. Denne påstanden støttes av så vel teoretisk drøfting som empiriske bevis». (Nelson/Nygaard fra 2001)


Høyre-Frp-regjeringen sier i sin politiske plattform fra 2013: «Drosjepolitikken skal ses på som en del av kollektivpolitikken, og bransjen har et viktig samfunnsoppdrag». 


Regjeringen har 5. september 2016 meddelt at fundamentet i yrkestransportloven - krav til løyve og behovsprøvingen - skal bestå. Fortsatt skal taxi være et tilbud døgnet rundt, i hele landet. Stortinget har nylig (2015) vedtatt å pålegge næringen utslippskrav til bilene og alkolås. Avregulering står altså ikke på den politiske dagsorden i Norge.  


Sagt om delingsøkonomi og Uber

Verden rundt har Uber måtte stenge ned, fordi mange land har myndigheter som for lengst har gjennomskuet ulovlighetene og hvilke konsekvenser dette gir for et samfunn. Her et knippe med uttalelser om den virksomheten vi håper vår nye justisminister setter foten ned for:
«Ordet er lite treffende for mange av de nye digitale tjenestene, blant annet Uber»
Finansminister Siv Jensen, til TAXI nr 2, 2016. 


«Aller først kan vi skrote det selvmotsigende begrepet delingsøkonomi?. Når vi tar betalt, er det ikke deling, men næring».  Sjefsøkonom Øystein Dørum, DnB Markets, DN 27/1 - 2016.


«Delingsøkonomi er en blanding av idealistisk retorikk, digitale nettverk ? og underprising av privatpersoners eiendeler».  Professor ved BI, Tom Colbjørnsen, DN 15/2 - 2016.


«Uber er en automatisert drosjesentral uten løyve og konsesjon som av ulike årsaker er blitt gratispassasjer på delingsbølgen».  Informasjonsviter Torstein Utne, Aftenposten 28/1 2016. 


«Uber driver med lurendreieri. Vi må slutte å kalle Uber for samkjøringstjeneste. Det er verken delingsøkonomi eller samkjøring. Uber beskrives som noe moderne og trendy. Men slavelignende arbeidsvilkår prøvde vi alt på 1800-tallet». Fra leder i svenske Aftonbladet 11/10, 2016. 


«Uber er en gangstervirksomhet». Politiinspektør Anders Thonfors til svenske DN economi 10/10-2016.


«En meget amerikansk måte å iscenesette et forhold mellom to parter som ikke er likestilte. Sjåførene frasier seg alle rettigheter, påtar seg et vell av plikter og får nesten ikke noe i gjengjeld?. - Det er ikke noe vi normalt aksepterer i dansk rett, og heller ikke noe vi pleier å akseptere på arbeidsmarkedet», Professor i arbeidsrett, Henning Jørgensen ved Aalborg Universitet til avisen.dk, 7/7 2016. 

Avtalen med Kina: Et diplomatisk mesterstykke?


 
I to døgn har jeg forsøkt å fordøye felleskommunikeet mellom Norge og Kina om normalisering av de diplomatiske forbindelsene. Da statsminister Erna Solberg og utenriksminister Børge Brende slapp nyheten, ble de fleste tatt på sengen. Få om noen hadde trodd at en normalisering var så nær forestående.
 
Av Torbjørn Færøvik, forfatter og Kina-ekspert
 
 
Reaksjonene på kunngjøringen har vært blandede. Norske næringslivsledere er naturligvis fra seg av lykke. Gustav Heiberg forteller til Dagens Næringsliv at han ble så glad at han hoppet i taket. I en årrekke har Heiberg og andre reist til Kina med skylapper for øynene. De har det samme tunnelsyn som fortidens m-l-ere og evner bare å se det de vil se. Heiberg har for øvrig egne næringsinteresser i Kina og har i årevis stått på god fot med diverse kinesiske ambassadører i Norge. "Har du vært involvert?" spør DN. «Indirekte,» svarer han. «Jeg har hatt veldig mye å gjøre med den nye kinesiske ambassadøren i Norge.»
 
Også på Stortinget ble nyheten hilst med tilfredshet, skjønt Venstre og SV uttrykte visse reservasjoner. Flere Oslo-aviser minnet om at den enighet som er oppnådd, ikke må føre til at Norge blir spakere i sin kritikk av Kinas brudd på menneskerettighetene. Ellers hadde de lite å by på. Aftenpostens Harald Stanghelle, som stort sett har ført en skarp penn overfor Kina, overrasket mange med en uvanlig tam kommentar med overskriften «Den lange marsjen»: «Børge Brendes kinesiske gjennombrudd er ikke et knefall for uakseptable krav. Derfor er det en viktig seier for politisk fornuft.»
 
Stanghelle tilføyer:
 
«Felleserklæringen er holdt i et språk som er full av respektfull anerkjennelse av Kinas situasjon og politiske utviklingslinje. Slikt kan nok alltid problematiseres, men det har lenge ligget i kortene at dette var en nødvendighet hvis Norge ønsket seg inn i den kinesiske varmen. Det ubesvarte spørsmålet er selvsagt hvordan Norge vil opptre når vanskelige menneskerettighetsspørsmål dukker opp.»
 
Ja, nettopp det.
 
Innlegget fortsetter under bildet. 
OSLO 20121128.Torbjørn Færøvik vant Brageprisen 2012 i klassen sakprosa med boken Maos Rike, en lidelseshistorie, i Gamle Logen i Oslo onsdag kveld. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Torbjørn Færøvik vant Brageprisen 2012 i klassen sakprosa med boken Maos Rike, en lidelseshistorie. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
 
Dagen etter intervjuer Aftenposten professor Stein Ringen ved Oxford-universitetet. Ringen er internasjonalt kjent som en fremragende Kina-ekspert og forfatter av en kritikerrost bok om kinesisk politikk. «Avtalen er rett og slett ydmykende,» sier han. Han peker særlig på avtalens punkt 3, hvor Norge går svært langt i å imøtekomme Kinas krav. Som det står: «(Norway) ? attaches high importance to China?s core interests and major concerns, will not support actions that undermine them, and will do its best to avoid future damage to bilateral relations.»
 
 
Sett fra norsk side bør det ikke være noen tvil om at dette er avtalens svakeste punkt.
 
Styreleder William Nygård i ytringsfrihetsstiftelsen Norsk PEN er også fortørnet: «Det jeg i størst grad legger merke til, er at menneskerettighetene ikke er nevnt med ett ord, til tross for at Kina jo har signert FNs mennerettighetskonvensjon. Det er en hovedsak jeg ville forventet å se i en tekst som denne.»
 
Også dette er en viktig påpekning. Avtaleteksten er kjemisk fri for prinsippet om gjensidighet. Vi leser at Norge kommer Kina i møte, men teksten forteller oss ikke hva Kina ofret for å komme til forståelse med Norge. Ingenting, kanskje? Avtalens punkt 3 minner meg om eleven som må stå skolerett for sine synder. I ærbødige ord og vendinger kryper det offisielle Norge til korset fordi Nobelkomiteen var så frekk å gi fredsprisen til Liu Xiaobo.
 
Avtaleteksten sier ingenting om hva som er Kinas «core interests and major concerns». Spurte Brende sin kinesiske motpart om hva disse er? Dette er jo et springende punkt. 
 
De fleste som følger med i kinesisk politikk, vet at Kina har flere «kjerneinteresser», som disse seks:
 
1. At kommunistpartiet skal styre landet i all overskuelig fremtid.
 
2. At partiet har rett til å slå ned enhver opposisjon for å beholde sitt maktmonopol.
 
3. At Kina gjør krav på 85-90 prosent av Sørkinahavet, stikk i strid med territorialkravene til flere naboland og en fersk dom i Haag.
 
4. At Kina betrakter menneskerettighetskritikk som «innblanding i indre anliggender».

5. At Kina betrakter Dalai Lama, fredsprisvinner fra 1989, som en kriminell, og at alle land, også Norge, plikter å nekte ham adgang.

6. At Kina betrakter Liu Xiaobo, fredsprisvinner fra 2010, som en kriminell og at han derfor skal sone bak lås og slå. 
 
Nå lover altså Norge å ikke utfordre Kina på disse punktene. Tenk om den norske regjeringen hadde inngått en tilsvarende avtale med Putins Russland? Da skulle det ha blitt ramaskrik, og Aftenposten ville ikke ha vært nådig i sin kommentar. 
 
Inngåelsen av avtalen i Beijing ble så vidt jeg forstår feiret med skåltaler og gjensidig smiger. Etterpå kunne Brendes kinesiske samtalepartnere smile hele veien tilbake til partihovedkvarteret. Global Times, en regjeringstro kinesisk avis, fastslo dagen etter at Norge har lært en lekse. Med sine «fire millioner innbyggere» hadde det lille landet på den andre siden av kloden forsøkt å sette seg opp mot Kina - 1,4 milliarder mennesker. Det måtte naturligvis gå galt.
 
Slik endte altså denne seksårskrigen, som enkelte ? uforståelig nok ? har utropt til et «norsk diplomatisk mesterstykke».

Uendelig trist at vi lever i en verden som konstant viser hvor lite vi jenter er verd

Jeg tenker det er så uendelig trist at vi lever i en verden som konstant viser hvor lite vi jenter er verdt.

Trine Lise Olsen er komiker, skuespiller og konferaniser. Innlegget ble først postet på hennes Facebook.

Jeg ser mange som reagerer med å forsvare Søviknes med tid, tilgivelse, folkedomstol etc. 

Venner på Facebook, statsråd og andre politikere. 

Jeg tenker det er så uendelig trist at vi lever i en verden som konstant viser hvor lite vi jenter er verdt.


Jeg tenker at rausheten jeg vil vise er til 16-åringen som gikk gjennom dette og ble dysset ned. Hun ble tråkket på av sine egne, en hel maktelite satt å forsvarte han og partiet sitt i stedet for å forsvare og beskytte henne. Og for hva? Sannheten kom frem og da måtte de late som om de ikke visste det. Saken ble henlagt på en dag. Han tok bare noen steg tilbake...eller til Trøndelag, siden blitt slått opp i aviser om ny kjærlighet og hyllet som lokal politiker. 

Hvordan har det vært for henne? 

Les hva Søviknes selv sa om 2001-saken, etter utnevnelsen som statsråd tirsdag.

Tror dere hun har glemt, tror dere hun syns det er kult og trygt at landets regjering har glemt? 
Hadde vært fint om noen gang, EN gang så ville ikke folk glemme, at det noen gang faktisk var ordentlige konsekvenser for å forgripe seg på jenter! At det i hver fall ikke var plass til dem i regjeringen...da har du mistet den sjansen...og ja, for alltid!

Han var gift og like gammel som de i Hemsedal saken når dette skjedde. 
Det gir meg frysninger at dette valget fra statsminister Erna skjer samme år som Andrea Voll Voldum får Jenteprisen for sitt mot
Skal en av de mennene få en plass på regjeringa om 16 år? Har vi glemt 2016 da? De ble jo aldri dømt!

Men hvis Norge vil glemme, så vil jeg huske! Og når media kaller det en sexskandale som om det var en Bill Clinton greie....SÅ vil jeg minne Norge på at å skjenke mindreårige og utnytte de, er overgrep!

LES også Nettavisens portrettintervju med Trine Lise Olsen her.

Hvorfor må man ha en medisinsk grunn til å bruke cannabis?

In this Aug. 21, 2015 photo, multiple sclerosis patient and author of the memoir
MS-pasient David Sloan fra Denver i USA får hjelp av en pleier til å røyke medisinsk cannabis. Foto: Brennan Linsley/AP

Norge gjør medisinsk cannabis lovlig. Bare en fire timers flyreise unna, har Spania legalisert cannabis til all personlig bruk. 

Av Andrea Johannessen, 19-åring bosatt i Paris

25.september 2016 gjorde Norge medisinsk cannabis lovlig innenfor Schengen-områder. I samråd med fastlege, kan Ola Nordmann nå se en retning med alternative medikamenter. Men må en virkelig ha et medisinsk grunnlag for å bruke cannabis?

Norge er et land tilhengende av normer og tradisjonell politikk. Ofte kan vi tro Norge er modernisert, liberale og åpne for endring, men hvor skilles realitet og ønsketenkning? 

Les også: Grønt lys for medisinsk cannabis i Norge


Av 18 land på global basis er vi blant verdens strengeste innenfor ruspolitikk. Forbudet forblir hovedsakelig etter en moralsk panikk Norge opplevde etter hippie-bevegelsen. Politikere manglet reell forskning, og benyttet enkeltstående bevis fra utland tilknyttet cannabis kriminalitet.

Innlegget fortsetter under bildet.

Andrea Johannessen

Cannabis utgjør ingen fare for andre borgere, noe som burde være statens største bekymring. En bedøvende rus har liten betydning for samfunnet så sant en overholder borgerlige plikter?

«Man kan ikke argumenterte om at siden det er ulovlig så er det sikkert farlig og da må det være ulovlig. Det blir sirkelargumentasjon.»
(Sitat av Jørgen G. Bramnes, senter for rus- og avhengighetsforskning)

En ville anta et land på verdenstoppen innenfor nytenkende teknologi og fornybar energi utelukket normer? Nylig var Oslo på topp blant europeiske byer med størst forbruk av partydop. Det er en åpenbar forskjell på cannabis og ecstasy, men forskningen viser svært stor etterspørsel, som tilsier et oppriktig behov for innovasjon i ruspolitikken. 
Én av tre nordmenn prøvd hasj, og én av ti kokain, noterer statens institutt for rusmiddelforskning.

Om Norge betror seg til en revolusjonerende narkotikapolitikk, hva vil skje? 
Mest sannsynlig vil ikke fyren på hjørnet lenger kunne profitere. Mindre gatekriminalitet og staten vil dra enorme inntekter fra et av verdens største marked. Forbrukeren er sikret et trygt produkt, da produksjon kan foregå etter kvalitetssikrende regelverk.

I 2013 ble 384 alkoholrelaterte dødsfall registrert. Hvert femte barn vokser opp i familier med problemer tilknyttet alkohol, og i 2011 var det registrert over 100 000 diagnoser relatert til rusmiddelet. Så om alkohol er legalisert under restriksjoner, hvorfor ikke cannabis?

Les også: Nå vil danske bønder dyrke cannabis

Det er uvesentlig å se cannabisrelaterte dødsfall, ifølge statistikk. Med så mange millioner forbrukere på dagligbasis, er det lite relevant å kriminalisere grunnet enkelt komplikasjoner. I svært få tilfeller kan cannabis utløse psykoser eller schizofreni - men å overse et helt spekter med profitt er enfoldig. 

I Norge dør årlig 6700 mennesker av tobakksrelaterte sykdommer, mens den illegale motpart, har fra 2003 til 2013 registrert 3 dødstilfeller innenfor landegrensen (Rapporten fra Folkehelseinstituttet presiserer ikke om årsaken var syntetisk cannabis).

Ruspolitikken har ikke fungert siden den ble innført i 1965. Kriminalisering fører ikke til mindre bruk. 
Det er et spørsmål om tid før legalisering av all cannabis blir realitet. Nylig legaliserte Tyskland og en rekke andre europeiske land, og et nytt lovverk vil være til langt mer fordel enn å ivareta slik elendig politikk. 

NRK, et middel til ensretting og fordummelse

Foto: Stian Lysberg Solum/NTB Scanpix

Av Bjørn Nistad, doktor i russisk historie

I dagens verden der enhver uten problemer kan skaffe seg informasjon og underholdning på nettet, er politikernes beslutning om at befolkningen skal tvinges til å betale for et NRK stadig færre vil ha, uforenlig med forestillingen om at vi lever i et fritt land, og at politikerne er våre tjenere. Politikerne ønsker at NRK som de har kontroll over, skal være befolkningens viktigste kilde til informasjon og underholdning, og at statskanalens programmer skal fylle folks fritid så de ikke fristes til å tenke selv. 

Les også: Mediekampen om oppmerksomhet

Det politikerne frykter, er at folk skal finne informasjon og meninger på nettet, at likesinnede skal danne nettsamfunn, og at det skal føre til fremveksten av politiske krefter som utfordrer den etablerte samfunnsorden, som Sverigedemokratene i vårt naboland. Brexit og Donald Trumps valgtriumf har økt denne frykten. Derfor overvåkes internett, offisielt for å bekjempe ekstremisme, vold og terrorisme, men trolig like mye for å skremme folk fra å oppsøke for eksempel innvandringskritiske nettsteder. Langt viktigere enn repressive tiltak er det imidlertid å hindre folk i å tenke selv ved å gi dem noe som stjeler deres fritid. Derfor serverer NRK befolkningen en blanding av politisk korrekte nyheter, skrullete historier fra Utkant-Norge og amerikanske såpeoperaer. 

Les også: Vi trenger ikke NRK som en maktfaktor i samfunnet

I prinsippet kunne passiviseringen av befolkningen ha vært oppnådd ved å subsidiere et par private tv-kanaler som serverte den samme harmløse «suppen». Men politikerne foretrekker at befolkningen betaler for sin egen fordummelse og passivisering ved hjelp av en tvangsfinansiert såkalt allmennkringkaster.

Det er underlig at norske politikere kritiserer mediesituasjonen i Putins Russland siden vi har nøyaktig den samme mediesituasjonen her på berget. De statskontrollerte tv-kanalene utbrer myndighetenes og den politiske elitens oppfatninger i Norge som i Russland. I begge land støtter nesten alle avisene myndighetene og den politiske eliten - våre aviser er dessuten kjøpt og betalt av myndighetene via pressestøtten. Og i begge land finnes det et par små opposisjonsaviser. Forskjellen består i at Russland styres av en nasjonal elite som har landets og befolkningens velferd som mål, mens vi styres av globalister som tilsynelatende ønsker å utslette nasjonalstaten Norge. Dessuten spytter ikke russiske myndigheter befolkningen i øynene ved å tvinge selv folk som ikke har tv, til å betale for en statlig kringkaster. En slik arroganse ville Putin aldri ha tillatt seg.

Vi har virkelig konkurranse mellom flere politiske partier, og mediesituasjonen vår er preget av dette, vil noen svare på en slik sammenlikning. Det er et bedrag. På samme måte som Putin, kretsen rundt ham og Det forente Russland utgjør en styrende elite, utgjør de globaliseringsvennlige partiene hos oss en kollektiv elite, og valgene våre kan oppfattes som et slags terapeutisk tiltak for å berolige befolkningen. Folk kan stemme på Høyre, Arbeiderpartiet eller SV, og regjeringene kan komme og gå. Men ingenting endrer seg. Vi fører i dag en asyl- og innvandringspolitikk som i løpet av et par tiår vil kunne gjøre Norge til en kopi av Tyrkia eller Iran. Men politikerne våre krangler om marginale skatteendringer, veier og kommunegrenser som de gjorde på Gerhardsens tid. Og NRK, de private tv-kanalene og avisene våre deltar av hjertens lyst i disse betydningsløse stridighetene. 

Les også: NRK etter lisens

NRK står for en skinnpluralisme som passer perfekt for å dope ned befolkningen. Statskringkasteren kan godt lage et portrettintervju av en ytterliggående innvandringskritiker, vise en reportasje om problemer knyttet til innvandrergettoer, intervjue en klimaskeptiker, la en komiker drive ap med feminister eller intervjue en forsker som er kritisk til barnehager. Men budskapet som hamres inn i tusenvis av tv- og radioprogrammer, er at innvandring og multikulturalisme i det store og hele er bra, at fremmedskepsis er ekstremistisk og farlig, at vi må bekjempe menneskeskapte klimaendringer, at likestilling er positivt og noe alle er enige om, og at det er en selvfølge at både fedre og mødre er utearbeidende og sender barna sine i barnehage. Dermed blir en mengde spørsmål det kunne ha vært strid om, gjort til noe alle er enige om. Og politikk blir en konkurranse om hvem som er flinkest til å gjøre det nesten alle er enige om at bør gjøres.

En tvangsfinansiert statlig kringkaster som får folk til å tenke slik eliten vil at de skal tenke - eller til ikke å tenke i det hele tatt - er uforenlig med et demokrati.  Ved å tvinge befolkningen til å betale for sin egen indoktrinering og neddoping har politikeren kastet masken og fremtrer som de tyrannene de er. Vi trenger et folkeopprør - en norsk Tea Party-bevegelse - som kan skaffe oss politikere som betrakter seg som våre tjenere, og ikke som våre herrer. Og vi må sørge for at NRK blir nedlagt.

Mediekampen om oppmerksomhet


 

Av Kårstein Eidem Løvaas, mediepolitisk talsperson for Høyre

For få år siden kunne du sette deg ved datamaskinen og google de to ordene «media» og «krise». Søkeresultatet var da stort sett lenker til mer, eller ofte, mindre seriøse konsulentselskaper som lærte bort «gode» måter å håndtere virksomheters kriser. Krisen var da underforstått at du hadde havnet i medienes søkelys.

I dag får vi helt andre søkeresultater. Krisen er i selve mediehusene, og få konsulenter kan påstå at de kan levere en «quick-fix». Situasjonen er ganske uoversiktlig. På den ene siden finner du dommedagsprofetene som melder at nå er det like før både demokrati og ytringsfrihet er en saga blott. På den andre siden finner du optimistene som peker på at det aldri har vært så stort mangfold og mye innovasjon. Begge deler er verdt å lytte til.

Inntekter fra både abonnementer og annonser er under kraftig press hos de tradisjonelle, redaktørstyrte mediehusene. Samtidig forsvinner gradvis grensene mellom de ulike medieplattformene og innovasjonstakten er høy både innenfor og utenfor mediehusene. Det har ikke manglet på god journalistikk de siste årene. Saker er gravd frem og presentert på beste måte på alle tenkelige plattformer. Analysen og debatten lever i beste velgående.

Norsk språk står alene
Konkurransen om oppmerksomhet er sylskarp. Den er også global. Dette tar oss til kjernen av utfordringen. Norge er enestående. Språket vårt, norsk, er også enestående. Og alenestående. Markedet for norskprodusert innhold - på norsk - er derimot knøttlite. Omtrent 1,5 milliarder mennesker forstår engelsk. Litt over tre promille av dem forstår norsk. Da skjønner vi fort hvor de store pengestrømmene tar veien.

Det er også svært utfordrende at de fleste av oss ikke klarer å fullt ut forstå hvor raskt utviklingen faktisk går. Vi henger etter i vår tradisjonelle tenkning, hvor morgenavisen med kaffekoppen, Dagsrevyen kl 19, og radionyheter hver hele time fortsatt er noen av navigasjonspunktene i hverdagen vår. Heldigvis har mange innholdsprodusenter for lengst forlatt denne måten å tenke på. Grensene mellom mediene viskes ut, og flere rapporterer at de begynner å finne interessante inntektsstrømmer i den nye medievirkeligheten.

Medienes fremtidige suksess kan ikke måles i om Schibsted eller Amedias bunnlinje har sorte tall. Det er tilbudet til deg og meg, kvalitetsjournalistikk, gravende, analytisk, avslørende og underholdende, som er viktig. Dette er målet på om demokratiet og ytringsfriheten har gode kår.

Plattformnøytralitet må til
Vi har i denne stortingsperioden tatt viktige grep, men vi er langt fra i mål. Plattformnøytral moms, forutsigbarhet for NRK og omlegging til digital distribusjon av radio, er viktige elementer for å sikre mangfold og stabilitet. Jeg er glad for at det nå skal jobbes med utvidelse av momsfritaket til å gjelde all digital journalistikk.

Det er likevel grunn til å tenke seg nøye om. Vi ønsker nøytrale ordninger for å sikre produksjon av kvalitetsjournalistikk. Vi ønsker ordninger som hegner om ytringsfriheten. Men, hva er kvalitet? Hva er viktig journalistikk? Vi ser blant annet frem til Mediemangfoldsutvalgets rapport som kommer til våren, hvor flere tråder skal knytes sammen. Nå i desember presenterte også Kulturdepartementet to svært relevante stortingsmeldinger. Både meldingen om kommersiell allmennkringkasting og meldingen om NRKs fremtidige finansiering viser at alt dette henger sammen, og det blir ikke mindre spennende debatter og politisk arbeid på mediefeltet fremover.

Jeg mener at vi må tenke prinsipielt og nøytralt. Begrepene TV, radio, avis og nett smelter sammen. For få år siden var VG en papiravis. I dag er VG både tv, nettavis, papiravis og en debattarena. Det er en merkevare og en innholdsleverandør, ja en lang rekke begreper passer. Hva VG er om noen få år, vet vi ikke, vi vet ikke engang om VG eksisterer. Men at du og jeg ønsker norsk innhold, med høy kvalitet - norsk innhold som avdekker, analyserer, kritiserer og kommenterer - det vet vi. Vår oppgave er å legge til rette for det.

Gamle forretningsmodeller må fornyes
Vi bruker om lag åtte milliarder kroner til å støtte til norsk media i dag. Vi kommer neppe til å bruke mindre i fremtiden. Men vi må bruke pengene annerledes. Fortsatt tviholder vi på gamle løsninger basert på gamle forretningsmodeller. Skulle vi startet på nytt med åtte milliarder til bruk for å sikre norsk kvalitetsjournalistikk, er jeg sikker på at vi ikke hadde startet med «distribusjonstilskudd til aviser» - som ett eksempel.

I en medieverden i voldsom endring er det viktig at vi ser hele bildet. Rammevilkår, finansiering, mangfold, språkrøkt, kulturformidling, nyhetsformidling, debatt og demokratiutvikling. Høyre vil møte utfordringene, og vi skal være i front. Det viktigste vi kan gjøre i fremtidens moderne mediepolitikk er å fortsette å bidra til omstilling og innovasjon.

Liberalistene: Når 68 prosent ikke liker deg

Liberalistenes landsmøte 2016, med partileder Arnt Rune Flekstad og nestleder Roald Ribe i front. Foto: Liberalistene.


Av: Ole T. Hoelseth, medlem av Liberalistene

Torsdag publiserte Nettavisen, som første av større medier, nyheten om at partiet Liberalistene blir et registrert parti. Samtidig deltok over 40.000 mennesker i en meningsmåling hvor 68 prosent svarte at vi har et «totalt uansvarlig program». Det haglet med kommentarer og ingen av dem var likegyldige, for å si det sånn.

Hvorfor er det kontroversielt å starte et parti som profilerer seg som tilhenger av Kardemommeloven i 2016? «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.»

Ole T. Hoelseth Foto: Privat

Svaret ligger i at vi er det eneste partiet som vil nedlegge velferdsstaten. Om ikke det slo knock out på leserne, så satt ordene «fjerne kongen» og «liberalisere narkotika» resten i sjokk.

Selv trodde jeg liberalismen i Norge var stein død. Ødelagt av mediene, anført av NRK, som vinkler alle saker i retning av at bare staten og skattebetalerne kan løse alle problemer.

Les: «Trodde ikke det var mulig med et mer virkelighetsfjernt parti enn MDG»
 

Alle åtte stortingspartier er i store trekk enige om å hente inn omtrent samme mengden penger i skatter- og avgifter, og sloss om hvem som er best til å fordele dem. Det siste er pussig, for de arver alle det samme byråkratiet når de får makt. Derfor er det litt rart å observere at stortingspolitikerne nesten virker troende i forhold til alle de forandringene de skal få til.Men la oss snu på det: Hvorfor har Liberalistene, siden starten i oktober 2014 fått nesten 2.000 betalende medlemmer, dannet 19 fylkeslag og har Norges tredje mest aktive Facebookside blant politiske partier? Med dagens vekst passerer vi partiet Rødt i god tid før valget i antall medlemmer, og vi er i dag desidert størst av partiene blant «Andre» på meningsmålinger. Og hvorfor svarte 32 prosent at vi har noen gode idéer eller «har et strålende program»?

For meg startet det hele i 1971, det er i hvert fall det året jeg kan huske. Min far var såkalt «hundegutt» - en venn av en kenneleier ved navn Anders Lange - og vi besøkte ham ofte. Lange stiftet som kjent ALP, som siden ble FrP. Jeg har tålmodig fulgt med FrP siden, i den tro at partiet, når partiet endelig kom til makten, skulle det redusere «skatter, avgifter og offentlige inngrep». I 2015 ble jeg valgt inn som representant for FrP i Sandefjord kommunestyre med det personlige slagordet «Av meg får du ingenting» og fikk tredjeflest slengerkryss.

6. oktober i år hadde jeg fått nok. FrP og Høyre har ført oss inn i en ulykke våre barn vil slite med i mange år fremover. De har økt de offentlige utgifter til et uakseptabelt nivå, ikke bare midlertidig for å dempe ledigheten, men har iverksatt en mengde irreversible vedtak, som for eksempel pensjonsforhøyelser. De vil aldri få redusert noen utgifter i Norge. Det kan virke som Siv og Erna har røkt ett eller annet vi i Liberalistene ønsker å legalisere. Å komme lenger vekk fra klassisk liberalisme enn dagens FrP og Høyre er fysisk umulig.

Les: Liberalistene vil fjerne velferdsstaten, avvikle gratis skole og åpne for fri innvandring

Med dagens fart er oljefondet brukt opp i 2042 og alle skatte- og avgiftslettelser er finansiert ved å tappe det. Jeg ser på arbeiderpartifolk som mer rettskafne. De tror virkelig staten kan løse alt bare den får forsøke litt til og får litt mer penger, mens høyresiden mest fremstår som lystløgnere hvis mål er å kjøre sorte limousiner.

Min glede var stor da jeg kom inn i Liberalistene og oppdaget at partiet er langt fra utbrytere fra høyresiden. Dette er en gjeng med snittalder på rundt 30 år, som har engasjert seg fordi de er for noe, ikke mot noe. Det fantes ikke noe parti for dem, så de lagde et! Dette er ikke sinte unge menn, som FrP på 80-tallet, dette er reflekterte mennesker som er mer opptatt av frivillighet og sann solidaritet enn skattelette og fri fart.

Til tross for vanskelighetene med å forklare liberalisme i Norge har de tatt fatt på oppgaven fordi det er nødvendig for oss selv og våre barn. For meg er det enkelt: For hver krone skattemyndighetene tar inn forsvinner 20 prosent i effektivitetstap. For hver krone staten distribuerer ut igjen forsvinner enorme beløp i administrasjon til alle ansatte i stat, kommune og fylkeskommune. NAV må være selve kroneksempelet på et mislykket sosialdemokratisk eksperiment. Vi hadde alle vært rikere om staten i større grad hadde latt skattebetalerne beholde sine egne penger. Å sende penger inn i en runddans før de kommer til de som trenger dem gjør ingen godt.

Men hvorfor synes 68 prosent av Nettavisens lesere dette er helt spinnvilt? Fordi det ikke har vært noen i Norge som har forfektet dette synet på mange år.

Mitt motiv for å melde meg inn i Liberalistene var at Venstre, FrP og Høyre - som tidvis bruker ordet liberal, sosialliberal eller lignende om seg selv, har sviktet totalt. Liberalistene er et parti som ser på seg selv som et tog som kjører i retning av en mindre stat. Dersom man på veien synes det blir ubehagelig mye frihet, så er det bare å hoppe av.

Min spådom er at du enten ser oss på Stortinget om kort tid, eller at vil vi påvirke den såkalte «høyresiden» til edruelighet igjen. Vi har kommet for å bli fordi vi har et partiprogram som spikrer våre tillits- og folkevalgte til å gå i en bestemt retning. For oss er ikke politiske argumenter noe du kan sjonglere med slik det passer deg for å bli populær, men et tankesystem som handler om tro på individet. Til valget til høsten skal vi gjøre «høyresiden» livredde for sine taburetter, slik at de ikke lenger kun beveger seg inn mot midten politisk. En stemme til oss er en stemme for at barna dine skal arve et bedre Norge enn vi selv ble født inn i.

 

Medietilsynet jukser med tall


 

Medietilsynets tendensiøse bruk av reklamestatistikk skaper en pengespilldebatt som bygger på halvsannheter. Det gir et feilaktig bilde av hvem som egentlig er de store, kommersielle ulvene.

Av Peter Alling, Public Affairs manager Kindred Group*

I forrige uke skrudde Medietilsynet på flomlyset igjen, og viste frem sitt favoritt-skremselsbilde: Pengespillreklame på TV har økt dramatisk, fra 423 millioner kroner i 2014, til 742 millioner i 2016.

Det voksende, kommersielle støynivået - dette massive angrepet på Norge, fra internasjonale spillselskaper, på norske TV-kanaler som sendes fra utlandet - er et sentralt premiss i en stadig mer desperat kamp for å beholde den norske enerettsmodellen for pengespill. Og for virkelig å polere imaget på hvem som er snille, og hvem som er slemme, poengterer tilsynet at Norsk Tipping og Rikstoto i samme periode reduserte sine investeringer på TV. Mens vi blodtørstige fremmederobrere altså har økt trykket betydelig.

Les også: Hangeland om «Riise-debatten»: - Bare opptatt av penger

Historien slukes rått av norske medier, politikere og monopolforkjempere. Ingen stiller spørsmål om tallene.

Innlegget fortsetter under bildet. 

Peter Alling

Vi kan alle enes om at denne økningen i TV-reklame - isolert sett - ser dramatisk ut. Hadde internasjonale spillselskaper, som Norsk Tipping og Rikstoto, imidlertid kunnet bruke andre markedskanaler i et velregulert, lisensiert system, ville vi kunne bygget dekning og frekvens på en helt annen måte, og redusert støyen på TV-skjermen betraktelig.

Les også: Hykleren Brede Hangeland

Men: Medietilsynets tallsjongleri baserer seg utelukkende på måling av TV-reklame. Effektive og voksende reklameflater - annonsering på nett, mobil, sosiale medier, utendørsreklame, displays, dags- og ukepresse, radio, kino, DM, søkemotoroptimalisering, sponsorvirksomhet med mer - inngår ikke i norske myndigheters oversikt.

På disse reklameflatene har Norsk Tipping og Rikstoto duopol på spillannonsering - her er det nemlig forbudt for utenlandske onlineaktører å annonsere. Vi forholder oss til at vi ikke kan drive markedsføring på plattformer og kanaler som omfattes av det norske markedsføringsforbudet.

De siste, offisielle tallene fra mediebyråene (perioden januar-november, 2016) viser at nettannonsering nå er nesten like stort som TV-annonsering i Norge. Bare i november isolert var TV og Internett like store, målt i investerte reklamekroner.

Les også: Det er en god grunnregel å vise folkeskikk

Vi som følger det norske reklamemarkedet tett, kan dokumentere at Norsk Tipping de siste årene - og spesielt gjennom 2016 - har gjort som stadig flere annonsører; flyttet mer og mer av reklamekronene bort fra TV. Og trappet kraftig opp reklametrykket på blant annet Internett,sosiale medier og content marketing. Norsk Tipping er i dag den kanskje største aktøren på betalt annonsørinnhold hos utvalgte norske nettaviser, og en mektig spiller innenfor nettanonsering.

Påvirkningen fra Norsk Tipping (og Rikstoto) skjer nemlig i alle kanaler; de «tradisjonelle», de «egne» (web, sosiale medier, utsalg/kommisjonærer etc.), og gjennom «fortjente kanaler», der regisserte PR-aktiviteter og artikler skaper positiv oppmerksomhet om avsenderen gjennom tredjepart, uten selskapets direkte involvering. Norsk Tipping betaler for tunge, redaksjonelle partnerskap med NRK og TV2, de driver forretning med en rekke andre mediehus (e-kommisjonærer, tippetips), og de pusher i stadig større omfang artikler eller filmer som etterligner det redaksjonelle utrykket i aviser, TV og nettmedier.

Men hvor mye dette koster, er hemmeligstemplet. Selv folkevalgte stortingsrepresentanter har forsøkt å stille konkrete spørsmål til kulturministrene Widvey og Helleland, men har bare fått ulne svar på hvor mye monopolselskapet betaler for å påvirke norske forbrukere til å spille mer.

For et snaut år siden oppgav Norsk Tipping at de «kun brukte cirka 250 millioner kroner» på markedsføringstiltak i 2014. Omtrent samtidig oversendte vi til Kulturdepartementet beregninger som viser at den reelle, kommersielle verdien av Norsk Tippings totale - åpne og skjulte - markedsføringskanaler, var på godt over èn milliard kroner i 2014. Dette er antagelig i strid med de statseide monopolselskapenes konsesjon, såvel som med EØS-regelverket.

Den reelle sannheten er derfor: Størsteparten av Norsk Tippings markedsføring fanges ikke opp i offisielle statistikker, ei heller i årsrapporten. Talljuks fra de norske myndighetsorganene (Medietilsynet og Lotteritilsynet) skaper et vrangbilde av den kommersielle virkeligheten. Og bidrar til at en viktig debatt om fremtidens pengespillmarked føres på feilaktig faktagrunnlag.

*Kindred Group står bak blant annet Unibet og Maria.com.

Omstridte aldersvurderinger



Av Frode Forfang, direktør i Utlendingsdirektoratet

Det finnes dessverre ikke helt sikre metoder for å fastslå alder på asylsøkere som oppgir at de er enslige mindreårige. Likevel er vi nødt til å foreta en vurdering av alder i mange saker der det ikke finnes noen annen dokumentasjon som kan underbygge alderen som søkeren oppgir.

Mange års erfaring fra Norge og andre land, viser at en del asylsøkere som i virkeligheten er voksne, oppgir en lavere alder. Det kan gi seg mange utslag. En ting er at de kan få et vedtak i asylsaken basert på feil premisser. Men det som ofte har startet debatten er reaksjoner som oppstår i asylmottak for enslige mindreårige, på skoler eller andre steder der personalet reagerer på at personer de mener er klart voksne, blir behandlet som om de var barn.

Brukes ikke i Sverige
Den debatten går også i Sverige, der myndighetene i dag ikke benytter aldersundersøkelser. Det fører til at aldersvurderingene blir helt tilfeldige og at den oppgitte alderen oftest legges til grunn. Det er blant annet kommet fram eksempler der personer som antas å være i siste halvdel av 20-årene, offisielt er ansett som mindreårige.

En av grunnene til at Norge gjenopptok aldersundersøkelser på midten av 2000-tallet var reaksjoner på at voksne bodde sammen med barn på mottak ment for mindreårige.

Medisinske undersøkelser
Akkurat nå handler den norske offentlige debatten rundt disse spørsmålene mest om kvaliteten på de medisinske aldersundersøkelsene. Disse undersøkelsene er omdiskuterte i de medisinske fagmiljøene. Fra UDIs side er vi fullt klar over at medisinske undersøkelser (tenner og håndrot) ikke kan gi en presis alder. Derfor må det legges inn sikkerhetsmarginer. Det finnes imidlertid ikke gode alternativer som kan hjelpe oss med foreta aldersvurderinger, samtidig som vi vet med rimelig stor sikkerhet at mange oppgir for lav alder.

Diskusjonen i Sverige er et eksempel på hvordan mangelen på systematiske aldersundersøkelser kan bidra til å undergrave folks tro på systemet. De fleste ser at det blir for lett å jukse med alder, i noen tilfeller med mange år. Neste år innfører Sverige medisinske aldersundersøkelser i regi av Rättsmedicinalverket.

Mange er eldre
Vi har grunn til å anta at mange asylsøkere som i Norge får fastsatt alderen til 17 år, egentlig er eldre. Det skyldes sikkerhetsmarginene vi legger inn. Når vi får et resultat fra de medisinske undersøkelsene som sier at søkeren er 19 år, vil vi sette alderen til 17, med mindre vi har andre konkrete opplysninger som tilsier noe annet. Hver sjette av de rundt 1700 som ble undersøkt i perioden januar-oktober 2016, var i denne kategorien. I tillegg kommer nesten like mange der søkeren ifølge undersøkelsene antas å være ca. 18 år. Over 40 prosent av aldersundersøkelsene i den nevnte perioden har gitt som resultatet at søkeren er 20 år eller eldre. Da vil UDI normalt konkludere med at vedkommende er voksen.

UDI har i de siste årene, i mangel av gode alternativer, hatt et nokså sårbart system for medisinske aldersundersøkelser. Odontologisk fakultet tar røntgenbilder av tennene mens et privat firma (Unilab) tar røntgen av hånd og håndrot. Resultatene sammenstilles av en erfaren barnelege gjennom firmaet BarneSak AS som har kontrakt med UDI. Det er den siste delen som representerer sårbarheten fordi det er en enmannsbedrift.

Rettsmedisinsk fagmiljø overtar
Fra neste år overtar det rettsmedisinske fagmiljøet i Norge ansvaret. I dag ligger dette under Folkehelseinstituttet, men skal overføres til Oslo universitetssykehus. Det er også bevilget midler til forskning på metodene for aldersundersøkelser. Det er bra, og på tide, at det offentlige fagmiljøet på dette området får et ansvar her. Med dette blir fagansvaret for medisinske aldersundersøkelser plassert på samme måte i Norge, Sverige og Danmark. Forhåpentligvis vil disse miljøene også kunne trekke veksler på hverandres kompetanse og erfaringer.

Vi trenger en ordning for aldersfastsettelse som har troverdighet og legitimitet i alle relevante miljøer, og som både kan understøtte rettssikkerheten for den enkelte og samfunnets behov for motvirke juks og misbruk av asylsystemet.

Passivt og uansvarlig fra UDI-direktøren

 
 

Av Mona Reigstad Dabour, rådgiver i NOAS

 

UDI-direktør Frode Forfang har blogget om aldersvurderinger av enslige mindreårige asylsøkere. Han viser en passiv og uansvarlig holdning.

 

Forfang bruker unødvendig plass i blogginnlegget på å begrunne hvorfor det bør gjøres aldersvurderinger. Det er klart det skal gjøres aldersvurderinger, og medisinske aldersundersøkelser kan inngå i vurderingene. Problemet er at måten UDI bruker de medisinske aldersundersøkelsene på setter rettssikkerheten til enslige mindreårige på spill.

 

Det er to hovedproblemer med dagens aldersvurderingspraksis. Det ene er at medisinske aldersundersøkelser brukes i for mange saker. UDIs utgangspunkt er at alle asylsøkere som oppgir å være mellom 15 og 18 år aldersundersøkes. I følge utlendingsloven kan medisinsk aldersundersøkelse kun benyttes når det er tvil om en asylsøkers alder. Det må altså gjøres en vurdering i hver enkelt sak før det gjennomføres medisinsk aldersundersøkelse. Det fremkommer klart av lovens forarbeider at mangel på identitetsdokumenter ikke er nok for å bruke medisinske aldersundersøkelser. Overdreven bruk av medisinske aldersundersøkelser er uheldig fordi undersøkelsene er usikre, og fordi det er belastende for barn og unge å gjennomgå aldersvurderinger.  

 

Det andre hovedproblemet er at resultatet fra de medisinske undersøkelsene vektlegges mer enn det er vitenskapelig grunnlag for når UDI fastsetter alder. Folkehelseinstituttet (FHI) jobber med en kunnskapsoppsummering om dagens medisinske aldersundersøkelser. FHI har gjort UDI oppmerksomme på at de anser nåværende metoder "ikke tilstrekkelig vitenskapelig fundert og at aldersestimater basert på disse oppgis med utilstrekkelig og uklar usikkerhetsmargin". Legeforeningen advarte om metodene allerede i 2010, og anbefaler leger ikke å delta i aldersundersøkelser av asylsøkere. Rådet for legeetikk kritiserte nylig legen som sammenstiller de medisinske undersøkelsene for brudd på de etiske reglene for leger.  

 

Til tross for klare beskjeder fra tunge medisinskfaglige miljøer, har UDI ikke sett grunn til å endre sin aldersvurderingspraksis. UDI har fortsatt å behandle asylsøkere som voksne på bakgrunn av den medisinske aldersundersøkelsen, også i saker der alle som har møtt asylsøkeren mener han er mindreårig. Selv ikke når UDIs egne saksbehandlere mener søkeren er mindreårig, vil det trumfe den medisinske aldersundersøkelsen.  

 

UDI har gjennom mange år beholdt den samme praksis, og Forfang gjemmer seg bak argumentet om at det ikke finnes gode alternativer til dagens system. Det er en passiv og uansvarlig tilnærming, gitt at UDI har hatt mulighet til å iverksette mange tiltak for å bedre aldersvurderinger innenfor dagens system. I NOAS' og Redd Barnas rapport Over eller under 18 år? fra mars i år, kommer vi med 13 konkrete og ikke særlig ressurskrevende forslag til hvordan UDIs aldersvurderingspraksis kan forbedres. En viktig anbefaling er at UDI bør legge mindre vekt på de medisinske aldersundersøkelsene, og mer vekt på uttalelser fra personer som har møtt den mindreårige. Forfang bør samtidig sørge for å øke kvaliteten på aldersuttalelser fra egne saksbehandlere.  

 

Forfang konkluderer blogginnlegget med at det er behov for "en ordning for aldersfastsettelse som har troverdighet og legitimitet i alle relevante miljøer, og som både kan understøtte rettssikkerheten for den enkelte og samfunnets behov for motvirke juks og misbruk av asylsystemet". Det er NOAS helt enig i. Problemet er at UDI har gjort alt for lite for å få dette til.

 

10 fakta til Carl. I Hagen

- Jeg vil bekjempe klimahysteriet, sier Carl I. Hagen. Dette skal være en av hans hovedparoler frem mot stortingsvalget 2017.


Klimaforsker Bjørn Hallvard Samset ved Cicero, avviste Carl I. Hagens klimapåstander i Dagsnytt 18 tirsdag. Foto: NRK

Av Bjørn H. Samset

Vi har alle rett til våre egne meninger om hvordan vi skal håndtere utfordringene som ligger i klimaendringene. Det vi ikke har rett til, er våre egne fakta.

Her er en liste med ti enkle «facts of life» fra klimaforskningen, og hvordan vi vet det vi vet.

Faktum #1: Verden er blitt en grad varmere på hundre år.
Hvordan vet vi det: Vi har målt!
Temperaturer har vært målt rundt omkring i verden i flere hundre år. Siden 1850 har vi hatt gode nok målinger til at vi kan finne ut hvor mye gjennomsnittstemperaturen endres. Vi prøver ikke å finne ut «hvor varmt» det er, men hvor mye temperaturen ved overflaten endres. Noen år er varme, noen kalde, men over tid - det vil si fra en tredveårsperiode til en annen - har det de siste hundre årene blitt varmere og varmere. Flere store forskergrupper verden rundt jobber med disse analysene, helt uavhengig av hverandre, og finner samme svar: Rundt 0.9 graders oppvarming siden 1850, og stort sett alt de siste hundre årene.

Faktum #2: Oppvarmingen skyldes en forsterket drivhuseffekt.
Hvordan vet vi det: Vi sjekker alle mulige grunner.
En grads oppvarming på hundre år er mye, og det må ha en grunn. Klimaet er ikke magi, det styres av de samme naturlovene som vi stoler på når vi koker kaffe eller pusser tennene. Mulige grunner til oppvarming kan være sterkere solstråling, endrede havstrømmer, mindre skyer - eller en endret drivhuseffekt. Tusenvis av klimaforskere har jobbet med å sjekke alle disse, og konklusjonen er klar: Alle påvirker, men bare en faktor har de siste hundre årene være sterk nok til å varme jorden en grad: Den forsterkede drivhuseffekten. Bonus: Vi ser en oppvarming ved bakken, men ikke i høyere oppe i atmosfæren. Der blir det kaldere. Dette er fingeravtrykket til en endring i drivhuseffekten. En endring i solstråling eller skyer vil arte seg annerledes.

Faktum #3: Den forsterkede drivhuseffekten skyldes vår bruk av fossile brensler.
Hvordan vet vi det: Vi sjekker alle bitene av drivhuseffekten.
Drivhuseffekten er jordens klær. Den holder igjen litt av varmen fra bakken, akkurat som klærne dine holder igjen varmen fra kroppen. Drivhuseffekt får vi fra en rekke gasser, hvor vanndamp, CO2 og metan er de tre viktigste. CO2-konsentrasjonen har økt med 40% siden 1850. Denne endringen alene er mer enn nok til å forklare en grads temperaturøkning, hvis vi for eksempel bruker istidene til å lære oss hvor følsom jorden er for CO2-mengden. Men hvor kommer CO2?en fra? Naturen slipper selv ut mye CO2 hvert år, og tar det opp ? men dette har den drevet med siden plantelivet begynte. De siste ti tusen årene har imidlertid konsentrasjonen vært så å si konstant. Dette vet vi fra luftbobler i isen på sydpolen, for eksempel. Det er først siden 1850 at den har økt, og mengden passer med hvor mye karbon vi har hentet opp i form av olje, kull og gass ? og brent. I tillegg kan vi sjekke mengden radioaktive karbonatomer i atmosfæren. Denne endrer seg, akkurat som vi forventer hvis det er fossilt karbon ? som har en annen mengde radioaktivitet ? som har kommet opp i atmosfæren. Det er vårt CO2 som forsterker drivhuseffekten.

Faktum #4: Det er ikke bare temperatur som endres.
Hvordan vet vi det: Vi måler klimasystemet fra topp til bunn.
I dag har vi måleapparater som ser på jorden ovenfra (satellitter), fra inne i atmosfæren (ballonger, fly), på overflaten (termometre, regnmålere, værstasjoner), nedover i havene (selvgående bøyer, målinger fra skip) og mer til. Klimaendringene er ikke bare global oppvarming. Så å si ALT er i endring. Temperaturen endres gjennom hele atmosfæren. Regnmønstrene endrer seg. Havet blir varmere, og det varmes ovenfra og ned. Isbreer smelter, og isen på Grønland blir raskt mindre. Noen deler av Antarktis krymper også. Vi har flere tørkeperioder, sterkere hetebølger, mer ekstremregn. Havet stiger stadig raskere. Alt dette er MÅLT. Ikke gjettet på. Klimaet endrer seg, fra topp til bunn.

Faktum #5: Vi vet hva som må til for å begrense endringene.
Hvordan vet vi det: Klimaet styres av grunnleggende fysikk og kjemi.
Vi vet at klimaet endres, og hvorfor. Vi har også beregninger som er i stand til å gjenskape utviklingen til klimaet fra 1850 og frem til i dag. Ikke år for år, så klart, men for perioder på 30 år eller lenger. Dermed er det mulig å beregne hovedtrekkene for klimaet hundre år frem i tid, hvis vi gjetter på hvor mye mer vi endrer drivhuseffekten med utslippene våre. Alt bygger på enkel fysikk og kjemi, og har stort sett vært kjent siden 1850. Dette er ikke nytt. At «vi må få ned utslippene» er de fleste enige om i dag, men forskningen går lenger. Vi kan si akkurat hvor mye vi må redusere for å ? for eksempel ? begrense videre oppvarming til nok en grad (altså «togradersmålet»).

Faktum #6: Det er varmere nå enn på tusenvis av år.
Hvordan vet vi det: Vi bruker is, pollen, sedimenter og annet som har ligget der i tusener av år.
I ti tusen år, helt siden forrige istid, har klimaet vært relativt stabilt ? for jorden som helhet. Mindre områder, som for eksempel Europa, har hatt mange varme- og kuldeperioder i denne tiden, men for jorden som gjennomsnitt har forholdene vært ganske like. Dette vet vi fordi naturen hele tiden setter igjen spor. Vi hadde ikke termometre for ti tusen år siden. Derimot fantes det pollen som landet på bakken. Smådyr levde i jorden, døde og ble fanget i sedimenter. Snø falt på de store ismassivene, og ble fanget der. I dag kan vi grave det opp, og ut fra hva vi vet om naturen beregne hva temperaturen var i tidligere tider. I Europa hadde vi ikke bare en men flere varmeperioder i middelalderen, for eksempel men disse finner vi ikke andre steder i verden. Det samme gjelder den såkalte «lille istiden». De var lokale. Dagens globale oppvarming er GLOBAL.

Faktum #7: Klimaendringene skaper problemer for samfunnet.
Hvordan vet vi det: Vi teller antall mennesker på jorden, og hvor mye vi spiser.
«Er det så ille med litt oppvarming, da?» Ja, det er det. En grad høres lite ut, men husk at forskjellen mellom i dag og forrige istid bare er fire grader. Vi er syv milliarder mennesker på jorden, og alle skal ha mat. Denne maten må dyrkes. Mønstrene for hvilken mat vi dyrker hvor er mer enn hundre år gamle. Vi har tilpasset oss det klimaet vi har hatt i tusener av år, men nå endrer det seg. Vi er ikke forberedt på å måtte dyrke annen mat, og på andre steder. Vi er ikke forberedt på ekstreme hetebølger. Vi er ikke forberedt på ekstrem flom i kystområder fordi havet har steget. Vi er ikke forberedt på ekstremregn etter ekstremregn. Frem til nå har vi kunnet stole på at selv om det kom noen dårlige år, så ville ting bedre seg. Heretter vil de ikke det. Ikke bare er endringene permanente, de vil bli sterkere. Vi må tilpasse oss, og det er vi ikke spesielt gode til.

Faktum #8: Naturlige variasjoner er viktige, men dominerer ikke på lang sikt.
Hvordan vet vi det: Vi måler alt som endres, og beregner effekten.
En forsterket drivhuseffekt er ikke det eneste som påvirker klimaet. Sola er alltid en faktor, havstrømmer endrer seg, og mengden skyer varierer fra år til år. Tidlig på 2000-tallet var Stillehavet i en ekstra kald fase, for eksempel, og mye av den ekstra energien som ble lagret på grunn av forsterket drivhuseffekt havnet i havene. (Dit går forøvrig 90% av energien hvert eneste år, så det er ikke spesielt dramatisk at havene tar litt ekstra i noen år.) I 2014 snudde denne trenden for alvor, og siden det har vi hatt voldsomme temperaturrekorder igjen. Slike naturlige variasjoner vil vi alltid ha. Forskere har de siste 10-20 årene klart å sammenligne hvor sterke de naturlige svingningene er i forhold til de menneskeskapte. Mens begge er viktige, er det ingen tvil lenger om at det er de menneskeskapte som dominerer ? over tid. Hvor varmt blir 2018? Det er vanskelig å si. Hvor varm blir perioden 2020-2030? Garantert enda varmere enn i dag.

Faktum #9: Vi har forurenset oss til et kaldere klima.
Hvordan vet vi det: Vi måler mengden sulfat og sot i atmosfæren.
Husker du «sur nedbør»? Det var en konsekvens av at vi slapp sulfat-forbindelser ut i atmosfæren fra industri og transport, i stor skala. En ekstra effekt av sulfat, er at det blokkerer litt av sollyset. Dermed får vi global avkjøling! Effekten er ikke så sterk som den økte drivhuseffekten, og varer også mye kortere, men siden 1950-tallet har sulfat og andre aerosoler (små partikler som påvirker sollys) vært med på bremse global oppvarming litt. I vesten har vi ryddet opp i sur nedbør. Nå gjør Asia det samme. Og hva tror du skjer når den avkjølende effekten blir borte? Dette er en del av helhetsbildet når forskere forsøker å forstå klimaet de siste hundre årene ? og hvordan det kan bli i fremtiden.

Faktum #10: Vi kommer oss gjennom dette.
Hvordan vet vi det: Klimaendringer er ikke dommedag.
Ord som «klimahysteri» og «skremselspropaganda» dukker ofte opp i klimadiskusjoner. Advarslene fra forskere er alvorlige, men det er også viktig å få frem at forskningen ikke forutsier et Hollywoodsk dommedagsscenario. Vi er her fortsatt om både 100 og 200 år, og selv om samfunnet vil ha gjennomgått store endringer så er de forhåpentligvis til det bedre. Det budskapet vi forskere forsøker å nå frem med er at samfunnet er såpass følsomt for endringer, at klimaendringene vil plage oss. Jo tidligere vi klarer å slutte å forsterke drivhuseffekten, jo mindre blir endringene, og jo mindre vil vi måtte tilpasse oss. Klimasaken handler, i bunn og grunn, om mat, sikkerhet og økonomi. Klimaet kommer sannsynligvis ikke og tar deg, særlig ikke her i heldige Norge, men det kan fort påvirke lommeboken din.

 

Totalt fravær av rasisme er ikke det samme som rasisme

Laial Ayoub

Av Farjam Movafagh, styremedlem Senter for sekulær integrering (SSI)

Kjære Laial Ayoub,

Åpent brev til Laial Ayoub som svar på hennes påstand i Utrop i går om at rasisme mot muslimer er et voksende problem.

I Utrop i går klager du over at du har opplevd «grove holdninger» mens du var på jobbintervju. Du ble spurt om du kunne tenke deg å ta av hijaben mens du er på jobb, noe du svarte nei på, med det resultatet at intervjuet ble avsluttet med en gang.

Dette er ikke rasisme. Dette er likebehandling. Eller om du vil: totalt fravær av rasisme. Og det må du bare finne deg i.

Ble du forvirret? Ok. La meg forklare.

Hvis jeg møter opp på jobbintervju med en genser der det står «Jesus lives, saves and heals», må jeg bare finne meg i at arbeidsgiver legger avgjørende vekt på det. Det samme hvis jeg møter opp med en T-skjorte der det står «MOORNAAA JEEEENS!» og jeg krever å bruke denne hver dag på jobb. Det er arbeidsgivers rett å avgjøre om det er åpent for slikt på arbeidsplassen. Denne retten er spesielt sterk hvis jeg i stillingen representerer bedriften. Jeg må derfor bare finne meg i at arbeidsgiver finner en annen enn meg.

Les også: - Datteren min blir ikke mindre muslim av å lære om andre religioner

Innlegget fortsetter under bildet. 

Ser du hvor jeg er på vei? At du ikke får jobb pga. hijab betyr faktisk at du blir likebehandlet med alle andre som på død og liv skal synliggjøre tilhørighet til ett eller annet. Likebehandling er fravær av rasisme. Skjønner du?

Jeg syns i grunn du skal slutte å trekke rasismekortet bare fordi du ikke får viljen din. Så kan det hende den anklagen ikke mister all sin kraft den dagen du faktisk blir offer for rasisme.

Sikher roper ikke om rasisme. Hinduer roper ikke om rasisme. Ei heller bahaier, ahmediyyaer, katolikker, pastafariere eller eksistensialistisk orienterte individualister (som meg selv).

Eller jo, det har jeg gjort. Men kun en gang, og da mot reell rasisme. 

Og faktisk: Heller ikke moderate og sekulære muslimer føler seg utsatt for rasisme.

Vi har mange minoriteter i Norge i dag. Men bare den du tilhører roper høyt om rasisme i hytt og hatt. Når du ser denne helheten, kan ikke den tanken slå deg (vær så snill) at det kan hende du må rettet blikket ditt mot deg selv hvis du vil finne svaret på hvorfor det er litt friksjon mellom deg og resten av samfunnet?

Og en ting til. Du klager også over at media bruker Ubaydullah Hussain og Mullah Krekar som representanter for alle muslimer. At disse tegner et feilaktig bilde at islam. Dette er feil. Media gjør ikke det.

Men vet du hva? Jeg kjenner mange muslimer som er dritt lei av at media holder mikrofonen for konservative muslimer som krever stor plass for sin religion i samfunnet, og at de aktivt bruker rasismekortet for å tvinge dette gjennom. De ønsker overhodet ikke å assosieres med dere.

Jeg håper du ble litt klokere av mine tanker om ditt siste utspill.

Med vennlig hilsen

 

 

 

Kjære mødre - dette handler ikke om dere


 

Av Hans Petter Goller, selvstendig næringsdrivende og pappa 

Når vi menn dundrer løs på dere mødre med argumenter, dokumenter, forskning og statistikker om barns situasjon etter et samlivsbrudd så er det på ingen måte med en målsetning om å desimere mødrenes rolle i samfunnet. Barna våre trenger dere og vi menn trenger dere. Vi setter alle stor pris på dere, og vi lever i stor grad ut oss selv ved å få lov til å leve sammen med dere og å få lov til å være til for dere.

MEN I DENNE SAK så er det ikke dere kvinner og mødre det dreier seg om.

Det er barna som er utsatte og som må ivaretas i denne sammenheng - ikke dere kvinner og mødre. Menn og fedres engasjement i denne sammenheng dreier seg i all hovedsak om å fremme barnets interesse, barnets behov og barnets rettigheter. I denne sammenheng så er det barnet som er viktig og derav har vårt fulle fokus.
Vi fighter mot dere mødre for at dere skal slippe barnet frem - og for at dere ikke skal stille deres egne følelser og behov foran barnets behov, ønsker og rettigheter.

Les også: Sylvi Listhaug: Vi bestemmer - ikke feministeliten

Det burde ikke finnes grunn for motsetninger mellom mødre og fedre i denne sak. Vi ønsker jo alle barna våre det aller beste.

Det er ikke barna som har skilt lag, men de blir garantert rammet av foreldrenes samlivsbrudd. Det burde være ganske åpenbart at barn flest har det best med å videreføre sitt vante liv, i sitt vante miljø, og med en like stor andel nærhet og tilstedeværelse av både mor og far i livet sitt.

VI MENN kan kanskje ikke helt forstå den tilknytning som en mor føler til sitt barn. Vi har ikke skapt og matet barnet med vår egen kropp. Men barnet har kanskje ikke den samme tilknytning til sin mor?

Les også: Jeg er pappa - ikke helgepappa
Det kan være vanskelig å ta inn over seg at barnet trolig opplever både mor og far som like viktige i sitt liv. Mor og far har en litt forskjellige men utfyllende roller i barnets oppvekst, og for barnet er behovet for begges tilstedeværelse tett i livet helt naturlig og behøvd. All forskning konkluderer med at det er til de aller fleste barns beste å vokse opp med en nær og god tilknytning til begge sine foreldre.

Det dreier seg følgelig ikke om likestilling mellom foreldre - men om barnets rett til å få beholde begge sine foreldre likeverdige i sitt liv.
Vi menn er ikke mot dere mødre - men vi er for barnet og barnets beste. Kan mødre ha den samme innstilling til barnets behov for å ha sin pappa tett og likeverdig i livet sitt? Det ville vært til barnets beste.


 

 

 

 

Alderstesting av asylsøkere er helt nødvendig


Alderstesting er helt nødvendig, både for at folk flest skal ha tillit til systemet - men ikke minst av hensyn til de som faktisk er barn og skal følges opp, skriver Sylvi Listhaug.


Det har vært mye kritikk og blest om alderstester i det siste. Realiteten er at asylsøkere aldersundersøkes fordi mange voksne oppgir å være barn.

Av Sylvi Listhaug, innvandrings- og integreringsminister (Frp)

80 prosent av de som sier de er under 18, mistenker man faktisk er over 18.

Det sitatet er ikke fra meg eller noen andre på høyresiden. Det er av Pål Lønseth som i 2010 var statssekretær for Arbeiderpartiet med ansvar for innvandringssaker.

La oss spole litt tilbake fra overskrifter, kritikk og blest.
I Norge har vi alderstester fordi det i mange saker ikke finnes dokumentasjon for alderen til asylsøkeren. Da må det gjøres vurderinger av utlendingsmyndighetene. Er de metodene helt ufeilbarlig? Nei, det er de ikke. Disse metodene brukes i en rekke andre europeiske land, og myndighetene bruker sikkerhetsmarginer.

Voksne oppgir å være barn
Erfaring over en rekke år viser at mange av de som kommer til Norge oppgir å være barn når de i realiteten er voksne. Opp gjennom årene har ansatte på mottak flere plasser også reagert på at personer som åpenbart er voksne behandles som barn. I tillegg vil feil alder bidra til at vedtaket i asylsøknaden kan være basert på helt feil premisser.

I Sverige har de ikke brukt alderstester. Det fører til at aldersvurderingene blir helt tilfeldige. Som direktør i Utlendingsdirektoratet (UDI) Frode Forfang skriver på sin blogg:

"... i Sverige, der myndighetene i dag ikke benytter aldersundersøkelser. Det fører til at aldersvurderingene blir helt tilfeldige og at den oppgitte alderen oftest legges til grunn. Det er blant annet kommet fram eksempler der personer som antas å være i siste halvdel av 20-årene, offisielt er ansett som mindreårige."

En av grunnene til at vi i Norge startet igjen med alderstesting på 2000-tallet var reaksjoner på at voksne bodde på mottak sammen med barn. Det har i perioden januar-oktober i år vist seg at over 40 prosent av aldersundersøkelser har gitt resultat om at asylsøkeren er 20 år eller eldre.

Hadde vi fjernet aldersundersøkelsen hadde det bidratt til å undergrave folk flests tiltro til systemet.

Omstridt medisinsk undersøkelse
Både UDI og UNE vet at de medisinske undersøkelsene ikke er helt ufeilbar. Det er nettopp derfor det opereres med sikkerhetsmarginer. Tvil skal gå asylsøkeren til gode. Medisinske undersøkelser er dermed bare en del av aldersfastsettelsen.

Slik gjøres aldersvurderingen
De medisinske aldersundersøkelsene består i dag av tre elementer; tann-røntgenundersøkelse, røntgenundersøkelse av håndledd, og en sammenfatting av resultatene fra undersøkelsene. Det private røntgeninstituttet Unilabs tar røntgen av hendene til unge asylsøkere og foretar en aldersestimering. Institutt for klinisk odontologi er ansvarlig for aldersvurderinger basert på tannutvikling. Resultatene sendes Barnesak AS, som foretar en endelig medisinsk aldersvurdering basert på de to undersøkelsene, som deretter sendes UDI. UDIs aldersvurdering tar utgangspunkt i den medisinske aldersvurderingen, som vurderes opp mot øvrig informasjon i saken.

Regjeringen ønsker å sikre bedre aldersundersøkelser, og på nyåret tar Folkehelseinstituttet over det overordnede fagarbeidet med aldersvurderingene og skal jobbe videre for å få mer treffsikre løsninger.

Grundig og ordentlig
Selv om mediene og venstresiden ønsker å fremstille asylpolitikken som inhuman og forferdelig, synes jeg dere bør lese denne teksten og tenke selv. Vi kan ikke være godtroende. Alderstesting er helt nødvendig, både for at folk flest skal ha tillit til systemet ? men ikke minst av hensyn til de som faktisk er barn og skal følges opp.

Innlegget ble først publisert på www.sylvi-listhaug.com

DN og anonyme kilder


Lekkasjene til Dagens Næringsliv tjener konsernsjef Sigve Brekke, skriver Hans Geelmuyden. Illustrasjon: Fredrik Eden

Av Hans Geelmuyden, Senior partner og sjef i GKG

Avisen Dagens Næringsliv har de siste dagene skrevet en røverhistorie om tilstanden på toppen av Telenor. Historien er basert på utstrakt bruk av anonyme kilder. Alle erfarne redaktører og journalister vet at veien fra bruk til misbruk av kilder er kort. Dagens Næringsliv har latt seg misbruke.

Styreleder Gunn Wærsted i Telenor er en av Norges mest rutinerte næringslivsledere. Alle som kjenner norsk næringsliv og Gunn Wærsted vet at hun aldri ville bedt selskapets konsernsjef fratre uten å ha ryggdekning i eget styre og hos største eier. Aldri. Likevel klarer Dagens Næringsliv å koke sammen en historie om det motsatte.

Avisen forteller oss onsdag, torsdag og fredag i uken som gikk at Wærsted har gått et sololøp, at styret har stemt henne ned, at Wærsted detaljstyrer Telenor og at Wærsted har gått ut over sitt mandat. Alt er basert på «anonyme kilder». Nå viser det seg at Wærsted likevel hadde ryggdekning hos majoritetseier og i styret.

Noe av det første jeg lærte som ung journalist, var aldri å ha mer enn tyve primærkilder som jeg kunne stole 100% på. Kåre Valebrokk fortalte meg at jo flere kilder jeg hadde, jo vanskeligere ble det å holde styr på dem. Dessuten må en journalist med mange primærkilder etter hvert ta så mange hensyn, at det går utover den journalistiske uavhengigheten.

Dernest lærte jeg at anonyme kilder skal behandles med den største varsomhet. Kildevernet i pressen er absolutt. Hvis man misbruker vernet, kan bærebjelken i den frie, kritiske presse forsvinne.

Så hvordan beskytter en journalist seg mot misbruk?

Det er enkelt! En god journalist får kilden til å stå frem. Det er selve syretesten på om storyen holder. Vil ikke kilden stå frem, er det all grunn til å tvile på sakligheten i kildens fremstilling.

Åpenhet er viktig for alle som jobber med informasjon. Like viktig er det å utvise kildekritikk av hensyn til den som rammes av informasjonen. Det er vanskelig å beskytte seg mot «anonyme kilder».

Å sloss mot anonyme kilder er som å sloss mot spøkelser. Ikke vet du hvem de er, og ikke vet du hvor de har informasjonen sin fra. Gunn Wærsted har opplevet dette de siste dagene. Derfor skal anonyme kilder kun brukes i nødsfall, når kildene styrker allerede sterke indisier, og når historien er av stor samfunnsmessig betydning.

Dagens Næringsliv skulle ikke tillatt bruk av anonyme kilder i sin Telenor dekning den siste uken. Dagens Næringsliv har latt seg misbruke i en skamløs maktkamp.

Det er lov for en konsernsjef ikke å etterkomme styrets og styreleders ønske om å fratre. Det er lov, men det er dumt. Og hva sier det egentlig om konsernsjefen?

Videre er det lov for konsernsjefen å be tillitsvalgte eller kommunikasjonsdirektøren lekke sin versjon til mediene. I dette konkrete tilfellet er det ingen grunn til å mistenke de tillitsvalgte. Derimot er det god grunn til å mistenke kommunikasjonsdirektøren.

Konsernsjefen har også anledning til å be kommunikasjonsdirektøren koke sammen en drittpakke mot styret. Det er til og med lov for kommunikajsonsdirektøren, hvis han føler ubehag over selv å levere drittpakken, å be Claus Sohnberg og PR-byrået Zynk å kontakte Dagens Næringsliv og stortingsrepresentant Geir Pollestad fra Senterpartiet for å fortelle konsernsjefens historie. Men det er ikke lov for landets største næringslivsavis å la seg lure.

Du må gjerne spørre hvordan jeg kan finne på å skrive dette. Svaret er også enkelt. Jeg baserer meg ikke på «anonyme kilder». Jeg baserer meg på et tredje læringspunkt fra mitt første år som journalist; Follow the money!

Hvem har noe å tjene på dette? Lekkasjene til Dagens Næringsliv tjener konsernsjef Sigve Brekke. Brekke har allerede lykkes med å spenne ben på tidligere styreleder Svein Aaser. Han bør ikke få spenne ben på Wærsted også.

I dag er det styremøte i Telenor. Det ville overraske om ikke konsernsjef Brekkes stilling står på agendaen. Styret burde ikke trenge lang tid på å behandle dette punktet.

En konsernsjef som verken har tillit blant sentrale ledere i egen organisasjon eller i finansmarkedet ligger i utgangspunktet tynt an. Når den samme konsernsjefen har iverksatt maktkamp mot eget styre og egen styreleder, og styreleder støttes av majoritetseier, er saken enkel. Styret i Telenor kan ikke lenger ha tillit til Sigve Brekke. Brekke må gå.

Hold fast og hold ut!

Nei, William og Noora er ikke et «søtt» par

Fansen kan ikke bli enige om William er bra for Noora eller omvendt i «Skam». Foto: NRK

Av Malin Nilsson, journalist i Nyheter 24.

Skam er den norske serien som har blitt en skikkelig suksess. Men er egentlig paret Wiliam og Noora så søte?

Det er vanskelig å unngå at den norske TV-serien «Skam» har blitt en suksess i Sverige. Alle virker å være mer eller mindre besatt av den. Plutselig snakker folk norsk og det flommer over av hyllester i sosiale medier. 

Les også: «Skam»-William deler fansen

Spesielt er det paret Noora og William som har fanget publikums kjærlighet. Deres angstfylte, men på samme tid sjarmerende ungdomskjærlighet, har fått mye oppmerksomhet. 

Men helt ærlig skjønner jeg ikke i det hele tatt hvorfor så mange «shipper» dem (ønsker at de skal være et par, journ. anm.)

En behøver knapt å skrape i overflaten for å se at forholdet ikke er søtt.

Innlegget fortsetter under bildet.

Malin Nilsson

Hvor mye vi enn skulle ønske at William bare en er misforstått bad boy som innerst inne er en «veldig snill gutt», så er han alt annet enn det. 

William er akkurat som så mange andre menn - en potensiell voldtektsmann som ikke tar et nei for et nei. 

Les også: 8 ganger Noora fra «Skam» var helt fantastisk!

William og Nooras kjærlighetshistorie er fundamentert på at han truer henne når hun ikke vil gå på date med ham. Hvis hun går på en date lover han å slutte å utnytte venninnen hennes Vilde. Selv om hun sier nei flere ganger gir han ikke opp - og det gjør han helt klart for henne. 

Og det er absolutt ikke første eller siste gangen vi har sett det på film og TV. Tenk bare på «The Notebook», «10 ting jeg hater ved deg» og «She's all that». Vi er så vant til det at vi knapt hever et øyenbryn. 

Les også: Landsforeningen mot seksuelle overgrep vil ha Skam-scene på pensum

Det William. Patrick og Zack og mange ande menn holder på med er en ren voldtektskultur. Menn som ikke kan eller vil ta et nei for et nei. 

Innlegget ble først publisert av svenske Nyheter 24 og er oversatt av Nettavisen. 

Svekket returpraksis rammer dem som trenger asyl

Foto: Politiets utlendingsenhet

Av Fabian Stang (H), statssekretær i justis- og beredskapsdepartementet

At de som oppholder seg ulovlig i Norge må forlate landet og reise hjem, er hverken inhumant eller respektløst. Det er nødvendig.

I innlegget «Europamester i utvisning»kritiserer Helene Gundhus og Katja Franko ved Universitetet i Oslo effektiviteten i det norske returarbeidet. Både Politiets utlendingsenhet og Oslo politidistrikts arbeidsmetoder får gjennomgå. Skribentene kritiserer et viktig element i norsk asyl- og migrasjonspolitikk. En svekket returpraksis rammer dem som trenger asyl.

At de personene som hvert år sendes ut ikke har lovlig opphold, sier innlegget ingenting om. De opplyser heller ikke at de fleste som blir returnert, har fått sin søknad om beskyttelse og opphold behandlet minst to ganger av kompetente myndigheter.

Les også: Visste du at over 5,8 millioner afghanere har reist hjem til Afghanistan?

I stedet hevder de at man er «villig til å ofre rettssikkerhetsprinsipper for å oppnå fastsatte mål». De er i sin fulle rett til å være motstandere av norsk innvandringspolitikk. Men de burde ha vært mer åpne om at de kritiserer en politikk som har et bredt flertall i regjering og storting.

Hva ønsker de? En politikk der flere gis opphold uten asylgrunn eller en politikk der lovlig fattede asylavslag ikke følges opp?

Innlegget fortsetter under bildet.

Fabian Stang (H) er statssekretær for innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (FrP)Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Grundige systemer for asylbehandling

Å hevde at effektiviteten i returarbeidet går på bekostning av rettssikkerheten, tillit til politiet og barns rettigheter, er dristig og lite treffsikkert. Et slikt angrep på norske utlendingsmyndigheter er heller ikke særlig elegant.

Norge har grundige systemer for behandling av asylsøknader. Alle som søker, får en ryddig og rettferdig behandling i tråd med gode rettssikkerhetsprinsipper.

Skribentene har rett i én ting: Norge ligger langt fremme i å returnere personer som ikke er innvilget lovlig opphold her i landet. Det står det et bredt stortingsflertall bak.

Asylsystemets troverdighet

Vi skal hjelpe dem som trenger det. Retur av dem som ikke trenger beskyttelse, er grunnleggende for et fungerende asylinstitutt. Asylsystemets troverdighet er avhengig av at den som ikke får oppholdstillatelse, forlater Norge.

Rask retur av dem som ikke har krav på beskyttelse eller lovlig opphold, er en sentral og nødvendig del av en helhetlig flyktning-, migrasjons- og utlendingspolitikk.

Les også: Hvem er denne hjerterå personen de snakker om?

At de som oppholder seg ulovlig i Norge må forlate landet og reise hjem, er hverken inhumant eller respektløst. Det er nødvendig. Signaler er viktige for asyltilstrømningen. Sås det tvil om norske myndigheters evne og vilje til å returnere avviste asylsøkere, kan vi raskt komme tilbake til situasjonen vi hadde i fjor høst. Slike tilstander er ingen tjent med.

Innlegget ble først publisert i Aftenposten. 

 

Misforstått å ville forby Airbnb



Av 

Roger Schjerva

sjeføkonom, IKT-Norge

Jan Bøhlers kritikk har feil adresse. Han angriper i hvilken form boliger leies ut istedenfor årsaken til problemet: Politikerne har skapt et system hvor vanlige folk med sparepenger ikke får noe  igjen for å spare i banken og ofte får mer igjen for å spare i eiendom istedenfor i aksjer.

Om utleie gjennom Airbnb erstattes med utleie gjennom rubrikkannonser i Dagsavisen, vil det likevel ikke bli færre som plasserer sparepengene sine i sekundærboliger.

Jeg minner om at Ap avskaffet regulering av boligutleie på begynnelsen av 90-tallet. Norske sosialdemokrater har neppe mye å lære av Sør-Europa. Jeg vil si at Sør-europeernes reguleringer har vært feilslåtte, de har både skapt lavere verdiskapning og dårligere fordeling i samfunnet.

Men hvorfor kan ikke vi forby Airbnb når Berlin og Barcelona gjør det?

  • Når du har regulert utleiemarked som i disse byene, har du større grunn til å ville prøve å styre det private utleiemarkedet. De prøver å unngå det urettferdige i at de som får en lavpris bolig av samfunnet får en utilsiktet gevinst av å leie den ut videre til markedspris. Men også her er det misforstått å ville forby Airbnb, men de har i det minste en grunn til å ville prøve å stoppe alle som videreformidler regulerte leiligheter til markedet.

Visste du at over 5,8 millioner afghanere har reist hjem til Afghanistan?

Sylvi Listhaug
 

Av Sylvi Listhaug, innvandrings- og integreringsminister

Siden Talibans fall i 2002 har over 5,8 millioner afghanere returnert til Afghanistan, i all hovedsak frivillig. Hvor ofte får man høre om det her hjemme i Norge?

På debatten kan man få inntrykk av at Norge er det eneste landet i verden som returnerer personer til Afghanistan. Dette er langt fra tilfellet. Over en million er returnert til Afghanistan de siste årene hovedsakelig fra nabolandene Iran og Pakistan, men også fra ulike europeiske land, deriblant Norge. En stor andel av returene har vært assistert av UNHCR. UNHCR samarbeider nært med Pakistan, Iran og Afghanistan om returer.

Innlegget fortsetter under bildet. 

Faksimile voanews.com

Afghanistan er langt fra verdens beste land å bo i, og fremtidsutsiktene er ikke gode. Dersom utgangspunktet for å få opphold i Norge var at man kan få et bedre og tryggere liv, ville i praksis alle som søkte om beskyttelse få det. Dette ville ikke være bærekraftig for samfunnet fordi asyltilstrømningen fra land med dårlige levekår kunne blitt svært stor. Flyktningkonvensjonen legger til grunn at personer har krav på beskyttelse fra krig og konflikt. At du kan få et bedre liv økonomisk og på andre måter gir ikke oppholdsgrunnlag. Utlendingsmyndighetene (Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemda) legger føringer for hvilke land og områder det er trygt å returnere personer til. Dette gjøres også individuelt i hver enkelt sak. Vurderingene gjøres på bakgrunn av informasjon fra Landinfo som er et faglig uavhengig organ, og som holder seg oppdatert på forholdene i de ulike landene.

Les også: Hvem er denne personen de snakker om?

Regjeringen og jeg får nå mye kritikk for å returnere personer til Afghanistan. Det henvises til enkeltsaker som selvsagt alltid er vanskelig. Spesielt er fokuset på barn. Dette er vanskelig saker. Veldig mange barn i verden ville få et bedre liv i Norge enn i opprinnelig hjemland. Men signalet, dersom alle skulle få opphold, ville gjør Norge svært attraktivt for barnefamilier og ankomstene vil garantert øke. Hvorfor er det rettferdig at barn i familier som har råd til å ta seg til Norge automatisk skal få opphold og billetten til et godt liv, mens alle andre barn i familier som ikke har denne muligheten må være igjen?

Hva er rettferdigheten i det?

Det viktigste for meg og regjeringen er å hjelpe fleste mulig barn og mennesker som er i en vanskelig situasjon. Derfor er det mer fornuftig å bruke pengene i nærområdene til krig og konflikt heller enn å bruke penger på en stor asyltilstrømning i Norge. Det lave ankomsttallet i år gjør det mulig for oss å bevilge 500 millioner kroner ekstra til Jordan, Libanon og Tyrkia for å hjelpe syriske barn og familier med helsehjelp, skolegang og andre nødvendigheter for å ha et verdig liv.

FNs høykommisær for flyktninger oppgir at 5,8 millioner afghanere har returnert til Afghanistan siden Talibans fall i 2002. 80 prosent av dem har gjort det frivillig. Afghanistan er på langt nær et fantastisk land å bo i. Men skal man gjenoppbygge et land er det helt vesentlig at mange av de ressurspersonene som forlot det ? kommer tilbake.

Les også: Sylvi Listhaug: Vi bestemmer - ikke feministeliten

Afghanske myndigheter tilbyr også jord og annen assistanse. Det snakkes sjeldent om viktigheten av «retten til retur», et begrep som egentlig kommer fra FNs målsetninger. Selv med store folkevandringer, har folk rett på å reise tilbake til hjemlandet når forholdene bedrer seg.

Andre land topper terror-listen

Terrorangrep kan skje i mange land, noe vi har vært vitne til de senere årene. Når det nevnes at terror er noe som også rammer Afghanistan er det viktig å huske at Nigeria ligger nesten like høyt oppe på terrorisme-indeksen som Afghanistan. Likevel er det veldig få som får opphold i Norge dersom de kommer fra Nigeria. Hvorvidt det skjer terrorhandlinger i et land er med andre ord ikke avgjørende for om man får opphold i Norge. Det er også svært få som får opphold i Norge fra Pakistan selv om de også er langt oppe på denne listen.

På tiendeplass finner man Thailand, hvilket er et ønsket reisemål for mange nordmenn.

Verden er veldig sammensatt, og det må hele tiden gjøres vurderinger. Norske utlendingsmyndigheter og systemet vårt er ikke feilfritt, fordi mennesker er involvert, men det er blant det beste i verden og et godt system som jeg har tillit til. Vi kan ikke gi opphold til alle som ønsker seg hit. Om man er snill og grei, om man har lært språket fordi man ikke har reist ut etter å ha fått avslag, gir ikke oppholdsgrunnlag i Norge. Da må man returnere disse personene helst frivillig, men om nødvendig med tvang. Sånn må det være om vi ønsker å ha kontroll på tilstrømningen fremover. Signaler er svært viktig for hvilke land som er attraktive. Akkurat nå er Norge lite attraktivt noe ikke minst de rekordlave ankomsttallene så langt for 2016 viser. Dette kan fort snu om man begynner å slippe opp og gi etter for press fra ulike interessegrupper. Dette kommer jeg ikke til å gjøre!

Innlegget ble først publisert på sylvi-listhaug.com

Litt mer om tegneseriehelter og sensur

Denne tegningen ble ikke godtatt av læreren.

Av Farjam Movafagh, styremedlem Senter for Sekulær Integrering

I forrige uke skrev jeg om en 11-åring som ikke fikk lov til å tegne Muhammed på skolen.

 Her er en liten epilog, i tilfelle du skulle være nysgjerrig på fortsettelsen.
Som jeg skrev, sendte jeg innlegget pr. mail til rektor. Jeg gjengir svaret fra rektor i sin helhet, anonymisert og med forfatters tillatelse: 

Hei.
Takk for vedlegget. 
Vi som skole deler synet om at situasjonen, slik den er beskrevet, ikke burde funnet sted. Den bryter med skolens generelle pedagogisk praksis og bidrar til selvsensur og ikke ytringsfrihet. Saken følges opp med den involverte lærer og med resten av skolens personale. 


Skolen og lærer hadde ingen intensjon om å støtte konservative og radikale grupperinger, ei heller å hindre elevene i å stille kritiske spørsmål om islam. Vi tar allikevel selvkritikk på at utøvende pedagogiske praksis, uavhengig av intensjon, fikk mange uheldige ringvirkninger. Det er ingen sentral bestemmelse som forbyr tegninger av Muhammed. Skolen ønsker i samarbeid med hjemmet å legge et grunnlag for livslang læring som utvider kunnskapen om og forståelsen av de demokratiske ideene.  


I formålsdelen av læreplanen i KRLE står det: Opplæringsloven legger til grunn at undervisningen skal være objektiv, kritisk og pluralistisk. Det innebærer at den skal være saklig og upartisk og at de ulike verdensreligioner og livssyn skal presenteres med respekt. Det innebærer at alle religioner og livssyn skal behandles på en faglig og sakssvarende måte ut fra sitt særpreg og mangfold.  
Dette skal være vår rettesnor i forhold til undervisningen i KRLE. 

Vennlig hilsen
XXXXXXXXX
Rektor 
XXXXXXX skole

Skolen tar altså selvkritikk. Det gjør meg glad og optimistisk. Det er grunn til å håpe at noe lignende ikke vil skje igjen på akkurat denne skolen.
Og nå: Det som gjør meg trist. Noen kommentarer dette innlegget har fått. 

Les også: Om tegneseriehelter og sensur


Jeg har sett reaksjoner fra lærere som ikke finner noe kritikkverdig ved det som skjedde. At lærerens tilnærming er et eksempel for etterfølgelse. Med andre ord er det nærliggende å anta at lignende hendelser har hendt før andre steder, og at vi må forvente at slikt skjer igjen. All den tid vi ikke lenger kan fortsette å ta ytringsfriheten for gitt, er nødvendig med sentrale retningslinjer, slik at noe slikt ikke skjer igjen. 
Det har også vært en del hat. 

Farjam Movafah


Jeg og mange andre selverklærte humanister som skriver fritt om islam har en stemme i hodet hver gang vi ytrer oss. Denne stemmen skriker advarsler om hvordan det vi skriver kommer til å bli misbrukt av de som drives av hat og fordommer. At det kommer til å bli aktivt brukt for å dehumanisere og sverte muslimer som gruppe. Slik jeg ser det, er det et mye større onde at kritikkverdige forhold i samfunnet forblir i mørket, enn at en liten gruppe hatere får litt mer ammunisjon å kose seg med. 


Jeg har sett læreren (som jeg heldigvis anonymiserte) bli kalt «landssviker», og at vedkommede snarest bør «sparkes til araberland». Dette står i sterk kontrast til mors beskrivelse: en dyktig lærer med de beste intensjonene, og  som gjør sitt beste. Vi tråkker alle feil av og til. Kan dere ikke heller bare diskutere sak, uten å starte en krig? 


Også det verste grumset: «Jævla muslimer», «muslimer er så utrolig hårsåre», «muslimske menn er verre enn dyr» etc. 
Dere som skrev slikt, leste dere virkelig det jeg faktisk skrev? Jeg får gjenta meg selv:


«Det er slett ikke sant at muslimer blir krenket når noen tegner Muhammed. Det er mange sekulære og moderate muslimer som overhodet ikke bryr seg. Det er en fornærmelse mot disse at de settes i samme sekk som de som drepte halve redaksjonen til Charlie Hebdo.»

Les også: Krekar: - Nordmenn som tegner Muhammed fortjener å dø

Hvordan får dere kommentarene deres til å passe med at en av de drepte selv var en muslim? Ahmed Merabet  stilte seg selv mellom morderne og redaksjonen til Charlie Hebdo. Vil dere virkelig la Mulla Krekar og hans like få fortelle dere hva denne muslimske heltens religion gikk ut på? Eller hva han ble krenket av?
Til slutt, i rettferdighetens navn: Takk for alle de gode kommentarene. Gode diskusjoner mellom lærere, dere (også lærere) som viste forståelse for min reaksjon, dere som tok Charlie Hebdo i forsvar og understreket at motivene deres ikke var å mobbe noen. (Og til dere som fortsatt tror det: Ærlig talt! Tror dere virkelig noen gidder å sette sitt kjære liv på spill bare for å mobbe noen?)