hits

oktober 2013

All skatt fra 1,5 millioner nordmenn gr til de som ikke arbeider

Av: Jon Hustad

Teksten er et lite redigert utdrag av frste kapittel i boken Farvel Norge: Velferdsstatens fremtidige kollaps, utgitt p Dreyer.



Hva gikk galt med Norge? Vi fant olje. Hva gikk galt med Spania? De fant gull.

Julaften 1969 fant Norge olje, den strste julegaven i noen nasjons historie, er funnet omtalt som. Frti r senere fikk jeg et brev fra forsikringsselskapet som min arbeidsplass benytter. De kunne fortelle at jeg kom til f 380 000 i ufrepensjon om noe skulle g galt. Hadde jeg vrt offentlig ansatt, ville jeg i tillegg ftt minst 60 000 kroner i barnetillegg p toppen av ufretrygden.

Stortinget har besluttet at enhver som blir ufretrygdet, skal f 66 prosent av sin tidligere inntekt i ufretrygd. Statskassen skal finansiere alt. Ufre skal i tillegg f bedre alderspensjon enn dem som ikke har vrt ufretrygdet. Hvem hadde betalt for ufre-pensjonen min om jeg hadde valgt ta den? Kassadama p Rema 1000, den utslitte vaskekona, industriarbeideren ved rsta Stl-industri, og selvsagt oljearbeideren i Nordsjen.

I oktober 2010 publiserte Organisasjonen for konomisk utvikling og samarbeid, OECD, en statistikk over hvilke land i verden som overfrer mest trygdepenger til folk i arbeidsfr alder. Spania var nummer to. I ly av euroen har spanjolene ftt overfrt enorme summer fra nordeuropeerne, srlig tyskerne, som igjen gjorde at spanjolene kunne skape en falsk konomisk vekst som ble benyttet til velferdstiltak og til finansiere en boligboble.

Historien gjentar seg, frst som tragedie, sa Marx, s som farse.

Spania brukte i 2007, p hyden av den euroskapte konomiske boomen, 4,7 prosent av alle sine inntekter p overfringer til mennesker i arbeidsfr alder som ikke jobbet. 2,7 prosent ble benyttet til ufretrygd og sykepenger, 2 prosent til arbeidsledighets-trygd. I gjennomsnitt brukte OECD-landene 1,8 prosent av brutto-nasjonalproduktet (BNP) p personer i arbeidsfr alder.

OECD-statistikken hadde en suveren vinner: Norge. Ingen land i verden bruker s mye av den samlede verdiskapingen p overfringer til folk i arbeidsfr alder, ingen land i verden har en s stor del av befolkningen p en eller annen diagnose. Norge benyttet 5 prosent av BNP til ufretrygd, attfring, arbeidsavklarings-penger, sykepenger og arbeidsledighetstrygd. Men bare 0,2 prosent gikk til arbeidsledige, 4,8 prosent av OECDs reelt sett hyeste BNP per innbygger, gikk til folk som sier ? reelt eller ikke reelt ? at de har en eller annen lidelse.

Hvilke konsekvenser har disse enorme overfringene fra dem som arbeider til dem som ikke arbeider? n er selvsagt at stadig flere nordmenn oppdager at de ikke trenger arbeide. I 1950 var vi 3,2 millioner mennesker i Norge. I 2010 var vi nesten fem millioner.

De siste 30 rene har vi i tillegg hatt en marsj av kvinner inn i arbeidslivet, srlig i omsorgsyrkene. P toppen kommer en stor innvandring som srlig skjt fart etter at st-Europa kom med i EU. Det samlede antall timer et stadig kende antall nord-menn arbeider per r har likevel knapt gtt opp siden 1950, da vi alts var knapt 2 millioner frre enn n. Frst i 2004, etter -pningen for unge polakker, passerte vi permanent like mange timer arbeidet som i 1950.

La meg bare f gjenta dette: I over femti r arbeidet vi mindre enn de vel tre millioner menneskene som bodde i Norge i 1950.

Summen vi bruker p betale mennesker bort fra arbeidslivet, er vanskelig fatte. I 1865 utgjorde forbruket i regi av offentlig forvaltning 4-5 prosent av samlet offentlig og privat forbruk. I 1935 var andelen steget til 10 prosent, i 1970 til 24 prosent og i 2004 til 33 prosent. I tillegg kommer trygdeveksten. NAV alene forvalter n nr 40 prosent av statsbudsjettet. I ly av den olje-smurte velstandskningen og p grunn av den generelle produktivitetskningen som kapitalismen stort sett alltid gir, har alle Storting vrt i stand til ke utgiftene. Faktum er at nordmenn flest knapt har registrert det som har vrt en godt kamuflert skatte-kning for vanlige borgere. I 1960, under den store sosial-demokraten Einar Gerhardsen, tok staten 26 prosent av BNP i skatter og avgifter. N er over 58 prosent av det vi bruker p fastlandet offentlig.

Det tok bare 20 r ? 1960 til 1980 ? doble skattenivet. Samtidig som staten lnte stort mot fremtidige oljeinntekter, kte skattene tilsvarende. Realkonomien tlte ikke utgiftsveksten, og vi fikk massiv inflasjon, som igjen bde la beslag p vanlige folks sparepenger og kamuflerte skattekningene. Vi kom oss aldri ut av problemene som disse rene skapte. Blir mange nok mennesker gjort avhengige av staten, har stadig flere interesse av ta fra dem som ikke er avhengige av staten. De som har, de som arbeider, de som sparer, kunne ikke gjre annet enn akseptere utviklingen. De utgjorde og utgjr et stadig mindre mindretall.

Tallene er tydelige. I 2010 mottok 717 952 personer sykepenger, sosialhjelp, ufretrygd, attfring og arbeidsledighetstrygd i Norge. Nr 40 prosent gr av med ufretrygd fr de nr den offisielle pensjonsalderen. Bare 14 prosent sto i 2008 i arbeid til den da offisielle aldersgrensen for pensjon p 67 r. I 2013 ble det alene satt av 136 milliarder til syke, ufre og de som er p attfring, arbeidsavklaringspenger og rehabilitering p statsbudsjettet. All inntektsskatt fra 1,5 millioner norske skattebetalere gr med p betale for dem som ikke arbeider.

Listen over folk som lever av penger fra staten, kan gjres mye lengre. Under den rdgrnne regjeringen kte antall ansatte i offentlig sektor med 94 000 personer fra 2005 til andre kvartal i 2010, tallene gikk opp fra 702 100 til 795 800. Dette tilsvarer en king p 13 prosent. I 1970 var det 280 000 ansatte i offentlig sektor, da arbeidet 433 000 i konkurranseutsatt sektor. N arbeider om lag 350 000 i konkurranseutsatt sektor.

Vi kan ta et kjapt regnestykke. 1. januar 2011 var det 3 millioner mennesker mellom 20 og 66 r i Norge. Litt over 75 prosent av disse er registrert som sysselsatte, riktig nok er rundt 7 prosent av disse til en hver tid sykmeldte, men det ignorerer vi her. Det vil si at den aktive arbeidsstyrken i Norge er p vel 2,3 millioner. Av disse arbeider omtrent 800 000 i offentlig sektor. Da har vi igjen 1,5 millioner i privat sektor. P toppen kommer de som er trygdede i arbeidsfr alder. Med andre ord: Omtrent halvparten av dem som er i arbeidsfr alder her til lands, blir understttet direkte av det offentlige.

Men som vi vet, det stopper ikke her. Bndene blir subsidiert, den kraftkrevende industrien blir subsidiert, rederne og sjfolkene blir subsidiert, folk i distriktene blir subsidiert, slike som meg blir subsidiert, bde nr jeg skriver bker og nr jeg skriver artikler, listen kan gjres nr uendelig. I tillegg kommer pensjonistene.

En stor majoritet av dem som har stemmerett her til lands, har isolert sett ingen egeninteresse av stoppe veksten i offentlige budsjetter. Vi er alle innsauset i og av staten. S sent som i 1957 var alderspensjon behovsprvd. Da allmenn alderspensjon ble innfrt ret etter, nektet mange ta i mot denne. Disse nsket greie seg selv. F om noen kan i dag se for seg et liv uten statlige overfringer.

Overfringen fra dem som arbeider til dem som ikke gjr det, har en annen konsekvens. Norge opplever noe som knapt andre land i Europa opplever: stor befolkningsvekst. De fem siste rene har Norge vrt det fremste innvandringslandet innenfor OECD-systemet. Siden vi ikke har konomiske kriser og siden vi benytter stadig mer oljepenger, etterspr vi stadig mer av alt, men srlig etterspr vi tjenester. Mange, kanskje alle disse -tjenestene ? restaurant, butikk, omsorg, transport ? kunne mange av dem som studerer og er p trygd, ha gitt oss. Men det gjr de alts ikke.

Hvis vi ikke skjrer i bruken av oljepenger og i de offentlige trygdebudsjettene, vil vi i rene fremover f et enda strre opplevd behov for arbeidskraft, srlig ufaglrt. Den arbeidskraften vil, som den har gjort i de seneste rene, komme fra andre europeiske land. I 1990 tok vi i mot omtrent 1000 registrerte arbeidsinnvandrere. I 2012 40 000 bare fra ES. I tillegg kommer alle de uregistrerte, familieinnvandrerne, flyktningene og asylskerne.

Fra fr har innvandrerne fra den tredje verden i gjennomsnitt en mye hyere ufrerate enn etniske nordmenn, som igjen har den hyeste ufreraten i verden. N har vi ftt steuropeerne i tillegg. Gjennom 2008 ble antallet polakker som mottok trygd i Norge femdoblet. En person som har arbeidet tre mneder i Europa for s komme til Norge, har etter tre dager med lnnet arbeid her rett til sykepenger fra Norge i ett r.

Karusellen kommer til g raskere og raskere noen r til. Vi fr ikke store kriser p en stund enn, den falske konomiske veksten kommer til fortsette, flere blir trygdet, som gjr at vi m importere flere, som igjen blir trygdet, som igjen gjr at vi m importere enda flere. Til slutt, om fem, 10, 20 eller 30 r, ingen kan gi det eksakte rstallet nr oljekassa er tom eller prisene p olje og gass har gtt sterkt ned, da m vi gjre noe. Da kommer vi til sprre oss: Hvorfor gjorde vi ikke noe mens vi fortsatt hadde tid? Da vil vi har forsttt det spanjolene til slutt forstod for 400 r siden. Oljen, pengene, eller gullet om du vil, har gjort oss alle fattigere.