hits

september 2015

En hyllest til deg som sitter i kassen

Av Filip Rygg, kommunikasjonssjef i Tankesmien Skaperkraft 

Filip Rygg har skrevet en hyllest til Amalie Fosse og alle andre som jobber i kassen i dagligvarebransjen. Foto: Magne Turøy

Jeg har flere ganger hyllet landets lærere, ansatte i helsesektoren og politiske kollegaer. De har fortjent den hyllesten, men det er flere mennesker som samvittighetsfullt bidrar til at samfunnet går rundt. De gjør mer enn å bare heve en lønn.

I noen yrker er lønnen ekstra lav, som i dagligvarebransjen. Dagens spalte er en hyllest til deg som på tross av lav lønn, krevende kunder og ukurante arbeidstider, sørger for at butikkene over hele Norges land kan holde åpent.

Du finner aldri «butikkarbeider» på topplisten over yrker studenter foretrekker, men heldigvis er det nettopp mange studenter som tar seg en deltidsjobb i dagligvarebransjen. Samtidig er jeg nok mer imponert over de som i årevis trofast stiller på jobb.

Jeg kjenner dere ikke mer enn på fornavn, det er som regel det som står på navneskiltet. Ofte blir jeg flau når jeg overhører kunder i kassen. Noen kommer med pinlige og lite morsomme kommentarer som at «nei, tror du virkelig at jeg kan bære alle varene uten pose» eller «hva i alle dager skal jeg bruke kvitteringen til». Andre vil krangle på noen få kroner fordi de må betale for posene. Enkelte tar en full prisdiskusjon selv om de vet at den som sitter bak kassen har ingenting med prisingen å gjøre. Likevel holder man ut.

I Norge har vi en lei tendens til å omtale noen jobber som mindre viktige enn andre. Jeg har sikkert gjort det selv. Det beklager jeg herved.

Dette er ingen liten bransje, verken i antallet sysselsatte eller i omsetning. Rundt 90.000 personer jobber nå i dagligvarehandelen, det viser en rapport rapport fra Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning. Dagligvarebransjen har en omsetning på nærmere 160 milliarder kroner i 2014, som er en vekst på 4,4 prosent fra året før. Av samlet detaljhandel i Norge stod dagligvarebutikkene for 36 prosent.

I motsetning til sine kollegaer i detaljhandelen, må man i langt større grad arbeide på såkalt «ukurante» arbeidstider i dagligvarehandelen. Noen butikker har nå åpent fra kl 05 om morgenen til 01 på natten! Pussig nok vil enkelte politikere øke presset på de ansatte ytterligere ved å også åpne for søndagsåpent. Det kan ikke bety noe annet enn at man har en ganske lettvint holdning til hvilke konsekvenser slike åpningstider kan få.

«Hva jobber du med?» er et ganske vanlig spørsmål å få når man treffer nye mennesker. Tanker om status-yrker kommer fort, og flere har i media sagt at de ikke har lyst til å svare på slike spørsmål. De synes det er flaut. Ifølge et raskt google-søk er det mange som synes det er flaut å si at de jobber i kassen. Det bør vi endre.

For det første må vi slutte med denne inndelingen i hvilke yrker som ansees som viktigere enn andre. For det andre handler ikke valg av yrke om alle andre, men om deg selv. Om hva vi trives med. Hva som gir mening og innhold i hverdagen.

Når mange mennesker havner utenfor arbeidslivet, skal vi være sjeleglad for alle som er innenfor og som bidrar til at samfunnet går rundt. Det er som kjent med skatter fra oss alle at vi kan ha en velferdsstat som fungerer.

Veldig mange yrker krever nå lang akademisk utdanning. Det er på noen måter et godt tegn siden utdanningsnivået stadig øker. Samtidig er det ingen tvil om at vi aldri vil ha en befolkning hvor samtlige kan sitte med en lang akademisk utdanning. Jobb i butikker er et sted hvor man ofte ikke trenger lang formell kompetanse, men heller kan opparbeide seg god erfaring. Det er et gode for Norge og for arbeidsmarkedet. Problemet og grunnen til at denne spalten skrives er blant annet at vi liker å knytte høyere status til det som krever formell kompetanse. Det blir feil.

Det skjer utrolig mye i kassen. Vi løper alle forbi. Mennesker i alle slags livsfaser og med alle våre ulike behov. Ole Robert Reitan, administrerende direktør i Rema 1000 skrev i Adressa (29.04.13) om sine mange ansattes jobbhverdag: ? Sitter du i kassa på Rema 1000 er du ikke bare en butikkmedarbeider. Jeg vil heller kalle det en sosialarbeider.

Jeg har selv møtt noen av disse sosialarbeiderne. Dessuten finner vi mange av landets beste komikere i kassen. Ja, i det hele tatt er det også slik at mange av landets mest hyggelige mennesker er ansatt i en dagligvarebutikk.

Dette er folk vi alle trenger.

Like viktig som det du og jeg driver med.

Filip Rygg. Foto: Skjalg Ekeland 


Denne kronikken ble først publisert på BA.no. 

Finnes det ingen grenser for hva slags dumskap folk, og kvinner spesielt, skal holde på med i nettoen?

Av nyhetsredaktør Marit Ulriksen, Rana Blad

Denne kronikken ble først publisert på ranablad.no

Jeg registrerte i sidesynet at Unni Askeland kasta klærne og utfordra Erna til å gjøre det samme, jeg heva kanskje bitte litt på øyebryna da Tone Damli, for Gud vet hvilken gang, poserte halvnaken på et glansa cover og jeg trakk nok en gang et sukk da den smukke fotballfrue-bloggeren dukket opp med baken bar, men det var da jeg gjennom hovedstadspressen måtte forholde meg til det nye konseptet naken-dating at jeg kjente at jeg tok meg i å tenke:

Hva i himmelens navn er det folk holder på med? Finnes det ingen grenser for hva slags dumskap folk, og kvinner spesielt, skal holde på med i nettoen?

Åpenbart ikke!

Jeg har sagt det før og jeg kan gjerne gjenta det: Jeg er grundig lei nakne kvinnfolk. Nakne kvinnfolk som påstår at det de gjør, gjør de for en god sak. La meg realitetsorientere alle Tone'er og Caroline'er: Det funker dårlig.

Lettkledde og avkledde kvinner som poserer i mer eller mindre utfordrende stillinger for å komme spiseforstyrrelser, kvinneundertrykking eller for den saks skyld all verdens fattigdom til livs, er intet mindre enn trist.

Trist fordi jeg tenker at de kvinnene som gikk foran og leda vei i kvinnekampen riktignok kasta bh'ene, men jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg at de så for seg at unge kvinner noen tiår etterpå skulle forvalte arven etter dem, som gjør det mulig for kvinner å ta egne valg på lik linje med menn, bokstavelig talt skulle gjøre det i bærr-ræva.

Når kvinner uten en tråd, både på glansa papir, i seriøse aviser og på TV og radio blir kjørt fram som forbilder, blir jeg betenkt.

Jeg blir og betenkt og trist når statssekretær Sigbjørn Aanes må legge ansiktet i alvorlig folder og på vegne av statsministeren gjøre landets innbyggere oppmerksomme på at Erna feiger ut på utfordringa fra Kunstner-Unni, hvis misjon visstnok skal være, hold dere fast, å rette fokus på kroppshysteriet. Landet trenger nok ikke å se en naken statsminister, er beskjeden fra statsministeren. Nei selvsagt trenger vi ikke det.

Det vi heller ikke trenger er en statsminister og en statssekretær som svarer på svada. Jeg har strengt tatt vanskelig for å forestille meg at noen vil finne på å utfordre Jonas til å vrenge av seg buksa for en god sak skulle han komme til å flytte inn i statsministerboligen etter neste valg.

Jeg kan heller ikke erindre at jeg noen gang har sett verken Jens Stoltenberg eller Kjell Magne Bondevik måtte bruke tid på reflektere over om det skulle være et behov for å se landets øverste leder uten en tråd. Jeg har heller ikke sett nevneverdig mange mannfolk, muskuløse eller ei, vrenge av seg klærne for å redde verden. Trangen til å posere naken for å få fram et angivelig godt poeng går nemlig på en bemerkelsesverdig måte langs skarpe kjønnsmessige skillelinjer.

Min ærbødige påstand er at nakenposeringene, enten det er smellvakre popstjerner, veldreide bloggere eller noe mer slitne kunstnere som står for dem, ikke bringer verden veldig mye framover. Er ikke budskapet de ønsker å formidle godt nok til at det når fram mens de har klærne på, ja så blir det ikke bedre av at de stiller opp i nettoen. Har de ikke gjennomslagskraft med klærne på, bør de ta konsekvensen og ganske enkelt holde kjeft for da har de kanskje ikke noe med substans å melde?

Meldinga fra den lettkledde Pop-Tone var blant anna at hun ikke skal slutte å være sexy.

? Jeg tror at enhver kvinne har lyst til å føle seg sexy, kunne Tone meddele Seoghør.no for litt siden. Det skal hun ha; innimellom har hun muligens et poeng, men heldigvis trenger de fleste av oss ikke å måtte brette oss ut i utfordrende positurer i full offentlighet for å føle oss sexy.

Men en kan la seg berolige med at Tone nå tar et større ansvar ettersom hun er blitt mamma

? Avgjørelsene jeg tar rundt det temaet må være gjennomtenkte. Jeg må vite at Billie kommer til å se mange tilbakeblikk av mammaen sin og jeg vil at hun skal kunne være stolt av det.

Ja en skal høre mye før øra dette av. Jeg håper og tror at det aller fleste, enten det er jenter eller gutter, har mange andre grunner til å være stolte av mammaene sine enn at de har stilt opp i bare trusa på coveret til en spesialutgave av Costume døpt «The Sexy Issue». Jeg ville i alle fall foretrukket å sette statsminister på mi skryteliste.

Den vakre fotballfruen ble for ei tid tilbake tatt med buksa nede da hun måtte vedgå at hun drev med juks og fanteri i bloggen sin. En blogg som slett ikke er en rosa hobby, men derimot millionbutikk. Mens popstjerna i det minst beholdt trusa på, flasher fru Eriksen like godt hele bakenden. Og vips, så er hun i nyhetsbildet igjen og interessen for hennes rosa tyll-tull stiger nok en gang. Det samme gjør sikkert innskuddet på bankkontoen.

For det er mer enn mulig at det nettopp er utsiktene til egen vinning som er beveggrunnen disse kjendiskvinnene har til å posere naken. Jeg tror vi må stole på andre til å redde verden og jeg setter heller min lit til statsministre med klær på.

Denne kronikken ble først publisert på ranablad.no


I Nobels tjeneste, eller?


Geir Lundestad (bak) og Thorbjørn Jagland. Foto: Vegard Wivestad Grøtt/NTB scanpix

 

Av: Fredrik S. Heffermehl, jurist og forfatter

Større åpenhet rundt Nobels fredspris er absolutt av det gode, det tette hemmeligholdet hører en annen tid til. Og tausheten kan i hvert fall bare gå på selve uttaket av prisvinner, ikke alle mulige andre spørsmål , for eksempel om ledernes og medlemmenes holdninger og egnethet. Lundestad kan fremtre som åpen og frimodig, men han er påfallende uvillig til å gå inn på de viktigste spørsmålene - om formålet med det hele. Han er helt taus om Nobels visjon, prisen som verktøy i samtidens mest brennende spørsmål om å få slutt på våpenkappløp gjennom et globalt samarbeid mellom nasjonene.

Man leter også forgjeves etter åpenhet om Lundestads store nederlag. Kontrollen over tildelingene er fra 2012 overført til Sverige. Nobelstiftelsen bekreftet i mars 2012 å ville følge svensk lov, og fikk dermed en offentlig gransking henlagt. Like etter ba stiftelsen, etter norsk ønske, om å bli fritatt for å overprøve valget av prisvinnere. Lundestad hevder (s. 292) at dette ikke er avklart. Har han virkelig ikke fått med seg at de svenske stiftelsesmyndigheter gikk mot? At det norske ønsket ble endelig avslått i mars 2014, av Kammarkollegiet, ligger fritt tilgjengelig for alle på nobelwill.org. Der vil man også finne en full liste over de 25 nominerte som er kvalifiserte til å vinne prisen for 2015 - med de fulle nominasjoner, et stoff som hittil har vært strengt hemmelig.

Hvorfor har Lundestad ansett dette materialet uten interesse for sine lesere? Forklaringen ligger i at han i sin bok - som i hele sin tjenestetid som Nobelsekretær - velger den mest vanntette taushet om hva Nobel selv ville med "prisen for fredsforkjempere". Om dette fins det ikke et sant ord i hele boken, ja selve Nobels ord, fredsforkjempere, er konsekvent bannlyst. Sikkert fordi dette begrepet ikke etterlater noe rom for tvil om hva slags prisvinnere Nobel hadde i tankene. Det siste de norske ansvarlige for forvaltningen av prisen har ønsket å snakke om er Nobels egne ord, hva han mente med dem - og den juridiske betydningen av dette.

Lundestad gjentar i boken at Nobel var en sammensatt mann og at hans syn på fredspolitikken vekslet over tid. Han nekter å akseptere at dette er irrelevant. Det som teller er at Nobel la tvilen bak seg og skrev testament til fordel for Bertha von Suttner og hennes politiske venner, den fredsbevegelsen som gikk inn for et globalt samarbeid mellom nasjonene om folkerett og nedrustning. Lundestad kom en gang løpende etter meg i NRK, viftet med min bok og viste med begeistring at han hadde funnet en feil bakerst i boken - i beskrivelsen av Rene Cassin. Men feil i det sentrale, det jeg skriver om Nobels idé og fredsvisjon, har han aldri påvist.

Tvert i mot, han har valgt grep som man skulle tro var mot alle instinkter hos en historieprofessor. Når han så åpenbart står uten motargumenter nøyer han seg ikke med å unngå temaet. Og ikke med avsporinger og unøyaktigheter. Historieprofessoren serverer direkte usannheter. Han hevder for eksempel at mitt syn på Nobels vilje ikke har støtte noe sted. Dette resirkulerer han i sin bok, til tross for at jeg min bok i 2010 grundig har påvist at han tar feil. For eksempel gir Lundestads forgjenger, Ragnvald Moe i en bok i 1932 om fredsprisen og fredsbevegelsen, meg helt rett i hva slags fredsarbeid Nobel tok sikte på å støtte. Lundestad i ignorerer både denne påvisningen og at det i boken jeg skrev på engelsk (og svensk, spansk, kinesisk og finsk) i 2010 også fins en gjennomgåelse av et titalls bøker av forskere som gir full dekning til mitt syn.

Et annet kildemateriale som er fremlagt i min bok er komiteleder Gunnar Jahns dagbøker. Her viser det seg at Jahn stadig vekk opponerte og fastslo at komiteen var på ville veier: "Det var ikke dette Nobel ville med sin pris", og "dette faller utenfor testamentet" sa han igjen og igjen. To ganger truet Jahn med å trekke seg fra Nobelkomiteen. Men dagbøkene viser at han talte for døve ører. Komiteen var allerede for 65 år siden totalt uinteressert i Nobels fredsvisjon. Lundestad har besvart dette med at Heffermehl ikke har forstått hvem Jahn var - men unngår, igjen, å si noe om hva min misforståelse skulle bestå i.

Det er umulig å føre en debatt mot en som har en slik intellektuell moral og et så pragmatisk forhold til sannheten. Også hans bok er velskrevet, men uredelig. Den åpner for nytt innsyn, men ettertiden bør sjekke nøye - står Lundestad for juks og historieforfalskning?

Forfatteren av dette innlegget har utgitt boken "The Nobel Peace Prize. What Nobel Really Wanted" (Praeger, 2010) og etablert Nobel Peace Prize Watch og nettstedet nobelwill.org.

Sissener søler bort skattepenger


FOTO: CF-Wesenberg@kolonihaven.no #cfwesenberg

Mens oljeprisen stuper, vil Jan Petter Sissener sløse bort titalls av milliarder skattekroner på høyrisikabel oljevirksomhet.

Av: Rasmus Hansson, nasjonal talsperson for Miljøpartiet De Grønne

 

I Nettavisen påstår Jan Petter Sissener at jeg er kommunist. Det har jeg aldri vært. For Miljøpartiet De Grønne står privat næringsliv helt sentralt i det grønne skiftet. Vår økonomiske politikk handler nettopp om å sikre velferdsstaten på sikt gjennom å legge til rette for vekst i grønne arbeidsplasser. Vi vil flytte investeringer og skattefordeler fra oljen og over til nytt grønt næringsliv.

Sissener har gjennom en lang karriere bygget opp en rekke meglerhus, og må åpenbart på opptil flere tidspunkt ha hatt en viss nese for gode investeringer. Derfor er det enda mer påfallende hvordan han gjør seg til en forsvarer av dagens oljepolitikk, som med statlig jernhånd investerer 38 milliarder kroner direkte i ny oljevirksomhet bare i 2015. Dette er enorme investeringer som krever mange år for å bli tilbakebetalt.

Med utviklingen i energimarkedende er norsk oljepolitikk i ferd med å bli et stadig mer risikabelt veddemål. Det skyldes tre utviklingstrekk:

For det første har vi overproduksjonen av olje på verdensmarkedet. Norsk oljepolitikk har i mange år handlet om å produsere så mye som mulig så raskt som mulig. Dette er imidlertid også strategien til de andre oljeproduserende landene. Når etterspørselen  samtidig faller, er det de landene som produserer dyrest som taper først. Det betyr Norge.

For det andre er fornybar energi som sol og vind nå konkurransedyktig på pris i mange markeder over hele verden. Fremdeles sover for mange investorer i timen, og baserer seg på utdaterte vekstfremskrivninger for fornybar energi fra Det internasjonale energibyrået. Med utvikling av ny batteriteknologi kommer etterspørselen etter fossil energi til å falle.

For det tredje så begynner klimapolitikken å virke. I USA har Barack Obama gått løs på kullindustrien. Tyskland skal bli 100 % fornybart innen 2050 og ligger foran skjema. Fra klimaforskningen vet vi at 80 prosent av allerede påviste ressurser av kull, olje og gass bli liggende i bakken for å unngå farlige klimaendringer.

Samtidig som Sissener bruker tiden sin på å søke frem sitatbilder av Marx og landsbygda i Kina for å illustrere De Grønnes politikk, innser stadig flere investorer at risikoen for å tape penger på fossil energi er raskt voksende. Prisen på de tre største tyske kraftselskapene har stupt de siste årene som følge av fornybarrevolusjonen i Tyskland. På fredag sa Jens Ulltveit Moe seg enig med De Grønne om at norsk oljevirksomhet bør avvikles i løpet av en tjueårsperiode, og han har tidligere slått fast at oljevirksomhet i Barentshavet blir et tapsprosjekt.

Om Sissener vil søle bort sine egne eller kunders penger på risikable investeringer som attpåtil ødelegger livsgrunnlaget på jorda, får så være. Miljøpartiet De Grønnes politiske prosjekt handler derimot om å føre en ansvarlig økonomisk politikk som sikrer arbeidsplasser og velferd i fremtiden. I vårt økonomiske opplegg kutter vi skattene for småbedrifter og gründere, og stiller statens midler til disposisjon sammen med private som risikokapital for nytt grønt næringsliv. Det er svært mye lurere enn å investere stadig mer penger i en oljenæring i solnedgang.

Refugees welcome to Gamle Oslo


Foto: Berit Roald/NTB scanpix

Det er ikke så lenge siden vi fikk vite at Politiets utlendingsenhet (PU), skulle flytte fra sentrum og hit til Tøyen i bydel Gamle Oslo. Mange var bekymra - og med god grunn.

Av Maria Wasvik og Bjørg Kristine Michalak, for styret i Rødt Gamle Oslo

Vi bor i en bydel som allerede har sin andel mennesker i vanskelige livssituasjoner. Vi spurte oss om vi virkelig kunne tilby disse menneskene noe godt. Voksne, barn og familier - etter en tøff reise gjennom Europa, på flukt fra krig og forfølgelse. Ville vi evne å gi den ro og den tryggheten de trenger, og ikke minst, den verdige velkomsten som et hvert menneske som har måttet flykte fra sitt eget hjemland fortjener?

Den siste tiden har det blitt rettet et enormt fokus på flyktningene som kommer. Og det har vist seg med den aller største tydelighet at vi ikke lukker døra for dem. Vi vil hjelpe der de er, og de er faktisk her. Nå.

Vår bydel er nærområdene.

Vi er mange som ønsker at de som kommer hit skal få en verdig ankomst. Det har vokst fram et enormt engasjement fra grasrota. Flere frivillige aktører og privatpersoner jobber sammen med anerkjente Oslo-restauranter og mennesker fra hele landet for å gi et varmt måltid, nødvendige klær, hygieneartikler og kosebamser. Det varmer.

Bekymringa vår var imidlertid begrunna, men ikke helt på samme måte som vi hadde forestilt oss. På tross av at grunnen til at PU flytta rett før sommeren, var for å få bedre kapasitet, er det nemlig hos politiet problemene har vært langt utover det prekære i sommer.


Maria Wasvik

Alle som søker asyl må henvende seg til politiet for registrering. Kartlegging av identiteten til dem som ankommer Norge er en oppgave som tilfaller politiet, og dette foregår hos PU i Økernveien på Tøyen. Mobiltelefoner og bagasje blir konfiskert. Dermed har de ikke fått skifte, eller ringe hjem og varsle familie og venner om hvor en befinner seg. Det kan være ganske redselsfullt dersom familien din fortsatt er igjen i hjemlandet, som kanskje er Syria. Asylsøkerne registreres, identitet sjekkes og fingeravtrykk tas før de transporteres videre.

Samtidig som sommerferien senket seg over Norge, kom bekymringsmeldingene fra Vergeforeningen, Unge duer, Press, Kampen kirke og lokalmiljøet.

I PUs lokaler har voksne og barn i sommer måttet sove på harde benker eller rett på betonggulvet, uten helsehjelp eller omsorgspersoner. Andre har kommet for «seint» og blitt henvist ut i natten. På venterommene blandes menn og kvinner om hverandre, uten dusjmuligheter og med et mattilbud bestående av brødskiver med syltetøy og sjokoladepålegg, svært næringsfattig mat. Det er en skam.

Etter dette sendes de videre til et transittmottak - disse er for øvrig også fulle for tida, og folk sover etter sigende på gulvet i gangene.

Da lurer du sikkert på om grunnen til dette er flyktningkrisa, og om ingen kunne forutse at dette kom til å skje. Og svaret er todelt. Jo, Norge opplever en økning i asylankomster, men økningen er ikke så radikal som overskriftene skal ha det til. Det er ikke mer enn et par år siden ankomsttallene til Norge var «oppe i» 13.000.


Bjørg Kristine Michalak

I år snakkes det om at det kan komme 16.000. Sammenlignet med andre land i Europa er tallene svært lave. Norge tar ikke sin del av ansvaret per i dag. Og joda, dette kunne vært forutsett og delvis unngått. Det er helt vanlig med økte ankomster i sommermånedene. Det er rett og slett lettere å flykte når det er bedre vær. PU burde vært bedre forberedt. Det samme gjelder transittenhetene i området.

Dessuten er dette del av et større problem. Vårt inntrykk er at det ikke nødvendigvis handler om evnen, men om viljen. PU blir stadig bevilget flere ressurser, men fjorårets 70 nyansettelser var av såkalte transportledsagere. Fokuset har altså ikke akkurat vært på velkomstsida, men heller på å returnere så mange som mulig.

De fleste av de som ankommer Norge akkurat nå kommer fra Syria, Eritrea, Somalia og Afghanistan - krigsherjede land. I hovedsak mennesker med et reelt beskyttelsesbehov. Det er under enhver kritikk at vi møter dem på denne måten. Særlig ille har situasjonen vært for barn. Både de som kommer med familie, og de som kommer helt aleine.

Og det er her dette plutselig blir en veldig lokal sak. Det er fullstendig uholdbart at mennesker behandles på denne måten mens de oppholder seg i vår bydel, vårt nabolag, De fleste oppholder seg her en kort tid, men for mange er det første møtet med Norge. Og vi kan ikke være kjent ved at ikke skjer på en ordentlig og god måte. I bydelen vår bor det rause mennesker. Vi er gode naboer. Og sånn, som det her, vil vi ikke at nyankommende mottas.

Rødt Gamle Oslo vil verne om bydelen vår og ønsker at alle menneskene, som bor og oppholder seg her, skal leve gode liv. Det skal gå helt fint å gjøre begge deler! Vi vil på det sterkeste oppfordre PU og UDI til å fortsette å utbedre forholdene i lokalene deres og mottakskapasiteten. Vi vil ære dere fantastiske, frivillige sjeler, som utrettelig stiller opp for de som trenger det. Vi vil anbefale regjeringen å jobbe litt mindre for å tøye anstendighetens og menneskerettighetenes yttergrenser.

Og vi vil benytte anledningen til å ønske de som kommer til PU hjertelig velkommen til Gamle Oslo og Tøyen!

Nå er det nok - litt av min historie

Dette blogginnlegget er skrevet av David Garcia

Jeg har bodd i dette nydelige landet med de rare menneskene siden jeg kom hit med min fine mor og fantastiske søster på slutten av sytti-tallet.

Helt siden jeg var 6 år har jeg opplevd rasisme på nært hold, den gangen mye mer direkte enn nå. Da ble alle med brun hud kalt pakkis eller neger av en eller annen fjern grunn av de som ikke likte andre enn hvite etniske nordmenn, og dem var det mange av.

Idag vet jeg at de uttalelsene var av ren uvitenhet.

Rasismen opplevde jeg først hjemme hos bestemor som ba meg som 6-åring om å slutte med det habla-habla språket mitt. Den samme påminnelsen fikk jeg også på skolen hvor jeg en dag kom hjem fra skolen og sa til min mor at dette var siste gangen jeg snakket Tagalog (filippinsk) med henne. 21-bussen var favorittbussen min helt til den opplevelsen ble fullstendig ødelagt. Jeg løp i forkant av mamma på bussen og busssjåføren sa strengt til meg «pakkis, sett deg bakerst i bussen».

Da jeg var 14 år dro jeg til Filippinene for å besøke min norske far (han bor der), og da opplevde jeg rasisme igjen. Han er sjømann, og en kveld satt han med kompisene sine i bungalowen sin og jeg kunne fint høre hvor rasistiske de var - ekstremt rasistiske. På den tiden var min mor og far skilt, så mor, søster og jeg hadde flyttet til Holmlia, ett sted hvor jeg følte meg «hjemme». Der bodde jo hele verden, en herlig verden i mine øyne. Jo mer jeg hørte på disse idiotiske sjømennene snakke om at alle andre enn etniske nordmenn var bra folk, ble jeg irritert og ekstremt frustrert. Her satt jeg, nøttebrun, og sønnen til den verste rasisten av dem alle. Negere var aper, latin-amerikanere var tyver, asiatere var slaver/ løpegutter og pakkiser var stokk dumme - og her satt de i Filippinene og oppførte seg som koloniherrer.

Tilbake i Norge måtte jeg forholde meg til Norsk Front og Arne Myrdal som hatet alle mørke, da mener jeg alle mørkhudede. Enkelt og greit; «få svartingene ut» sa de - og de var villige til å bruke fysisk makt for å få det målet oppfylt. Østlandsområdet var en evig slåsskamp om rasespørsmålet i en 5-6 års periode.

I 16 års-alderen begynte jeg på en folkehøyskole rett utenfor Stavanger, stedet het Sand. En kveld ble det arrangert en fest på den lokale gymsalen i Sand. Ikke lenge etter begynte ryktene å svirre. Saudas tøffeste mann skulle ta båten over for banke dritten ut av svartingen. Han kom med en hel gjeng, også var det på´n igjen!

Det roet seg betraktelig mot midten av 90-tallet. Da var det ikke så direkte lenger, da mener jeg ikke SÅ direkte. Allikevel opplevde vi endel «du er bra, men de er faen meg ikke bra folk». Selv om de ikke kjente dem personlig, ble det ukjente og fremmede dømt nord og ned. Det var en fjern fremmedfrykt og en rasistisk holdning, selv om det ikke var direkte eller fysisk tøft. Jeg synes allikevel at det var langt mer skummelt fordi det var en usynlig rasisme.

Vi tok den kampen også. «Stopp med det pratet. Ikke døm noen før du lærer å kjenne personen» sa vi. «Jeg er ikke din kompis om du ikke endrer de rasistiske holdningene» sa vi i en årrekke.

Den usynlige rasismen er her, sterkere enn noensinne. Ja, den som har vært her siden nittitallet. Frp har blitt ett stort parti på dette temaet, brukt fryktelementet til å gjøre det fremmede til noe skummelt og farlig, fremfor å gjøre det til noe vakkert og flott. Den livsfarlige, underbyggende fremgangsmåten som Frp sier ting på idag er akkurat den samme måten som vi opplevde Norge snakke på etter Arne Myrdal og Norsk Front-tiden.

Folkens, det er ikke politikk, det er å stimulere den absolutt enkleste koblingen vi har i hjernen vår. «Mitt eller ditt?» Det handler ikke om «mitt eller ditt» men om OSS.

Jeg har aldri forstått denne frykten, dette hatet for det fremmede. Hvorfor hate noen fordi de ser annerledes ut, spiser litt annerledes mat, feirer andre helligdager enn du gjør? Er det grunnen til å hate noen? Eller er det frykten for at vi skal hjelpe innvandrere fremfor «Kari/ Ola»? Eller er det bitterhet for at du har opplevd at noen du kjenner ikke fikk den hjelpen de burde ha fått, men ikke fikk?

Det gjør deg ikke bedre i sjelen av å være sint eller bitter noe mer. Forson deg selv med det som har skjedd og gjør deg selv til ett større og bedre menneske ved å vise bedre handlinger enn de dårlige opplevelsene du har opplevd. Om ikke, forblir du bare ett bittert menneske!

Livet handler om valg, valg om hva som rett eller galt. Å være ett større menneske eller å være ett mindre menneske. Dette er ditt valg!

Vi lo av Frp på nittitallet, dette var ett light-parti i forhold til Norsk Front som ville bli borte etter en stund trodde vi. Vi tok grundig feil, denne feilen kan ikke lille Norge gjøre igjen.

Jeg har slåss nok nå. Livet handler om å leve. Leve med den fantastiske menneskeheten som oppholder seg på den fantastiske planeten jorden!

- Vil gjerne sette spor etter meg


Gunnar Kaus. Foto: Paul Weaver/Nettavisen

I hvor stor grad tenker vi over konsekvensene av våre handlinger?

Av Gunnar Kaus, 1. kandidat Lillehammer Senterparti

Har politikere et høyere etisk ansvar for valg som kan endre din hverdag, positivt og negativt?

Eller er det folket, deg og meg, som skal stå til ansvar for våre handlinger som velgere? Norge har et demokrati hvor innbyggerne velger sine politikere til å representere dem - på godt og vondt.

Det betyr at du og jeg må være bevisste i handlingen, altså når vi tar stemmeseddelen og putter den i valgurnen og ønske politikerne i våre kommuner lykke til for fire nye år. Politikerne som blir valgt har alle sine egne oppfatninger av hva som er nødvendige tiltak for å bringe samfunnet videre mot det bedre.

Alltid det bedre, og det er en utvilsomt en etablert sannhet, ifølge våre lovnader. Jeg er politiker.

Ordet «reform» er populært. Spesielt blant de som sitter sjeldnere i regjering enn andre.

Hvem vil vel ikke ha vært i regjering, uten ha reformert noe, satt sitt navn i historiebøkene og skapt en dreining i samfunnet før de gir nøklene tilbake til de rettmessige eierne?

Men hva om samfunnet ikke er klar for reformer, men heller ønsker en utvikling innenfor det trygge og det kjente - en utbygging på en stødig grunnmur? Klart det er bra å tenke progressivt, men når ideologiens vilje til å endre er større enn å skape så må vi spørre oss selv: har vi det så vondt i Norge?

Må vi endre oss fundamentalt for at eldresentrene, skolene og helsestasjonene skal bli bedre? Neppe.

Årets valg er et viktig valg av to årsaker. For det første er det en pekepinn på nasjonens vurdering av den sittende regjering. I to år har de fått regjert, og om vi vil det eller ei så er kommune- og fylkestingsvalgene også å regne som et mellomvalg.

For det andre er det et valg for lokaldemokratiets posisjon i den hver enkelte kommune og fylkeskommune.

Det vil si at du som velger har valget mellom reformer mot det ukjente, les kommunesammenslåing, eller en utvikling innenfor de trygge og kjente rammene som du kjenner som din kommune.

Godt valg!

Lik et «kapitalistsvin»


Petter Stordalen og Anne Grenersen. Foto: Torstein Bøe/NTB scanpix og Avisa Nordland

- Heller en hjertevarm kapitalist med ærlig engasjement enn smålig, egoistisk syt fra det såkalte folket.

Av Anne Grenersen, journalist og kommentator i Avisa Nordland

«En manns sanne rikdom er det gode han gjør for sine medmennesker», ifølge den franske forfatteren og skuespilleren Molière (1622-1673).

Da er det noen kapitalister som er rike på mye mer enn penger. Én av dem er Petter Stordalen.

Jeg tror det er første - og kanskje siste - gang jeg føler for å ta ett av «kapitalistsvina» i forsvar. Det gjelder Petter Stordalen; som i motsetning til nettrollene - som ikke letter på ræva for å hjelpe en eneste flyktning i nød - faktisk gjør noe.

25. april garanterte Petter Stordalen å huse 1000 flyktninger i sine hoteller, midt under et direktesendt intervju på TV 2 Nyhetskanalen. Han lovet å stå fast ved utsagnet sitt dersom regjeringen ikke fant rom for dem. Det gjorde den ikke.

Nå, snart fem måneder senere, har hotellkongen holdt løftet sitt. I stedet for å sove i kø på gulvet på registreringskontoret på Tøyen, har 50 overnattet på hotell på Gardermoen. Med frokost.

I skrivende stund har Petter Stordalen ikke sendt regning for oppholdet. Men skal det betales, så er det til kostpris, 650 kroner natta. Det er billig.

Straks det ble kjent at Stordalen kunne hjelpe, startet de surmagede kommentarene fra grasrota. Eller den misunnelige, trangsynte mobben som reagerer på autopilot, som den også kalles. Mistenkeliggjøring, utskjelling og hånlige kommentarer er i flertall.

 Ja, det er masse å kritisere hotellkongen for. Luksusliv og overdådige fester er det lett å finne argumenter mot. Men denne saken er ikke en av dem.

Jeg tror hans engasjement er genuint ekte. Han har også donert to millioner kroner til UNICEF, som er øremerket hjelp til flyktningbarn.

Han fortjener klapp på skulderen.

Restaurantsjef Jan Vardøen, som er blant dem som har stilt opp med gratis mat til asylsøkere som står i kø for registrering på Tøyen, er også utsatt for hån og sjikane. En av dem som sjikanerer er Carl I. Hagen. Han beskylder restauranter som gir gratis mat til flyktninger og asylsøkere, for å prøve å skaffe seg reklame, melder NTB.

Det er så smålig som det kan få blitt, fra en mann som i det siste har vært mest opptatt av å sikre seg selv så stor stortingspensjon som mulig.

Andre har satt i gang boikottaksjon på Facebook mot de 21 restaurantene som deler ut mat. Her er én av kommentarene (sic!): «Her er oversikt over alle som gir gratis mat til flyktninger. Det er forskjels behandling i detta landet. De får hjelpe sine egene å da. Mange norske som lever fra hånd til mund og de hadde blitt glade for litt gratis mat».

Så hvorfor gir du dem ikke det da?

Heller en hjertevarm kapitalist med ærlig engasjement enn smålig, egoistisk syt fra det såkalte folket.

Dette innlegget ble først publisert i Avisa Nordland

Medisinsk psykiatri er kvakksalveri


Foto: Privat

Det er aldri blitt påvist noen fysisk årsak til psykiske lidelser, hvilket er grunnen til at psykiske lidelser ikke oppfyller kriteriene for å bli kalt sykdom.

Av Else Berit Kristiansen

 

Likevel bruker man kjemiske, narkotiske stoffer til å behandle lidelsene, og kaller dem medisin. Ingen av disse stoffene har dokumentert helbredende effekt, mens skadevirkningene er mange, irreversible og vel dokumenterte, inkludert framskyndet død. Skader i hjernen kan avleses etter at en pasient er satt på psykofarmaka. Aldri før. Psykiatrien utgir seg for å være en vitenskap, noe den ikke er. Medisinsk psykiatri fyller alle kriteriene for kvakksalveri.

Det er et velkjent faktum at psykofarmaka er en multimillion dollar industri som fortsetter å ekspandere, nå på bekostning av millioner av barn som settes på amfetaminbaserte preparater. Det er også et velkjent faktum at en lang rekke av selskapene bak psykofarmaka, har blitt tatt for å underslå og forfalske forskningsresultater. Over hele internett er det mulig å finne alt fra vitenskaplig forskning som dokumenterer bedrageriet, til en lang rekke hjerteskjærende historier om mennesker som får alvorlige skader og dør på grunn av medisinering. I tillegg er det dokumentert at psykiatrien sponses av selskapene bak psykofarmaka, samt at psykiske lidelser skapes og katalogiseres i diagnosemanualen, DSM, ved hjelp av stemmegivning.

Myndighetene svikter
Folk som rammes av kvakksalveriet kjemper en håpløs kamp mot overmakten. De blir i høyden innrømmet en brøkdels seier ved at en institusjon får refs fra Helsetilsynet, sannsynligvis i håp om at søket etter rettferdighet skal opphøre. Det er i tilfelle en vellykket strategi, for alle gir opp før eller siden, og ingen blir stilt ansvarlige for drapene, selv ikke når noen dør som en direkte følge av overmedisinering. Politikerne våre er klar over hva som foregår, men bifaller praksisen ved ukritisk å pøse ut mer penger til et system som aldri har kurert noen, som gjør pasientene enten avhengige av psykofarmaka resten av (det forkortede) livet, eller som kommer i behov av andre helsetjenester på grunn av skader etter psykofarmakabruk. Resultatet kan leses av på en rekke tabeller over uføretrygdede. Psykiske lidelser utgjør hovedtyngden i alle. Konklusjonen er klinkende klar: Medisinsk psykiatri virker ikke, er inhumant, gir alvorlige skadevirkninger, og de økte ressursene som bevilges fører til mer lidelser og flere uføretrygdede.

Informert valg
Det er heldigvis frivillig om man vil underkaste seg behandling med psykofarmaka. Imidlertid mangler det mye informasjon om hva det innebærer. Folk tror fortsatt på løgnen om "kjemisk ubalanse i hjernen," løgnen om at antidepressiva "øker serotoninnivået i hjernen," løgnen om at plagene man opplever når man prøver å slutte eller trappe ned psykofarmaka, skyldes "sykdommen," ikke abstinensreaksjoner, (du trenger flere piller,) og alle løgnene om at psykofarmaka kan kurere depresjon, angstlidelser og andre psykiske plager. Det finnes ikke vitenskaplig bevis for at det er sant, men mange vitenskapelige bevis for at psykofarmaka er skadelig, og kun det. Det bør være myndighetenes ansvar å opplyse om disse forholdene på et bredt plan, slik at færrest mulig blir ført bak lyset og får ødelagt livene sine.

Norge kan gå foran
I flere tiår har en rekke leger, professorer og organisasjoner over hele verden lagt fram vitenskaplige beviser på bedrageriet i et forsøk på å stanse psykofarmaka-industrien. Det har ikke lyktes. Tvert i mot har denne industrien vokst til enorme proporsjoner. Antallet dødsfall, ødelagte menneskeliv og statlige utgifter sprenger alle grenser for hva man trodde var mulig. Norge kan, som den første stat i verden, trekke i nødbremsen og si at dette vil vi ikke være med på lenger. Det kan være begynnelsen på slutten av kvakksalveriet, og starten på en human tilnærming til mennesker som lider psykisk.

Midtlivskrise



Prince ser fremover og tilbake, men ender opp på stedet hvil på sitt nye hel-streamede-album.


Anmeldt av Petter Aagaard og Christer Falck, forfatterne av Prince-boka «Shockadelica»

Prince - HITnRUN (Phase One)
(NPG Records/Tidal - kun stream)

Albumet som Prince selv beskriver som 'top-of-the-line' og 'sonically exquisite' er nå endelig ute, og det under ett år siden tvillingalbumene Plectrum Electrum og Art Official Age så dagens lys.

Den genierklærte lille mannen på 57 er altså fortsatt produktiv, selv om store deler av produksjonen denne gangen er gitt bort til 24 år gamle Joshua Welton, som har i oppgave å sørge for et mer moderne lydbilde.

Det eneste han har på CVen sin fra før av er at han er gift med trommeslageren til Prince, Hanna Ford.

Og det er her problemet ligger: Prince ansetter ikke folk som er flinkere enn seg. Han har aldri gjort det, men på 80- og 90-tallet skapte han sitt eget sound og styrte alt selv. Om han følte for å fjerne bassen i en låt, så ropte verden - GENI!?.

Nå er det Princes tur å kopiere, men han vil gjøre det på sin måte. Med sine folk. Amatører!

At Prince (57) skal kunne nå kidza som er 1/3 av hans egen alder ved hjelp av en venstrehåndsproduserende trommekjæreste, blir litt som musikklæreren på ungdomsskolen som spiller remiksen av «99 Luftballons» og tror at de vil reise seg opp på stolene i spontan ekstremdans.

På det glade 80-tallet klarte Prince kunststykket å finne talenter i alt og alle.

Prince hadde et overflod av låter, og han delte broderlig med alle som krysset hans vei. Kompiser, b-skuespillere, dansere, venninner og kjærester - alle fikk prøve seg, og resultatene ble langt bedre enn talentene tilsa.

Låtene ramler ikke ut i like stort tempo nå.

Selv om dette er hans tredje album på litt under 12 måneder, må vi ikke glemme at han hadde over fire år med albumpause fra 2010 til 2014.

Prince uttaler seg stadig at han trives best sammen med unge mennesker, enten det er musikere eller kjærester. Hyggelig det, men ung i seg selv er ikke nok.

Han trenger fortsatt det lille ekstra, og x-faktoren til Prince ligger godt begravet i hvelvet i Paisley Park sammen med tusenvis av uutgitte låter.


Petter Aagaard og Christer Falck. Foto: Helle Nilsen/Side2/Nettavisen

Men selv med venstrehånda skapes det tidvis kunst.

Fire av låtene er allerede sluppet tidligere, som singler og eksklusive nedlastingsspor. «This Could Be Us» - kjærlighetslåta til Apollonia 6 - som spilte kjæresten hans i Purple Rain-filmen fra 1984 - ble først sluppet på Art Official Age, og dukker her opp i en litt halvmotivert remiks, som verken blir mottatt med hat eller kjærlighet.

«Fallinlove2nite» er en halvannet år gammel klubblåt som ble spesialskrevet til tv-serien New Girl. Den var ikke spesielt bra da, men remiksen her funker litt bedre. «Xs Face» er tidsfordriv i Timbaland-gata, mens «Hardrocklover» er Prince i storform, hvor mantraet og varemerke anno 2000s «I like my rock funky» har fått en låt dedikert til seg.

Men hva er nytt og hva er det å skryte av?

Jo, helt øverst troner «Like a Mack», et samarbeid med de to danserne / sangerne / rapperne Dani og Chali i helt ukjente Curly Fryz (se på bildene av dem, så skjønner dere hvorfor Prince tok kontakt).

Det er tøff fjortisrap med blåsere og en veldig opplagt Prince. Og samarbeidet med kosovoalbanske Rita Ora (mest kjent fra talentprogrammer og britisk fjernsyn) høres ut som elektrofunk fra Østen, vellykket sådan.

Princes siste protesjé Judith Hill synger duett på «Million $ Show», hvor Prince har kledd henne i Beyonce-drakt, som kan virke noe trang eller stor, alt ettersom hvordan man ser det. Underground-klassikeren «1000 X´s & 0´s» som har sirkulert gjennom uoffisielle kilder i mange versjoner over 20 år, har endelig fått sett dagens lys. Aaliyah på en god dag!

Da det ble kjent at selveste souldronningen Lianne La Havas skulle være med på plata, ble gleden like stor som skuffelsen da låta ble hørt. En remiks av «Clouds» og «Art Official Age» fra fjorårets skive, med elementer av fotballsang og Tiesto-klimaks.

Æsj! Skjerp deg mann! Når du endelig skal ha med deg en som folk har hørt om, gjør det skikkelig.

Albumets sistespor er «June» er en slags forlengelse av «Time» fra forgjengeren, hvor han har klart å skvise inn en frenetisk Moog-solo i den ellers så bedagelige snakkesyngelåta. Joda, det funka det og.

Ok, hva har vi.

11 låter. Korte låter. Samme oppbygning som Art Official Age. Under 34 minutter er kort, til Prince å være.
Vi kan vel konkludere med at det låter bra nok.

Bra nok fra Prince har vi vendt oss til, men det er fortærende at han aldri hører på - eh - bedre vitende.

Prince er ute etter Stargate-pengene, men er for stolt til å oppsøke dem. Og det er jo så lett. Prince, I´ve got Tor Erik Hermansens telephone number.
For det er ikke noe midt i mellom lenger.

Enten får du tilpasse deg, eller så får du, nok en gang, gå egne veier. Eller kanskje, aller helst, gi bort nøkkelen til hvelvet ditt til Jay-Z, sånn at vi Tidal-entusiaster kan pløye oss gjennom de noen-tusen låtene dine mens vi venter på fortsettelsen.

For mye tyder på at det kan dukke opp noe fort; «Phase One» betyr nok at det er en «Phase Two» rett rundt hjørnet, men vi trenger en påminnelse om hvor bra du er/var, innimellom disse «bra nok»-platene.

Petter og Christers topp3
1. «Like A Mack»
2. «Hardrocklover»
3. «1000 X´s & 0´s»



8000 hemmeligheter i eldreomsorgen


Raymond Johansen. Foto: Paul Weaver/Nettavisen

Det har nylig blitt avslørt at det siden januar 2013 har vært 8000 alvorlige avvik i de kommunale sykehjemmene i Oslo. 

Av Raymond Johansen (Ap), ordførerkandidat i Oslo

Statistikken over de private sykehjemmene får vi ikke vite noe om, selv om ulike journalister har søkt om innsyn. Hva som skjuler seg bak tallene er det heller ingen som får vite, bortsett fra at avvikene er alvorlige.

Skjuler informasjon
Hverken pressen, pårørende eller politikerne i Oslo bystyre får innsyn. Informasjon om hva slags avvik det er snakk om i de 8000 alvorlige episodene, hvordan de er blitt fulgt opp i ettertid, og hva som kan læres av avvikene er ikke en del av den offentlige debatten. Etter massivt trykk sier nå Høyrebyrådet at avvikene skal offentliggjøres, men først etter valget. De fikk forespørsel om innsyn av Adresseavisen allerede i mars - dette er ikke holdbart.

Grete og Reidar får besøk av over 50 forskjellige fremmede
Gjennom mediaoppslag om enkeltmennesker får Oslos befolkning likevel vite noe. Det kommer frem at Reidar(82) og Grete(76) har hatt over 50 forskjellige mennesker innom for å hjelpe til med de mest intime ting. Dette er ikke en verdig eldreomsorg, og slike historier gjør at det knyter seg i magen. Hvem vil vel leve hver dag med å være på sitt mest sårbare foran så mange ulike mennesker, selv om de er fagfolk? Disse historiene er dessverre ikke unike. Man kan bare spekulere i hva som skjuler seg bak de 8000 tilfellene i avviksstatistikken.

Mangler oversiktsbilde
Til nå har finnes det ikke et helhetlig oversiktsbilde over eldreomsorgen i Oslo. Byrådets egne pressemeldinger over brukerundersøkelser de selv har foretatt er dessverre ikke egnet til å gi offentligheten er reelt bilde av situasjonen. Det hjelper heller ikke at de plukker resultater som passer dem, som om undersøkelsene var en frokostbuffet. Det blir litt som Anundsens skrytevideo, med tilsvarende manglende troverdighet. Derfor må journalistene få lov til å gå politikerne etter i sømmene.

Trondheim tør
I Trondheim kommune opplever den politiske ledelsen at det kan være krevende å være åpen. Det koster å gi innsyn, å legge hodet på blokka, å bli stilt til ansvar. Likevel tør ordfører Rita Ottervik å la mediene få innsyn i alvorlige avvik i eldreomsorgen. Det er forunderlig at byrådsleder Stian Berger Røsland (H) går for hemmelighetshold. Jeg er som byrådslederkandidat for Oslo Arbeiderparti tydelig på at denne åpenheten må vi vise. Det vil nok føre til noen negative oppslag. Men jeg ble ikke med i politikken for å få meg selv smilende tilbake i avisa når jeg drikker morgenkaffen. Jeg ble med for å skape endring til det beste for alle i fellesskapet vårt. For målet er det viktigste, at vi skal lære og bli bedre.

Sviktende argumentasjon om hemmelighold
Det er noe som skurrer i argumentasjonen fra Høyrebyråd for å holde denne viktige informasjonen skjult. Først var det personvern, deretter var det for mye arbeid. Deretter blir det opplyst at det kanskje er mulig, men at det vil dessverre ta så lang tid at journalistene ikke får muligheten til å presentere resultatene før valget er over. Nå er det en uke igjen til Oslos befolkning skal velge hvem som skal styre eldreomsorgen fremover. La oss starte med å la gravejournalistene få gjøre det de kan best, så bør politikere konsentrere seg om å jobbe for en bedre eldreomsorg.

Jeg tror Oslo er klar for et parti som prioriterer de grønne løsningene


Foto: MDG/Flickr

Det grønne skiftet er blitt et motebegrep. Hvem kan vel være mot slike ting som sykkelveier, fornybar energi og bærekraftige løsninger?

Av Shoaib Sultan (MDG), ordførerkandidat i Oslo

Den grønne byen. Men nå har vi snakket om bærekraft i flere tiår, samtidig som utslippene bare har økt, og folk sitter fortsatt i bilkø inn til storbyene våre.

Jeg tror folk er klare for et taktskifte. Jeg tror Oslo er klar for et parti som prioriterer de grønne løsningene.

Norske klimagassutslipp må kuttes med opp mot 60 % de neste femten årene hvis verden skal unngå katastrofale klimaendringer. De store byene vil bli nødt til å spille en avgjørende rolle. De globale utfordringene har ikke én enkelt, avgjørende løsning. For å lykkes trengs det kreativitet, nyskaping og et gjennomgående miljøperspektiv i alle prosjekter og utbygginger.

Planen for utbyggingen av E18 mellom Asker og Oslo, er et tydelig tegn på at dette perspektivet ikke foreligger i politikken i dag. All forskning tilsier at mer vei gir mer trafikk og like mye kø. Vi vil kunne få 50% flere biler inn i byen, noe som igjen fører til enda dårligere luft, høyere klimagassutslipp og enda dårligere plass til busser og syklister.

Det argumenteres med at man skal finansiere kollektivutbygging ved bompenger, og at ny E18 ikke vil øke biltrafikken. Logikken er altså å bruke mange milliarder på ny vei med økt kapasitet, for deretter å ta så mye bompenger at ikke flere skal kjøre på den. Men da bør vi heller ta inn mer i bompenger allerede nå, og bruke pengene på nye sykkelveier, T-banetunnel og bybane på ring 2.

De Grønne ønsker ikke bare å stoppe veksten i biltrafikken inn til Oslo - vi går til valg på å redusere den med én tredjedel innen 2030. Vi vil gi gatene og byen tilbake til folk.

Å bygge ut sykkelveier og kollektivtransport dreier seg om å kutte utslipp og bidra i den globale klimadugnaden. Men det handler like mye om å frigi den verdifulle plassen i byene våre til syklende, gående, varetransport og kollektivreisende. Til parker, sportsanlegg, torg og gågater. Og selvsagt skal bevegelseshemmede fritt kunne bevege seg rundt i byen vår.

En grønn by er en menneskevennlig by. Vi vil at byrommet skal være et sted man kan oppholde seg og trives, uavhengig av størrelsen på lommeboka. Derfor har vi gått ut mot fiendtlig arkitektur, som pigger og steiner designet for å holde folk unna, og benker der man ikke engang kan legge seg ned for en blund. Og derfor ønsker vi oss flere og bedre bymøbler, og utlån av sportsutstyr og griller i parkene våre.  

Markagrensa må bestå. Å bygge i marka er litt som å bygge i Central Park i New York - byen blir rett og slett fattigere. Derfor vil vi aldri forhandle bort Marka, og vi går inn for å etablere nasjonalpark i Østmarka og gjøre Lillomarka til naturreservat.

Vi vil etablere Oslo som en spydspiss for solenergi i Norge, ved å legge til rette for at folk flest kan installere solenergi i boligen sin til en overkommelig penge. Og vi ønsker en aktiv boligpolitikk for Norge, for å dempe prisveksten og sikre at ikke bare de med høy inntekt eller arv skal kunne eie sin egen bolig.

Til sammen utgjør dette politikk for en moderne storby, som setter livskvalitet i sentrum.

Hvis jeg skulle bli ordfører i Oslo, håper jeg å lede byen ut av oljealderen og inn i vår felles, grønne fremtid.

Gjør det ulovlig for matvarekjedene å kaste mat


Foto: Erlend Aas/NTB scanpix

Frankrike vil nå påby de store matvarekjedene gi bort mat som fortsatt er spiselig. Norge bør følge etter.

Av Shoaib Sultan, ordførerkandidat i Oslo (MDG) og Hilde Opoku, nasjonal talsperson for MDG

Frankrike har gjort det igjen. Fransk gourmet-mat er ledende i verden, nå viser også franskmenn vei ved å verdsette matressursene i et større sosialt og økologisk bærekraft perspektiv.

Et enstemmig fransk underhus har vedtatt en lov som forbyr de store matvarekjedene og supermarkedene å kaste mat som fortsatt kan spises. De blir pålagt å donere maten til de fattige gjennom veldedige organisasjoner eller at den blir brukt som dyrefor.

Godt tiltak mot fattigdom
Gjennom dette tiltaket får man bukt med flere ulike utfordringer på en gang. Det er et godt tiltak mot fattigdom, og er derfor god sosialpolitikk. Vedtaket tar tak i forsøppling og den økte forbruksmentaliteten i samfunnet.

Ser vi saken globalt, kaster vi mer mat enn det som skal til for å fø alle mennesker på kloden. Det gir et nytt og skremmende perspektiv på global fattigdom. Vi har mer enn nok mat. Det er fordelingen vi må gjøre noe med. At vi slutter å kaste spiselig mat, er et viktig tiltak.

Dette er en sak for landbruksministeren
Frankrike var altså først ute. Men vi kan bli en god nummer to. Nordmenn er på toppen av det hele blant folkeslagene som kaster mest mat.


Shoaib Sultan. Foto: Paul Weaver/Nettavisen

Som Yngve Ekern skrev i Aftenposten kaster vi en fjerdedel av maten vi kjøper, ca 46 kilo per person - tilsvarende utslipp fra 160 000 biler i året.

Med landbruksministerens egen bakgrunn fra gård på Sunnmøre, tidligere byråd med ansvar for pleie- og omsorgstjenesten, sosialtjenesten og rusomsorgen i Oslo og nå statsråd med ansvar for landbruk og mat, er De Grønne sikker på at landbruksministeren vil se de mange fordelene som kommer sammen i denne saken.

Det er på tide med et tilsvarende forbud i Norge, for det er både uholdbart og tragisk at vi kaster så mye spiselig mat. Spørsmålet blir derfor: Hva vil landbruks- og matministeren gjøre for å komme matkastingen til livs i Norge?

Denne kronikken har tidligere vært publisert i Aftenposten

«Der jeg ser foreldre som bærer sine døde barn, ser andre potensielle snyltere som fikk som fortjent»


Foto: Alkis Konstantintinidis/NTB scanpix

- Hvordan har «lykkejeger» blitt et skjellsord?

Av Jan Eskil Severinsen, nyhetsleder og journalist i Avisa Nordland

«Lykke er en følelse av velvære, og et fravær av lidelse.» Slik definerte de britiske filosofene Bentham og Mill begrepet. Platon definerte lykke som «harmoni i sjelen».

Hva er så en jeger? Den er lettere. Det å jakte noe. Det være seg ei rype eller to i fjellet, drømmejobben, eller drømmedama for den saks skyld.

Slår vi de to begrepene sammen, får vi et ord vi alle har hørt til det kjedsommelige de siste månedene: Lykkejeger.

For enkelte av oss selve definisjonen på den vestlige verdens snart forestående undergang. Disse hersens lykkejegerne, som rømmer hjemmene sine med det lille de måtte ha, for så å betale med det lille de har for å få plass til seg selv og barna sine i et lasterom i en overfylt rustholk av en dødsfelle, med kurs for Europa, og drømmen om et verdig liv.

Hvordan våger de å jakte lykke? Hvordan våger de å komme hit til oss, som har trukket livets vinnerlodd i det roligste og mest velstående lille hjørnet av kloden? Hvordan våger de å komme til vårt ubesudlede oljerike med rare klær og fremmed kultur? Hvordan våger de å jakte lykke?

Sist uke gikk Carl I. Hagen ut og mente at vi burde stille oss i fjæra, og jage båtene med flyktninger tilbake over Middelhavet. På den måten ville vi lære dem ei lekse, og de ville straks skjønne at det var best å bli hjemme. Hvorfor ikke heller hjelpe dem der de kommer fra? «Nå må vi ta bedre vare på den norske befolkningen og sørge for gode forhold for Norge», mente menneskevennen fra Oslo vest.

For vi har det ikke bare lett her hjemme vi heller. Det er ikke bare disse hersens lykkejegerne som sliter. Oljeprisen faller, naboens hekk er fullstendig ute av kontroll, og tror du jammen ikke Posten skal slutte å kjøre ut post på lørdager? Det er nesten ikke til å holde ut.

Med risiko for å møte på Carl I. Hagen i fjæresteinene, så har jeg en innrømmelse å komme med: Jeg er en lykkejeger. Og jeg har vært det så lenge jeg kan huske. Så godt som alle valgene jeg har tatt helt siden jeg var liten, har vært drevet av dette. Jeg valgte den idretten jeg mente ville gjøre meg lykkeligst. Jeg valgte kjærester jeg mente ville gjøre meg lykkeligst. Jeg valgte meg en yrkesretning jeg mente ville gjøre meg lykkeligst. Listen er uendelig.

Uten å kjenne filantropen fra Oslo vest personlig, så kan jeg nok med stor grad av sikkerhet også definere ham som en lykkejeger. Hvorfor i alle dager skal ikke alle mennesker jakte lykke? Hvordan har «lykkejeger» blitt et skjellsord i den offentlige debatten? Der jeg ser sønderknuste foreldre som bærer sine døde barn, ser andre potensielle snyltere som fikk som fortjent. Forstå det den som kan.

Anstendigheten lenge leve.

Dette innlegget ble først publisert i Avisa Nordland

Valgkamp for et vanlig liv ...


Knut Haugsvær. Foto: Frelsesarmeen

Vi kan bli bedre på rusomsorg. Det er ikke en klinikk - men det er våre barn vi snakker om.

Av Knut Haugsvær, leder for Frelsesarmeens rusomsorg

Eller en søster, en mor eller sønnen til naboen. De har rota seg borti noe de sliter med å bli kvitt.

Valgkamp er kampen om velgerne. Om deg og meg. Hva vi skal stemme mandag 14.september. De fargerike bodene eller partyteltene er pakket frem ? og de folkevalgte stiller opp med flyers og vafler. Gågatene yrer av liv - ballonger til barna - og pølse i vaffel(!) for oss som bor i Moss. Det er litt godstemning. Folk er imøtekommende, interessert i meg og hva jeg mener om samferdsel, kommunesammenslåing, eldreomsorg, eiendomsskatt, bosetting, skole og skjenkepolitikk. Og klare til å fortelle hva jeg burde mene.

Det er fantastisk å leve i et demokrati. Vi kan tro og mene det vi vil. Vi kan engasjere oss. Og sammen velger vi hvem som skal styre. Slik at Norge fortsatt skal være et godt land å bo i. For alle. Og alle kan delta. I debattene. I kritikk, applaus og gode forslag. Nå er det kommunevalg. Det er ikke Solberg og Stoltenberg det handler om nå. Men Anne, Hanne eller Tage. Og byen min.

De har oversikt over alt. Alt kommunen har ansvar for. Alle innbyggere, skole, sykehjem, noen av veiene, pubene ? alt som bare er der. Noe engasjerer oss voldsomt ? noe tar vi for gitt. Vi har det jo i grunnen ganske bra her på den grønne gren.

Jeg jobber i Frelsesarmeen. Jobber med rus, fattigdom og migrasjon. Ikke alle har det bra. Det er derfor det er viktig at velferdsstaten hele tiden må utvikles. Vi må ikke slå oss til ro med slik vi har det. Vi har det bedre enn på lenge ? men det kan bli enda bedre.

Vi kan bli bedre på rusomsorg. Det er ikke en klinikk - men det er våre barn vi snakker om. Eller en søster, en mor eller sønnen til naboen. De har rota seg borti noe de sliter med å bli kvitt. Det vil si; En ting er å bli rusfri. Her er det mange tilbud. Tverrfaglig spesialisert rusbehandling. En kombinasjon av terapi, aktivitet, fellesskap og medisin. Det er ulike behandlingstilbud - fordi vi er så ulike. Unike. Hjelp til å mestre hverdagen - finne tilbake til seg selv. Ønske om gode dager uten rus ? som en del av fellesskapet. Nettverk, arbeid. Et helt vanlig liv.

Men i kommunevalget er det ikke rusbehandling det snakkes om. Det er staten som har ansvaret for behandlingsinstitusjoner. Offentlige, private, kommersielle og ideelle. Ja det er en kamp om å etablere plasser - bygge opp et godt behandlingsmiljø, kompetanse og troverdighet. Så den som kommer ut av kurs i livet, kan finne hjelp når han trenger det.
Nå handler det om hva som skjer den dagen de er ferdig i behandling. Når avhengigheten holdes i sjakk eller synes å være helt borte. Når han eller hun flytter hjem. Det er da det er vanskelig.

«Det er avgjørende at kommunen har gode aktivitets- og boligsosiale tilbud til rusavhengige. Arbeidstrening, utdanning og inkluderende sosiale tilbud er viktige tiltak for re-integreringen av rusavhengige.» (Kommunevalgnotat 2015, Actis). Det er her det ligger - ansvaret er hos kommunen - som skal sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester også for pasienter med rusproblemer.

Under 10 % av pasienter som fikk behandling ved rusinstitusjoner i 2013 svaret at de «I stor grad» var fornøyd med oppfølging/ettervern i kommunen. Hele 88 % svarer at de i større eller mindre grad ikke er fornøyd med tilbudet om oppfølging/ettervern etter utskriving.

Her er det mulighet for forbedring! Slik som dette kan vi ikke ha det. Vi må gjøre mer. Mer av det som virker. Rusavhengige er kanskje ikke den sterkeste pressgruppen i valgkampen. Men hvordan vi møter disse utfordringene sier noe om kvaliteten - eller kanskje tar tempen på hvilket samfunn vi bygger.

Gjør mer av det som virker!

* Nok boliger. Med oppfølging når det trengs. Det går an å starte på nytt.
* Gode aktiviteter. Meningsfylte dager. For noen har Gatefotball vært redningen.
* Arbeid. Lavterskel for noen ? og tro på at flere kan komme i ordinært arbeid
* Flere soningsplasser med arbeidstrening. Ofte er det en mix av rus og kriminalitet
* Se rus og psykisk helse i sammenheng.
* Nok behandlingsplasser ? kommunene kan påvirke helseforetakene!
* Tenk på barna!

Da er det ikke mange dagene igjen til valget. Jeg tror de fleste politikerne ser at noe må gjøres. Også for de rusavhengige. Spør en politiker hva de tenker. Bare 10 % av pasientene var fornøyd med ettervernet. Her er et potensiale for å vise handlekraft for en folkevalgt.

Snart valg. Jeg håper vi vil merke regjeringens satsing på rusfeltet. 2,4 milliarder ekstra er bevilget. Jeg gleder meg til å se at folk blomstrer. Også dem som har slitt eller sliter med rusavhengighet.

For det nytter!

Denne artikkelen inngår i Actis valgbloggserie. Flere innlegg vil bli publisert på www.actis.no/valg fram mot valgdagen

Vil du ha tusenvis av rev som nabo?


Foto: Iselin Linstad Hauge/Flickr

Pelsdyrnæringen er kanskje Norges mest omstridte næring, med god grunn.

Av Anine Dedekam Moldskred, politisk rådgiver i Dyrevernalliansen

68 prosent av befolkningen mener pelsdyroppdrett er galt. Hvis du er en av dem, kan det være lurt å sjekke om dine politikere er enige med deg.

Arbeiderpartiet, Venstre, MDG, SV og Rødt har programfestet at de ønsker å avvikle pelsdyrnæringen. Det vil ikke Fremskrittspartiet, men de ønsker å avvikle alle statlige subsidier til pelsdyroppdrett, noe de allerede er i gang med. I likhet med Krf vil de også ha strengere regelverk. Senterpartiet og Høyre har ingen offisielle vedtak i saken, men har istedet flere ganger uttalt sin støtte til næringen.

Dyrevernalliansen vil, akkurat som Veterinærforeningen, Veterinærinstituttet og Rådet for dyreetikk, avvikle pelsdyroppdrett på bakgrunn av dyrevelferden. Men det er ikke bare de trange nettingburene som reven og minken må leve i, som er problematisk. Pelsdyroppdrettere kan ha så mange dyr de vil på farmen sin, og det merkes. I 2014 holdt de største anleggene fra 30.000-40.000 dyr. Dette viser en sterk industrialisering av pelsdyroppdrettet. Hver pelsdyrfarm har i dag mer enn fem ganger så mange avlstisper i gjennomsnitt som i 1995. De fleste pelsdyroppdrettere bor i Rogaland eller Sør-Trøndelag, og driver ikke med landbruk ved siden av.


Anine Dedekam Moldskred. Foto: Ihne Pedersen/Flickr

Lukt og flueplager følger som oftest med for de naboene som må bo ved siden av en pelsdyrfarm. Heldigvis synker antallet pelsfarmer hvert år ? nå er det 262 pelsfarmer igjen i Norge, men det er fremdeles 262 for mange. For Norges bygder trenger ikke pels. En rapport fra 2012 viste at hele 96 prosent av tidligere oppdrettere blir værende på farmen etter endt pelsproduksjon. Pelsnæringen er også svært konjunkturavhengig, og bidrar derfor ikke til å skape trygge arbeidsplasser i distriktene. Næringen skaper også få andre arbeidsplasser, og har ingen synergieffekt i form av turisme, teknologi, kulturlandskap eller lignende.

Pelsdyrproduksjon gir også relativt få samfunnsøkonomiske ringvirkninger. 98 prosent eksporteres og selges til utlandet, som oftest til nyrike russere og kinesere.

14. september er det kommune- og fylkestingsvalg. Hør med din politiker hvordan hun eller han stiller seg til etablering og utvidelse av pelsdyrfarmer. Vil ditt parti jobbe for et etableringsstopp av pelsfarmer lokalt? Går din stemme til en som vil jobbe for færre pelsdyrfarmer i ditt fylke eller din kommune?

Dyrevernalliansen ønsker deg et godt og dyrevennlig valg!

Hvordan slutter eventyret?


Ulrik Imtiaz Rolfsen. Foto: Paul Weaver/Nettavisen
 

I et mulig forsøk på å fremstå som en hjelpsom og modig idealist til forskjell fra partiets stempel som asylsøker-fiendtlige, slo Arbeiderpartiets askeladd Jonas Gahr Støre i april fast at han ville at Norge skulle ta imot 10.000 syriske flyktninger.

Av Ulrik Imtiaz Rolfsen, filmregissør og forfatter

Det store forspranget Arbeiderpartiet hadde i meningsmålingene forsvant dermed som dugg for solen.       

Den siste ukene har vi sett horder av utslitte syriske familier som bærende på små barn og eldre har trosset livsfarlige havstrekninger, ugjestmilde landområder, murer og piggtråd på flukt fra en grusom borgerkrig i sitt eget land. Flere og flere nordmenn har stilt opp for å vise gjestmildhet og omtanke. Det varmer hele landet.

FrPs tilsynelatende syvende far i huset, Carl I. Hagen, har kjempet en innbitt kamp for å hindre flyktningen å komme, med alle midler og argumenter.

Men der Asbjørnsen og Moes syvende far i huset sa velkommen til den fremmede ferdesmannen og bød på husrom og de kostligste retter, fremstår Carl I. Hagen nå som en gjerrig nisse i sammenligning. Sammen med Per Sandbergs dårlig skjulte xenofobi (avsky eller angst for alt som er fremmed) utgjør de to, ofte i trekløver som trehodet troll sammen med Christian Tybring-Gjedde, FrPs dobbelkommunikasjons-fløy. Det er denne fløyen som nører opp under FrPs og regjeringens fremmedfiendtlige supporteres frykt. Statsminister Solberg og Finansminister Jensen skygger banen, men de kaster aldri ut fremmedhat-sprederne. De tar bare - sånn passe - avstand i et spill for galleriet. Akkurat som Askeladdens storebrødre i eventyrene, Per og Pål, snur de to kappa med vinden i håp om å slå to fluer i en smekk.

Effekten er at både de rasistiske- og de moderate regjerningssupporterne får høre det de vil høre for å fortsette støtten.

LES OGSÅ: Her er Nettavisens ekspertpanel i forkant av valget

Men er folket i ferd med å endre mening? Mitt møte med mange fremmedfiendtlige nordmenn over årene har avslørt at de ofte bare er redde - og slettes ikke alltid mangler empati.  Med de sterke historiene og bildene av de syriske flyktningene - som attpåtil ofte er delvis blonde og «snakker som oss», virker det som om empatien for alvor bråvåkner hos det norske folk. (Mediene har tatt et forbilledlig ansvar for å formidle denne tragedien).

Spørsmålet er om Arbeiderpartiets klarsynte, men upopulære ja til syriaflyktninger vil vise seg å overbevise velgerne om at solidaritet er en norsk verdi, eller om frykten for det ukjente og beskyttelse av egen lommebok som høyresiden har prediket, vil vinne frem i valget.

Dette eventyrets slutt er ikke skrevet ennå; Kan de gode hjelperne klare brasene, vil folket målbindes, eller har motstanderne flere knep i ermet som hindrer Askeladden å vinne halve kongeriket på oppløpssiden?

Følg med! Dette blir spennende ...

Ulrik Imtiaz Rolfsen

Filmregissør og forfatter

Film: www.haramfilm.no

Bok: www.drsprucebooks.no

Twitter: @ulrikimtiaz

 

 

 

Bergen satser på lærlinger

Av: Anatoli Helena Halkidis
Finanspolitisk rådgiver og 8. kandidat til bystyret (FrP)

Finansbyråden har på vegne av byrådet det overordnete ansvaret for personal- og arbeidsgiverpolitikk i Bergen kommune. Som finanspolitisk rådgiver vil jeg derfor trekke frem fakta om vår lærlingepolitikk. Linn Kristin Engø (Ap) påpeker i Nettavisen 29.8 at det er for få lærlingplasser i Bergen. I artikkelen står det også at kommunestyret i Bergen har bestemt at kommunene skal ha én lærling per 10.000 innbygger. Det er feil. Vi har i mange år har fulgt normen til KS om én lærling per 1.000 innbygger.

Bergen kommune er fylkets største opplæringsbedrift. I 2014 hadde kommunen til sammen 285 aktive lærlinger. I 2015 har vi 281 løpende kontrakter.
Som stor lærebedrift tar kommunen et viktig samfunnsansvar og byrådet ønsker å bidra til fagopplæringen innen ulike fag. For tiden er kommunen godkjent lærebedrift i 14 fag, og per i dag har vi lærlinger ansatt i 12 av dem.

Lærlingeordningen er en viktig rekrutteringskanal for å sikre kompetente fagarbeidere. De største fagene er helsearbeiderfaget og barne- og ungdomsarbeiderfaget.
Bergen kommune startet allerede i 2007 som pilotkommune med å utdanne helsefagarbeidere. Vi satser på lærlingene våre og har ofte vært tidlig ute med å prøve ut nye opplæringsmodeller.

Ulike læreløp blir tilbudt. Siden 2013 har vi blant annet samarbeidet med fylkeskommunen om å prøve ut en modell, som innebærer vekselvis opplæring i skole og lærebedrift gjennom hele læreperioden. «Vekslingsmodellen» prøves ut i helsearbeiderfaget og barne- og ungdomsarbeiderfaget.
Siden 2008 har Bergen kommune samarbeidet med NAV om å kvalifisere voksne innvandrere i helsearbeiderfaget gjennom lærlingeordningen.

I tillegg gir vi egne ufaglærte ansatte mulighet til å ta fagbrev. Til nå har mer enn 500 assistenter fått anledning til å ta fagbrev innen ulike fag.
50 ungdommer mellom 16-18 år tilbys sommerjobb på sykehjem. Denne ordningen med sommerjobber har vi hatt de seks siste årene. Vi ser at ordningen med unge sommervikarer er med på å skape interesse for omsorgsyrkene.
Om ikke disse tiltakene viser at Bergen satser på lærlinger, samt følger normen om 1 lærling pr. 1000 innbygger, så vet ikke jeg.

- Ikke snakk ned fremtiden vår


Terje Søviknes. Foto: Paul Weaver/Nettavisen

Olje- og gassektoren er inne i en krevende periode etter oljeprisfallet. Leverandørindustrien og oljeserviceselskapene sliter. Permitteringer og oppsigelser blir meldt ukentlig.

Av Terje Søviknes (Frp), ordfører i Os kommune

I en slik situasjon er det forstemmene å høre den politiske debatten i oljelandet Norge. Partiene nærmest kapper om å ta avstand fra næringen. Med unntak av Siv Jensen (FrP) synes alle å være enige om at dette er begynnelsen på slutten for denne viktige næringen. Ja visst trenger vi satsing på fornybare energikilder, men sannheten er at Norge i mange tiår skal leve av inntekter fra olje- og gassektoren. Og verden trenger våre leveranser også inn i det grønne skiftet.

Olje, og ikke minst gass, vil være sentrale energikilder i overskuelig fremtid. Det internasjonale energibyrået (IEA) anslår - i sine grønne scenarier - at det i 2050 fortsatt vil være behov for omtrent 35% olje og gass i verdens energimiks for å dekke det globale energibehovet. Dette innebærer at 90% av dagens olje- og gassleveranser må opprettholdes.

Skal norske politikere da vende ryggen til en hel næring i sin iver etter å være politisk korrekt i forhold til det grønne skiftet? Verst er Miljøpartiet de Grønne som vil stenge ned hele næringen, og sette hele velferds-Norge på spill. Det er så ille at vi knapt kan ta det alvorlig. Men heller ikke Arbeiderpartiet imponerer. Både AP-leder Jonas Gahr Støre og nestleder Hadia Tajik har med sine uttalelser om redusert aktivitet på norsk sokkel skapt tvil om fremtiden.

Det olje- og gassektoren trenger nå er proaktive norske politikere som går i dialog med aktørene om hvordan man best kan møte utfordringene.

Hele bransjen virker å være innforstått med at det er behov for omstilling. Derfor tas det grep over hele linjen for kostnadskutt og forbedringer. Samtidig må vi verne om teknologien og kompetansen i norsk olje- og gassindustri. Ikke bare pga arbeidsplassene og inntektene det genererer til fellesskapet, men også fordi det er de samme miljøene som skal ta oss gjennom det grønne skiftet.

LES OGSÅ: - Hva nå, Terje Søviknes?

Den norske olje og gassindustrien -  og da tenker vi spesielt på leverandørindustrien - består i dag av en rekke klynger og teknologiområder som utfyller hverandre og som i fellesskap har gjort Norge til en supermakt på området. Produktene olje og gass er Norges største eksportvare. Men det som ikke er fullt så kjent er at produkter og teknologi fra den norske leverandørindustrien er landets nest største eksportnæring. Dette er teknologi- og kompetansemiljøer som er møysommelig bygget opp over generasjoner, men som nå står i fare for å forvitre.

Ikke minst gjelder dette offshoreverftene, som er avhengig av en jevn strøm med nye prosjekter. Hele næringen påvirkes negativt hvis enkelte dominerende operatører ikke har mulighet til å bidra til et jevnt aktivitetsnivå. Statoil er i dag dominerende på sokkelen, og leverandørene er fullstendig avhengig Statoil.

Det holder å se over Nordsjøen for å få et inntrykk av hva som kan skje dersom det ikke tas grep. Storbritannia hadde i sin tid noen av de beste offshoreverftene, men har i dag ikke et eneste verft som kan løfte et gigantisk prosjekt som det er å levere en stor olje- eller gassplattform. Nå reiser de på studieturer til Norge for å lære hvordan effektive offshoreverft drives. Nylig ble det annonsert at samtlige plattformer til Storbritannias Johan Sverdrup - Culzean-prosjektet - skal bygges i Asia. De britiske myndighetene har de siste årene jobbet knallhardt for å revitalisere egen industri, men det beste de fikk til på Culzean er at britiske underleverandører bidrar med noen mindre deler til plattformene, tross politisk press og skatteincentiver.

De norske offshoreverftene har tusenvis av ansatte og omsetter for milliarder av kroner hvert år. Med lave marginer, sildrer det meste av disse pengene gjennom systemene og videre ut til en skog av underleverandører i hele landet, som igjen opprettholder servicenæringer i lokalsamfunn langs hele kysten. Det genererer store skatteinntekter til staten. Verftene er også et utklekkingsreir for unge fagarbeidere. Hundrevis av lærlinger får sin trening i disse miljøene. Det tok over ti år å bygge opp igjen renommeet etter forrige nedtur. Nå er vi ferd med å rive det ned igjen ved at hele næringen og dens fremtidsutsikter snakkes ned av norske politikere.

Det paradoksale er at kompetansemiljøene som nå kjemper for livet, med Statoil og norske myndigheter som tilskuere, faktisk er best på det de holder på med. Norske leverandører ferdigstiller og leverer sine plattformprosjekter på tid og kvalitet gang etter gang, mens prosjektene som går til utlandet nesten uten unntak er forsinket og med store overskridelser. Dette er et trippelt negativt. For det første medfører de romslige avskrivingsreglene på investeringer at staten får en ekstraregning når budsjettene sprekker. For det andre fører forsinkelsen til at det tar lenger tid før staten får inntektene de er lovet. Og for det tredje så er det negativt for samfunnet ved at vi går glipp av aktiviteten disse gigantoppdragene kunne skapt i Norge.

Det har i dag ingen konsekvenser for oljeselskapene om prosjektene blir forsinket. Fra myndighetshold er det ingen ris bak speilet dersom produksjonsstart kommer senere enn det som er sagt i de såkalte PUD-ene. Det finnes heller ikke noen mekanisme som setter et tak på investeringsoverskridelsene før de ikke lenger kan avskrives. Det ser ut til at Statoil og andre operatører fokuserer for mye på inngangssummen i anbudene, uten å kalkulere inn tilstrekkelig risiko for forsinkelser og kvalitetsfeil fra lavkosttilbyderne i Østen.

I dag er det stort sett bare Norge som ikke stiller krav til lokalt innhold for å få lisens til å utvinne olje og gass. Land som Russland, Canada og Brasil har strenge krav. Storbritannia er i ferd med å stramme inn. Slik er det bare. Men ikke i Norge. Vi skal ikke bli proteksjonistiske, men kanskje er det på tide at vi utnytter handlingsrommet i Petroleumsloven, og sikre norsk leverandørindustri en fremtid?

Olje- og gassindustrien, og spesielt leverandørindustrien, trenger hjelp til å komme over kneika. Omstilling og kostnadseffektivisering er nødvendig, men vi må ikke bygge ned så mye at det blir umulig å reise seg. Da har vi sagd av den grenen vi sitter på, og som det norske velferdssamfunnet er helt avhengig av. Oljeprisen vil stige igjen. Den kollektive logikken blant oljeselskapene tilsier at da skal alle realisere prosjektene sine samtidig. Dersom kapasiteten er bygget for mye ned, vil det bli en ny galopp for å få realisert prosjekter, med de konsekvenser det har for lønninger, råvarepriser og tilgang på kvalifisert arbeidskraft.

Det finnes operatører med prosjekter som er nærmest «gryteklare», men som er lagt på is i dagens situasjon med lav oljepris. Myndighetene bør gå i dialog med de forskjellige operatører og diskutere om tidsavgrensede incentiver fra myndighetene kan bidra til å realisere noen av disse prosjektene. Det kan bygge bro over en krevende periode, slik at vi begrenser masseoppsigelsene og samtidig greier å ta vare på de verdifulle kompetansemiljøene langs kysten.

Her har Regjeringen med olje- og energiminister Tord Lien (FrP) en stor oppgave, men den er ikke uoverkommelig. Olje- og gassindustrien har en lysende fremtid i Norge, - om vi gjør de riktige grepene nå.

Og vi kan alle starte med å ikke snakke ned vår viktigste næring og vårt eget livsgrunnlag.

...måtte stå for det du sa


Foto: Henning Gulbrandsen

«Midt i byen min Fredrikstad. Muslim jævlene har bønnetid!»

Av Anne Marit Sletten, nettredaktør i Oppland Arbeiderblad

Trebarnsmora i 40-åra trodde hun var i trygge omgivelser i den lukkede Facebook-gruppa «Norge er vårt».  Der diskuterer hun jevnlig innvandring i lite vennligsinnede ordelag med andre meningsfeller, under fullt navn.  Og nå hadde fredrikstadposten.no lagt ut et bilde av våre «nye landsmenn», som de kalte dem, i bønn under ei bru i byen. Kvinnen delte innlegget i den lukkede gruppa, med kommentaren som nevnt over.

Muslimene viste seg senere å være turister, men det er ikke hovedpoenget her. Noen delte trebarnsmorens melding utenfor den lukkede gruppa, og det ble plutselig veldig, veldig ubehagelig å være kvinne (41) fra Fredrikstad. Vi skal komme tilbake til det senere.

Vi kan si mye godt om Facebook, dette store torget der vi stort sett møtes for å utveksle morsomheter, skryt og gratulere gamle klassekamerater med dagen. Men like mye som en hyggelig møteplass er det også en egen mediekanal, der du enkelt kan kringkaste dine ytringer. Der kan du kunngjøre din vrede over at et sykehjem skal legges ned, eller være forbanna på den helvetes naboen med den helvetes hekken og den helvetes bikkja. Ytringsfrihet har aldri vært enklere.

Med det følger et ansvar du kanskje ikke er klar over.  24. mai 2013, årevis etter at vi alle hadde laget oss en Facebook-konto, postet de første bildene av katta og forbannet Mulla Krekar, kom det en lovendring.  Det offentlige rom ble definert på nytt, og tok denne gang med seg internett. 

I forarbeidene til loven slås det fast at hvis en ytring kan nå over tjue til tretti personer, er det å regne som en offentlig uttalelse. Og noen offentlige uttalelser er straffbare. For eksempel kan noen korttenkte greier du skrev om tiggere, eller beboerne i bygdas asylmottak teoretisk falle inn under kategorien «hatefulle ytringer» i offentligheten. Og det er faktisk straffbart - hvis den nådde flere enn tjue til tretti personer.

Hvor mange venner har du på Facebook? 

Tilbake i Fredrikstad er trebarnsmoren blitt oppringt av lokalavisa. Hun forteller opprørt at hun er truet med anmeldelse og allting.

? Jeg orker ikke lenger å forholde meg til alle kommentarene som kommer til innlegget mitt, sa hun.

Hun var ikke klar for å betale ytringsfrihetens pris:  Motytringen.

Trebarnsmoren var redd, og ba om unnskyldning. Skjønt, hun mente hun egentlig ikke hadde gjort noe galt. Hun hadde ikke gjort annet enn å skrive noe i en lukket Facebook-gruppe. Og det er jo noe helt annet enn å ytre seg offentlig, mente hun.

Hun tar feil. «Norge er vårt» har flere enn 30 medlemmer.  Den har 3334 medlemmer.  Det er i tillegg enkelt å spre innholdet til vesentlig flere.  Trebarnsmorens «Muslim jævlene har bønnetid» er og blir en offentlig ytring.

De som holder på sånn i sosiale medier, behøver egentlig ikke å bli veldig overrasket dersom lokalavisa, eller VG for den del, slår på tråden. I dette ytringsfrihetens mekka har du nemlig ikke luksusen å velge i hvilket forum konfrontasjonen skal skje.

Den som måtte lure på hvor grensen går, kan begynne med å google fram Straffelovens §135a.  Hvis du truer, håner eller fremmer hat, forfølgelse eller ringeakt på bakgrunn av noens hudfarge, etniske opprinnelse, seksuelle legning eller handikap ? da er du på feil side av loven.

Inntil nylig sto også religion på denne lista. Men, den såkalte blasfemiparagrafen ble fjernet i mai i år, etter angrepet på Charlie Hebdo. Slik sett er det godt mulig «muslim jævlene» holder seg akkurat innafor jussen, selv om ytringen er hatefull. Om du derimot truer med å drepe en muslimjævel, er det en annen sak.

Det slutter selvsagt ikke der. Ærekrenkelser, sjikane, brudd på privatlivets fred og trusler kan koste deg dyrt. Da det ble kjent at den overgrepssiktede mannen som hadde innredet et lydtett barnerom i kjelleren bodde på Hadeland, boblet engstelse og opprør ut på Facebook. Noen publiserte vedkommendes navn og adresse. Noen tok til orde for selvjustis - eller oppfordret til en straffbar handling, om du vil.

Det er ikke lov, det heller. I likhet med nettmobbing, som også er straffbart. Det kan du godt hilse fjortisen hjemme og si.

Egentlig er det veldig lett å styre unna disse offentlige grøftekantene. Hvis du sørger for at det du skriver er sant, og samtidig holder deg innenfor normal folkeskikk, holder det veldig lenge. Men, dersom du fortsatt tror det du skriver på Facebook eller Twitter er å betrakte som privat, må du justere virkelighetsoppfatningen litt.

Bloggen har tidligere vært publisert i Oppland Arbeiderblad.  

Kilder: Lovdata, Straffeloven§ 135 a, Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) punkt 12.2.2 side 163, «Jus og sosiale medier» av advokat Jon Wessel-Aas, Uhuru.biz, advokat John Chr. Elden/blogg.