hits

september 2014

Her er OL-satsingas brutale ansikt


Rekk opp hånda den som fortsatt tror at Oslo2022-satsinga ikke vil gå på bekostning av noe.


Frelsesarmeens Fyrlyset er et værested for Oslos rusavhengige som mister 300.000 av tilskuddet fra Oslo kommune neste år, samtidig som byrådet foreslår 100 millioner til OL-satsinga. Under valgkampen i 2013 besøkte Erna Solberg Fyrlyset, der hun ble utfordret av rusavhengige Tone. Foto: Heiko Junge, NTB/Scanpix

Av: Lasse Jangås, kulturredaktør Nordlys

Eller er det nå bare Fabian Stang som tror at det kan trykkes opp egne OL-penger?

Den brutale sannheten er at første avdrag på regninga ligger på bordet allerede. Byrådet i Oslo har nemlig akkurat lagt fram sitt budsjettforslag for 2015. Der er det mye trist lesning for veldig mange som har det ille nok fra før:

- Fransiskushjelpen som driver tilbudet Sykepleie på hjul (oppsøker noen av Oslos tyngste rusmisbrukere), fikk 970.000 kroner i år, men blir kuttet med 335.000 (35 %) i 2015, i følge Aftenposten.

- Fattighuset fikk 63.000 kroner i år. Kuttes med 27.000 (42 %) neste år.

- Gatejuristen (gratis rettshjelp for rusavhengige) kuttes med 170.000 fra årets budsjett på 700.000 kroner.

- Kirkens bymisjons prosjekt Lønn som fortjent (arbeidstilbud som skal være et alternativ til rus, prostitusjon og kriminalitet) kuttes med 150.000 kroner.

- Frelsesarmeens rusomsorgstilbud Jobben kuttes med 1.590.000 kroner. I tillegg kuttes Fyrlyset, et lavterskeltilbud og værested for rusavhengige, med 300.000.

- Juss-Buss (gratis rettshjelp til dem som ikke har råd til det) kuttes med 80.000 kroner.

- «Vi over 60» driver besøktjeneste, telefontjeneste og arrangementer for eldre. Der foreslås det å kutte 130.000 kroner neste år. Fikk 330.000 i år.

- Osv, osv.

Velferdsetaten får riktignok litt mer neste år, men pengene fordeles på så mange at de ovennevnte, som allerede har bygget opp et velfungerende apparat, altså får kutt de fortviler sterkt over. Noen varsler også kutt i bemanningen.

Poenget er at det langt ifra er nok penger til å ta seg av mennesker i stor nød i Oslo.

Likevel: Byrådet har i 2015-budsjettet lagt inn 100.000.000 kroner til OL-etaten.

Altså hundre millioner kroner.

Les også: Skjebneuke for Oslo-OL

Oslo kommune må altså kutte 190 millioner kroner til bydelene, som i hvert fall vil gå utover de svakeste, og flere titalls millioner på drift av Oslo-skolen - men tar seg likevel råd til 100 millioner på OL-arbeid.

Og hvis du trodde det var absurd - her er mer:

Hvis Stortinget nå i høst sier nei til et Oslo2022 og legger OL-planene døde, skal de 100 budsjetterte millionene for 2015 likevel brukes til OL-arbeid neste år. OL-byråd Hallstein Bjercke (V) sier nemlig til Aftenposten at «det vil ta tid å avvikle etaten».

Samtidig med alt dette kommer det altså fram at IOC krever å få unntak fra alle skatter og avgifter under et eventuelt OL i Norge. Om norske politikere ikke går med på dette kravet, vil IOC ha refundert alle skatter og avgifter etter OL.

Bidrag til fellesskapet er tydeligvis ikke et olympisk ideal.

Skatteprofessor Ole Gjems-Onstad ved BI mener IOCs krav er helt unike.

? Jeg har aldri hørt om noen andre som har krevd tilsvarende unntak fra norsk skattelovgivning. En slik særbehandling passer bedre i diktaturer enn i demokratier, sier han til Klassekampen.

Byrådslederen i Oslo mener tvert imot at IOC er blitt svært så demokratisk, og står altså inne for brutale kutt for livsviktige og livreddende organisasjoner som hjelper de vanskeligstilte, samtidig som det skal kastes millioner etter IOCs allerede styrtrike.

Da handler det om verdier. Om at det ikke er nok penger til viktige oppgaver, mens man samtidig inviterer til en enorm folkefest til milliarder av kroner.

For husk: Oslo2022 kommer til å koste det offentlige over 20 milliarder kroner, antakelig mye mer. Heller ikke de pengene kan brukes to ganger, uansett hvor mye Fabian Stang måtte ønske seg det.

Ordentlige politikere forstår nemlig at politikk handler om prioriteringer. Og satt på spissen avslører Oslo-budsjettet for 2015 prioriteringens brutale ansikt:

Det tilhører Laffen, som allerede bor på gata, aldri er nykter og antakelig ikke kommer til å oppleve året 2022 uansett.

Hvor lenge må togpassasjerene vente?

Av: Anne Haabeth Rygg
Forbrukerrådets fagdirektør for samferdsel

Mens NSB og Jernbaneverket teller antall signalfeil og timer togene er forsinket, vet ingen hvor mange pendlere som kommer for sent til jobben og hvor forsinket de er.

 Vi vet at signalfeil har rammet togtrafikken i Norge 1500 ganger så langt i år. Det er 5,5 ganger pr dag. Nylig meldte NTB om 10 565 timer med togforsinkelser i fjor, en økning på nesten 25 prosent fra året før. 

 Kryptiske tall
Tallene kan virke store, men i virkeligheten er de er altfor små. De sier lite om hvor mange mennesker som rammes. Politikerne må prioritere oppgradering og vedlikehold, ikke fordi togene er forsinket, men fordi passasjerene er det. Det er menneskene bak som får svi for signalfeil som skyldes utdatert infrastruktur.

 En signalfeil kan ramme fra null til mange tusen passasjerer, avhengig av ukedag, tidspunkt og sted. Bare mellom Oslo og Drammen ble 36 tog innstilt på grunn av én signalfeil på Drammensbanen 3. juli. I tillegg ble de fleste togene mellom Oslo og Lillestrøm eller Ski også innstilt eller forsinket. Tusenvis av mennesker ventet på tog som aldri kom - på grunn av én og samme signalfeil. Andre signalfeil kan ramme «bare» ett persontog, viser Jernbaneverkets punktlighetstall.

 Rammer tusenvis
Veldig ofte oppstår signalfeilen på høyt trafikkerte strekninger på Østlandet, i rushtiden når togene er stapp fulle. Det rammer mange tusen pendlere på vei til eller fra jobb. Tallene vi får servert fokuserer på togene, men sier ingenting om hvor mange passasjerer som har blitt forsinket så langt i år. Heller ingenting om hvor mange timer de har mistet i forsinkelse på vei til jobben eller henting på barnehagen.

Mens Jernbaneverket slår fast at det har vært færre signalfeil så langt i år enn det var i fjor, forteller NSB om fullere tog. Uansett er det lite som tyder på fremtiden vil by på færre passasjertimer som går med til venting på forsinkede og innstilte tog.

 Hvis vi mener alvor med at kollektivtrafikken skal bære trafikkveksten inn mot storbyene, må vi ha tog som går i rute og forutsigbarhet for pendlerne.

 For å få politikerne til å prioritere vedlikehold på jernbanen høyere, må de få se de egentlige, og mye større tallene. Vis fram passasjerenes forsinkelser. Bare slik får vi vite hvilke konsekvenser signalfeil har for hverdagen til pendlerne og for næringslivet.

 

 

Dobbel dose hummer og kanari fra Prince

 

Anmeldere: Petter Aagaard og Christer Falck

 

FUNK AND ROLL

Dobbel dose hummer og kanari fra Prince. Mye hummer.

 

Noe har skjedd med Prince på de fire årene og to månedene siden sist han valgte å gi ut en skikkelig langspiller. Han har rett og slett blitt raus. Aldri har de ordene vært assosiert med Prince, men han har altså i den siste tiden brukt ord som "we" og ikke "I" om musikken sin, han har begynt å høre mer på sine bandmedlemmer - spesielt om de er unge og kristne, han lar bandmedlemmer synge hovedvokal på enkelte spor og oppfører en tidligere Idol (eller var det X-Faktor?)-artist som medprodusent. I Princes verden er dette galskap. Men det rauseste av alt er at han har strakt ut hånden til de som kappet den av på 90-tallet (eller var det omvendt?) og inngått et samarbeid med selveste Warner.

 


 Christer Falck og Petter Aagaard har anmeldt de to siste Prince-albumene for Nettavisen. Her sitter de på StereoFil i Oslo og hører på platene.

 

 Men enkelte ting er ved det samme: Han dater fortsatt 20 år gamle eksotiske supermodeller og er veldig glad i konseptalbum. Årets tema: «I like my rock funky» - akkurat som han har messet på omtrent hver eneste konsert de siste årene.

Prince har alltid hatt parallelle karrierer på gang. På 80-tallet levde han ut sin funky side gjennom The Time, sin feminine side gjennom artister som Vanity og Apollonia, ved siden av å kombinere hele repertoaret på egne album. Senere har han øst ut låter på nærmere 50 egne album og flere hundre andres. Han har gitt ut instrumentalalbum, rene funkalbum, jazzalbum, hyllest-til-Jehovas Vitner-album, bryllupsalbum, dobbelt-, trippelt, fire-, fem- og seksdobbelte album.

Denne gangen har han rett og slett valgt å gi ut to album. Han plasserer rock på det ene, sammen med gruppa 3rdEyeGirl (bestående av jenter han har funnet på YouTube) og sedvanlig Minneapolisfunk, soul, pop og R&B på det andre.

Som tvillingplater klekt ut fra to forskjellige egg.

Klokt valg? Definitivt!

PLECTRUMELECTRUM:

 


PlectrumElectrum: Terningkast 4
Artist: Prince & 3rdEyeGirl

Plateselskap: Warner Music

Terningkast 4

 Prince Zeppelin

Bandet 3rdEyeGirl ble satt sammen desember 2012. Han gikk umiddelbart ut og sa at han skulle spille inn en 70-talls Zeppelin-inspirert plate, og klarte samtidig å kritisere og erte på seg Jimmy Page. Prince la sin elsk på gitarist Donna Grantis? instrumentallåt «Elektra (Elektra Suite)» som han døpte om til «Plectrumelectrum» og det ble første smakebit. Etter en vellykket turné med jentene sine, Ida Nielsen (bass), Hannah Ford Welton (trommer) og nevnte Grantis har han prøvd å overføre soundet fra veien til plate. Det lykkes han bare delvis med.

At Prince er en gudsbenådiget gitarist er hevet over enhver tvil. Det skinner igjennom på omtrent hver låt, men det skumle her er at mannen har hatt fire år og to måneder på seg og kommer opp med alt for mange middelmådigheter mellom perlene. Da blir man i tvil om han fortsatt har det i seg.

Boogierockeren «Marz» er bare tåpelig, og «Tictactoe» er søt, men meningsløs. Raplåta «Boytrouble« med den lokale Minneapolis-rapperinnen Lizzo og L.A.-baserte Sophia Eris ergrer like mye som den engasjerer.

Opprinnelig skulle trommis Hannah synge på alle låtene, men de sterkt begrensede vokalferdighetene hennes gjorde at hun endte opp som hovedvokalist på kun tre; riffbaserte «Aintturninround» (som avslutter med gitarspill i verdensklasse), «Whitecaps» (lavmælt skakk Prince-pop med fine 80-tallsreferanser) og «Stopthistrain» (helt grei reggaepop). Litt fantasiløst er det at han velger å inkludere den tidligere utgitte smurfefunkrockeren «Pretzelbodylogic» og grønsj(!)-låta «Fixurlifeup» - et tegn på hvor lite dette albumet har blitt prioritert kontra Art Official Age.

Det skal vi komme tilbake til.

Men du verden, intet Prince-album uten godbiter.

Åpningslåta «Wow» er Princes cover av sin egen låt som han skrev til koristen sin Liv Warfield tidligere i år, da under navnet "The Unexpected". Prince synger "You can call it the unexpected or you can call it wow". Tvillinglåter, altså.

En annen tvilling her er låta «Funknroll» som dukker opp i en tung og funky rocker her, men som dansbar Busta Rhymes/C.LI.P.S.E.-blandings på «Art Official Age». Alt i alt virker det som om Prince koser seg med jentene sine, som han kan leve ut sine kvinnelige sider med, men samtidig føles det som om lufta gikk litt ut av dette prosjektet.

 Best på skiva:

Christer «Wow» og «Plectrumelectrum»

Petter: «Wow» og «Plectrumelectrum»

 ART OFFICIAL AGE:

Art Official Age: Terningkast 5

Artist: Prince

Plateselskap: Warner Music

Terningkast 5

Absolute Prince

Under parolen «kunstig alder» fisker Prince etter skryt for hvordan han som 56-åring fremdeles klarer å lage ungdommelig musikk for 20-åringene.

Jo eldre man blir, jo viktigere er det å fokusere på at alder er uvesentlig. Alderskrisa til Prince slo inn på selveste 40-årsdagen. Da sluttet han å feire bursdager. Jehova sørget for et alibi for 40-årskrisa. De siste årene har han panisk hengt med altfor unge mennesker. Han sier at de gjør ham ungdommelig og at de tenker annerledes.

Dessverre, introen på albumet er et klassisk tegn på en mann som ikke følger med i tiden. Eller som vi ikke trodde fulgte med i tiden. Han har gått gjennom alle låter som er populære akkurat nå og laget en liten opphakket medley, hvor man hører elementer fra alt innen EDM, blandet med det mest svulstige Prince har gjort på 90-tallet, gitarriff, dancerap og sånne jævlige russeeffekter. Glem den.

For 3 minutter og førtitre sekunder uti albumet er alt man har mislikt og vært skeptisk til ved Prince de siste 20 årene borte. Dette er en fullblods Prince-skive. En sånn man har ventet på.

Å lage tidløs musikk i 2014 virker som en umulig oppgave. Da Prince regjerte på 80-tallet lagde han musikk man aldri hadde hørt maken til. Nå nøyer han seg med å herme, stjele og låne fra de aller beste. Det holder i massevis.

Ingen andre artister kan lage «Clouds», som er andre låt ut. Lianne La Havas er sparringspartner, og det har rett og slett blitt en unik låt om det å strø rundt seg med små kjærtegn i hverdagen. «Breakdown» er den beste balladen hans på over 20 år. Kvinnen som knuste hjertet hans kommer aldri til å kunne leve med seg selv etter dette.

«The Gold Standard» får en til å glemme at det faktisk er 27 år siden The Black Album ble gitt ut. Dette er akkurat like funky som «D.M.S.R.» var i 1982. «U Know» er en forbedret versjon av Mila Js «Blinded»., altså innovativ R&B som drar deg inn i et uopptråkket futuristisk funklandskap. Så kommer «Breakfast Can Wait», en av fjorårets beste singler og lefling med hans alter ego Camille. At man skal bli kåt av at en dverg synger om mat må da begynne å ligne en udiagnostisert fetisj?

(Vi klyper hverandre i armen et øyeblikk. Bortsett fra åpningssporet er dette den beste førstesiden på?eh?veldig lenge).

Vi snur den imaginære MP3-plata og setter på «This Could Be Us». Prince bare fortsetter å imponere. En slags kjærlighetserklæring til Purple Rains egen Apollonia, kvinnen han aldri fikk kloa i, i en tid da han kunne velge og vrake. Sånt huskes. «What It Feels Like» er andre dustelåt ut. Andy Allo er makkeren. Hu der as. Merkelig at hun er tilbake når han hetset henne på «Ain?t Gonna Miss U When U?re Gone» for bare litt over et år siden.

Jaja, raus, ja. Stemmer det.

Og så begynner det igjen. Prince er tilbake. «Way Back Home» er så suggererende og godvond at vi nesten synes synd på ham når han sutrer «I never wanted a typical life, scripted role, a trophy wife. All I ever wanted was to be left alone». Frank Ocean lurer i kulissene og de engleaktige koringene gjør at vi mistenker Prince for å kjenne til både FKA twigs og Purity Ring. Og Prince som sier han ikke hører på annen musikk.

Nevnte «FunknRoll» bare går og går mens vi teller ned og ser på klokka. Tittelen er det beste ved den låta. Det hele avsluttes med over 10 minutter polert vellyd. «Time» har noe bassdrevet Wendy & Lisa-sk over seg. Han tar seg god tid, og jokker på få toner før låta nesten dør ut og NPG Horns kaster seg på siste runde. Smakfullt og smellvakkert. «Affirmation III» får æren av å avslutte dette mesterverket med harpe, englekor, strykere og Erik Bertrand Larsens kvinnelige motstykke som forteller oss: «Remember, theres really only one destination, And that place is you. All of it. Everything. Is you».

Og det sjuke er at vi sitter og er litt rørt.

Og skuffa.

For Prince var to slappe låter unna en sekser.

 Best på skiva:

Petter - «The Golden Standard» og «Breakdown»

Christer «Clouds» og «Way Back Home»

 

Vi og Warner arrangerer releaseparty på Månen (vis a vis Mono) fredag 26.9. fra klokken 20.00.
Quiz, skravling og gjennomlytting av albumene. Velkommen skal dere være.

 

Når VG erklærer krig

Av: Jarle Aabø, PR- og kriserådgiver

At selveste Harald Stangehelle gikk på trynet i Pressens Faglige Utvalg skaper sjokkbølger i pressekretser i Norge. På lederplass går VG på grunn av dette nærmest til krig mot sin egen etikk-domstol.

Noen få ganger er det grenseløst moro å se hvordan pressen boltrer seg i sine egne spalter. Hvem husker ikke da sjefen for Norsk Presseforbund og ytringsfrihetens fanebærer av ukjente grunner fratok en nordmann sin ytringsfrihet i et intervju i Klassekampen. 

Denne ukens store pressesnakkis er selvfølgelig at Skup-vinner Harald Stanghelle gikk på det mest tydelige skjæret man kan gjøre i presse-etikken, nemlig at den som utsettes for grove beskyldinger har krav på å komme til ordet i samme artikkel før den publiseres.

Redaktør Stanghelle var altså enten slurvete eller så valgte han bevisst å heve seg over Vær Varsom-plakaten da han stemplet et PR-byrå som illojalt mot hele vårt kongerike. Hvordan Stanghelle klarte dette "kunststykket" med sin bunnsolide pressekarriere med to journalisterpriser på hylla, kan han kun svare på selv. At Stanghelle også er styreleder i Norsk Redaktørforbund og styremedlem i Norsk Presseforbund gjør bare saken enda mer pikant.

Før jeg går videre, litt fakta. Harald Stangehelle er ansatt i Aftenposten, som er eid av mediekonsernet Schibsted, som igjen eier VG, Bergens Tidene, Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad. Schibsted er derfor ingen smågutt i vår medievirkelighet, ei heller Stanghelle. At Schibsted-eide aviser som blir innklaget til PFU nedlegger et enormt arbeid i sine tilsvar er viden kjent, og Schibsted-avisene har historisk sett forholdt seg lojalt til domstolens kjennelser.

Uansett, flere redaktører slår nå ring om Stanghelle. Han selv og hans medsammensvorne ergrer seg såpass voldsomt over deres egen domstols kjennelse i denne saken, at PFU kalles nå for regelryttere og PFUs medlemmer mangler tydeligvis både forstand og prinsipiell tekning. Dette er en kritikk PFU visste ville komme, som tåles godt og som PFU hilser velkommen, men VG går så veldig mye lenger i dagens leder. Bare hør her:

VG mener at domstolen har avgitt flere merkelige kjennelser de siste 12 måneder. VG tar altså saken mye lenger enn til Harald Stangehelle. Avisen mener videre at PFU er nærmest ødeleggende for norsk presse. Altså, lederen mener at pressens egen domstol har fattet merkelige kjennelser som betyr at domstolen påføres følgende klima for norske redaktører og journalister:

1) VG mener at flere kjennelser skaper vanskelige arbeidsforhold for den frie presse.

2) VG mener at PFU undergraver journalistikken. 

3) VG mener at PFU underminerer tilliten til journalistikken. 

Noen vil sikkert spørre seg om det ikke er like greit at VG tar konsekvensen av sin svært alvorlige kritikk, og krever valg av nye dommere i Pressens Faglige Utvalg?

Det er som sagt positivt at alle kjennelser i PFU blir drøftet, kommentert og diskutert, men VGs leder kan vanskelig leses som noe annet enn at avisen ikke lenger har tillit til PFU som sådan. Dette kan derfor også være et viktig øyeblikk for pressen i forhold til sin egen selvdømmeordning. Ingen bør blir overrasket om noen utenfor pressens rekker nå sitter et sted og gnir seg i hendene og finpusser nye utspill og krav om at Norge trenger et statlig medieutvalg. Det er bare å følge med.

Harald Stanghelle kommer uansett en god stund fremover til å tenke på den gangen han var kun en kort telefonsamtale unna å slippe denne fadesen.

Fra VGs leder: «...foruroligende rekke av merkelige avgjørelser fra PFU det siste året, avgjørelser som er egnet til å vanskeliggjøre arbeidsforholdene, undergrave den frie journalistikken og underminere tilliten til det publiserte ord.»

Livreddende penger til brannvesenet

Av: Camilla Svendsen, journalist Nettavisen dittOslo

 I hele 2014 har dittOslo.no vært tett på situasjonen i Brann-og redningsetaten. Jeg har, igjennom flere saker, dekket brannmennenes arbeidssituasjon i Oslo. Jeg har snakket med åpne og lukkede kilder.

Samtlige av de jeg har snakket med har sagt at de er for få på jobb.

De bryter retningslinjer for å redde andre. De røykdykker før det bestemte antall kolleger er på plass, for å redde liv. De går inn og ut av brennende rom flere ganger enn anbefalt. De er på pletten og risikerer livet, for å redde andre menneskers liv og helse, til toss for at sambandet streiker.

Situasjonen ble såpass prekær at «gutta på gølvet» for en gangs skyld valgte å trosse kodeksen om å ikke rope høyt. I starten av året gikk Jørgen Lie, Bjørnar Aronsen og Ole André Olsvik i bresjen for å fortelle om en beredskap som er kritisk lav, og som de mener kunne gå utover både brannmenn selv og borgerne i byen. De fikk støtte fra pensjonert brigadesjef John Henrik Francke.

Jeg har snakket med et stort antall brannmenn som alle sier det samme; Det er kritisk, vi er for få!

Brannsjef Jon Myroldhaug og byråd for miljø- og samferdsel, Guri Melby (V) var uenige. Beredskapen var god og forsvarlig. «Gutta på gølvet» ble oversett. Melbys øre var vendt mot toppene og bort fra dem som er ute i felten.

Etter lang tid bestemte likevel Guri Melby seg for å besøke Oslos Hovedbrannstasjon. Riktignok etter at brannsjefen erkjente at han kunne ha behov for flere røykdykkere. DittOslo.no ble med da byråden snakket med dem som er tettest på ? røykdykkere og brannmenn, som hver eneste dag jobber for å redde deg og meg, når det brenner. Etter møtet fikk pipen en annen lyd. I revidert budsjett ble det lagt inn en ekstra post på 3 millioner kroner til flere røykdykkere i Brann- og redningsetaten.

Da hadde mediedekningen vært bred, opposisjonen hadde ropt høyt, brannmennene hadde kjempet med nebb og klør.

Dette viser hvor viktig det er at skrivebords-politikk ikke tar over. Det viser hvor viktig det er at politikerne er ute i felt, og lytter til dem som er berørt.  

Endelig kunne de ansette litt flere. Nå skal det være 51 personer på vakt hele døgnet. I neste års budsjett er det lagt inn penger, slik at denne bemanningen kan opprettholdes. Det er planlagt økte rammer i årene som kommer. 

(HELE OPPSUMMERINGEN MED LINKER KAN DU SE HER)

Brannmennene vil nok føle at de nå er et stykke på vei. Ønsket deres er å være 61 personer på vakt.

Jeg liker å kalle dem en egen art. For jeg tror ikke hvem som helst kan bli røykdykker. Ikke bare på grunn av fysikken, men fordi de lever for å hjelpe andre, de ånder for å redde. De stuper inn i brennende bygg og hopper i iskalde vann for å dykke under isen. De risikerer liv og helse for oss.

Mens brannmennene har hjulpet Oslos borgere, har ressursene deres blitt frarøvet dem. De har ofret, men sjelden fått. Før i år.

Pengene betyr ryggdekning og sikkerhet for de som hjelper oss når vi trenger det mest. De har, som de selv ville sagt, kommet et skritt i riktig retning.

- Tvilsom forbedring å lamme ansiktet med Botox

- Det kan hende at en blir deiligere med Botox. Men det kan være en viss fare for å bli både dum og deilig ettersom Botox svekker evnen til å oppdage følelser, og dermed nedsetter evnen til kommunikasjon og samhandling, mener Arne Vikan, spesialist i klinisk psykologi, NTNU. 

Av: Arne Vikan, spesialist i klinisk psykologi og professor emeritus ved NTNU

En gravemaskinfører er avbildet i ferd med å få en sprøyte i ansiktsmuskelen «procerus». Procerus trekker huden mellom øyenbrynene nedover og lager «sinnarynken», som kan få folk til å se «strenge» eller irriterte ut. Botox lammer muskelen slik at rynken forsvinner «nesten umiddelbart» ifølge opplysning på internet.

Inne i Adresseavisa får vi vite at en av ti som ønsker å fjerne rynker er menn. Freddy gravemaskin forteller at det nå snakkes vel så mye om Botox som damer i byens voksne maskuline miljøer. Han mener å kjenne på et økt press for å se bra ut, og kan ha rett i det. Kanskje er vi i ferd med å få et originalt og ækt trøndersk «bart & botox» mannsideal.

Men det kan være en tvilsom forbedring å lamme ansiktsmusklene med Botox. Millioner av års utvikling av det særegne, lite behårete menneskelige ansiktet er bygd opp med sikte på bevegelighet. For dette formålet er det spent opp et tøyelig lag hud over et ytre og et indre lag muskler. Botox siktes inn mot det ytre laget. Det består av et stort antall mindre muskler som påvirker bevegelsene i panna, rundt øynene og øyenbrynene og ved munnen og munnvikene.

Charles Darwin hevdet i 1873 at det bevegelige ansiktet er utviklet videre fra følelsesuttrykk hos dyr til et instrument for utveksling og samhandling hos mennesker. Huden og musklene kan forme fem-seks ansiktsuttrykk for følelser som er gjenkjennelige over hele verden. Med uttrykkene for glede, sinne, frykt, tristhet, overraskelse og avsky kan vi «fortelle» hva vi synes om ting og forhold uavhengig av språk fra ca. et-årsalderen.

Botox begrenser bruken av dette globale følelse-språket. Det er kanskje ikke så viktig. Vi har jo alltids et verbalspråk å uttrykke oss med. Men Botox begrenser også andre, mer dyptgående sider ved det bevegelige ansiktet. Dette bestemmes av to forhold. For det første er det ikke bare slik at ansiktet uttrykker en følelse. Uttrykket er eller inngår i følelsen. En rekke forsøk har vist at personer som blir ledet til å lage uttrykket for en følelse kan få et mildt innslag av følelsen. Holder du for eksempel en blyant med tennene på tvers i munnen vil du få fram et smil - og kjenne en lett glede.

For det andre formes ansiktsuttrykket av uttrykket i andre menneskers ansikt. Ansikt med uttrykk for en bestemt følelse (glede eller sinne) vist på en PC-skjerm stimulerer til samme uttrykk (etterligning) hos den som ser på. Det viktigste med dette er at etterligningen skjer selv når ansiktet vises i så kort tid (30 millisekunder) at det er umulig å vite hva som er vist. Registreringen skjer med andre ord subkortikalt, det vil si utenfor bevisstheten.

Ifølge denne forskningen er ansiktet innstilt på å fange opp og videreføre stemninger og følelser hos andre mennesker. Dette bestemmer ansiktet som vår sosiale «stemmegaffel», det som kopler oss på og rettstiller oss i samspillet med andre. Spedbarn bekrefter hvor viktig dette er med å foretrekke ansiktet framfor all annen stimulering, og med å etterligne bevegelser i tunge og munn timer- og uttrykk for følelser noen uker etter fødselen.

Siden uttrykket bestemmes av ansiktsmusklene er det rimelig å tro at Botox griper inn i den finstilte funksjonen som ansiktet har. Vi kan anta at når behandlingen stopper spenninger som skal formidle følelser, vil Botox undergraver evnen til å gjenkjenne eller bedømme følelsesuttrykket hos andre mennesker. Nettopp dette var grunnlag for hypotesen for et forsøk som David Neal og Tanya Chartrand rapporterte i «Social Psychology and Personality Science» i 2011.

Neal og Chartrand rekrutterte kvinner som ønsket å starte kosmetisk behandling til to grupper: En gruppe som fikk behandling med Botox og en som fikk injeksjoner med Restylane, som ikke har muskelhemmende effekt. Alle deltagere ble testet for evnen til å gjenkjenne uttrykk for følelser i ulike ansikter på en PC-skjerm. Resultater var klare på at Botox-kvinnene, som ikke var ulik de andre i utgangspunktet, hadde svakere resultat på testen enn de som ikke lammet ansiktsmusklene sine. Når Botox svekker evnen til å oppdage følelser på denne måten, så nedsetter det også evnen til kommunikasjon og samhandling.

Forsøket var begrenset, det deltok bare 16 kvinner i hver gruppe, og en ville ha ønsket en eller flere oppfølginger for å være sikker på konklusjonene. På den andre siden brukte forskerne et svært enkelt, direkte og grovt mål på evnen til å fange opp følelser. Det kan tenkes en variasjon av andre, mer sensitive tester. Et eksempel er at det eneste forsøket i samme retning ser ut til å være en doktorgrad fra 2012, hvor bruk av Botox så ut til å forringe evnen til å forstå språklige uttrykk for emosjoner.

Det kan være at vi må nøye oss med å anta at når Botox nedsetter bevegeligheten i ansiktet, så hemmer det virkemåten til vårt kanskje mest dyptgående og finstilte sosiale instrument. Og når det dreier seg om evnen til å uttrykke og gjenkjenne følelser, så handler det om emosjonell intelligens. Det kan hende at en blir deiligere med Botox, men det kan altså være en viss fare for at en kan bli både dum og deilig.

(Omtalen av ansiktet er tatt fra Arne Vikan: Innføring om emosjoner. Akademika forlag, 2014) Denne kronikken ble først publisert hos Adresseavisen, 11.09.14. 

Løgn fra byrådene

Av Abdullah Alsabeehg (Ap),
fraksjonsleder i samferdsels- og miljøkomiteen, Oslo bystyre

Byrådsleder i Oslo, Høyres Stian Berger Røsland, påsto i en twitter-melding forrige mandag at den rød-grønne regjeringen ga Oslo 0 kroner til kollektivtrafikken i 7 av 8 år. Meldingen fikk støtte av samferdselsministeren, Ketil Solvik-Olsen.

I Dagsavisen 18.09.2014 sier samferdselsbyråden fra Venstre, Guri Melby, at Oslo i sju av åtte år ikke fikk én krone av samme regjering fra belønningsordningen for bedre kollektivtrafikk.       

Kollektivmilliard
Byrådslederen bløffer fra ende til annen. Berger Røsland later som om han ikke kjenner til Oslopakke 3-avtalen. En avtale vi har fremforhandlet sammen, og hvor staten forplikter seg til å bidra med midler til kollektivtrafikken. Men han kjenner naturligvis til at Oslo og Akershus i fjor fikk 1 milliard kroner fordelt på fire år til buss, trikk og bane av den rød-grønne regjeringen.

Og i motsetning til hva Venstre-byråd Guri Melby påstår i Dagsavisen, er Oslo den byen som har fått mest av belønningsordningen for bedre kollektivtransport. Økningen i disse bevilgningene startet straks de rød-grønne tok over regjeringsmakten i 2005. Oslo-området fikk i tillegg bare i fjor 827 millioner kroner til nytt dobbeltspor Oslo-Ski, 290 millioner til fornyelse av jernbanen, og en ramme på 64 millioner til forbedringer i signalsystemet i Oslo. Alt dette og mere til, kaller Høyre-, Venstre-, og KrF-byrådet for null-0, kroner.

Politikere på Stian Berger Røslands og Guri Melbys nivå burde holdt seg for god til bedrive negativ kampanje basert på usannheter. Berger Røsland er den Oslopolitikeren med størst makt. Med makt følger ansvar for å opptre redelig.

Har stått sammen
Arbeiderpartiet og Høyre i Oslo har de siste årene stått sammen om kravene knyttet til statlige bidrag til kollektivtrafikken. Vi ser betydningen ved at de to største partiene i byen fronter samme sak ovenfor regjeringen, uavhengig av hvem som sitter i regjering. Arbeiderpartiet og Høyre har gått sammen om å kreve at staten skal finansierer minst 50 prosent av ny t-banetunnel, Fornebubanen og Ahusbanen, for å nevne noen prosjekter.

Vi har også stått sammen om at mer penger må bevilges fra regjeringen til driften av kollektivtrafikken i Oslo. Det er derfor nok en uredelighet fra Stian Berger Røsland å fremstille dette som et krav Høyre står alene om.

Må investere nå
Oslo og de andre byene i Norge vil i årene som kommer oppleve kraftig befolkningsvekst. Derfor må investeringene for fremtiden tas nå. Storbyutvalget i Arbeiderpartiet foreslår at staten skal betale opptil 70 prosent av kollektivutbyggingen i storbyene. Berger Røsland kritiserer Arbeiderpartiet for å mene noe slikt. Det er tilsynelatende ikke like viktig å være ambisiøs på Oslo sine vegne med eget parti i regjering.

Partiene i Oslo bør holde seg for god til å kaste løgnaktige påstander mot hverandre. Oslo konkurrer med hele landet om nødvendige midler til samferdselssektoren. Derfor er det viktig at vi fortsetter å stå sammen for å sikre byen vår de investeringer og prioriteringer Oslo fortjener.

Eliteforeldre er ikke gode foreldre

willy-tore Morch.JPG (Bredde: 180px)

Av: Willy-Tore Mørch
spesialist i barnepsykologi,

Universitetet i Tromsø,
Norges arktiske universitet

Vi har fått et nytt begrep. Eliteforeldre. Begrepet er misvisende - de utgjør slettes ingen elite når det gjelder foreldreskap. Snarere tvert imot. Nei, elite refererer seg til status de har i jobben. Det er pappaer i finansnæringen og høyt utdannede mammaer med sterk økonomi. Sosiolog Helene Aarseth har intervjuet slike familier og finner at mammaene har hoppet av karrièren for å ta seg av barna, mens pappaene jobber døgnet rundt og er weekendpappaer i helgene. Begrunnelsen for arrangementet er at pappas jobb er et iskaldt og stressende miljø som barna må beskyttes mot.

Bryr seg med, ikke om

I et intervju i Aftenposten nylig sammenlignet jeg disse fedrenes rolle med besteforeldre som kan ha kosesamvær med barnebarna og levere dem fra seg når det passer. Kommentarene fra finanseliten lot ikke vente på seg. De ville ha seg frabedt at noen blandet seg inn i deres privatliv. En av dem, som kaller seg liberal og konservativ, trenger ingen råd fra meg og klager over at noen har en lei tendens til å bry seg med i stedet for å bry seg om. Ja, nettopp.

I finansverdenen har man åpenbart en lei tendens til bare å bry seg med barna og ikke bry seg om dem. Saken gir meg en etterlengtet anledning til å stille en diagnose. Det er en avstandsdiagnose, noe man slett ikke bør gjøre, men som jeg likevel stiller med den beste samvittighet. Nevrotikere. Jeg kjenner ingen næringer som er mer nervøse enn finansnæringen. Markedet skjelver, forteller mediene oss hvis noen antyder mindre vekst eller skyer i finanshorisonten. Finansnæringens folk biter negler, skjelver, stirrer med såre øyne inn i skjermene sine, selger unna aksjer og verdipapirer og bidrar til selvoppfyllende profetier.

Det er rørende hvilken angst de har for svikt i kjøpekraften i sitt iskalde yrke, mens angsten for barnas psykiske helse er mindre synlig. Saken er at de prioriterer jobben foran barna og blir grinete når barnebeskyttere bryr seg med det. Mødrene valgte å droppe karrièren og bli hjemme for å beskytte barna mot kulden fra pappas jobb, ifølge forskeren. De burde valgt å fortelle pappaen at han bør komme hjem fra jobben etter normal arbeidstid og delta i barneoppdragelsen. Ellers vil det bli iskaldt hjemme.

Daglig ros og oppmuntring

Pappaer, som mammaer, er nemlig ganske viktige. Barnas utvikling er avhengig av erfaringer. Og erfaringer med en fraværende far, fysisk og mentalt, vil prege deres holdninger. Den tillitsperson og trygge base som pappaer skal være, kan svikte i kritiske faser av et barn og ungdoms liv. Weekendpappaen som forsøker å ta igjen det forsømte blir avslørt. Helgetur på første klasse til London kompenserer ikke for deltagelse i den daglige ros og oppmuntring, den regelmessige trøst og veiledning, den fortrolige samtalen når noe er gått galt. I disse familiene tar mamma, og kanskje en au pair, seg av alt dette. 

Men relasjonen, tryggheten, nærheten og tilliten til pappa kan bli skadelidende. 

Oppdragelsens kraft 

«Jeg angrer på at jeg ikke tok meg mer av barnet mitt under oppveksten», hører vi fra mange hold, også fra pappaer med varmere jobber. Mange av oss kan ha den følelsen uten å ha vært så altfor fraværende, men kanskje fordi hverdagen har vært slitsom for å få hjulene til å gå rundt. Man oppdager ikke oppdragelsens kraft og betydning før den er over.Det er trist hvis eliteforeldrene møter denne erkjennelsen som et slag i ansiktet fordi de har hatt levekår som ville muliggjort nærvær og omtanke. Aksjekursene faller og markedet skjelver regelmessig likevel og man sitter igjen med svarteper.

Frederic Hauge: Verden må handle umiddelbart

Av Frederic Hauge, leder i Bellona

Statsminister Erna Solberg, klima- og miljøminister Tine Sundtoft og FNs tidligere klimautsending Jens Stoltenberg lanserer FN-rapporten New Climate Economypå et arrangement på Aker Brygge tirsdag.

Norge er en av initiativtakerne bak den globale rapporten, som lanseres samtidig i New York, Addis Abeba og Oslo nå i ettermiddag.Rapporten vil vise at verdenssamfunnet kan løse 80% av verdens klimautfordringer selv uten en global klimaavtale, og kommer med 10 konkrete hovedbeskjeder til verdens statsledere.

Bellona har i mange år hatt som hovedbudskap at klimainnsats ikke trenger å være dyrt, men tvert imot kan skape vekst. Denne rapporten gir oss utvetydig støtte: Den slår fast at økonomiske modeller «har en tendens til å overvurdere kostnadene knyttet til klimahandling og samtidig undervurdere gevinstene», samtidig som det legges til at «likevel viser de samme modellene at vekst og klimahandling kan gå sammen»

Bellona har også sagt at verden må handle umiddelbart, siden det blir dyrere senere.

Også her er rapporten utvetydig: Modellene som blir brukt i rapporten, viser at det blir klart dyrere å ikke gjøre noe, enn å handle nå. De kortsiktige kostnadene er ikke store: Hvis vi handler nå, vil verden nå det samme rikdomsnivået mellom 6 og 12 måneder senere enn vi ellers ville ha gjort.

Også en tredje myte blir tilbakevist: Fornybare industrier gir arbeidsplasser. Seks millioner var i 2012 ansatt direkte innenfor fornybar energi, og dette tallet begynner å nærme seg tallet på ansatte i kullindustrien. 

Mange har hevdet at det blir dyrt å dra verden over på et klimariktig spor. Den nye rapporten er krystallklar: Det er ganske enkelt feil.

Vi blir verken fattige eller arbeidsledige i overgangen til grønn energi. Hvis vi handler nå, vil verden nå det samme rikdomsnivået 6-12 måneder senere enn vi ellers ville ha gjort. Det er en lav pris å betale.

Derimot viser rapporten at flere stater allerede i dag taper store summer på sin fossile energi:

Rapporten viser at fossil energi ikke bare er risikabelt for klimaet, men også for det enkelte lands økonomi. De 15 landene med størst utslipp taper i gjennomsnitt 4,4 prosent av BNP på grunn av utendørs partikkelutslipp. Det er mer enn den økonomiske veksten i de fleste land.

Når man inkluderer økte helsekostnader og forkortet levealder i regnestykkene, blir de klimariktige alternativene billigere.

Konklusjonen fra rapporten er ikke til å misforstå: «Gitt risikoen knyttet til kull, er det på tide å snu bevisbyrden. Det er ikke lenger gitt at kull er det økonomisk fornuftige alternativet.»

Omleggingen til klimariktige investeringer koster under fem prosent mer enn «business as usual»-investeringene. Et klimavennlig samfunn bruker energi mer effektivt, og kompakte byer sparer kostnader.

Rapporten viser også det store potensialet i å bygge smartere byer. For eksempel har Barcelona og Atlanta omtrent like mange innbyggere, men Atlanta har 10 ganger så stort klimagassutslipp som tettbygde Barcelona.

Rapporten bekrefter det andre rapporter har meldt de siste årene: Fornybart er på vei til å endre energimarkedene fullstendig. Dette er et varsku for dem som vil føre Norge enda lengre inn i oljeavhengigheten ? og en gladmelding til alle som er bekymret for klimaendringene.

 

- Prinsesse Therese hadde snudd seg i graven hvis hun hadde visst hva som skjer

Av Bernt Roald Nilsen, beboer Thereses gatex




 

Jeg bor midt i gaten, i går traff jeg en gammel dame som har bodd her i femti år. Hun sto og gråt, og jeg spurte henne hva det var. Hun fikk ikke sove. Ikke bare fordi støyskjermen i gaten er tatt bort og trikken høres dobbelt så godt for henne som bor i 1 etasje, men fordi gatemiljøet som hun har vært en del av siden 1960-tallet er ødelagt. Hun hadde vondt, klarte nesten ikke si hvor vondt dette gjorde, visste ikke hva hun skulle gjøre, hvordan hun skulle takle det. Jeg fikk vondt av henne, satte fra meg bæreposene og spurte om det var noe jeg kunne hjelpe henne med.

- Kan du fortelle en journalist hvor fælt vi som bor her i gaten har det nå, sa hun. ? Før gledet jeg meg til å komme ut av gården, ut på fortauet, stå og snakke med folk, se at det var liv i butikkene, oppleve at fotgjengere, trikker, biler og næringsdrivende var ett felles miljø.

Jeg spurte om det var det at parkeringsplassene var borte som var problemet, og hun ristet på hodet. Tørket tårene med lommetørkleet, og fortalte meg at hverdagen hennes ikke lenger var i live. Hun orket ikke å gå ut og se at gaten var mishandlet.

- Dette er ren og skjær gatemishandling, sa hun.

- Prinsesse Therese hadde snudd seg i graven hvis hun hadde visst hva som skjer med gaten hennes bare fordi en eller annen etat på død og liv skalgjennomføre noe som ingen av oss er blitt spurt om på forhånd. Det siste sa hun mens pekefingeren dirret da hun pekte over mot tre butikker som er nedlagt de siste månedene.

- Hvor skal denne galskapen ende, sa hun før en trikk kom rasende forbi oss, og en skjærende, skingrende lyd ble kastet i veggene. Den lyden gjør meg redd og engstelig, sa hun. ? Og ensom.

Jeg sto bare og nikket, kjente en stor klump i halsen, hvordan den vokste, det gikk opp for meg at hun bare trengte noen å si det til. ? Jeg vil ikke ha isskulpturer som smelter, jeg vil ikke ha blomster som visner, jeg ville ikke ha benker en snau meter fra trikken, jeg vil ikke ha fjellterreng der unger sitter og leker en meter fra trikken som suser forbi på skinnene, jeg vil ikke ha portaler med lys som ingen skjønner hva skal brukes til, sa hun.

Jeg så ned på den blåmalte asfalten, eller var den rødmalt, følte med rådvill. ? Hva vil du ha da, sa jeg.

- Jeg vil akkurat det samme som alle de andre som bor her i Thereses gate, sa hun. Jeg så at hun kjempet med gråten igjen.

- Ja vel, sa jeg. ? Og det er?

- Jeg vil ha tilbake gaten min, sa hun og snudde seg. Så tok hun stokken og gikk uten å si noe mer.

Les også:

- Dette er en hån mot alle som bor her

En ubetinget suksess for trikken

BLOGG: Fjerning av parkeringsplassene har gitt svært positive effekter

- Dette er en krigserklæring

Livet er en gave, bruk det!

Av: Jørgen Johansen, rullestolbruker og journalist




Lene Marlin og psykisk helse har preget nyhetsbildet den siste uken. Her kommer betraktninger om psykisk helse fra en kar som har to hjul som bein.

Menneskets verdier kan ikke måles i kroner og øre. Livet er hva man gjør det til, og man lever det livet man vil. Det er ikke enkelt å tenke slik, når det står på som verst, og man kanskje har problemer med å finne andre utveier enn å gjøre slutt på det. Det handler om å gjøre det beste ut av en i utgangspunktet nitrist situasjon. Man strekker til, til slutt, uansett. Livet er verdt å leve, for alle. Heldigvis fant også Lene Marlin ut av dette. En dame som skal ha uendelig mye honnør for å ha mestret dobbeltrollen sin på en ypperlig måte, og nå turt å stå frem med det.

Utad så alt perfekt ut. Hun har reist rundt, fått oppleve masse, og opplevd at folk har elsket det hun har holdt på med som om det var deres eget barn. Da er det ikke enkelt å tenke at man ikke har noe i dette livet å gjøre, og at alt blir bedre hvis man gjør slutt på det. I løpet av den siste uken, har hun altså fortalt oss som ikke ante noen ting om at hun tenkte slik. Damen på 34 år forsøkte å ta sitt eget liv, og over ti år etterpå har hun stått frem for å hjelpe andre. Det er ikke annet å gjøre enn å beundre det.

Alle husker hva som skjedde den 11. september 2001. I dag er det på dagen 13 år siden World Trace Center-angrepet traff oss som lyn fra klar himmel. Noen av oss forsøker å tenke tilbake på hvor vi var og hva vi gjorde da vi fikk se de første bildene. For meg er ikke det spesielt vanskelig å huske. Jeg husker at jeg våknet opp fra narkose etter en av utallige operasjoner, og hele sykehuset var i sjokk over det som hadde skjedd. Jeg var ganske omtåket, men dette fikk jeg med seg, uansett hvilken tilstand jeg var i.

Foreløpig er dette mitt siste store kirurgiske inngrep på et sykehus. Ganske sprøtt å tenke på, med den historikken jeg har fra norske sykehus. Det er først nå, i de senere år, at jeg ser hvor heldig jeg faktisk er, og har vært. Jeg er diagnostisert med CP (cerebral parese), er født tre måneder for tidlig, og på grunn av komplikasjoner under fødsel har jeg havnet i rullestol, og vil være det så lenge jeg lever.

«Det er så synd på deg», kan noen si. Det humrer jeg bare over, og gjør som jeg ikke hører hva de sier. Den siste uken har fått meg til å tenke over at en slik diagnose gjerne gjør at man får et ufrivillig anstrengt forhold til psykisk helse, og at tanker man ikke ønsker at skulle være der likevel dukker opp, selv om man gjør alt i sin makt for å forhindre det. Jeg kan faktisk bruke litt tid på å sette opp en liste over hvilke tanker jeg tenker meg at kan komme, med korte begrunnelser under. Dette kan jeg gjøre fordi jeg selv har sett og hørt mye som gjør at forståelsen for psykiske problemer kanskje er enklere og oppfatte for oss, enn den er for andre.

  • Dårlig selvtillit: Man kan føle på at man ikke strekker til fordi man settes tilbake av fysiske begrenseringer.
  • Vanskeligheter med å skaffe seg nettverk: Mennesker kan oppleve at de ikke blir inkludert gjennom skolegangen fordi de er annerledes. Dersom dette skjer, er dette noe man vil huske, og at man vil være redd for å kunne delta i sosiale sammenhenger fordi man føler at man ikke passer inn med de andre.
  • Innesluttet arbeidsmarked: Vanskeligheter med å skaffe seg jobb fordi man gjerne trenger ekstra tilrettelegging i forhold til arbeid. Et naivt arbeidsmarked som ser på begrensninger fremfor muligheter.

De fleste som kommer til å lese detter innlegget kjenner meg. Noen bedre enn andre. De vet at jeg har en innstilling og en stå på-vilje som hele tiden gjør at jeg ikke gir opp ting jeg ønsker uten å ha prøvd ordentlig. I etterkant kan det heller være slik at jeg må innfinne meg med en tanke om at jeg gjorde jeg mitt beste, men at det ikke gikk. Da er det greit. Da har jeg forsøkt. Det er slik livet er. Ingen kan gå gjennom livet uten å ha møtt på en eller annen form for psykisk eller fysisk utfordring. Det er umulig.

Etter å ha levd i rullestol i 23 år begynner jeg å se hvor heldig jeg er som har fått leve, på tross av at jeg faktisk sluttet å puste to ganger under fødsel. I dag sitter jeg her. Jeg har fått livet i gave. Når jeg skriver dette innlegget sitter jeg i min egen leilighet som jeg har bodd i snart to år. I parkeringskjelleren under meg står en bil som er min, i lommeboken har jeg et sertifikat som et bevis på at jeg kan kjøre den bilen hvis jeg får de tilpasninger som trengs. Den muligheten er det langt ifra alle i min situasjon som har. Som funksjonshemmet lærer du deg å sette pris på ting, og gjerne sterkere enn mange andre. Med en diagnose som CP kreves ekstremt mye energi, mer enn de fleste aner. Fysisk oppegående mennesker kan gjerne humre lett av ting som vi bruker masse energi på å gjennomføre. Sett dem gjerne i samme situasjon som oss, og se hvordan de reagerer hvis de skulle gjort det samme.

I tillegg er jeg så heldig at jeg har opparbeidet meg et stort sosialt nettverk. Min interesse for fotball har alltid vært der, og igjen er det en hendelse jeg vil nevne som jeg er utelukkende stolt av. Gjennom min utdanning ved Mediehøgskolen i Kristiansand var vi ute i ekstern praksis. På forhånd måtte vi sende inn en liste over tre steder vi kunne tenke oss å jobbe i en seks uker lang periode. Av praktiske hensyn satte jeg opp to lokale mediehus i nærområdet øverst på listen. Dette gjorde jeg fordi det skulle være enklest mulig for meg å gå på jobb, samtidig som jeg enkelt kunne få det jeg trengte hjemmefra. Som et tredje ønske satte jeg opp C More. De to fremste ønskene lot seg av forskjellige hensyn ikke gjennomføre, uten at dette hadde noe med meg som person å gjøre. Da bestemte jeg meg for å gå «all in» hos C More. Jeg husker enda den ettermiddagen. Den ettermiddagen jeg skulle dra hjem til min mor å fortelle om at to av ønskene, etter mange forsøk, ikke lot seg gjennomføre, og at jeg nå ville gi alt for å komme inn hos C More. Enda jeg visste at Oslo ville bli mitt nye tilholdssted i seks uker, ikke hadde noe fast sted å bo, og ikke ante hvordan jeg kom til å bli tatt imot på det som skulle være min arbeidsplass i seks samfulle uker.

Reaksjonen var som ventet. Det ble stilt mange spørsmål og de nærmeste rundt meg lurte på hvordan vi sammen kunne klare dette. Takket være Petter Veland (først og fremst) og flere av kollegene hans i C More lot dette oppholdet seg gjennomføre. Hver fredag ettermiddag i seks uker satte jeg meg på bussen hjem til Kristiansand med baggen full av klesvask etter en uke i Oslo. På søndag ettermiddag var det inn igjen for å ta fatt på en ny arbeidsuke. I dag er jeg tilbake i hjembyen, men med et deltidsengasjement i C More som jeg aldri ville fått uten å ha fått muligheten i denne praksisen. I tillegg har det gitt meg muligheten til å treffe flere av forbildene mine, som jeg har sett og hørt på TV gjennom min sportsinteresse. Journalistikkbransjen er tøff, med utfordringer i forhold til nedbemanning og økonomi. Jeg har en drøm om å kunne jobbe med fotball på heltid, enten i avis, TV eller magasin. Kanskje er utgangspunktet verre for meg enn flere andre, men den drømmen har fulgt meg lenge, og jeg nekter å gi slipp på den.

En av dem jeg følger med størst interesse, og i tillegg har fått lov til å møte er Lars Tjærnås. Ikke bare er han utrolig flink med ord og sin mangeårige erfaring som fotballtrener og ekspert, men han er også utrolig menneskelig og hyggelig samtalepartner.

En Twitter-melding som dette gjør at man står på, og gjør så godt man kan!




Nødvendig med flere brukervennlige betalingsmåter

Av: Anne Haabeth Rygg, fagdirektør i Forbrukkerrådet




Et kontantfritt Norge er ikke et mål i seg selv for Forbrukerrådet, men samfunnet trenger flere mulige betalingsmåter. Det vesentlige er at det gis enkle, brukervennlige betalingsløsninger som gir anledning for alle til å foreta betaling.

Derfor ønsker vi at myndighetene tar den prinsipielle diskusjonen om hva som skal være tvungne betalingsmidler.


Stort sett kontantløst på tog og buss

Det har for eksempel lenge vært en diskusjon om du skal ha rett til å betale kontant for kollektivreiser ombord på reisemiddelet. Her har vi sett en utvikling som går mer og mer i retning av kontantløs betaling. NSB har for lengst gjort det mindre attraktivt å kjøpe billetter om bord på toget ved å innføre et høyt tilleggsgebyr for de som kjøper billetten på toget. Ulovlig eller urimelig? Forbrukerrådet har ment at dette er akseptabelt så lenge man legger til rette for enkel og brukervennlig kjøp av billetter før du går om bord.

Vi ser nå den samme diskusjonen på bussene der bransjen ønsker å fjerne kontantbetaling om bord. Forbrukerrådet mener at det er i orden å fjerne kontantbetaling om bord så lenge det legges til rette for at du på en brukervennlig måte kan kjøpe billetter før du går om bord. I større byer kan du på mange ulike steder kjøpe billetter kontant før bussen kommer.  På mindre steder kan dette være annerledes. Det kan være langt til kiosken eller matbutikken som selger bussbilletter. Da må det kanskje i større grad legges til rette for å betale kontant om bord på bussen.

Sted er vesentlig

Forbrukerrådet mener diskusjonen om tvungne betalingsmidler dreier seg like mye om hvor man skal være forpliktet til å tilby kontant betaling, som hva som skal være tvungne betalingsmidler.

Saken i Nettavisen  er hentet fra vårt høringssvar til et nytt parkeringsregelverk. Forbrukerrådet skriver i vår høringsuttalelse: «Etter vårt syn er tiden moden for at Stortinget revurderer hva som skal anses som tvungne betalingsmidler, og vi vil oppfordre regjeringen til å ta spørsmålet opp til vurdering på mer prinsipielt grunnlag med de rette instanser.»

Enklere når vi parkerer

I et nytt og enklere parkeringsregelverk vil Forbrukerrådet at parkeringsselskaper skal pålegges å tilby mobile betalingsløsninger som gjør etterskuddsbetaling mulig. Da betaler du for den faktiske parkeringstiden, og trenger ikke å bekymre deg for at parkeringstiden går ut når du for eksempel venter hos lege eller tannlegen. Regjeringen foreslår å løse betalingsutfordringene med en kombinasjon av kontantbetaling og mobile løsninger. Vi vil presisere at Forbrukerrådet slutter seg til dette forslaget.

Samtidig peker vi på at vi ser en utvikling på flere samfunnsområder der kontantbetaling er under press og der bransjen ønsker å legge til rette for andre betalingsmåter. Vi mener at myndighetene bør være våkne for denne utviklingen og ta den prinsipielle diskusjonen om hva som skal være tvungne betalingsmidler. Vi har ikke konkludert i denne saken. For oss er det først og fremst et spørsmål om å sikre at forbrukerne får de beste og mest brukervennlige betalingsløsningene.

Fjerning av parkeringsplassene har gitt svært positive effekter

AV: Hans Edvardsen, etatsdirektør Bymiljøetaten i Oslo kommune

Fjerning av parkeringsplassene i Thereses gate har gitt svært positive effekter for kollektivpassasjerer i Oslo. Trikkestans på den 700 meter lange strekningen påvirker reisende fra Rikshospitalet til Grefsen og Ljabru, samt punktligheten i hele trikkelinjenettet. De årlige samfunnsøkonomiske kostnadene ved forsinkelser i kollektivnettet i Oslo og Akershus er beregnet til hele 3 milliarder kroner.

Fjerningen av de 124 parkeringsplassene i Thereses gate har møtt motstand. Det er forståelig at det blir reaksjoner når offentlige parkeringsplasser fjernes. I Bymiljøetaten har vi tatt til oss mange av reaksjonene. Det er imidlertid viktig å se tiltaket i en større sammenheng hvor man både tar hensyn til problemene den kraftige befolkningsveksten medfører og kostnadene forsinkelsene utgjør for samfunnet.

Les også: - Dette er en krigserkæring

Beregninger fra Ruter viser at de årlige totale kostnadene ved forsinkelser i kollektivnettet i Oslo og Akershus er på tre milliarder kroner. Det er mange faktorer som bidrar til forsinkelsene, men en viktig del skyldes flaskehalser i trafikken. Den enkleste måten å redusere de samfunnsøkonomiske tapene på, er å fjerne problemene vi har kjent til i en årrekke.

Da tiltakene i Kraftpakke 1 ble godkjent var det fordi de ville ha effekt på 24 busslinjer og alle byens trikkelinjer. Dette påvirker direkte 130.000 kollektivreiser hver dag. Thereses gate har de ti siste årene vært en av de tre største flaskehalsene for trikk i Oslo. Derfor måtte det gjøres noe med fremkommeligheten på strekningen. I forarbeidene til Kraftpakke 1 ble det gjort en forenklet kost-nytte vurdering som viste at de samfunnsøkonomiske besparelsene ved tiltakene var på hele 254 millioner kroner.

Den omstridte fjerningen av parkeringsplasser i Theresesgate er blant annet erstattet av ulike kunstprosjekter. Foto: Hege Bjørnsdatter Braaten

De samlede tiltakene i Kraftpakke 1 er avgjørende for at Oslo skal få sin del av de 26 milliardene som ligger i belønningsmidler og bymiljøpakker i Nasjonal transportplan. Formålet med midlene er å øke antallet kollektivreiser og stanse veksten i personbiltransporten. Oslo og Akershus kan få over en milliard frem til 2016 dersom disse målene innfris. Da er det helt avgjørende at vi sikrer at kollektivtrafikken er effektiv, presis og attraktiv.

I forrige uke fikk Bymiljøetaten to rapporter fra Sweco knyttet til fremkommelighet for kollektivtrafikken og trafikksikkerheten i Theresesgate. De dokumenterer at
fremkommelighetstiltakene fungerer meget bra og at trafikksikkerheten har blitt bedre. Basert på tidligere erfaringer fra Inkognitogata forventer vi at de positive resultatene forsterkes gjennom høsten.

For å håndtere den forventede veksten i antall reiser med trikken fra 49 millioner i 2013 til 77 millioner i 2025 skal det investeres 2,3 milliarderi oppgradering av det eksisterende trikkenettet og Oslo kommune planlegger innkjøp av nye trikker for to milliarder. Forsinkelser på trikkelinjene påvirker direkte antallet vogner vi må kjøpe inn. Det er derfor viktig for oss å gjøre tiltak som bidrar til å fjerne de største problemene på de sentrale delene av linjenettet.

Det er mange interessenter og ulike meninger om hvilke grupper som skal prioriteres i Oslos gater. Gatenettet er ikke dimensjonert for å håndtere enda flere kjøretøy. Oslos ildprøve blir da å tilrettelegge for transportbehovet til 20.000 nye Osloborgere hvert år de ti neste årene. Hvis hver fjerde av dem eier en bil, så får vi 50.000 nye kjøretøy på veinettet. Det er det ikke plass til. Dette problemet kan bare løses gjennom å gi prioritet tilfotgjengere, sykkel og kollektivtransport. Det betyr at biltrafikk og offentlig parkering i noen tilfeller må vike plassen for kollektivtrafikken.

I Thereses gate forsøkte Bymiljøetaten å dekke opp behovet for nyttetransport og kundeparkering gjennom å foreslå betalingsparkering i fire sidegater. Forslaget ville gagnet næringsdrivende, håndverkere, hjemmehjelp og budbiler. Det ville også ha gitt positive effekter for beboere som er avhengig av nyttetransport, men ikke gitt prioritet til bileiere som lar bilen stå på offentlige parkeringsplasser. Dette forslaget ble nedstemt av bydelsutvalget i Bydel St. Hanshaugen.

Bydel St. Hanshaugen har gjort vedtak om innføring av permanent beboerparkering i hele bydelen når ordningen iverksettes. Det betyr at alle offentlige gater som har uregulert parkering vil bli berørt. Den direkte konsekvensen er at problemene med fremmeparkering i området reduseres betraktelig. Bymiljøetaten mener at debatten om tiltakene i Thereses gate må sees i sammenheng med diskusjonene om hva som må til for at Oslo skal kunne tåle befolkningsvekst uten at byen blir ufremkommelig. Og ikke minst: Hvordan vi skal tilrettelegge for permanent bruk av de frigjorte arealene i Thereses gate på en måte som skaper varige verdier for bydelen.

EFs tilsvar

av Lena Sjøttem, Country Manager, EF Norway 

Dette innlegget er et tilsvar til dette blogginnlegget

Vi synes det er veldig leit at Noras opphold i USA ikke svarte til forventningene. Vi har fulgt hennes opplevelser i USA gjennom bloggen, og fått inntrykket av at hun hadde et fint opphold. Og dessverre kjenner ikke vi til hendelsene som nå kommer frem i dette innlegget. 

Hadde EF Norge fått kjennskap til dette da hun var hos familien, ville vi selvsagt fulgt dette opp umiddelbart. Vi er avhengig av tilbakemelding og informasjon fra våre studenter for å kunne løse eventuelle utfordringer som måtte oppstå underveis. Det viktigste for oss er at studenter som reiser med oss har det bra.

Alle våre elever har et godt støttenettverk når de er i utlandet med EF, slik at de har mange kontaktpunkter dersom det skulle oppstå utfordringer underveis. Støttenettverket består av en lokal koordinator som bor i nærområdet til eleven, i tillegg har de en regional koordinator de kan kontakte, samt en kontaktperson på EFs kontor i Boston som de også kan henvende seg til 24 timer i døgnet. I tillegg er vi på kontoret i Oslo tilgjengelige for både elever og foreldre om det skulle være noe, og vi ønsker å få tilbakemeldinger.

I EF har vi 50 års erfaring med å sende studenter til utlandet og er svært opptatt av kvalitet i det vi tilbyr studentene. Blant annet har vi redusert antall vertsland i tilbudet vårt og brukt mer ressurser der vi ser programmet fungerer best.  

 

 

Oslo Idrettskrets sier fortsatt ja til OL-søknad

 

 - Vi sier fortsatt ja til OL, sier Norvald MO

Av: Norvald Mo, leder OIK

Det har vært mye debatt om OL den siste tida. Jeg får ganske mange spørsmål om det er slik at Oslo Idrettskrets fortsatt kan si ja til OL. Bakgrunnen for spørsmålene er forslagene om kostnadsbesparelser, der ett av forslagene går på å ikke bygge to anlegg i Oslo som ligger inne i søknaden fra Oslo.

Det gjelder innendørs skøytehall på Valle og det gjelder en ny treningsbane for ishockey.

Hvorfor sier OIK fortsatt ja? Jo, det er fordi forslagene til kutt ikke er noe som søkerkomiteen for OL-2022 anbefaler. De anbefaler de anleggene som ligger til grunn for Oslo kommune sin søknad om statsgaranti, og der ligger de to nevnte anleggene.

Dessuten er det slik at da Tinget i Oslo Idrettskrets i juni 2012 gikk inn for at Oslo burde søke om OL, sa vi blant annet at flest mulig av de nye anleggene måtte komme i Oslo. Selv om de to nevnte anleggene ikke skulle bli en del av det endelige OL-opplegget vil likevel alle de nye anleggene komme i Oslo, pluss ett i Lørenskog (ishall for curling).

Oslo Idrettskrets vil uansett arbeide for at de to anleggene blir en del av OL-opplegget. Vi har i mange år arbeidet for en innendørs skøytehall i Oslo. Skøytesporten trenger det. En hall vil øke rekrutteringa til sporten kraftig. En hall vil også føre til at folk flest vil bruke skøyter som en mosjonsaktivitet i langt større grad enn i dag. Og vi har behov for flere ishaller, enten det er i Oslo sørøst eller på Sogn. 

Noen sier at Oslo burde være mer rause og sagt at flere fylker burde få anlegg. Men det er Oslo som er søkerby. Det er Oslo som finansierer søknaden. Det er konseptet om "Games in the city" som ligger til grunn for søknaden.

Det er Oslo som har dårligst anleggsdekning i landet. Det er Stortinget som har sagt at nå er det storbyene som det må satses mest på når det gjelder nye anlegg. Hva mer naturlig er det da enn å bruke OL som et ledd i en slik anleggsstrategi? 

De som har kvalitetssikret søknaden om statsgaranti for et mulig OL, sier at søknaden er nøktern og uten nevneverdige svakheter.  Søknaden er snart halvannet år gammel. Det er heller ingen andre som har påpekt svakheter ved den. Den vil gi Oslo anlegg som vi så avgjort trenger og som vi med hundre prosent sikkerhet vil bruke og ha glede av i mange ti-år framover. Dette er jeg sikker på at både regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter over hele landet er klar over. Derfor burde de si ja til den søknaden som foreligger.

Det finnes så klart argumenter mot et OL, f eks at det vil koste det offentlige pluss/minus 20 milliarder kroner. Men en betydelig del av utgiftene går til investeringer med varige verdier for både idretten og befolkningen i hovedstaden.

OL-2022 gir myndighetene en tidsfrist for å få realisert noe det uansett er et skrikende behov for.  Den offentlige kostnaden med et OL blir fordelt over kanskje 7 år, og til anleggene i Oslo vil det gå med både kommunale midler og av idrettskretsens andel av spillemidlene

. Dermed blir den statlige kostnaden lavere, trolig ned mot 15 milliarder. Kostnaden over statsbudsjettet blir da to milliarder pr år, eller under to promille (!) av statsbudsjettet. Det bør kunne bygges mye veier, sykehus og andre nødvendige samfunnsinvesteringer for resten av statsbudsjettet.

Hva om det likevel ikke skulle bli et OL? Er ikke da hele arbeidet og innsatsen med en OL-søknad bortkasta? Nei, slett ikke. De anleggene et OL vil kunne gi oss trenger vi uansett.

Skulle det gå så galt at det ikke blir flertall på Stortinget for statsgarantien, så håper jeg at ingen stortingsrepresentant glemmer hva de støttet opp under da de behandlet idrettsmeldinga. Nemlig at det må satses sterkere på idrettsanlegg i storbyene. Og gjennom OL-søknaden har Oslo lagd planene for det.

 

Hva er det med Nettavisen?




Av: Hege Turnes, kommunikasjonsdirektør i NAV.

Nettavisen har den siste tiden gjort et forsøk på å belyse konsekvenser av regelverket for stønad til bil. De har henvendt seg til NAV en rekke ganger siden 15. august, og fått løpende svar. Spørsmålene har vært mange og detaljerte, om regelverket og hvordan man saksbehandler søknader om bil. Helt spesifikt spurte journalisten om dette i første henvendelse:

  • Hvilke kriterier gjelder hvis man skal få støtte til bil gjennom hjelpemiddelsentralen?
  • Spesielt ønsker jeg å vite om det er en behovsprøving av økonomi, eller om hvem som helst, uavhengig av inntekt og formue, kan få støtte?
  • Jeg ønsker også å vite hva slags informasjon hjelpemiddelsentralen henter inn når man behandler søknader om hjelpemidler.

Disse spørsmålene ble besvart samme dag.

Følgende to poenger har vi vært nøye med å få frem i hele prosessen

  1. Regelverket sier at tilskudd til bil er behovsprøvd ut fra inntekt, ikke formue.
  2. Vi kan uttale oss om enkeltsaker bare dersom vi er fritatt fra taushetsplikten.

Dette ble første gang formidlet 15. august, da den første henvendelsen kom. Siden 15. august har vi sendt elleve mailer med svar på detaljspørsmålene til Nettavisens journalist. Dessuten har vi hatt flere telefonsamtaler med journalisten. Den 4. september sendte vi han fem mailer.

Nettavisen ville veldig gjerne at arbeids- og velferdsdirektør Joakim Lystad skulle uttale seg etter at statsråden hadde kommentert saken. Det forstår vi, men vi trodde også Nettavisens journalist forstod at toppsjefen i Nav ikke kan svare på den typen detaljspørsmål om regelverket og saksbehandling som de da sendte oss. Her er et utvalg av spørsmålene (forkortet noe):

  • Har alt blitt gjort etter boka når en person med store midler mottar full NAV-støtte?
  • Gjør NAV noe for å følge opp denne saken?
  • En leser forteller at hun blir nøye behovsprøvd når hun nå søker om bilstøtte. NAV gjør undersøkelser rundt hennes privatliv utover informasjon som kommer fram i søknadspapirene. Gjør saksbehandlere en lik behovsprøving? Hvis ja: Hvordan har det seg at man da ikke vektlegger/finner ut at andre søkere disponerer flere andre biler eller bor i hus til titalls millioner? Hvordan kan NAV forsvare at en person med stor formue får støtte, mens andre får beskjed om å selge sin bil før de får hjelp av NAV?
  • Blir regelverket brukt ulikt i de ulike NAV-kontor? Er dette noe NAV har gjort noe med?
  • Er det behov for utdanning av NAV-ansatte slik at de behandler søknader likt, og etter regelverket?
  • Mener NAV at man trenger nytt verktøy i behandling av saker? Hva mener NAV selv, som jobber med slike saker, må til av regelverk for at støtten skal gå til de som virkelig trenger det?
  • Kan såkalte nullskatteytere med høye reelle formuer slippe å betale for eksempel barnebidrag?
  • Når man søker om bilstøtte skal man svare på om man har andre biler i husstanden. Er det greit å svare «nei» hvis man har biler registrert på firma, eller leaser biler gjennom firma?
  • Er det slik at personer som har ressurser til å skrive gode søknader og følge opp avslag med klager, får mest støtte fra NAV?
  • Er det slik at alle såkalte nullskatteytere er registrert i NAV-systemet uten inntekt og dermed automatisk har krav på alle trygdeytelser?
  • Er det også slik at NAV bruker denne inntektsvurderingen på andre felt?
  • Er det da slik at såkalte nullskatteytere ikke trenger å betale for eksempel barnebidrag?
  • Og kan de få sosialbolig på grunn av lav den lave skattbare inntekten?
  • Har dere oversikt over hvor mange velbemidlede mennesker som får støtte av NAV fordi de har liten eller null skattbar inntekt?
  • Er det mange velbemidlede mennesker dette gjelder?

Vi svarte ganske raskt at vi kunne skaffe svar på spørsmålene, men at det krever en del detaljkunnskap og det måtte vi få fra fagpersonene. Vi sa også at dette er omfattende og involverer flere avdelinger, og at vi måtte sammenstille dette før vi kunne si hvem som var naturlig avsender.

Det er underlig at Nettavisen forventer at en etatsleder for 19 000 ansatte skal sitte med detaljkunnskap om regelverk på enkeltstønader. Vi gjorde et forsøk på å komme i kontakt med Nettavisens toppleder, Gunnar Stavrum. Da ble vi satt over til fire ulike personer uten å få snakke med topplederen, som vi hadde spurt etter.

Så er det taushetsplikten. NAV-ansatte, inkludert etatsdirektøren har taushetsplikt. Dette står i loven. Vi kan uttale oss om enkeltsaker dersom vi er løst fra taushetsplikten, aldri ellers. Dette er også formidlet til Nettavisen mange ganger, både skriftlig og muntlig.

Vi respekterer Nettavisens og alle andre seriøse mediers rett til å ettergå NAV og å belyse følgene av regelverket. Men det er ikke et direktorats rolle å gå inn i en politisk diskusjon. Statsråden uttalte at departementet jobber med å se på regelverket. Da er saken plassert der den hører hjemme, nemlig politisk. NAVs rolle er å svare på generelle spørsmål om regelverket, og det gjorde vi i flere runder, med ansvarlig direktør for området.  

Vi i NAV kan helt sikkert bli flinkere til å bruke et klarere og tydeligere språk, men vi tror også Nettavisen kan bli flinkere til å  ta inn over seg all informasjonen de mottar.

 

Velkommen til Eskils spa og badeland

Av: Cathrine Trønnes Lie, Utøya-overlevende



Jeg vet ikke hva jeg skal si en gang. Jeg er tom for ord. Rett og slett.

Jeg blir lei meg, sint og frustrert.

Utøya har en stor plass i hjertet mitt. Ikke fordi jeg en gang var AUF-er, men fordi jeg har fått et forhold til den øya, fra og med 22. Juli 2011. Dagen hvor jeg ble skutt og nesten døde. Dagen hvor min 16 år gamle søster ble drept. Det er sykt å se meg selv skrive det. Min søster ble faktisk drept.

Utøya er et sted jeg kan reise til for å kjenne på den følelsen av å være der Elisabeth trakk sitt siste åndedrag. Hvor jeg kan slippe til følelsene som ikke kommer frem ellers. Sitte på en stol i storsalen, og bare slippe til alle følelser som vil komme, mens jeg tenker på de siste fine minnene vi hadde, de siste dagene vi var sammen.

Men det er ikke bare for hennes del jeg trenger å reise ut til Utøya og tenke. Jeg går alltid innom skrenten ved kjærlighetsstien. Hvorfor? Jo, fordi jeg trenger å bearbeide, huske, og kjenne på den følelsen igjen. At jeg var en av de som var der. Jeg trenger å få mine stille minutter, ved der jeg lå. Alle de vonde tankene jeg hadde, alt det jeg så, hørte. Det er en prosess jeg må igjennom. Jeg trenger den tiden. Jeg trenger at Utøya skal stå som den står.

Hva med min yngste søster som nå er 11 år? Skal ikke hun få reise ut når hun er gammel nok til å forstå? Kan ikke hun få lov til å reise ut dit senere, og se og føle på hvordan det var, om hun har behov for det? Reise ut dit som hennes storesøstre var. Der søsteren hennes ble drept. Det kan komme en dag for henne også, som hun trenger å bearbeide. Og jeg synes det er feil av AUF. Dere gjør en stor feil.

Velkommen til Eskil's spa og badeland, folkens.

Dette innlegget ble første gang publisert på Cathrine Trønnes Lies Facebook-side og siden publisert på ha-halden.no. Innlegget er publisert på gjestebloggen med Trønnes Lies samtykke.

Kjære Lene

Jeg hadde ikke klart å komme på ett vondt ord å si om deg en gang hvis jeg hadde leita veldig.

Av: Lasse Jangås, Kulturredaktør, Nordlys

 

Det hadde helt sikkert blitt min jobb å skrive den nekrologen i Nordlys. Din. Da det holdt på å gå helt galt, da du ikke orka mer. Nå blir det noe helt annet i stedet, nå kan jeg få skryte av deg mens du er istand til å høre meg og alle andre som vil hylle deg nå. 

Hvilken seier, for deg - og for oss andre - at du mislyktes den gangen.

Jeg mista nettopp en kollega jeg satte veldig pris på i en ulykke, og jeg føler jeg hadde en del usagt til han før han ble borte. Bra ting. Det var timinga mi som var dårlig. For sein, jeg tok det litt for mye for gitt, han for gitt. Og den sjansen kommer jo ikke tilbake.'

Med deg er det annerledes. Og i likhet med han har du noen egenskaper og verdier jeg beundrer veldig, veldig mye. Og i likhet med han er det noe som ligger i personligheta di; det er ikke tillært, ikke påklistra, ikke klamt. Det er ekte vare. 

Sånn har du vært siden første gang jeg møtte deg, tilbake på 1900-tallet. Varm, raus, inkluderende og full av integritet. Jeg veit ikke om det har kommet helt fram til folk flest, det at du alltid er så hjertelig og til stede, hvordan du møter andre mennesker med respekt og bryr deg om hvordan folk har det, sånn på ordentlig. At du aldri har hatt stjernenykker, aldri har vært vanskelig med journalister, bare bedt om litt fred for å beholde helsa. Og selv da strakk du deg langt, da det var så vidt det gikk bra.

Jeg hadde ikke klart å komme på ett vondt ord å si om deg en gang hvis jeg hadde leita veldig. 

I dag har du toppa det, med kronikken din i Aftenposten, om selvmordsforsøket og veien tilbake. Men like mye om hvordan vi er på villspor når andres forventninger betyr mer enn hva som er egen lykke. Det er knallsterk lesning, vondt, sårt. Men ekstremt modig.

LES MER: Kronikken i Aftenposten (ekstern lenke)

Å fortelle om de aller mørkeste øyeblikkene sine, om når man ligger på kjøkkengulvet og ikke lenger finner livet verdt å leve, det krever mye av deg, særlig når du er typen som ikke er ute etter at folk skal synes synd på deg. Du har heller ingenting å selge eller noe annet å vinne på dette enn å bidra for andre. Og det er jeg ganske sikker på at du gjør. Jeg tror det er til stor hjelp for mange. 

«Det er egentlig rart. Hvordan man går fra å leve livet sitt for seg selv til plutselig å innse at man lever det for andre. Etter deres forventninger, deres drømmer. Hvor lett man selv forsvinner i andres krav. Hvor lett man lever andres liv», skriver du.

Og:

«Jeg ser det så ofte nå. Ungdommer som sliter. Selv godt voksne. Tenk at selv de etter så mange år fremdeles kjenner på presset. Så hva slags håp er det egentlig for oss da? Jeg skulle ønske jeg kunne si at presset blir mindre jo eldre man blir. Det eneste jeg kan si er at det blir annerledes. Man har flere valg.»

Du har boret deg inn til kjernen av et problem så enormt at det ikke finnes terapeuter eller hjelp nok til alle. Det må mer til, sterkere krefter, flere - sånne som deg, som har troverdighet, en sterk stemme folk lytter til - og erfaring. Dessverre har du erfaring. Heldigvis har du det. Det hjelper ikke så mye at jeg sier det, ikke at mange andre snakker. Det er når sånne som deg kommer på banen at det monner.

Men det krever et mot ingen egentlig kan kreve av andre. For da må du tilbake til de dagene du var som aller minst, da du lå på det kjøkkengulvet og ville vekk, den siden vi aldri viser på Facebook, baksiden. 

Samtidig: Når du ikke bare aksepterer den følelsen av å være så liten, men også våger å vise den fram - da er du jo plutselig så veldig det motsatte.