hits

september 2016

Ytringsfrihet til besvær



Av Æsæl S. Manouchehri, formannskapsmedlem Lillesand Høyre

Vi mennesker besitter en umistelig rett til ytringsfrihet. En åpen debatt med tilgang til fakta og et bredt spekter av ulike tolkninger er grunnleggende for demokratiet. Et demokratisk samfunn må ha en høy toleranse for uenighet om politiske, moralske og personlige meninger. tolkningene er i mot deres egne politiske, moralske eller personlige syn.

Samtidig opplever vi stadig å høre krav om at ytringsfriheten ikke må misbrukes, og at den kun skal og bør garanteres og beskyttes når den brukes for samfunnets beste. Provokasjoner eller hån. mot andres verdier og tro fortjener ikke den samme beskyttelse. I virkeligheten har provokasjon og ydmykelse av andres verdier gjennom historien vært det som har ført til fremskritt og økt frihet . I Vesten og andre steder i verden.

Vi må tørre å stille oss selv spørsmålet hvordan henger «det felles beste» og de «felles rettigheter» sammen med FN-konvensjonens bestemmelser om ytringsfrihetens grenser. Er det en forutsetning for ytringer at for å kunne gjøre krav på lovens beskyttelse skal man fremme rettferdighet og det felles beste og i så fall hvem er det som definerer dette? Det vil her forekomme forskjellige holdninger og meninger på tvers av grensene.

Sannheten er at ingen av disse begrepene inngår i FNs konvensjon om politiske og sivile rettigheter, i konvensjonen om rasisme eller internasjonal lov om menneskerettighetene. Og hvis vi i likhet med generalsekretæren Ban Ki-Moon holder kritikk av andres verdier som rettesnor for hva som kan sies eller ikke, er det ikke stort man kan ytre i denne verden. Dette er nettopp en taktikk og språk diktatorer bruker for å kneble alle kritiske røster. Dette ser vi blant annet eksempler på fra Iran.

Etter terrorangrepet mot Charlie Hebdo har selvsensuren i store deler av den vestlige verden blitt ytterligere forsterket når det gjelder debatten om islam. Det skyldes til dels av frykt for eget liv og på den andre siden ubehaget det fører med seg å konfrontere et så følsomt emne.

Når vi angriper islamismen enten med satire eller med ord, forsvarer vi til gjengjeld muslimer som likeverdige borgere, som først og fremst er nordmenn, altså borgere i ett land bygget på verdslige prinsipper og på likhet for loven.

Selv om mange mener at hvis man kritiserer religionen, angriper man samtidig de troende, men det er ikke tilfelle. Islamismen stiller politiske krav, så den er noe mer enn bare religion. Dette er lettere å forstå i de landene der islamismen er mer utbredt.

Fritenkere i den muslimske verden støtter disse røstene og gir klar beskjed tilbake at det er nettopp sekularisme, et verdslig politisk system som sikrer religionsfriheten. Det er det som garanterer at ingen religion kan stille egne politiske krav. Det er ikke tilfeldig at nettopp de landene hvor religionen har politisk makt at religiøse mindretall blir fratatt sine rettigheter og utsettes for forfølgelse.

Det er naivt å tro at fanatikere vil falle til ro om vi bøyer av. Om enn bare litt. Det vil være som å mate en løve med hestekjøtt i den tro at løven dermed vil slutte med å gå på jakt etter andre dyr.

Vi må aldri godta at ytringsfrihetens grenser skal bestemmes  av sinte folkemengder og terrorister. Det gjelder også kravene om nye lover som kriminaliserer kritikk mot religiøse følelser og symboler, spesielt den stilltiende internaliseringen av grensene som intimidering, trusler og vold medfører.

Tidenes kollektivsatsing i Oslo

Oslopakke 3-samarbeidet

Av: Lan Marie Berg, byråd for miljø og samferdsel

Det grønne skiftet i Oslo-transporten er i full gang. Neste år legger byrådet opp til å gjøre det enda enklere å la bilen stå, gjennom en kraftig satsing på flere kollektivavganger og flere sykkelveier. Mens antall reisende i kollektivtransporten i den forrige bystyreperioden økte med i snitt 3,6 % per år, planlegger vi til neste år for en passasjervekst på hele 10 % til neste år med budsjettet som ble lagt frem denne uka.  

Når Gunnar Stavrum beskriver De Grønnes første egne Oslobudsjett som en ?kattepine? for partiet, er dette derfor en omtale jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg er svært stolt av å ha lagt frem et budsjett som setter en ny kurs for hovedstaden. Tilbudet til de reisende utvides kraftig med flere og hyppigere avganger for buss, trikk og t-bane. I budsjettet foreslår vi å øke kollektivbevilgningene i 2017 med 79,5 mill. kr, som er mer enn økningen i hele forrige bystyreperiode. De økte driftsmidlene gir dessuten rom for å fase inn utslippsfrie busser, slik at de første elbussene vil rulle på Oslos veier i 2017.

I tillegg til dette har byrådet takket være knallharde prioriteringer i Oslopakke 3-forhandlingene før sommeren sikret en historisk opptrapping av investeringer i kollektivtransporten. Bare de neste fire årene har vi sikret mer enn en dobling av investeringene i t-bane og trikk i Oslo, fra 1,9 mrd. kr til hele 4,9 mrd. kr. Det gjør at vi kan sette i gang med bygging av nytt signalanlegg på t-banen, Fornebubanen, kjøpe inn nye trikker, og ha fullt trøkk videre på ny sentrumstunnel på t-banen og utvidelser av trikkenettet. Det vil gjøre at vi i årene som kommer vil kunne utvide kollektivtilbudet enda mer.

Veien mot å gjøre Oslo til en sykkelby fortsetter. Utbygging av åtte byruter for sykkel er i full gang. I år ligger vi an til å tredoble utbyggingstakten sammenliknet med i fjor, og åpner mer enn 10 km nye sykkeveier og sykkelfelt. Målet vårt er å bygge 60 km med sykkelvei, sykkelfelt og bilfrie gater før neste kommunevalg.

Samtidig Stavrum har rett i at billettprisene vil øke noe fra neste år, som en følge av Oslopakke 3-forhandlingene. De Grønne og Venstre kjempet hardest mot dette, mens Høyre sto steilt på at de kollektivreisende også måtte bidra dersom de skulle akseptere høyere bompenger.

I forhandlinger må man som kjent gi og ta, og vi måtte til slutt gi oss på en viss økning i kollektivprisene. Det mener jeg var en helt riktig vurdering, fordi avtalen totalt sett ble historisk bra. Vi fikk sikret 50 milliarder mer til kollektiv og sykkelveier de neste 20 årene enn det det var før byrådsskiftet, og fikk Akershus og Oslo Høyre med på et mål om å redusere biltrafikken. Vi får ny T-banetunnel i Oslo, T-bane til Fornebu og til Nedre Romerike, nytt signalanlegg til T-banen, raskere avganger på alle linjer, nye trikkelinjer, og får fullført sykkelveinettet som Oslo har ventet på siden 70-tallet. Det er liten tvil om at kollektivreisende, gående og syklende kommer best ut av Oslopakke 3-avtalen.

185 mennesker dør hvert år for tidlig i Oslo av luftforurensing. Sånn kan vi ikke ha det. Derfor legger byrådet til rette for at mange flere kan reise kollektivt, sykle og gå, og for mer liv i byen. Vi sikrer store fordeler for de som velger å kjøre elbiler og utslippsfrie kjøretøy, samtidig som det skal bli dyrere å kjøre fossilbil og biltrafikken totalt sett skal reduseres.

Stavrum har helt rett i at folk må ha gode og attraktive alternativer til bilen. Med å finansiere en historisk vekst i kollektivreiser til neste år, mer enn dobling av kollektivinvesteringene, og full fart i bygging av nye sykkelveier, viser byrådet med sitt budsjettforslag hvordan et grønt skifte ser ut i praksis.

 

Rett til å dø, når vi dør

Av Kathrine Lilleør, dansk songeprest og blogger

Min mormor ble forsøkt gjenopplivet, selv om hun var død. Fra hun falt om i min mors armer til ambulansen ristet av de støt man sendte gjennom hennes stille gamle hjerte, hadde det gått 20 minutter. 89 år. Død i eget hjem den 4. mai, hvor man i skinnet fra stearinlysene rev henne ut av sengen, ned på en båre, ut i en ambulanse. Selv om det ikke var sannsynlig at hun skulle våkne igjen. Hvordan kunne det skje? Svaret er enkelt: hjemmehjelpen fulgte bare reglene. Ringte til ambulansen, før de ringte til min mor. Ambulansefolkene kom inn døren i minuttene etter at min mormor trakk sitt siste sukk, men det hindret dem ikke å kreve at hennes avsjelede legeme ble lagt på båre, båret hun av sitt hjem og på vei mot sykehuset ble gjennomristet av elektriske støt. 

Vi kan ikke å dø, ikke engang når vi gjerne vil. Etisk Råd jobber med en rapport om «Etik ved livets afslutning». Takk for det. Så livredd for døden er helsevesenet at den hardhendte gjenopplivingen ved min mormors død ikke er et enkelttilfelle. Tvertimot. Urgamle mennesker på pleiehjem landet rundt skal forsøkes gjenopplivet, hvis de uten forvarsel får hjertestans. En død de fleste drømmer om, men hvis den rammer, skal det tililende helsepersonalet gjenopplive for enhver pris. «Usømmelig omgang med lik» har en akuttlege kalt den praksisen, at Alarmcentralen oppfordrer pleiepersonale på pleiehjem til å starte hjertemassasje og bruke hjertestarter, selv om pasienten har begynnende dødsstivhet.

Les også: - Dette handler om å la oss få dø av noe

Ingen kan nekte å bli gjenopplivet. Ledelsen for Patientsikkerhed (organisasjon som skal styrke pasienters sikkerhet i Danmark) opplyser at helsepersonell har plikt til å forsøke gjenoppliving, med mindre en lege har skrevet i journalen at gjenoppliving frarådes.Det kan legen først gjøre når man har hatt en konsultasjon. Men hvis personens helsemessige og behandlingsmessige tilstand endres frafaller beslutningen og man må snakke med legen på nytt. Et livstestamente gir ikke sikkerhet for at man kan få dø i fred. Vi har med andre ord ingen rettsgaranti for at helsepersonell skal anerkjenne at man ikke vil gjenopplives, selv om de vet at det er det man ønsker. 

Min mormors død som ellers var vakker, har etterlatt oss med varige mén. Å ta sine siste drag med luft i sin datters armer, er jeg ikke i tvil om at min mormor var glad for å gjøre. Men hele etterspillet med ambulansefolk, gjenopplivingsforsøk og familiens samling rundt en sykehusseng, stjal den siste avskjeden fra oss. Der vi ellers hadde samlet oss i hennes stue, grått, sunget og lagt blomster ved hennes side, var vi nå henvist til sykehusets kliniske rammer. I tillegg kommer tvilen som aldri slipper: Våknet hun kortvarig opp igjen, da de sendte støt gjennom henne? Uten at vi var rundt henne, med ville smerter og ute av stand til å forstå eller si noe?

Jeg vet at det er mange som har lignende historier. Fortell om dem. Slike historier kan ikke unngå å gjøre inntrykk på dem som skal lage de nye reglene. Livsviktige regler. Så vi, som ønsker å dø, når vi dør, forblir døde. I armene på dem vi elsker. 

Bloggen ble først publisert hos Berlingske og er oversatt etter avtale med forfatteren. 

Innlegget handler om danske forhold og gjenspeiler ikke nødvendigvis norsk praksis. 

Jeg er læreren som har gitt opp


Av Per Kedland, tidligere lærer i videregående skole.

Innlegget er først publisert hos Svenska Dagbladet og er oversatt av Nettavisen etter avtale med Kedland. 

I 30 år har jeg jobbet som lærer på videregående for yrkesfag, men i sommer ga jeg opp. Nå vil jeg forklare hvorfor. 

Jeg skulle som vanlig ta imot nye førsteklasselever i august. Når elevene begynner på videregående er de fleste vant til å gå inn og ut av klasserommet midt i timen uten å spørre læreren, prate i telefon, forstyrre og krangle med læreren og andre, surfe på telefonen, ta pause etter 35 minutter med mer. Å gjøre lekser er de ikke vant til. En annen historie er forkunnskapene. 

Når jeg begynte for 30 år siden var det veldig uvanlig at elevene ikke kunne de fire regnemetodene addisjon, subtraksjon, divisjon og multiplikasjon. Det samme med enkle ligninger og prosentregning. Ett par bukser koster 500, buksenes pris øker med ti prosent, hva blir den nye prisen?

Til og med leseforståelsen har blitt mye dårligere, mange elever har problemer med å lese en instruksjon. Hvordan er det tenkt at en tekniker kan gå videre ut i arbeidslivet når han eller hun har problemer med å lese en manual? Hvordan er det overhodet mulig at majoriteten av elevene i en normal klasse på videregående ikke klarer den enkleste matematikken og har problemer med å lese?

Om man leker bort halve timen, noe som er normalt i mange klasserom i Sverige, er det ikke rart at det påvirker innlæringen. Ikke blir det bedre av at mange lærere, for å orke, gir elevene eget arbeide eller pause i timen.

Les også: Fotballtrening viktigere enn lekser? Jeg er lærer og er enig!

Nå handler det ikke bare om grunnskolen - til og med videregående har store feil, høyskolene klager på samme måten, mange elever har ikke grunnkunnskapen for å kunne fortsette. Til og med arbeidsgivere klager på dårlig kunnskap og lav sosial kompetanse. Å gjøre som sjefen sier er fremmed for mange når de kommer ut i praksis eller jobb. Skal elevene til og med her ha pause etter en halv time?

Den sosiale kompetansen har også blitt dårligere med årene. Jeg har alltid som lærer hatt god kontakt med foreldrene. Tidligere når jeg ringte hjem ved disiplinproblemer fikk jeg støtte av foreldrene, i dag møtes jeg ofte med mangel på forståelse. Når man irettesetter nye elever får man et blikk som avslører at de ikke er vant til å bli tilsnakket. Det er et enormt sløseri med tid i den svenske skolen på grunn av alle disiplinproblemene. 

En stor forklaring på problemet i skolen er den svenske modellen som går ut på å ikke stille krav, det skal ikke skje noe når man gjør feil, pakk det inn i bomull. I den svenske modellen er ideologien viktigere enn resultatet og det er ikke bare politikerne som kan lastes for dette, men også foreldrene, lærerne og skoleledere driver den videre. Lærere som fortsatt tror på den svenske modellen forklarer dårlige Pisa-resultat med at de vanskelige spørsmålene kommer først. Spiller det noen rolle hvilken rekkefølge spørsmålene kommer i om man har kunnskap? Hva går det ut på, hvorfor insistere på noe som er feil? Hvordan skal man kunne løse et problem som man ikke vil erkjenne? Hvorfor er ikke det viktigste elevenes fremtid?

Nytt karaktersystem har ikke hjulpet, den nye videregående har heller ikke hjulpet og eventuelle nye reformer fil heller ikke hjelpe, det sitter i veggene. Det eneste som kan hjelpe er å begynne å stille krav, droppe den svenske modellen og sette rettferdige karakterer. På videregående er det åpenbart at mange elever ikke har dekning for sine grunnskolekarakterer, da deres forkunnskap er på et alt for lavt nivå.

Les også: Elevene må kopiere skolebøker for hånd

Andelen som ikke er kompetent nok til videregående øker. At det i denne stillingen innføres rettferdige karakterer vil bety en drastisk økning i elever som ikke kvalifiserer til videregående. Det finnes skoler som bestemmer lærerlønningene etter hvilke karakterer lærerne har gitt elevene. Lærere som jobber profesjonelt og følger Skoleverkets karakterkriterier får dårligere lønn på visse skoler, det er til ulempe fpr læreren som setter rettferdige lave karakterer og enda verre strykkarakter. Kan det bli noe annet enn karakterinflasjon med et slikt system? Å sette godkjent karakter på en elev på stryknivå føles bra der og da og er bra for skolens karakterstatistikk, men det er å lure eleven.

Innlegget fortsetter under bldet. 

Solna Gymnasium hvor Kedland tidligere jobbet som lærer

Min grunninnstilling har alltid vært at alle elever er like mye verdt, alle har rett til et stille klasserom for å kunne lære seg så mye som mulig. Derfor brukte jeg alltid mye tid, spesielt i begynnelsen når de kom fra grunnskolen, for å få ro og orden i klasserommet. Noe som alle elevene i klassen og jeg hadde glede av de påfølgende tre årene. Men det kostet ettersom elevene ikke var vant til ro og orden. Jeg brukte følgende: Vannlig men bestemt - stille krav, gi skryt, kombinert med god kunnskap i fagene, noe som alltid fungerte. Elevene fikk en fremtid og jobb ettersom de hadde kunnskap og sosial kompetanse, dette gjaldt også elever med ulike diagnoser. det beste for elever med diagnoser som for eksempel ADHD, er nemlig studiero. Noe som lærere og skoleledere som tviholder på den svenske modellen tydeligvis ikke vil innrømme - selv om de er gode til å snakke om disse elevene.

Søk: Her er de beste barneskolene i landet

Men å opdra nye elever orker jeg ikke, jeg gir opp. Jeg ble drapstruet av en elev forrige semester når jeg brukte skolens ordensregler. Det gjorde at begeret flommet over og jeg sa opp. Noen kollegaer støttet meg, andre reagerte med oppgitthet. Rektor oppførte seg profesjonelt i forhold til lover og regler som finnes, men elevene fortsatte å herje og ødelegge for andre skolen. Læreren slutter - svenske modellen.

Vi skal ikke glemme alle de elevene som går på skolen for å lære og få en fremtid, foreldre som er engasjert, lærere som gjør en bra jobb, kompetent skoleledelse. Dessverre begynner det ¨bli for få av dem, ødelagt av den svenske modellen. Hvordan ser fremtiden ut for svensk skole? Dessverre er jeg pessimist ettersom det handler om ideologi og det er behagelig for mange når det ikke stilles krav. 

Innlegget er først publisert hos Svenska Dagbladet og er oversatt av Nettavisen etter avtale med Kedland. 

På tide å modernisere arbeidet med medarbeider-samtalene?

 

bored
Licensed from: zittto / yayimages.com

Av Sissel Torvund Nyheim og Rune Semundseth, Businessmastering AS

«Se for deg en festtale der øverste leder omtaler medarbeideren som virksomhetens viktigste ressurs. Se for deg at den samme virksomheten, som ikke lykkes med forankring og gjennomføring, overhodet ikke lykkes med strategiske samtaler, herunder medarbeidersamtalen. Hva gjør det med relasjonen mellom leder og medarbeider når nettopp denne samtalen blir et pliktløp på slutten av året, der målet primært er å krysse av for gjennomført samtale.

Medarbeidersamtalen er trolig ett av de mest forsømte leder-verktøyene i norsk arbeidsliv. Erfaringer fra mer enn 350 norske små og store norske virksomheter avdekker store behov for endring. Svært mange av disse virksomhetene hadde i utgangspunktet implementert dette verktøyet med helt fundamentale svakheter. De vanligste feilene kan etter vår erfaring knyttes til manglende forankring eller forståelse. Felles for disse organisasjonene er at de ikke har skapt verktøyet sammen. De hadde enten funnet en skjemamal på nettet, fått utlevert et papirbasert ferdigskjema eller en elektronisk variant fra HR-avdelingen, ofte knyttet til måling av KPI-er, eller som en siste kategori, ingen fokus overhodet. Nevnte forhold er grunnleggende uheldig og gir en svak start på et utrolig viktig arbeid. Ledere og medarbeidere må skape dette instrumentet sammen, og det kan aldeles ikke outsources. Det tilhører linjeledelsen.

Medarbeidersamtalen er en mulighet til å skape tilhørighet, til å legge grunnlaget for mestring og til å skape mening i arbeidet. Dette er en samtale som bør omhandle de viktigste relasjonelle avklaringene, kompetanseutvikling, rolleklarhet og hva som bidrar til motivasjon.

Innlegget fortsetter under bildet. 

Sissel Torvund Nyheim og Rune Semundseth,

Hva er da grunnen til at samtalen ofte bærer mer preg av å være mer et pliktløp, enn en enestående mulighet til å utvikle talenter, utvikle rett kompetanse, gi medarbeideren muligheten til å se nettopp sin rolle i organisasjonen og bygge nære og gjensidig relasjoner mellom leder og medarbeider? Og hva er grunnen til at samtalene sjelden eller i liten grad følges opp? Finnes det metoder og «beste praksis» som kan bidra til at denne samtalen virker stimulerende på både leder og medarbeider og at disse holder seg til hensikten? Denne samtalen er ingen lønnssamtale, den er ingen kosesamtale, den er ikke hvilken som helst samtale. Medarbeidersamtalen er en strategisk samtale men med et relasjonelt tilsnitt. Den er strukturert, planlagt og tilbakevendende og handler om motivasjon og mestring - årlig eller halvårlig - mellom leder og medarbeider, om deres felles arbeidssituasjon.

Ledelse handler om å skape oppslutning. Ledelse handler om å skape mening om å angi retning. Når leder og medarbeider deler lederskapet (medarbeiderskap), er lederskapet på sitt sterkeste. Det er grunn til å hevde at kvaliteten på dette arbeidet er høyest varierende med varierende fokus. Men det er i de grunnleggende fasene med forankring og forståelse og i avsluttende faser med oppfølging, at det syndes som mest. Dagens verktøykasse har gått ut på dato. Inviter heller medarbeideren inn på arenaen, planlegg samtalen sammen, finn de viktigste temaene sammen og fokuser på det som er det viktige limet i organisasjonen: mennesket, relasjonen og den gode samtalen.

Et moderne bedriftsliv med et stort mangfold og hyppige endringer, tvinger frem behovene for endret ledelsesformer med moderne og tilpassede konsepter. Å bruke foreldede verktøy og metoder inn i moderne organisasjonsutvikling er lite fremtidsrettet og en stor tankevekker. Og når vi tenker oss om - både medarbeidere og ledere fortjener bedre enn det kjedelige ritualet som i altfor mange år har fortonet seg som et pliktløp!

Med et samfunn i stadig endring stiller dette krav til organisasjoner om rask tilpasning. Dette betinger nye og moderne ledelseskonsepter og lederstiler med moderniserte verktøy og metoder for å tilrettelegge for medarbeideres trivsel, effektive arbeidsprosesser og effektive organisasjoner. Medarbeidersamtalen skal bidra til å operasjonalisere strategien og få hver enkelt til å se sitt eget bidrag i helheten.

Medarbeidersamtalen 2.0. blåser nytt liv inn i dette viktige lederverktøyet, og er med sin fokus på gjensidighet og involvering, en radikalt ny måte å tenke og handle på.  Ved sin fokus på dialog, tillit og gjensidighet mellom leder og medarbeider, blir medarbeideren invitert på banen og det legges grunnlaget for en ny ledelsesform med medarbeiderskap og medledelse i sentrum. Nye tider krever noen nye grep, moderne grep som i større grad involverer medarbeider både før, under og etter samtalen. Medarbeidersamtalen 2.0 tilbyr praktiske verktøy og metoder for å implementere et klart bedre opplegg for dette viktige arbeidet.

Norge - klimamusa som brøler

Av Knut Rellsmo, «klimerealist»
Flyseteavgiften og økt bomavgift er ren symbolikk uten betydning og ren svindel med klima som alibi.
Menneskeskapt CO2 utgjør bare 0,12 prosent av samtlige klimagasser og av dette bidrar Norge med 0,0009 prosent relatert til folketallet.


Vedens ti største flyplasser har nær 800 millioner passasjerer og all flytrafikk teller 7,2 milliarder med en årlig vekst på ca 7 prosent. Oslo lufthavn har p.t. 25 millioner passasjerer som utgjør 0,3 prosent av verdens flytrafikk og en chartertur mindre pr. år er verken merkbart eller målbart.


Menneskeskapt CO2 utgjør 3,2 prosent da naturen selv står for de øvrige 96,8 prosent. Flytrafikk står for 2 prosent av av de 3,2 prosentene menneskeskapte, det vil si 0,06 prosent av all menneskeskapt CO2. Verdens bilpark er mer enn 1 milliard biler, i Norge 2,5 millioner eller ca. 0,15 prosent og fanatiske klimapolitikere påstår faktisk at 50 øre mer på literen påvirker klimaet?

Les også: Norske klimamål: Til skade eller gagn?


Ca. 30 byer i verden har større innbyggertall enn hele Norges befolkning og Norge er nede på en 15.plass som oljeleverandør. Norge er i ferd med å gro igjen med en skogtilvekst på 25 millioner kubikkmeter pr. år som utligner hele 60 prosent av hele nasjonens CO2-utslipp. Lille Norge har av en eller annen merkelig grunn satt seg i førersetet for å stabilisere og kontrollere jordas klima. Et klima som faktisk er påvirket av et titalls faktorer hvorav vanndamp med sine 95 prosent er den helt dominerende klimagassen og som muliggjør vår eksistens på Moder Jord.

Innlegget fortsetter under bildet. 

Oslo 20130124.Oversiktsbilde over Oslo torsdag. Kaldt vær og forurensing fører til at luft presses ned over bygryta.Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix
Foto: Vegard Grøtt/NTB Scanpix


Klimaet er et fullstendig kaotisk system uegnet for matematiske modeller og derfor har klimapanelets prognoser bommet med opptil 580 prosent. Klimaprognosene kan ikke en gang forklare klimaet bakover i tid! Vi lever i geo-tidsalder Holocen, egentlig en av de fineste og mest stabile perioder i Jordas historie da det var mye mer dramatiske endringer før menneskene gjorde sitt inntog. I steinalderen var faktisk temperaturen 2-3 grader høyere og over FNs «faregrense» med furuskog på vidda og varmekjære planter som har kollapset fordi vi i dag har det for kaldt.  Ikke kjørte steinalderfolket SUVer heller.

Les også: Klimakampen: 18 år med fiasko er nok

Klimapanelets store hodepine er Antarktis med hele 90 prosent av all is på jorda og som nå har svært mye is. Operaen i Oslo, faktisk bygget i vannkanten, ligger følgelig trygt uten havstigning, da den i steinalderen måtte bli lagt til Hamar med 220 meter høyere havnivå.
Norges utslipp er ca. 0,01 prosent av den naturlige CO2-utveksling mellom hav og luft. Naturen er den helt dominerende produsenten av CO2 med et bidrag på 96,8 prosent og uten CO2 hadde planteliv og matproduksjon kollapset da, CO2 er helt avgjørende for all plantevekst og matproduksjon. En halvering av dagens CO2-nivå ville ført til en reduksjon av planteliv og matproduksjon med rundt 40 prosent og omfattende hungersnød.

Les også: Hvem krysser av for flest klimatiltak?


Våre egentlige problemer er en eksplosiv befolkningsvekst med 220.000 nye verdensborgere i døgnet, miljøgifter, destruksjon av arter og natur, begrensede ressurser med mer. Siste sprøe forslag fra MDG-ere er å kutte kjøttforbruket, men bare India har 200 millioner kuer og 280 millioner bøfler, så om nordmenn unisont blir vegetarianere så har det ingen betydning. Heller ikke på matforsyning da det i dag produseres mat for 12 milliarder mennesker som enkelt kan økes, hvorav mat for 5 milliarder sløses, destrueres og kastes. Bare i Norge kastes 250 millioner kg mat.


Norske kunnskapsløse folkevalgte er som vanlig opptatt av symbolikk, internasjonal positiv PR og vil gladelig tømme våre lommebøker for å temme og kontrollere klimaet for første gang i jordas milliarder av år. Et håpløst og spinnvilt eksperiment som ikke vil fungere.

Kilder: NIPPC, WUWT, Friends of Science, GWPF, No Frakking Consensus, No Tricks Zone, Bøkene: Klima,vitskap og politikk av Per Engene/Biolog og Klima, is og forskerfeil av Per J Langerud.

La folk øke sin pensjon

Av Erlend Wiborg (FrP), stortingsrepresentant og arbeids- og sosialpolitisk talsmann

En fersk undersøkelse Opinion har utført på oppdrag fra KLP viser at det er stor forskjell på hva folk mener de bør ha i alderspensjon og hva de faktisk vil få. Faktisk er det over halvparten som mener de bør ha 70 prosent av sin sluttlønn som pensjon. Så høy pensjon er for de aller fleste helt urealistisk med dagens system, med mindre man da sparer selv. Dessverre valgte samtlige partier med unntak av FrP å inngå et pensjonsforlik i 2011 der formålet var å kutte pensjonen til folk flest. FrP ønsker å rette opp urettferdigheten i pensjonsforliket, men så langt har vi ikke klart å snu de øvrige partiene vi er avhengige av for å skape et flertall.

 

Da det er et stort sprik mellom folks forventninger til fremtidig pensjon og hva de faktisk vil få, bør vi legge til rette for at de som ønsker det lettere kan spare opp til høyere pensjon på egenhånd. FrP vil derfor innføre insentiver som gjør dette lettere og mer effektivt.

 

Den største mangelen i dagens pensjonssystem er at det er få eller for små fordeler for den enkelte til å spare selv. Regjeringen skriver i Sundvoldenerklæringen at det er viktig å stimulere til privat pensjonssparing.

 

Fremskrittspartiet ønsker en ny og bedre ordning for skattefradrag for egen pensjonssparing, slik at de kan sikre seg en trygg alderdom.

 

Mitt forslag er at det gis skattefradrag for individuell pensjonssparing. Skattefradraget bør være stort, slik at det monner. Det bør også innrettes slik at spesielt unge folk ser nytten i å spare til egen alderdom, og at de får god gevinst allerede fra første krone spart.

Les også: Har de glemt løftet til private pensjonister?

Men kanskje det viktigste ved en slik ordning er at den sørger for at folk sparer til egen pensjon, istedenfor å sette pengene i uproduktive investeringer eller forbruk.

 

FrP har programfestet at årlig innskudd inntil folketrygdens grunnbeløp (1 G) skal være skattefritt. I 2016 er det 92.576 kroner, eller med andre ord et betydelig beløp å spare til pensjon. Tenk gjerne på det som en slags BSU for vordende pensjonister.

 

Når den enkelte selv sparer til pensjon vil det også være slik at den enkelte får mer styring med hvordan pengene forvaltes. Da blir det også ofte bedre avkastning over tid og man får en bedre oversikt over sin fremtidige pensjon.

 

Vi vet også at mange velger å spare i bolig, istedenfor til pensjon. Dette skyldes at det er meget gunstig skattemessig å investere i eiendom. FrP er imot å øke skatten på å eie bolig, vi vil heller gjøre det mer attraktivt å investere på andre områder og hvis folk i større grad sparer til pensjon vil vi tilføre mer kapital til markedet som vil være gunstig for næringslivet og videre vekst.

 

Hvis FrP, sammen med Høyre, får gjennomslag for et slikt fradrag for individuell pensjonssparing så vil det være tidenes skattelette. Og det flotte med en slik skattelette er at den vil komme alle vanlige folk i arbeid til nytte, samtidig som folks fremtidige inntekt sikres i større grad.

Les saken: 400.000 færre med ytelsespensjon på ti år

 

Dette er den kampen da man ikke lar barna få lov til å være med

Trondheim 20150627.Eliteserien fotball 2015: Rosenborg-Molde. Rosenborg fans under eliteseriekampen mellom RBK og MFK på Lerkendal stadion. Kampen endte 1-1.Foto: Ned Alley / NTB scanpix
Foto: Ned Alley / NTB scanpix

Av Arne Indset, RBK-supporter

Vi har sett det før og vi fikk en forsmak på sesongen 2016 da Molde gjestet Lerkendal i mai. Da kom hatplakatene frem, sammen med en rekke andre ytringer som ikke handler om annet en mobbing og ren sjikane.

Jeg vil ikke lage ekstra PR ved å gjenta hva som sto på disse plakatene. Maskerte og umaskerte RBK-fans på kamp med «hatet» som det mest synlige varemerket. Ikke rivaler, ikke gode supportere, nei, dette dreier seg om noe helt annet.

Det har lenge vært en kjensgjerning at den årlige fotballkampen mellom Molde og Rosenborg ikke er en familiedag, der man tar med seg kone og barn og drar for å se god tippeligafotball.

Nei, dette er den kampen da man ikke lar barna få lov til å være med. Eller det som verre er, den dagen da barna selv ikke tør å være med.

Kan ikke bagatelliseres

Historiene er for mange og sanne til at dette lenger kan bagatelliseres. Og når RBK-supportere står igjen på Aker Stadion med knyttede never og store bannere med «Vi hate Molde by» mister også vi voksne lysten til å gå på fotballkamp.

Er det slik vi ønsker fotballen i fremtiden? Skal barn på 8-15 år holdes hjemme fordi enkelte lag profileres gjennom slik oppførsel fra et fåtall supportere?

En av de viktigste begrepene Nils Arne Eggen innførte med sitt Rosenborg var folkelighet. Nils Arne, jeg savner deg!

På slutten av 90-tallet satt hele Norge benket foran TV-skjermene når RBK spilte Champions League. Og de håpet på norsk seier. Fordi RBK var folkelig. Fordi RBK i Europe var hele Norges fotballag. I dag sitter de ikke foran TV-skjermen. Og ikke ønsker de at RBK skal vinne heller.

Så til den aller viktigste delen. RBK er medlem i MOT. RBK har derved en profil som aktivt skal bekjempe mobbing.

Innlegget fortsetter under bildet.

Supporter: «Jeg har vært en glødende RBK-supporter siden 1960» skriver Arne Indset om bakgrunnen for sitt engasjement.

Supporter: «Jeg har vært en glødende RBK-supporter siden 1960» skriver Arne Indset om bakgrunnen for sitt engasjement.

Trist å lese

Det var trist å lese om femteklassingen som flyttet fra Molde til Trondheim i fjor der han begynte på ny skole. Han syntes nok ikke det var kjekt å reise fra alle vennene i Molde for å begynne i et helt nytt miljø i Trondheim. Han var bare ti år gammel. Tenk dere opplevelsen da de litt eldre guttene på skolen begynte å synge «Vi hate Molde by»?

Tar RBK- ledelsen selvkritikk?

Tendensen til denne mobbingen har tiltatt gjennom flere år uten at noen har gjort noe for å få slutt på uvesenet.

Dere har gjennom flere år akseptert at barn og ungdom kan synge «Vi hate Molde by» kamuflert som ekte RBK-supportere. RBK tok ansvar og sendte to spillere til skolen for å bøte på såret. Skal dere fortsette med å reparere eller er det nå tid for forebygging?

Idoler påvirker

Jeg skjønte heller ikke hvorfor dere feiret seriegullet i høst med å hate Molde by. Den så jeg ikke komme. Dere vet at barn og ungdom blir påvirket av sine idoler? Hvorfor skal barn i Trondheim lære at det å hate Molde by er kult? På tide å ta konsekvensene på alvor?

Jeg var på cupfinalefesten på Rockefeller kvelden før den store kampen i fjor høst. Hva hadde supportersangen «Vi hate Molde by» der å gjøre? Vi skulle jo spille mot Sarpsborg.

Kjære RBK- ledelse og Kjernen SLUTT Å HATE - FORTSETT MED SHALALA.

Hvem jeg er? Jo, jeg er oppvokst på Lerkendal med John Krogh, Ivers og Gøran Sørloth som forbilder. Jeg har vært en glødende RBK-supporter siden 1960 og har vært med på alle eventyrene.

Innlegget ble først publisert i Adresseavisa

Sannheten om de sutrete oljearbeiderne

Utsirahøyden, Nordsjøen 20160216.En offshore-arbeider på Edvard Grieg-plattformen. Edvard Grieg-feltet er et oljefelt som ligger på Utsirahøyden i Nordsjøen, 180 km vest for Stavanger. Det ble påvist olje i feltet i 2007, og oljeproduksjonen ble startet opp i november 2015. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
En offshore-arbeider på Edvard Grieg-plattformen. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Av Andreas C. Halse, daglig leder i Svenssonstiftelsen

Streiken i oljeservice handler om kriseforståelse. Nærmere bestemt arbeidsgivernes forsøk på å bruke krisa til å få gjennom krav de alltid har drømt om.

Norske oljearbeidere er nervøse nå. Har vært det lenge. De ser selskapene kutte, og de sitter i forhandlingsmøter. Lurer på hvem som er neste mann ut.  Diskuterer mulige alternativer med familien, sånn hvis alt skulle gå til helvete.

Innlegget ble først publisert hos Sysla/Offshore

Mange har stått på i årevis. Vært borte fra familien ukevis i strekk og vært en sånn mamma eller pappa som det føles som om aldri er hjemme. De har bygd plattformer, vedlikeholdt utstyr, reparert ting som går i stykker og sørget for at statsbudsjettet har en inntektsside.

Les også: Over 300 oljeserviceansatte tas ut i streik

Samtidig har de sett på at ledelsen i de store oljeselskapene har tatt ut stadig større bonuser. I statens eget selskap, Statoil, har ledelsen tjent seg rike mens de har skuslet bort mye av det overskuddet som har blitt skapt av driftige arbeidsfolk i Nordsjøen. Gjennom risikable og ulønnsomme investeringer i utlandet har ledelsen pleiet sitt eget ego samtidig som de har tapt penger i et rasende tempo. De enorme tapene har imidlertid ikke ført til noen som helst endring i bonusene til de på toppen. Det har blitt åpenbart for alle i bransjen at posisjon overskygger prestasjon i lønnspolitikken.

Innlegget fortsetter under bildet. 

OSLO 20160721Portrett vignett foto bylinebilde Andreas Christiansen Halse.FOTO: Ørn E. Borgen / AFTENPOSTEN
Andreas C. Halse Foto: Aftenposten

Sannheten om sutrete oljearbeidere
«Overbetalte og privilegerte», «Sutrete og kravstore». Karakteristikkene har haglet. Ikke mot ledelsen i selskapene, men mot de på plattformene. De som jobber om natten, mens sjefene sover. De som er ute og fikser ting som går i stykker, selv om det er kaldt og altfor høye bølger.

Selv om den sosiale dumpingen har tiltatt i styrke også i Nordsjøen, har ikke lønningene vært dårlige for de fleste. Det har også vært noe av det beste med den norske modellen. Det er strengt tatt ingen god grunn til at de som gjør jobben, skulle være unntaket i en bransje som har kastet penger på de fleste problemer.

300 tatt ut i streik
Dessuten blir lønningene ofte overdrevet. I oljeservice som streiker nå, er lønnen 630.000 i året inkludert tillegg. Godt betalt? Ja. Uanstendig? På ingen måte. I 2014 var gjennomsnittlig industriarbeiderlønn på om lag 490.000. Altså har litt over 100.000 vært kompensasjon for det mildt sagt spesielle livet det innebærer å være nordsjøpendler.

Les også: Slik er det egentlig å være fattig

Jeg har aldri skjønt problemet med at folk i helt vanlige jobber kan ha ganske god råd i Norge. I en tid hvor lederlønningene skyter i været, formuene samler seg på stadig færre hender enn før og forskjellene øker, er det minste problemet i verden at vi har en middelklasse med grei kjøpekraft. Snarere tvert imot. Det at vanlige folk i vanlige jobber har råd til å dra til Syden og kanskje pusse opp litt på hytta er et tegn på et samfunn som fungerer godt.

Mer fleksibilitet fra de mest fleksible?
Det spesielle med streiken som er i gang i oljeservice, er at de som allerede er mest fleksible i Nordsjøen, blir angrepet for både lønnsnivå og manglende fleksibilitet av et sjikt som har vært fullstendig ute av stand til å vise noen form for moderasjon de siste tiårene.

Så nå sitter de der i Nordsjøen eller venter på neste turnus og er nervøse for fremtiden. De ser venner miste jobben og at landsdelen sliter.

- Nå er det krig
Alle skjønner at det ikke er manglende fleksibilitet i turnusordningen til ansatte i oljeservice som har skapt oljekrisa. Allikevel er det nettopp krisa Schjøtt Pedersen og resten av arbeidsgiverne skyver foran seg i sine krav om reallønnsnedgang og mer fleksibilitet blant Nordsjøens mest fleksible arbeidsfolk.

Arbeidsgiverne vil sette alt inn på å få oss til å tro at de streikende ikke har forstått krisa i denne konflikten, men problemet er et helt annet. Nemlig at arbeidsgiverne forstår krisa utmerket og de vet godt hvordan den skal brukes.

Svenssonstiftelsen: Jobber for å fremme verdien av fagorganisering, respekt for faglige rettigheter og at naturressurser utnyttes på en rettferdig, fornuftig og bærekraftig måte.

Norske klimamål: Til skade eller gagn?

Nord-Torpa 20160801.En skogsbilvei gjennom en skog i Nord-Torpa i Nordre Land.Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

Av Trygve Refsdal, naturviter med erfaring fra tropisk og nordisk skogbruk

«Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet originalest» skriv Henrik Ibsen i Peer Gynt. Kan orda brukast om dagens norske klimamål?

Ja, eg trur det. Vårt klimarekneskap er ufullstendig. Her manglar mykje: - Norsk skog fangar og lagrar store mengder karbon frå lufta, i jord og skog, men det er ikkje verdsett. Vasskrafta får stundom ein verdi, andre tider ikkje. Og rekneskapet gjeld berre våre utslepp av klimagassar, andre viktige klimapådriv manglar.

Kyoto-avtalen frå 1990 galdt norske utslepp av 50 millionar tonn CO2-ekvivalentar per år. - Norsk skog stod då for eit netto opptak på 20-25 millionar tonn. Vasskrafta gav ei energimengd på 120 TWh. Det ville gjeve utslepp på 33-45 millionar tonn CO2 om det var produsert i gass- eller kolkraftverk. - Store tal. Lat oss sjå nærare på dei.

Innlegget ble først publisert i Dag og Tid.

Det at så mykje «står utanfor» gjev oss kreativ bokføring. Både el-kraft og skog kan nyttast til å pynta på våre Kyoto-tal. - Her er to eksempel:

Når me brukar el-kraft til å produsera lettmetall for eksport sparar det energi og utslepp globalt. Men for oss har det ingen Kyoto-verdi. Ved nedlegging av slik industri får me frigjort el-kraft, og ho kan då brukast til elektrifisering av oljeinstallasjonar på norsk sokkel. Då vert krafta synleg i vårt klimarekneskap, av di ho erstattar gass. Noreg står då fram som ein klimavinnar. Det kostar milliardar, men gjev det ein reell CO2-vinst?

Les også: Klimakampen: 18 år med fiasko er nok

Innlegget fortsetter under bildet. 

Trygve Refsdal

Om me høgg meir skog for å produsera biodrivstoff får me óg ein vinst i Kyoto. 

- Ein rapport til Klimakur 2020, frå Statens vegvesen, Avinor, SSB og andre, fortel at bruk av biodrivstoff kan minska dei årlege utsleppa i norsk samferdsel med opptil 7,7 million tonn CO2 fram mot år 2030.

- Men: Om norsk skog skal levera råstoffet til dette, må uttaket der aukast så mykje at karbonlageret vil minska år for år. Om det skjer, tapar me dagens netto opptak på 26 million tonn CO2 per år. Minst.

Les også: Er vi bilister spedalske i deres øyne?

Ein vinst på 7,7 og eit tap på 26 går ikkje saman. Det ville ha auka dei norske tilskota av CO2 til atmosfæren dramatisk, og det ville ha kosta milliardar. Like vel kallar mange dette eit «grønt skifte».

I si tid skreiv miljøguruen Barry Commoner om ressursbruk, som ei åtvaring: «There is no such Thing as a free Lunch!»  Denne åtvaringa gjeld framleis, både for el-kraft og skog. Her er ingen gratis lunch! - Men offisielle dokument fortel oss at i vår politikk kan me sjå bort frå vasskrafta sin verdi og CO2-opptaka i skog:

I mandatet for Klimakur 2020 heiter det: «All elektrisitet er antatt å ha null utslipp av CO2 i beregningene.» 

Les også: Hvem krysser av for flest klimatiltak?

Lavutslippsutvalget skriv om skog: «... tilveksten i boreale skoger bør holdes utenfor klimaregnskapet.»  - I deira rapport er ordet «fotosyntese»  berre nemnt ei gong, då knytt til teknikk. (Etter at utvalet skreiv sin rapport har norsk skog, med fotosyntesen, stått for netto fangst og lagring av over 200 millionar tonn CO2.)

Kvifor så store hol? Vel, Kyoto-avtalen høver spesielt dårleg for Noreg, med store naturressursar og mykje fornyeleg energi. Den står for 66% av samla energibruk i Noreg, mot berre 14% i Tyskland, etter femten års Energiewende. (I fylgje BPs Statistical Review 2015.) Me har stor import og reiser jorda rundt, utsleppa frå det tel ikkje med.

Avtalen er einsidig. All fokus er på tekniske utslepp av drivhusgassar. Her er ingenting om dei viktige diffuse opptaka og utsleppa, som i jord og skog. - Og den ser bort frå andre viktige klimapådriv, som jorda si refleksjonsevne. Når eit landskap vert mørkare, med lågare albedo, så kan det gje eit større varmepådriv per kvadratmeter enn det ei dobling av CO2-innhald i lufta gjev. Dei siste femti åra har Noreg blitt mørkare, med ei kraftig tilgroing. Dette skuldast, mellom anna, mindre beiting og meir CO2 i lufta.

Så til dagens klimatiltak: Eit framlegg no er å minska dyrehaldet - sau, kyr og geit - det skal minska utsleppa av metan. Men med færre beitedyr aukar tilgroinga, og det fangar opp meir varme. - Beiting kan gje meir refleksjon frå eit areal. Det skuldast dels trakket av dyra og dels sjølve beitinga; - ei «lodden» flate fangar opp meir varme enn der det er mykje trakk. Steinar og svaberg, ofte med høg refleksjon, kjem meir til syne. Kva gjev sterkast varmepådriv her, meir metan eller mindre refleksjon? Her er ingen enkle svar. Det er ein laus påstand når vår klimaminister seier at ein biff tilsvarar sju liter bensin.

I dagens «klimatiltak» ser me berre drivhusgassar. Det er for enkelt. Enkel er også den grøne retorikken som pregar debatten, og som så altfor mange forfører seg sjølve med.

Her er politiske utspel som er fulle av hybris. Høgre vil arbeida for transport utan utslepp. Partileiaren i Venstre vil at flya skal gå på biodrivstoff. SAS og Avinor kjem med liknande utspel. Dei går ikkje nærare inn på kor mykje biomasse som trengs til dette, og kva det gjer med vekt og rekkevidde ved bruk av drivstoff med låg energitettleik. (Jet fuel gjev 9,4 kWh per liter, bioetanol 6,1 kWh per liter.) Dei strør om seg med grøne slagord. Men har dei kunnskap om det dei snakkar om?

Kva kan så gjerast for å få ein betre norsk klimapolitikk? Eit fyrste steg må vel vera å få arbeidt ut eit meir realistisk klimarekneskap. Då ville me få færre slike meiningslause utspel.

Upresist om barnetrygd

Oslo 20160129.
SV-leder Audun Lysbakken under partiets sentralstyremøte på Tøyen i Oslo fredag.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

 

Av SVs leder Audun Lysbakken

Vi er glade for alle som ønsker å debattere SVs forslag om å styrke  barnetrygden, men da må debatten være basert på hva vi faktisk foreslår.

Den 20. september argumenterer Gunnar Stavrum mot SVs forslag om å øke barnetrygd, som han hevder vil koste 6,7 milliarder kroner. Det er feil. I SVs alternative statsbudsjett for 2016 foreslo vi tre ting: Lønnsjustering av barnetrygda. Innføre søskentillegg på 25 prosent av ordinær barnetrygd fra og med barn nummer tre, med et tak på tre tillegg. Samt utvide og øke tillegget for enslige forsørgere slik at også barn over 3 år får tillegget. Dette er en treffsikker storsatsning på barnetrygd med en samlet kostnad på 1,4 milliarder kroner. Likevel er det langt under de 6,7 milliardene som Gunnar Stavrum har regnet seg fram til.

I SVs forskjellsrapport, som Stavrum viser til, skriver vi at SV mener satsene i barnetrygden bør oppjusteres årlig. Enslige forsørgere og de med små barn bør få en særlig økning, siden dette er grupper som har høyere risiko for fattigdom.

Grunnen til at vi foreslår dette er at barnetrygden er den enkeltstønaden som har størst betydning for å redusere fattigdom blant barnefamilier. Dette er slått fast av både Fordelingsutvalget og Statistisk sentralbyrå (SSB). Selv om barnetrygden har stått stille de siste 20 årene, utgjør barnetrygden et viktig bidrag til de med lavest inntekt. Til tross for at verdien av barnetrygden har falt, utgjør denne inntekten 8 prosent av samlet inntekt for enslige forsørgere med 3 eller flere barn i 2014, i følge SSB. Det betyr ikke at barnetrygden er høy, men at inntekten til denne gruppen er lav.

Det vanligste argumentet mot barnetrygden er at også de med høy inntekt får barnetrygd. Men dette argumentet sier ingenting om treffsikkerheten til ordningen. Hvis man mener at de med høyest inntekt sitter igjen med for mye penger etter skatt og barnetrygd, er det langt mer effektivt å øke skatten på de høyeste inntektene. SV foreslår å øke inntektene til de med høy inntekt gjennom barnetrygden, men dette kompenseres med at vi også øker skatten på de øverste inntektene.

Behovsprøving innebærer at ytelsen faller bort når man kommer seg i jobb eller jobber mer. Det vil undergrave arbeidslinja og lage nye fattigdomsfeller. Barnetrygdens styrke er dermed nettopp at den er universell, på lik linje med blant annet skole og sykehus. Når man gjør velferdsordninger om til spesialordninger for fattige og lavtlønte, mister de raskt støtte i befolkningen. Vi synes Gunnar Stavrum skriver det godt i et blogginnlegg fra 2007: «[I] det øyeblikket man tvinger rike eller høytlønte til å være med å betale for velferdsytelser, men tar fra dem den selvfølgelige retten til å motta ytelser, så undergraver man hele skattesystemet.» Vi kunne ikke vært mer enige.

Useriøs og uverdig behandling av Utne Pettersen

Politiinspektør Thomas Utne Pettersen

Av Morten Mitsem, psykologspesialist

Politimester Hans Vik i Sør-Vest politidistrikt ga nylig ut en rapport som omhandlet kriminalitetsutviklingen i Haugaland og Sunnhordland politidistrikt i perioden 2005-2013. I følge journalist Terje Emil Johannesen i Hnytt er dette en «punktering av politiinspektør Thomas Utne Pettersens fremmedfrykt-utspill tidligere i sommer». I innlegget henviser og Johannesen til ordfører Arne-Christian Mohn som sier at «antall forbrytelser pr innbygger og pr utlending går tydelig nedover. Forskjellen mellom utlendinger og nordmenn reduseres».

Les også: Her er politimesterens rapport om utlendinger og kriminalitet

Imidlertid er det eneste innlegget til Johannesen og uttalelsen til ordføreren viser, at de er dårlig til å skjønne og tolke data som er presentert i undersøkelsen politimester Hans Vik legger frem. La meg forklare, men først vil jeg minne om hva faktisk Utne Pettersen tar opp i kronikken sin. Kronikken var et tilsvar til en filosof som undret seg over norske borgeres fremmedfrykt og bakgrunnen for denne. Utne Pettersen bruker eksempler fra hans arbeidshverdag og ulike tall, for å underbygge hva han mener er en legitim fremmedfrykt i befolkningen. Det er verdt å merke seg at han trekker frem asylsøkere, andre utlendinger og norske statsborgere med utenlandsk opprinnelse i sin kronikk. Han presenterer og landsomfattende statistikk han mener underbygger egne påstander.

Les Utne Pettersens innlegg: Uberettiget fremmedfrykt?

Innlegget fortsetter under bildet.

Politimester Hans Vik fra Sør-Vest politidistrikt Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix

12 prosent utenlandske statsborgere

Hovedfunnene i Politimester Hans Viks rapport er at utenlandske statsborgere står for 12 prosent av den anmeldte voldskriminaliteten, 64 av 253 registrerte saker om vold i nære relasjoner samt 11 prosent av registrerte vinningsforhold 2005 - 2013. Ved første øyekast ser dette ut som en «slam dunk», et totalt motsatt bilde av hva Utne Pettersen beskriver fra sin egen hverdag. Imidlertid er det i hvert fall to store svakheter som gjør det vanskelig å tolke disse data og som medfører at en ikke kan trekke konklusjoner slik Johannesen og ordfører gjør.

Les også: - Jeg bryr meg ikke om det er asylsøkere eller nordmenn som begår voldtekt, det er like galt uansett

Det ene har med utvalget av personer i de to gruppene. Av gruppen norske statsborgere innbefatter og alle utlendinger som har fått godkjent søknad om norsk statsborgerskap, noe Hans Vik nevner og som og Johannesen trekker frem i sin artikkel. Imidlertid blir dette ikke problematisert nok, særlig ikke i forhold til hva dette innebærer når en skal tolke resultatene. Det er konsensus om at utenlandske statsborgere (gruppe A) i sum begår mer kriminalitet enn norske statsborgere (gruppe B). Hvert år blir et visst antall personer flyttet fra gruppe A til gruppe B da de får innvilget søknad om statsborgerskap. Fra SSB sine statistikker kan vi lese at i 2011 hadde 63 prosent av alle innvandrere norsk statsborgerskap, hvor det var klart signifikant flest fra land i Asia og Afrika som byttet, mens europeere og arbeidsinnvandrere i liten grad søkte om norsk statsborgerskap. Med andre ord havner størsteparten av utvalget som Utne Pettersen refererer til i kategorien «norske statsborgere» i Hans Vik sin statistikk og det er stort sett asylsøkere som «bytter» fra gruppe A til B.

Innlegget fortsetter under bildet.

Morten Mitsem, psykologspesialist

Stor slagside

Det er en stor slagside at ikke en har korrigert for landsbakgrunn i utvalget i forhold til å uttale seg om Utne Pettersen sin kronikk, men og når en skal tolke data fremlagt uavhengig av dette. Når ordfører Arne-Christian Mohn sier at «forskjellen mellom utlendinger og nordmenn reduseres» (forskjell i kriminalitet), er dette en helt naturlig effekt av at personer hvert år flyttes fra den mer kriminelt belastende gruppe A til gruppe B. Hvorvidt god integrering eller andre forhold bidrar til ytterligere redusert forekomst av kriminalitet, er et helt åpent spørsmål.

Den andre svakheten er at vi ikke vet hvor mange personer som er i gruppe A kontra gruppe B. Hvis en skal si noe meningsfylt om forskjellen i krimrate mellom de to gruppene og hvordan dette forandrer seg fra år til år, ja da må vi vite hvor mange som faktisk er i de ulike gruppene på alle gitte tidspunkt. 12 prosent av kriminalitet begått av utenlandske statsborgere, javel, men hvor mange prosent av den totale populasjonen representerer de?

I Utne Pettersen sin kronikk tar han for seg egen arbeidshverdag i 2015 og 2016. Data fra Hans Vik er fra perioden 2005-2013. Og hva skjedde i 2015? Jo det var en betydelig økning av asylsøkere til Norge. At hverken journalisten eller andre nevner dette momentet som en potensiell kilde til en annerledes politihverdag i 2016 kontra 2013, er særs svakt når en skal belyse dagens situasjon og kommentere på Utne Pettersen sin kronikk.

Les også: Her er tallene på utlendinger og kriminalitet

Hvis en på metodeeksamen på universitetet hadde konkludert slik Johannesen og ordføreren gjør her, med bakgrunn i fremlagte data fra Hans Vik og hva vi vet om forandringer i asylantall etter 2013, hadde de begge strøket med glans.

Vranglese med overlegg

Den som tar kaka i usakligheter rettet mot Utne Pettersen, er imidlertid selverklærte saksynte Gunnar Tjomlid. Her presenterer han et tilsvar til Utne Pettersen sin kronikk. Innledningsvis harselerer han over at Utne Pettersen er uklar i forhold til hvilke grupper av utlendinger han referer til i ulike deler av kronikken, noe som er berettiget, samtidig som det er lett å skjønne hva Utne Pettersen mener og det er noe som heter at en ikke behøver å vranglese med overlegg. Tjomlid legger videre frem tall som viser en generell nedgang i kriminalitet i ulike distrikt og mener dette diskvalifiserer Utne Pettersen sine oppfatninger. Men Utne Pettersen sin agenda er ikke utviklingen av kriminalitet i størrelse men skjevheter i forekomst av kriminalitet mellom ulike befolkningsgrupper. Ikke ett sted i kronikken til Utne Pettersen er samlet kriminalitet fra år til år nevnt. Hans bekymring er at mennesker med utenlandsk opprinnelse begår en stor del av kriminaliteten sammenlignet med resten av befolkningen, at dette tar masse ressurser, og en bekymring rundt hvordan dette vil utvikle seg videre dersom det ikke taes grep. Tjomlid sin henvisning til statistikk som viser nedgang i kriminalitet per se adresserer med andre ord ikke Utne Pettersen sin agenda (men belyser andre forhold ved spørsmål om kriminalitet).

Les også: Utenlandske navn i flertall: - Vi må ikke bortforklare slike tall

Presentert som fakta

Når Tjomlid senere i kronikken diskuterer funn fra forskning, gjør han en klassisk men alvorlig feil. Han presenterer alle forhold som potensielt kan bidra til at tallene er misvisende i favør av en gruppe (innvandrere) mens han ser bort fra alle argumenter som kan tilsi mørketall for samme gruppe. Når feks Tjomlid tar for seg vold i nære relasjoner hos innvandrerfamilier, tar han med stort og smått som potensielt kan tilsi at vold i gruppen norske familier er underrepresentert, til og med høyst usikre data som feks Inger-Lise W. Larsen ved Oslo krisesenter som sier at 

 «På dagsenteret vårt er det 50 prosent etnisk norske. Mange er fra beste vestkant og bor fortsatt sammen med overgriperen, eller søker tilflukt i eget nettverk. Disse kvinnene og barna blir også utsatt for vold, som innvandrerkvinnene og deres barn. Forskjellen er at den vold de utsettes for ikke etterlater merker»

Vi kan forøvrig legge merke til at mens Tjomlid harselerte rundt Utne Pettersen sine anekdoter og data fra egen arbeidshverdag, blir enhver uttalelse fra andre som støtter Tjomlid sitt syn løftet opp og presentert som fakta. Forhold som kan tilsi mørketall for vold i nære relasjoner blant innvandrere, feks økt terskel for å søke hjelp i et «fremmed» system», kvinner som i større grad er kuet mannen, mindre tillit til politi og rettsvesen, økt grad av sanksjoner innad i familien, økt grad av kultur for vold i familiene, religion - og sikkert flere - blir ikke nevnt i det hele tatt. Enkelt, misvisende men effektivt. I konklusjonen skriver Tjomlid ironisk nok at «Debattinnlegget til Thomas Utne Pettersen er en oppvisning i selektiv databruk og anekdoter.».

Forhold presentert tidligere rundt data fra Hans Vik og tolkningen av denne i lys av Utne Pettersen ble ikke nevnt av Tjomlid i det hele tatt.

Liten grad av forståelse

Dessverre levde denne gang Tjomlid sin stråmann i etterkant av kronikken og inn i lokalene til Dagsnytt 18.

Tilnærmingen til Utne Pettersen sitt innlegg fra alle overnevnte indikerer liten grad av forståelse for samspillet mellom forskning/statistikk og hverdagen vi lever i. Hva er formålet med forskning? Og på hvilken måte interagerer forskningen med oss når samfunnsforhold skal belyses? Formålet med forskning på ulike samfunnsforhold, er å belyse samfunnet vi lever i: Vi har mulighet for å korrigere våre oppfatninger og atferd og fra politisk hold kan en bruke forskning til å sette inn ulike nødvendige tiltak og prioritere ressurser. Forskning kan bidra til å tegne et kart over landskapet vi befinner oss i. Noe som er særs viktig er imidlertid at en har et fungerende negativt feedback system som kan gi tilbakemeldinger fra brukerne (oss alle) tilbake til forskningen og ikke minst politikere, de gangene vi synes kartet ikke stemmer med terrenget vi opplever i hverdagen. Utne Pettersen gir klar tilbakemelding på at kartet ikke stemmer med terrenget slik han ser det og sier bla:

«Spriket mellom virkeligheten, slik den oppleves for oss som jobber med denne type kriminalitet hver dag og de som befinner seg lang borte fra denne kriminaliteten, er nå blitt så stort at det må gjøres oppmerksom på dette.»

Bringe ny viten

Hva Utne Pettersen observerer stemmer altså ikke med det kartet han er presentert, slik han oppfatter det, fra de som sitter langt unna ved tegnebrettet. Her kunne en gått inn og stilt en rekke spørsmål og hypoteser som potensielt kunne bringe ny viten og vært nyttig videre. En kunne feks spurt seg om Utne Pettersen sin opplevelse av hverdagen er representativ blant andre i politiet? Er det forandringer i kriminalitetsbildet siden 2013? Har asylstrømmen i 2015 forandret politiets hverdag betraktelig? Er det lokale forhold eller andre momenter ved hans arbeidshverdag som bidrar til Utne Pettersen sine opplevelser? Istedet for å finne ut av dette blir alt fokus på hvorvidt Utne Pettersen er preget av fremmedfrykt eller ikke og en bruker og misbruker data for å bekrefte/avkrefte eget syn. Konklusjonen blir altså at Utne Pettersen har fremmedfrykt og at Hans Vik sine data nå klart tilbakeviser alt. Ingen nysgjerrighet, ingen lojalitet til Utne Pettersen fra ledelsen (lojalitet ikke nødvendigvis i betydningen at de er enige i hans beskrivelser og tolkninger, men i det minste en nysgjerrighet til å undersøke nærmere) og ingen progresjon i noe som helst.

Tendensene beskrevet er dessverre så altfor typiske fra begge «sider» i innvandringsdebatten og bidrar til at drøftelser ofte preges av «skyttegravsretorikk».

Hva er det med kvinner og klær?

Av: Trine Skei Grande, leder i Venstre


Som sosialliberaler og feminist er jeg opptatt av at folk må få kle seg som de vil. Men som jeg skrev for noen år siden så hender imidlertid at også en liberaler som meg har vanskelig for å tolerere andres valg, også andres klesvalg.

"Slik kan man ikke kle seg", tenkte jeg sist 17. mai, da jeg gikk nedover Karl Johan og møtte unge jenter i skjørt som så vidt dekket trusa. Når jeg som beboer i Gamlebyen passerer kvinner på gata i heldekkende, teltlignende klær, tenker jeg at jeg nok har et dramatisk friere liv enn de kvinnene som dekker til hele kroppen.

Samfunn har siden tidenes morgen diskutert og hatt meninger om klær, spesielt kvinner og klær.

Hva som er anstendig og ikke, hva som viser deg som rettroende og ikke.

Jeg er ingen tilhenger av burka. Ikke synes jeg det er greit å sette hijab på småjenter heller. Det er en seksualisering av barn som jeg på det sterkeste tar avstand fra. På samme måte synes jeg det er motbydelig at klesbutikker selger barneklær for jenter som får de til å se ut som små luksusprostituerte.

Men i sommer kjente at jeg ble flau som europeer når fem voksne menn påla en kvinne å kle av seg på stranda i Nice. Var det disse europeiske verdiene om kvinners frihet jeg vil ofre meg for å kjempe for?

I dag parkerte heldigvis Sylvi Listhaug alle gamle FrP forslag om å lovregulere kvinners klær i det offentlige rom. Det er modig gjort av henne, sett i lys av mye av det FrP har sagt tidligere.

Jeg tror nok det har seget inn over FrP i regjering at slike lover ikke fungerer.

Men noe gjenstår. 

En lærer må kunne kreve å se ansiktet til den som undervises, i offentlige tjenester må en også kunne kreve å se ansiktet på de som utøver makt over oss. Jeg synes at foreldre som putter hijab på sine småjenter bør få en samtale som handler om jenters valg og seksualisering av barn. Men dette bør utøves nært de det gjelder, og folk må forklares hva som gjør at dette er viktig.

Det å endre holdninger og utvikle en felles kulturell base i et samfunn gjøres ikke med politi, men i dialog mellom mennesker som har tillit til hverandre. Det er slitsomt, men ingenting i livet som er viktig, er lett.

Jeg er en terrorist og er medskyldig i terror-handlinger

Av Æsæl S. Manouchehri, Lillesand Høyre

Terrorisme er en form for psykologisk krigføring i den mest bokstavelige forstand. All dens makt kommer fra å utnytte feil i menneskesinnet og tendensen til at folk utfører handlinger og tar avgjørelser når de er fortært av frykt.

Det er estimert at 125 mennesker dør hver dag i mangel på tilgang til medisinsk hjelp. 105 mennesker dør hver dag på grunn av selvmord og i følge FNs World Food Programme er det over 800 millioner som er rammet av sult og underernæring i verden.

I den store sammenhengen er det terrorhandlinger som vi har opplevd dette året, som fyller overskriftene og opptar vår tankevirksomhet. Faktum er at slike handlinger genererer en mye sterkere følelsesmessig reaksjon fra oss enn noe annet. Alle snakker om det, tenker på det og har en mening om det. Til tider virker det som det er nærmest umulig å unngå det med dagens teknologier som internett og den lette tilgangen vi har gjennom telefoner og nettbrett.

Rammer tilfeldige

Psykologisk forskning har vist at mennesker har en rekke frykt-triggere. Utløses disse fører dette til at vi blir langt mer redde enn det de faktiske truslene skulle tilsi.

Det ene er når en voldshandling er tilfeldig. Dersom voldshandlingen er rettet mot en bestemt person eller gruppe, er det lett å børste det av som noen andres problem. Men når det er tilfeldig , har våre sinn en tendens til å tenke at vi er de neste som blir rammet, uten at dette faktisk er en realitet. Det er det samme perseptuelle tankene som trigger mennesker i å for eksempel kjøpe lodd eller spille Lotto. Det er den selvopptatte forestillingen om at vi alltid på en eller annen måte er en av en million som holder oss gående.

Blir medskyldige

Terroristene, bevisst og målrette velger offentlige steder, slik at selv om de ikke skader folk flest, vil de fleste se det og bli rammet og påvirket av det. 

Det er en symbolikk i terrorisme. Jo mer betydelig offentlig hendelse, jo større blir omfanget av volden oppfattet. Hadde terroren som hendte i Nice foregått på et gamlehjem i en eller annen ukjent by i Polen, er sjansen stor for at den ville fått langt mindre mediedekning enn den gjorde. Og dessverre, ville det føles mindre viktig, selv om det faktisk var flere drepte.

Les også: Takk gud for integreringen

Til slutt tar terrorisme nytte av det faktum at frykt selger. Vi mennesker er bygget slik at vi føler frykt er viktigere enn noen andre følelser; derfor er det langt mer sannsynlig å dele denne følelsen, kringkaste den, og ja, til og med vise den. Som et resultat, sprer det seg i hele samfunnet som et virus. Dette forsterker ideen og tankene til terroristene om og om igjen, til alle som ser det, sitter med en følelse av at «jeg kan være neste terrormål». På denne måten gjør vi som mennesker en stor del av arbeidet for terroristene og blir medskyldige i terrorhandlingene.

Sprer frykten

Vi er grunnen til at medier pumper ut artikler etter artikler av ubekreftet «nyheter». Ukritiske overskriftsdebatter på sosiale medier forekommer og ubevisst hiver mange seg på lasset og fortsetter med dette å spre sykdommen av frykt ytterligere.

Min første reaksjon etter terroren på Utøya eller i Frankrike var ikke annerledes enn alle andres. Jeg var i sjokk med følelsen av vantro, frykt og tristhet. Jeg har selv vært ungdomspolitiker, jeg har feriert i den gaten lastebilen kjørte osv. Slik gjenkjenner og plasserer vi oss selv i sentrum av terrorhandlingen.

Men det er nødvendigvis her det må stoppe. Med all respekt å melde ovenfor alle ofrene og de rammede. Vi må sørge over tragediene, føle på sinnet, tristhet og forvirring. Men deretter må vi gå videre og la de nærmeste ta seg av deres sorg og healing. 

Les også: Kjære rektor på Finnsnes barneskole

Handler ikke om deg og meg

Dette handler ikke om deg, eller meg, eller den ferieplassen vi pleide å feriere til. Det handler om å ikke la terroristen herje med våre grunnleggende tankesett om trygghet, frihet og ro. Vi må ikke spille på lag med terroristene og gjør arbeidet for dem.

Terrorisme er et faktum i vår tid. Internett og en 24 timers mediamaskin aktiverer den. Men det er et psykologisk våpen. Og det må vi ikke glemme. En hjemmelaget bombe, å kapre et fly, selv det å sprenge en hel bygning gjør lite «skade» i forhold til den skaden frykt, paranoia, skyld og hat de millioner av mennesker som ser på dette, sitter igjen med.

Under andre verdenskrig, forsøkte tyskerne å bombe England. Ideen var å bombe den engelske befolkningen slik at det skulle få Churchill til å trekke seg fra krigen på kontinentet. Det var terrorisme på det bredest tenkelige skala den gang. Folk døde og ble drept hver eneste dag.

Fra denne perioden oppstod det en berømt engelsk frase:  Keep calm and carry on. This is a crime and we already have systems in place to deal with criminals. Just keep calm. And carry on....

Dette gjelder like mye da som nå.....

Fraværsgrensen: En skulkers bekjennelser

Jeg skulker ikke fordi jeg kan, jeg skulker fordi jeg trenger det.

Av: Julius Mikkelsen, leder i Unge Venstre i Buskerud

Kjære Torbjørn Røe Isaksen, jeg er din skulker. Jeg er blant dem som glimrer med sitt fravær.

Jeg er ikke fysisk syk, og jeg er ikke mentalt syk nok til ikke å møte opp på skolen.

Jeg er din skulker, og du er min Marie Antoinette, en out-of-touch oligark med grandiose tanker om et flott samfunn hvor undersåttene som ikke har råd til brød, burde gå og kjøpe kake i stedet.

Men akkurat som den klassiske fremstillingen av Marie Antoinette er min fremstilling av deg, og din av meg, ingenting annet enn fiksjon.

Jeg er fuglen føniks
Jeg er en skulker, ja, men jeg vil våge å påstå at jeg, som alle andre subgrupper av skulkesjangeren, ikke skulker simpelthen fordi jeg kan.

For kjære Torbjørn, la meg si deg én ting, jeg skulker ikke fordi jeg kan, jeg skulker fordi jeg trenger det.

Som en koffeinavhengig trenger morgenkaffen og koffeinplasteret, trenger jeg en skulkedag iblant.

Når verden byr meg imot, når lærerne føles døve og pensumet fjernt, dykker jeg inn i min egen sjel. Kanskje som Ikaros mot solen, men nødvendig likevel.

Les også: Problemet med fraværsgrensa er at den er skapt av «hvite menn som pusher 50»

Derfor finner jeg meg selv, vekk fra mylderet og skittet som farger norsk skole.

Når jeg står til halsen i skoleavfall, trenger jeg en skulkedag for å vaske av og rense meg, fra innsiden og ut. Jeg gjenoppstår fra asken som fuglen føniks, og gjør rent bord med karakterene (hyperbol).

Ikke dine undersåtter
Jeg passer kanskje ikke inn i ditt verdenssyn. Det er nok en pedant i oss begge, jeg henger meg opp i at du rokker ved mitt personlige fundament, og du irriterer deg over mitt fravær fra skolen.

18 år gamle Torbjørn irriterte seg kanskje over medelever som ikke trengte å møte opp for å stå i alle fag, eller kanskje du irriterte deg over at du slapp unna så billig selv.

Samtidig så vil jeg ikke attribuere noen egenskaper til deg, du er ingen Sauron, du er ikke slem.

Les også: Fraværsgrensen: Elever har fått varselbrev om høyt fravær ? tre uker inn i skoleåret

På podkasten din med Si ;D der du svarte på spørsmål fra oss elever, virket du som en ellers sympatisk person, men skal jeg respektere deg, så må det være gjensidig. Jeg trenger at du forstår skulkingen min som nødvendig.

Jeg trenger at du aksepterer meg for den jeg er, med hud og hår og kviser og skulking.

Jeg og mine medskulkere er ikke dine fiender, ei dine undersåtter, men medmennesker. Hvis du ikke behandler oss som dine undersåtter, vil vi slutte å behandle deg som Marie Antoinette.

Dette innlegget ble først publisert i Aftenposten.

Slik er det egentlig å være fattig

Svenske Mattias og kona har ikke én krone på kontoen.

Fattigdom er et mye debattert tema i Sverige om dagen. Mattias Annwall forteller om sine erfaringer som fattig. 

Av Mattias Annwall, lnagtidssykemeldt førskolelærer

Innlegget ble først publisert hos Nyheter 24 og er oversatt av Nettavisen.

Det har ikke alltid vært slik. Det finnes en «begynnelse» og en «midte» av min fattigdomsreise. Forhåpentligvis finnes det også en slutt. Bare at den ikke er synlig enda. Både jeg og kona har vært sykemeldt i lang tid, noe som innebærer en risiko for å havne mellom to stoler både sosialt og økonomisk. 

Min personlige reise mot fattigdom begynte høsten 2013 da jeg som førskolelærer gikk steinhardt inn i den «berømte» veggen og ble sykemeldt for utmattelsessyndrom. Til tross for hvile ble jeg ikke piggere eller mindre følsom for stress. 

Manglende ork

Siden min utbrenthet sakte men sikkert bygde seg opp i løpet av et halvt års tid, hadde jeg valgt å se bort ifra alle varslene som vitnet om for mye stress og press. Dette i et yrke som dessuten passet meg og min personlighet svært dårlig allerede fra starten. 

Så etter et voksent liv i ren misforståelse, avbrutte studier og ansettelser på grunn av manglende ork fra min side, bestemte jeg meg til slutt for å søke profesjonell psykiatrisk hjelp. Det resulterte i en neuropsykiatrisk utredning som igjen viste at jeg hadde de nevropsykiatriske lidelsene Aspergers syndrom, ADD (attention deficit disorder) og tilbakevennende depressive perioder. 

Les også: Nav «stalker» deg på Facebook

Da jeg under min sykemelding på 100 prosent fikk utbetalt mye mindre en min tidligere heltidslønn som førskolelærer, hopet de økonomiske bekymringene seg opp nesten umiddelbart. 

Klarte ikke betale 

Helt plutselig sto vi uten mulighet til å betale alle regningene våre. Vi hadde heller ingen buffer eller sparekonto da vi helt enkelt savnet og savner muligheten til langsiktig planlegging. Noe som er vanlig blant personer med ADD/Aspbergers. 

Siden våre utgifter helt plutselig oversteg inntektene, førte en ting til en annen. Jeg tok opp store banklån for rett og slett å kunne klare å sørge for vår hverdagslige utgifter. Noe som selvsagt ikke holdt oss flytende veldig lenge. Til slutt hadde vi ingen betalingsevne i det hele tatt.

Purringer ble til inkassokrav, som raskt og ubehagelig ble forandret til Kronofogdeärenden (Tilsvarende Statens innkrevingssentral, men gjelder også privat sektor, red. anm.). Min kredittverdighet var en saga blott og betalingsanmerkningene hopet seg opp.

Les også: Dette misforstår folk om sykmelding

Det kan skje alle

Det som er viktig å tenke på er at det som skjedde med meg, kan skje med oss alle. Og det går fort! Før jeg ble syk var det å registrere og betale alle regningene mine noe av det viktigste jeg gjorde før jeg brukte lønna på noe som helst annet. 

Nå har jeg sunket så langt ned i den «relative fattigdommen» at min gjeld til Kronofogden (Statens innkrevingssentral) overskrider godt over en en halv million kroner. Penger jeg trolig aldri kommer til å betale tilbake da min arbeidsevne aldri kommer til å tillate meg å jobbe 100 prosent igjen. 

Hver måned er fylt med angst. Hver eneste tanke ender med et økonomisk spørsmål som «kan jeg virkelig kjøpe dette?» eller «har vi råd til vintersko til alle fire barna i år? Og hvis ikke. Hvem skal ikke få det?» Jeg ligger ofte søvnløs og tenker på økonomien vår som ligger i ruiner. 

Null kroner på konto

Når jeg skriver dette har jeg og min kone null kroner på våre respektive bankkontoer. Altså ingen penger i det hele tatt. Nå tenker sikkert mange av dere noe sånt som «hva klager han på? Det er vel bare å gå på sosialen så får han penger samme dag?»

De som har slike tanker har trolig aldri trengt å «søke hjelp» selv. Eller søke hjelp forresten? Man slutter helt å være en medborger med fullstendige demokratiske rettigheter når man velger å registrere seg på sosialkontoret. Det er i alle fall min opplevelse. 

Ditt menneskeverd minskes betraktelig siden du heretter kommer til å mistenkeliggjøres og bedømmes utifra alle de privatøkonmiske vurderingsverktøy som finnes tilgjengelig. 

Det finnes helt ærlig ingenting som redder deg når du begynner å falle gjennom det såkalte «sosiale sikkerhetsnettet». At dette skal tilby noen som helst trygghet, noe mange fortsatt tror, stemmer ikke med virkeligheten.

Systemet hjelper ingen

Systemet tilbyr ingen hjelp, hverken til deg eller meg. Det er der for å kontrollere deg. Så hvis du har en buffer som tilsvarer to til tre årslønner, en støttende og forståelsesfull familie eller venn å lene deg på, eller helt enkelt aldri blir syk så har du flaks. Da er det ikke sikkert min tekst berører deg i det hele tatt. 

Men til alle dere andre, det er alt for lett å havne i en slik situasjon som jeg har havnet i. Våre politikere må løfte blikket og erkjenne den fattigdommen som tross alt eksisterer i Sverige. 

Selv om det virker vanskelig å oppdage så må våre sosialforsikringer og sosialtjenester styrkes betraktelig for at denne opprørske og nedadgående spiralen skal kunne vendes oppover. 

Hijab - dobbeltmoralens eller uvitenhetens symbol?

Åpent brev til alle som støtter tildekking av kvinner: Hvorfor dekker muslimske kvinner håret sitt? Hvor kommer hijaben fra? Hva er islamsk kleskode? Er hijaben nok til å tilfredsstille Allah og muslimske menn?


Av: Cemal Knudsen Yucel, Leder av Ex-Muslims of Norway

Når man spør den første spørsmålet, får man svar som;

  • Allah beordrer kvinner å dekke håret. Islam krever det.
  • Det er umoralsk å vise hår til andre menn.

Men det står ingenting i Koranen om at muslimske kvinner må gjemme håret sitt. Merk, jeg snakker ikke om hel dekkende plagg som burka eller nikab! Så de muslimske kvinner som bruker hel dekking av klær inkludert  dekking av øynene kan forklares og diskuteres med belysning av Koran og hadithter. Men det kan man ikke med dekking av håret.

La meg forklare; dekker du håret ditt uten tvang og påstår du at du gjør det på grunn av Islam og Allah krever det, da tar du feil. Guden din som er skaperen til hele universet har dessverre glemt å nevne at kvinner eller menn skal dekke håret sitt i sin siste og endelige åpenbaringen, i Koranen. Punktum.

Det finnes to verser om tildekning av kvinner i Koranen. Verset 24;31 oppfordrer muslimske kvinner til å ikke se på andre menn, ta være på deres kyskhet og ikke vise deres pynt til andre menn enn mannen deres, far, svigerfar, sønner, stesønner, brødrene, nevøene, muslimske kvinner, slavene de eier og evnukker.  

Verset 33;59 oppfordrer muslimske kvinner til å dekke seg fult når de går ut av huset så de ikke bli gjenkjent av andre. Da kan de slippe å bli såret eller oppleve overgrep. Mens, det finnes ingen slik tildeknings krav  for muslimske menn. Kan vi prøve å finne noen logisk forklaring på dette? Det er kanskje;

  • Når menn ser en ikke tildekket kvinne, klare han ikke å holde igjen sitt begjær og voldtar henne?
  • Ingen menn er tiltrekkende for kvinner, så da trenger de ikke tildekning heller?
  • Kvinner kan kontrollere sitt begjær og behov bedre enn menn? (Hmmm ja, det kan kanskje stemme hvis vi bare snakker om de muslimske menn?)

Ok. La oss gå tilbake til de versene og finne ut hvorfor de to Koran versene ble åpenbart. For å finne det ut må vi se Sahih (de sanne) Hadithter.

I henhold til Sahih Hadithtene; var det ingen krav eller fantes ingen vers om tildekking av kvinner i de 12 første årene under profeten Mohammed. Alt begynte  etter muslimene og Mohammed flyttet seg fra Mekka til Medina i år 622. Det var Umar bin Al-Hattab som var følgesvenn, andre khalifaen, svigerfar og svigersønnen til Mohammed som ønsket et påbud om at Mohammed sine koner måtte dekke seg i Medina for ikke å bli gjenkjent og ikke bli forvekslet med konkubiner og slavinner. Umar spurte Mohammed om han kunne komme med et vers som påbyr tildekking. Men det merkeligste her er Mohammed ønsket ikke slik påbud. Umar begynte å forfølge og trakassere konene til Mohammed hver gang de gikk alene ut som for eksempel på toalett. Etter at Mohammeds kone Seleme fortalte dette til Mohammed, fikk han åpenbaring(33:59) om at hans koner og muslimske kvinner skulle dekke seg til. Konkubiner og slavinner hadde ikke lov til å dekke seg. De bør ikke forveksles med frie kvinner som konene til Mohammed og muslimske kvinner. Umar slo konkubinene hvis de hadde dekket seg.

I stedet for å be til Allah og ønske at han skal påby heldekking av muslimske kvinner, hvorfor ba Umar Mohammed om å komme med et slikt vers? Hvorfor var det ingen slike vers før Umar begynte å forfølge konene til Mohammed til toalettet? Viste Umar at han kommer til å lykkes med sitt ønske hvis han gir press til profeten? Hvorfor må alle kvinner som levde og fortsatt lever dekke seg fullt etter denne hendelsen som Umar lyktes med?
( Sahih Bukhari: 8:74:257 / 26:5397/ 99/ 6:60:313 / Sahih Muslim: 31:5903/ 26:5395/ 26:5416/ Abu Dawud: 32:4095)

Så, kaller du deg selv som muslimsk kvinne og påstår at Islam bestemmer dagliglivet ditt? Da må du gå med hell dekkende plag som burqa i henhold til Koranen. Så du ikke blir gjenkjent og ikke forvekslet med konkubiner og slavinner i henhold til Sahih Hadithter. Men, er det nok med å dekke hele kroppen din for Allah? Dessverre nei. Du skal ikke se på andre menn. I henhold til Koranen 24:30,31 skal både muslimske kvinner og menn senke blikket sitt ned i møte med det andre kjønn, bortsett fra nær familie medlemmer som man ikke har lov til å gifte seg med.

Vi kan kaste burkinien i søppelen med god samvittighet. Fordi muslimsk kvinne kan ikke være på offentlig strand i det hele tatt.  

Hvordan kan en muslimsk kvinne våge å kreve og støtte bare dekking av håret uten å senke blikket ned, uten å slutte å gå med bukser, bruke sminke, trange klær, pynte seg for så å gå ut av huset? Hvordan kan de forsvare hijaben? Enhver menneske som støtter bruk av dette tøystykket med sine uvitenhet godtar samtidig at millioner av kvinner og jentebarn blir tvunget, slått, truet, eller drept på grunn av de ikke vil bruke hijaben eller heldekkende plagg.  

Konklusjonen er:

Det vi ser fra skriftene er at muslimske kvinners dekking av håret eller hele kroppen har ingenting med noen hellige grunn å gjøre. Å begrunne dekking av håret for moralske grunner er også helt umulig siden muslimske menn ikke dekker håret sitt.

Så, når en spør, hvorfor gjemmer du håret ditt? Da kan du svare; fordi jeg har misforstått hva Islam krever.
Men når du blir spurt om hvorfor dekker du hele kroppen din, da kan du svare; fordi Umar ville det!

Og, dere vestlige kvinner! Hver gang dere ser en kvinne som er dekket, da må dere forstå at det er for å ikke bli forvekslet med konkubiner og slavinner. Fordi de er de frie kvinner mens de som ikke dekker seg er konkubiner og slavinner i henhold til den Islamske teologiske forklaringen når det gjelder dekking av kvinner.

Selv om hendelsene som forårsaket Koran versene om tildekking er komiske, så har den helt til den dag i dag hatt effekter som ikke har vært komisk i det hele tatt. Tildekking kravene har frigjort muslimske menn fra sitt ansvar om selvkontroll og overførte alt ansvaret og skylden til kvinner. Ikke minst har dette frigjort ansvaret til muslimske menn når det gjelder oppførslene deres ovenfor kvinner som ikke dekker seg.

Målet med tildekking i Islam er helt åpenbart. Det er å fengsle kvinner bak gardiner eller tøystykker for å isolere dem fra offentlighet og ha kontroll over dem siden det er menn som eier dem. (Quran: 4:34 /2:228/ 2:223)    
Jeg ser hijab kun som et politisk symbol, uvitenhet om bruken og dobbeltmoral innenfor islam.

Facebook, I'm back!

Dette innlegget ble først publisert som en status på Tom Egelands Facebookside.

Facebook, I'm back!

Takk, folkens, for alle støtteerklæringer og kommentarer etter at jeg ble utestengt for brudd på reglene.

Først: Dette handler ikke om meg, og aldeles ikke om en 24 timers utestengelse som jeg (og Facebook) fint kan leve med. Men det handler om noen prinsipper som jeg synes er verd å reflektere over.
Bildet av ni år gamle Kim Phúc som flykter gråtende og naken fra napalmbombene, handler i mine øyne ikke om nakenhet. Sant å si var ikke «nakenhet» i mine tanker da jeg første gang delte bildet. Hun er naken fordi klærne og huden hennes hadde stått i brann. Motivet handler om krigens redsler, og er et eksempel på et ikonisk pressefotografi som definitivt endret den amerikanske opinionens holdning til Vietnamkrigen, og som kanskje bidro til at USA trakk seg ut året etter. Hvem vet?

Hele denne historien startet med at jeg publiserte åtte slike historiske pressefotografier sammen med en refleksjon om pressefotografiets påvirkningskraft. Facebook slettet bildet av Kim Phúc, og den ledsagende teksten, med henvisning til reglene om nakenhet.
Noen dager senere publiserte jeg så en lenke til Dagsavisens intervju med Kim Phúc (nå 53), som kritiserte Facebook for denne sensuren og helhjertet støttet opp under publiseringen av bildet. Når man lenker til et avisinnlegg, følger hovedbildet med som illustrasjon. Dermed ble også denne saken slettet fra profilen min. Ikke bare bildet, men hele artikkelen med kritikken av Facebook og det hele. Og selv fikk jeg dask på lanken og 24 timers husarrest.



Les også: Nettavisen mener: Facebook risikerer protester og boikott

Hvorfor er dette problematisk?

Stadig flere norske nyhetsmedier bruker nå Facebook som plattform for deling av nyheter og ikke minst kommentarer og debatt. Dermed blir Mark Zuckerberg en overredaktør som kan slette alle de nyhetene der teksten eller bildene bryter regelverket. Slik de har slettet Dagsavisens artikkel med kritikk av Facebook.

Sensur? Helt grei håndheving av eget regelverk? Denne gangen gjelder det et foto. Hva blir det neste? Hvor settes grensen for krenkende tekst? Kritikk av USA? Av USAs president? Av religion?
Skal vi overlate til mektige (og puritanske) amerikanske giganter som Facebook, Google, Apple, Microsoft og Amazon å definere og forvalte våre rammer for ytringsfrihet og samfunnsdebatt? Eller skal vi stille krav til dem, når de selv inviterer oss inn og ber oss bruke dem i våre dagligliv?

LES bakgrunn: Facebook har blokkert meg

De som støtter Facebook i denne saken, har stort sett argumentert etter følgende linjer:

1) Facebook har regler. Følg dem!
2) Facebook er et privat selskap og bestemmer selv hva de tillater.
3) Du aksepterte brukerbetingelsene da du lagde deg en Facebook-profil.
4) Facebook er et globalt forum og må ha like regler for alle brukere.
5) Facebook har så mange brukere at det er umulig for dem å vurdere ett og ett bilde. Det er algoritmer, ikke mennesker, som automatisk sletter alt som er i strid med reglene.
6) Bildet er så fælt og trist at det ikke hører hjemme på Facebook, finn deg heller et annet nettsted hvis du absolutt må publisere så grusomme bilder.
7) Det krenker jentas menneskeverd å gjengi bildet.
8) Det blir umulig og altfor dyrt for Facebook å overvåke 1,6 milliarder brukere.
9) Kan du ikke bare klage til Facebook?
10) Hvorfor sletter du ikke Facebook-profilen din hvis du er så misfornøyd?

Her er mine svar:

1) OM REGLER: Håndhevelsen av regler må kunne kritiseres og diskuteres. I motsetning til De ti bud, er ikke regler skrevet i stein for evigheten. Jeg er helt enig i at pornografi og spekulativ nakenhet ikke har noe på Facebook å gjøre. Reglene sier bl.a.: «Vi fjerner bilder av personer som viser kjønnsorganer eller som fokuserer på fullstendig blottede rumper. Vi begrenser også noen bilder av kvinnebryst hvis de viser brystvorten». Eh, og det kunne stått: «Vi fjerner også ikke-seksualiserte bilder av krigsofre hvis de er nakne». Det er ikke REGELEN jeg kritiserer, men Facebooks utøvelse av skjønn når de definerer dette konkrete bildet som «støtende nakenhet». Det er virkelig ikke Kim Phúcs nakenhet som er støtende!

2) PRIVATEID SELSKAP: Facebook har jussen på sin side. Ja, de bestemmer. Men det må da være lov å kritisere dem for det. Eller skal vi godta alt privateeide selskaper gjør, fordi de er privateide?

3) BRUKERBETINGELSER: De to foregående svarene mine gjelder fortsatt. Jeg er ikke uenig i regelen, jeg er uenig i håndhevingen og vurderingen. Dernest: Hvor nøye finleser du de tusen ord lange juridiske betenkningene som Apple, Facebook, Microsoft og andre tvinger deg til å godta for å laste ned en app eller et program? Vurderer du alle fremtidige eventualiteter ved enhver formulering?
4) GLOBALE REGLER: Facebook skriver i sitt regelverk: «Vi begrenser visningen av nakenhet fordi enkelte grupper i vårt globale samfunn er spesielt følsomme overfor denne typen innhold ? spesielt på grunn av deres kulturelle bakgrunn eller alder.» Ærlig talt! Dette betyr at «spesielt følsomme» mennesker i regimer som Saudi-Arabia, Jemen og Usbekistan skal sette standarden også for angloamerikansk og europeisk samfunnsdebatt. Er det greit? Hva skjer da hvis Nord-Korea slipper til på Facebook? Selvsagt kan Facebook, hvis de vil, lage regionale regler og praksiser. Facebook vil definere verden ? og den verdenen er lykkelig og harmonisk, og alle er hjertens enige om alt. Men finnes det virkelig et akseptabelt minste felles multiplum for kulturelle normer i Norge og Pakistan, definert av Facebook? Tror ikke det.

5) ALGORITMER VS REDAKTØRER: 99 av 100 bilder på Facebook er uproblematiske. Det er det aller siste bildet som faktisk må vurderes. Ikke av en algoritme og ikke av en underbetalt «overvåker» i et slags call-senter i Irland, men av en reflektert redaktør som kan avveie Facebooks regler mot helt andre hensyn. Slike redaktører finnes ikke i dag. Facebook sier selv at det er mennesker som vurderer og sletter, ikke automatiske algoritmer. Jeg vet nesten ikke hva jeg synes er verst.

6) SPAR OSS FOR FÆLE BILDER: Det er nok av pusekatter på Facebook. Som arena for samfunnsdebatt må vi også kunne løfte frem triste og kontroversielle temaer. Facebook har i stor grad overtatt som arena for samfunnsdebatt.

7) JENTAS MENNESKEVERD: Kim Phúc (53) har gjentatte ganger støttet bruken av bildet. Jeg skulle gjerne ha gjengitt intervjuet som sto i Dagsavisen, men kopierer jeg lenken, så kommer også bildet med, og da blir jeg trolig utestengt for godt. Men gå til Dagsavisen, søk på <Kim Phuc>, så finner du artikkelen litt ned på siden.

8) FOR DYRT FOR FACEBOOK: Hallo! Facebook omsatte for nesten 150 milliarder norske kroner i 2016. 150 milliarder! De har råd til å ansette regionale eller nasjonale redaktører, hvis de vil. Ja, de har råd til det aller meste. Hvis de vil. De overvåker oss jo allerede, og sletter det de kommer over som strider mot reglene.

9) KLAGE: Hvem skal jeg klage til? Facebook har ingen redaktørinstans, ikke noe «kundesenter». Både da det første bildet ble slettet, og den siste lenken ble slettet, sendte jeg en klage via det automatiske skjemaet som dukker opp. Har jeg fått svar? Nei. Har noen lest og vurdert klagen min? Aner ikke.

10) SLETT DEG: Jo. Det er veldig fristende å slette kontoen min. Samtidig har jeg et stort og for meg viktig nettverk her på Facebook. Kolleger, lesere, venner. Jeg liker å følge debattene og se hva folk er opptatt av. Jeg lærer mye, også av gode argumenter som ikke samsvarer med mine egne. Jeg mener jeg har lov til å kritisere Facebook selv om jeg er oppgitt over enkelte sider ved deres praksis og gir uttrykk for det. Men ja, jeg vurderer seriøst å forlate Facebook hvis de ikke viser tegn til å ta lærdom av denne debatten.

Del gjerne, enten du er enig eller uenig med meg.

Disse «superheltene» kan redde Norge

Det begynner å bli lenge siden Norge har vært et godt fotball-lag, skriver artikkelforfatteren. Foto: Vegard Wivestad Grøtt/NTB Scanpix

Av Andreas Ringstad, fotballfrelst advokat

Fantastic Four er en amerikansk film som kom ut  i 2005. Den handler om fire astronauter, Reed, Sue, Johnny og Ben som etter en tur i verdensrommet blir forvandlet fra å være helt vanlige mennesker til å bli superhelter. Under ferden blir de utsatt for stjernestøv som gjør at de får overnaturlige krefter, noe de bruker til å redde verden. Selv har jeg bare sett halve filmen. Jeg sovnet halvveis. Sjelden et kompliment til en film. Men verden ble nok reddet. 

Innlegget fortsetter under bildet. 

Andreas Ringstad



 

På Ullevål Stadion hadde Norge hatt bruk for stjernestøv. Mye stjernestøv. Det var klasseforskjell på et slikt nivå at man på løkka ville kalt det feige lag og dratt hjem. Nå er det mange som ønsker at Per Mathias Høgmo skal gjøre nettopp det. Dra hjem. Jeg var selv på Ullevål når Jo Inge Berget leverte en prestasjon på nivå med Olav den Hellige og andre vikingkonger. Det var euforisk stemning. Mye har skjedd siden den kampen. Playoff-kampene som den ultimate fiasko. Med en fryktelig start på høstsesongen tror jeg faktisk Høgmo er avhengig av å slå Aserbajdsjan neste kamp for å beholde jobben ut kvalifiseringen. Jeg er ikke sikker på at han klarer det. Det sier mye. 

Les også: Nordlie om Samuelsen: - Burde ikke vært tatt ut

Det begynner å bli lenge siden Norge har vært et godt fotball-lag. Dessverre. Derfor kan man jo spørre hvor mye bedre dette vil bli om vi skifter trener. For min del handler det mye om hvorvidt man tenker at man har den beste mannen i jobben eller om det finnes realistiske alternativer der ute som man tenker vil gjøre en bedre jobb. Det blir litt som når Liverpool sparker Brendan Rodgers (uten sammenligning forøvrig - eller?) fordi de kan få Jürgen Klopp. Det er en hylle over. Jeg tror ikke vi kan få tak på noen med overnaturlige krefter (Egil Drillo Olsen gidder vel ikke en ny periode), men jeg vil lansere mine «Fantastic Four» som jeg håper vil stå på listen til NFF og som jeg mener er en hylle over Per Mathias Høgmo. 

Les også: Tror spillerne bløffer om Høgmo: - De er programmert til det

Innlegget fortsetter under bildet. 

Bob Bradley. Foto: Fredrik Varfjell/NTB Scanpix

Bob Bradley (58) står øverst på min liste. For meg handler det om å inneha de kvalitetene en landslagstrener må ha. Han har utvilsomt erfaringen fra landslagsfotball. Han er en utmerket taktiker, motivator og evner å få maksimalt ut av de spillerne han har til rådighet. Jeg tror ikke han vil være en enkel mann å få overtalt, men Norge kan være et fornuftig karrierevalg av Bob Bradley, da det vil bli lagt merke til i Fotball-Europa om han skulle klare å få Norge til et mesterskap. Han har utvilsomt bevist at han har blitt utsatt for stjernestøv når han utrettet mirakler med Stabæk. 

Les også: Nå handler alt om annenplassen

Innlegget fortsetter under bildet. 

Ståle Solbakken. Foto: Jens Nørgaard Larsen/NTB Scanpix

Ståle Solbakken (48) vil være et populært valg. Han er ikke et produkt av «NFF-skolen», men en norsk trener som har vist at han har en fotballfilosofi med mye inspirasjon fra andre europeiske land. Han innehar mange av de samme kvalitetene som Bob Bradley, selv om jeg personlig setter Solbakken et lite hakk under på det taktiske plan (uten at det på noen måte må tolkes som kritikk). Han har utvilsomt bevist at han har blitt utsatt for stjernestøv da han har stått opp fra de døde.

BLOGG: Èn av disse kunne erstattet Høgmo

Innlegget fortsetter under bildet. 

Lars Lagerbäck. Foto: Terje Pedersen/NTB Scanpix

Lars Lagerbäck (68) har vært i søkelyset til NFF tidligere og vil nok ganske sikkert være det på nytt om Høgmo får fyken. Har bevist med Island hvilke kvaliteter han har og vil komme inn i jobben med mye selvtillit, faglig tyngde og vil nok ganske raskt få strammet opp den defensive organiseringen. For meg havner han et lite hakk under Bob Bradley og Ståle Solbakken da de begge etter min mening er bedre på å utvikle den offensive delen. Han har utvilsomt bevist at han har blitt utsatt for stjernestøv da England, som var spådd EM-gull av engelskmennene, røk rett ut av åttendelsfinalen i EM.

BLOGG: - Hvor lenge skal Høgmo få holde på?

Innlegget fortsetter under bildet. 

Kjetil Rekdal. Foto: Vegard Wivestad Grøtt/NTB Scanpix

Kjetil Rekdal (48) vil trolig ikke være det mest sexy valget NFF kan gjøre, selv om han har gått ned en del kilo etter at Ronny Deila innførte nye regler for støtteapparatet. En mann som Solskjær ville nok skapt mer umiddelbar begeistring, men det som for meg skiller disse to er at Rekdals styrker som trener er de egenskapene en god landslagstrener trenger. Jeg tror faktisk Kjetil Rekdal vil være en bedre landslagstrener enn han er klubbtrener og ihvertfall sportsdirektør. Han har utvilsomt bevist at han har blitt utsatt for stjernestøv da han med gule sko sørget for gratis øl på hele Karl Johan.

Så da er det bare opp til NFF da. Om verden skal bli reddet. Denne gangen skal jeg holde meg våken.

Ytringsfrihetens usynlige grenser

man's portrait with bandage on his face which represents censorship of statements
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Ikke alle bør kunne få si akkurat det de vil. Det mener de fleste av oss. Men hvilke stemmer ønsker vi ikke å høre? Hvor går de usynlige grensene? Er det grupper som ikke tør ytre seg?

Av Bård Amundsen, Forskningsdagene

Forskningsprosjektet «Status for ytringsfriheten i Norge» forsøker å kartlegge nettopp dette. I 2013 og 2014 ble det gjort en omfattende undersøkelse av ytringsfrihetens vilkår i Norge. Den viste at vi i stor grad mener at ikke alle bør få si det de vil ? i alle fall ikke i alle situasjoner og på alle arenaer. Vi er særlig villig til å begrense ytringsfriheten for å unngå rasisme, at religioner blir hånet eller at noen blir mobbet og trakassert.

Den første studien dannet grunnlaget for videre forskning og flere studier, og prosjektet ble utvidet med tre år. Siste del heter «Offentlighetens grenser» og pågår ut 2017. Det er ledet av institusjonen Fritt Ord og forskere fra Institutt for samfunnsforskning (ISF), Fafo, Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen bidrar.

Innlegget ble først publisert hos Forskningsdagene. 

Nei til innvandringskritiske lærere


For å finne ut hvor grensene går brukte forskerne en undersøkelsesmetode hvor deltakerne skulle svare på hvordan de vurderer en rekke, konkrete, men hypotetiske, eksempler.

Bør en person som er kritisk til innvandrere få lov til å jobbe som samfunnsfaglærer? Hvilke grupper bør få lov til å holde møter, organisere seg eller starte politiske partier? Bør det for eksempel være lov til å starte et muslimsk parti for å stille til valg i Norge?

Forskerne fant at høyreekstreme ytringer er noe folk er lite villige til å akseptere. Når det gjelder innvandringskritiske personer, må de gjerne få arrangere møter eller danne politiske partier, men flere er kritiske til at de skal få jobbe som lærere. 

Les også: Max Hermansen fikk sparken som lærer - fikk sluttavtale på 1,2 mill.

For muslimer er det derimot helt omvendt: Mange er skeptiske til at et muslimsk parti får stille til Stortingsvalg, mens de fleste synes det er greit at muslimer er samfunnsfaglærere.

Innvandringskritikere er forsiktige


Kjersti Thorbjørnsrud er forsker ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo. Hun har som en del av prosjektet sett på hvordan debattkulturer i sosiale medier påvirker forskjellige gruppers vilje til å ytre seg der. Flere grupper har tendens til selvbegrensning.

-  Innvandring er et betent politisk tema som ganske mange kvier seg for å diskutere. Det gjelder spesielt dem som er kritiske til innvandring, sier medieforskeren.

Thorbjørnsrud understreker at hun ikke har studert personer med ekstreme eller voldelige holdninger til innvandring. Hun har snakket med folk som rett og slett mener at Norge bør begrense eller stanse innvandringen fordi de frykter en utbredelse av konservativ islam i Norge. Ganske mange har denne holdningen, finner hun, men de velger å ikke ytre seg offentlig om det.

Les også: Kjære norske, heterofile, hvite - hvor er det du gjemmer deg?

Politisk venstreside er tause om innvandring

- Spesielt blant personer som plasserer seg selv på venstresiden politisk, ser jeg at mange ikke våger å komme med innvandringskritiske ytringer, forteller Thorbjørnsrud.

- De gjør det av frykt for å bli stemplet som et menneske med dårlig moral eller rett og slett få en merkelapp som «ond». Eller de gjør det av frykt for å bli latterliggjort og ekskludert fra det sosiale fellesskapet.

Kjersti Thorbjørnsrud er forsker ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo.

Personer med innvandringskritiske holdninger som står til venstre i det politiske landskapet, forteller også om frykt for å bli plassert i samme bås som personer som har helt andre holdninger enn dem selv. Dette gjør at de setter grenser for sine egne ytringer i ulike sosiale sammenhenger.

Innvandrere tas på etnisitet, nordmenn på meninger


Forskerne var også nysgjerrige på om det finnes en tendens til selvbegrensning blant innvandrere. I spørreundersøkelser og dybdeintervjuer har de stilt ulike minoritetsgrupper disse spørsmålene:

Mener personer med minoritesbakgrunn at de har tilgang til offentligheten på linje med majoritetsbefolkningen, og i så fall - på hvilke premisser? Opplever de at de kan ytre seg som enkeltindivider om de saker som til enhver tid opptar dem, eller «tvinges» de inn i rollen som representanter for bestemte miljøer og synspunkter?

Les også: Ytringsfrihet under ansvar

Svarene viser at mange profilerte, aktive meningsytrere med etnisk eller religiøs minoritetsbakgrunn har negative erfaringer med å ytre seg offentlig.

- Når de gjør det, opplever de oftere enn majoritetsbefolkningen at negative tilbakemeldinger de får, handler om hudfarge og etnisitet. Når majoritets-nordmenn får negative tilbakemeldinger, går det mer på meningene deres og politisk uenighet, sier Arnfinn Midtbøen, som også er forsker ved Institutt for samfunnsforskning.

Det er dessuten forskjeller mellom gruppene når det gjelder konsekvensene av slike opplevelser: Mens 19 prosent i majoritetsutvalget sier at negative erfaringer har gjort dem mer forsiktig med å ytre seg i fremtiden, sier hele 36 prosent i minoritetsutvalget det samme.

Les også: Vi kan ikke forby hat

Debatt om debattkultur 


Under Forskningsdagene inviterer Forskningsrådet til debatt om ytringsfrihetens grenser og debattkultur i digitale medier. Blant spørsmålene som vil bli tatt opp er: Hvordan påvirker de nye kanalene debattklimaet? Blir noen grupper ekskludert, og er kommentarfeltene en arena for avmakt? 
I panelet sitter Kari Steen-Johansen som også er forsker i prosjektet og kollega av Midtbøen ved Institutt for samfunnsforskning. I tillegg kommer kommentator i Aftenposten Frank Rossavik, lege og samfunnsdebattant Mina Adampour, professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen Jostein Gripsrud og professor i medievitenskap ved Københavns Universitet Stig Hjarvard. Møteleder er Aslak Bonde.

Forskningsdagene

  •          21. september - 2. oktober 2016
  •          Arrangeres i år for 22. gang
  •          Nasjonal festival, omtrent 1000 arrangementer på over 100 steder i Norge
  •          De aller fleste arrangementene er gratis og åpne for alle
  •          Universiteter, høyskoler, forskningsinstitutter, bedrifter, museer og biblioteker står bak arrangementene
  •          Forskning knyttet til grenser er tema for årets festival
  •          Festivalen er under ledelse av Norges forskningsråd
  •          Søk opp ditt lokale program på forskningsdagene.no
  •          #tenklittpådet

RETTELSE: I en tidligere versjon av denne artikkelen ble det oppgitt feil størrelse for andel som mener at innvandringskritikere ikke skal få ha en lærerjobb, selv om de lar være å ytre politiske meninger i klasserommet.

Om hijab og flosshatt (og turban og stråhatt)

Muslim Woman show in Dakar, on the eve of the World Hijab Day. / AFP / SEYLLOU
Det er forskjell på hijab og turban mener artikkelforfatteren. Bildene viser en model under World Hijab Day i Dakar og skuespiller Waris Ahluwalia. Foto: Seyllou/AFP/Chris Young/PA Photos

 

Av Farjam Movafagh, styremedlem Senter for Sekulær Integrering (SSI)

Innimellom alle rasisme-, egoisme-, muslimhater-, horesønn- og islamofobianklagene jeg har fått slengt etter meg de siste ukene, har det også vært et par spørsmål som er verdt å dele.

Det første: «Skal ikke jenter få lov til å gå i hva de vil?». Svaret, uten noen form for betenkningstid eller forbehold, er: «JO!»

Les også: Det er tankeløst å generalisere muslimer, med eller uten hijab

Så til det andre spørsmålet: «Hvorfor er du så opptatt av muslimers hijab, men ikke av sikhenes turban?» Min umiddelbare reaksjon til slike spørsmål er å tolke det som forsøk på kverulering og trolling (svaret er jo klinkende klart for meg). Men heldigvis sover av og til min misantropiske begavelse til å tillegge folk slike motiver. Etter å ha tenkt meg om fjorten ganger kom jeg endelig på at ikke alle har opplevd det samme som meg, og at ikke alle ser det samme som meg.

Innlegget fortsetter under bildet. 


 

Ser de ikke forskjell?

Hva om hun som stilte meg dette spørsmålet ikke ser forskjell på hijab og turban?

De er begge hodeplagg. Til og med er de begge religiøst begrunnet. Så hvorfor har jeg erklært en sekulær hellig krig mot det ene, mens det andre for meg bare er et tegn på mangfold på sitt beste? Det er fordi jeg ser hijab for hva det er, og det er ikke bare et hodeplagg. 

Les også: Forretninger kan ikke velger kunder basert på hudfarge eller religion

Jeg ser jenter bli kalt for horer, og til og med utsatt for seksuelle overgrep, fordi de ikke ønsker å bære det. Jeg ser jenter som ikke får lov til å ha venner av motsatt kjønn. Jeg ser jenter bli tvunget til å gifte seg med en de ikke elsker. Jeg ser jenter som blir holdt tilbake fra svømmeundervisning og leirskole. Jeg ser jenter som blir oppfordret til å la seg omskjære. Jeg ser en elite av hijab-kledde dronninger som bejubler de som føyer seg etter sosialt press, og som tråkker på de som ikke gir etter. Jeg ser jenter som ikke våger å si hva de mener og tror. Og jeg ser muslimer som kun våger å gi meg støtte i hemmelighet når jeg er kritisk til hvordan religionen deres blir praktisert av stadig flere. Alt dette ser jeg i mitt eget utvidede nabolag.

Menn forvalter sine kvinner

Jeg ser kvinner i Syria bli skutt i hodet på åpen gate fordi sløret ikke dekker hele ansiktet. Jeg ser kvinner i Iran bli pisket og fengslet av samme grunn. Jeg ser kvinner bli steinet til døde for å forsøke å leve sammen med den de elsker. 

Les også: Til alle kvinner som bruker hijab og til alle kvinner og menn som støtter bruk av hijab

Jeg ser kvinner og jenter bli redusert til klekkerier for å sørge for biologisk ekspansjon av en religion. Jeg ser stadig større press mot kvinner til å gifte seg tidligere, til å holde seg hjemme, og til å få mange barn. Jeg ser menn som fullt og helt forvalter sine kvinner, og kvinner som ikke har noen som helst rett til å nekte sine menn å ha sex med dem akkurat slik de vil.

Tvang og ulykke

Jeg ser et samfunn der det ikke er noen plass for fri tanke eller annerledeshet. Et apartheid av rett-troende og vantro. Hvor opposisjon, homofili og blasfemi medfører dødsstraff. Og hvor slaver kjøpes, selges og utnyttes på alle tenkelige måter. Jeg ser en filosofi der dette livet, det eneste vi helt sikkert vet at vi har, ubetydeliggjøres av en prestekaste som selger statsborgerskap til Allahs rike. Hvor mennesker blir oppfordret til å leve, krige og dø kun for å tekkes sin grusomme skaper.

Alt dette, og mye mer, ser jeg når jeg ser en hijab. Jeg ser resten av isfjellet som skjuler seg under overflaten. Jeg ser alt den medfører av tvang og ulykke for mange i dag. Og jeg ser at den også truer min egen og mine barns fremtidige frihet. Derfor oppfordrer jeg alle til å motarbeide hijab, uansett hvor mye vi fascineres av sikhenes turban.

Ja, jenter skal få gå i hva de selv velger. Og nei, ikke alle som bruker hijab representerer alt jeg beskrev over. Men vi kommer ikke bort fra at hijab likefullt er symbolet på dette ondet. Og de som velger å bruke hijab er med på å utøve press mot de som ikke gjør det, bevisst eller ubevisst. 

Det er tankeløst å generalisere muslimer, med eller uten hijab


 

Av Shahram Shaygani, leder i Senter for Sekulær Integrering (SSI) og psykiater/psykoanalytiker

Frisøren Merete Hodne nektet Malika Bayan adgang til sin frisørsalong og må møte i retten fordi hun nå er tiltalt for diskriminering. Det får være opp til retten å avgjøre om Hodnes handling var diskriminerende eller ikke, men jeg mener at Hodne trådte uklokt ved å nekte Bayan adgang. Jeg er motstander av mentaliteten som ligger bak hijab, fordi den er blitt ladet med politisk islam og er direkte og indirekte tvunget på millioner av kvinner verden rundt. Det betyr likevel ikke at alle kvinner som har på seg hijab sympatiserer med islamismen og ønsker seg en islamsk stat.

Vi kan ikke vite hva slags verdier en kvinne har, kun basert på bruk av hijab

Vi kan ikke vite hva en kvinne som har på seg hijab tenker, føler, hva slags liv hun har hatt og hva slags menneskesyn hun har før vi har snakket med henne. Det eneste hijaben signaliserer utad er at denne kvinnen har en muslimsk tro. Det blir altfor enkelt å dømme denne kvinnen fordi hun er muslim med argumenter som: islam er en voldelig eller totalitær religion.

Les også: Må møte i retten etter å ha nektet kvinne med hijab adgang til frisørsalongen sin

Religion består av et sett med idéer, tanker og fantasier som blir internalisert i personen (psyken) og deretter aktualisert i den måten en tenker og tolker situasjoner på. Det vil si, i det en tror på en religion, får religionen alltid en personlig signatur med seg. Den religiøse troen kan selvsagt forandre personligheten, men det omvendte er mer gjeldende. Personligheten former og farger måten den religiøse troen blir uttrykt på. Derfor er de fleste muslimer verden over verken voldelige eller fundamentalister. Deres personlige forming av religionen islam blir rett og slett uforenlig med for eksempel å bruke vold, selv om at det finnes krigsvers i Koranen.

Innlegget fortsetter under bildet. 

Skjermdump Nettavisen

 

Vi må snakke med hverandre

Den berømte psykiateren Carl Gustav Jung mente at når en person framprovoserer sterke følelser i deg, må du være ekstra oppmerksom på deg selv, fordi det du blir provosert av kan være din skyggeside i den andre personen. Vi projiserer uønskede fantasier og kvaliteter på en annen, fordi disse egenskapene er vanskelige å ha og må evakueres fra psyken. Hvis vi blir provosert og får sterke negative følelsesmessige reaksjoner av en kvinne som har hijab, uten å ha kjennskap til henne, er vi forpliktet til å granske våre følelser rasjonelt. Det er sikkert behagelig å evakuere de vanskelige følelsene våre med en atferd (for eksempel nekte henne adgang til frisørsalongen) der og da, men i det vi gjør dette, har vi blitt ofre for våre tankeløse projeksjoner.

Les også: Hårreisende holdninger

Utfordringen ligger i det å kjenne på disse negative følelsene, men istedenfor å agere på dem bør man reflektere og finne en alternativ måte å reagere på. Slik jeg ser det, ville dette være et mye bedre alternativ for Hodne. Til tross for alle sine negative affekter om islam og islamister, så kunne hun tatt imot denne muslimske kvinnen som kunde. Med nysgjerrighet og en høflig og empatisk form, kunne hun komme i en dialog med Bayan. I dialogen kunne hun kanskje til og med utfordre mentaliteten bak bruk av hijab. Hodne kunne da få mer innsyn i hvordan religionen islam er blitt internalisert i Bayan, og hva slags person Bayan er og hvilke holdninger hun har. Hvis Hodne hadde hatt 10 muslimske kvinner med hijab som kunder, ville hun fort oppdage at disse kvinnene har 10 forskjellige versjoner av islam og har 10 forskjellige personligheter, selv om at alle bærer hijab.

Problemet med fraværsgrensa er at den er skapt av «hvite menn som pusher 50»


 

Av

Å være ung i dag er tøft. Vi ungdom har mer press enn noensinne. Ingen generasjoner kan forstå livet som ung i dagens samfunn. Samtidig så er det den eldre garde som får bestemme slikt som fraværsgrensa - mens de den faktisk gjelder, elevene, er så kraftig imot at de faktisk over hele landet har vært i streik mot den. Hvor er logikken?

For rigid


Jeg har vært syk hele den siste uken nå. Jeg var borte et par dager for å kunne bli frisk. For å få gyldig fravær for å være syk må jeg ha legeattest. Ikke bare kostet det meg 150 kr for et vanlig A4 ark på under 50 ord, ikke bare kaster fastlegene bort viktige akuttimer på slike som meg som kun har en vanlig forkjølelse, men jeg måtte faktisk være bort i en skoletime for å kunne få legeattesten. Altså, jeg fikk økt fravær pga en regel som skal forhindre fravær?
Jeg mener at fraværsgrensa er feil svar på riktig spørsmål - hvordan få ned fravær og frafall. Det finnes mange bedre tiltak. Skal vi dog først innføre en fraværsgrense, kan den ikke være like rigid. Det kan ikke være slik at hvis du har gym første økt på en mandag at du mister karaktergrunnlaget hvis du forsover deg en gang, er på ferie en annen gang og har kjøretime den tredje ganga. Hvis man befinner seg i den situasjonen allerede i oktober for eksempel, hvordan forventer politikerne å motivere elevene til å møte opp i gymtimene resten av semesteret når man uansett ikke har karaktergrunnlag?

Vil pushe elever ut av skolen


Formålet med fraværsgrensen er å få ned fraværet, men den vil samtidig øke elevers frafall. Er det en ting all forskning og kunnskap vi har om framtidens arbeidsliv forteller oss så er det at det noe av det mest katastrofale som kan skje. Vår generasjon får ikke jobb om 10-20 år til med mindre vi har fullført videregående utdanning. Er det virkelig det denne regjeringen vil? Nei, jeg tror ikke det. Men det er tydelig at ideologi gjør blind her, og at Høyre & co ikke ser konsekvensene av sin egen politikk.
Det er mange elever som skulle hatt mindre fravær per dags dato. Derfor mener jeg som alle andre at det er viktig å sette fokus på hvordan vi kan få ned fraværet. Spørsmålet er om den samme rigide fraværsgrensa vil funke for over 200 000 forskjellige elever. Spør du meg er svaret ganske klart nei. De det vil gå verst utover er de som sliter mest. Han som sliter med angst, men som ikke tør å si ifra til noen. Eller hun som er helt skolelei og rett og slett ikke klarer å motivere seg til å møte opp på skolen hver eneste dag.

 

Les også: Du tar opp en skoleplass noen andre ikke fikk


Selv kan jeg huske når jeg gikk i 9. klasse og fikk vite at min far hadde fått kreft. Da reagerte jeg på det med en voldsom økning i antall anmerkninger. Hadde det vært på videregående, kanskje jeg ikke hadde orket å møte opp på skolen en gang. Kanskje jeg hadde mista karaktergrunnlag i flere fag, fordi vi hadde en fraværsgrense som var elevfiendtlig, og som til slutt dytta meg ut av skolen, kun fordi min far fikk kreft. Heldigvis for min del går det bedre med min far nå, men mange andre ungdommer får like tunge beskjeder hver eneste dag, og ingen kan forutse hvordan de vil reagere på det.

Kalkulator-Høyre viser sitt sanne ansikt


I 2011 utga Erna Solberg boken sin «mennesker, ikke milliarder». Den var ment for å ta et oppgjør med synet på Høyre som et kalkulatorparti. Men til syvende og sist viser sannheten sitt sanne ansikt, også i denne debatten.
For et av de mange brukte argumentene blant Høyre er kostnadene vi bruker per elev i grunnskolen. Henrik Asheim, politiker fra Høyre, har vært en av de sentrale fra Høyre i debatten om fraværsgrensa, og har tatt litt av støyten fra kunnskapsministeren. Han har flere ganger uttalt seg om de store kostnadene ved hver enkelt elev sitt skoleløp, nærmere 200-000 kr, og mener at man derfor burde kunne stille krav om oppmøte til elevene. Men? Var det noen gang tvil om det?

Les også: Folk flest støtter grense for fravær fra skolen


Nei, det var aldri det. Om Høyre har glemt det helt, eller om de bare velger å lukke øynene sine for det, så har det alltid vært oppmøteplikt i skolen, og lærerne kunne heller ikke gi en elev karakter i et fag om eleven ikke hadde karaktergrunnlag. Den store forskjellen er nemlig at det før gikk etter lærens eget skjønn. For hver elev er forskjellig fra den andre. Det kan ikke en fraværsgrense se, men en lærer kan.

Ikke for sent å snu - enda!


Fraværsgrensen skal opprinnelig vare i tre år som et prøveprosjekt. Dog vil jeg påstå at man alt etter tre uker kan se at den ikke hører hjemme i skolen. Løsninger laget av «hvite menn som pusher 50» er ikke det som funker. Løsninger som kommer fra samspill med elevene, de det faktisk gjelder og som kan sine utfordringer best, det er det som funker. Så kjære Torbjørn, vennligst stopp dette. Snu, før det er for sent. Før de elevene som sliter mest begynner å falle fra!

Hårreisende holdninger



 

Frisør Merete Hodne viser frem en problematisk og dehumaniserende tankegang når hun nekter kunder med hijab å komme inn i frisørsalongen.

Av: Shoaib Sultan, spesialrådgiver for Antirasistisk senter.

Holdningene som ligger bak at frisør Merete Hodne i Bryne nektet en muslimsk kunde, som brukte hijab, er problematiske, og de står ganske fast. Begrunnelsene hennes har variert fra det ene intervjuet til det neste. «Kvinner med hijab kan skjule våpen», «redsel for ideologien islam og egen sikkerhet», «Muslimske kvinner er undertrykt gjennom hijaben» og «Muslimske kvinner kan ikke vise frem håret sitt, så hun ville ha måttet kaste ut alle mannlige kunder for å farve håret til kunden.» Begrunnelsene varier fra de helt håpløse til ting som kunne virket fornuftige hvis hun bare ikke hadde tillagt andre mennesker en rekke egenskaper og meninger i tråd med egen tenkning, og dermed bommet på å behandle dem som enkeltindivider.

Les også: Må møte i retten etter å ha nektet kvinne med hijab adgang til frisørsalongen sin

Feiltolkning kan ikke legges til grunn
Dette er så vidt vi kan se en tydelig og klar diskrimineringssak, hvor en person nektes service utelukkende på grunn av sin religiøse bakgrunn. Altså at dette er et klart brudd på Diskrimineringsloven § 6, og for øvrig også straffelovens § 186. Advokaten til Hodne mener at for at dette skal være straffbart må diskrimineringen som er foretatt være knyttet opp til religion. Informasjonen hun har hentet inn viser at dette er en politisk bæring av hodeplagget. Det er en rekke problemer knyttet til dette. Det er ikke opp til advokaten, eller frisøren, å definere hvorvidt noen bærer et hodeplagg ut av en religiøs eller politisk begrunnelse. Det er for øvrig positivt at advokaten erkjenner at det i alle fall er diskriminering.

Les også: Forretninger kan ikke velger kunder basert på hudfarge eller religion

Innlegget fortsetter under bildet.

Shoaib Sultan. Foto: Paul Weaver/Nettavisen

Videre fortsetter advokaten med en sammenligning med barnehijab, som jeg selv også er imot, men som her blir helt feil. Vi snakker her om en voksen kvinne som foretar sine egne valg. Om man velger å se på en hijabbruker som offer er det også merkelig å bøte på dette med å diskriminere vedkommende. Dette avslører hatet som ligger til grunn. Hun avslører også det tidligere nevnte menneskesynet sitt gjennom en kommenter hvor hun stempler hijabbrukere som plaggtroll. Hijabens opprinnelse ifra presteregimet i Iran, som er en av flere opprinnelseshistorier som verserer, er en påstand som advokaten legger frem også, og som ikke stemmer. Jeg har skrevet litt om bruk av hijab lenge før både den iranske revolusjonen og før organisasjonen muslimbrødrene var påtenkt (en annen opprinnelseshistorie) her. Det kan hende jeg skal prøve å skrive litt mer utførlig om dette senere en gang. Hodne skal ha sagt til kunden at hun ikke tok på «sånne som henne», noe som kanskje i større grad viser problemet og avslører menneskesynet som ligger bak på en best mulig måte. Dette kommer også frem i en facebookmelding, lagt ved under her, som Hodne skrev kort tid etter. Her skryter hun av å ha avvist denne kvinnen. Frykten for egen sikkerhet etc virker tydelig som argumenter som er produsert i ettertid. Hun viser interessant nok også en viss erkjennelse for at det hun gjør er ulovlig, men velger likevel å gjøre det.



 

Antatte følgekrav 
Hodne veksler sine forklaringer mellom at hun ikke ønsker religionen islam, eller ideologien muhammedanismen som hun sier, inn i sin salong på den ene siden; og at hun ikke kan gi god nok service på den andre, ved at hun kommer frem med en rekke antatte følgekrav som denne kvinnen ville måtte komme med. Senere har også redsel for trusselen med å ha en kvinne som kan ha skjult våpen i hijaben kommet til. Ved å anta at hun ville krevd at salongen ble stengt, mannlige kunder jaget ut, gardiner trukket for etc. skaper Hodne en forestilling som selvsagt blir helt absurd og feil. Hvis kunden, Malika Bayan, kom med slike krav, ville vi faktisk være tilbøyelig til å være enig i at 14192168_10153870607262671_9188101786282615611_nHodne kunne nektet service. Dette skjedde imidlertid altså kun i Hodnes hode, og det kan man ikke laste Bayan for, og det er feil grunnlag å nekte noen service på grunnlag av.

Les også: Til alle kvinner som bruker hijab og til alle kvinner og menn som støtter bruk av hijab

Klar sak
Vi har hatt noen politiske utspill hvor blant annet Frp nestor Carl Ivar Hagen utrykker støtte til frisøren. Det er neppe overraskende for noen, men dypt problematisk at en politiker nærmest oppfordrer til forskjellsbehandling og diskriminering. LDO har jo allerede behandlet saken, og konklusjonen er klar, dette er diskriminerende praksis. Hagens utspill er problematisk, både hvis man legger jødetesten til grunn slik Minerva-redaktør Nils August Andresen gjør her, eller i det hele tatt åpner for hva vi skal godta av forskjellsbehandling i alle mulig andre tilfeller. For Hagen mener vel ikke at dette kun skal gjelde muslimer? Tanken går til rasedelte kafeer osv. i USAs sørstater, som er den realiteten man beveger seg mot om en tar Hagens tilnærming på alvor. Dette må ikke avfeies som uviktig, det er tvert om et klassisk eksempel på grov diskriminering som ikke noe samfunn kan godta. Denne saken  er viktig, og prinsipiell og vil ha stor betydning for diskrimineringsarbeid fremover. Så vidt meg bekjent er dette første gang man har en diskrimineringssak knyttet til at noen nekter service til en kunde med hijab. Men vi har noen saker som ligner, f.eks. muslimske taxi sjåfører som skal ha nektet å ta med blinde med førerhund, selv om de ikke kom så langt som tingretten. I den saken var det ikke spørsmål å godta slik diskriminering, hverken fra taxisentralene, eller Islamsk Råd Norge. Det burde ikke være i denne saken heller.

Gjeldende lovgivning:

Straffeloven:
§ 186. Diskriminering

Med bot eller fengsel inntil 6 måneder straffes den som i ervervsmessig eller liknende virksomhet nekter en person varer eller tjenester på grunn av personens

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion og livssyn,
c) homofile orientering, eller
d) nedsatte funksjonsevne, såfremt nektelsen ikke skyldes manglende fysisk tilrettelegging.

På samme måte straffes den som av en slik grunn nekter en person adgang til en offentlig forestilling, oppvisning eller annen sammenkomst på de vilkår som gjelder for andre.

Diskrimineringsloven
§ 6.Hovedregel om forbud mot diskriminering

Diskriminering på grunn av etnisitet, religion eller livssyn er forbudt. Diskriminering på grunn av nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk regnes også som diskriminering på grunn av etnisitet. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig etnisitet, religion eller livssyn. Forbudet gjelder også diskriminering på grunn av etnisitet, religion eller livssyn til en person som den som diskrimineres har tilknytning til.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter § 7 eller § 8. Med direkte forskjellsbehandling menes en handling eller unnlatelse som har som formål eller virkning at en person eller et foretak blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes etnisitet, religion eller livssyn. Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av etnisitet, religion eller livssyn.

Innlegget er også publisert i Sultans blogg

Frp har bedre miljøpolitikk enn MDG


 

 Av Aina Stenersen, leder i Oslo Frp

I Dagbladet 28. august går MDG?s Shoaib Sultan hardt ut mot undertegnede, og Oslo FrP sin miljøpolitikk. Paradoksalt nok har ikke MDG løsningene på utfordringene når det kommer til den miljøvennlige byen som vi vil ha her i Oslo.

Selv er jeg opptatt av en god og bærekraftig miljøpolitikk. Jeg vil ha et godt miljø både for vår generasjon og kommende generasjoner. Sultan oppfordrer undertegnede til å ta stilling til klimaendringer. Jeg mener at uavhengig av årsak, er det viktig å sette inn gode tiltak og se på konstruktive løsninger. Jeg er derimot skeptisk til at alt av miljøpolitikk skal bedres bare bilene fjernes fra likningen. Så enkelt er det ikke, selv ikke for sjarmerende MDG.

Les også: Ap og SV har ansvaret for tigger-vandalismen i Oslo

Jeg mener vi må utvikle en miljøpolitikk som folk kjenner seg igjen i og som ikke gjør hverdagen dyrere og mer tungvinn. Vi tror det er mulig å få til det grønne skiftet, men vi er gjennomgående mer interessert i gulrot enn pisk. Skal man levere barn til barnehagen, rekke jobben, i tillegg til å handle på vei hjem så er ikke straffer som velter familieøkonomien eller øke pendlertiden den rette løsningen.

Sultan prøver også iherdig å svare på mine fem kritikkpunkter mot MDG, men han kan ikke bortforklare at hans eget parti bevilger 20 millioner mindre til kollektivtrafikken enn Oslo FrP foreslo i budsjettet.

Les også: Han ville ikke ta meg i hånda, fordi jeg er kvinne

Vi får heller ikke renere luft ved å strupe biltrafikken i Oslo. Et bedre virkemiddel for å få renere luft er styrket vedlikehold og utbedring av veiene, samt styrking av kollektivtrafikktilbudet. Det må vel MDG være enig i?

I fjor vedtok byrådet i Oslo å gjøre Oslo sentrum bilfritt innen 2019. Det er omtrent 90 000 arbeidsplasser i Oslo sentrum og flere har uttrykt bekymring for handelstanden og arbeidsplassene innenfor ring 1.

Les også: Det bør være rom for å rose andre partier, kjære Tone Tellevik Dahl

Byrådet har imidlertid ikke bevilget en krone ekstra til kollektivtransporten per dags dato. Oslo FrP har foreslått flere bussruter uten å få gjennomslag for det, i tillegg har vi kommet med forslag om prøveprosjekt med døgnkontinuerlig t-bane, samt fjerning av parkeringsplassene til politikere på Rådhuset.

Selv tar jeg kollektivtrafikken i Oslo hver dag og ser virkelig behovet for styrking av kollektivtilbudet. Oslos innbyggere trenger alternativer som virker i hverdagen deres nå, i 2019 og 2029.

Innlegget ble først publisert i Dagbladet.