Tross lave renter, herjer det også usikkerhet for boligprisene for 2015.

Av Joakim Stensland, advokat og spesialist på eiendomsomsetning

Svak kronekurs og lav oljepris, herunder nedgang i oljeinvesteringer, skaper sakte, men sikkert ringvirkninger med omstillinger i arbeidsmarkedet og avtagende etterspørsel fra husholdningene.

Styret i Norges bank besluttet nylig å senke styringsrenten med 0,25 og styringsrenten er nå 1,25 prosent. Det er første gang på over 2 år at renten endres. Siste gang renten ble endret var 14. mars 2012.

Sentralbanksjef Øystein Olsen begrunnet rentenedsettelsen, i en pressemelding, med at oljeprisen har falt kraftig og utsiktene i norsk økonomi er svekket.

For å motvirke nedgangskonjekturen vi nå er inne i kommer Norges bank også i 2015 til å sette ned renten. Det vil motvirke et tydelig antatt boligprisfall med de konsekvensene det har.

I tillegg til forventningene for 2015 om enda lavere styringsrente skal man på den positive siden heller ikke undervurdere at boligmarkedet fremdeles vil være preget av lav boligbygging og manglende infrastruktur i bygdene utenfor storbyene.

Presset inn mot byene tvinger også til økte investeringer til samferdsel som vil kompensere for mye av nedgangen til oljeinvesteringene.

Da det er for få boliger enkelte steder og boligprisveksten også er drevet av tilbudssiden, ikke kun av etterspørselssiden, ser vi at det er flere argumenter som taler for økt etterspørsel.

Derfor få vi en prisvekst på boliger i 2015, altså nok et jubelår for alle som eier egen bolig og som nå går en bedre tid i møte.

 

 

av Terje Liverød, agent og tidligere fotballspiller

Jeg har hatt glede av å lese Nettavisen den siste tiden, men i dag ble jeg sint. Jeg leser nemlig om en norsk tippeligaspiller, som etter å ha sett sommerens VM, ikke er i tvil om at toppspillere doper seg. Det må for norsk fotball og fotballpublikums del kommenteres.

En gjennomsnittlig norsk tippeligaspiller er i dag lenger unna nivået, og livet, til internasjonale toppspillere enn noensinne. Norske spillere aner lite om både hvordan internasjonale topplag trener, spillere lever, toppklubber fungerer eller om den utvikling som har funnet sted i internasjonal toppfotball og klubber de seneste ti, femten årene. Norske spillere lever i en annen verden. Dermed har de ei heller særlig grunnlag for å mene eller tro mye om internasjonale toppspillere. Uttalelsene til den anonyme norske tippeligaspilleren er oppspinn basert på manglende kunnskap.

Jeg har gjennom en del år vært nære internasjonale toppspillere, jobbet med de, i internasjonale klubber og har et visst grunnlag for å tro og mene noe: Nei, dersom doping forekommer er det i så fall svært, svært sjeldent. At doping hører til det daglige i sykling betyr ikke at alle idretter er infiserte av dop. Skal man se etter dop så se til andre idretter, kanskje norske vinteridretter for den del. Behovet for, og nytteeffekten av, å dope seg i fotball er svært begrenset. Videre er det absolutt og overhodet ingen kultur for det. Uttalelsene er grunnløst, tabloid vås.

At internasjonale toppspillere holder et helt annet nivå enn norske spillere skyldes ikke minst at de trener veldig mye mere. Noe denne norske spilleren kanskje ikke vet så mye om. En undersøkelse jeg gjorde for et par år siden viste at norske fotballspillere (det var to norske topplag som ble undersøkt) trener ned mot 75 % av hva som gjøres i bedre ligaer, samt at en del av spillerne kan spille opp mot 50 % flere kamper. Dette kommer i tillegg til at de norske spillerne i utgangspunktet er dårligere, og dermed burde trent mere og bedre for å redusere avstanden til toppen. Og ikke minst - det kommer i tillegg til at støtteapparat, restitusjonstrenere, fysioer, leger, kosthold, vitamintilskudd osv i Norge er som en amatør liga i forhold til internasjonale toppklubber. Og da er det ei heller unaturlig at toppspillerne kan løpe et par meter lengre enn norske spillere. Nivåforskjellene på norsk Tippeliga og de bedre ligaene er i dag større enn noen sinne, ikke bare fotballmessig, men ikke minst også hva gjelder fysikk. Toppnivået, på alle områder, er veldig langt fra nivået i norske Tippeligaklubber. Avstanden vi så under VM er dog normal og har naturlige årsaker.

Noe av det som kanskje imponerte mest i VM var tempoet i spillet, det vil si ballberøringene og den tiden spillerne benytter til å behandle ball og utføre handlinger. Alt skjer raskere, det går hurtigere for hvert år. Noe doping ikke ville bidratt til. "Possession" trening for eksempel er i den sammenheng vesentlig, ikke doping. En trening det fokuseres enormt på i internasjonal toppfotball. Sammeligner man nivået på treningene i internasjonal toppfotball med nivået på treningene, og utførelsen til spillerne, i Tippeligaen så forstår man også at det ligger noe annet enn doping bak.

Utover dette er fotball verdens største idrett. Bare i Europa spilles det omlag 500 toppseriekamper hver uke. I tillegg til internasjonale turneringer og kamper i alle andre deler av verden.  Dopingkontroller utføres jevnlig i internasjonal fotball. Mens dopingavsløringer i sykling og friidrett, som har en brøkdel av så vel antall utøvere som doping kontroller i forhold til fotball, er normalt hører dopingavsløringer i fotball med til sjeldenhetene. Med et så mye større antall utøvere og kontroller i fotball i forhold til andre idretter er det usannsynlig at ingen fotballspillere skulle bli tatt, i hvert fall en gang i mellom.

De fleste av årets verdensmestere, som med det var de beste i årets VM og som Tippeligaspilleren dermed først og fremst sikter til, spiller i den tyske Bundesliga. Dersom det er slik den anonyme norske Tippeliga spilleren hevder vil det si at dopingkontroll i Bundesligaen enten ikke finner sted, at de bli manipulerte  eller er ubrukelige. Jeg kan forsikre vår anonyme venn om at ingen av delene er tilfelle.

Hans påstander er bygget på mangelfull kunnskap og på bakgrunn av egenopplevelser i en norsk Tippeliga. Som på grunn av sviktende ledelse og mangelfull styring gikk på en økonomisk grunnstøting for noen år siden og hvis nivå siden bare har blitt dårligere. I motsetning til internasjonal topp fotball som har tatt kvantesprang framover i samme periode. Avstanden fra den anonyme norske Tippeligaspiller sin verden, og nivå, til internasjonal toppfotball er dermed større enn noen sinne. Og med det kan det internasjonale toppnivå i dag sikkert oppleves både frustrerende og uforståelig. Noe som altså ikke skyldes doping, men helt andre og naturlige årsaker.

Den norske spilleren bør konsentrere seg om å trene litt mere, legge seg tidligere - og holde kjeft om noe han ikke har grunnlag for å uttale seg om. Og i tillegg stå fram med navn i stedet for anonyme og grunnløse tabloide uttalelser. Slikt blir bare feigt.

Leserinnlegg av Stine Thunheim

I respekt for alle pelsdyr på pelsfarmer landet over, har jeg, og skal jeg aldri kjøpe en pelsjakke. Dette gjør jeg fordi jeg er opptatt av dyrevelferd innenfor all dyrehold. Sandra Borch skriver i sin artikkel, onsdag 10.12, at «vi er i ferd med å få et disneyforhold til dyrene våre.» Som svar på dette vil jeg si at disneyfigurer aldri blir utsatt for kannibalisme, strømmaskiner eller kvelning og vold. Det er forskjell på mennesker og dyr, men på lik linje med oss mennesker har også dyr sine rettigheter som skal følges. 

På grunn av dokumentaren NRK viste tirsdag kveld, om norsk pelsdyroppdrett har debatten blitt vekket til live igjen. I denne dokumentaren ser vi pelsdyrnæringen slik den faktisk er. Vi ser dyr med store åpne sår, rever i små bur som drepes med strøm for at pelsen ikke skal bli ødelagt og døde dyr som bare blir tatt ut av burene når veterinæren kommer på kontroll 3 ganger i året. Virkemidlene som er brukt i denne dokumentaren er det vi kaller virkeligheten. Det er ting som har skjedd og som er dokumentert på film uten noe som helst form for Photoshop eller redigering. 

Det er ingen som stopper pelsdyrnæringen i å lage en dokumentar om hvor fint dyrene deres har det. Jeg er helt sikker på at NRK gladelig hadde sendt en Brennpunkt-episode dersom Pelsdyrnæringen hadde laget en dokumentar der det ble grundig dokumentert, på en saklig og ordentlig måte at dyrene deres har det bra. Hvis det er sånn at de fleste pelsdyrfarmer driver ansvarlig, innenfor alle lover og regler er det vel ikke så vanskelig å ta noen bilder av dette og eventuelt dokumentere det på film? 

I dokumentaren ser vi at Frank Nervik utstyrer seg med et kamera i en knapp på skjorta si, dette inneholder ingen form for blits, og dyrene er like oppskaket på dagen som om natta. Det er helt riktig som Borch sier at redsel skaper panikkartet adferd hos dyr, disse dyrene lever i konstant redsel fra de blir født i et bur til de blir avlivet, kanskje det ikke er så rart at dyrene har den adferden de viser på filmen?

Vi har nå sett at pelsdyrnæring, år etter år sier at de skal ordne opp i problemene og gjør dyrevelferden bedre. Når dette har gjentatt seg flere ganger, senest i 2012, og ingenting har blitt gjort er ikke pelsdyroppdrett en forsvarlig næring. Med tanke på hvor mye disse dyrene lider før de blir til en pelskrage eller en minkpels er det totalt i strid med menneskets naturlige moral og etikk. 

I filmen så vi at Nervik også besøkte flere gårder i Kina. Forskjellen fra Norge var at gårdene var større, men at de til gjengjeld hadde 80 ansatte istedenfor 1 eller 2, slik det er i Norge. Med dette som grunnlag kan vi anta at dyrene på pelsfarmer i Kina faktisk har en bedre «levestandard» enn dyr på norske pelsfarmer. Ja, det er kanskje sånn at kinesere og russere ikke slutter å kjøpe pels selv om Norge slutter å produsere, men når vi kan anta at dyrene i Kina har det bedre enn i Norge, så er det vel like greit å gå foran som et moderne og nytenkende land, og forby pelsfarmer så fort som mulig. 

Ja, pels har vært en del av menneskets historie, men da mennesket startet å bruke pels fra dyr, var dette fra frie dyr de skøyt selv, ikke masseproduserte dyr i bur. En annen ting er at menneskene som skøyt dyrene selv, burkte ikke bare pelsen for å holde seg varm, de brukte hele dyret. I dag bruker vi kun pelsen, resten av dyret er ubrukelig, dette er en annen grunn til at pelsdyroppdrett ikke er bærekraftig.

Tilslutt vil jeg sitere Lise Myhre fra Noahs fakkeltog mot pels: «Selv polfarere bruker ikke pels lenger, det er ingen grunn til at urbane fjortiser eller frosne fruer skal gjøre det.»

 

Av Ib Thomsen, Fremskrittspartiet

 

 

 

I dag, onsdag 10. desember blir lovendringen om poker vedtatt av Stortinget. Det betyr at guttekveldene nå er avkriminalisert. I hvert fall de guttekveldene som handler om pokerspill. Fra og med nyttår er det greit at inntil ti venner samles og spiller poker for en innsats på inntil 1.000 kroner pr kveld. Samtidig har Regjeringen vedtatt at det skal være lov å arrangere norgesmesterskap og kvalifiserende runder i Norge. Ja, i Norge! Jeg vet det høres rart ut, men dette vil altså være første gang man kan arrangere et norgesmesterskap i poker på norsk jord hvor det er deltakeravgift og pengepremier, fullt lovlig og uten frykt for å bli arrestert. Jeg er fornøyd med at vi har kommet et godt stykke på vei, selv om jeg gjerne skulle gått enda lenger. Jeg og FrP vil nemlig også tillate pokerklubber.

 

Ifølge Norges Pokerforbund har ca 500.000 nordmenn oppgitt at de har spilt poker én eller flere ganger i fjor. Norgesmesterskapet som ble avholdt i Dublin i fjor tiltrakk seg cirka 1.500 nordmenn som reiste ene og alene for å spille poker. Dette forteller om en utbredelse og en interesse det er meningsløst å forby. Folk flest vil spille poker.

 

Vi vet at det eksisterer en mengde illegale pokerklubber over det ganske land. De vi har snakket med, inkludert Norges Pokerforbund, kan fortelle oss at de aller fleste av disse klubbene består av helt vanlige mennesker med vanlige jobber som samles for å dyrke hobbyen sin, poker. Alle pokerentusiaster jeg har snakket med forteller om fascinasjonen ved å kombinere kalkulert risiko med kjølige nerver. Det handler om å forstå hva motspilleren har på hånden basert på hvordan han har spilt så langt, hvordan han har oppført seg ved bordet og hvordan han har spilt hendene sine tidligere. Det gjelder altså å samle all denne informasjonen samtidig som man må regne på sannsynligheten for at egen hånd er god nok til å vinne potten. Bløffer han nå? Kan han virkelig ha truffet så godt i bordet? Hvilke to kort må han ha for å slå meg? Poker er kalkulert risiko ispedd mye spenning. Dette er en type underholdning som tiltaler meg og det er ikke vanskelig å forstå at så mange andre nordmenn er fascinert av dette spillet.

 

FrP ønsker å fjerne forbudet mot pokerklubber, slik at alle pokerinteresserte over 18 år kan få være med å spille. Vi ønsker lisensierte klubber hvor innsatsen betales over bank. Gevinsten skal overføres til vinnerens bankkonto. Vi ønsker at klubbene er sitt ansvar bevisst, følger med og tilbyr assistanse dersom ett medlem skulle utvikle et uheldig spillemønster.

 

Pengesummene det spilles for i noen av disse illegale klubbene er svimlende, i hvert fall for vanlige lønnsmottakere. De representerer miljøer som i stor grad er på siden av samfunnet og som oftest tjener pengene sine på ulovlig vis. Erfaringer fra blant annet Sverige tilsier at disse klubbene ikke vil forsvinne selv om man liberaliserer regelverket for poker. Det vil alltid være et undergrunnsmarked for svarte penger. Derfor mener FrP at politiet må intensivere sin innsats i å få stoppet nettopp disse menneskene og disse klubbene.

 

Turneringspoker er blant de spillene hvor det er lavest risiko for å utvikle spillavhengighet og miste kontroll. Helt på linje med bridge, hvor det også spilles om penger.  Turneringspoker er en form for poker hvor alle betaler samme innsats og får utdelt like mange sjetonger. Når man har spilt bort alle sjetongene sine har man tapt. Den som sitter igjen med alle sjetongene er den som vinner spillet og får den største premien. Dette betyr at dersom du blir slått ut, kan du ikke kjøpe deg inn på nytt og dermed miste kontrollen over hvor mye penger du taper. Forslaget som i dag blir vedtatt har en maks «buy in» på 1000 kr per mann per kveld. Dette mener våre politiske motstandere vil kunne bidra til avhengighet og spillegalskap. Jeg minner om at dette er de samme politikerne som mener innskuddsgrensene for spill hos Norsk Tipping er forsvarlige. Norsk Tippings tillater spill for inntil 40.000 kroner pr dag, inntil 100.000 kroner pr uke, 300.000 kroner pr måned eller maks 1.000.000 kroner på ett år. Det er ikke farlig. Men 1000 kr i «buy in» på guttekvelden er visst farlig! Forstå det den som kan.

 

FrP er opptatt av å føre en politikk som gjør hverdagen enklere for folk flest. Samtidig er vi opptatt av å ha en ansvarlig spillpolitikk som fanger opp de som sliter. Men i dag skal vi først og fremst feire at lovlydige gutter kan spille for en tusenlapp i godt lag og delta i norgesmesterskapet i poker, i Norge.

 

 

Av: Håvard Lindheim, Leder, Mot Fylla

... ikke bare for dem som drikker mest og liker å ta'n helt ut. Organisasjonen Mot Fylla, som står bak appen Fyllepolitiet, syntes det var interessant å lese Suzanne Aabels blogginnlegg Skåååål for faen. Og vi merker oss at i strømmen av ord er det havnet flere grove skivebom.

Det handler ikke om å ikke drikke alkohol, men om å oppføre seg. Mot Fylla er ingen avholdsorganisasjon ? vi bryr oss ikke med hvor mye eller hvor ofte folk drikker. 80 % av befolkningen er verken avholdsfolk eller alkoholikere. Alkohol er, som Aabel påpeker, et lovlig rusmiddel, og drikking er en privatsak. I alle fall så lenge drikkinga ikke plager andre enn dem selv.

 Det handler ikke om alkoholikere. Den aller største mengden alkohol drikkes av folk med et moderat forbruk, og det er også i denne gruppa de fleste problemene oppstår. Helt vanlige folk, altså ikke-rusmisbrukere, som av og til drikker så mye at oppførselen deres begynner å gå ut over andre. 

I julebordsesongen handler det for eksempel om den ellers ansvarlige familiefaren (eller ?moren) som sjelden drikker ellers i året, men som blir pære dritings på julebord og ender opp med ... tja, å plage sine kolleger, å være ufin mot personalet på utestedet, å legge an på sjefen, å bli altfor nærgående med hun på regnskap, eller å havne i slåsskamp i drosjekøen på veien hjem. For ikke å snakke om de som kommer hjem fulle og kraglevorne og lar det gå ut over samboer og barn. 

Når noen (som ikke er rusmisbrukere) drikker så mye at oppførselen blir plagsom, går det ut over andre. Mange julebord og andre festlige lag blir mindre hyggelige av akkurat denne årsaken: de få som glemmer god oppførsel, de få som ikke skjønner når nok er nok. Festen som skulle være for alle, skjemmes av noen.

Synes du det er greit, Aabel? Jeg synes faen ikke det er greit.

Problemet er ikke så lite, heller. En SIRUS-undersøkelse fra 2004 antyder at 1,4 millioner nordmenn "minst én gang forrige år" er plaget av andres drikking. Nyere undersøkelser viser liknende tall. 

Mot Fylla er for folk flest, enten du drikker eller er avholds. Drikking er en privatsak, men gi faen i å plage andre.

Å gi hint er ikke spesielt effektivt. Gi et subtilt hint, sier du i blogginnlegget, - slik man gjør ellers. Nettopp. I Norge er hint og håp en vanlig strategi for konfliktløsning: gi et hint og håp det beste! Strategien brukes mye både i arbeidslivet og privat, skriver filosof Øyvind Kvalnes, og den fungerer ganske dårlig.

Slutt med denne hintingen, sier vi. Mot Fylla vil invitere folk til å snakke om dårlig oppførsel i fylla ? vi vil gjøre det lettere å si ifra. For eksempel med appen Fyllepolitiet.

Og hvis du får et rødt kort neste gang du er på fest, Suzanne Aabel, så er det nok din oppførsel som er problemet ? ikke det røde kortet.

 

En syrisk kvinne med sine to barn krysser grensen mellom Syria og Tyrkia i september i år. FN anslår at så mange som 400.000 mennesker vil flykte fra Syria og over til Tyrkia som følge av angrep fra Islamsk Stat (IS).

Av: Lasse Jangås, samfunnsredaktør i Nordlys

Libaneseren: Jeg må si jeg er imponert over dere italienere, med arbeidsledighet på 46 prosent blant ungdom mellom 15 og 24 år, som likevel har brukt mange millioner euro på å redde over 150.000 flyktninger fra drukningsdøden i Middelhavet det siste året. Det står det respekt av.

Italieneren: Men det er jo likevel ingenting mot hva dere gjør - 4,4 millioner mennesker i et bittelite land og der nesten en tredel lever under fattigdomsgrensa. Likevel har dere tatt imot over 1,5 millioner flyktninger fra Syria de siste årene, til en kostnad på 45 milliarder kroner bare i år. Det står det respekt av.

Libaneseren: Ja, men hva er alternativet, liksom.

Italieneren: Ikke sant? Det er jo?

Nordmannen: Vi er verdens beste land å bo i!

Italieneren: Eh?javel?

Nordmannen: Jepp. Verdens beste.

Italieneren: Ok. Men dere gjør sikkert også mye for andre mennesker?

Nordmannen: Det gjør vi. Vi driver nå og kvitter oss med hundrevis av mørke barn og sender dem til land de riktignok aldri har vært i, men som det ser ut som de hører hjemme i.

Libaneseren: Problembarn?

Nordmannen: Problembarn og problembarn? Det er ikke det som er poenget. Poenget er at de kommer til å få det bedre der, blant likesinnede. Dessuten kommer det til å strømme på med så utrolig mange flere til oss hvis vi ikke sender dem ut nå.

Italieneren: For det er trangt om plassen hos dere?

Nordmannen: Kanskje ikke så trangt, men?

Libaneseren: ?høy arbeidsledighet?

Nordmannen: Nei, der har vi har vært utrolig flinke. Bare 3,7 prosent.

Libaneseren: Men så prioriterer dere vel å ta imot flere flyktninger i stedet, da?

Nordmannen: Ja, det er akkurat det. Ganske mange fra Syria. Ikke så mange som svenskenes tjue tusen, men i år kommer vi kanskje opp i tusen. Vi er jo et lite land.

Italieneren: Ja, og jeg vet jo at det er så dyrt hos dere, så de koster nok mye. Særlig de som er alvorlig syke eller krigsskadde.

Nordmannen: Nei-nei, de tar vi ikke imot. Vi tar bare friske, vi. Høykommissæren der borte prøvde seg på å sende noen sjuke og skadde til oss, men da satte vi ned foten. Kommunene våre har ikke råd til det. Eller?flere kommuner har sagt at de har råd til å ta imot de syke, men regjeringen sier at det har de ikke, og det er heldigvis de som bestemmer. De ser hele bildet. For husk at vi har en haug med romfolk som sitter gatelangs og tar opp plass også.

Husk at vi har en haug med romfolk som sitter gatelangs og tar opp plass også.

Italieneren: Skjønner. De skaper vel problemer nok?

Nordmannen: Nja, det er ikke det at de gjør særlig mye galt, men de er jo en påkjenning i seg selv. Å se dem sitte der med de koppene sine. Og de jævla trekkspillene. Men nå ser det omsider ut som at vi får gjort noe. Denne uka bestemte Lillesand seg for å forby tigging, som andre by i Norge etter Arendal. Og flere følger nok på.

Italieneren: Det er mange som tigger hos oss for tida. Sikkert hos dere i Libanon også?

Libaneseren: Det?

Nordmannen: Hør her, dette er ikke italienske eller libanesiske tiggere, amigo! Dette er romfolk - de driter utendørs.

Italieneren: Hjemløse må vel ofte det.

Nordmannen: Jo, men hør på dette: Bare i Oslo er det om sommeren nesten to hundre av dem. To hundre!

Italieneren: Og hvor mange bor det i Oslo?

Nordmannen: 600.000.

Italieneren: Javel. Jeg er bare nysgjerrig: Hva diskuterer dere i verdens beste land å bo i?

Nordmannen: Å, det er mye, det. Vi har også vårt å stri med, dessverre. Vi har for eksempel akkurat lagt bak oss en ganske heftig debatt om en ny avgift på bæreposer. Og om at de rikeste betaler altfor mye skatt. Sånne ting. For ikke å glemme bompengeavgift.

Libaneseren: Men du - vi skulle vel snakke om hva vi gjør for andre?

Nordmannen: Det er jo det jeg gjør! Vi øser ut penger til fattigfolk i Afrika mens vi selv må streve med elendige veier hjemme. Forstå det den som kan. Det er ikke bare dere som kan være stolte. Skjønner du ikke: Vi tar imot tusen flyktninger fra et fjernt land vi ikke vet noe om, men klarer altså knapt å hjelpe oss selv.

Italieneren: Selv verdens rikeste land, altså.

Nordmannen: Nei-nei-nei, hadde det bare vært så vel. Det er Luxemburg, det. Vi er bare nummer to.

Av: Akhtar Chaudhry, SV-politiker og tidligere visepresident i Stortinget

Geir Lundestad skal pensjonere seg. Vi kommer til å høre fra han om både fortiden og fremtiden til Nobelinstituttet og Nobelkomiteen. Minst to bøker er annonsert. Det første åpne intervjuet er allerede ute. Jeg gleder meg til å lese hans erfaringer som direktør ved Nobelinstituttet. 

I en samtale med Aftenposten kommer han med tre ønsker for hva fremtidige medlemmer av komiteen bør ha av kompetanse eller ikke ha.

Det er ikke vanskelig å være enig med han når han sier at «å få verden til å forstå at komiteen er uavhengig, er en vanskelig oppgave i seg selv. Vi  kjemper i motbakke for å få verden til å forstå hva det betyr. Lasset blir for tungt å dra hvis det er tidligere stats- og utenriksministere i den».

Nobelkomiteen befinner seg ikke i et vakuum. Ting blir tolket i sin kontekst. Når komiteen består av avgåtte topp-politikere med fortsatt mye innflytelse i norsk politikk og et stort nettverk, kongefamilien overværer Fredsprisutdelingen, hele den norske politiske makteliten sitter i salen når Fredsprisvinnere mottar prisen og Stortingspresidenten holder tale på Nobelbanketten, er det ikke rart at verden kobler komiteen til makta i Norge. Jeg forstår godt at Lundestad mener at det blir tyngre å få verden til å forstå at komiteen er uavhengig når den i tillegg blir ledet av tidligere utenriks- eller statsministere. Det gjelder å løsne båndene mellom maktstrukturer i Norge og Nobelkomiteen. Derfor ble jeg forbauset over at den nyvalgte  stortingspresidenten tok et motsatt skritt i fjor ved å invitere Fredsprisvinnerne til Stortinget og holde et slags seminar i Stortingsbygningen. Han burde heller la være å holde tale på Nobelbanketten.

Lundestad har et poeng i at medlemmene av Nobelkomiteen må ha en genuin interesse for internasjonal politikk  før de havner i komiteen. Stortinget må passe på at de som blir utpekt som medlemmer av Nobelkomiteen har vist interesse for den store verden, har erfaring med internasjonale temaer som dialog over landegrenser, har innsikt i historien, har innsikt i, og gjerne respekt for, andre kulturer og har ydmyket for hvordan folk utenfor Europa tenker og lever. Stortinget må vise ryggrad og ikke tildele dette svært ettertrakte vervet som plaster på såret eller som «takk for en lang og tro tjeneste». Jeg er glad for at Frp i sin tid avstod fra å utpeke Carl I. Hagens som medlem av komiteen. Hagen er et godt eksempel på hva slags personer vi ikke bør ha i komiteen.

Jeg ser imidlertid ikke hvorfor engelskkunnskaper skal være et kriterium for å bli utpekt som medlem av komiteen. Ikke at det å kunne snakke og forstå engelsk er noe galt i seg selv, bevares! Det viktigste imidlertid er at komiteens medlemmer har de ovennevnte kvalifikasjonene og har en sosial intelligens. Resten pleier å falle på plass selv om man ikke kan engelsk godt nok. Jeg er enig med Nils Butenschøn at det viktigste er engasjement og kunnskapsnivå. Med Nobelinstituttets ressurser er det ingen problem å kunne engasjere gode toler og oversettere. 

Jeg har mindre forståelse for Lundestads to andre ønsker. Han mener fortsatt at utlendinger ikke bør sitte i komiteen. Jeg har foreslått det motsatte en rekke ganger. Han mener at det vil bli praktisk umulig å ha utledninger i komiteen og at aktive utlendinger kan ha egen agenda. La oss drøfte dette bit for bit.

Veldig mange internasjonale organisasjoner klarer å fungere og levere resultater selv om de har en internasjonal stab. FN og dens mange underorganisasjoner, OSCE, NATO, EU og Europarådet er gode eksempler. Dagens teknologi gjør det mulig at mennesker kan kommunisere virtuelt mens de har tre hav seg i mellom. Jagland har sittet i Strasbourg og ledet komiteen. Hvorfor kan ikke et annet medlem sitte i Lima eller Accra og være medlem av komiteen?

Det andre motargumentet for at utlendinger ikke bør sitte i komiteen formulerer han slikt: «Kofi Annan har vært nevnt, jeg kjenner ham godt, han  ringer meg av og til, men han er fremdeles aktiv. Han megler i konflikter. Han har en agenda. Og vi kan ikke ha medlemmer med begrenset  handlefrihet. Det ville vært oppskriften på å få Nobelkomiteen til å bryte sammen».

Vel, for det første er ikke Kofi Annan den eneste som kan være aktuell. For det andre: Ingen har krevd at en utledning må være «aktiv» for å sitte i komiteen. For det tredje: Hvorfor går det an å ha Europarådets generalsekretær som komitéleder og gjøre en uhildet jobb (det er dét Lundestad måtte mene i og med han ikke nevner dette som et negativ kriterium for nordmenn som skal utnevnes til komiteen), men en utledning blir automatisk diskvalifisert dersom han/hun er et aktivt menneske?

Jeg er glad for at verden går videre selv om Lundestad yter motstand. Da jeg foreslo at politikere som ikke har sin bakgrunn fra Stortinget bør utnevnes, var det massiv motstand mot det. I alle fall gav ingen forslaget åpen støtte unntatt PRIO-direktøren Kristian Berg Harpviken. Likevel  utnevnte Arbeiderpartiet Berit Reiss-Andersen som Aps medlem. Hun har, som kjent, ikke vært en stortingspolitiker. Høyere har nå gått et skritt lenger. Partiet har utnevnt Henrik Syse som sitt medlem i komiteen. Han har hverken bakgrunn fra Stortinget eller regjeringen. Reis-Andersen har vært stats-sekretær. På et eller annet tidspunkt vil komiteen få et eller flere medlemmer som ikke er nordmenn.

Utlendinger i komiteen vil bety at komiteen får det lettere å få verden til å forstå at komiteen er uavhengig av norske politiske maktstrukturer. De vil tilføre andre fredsbegreper inn i komiteen enn det vi nordmenn har. Fred for en mor i Gaza er noe helt annet en fred for en mor fra Gausdal. Fred er et universelt mål, og angår 7 milliarder mennesker, ikke bare 5 millioner nordmenn.  

I tillegg har jeg foreslått: 

1. Komiteens funksjonsperiode bør synkroniseres med Stortingsperioder. 
2. Flere enn de noen få mennesker som i dag har adgang til å foreslå kandidater, må få lov til å foreslå kandidater. 
3. Komiteen bør offentliggjøre både foreslåtte kandidater og komiteens forhandlinger etter at komiteen har valgt vinnere.

Av Bjørnar Moxnes, Rødt

En av de mest leste aviskommentarene i 2011 startet slik: «Hei, jeg heter Marte Michelet, og jeg er svanger med velferdsstatens undergang.» Michelet skulle bli mor til et «nettotap», siden hun skulle få barn med en mann som er født i Iran. Poenget hennes var imidlertid at det ikke er innvandrerne som truer den norske velferdsstaten, men økonomer og politikere som bruker innvandrerne som syndebukker for å plukke den fra hverandre.

«De maner fram våre verste fordommer om trygdesnyltende, khattyggende somaliere, for at vi skal la oss lure til å gå med på å ribbe velferdsordningene til alle uføre, alle arbeidsledige, alle som for øyeblikket ikke presterer på topp.»

Gunnar Stavrum er som et ekko av slike økonomer og politikere når han skriver at «Innvandrere flykter ut av arbeidslivet». Hovedfunnet i undersøkelsen Stavrum refererer til, er at sysselsettingen øker over tid for nyankomne innvandrere som blir boende i landet. «Andelen sysselsatte stiger fra et nivå rundt 30 prosent i ankomståret til i overkant av 70 prosent etter seks til ni års botid. Andelen sysselsatte flater ut på dette nivået og holder seg i all hovedsak slik til slutten av observasjonsperioden», for å si det med rapporten.

Dette er noe ganske annet enn at innvandrerne flykter ut arbeidslivet.

 

Samtidig er det riktig at noen grupper går ut av arbeidslivet tidligere enn andre. Det gjelder blant annet renholdere og helsearbeidere. Noen vil kanskje si at de «flykter ut av arbeidslivet». Saken er at de har hatt tungt, fysisk arbeid over mange år. De har ikke lenger helse til å stå i jobb til de er 70 år, slik professorer og prester kan gjøre.

Høytlønte mediefolk som Stavrum lever gjerne i den tro at det ikke lenger fins folk i Norge som gjør tungt kroppsarbeid. Vi er jo alle blitt middelklasse, lyder det fra myke kontorstoler i mediehus landet rundt. Mediefolk burde stikke fingeren i jorda eller lese Statistisk Årbok. Da vil de oppdage at omkring 400.000 nordmenn jobber med helse- og sosialtjenester, 400.000 i varehandel, hotell og restaurant, og like mange innen industri, bygg og anlegg.

Mange av disse arbeidstakerne vil «flykte» ut av arbeidslivet lenge før pensjonsalder, fordi ryggen sier stopp. Muskel- og skjelettlidelser er utbredt i den norske arbeidsstyrken, og mye skyldes forhold på jobben. Blant renholdere, omsorgsarbeidere og hjelpepleiere er sånne lidelser utbredt blant så mange som hver tredje arbeidstaker.

 

Er dette utenomsnakk? Prøver undertegnede å sno seg unna det «faktum» at innvandrerne «flykter» fra arbeidslivet? Poenget mitt er at klasseforhold ikke har blitt undersøkt i rapporten som Stavrum refererer til. Forskerne har ikke sett på hva slags arbeid ulike innvandrergrupper har. Rapporten er klasseblind. Det er en alvorlig mangel ved den. Som Stavrum trolig kjenner til argumenterte Brochmann-utvalget nettopp mot sosial dumping og framveksten av en lavtlønt arbeidsstyrke med en annen etnisk bakgrunn enn flertallet.

Her kan vi stå overfor en selvoppfyllende profeti: Arbeidsvilkårene blir stadig tøffere i manuelle yrker på grunn av sosial dumping. Stadig færre etnisk norske jobber i disse bransjene. Flere og flere innvandrere sliter ut helsa som arbeidende underklasse. Når de havner på uføretrygd eller andre sosiale ytelser fordi kroppen ikke lenger takler slitet, kan kommentatorer som Stavrum tilfreds konstatere: «Hva var det vi sa».

 

Samtidig er det mange innvandrere som sliter med å få seg jobb. Jeg har lest få rapporter som dokumenterer at dette skyldes en iboende latskap hos bestemte grupper. Derimot er det grundig dokumentert, blant annet i rapporten «Diskrimineringens omfang og årsaker» (2012), at diskriminering er et betydelig problem i det norske arbeidslivet.

Sannsynligheten for å bli kalt inn til et jobbintervju reduseres i gjennomsnitt med om lag 25 prosent dersom søkeren har et utenlandsk klingende navn, sammenlignet med identisk kvalifiserte søkere med majoritetsbakgrunn.

Samfunnet sløser med en viktig ressurs når ikke alle som vil jobbe slipper til, som tidligere LO-leder Roar Flåthen har sagt det. Men må det være sånn? Heldigvis fins det flere eksempler på at det går an å forandre på dette.

Et av dem er JobbX karrieresenter. De skreddersyr jobbsøkingsaktiviteter for unge med minoritetsbakgrunn. De veileder i hvordan de skal formidle de fordelene som arbeidsgiver drar nytte av ved å ansette språkmektige personer med en breiere kulturell forståelseshorisont. Denne tilnærminga er uvanlig i Norge, og kanskje særlig blant arbeidsgivere. Resultatet? 70 prosent av deltakerne får ordinære jobber.

Det er den veien vi må gå. Ikke Stavrums moralske pekefinger, men målretta innsats som sørger for at folk med innvandrerbakgrunn får prøve seg i arbeidslivet på lik linje med resten av oss.

Og så må vi bekjempe de virkelige truslene mot den norske velferdsmodellen: Sosial dumping, økt innleie, færre i fast jobb, og rene mafiatilstander i stadig flere bransjer, som i sum betyr at vilkårene for effektiv fagorganisering blir dramatisk svekka. Uten sterke fagforeninger som sikrer skikkelig lønn og anstendige arbeidsvilkår - ingen velferdsstat. I tillegg må vi stanse høyresidas forsøk på å undergrave finansieringa av framtidas velferdsstat, gjennom skattekuttene som de nå legger opp til.

 

Det er noe ganske annet enn å peke ut den somaliske alenemora som ikke får seg jobb, som den store trusselen.

Av: Ingvar Ambjørnsen, innlegget er først publisert på bloggen Forlagsliv 

 

Jeg har nettopp takket for meg som bokanmelder i VG. De fleste har fått med seg avisens bebudede kutt i antall anmeldelser over nyttår. Ikke like mange er klar over at prosessen allerede er satt i gang. Ja, det at ledelsen i det hele tatt gikk ut med denne nyheten nå i høst, har sin årsak i at vi anmelderne undret oss over at vi ikke fikk tilsendt bøker lenger. Midt i bokhøsten.

Men nå er katten ute av sekken. VG, som i fjor økte driftsoverskuddet med 87 millioner kroner, må spare penger. Det forstår alle. At sparekniven brukes til å skjære bort 80 prosent av avisens bokanmeldelser, er litt verre å forstå for de av oss som er opptatt av litteratur. Men heldigvis er det ikke nødvendig å forstå noe som helst. Ledelsen har bestemt seg. Det er den nye tiden som taler til oss gjennom menn som Øystein Milli og Torry Pedersen. Sistnevntes opptreden på Dagsnytt atten skal jeg la være å kommentere. Jeg er ikke ute etter billige poenger.

Jeg ble hentet til VG som bokanmelder i 1991. Fra 1995 var jeg også spaltist i nesten tjue år. Det har vært en flott avis å jobbe for. I løpet alle mine spaltemetere opplevde jeg aldri - ikke en eneste gang - at så mye som et komma ble foreslått endret. Selv ikke da jeg gikk i strupen på selveste Olav Versto under krigen på Balkan. Avisens politiske redaktør. Med navns nevnelse. (Jeg fikk en elegant ørefik tilbake, der mitt eget navn var utelatt, det sved naturligvis ekstra for en pågående hanekylling.)

På begynnelsen av nittitallet var VG opptatt av å styrke litteraturdelen. Det fikk vi til under Sølvi Værhaugs kyndige ledelse. Det er ikke alle som er klar over det, men i flere tiår var VG den avisen som anmeldte flest bøker her i landet. Og slett ikke bare krim og kjendisbiografier, slik enkelt later til å tro. Norges mest solgte løssalgsavis anmeldte diktdebutanter, smale essaysamlinger, og sære utgivelser på forlag få hadde hørt om. Barne- og ungdomsbøker i stabler. Et år anmeldte VG samtlige lærebøker i videregående skole. Noe av hemmeligheten lå i sammensetningen av anmelderkorpset. Vi kom fra de forskjelligste kriker og kroker i bokbransjen, og hver og en dro med seg sitt eget nettverk og sine egne kontakter. Det hadde jo ikke hjulpet stort dersom det ikke var noen som lyttet til oss i redaksjonen. Men der var det altså alltid et våkent øre. VG la aldri skjul på at de hadde som ambisjon å være størst og best på alle felt, og dekningen av ny norsk og oversatt litteratur var en naturlig del av den store maskinen.

Nå er det over. Nå skal avisen anmelde en eller to bøker i uken, og holde øynene oppe for bokens "nyhetsverdi".  Ja vel. Heller ikke her er det nødvendig med spekulasjoner eller kommentarer av noen art. Vi vet hva vi får.

Men en ting er det viktig å nevne: Når VG nå velger å gjøre dette mot seg selv og sine lesere, er det en handling som går langt ut over selve avisen. Meldingen om bokmassakren i VG er et signal til alle Norges avisredaksjoner om at landets største løssalgsavis nå vurderer anmeldelser av bøker som uviktig. Som en gammeldags aktivitet som man ikke lenger ønsker å drive med.

Det er et knyttneveslag i ansiktet på hele bransjen. Så får vi se da, hvor mye det vil lønne seg å kaste ut avisens boklesere. Men for all del. De har nok finregnet på fremtiden.

Det var ellers interessant å følge med på reaksjonene på Facebook og andre sosiale medier da nyheten ble sluppet. VG dropper bokanmeldelsene? Vel. Man har da sin Klassekampen og sitt Morgenblad, ble det hevdet. Jada. Jeg har også det. I gammeldagse papirutgaver til og med. Rett i  den rustne postkassen. Men det er ikke Klassekampen og Morgenbladet som ligger rundt på ti tusenvis av arbeidsplasser, og på hundre tusen kjøkkenbenker. Det er VG.

 

 Så lenge det varer.

 

Ingvar Ambjørnsen

 

 

Av Tormod Bergersen, innlegget er først publisert på BA.no

Tormod Bergersen om Brann-supporternes våte drøm, Per-Ove Ludvigsen

Hadde bergenserne bestemt ville nok Per-Ove Ludvigsen, som nå jobber i svigerfarens firma, blitt sportssjef i igjen. Selv er han taus om alt som handler om Brann.

"Jeg snakker ikke om Brann, så dette har jeg ingen kommentar til", er svaret vi får fra den tidligere sportssjefen hos rødtrøyene når vi spør ham om det kunne vært interessant for ham å bli sportssjef igjen.

2. november 2006 ble det innkalt til pressekonferanse på Stadion. Der kom Ludvigsen med beskjeden om at han ikke ville fortsette i stillingen som sportssjef. "Jeg føler at vi ikke har fått det maksimale ut av ressursene på sport, og som ansvarlig for avdelingen mener jeg det kan være fornuftig at andre og nye krefter får prøvd seg", sa Ludvigsen den gang.

HADDE IKKE TROEN PÅ MJELDE

Det var for så vidt sant det han sa. Brann hadde ledet serien klart til sommeren, men klarte å rote bort gullet til Rosenborg. Det fikk sportssjefen til å tvile på om Mons Ivar Mjelde var rett mann til å trene Brann til gull.

Et synspunkt han også la frem til den daværende ledelsen. Ledelsen støttet Mjelde, og Ludvigsen gikk. Selv om de prøvde å overtale ham til å bli, sto sportssjefen på sine prinsipper.

Siden den gang har Ludvigsen knapt sagt et ord om Brann, og slik fortsetter det også etter nedrykket og en evalueringsprosess som allerede har skapt store bølger både innad og utad i klubben.

Likevel blir navnet hans stadig nevnt som svaret på hvem Brann trenger som sportssjef.

Etter at han la opp i 2000-sesongen ble han ansatt som sportskoordinator. En forlenget arm for sportssjef Arne Møller. Da sistnevnte ga seg før 2002 bestemte klubben først at de ikke skulle han en sportssjef og at direktør Bjørn Dahl skulle ta seg av pliktene til Møller. På våren samme år ble Ludvigsens likevel forfremmet fra sportskoordinator til sportssjef. En stilling han hadde frem til han trakk seg i 2006.

GENIERKLÆRT AV SUPPORTERNE

Både måten han ga seg på og flere av kjøpene han gjorde som sportssjef har siden blitt genierklært av enkelte. Inntrykket de fleste Brann-interesserte sitter igjen med av Ludvigsen er godt. Han taklet åpenbart bransjen godt, og forsto mekanismene. Det betyr ikke at han var uten bomkjøp.

Før 2003-sesongen signerte han Runar Normann. Han kom riktignok uten en overgangssum til Brann, men klarte å bråke nok til at Ludvigen var kjapp med å finne frem de rette papirene da Normann bestemte seg for å slutte i Brann samme vår. Heller ikke Ardian Gashi til syv millioner eller den dyre Eirik Bakke faller på listen over Ludvigsens beste kjøp.

Samtidig dukket spillere som Seyi Olofinjana og Paul Scharner opp i hans tid. Spillere som ble solgt med god avkastning. Da man endelig fant ut at Kristjan Örn Sigurdsson var en bedre stopper enn back, ble han også et suksesskjøp. Olafur Örn Bjarnason var også en suksesshistorie.

SMART OG GODT LIKT

Han fikk også store midler til å hente profiler som Martin Andresen, Petter Vaagan Moen og Jan Gunnar Solli. Lommeboken var stor i hans siste sesonger på Stadion, takket være investorene i Hardball.

Ludvigsen var også smart. Tilsynelatende godt likt av både spillere og investorer. Han hadde et godt rykte. Mange mener at Brann solgte seg fra en medalje sommeren 2004, da Ivar Rønningen forsvant til Rosenborg i midten av sesongen. Inn kom unggutten Håkon Opdal, og kostet Brann en del poeng med tabbene sine. Sesongene etter salget viste at det ble en rett avgjørelse.

Brann valgte en helt annen type da de hentet inn Roald Bruun-Hanssen som hans erstatter. Han hadde en annen bakgrunn enn Ludvigsen, og hadde operert i en annen del av fotballbransjen enn det til tider svært vanskelige overgangsmarkedet. Da nedturen startet i 2008 var det lett å komme på Ludvigsens kloke valg.

TAUSHETEN GJØR HAN ENDA MER POPULÆR

Slik har det også fortsatt. Det hersker ingen tvil om at Ludvigsens fortsatt har sine meninger om Brann. De har han holdt for seg selv i det offentlige rom. Noe som kanskje har gjort ham enda mer populær.

Per-Ove Ludvigsens heltestempel er ikke noe han har bedt om selv. Det har bare blitt sånn. Både på grunn av det han gjorde i Brann, og slik han har vært etterpå.

Det er mulig å tenke seg at de prinsippene han hadde da han trakk seg som sportssjef kanskje gjør at han ikke er interessert i jobben «halve Bergen» ønsker ham i. I hvert fall ikke slik klubben er nå. Men det blir bare spekulasjoner. For han sier ingenting selv.