hits

juli 2014

TRANSOCEAN-SAKEN: TAKTIKKERI OG POLAR PIONEER

 




Av Sverre E. Koch, advokat

I Finansavisen på lørdag var det oppslag om min bebudede anmeldelse av førstestatsadvokat Morten Eriksen for grov uforstand i tjenesten i anledning tiltalen mot meg. Eriksen avviser dette som "taktikk" fra min side. Det kan jeg avkrefte. Disse, etter mitt syn straffbare forhold, ble jeg kjent med da tiltalen mot meg ble tatt ut i oktober 2011. Jeg vurderte allerede da å inngi anmeldelse, men fordi en anmeldelse ville kunne bli sett på som et utspill fra en tiltalt for å svekke aktor, besluttet jeg å la anmeldelsen ligge til jeg hadde fått en rettskraftig frifinnende dom.

I forbindelse med intervjuet med meg i Nettavisen fredag 18.juli, viser Eriksen til at Stavanger tingretts avgjørelse i Polar Pioneer ("PP") saken konkluderte med full skatteplikt, dvs motsatt av flertallet i straffesaken. "Denne avgjørelsen nevner ikke Sverre E Koch lenger", siteres Eriksen på.

Til det er det å si at jeg i media ikke har uttalt meg om sakskomplekset siden jeg ble mistenkt i mai 2007. Jeg var heller ikke tiltalt for PP-forholdet. På Eriksens anmodning skal jeg nå uttale meg om denne saken, som jeg kjenner godt fordi jeg prosederte den for Stavanger tingrett og har blitt holdt à jour om utviklingen i straffesaken.

* PP-saken dreier seg skatterettslig om riggsalget skulle skattlegges etter de ordinære gevinstbeskatningsreglene, eller etter de såkalte uttaksskattereglene som følge av at salget skjedde etter at virksomheten i Norge var opphørt og at det fant sted utenfor norsk beskatningsområdet. Det skulle med andre ord uansett betales skatt til Norge. Ved å lese om saken i media, kan man få inntrykk av at Transocean mente at det skulle være null skatt i Norge.

* Straffesaken, og tilleggsskattesaken for Stavanger tingrett, gjaldt spørsmålet om det ble gitt "uriktige eller ufullstendige" opplysninger i selvangivelsen for 1999 om PP-salget. Skattyter må gi tilstrekkelige opplysninger, slik at skattekontoret kan ta opp det aktuelle skattespørsmålet. Høyesterett har tidligere uttrykt dette slik:

"Er det gitt opplysninger som gjør at ligningsmyndighetene må anses å ha fått tilstrekkelig grunnlag for å ta opp det aktuelle spørsmålet, slik at det gjennom adgangen til å skaffe seg ytterligere opplysninger vil kunne få et tilstrekkelig vurderingsgrunnlag, bør opplysningene i utgangspunktet anses tilstrekkelig til at toårsfristen får anvendelse."

Selv om dette er en uttalelse som gjelder spørsmålet om å kunne ta opp ligningen innen 10 år, er vurderingstemaet det samme som for tilleggsskatt og straff, og derfor gjelder synspunktet enda mer for slike straffereaksjoner.

* Transocean utarbeidet et vedlegg til selvangivelsen for 1999. Det er et faktum at skattekontoret allerede 11 dager etter tilskrev Transocean og stilte spørsmål som viste at skattekontoret så de aktuelle skatterettslige problemstillingene. For skatteklagenemndene og også for Stavanger tingrett, opplyste skattekontoret at dette brevet ikke ble skrevet som følge av opplysningene i selvangivelsen, men på grunnlag av andre kontrollopplysninger som skattekontoret hadde. I så fall er det ikke klart at opplysningsplikten var oppfylt. På dette grunnlag fastholdt Stavanger tingrett tilleggsskatten, men den ble redusert fra 45 % til 30 %.

* Transocean var uenig i Stavanger tingretts dom, men da det i 2007 ble klart at konsernet ikke ville få noen merskatt fordi selskapet fikk fullt fradrag i USA-skatt av gevinsten på PP-salget, for hele den norske skatten, var det ikke noe økonomisk poeng å anke saken, bortsett fra tilleggsskatten. Transocean hadde i 2007 hendene fulle med skatte- og straffesaker i Norge. Det å kunne legge én sak bak seg, tilleggsskatten til tross, var begrunnelsen da jeg fikk beskjed om å trekke anken.

* I straffesaken vitnet den saksbehandleren som skrev det aktuelle brevet 11. mai 2000 for å få ytterligere opplysninger. Det fremgår av utskriften av dette vitneprovet at han så de relevante skattemessige problemstillingene, noe også spørsmålene i brevet viste. Fra utskriften gjengir jeg videre:

Forsvarer: "Du sendte brevet ut på egenhånd?". Vitnet: "Ja". Forsvarer: "Var spørsmålene på noen måte forberedt før du fikk selvangivelsen, eller var det slik å forstå at opplysningen i selvangivelsen nokså raskt trigget disse spørsmålene i ditt hode?". Vitnet: "De spørsmålene de var basert på at jeg gikk gjennom selvangivelsen og det som fulgte som vedlegg". Forsvarer: "Nettopp, så alle disse spørsmålene kom altså basert på den informasjon som skattyter hadde gitt?". Vitnet: "Ja".

Etter mitt syn innebærer disse svarene fra vitnet en avgjørende bekreftelse på at opplysningene i Transoceans selvangivelse for PP-saken, var tilstrekkelig; Det var vedlegget mv i selvangivelsen som var grunnlaget for at skattekontoret tok opp saken. Da følger det av sitatet ovenfor fra Høyesterett at det ikke er grunnlag for tilleggsskatt og langt mindre for at Økokrim "utover enhver rimelig tvil" kan tiltale personer og selskaper for straffbart å ha brutt reglene. Når i tillegg flertallet av dommerne i straffesaken kom til at Transocean hadde rett i sitt syn på skattespørsmålet, er det for meg uforståelig at Økokrim fortsatt kan mene at det er bevist utover enhver rimelig tvil at de tiltalte har gjort noe straffbart.

Det som burde vært etterforsket etter dette vitneprovet i straffesaken, er hvordan det er mulig at skatteklagenemndene og senere Stavanger tingrett, er blitt feilinformert om det faktum som kom frem under straffesaken og som er det helt sentrale poenget for tilleggsskatten. Det har medført at Transocean uriktig er blitt ilagt tilleggsskatt på mer enn kr 50 mill. Her kan det foreligge straffbare forhold, i motsetning til tiltalene som er tatt ut i straffesaken om PP-forholdet.

Nok fra Stavrum

Av Advokat Per Danielsen

 

Sjelden har jeg sett noen redaktør bomme så grovt som Stavrum gjør i sin blogg med personangrep på meg.

Stavrum skriver om sin syke mor. Han har selv redaktøransvar for bloggen rettssaken han skriver om gjelder. Stavrums innlegg er derfor ikke annet enn patetisk, Stavrum driver jo og forsvarer seg selv, for anledningen med en hatt og motiver han skjuler for leserne.

  Det er synd at makt kan misbrukes til egen fordel, slik Stavrum gjør. Det har bare Hegnar gjort før ham. Ingen seriøse pressefolk opptrer slik og angriper advokaten til en klient som forsøker forsvare seg så godt han kan mot netthets på falskt grunnlag. Selvsagt har alle rett til å kreve erstatning når de er påført skade, slik min klient gjør. Men Nettavisen frykter kanskje å ende opp med regningen, siden Stavrum har redaktøransvar?

  Liker ikke Stavrum at folk forsvarer seg mot netthets? Hele samfunnet er for tiden opptatt av netthetsen som samfunnsproblem, men Stavrum synes bare opptatt av egeninteresser. Stavrum burde hilse velkommen folk som tør reise seg, forsvare seg og risikere å bli utsatt for søkelys fra slike som Stavrum.

Jeg har ikke krevd noe som helst i saken Stavrum nevner. Jeg er ikke part i saken, bare advokat, så Stavrum retter skyts mot feil person. Men jeg støtter selvsagt  klienten min 100% og er lojal mot ham. Stavrums fordummende innlegg endrer ingenting. Stavrum skyter mot pianisten, men dummer seg ut i alles øyne som forstår forskjell på klient og advokat. Hva min klient og jeg snakker om og hvilke vurderinger vi har foretatt, får Stavrum aldri vite. Det har han heller ikke fortjent, og han er henvist til å skrive spekulativt om noe han egentlig ikke kan vite mye om.

Det er riktig at mitt advokatfirma har hatt flest saker mot media i Norge. Ikke noe annet advokatfirma har vunnet så mange saker, og vi er spesialister på å hjelpe personer mot den fjerde statsmakt, netthets og sjikane.

I noen år har det vært vanskeligere enn før å vinne slike saker, så det er også blitt tap p.g.a. midlertidig kursendring i Menneskerettighetsdomstolen. Men vinden har nå snudd i Strasbourg, og veien for å vinne slike saker er åpnet på nytt. Det viser rettspraksis. Selv har jeg i sak mot Norge ført for Menneskerettighetsdomstolen fått fastslått at vi har hatt feil kurs her hjemme. Norge ble i saken jeg hadde dømt fordi min klient ikke fikk medhold i injuriesak i Høyesterett, se her.

 Senere dommer viser at vi nå har begynt å rette kursen tilbake til start.

  Stavrum sutrer over at Nettavisen ikke har fått dekket noen saksomkostninger fordi en person Nettavisen har hengt ut, er fattig. Stakkars Stavrum, igjen er det den syke mor som motiverer Stavrums lite gjennomtenkte utfall. Her er Stavrum veldig opptatt av pengene, men når det gjelder andre enn hans syke mor, argumenterer han motsatt. For en logikk!!

  Stavrum vet tydeligvis lite og ingenting om den sak han skriver om. Min klient har tilbudt redaktør Stavrum å legge ut et videoklipp som vil få alle lesere til å forstå at det ikke finnes noe som helst grunnlag for netthetsen mot min klient. Dét har redaktør Stavrum nektet. Er det også her den syke mor som er ute og går, Stavrum? Min klient er for lengst identifisert og er villig til å stå frem, så slik unnskyldning kan du iallfall ikke bruke.

  Stavrum må gjerne skrive hva han mener. Men her dummet han seg ut så til de grader. Nå er det nok fra deg, Stavrum

 

Derfor har ulikhetene i Norge økt

Av: Steinar Strøm, Universitetet i Torino


SUKSESSBOK: Thomas Piketty har skrevet «Capital in the Twenty-First Century». Foto: Janerik Henriksson / TT News / Reuters / NTB Scanpix

Det er ikke ofte at en bok skrevet av en økonom blir en internasjonal bestselger. Det har skjedd med «Capital in the Twenty-First Century» av Thomas Piketty. Den tykke boken på 685 sider er en godt skrevet bok og hvor de viktigste bidragene er knyttet til interessante data om utviklingen til formuer og inntekter over lange perioder (noen tallserier går tilbake til 1700) og i mange land.  En kan også gå inn på tabeller og figurer gjennom denne lenken.



Steinar Strøm, Universitetet i Torino

En hovedkonklusjon i boken er at fordelingen av inntekt og formue gradvis er blitt skjevere siden 1980 årene. En økende del av et lands inntekt tilfaller de aller rikeste. Private formuer øker i forhold til inntektene i landet. Skjevhetene i fordelingen av formuer og inntekter er på veg tilbake til slik de var før den andre verdenskrigen og tidligere. Utviklingen er spesielt tydelig i USA, men Piketty viser også (med bidrag fra mange andre forskere) at tilsvarende utvikling har skjedd også i andre land. Norge er ikke noe unntak. Figuren nedenfor er hentet fra et bidrag om Norge til Piketty?s bok. Den viser at 0.1 prosent av de rikeste i Norge hadde over 10 prosent av landets inntekt i i 2006. Den U-formete utviklingen av inntektsandelen til de rikeste i mange land som preger grafene til Piketty gjelder også i Norge.





Det siste året i figuren, 2006, var litt spesielt i Norge. Det skjedde en skatteomlegging som gjorde at mange tok ut store utbytter. Korrigerer en for dette blir utviklingen etter 2006 en noen annen, med en mindre andel av landets inntekt til de aller rikeste.
Dette er det gjort rede for i Rolf Aaberge, Anthony B. Atkinson og Jørgen Modalsli: The ins and out of income mobility, Discussion Paper 762, Statistics Norway, 2013.

Årsakene til at de aller rikeste har økt sin andel av et lands inntekter, spesielt i USA, men også i Norge er mange. Her er noen av dem.

1)      På 1980 tallet skjedde det en økonomisk og politisk endring i de fleste OECD land. Skattene på inntekt ble langt mindre progressive. Marginalskattene på de høyeste inntektene ble redusert. Begrunnelsene var flere, blant annet at de høye marginalskattene reduserte arbeidstilbudet. Senere empiriske studier av arbeidstilbud i mange land har kommet til at personer med lavere inntekter reagerer sterkere på endringer i skatt og lønn enn personer med høyere inntekter. Folk med de aller høyeste inntektene har ofte også svært interessante jobber, de jobber mange timer, skatter til tross, mens de med de laveste inntektene har ofte noe mindre interessante jobber og hvor lønnen er nesten det eneste beste de får ut av jobben. I Ronald Reagans presidenttid ble den økonomiske politikken flagget som tilbudssidepolitikk og dynamisk skattepolitikk. Samme skjedde her på 1980 tallet. Det var rett at skatteendringene i USA ga stimulanser til økonomien, men det var etterspørselen som ble stimulert, mer enn tilbudssiden. Altså Keynesianske stimulanser som tilbudssideøkonomene paradoksalt nok tok avstand fra både i USA og i Europa.

2)      Skatteendringene gjorde at de alle rikeste beholdt mer av inntektene, og formuer økte.

3)      Etter slutten av 1980 tallet har oljeprisen variert noe, men den har kommet opp på et høyt nivå. Dette har gitt mange økte inntekter, både direkte og indirekte, og ikke bare i Midt-Østen. Oljepenger er blitt investert i mange land, ikke minst i USA.

4)      Det har oppstått en kultur, ikke minst i USA, hvor ledere i store foretak, har skyhøye inntekter som ikke kan begrunnes i ekstrem produktivitet eller ekstreme alternative lederjobber.

Ulikehetene har økt i Norge, men fremdeles er Norge et land med større likheter enn i andre land. Figuren nedenfor viser dette. (Gini koeffisienten er lik null hvis alle har lik inntekt og lik 1 hvis en person har all inntekt. I figuren er koeffisienten multiplisert med 100 og er dermed i prosent)

Til tross for at skattene i Norge også er blitt mindre progressive, så er de mer progressive enn for eksempel i USA. Viktigere enn dette er inntektsdannelsen i Norge i forhold til i mange andre land.  I Norge er det sentraliserte lønnsforhandlinger, en stor offentlig sektor hvor mange med utdanning arbeider og vi har en svært åpen økonomi. Lønnsforholdene i Norge har vært preget av en sammenpresset lønnstruktur, spesielt i offentlig sektor. Lønnsgulvet har vært høyt, lønnstaket har vært lavt. Det at norsk økonomi er så åpen har ført til at en i alle fall har prøvd å holde veksten i lønnskostnadene ikke for mye avvikende fra utviklingen i andre land. Norge er en oljenasjon og bruker (om enn noe moderat pga handlingsregelen) oljepenger innenlands. Dette kan vi få til enten ved en appresiering av den norske kronen, eller ved å ha en høyere kostnadsutvikling enn våre konkurrenter. Hvis vi skal bruke oljepenger innenlands, må med nødvendighet konkurranseutsatt virksomhet straffes slik at ressurser frigjøres til produksjon for hjemmemarkedet.

Et annet særtrekk ved norsk økonomi er at grunnrentevirksomheter innen olje, gass og vannkraft har et sterkt offentlig eierskap. Det betyr at grunnrenten som jo er ganske høy i disse virksomhetene tilfaller fellesskapet i langt større grad enn for eksempel i USA. Riktignok kan vi la private drive disse virksomhetene helt ut og beskatte dem. Men i en globalisert økonomi og hvor skatteforholdene varierer mye fra land til land kan en risikere at store deler av overskuddene blir internpriset bort.   





 Et forhold som Piketty tar opp, men kanskje i for liten grad, er mobiliteten mellom generasjoner og ulikhet. I januar 2012 holdt Alan Krueger, daværende formann for det økonomiske rådet i USA, en tale hvor han introduserte en ny kurve, The Great Gatsby Curve. Jeg viser en versjon av denne kurven i figuren nedenfor. Den er hentet fra Miles Corak: Income inequality, equality of opportunity, and intergenerational mobility, Journal of Economic Perspective, Vol. 27, 3, 79-102.

Langs den horisontale aksen er inntektsulikheten målt ved Gini-koeffisienten. Langs den vertikale aksen er målt den prosentvise økningen i inntekten til en sønn rundt år 2000 som følge av en økning i farens inntekt. Vi ser at Norge ikke bare skiller seg ut ved at vi har lav ulikhet målt ved Gini-koeffisienten, men farens inntekt betyr mindre for sønnens inntekt. Estimatene viser at i Italia, UK og USA kan sønnens inntekt øke med om lag 0,5% når farens inntekt øker med 1 prosent. I Norge øker den med bare med vel 0,15 prosent. Arv og nettverk betyr med andre ord langt mer i Italia, UK og USA enn i Norge. Det er selvsagt mye som kan gå i arv, ikke bare penger, men også evner. Likevel er det ganske klart at nettverk og økonomisk bakgrunn betyr klart mer for barnas oppvekst og muligheter i voksent liv i Italia, UK og USA enn i Norge. Den amerikanske drømmen dreier seg om at en for egen maskin kan klatre til topps økonomisk og sosialt. Det ser ut som om det er lettere i land som Norge, Danmark og Finland enn i Amerika.

 Dagens regjering har tatt bort arveavgiften. Toppskatter er redusert. Det er varslet lettelser i formueskatten. Flere sender sine barn til ressurssterke private skoler. Er vi på veg oppover stigen i retning Italia, UK og USA? Det skal en ikke se bort fra. I så fall vil norsk økonomi endre seg med større forskjeller og mer ustabil økonomisk vekst. 




Økonomiske forskjeller og Thomas Piketty - et liberalt perspektiv

Den franske økonomen Thomas Piketty har med boken Capital in the Twenty-First Century bidratt til at økonomiske forskjeller er høyt på den politiske dagsordenen. Civita og undertegnede har, også lenge før Pikettys bok, vært opptatt av forskjellsproblematikken. Vi har blant annet gitt ut en rapport om økonomisk ulikhet, et notat som tar for seg utviklingen i USA spesielt, og nå sist en gjennomgang av Pikettys teori og tall for Norge.

 

Dette siste notatet presenterer noen av de viktigste tallene og Pikettys tolkninger, og noen av de mest relevante innvendingene og nyanseringene som har kommet i den internasjonale debatten om boken. Det foreslås liberale løsninger som ivaretar ønsket om begrensede økonomiske forskjeller.

 

Tradisjonelt og forenklet sett er det venstresiden som har vært mest opptatt av økonomisk ulikhet. Liberale og konservative har gjerne vært mer opptatt av økonomisk vekst og personlig frihet, og ment at vekst og frihet medfører visse forskjeller, som er til å tåle så lenge de fattigste får det bedre.

 

Det er fortsatt riktig at det er mange forskjeller som både er forklarlige og tolererbare ? av og til også positive, ved at de oppmuntrer til innsats og innovasjon. Samtidig viser Pikettys bok at forskjeller kan bli selvforsterkende, urettferdige og uønskede, også sett fra et liberalt perspektiv.

 
Marius Doksheim (bildet) er fagsjef i Civita

Meget kort oppsummert viser Piketty at de økonomiske forskjellene er stigende i de fleste rike land. Spesielt har det vært en sterk stigning i ulikhetene i USA. Der har de rikeste 10 prosentene av befolkningen stått for tre fjerdedeler av inntektsveksten mellom 1977 og 2007. De rikeste har gjort det godt gjennom den finanskrisen som har vært så vanskelig for resten. Piketty har også en forklaring på forskjellsveksten, som skulle bety at forskjellene vil fortsette å vokse også i tiårene som kommer.

 

Dét, mener Piketty, stiller kapitalismen overfor en ny utfordring. Gjennom de siste hundre årene har markedsøkonomien, sammen med blant annet velferdsstaten og skattesystemet, bidratt til både høy økonomisk vekst og reduserte forskjeller i befolkningen. Om dette bildet endres, og vi både får lavere økonomisk vekst og samtidig stigende ulikhet, vil det også fra et liberalt perspektiv bli vanskeligere å forsvare systemet.

 

Piketty argumenterer for at kapitalen i årene som kommer vil vokse raskere enn økonomien for øvrig. Det betyr at avkastningen for de rike, som sitter på mesteparten av kapitalen, vil være høy, mens inntektsveksten folk flest opplever, vil være langt mer moderat. Det betyr videre at hardt arbeid lønner seg relativt mindre, mens å leve på arv blir mer attraktivt. Større forskjeller kan gi politiske reaksjoner og et dårligere fungerende demokratisk og økonomisk system.

 

Pikettys fremtidsprognoser er mer omdiskuterte enn hans historiske tall. Men i den grad dette viser seg å være riktig, vil det også fra et liberalt perspektiv være uheldig. Markedsøkonomiens forsvarere har pekt på at markedsøkonomien, bedre enn alle andre kjente økonomiske systemer, sprer velstand, løfter de fattigste, bidrar til demokrati og forbinder innsats og resultat. Liberale har tradisjonelt vært de fremste forkjempere for sosial mobilitet og fjerning av privilegier. I den grad ulikhetene blir selvforsterkende, og de rike gis anledning til å trekke stigen opp etter seg og hindre konkurranse fra andre, er det uheldig. Ulikhet som oppfattes som urettferdig, kan gå utover både velstandsveksten og demokratiet.

 

Derfor har vi i Civita engasjert oss i ulikhetsdebatten, og ment at også liberale perspektiver må med. På den ene siden må også markedstilhengere ta inn over seg at ulikhet kan være uheldig og urettferdig. På den andre siden er liberale perspektiver viktige, fordi det bidrar til at vi ikke glemmer at likhet bare er en av mange verdier i gode samfunn.

 

Tiltakene for å oppnå høyere likhet, må nemlig være balanserte. Vel så viktig som omfordeling, er økonomisk vekst, flere arbeidsplasser og høyere inntekter. Skattesystemet kan og bør skattlegge høye inntekter hardere enn lave inntekter, men må samtidig legge til rette for verdiskaping og investeringer. Vi må også ta hensyn til at de største forskjellene i verden tross alt ikke er innad i rike land, men mellom mennesker i fattige og rike land. Tiltak som reduserer forskjellene i de rike landene kan gi større forskjeller internasjonalt.

 

Faren med gode bøker som Pikettys, er at de blir for dominerende i den offentlige debatten, og at man fokuserer for mye på for eksempel ulikhet og glemmer andre viktige faktorer. Men selv om Piketty presenterer interessante tall og teorier, og med det har bidratt til å flytte debatten noen skritt, er det mange spørsmål om ulikhet som gjenstår.

 

For eksempel: Hvorfor ser vi ikke den samme utviklingen i andre land, som i USA? Det har vært en viss økning i forskjellene i de fleste land siden 1970-tallet, men samtidig er det en forbausende stabilitet i mange kapitalistiske land. I Norge er inntektsforskjellene omtrent de samme i dag, som de var midt på 1990-tallet.

 

Et annet stort spørsmål er om tallene er gode nok, og om de sier det Piketty mener at de sier. Piketty har fått kritikk for å overse boligprisvekstens betydning, og for å overdrive avkastningen på kapital. At han ikke tar nok hensyn til velferdsstatens omfordeling i beregningene, gjør at forskjellene fort overdrives.

 

Til sist er det fortsatt en debatt om sammenhengen mellom ulikhet og økonomisk vekst. Mye tyder på at for store forskjeller er skadelig for veksten, samtidig vet vi blant annet fra land med planøkonomi at for små forskjeller også er hemmende. Det trengs en riktig miks, der ulikhetene oppmuntrer til innsats heller enn å etablere privilegier.

 

 

Spørsmål som disse gjør at vi fortsatt er langt unna en ?fasit? når det gjelder økonomiske forskjeller ? selv om vi med Piketty har flere fakta å forholde oss til enn tidligere. Det betyr at vi, spesielt i Norge der stabiliteten er mer fremtredende enn forskjellsøkningen, bør være varsomme med å innføre radikalt ny politikk. Det er forskjeller som bør motvirkes også i Norge, men de kan møtes med vanlig politikk og ikke en helt ny samfunnsmodell.