hits

juli 2017

Forslag på løsning: Kreftmedisin raskt til dødssyke pasienter

Illustrasjonsfoto: NTB scanpix

Av: Finn Helge Quist, kreftpårørende

Det er dokumentert fra en lang rekke fremtredende kreftleger i Norge, at pasienter dør mens de venter på at livreddende kreftbehandlinger skal tas i bruk i Norge ved offentlige sykehus. Dette gjelder kreftbehandlinger som allerede er i bruk i våre naboland, men også i Norge ved private sykehus.   Våre ledende kreftleger har i lengre tid hevdet, at tiden det tar å ta de samme livreddende medikamenter i bruk ved våre offentlige sykehus er «urimelig lang».

Jeg har selv stått frem i media som pårørende og etter hvert også som arrangør av demonstrasjonen foran Stortinget som skal avholdes den 28. august.  Markeringen har navn: «Pasienter dør mens politikerne somler».  Men mitt hovedpoeng er å få løst saken, ikke kun å fremstå som en varsler.

Jeg har også registrert, at bl.a. AP's helsepolitiske talsmann Torgeir Micaelsen i VG har bedt om innspill på hvordan saken kan løses.  Jeg har allerede vært i møte med Høyre's helsepolitiske talsmann Sveinung Stensland om saken.  Videre fikk jeg saken opp i Stortingets Helse- og Sosialkomite, samt at jeg har vært i dialog med helseministeren om saken, både i skriftlig dirkete korrespondanse, samt i den offentlige debatt.

Utbyttet er imidlertid magert.  Ingen av våre politiske partier later til å ta fortvilte familier som er rammet over hele landet på alvor. Jeg har ikke registrert at det er foretatt høyst nødvendige endringer og tiltak i den norske godkjenningsprosessen, og det store flertall av våre politikere er helt fraværende i debatten.

Hvor der dere: KrF, Venstre, SV, Senterpartiet, FrP og andre?

Jeg vil nedenfor fremlegge mitt forslag til løsning.  Mitt hovedpoeng er naturligvis det samme som våre fremste kreftleger, som er «Det tar for lang tid å få medikamenter godkjent i Norge» .  Dette har den konsekvens at pasienter dør mens de venter, noe som er en totalt uakseptabel situasjon.

Det kan heller aldri aksepteres, at pasienter med penger får den beste og livreddende kreftbehandling med de nyeste medikamenter ved private sykehus, mens alle andre henvises til de de offentlige sykehus rundt om i Norge, hvor de risikerer å dø mens de venter på å få de samme livreddende medikamenter som «de rike» får ved private sykehus. Dette strider mot hva alle mener er rett og galt, og ingen vil ha det slik, uansett hvilket parti vi stemmer på.

 

  1.  START PROSESSEN TIDLIGERE

Det er ikke kun den lange saks-behandlingstiden i Norge som er problemet.  Problemet er i tillegg, at selve saksbehandlingen starter for sent. Kunne man starte ett år tidligere, blir man ett år tidligere ferdig.  Og det sparer liv, mange liv, siden pasienter uten alternativer og hvor stoppeklokka tikker hver dag, da får medikamentene i tide, og ikke som i dag, at de dør mens de venter.

Det store flertall av godkjennings-saker i Norge for livreddende kreft-medikamenter starter først etter at EU har innvilget markedsførings-føringstillatelse.  Må det være slik?  Nei, selvsagt ikke. 

Det er ingenting i veien for, at Norge kan starte sin prosess samtidig som EU starter sin.  Dette er et enkelt tiltak, som ikke medfører kostander for Norge. Men det har den betydelig positive konsekvens, at godkjennings-prosessen i Norge, blir ferdig langt raskere enn i dag.

Les tidligere innlegg: Norge vurderer godkjenning av nye kreftmedisiner på feil grunnlag

  1. NYE METODER MÅ SELV TA INITIATIV TIL Å STARTE PROSESSEN

Jeg har vært i samtaler med Nye Metoder. De opplyser at det er produsenten av legemiddelet som normalt søker om norsk godkjenning, og av og til leger/fagpersonell. Kun i uhyre sjeldne enkelttilfeller starter Statens Legemiddelverk prosessen selv. «Det er ikke slik vi gjør det» fikk jeg beskjed om da jeg spurte «hvorfor er det slik?».  

Denne kritikkverdige praksis i Statens Legemiddelverk, medførte at jeg selv i januar 2017  måtte sendte inn søknad om livreddende kreftbehandling for den diagnosen min kone er rammet av. Det er høyst kritikkverdig, at jeg som pårørende må søke norsk godkjenning for livreddende kreftbehandling for alle norske pasienter for en bestemt diagnose, siden ingen andre «får somlet seg til å gjøre det». 

Jeg var i januar 2017 kjent med at det største medisinske gjennombrudd for diagnosen benmargskreft på 40 år, men at det i Norge pågikk det ingen godkjenningsprosess overhode. Statens Legemiddelverk hadde ingen intensjon om å starte opp slik saksbehandling på egenhånd fikk jeg opplyst.

Jeg syns det er en falitt-erklæring, at det er jeg som pårørende som må søke norsk godkjenning for alle pasienter for en bestemt kreftdiagnose. Meg bekjent er det første gang en pårørende/privatperson har søkt om norsk godkjenning, og det burde være helt unødvendig at jeg måtte gjøre dette.

Så punkt 2 i mitt forslag, er at helseministeren sender en instruks til Helsedirektoratet, om at Nye Metoder har et selvstendig ansvar for å starte opp prosessen, og ikke vente på at andre gjør det.

  1. HURTIGSPOR I SAKSBEHANDLINGEN

EU ekspress-behandler nye og livreddende medikamenter for unionens innbyggere på medikamentets vei til godkjenning/markedsføringstillatelse.  Dette «hurtig-sporet» har navn «Orphan drug».

Hvorfor har vi ikke et slikt system i Norge? Etter den massive kritikken som Helsedirektoratet`s Nye Metoder og våre helsemyndigheter har vært utsatt for i en årrekke, er det for meg helt uforståelig at vi ikke i Norge har en tilsvarende ekspress-behandling.  Når EU mener det er viktig og prioriterer at innbyggerne får tilgang til nye og livreddende kreft-medikamenter hurtigst mulig, hvorfor mener norske politikere og helsebyråkrater at dette ikke er viktig å prioritere i Norge?  For meg fremstår det helt uforståelig at dette ikke er innført for lengst.  Det er ikke uten grunn at demonstrasjonen foran Stortinget har navn «Pasienter dør mens politikerne somler»

Hurtigsporet i saksbehandling må gjelde i følgende tilfeller:

«Når EU starter godkjenningsprosess nye livreddende medikamenter,  for livstruende og alvorlige diagnoser, og hvor det nye medikament fyller et udekket medisinsk behov, må saksbehandlingen prioriteres og man få hurtigere rutiner i saksbehandlingen.

Dagens praksis med «en søknadsbunke» må opphøre umiddelbart.

Les tidligere innlegg: Pasienter dør grunnet byråkratisk sommel 

  1. HURTIGSPOR NR. 2 - MED MELLOMFINANSIEIRNG

Hvis ikke Statens Legemiddelverk, til tross for tiltakene i punkt 1 til 3, ikke er ferdige med saksbehandlingen på det tidspunkt markedsførings-tillatelse innvilges at EU, må det innføres et system som sikrer at alvorlige syke menneske allikevel får tilgang til de livreddende medikamentene. 

Dette blir et «hurtigspor nr. 2 med mellomfinansiering».  Her må det offentlige og legemiddelprodusentene vise et felles ansvar med å fordele kostnadene, inntil endelig godkjenning foreligger i Beslutningsforum.

OPPSUMMERING:

1. Saksbehandlings-prosessen i Norge må starte samtidig som i EU, og ikke som i dag, at saksbehandlingen først starter etter at EU er ferdig med sin.  Dette vil medføre at endelig vurdering/godkjenning skjer betydelig tidligere i tid enn i dag.  Bare dette enkle tiltak sparer mange liv.

2. Nye Metoder og Statens Legemiddelverk må på eget initiativ starte saksbehandlingen, og ikke som i dag, vente på at andre skal søke.  Dette gjelder nye og livreddende medikamenter, for alvorlige og livstruende diagnoser, og hvor det nye medikamentet fyller et udekket medisinsk behov.

3. Selve saksbehandlingen (under punkt 1 og 2), må få forenklede prosedyrer/rutiner.  Dette er medikamenter for pasienter som ofte står uten alternativer, og det er helt avgjørende at saksbehandlingen skjer raskest mulig.

4. «Hurtigspor nr. 2 med  mellom-finansiering», i de tilfeller hvor Beslutningsforum ikke har rukket å treffe endelig vedtak når EU innvilger markedsføringstillatelse.

Forslaget over medfører meget lave kostnader for Norge. Det fremskynder en norsk godkjenning betydelig, og det adresserer kritikken fra legene med «helt urimelig lang godkjennings-prosess».   Videre adresserer forslaget problemet med det «to-delte-helsevesen», siden kreftmedikamenter blir tatt i bruk ved offentlige og private sykehus omtrent samtidig. Dermed faller problematikken i mange tilfeller bort, med at «de rike» får beste kreftbehandling på private sykehus, mens alle andre risikerer å dø mens de venter på den samme kreftbehandling ved våre offentlige sykehus.

Og viktigst av alt:

Forslaget sparer mange liv!

- Støtt landslagstreneren!



Av Teddy Moen, daglig leder Norsk Fotballtrenerforening.

For kvinnelandslaget ble EM avsluttet hardt og brutalt sist uke. I etterkant har media, enkeltspillere, tidligere landslagsspillere, eksperter, foresatte og et utvalg av andre fotballtrenere ment og synset mye om hvorfor det gikk som det gjorde. Naiv spillestil, uerfaren trener, manglende pasningskvalitet, ulik vekting mellom menn og kvinner samt for liten økonomisk satsing på kvinnefotball i Norge, er noen av innspillene.

Felles for innspillene er at de har vært unyanserte, kritiske og i liten grad konstruktive. Mest lei meg er jeg blitt over den behandling landslagssjef Martin Sjögren har fått. Han levnes ikke mye ære. Selv fra andre trenerkollegaer og kommentatorer med trenerbakgrunn, får han sitt pass påskrevet.

Selvfølgelig må Martin ta sin del av ansvaret for resultatene i Nederland. Dog har han underveis og i etterkant på en ryddig og sympatisk måte tatt sjølkritikk og stilt opp for norsk presse og mange av sine kritikere. Han har vært i jobben i 6 måneder, tok over et landslag som er gjennom et generasjonsskifte og har kun et begrenset antall samlingsdøgn på seg til å forberede laget.  Å rette skytset mot landslagssjefen på nåværende tidspunkt, blir feil. Derfor er jeg også glad for å se at NFF som arbeidsgiver vil gi ham tid og rom til å implementere sine strategier for landslaget.
 

Meget kunnskapsrik og erfaren

Det rette nå er å gi Martin Sjögren arbeidsro, oppbacking, autoritet og tillit. Martin er en kunnskapsrik, erfaren og svært respektert klubbtrener fra Sverige som har alle forutsetninger for å løfte vårt kvinnelandslag. Men vi må være tålmodige! Som fotballtrenere vet vi hvor avgjørende det er å stå gjennom kritikk, skuffende resultater og motgang. En klar forutsetning for å lykkes ved neste korsvei. Men i slike tider må vi heller ikke glemme at treneren behøver å føle varme, oppmerksomhet og støtte fra omgivelsene sine.

Om motsatt skjer, kan utfallet gjerne blir som det gjerne gjør: Treneren kaster selv inn håndkledet, eller så blir NFF presset til å ? både fra eksternt og internt hold ?avslutte samarbeidet med treneren før avtalt tid.

Vil norsk fotball kvinnefotball være tjent med dette? Definitivt ikke, og det vil sette norsk kvinnefotball enda lengre tilbake!

Slå ring nå

Derfor er tiden inne for oss som trenerkollegaer å slå ring om Martin Sjögren! Som fagfolk behøver vi å si ifra. Ikke bare for Martin, dette handler i like stor grad om respekten for fotball-faget og troen på trenerrollen. Vi vet at fremragende fotballprestasjoner ikke kommer som resultat av enkle og banale løsninger og en kast- og bruk-mentalitet av fotballtrenere. Men som følge av tro, kontinuitet, en tydelig strategi og god ledelse. Prosessene for å utvikle et lag er krevende, kompliserte og nyanserte. Derfor behøver vi fotballtrenere med trygghet, autoritet og som tør å utøve sitt lederskap.

Med dette som bakteppe, behøver vi mer enn noen gang fotballtrenere som forstår sin rolle og ikke bidrar til den kakofonien (det greske ordet kakophonia «mislyd») som dessverre preger for mye av debatten om norsk kvinnefotball. Fotballtrenere som forstår at man lite oppnår gjennom offentlig å kritisere kollegaer, sitt eget fotballforbund, og de flere tusen av frivillige foreldretrenere som faktisk over en 40 årsperiode har gjort norsk kvinnefotball til en eventyrhistorie.

Ja, det er sikkert mye som bør endres og gjøres annerledes i jente- og kvinnefotballen, og vi behøver definitivt å ha et kritisk blikk på alle sider av virksomheten. Og en systematisk metodikk knyttet til dette ? ikke en «kultur» som media setter agendaen for ? men som fotballmiljøet selv bygger og iverksetter. Et system som er så godt rustet at det kan stå imot det massive trykket av kritikk som kommer fra utsiden når norsk fotball ikke lever opp til de forventingene som media gjerne har skapt. Hvis regi er sydd sammen for å lage tabloide og sensasjonspregede historier.

Teddy Moen

 Hva slags verdier bygger du ditt lederskap på?

 Det er naturlig at fotballtrenere blir utfordret i TV, i radio, i aviser og på sosiale medier  om tilstanden og temperaturen i norsk fotball.

 Flere fotballtrenere er på lønningslisten til mediaaktører som såkalte eksperter. Ingen  lett balansegang, om man skal være fotballtrener i det ene øyeblikket og kritiker i den  neste øyeblikket, i den samme bransjen som man virker i.

 Vår henstilling til fotballtrenere og kollegaer er å være bevisst skillet mellom sak og  person. Og til de som jobber for media ? Hvor langt er jeg villig til å gå i min kritikk av  en annen trenerkollega? Oppfatter jeg det som forenlig å balansere de verdiene jeg  bygger mitt lederskap på som fotballtrener, med det forventingene som media stiller til  meg?

 Det er ikke vanskelig å se behovet for å gjøre fotballtreneren til syndebukk, når  resultatene butter. Selv registrerer jeg også at flere enn før mener at det er rett og  rimelig at treneren må gå av (eller sparkes!), hvis publikum vender tommelen ned.  Også andre fotballtrenere, kan være blant de som melder seg på dette.

 Mye av det som blir sagt og skrevet rundt kvinnelandslaget og treneren er så  følelsesladet, lite konstruktivt og selvfølgelig tatt helt ut av konteksten. Problemet er bare at denne utviklingen vil fortsette samt få ytterligere legitimitet, hvis også fotballtrenere på alle nivåer «melder» seg på dette hylekoret.

Selvfølgelig skal det være lov til å være kritisk til A-landslaget og Martins rolle som landslagssjef. Men behøver man å harselere, komme med sjikanerende karakteristikker og kreve hans hode på et fat? Selvfølgelig ikke. Jeg forventer mer av mine trenerkollegaer enn som så.

Fremsnakk dine trenerkollegaer

Trenerforeningen ønsker å bidra til å bevisstgjøre medlemmer og andre fotballtrenere på at sterkere kollegialitet og en positiv fremferd, er veien å gå for å løfte kvaliteten i norsk fotball. Det er også i tråd med foreningens vedtekter.

I vår uttale om en annen treners jobb og virke, er veldig viktig å bevare respekten for treneryrket og ikke minst sørge for at fotballens omdømme ikke rakkes ned på. I den lange løp blir vår egen sport taperen her, om en slik negativ utvikling får eskalere.

Som fotballtrener bør vi tenke oss godt om når vi står foran en mikrofon, skal fylle et kommentarfelt på sosiale medier eller påtar seg en rolle som «ekspert». Hvor langt behøver jeg å gå i forhold til å MENE noe om en trenerkollega og hans lags prestasjoner?

Mitt råd er; Vær litt annerledes ? si noe positivt, si noe konstruktivt om din kollega. Ros han eller henne, forsøk å forklare hvor komplekst og sammensatt fotball er, hvor utfordrende det er for en fotballtrener å få ett kollektiv til å fungere. Sørg for å ivareta respekten og stoltheten for yrket vårt. Det er i mine øyne et positivt lederskap som vil ta norsk fotball fremover. Det behøves.

APELDOORN, NEDERLAND 20170721.
EM fotball kvinner 2017.
F.v.: Lisa-Marie Karlseng Utland, trener Martin Sjögren, Ingrid Marie Spord, Anja Sønstevold, Kristine Minde og Maren Nævdal Mjelde under treningen i Apeldoorn fredag, dagen etter tapet mot Belgia
Foto: Berit Roald / NTB scanpix.

Å få kreft i Norge - vi ønsker skattefradrag mens vi venter på Regjeringen


Marianne Sol Levinsen. Foto: Privat
 

Av: Marianne Sol Levinsen, fylkespolitiker MDG Rogaland og Haakon Brænden, leder av MDG Nordstrand

Den urimelige lange saksbehandlingstiden i Beslutningsforum for nye metoder skaper et todelt helsevesen i Norge. Dette ønsker vi ikke.

Ifølge bekymringsmeldinger som nå er kommet fra norske kreftleger, kan altså den totale saksbehandlingstiden av søknaden i det offentlige i enkelte tilfeller være opptil to år. Det virker som myndighetene ikke forstår at for noen pasienter er det ikke et alternativ å vente, kreftceller tar ikke ferie. Dette er absolutt ingen hurtigbehandling overfor pasienter som kjemper sin største kamp for å overleve.

Det må innføres et system som fanger opp dette i Norge. Vi må ha en balansegang som sikrer at mennesker IKKE dør i køen mens livreddende behandlinger godkjennes. Det er ikke riktig at de mennesker med penger og kunnskap skal kjøpe seg livreddende behandling på private klinikker, mens andre venter på at de offentlige skal hjelpe dem. Vi ser at EU/USA godkjenner nye og livreddende behandlinger, for livstruende og alvorlige diagnoser. Norge, som betegnes som et av verdens beste land å leve i, henger etter.

Her må Legemiddelindustrien og norske myndigheter vise felles ansvar og dele kostnadene, inntil endelig vurdering/godkjenning foreligger i Beslutningsforum. Det er ikke kreftpasienter som skal ta denne kampen. Regjeringen må våkne. Én av tre får kreft i dag, og det rammer barn som voksne.

Med ett pennestrøk kunne vår helseminister Høie endret mange menneskers skjebne, som for mange ikke bare er vond for pasienten selv, men også de pårørende rundt. Ringvirkningene av alvorlig sykdom er alvorlig.

Demonstrasjoner vil komme, imens sitter mange med dødsdom hengende over seg. Den kampen må de ikke ta alene.

Over en halv million nordmenn har i dag private helseforsikringer. Det vil si at tolv ganger så mange har privat helseforsikring i Norge sammenlignet med for ti år siden. Forsikringsselskapene oppgir at de har sett en økning i erstatning for behandling av hjertesykdom og kreft. Det er positivt at mindre alvorlige skader diagnostiseres og opereres raskere, og at livstruende sykdommer kan behandles privat der hvor det offentlige ikke stiller opp.

Vi har full forståelse for at pasienter som lever med store smerter eller livstruende sykdommer, velger løsninger de tror vil gi raskere behandling eller økt livslengde og livskvalitet. Vi har tillit til at legene også i det private helsemarkedet har høy etisk standard og at beslutninger tas i henhold til prioriteringsprinsippene.

Vi mener at folk må kunne bruke egne penger på å forbedre sin helsesituasjon. I situasjoner hvor det finnes tilgjengelige medisiner eller behandling som gir livsforlengende effekt og/eller økt livskvalitet for pasienten og dennes familie, men hvor det offentlige ikke kan eller vil finansiere dette, mener vi at folk skal ha muligheten til å få skattefradrag for bruk av egne penger til å investere i private helseforsikringer og privat behandling.

Les mer om denne debatten:

* Blogg: Kjære politiker, vær så så snill og hør oss
* Blogg: Kreftbehandling i krise - som pårørende er det ikke til å tåle
* Nyhetssak: Frykter at kona dør mens de venter på livreddende kreftmedisiner som ikke er godkjent i Norge
* Nyhetssak: Helseminister Høie svarer på kritikken: Vil ha raskere saksbehandling for banebrytende kreftmedisin
* Nyhetssak: Mener Høie tar feil: - Norge er en sinke med kreftmedisiner
* Blogg: Høie: - Det er ikke riktig at legemidler ikke blir tatt i bruk på grunn av politisk og byråkratisk sommel
* Blogg: Helseministeren svarer på min kritikk: - Det er lov å prøve seg, men dette blir for drøyt
* Blogg: - Norge vurderer godkjenning av kreftmedisiner på feil grunnlag

#kreftmedisin #offentlig #privat #helseforsikring

 

Norge vurderer godkjenning av nye kreftmedisiner på feil grunnlag



Av Finn Helge Quist, kreftpårørende

Debatten om det norske godkjennings-systemet for nye og livreddende kreftmedisiner raser i media.  Det er fra pasienter, kreftleger og organisasjoner allerede rettet sterk kritikk mot Helsedirektoratets Nye metoder. 

Les også: Frykter at kona dør mens de venter på livreddende kreftmedisiner som ikke er godkjent i Norge
Les også: Høie svarer på kritikken

En lang rekke kreftleger omtaler den totale tiden det tar å få godkjent nye medisiner i Norge som «helt urimelig».  En rekke fremtredende kreftleger har også bekreftet at pasienter dør mens de venter på de nye medisinene som er til vurdering i det sendrektige norske godkjenning-systemet.

KREFTCELLER TAR IKKE FERIE

Nå er det ferietid, og mange av våre politikere og byråkrater har ferie. Men kreftceller tar ikke ferie, de fortsetter sitt destruktive arbeid til stor fortvilelse for pasienter og pårørende. Mange familier over hele Norge er midt i en dramatisk kamp for livet:

De trenger de livreddende medisinene som sitter fast i byråkratiet, og som andre land allerede har godkjent for bruk ved offentlige sykehus.

Jeg har i tidligere kronikker dokumentert, at for diagnosen benmargskreft har eksempelvis Danmark allerede godkjent 7 meget gode og livreddende kreftbehandlinger, som vil kunne gi pasienter med denne diagnosen mange gode år.  Ja, medikamentene er faktisk så gode, at de kan medføre at en andel av pasientene til og med kan oppleve at sykdommen går fra å være en uhelbredelig og dødelig sykdom, til å bli en kronisk tilstand.  Noe man dør med, ikke av. For andre pasienter med diagnosen, vil de nye og gode behandlingene kunne gi pasienten mange gode år.

STERK KRITIKKVERDIG NORSK SAKSBEHANDLING SOM KAN KOSTE LIV

For de med langt fremskreden sykdom for den nevnte diagnosen, er situasjonen nå ytterst dramatisk og fortvilende for pasienten og dennes nærmeste:

Pasientene med den nevnte diagnose har ikke bare ett problem, men tre:

1. Vil pasientene være i live når byråkratiet har somlet seg ferdig med å vurdere norsk godkjenning for de livreddende medikamentene?  Gode, banebrytende behandlinger som for lengst er tatt i bruk ved offentlige sykehus i eksempelvis Danmark.

2. Ingen partier på Stortinget later til å ta problemet på alvor, og ingen partier viser interesse for pasienter i slike fortvilte situasjoner. Det er rett og slett en skam at våre partier på Stortinget ikke tar fatt i denne saken, hvor tiden er en så viktig faktor, og hvor stoppeklokka tikker farlig fort for fortvilte familier over hele Norge. Dette gjelder ikke kun for denne diagnosen, og vi snakker om et betydelig antall pasienter over hele landet.

3. Pasientene har i tillegg et annet, og alvorlig problem:

Den modell som Helsedirektoratets  Nye metoder og Statens Legemiddelverk bruker for å vurdere om behandlingene som skal godkjennes eller ei, er ubrukelig!

Pasientene og fortvilte pårørende risikerer dermed at de livreddende behandlingene som kan gi pasienten mange gode år, blir avvist for bruk i Norge.  Årsaken til dette er, at Statens Legemiddelverk benytter en ubrukelig og teoretisk modell, som ikke er relevant for pasientenes diagnose og situasjon.

Modellen Statens Legemiddelverk bruker stiller feil spørsmål, og får dermed feil svar.

a) Modellen med «qualies» som Statens Legemiddelverk benytter, egner seg ikke til å vurdere diagnoser hvor pasientene behøver «medikamenter etter hverandre».

Med det menes, at for flere kreftdiagnoser (som benmargskreft), bruker pasienten et medikament så lenge det virker, noe som kan være opptil flere år. Men på ett eller annet tidspunkt, opplever alle pasienter, at kroppens sensivitet for medikamentet forsvinner, det slutter å virke, man blir «immun».

Pasienten trenger dermed et nytt medikament, noe han også får selvsagt av våre dyktige kreftleger landet over, og det er et annet medikament som kroppen ikke har fått før og dermed ikke har opparbeidet er «immunitet» mot.  Pasienten går så på dette andre medikamentet til heller ikke dette virker lengre, så et nytt, så ett nytt osv.

Til slutt har pasienten «brukt opp» alle tilgjengelige medikamenter, man er blitt immune mot alle, og da er man dessverre ved veis ende.

b) Hva gjør så Statens Legemiddelverk, når de i disse dager vurderer norsk godkjenning for en lang rekke helt nyutviklede medikamenter for den nevnte diagnose?

Medikamenter som pasientene ikke har fått tidligere, som pasienten dermed heller ikke er immun mot?

Jo, de stiller følgende spørsmål i sin teoretiske vurderingsmodell som gir dem svar. Svaret de får av modellen avgjør norsk godkjenning eller ei er:

«Er det nye medikamentet bedre eller dårligere enn de medikamenter vi allerede har?  Helt sentralt i vurderingen er økonomiske kost/nytte vurderinger av svaret»

Skandalen er dermed et faktum:

Statens Legemiddelverk vurderer altså om det nye medikamentet er «kostnadseffektiv» sett i forhold til de behandlinger som allerede er godkjent, men som jo pasienten enten allerede er immun mot, eller som han vil bli immun mot. Det at pasienten allerede er immun mot medikamentet som Statens Legemiddelverk sammenligner med, tar ikke denne metoden hensyn til.

Det er dermed overhengende fare for, at et medikament som kan gi pasienten mange gode år, risikerer å bli avslått for bruk i Norge, fordi det allerede er godkjent et medikament som har tilsvarende effekt.  Det at pasienten allerede er immun mot dette, tar modellen ikke hensyn til.

Nå vil sikkert Statens Legemiddelverket svare på denne kritikken ved å si at det riktig nok finnes enkelte land som bruker samme modell. Men når ble det en god unnskyldning at andre gjør samme feil som man selv?

Og ja, det er vanskelig å lage et regneark som hensyntar immunitet. Og nettopp derfor må være dyktige leger mye sterkere inn i disse prosessene som dere byråkrater ikke har noen god hånd med.

Det er rett og slett en hoderystende saksbehandling. Og enda verre, den kan koste liv. For når pasienter kan leve i mange år hvis man får den nye medisinen som er til vurdering, er det intet mindre enn en skandale om den skulle bli avvist i Norge grunnet en ubrukelig, teoretisk modell, som ikke er relevant overhode for pasientens diagnose og situasjon.

Til Statens Legemiddelverk:

Når dere regner på om en medisin er «kostnads-effektiv eller ei, så er det ikke pasienten som skal passe inn i deres regneark.  Det er regnearket som skal passe til pasientens diagnose og situasjon.

Jeg har tidligere bedt helseministeren vurdere å ta initiativ til en uavhengig gransking av Helsedirektoratet`S Nye Metoder.  Etter den sterke kritikken etaten er utsatt for fra flere hold, er en slik granskning høyst nødvendig.

Jeg tar i denne kronikk opp en mange mangler i Helsedirektoratets modeller. Overlege Oluf Røe ved Levanger Sykehus tok for få dager siden opp en annen mangel i modellene under et intervju med  på p4.  Hør hans kritikk i dette korte radioklippet:

Det er viktig at pasienter, leger og kreft-organisajoner har full tillit til det meget viktige arbeid som etaten utfører.  Det er min vurdering at denne tillit ikke er tilstede i dag, i beste fall kan man bruke ordet «tynnslitt» .

Quist: Helseministeren svarer på min kritikk


 Finn Helge Quist. Foto: Tor Nilssen, Haugesund

Skrevet av: Finn Helge Quist, pårørende

Alle sider skal frem, i linken under er Høies svar. Jeg skal selvsagt imøtegå dette i pressen når jeg får litt tid på meg. Jeg takker vår helseminister for svaret.

Les helseminister Bent Høies blogginnlegg her

Du hevder at "Norge ikke er en sinke". Men beklager, Høie, Norge er en sinke. For ett meget viktig faktum kommer du ikke bort fra, og det kommenterer du ikke engang, og det forstår jeg veldig godt:

ALLE de medikamentene som listes opp i ditt svar er meget gode kreftbehandlinger. Alle sitter fast i byråkratisk sirup, og alle de medikamenter du selv drøfter med meg, er ikke godkjent i Norge ennå. Men de er godkjent i Danmark, og mange andre land. Faktisk er det hele sju nye og livreddende og gode behandlinger bare for benmargskreft som er godkjent i Danmark, og mange av dem er godkjent i mange andre land i Europa. Du nevner navnet på flere av dem selv i ditt svar.

Men INGEN av de sju nye behandlingene vi diskuterer er godkjent i Norge.

Ingen, Høie, null!

Du bekrefter jo dermed selv i ditt svar, at Norge er en sinke. Du synliggjør jo dette for egen maskin.Hvilken annen konklusjon skal man ellers trekke, når de medikamenter vi drøfter er i bruk i andre land, men ikke i Norge? Jeg forstår rett og slett ikke din argumentasjon, om at Norge ikke er sinke.

Les et tidligere innlegg: Kjære politiker, vær så snill, hør oss

Og dette: Kreftbehandling i krise - som pårørende er det ikke til å tåle

Og norske leger har offentlig bekreftet i pressen at norske pasienter dør mens de venter på at byråkratiet du har ansvar for, skal ta medikamentene i bruk for norske pasienter. Det er lov å prøve seg Høie, men dette er for drøyt. Norge er en sinke, og det er du som helseminister den øverst ansvarlige for.

Du er ikke alene om å ha ansvar for at Norge er en sinke. Det har kommet en rekke forslag til omlegginger, bl.a. et hurtigspor i prosessen med mellomfinansiering, noe som hadde sikret at norske pasienter i en fortvilende situasjon kunne fått benyttet livreddende medikamenter langt hurtigere. Forslaget er fremmet av norske leger og andre fagpersoner. Men ingen partier på Stortinget har tatt opp hansken. Så alle partier bør vise et ansvar her. Men samtlige partier på Stortinget later ikke til å ta saken på alvor.

Jeg vet hva jeg snakker om. Min nærmeste trenger nettopp de gode og livreddende medikamentene du nevner, og hadde hun vært dansk eller bodd i et annet land, så hadde hun fått dem.

Men siden min kone lever i ditt byråkrati, kjemper vi nå for livet, fordi ditt byråkrati somler, og det kan koste min nærmeste, og veldig mange flere enn henne, livet. De sju medikamentene som nå sitter fast i ditt byråkrati har en meget alvorlig konsekvens for mange hvis de ikke hurtig får tilgang til dem (se norske legers kommentarer på dette nederst).

Det er lov å prøve seg Høie, men her syns jeg du skyter deg selv i foten. Du skylder på legemiddelindustrien, og jeg er enig i at de også har et ansvar. Men det er også en del av bildet, og hevdet fra flere hold, at Norge stiller langt strengere krav til dokumentasjon enn andre land, og at dette forsinker prosessen betydelig.

Les også: Frykter at kona dør mens de venter på livreddende kreftmedisiner som ikke er godkjent i Norge

Hvorfor er det slik at vi trenger ytterligere dokumentasjon i Norge enn i andre land? Når medikamenter allerede er godkjent og i bruk i Europa og i USA, foreligger ikke det da en betydelig mengde dokumetasjon? Er virkelig vi som bor i Norge så genetisk forskjellige fra dansker og svensker, at du må ha så mye tilleggsdokumentasjon at det forsinker prosessen betydelig? Det er allment kjent, at enkelte legemiddelfirma har gitt opp Norge, nettopp fordi dere er spesielt vanskelige, stiller urimelige tilleggskrav til dokumenter, til livreddende behandlinger andre land allerede har godkjent.

Jeg anbefaler, og ber deg, slutte å hevde at "Norge ikke er en sinke". Det oppleves som en hån mot alvorlige syke mennesker over hele Norge, i en fortvilet og desperat kamp for livet.

Alle de medikamentene vi diskuterer sitter fast i ditt byråkrati alle sju, mens de er i bruk i veldig mange andre land. Og dette gjelder altså kun denne ene diagnosen, som er benmargskreft. Hvordan bildet hadde sett ut om vi tok alle kreft-diagnoser med, tør jeg ikke tenke på. Og mens byråkrater og politikere somler med å gjøre helt nødvendig og dyptgående endringer, dør norske pasienter.

Du fremstår som systemets fremste forsvarer, og det er sterkt beklagelig. For det gir lite håp om bedring.

Vi som er rammet vet hvor skoen trykker, og vi går med en stein i magen hver dag grunnet somlet i det norske godkjennings-systemet som du har ansvar for.

Kjære Høie, hør på norske kreftleger. Les nedenfor!

Vennlig hilsen
Finn Helge.

DETTE SIER VÅRE NORSKE KREFTLEGER :

--------------------------
Kreftlege Fredrik Schjesvold, Rikshospitalet :
- Pasienter som burde fått medisinene dør i ventetiden, bekrefter
Fredrik Schjesvold, forsker og leder for Oslo Myelomatosesenter ved Rikshospitalet.

Kilde:
VG: 5 juli. 2017
------------------

Kreftlege Andreas Stensvold ved offentlige Kalnes sykehus i Østfold sa til VG mandag at han noen ganger oppfordrer pasienter til å ta behandling privat.
? Det er etisk utfordrende at vi har medikamenter tilgjengelig, med fantastisk effekt for noen, som vi ikke tar oss råd til eller må vente på. Vi har pasienter som dør i ventetiden, sa Stensvold.

Kilde:
VG 19. juni 2017
__________________________________

Kreftlege Steinar Aamdal, Radiumhospitalet :
Kreftlegen forteller at Norge er langt tregere enn våre nordiske naboer når det kommer til å kjøpe inn medisiner som er blitt offentlig godkjent i Europa. For eksempel ser Aamdal ofte at Sverige, Danmark og Finland får kreftmedisiner på markedet før oss.
? Jeg opplever at myndighetene ikke alltid forstår at for noen pasienter er det ikke et alternativ å vente, sier Aamdal.
Kilde;
VG 1. juni 2017
------------------------------

Hovedproblemet er at myndighetene i Norge bruker lang til på å godkjenne medisiner, forklarer Aamdal. Ofte har Sverige, Danmark og Finland medisiner på markedet før oss.(Sitat fra kreftlege Steinar Aamdal, kreftlege Radiumhospitalet).

Kilde: VG 20 juni 2016)
-----------------------------------------------

#kreftmedisin #helseminister #benthøie #pårørende #quist

Kreftlege Arne Berg, Drammen Sykehus:

I Norge kan velopplyste kreftpasienter med penger kjøpe seg bedre behandling, sier spesialist i onkologi Arne Berg.

Ukentlig opplever kreftlege Arne Berg samtaler med pasienter om hvorvidt de burde benytte seg av private tilbud «som vi vet er bedre enn den behandlingen vi kan gi».

Kilde: VG 1. juni

«Komisk av Grøttland»

INVITASJON: ? Det er forskjell på å gå i takt og å gå i samme retning, skriver Skeids styreleder Jørgen W. Bjerke (innfelt) og inviterer NFFs landslagsskolesjef Håkon Grøttland på besøk. Foto: Privat

I denne kronikken kommenterer styreleder Jørgen W. Bjerke i Oslo-klubben Skeid statusrapporten fra NFFs fagansvarlige for spillerutvikling, Håkon Grøttland, når det gjelder norsk spillerutvikling.

Kronikken er en oppfølging av Håkon Grøttlands artikkel «Best mulig, flest mulig», publisert på fotballtreneren.no 12. juli.

Det er mulig landslagsskolesjef Håkon Grøttland bare oppsummerer status for sin egen jobb i NFF, kamuflert som en sommerhilsen, men det ligner dog et svar til Rosenborgs Ivar Kotengs innspill om norsk spillerutvikling. I så fall er det trist å se at selv ikke Norges beste klubb får gehør i korridorene på Ullevaal stadion. NFF vet fortsatt best. Dette begynner å bli komisk.

Tross denne tabloide innledningen skal jeg ikke begi meg ut på noen polarisert diskusjon om norsk spillerutvikling. De er det nok av. Skeid deler mange av de samme synspunktene som NFF og har også "flest mulig, lengst mulig og best mulig" som en viktig målsetting. Som en stor klubb forstår vi kompleksiteten og ansvaret vi har for å tenke helhetlig. Men at alle andre tanker og ideer blir avspist og kategorisert av NFF som kortsiktige og populistiske utspill blir for lettvint og tendensiøst.

Er virkelig private akademier norsk fotballs undergang?

Vi er heller ikke veldig begeistret for private akademier, men til forskjell fra NFF så aksepterer vi at de eksisterer og både konkurrerer og samarbeider med dem. For deres eksistensgrunnlag er ikke først og fremst fordi noen pappaer tror sønnene deres skal bli fotballproffer slik enkelte NFF-topper velger å stigmatisere de. De har rett og slett laget et tilbud for barn som vil trene mer og lære fotball med likesinnede av noen som kan faget. Fordi de ikke har det tilbudet i egen klubb. Som om det skulle være norsk fotballs undergang. Kan vi ikke heller lage slike tilbud i klubbene da? Stabæk har gjort det. Helt uproblematisk fordi det er nok av talent, penger i bygda og en haug med andre klubber i umiddelbar nærhet om du ikke har råd eller ikke er interessert. Deres dominans på aldersbestemte landslag er vel ikke først og fremst fordi de har gjort alt i NFF ånd?

UEFA PRO trenere i barnefotballen

Vi tror også frivillige foreldretrenere fortsatt må ta mye av jobben, men må humre når Grøttland uttaler at ?De viktigste kravene til en barne- og ungdomstrener etter NFFs målestokk er at man evner å skape både trygghet og disiplin i gruppa og at det kan være en fordel å ha oppfostret noen unger selv?. En fin gest til alle foreldretrenere, vi har mange i Skeid og de gjør en formidabel jobb. Men en UEFA PRO trener ville nok også skapt trygghet og disiplin i gruppa. Sannsynligvis lærte de litt fotball også.

Jørgen Wilhelm Bjerke - styreleder i Skeid.

Om Skeid hadde hatt råd til å ansette UEFA PRO trenere til våre barnelag hadde vi gjort det på flekken. Slik de gjør på Island. Eller i de andre 86 andre nasjonene som ennå ikke har forstått suksesskriteriene. Tenk om vi skulle sagt det samme om en svømme- eller sjakktrener. De viktigste egenskapene er at de kan skape trygghet og disiplin i bassenget.. eller at kunnskap og ferdighet ikke henger sammen.Bare flytt brikkene du Magnus! prøv deg frem. For den mest graverende insinuasjonen Grøttland kommer med her, er at utdannede trenere på akademiene stort sett er opptatt av å fortelle utøveren hva de kan. At de ikke forstår viktigheten av "learning by doing", at de ikke er opptatt av at det skal være morsomt, at de ikke inspirerer spillerne til å bruke tid på egenhånd. Så er det vel heller ingen som er uenig i at det er en bra erfaring å ha oppfostret noen unger selv, men som et av de viktigste kriteriene? Det er ikke annet enn et billig og søkt frieri til foreldretrenerne. De fortjener bedre. Debatten fortjener bedre.  

Om å tillegge andre motiver 

For problemet her er at Grøttland og NFF insinuerer og tillegger andre motiver de ikke har og ukritisk fletter inn i elementer som ikke nødvendigvis har noe med hverandre å gjøre. For eksempel "Derfor er NFFs tilnærming at vi må gjøre flest mulig best mulig!". Hva er problemstillingen? Hvem er i mot noe slikt? Dette er en slu måte å debattere på og bidrar kun til å opprettholde misforståelsene som råder i norsk barne- og ungdomsfotball.

Kan vi klare flere ting på en gang?

Skeids modell i barnefotball tar utgangspunkt i at de som vil trene og spille mye fotball skal få lov til det. Uavhengig om foreldretrenere eller UEFA PRO trenere tror de blir gode eller ikke. De skal til og med få et eget læringsløp, uforstyrret av de som synes det er kjedelig å terpe vendinger med mann i rygg og helst bare vil spille med kompiser. For de skal vi også ha et tilbud til. Det kan sågar hende det er én av dem som blir best til slutt. Det viktigste er likevel at aktiviteten her og nå er på ungenes premisser. Med leken som drivkraft. Da må vi voksne ha aksept for at ungene faktisk leker forskjellig. Ikke som noen gradering av omsorg eller viktighet, men som en konsekvens av at barna våre vil helt forskjellige ting med sin fotball. Så skal det tillegges at vi har store nok kull og mange nok trenere til å få gjennomført det.

Grøttland forteller videre om at alt skal bli så bra, bare vi har ?utviklingsbrillene? på. Som om alle kritikerne har lagt de fra seg. At landslagskolen, der alle skal gjøre alt likt, skal sørge for at Norge igjen bemerker seg i internasjonal fotball er for oss et lite paradoks. Sist gang vi var gode var det vel også fordi de ulike fotballmiljøene fikk frem forskjellige spillere. Fra de som var best uten ball til lekne løkkespillere og treningsmaskiner som først ble gode etter å ha sittet på benken på guttelaget til Elverum. Tiden vil vise. Vi har i hvert fall tenkt å la mangfoldet slippe til i Skeid. Det har vi alltid gjort. Så blir det noen typer ut av det også. Men da må man forstå at det er forskjell på å gå i takt og å gå i samme retning.

PS! Vi inviterer deg på Kebab på Skeid kiosken når du har tid. Så skal vi vise deg hvordan vi gjør det her hos oss. Litt mer ydmykt enn det kronikkformatet tillater og appellerer til, men forhåpentligvis som felles inspirasjon til en mer nyansert debatt om spillerutvikling enn det vi har klart hittil. For dette får vi kun til sammen.

Med ønske om en god fotballsommer!

Med vennlig hilsen
Jørgen W. Bjerke
Styreleder, Skeid

Nøkkelord: #breddefotball, #fotball, #talentutvikling, #NFF, #skeid, #grøttland, #talenter, #barnefotball

Pasienter dør grunnet byråkratisk sommel



Av Finn Helge Quist

BER OM EKSTERN GRANSKNING AV HELSEDIREKTORATETS «NYE METODER»

Helseminister Bent Høie har lenge utrykt at han vil skape «pasientenes helsevesen», men dette er Nye Metoder ingen bidragsyter til. «Pakkeforløpet for kreft» blir kun  blir tomme ord, siden det ikke er medisiner tilgjengelig for mange pasienter,   grunnet Helsedirektoratets Nye Metoders sommel med å godkjenne livreddende medikamenter som er godkjent i andre land. Når pasienter dør på grunn av mangel på medisiner og sommel, er det på tide at noen ser byråkratene i kortene.

Det har i pressen over lang tid fremkommet sterk kritikk av Helsedirektoratets «Nye Metoder». Både fagmiljø, kreftleger, pasientorganisasjoner og pasientene selv har over en lang periode påpekt den alvorlige og sendrektige lange saksgangen. Det unødvendige sommelet medfører at pasienter med alvorlig kreftsykdom dør mens de venter på at byråkratene i Nye Metoder skal behandle godkjenningssøknader for bruk av livsviktige medikamenter.  Pasientene trenger medikamentene hurtig, de har ikke tid mer sommel. Det er i tidlige presseoppslag fremkommet at medikamentene for lengst er godkjent og allerede i bruk ved offentlige sykehus i flere andre europeiske land, herunder i Danmark.

Nå er det fellesferie for både politikere og byråkrater, men kreftcellene tar ikke ferie. De fortsetter sitt destruktive arbeid, mens fortvilte pasienter og pårørende håper på at politikere og helsemyndigheter skal ta de ytterst alvorlige problemene på alvor.

Det har ikke manglet på bekymringsmeldinger. For et stykke tid siden, sendte noen av landets ledende kreftleger en bekymringsmelding til bl.a. helseminister Bent Høie, hvor man påpekte den urimelig lange saksbehandlingstiden:

Også Blodkreftforeningen har sendt bekymringsmelding.

Det har ikke manglet på advarsler og dyp bekymring fra fagmiljøene:

Pasienter som burde fått medisinene dør i ventetiden, bekrefter Fredrik Schjesvold, forsker og leder for Oslo Myalomatosesenter ved Rikshospitalet.

Det har heller ikke manglet på bekymrede uttalelser fra eksempelvis Kreftforeningen og Brystkreftforeningen.

BER OM EKSTERN GRANSKNING

Jeg tror noen utenfra må gå Helsedirektoratets Nye Metoder etter i sømmene.  Vi trenger en full og uhildet gjennomgang av byråkratiet av noen utenfra.  Det er ytterst alvorlig at pasienter dør grunnet byråkratisk sommel, og i flere tilfeller direkte in-kompetanse.

  • Meget lang saksbehandlingstid er regelen, ikke unntaket

  • Nye Metoder bryter selvpålagte tidsfrister i saksbehandlingen i et stort antall saker for livreddende medikamenter for dødssyke pasienter som ikke har tid til å vente. Brudd av tidsfrister er regelen, ikke unntaket.

  • Nye Metoder har i flere år operert med «en søknads-bunke» (Først inn ? først ut). Livreddende kreftmedikamenter ligger dermed og samler støv i den byråkratiske sirup, mens andre ikke-livreddende-medikamenter saksbehandles først. Konsekvensen er at pasienter dør, mens byråkratene somler.

  • De kritikkverdige forholdene har pågått over flere år, til tross for mange oppfordringer om bedre og raskere saksbehandling fra leger, kreft-organisasjoner og relevante fagmiljø. Dette avdekker er mangel på handlekraft, sviktende etatsledelse, kritikkverdig planlegging og ledelse av etaten.

  • Konsekvensen av dette er, at pasienter dør, mens de venter på at livreddende og helt avgjørende kreftbehandling skal bli godkjent i Norge.

  • Tilliten til det norske godkjenningssystemet er tynnslitt.  Den 28.august skal det for første gang i Norge arrangeres demonstrasjonstog mot Nye Metoder og den sendrektige saksbehandlingen som koster liv, samt mot våre politikere som ikke tar situasjonen på alvor . Det er alvorlig når dødssyke pasienter, Blodkreftforeningen, Kreftforeningen og Brystkreftforeningen ser seg nødt til å demonstrere, tilliten til etaten er tynnslitt. 

Med bakgrunn i punktene over, ber jeg helseminister Bent Høie om å igangsette en ekstern granskning av Nye Metoder. Det er viktig at fagmiljø, pasienter og organisasjoner har tillit til de viktige vurderinger som etaten foretar, og dagens uholdbare situasjon går på tilliten løs.

Jeg har ellers en avsløring, som jeg tror kan være et meget graverende forhold:

- HELSEDIREKTORATET MED ALVORLIG LOGISK BRIST I SAKSBEHANDLINGEN?
- SKAL MANGE PASIENTER DØ GRUNNET FEIL SAKSBEHANDLING ?

BAKGRUNN:
Benmargskreft er en uhelbredelig og dødelig sykdom for alle som er rammet. Gjennomsnittlig levetid er ifølge offentlig statistikk ca 5 år. Det er grunn til å tro at snittlevetid er noe høyere, noe nye tall sannsynligvis vil vise. Det er i dag en lang rekke medikamenter godkjent i Norge til behandling av sykdommen, og de er gode. Norge har god kompetanse på behandling av sykdommen og dyktige leger landet over.

Problemet som pasienter og leger opplever, er at alle pasienter før eller siden blir immune mot det medikamentet de får. De må derfor ha et nytt medikament, og etter hvert blir man også immun mot dette, og man må ha enda ett nytt, og slik fortsetter det til man er immun mot samtlige medikamenter.

Til slutt har pasientene blitt immune mot alle behandlingslinjene, er man kommet til veis ende. For å gjøre dette forståelig, kaller vi de medisinene som i dag er godkjent i Norge, og som norske pasienter med denne diagnosen i dag behandles med, for medikamenter i «gruppe 1»

MANGE NYE MEDIKAMENTER
Mange norske pasienter med diagnosen, har nå ett berettiget håp om et langt liv, tross de dystre tallene for gjennomsnittlig levetid. Håpet skyldes, at en lang rekke nye medikamenter er godkjent i de fleste land i Europa.
Det er så mange som syv nye behandlinger godkjent i EU. La oss kalle disse medikamentene «gruppe 2». Blant medikamenter i «gruppe 2» har man meget store medisinske gjennombrudd, bl.a. Daratumumab, som er beskrevet som det største gjennombrudd noensinne i kampen mot sykdommen.

Andre medikamenter i «gruppe 2» er Carfilzomib og Ixazomib. Også disse er store og banebrytende medikamenter. Samtlige av medikamentene er for lengst godkjent i Danmark, men også en lang rekke land. Og de er gode, bedre enn de som er godkjent i dag i "gruppe 1"

KONSEKVENSER FOR PASIENTENE

Siden alle pasienter før eller siden blir immune mot medikamentene i «gruppe 1», vil samtlige av pasientene før eller siden ha behov for medikamentene i «gruppe 2» for å leve videre, og da snakker vi om mange år. Dette gjelder min nærmeste pårørende, men det vil også gjelde samtlige andre med diagnosen på et eller annet tidspunkt i sykdomsforløpet.

HVA GJØR HELSEDIREKTORATETS NYE METODER ?

Jo, de benytter rett og slett feil metode-vurdering. Med det mener jeg, at når Nye Metoder skal vurdere om de skal godkjenne de nye medikamentene, så vurderer de nærmest utelukkende om «de nye medikamentene (gruppe 2) er bedre eller dårligere enn medikamentene i «gruppe 1».

Som nevnt i innledningen, er de medikamentene man har i dag, og som allerede er godkjent i «gruppe 1»,  meget gode.  Så hvis et nytt medikament i «gruppe 2» som vurderes av Nye Metoder er like godt som dagens, men noe dyrere, risikerer man at det blir avslått.

For pasientene er dette en meningsløs metodevurdering, rett og slett fordi pasientene enten allerede er immune mot medikamenter i «gruppe 1», eller de vil alle bli det på et senere tidspunkt.

TELEFONSAMTALE I GÅR

For å være sikker på at jeg hadde rett forståelse av Nye Metoders saksbehandling, ringte jeg onsdag Statens Legemiddelverk. Jeg la frem problemstillingen, og spurte samme spørsmål hele to ganger for å være sikker:

Mitt telefonspørsmål:

«Kan du bekrefte eller avkrefte, at jeg har rett forståelse. Er det slik, at dere utelukkende vurderer om de nye medikamentene (gruppe 2) er bedre eller dårligere enn de «gamle» medikamentene (gruppe 1), når dere vurderer om et nytt medikament skal godkjennes i Norge?»

Saksbehandler bekreftet to ganger at jeg hadde rett forståelse.

HER ER DET OGSÅ DOKUMENTERT:
Hør på DAGNYTT18 fra den 10 juni, tid: 33.42 ut i klippet på denne lenken: https://tv.nrk.no/?/dagsnytt-atten?/NNFA56071017/10-07-2017?

SJOKKERENDE !

Skandalen er dermed et faktum.

Helsedirektoratet benytter en metodevurdering som ikke er relevant for samtlige pasienter med diagnosen benmargskreft. Vurderingen de gjør, er om det nye medikamentet i «gruppe 2» er dårligere, like god, eller bedre enn det gamlemedikamentet  i «gruppe 1», og helseøkonomiske «Kost/nytte-regnestykker» rundt dette.

De hensyntar dermed ikke at alle pasienter før eller senere blir immune mot mediakamentene i «gruppe 1», og at metodevurderringen de bruker så lang tid på, ikke har relevans for pasienter med sykdommen, etterhvert som jo alle pasienter blir immune mot dagens behandlinger som de vurderer de nye medisinene mot.

Samtlige (!) pasienter i Norge vil før eller siden trenge de nye medikamentene som nå er til vurdering for norsk godkjenning for å kunne leve videre.  Men de medikamentene risikerer pasientene blir avslått innført i Norge, fordi Nye Metoder vurderer det slik at vi allerede har gode medikamenter i godkjent i «gruppe 1».

Problemet er bare, at alle pasienter før eller siden er immune mot medikamentene i «gruppe 1».

JEG ER RYSTET

Min kone og jeg står midt oppe i denne problematikken. Min kone er blitt immun mot de fleste medikamenter, altså de som er godkjent i Norge i dag. For å leve videre, trenger vi de nye medikamentene som nå sitter fast i byråkratisk sirup i det norske godkjenningssystemet.

Men vi risikerer altså at norske helsebyråkrater avslår de nye medikamentene, siden Nye Metoder kun vurderer om de nye medikamentene er bedre enn de gamle eller ei

Vi risikerer rett og slett avslag på de nye medikamentene, siden Nye Metoder mener åpenbart at det er relevant at vi kan bruke de gamle, for de er like gode. At min kone og alle andre enten er (eller blir) immune mot «de gamle, tar de ikke hensyn til.  Det kaller jeg in-kompetanse i saksbehandlingen.

ET LANGT OG GODT LIV INNEN REKKEVIDDE

Diagnosen benmargskreft kan være i endring. Hvis pasientene i Norge får tilgang til medikamentene i "gruppe 2" som nå sitter fast i det norske byråkratiske godkjennings-sirup , kan sykdommen være i ferd med å gå fra en dødelig diagnose, til å bli en kronisk tilstand man kan leve med i årevis. Men de medisinene får vi kanskje ikke tilgang til, siden Nye Metoder tydeligvis  mener det er relevant at vi kan bruke "de gamle" medisinene pasientene allerede er immune mot.

Faktisk kan alle pasienter med benmargskreft (myelomatose) ha utsikter til et nytt liv. For det er nå kommet et medisinsk gjennombrudd som kalles CAR-T-Cells.  I studier på pasienter med benmargkreft, har de foreløpige resultatene vist at metoden «utrydder» sykdommen.  Dette er et medisinsk gjennombrudd som nå er i studier, og ikke aktuell for godkjenning nå. Men om et par år kan CAR T Cells potensielt «utrydde» en del blodkreft-diagnoser, herunder benmargskreft.  Nettavisen omtaler saken i denne uken.

Får norske pasienter tilgang til de medikamenter det nå somles med i Nye Metoder, vil det store flertall av norske pasienter kunne være i live når CAR-T-Cells kommer om to-tre år, og utrydder sykdommen.  De medikamentene det nå somles med å få godkjent, vil være vår livslinje og tidsbro til CAR-T-Cells kommer og potensielt utrydder sykdommen.  Eneste hinder på veien for dette er Helsedirektoratets Nye Metoder, og våre politikere, som ikke tar situasjonen på alvor.

Våre politikere er i disse dager opptatt av valgkamp, gjenvalg, sine partier og stortingsvalget. Jeg kjemper for noe langt viktigere: Min kjære kone som så desperat trenger de nye medisinene for å leve, og som det nå somles med i byråkratiet, og jeg kjemper dermed for å bli gammel med henne. Det er tusenvis av andre i eksakt samme situasjon. Så, på motivasjon kan politikerne og helsebyråkrater ikke vinne denne kampen. Så får vi se hva det er mulig å få til med gode hjelpere i selve saken.

 

Dyremishandlere må fengsles

Johan N. Hertzberg og Marthe Solberg i Oslo FpU vil at grov mishandling av dyr skal straffes med fengsel.

Av: Johan N. Hertzberg, 1. nestformann Oslo FpU og Marthe Solberg, lokallagsformann Oslo FpU

Sommerferien er høysesong for mishandling og dumping av kjæledyr. Fremskrittspartiet mener grov mishandling av dyr skal straffes med fengsel.

Hver sommer hører vi om dyremishandling. Heller ikke i år er et unntak. Fremskrittspartiet mener dyremishandling må få konsekvenser og ønsker et nasjonalt dyrepoliti. Det er det flere grunner til.

Først og fremst fordi Fremskrittspartiet mener dyr har en egenverdi og trenger beskyttelse.

Dyr har føleleser og trenger omsorg. Hvis man velger å ha dyr har man et ansvar for å gi dem et godt liv. De som velger å mishandle forsvarsløse hunder og katter skal ikke ha dyrehold. Dette prinsippet er ingen selvfølge ettersom flere partier hindrer god dyrevelferd i Norge.

Særlig Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet utgjør en av de største truslene mot god dyrevelferd.

I regjering satt de handlingslammet å så på mens saker om grov dyremishandling ble henlagt gang på gang. Årsaken? De nedprioriterte politiet. Det er totalt uakseptabelt. Fremskrittspartiet ryddet opp og innførte prøveordninger med dyrepoliti.

Prøveordningen ble en suksess. Nå vil vi innføre et nasjonalt dyrepoliti, men har dessverre stått alene på borgerlig side. En stemme til FrP er en stemme til dyrene.

Dyrepoliti er særlig viktig fordi det er påvist en klar sammenheng mellom voldelig adferd mot dyr og vold mot mennesker. De som begår vold mot mennesker starter gjerne med dyr.

Ved å straffe og rehabilitere dyremishandlere forhindrer vi ytterligere mishandling samt vold mot mennesker.

FrP skal ikke gi seg før et nasjonalt dyrepoliti innføres og grov dyremishandling straffes med fengsel. Hvis du ønsker å være på dyrenes side er det enda en grunn til å stemme Fremskrittspartiet.

Du tar feil, Høie, vi har en krise i kreft-Norge



Tilsvar til helseministeren

 

Av Finn Helge Quist, Haugesund

 

Jeg takker for Bent Høies svar på kritikken som er reist av meg og andre om «Nye Metoder». Nå er jeg i debatt med en helseminister for borgerlig side. Men det er viktig for meg å understreke, at uansett hvilket parti som hadde hatt helseministeren, så ville jeg sannsynligvis vært i denne debatten. For samtlige politiske partier er fraværende med hensyn til gode løsninger i denne ytterst alvorlige saken, som gjelder fortvilte,  syke kreftpasienter i en meget alvorlig og fortvilende situasjon.

Jeg har registrert at helse er en av Høyres hovedsaker, og at Høie som helseminister har vært tydelig på målsettingen og visjonen om «å skape pasientens helsetjeneste.» Jeg oppfatter at det ikke er helt enkelt å finne avtrykk av denne visjonen i hans blogginnlegg. Fremfor å se svakheter og lete etter mulige løsninger på «barnesykdommene» i Nye Metoder, er det gjennom hans  blogg lett å lese ham som systemets fremste forsvarer. Jeg håper denne tolkningen er feil.

Når mennesker dør grunnet politisk og byråkratisk sommel, er det riktig å bruke ordet «krise».  

Før jul i fjor hadde vi en annen «krise», da jobbet politikerne døgnet rundt for å løse problematikken rundt bensinavgiften, som var i ferd å velte regjeringen.  Bensinpriser og regjeringsmakt er naturligvis viktig, og som vi husker jobbet politikerne på spreng i sene nattetimer i flere uker for å løse den «krisen».

Vi har nå en krise i kreft-Norge, hvor pasienter dør mens de venter på at norske helsemyndigheter skal godkjenne og ta i bruk livsviktige legemidler som allerede er tatt i bruk i flere av våre naboland.  Jeg skulle ønsket at også denne «krisen» ble møtt med overtid, sene nattetimer, fokus og det alvor som krisen i kreft-Norge er rammet av.  

For når folk dør unødvendig grunnet byråkratisk og politisk sommel, er ordet «krise» på sin plass.  Situasjonen fordrer dermed vår og  våre politikeres beste innsats, for familier og pårørende rammet av  uhelbredelig kreft er i en fortvilet situasjon, hvor de håper og ber om at de er like viktige som en økning i bensinavgiften. De ber om at de  får det fokus og den oppmerksomhet som denne meget alvorlige saken fortjener.

Denne kronikk er upolitisk. Hvilken fløy som har regjeringsmakt etter valget er ikke godt å si, men etter valget vil jeg rette de samme henvendelser og kritikk mot en eventuell ny regjering av annen politisk farge enn den sittende om det blir et skifte.  For også venstresiden i norsk politikk er like fraværende i denne krisen hva gjelder løsningsforslag,  som den sittende regjering, når det gjelder å få endret et system som åpenbart har feilet.  

Systemet heter «Nye Metoder».  Det er i dette organ beslutninger fattes om hvilke medikamenter som skal godkjennes for bruk ved offentlige sykehus i Norge.  «Nye Metoder» er underlagt Helsedirektoratet.

NYE METODER I BRUDD MED EGNE REGLER/FRISTER

«Vi er ikke noen sinke» sier helseminister Bent Høie.   

Jeg tillater meg å være uenig med Bent Høie i hans påstand.  Jeg tenker da spesifikt på saksbehandlingstiden i Nye Metoder.  Min hovedinnvending har i flere medieoppslag vært, at «pasienter dør mens byråkrater og politiker somler».  Det er ikke bare meg som hevder dette, det er et ubestridelig faktum som helseministeren ikke kommer forbi.

Sitat fra en av Norges fremste leger hentet fra VG:

- Pasienter som burde fått medisinene dør i ventetiden, bekrefter Fredrik Schjesvold, forsker og leder for Oslo Myalomatosesenter ved Rikshospitalet.

Et meget viktig poeng er, at de medikamenter og behandlinger som Nye Metoder har til vurdering for norsk godkjenning til bruk ved offentlige sykehus, allerede er vurdert og gitt såkalt markedsføringstillatelse i Europa og i USA.  De er også i bruk i mange land allerede, herunder våre nærmeste naboland.  

Medikamentenes sikkerhet, bivirkninger og effekt er derfor allerede kjent. Behandlingene er «ferdig» testet, og det er heller ikke noe behov for ytterligere kliniske studier i godkjenningssammenheng.  Nye Metoder har derfor en enklere jobb å gjøre enn myndigheter i andre land, all den tid de i mange tilfeller kan hente inn dokumentasjon og erfaringer fra land som har gått opp løypa tidligere. Saksbehandlingen burde av denne grunn gå raskere i Norge enn i andre land. Men istedenfor er det motsatt, det går langsommere i Norge.

Jeg ønsker å dokumentere den sene saksbehandlingstiden grundig.  Derfor har jeg nedenfor satt opp en oversikt for den diagnosen jeg kjenner best - benmargskreft - som min nærmeste er rammet av. Men tro meg, det er ikke vanskelig å finne tilsvarende eksempler for andre diagnoser.  Tallmaterialet er hentet fra Nye Metoders egne nettsider.

  • Som oversikten nedenfor dokumenterer, er Helsedirektoratets Nye Metoder i klart brudd med egne regler og retningslinjer hva gjelder tempo og saksbehandlingstid.

  • For benmargskreft er det syv aktuelle, livreddende behandlinger som er godkjent og i bruk i flere land som eksempelvis Danmark.  Ingen av dem er godkjent per i dag for bruk ved norske offentlige sykehus.

Status i Norge er:

  • 2 av de 7 er avslått fordi Norge ikke har råd

  • De 5 andre sitter fortsatt fast i byråkratisk sirup, i strid med Helsedirektoratets egne retningslinjer og selvpålagte tidsfrister.

Helsedirektoratets Nye Metoder har en frist på 180 dager for å vurdere nye medikamenter som er innvilget hurtigbehandling.  Ordet «hurtigbehandling» er i seg selv sterkt misvisende, siden saksbehandlingen er alt annet enn hurtig.  Nye Metoder skaper selv ved denne ordbruken forventninger som de på ingen måte er i stand til å levere på.

Nedenfor sees oppstillingen av de medikamenter som Nye Metoder har innvilget «hurtigbehandling», og hvor tidsfristen for saksbehandlingen er 180 dager.

Samtlige av disse medikamentene er uhyre viktige for mennesker med en meget alvorlig kreftdiagnose,  i en fortvilende situasjon, hvor stoppeklokka tikker hver dag.

Daratumumab (som monoterapi)

  • Oppdrag gitt: 13. juni 2016

  • «Hurtigbehandling» først påbegynt : 4. oktober 2016

  • Skulle vært ferdig senest: 4. april 2017

  • Status: I brudd med 180 dagers frist, og fortsatt ikke besluttet

Ixazomib

  • Oppdrag gitt: 14. mars 2016

  • «Hurtigbehandling» først påbegynt: 23. desember 2016

  • Skulle vært ferdig 23. juni 2017

  • Status: I brudd med 180 dagers frist, og fortsatt Ikke besluttet

Daratumumab som kombinasjonsbehandling med Revlimid

  • Innvilget «hurtigbehandling» : 27. februar 2017

  • Ifølge Helsedirektoratets egne sider, er «hurtigbehandling» enda ikke startet

Carfilzomib

  • Oppdrag gitt: 13. juni 2016

  • Saksbehandling startet: 20. desember 2016

  • Skulle vært ferdig: 20. juni 2017

  • Status: I brudd med 180 dagers frist, og fortsatt ikke besluttet

Daratumumab som kombinasjonsbehandling med Velcade

  • Innvilget «hurtigbehandling»: 27. februar 2017

  • Ifølge Helsedirektoratets egne sider, er «hurtigbehandling» enda ikke startet, vi er nå i juli

Carfilzomib som kombinasjonsbehandling med Revlimid

  • Oppdrag gitt: 23. mars 2015

  • Først påbegynt: 4. desember 2015 (en uslåelig rekord i sen oppstart av saksbehandling)

  • Ferdigstilt: 8. juli 2016

  • Status:  I brudd med 180 dagers frist. Avslått i Norge grunnet økonomi.  Behandlingen er godkjent for bruk ved offentlige sykehus i Danmark og i flere andre land.

Elotuzumab (immunterapi)

  • Hurtigbehandling startet: 13. juni 2016

  • Ferdigstilt: 14. desember 2016

  • Status: Innenfor 180 dagers frist, men avslått til bruk i Norge. Behandlingen er godkjent for bruk ved offentlige sykehus i Danmark og flere andre land

Oversikten over taler for seg selv.  

«Vi er ikke noen sinke», sier vår helseminister. På bakgrunn av dokumentasjonen over er jeg uenig. Jeg mener at systemets fremste forsvarer - Bent Høie - og det systemet han er øverste ansvarlige for er nettopp det: En sinke.

Nå er det Bent Høie som får kritikken, siden det er han som er helseminister.  Men min kritikk er ikke utelukkende mot Bent Høie.  Den er mot alle politikere, fra Frp til SV, og alle i mellom.  For samtlige partier på Stortinget er fraværende med løsningsforslag på denne ytterst alvorlige situasjonen som gjelder tusenvis av fortvilte familier i Norge.

POLITISK SOMMEL SKAPER TODELT HELSEVESEN

Siden det i flere tilfeller går flere år fra et livreddende kreftmedikament blir godkjent og innvilget markedsføringstillatelse i Europa, til det samme medikament blir godkjent for bruk ved offentlige sykehus i Norge, har våre stortingsrepresentanter skapt noe ingen i Norge ønsker. Og det er et todelt helsevesen.

De medikamenter som i dag sitter fast i byråkratisk sirup i Nye Metoder, er godkjent for salg i hele Europa og dermed også i Norge. Sommelet i Norge gjelder altså kun å få medikamentet godkjent for bruk ved offentlige sykehus i det norske helsevesen.  Det er ingenting i veien for at private sykehus og klinikker i Norge kan ta inn de samme medikamentene straks de godkjennes i EU. Og det gjør de selvsagt, dette er et stort marked.

  • Har du penger og kunnskap slipper du å vente på nye livreddende kreftmedikamenter.  Du kan enkelt kjøpe dem med egne penger på private sykehus i Norge som Aleris, eller du kan ta en times flytur til Finland og få dem der på privat klinikk.  Du slipper da å vente på Nye Metoders godkjenning.

  • Har du ikke kunnskap om nye, livreddende kreftmedikamenter, eller du kanskje ikke har flere hundre tusen kroner i banken, er du henvist til det offentlige helsevesen. Der risikerer du å dø, mens du venter på at det offentlige skal godkjenne den livreddende behandlingen du kanskje trenger, og som de med penger/kunnskap har fått for lenge siden på privat klinikk.

Om vi ved det kommende stortingsvalg skal stemme på Ap, Frp, H, Sp, V, KrF, MDG eller SV, så vil vi  uansett få det samme resultat etter valget.  

For ingen partier har tatt dette problemet på alvor.  Så selv om jeg nå henvender meg til Bent Høie, så vil vi selv med en statsråd fra SV etter valget ha samme krise i kreft-Norge. Samtlige partier er fraværende i denne debatten, og ingen partier har lagt frem helhetlige løsningsforslag i denne medikament-saken.

SJOKKERENDE RESULTAT AV FEILSLÅTT HELSE OG KREFTPOLITIKK

Visste du at norske kreftleger i konsultasjon med dødssyke mennesker ofte sitter og tenker på om pasienten foran dem har penger eller ei?  At legen lurer på om den kreftsyke bør få vite at han kan leve hvis han har penger nok?

Hør det sjokkerende intervjuet med kreftlege Arne Berg, som er styremedlem i Norsk Onkologisk forening. Han er ikke den eneste kreftlegen i denne vanskelige situasjonen, krisen i kreft-Norge medfører at mange kreftleger havner i dette dilemmaet.

Se her: https://www.youtube.com/watch?v=QrevAYl9H8M

Kjære politiker fra AP, Frp, H, Sp, V, KrF, MDG og SV.  

Ingen av oss vil ha det slik, uansett hvem av dere vi stemmer på. Så hvor er dere, hva mener dere, hva er ditt forslag?  

FØRST INN - FØRST UT

Det har vært en rekke presseoppslag om Nye Metoder og treg saksbehandling i en rekke ulike, nasjonale media de siste år.  Man skulle av den grunn tro at våre helsemyndigheter hadde hatt god tid på å gå gjennom rutinene og se om det er noe man kan gjøre raskere.

Men også her har systemet feilet, og det på det mest åpenbare, det mest grunnleggende og noe alle sammen som leser denne kronikken hadde tenkt på og utført for lengst. Men ikke politikere og byråkrater.

Og det er:

Jeg har i lang tid i pressen krevd et «hurtigspor». Dette gjelder i behandlingen av selve søknadene, men også for finansiering og bruk av livreddende kreftmedikamenter mens saksbehandlingen pågår, slik at dødssyke mennesker hurtig kan få medikamentet som i flere tilfeller kan redde liv.

I debatt med meg hos NRK i programmet Dagsnytt 18 denne uken, bekreftet Statens Legemiddelverk en av mine mange innvendinger. Det ble da dokumentert at Nye Metoder bruker prinsippet «Først inn-først ut». Det betyr at de behandler nye godkjenningssøknader for nye medisiner fortløpende og etterhvert som de kommer inn til vurdering. Det er ingen god form og organisert prioritering av hvilke saker som haster. Dette betyr, at når det kommer søknad om norsk godkjenning for nye livreddende kreftmedikamenter, legges de i bunn og sist av de søknader som er til behandling.  

Helsedirektoratet skal altså først behandle andre saker som allerede ligger inne til behandling. For å sette det helt på spissen, kan det være en ny Paracet, en sårsalve og andre ikke-livreddende medikamenter. Den livreddende kreftbehandling pasienten trenger så desperat risikerer å bli lagt sist i køen, og dermed det kan det gå opptil to år før saken ferdigbehandles. I mellomtiden dør mange pasienter.

Nå skal det til helseministerens forsvar sies at da jeg gjorde ham oppmerksom på dette tirsdag, var han ute allerede på ettermiddagen samme dag i pressen og sa at han ønsket «å se på dette». Det er jo prisverdig, men jeg allikevel ikke imponert. Dette burde han «sett på» for fire år siden.

Det du bør gjøre i dag Høie - etter at «ha sett på saken» i går - er å sende en instruks til Helsedirektoratets Nye Metoder om at de straks skal innføre en streng prioritering av hvilke saker som skal behandles først. Dette er så opplagt, at det ikke burde være behov for «å tenke på det» noe videre.

LØSNINGEN

Jeg ønsker at denne saken skal løses raskest mulig. Jeg har ikke registrert at helseministeren har lagt frem et godt og helhetlig løsningsforslag. Det har heller ikke politikere fra andre partier gjort etter det jeg kan se.

Hvis hverken Bent, Erna eller Jonas har noen gode forslag, syns jeg de skal se på mitt.  Min gamle mor sa alltid, at man ikke skulle si nei til et forslag, hvis man ikke har et bedre selv.

Jeg foreslår:

Når det kommer nye livreddende og banebrytende medikamenter som godkjennes i EU og USA, til behandling av en alvorlig og livstruende diagnose, og hvor behandlingen fyller et udekket medisinsk behov, må det etableres et «hurtigspor» for godkjenning med mellomfinansiering inntil endelig godkjenning foreligger i Nye Metoder.  Dette for å sikre at nye livreddende behandlinger raskest mulig kommer ut til pasienter som ikke har andre alternativer. Dette fjerner også grunnlaget for det todelte helsevesen som ingen av oss vil ha.  

KREFTPASIENTER I DEMONSTRASJONSTOG 28. AUGUST

Situasjonen jeg har redegjort for engasjerer.  Kreft rammer én av tre, og dessverre er det slik at vi alle derfor blir rammet, enten selv eller noen vi bryr oss om. Det skal derfor nå for første gang i Norge gå et demonstrasjonstog fra Regjeringskvartalet ned til Stortinget, hvor Kreftforeningen, Blodkreftforeningen og Brystkreftforeningen skal holde appeller i tillegg til meg selv.

Se mer om arrangementet her.

Det er bare trist at vi i Norge har kommet dit at dødssyke mennesker må slite seg inn i et demonstrasjonstog for å få medisiner som allerede er godkjent og i bruk i andre land.  

Det er også bare trist at de med mye penger får livreddende medisiner, mens alle andre henvises til det offentlige helsevesen, hvor de risikerer å dø mens de venter på norsk godkjenning av de samme livreddende kreftmedisiner.

Det er mange andre forhold å ta opp, og de kommer jeg tilbake til i pressen ved en senere anledning.  Men viktige forhold som må belyses er:

  • Manglende «sikkerhetsventiler» i dagens system

  • Pasienter behandles ulikt i Norge. Den tilgang dødssyke og fortvilte pasienter har til livreddende medikamenter er avhengig av ved hvilket sykehus man behandles ved.  Er du uheldig og bor på «feil sted» og dermed behandles ved «feil sykehus», risikerer du å ikke få tilgang til de samme nye og livreddende medikamenter, som tilbys ved andre sykehus.

Det er mange andre kritiske forhold i denne saken jeg kan peke på, og jeg kommer også til å gjøre det i senere i kronikker.  Men her er det så mye å ta fatt i, at jeg får ta det i porsjoner.

Jeg gjentar derfor avslutningsvis:

  • Pasienter dør mens politikere og helsebyråkrater somler.

  • Jeg vil ikke ha et todelt helsevesen for kreftpasienter.

  • Vi kan og vil ikke ha det slik i Norge.

 

Se medieomtale her:

Dagsnytt 18: Godkjenn kreftmedisiner tidligere

Nettavisen: Frykter at kona dør mens de venter på kreftmedisin som ikke er godkjent i Norge

TV Haugaland: Skal demonstrere med kreftpasienter

 

Kriminalomsorg kontra eldreomsorg


av Johannes Akkerhaugen

Aldri før har norske fengsler vært fullere enn nå, viser tall fra Kriminalomsorgsdirektoratet. En tredjedel av alle innsatte i norske fengsler er utenlandske statsborgere. I tillegg har en stor andel av de innsatte utenlandsk opprinnelse, men med norsk statsborgerskap.

Kongsvinger Fengsel: Samtlige innsatte ved dette fengselet er utenlandske statsborgere.

Kriminalomsorgsdirektoratet opplyser at kostnadene for en fange i norske fengsler med høyt sikkerhetsnivå (lukket fengsel) koster ca. 1 million kroner per år, og at de innsatte i tillegg mottar 23.725 kroner i dagpenger per år.

En «lønn» som for mange innsatte er større enn lønnsnivået i hjemlandet, gjør at risikoen for å bli tatt for kriminelle handlinger i Norge på ingen måte er avskrekkende, tvert i mot. Et gratis opphold på enerom med TV, variert kosthold, gratis lege/tannlege, skoletilbud, fysisk trening og andre aktiviteter/goder, samt 65 kroner dagen, gjør det fristende for mange utlendinger med et opphold i et norsk fengsel.

I motsetning til disse utenlandske kriminelle, så har vi dagens situasjon i den norske eldreomsorgen. Her må en være heldig om man får enerom og variert kosthold etter fengselsstandard, og TV på rommet er ikke en selvfølge.

I stedet for å motta dagpenger, tar kommunene 80 % av pensjonen og eventuelle renteinntekter som betaling for oppholdet på eldrehjemmet.

Skal du ha en kommunal omsorgsbolig, koster det minst 10.000,- kroner per måned pluss utgifter til mat, etc..

Hvorfor skal norske pensjonister som har betalt sin skatt i et langt liv behandles så til de grader urettferdig sammenlignet med de utenlandske kriminelle som kun har bidratt med sin kriminalitet i Norge?

Derfor må Norge innføre krav til betaling for opphold i norske fengsler, med et beløp som tilnærmet tilsvarer de utgiftene staten har for oppholdet.

Et slikt krav vil hindre at utenlandske kriminelle til stadighet vender tilbake til Norge. 

Det mest effektive og rettferdige vil være en internasjonal avtale hvor alle kriminelle må sone sine straffer i sitt hjemland på hjemlandets bekostning.

Dette vil frigjøre en tredjedel av fengselskapasiteten i Norge, og det vil ikke være behov for å bygge nye fengselsplasser eller sende fanger til Nederland.

Karriere er oppskrytt!

Nestleder i Arbeiderpartiet, Hadia Tajik. Foto: NTB scanpix

Av: Carsten Neraal

Fy-søren hvor vanskelig likestillingen er. Hadia Tajik skriver om dette i Aftenposten 08-07-2017 Karrièrekvinner og koneemner.

Likestilling er vanskelig fordi det handler om mange ting på en gang: Samliv (1), samfunnsliv (2), arbeidsmarkedet (3) og om utdanning (4). Tajik har i hvert fall et godt poeng; at dette ikke bare handler om individuelle tilpasninger. Samfunnet må også tilrettelegge. Så langt er vi enige.

Og hvem har ikke følt dette med likestillingens krav på kroppen. Jeg kjenner både menn og kvinner som har ofret seg for partnerens karriere. Og hvem har ikke hørt om Ernas mann Sindre. Og om en ofrer seg litt, så får en sikkert mye tilbake; mer tid til barna eller mer tid til bare å være. Toppen av lykken.

Men jeg skjønner veldig godt hva Tajik snakker om, og jeg føler med henne og tenker på alle disse talentfulle unge kvinnene, som kun fortjener det beste av alle livets muligheter. Tajik svar på utfordringene, er at samfunnet må tilrettelegge og mannen må stille opp, mens Sylvia Listhaug mener en må velge mann med omhu. Gode poenger hele veien.

Carsten Neraal

Så er vi der igjen, der vi har vært så mange ganger: Når skal staten gripe inn med virkemidler, og når skal vi løse problemene selv? Dette er et evig dilemma og en evig diskusjon som vi aldri blir ferdige med. I det glade radikale 70-tallet satte en fokus på kvinnens stilling i samfunnet og likestillingen med god grunn. Forfatter Kaj Skagen skrev harselas i sin bok Bazarovs barn over Liv Køltzows romaner som stakkarsliggjorde kvinnen. Vi spør oss selv om kvinnen er sterk, eller om kvinnen er et offer? Og når den sterke alfakvinnen endelig viser seg som en TV reality-kvinne med en viss porsjon kynisme oppi det hele, er det sikkert mange menn som rømmer; og dumt er sikkert det, for alle de unge kvinnene er bare talentfulle og sårbare.

Det ligger mengder med kultur og ideologi i alt dette med likestilling. En vet nesten ikke hvor en skal begynne. Vi kan selvfølgelig begynne med alt det kjedelige ? drøfte alle de statlige virkemidlene, hvordan de virker og hva det koster. Øk gjerne lønnen til alle kvinneyrker i offentlig sektor, styrk gjerne stillingsvernet for kvinner ved fødselspermisjon. Gi likere permisjon til menn og kvinner. Barnehageplass er kanskje det viktigste. Alle vil støtte alt dette, men hva er neste steg på likestillingens trapp mot himmelen? Det neste steget må vel være byrdefordelingen mellom mann og kvinne i hverdagen, som selvfølgelig er kulturelt betinget. Vi beveger oss her på tynn is og med full fart inn i privatlivets innerste sfære. Nei, unge kvinner og menn får finne ut av dette selv! De er i det minste velutdannede og opplyste. 

Tilværelsens uutholdelige letthet er en genial boktittel av den berømte forfatteren Milan Kundera. Det beskriver også vår moderne tid veldig godt. Vi vil alt mulig på en gang, uten mål og mening. Karriere? Hvor viktig er det egentlig? Fokuserer vi helt feil?

Magert resultat etter møtet mellom Trump og Putin

Vladimir Putin og Donald Trump møttes i forbindelse med G20-møtet i Hamburg forrige uke.

Av: Bjørn Ditlef Nistad, doktor i russisk historie

Som forventet kom det lite ut av møtet mellom Donald Trump og Vladimir Putin i tilknytning til G20-møtet i Hamburg 7. til 8. juli. Vestlige kommentatorer var før møtet urolige for at Trump ville la seg forføre av Putin og komme med i deres øyne farlige innrømmelser. De kan nå puste lettet ut

Hverken i forhold til krisen i Ukraina eller borgerkrigen i Syria ble det oppnådd noe særlig. Mye av møtet mellom Trump og Putin dreide seg tilsynelatende om de lite konstruktive anklagene om russisk innblanding i det amerikanske presidentvalget. Det nærmeste man kan kalle tegn til en positiv utvikling, er at USA og Russland sist fredag ble enige om å opprette såkalte deeskaleringssoner i det sørvestlige Syria som skal overvåkes av russisk militærpoliti. Slike soner - som har til hensikt å skille den såkalte demokratiske opposisjonen fra andre islamistiske terrorister - har imidlertid uten hell blitt forsøkt opprettet tidligere, og det liten grunn til å tro at nå vi står foran en fredsløsning i Syria.

Les også: Trump med helomvending om Russland-samarbeid

Bjørn Nistad, doktor i russisk historie.

Den trolig mest talende kommentar til møtet mellom Trump og Putin - videreformidlet av Dagbladet til folk her på berget - kom BBC med. Den britiske statskringkasteren brakte til torgs et intervju med en kroppsspråkekspert som uttalte at Trump hadde inntatt en dominerende posisjon ved å legge hånden sin under armen på Putin da de to hilste på hverandre, og ved å klappe den russiske presidenten på skulderen. Putin, derimot, skal ha vært sky og ubekvem forsøkt å skjule dette ved å sitte på en demonstrativt avslappet måte. Ifølge kroppsspråkeksperten skal Putin dessuten ha hatt en tendens til å se i gulvet og å unngå øyekontakt.

Denne kommentaren er interessant av to grunner: For det første er den et eksempel på den systematiske nedrakkingen av Putin i stort og smått i vestlige massemedier. Å hilse med begge hendene, å dunke noen i ryggen og å sitte på en avslappet måte må alt sammen kunne betegnes som forsøk på å innta en dominerende posisjon, eller et tegn på at man selv er avslappet. Møtet mellom Trump og Putin kunne altså også ha vært beskrevet som møtet mellom en sikker og avslappet Putin som viste sin overlegenhet ved å sitte på en demonstrativt avslappet måte, mens Trump demonstrerte sin usikkerhet ved nærmest desperat å gripe Putin i hånden og å dunke ham i ryggen. Den ene utlegningen er knapt sannere enn den andre. Men BBC valgte altså å bruke denne subjektive synsingen til å lage en historie som kunne stille Putin i et negativt lys. Og en skokk av vestlige massemedier videreformidlet med stor glede dette tøvet.

Kommentaren fortsetter under bildene.

Kroppsspråk-kommentaren i BBC (og videreformidlet av Dagbladet) om møtet mellom Trump og Putin er et eksempel på den systematiske nedrakkingen av Putin i stort og smått i vestlige massemedier, mener Bjørn Nistad, professor i russisk historie.
President Donald Trump meets with Russian President Vladimir Putin at the G20 Summit, Friday, July 7, 2017, in Hamburg. (AP Photo/Evan Vucci)
Ifølge kroppsspråkeksperten BBC har snakket med skal Putin ha hatt en tendens til å se i gulvet og å unngå øyekontakt under møtet med Donald Trump.



For det andre - og det er alvoret i tøvet - viser BBC-kommentaren at den globalistiske eliten åpenbart er fornøyd med måten Trump håndterte møtet med Putin på. Siden det amerikanske presidentvalget har både amerikanske og europeiske massemedier - heriblant BBC som har opptrådt som den rene propagandasenderen for globalistene, blant annet ved å undergrave brexit og forhandlingene om Storbritannias utmeldelse av EU - bedrevet den rene hetskampanjen mot Trump. Nå har eliten åpenbart fått taket på Trump som knapt vil være i stand til å realisere sine løfter til velgerne om et bedre forhold til Russland, felles innsats for å bekjempe islamistiske terrorister og større fokus på USAs egne problemer. Derfor fremstiller medier som BBC ikke lenger Trump som en tulling, mannsgris og rasist, men som en ansvarlig statsmann som satte Putin på plass.

Om det som forventet kom lite ut av møtet mellom Trump og Putin, er verdenssituasjonen i sin helhet rimelig lys fra et russisk synspunkt. Russland samarbeider idag tett med Kina både politisk og økonomisk. I Midtøsten samarbeider Russland, Iran og Tyrkia, og Assad-regimet er i ferd med å vinne borgerkrigen i Syria og å nedkjempe de islamistiske terroristene. Forholdet mellom USA og EU er dårlig, blant annet som en følge av at Trump-administrasjonen har signalisert at den vil trekke seg fra internasjonale klimaavtaler. EU vil i de nærmeste årene måtte konsentrere seg om brexitforhandlingene og andre problemer. Det russiskfiendtlige Kiev-regimet i Ukraina har hverken USA, EU eller noen andre vilje eller evne til å hjelpe. EU vil i årene fremover bli stadig mer avhengig av import av russisk olje og gass. De vestlige økonomiske sanksjonene fungerer ikke og bidrar trolig bare til å fremme utviklingen av russisk næringsliv.

Dette satte selvsagt sitt preg på Putins opptreden på G20-møtet der han ikke bare møtte Trump, men også Angela Merkel, Emmanuel Macron, Recep Erdogan og andre ledere. Tilsynelatende var Putin den alle ville snakke med.

Gratulerer, Statoil! Nå må dere bare skifte navn

Havvind-investeringene markerer starten på en ny, norsk energiæra. Håper jeg.

Stortingskandidat for MDG i Oslo, Per Espen Stoknes, håper på en ny æra for Statoil. Foto: Thomas Ekström/Miljøpartiet De Grønne

Av Per Espen Stoknes, Stortingskandidat, Oslo MDG

Statoil har den siste tiden skrytt uhemmet av sine investeringer i havvind. En liten gratulasjon er selvfølgelig på plass.

Statoils stolthet er delvis berettiget, når de, i likhet med resten av verden, skrur investeringene over til fornybare energikilder. Ikke for berettiget, altså. Det går for treigt - investeringene i fornybar er ennå en beskjeden start. Men stolte er de.

Gir inntrykk av å være miljøvennlige
Det skjer nemlig interessante utviklinger på kommunikasjonsfronten. Miljøpartiet De Grønnes Rasmus Hansson langet ut mot Statoils reklamer, hvor de hadde investert i en 16-siders (!) annonse i A-magasinet. Også i fjor la Statoil spekulative reklamepenger i Schibsted-kassa, når de ville snakke med ungdom om hvordan de sammen kan løse klimautfordringene.

Statoil forsøker altså å overbevise oss om at fornybare kilder og klimafokus, det er de gode på. Realiteten er en svak satsning fra et selskap som har enorme muskler: Statoil sier selv at mellom 80% og 90% av investeringene deres være på fossil, selv i 2030.

Apropos - for kort tid siden kom nyheten om at Norsk petroleumsinstitutt bytter navn til Drivkraft Norge. Lurer på hvorfor.

Verden ser mot nye energikilder
Over hele verden satses det enormt på fornybare energikilder. Kina er giganter på sol, mens Trump sverger til kull - selv om han riktignok vurderer å bygge en solcellemur mot Mexico - nettopp fordi den vil betale for seg selv.

Hvilken side av historien vil Regjeringen, og Norge forøvrig, sitte på? Landet vårt står overfor et veiskille. Skal vi gå foran, som Frankrike gjør, nå de slutter med leting etter ny olje og gass? Eller skal vi sakke akterut, og bli en gjenglemt kjempe i den nye energialderen?

Hvis vi vil drive et skikkelig land, bør vi skifte kurs. Hvis Statoil vil drive skikkelig PR-arbeid, må de i det minste skifte navn.

 

Nei, det er ikke pornoen og det «patriarkalske samfunnet» som har skylden



 

 

Av Paul Eric S. Solli, Politisk Nestformann i Stavanger Fremskrittspartiets Ungdom

 

For noen dager siden skrev Zozan Inci, leder i Roks, at det er pornoen og det «patriarkalske samfunnet» som har skylden for voldtektene som ble begått under Bråvallafestivalen og voldtekter generelt. Hun sier også at tiltak som mer politi, kameraovervåkning og strengere straffer er kortsiktige og populistiske løsninger. Hennes svar på problemet er at vi må erkjenne at vi lever i en «voldtekstkultur», deretter mener hun at vi må snakke om volden som menn og gutter utøver mot kvinner og jenter og at vi må snakke om pornoen. Vi skal altså snakke bort det store problemet rundt voldtekter.


LES Zozans innlegg i sin helhet her: Pornoen er kilden til festival-overgrepene

 

Vi lever nå i 2017 og budskapet om at voldtekt er galt er velkjent for de aller fleste. Derfor er det på tide at vi innfører strengere straffer for voldtekt. Vi burde heller ikke styre unna løsninger som kameraovervåkning, mer politi, og bedre belysning på utsatte steder selv om Zozan mener dette er kortsiktige og «populistiske» løsninger. Det er nemlig slik at enhver voldtekt som kan forhindres er positivt! Det er også viktig å snakke om at det ikke bare er kvinner som blir voldtatt og overgrepet. Det finnes store mørketall når det gjelder voldtekt og seksuelle overgrep hvor menn og gutter blir utsatt. Jeg er lei av at menn blir fremstilt som seksuelle rovdyr uten selvkontroll,men det jeg er enda mer lei av er at de mennene som begår voldtekter blir forsøkt unnskyldt på bakgrunn av «voldtektskultur» eller annet feministisk svada.

 LES også: 19-åring siktet for voldtekt på Stavernfestivalen

Jeg mener det er viktig å snakke om voldtekt og overgrep, ungdom trenger å informeres om at slikt ikke er greit, men samtidig så kan vi ikke gi skylden til en oppdiktet «voldtektskultur». Vi må faktisk ta i bruk de midlene vi har når det gjelder forebygging av overgrep og voldtekt, det nytter ikke å «snakke i hjel» problemet. Når det gjelder porno så er det viktig å lære ungdommer at porno og virkelighet ikke er det samme, men å gi pornoen skylden for voldtekter blir for dumt.

LES mer: Flere voldtekter på nordiske festivaler

Naivt å tro at atomvåpnene forsvinner over natten


Av: Peter Christian Frølich
Stortingsrepresentant og medlem av Stortingets justiskomité (H)

Fredag vedtok FNs generalforsamling et forslag om forbud mot atomvåpen. Norge støttet det heldigvis ikke.

Vi ønsker alle en styrt og forsvarlig nedrustning av verdens atomvåpenarsenal. En drastisk og ensidig nedrustning, som FN stemte over i dag, er derimot det minst forsvarlige man kan gjøre.

Les mer: FN vedtok forbud mot atomvåpen

Arsenalet av atomvåpen har blitt kraftig redusert etter den kalde krigen. Det nådde sitt høydepunkt i 1986, da var det om lag 70.000 atomvåpen rundt om i verden. I dag ligger tallet rundt 20.000. Mye går altså i riktig retning. Denne kontinuerlige nedrustningen skjer slik den bør: Gradvis og forsiktig.

De som ønsker et atomvåpenforbud trekker ofte frem kampen mot kjemiske våpen som en parallell. Store mengder av verdens kjemiske våpen er fjernet de senere årene. Her har Norge vært en pådriver. Vi bidro senest for et par år siden med å frakte kjemiske våpen ut av Syria. Parallellen er selvfølgelig ikke holdbar; Selv om kjemiske våpen er grusomme, er de ikke i nærheten av å ha atomvåpnenes skadepotensiale.

For å si det enklere: Blir man kvitt 90 % av verdens kjemiske våpen, vil de fleste være enig i at det er en stor suksess. Om det så var våre fremste fiender som satt igjen med de siste ti prosentene av arsenalet, hadde det vært håndterbart. Om vi kvitter oss med 90 % av de eksisterende atomvåpnene, ville det derimot vært en fullstendig katastrofe, så lenge de siste ti prosentene var i hendene på Russland, Iran eller Nord Korea.

Nasjonene som hadde vært «best i klassen» i en slik nedrustning som er foreslått i FN, ville antageligvis vært de liberale demokratiene. De som ville skjult unna våpen sannsynligvis ville vært de ustabile og udemokratiske regimene.                                                                                                                    

Et slikt scenario vil kort sagt være et mareritt for alle som ønsker en stabil, liberal verdensorden.

Atomvåpen er umenneskelige i sin natur. De har en grusom virkning. Nettopp derfor vil selv de verste regimene tenke seg om både to og to hundre ganger før de trykker inn avtrekkeren.

Paradoksalt nok er derfor atomvåpen viktig for den geopolitiske stabiliteten vi tross alt - med noen unntak - har kunne nyte godt av i over 70 år. Verden har for eksempel ikke opplevd en eneste direkte konfrontasjon mellom de to stormaktene USA og Russland. Det ble tidlig trukket opp en rød linje mellom disse nasjonene som ingen har våget å krysse. Dette er ikke av godvilje mot hverandre, men av hensyn til egne innbyggere og sivilisasjonen for øvrig. På den måten var atomvåpnene, og terrorbalansen de skapte, vært med på å holde verden igjen fra å bryte ut i en potensielt sett mer grusom verdenskrig enn de to forrige til sammen.

En verden med færre atomvåpen er oppnåelig, men det krever at man gjør nedrustningen gradvis og over tid - basert på rasjonalitet, og ikke naiv ensidighet. Man må være trygge på at nedrustningen skjer hos alle parter, og FN-inspektører må kunne slippe inn for å kontrollere. Slik er ikke situasjonen i dag. Vi har regimer som nekter å være med på nedrustningen, og som ikke slepper inn nøytrale FN-inspektører. Da er jeg glad for at Norge står tydelig på våre alliertes standpunkt: Vi kan ikke ensidig senke guarden vår. Om man vil sikre fred, må man også være forberedt på krig.

Unn barna ferie med eksen

Dad and Sons Having Fun Doing A Selfie Underwater

Av Camilla Fossum Pettersen, forfatter av boka Samværssabotasje

Sommerferien er høytid for at familiekonflikter blusser opp igjen. Det er viktig ikke å la egen vrede gå utover barna.

«Celine» (13) flyttet fra mamma «Hege», til pappa «Ole» for to år siden. Det var «Celines» eget ønske å flytte til faren. Mamma «Hege» ble fornærmet av «Celines» valg. «Hege» følte seg sviktet av sin egen datter. Etter at «Celine» selv kunne velge hvor hun skulle bo, hadde forholdet til moren kjølnet betraktelig. Nå er sommerferien er her igjen og «Celine» gleder seg til å være med pappa «Ole» og hans nye samboer «Kristin» og deres to yngre barn, «Else» (3) og «Erik» (7), med på tur til Frankrike for å besøke noen venner av «Hege».

For å fly trenger «Celine» å få utstedt pass. For å få utstedt pass, trenger hun morens underskrift. «Celine» har via faren prøvd å få morens underskrift i to år. Uten å lykkes. Moren skylder på frykt for bortføring. Selv om både pappa «Ole» og hans samboer «Kristin» er norske statsborgere, har eget hus i Norge og faste jobber som de er helt avhengige av, og selv om de har hele sitt nettverk og familie i Norge. Hver gang har det endt opp med at pappa «Ole» har fått ordnet med et nødpass for henne. Flyselskapet krever å få se legitimasjon ved flyvning.

Les også: Falske anklager, uriktige anmeldelser, politiet på døren. Slik tvinger mamma pappa ut av barnas liv

Nå er pappa «Ole» lei av å måtte betale gebyr for pass hver gang de skal på ferie. Han vil at «Hege» skriver under. Først prøver han å ringe. «Hege» tar ikke telefonen. Så sender han en tekstmelding - «Hege» svarer ikke. Så kontakter han politiet. Politiet tar kontakt med «Hege» via brev. «Hege» svarer fortsatt ikke. Så kontakter de en advokat, for den eneste løsningen er ifølge politiet å behandle saken som en sivil tvist i domstolen. I mellomtiden blir «Celine» utålmodig. Hun vil på ferie til Frankrike og hun bestemmer seg for å ta skjeen i egen hånd. Hun prøver selv å ringe moren. Moren svarer ikke. Så sender hun en tekstmelding. Moren svarer fortsatt ikke.

Camilla Fossum Pettersen Foto: Stine Friis Hals

Til slutt ringer «Celine» til mormor. Hun forteller at hun vil på ferie til Frankrike - men at moren er lumpen som ikke gir sin signatur til et pass. Mormor lover at hun skal ringe «Hege», og hvis ikke hun svarer, så skal hun reise til «Hege» og snakke med henne. Når mormor kobles på - så ordner det seg. «Celine» er overlykkelig! Endelig skal hun få et eget pass og hun kan være med på familiens på feriereise.

Les også: Jeg er pappa, ikke helgepappa

Dette er en av mange historier om barn som årlig opplever at én forelder trenerer for ferie sammen med den andre forelderen.

Rundt 150 ganger i året må passkontoret i Oslo henvende seg til foreldre som ikke har godkjent utstedelse av pass til barn, skrev NRK i 2011. I noen svært få tilfeller dreier passnekten seg om en reell frykt for at den ene forelderen skal bortføre barnet til utlandet. Noen ganger vanskeliggjør foreldrene utstedelse av pass til barnet som et middel i en konflikt. Når barna har fått utstedt pass og omsorgspersonen ikke vil gi ifra seg dette, er det et vanlig virkemiddel at politiet henvender seg til den som ikke vil levere fra seg passet. Dersom denne forelderen da ikke svarer, må den andre forelderen vanligvis ta kontakt med en advokat for å løse en sivil tvist som dette.

Barn nektes pass av skilte foreldre. Det er ifølge politiet i Bergen, Trondheim og Oslo en meget vanlig problemstilling, spesielt i feriesesongen, at den ene parten nekter å gi ifra seg passet til motparten med den hensikten å trenere ferien for barnet og motparten. Problemet berører mange mennesker.

Det er viktig for barn at de ikke brukes som maktmiddel i en konflikt. Barn har ikke godt av å være tvistegjenstand. Foreldre må bli voksne nok til å unne barna sine kvalitetstid i ferien med resten av familien. Det å ikke unne barna sine en ferietur med eksen er smålig og egoistisk.

Unn barna ferie med eksen! Selv om det gjør litt vondt... Ikke depp. Bruk heller tiden til å gjøre andre lystbetonte ting for deg selv, som for eksempel å trene, dra på venninnetur eller bare dra på ferie og nyte et flott sted alene, les en bok. Hva som helst. Gjør noe bra for deg selv som menneske. Du vil hente energi så du kan være den supre forelderen du vil være når barnet kommer hjem igjen.

Regjeringens bompenger og ekstraskatt

Ketil Solvik-Olsen under "turneen" Kyst2016. Foto: Samferdselsdepartementet

Av Harald Jacobsen, siviløkonom og finanspolitisk rådgiver, Ap

Nettavisen meldte denne uken at regjeringens nyopprettede ordning hvor en kan betale inn mer skatt bare har fått inn 11.000 kroner siden opprettelsen. Det er 39.000 kroner mindre enn det koster skattebetalerne å opprette ordningen og 289.000 kroner mindre enn hva Ketil Solvik-Olsen brukte av skattebetalernes penger på sin selfie-seilas i fjor.

Den samme Solvik-Olsen, som for lengst har rukket å bli norgeshistoriens ubestridte bompengekonge, knuser i år sin egen rekord og krever inn 10,4 milliarder kroner.

Foto: Samferdselsdepartementet

Hvorfor nevner jeg disse to sakene i sammenheng? Jo, fordi begge deler, altså både regjeringens ekstraskatteordning og regjeringens bompengesatsning har til hensikt å skaffe inntekter til staten.

Hva er så effekten av disse to tiltakene? Ekstraskatteordningen gir om lag 1000 kroner dagen. Bompengesatsninga gir 27 900 000 kroner dagen, altså 27.900 ganger mer.

For å sette det i perspektiv: det ville tatt 76 år og 160 dager* å få inn nok penger fra ekstraskatteordningen til å dekke én eneste dag med bompenger.

Til tross for dette snakker regjeringen langt mer om ekstraskatteordningen de har opprettet enn bompengesatsninga. Merkelig, ikke sant?

Harald Jacobsen. Foto: Arbeiderpartiet

*Tallene er ikke justert for prisvekst eller renter og er først og fremst ment som en illustrasjon.

 

Hvorfor #EidOslo

 Islamic Cultural Centre (ICC) og Det islamske forbundet (Rabita) arrangerte felles eid-feiring i Valhall i Oslo. Foto: Vidar Ruud/NTB Scanpix

Av Imam Hamid Ali Farooq, Islamic Cultural Center 

Søndag 25. juni feiret muslimer Eid, slutten på fastemåneden ramadan. Eid feires for å markere slutten på fastemåneden ramadan, og er definert som den lille Eid. Den store Eid, Eid ul Adha, feires i forbindelse med pilegrimsreisen Hajj.

Ramadan er en tid for refleksjon og bønn, fasten fremmer erkjennelse og bevissthet, vi kommer nærmere oss selv, stryker vår selvkontroll og vi skal etter denne fastemåneden komme ut som bedre mennesker. Ramadan markeres fordi vi har fastet i løpet av en hel måned og med markeringen viser vi takknemlighet ovenfor Gud som har gitt oss styrke til å komme gjennom disse dagene.

Les også: Så statsministeren at kvinner og med var adskilt med sperrebånd?

Eid-dagen handler om å takke Gud, vi må være takknemlige for alle velsignelser vi har fra Gud og spesielt at vi bor i et land der vi har frihet og sikkerhet. Det er vår felles oppgave å ta vare på sikkerheten og tryggheten i dette landet. Vi glemmer noen ganger hvor heldige vi er. Vi bør være takknemlige for alt vi har i dette landet, særlig friheten vi ofte tar for gitt. Vi vet at det er fordommer, muslimhat og islamofobi der ute, derfor er det viktig for oss muslimer å stå opp for gode verdier og fremme et godt budskap; vi må svare det negative hatet med et positivt og bedre budskap.

Oslo 20150109.Imam Hamid ALI Farooq under fredagsbønnen ved Islamic Cultural Centre sin moské i Tøyenbekken.Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Imam Hamid Ali Farooq under en fredagsbønn ved Islamic Cultural Centre sin moské i Tøyenbekken. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

For arrangørene av #EidOslo på Vallhall, Islamic Cultural Centre og Det Islamske Forbundet var målsettingen ved arrangementet to-delt, vi ønsket først og fremst at muslimene skulle ha et felles sted å be der barna kunne ha aktiviteter etter bønnen med fokus på mat, klovn og spinners, men det viktigste med arrangementet var å etterlate et inntrykk av et inkluderende Norge der det er rom for ulike meninger og det å være muslim. Norge anses å være verdens lykkeligste land, vi er heldige som har trygge rammer og frihet der vi kan oppdra våre barn i vår tro og verne om de fellesverdiene vi har som nordmenn. Det handler ikke om hudfarge, tro eller ulike meninger, men om hvordan vi kan bygge et samfunn basert på harmoni og respekt, der vi alle er gode medborgere.  

Les også: Id: Vet Erna og co hva de faktisk er med å feire?

For oss har det lenge vært viktig å fokusere på inkluderende tiltak der man hele tiden fokuserer på å bygge positive forbilder og åpner opp for arenaer der alle er velkomne. Det er nettopp derfor det var utrolig viktig at Statsminister Erna Solberg deltok under arrangementet, som Norges øverste representant, som Vår Statsminister. Min datter og sønn på henholdsvis 5 og 8 år fikk et minne for livet, dette var deres arrangement og vår Statsminister var tilstede, dette minne vil deles på skolene blant venner, bekjente og lekekamerater i bakgården.

Oslo 20170625.Det er tilløp til kaos da Statsminister Erna Solberg (H) besøker Islamic Cultural Centre (ICC) og Det islamske forbundet (Rabita) i forbindelse med feiringen av id. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Statsministeren ble mottatt som en superstjerne - og hvorfor skulle hun ikke det, skriver imamen i innlegget. Foto: Vidar Ruud/NTB Scanpix

Selv om mye av dette selvfølgelig handler om symbolikk, er det likevel ekstremt viktig at nettopp slike anledninger brukes til å bygge opp under budskapet om at Norge er et land der det rom for ulikhet og at alle er inkludert - det handler om oss, et større Vi og en felles fremtid. TV2 rapporterte at Statsministeren ble mottatt som en superstjerne - og hvorfor skulle hun ikke det? Budskapet i talen var enkel noe alle kunne forenes rundt; bygge en fellesskapskultur og at likhetene er større enn forskjellene.

Jeg vil med dette ønske alle en riktig god Id Mubarak og håper at vi alle kommer ut av ramadan som bedre mennesker.

 

Blockchain kan gjenopprette tilliten til et ødelagt system

Block chain network and programming concept on technology background
Foto: Istock

Av Mariana Dahan, tidligere programkoordinator i Verdensbanken og medstifter av Global Blockchain Business Council

Dersom du tror interessen for blockchain og «distributed ledger»-teknologi (allerede) er over toppen, kan du bli overrasket. Antall Google-søk etter «blockchain» øker stadig, og har økt eksponentielt siden Satoshi Nakamoto introduserte begrepet i 2008.

Vi har i dag store bekymringer knyttet til datasikkerhet. Tillit krever god og sikker identifisering. I økonomiske transaksjoner har lett identifiserbare mellommenn og institusjoner spilt en sentral rolle i å etablere tillit mellom mennesker. I den nye digitale økonomien er denne rollen i ferd med å falle bort.

Den desenteraliserte strukturen i Blockchain-teknologien gjør det mulig å etablere tillit mellom parter som er ukjente for hverandre, uten mellommenn.

Etablering av desentralisert tillit gjennom Blockchain, med sikre, desentraliserte og pålitelige transaksjoner, vil kunne bety store fremskritt i sosial inkludering, beskyttelse av menneskerettigheter og økonomisk velstand.

Hva er egentlig desentralisert tillit? I Verdensbanken jobbet jeg med Michael Casey fra MIT Media Lab. Vi fant ut at  «desentralisert tillit» delvis er ukjent fordi  «sentralisert tillit» er noe vi ofte tar for gitt.i Helt fra de tidlige byttesystemene til dagens digitale valutatransaksjoner har vi hatt ulike tillitsprotokoller for å holde oversikt over verdipapirene våre. Vi ser også at sentralisert tillit periodisk har forårsaket problemer, spesielt institusjonelt..

Strategier for å håndtere denne utfordringen har vært under stadig utvikling etter hvert som kompleksiteten og frekvensen i  transaksjoner har økt. Samtidig har ulike former fore tillitsbærere etablert seg.. Vi har gått fra å stole på stammelederes hukommelse og skjønn, via sentrale myndigheter som utstedte valutaer i form av edle metaller, kommersielle banker som fungerte som betrodde mellommenn og utstedte egne sedler, til sentralbanker i et hybridsystem hvor fiat-penger, valutaer utstedt av nasjonale sentralbanker, sirkulerer sammen med en gjelds- og kredittform for penger forvaltet av regulerte banker og interne forvaltere.

Vi er nå inne i et historisk skifte der samfunnets tillit til de tradisjonelle tillitsbærerne blir utfordret. Årsaken finner vi i finanskrisen i 2008, som best kan bli forstått som et sammenbrudd av en offentlig tillit til bankenes rolle som forvaltere, og som et resultat av stadige hackingangrep rettet mot finansinstitusjoner.

Forskjellen fra tidligere kriser, er at det etter 2008 har blitt stilt spørsmål om hele begrepet sentralisert tillit.

Det er her blockchain, og «distributed ledgers» kommer inn. Vi har nå en mulighet til å erstatte de risikobelastede tillitsbærerne med en mer robust, desentralisert modell der et nettverk av autonome datamaskiner bekrefter og validerer innholdet i hovedboken ved å følge en unik algoritme som tvinger dem til å handle i felles interesse. Sikret med omfattende kryptering.

I valutahandel er blockchain-teknologien allerede etablert. Under årets Oslo Freedom Forum i mai i år, ble det imidlertid presentert et stort utvalg av nye ikke-finansielle applikasjoner. På årets Tech Lab viste noen av verdens ledende teknologibedrifter, sammen med Global Blockchain Business Council (GBBC), flere bruksområder der blockchain-teknologien kan få en rolle som global samfunnsaktør.

Mariana Dahan

Blockchain-teknologien blir i dag testet i eiendomstransaksjoner, finansiering for små og mellomstore bedrifter, e-handel, og i utviklingen av digitale identitetsbevis.

Mye av dette har potensial til å nå flere milliarder nye brukere, på samme måte som mobiltelefoner erstattet fasttelefoner.

Det største markedspotensialet ligger i utviklingsland, der det ikke allerede finnes et etablert tillitssystem. I republikken Georgia samarbeider myndighetene med BitFury om et pilotprosjekt som skal etablere en transparent og sikker eiendomsforvaltning. Dersom prosjektet blir vellykket vil det kunne fjerne 95 prosent av kostnadene ved eiendomstransaksjoner, gi økt transparens, samt redusere mulighetene for svindel i eiendomsmarkedet. Noe som er et stort problem i mange land.

Lagring og oppdatering av eiendomsbevis og eierskap i blockchain, kan for første gang sikre at fattige kan få en pålitelig registrert eiendomsrett til sine egne hjem, og bruke dem som sikkerhet for låneopptak. På samme måte kan små og mellomstore bedrifter registrere eiendom, utstyr eller husdyr, og få tilgang til kapital og mulighet til å vokse.

Digital identitet gjennom blockchain kan i tillegg bidra til å forandre livet til enkeltpersoner. Dersom vi gjennom blockchain-teknologien kan sikre robust digital håndtering av personopplysninger, gir det  nye muligheter for befolkningen i land med svake institusjoner. Denne teknologien, når implementert riktig, vil gjøre det mulig å dokumentere hvem du er ved å gi deg tilgang samt gi deg tilgang  til et personlig digitalt identitetsbevis ved hjelp av en privat nøkkel.

Et eksempel er historien om Natasha, en ukrainsk jente som ble lokket inn i en kynisk svindel med menneskehandel, og endte som sexslave i et bordell i Tyrkia. Seksten år gammel ble hun arrestert og kastet i fengsel for en forbrytelse hun ikke hadde begått. Hun hadde blitt utstyrt med falske ID-dokumenter som viste at hun var 21 år gammel, og ikke en mindreårig som hun virkeligheten var. Det gjorde det umulig for humanitære organisasjoner å redde henne fra fengselsstraffen. Hun hadde vært utsatt for vold og voldtekter i bordellet, nå møtte hun en ny urettferdighet i rettsapparatet.

Natasha var heldig. Ressurssterke slektninger ble varslet, og kunne fremlegge gyldige bevis på hennes egentlige alder, slik at hun slapp fri.

Dersom hennes ID-dokumenter i stedet var lagret i blockchain, der de kan hentes frem  hvor som helst og når som helst. Hun kunne raskt bevist sin identitet ved å logge seg inn med sin private digitale nøkkel.

Kan blockchain-teknologien bidra til  å gjenopprette tilliten til et ødelagt system og til global endring? Jeg vil gjerne tro det.

Bitcoin var blant temaene som ble diskutert under Interpol World Congress i Singapore tidligere denne uken. Foto: Roslan Rahman/AFP 

Det er fortsatt utfordringer i blockchains underliggende infrastruktur. Den må gjøres mer skalerbar og allsidig. Det er alltid en risiko for «innbrudd», og at unøyaktig informasjon blir permanent i blockchain.

De uforanderlige og irreversible transaksjonene i blockchain kan gjøre det vanskeligere for enkeltpersoner og bedrifter å oppnå voldgiftsløsninger når det er en tvist. Dette er problemstillinger det gjenstår å finne gode løsninger på.

I mellomtiden fortsetter en aktiv debatt om hva slags blockchain-fellesskap vi vil ha. Skal det være en offentlig og åpen blockchain som bitcoin, eller en privat blockchain forbeholdt «autoriserte» aktører som banknæringen utvikler?

Les også: Bitcoin-verdien stupte etter Twitter-melding

Det er noen av flere grunnleggende spørsmål vi ennå ikke har funnet gode svar på.

Derfor er det maktpåliggende å studere og forstå hvordan vi best mulig tar i bruk de mulighetene teknologien gir oss for å redusere kostnader og øke tilgangen til finansielle tjenester, samtidig som det sosiale aspektet som også er viktig for økonomisk utvikling blir ivaretatt.

Pornoen er kilden til festival-overgrepene

Zozan Inci, leder i Roks - Riksorganisationen för kvinnojourer och tjejjourer i Sverige. Foto: Roks
 

Av: Zozan Inci, leder i Roks - Riksorganisationen för kvinnojourer och tjejjourer i Sverige

Neste års Bråvallafestival avlyses, og det sies at årsaken er alle de seksuelle overgrepene som er begått der. Med en gang går politikere og debattanter ut og roper på mer politi, strengere straffer og kameraovervåkning. Men dette er bare i beste fall kortsiktige løsninger som bare forskyver problemet. For å knuse voldtektskulturen må vi tørre å prate om pornoen!

Bråvalla er en fiasko, hver eneste voldtekt som begås i samfunnet er en fiasko.

Men det skyldes ikke festivalen. Det er ikke musikken, trengselen eller til og med alkoholen som ligger bak. Det er menn og gutter, oppvokst i en patriarkal voldtektskultur, som begår overgrep.

Vi kan avlyse hver eneste festival, hver eneste konsert, klubb, ja hvert eneste møtested, men vi kommer uansett aldri til å få bukt med problemet. For problemet er ikke Bråvalla. Bråvalla er bare et lakmuspapir som avslører tilstanden i dagens samfunn.

NORRKÖPING, SVERIGE 20170701.Artisten Miriam Bryant spelar på Panoramascenen under Bråvallafestivalen 2017.Foto: Pontus Lundahl/TT / NTB scanpix
En jente i 15-årsalderen skal ha blitt voldtatt under Håkan Hellstrøms konsert på Bråvallafestivalen i Norrköping fredag kveld. Som en følge av denne hendelsen og elleve anmeldelser av seksuelle trakassering kunngjorde Bråvallafestivalens arrangører lørdag at årets festival blir den siste. Festivalen har hatt rundt 50.000 besøkende årlig siden oppstarten i 2013. Ifølge politiet ble jenta holdt fast og voldtatt av en mann midt i menneskemengden foran scenen, uten at noen grep inn. Foto: Scanpix

Så lenge vi lever i en patriarkal kultur hvor menn er overordnet og kvinner underordnes, så blir vi tvunget til å lese nye, tragiske artikler om voldtekter, sextrakassering, trusler og mishandling.

Så lenge vakter bare ber menn «roe seg ned» når de sextrakasserer kvinner.

Så lenge samfunnet ser en annen vei og bortforklarer gutters oppførsel, eller snakker ned overgrep for å ikke «ødelegge framtidsutsiktene hans». Så lenge det forutsettes at kvinner og jenter tar ansvar for å ikke bli utsatt.

Så lenge jenter og kvinner får spørsmål om hva de hadde på seg eller hvor mange sexpartnere de har hatt tidligere.

Så lenge vi har en pornoindustri som pumper ut filmer hvor menn utsetter kvinner for vold, tvang og ydmykelse, hvor kvinner er objekter kun for mannens seksuelle nytelse.

Kort sagt, så lenge samfunnet ikke er likestilt kan vi avlyse hver eneste festival i verden, yten å komme oss et eneste steg nærmere en verden fri for seksuelle overgrep.

Avlyste festivaler, politifolk og kameraovervåkning er kortsiktige løsninger, som i beste fall at overgrep skjer akkurat der og da. Men hva skjer når festivalen er over, forsvinner voldtektskulturen da?

Neppe. Overgrep skjer overalt i samfunnet, aller mest i hjemmene våre.

Når politikere nå roper etter mer politi eller kameraovervåkning, så vil de ha kortsiktige løsninger. Men raske løsning risikerer bare å flytte et problem dit politikerne ikke ser det.

For å virkelig løse det må vi ta tak i roten - og da må vi erkjenne at vi lever i en voldtektskultur. Det er på tide å på alvor diskutere menn og gutters vold mot kvinner og jenter.

Alle må vi arbeide langsiktig med holdningsendringer. Det handler om normer rundt sex, verdier og synet på kvinners kropper og seksualiseringen av det offentlige rom.

Og ikke minst må vi snakke om pornoen! Pornoindustrien er en bidragsyter til objektivisering av kvinner og jenters kropp. Pornografien er dokumenterte sexkjøp og overgrep ? og pornoen påvirker i aller høyeste grad vår seksualitet. Kvinner avhumaniseres og framstilles som objekter uten egen ville eller følelser.

De overgrepene som skjer på festivaler handler ikke at det er festival, men avhenger av menn og gutters forvridde syn på kvinners og jenters kropper. Det er på tide at politikerne tar tak i problemet, ikke bare rope på kortsiktige populistiske løsninger! Vi har allerede gode lover, men det må ses over hva som ikke fungerer, hvorfor de ikke implementeres.

Og framfor alt, ikke kutt i ressursene til kvinnejourer och jentejourer. Disse har en betydningsfull rolle i kampen mot menn og gutters seksuelle vold mot kvinner og jenter!

Her kan du lese mer om Riksorganisationen för kvinnojourer och tjejjourer i Sverige.

Politiske maktmonopol

President Donald Trump waves as he arrives on Air Force One, Monday, July 3, 2017, at Andrews Air Force Base, Md., en route to Washington as he returns from Trump National Golf Club in Bedminster, N.J.. (AP Photo/Carolyn Kaster)
President Donald Trump. Foto: Carolyn Kaster/AP

Av Carsten Neraal, Venstre-mann

Trump er sprø, men vi vet ikke hva som bor i ham. Uansett må vi vel si at det er en stor prestasjon å bli valgt til president i USA. Hvordan greide han det? Det er utvilsomt fordi der finnes en hemmelig korridor mellom han og velgerne. Politikere er generelt ikke alltid like flinke til å kommunisere med velgerne. Politikere føler at de tilhører en elite, og de tror sikkert at velgerne er enklere mennesker, og at de kan selge politikk som en merkevare. Politikere har således en profesjonell tilnærming, og de ser det hele ut i fra sitt eget perspektiv.

Politisk korrekthet er et veldig viktig fenomen, fordi politisk korrekthet sementerer politikken og makten. Det er her Trump fant sitt store fortrinn, fordi han ikke eier dette genet. Han greier derfor å bryte politiske bølger. Tenk deg om Erna plutselig hadde blitt langt røffere og tøffere, og hadde fortalt velgerne hva hun egentlig mener om Trond Giske og Jonas Gahr Støre. Ja da skulle det ha blitt et lite ragnarok og sikkert ganske underholdende. Men nei da - Erna er et dannet menneske i motsetning til Trump.  

Oslo 20170428.Statsminister Erna Solberg (H) og leder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre debatterer digitalisering på IKT-Norges årskonferanse i Oslo fredag.Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixStatsminister Erna Solberg (H) og leder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Les også: Om Trump, løgn og politikk

Trump greide virkelig å bryte denne logikken med det politisk korrekte - hvor politikerne selv får velge premissene. Trump appellerte direkte til folket. Mektige politikere i USA som lenge har forsøkt å bygge en mur mellom makten og folket, måtte denne gangen betale en høy pris og tapte valget. Dette kom som et sjokk på Hillary Clinton og på Barack Obama. Den mektige og innholdsrike pressen i USA fikk også svi. Ingen der hadde trodd at Trump ville greie det, og ingen ga ham støtte. I Norge er pressen stort sett alltid politisk korrekt og spiller for det meste på samme banehalvdel som politikerne. Virker som om de er ansatt i det samme konsernet. Pressen ville nok ha blitt enda mer sjokkert, om noen skulle forsøke å bryte et politisk maktmonopol i Norge.

Det er dette fenomenet som er så uendelig interessant, at Trump virkelig greide å bryte et politisk maktmonopol mot alle odds. Et eksempel på monopollignende maktstrukturer i Norge, kan være en sammenligning av Arbeiderpartiet med Demokratene i USA: En venn av meg sier at hans verdigrunnlag er helt klart Arbeiderpartiets, men at han aldri ville stemme på Arbeiderpartiet. Hvorfor det? Jo han mener Arbeiderpartiet har blitt et overklasseparti. De er ikke lenger opptatt av de lavere sosiale klasser, og de er ikke nødvendigvis opptatt av at alle skal med. De bruker bare denne retorikken om fattige og rike for å nå sine egne mål om makt. Det kan også være en trend at flere og flere overklassemennesker stemmer Arbeiderpartiet. Det gir dem en følelse av å være et godt menneske.

Oslo 20170616.Partileder Trygve Slagsvold Vedum under Senterpartiets siste pressekonferanse før sommeren.Foto: Tore Meek / NTB scanpix

Leder i Senterpartiet Trygve Slagsvold Vedum. Foto: Tore Meek / NTB scanpix

Hillary Clinton er også et slikt overklassemenneske som appellerer til sosial rettferdighet. Men arbeiderklassen trodde ikke på henne. Det var det bare overklassen som gjorde. Mine gamle klassekamerater i Oregon på den amerikanske vestkysten, som ikke har det så lett hva gjelder inntekt og arbeidsplasser, stemmer Trump. Og jeg kan nesten forstå hvorfor. 

Les også: Innrømmer heksejakt mot Trump

Det er veldig mye protestvalg i vestlige demokratier. Skal en vinne et valg, bør en først spørre seg - hva kan protesten være? Senterpartiet leter etter slike muligheter og sier nei til det meste. For det funker. Valgmaskinene kan ha mange velmenende paroler, men det kan ofte være proteststemmene som avgjør det hele. Og dette er fordi mange velgere har mistet tilliten til politikerne - og det må politikerne selv bære mye av ansvaret for. De bedriver for mye spill, og de appellerer hele tiden til det politisk korrekte. 

Carsten Neraal

Les også: Senterpartiet taler med to tunger

Det er like interessant at Frankrikes nye president også greide å bryte et maktmonopol. Han virker da som en sympatisk Venstre-mann. Så da må det heller ikke nødvendigvis være en elefant i glasshus, som Trump, for å kunne skape bevegelse i det politiske landskapet. Det er lite som tyder på at Norge vil finne en original politiker som greier å bryte våre fastsementerte maktstrukturer - men så er kanskje heller ikke protestviljen så sterk her hjemme med så mye oljepenger til disposisjon. 

Byrådet svikter ungdommen i Oslo

Både SV og MDG har i sine partiprogram tatt til orde for å merke retusjert reklame. Sammen med Arbeiderpartiet skrev de i byrådserklæringen i Oslo at det skulle gjøres i Oslo. Foto: Rød Ungdom/Flickr


Av Grete Herlofson, generalsekretær i Norske Kvinners Sanitetsforening

For to år siden overtok et nytt politisk flertall styringen av Oslo. Et politisk flertall som ville styrke kvinners psykiske helse ved å innføre merking av retusjert reklame. Et politisk flertall som dessverre ikke leverte.

Bikini-sesongen er i gang. Temperaturen stiger, plaggene faller og det massive presset fra motebransjen eskalerer. Unge jenter og kvinner blir daglig bombardert med bilder av tynne, glatte og perfekte modeller. Modeller som har fått en solid overgang av Photoshop før de havnet på reklameplakaten.


Den massive eksponeringen av et urealistisk skjønnhetsideal påvirker unge jenter og kvinners mentale helse. En rapport fra WHO viste at halvparten av norske 15-årige jenter føler seg tykke, selv om de ikke er det.

Grete Herlofsen

8-åringer slanker seg

Rapporten fra WHO viste skremmende tall for Norge. En tredjedel av landets 13-åringer ønsker å gå ned i vekt, samtidig som at over halvparten av barna mellom åtte og elleve år sa at de var opptatt av å ha en sunn og slank kropp. Forskning viser at tidlig og massiv eksponering for retusjert reklame bidrar til å svekke unges selvfølelse. Stadig flere unge får et anstrengt forhold til mat, kropp og selvbilde. Vi vet at merking av retusjert reklame er et viktig tiltak for å motvirke denne trenden. Så hvorfor gjør ikke Oslo Byråd noe med saken?

Les også: Lei av å bli lurt? Ny kampanje krever merking av retusjert reklame

UNGDOM MOR RETUSJERT REKLAME gikk rundt i Norges byer og merker reklamene de mener er retusjerte, for å advare ungdom mot å la seg påvirke av skjønnhetsidealet.

Byrådet svikter unge jenter

Både SV og MDG har i sine partiprogram tatt til orde for å merke retusjert reklame. Sammen med Arbeiderpartiet skrev de i byrådserklæringen i Oslo at det skulle gjøres i Oslo. Vi i N.K.S. ble glade når vi leste byrådserklæringen og trodde at politikerne tok dette på alvor. Desto mer skuffet er vi nå, to år senere, og ingenting er blitt gjort. Det er i dag fullt mulig å innføre merking av retusjert reklame på offentlige reklameplasser. Tiltaket er allerede vedtatt i Drammen, Trondheim og Kristiansand. og flere byer vil komme etter. Ungdomsorganisasjonene til byrådspartiene er alle medlemmer av nettverket Ungdom mot retusjert reklame, og det er ingenting annet enn viljen som hindrer Oslo-politikerne å innføre tiltaket.

Jeg er forundret over at byrået, som har flertall, ikke prioriterer å innføre et gratis og så effektfullt tiltak for å bedre jenters psykiske helse. Jeg forventer at de følger opp og faktisk gjennomfører politikken de har lovet sine velgere. Vi i N.K.S. kommer ikke til å la politikerne slippe unna med løftebrudd som har med unge jenters psykiske helse å gjøre.