hits

oktober 2015

Da Halloweenpyntet 5-åring ble dyttet rundt for å tigge penger

Av Vibeke Gwendoline Fængsrud, daglig leder House of Math



«Ut med knask og knep, inn med julebukk» kan jeg lese på mobilen min. «Festlig at vi gidder å bry oss om det» tenker jeg. Jeg ser opp et sekund for å krysse gaten rett utenfor Harrod?s. Jeg er i London. Foran meg ser jeg en liten jente, 5 - 6 år gammel, hun går «knask og knep» midt i byen. Hun har ansiktsmaling som en katt, og er kledd i et kattekostyme. Den lille jenta holder en oransje Halloweenbøtte med mynter i hendene som hun rister for å få folk til å gi henne småpenger. Umiddelbart tenker jeg, «det var jo annerledes».

Jeg følger henne nedover fortauet, vi skal samme vei. En sliten kvinneskikkelse kutter inn foran meg. Hun har satt håret i topp, det er delvis bleket. Tights, boots og boblejakke, og med en sigarett i venstre hånd. Hun knuffer den lille jenta frem. Frem mot menneskene i taxikøen, og litt lenger ned i gaten, frem mot menneske som sitter og venter på bussen. Det som foregår blir med ett tydelig: Den lille jenta er mors knep for å skaffe penger.

Jeg får vondt i magen, er opprørt, det er vanskelig å se på. Jo mer jeg iakttar dem fremstår det tydelig at dette ikke er første gangen den lille jenta er blitt brukt som lokkemiddel for å få tak i penger. Mors holdning til datteren er uengasjert. Hun gir uttrykk for sterk misnøye, mens hun patter på røyken, og aggressivt dytter datteren på menneskene rundt. Jeg ser rundt meg etter en politi eller en vekter. Jeg kjenner en sterk trang til å si ifra til noen.

Så ble de borte.

Noen barn har dette som minner fra barndommen og Halloween. Jeg håper at vi alle tar ansvar denne helgen, begraver egne synspunkter og tar vare på de barna som måtte dukke opp på vår dør. Gi dem godter eller si «dessverre vi er godt tom». Bare for all del ta dem imot med et smil, og gi dem gode minner fra helgen.

Innlegget ble først publisert på www.mattedama.no

Bare én ting om Halloween

Av Lasse Jangås,
samfunnsredaktør i Nordlys



Rett på sak, tida flyr:

Som regel er det ikke vondt ment, men effekten er så smertefull at den knuser små hjerter. De glemte, utelatte eller i verste fall utstøtte. De få. Håpefulle småtroll som på Halloween likevel ikke får være troll, bare veldig små. De som i lørdag kveld bærer på sorgen de ofte ikke deler med noen, for det er jo så sårt for foreldrene også.

Barna avdramatiserer gjerne situasjonen hjemme, eller lar bevisst være å fortelle at de ikke er inkluderte eller gruer seg ? for å skåne egne foreldre. Den lojaliteten de ikke opplever ute, gjør de altså sitt beste for å vise hjemme. Midt oppi alt.

Fokuset har heldigvis vært sterkt på bursdagsfeiringer og inkludering de siste årene. Å bli sittende alene på Halloween er ikke helt det samme som å bli utelatt fra en bursdag. Det er verre.

- Planleggingsstadiet er så synlig, så langvarig og noe vennegruppen gjør sammen. Lang tid i forveien snakkes det om antrekk, og så er det all praten etterpå. Det blir en lang periode hvor man føler seg utenfor, sier Kristin Oudmayer, fagansvarlig i Unicef og en av Norges fremste eksperter på mobbing, til Aftenposten.

Hun vet at det går mange barn rundt med klump i magen nå, de ensomme sjelene som ikke er invitert med på noe, de det spøker for på ordentlig. For dem er Halloween virkelig en skrekkens dag. Unicef kommer derfor med følgende anbefaling:

Bruk barna som agenter til å spore opp dem som ikke er inkludert, rydd plass til dem ved Halloween-bordet.

- Ikke la barn være eksklusive i valgene sine. Får de bestemme selv, vil de trolig kun velge bestevennene sine ? her må foreldre tørre å utfordre barna, utvide perspektivene deres og samtidig forklare hvorfor det er viktig og riktig å inkludere en i klassen eller nabolaget som ikke er bedt noe sted, sier Oudmayer.

Å bli sittende alene på Halloween er ikke helt det samme som å bli utelatt fra en bursdag. Det er verre.

Men dette kan vi ikke overlate til barna alene, barn er ikke små voksne. Heldigvis kan vi foreldre ordne opp med ganske enkle grep. En e-post til foreldregruppa i klassen kan jo være ett nå i dag, sånn helt på tampen.

Et mer langsiktig grep er å diskutere Halloween og inkludering på høstens første foreldremøte, der man likevel snakker om inkludering i bursdager.

Kristin Oudmayer svarer godt på spørsmålet om Halloween-feiringen ikke er en privatsak:

- Vi har alle et ansvar for fellesskapet som våre barn er i, ikke noe er et privat anliggende. Har du populære barn som kan velge og vrake blant Halloween-invitasjoner? Ikke len deg tilbake, det hviler et ekstra ansvar på deg. Det er nettopp slike foreldrene som må ta initiativ.

Det er ennå tid. Og i stedet for å kaste bort energi på å motarbeide en festdag som uansett er kommet for å bli, kan vi jo bruke den på å få alle med. Vi kan kanskje til og med unne barna et lite julebord sånn i inngangen til mørketida.

For tross konsekvenser som sukkersjokk, påfølgende søvntrøbbel og en dagen-derpå med et humør vi fint kunne klart oss uten (for å si det litt pent), er det jo ikke så aller verst å se barna sine flire, ha det morsomt sammen med andre og bli litt sånn passelig skremt.

Den virkelige skrekken med Halloween er at noen sitter igjen alene.

Denne kommentaren ble først publisert hos Nordlys

Boblebarnas skrik om hjelp

Illustrasjonsfoto: Getty Images

- Vi takler ikke livet.

Av Vibeke Gwendoline Fængsrud

Fordi foreldrene til enhver tid gjør det meste for sine barn, er de nå så overbeskyttet og ansvarsberøvet at de mangler grunnleggende konsekvenstankegang. Vi kaller dem curlinggenerasjonene, eller boblebarna som jeg liker å si. På 90-tallet ble den samme befolkningsgruppen kalt for nøkkelbarna. De gikk derimot alene gjennom barndommen med husnøkkelen rundt halsen. Sigende oversett av sine foreldrene, fordi begge foreldrene jobbet lange dager og barna måtte klare seg mye alene.

Som alltid i historien svinger oppfatningen om normene våre, i jevn takt, fra det ene ytterpunktet til det andre. Årsaken er antagelig at når handlingsmønsteret nærmer seg et ytterpunkt, slik at det kan oppfattes som skadelig, må vi skifte kurs i håp om å skape en motvekt til den urett vi oppfatter er iferd med å skje.


Vibeke Gwendoline Fængsrud

Etter å ha lest atter en kronikk om ungdom som opplever livet som forferdelig vanskelig, føler jeg at vi snart har nådd et slikt ytterpunkt. Her kan du blant annet lese om en 16-åring, hvor livet er i ferd med å rakne fullstendig. Problemene som skisseres som ungdommens store utfordringer er:

* 7 timer på skolen og 2 timer lekser etterpå (vanlig arbeidsdag er 8 timer. Det er også vanlig å jobbe litt hjemme etter jobb)

* Har ikke råd til en vinterjakke til 8000 kr (det gjelder de aller fleste)

* Det forventes at du skal drikke deg full og ha sex i helgene (det er vel et press alle i større eller mindre grad har opplevd i ungdomstiden. Det gjør det derimot ikke til noen god idé!)

Min bekymring er at disse elementene gjør livet uutholdelig, og at dagens ungdom derfor føler seg utslitt. Presset er for stort. For meg oppleves dette som om pendelen nå må snu. Foreldre må slippe litt taket, og la barna bære noen av de konsekvensene som livet innebærer. Som foreldre må vi takle å fortelle barna at dette er livet, og at livet kommer med en hel del utfordringer som barna må lære seg å takle. Det innebærer selvfølgelig at barna skal få veiledning og støtte fra foreldrene, men foreldrene må la barna rydde opp selv. Finne løsninger selv. Ta affære selv, løse konflikter og utfordringer selv. Ikke minst føle på konsekvensene av ulike handlinger.

Vi ønsker alle det beste for de vi er glad i, men når foreldre leker måkebil for alle barnas problemer gjør vi barna en urett. Dette innebærer ikke at vi ikke skal ta boblebarnas opplevelse av situasjonen på alvor. For dem er dette referansegrunnlaget og de reagerer ut ifra den virkeligheten de opplever. Det jeg derimot mener er at vi voksne har et ansvar for at ungdommen takler mer motstand enn det vi leser om i ungdomskronikkene. Her har vi en jobb å gjøre. Tenker Aristoteles hadde et godt poeng da han snakket om den gylne middelvei.

Dette innlegget ble først publisert på bloggen mattedama

Når drap er politikk - Skandinavia etter angrepene i Västerås og Trollhättan

Av: Fredrik Ersvik

Det er kort tid mellom dem. Mordvåpnene er stikkvåpen. Begge drapene involverer etniske svensker og innvandrere eller deres etterkommere. Gjerningspersonene hadde et tilsynelatende likt motiv.

Likhetene mellom angrepet på IKEA i Västerås i august, og angrepene på Kronan skole i Trollhättan i forrige uke er flere. Mange har imidlertid latt seg merke at disse to, påfallende like voldsepisodene, har fått vidt ulik behandling av både det offentlige og media.

Identitet og narrativ

Våre politiske institusjoner og media har definisjonsmakt. I det ligger makten til å bestemme identiteten til gjerningspersonen og hans offer etter en voldshandling.

I politisk forstand vil identiteten til de involverte i en voldshandling alltid stå sentralt da den definerer hvilken samfunnsgruppe som kan påberope seg rollen som offer. Alt ettersom hvordan en voldsepisode sammenfaller med det narrativ man som informasjonsformidler forpakter, kan identiteten til både gjerningsperson og offer fremheves, eller de kan undertrykkes.

Etter IKEA-drapene fremstår det etterhvert klart at media og svenske politimyndigheter holder kortene sine tett til brystet - vi får lite informasjon om de involverte. Enkelte norske medier skriver at gjerningspersonen er en asylsøker fra Eritrea på 36 år, etter at dette ble uttalt i en pressekonferanse to dager etter drapene.

Navn, bakgrunn samt bilder av gjerningsperson blir ikke publisert. Utover å få vite alder og kjønn blir vi aldri kjent med ofrene - deres etnisitet, bakgrunn, navn og utseende er aldri offentliggjort. Ingen bilder og ingen historier - de færreste danner seg derfor et emosjonelt inntrykk av hendelsen.

To måneder senere, etter drapene på Kronan skole, har de fleste mediehus i Skandinavia publisert flere bilder av gjerningspersonen samme dag som drapene finner sted. Vi får snart vite hvordan naboene anså gjerningspersonen, hvilken musikk han liker, hvilke grupper han er medlem av på Facebook og hvilke videoer han liker på Youtube.

Ofrene, som konsekvent poengteres som innvandrere, vies egne artikler og bildemontasjer med beskrivelser av hvor de vokste opp og hvordan de har bidratt til samfunnet. I skrivende stund blir vi gjennom portrettintervju kjent med pårørende og vitner. For mange representerer dette siste akt i en overveldende emosjonell reise.

Motiv og narrativ

I tillegg til identitet er motivet bak en voldshandling sentral for hvordan den tolkes. Her har også det offentlige og media definisjonsmakt. Mens identiteten til gjerningsperson og offer sier noe om gruppetilhørigheten til de involverte, hvilken gruppe som kan forstås som offer, sier motivet noe om hvorvidt det er naturlig å betrakte hele samfunnsgruppen som offer. Motivet er politisk sprengstoff. Det kan undertrykkes helt hvis det ikke underbygger et bestemt narrativ, eller det kan framheves hvis det så skulle passe inn i det politiske budskapet man ønsker å formidle.

Umiddelbart etter IKEA-drapene i august siterer de norske mediene politiet i Västerås: man ønsker ikke å spekulere i noe motiv for drapene. Man kan ikke se at det finnes noen motiv overhode. Skandinavisk media forsikrer samtidig om at drapene ikke var et politisk angrep og at det er snakk om tilfeldige ofre. En måned senere, etter at den rettspsykiatriske utredningen er offentliggjort, er det derimot klart at ofrene ikke var tilfeldige og at det fantes et motiv.

De ble drept «fordi de så svensk ut». Drapene var drevet av hva man etter angrepet i Trollhättan benevner som «rasisme og hat». TV2 er eneste aktør blant de store norske mediene som har omtalt dette motivet.

Kontrasten er stor til det Sverige opplevde i forrige uke. Morgenen etter drapene på Kronan skole fremstår motivet som innlysende for svenske politimyndigheter. Det slås opp stort i overskriftene til norske og svenske medier. Drapsmannen i Star Wars-utkledning med sverd er en høyreekstremist som synes innvandringen til Sverige er for høy og som sympatiserer med tyske nazister. Det kan politiet bekrefte etter å ha ransaket boligen hans samt registrert at samtlige av hans offer hadde en annen hudfarge enn hvit. For media hersker det heller eller ingen tvil, han hadde jo blant annet sett på videoer av tyske stridsvogner fra 1940-tallet på Youtube.

Den politiske reaksjonen

Den politiske reaksjonen etter angrepene i Trollhättan har ikke latt vente på seg. Statsminister Erna Solberg uttalte at «uskyldige og forsvarsløse mennesker er utsatt for et grusomt og feigt angrep». Statsminister Stefan Löfven reiste til Trollhättan for å ta del i minnestunden etter å ha erklært 22. oktober en svart dag.

Sammen med ofrenes familie og venner lar media oss oppleve disse minnestundene, hvor «hat møtes med kjærlighet». Senest på søndag deltok nærmere 4.000 i demonstrasjonstoget mot rasisme arrangert av det svenske ungdomspartiet Unge Venstre.

Etter IKEA-drapene for noe over to måneder siden kom det ingen offentlig uttalelse fra hverken Solberg, Löfven eller noen annen skandinavisk minister. Ingen offentlig person reiste til Västerås for å minnes ofrene. Minneseremoniene som ble holdt vakte ikke interesse hos våre aviser. Ingen demonstrasjoner mot rasisme har vært å se etter at det kom fram at eritreerens motiv var å drepe etniske svensker.

Angrepene har likevel en fellesnevner - de dannet begge plattform for en storstilt svensk mobilisering mot høyreekstremisme. Politivakthold utenfor drapsmannens asylbolig for å beskytte mot såkalte «mørke krefter» var den politiske reaksjonen etter drapene på en svensk mor og sønn i august.

Rødt kjøtt og helse: Bør det lyse rødt?


Foto: Tor Erik Schrøder, NTB scanpix

Av Fedon A. Lindberg, lege, spesialist i indremedisin og kostholdsekspert

Det har lenge vært kjent at det er en statistisk sammenheng mellom høyt inntak av rødt kjøtt og spesielt såkalt bearbeidet rødt kjøtt (slik som i pølser, skinkepålegg, bacon, salami, etc.) og risiko for tykktarmskreft. Selv om det dreier seg om såkalte epidemiologiske studier, som ikke kan gi et sikkert svar om årsak og effekt, er det ganske sannsynlig at denne sammenhengen er reell, i og med at de fleste studiene peker i samme retning. Det er også en noe mindre sammenheng mellom økt inntak av rødt og bearbeidet kjøtt og risiko for kreft i bukspyttkjertel og prostata.

 En stor forskningsrapport fra Harvard Universitet i USA tyder på at det er gunstig å redusere mengden karbohydrater i kosten, men uten dermed å øke inntaket av rødt kjøtt og særlig bearbeidet kjøtt. Et stort forbruk av bearbeidet rødt kjøtt kan som sagt være forbundet med økt risiko for noen kreftformer men også diabetes og hjertesykdom. Det er uklart hva dette skyldes, og sammenhengen er foreløpig kun påvist gjennom epidemiologiske studier og ikke bekreftet av kliniske studier.

Endelig sikkert svar kan ikke gis med dagens viten
 Epidemiologiske studier, som er de vanligste innen ernæringsforskning, ser bare på en mulig statistisk sammenheng mellom inntak av en matvare og forekomst av en gitt tilstand i en befolkning. Slike studier kan imidlertid bare danne utgangspunkt for en teori, som siden må bekreftes gjennom kliniske studier. Epidemiologiske studier kan ikke bevise at det foreligger en årsakssammenheng, bare en statistisk sammenheng.

Slik sett skal man være forsiktig med å tolke epidemiologiske studier for bastant.  I tillegg er de fleste studier gjennomført i USA, og resultatene kan ikke uten videre overføres til norske forhold. For eksempel spiller fôret til oppdrettsdyr en stor rolle. Det kan være betydelige forskjeller mellom ulike land. På den andre siden er det ikke sikkert at det noensinne eller i overskuelig fremtid vil bli gjennomført kliniske studier som kan avklare spørsmålet.

Hva gjør vi i mellomtiden? Det kan være fornuftig å være føre var og sørge for at man ikke har et for høyt inntak av rødt kjøtt, særlig siden det er rimelig sikkert at større inntak av fisk og sjømat er helsefremmende. Vi spiser i dag mer enn dobbelt så mye rødt kjøtt som fisk/sjømat eller kylling/kalkun i Norge.

Fersk WHO rapport : Bearbeidet rødt kjøtt like farlig som sigaretter?

International Agency for Research on Cancer (IARC), som ligger under Verdens helseorganisasjon (WHO), har nettopp publisert sin rapport hvor 22 eksperter fra 10 land har gått gjennom tilgjengelig forskning og vurdert hvorvidt rødt kjøtt og bearbeidet kjøtt er kreftfremkallende.  Konklusjonen er at bearbeidet kjøtt (slik som i pølser, salami, bacon og kjøttpålegg) er tykktarmkreftfremkallende (gruppe 1) for mennesker, mens rødt kjøtt for øvrig (som inkluderer svinekjøtt) klassifiseres som sannsynligvis tykktarmkreftfremkallende (gruppe 2A). 
Sigarettrøyking (i forhold til lungekreft) er da plassert i samme risiko gruppe 1, som bearbeidet kjøtt (i forhold til tykktarm- og endetarmkreft).

Kreftfakta i Norge

Over 30 401 nordmenn fikk kreft i 2013. Prostatakreft er den hyppigst forekommende kreftsykdommen og utgjør i overkant av 16 % av alle krefttilfeller i Norge. Bryst-, lunge, og tykktarmskreft utgjør i underkant av 8900 krefttilfeller årlig.

Det diagnostiseres dobbelt så mange tilfeller nå sammenlignet med for 50 år siden, og det er flere menn enn kvinner som får kreft. 

Kreft rammer flest eldre. Tre av fire krefttilfeller diagnostiseres hos menn og kvinner over 60 år. I Norge skyldes derfor en vesentlig del av den kraftige økningen i krefttilfeller at vi lever lengre enn tidligere og at en økende andel av befolkningen er eldre.

Kreft er nest vanligst årsak til for tidlig død i Norge etter hjerte- og karsykdom. Nesten en av tre vil oppleve å få en kreftdiagnose i løpet av livet, her er også den snille formen av hudkreft inkludert.

Tykk- og endetarmkreft er den tredje vanligste kreftformen på verdensbasis, etter prostata- og brystkreft for henholdsvis menn og kvinner og lungekreft. I Norge har forekomsten fordoblet seg etter 2. verdenskrig. Hovedårsaken til denne økningen er ikke fastslått, men en del av forklaringen er som for mange andre kreftformer: kreft rammer hovedsakelig eldre, og andelen eldre har økt kraftig i den norske befolkningen.

En del kreftsykdommer kan skyldes livsstil. Tobakksbruk har ført til en kraftig økning i antall tilfeller av lungekreft. Dette er en kreftform som det kan ta lang tid å utvikle, så selv om mange har sluttet å røyke og antallet røykere går ned vil mange fremdeles rammes av denne sykdommen.

Det er også trolig at faktorer som kosthold og/eller overvekt, manglende fysisk aktivitet og alkohol står bak et betydelig antall krefttilfeller. WHO anslår at så mange som 40% av aklle krefttilfeller kan forebygges gjennom sunnere livsstil.

 

Mer enn 50 gram om dagen øker risikoen

Ekspertene i IARC gruppen konkluderer med at daglig inntak av mer enn 50 gram bearbeidet kjøtt øker den relative kreftrisikoen for tykktarmkreft med 18 prosent. 

De siste offisielle norske kostråd fra 2011 anbefaler et kosthold som hovedsakelig er plantebasert og som inneholder mye grønnsaker, frukt, bær, fullkorn, fisk, og begrensede mengder rødt kjøtt, salt, tilsatt sukker og energirike matvarer.

Det betyr med andre ord at rødt kjøtt likestilles med salt, sukker og energirike matvarer. I råd 7 spesifiseres dette nærmere:

 «Det anbefales at man velger magert kjøtt og magre kjøttprodukter og begrenser inntaket av rødt kjøtt og bearbeidet kjøtt.

  • Magre kjøttprodukter er viktig for å sikre et tilstrekkelig inntak av en rekke næringsstoffer for

de fleste. Et moderat inntak av magre kjøttprodukter kan derfor med fordel inngå i et helhetlig

kosthold.

  • Dette rådet må sees i sammenheng med de øvrige kostråd for å sikre en god fettkvalitet i det totale

kostholdet.

  • Velg kjøtt og kjøttprodukter med lavt innhold av fett og salt. Rent kjøtt bør fortrinnsvis benyttes.
  • Begrens inntaket av rødt kjøtt (storfe, svin, sau og geit) til 500 gram per uke. Dette tilsvarer 2 middager med rødt kjøtt samt en begrenset mengde kjøttpålegg i uken. Det anslås at vel halvparten av befolkningen spiser mer rødt kjøtt enn anbefalt. Ved en reduksjon av inntaket av rødt kjøtt bør man fortrinnsvis redusere inntaket av bearbeidet rødt kjøtt.
  • De som har et høyt inntak av rødt kjøtt kan med fordel bytte ut noe av dette med inntak av hvitt kjøtt og fisk.
  • Inntak av bearbeidede kjøttprodukter som er røkt, saltet eller konservert med nitrat eller nitritt bør begrenses.
  • Det anbefales at man fortrinnsvis velger nøkkelhullsmerkede kjøtt og kjøttprodukter»

Den delen av rådet som går på å begrense inntaket av rødt kjøtt til maksimalt 500 gram per uke (ca 70 gram per dag) kan være fornuftig også i lys av den nye rapporten, som setter grensen enda lavere (50gram per dag). Her er nok også bearbeidede kjøttprodukter inkludert og rådet kommer med en ytterligere spesifisering om behovet for å redusere disse.
Beregnet reelt gjennomsnittlig daglig inntak var i 2011 på 104 g rødt kjøtt, og inntaket var signifikant høyere blant menn.  I det beregnede reelle forbruket er det kalkulert inn svinn i produksjonsleddet, i butikk og i husholdningen, samt jakt og grensehandel. Hvis man tar WHO rapporten til etterretning er det snakk om behov for halvering av inntaket!

Hva er rødt kjøtt?

Om kjøtt regnes som rødt eller ikke, er avhengig av dets nivå av fargestoffet «myoglobin».Rødt kjøtt omfatter oksekjøtt, lammekjøtt, svinekjøtt, viltkjøtt fra reinsdyr, elg, hjort, rådyr/dådyr, and og gås. Hvitt kjøtt omfatter kylling, kalkun, vaktel, kanin, fisk og skalldyr.

Bearbeidet rødt kjøtt er forsøkt definert som kjøttprodukter med minimum 30 prosent kjøtt
som er bearbeidet ved røyking, tørking, salting, graving, gjæring og sylting. Vanlige matvarer som inneholder bearbeidet kjøtt, er blant annet pølser, bacon, salami, skinkepålegg og leverpostei.

Ikke all bearbeiding av kjøtt er problematisk

Mye av kjøttet vi spiser er bearbeidet i en eller annen form, og det er anslått at om lag halvparten av kjøttet vi spiser er bearbeidet. Det finnes ingen enighet i definisjon av begrepet bearbeidet kjøtt, og det defineres ulikt i epidemiologiske studier. Visse typer bearbeiding kan føre til dannelse av kreftfremkallende (mutagene) stoffer. Høyt inntak av kjøttprodukter som er saltet, røkt eller hvor det er tilsatt konserveringsmidler som nitrat og nitritt har blitt forbundet med økt risiko for tykktarmkreft.

I de offisielle norske kostrådene gis det ingen kvantitativ anbefaling for bearbeidet kjøtt, men det anbefales at man begrenser inntaket av kjøttprodukter med et høyt innhold av fett, salt, nitritt og nitrat. I denne definisjonen ligger ikke bearbeidingsmetoder som koking, frysing, tørking, hermetisering, fermentering, eller hvor det er brukt andre tilsetningsstoffer som er innenfor det nasjonale regelverket.

 

Viktig å få forskning på norsk rødt kjøtt og helse

Det er behov for kunnskap om sammenhengen mellom kjøtt og helse i et norsk perspektiv. Nesten ingen av forskningsrapportene som er lagt til grunn for de norske kostrådene er basert på norske forhold. Det er viktig å få bekreftet eller avkreftet om de funnene man har gjort i utenlandske studier også gjelder norskprodusert kjøtt og norske spisevaner. Det foregår norske prosjekter, så vidt jeg vet, på NMBU på Ås for å bl.a. å øke norsk kunnskap om rødt kjøtt og helse, med spesielt fokus på tykktarmskreft , samt for å kartlegge og forbedre storfekjøttets sammensetning med tanke på human helse.  Målsetningen med studiene er å kartlegge hvorvidt de utenlandske sammenhengene også observeres i norske forhold. Dersom det er tilfellet, vil det kunne for eksempel medføre behov for endringer i fôrsammensetning eller slaktealder.

Hvorfor er inntaket av rødt kjøtt høyt?

Kjøtt har vært og er en naturlig del av det norske kostholdet. I Norge har forbruket av kjøtt har økt betydelig over lengre tid, fra 53 kg i 1989 til 76 kg per person i 2008. I 2010 gikk for bruket ned til 74 kg, for så å øke igjen til 76 kg per innbygger i 2013.

Forbruket av rødt kjøtt (svin, storfe, sau og geit) økte fra 43 til 52 kilo per person og år i perioden 1989 til 2008, men har siden minsket til 50 kilo, ifølge rapporten «Utviklingen i norsk kosthold 2014» fra Helsedirektoratet.

Den gjennomsnittlige nordmann har kjøtt på middagstallerkenen ca. fire ganger i uken. Tall fra 2002 viser at bare fire prosent av befolkningen er helt eller delvis vegetarianere, og kjøtt er en viktig bidragsyter til en rekke næringsstoffer, deriblant protein, vitamin B3, B6 og B12 og flere mineraler, inkl. selen. Kjøtt av storfe og lam er i tillegg en bra kilde til sink og jern.

Det er fort gjort å skylde på «lavkarbo» som en årsak til høyt inntak av kjøtt, men trenden med økning av kjøttinntak har vart i flere tiår og synes ikke å være et resultat av de siste årenes interesse for å redusere karbohydrat i kosten. Mange forkjempere for mer ekstrem lavkarbo anbefaler riktig nok ikke bare mer fett, men også mer kjøtt. I verste fall blir dette oppfattet som carte blanche til å fråtse i biff, egg og bacon, smør, rømme, fløte og helfete oster. Nå er det slik at de fleste fagfolk også innenfor den mer ekstreme lavkarboleiren anbefaler mye grønnsaker og mer fisk. Men dette har ikke vært enkelt å oppfatte i mediestøyen om temaet. Derimot er det slik at det brukes langt mer markedsføringspenger for å fremme salg av kjøtt enn fisk og grønnsaker?

Myndighetene må slutte å tale med to tunger
Det er stort sprik mellom ulike målsetninger i norsk nærings- og ernæringspolitikk. Kostholdsmyndighetene og fagfolk anbefaler på den ene siden befolkningen å redusere sitt inntak av rødt kjøtt og øke inntak av fisk/sjømat, hvitt kjøtt og frukt og grønt.

Likevel brukte  Opplysningskontorene for Kjøtt, meieriprodukter, egg og hvit kjøtt over hundre millioner kroner hvert i 2008 på noe som i praksis er markedsføring av norske landbruksprodukter, som i tillegg er beskyttet med høye tollmurer. Bare omtrent ni millioner kroner ble brukt samme år på markedsføring av frukt og grønt. Innenlands brukte Eksportutvalget for Fisk 7,5 millioner kroner året av sjømatnæringens egne penger på å markedsføre fisk, mens det brukes store markedsføringssummer for å få utlendinger til å spise mer (norsk) fisk.

Myndighetene taler med to tunger. Ernæringspolitikken og landbrukspolitikken samsvarer ikke med hverandre. Hvis myndighetene virkelig mener at nordmenn burde spise mindre rødt kjøtt burde det brukes mindre penger på å markedsføre det, og heller bruke mer penger på å fremme fisk, hvitt kjøtt, frukt og grønt. I tillegg bør kriteriene til nøkkelhull revurderes, hvis man ønsker å redusere inntak av bearbeidet kjøtt, er det neppe riktig signal å gi, når pølser kan bli nøkkelhullsmerket når de inneholder mindre mettet fett og salt. I det hele er dagens ordning for sunnhetsmerking overmoden for endring til noe langt mer meningsfylt. Bedre ordninger med langt bedre dokumentasjon på helseeffekter finnes internasjonalt.

Hvordan kan man redusere risiko forbundet med rødt kjøtt?

Nordmenn flest bør bli mer helse- og kostholdbevisst. Fisk og sjømat er det beste alternativet til rødt kjøtt. Her er det muligheter for stor variasjon, i tillegg til at det er sunt.

Matvareindustrien og dagligvarekjedene har et definitivt ansvar. Industrien må finne nye måter å lage produktene på, og bruke andre typer konserveringsmidler for å redusere helserisikoen.  Dagligvarekjedene må bli mer bevisst i forhold til hvordan kjøtt er produsert, hvilken type fôr som brukes, i og med at sistnevnte kan ha stor betydning for hvor sunt kjøttet er og hvor sunne dyrene er, noe som kan bety mindre behov for antibiotika. Det finnes også spennende forskning som viser at klimautslipp far storfe kan reduseres dramatisk hvis man tilsetter oregano og linfrø i fôret.

Samtidig kan nordmenn flest i de tusen hjem også redusere risikoen ved å tilberede maten annerledes. Høy temperatur i matlaging, pannesteking på høy varme, grilling, frityrsteking osv. øker risikoen betraktelig. Ved å koke, dampe eller ovnsbake på lav varme blir maten sunnere ? og mer smaksrik.

 

Kilder:

Boken: Smartkarbo- ikke ett fett, Fedon Lindberg, Cappelen Damm 2012

http://www.kreftregisteret.no/no/Generelt/Fakta-om-kreft-test/

http://www.ntfe.no/utgaver/16-nr-3-2013/84-kjottets-naturlige-plass-i-kostholdet-ikke-for-mye-og-ikke-for-lite

http://sjomatnorge.no/krever-en-tunge-i-kostholds-politikken/

http://www.nmbu.no/om/fakulteter/vetbio/institutter/ikbm/forskning/prosjekter/sunnere-storfekjott

 

Får LeBron James endelig sin revansje?


REVANSJE: LeBron James er klar for en ny sesong i Cleveland Cavaliers. 

LeBron James var enorm i finaleserien mot Golden State Warriors i juni, men kunne ikke hindre tap etter seks kamper. Nå skal han få sin revansje ? fire måneder senere.

Av: Even Lubeck, skribent hos altomNBA.no

LeBron James hadde speidere som så på han fra han var 12 år. Noen år senere var han kjendis over hele USA, og laget han spilte på måtte flytte til en større hall grunnet interessen han tiltrakk seg. Han hadde storspilt på high school i flere år før han i 2003 var klar for å entre basketballsirkuset NBA. 

NBA-draften i 2003 inneholdt flere store stjerner. Både Carmelo Anthony, Dwayne Wade og Chris Bosh ble draftet tidlig i 2003 og har senere etablert seg som superstjerner i NBA. Men ingen har blitt like stor som LeBron James. James ble valgt først av Cleveland Cavaliers og ble dermed den andre spilleren på den tiden som gikk rett fra high school til NBA-draften.

I løpet av sine syv første år hos Cleveland Cavaliers nådde James sluttspillet fem ganger og ble kåret til ligaens mest verdifulle spiller to ganger. Cleveland nådde sluttspillet i 2005-06 sesongen, uten et spektakulært stjernelag rundt LeBron. De tapte mot Detroit i semifinalen i øst, men året etter skulle de få sin revansj. I finalen i øst i 2006-07 sesongen møtte de igjen Detroit, og i kamp fem noterte James seg for 48 poeng og ni returer. Han scoret 29 av de siste 30 poengene for Cleveland! De slo Detroit etter seks kamper og møtte San Antonio Spurs i finalen, men kom til kort etter fire kamper.

Etter syv år i Cleveland hadde LeBron oppnådd heltestatus i byen. Etter mye om og men forlot han Cavaliers og signerte for Miami Heat, som tidligere den samme sommeren hadde gått til anskaffelse av Chris Bosh og Dwayne Wade. Cleveland-fansen brente draktene med 23 James bakpå og eieren til Cleveland, Dan Gilbert, publiserte et offentlig brev der han gikk hardt ut mot «King James».  Han hadde blitt en samfunnsfiende i byen.

Men etter syv år i Cleveland uten troféer var han sulten på å vinne. Og med superstjerner som Bosh og Wade på laget lå alt til rette.

Allerede i den første sesongen nådde Miami NBA-finalen, der de møtte Dallas Mavericks fra vest. Anført av Dirk Nowitzki nøytraliserte Dallas LeBron James. De vant serien etter seks kamper, og James fikk mye kritikk etter finaleserien og hans svake avslutning på kampene. Tre poeng i snitt de siste 12 minuttene i hver kamp. Sommeren 2011 trente James med Hakeem Olajuwon, og flere journalister fortalte at det var "one of the greatest and most important transformations in recent sports history".

De to neste sesongene endte med to mesterskapstitler for Miami og LeBron James. I tillegg til titlene ble han kåret til finaleseriens beste spiller og årets mest verdifulle spiller i 2012 og 2013. I 2014 kom Miami til kort mot Spurs i finalen. , og da LeBron var ledig på markedet i sommeren 2014, vendte han hjem til byen han vendte nesen mot fire år tidligere.

Fansen som brente draktene i frustrasjon i 2010 løp til butikkene for å skaffe seg Cleveland-drakt med James og nummer 23 bakpå. Frelseren var tilbake, Cleveland var i himmelen. De skulle vinne mesterskapet for første gang i deres historie. Med Kyrie Irving, Kevin Love og LeBron James på plass var forventningene store.

Cleveland kom på 2.plass i øst og slo Boston, Chicago og Atlanta på veien mot sin første NBA-tittel. I finalen møtte de Golden State Warriors, anført av Stephen Curry. Curry ble kåret til årets mest verdifulle spiller i 2014-15 sesongen og var strålende gjennom hele sesongen med et poengsnitt på 23.8 poeng per kamp. James nådde sin femte strake finale på rad, den første til å gjøre det siden 1960. LeBron James var enorm i finaleserien og måtte bære laget på egne skuldre etter at Kevin Love ble skadet mot Boston og Kyrie Irving ble skadet i første kamp mot laget fra Texas.

Men da to tredjedeler av duoen var ute med skader utover i finaleserien sto James virkelig frem som en leder. 123 poeng på de første tre kampene, best gjennom tidene. 39 poeng, 11 assist og 16 returer i den andre kampen. Selv om James snittet på ekstreme 35.8 poeng, 13.3 returer og 8.8 assists per kamp kunne ikke «King James» hindre finaletap. Serien endte med seier til Golden State etter seks kamper.

I natt starter NBA-sesongen. Cleveland Cavaliers mot Chicago Bulls. LeBron har slitt med en liten skade i pre-season, men er frisk til i natt. Han vil være ekstremt revansjesugen og vil gjøre alt han kan for å få hjem trofeet til hjembyen Cleveland. Kevin Love er tilbake. Kyrie Irving er tilbake om en drøy måned. Cleveland er en av favorittene til å vinne serien. Og LeBron James er 100 % innstilt på å hente tittelen hjem.

Lurer du på hvorfor taxi er så svindyrt?


Illustrasjon: Statista

Bli med bak kulissene.

Av Roger D. Pettersen

Oslo har 1780 drosjeeiere som har vært beskyttet mot konkurranse og innovasjon siden 1999. Gjennom årene har 13 selskaper søkt om tillatelse til å lansere nye konsepter. Samtlige har fått avslag.

Kommunens regulering av drosjenæringen er basert på at nye søkere alltid får vurdert behovet for sine nye konsepter på grunnlag av etterspørselen etter de gamle, beskyttede og stadig mer overprisede taxiene.

Kommunen mener at nye aktører ikke kan tillates adgang til markedet når etterspørselen etter de gamle og stadig mer overprisede går nedover. At nedgang i etterspørsel skyldtes at de 1780 aldri har forsøkt å tilpasse seg markedets behov, snarere tvert imot, spiller ingen rolle.

Det blir omtrent som om at et TV-selskap som hadde søkt om tillatelse til å sende en ny TV-serie, hadde fått avslag, begrunnet med at den gamle TV-serien som har gått siden 1999, hadde hatt nedgang i antall seere.

Slik har de 1780 drosjeeiere sikret seg enerett til markedet i evig tid, uavhengig av hva de presterer. Vel, de må naturligvis sørge for å holde etterspørselen nede ved hjelp av prisøkninger og reduksjoner i kvalitet, så sørger kommunen for at ingen nye får slippe til.

En drosjeeier som kjører selv på hverdager og har ansatte til å kjøre kveld/natt, samt en helgesjåfør, har i dag en årlig inntekt på ca. kr. 650 000,-.

Av de 1780 er det mellom 200 og 300 som ikke engang jobber i drosjenæringen. De leier ut løyvet til andre drosjeeiere mot ca. kr. 7-8000, - i måneden. De suger da ut, til sammen opp mot 28 millioner fra næringen hvert år, uten å gjøre noen ting.


Roger D. Pettersen. Foto: Privat

I tillegg er det 200 - 300 som aldri selv kjører, men som drifter taxien sin med ansatte sjåfører, ofte fordi de driver i andre næringer. En taxi i full drift med ansatte, gir drosjeeieren ca. kr. 12 000,- netto per måned. (tommelfingerregel)

Veldig mange tar også 4-5 måneder ferie hvert år. De lar ansatte holde taxien i drift mens de er bortreist. Så får de 12 000,- hver måned, mens de er på ferie.

Intet galt i at selvstendige tar seg friheter. Men når taxitilbudet til publikum i Oslo er milliardoverpriset og aktørene har blitt gitt en nærmest hermetisk beskyttelse mot innovasjon og konkurranse, er det gode grunner til å rette et kritisk søkelys på reguleringspraksisen til Oslo kommune.

Sammenlignet med f.eks. en kioskeier, som må betale fastlønn til sine ansatte, slipper drosjeeieren unna med provisjonslønn. Dersom sjåførene ikke omsetter, slipper drosjeeieren å betale lønn. Drosjeeieren får også 35 prosent avslag på importavgiften ved bilkjøp, og kan selge den til markedspris etter 3 år, som om alle avgifter var betalt.

Mens drosjeeierne oftest jobber dagtid på hverdager, kjører de ansatte på de ugunstige tidene og sitter igjen med godt under halvparten av timelønnen som drosjeeieren har. Betingelsene blir stadig dårligere. Fra 2007 til 2014 har drosjeeierne redusert sjåførenes provisjon fra 45 til 40 prosent.

Dette har ført til en økende gjennomtrekk. Nyansatte finner raskt ut at de vil vekk fra næringen når de erfarer hvor elendige kår de får. Kun de som sliter i det øvrige arbeidsmarkedet blir igjen. Tilstanden smitter over på tjenesten, som oppleves av publikum som stadig mer forringet. Drosjeeierne bryr seg også lite om sjåførenes kompetanse, så lenge de får inn mest mulig penger på taksameteret.

Drosjeeierne avspiser ikke bare sjåførlønningene uforholdsmessig mye for å øke egen inntekt. De øker også prisene uforholdsmessig mye med samme formål. Taxiprisene i Oslo steg med 104 prosent fra 2007 til 2014 (SSB). Veksten i konsumprisindeksen var 15,4 prosent i samme periode. I dag koster taxituren i Oslo tre ganger mer enn i London -og Oslo har verdens desidert dyreste taxier

Kombinasjonen av ekstrem prisvekst og kontinuerlig kvalitetsforringelse, førte til en etterspørselsnedgang på 40 prosent fra 2007 til 2014 (målt i antall kjørte kilometer med kunder - SSB). Dette til tross for en høy befolkningsvekst, sterk vekst i både næringsliv, sysselsetting og økonomi, i samme periode

Når media lager klassiske reportasjer om frustrerte drosjesjåfører som «nå må jobbe 12 timers skift» eller som «nå er nede i 70 kroner timen», så skilles det aldri mellom drosjeeiere og ansatte sjåfører.

Sjåførene har ofte ikke ressurser til å ivareta egne interesser -og de er knapt organisert. Men de står gjerne frem og klager. De skylder på myndighetene, fordi drosjeeierne har lært dem opp til at det alltid er myndighetene sin feil.

Drosjeeierne har for lengst sett gevinstene det gir å klage, bebreide -og skylde på utenforliggende forhold, når ting ikke går deres vei. De fremstiller seg konsekvent i en offerrolle. Så får de media på lag, og derigjennom politikernes sympati i form av flere privilegier og enda mer beskyttelse.

Dette til tross for at drosjeeierne har samme rettigheter som alle andre næringsdrivende, herunder frihet til å fastsette sine egne priser -og håndtere både sin virksomhet, markedet og sine ansatte på fritt grunnlag.

Dette innlegget ble først publisert på bloggen ridesite

Valgfrie lekser - en formel på å skape skoletapere

Av: Vibeke Gwendoline Fængsrud, Eier/Daglig leder House of Math AS


Denne kommentaren ble først publisert på mattedama.no

Leksefrifamilie sine utsagn er uthevet og i kursiv.

Leksefri familie er en nettside som er startet av Jeremias Jensen og Roger Sjursen. De mener at familien selv skal få bestemme om ungene skal gjøre lekser eller ikke. Det som skremmer meg er ikke at folk ikke liker lekser, det er intet nytt under solen. Det som skremmer meg er hvordan de begrunner det, og at de tror at dette er til det beste for barnet.

På hjemmesiden forsøker de å skrive på en troverdig måte ved å bruke ord fra forskningsverden, og å henvise til forskning eller manglende forskning. Samtidig finnes det ikke en eneste referanse til noen forskere, ei heller forskningsarbeider. Dette er svært skremmende fordi det gir inntrykk av at de vet hva de snakker om, samtidig som det blir lett for folk som ikke kjenner temaet å gå i fella og tro at det de skriver er sant. Det de skriver er feil, det er usant. La meg vise hva jeg mener:

Først møter du ordet evidens. I forskning brukes evidens på lik linje som vi i dagligtale bruker ordet bevis.

Ubegrunnet påstand fra Leksefri familie, uten forskningsreferanse:

«Vi finner ingen forskning som viser faglige fordeler av betydning ved å gjøre lekser. Det som viser en nytte gjelder kun mindre grupper av elever og nytten er begrenset.»

Det er mange ord som kan erstattes med «lekser» når du leter etter forskning. For eksempel homework, egeninnsats, studere og innlæring for å nevne noen. Denne siden viser mange forskningsartikler på området, samt meta-analyser. Cooper et al (2006) fant i sin komparative analyse av lekser versus ikke lekser, at en gjennomsnittsstudent med gjennomtenkte lekser scoret 23 prosentpoeng høyere, på prøver i faget hvor de gjorde studien, enn gjennomsnittsstudenten som ikke gjorde lekser i faget.

Dermed virker det uklart for meg at de ikke har funnet forskning på området. Mye av forskningen viser også at relevant lekser er et svært sterkt verktøy i læringen.

Videre skriver Jensen og Sjursen at :

«Kost/nytte. Lekser er et omfattende tiltak. For hver elev legges det ned flere tusen timer i leksearbeid gjennom ti års grunnskole. Eleven står for mesteparten. Lærere og foreldre/foresatte bidrar også en del. Denne innsatsen står på ingen måte i forhold til nytteverdien.»

Hvordan vet Jensen og Sjursen at «innsatsen ikke står i forhold til nytteverdien» når de ikke fremlegger noe regnestykke eller forskning på dette? Igjen refererer jeg til nytten av lekser ved å sjekke flere av forskningsartiklene på denne siden. Det er også forunderlig at de kan hevde dette, tatt i betraktning at de ikke en gang vet hvilken forskning som foreligger på området. For å ta referansen over, om snitteleven i den komparative studien scorer 23 prosentpoeng bedre med lekser enn uten, så vil det ikke være uforsiktig å hevde at denne ekstra kunnskapen og kompetansen vil kaste av seg. Spesielt vil den kaste av seg på områder som mestringsfølelse og selvfølelse.

Videre på hjemmesiden kan du lese følgende punkter:

«Tid. Fritid er et knapphetsgode for mange.»

Dette stemmer, tid er et knapphetsgode. Men å investere i utdannelse og skole er ikke en ufornuftig måte å bruke deler av den tiden du har. Jeg vil heller hevde at å ikke prioritere skole vil være et svært uklokt valg, når du skal ut å konkurrere med en hel verden som som nettopp gjør dette. I Norge har vi det fremdeles veldig bra, men store deler av verden utenfor våre landegrenser sliter betraktelig, og de vil ha det bedre. De skjønner at nøkkelen til et bedre liv ligger i utdannelse, og det er dem vi på sikt skal konkurrere med.

«Et utydelig skille mellom skole og fritid. Det er ikke sunnere for barn enn det er for voksne å ta med jobben hjem.»

Er vi sikre på at det er usunt å ta med litt jobb hjem? Hvor kommer denne påstanden fra?

«Konflikter i leksesituasjonen. Dårlige opplevelser med skolearbeid hjemme legger dårlig til rette for læring på skolen.»

Jeg har ikke klart å finne noe forskning som underbygger dette. Det betyr derimot ikke at det ikke finnes. Jeg har uansett funnet forskning som underbygger at irrelevante eller ufordelaktig lekser kan i verste fall ha en negativ effekt på elevens prestasjon (Cooper, 2007). Dette underbygger dog ikke at lekser skal fjernes, men at hvordan lekser gis er av sentral betydning.

«Ulikhet i foreldres evner, vilje og kompetanse. Det er urettferdig og går ofte ut over de barna som trenger mest hjelp.»

Dette er en gammel påstand som gjennom de siste 100 år har hatt tilhengere i visse perioder. Jeg er helt enig i at ulike hjem kan bidra på ulik måte med lekser og hjelpe eleven i skolesituasjonen. Men da kommer vi igjen tilbake til at leksene som gis ikke skal være for vanskelige og må legges til rette (Kohn, 2006a). Problemet med denne påstanden er at når kun noen få familier velger å reservere seg mot lekser, så vil avstanden mellom elevene som gjør lekser og dem som ikke gjør lekser øke, og med tid vil avstanden bare bli større og større. Dette er svært urettferdig ovenfor de barna som ikke har mulighet til å velge selv, men har foreldre som setter fotlenker på dem i kunnskapsreset. Samtlige norske politikere er enig om at det en en kunnskapsnasjon Norge skal være etter oljen. Hvordan skal de leksefrie barna være med å konkurrere, når resten av flokken har jobbet «flere tusen timer i leksearbeid» (Jensen og Sjursen, www.leksefrifamilie.net) gjennom årene på skole?

«Lekser i konkurranse med familietid og fritidsaktiviteter. Lekser prioriteres ofte foran aktivitet barna trenger mer og lærer mer av. (Tenk hvis jeg kommer på skolen uten å ha gjort leksene? Hva slags foreldre er vi hvis vi ikke prioriterer lekser?)»

et er spesielt i dette momentet at kunnskapsavstanden mellom elevene kan bli enda større enn dersom lekser blir valgfritt. Flinke og resurssterke foreldre vil alltid ønske å hjelpe barna sine, uavhengig av om det er lekser eller ikke. Resurssterke foreldre vil ønske å bruke en del av familiens fritid på å sikre gode skoleferdigheter. Dersom det ikke gis lekser vil ulikhetene i kunnskapssamfunnet bli enda større, da en allerede resurssterk gruppe vil bruke fritidsressursen på skolemestring og kompetanseheving.

I tillegg, det å jobbe med lekser sammen med barna er en slitsom men flott måte å engasjere seg i barnets hverdag. Men det å ha det litt slitsomt på barnas vegne burde ikke være for mye å be om av en forelder.

«Etikk. Lekser er vanligvis lagt opp likt for alle i klassen. Det må bygge på en antakelse om at lekser er nyttig for alle og at alle trenger det samme. Dette er som kjent ikke riktig og det er betenkelig å sette alle elever til å gjøre lekser for at en liten gruppe elever skal ha en eventuell nytte av det.»

Dette er direkte feil. Alle elever har krav på tilrettelagt opplæring, og derigjennom også gjennomtenkte og tilpassede lekser (Opplæringsloven ? det alminnelige prinsippet om tilpasset opplæring). Læreren er pålagt å lage leksetilpassing til hver elev, eller dele klassen inn i mindre grupper der elevene er omtrent på samme nivå. Dersom dette ikke gjøres på skolen hvor ditt barn går, ta kontakt med skolen og de vil besørge dette for deg.

«Psykologi. Det som er gøy er lett å lære og det er lystbetont å gjøre mer. Det som ikke er gøy, skaper frustrasjon når det forventes at du skal gjøre det likevel. Mange familier opplever leksesituasjonen som svært krevende. Diskusjoner, lokking, kjefting, tårer og frykt for konsekvenser hvis leksene ikke er gjort godt nok. Barna kommer fra en (forhåpentligvis) effektiv arbeidsdag på skolen og må gjenoppta arbeidet før leggetid. I sosialøkonomien finner vi et begrep som heter grensenytte. Det beskriver at noe kan ha stor nytte en eller få ganger, men så blir nytten mindre og mindre jo flere ganger det inntrer. Det samme gjelder for barna våre. Det er ikke rart om barn blir frustrerte når hodet er fullt. Da er det hvile og variasjon som gjelder.»

Den første delen om at alt skal være lystbetont er allerede kommentert over. Når det gjelder den sosialøkonomiske tilknytningen, så tar Jensen og Sjursen igjen feil. Resonnementet knyttet til at grensenytten avtar passer ikke så godt for leksearbeid sier Erling Holmøy (Senior forsker i Statistisk Sentralbyrå). Hvis man holder på veldig lenge og blir utmattet, får man selvsagt lite ut av en ekstra time. Men man kan ikke dekke seg bak økonomisk teori hvis man antar at dette gjelder de første 2-3 (?) timene av alle lekser gjennom livet som skoleelev. Her kan man antagelig med større rett snakke seg om å «lese seg varm» fra gang til gang.

«Ansvarsfordeling. Oppvekst handler om mer enn skolens læringsmål. Foreldre og barn kan ha andre prioriteringer for fritiden enn det som forventes av skolen. Noen få tør gi beskjed til skolen om dette, men mange er lojale mot skolens prioriteringer i frykt for å bli oppfatet som dårlige foreldre.»

Til slutt opplever jeg en arrogant holdning fra Jensen og Sjursen når de sier at foreldre faller i én av to kategorier. Dem som er imot lekser, og dem som er imot men ikke tørr å si ifra. Hva med alle oss andre som er for lekser? Oss som tror at det er et viktig verktøy i læringsutviklingen? Vi som tror at litt motstand er sunt, og at det å lære å jobbe på egenhånd er en svært viktig egenskap vi alle trenger å utvikle? Hva med alle oss som tror på mengdetrening og repetisjon? Vi som tror at studieteknikk er et viktig verktøy i videre studier og i arbeidshverdagen? I følge Jensen og Sjursen finnes ikke denne kategorien. Det stemmer ikke. Her er jeg!

 Jeg tror uansett at det er mye å hente ved å evaluere måten dagens lekser gjennomføres.

Mer fra Mattedama.no: Mamma og pappa, vet du egentlig hva som er best for meg?

 

Referanser:
Cooper, H., Robinson, J. C., & Patall, E. A. (2006). Does homework improve academic achievement? A synthesis of research, 1987?2003. Review of Educational Research, 76(1), 1?62.

Cooper, H. (2007). The battle over homework (3rd ed.). Thousand Oaks, CA: Corwin Press.

Kohn, A. (2006a). The homework myth: Why our kids get too much of a bad thing. Cambridge, MA: Da Capo Press.

Hvorfor så skråsikre?


Bloggforfatteren Nina Hjerpset-Østlie skriver om kritikken mot Halvor Foslis bok «Fremmed i eget land».

 

Hvorfor så skråsikre når de ikke engang har satt seg inn i saken?

Av Nina Hjerpset-Østlie

Halvor Foslis bok "Fremmed i eget land" har som ventet fått massiv kritikk fra den innvandringsliberale venstresiden. Og som vanlig går de rettroende skråsikkert til verks. Foslis kvalitative metode er ifølge disse svak eller feil, bokens stemmer er ikke representative og utgjør i hvert fall ikke noen majoritet.

De tar feil, for Foslis bok støttes av en rekke kvantitative studier og funn.

Flere av anmelderne utgir seg for å ha størst problemer med Foslis kvalitative metode, men for å bruke deres egen mistenkeliggjørende retorikk: det er nærliggende å mistenke at det reelle problemet er at de bare ikke liker budskapet som fremkommer.

I en besynderlig artikkel i VG opplyser f.eks. Maren Sæbø at vinteren kommer og bruker sine egne venner som bevis mot Fosli, som hun nettopp anklager for å ha brukt "venner" fra kommentarfeltet hos Document.no. Eller noe sånt, det er som nevnt besynderlig lesning.

I Aftenposten klager 19 år gamle Hannah Eriksen på at Foslis utvalg ikke er representativt, før hun utnevner seg selv til ekspert på hva det "moderne, multikulturelle samfunnet innebærer" og intet mindre enn representativ for hele sin generasjon i Groruddalen:

«Min generasjon som har vokst opp i Groruddalen tar direkte avstand fra det du og dine intervjuobjekter mener. Groruddalen er et fantastisk sted å vokse opp på.»

I samme avis forsøker også rødtvedtbeboeren Inger Sønderland å tilbakevise Foslis intervjuobjekters subjektive erfaringer med sine egne av slagsen:

«Vi er lei av at det jevnlig publiseres kronikker om hvor vanskelig det er å bo i Groruddalen. Det er ikke det.
...
I kronikken fremstiller han det som om han har funnet et representativt utvalg. Men han kan da virkelig ikke ha det.»

Jo, han kan igrunn det - for den gruppen han mente å undersøke. Og den gruppen består altså av folk som har flyttet/har lyst til å flytte fordi de ikke trivdes, ikke Sønderland og hennes meningsfeller.

På Facebook okker Dagbladets Aksel Braanen Sterri seg:

«Mange ser ut til å misforstå metodekritikken ved at den angriper Fosli for at hans intervjuobjekter ikke er representative for groruddalens folk i allminnelighet eller majoriteten av dem (skapt av forvirringen omkring "taus majoritet"). Men selv om man studerer en minoritet, så må man sannsynliggjøre at gruppen man har studert er typisk for den større gruppen du mener de er en del av. Det har ikke Fosli gjort.
...
Herregud, xxxxxxxx. Poenget mitt er enkelt og det står seg: metoden er ræva. Det kan slumpmessig hende at folka han prater med er typiske for gruppa, men det har jeg - som leser - ingen grunn til å stole på. Det er du vel enig i?»

Og endelig Dagbladets Martine Aurdal:

«For det andre: det finnes ikke statistisk materiale som underbygger at informantene representerer noen majoritet.»

Igjen: jo, det gjør faktisk det når det gjelder de som flytter fra innvandrerdominerte områder - altså den gruppen Fosli skriver at hans intervjuobjekter tilhører.

I mars 2014 utga nemlig masterstudent ved Universitetet i Oslo Iselin Hewitt - i samarbeid med Plan- og bygningsetaten i Oslo - Masteroppgaven "Flytting i et segregert bylandskap : En kvantitativ studie av flyttemotiver blant etnisk norske barnefamilier". Den kvantitative studien ble publisert av Oslo kommune samme år.

I undersøkelsen ble respondentene spurt om hva som var de viktigste årsakene til at de flyttet fra sitt forrige boområde. Av de som hadde flyttet fra boområder med høyest andel innvandrere, oppga hele 61 prosent av de som hadde barn at «for høy minoritetsandel på skolen» var en viktig eller svært viktig årsak til at de hadde flyttet. Blant de 18 ulike motivene for å flytte ? fritidstilbud, grøntområder, utrygghet, omdømme, boligtilbud etc ? var det kun «dårlig oppvekstmiljø» som ble tillagt større betydning.

Blant de som ikke hadde barn var «for høy minoritetsandel» det vanligste motivet, selv om dette hadde enda større betydning blant de som hadde barn. 46 prosent av de som ikke hadde barn mente at «for høy minoritetsandel» var et viktig eller svært viktig motiv for deres beslutning om å flytte til et annet boligområde. 55 prosent av de som hadde barn og bodde i de mest innvandrertette boområdene, oppga det samme.

«Hovedfunnene fra analysen er for det første at etnisk norske barnefamilier i større grad enn andre husholdninger oppgir at høy andel etniske minoriteter i boligområdet var et viktig flyttemotiv, for det andre at barnefamilier i betydelig større grad enn andre husholdninger oppgir at lav andel etnisk norske var et flyttemotiv, for det tredje at andel etniske minoriteter i den lokale skolen er et viktigere flyttemotiv enn minoritetsandelen i boligområdet, og for det fjerde at flyttemotiver relatert til minoritetsandel i boligområdet øker i omfang når minoritetsandelen er fra 40-50 % og oppover. Resultatene tyder på at at barnefamilier er sensitive overfor minoritetsandelen i nabolag og skole, og at husholdningssituasjonen er svært relevant for å forstå dynamikken bak flytting og segregasjon.»

Hewitt gikk til oppgaven på denne bakgrunnen:

«Befolkningsstatistikk og flyttestudier viser at andel med majoritetsbakgrunn gradvis reduseres i bydeler i Oslo kommune med høy minoritetsandel (Stambøl, 2013). Statistisk sentralbyrås årlige holdningsundersøkelse viser at den norske befolkningen, parallelt med økt andel etniske minoriteter, har blitt mer og mer positive til innvandrere. Tre fjerdedeler av de som har personlig erfaring med innvandrere oppgir at de har hovedsakelig positiv erfaring med innvandrere, og kun 6 % oppgir at de ville mislikt å få en innvandrer som ny nabo (Blom, 2012a). Det betyr at utviklinger i generelle holdninger og utviklingen i bosteds- mønsteret går i hver sin retning, og at det utspiller seg en kompleks dynamikk i mange av byens nabolag.»

Dermed kan vi si at oppgaven langt på vei bekrefter en av Foslis konklusjoner om de 20 han har intervjuet, selv om det faller Braanen Sterri tungt for brystet:

«Men Fosli forsøker å si noe mer. I konklusjonen kan vi lese at Fosli eksplisitt trekker slutninger fra utvalget sitt til «folk i Groruddalen»: "Jeg tror vi rolig kan se bort fra at folk i Groruddalen skulle være født mer fremmedfiendtlige (eller regelrett rasistiske) enn folk ellers i Norge."»

Etniske nordmenn blir mer tolerante av personlige erfaringer med innvandrere, men likevel flytter de fra innvandrertette boligområder.

Masteroppgaven tok for seg begrepene "hvit flukt" og "hvit unnvikelse", som henspeiler på at majoritetsbefolkningens flyttemønstre kan bidra til sterk konsentrasjon av minoriteter. Hewitt viser til to andre studier som bekrefter dette. Det første begrepet er relatert til den såkalte vippepunktsmodellen, som innebærer at majoritetsbefolkningen begynner å flytte ut av områder hvor innvandrerandelen når en viss prosent. Det siste begrepet viser til at majoritetsbefolkningen unngår områder med høy minoritetsandel. Teorien er bekreftet av en rekke studier i både Europa og USA.

Datamaterialet i oppgaven oppgitt å være "en kombinasjon av data fra en spørreundersøkelse og registerdata fra Statistisk sentralbyrå (SSB)", som gjør det mulig å kombinere både objektive og subjektive faktorer:

«Spørreundersøkelsen ble gjennomført som en postal utvalgsundersøkelse i hovedstadsregionen. Statistisk sentralbyrå sto for utførelsen på oppdrag for Universitetet i Oslo ved Terje Wessel og Ingar Brattbakk (Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi: NODES-prosjektet). Spørreundersøkelsen het ?Undersøkelse om ditt nabolag? og hadde spørsmål som handler om bolig, nabolag og flyttemotiver, med et spesielt fokus på betydningen av etnisk befolkningssammensetning. Den ble gjennomført i perioden 31. oktober 2011 til 16. januar 2012 (Pedersen, 2012)10. Prosjektet inngår i et nordisk forskningsprosjekt, og tilsvarende undersøkelser ble gjennomført i Finland og Sverige på samme tidspunkt.»

Den samlede befolkningen i områdene som ble undersøkt var da på 288.217 personer. Av dem ble et utvalg på 3 000 personer fordelt på fire like store strata, skriver Hewitt. Undersøkelsen endte opp med 1566 besvarte skjemaer  og Hewitts nettoutvalg av flytterne var på 747 respondenter.

Så kan man selvfølgelig innvende at dette ikke er en undersøkelse som gjelder for Groruddalen spesielt, men den sier uansett mye om det fenomenet Foslis bok setter fokus på. I tillegg vet vi fra Statistisk sentralbyrå at hele 18.000 etnisk norske har flyttet ut fra Groruddalen i perioden 1999-2010. Hvert år flytter 1.000-2.000 etnisk norske ut av Groruddalen, mens nesten like mange ikke-vestlige innvandrere flytter inn. Det er mao svært sannsynlig at Groruddalen er et boligområde som er typisk for undersøkelsen.

To nye studier fra Sverige viser for øvrig det samme som Hewitt kom frem til i 2014. Og vippepunktet når det gjelder andelen ikke-vestlige innvandrere er så lavt som 3-4 prosent når majoritetsbefolkningen begynner å flytte. Innvandrere fra europeiske land gir for øvrig ingen tilsvarende flytteeffekt:

«Infödda svenskar flyttar ifrån områden med många utomeuropeiska invandrare. Detta är en av de starkaste krafterna bakom den växande etniska segregeringen, enligt en studie av flyttmönstren i landets tolv största kommuner under åren 1990?2007.

- Ja, vi hittade en så kallad tipping point på 3?4 procent. När andelen utomeuropeiska invandrare är så stor i ett bostadsområde så börjar de infödda svenskarna flytta därifrån, säger Emma Neuman, nationalekonomisk forskare vid Linnéuniversitetet i Växjö.»

Det vil neppe komme som en overraskelse at det er de høyt utdannede og høytlønte som flytter først - de samme gruppene man ofte finner innvandringspådriverne i. Den etniske segregeringen skjer således parallelt med en økonomisk.

«I ett annat forskningsprojekt har sociologen Maja Lilja vid Örebro universitet djupintervjuat småbarnsmammor, för att studera resonemang kring mångfald, svenskhet och bostadssegregation:

- Många talar om etnisk mångfald som en berikande faktor, men när man ska flytta eller välja skola till sina barn blir frågan konkret, och då väljer man ofta någon form av svenskhet. Man uttrycker det som att barnen inte ska hamna i minoritet, eller att man är noga med deras svenska språk.»

Som i Hewitts masteroppgave - og Foslis bok - oppgis et av flyttemotivene i det sistnevnte forskningsprosjektet å være at "man ønsker en tilstrekkelig "etnisk innfødt" miljø for barna.

Men la oss ikke snakke om dette, dere. Mye bedre å henge oss opp i Halvor Foslis person, boktittel, venner, nettverk og bruk av en kvalitativ metodebruk. Det vil jo selvfølgelig nulle ut Foslis 20 intervjuobjekters erfaringer og ikke minst de 46 prosentene uten barn - samt de 55 prosentene med - som også mener at «for høy minoritetsandel» var et viktig eller svært viktig flyttemotiv. Da forsvinner nemlig problemet av seg selv, slik at de innvandringsliberale slipper bryet med å forholde seg til det.

Hvor kommer feigheten fra?


Faksimile fra Jyllandsposten

En dansk tegner laget 2005 en harmløs karikatur i en avis. Ingen ting skjedde. Folk flirte eller trakk på skuldrene.

Av Pål Veiden, lærer og sosiolog ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Så bestemte noen islamister seg for at de var dødelig fornærmet. De satte i scene et opprør. Og resten av historien kjenner vi.

Ti år etter: Ibsenfestival i Norge. Tegneren Lars Vilks er invitert. Han har betalt prisen for det selvfølgelige: ytringsfrihet. Trusler, drapsforsøk, livvakter hele døgnet. Helge Rønning er medieprofessor på Blindern. Et klassisk medlem av det som kalles -68-generasjonen. Du vet de som gjorde opprør mot autoriteter, både på universitetet og i samfunnet ellers. I dag er de maktens voktere.

Helge Rønning uttaler at Vilks er en provokatør, at han er barnslig og at han ikke skulle vært invitert på Ibsenfestivalen. Spørsmål: Hvor kommer Rønnings feighet fra? Hva skyldes aggresjonen mot offeret, og en «forståelse» for det autoritære. Rønning er riktignok professor i noe så løst som «medier», men likevel, hvorfor er mannen så feig? Her er et forsøk på forklaring.

Bakteppet er den enorme velferdsvekst som ikke minst den såkalte «68-generasjonen» opplevde. Jeg tror årsaken ligger i den enorme trygghet på samfunnet. Folk som Rønning har aldri opplevd et fnugg av usikkerhet: trygg godt betalt jobb på et universitet som gir glimrende arbeidsmuligheter. Du er rett og slett fristilt fra samfunnet rundt deg, og kan derfor i enda større grad tordne mot det, vel vitende om at det du sier aldri får konsekvenser. Det er akademiske øvelser.

Feigheten er banal: en mann tegner en tegning, derfor må han dø. Mener noen. Av de fleste blir slike personer betraktet som psykiatriske tilfeller, alternativt gale fanatikere. Men ikke av den feige. Han kobler på sitt språk: snakk om noe annet, se noe annet enn det som ligger foran nesetippen; nemlig at en tegner skal dø på grunn av en tegning. Igjen: det handler selvfølgelig ikke om respekt. Det er bare en snakkemåte.

Dagbladets Finn Graff tegnet Erna Solberg som pulende gris. Mindre elegant, mer nedrig og dumt kan det ikke gjøres. Han ville ikke tegne Muhammed sa Graff. Nei, naturlig nok. Han er redd og jeg klandrer han ikke. Annerledes med Rønning. Han er feig, men feigheten må begrunnes og akademikere behersker språket: snakk om noe annet! Snakk om Vilks provokasjon, hans barnslige oppførsel. Å drive gjøn med verdens for tiden mest aggressive undertrykkingsmakt ? islam ? er altså unødvendig provokasjon! Gudene må vite hva Rønning hadde ment om Hitler i 1933? Vise mannen respekt og ikke lage provoserende vitsetegninger?


Pål Veiden. Foto Privat.

Feigheten er et valg, som språklig må begrunnes. Rønning er god på det. Redsel er menneskelig og jeg skal ikke påstå at jeg som karikaturtegner hadde kastet meg over Muhammed, selv om hans tilhengere roper på latterliggjøring og ironi. En gang var visstnok humoren et våpen mot det autoritære, i dag roper man på «respekt». Et annet utbredt ord er «forståelse». Det er viktig å forstå hvor fornærmet folk blir.

68-årene ? i den grad man kan snakke om en slik generasjon ? begynte med opprør, og sluttet med tilpasning og ideologi. Rønning er den naturlige leder for feige akademikere som Norge ser ut til å produsere i hopetall. Igjen: feigheten er basert på at norsk stabilitet blir opprettholdt. Det er ingen naturlov. Bryter norsk stabilitet sammen, vil feigheten bli konfrontert, 68-språket vil bryte sammen og selv Oslo Vest vil bli berørt. Så lenge vi ikke er der, vil Rønning og co snakke videre. I alle kanaler.

Det finnes et gammelt begrep som lyder «frittsvevende intellektuelle». Dette siktes det til at intellektuelle kan ha avstand til makten, og derfor kritisere den. Det er den samme logikk som lå til grunn for at folk tidligere nærmest var uoppsigelige ved universitetene: de skulle være trygge på at deres forskning og tenkning kunne fortsette tross kritikk av stat og makt. I dag trenger man ikke slike regler, for universitetsintellektuelle kappes om å løpe etter tidsånden. De plaprer om «mangfold» på en abstrakt måte, og trekker seg tilbake straks det blir snakk om konkrete episoder der folk uttrykker det som var uproblematisk i 1980, men som i dag er «respektløst». Da bedre å skrive noe nedsettende om Hege Storhaug og hvor innmari slem og dum hun er. For ikke å snakke om denne dansken da, som er frekk nok til å tegne noe som noen ikke liker.

Sannsynligvis ? men dette er selvfølgelig en spekulasjon ? er feigheten et sosialpsykologisk fenomen: et indre raseri i Rønning co, et hat mot alt fra høyrefolk og FRPere og deres egen foreldregenerasjon. Feigheten er mulig for den har sitt publikum. De som instinktivt hater USA, Vesten, og «det borgerlige samfunn». Sosiologen Sigurd Skirbekk sa for mange år siden at det er et spørsmål om kulturelle koder: et tolkningsmønster. Den 3. Verden ? som det het den gang ? er som kjent et evig offer, Vesten har skylden, og når denne 3. verden reiser seg i protest mot noen tegninger i en dansk avis, ja da er det et rettferdig oppfør. Uansett. Det er de lukkede koder fra -68-intelektuelle, folk som tiden og virkeligheten har løpt fra for lengst. Rønnings feighet er sannsynligvis begynnelsen på dens forhåpentligvis ikke altfor lange svanesang. Slik sett kommer det kanskje noe godt ut av denne feighetens blottlegging.

Tro får man gjøre i kirken

Av Nina Hjerpset-Østlie, Rights.no

Hvis det faktisk er sånn at våre politiske partier må realitetsorienteres nå, hva har de så hittil blitt orientert om og av hvem? Mye taler for at det kan være mennesker med Flyktninghjelpens Jan Egeland og Venstres Trine Skei Grandes innsikt på området, og i så fall er det grunn til å bli mørkredd.

«Frykter sjokkregning på Syria-flyktningene», skriver Aftenposten. Spørsmålet er vel helst om det ikke er landets borgere som burde føle frykt, for et lite stykke lenger ned kommer en setning som er talende for den sjokkerende tilstanden i norsk politikk:

- Det er behov for en realitetsorientering i alle partier, sier en sentral Høyre-kilde til Aftenposten.

Dette er altså den politiske klassen som forventes å lede landet gjennom en historisk høy innvandring og dens konsekvenser.

Hvis det faktisk er sånn at våre politiske partier må realitetsorienteres nå, hva har de så hittil blitt orientert om og av hvem?

Forhåpentligvis ikke lederen for Venstre Trine Skei Grande, som jevnlig utmerker seg med å tro saker og ting som har liten forankring i virkeligheten.

Venstre-leder Trine Skei Grande tror at regjeringens regnestykke på at flyktningstrømmen vil koste 40-50 milliarder er feil og at summen er for høy.

Dette er for øvrig den samme Skei Grande som i årevis har trodd og spredt den beviselig feilaktige påstanden om at Norge har den strengeste asyl- og flyktningepolitikken i Europa, til tross for attilgjengelig, offisiell statistikk da som nå har vist at det forholder seg stikk motsatt.

Hun har med andre ord svært liten troverdighet i dette spørsmålet, så at ansvarlige partier, både i regjering og opposisjon, lar seg slepe rundt i manesjen av Skei Grande og lekepartiet Venstre er en gåte.

Men at suksessive regjeringer ikke har tatt høyde for Perspektivmeldingen, Brochmann-utvalget, nær sagt identiske offisielle statistikker fra inn- og utland, FNs befolkningsfremskrivinger og advarsler fra ledende europeiske demografer er så sin sak, men hva med pressen?

Deres jobb er egentlig å opplyse befolkningen slik at de kan ta informerte avgjørelser, ikke - som man skulle tro under migrantkrisen ? å bære innvandringsliberalerne og asyllobbyen frem på gullstol.

En av dem er Flyktingehjelpens Jan Egeland, som etter dagens oppsiktsvekkende oppslag i Finansavisen burde diskvalifiseres som den autoriteten norske medier i stor grad har gjort ham til. Som andre innvandringsliberale og asylpådrivere forholder han seg nemlig til egne fakta og fornekter de fakta som faktisk finnes.

Som Skei Grande tror han nemlig at regjeringens og Finansavisens kostnadsberegning - som er basert på tall fra Statistisk sentralbyrå - for asyltilstrømningen er «urealistisk».

Hva baserer han det på, mon tro? Ingenting, han bare tror det motsatte. I hans optikk er asyltilstrømningen økonomisk gunstig for Norge og Europa, og det har han da også proklamert for almuen ved flere anledninger. Særlig syrerene er så velutdannet, nemlig, at de vil komme raskt i jobb og betale milliarder i skatt. Når han blir konfrontert med at oversikter over sysselsetting og foreløpige tall viser det motsatte og at han derfor har statistikken mot seg, svarer han kjekt at det har han ikke.

Neivel.

Så skjer det som sjelden skjer når asylaktivister uttaler seg i media: presset av Finansavisen må Egeland erkjenne det absolutt alle som kjenner til statistikk og rapporter var klar over fra før: han har ikke satt seg tilstrekkelig inn i saken.

Så kan vi jo bare lure på hvorfor han aldri er blitt presset på dette av norske medier før, men bare servilt behandlet som en autoritet på alt som har med asylinnvandringen og dens konsekvenser for mottagerlandet å gjøre. Det er ganske uvanlig, for alle vet hva han er: han er leder for eninteresseorganisasjon som utelukkende ivaretar asylsøkere/flyktningers interesser, og hvem eller hva i Norge som må bære kostnadene er han tilsvarende uinteressert i. Lobbygrupper og deres ledere pleier ellers alltid å bli gjenstand for et kritisk blikk og ditto spørsmål. Og noen i den norske pressen ? i tillegg til Finansavisen og Dag & Tid ? må da ha lest nok til å vite at mannen ikke har den fjerneste peiling på dette området?

Men om du for eksempel lurer på hvor tallet 10.000 syriske flyktninger kom fra ? og som flertallet i Stortinget merkverdig nok stilte seg bak (8.000) ? viser Skei Grande seg sitt politiske ansvar bevisst:



Det finnes ikke noen seriøse statistikker, rapporter eller regnestykker som viser at masseinnvandring av uutdannede og ufaglærte fra land i Midtøsten og Afrika er økonomisk lønnsomt for mottagerlandene. Snarere er det et økonomisk tap i en størrelsesorden som på sikt vil senke den nordiske velferdsmodellen. Omtrent alt vi hittil har erfart og statistisk vet på dette området, er at innvandring fra Midtøsten og Afrika fører til at skattekraften går ned, mens sosialbudsjettene øker.

Likevel hevder altså innvandringspådrivere som Trine Skei Grande og Jan Egeland stadig at det er økonomisk gunstig.

Argumentene har i årenes løp vært varierende, men denne gangen baser de seg på påstanden om at særlig syrere er velutdannet. Nåvel, i Norge såvel som Danmark er syrere blant de gruppene som har lavest sysselsetting. Tall fra Sverige viser at kun 10 prosent av syrerne har utdanning utover videregående skole. Den norske ønsketenkingen fikk seg da også et kraftig skudd for baugen da det ble kjent at de er mindre utdannet enn ønsketenkerne påsto, uten at det har ført til hverken selverkjennelse eller revidering av deres standpunkter.

Og dette er bare syrerne, som det nå sies utgjør omtrent halvparten av gruppene som strømmer til Norge. Resten skal hovedsakelig være fra Irak, Afghanistan, Eritrea, statsløse (stort sett palestinere) og «andre land».

Et flertall på Stortinget - Skei Grande inklusive - later imidlertid til å ha fått med seg nok til at man nå vil gi asylsøkere midlertidig arbeidstillatelse mens de venter på behandlingen av søknad om opphold.

Det er jo en fin og kjekk løsning; skal tro hvorfor ingen har kommet på den like lettvinte som glimrende idèen før nå?

Muligens fordi realiteten er denne:

Bare en av fire asylsøkere får jobb etter avsluttet introduksjonskurs som består av to års kursing i norsk og samfunnskunnskap. I dette tilfellet regnes arbeid fra èn times lønnet arbeid eller mer. I statsbudsjettet for 2015 er det er satt av 8.4 milliarder til introduksjonsprogrammet med norskopplæring.

I 2007 kom 51 prosent i en eller annen form for arbeid etter avsluttet kurs, men andelen falt til 35 prosent i 2012. De siste tre årene er bare en av fire kommet i lønnet arbeid etter det såkalte prestisjeprogrammet, som gir deltagere rett til introduksjonsstønad på 176.000 kroner.

Det samme er tilfelle i to andre land som holder seg med den nordiske modellen.

I Danmark er bare en av fire asylsøkere i arbeid etter ti år i landet. Den avgåtte sosialdemokratiske regjeringen kaller tallene skremmende.

I juli rettet Riksrevisjonen i Sverige kraftig kritikk mot det svenske integrasjonsarbeidet og skrev i en rapport at staten ikke tar tilstrekkelig ansvar for mottagelsen av nyankomne. I rapporten heter det at de direkte, årlige utgiftene for innvandring og integrering vil øke fra 15,1 milliarder kroner i 2012 til hele 40,6 milliarder i 2016.

Riksrevisjonen konkluderer med at statens innsats ikke er tilstrekkelig effektive og at det fortsatt er store forskjeller i arbeidsledigheten mellom innenlands og utenlandsfødte. Dette gjelder særlig for kvinner. En granskning avisen Dagens Nyheter (DN) gjorde våren 2015 viste at asylsøkere har store problemer med å komme inn på det svenske arbeidsmarkedet. DN studerte hvordan det hadde gått for samtlige som fikk permanent oppholdstillatelse i 2004 og fant at ikke en gang annenhver asylsøker hadde en inntekt på over 13.000 i måneden ti år senere. Minst tre av ti fikk økonomisk bistand fra kommunen.

- Dette er et viktig politisk spørsmål. Det handler om en viktig samfunnsoppgave for staten og det handler om mye penger, sa riksrevisor Claes Norgren.

Legg til at arbeidsledigheten i Norge øker og nå er på 117.000 ledige, hvilket tilsvarer 4,2 prosent av arbeidsstyrken.

- Prognosene for utviklingen framover viser at den kan bli enda verre. Antallet ledige stillinger er lavt, veksten i sysselsetting har stoppet opp og det skapes få nye jobber, sier arbeidspolitisk talsperson for Ap, Dag Terje Andersen.

Alt det ovenstående er og har vært kjent gjennom diverse offisielle rapporter og statistikker fra nesten alle europeiske land som har stor innvandring fra Midtøsten og Afrika. Så hvorfor tror fortsatt mange politikere, NGO`er, journalister og ikke minst akademikere det motsatte?

Sannsynligheten taler for at det er nettopp det de gjør: de tror. For under sommerens og høstens såkalte «flyktningkrise» har store deler av den innvandrings- og asylliberale fløyen utvist stadig flere sektligende kjennetegn.

Både i aviskronikker, TV-debatter og på sosiale medier kan man se den ene asylevangelisten etter den andre fornekte alt som avviker fra den rette lære og/eller komme med påstander som savner enhver forankring i virkeligheten. I tillegg kommer de med luftige forslag til løsninger; kostbare løsninger som i årevis har vært forsøkt, men ikke har fungert. Aggresjonsnivået til de selvutnevnt tolerante og humanistiske medlemmene av innvandringsmenigheten når de blir konfrontert med motstridende dokumentasjon eller meninger, er påfallende høyt. Irrasjonaliteten likeså. Man angriper avvikere i flokk og det går sjelden ? for å si det høflig ? på sak, bare på person og eventuelle formuleringer som ikke er behørig godkjent av menighetsrådet. Motforestillinger blir møtt med slagord og sjikanøse påstander. Alle tidligere og nåværende erfaringer blir feid til side - alt taler for at artikler og dokumentasjon fra den reelle verden ikke engang blir lest og i hvert fall ikke saklig overveid før man angriper budbringerne - til fordel for virkelighetsfjerne påstander om et fremtidig Utopia.

Sekter kan i mange tilfeller være helt ålreit, i alle fall så lenge de pusler med sitt og ikke plager andre. Denne sekten gambler imidlertid - dertil på fullstendig udokumentert og irrasjonelt grunnlag - med landet vårt og fremtiden til våre barn.

Asylaktivister er så sin sak, men det finnes altså enorme mengder saksinformasjon på innvandringsfeltet og det ville folk visst hvis politikere og presse gjorde jobben sin i stedet for å knele i nesegrus beundring for mennesker som Jan Egeland. Som folk burde vi forlange at politikere utviser ansvarlighet og ikke minst synlighet i dette spørsmålet. Deres jobb er å ivareta den befolkningen de er valgt avs interesser, ikke å lefle for pressen og diverse NGO´ers gunst. Det burde hverken de eller vi glemme; den politiske klassen og øvrig elite er ikke våre herskere og Norge er ikke en hyttetomt de kan gi bort etter eget forgodtbefinnende. Pressen, NGO`er og superoptikjempefantafenomenalistiske asylaktivister står dessverre ikke til ansvar for noen. Men politikere gjør. Husk det.

Det finnes som sagt massivt med statistisk materiale og rapporter på dette området, og det må folk generelt og den politiske ledelsen spesielt begynne å forholde seg til.

Tro får man derimot gjøre i kirken.

Dette innlegget ble først publisert på Rights.no

Klimakampen: 18 år med fiasko er nok

 

Av Kent Andersen, forfatter av «Nakenape»



Kampen mot global oppvarming har pågått i 18 år siden Kyoto 1. Globale CO2 utslipp øker jevnt og trutt. Det farlige «vippepunktet» flyttes år etter år, antallet forbrukere øker som aldri før, og jordens eneste klimaflyktning er sendt hjem til øya som ikke sank likevel. Klimakampen har blitt en parodi.

En liten og langsom trussel

IPCC har nå fastslått at «den raske og voldsomme oppvarmingen» er på magre 0,85 grader siste 160 år, og nå har den katastrofale oppvarmingen stått stille i flere år, noe som underminerer klimamodellene også. Men viktigst av alt: Det globale forbruket av fossil energi har økt i alle disse 18 årene. (som igjen forårsaker globale CO2-utslipp) Stadig flere fattige i Asia får nemlig råd til bil og kjøttmat. Og snart er det 3 milliarder flere mennesker som skal «løftes ut av fattigdom» og bli konsumenter. Det vil kreve all energi og alle ressurser vi bare kan få tak i. Naturen taper kampen om plassen.

 

Ingen fossilkutt = ingen CO2-kutt

Ingen bekymrer seg for populasjonsveksten, for den skal visstnok gå over av seg selv. Nesten all fokus er rettet mot CO2. Men heller ikke på klimamøtet i desember vil de vedta kutt i fossil energiproduksjon ? som er eneste effektive måte å kutte CO2-utslipp. Hvorfor? For fossilkutt vil få både energipriser og verdens matvarepriser til å eksplodere. Det vil skape opprør. Derfor nøyer man seg med gode intensjoner og liksomløsninger. Så kan man heller le av tullinger som påpeker et keiseren er kliss naken. Det har jo funka bra i 18 år.

 

Er jorden, naturen og menneskeheten truet?

Absolutt! Harmløs CO2 er ikke eneste miljøproblem. Andre trusler som giftutslipp, tørke, matmangel, vannmangel, ressursmangel, trengsel, krig, kjemikalier, smog, overfiske, masseflukt, miljøkriminalitet, plastavfall, avskoging, søppelberg, kloakkutslipp, erosjon, overbefolkning og artsutryddelse står i flokk. Alle fortsetter under klimaradaren, og klimakampen stopper dem ikke. Sånn går det når man bare har en tanke i hodet.

Vi har 20 høl i båten.

Klimamenigheten har brukt 18 år på å tette ett av hullene i SS Jordkloden. Men tetter man bare ett hull, går båten fortsatt til bunns. Og dessverre har hullet bare blitt større under klimakampen, så hvor lenge skal vi holde på? Er virkelig klima problemet som er mest truende og haster mest? Hvem bestemte det, basert på hva, og hva ble nummer to? Det vil ingen svare på.

 

Klimakampen virker ikke

Ikke nok med at utslippene øker: Hvis vi kuttet 100% CO2 i morgen, (dream on) ville det fortatt være 19 hull i båten vår. Og på toppen av det hele ville klimaskifter fortsette! Klimaskifter er nemlig natur. De er ustoppelige, og har pågått jevnlig i millioner av år. Vi har ingen kontroll over jordens klima, og vil aldri få det, så hvor kommer denne voldsomme hybrisen fra?

 

Avblås klimakampen!

Etter 18 år med resultattørke er det på tide å flytte fokus fra livgivende CO2. Kanskje vi har en sjanse å gjøre noe med alt det andre som truer? Med 12 mrd mennesker trenger all energien vi kan få tak i, så bygg alternative energikilder for fulle mugger. Men avblås klimahysteriet og begynn med skikkelig miljøvern igjen. Det er bedre enn å holde på 18 år til med selvbedrag.

 

Om forfatteren

Kent Andersen er aktuell med thrilleren «Nakenape» som gis ut på Fair Forlag denne uken. Boken er beskrevet som en drivende økothriller som handler om en troféjeger som betaler for ulovlig felling av en løve. Han befinner seg snart alene i jungelen og må overleve uten hjelpemidler. I løpet av boka blir miljøkampen drøftet og store spørsmål blir stilt: Kan vi vinne miljøkampen, eller er vi nødt til å begrense populasjonen i verden?
Les utdrag av boken her.

Boka er dedisert løven Cecil:


- Blir ikke tiltalt for drapet på Cecil
Jakter amerikansk tannlege som halshogget løven Cecil (13)



 

 

 

 

 

 

 

Si nei til pels!


Foto: Heiko Junge/NTB scanpix

Nå må vi få slutt på denne groteske næringen. Åpne opp øynene deres, bli med og kjemp for de som ikke har en stemme som kan påvirke.

Av Anita Helen Dahlberg

Her i Norge, landet som er kjent for å ta dyrevelferd på alvor, avles det fram rev og mink i små nettingbur for pelsen sin skyld.

Luksusproduktet pels, som er så nytteløst at ikke en gang polfarere som trenger ekstra varme bruker det. Det er ingen som har betydelig nytte av ekte pels, enn de den vokser på!

Guri Wormdahl, leder av Norges Pelsdyralslag, sa på Dagsrevyen 24. oktober 2012 at etter funn i pelsdyrbransjen da, var næringen nærmest sjokkerte over funnene. De skulle sørge for at det ble ryddet opp i med en gang. Men hva var det vi så i Brennpunkt sin dokumentar Pels, som gikk ca. to år senere? Dårlige holdninger hos oppdrettere som førte til dyremishandling da også. Hvorfor lar vi de få nye sjanser?


Anita Helen Dahlberg. Foto: Privat

Man kan bevise at handlingene i dokumentaren ikke bare vekker etiske reaksjoner, men i tillegg er ulovlige i Norge. Dyr som på langt nær blir behandlet godt. Stakkars blåreven som blir avlet frem så overvektig at den må leve det korte livet sitt i store smerter. Fordi leddene blir deformerte og organer svikter. Loven for dyrevelferd §3 og §25 sier noe helt annet om hva som er tilatt. Forskrift om hold av pelsdyr §16 og §32 ble også brutt i dokumentaren. Dyr som fikk store skader uten å få behandling, ekstra tilsyn og stell. Rutinemessig bruk av nakketang, og en annen tang med formål om å kvele reven. Dette er brudd i Norsk lov! Men fortsette, det får de.

Rev og mink er ville dyr med sterke jaktinstinkt og egne individuelle behov. Pelsdyrene rundt om på farmene må sitte hele livet sitt innestengt i bur, med store lidelser.

Hvorfor? For luksusprodukt rike kinesere skal kunne tjene på. Nei, nok er nok! Det er på tide at alle stiller opp for pelsdyrene, og vi legger ned denne grusomme og uetiske næringen. Bli med på fakkeltog 14. November! Engasjer deg sammen med Dyrevernalliansen og NOAH for å være med og kjempe bort pelsdyrnæringen en gang for alle.

Og for guds skyld, si NEI til pels.

Fossen full av oppgulp


Foto: Kjell Ruben

Masterstudent Erling Fossens forsøk på «dissekering» står til stryk. Kandidaten må lære å lese tekster han ikke liker med begge øynene, og i det minste prøve å fortelle hva de handler om.

Av Kjetil Rolness, sosiolog, skribent og artist

«JEG NILESER for harde livet til eksamen i masterkurs SGO4201 om byens struktur og strømninger, og har egentlig ikke tid til å skrive denne bloggposten. Men siden kløen over Kjetil Rolness og hans nesegruse omfavnelse av Human Rights Service, og siden segregering er ett av temaene i masterkurset mitt, må jeg bare få det ut. Derfor denne dissekering».

Denne statusoppdateringen havnet på min Facebook-vegg på søndag. Jeg setter stor pris på at unge studenter leser det jeg skriver, og blir inspirert til å studere kildene nærmere. Ikke minst når de egentlig skal lese til eksamen. Ekstra gledelig er det at ens oppfordringer blir tatt på alvor:

«JEG HAR TATT Kjetil Rolness på ordet. Framfor å spre rundt meg med adjektiver om Human Rights Service har jeg gått til roten av ondet, dvs. rapportene deres. Siden ingen kjenner Oslo bedre enn meg (sic) valgte jeg meg derfor ut en «rapport» som omhandlet Oslo: «HRS 3:14. Segregering, mangfold og integrering ? med fokus på Oslos delbydeler og skolen».

Her vil kanskje leseren merke seg en viss ubeskjedenhet hos kandidaten. Det bør man se stort på. Ungdommelig hybris har sin sjarm.

MEN TIL SAKEN. I sin bloggpost, med den sterke tittelen «Hatet mot fornuften», skriver Fossen at han «ikke vet hvilken sjanger denne «rapporten» befinner seg i». Det er en ærlig sak å bekjenne sin forvirring. Det finnes imidlertid en rekke ledetråder. Rapporten er, som kandidaten har merket seg, utgitt av Human Rights Service, som er en politisk tenketank. Følgelig ville det være naturlig å sammenligne rapporten med tilsvarende publikasjoner fra andre lignende tenketanker, som f.eks. Civita. Dvs. rapporter som er motivert av en politisk agenda, men som også søker å være nøkterne, saklige, fakta- og kildebaserte, slik at de kan etterprøves og kritiseres.

Men det gjør ikke Fossen. Siden han leser mye annen forskning nå, bestemmer han seg for at dette også må være en «forskningsrapport». Og da er det visse kriterier som gjelder: «Forskningsspørsmålene skal defineres, metode skal velges, data skal samles inn, osv». Fossen mener HRS-rapporten ikke gjør dette. Den lever ikke opp til hans egen feilaktig definisjon av hva slags rapport dette er. Han kritiserer en spurv for ikke være en trost.

OG SÅ STEMMER det jo likevel ikke HRS har glemt definisjoner, data, osv. Fossen hevder at «rapporten? snakker om segregering uten å ha snøring på hva segregering er for noe». Men den sier klart og tydelig, helt fra starten, hva den legger i begrepet segregering:

«Er Oslo en delt by, i betydningen at befolkningen med innvandrerbakgrunn og nordmenn bor hver for seg? Og om så er; har det noen betydning? Dette er to spørsmål som de siste årene med jevnlige mellomrom blir diskutert i offentligheten. Men spørsmålene er av helt ulik karakter. For det bør være fullt mulig å gi et rimelig konkret svar på om bosettingsmønsteret i Oslo er av en slik karakter at vi kan snakke om segregering, altså i betydningen geografisk separering av spesifikke populasjonsgrupper innen en større populasjon, eller ikke. Om det derimot har noen betydning, av positiv eller negativ karakter, vil det antakelig være langt vanskeligere å gi noe konkret svar på. Det kommer an på øyet som ser».

Rapporten søker altså dokumentere endringer av befolkningssammesetning i ulike bydeler og deretter vurdere dens konsekvenser. Så kunne vi forvente av student Fossen at han gjorde rede for empirien og diskusjonen, slik at vi selv kunne vurdere om den hadde noe for seg. Men neida. Han linket ikke engang til rapporten, da han postet sin blogg. Fossen var mest oppsatt på å få oss til å skjønne hvilken dum og stinkende trykksak han har fått i hende: «Alle oppstillingene av data er bare en pliktøvelse for å kunne utbasunere sin sjokkartede konklusjon om at flere av Oslos bydeler snart er som Rosengård i Malmø». Siden Fossen slik foregriper sin dom over rapporten, skal jeg gjør det samme med hans bloggpost:

ALLE FOSSENS oppstillinger av påståtte feil og mangler, er bare en pliktøvelse for å kunne utbasunere sin ikke akkurat sjokkartede (tvert imot svært forutsigelige) konklusjon om at HRS-rapporten er et «makkverk», at den «knapt duger som opptenningspapir», at den er «tilgriset av oppgulp».

Oppgulp, intet mindre. Det er her kandidaten misforstår sin store inspirasjonskilde, magister Rolness. Det er vel å bra å «ta meg på ordet» ved å gå til de saklige/faglige delene av HRS. Men det hjelper jo lite om han ikke har fulgt min andre og viktigere oppfordring: Å lese og gjengi materiale publisert av den påståtte «hatfabrikken» HRS med et minstemål av åpenhet, redelighet og velvillighet. Fossen gjør det samme som alle de andre HRS-kritikerne: Han leter etter det verste. Han leker «finn feilen». Men selv ikke den øvelsen gjennomfører han til laud.

HAN NÆRMEST fnyser: «Hvilken datainnsamling har de utført? Absolutt ingen». Så pinlig. Dermed kan vi skylle Brochmann-utvalget og 100 andre NOU-er i dass. Fossen fortsetter: «Da bortsett fra å samle inn 7 tabeller og 19 figurer som er kjent for alle som leser Statistisk Årbok for Oslo kommune og Oslo-speilet». Her har sensor litt problemer med å holde seg alvorlig. Hvor mange lesere har disse publikasjonene? Er det folkelesning. Tenker folk når de ser tabellene: «Jez. Hvor mange ganger må jeg se de stolpene»? Nei. Mange folk vet ikke engang at Norge er landet med høyest innvandring pr. innbygger i Europa (ifølge OECD 2011). Kunnskapsløsheten er stor. Og ingen andre enn HRS gjør mer for å formidle tall og fakta på dette feltet.

Fossen skriver at det vanskelig å få øye på hva slags teori rapporten støtter seg på. Nei, det er ikke vanskelig i det hele tatt. Fordi teoretikerne refereres tydelig til i teksten, med sitater og fotnoter. Fossen mener HRS «låner autoritet» fra Paul Collier, Robert Putnam, Jaap Dronker. Men det er bedre å låne autoritet, enn å skryte på seg autoritet. Student Fossen vet altså mer om enn Oslo enn noen andre, i følge ham selv. I tillegg har han «lest side opp og side ned om sosial kapital og nabolagseffekter». Dermed har han skjønt at dette med integrasjon ikke er så vanskelig: «Når mennesker utsettes for heterogenitet tar det lengre tid å knytte sterke relasjoner. Framfor umiddelbar bonding med likesinnede må de først gå veien om «social bridging» med mennesker som er forskjellige fra seg selv». Litt sosial brobygging, altså. Så har vi et vellykket multietnisk samfunn. Studenten har talt.

FOSSEN SIER at HRS «hopper rett på konklusjonen om at like barn leker best». Nei, det er han selv som hopper over nesten alt som står i rapporten. «Tallene viser at Oslo får flere etniske minoriteter, og hvis det fortsetter vil de bli i flertall i mange bydeler om 20 år. Det vet vi fra før. Men hvorfor dette skal være så problematisk sier «rapporten» intet om». Det er akkurat det rapporten sier noe om. Skal jeg ta Fossen på ordet, betyr altså dette at kandidaten ikke kan eller vil lese. Her dokumenteres det ikke bare grundig at nordmenn flytter ut og innvandrere flytter inn fra bydeler som Groruddalen og Søndre Nordstrand. Det pekes på årsaker, ikke minst knyttet til skolevalg. Og det handler om språk- og verdiproblemer som ikke så lett kan reduseres til rasisme og fremmedfrykt.

Og her er vi ved kjernepunktet. Kandidat Fossen er overhodet ikke interessert i å fortelle hva rapporten faktisk formidler, og at den bruker ulike kilder. Fossen påstår at at de eneste kildene er «to avisartikler der en blond skolejente føler seg mobbet bort fra skolen, og en familie som flytter fordi det er for mange innvandrere i Groruddalen». Hvorfor er han opptatt av å trekke fram akkurat disse avisartiklene? Fordi det kan brukes til å diskrediterte: «Det sier vel noe om den faglige kvaliteten til denne «rapporten» at den bruker avisartikler som sannhetsbevis». Det sier mer om kandidaten at han bruker bare en liten flik av sannheten som bevis.

«SETT MED akademiske forskningsbriller et denne rapporten et makkverk». Sier mannen som ennå ikke har mastergrad. Verre er det at han er blind på det ene øyet, av ren avsky for rapportens opphav. Fossen framstår som en litt kjepphøy og breial avart av den svenske kyklopen, som Knausgård har gitt et strålende signalement av. En person som ikke vil forholde seg til negative utviklingstrekk som bryter med egen identitet og egne forestillinger. «Urbanist» og «bydoktor» Fossen «vet» at byer blir innmari kule, levende, mangfoldige og framgangsrike ved ubegrenset innvandring ? også av folk med lav utdanning. Han har også store historiske kunnskaper:

«Nordmenn har alltid fått moralsk panikk i møte med fremmede. Enhver ansamling av andre farger enn bleke ansiktet fører til statlig innvandringsstopp, forbud mot prostitusjon eller tiggerforbud».

DUMME, DUMME nisselandet! Ja, ja. Fossens egen ensidighet betyr ikke at han ikke også har rett i noe. Rapporten bruker skremmeeksemplet Rosengård alt for lett. Og konklusjonen om innvandringstopp er dum, både faktisk og taktisk. Men rapporten innholder likevel tankevekkende informasjon, og kan leses av mange med utbytte. Den mangler «profesjonaliteten» til f.eks. en Civita-rapport, men fungerer bra i forhold til målgruppen: Beslutningstakere, byråkrater, journalister, det almenne publikum. At en vrangvillig, innvandringsvennlig masterstudent tøffer seg litt, tror jeg HRS statistikk-ansvarlige Rita Karlsen kan leve med. Og i det jeg skriver dette, ser jeg at hun faktisk selv har svart Fossen. Der kan dere selv lese hvordan HRS har vært pådrivere i forhold til SSB og Brochmannutvalget for å få fram viktige tall om innvandring.

Dette innlegget ble først publisert på skribentens blogg - rolness.no

«Fordi Allah sier det»


Prosjekttegning: Imam Ali Moskeen i Nørrebro: www.imamalimoske.dk

 

Av: Nima Zamani

Følgende er ikke en kritikk av muslimer. Det er en kritikk av de fanatiske iranske prestene som bringer skam over islam. De rabiate holdningene og verdiene til den tidligere, nå åndelige, religiøse leder av Iran, Ayatollah Khomeini, må ikke vinne innpass i det danske samfunnet.

Men hans ekstreme tolkninger av Koranen blir allerede videreformidlet ett sted. Det iranske prestestyret har finansiert Imam Ali Moskeen på Nørrebro, hvor Khomeini blir hyllet som forbilde.

Moskeen åpnet sist uke. Den er vakker med sin persiske karakter. Egentlig vil jeg lykkeønske muslimene. Men moskeen er også et symbol på det iranske prestestyret. En styre som misbruker Allahs navn til å rettferdiggjøre steining av kvinner og menn til døde på grunn av seksuelle relasjoner. Et styre som kutter hender av tyver og benekter Holocaust.

Talsmannen for moskeen, Murtaza Al-Shawi, påstår at moskeen ikke har noen som helst tilknytning til det iranske prestestyret. Det er løgn.

I 2009 avslørte Weekendavisen at den daværende iranske ambassadør Nasser Jasbi hadde kjøpt tomten og bygningene der moskeen står. På moskeens hjemmesider ligger der for øvrig en pdf-bok hvor Khomeini hylles. Og moskeen hyller diktatoren ved minnehøytideligheter.

Murtaza ble intervjuet av journalisten Deniz Serinci i mai. Her forklarte han hva han mente om steining som straff for hor:

«Hvis man begår hor og drikker, og hvis man tråkker andre på tærne i offentligheten, så fins det straffer. Det samme som hvis vi her hjemme går på rødt, så er der også straff.»

Moskeens talsmann sammenlikner med andre ord steining med en prikk i førerkortet.

Jeg har vært i debatt med Murtaza på Facebook, hvor han erklærte at hans forbilde er Khomeini.  Da jeg konfronterte ham med at hans forbilde har krenket stort sett alle eksisterende menneskerettigheter, svarte han at «alle kan feile». Det sa moren min også, hvis jeg mistet en liter melk på veien hjem fra butikken som barn.

Er man tilhenger av våre grunnlovsfestede rettigheter kan man ikke forby noen å heie på det iranske prestestyret. Det iranske prestestyret nyter godt av frihetsrettighetene i Danmark. De har rett til å bygge en moske, hvor talsmannen og imamen hyller Khomeini. Man har jo rett til å hylle Hitler også, hvis man vil. Det er demokratiets lodd.

Mine foreldre kjempet for demokrati i Iran, men Ayatollah Khomeini nølte ikke med å henrette enhver som forsøkte å stoppe hans religiøse diktatur, og de måtte flykte i 1985.

Det er viktig at vi bruker vår ytringsfrihet i dag til å peke på de menneskene som har misforstått meningen med islam. Vi skal konfrontere dem på sosiale medier. Og vi vil få se at deres argumentasjonsevner likner på en fireårings. Barnets beste argument er: «Fordi pappa sier det». Murtazas beste argument er «Fordi Allah sier det.»

Tøys om mediemoms

Av Randi S. Øgrey, adm. dir. i Mediebedriftenes Landsforening

Gunnar Stavrum skriver i en kommentar med tittel «Støtter bare nettaviser som stenger og tar betalt», publisert i Nettavisen 8. oktober, at

«Nettavisen mener at lik moms på papiraviser og deres e-aviser er fornuftig. Men forslaget betyr ikke felles nullmoms for mediene. En gratis nyhetstjeneste som Nettavisen må fortsatt betale rundt 15 millioner kroner i moms hvert eneste år.»

Stavrum vet utmerket godt at den momsen det her snakkes om er en avgift forbrukerne betaler, og at når man gir noe bort gratis og åpent er det ingen moms å få fritak for. At Nettavisen betaler moms på annonseinntektene gjør heller ikke Nettavisen til et offer, det samme gjør absolutt alle andre mediebedrifter - og det vet Stavrum. Så jo, det betyr faktisk felles nullmoms på innhold.

Det er heller ikke et særnorsk fenomen med lav moms på aviser. I Europa er det ingen land vi kan sammenligne oss med som ikke har en lavere, som regel svært lav, momssats for trykte aviser. Så er Norge i den gunstige posisjon at EUs mva-direktiv ikke stenger for å innføre momsfritak for (betalt) digitalt innhold. Det vil være til fordel for norsk, redigert innhold, og en logisk videreføring av det som har vært det viktigste mediepolitiske virkemiddelet siden moms ble innført 1.1.1970.

Fritt frem for barneporno?

Av: Inger Zadig, Advokatfullmektig, Advokatfirmaet Elden DA

Vi kan ikke ha et politi som lar overgrepssaker ligge i skuffen i 16 måneder grunnet "manglende ressurser", når de samtidig løper rundt i skogen på jakt etter fredelige sopplukkere.

I august i år registrerte Kripos i løpet av en toukers periode over 1000 unike IP-adresser benyttet til nedlasting av barnepornografi.  VG har i en stor reportasje identifisert 78 slike nedlastere.

Politiet hevder at de ikke har tilstrekkelig med ressurser til å etterforske disse tilfellene.[link]. Samtidig varsles et 2 % kutt i politiets samlede budsjett, ifølge et lekket internt dokument fra Politidirektoratet som Nettavisen.no har fått tilgang til

Dette er en alvorlig trussel mot barns rettssikkerhet, og noe må gjøres med situasjonen. Før vi begynner å snakke om bevilgning av mer penger til politiet, er det nødvendig å ta en titt på hvordan politiet disponerer de ressursene de har til rådighet i dag.

Lørdag 3. oktober kunne Romerikes Blad melde om en kvinne i førtiårene som hadde blitt oppsøkt av politiet i skogen og fått beslaglagt soppkurven sin. Soppen var av type flein, kurven ble konfiskert og damen ble anmeldt for forholdet.

Med andre ord: Mens VG gjorde politiets jobb med å avdekke identiteten til nedlastere av barnepornografi, jaktet politiet på fredelige fleinsopplukkere på Eidsvoll.

Videre kunne Nettavisene søndag kveld melde om en MDG-politiker som nå trekker seg fra alle politiske verv da politiet midt under fredagstacoen trappet opp på døra og pågrep vedkommende for besittelse av 0,5 gram marihuana

Enkelte vil til politiets forsvar påpeke at denne type politiarbeid er langt fra så ressurskrevende som etterforskning av barnepornonettverkene, og at innsatsen i så måte i liten grad går på bekostning av arbeidet mot mer alvorlig kriminalitet.
Denne innvendingen holder ikke vann.

I 2014 ble det anmeldt svimlende 48 100 tilfeller av narkotikaforbrytelser, noe som utgjør hele 20 % av alle anmeldte forbrytelser i Norge i fjor.

Det brukes årlig enorme politiressurser på etterforskning og påtale av narkotikaforbrytelser. I tillegg til politiet og påtalemyndighetens ressursbruk har de siktede som regel krav på offentlig betalt forsvarer, og omlag 1/3 av norske fengselsplasser er fylt med innsatte som primært soner narkotikadom.

All den tid offentlige ressurser er et nullsumspill må det gjøres fornuftige og rettferdige prioriteringer med hensyn til hvilke lovbrudd politiet skal velge å forfølge.
Vi kan ikke ha et politi som lar overgrepssaker ligge i skuffen i 16 måneder grunnet "manglende ressurser", når de samtidig løper rundt i skogen på jakt etter fredelige sopplukkere.

Når det er større sjanse for straffeforfølgelse for å plukke fleinsopp (som er langt mindre skadelig enn det lovlige rusmiddelet alkohol), enn for å laste ned bilder av barn som utsettes for seksuelle overgrep er det noe alvorlig galt med vår rettspleie.

Det er et hån mot barns rettssikkerhet. Det er et hån mot borgernes krav på en fornuftig og rettferdig bruk av våre ressurser. Og det er et hån mot grunnleggende verdier som skadefølgeprinsippet og hensynet til respekt for borgernes rett til privatliv - prinsipper som vi hevder at vår rettsstat er tuftet på.

Den som måtte bli utsatt for straffeforfølgelse grunnet plukking av fleinsopp i norsk utmark kan henvende seg til meg. Jeg tilbyr meg herved å ta saken som forsvarer. Pro bono.

Kosttilskudd, formynderstaten og Høyre

Av Trond Tostrup, tidligere Høyre-politiker

Jeg får lov til å drikke meg i hjel eller røyke meg til døde, men da skal kroppen kun inneholde de vitaminer og mineraler formynderstaten har besluttet.

Legemiddelverket har ønsket og Stortinget har akseptert at kosttilskudd skal regnes som medisin dersom det har terapeutisk virkning.

Sannsynligvis er dette i strid med EØS-avtalen som sikrer fri flyt av varer og tjenester, men med en elegant vri om at f.eks. C-vitaminer og D-vitaminer er legemidler prøver staten og vri seg unna.

Mange importerer vrirksomme vitaminer og mineraler som beviselig ingen eller ørsmå bivirkninger har som f.eks. løs mage ved inntak av for mye c-vitaminer.

Nå vil formynderstaten med Høyres hjelp ha slutt på at norske forbrukere skal lette sine lommebøker for den slags.

Mange kronikere er fortvilet.

Den samme stat tillater medisiner og vaksiner med betydelige og bevislige bivirkninger, men kosttilskudd skal man ha seg frabedt.

Så forsvarer de seg med at den enkelte lege kan søke om unntak fra hovedregelen. Tenk det Hedda.

Nå skal altså leger, helsemyndigheter og tollere igjen bli utsatt for et byråkratisk regelverk som nødvendigvis må føre til flere ansatte i offentlig sektor.

Forstå det, den som kan. Jeg gjør det ikke.

Jeg betaler min skatt og sågar formuesskatt med glede.

Men jeg vil ha meg frabedt at Høyre og Høie skal bestemme hvilke doser med f.eks. D-vitaminer eller magnesium jeg skal innta.

Jeg får  lov til å drikke meg i hjel eller røyke meg til døde, men da skal kroppen kun inneholde de vitaminer og mineraler formynderstaten har besluttet.

Og, dette er det Høyre som står for.

Du tror det ikke før du opplever det, og det er det vi gjør fra og med 1. oktober i år.

For ordens skyld; dette er uten betydning for meg personlig, men betyr meget for folk jeg kjenner.

Dette innlegget ble først publisert på DT.no