hits

juni 2014

Badestudier - et fullverdig studium med en dannelsereise som fundament

 

 Av Øivind Klungseth Zahlsen, kommunikasjonssjef og studieleder for humaniora ved Gateway Education, Bali

 


Strand på Bali.


Mange rundt om er overrasket over kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens utspill om såkalte badestudier. Det kan virke som Isaksen ønsker å fremme seg selv på bekostning av det akademiske miljø, en solid norsk høyskoletradisjon. Det er mange akademikere som nå føler seg misforstått og nærmest trakassert.

Isaksen har selv uttalt at han skrev masteroppgaven sin på 20 dager fordi han drev med så mye annet under studietiden sine. Han ble kastet ut av kollokviegruppa for lav deltakelse, og angrer i følge universitas.no på den studieretningen han tok. Han bemerker at "ingenting i livet er så komplisert at det ikke kan settes inn i en firefeltstabell".  Den enkle vei virker det ikke som om Isaksen selv har noe i mot?Er det derfor han antar at vi andre også gjør ting enkelt? Så hva går egentlig hans kritikk ut på?

 

Her ved Gateway Education på Bali har jeg vært foreleser siden 2011. Jeg har også vært avdelingsleder en tid. Vi kjenner oss ikke igjen i Torbjørn Røe Isaksens utspill. I de studiene som settes opp her vil jeg si at vi ikke sluntrer unna på noe. Tvert i mot. Vi kvalitetssikrer studieoppleggene etter høyskolens kriterier og mål, og som en tilbyder av høyskolestudier på Bali har Gateway Education hele tiden strukket seg mot å tilby det aller beste opplegget med kremen av det vi kan oppdrive av forelesere og instruktører. Vår foreleser Espen Tønnesen har vært landslagstrener i friidrett og er nå faglig leder for Olympiatoppen. Han har en mengde publikasjoner bak seg som reflekterer hans forskningsinnsats innen treningslære. Avdelingsleder Martin Staxrud har engasjement for Olympiatoppen, og Tron Krosshaug har sin doktorgrad fra Idrettshøyskolen hvor han også er førsteamanuensis. Vegard Høidalen er Norges ener innen strandvolleyball. Vi har en eminent ex.phil og ex.fac foreleser i filosofi, idehistoriker Ivar Schou. Hvert år får han og andre forelesere de beste resultater under studentenes evalueringer. Vi har hatt gjesteforelesere som Karsten Hundeide og Unni Wikan her, og ingenting tyder på at de har tatt skade av flyturen hit, de har prestert som om de var i Norge. Seniorfilosofen Arne Næss Sr var den første filosofen som underviste norske studenter på stranden her i Jimbaran. Siden den gang har mange anerkjente og dyktige akademikere gjestet øya og undervist de norske studentene, tatt vare på studentene faglig og sosialt ? og sørget for at grunnlaget for en god eksamen er lagt.  Har vår kunnskapsminister selv tatt turen hit? Vet han noe om hva vi foretar oss her nede, akademisk? Har han undersøkt det som skjer ved de norske skolene her, og det vi tilbyr?

 

Gjennom et semester på Bali er det et mangfold av aktiviteter studentene våre får anledning til å være med på. Vi arrangerer fellesturer som innebærer kulturelle innblikk den ordinære turisten bare kan drømme om. Studentene lærer seg at man skal vise respekt for det lokale samfunnet, og at kulturer er forskjellige. Mange ting man tar for gitt får kanskje en annen vinkling når man kommer seg bort fra hjemlandet. Noen opplever at de der hjemme sitter med et etnosentrisk syn på ting som skjer utenfor landet, at de stivner til i tanker som fører til akkurat denne typen debatter. I denne alderen er det mange studenter som «finner seg selv», for å bruke en klisje. Gateways studier gir dem en ballast med internasjonal erfaring tidlig i livet, før spissing mot master eller doktorgrad. Det kan være sundt.

 

Ved vår skole har vi også et bredt tilbud av frivillige aktiviteter. Disse er det veldig stor oppslutning rundt om blant studentene. Det sosiale ansvaret settes på dagsorden. Studentene her blir ofte en sammensveiset gjeng og oppslutningen rundt det vi gjør får en helt annen intensitet enn det vi har erfart fra undervisningsinstitusjoner i Norge. Der smuldrer studentmiljøet ofte opp i en uoversiktlig masse med deltids- og heltidsstudenter. Studentene forsvinner inn i Oslo-gryta, eller ut i drabantbyene. De er opptatt med seg selv og sitt.

 

For å samle studentene rund viktige saker gjør vi mye. Vi prøver å sette både menneskerettigheter og samfunnsansvar på programmet vårt:

Kerbokan-fengslets rehabiliteringsprosjekt:

Gateway Education har i en årrekke involvert seg i Kerobokan-fengslet. Dette fengslet er beryktet blant annet fordi det har vært manesjen for spesielle saker. Det gjelder blant annet saken om Bali Nine og Schapelle Corby.

Gateway-studentenes aktivitet i Kerobokan-fengslet har utgangspunkt i Myuran Sukumarans engasjement for å bygge opp et utdanningssenter. Det gir de innsatte et alternativ til dop, destruktiv gjengmentalitet og et stivnet liv i rus i trange, overfylte celler. Flere av Gateways lærerkrefter har undervist i fengslet. Idrettsarrangement er blitt satt opp i regi av avdelingsleder Martin Staxrud. Hvert år engasjerer studentene seg i semestrets auksjon der malerier, sølvsmykker og designede T-skjorter blir auksjonert bort. De innsatte viser stor takknemmelighet for den innsatsen studentene har gjort. Deres tilstedeværelse i hverdagen er av stor betydning. Dopmisbruken går ned blant fangene, det er et krav om å være rusfri for delta på dette prosjektet.

Å redde livet til de dødsdømte som er med på dette prosjektet er naturligvis en stor drivkraft for studentene. For Sukumarans del hviler det på om den nye presidenten setter tommelen opp eller ned ved den siste muligheten for en "benådning". I så fall kan Sukumaran se fram til et liv i fengslet i stedet for å bli skutt. Prosjektet i Kerobokan har også bidratt til å sette fengselssituasjonen og spørsmålet rundt straffens betydning på dagsorden ved Udayana-universitet, som nå også bidrar med sin kompetanse innen blant annet psykologi. Blant annet har dette universitetet jobbet med å overføre erfaringer med hensyn til livskrisehåndtering blant HIV/AIDS-pasienter slik at dette også kan brukes blant langtidsdømte i Kerobokan-fengslet.

 

Jakarta-slummen, UPC og Hungry Children Action Program.

Gateway har lenge engasjert seg i Jakarta-slummen, der også professor Karstein Hundeide drev mye av sin forskning. Hvert semester går turen til den verste delen av Senen-området. Der får studentene anledning til å bruke sin kreativitet til å hjelpe de vanskeligstilte i deres vertsland. Dette semestret var det spesielt fokus på ernæring gjennom Hungry Children Action-programmet. Med assistanse fra Gateways ernæringsforeleser Karoline Wergeland Viul, som underviser ved Gateways PT- og Idrettsavdeling, fikk studentene laget ernæringspakker som ble delt ut. Viktigst var likevel arbeidet med å kartlegge ernæringssituasjonen blant barna i slummen, og de kreative prosessene som studentene var delaktige i sammen med Karoline Viul for å bekjempe underernæring i en av verdens tyngst befolkede byer.

 

Gateway Education har et samarbeid med Urban Poor Consortium (UPC) i Jakarta. Den Indonesiske aktivisten Wardah Hafidz er for øyeblikket denne organisasjonens koordinator. Hun er kjent for sitt arbeid med menneskerettigheter, gentrifisering og demokratisering i Indonesia, og hun har vunnet flere internasjonale priser for sitt arbeid. Studentenes besøk hos UPC i Jakarta gir en inngående innføring i den problematikken som en storby av dette kalibret har, både politisk, medisinsk, og med hensyn til sanitærforhold og logistikk. I møte med UPC får studentene mest av alt erfare hvordan de fattige til stadighet blir fortrengt av den kapitalrike forretningseliten, som fører til tvangsflyttinger og til en stadig drift inn i mer og mer uverdige forhold for de fattige i denne storbyen.

Dahrmajati-barnehjemmet

Vi samarbeider også med et barnehjemsprosjekt på Bali, som studentene ukentlig besøker og samler inn penger til. Da jeg intervjuet Henriette Thorsbye Ødegaard, lederen for barnehjemsgruppa i Gateways sosialkomite, så kunne hun fortelle følgende:

 

- De fleste av barna er foreldreløse eller kommer fra svært fattige familier. Når barna kommer til barnehjemmet blir de ikke adoptert bort, for de skal vokse opp med hinduistisk tro, i tillegg til at "mor og far" på barnehjemmet vil ha kontroll over de. Barna får lov til å holde kontakten med eventuell familie, og tilbringe høytider med de. Det er ingen som jobber på barnehjemmet, og det er slik at de eldste barna tar vare på de små. De eldste lager også alle måltidene hver dag. Barna på barnehjemmet får 1,5 krone av staten som de skal leve på hver dag. De får nå også gratis skolegang til og med ungdomsskolen. Er de spesielt flinke så kan de også bli sponset med schoolarship til videre utdanning

 

For et relativt lite studiested med i underkant av 200 studenter tilbyr vi et innsyn i verden, en mulighet til å se virkeligheten slik den er. Kan noen høyskole eller universitet i Norge vise til flere fagrelaterte tilbud per student? Vi gjør ikke dette lettvint.

 

Vi tar ISO 26 000-standarden om samfunnsansvar på alvor. Vi strekker oss så langt det er i å gi studentene en dannelsesreise der internasjonalisering settes på dagsorden. At det formelt faglige er på plass, det sørger både vi i Gateway og våre samarbeidende høyskoler naturligvis for. Jeg føler at ministeren overprøver NOKUT på en kafe i Oslo sammen med Aftenposten, i et forsøk på å skape en politisk kometkarriere. Noe slikt ville aldri blitt akseptert på Bali, og det vet studentene våre om. Her får de vite at respekt er noe man viser for alle. De får litt dannelse.

 

Øivind Klungseth Zahlsen

Kommunikasjonssjef og studieleder for humaniora ved Gateway Education, Bali

Herr «Bademinister»!

 

Kunnskapsministeren vil avvikle ordnigner der norske studenter kan studere i utlandet, og få studiepoeng fra norske høyskoler. 

 

 

Av Rolf Salveson, programansvarleg Høgskulen i Sogn og Fjordane/Gateway College, 2006-dd
Rolv Salveson

Sogndal 10. juni 2014



Utdanningsministeren T. R. Isaksen vil avvikle det han kallar «Badestudier» - snarast. Han grunngjev avviklinga med at han er sterkt i tvil om kvaliteten på studia. Aktørane som driv utdanninga, studentane, foreldre, faglærarar er provoserte over ministeren sitt utspel. Spørsmålet er:

Kva veit ministeren om studiekvaliteten på det han kallar «såkalla badestudier»? - og korleis kan han vurdere kvaliteten utan først å undersøke den?

Høgskulen i Sogn og Fjordane (HiSF) har hatt samarbeidsavtale med Gateway College (GC) sidan 2006 om desentralisert idrettsutdanning.  Påstanden frå ministeren om manglande studiekvalitet er særs uheldig og har store negative konsekvensar, - mest for studentane som risikerer å sitte att med eit B-stempla vitnemål, men også for vår eigen institusjon, som også får påført eit B-preg

Samfunn i endring?

Med tida endrar ting seg, og vi ser at fleire ungdommar vil reise ut i verda. Ungdom må sjølvsagt sjølv får velgje kva dei vil studere. Dei vil reise meir, oppleve «eksotiske» kulturar, dei vil gjerne vere fysisk aktive (det er vel bra, med tanke på skattepengane?) ? gjerne ta utdanning samstundes ? og dei vil gjere det no! Reising og opplevingar kan ha ein verdi i seg sjølv, og dersom ein ungdom får vere 3-4 månader i ein framand kultur og lære litt om korleis dei tenkjer og har det, så har det kanskje ein verdi det også? Internasjonalisering (reise ut aleine, plass på universitet, undervisning på framandspråk) vert kanskje opplevd som eit soloprosjekt, der faga ein tek kanskje ikkje alltid er kompatible til det norske utdanningssystemet. Ein «ekte» internasjonalisert student kostar skattebetalarane dobbelt så mykje som ein desentralisert badestudent?

 

Bakgrunn for irritasjon over utspelet til ministeren om mangel på kvalitet

Årsaka til at eg er negativ til utspelet frå ministeren er først og fremst at han B-stemplar HiSF si desentraliserte idrettsutdanning, og dermed samstundes  B-stemplar vårt eige idrettsinstitutt!

 

Kompetanse og gjennomføring

Vårt «badestudium» er underlagt nøyaktig dei same kvalitetskrava som vi nyttar her ved vårt idrettsinstitutt. Vi nyttar dei same studieplanane, emneplanene, tilsette med lektor- eller førstekompetanse, same arbeidskrav, eksamensform,  sensurform (både ekstern og intern sensor), opptakskrav, vitnemål, emne- og studieevalueringar ? i det heile tatt er utdanninga vår forankra i HiSF sitt kvalitetssystem. 

 

On Campus

Samfunnet ønskjer seg heiltidsstudenten tilbake, helst på Campus, for å betre gjennomstrøyminga, og dermed også samfunnsøkonomien. Studentane på Bali oppheld seg på Campus (forlesingssal, treningsrom ute og inne), dei har ingen jobb «på si» og kan difor i større grad enn studentar heime reknast for fulltidsstudentar. 19-20 år gamle studentar nyttar elles fritida mykje likt om dei bur heime eller borte. Lærarane bur også på Campus og er tilgjengelege i langt større grad enn her heime.  I stor grad realiserar vi visjonen om å vere «tett på « studenten», og dermed «studentar som trives»...  

 

Kvifor kjem så dette utspelet frå ministeren?  Kva  med å kvalitetssikre ministeren sine påstandar?

NOKUT - er ministeren sitt organ for kvalitetssikring av høgare utdanning i Norge. Vi har ikkje registrert nokon uttale frå NOKUT som støttar ministeren sitt utspel om dårleg kvalitet. Vi ser gjerne at NOKUT gjennomgår kvaliteten på vår utdanning.    

 

Konsekvensar av ministerens utspel

Ministeren har sett  høgskulen, faglærarar, studentar, foreldre i diskreditt med sin uttale om manglande studiekvalitet ? utan å kunne dokumentere det. Då blir du «Bademinister»!!

Bemanningsnorm i barnehagen NÅ: Hvem skal opp for de minste barna stå?

Av: Therese Halle Isene, barnehagelærer og mor                                                                                                                   
Krev nok ansatte i barnehagen nå: Regjeringens barnehagepolitikk har dessverre en lang vei å gå. Hva slags oppvekst ønsker vi at de aller minste skal få?  
Barnehagebarn nedprioriteres subsidielt stadig, samtidig som antallet ettåringer i barnehagen har økt radig.                                                                                                                      
Det er ikke enkelt for kommunene og skulle subsidiene forvalte - resultatet er ofte at de med barnehagene må skalte og valte.                                                            
I en kommune er det uendelig mange ulike instanser som trenger; jeg tror ikke det er enkelt og rettferdig fordele penger.
Men når skal nok være nok?
Barnehagene stirrer atter en gang på pengeboksens stengte lokk.
Barnehagen er blitt vant til å godta lite midler og tåle neglisjering.
Hvorfor kan vi ikke la oss inspirere av nabolands løsning?      
                                               
Finland tør ikke gamble på ressursbesparelser i barnehagen.
Der er det tett bemanning og pedagoger tilstede hele dagen.
Det er en selvfølge å ha en lovfestet bemanningsnorm for barnehageunger.
De er tross alt framtidas styrende hender og talende tunger!    
                                                   
Antall barn er fire (0-3 år) og sju (3-6 år) per ansatt, 
og alle som jobber med barna har en pedagogisk utdanning,
dette synes jeg er en flott og eksemplarisk bemanning.              
                                 
Forskning tyder på at gode barnehager gir harmoniske voksne i framtiden,
så samfunnet tjener positivt på det siden.   

Regjering; jeg skriver til dere med forbløffelse og undring. 
                                                     
Er ikke alle borgere i samfunnet like viktig?                                                         
Å prioritere alle samfunnsgrupper med respekt og kunnskap, skulle vært pliktig.

Barna er jo framtidas voksne i verden, burde vi ikke sikre dem bedre på ferden?
Barnehagens status må fram i lyset og trenger et solid løft:           
Ikke nedsettende ord, likegyldighet og uforstående snøft. 

Gi barnehagen økt status og trekk kompetente medarbeidere inn ved å heve grunnlønn:
Er ikke den prisen verdt å betale for ens engen datter og sønn?
Jeg gjentar med et drønn:
Gjør barnehagetilværelsen mer grønn!
                              
Sterke barnehageansatte og foreldre har forsøkt ulike strategier som å si tydelig i fra (Barnehageoppropet 2012) og enda flere har bedt sin stille bønn:
Regjering, gjennom å lovfeste en bemanningsnorm bruker dere naturlig skjønn!

Barnehagen innehar starten på alt:
Uten en god hverdag med tilstrekkelig bemanning,
er jeg redd samfunnet om noen år blir kaldt. 

Vi vet ikke nok om hvilke konsekvenser som inntrer,
men jeg tror antallet psykiske lidelser blir fler.

Forskning viser at det er viktig hvordan de små blir møtt, helt fra de blir født! 

De trenger stabile tilknytningspersoner som ser dem, 
for at utviklingen skal gå opp og frem.

Så, hva foregår på barnehagens arena?
Kunnskap om de aller minste må til for å «vekke» politikerne og få dem «opp på bena».

Barna er prisgitt omgivelsene de befinner seg i, de lever i nuet og preges av det de opplever her og nå, hver eneste dag.
Nyere forskning viser at det er uheldig med vedvarende stress og jag.          
                                                                                                                          
De små trenger stabilitet, nærhet, gode relasjoner, tid til å utforske og gro:
Jeg vil kalle det Småbarnsro.

De ansatte i barnehagene er fantastiske de; har engasjement og masse å gi,
men med lav kommunal støtte og økte krav til dokumentasjon er det vanskelig å jobbe uanstrengt og fri.                 

Hvordan skal pedagogene få nok tid til hvert enkelt småbarnsindivid?
Den store andelen ettåringer i barnehage er en ressursutfordring i vår tid.

Det er gjort for lite forskning på hvordan hverdagen til de små bør være, den store barnehageutbyggingen skjedde før vi rakk å forske og lære.
Enkelte hevder vi gjør et stort eksperiment, at den store barnehageutbyggingen burde vært satt på vent.

Vi vet at de GODE barnehagene gir trygge, lærenemme, sosialt godtfungerende små: 
Å prege Norge med DISSE barnehagene er det vi må!

Jeg jobber selv som pedagogisk leder og synes ingen jobb kunne gitt meg større variasjoner og gleder. 
Jeg mener barnehageansatte rett og slett fortjener anerkjennelse og heder.

Det barnehagene trenger så inderlig, er nok ansatte og en pedagogtetthet som gjør mer tid med hvert enkelt barn overvinnelig.
Så kjære regjering, styrk barnehagens bemanning!
 
Lovfest en pedagog- og voksentetthetsnorm.
Først da skjer kvalitetssikring og barnehagen vil løftes i sin form.

Barna er vårt liv: Gjør barnehagen enda mer attraktiv!

(Nettavisen beklager at bloggformatet har endret deler av forfatterens opprinnelige tegnsetting)

Skal vi drukne i piratvarer?

Falske produkter og piratkopier er i ferd med å bli en stor del av den norske hverdagen. På verdensbasis er verdien av dette 4.000 milliarder kroner, noe som er mer enn salg av narkotika eller våpen. Når skal våre politikere sette foten ned?

Av: Christoffer Vedal, leder NACG

5. juni 2014 markeres World Anti-Counterfeiting Day for 17. gang. 

Markeringen er etablert av GACG (Global Anti-Counterfeiting Group) i 1998 for å øke bevissthet internasjonalt rundt de kostnader og konsekvenser vareforfalskninger og piratkopiering medfører. Norge er på ingen måte fritatt slike konsekvenser.

Det moderne samfunnet, med global handel og et digitalt verdenssamfunn, gjør at også norske merkevarer, er under konstant press. Intellektuelle rettigheter er en av grunnsteinene i en kapitalistisk økonomi som baserer seg på kjøp og salg av varer og tjenester. Retten til å beskytte og fremme eget produkt gjennom et merkenavn er essensiell for næringslivet.

Merkevarerettighetene er imidlertid under økende press som følge av vårt globale handlemønster. Vi handler i stadig større utstrekning på nett, og det finnes mange eksempler på at produktet som havner i forbrukernes postkasse er en piratkopi. For liten kapasitet og for snevre kontrollhjemler i grensekontrollen fører til at store mengder uautoriserte produkter og piratprodukter daglig kommer inn på det norske markedet. 

Salg av piratkopier er i dag verdens største illegale virksomhet, og står for en høyere omsetning totalt enn andre illegale virksomheter som våpen, trafficking og narkotika. Den samlede økonomiske verdien av forfalskede og piratkopierte produkter er tidligere blitt anslått til 650 milliarder USD per år. Prognoser for 2015 tyder på at den globale verdien av vareforfalskninger og piratkopiering kan utgjøre svimlende 1 770 milliarder USD.

I noen tilfeller er forbrukerne klar over at de kjøper et falskt produkt, men i mange tilfeller blir de lurt. Både forbruker og rettighetshaver av det originale produktet kommer uansett tapende ut - i begge situasjoner. Piratkopierte varer er gjennomgående av betydelig lavere kvalitet enn originalproduktet. Det medfører tapt goodwill for rettighetshaveren ved at forbrukere som tror de har kjøpt et ekte produkt klandrer rettighetshaver ved feil, skader og lav kvalitet. I tillegg rammes fellesskapet hardt av piratkopieringen ved at staten årlig går glipp av store skatteinntekter. For det private næringsliv er det også knyttet store kostnader til arbeidet med å bekjempe kopiering.

Når det er på det rene hvilke omfattende negative, til dels dramatiske, problemer som følger i kjølvannet av piratkopier, er det åpenbart at det må settes i verk kraftige tiltak for å forhindre innførsel og handel med slike varer i Norge. Ikke bare av hensyn til de deler av norsk næringsliv som rammes direkte, men også av åpenbare solidaritetshensyn, både med EU og USA, hvor tapet av arbeidsplasser er omfattende og ikke minst med land i den tredje verden, hvor piratkopierte medisiner medfører dødsfall. Mørketallene er store, men bare relatert til falske malaria- og tuberkulosemedisiner estimeres det med mellom 500 000 og 700 000 dødsfall per år.

Piratkopiering er dessverre sjelden på den politiske agenda i Norge, selv om lovende signaler kom til uttrykk i Stortingsmelding om immaterielle rettigheter i 2013 (Meld. St. 28 2012 ? 2013). NACG vil særlig fremheve følgende føring fra nevnte melding:

«Regjeringa ser også behov for å etablere eit myndigheitssamarbeid som styrkjer den systematiske utvekslinga av informasjon mellom departement, underliggjande etatar og andre interessentar om piratkopiering og varemerkeforfalsking. Eit slikt samarbeid vil kunne danne utgangspunkt for felles kampanjar og andre tiltak. Nærings- og handelsdepartementet vil be Patentstyret om å arbeide vidare med eit slikt myndigheitsnettverk for piratkopiering og varemerkeforfalsking.»

Dessverre er problemet med piratkopiering langt fremskredent, og handling foran ord er nødvendig dersom dette ondet skal kunne bekjempes i tide. 

NACG ønsker derfor at norske myndigheter - med Patentstyret i spissen -  for alvor melder seg inn i kampen mot piratkopier. En kamp som i for lang tid og altfor stor utstrekning har vært overlatt til private rettighetshavere.

NACG håper World Anti-Counterfeiting Day 2014 kan bidra til en fortgang i det offentlige samarbeidet mot piratkopiering i Norge.

Christoffer Vedal, leder NACG

Snik snakk av First House

Av: Hans Geelmuyden

De som arbeider lukket, har vanligvis noe å skjule.

Den siste tids avsløringer av First House skaper inntrykk av at hele kommunikasjonsbransjen arbeider fordekt, har hemmelige kundelister, bruker lyssky metoder, og mangler anstendighet og moral. Jeg er lei av å bli satt i bås med First House. Jeg har arbeidet i kommunikasjonsbransjen i 25 år. Den preges av seriøse, hardtarbeidende fagfolk, ikke av sjarlataner.

Jeg håper at bransjens nye etiske regelverk skal gjøre det lettere for bransjeforeningen å slå ned på uetiske metoder. Regelverket ble vedtatt av bransjeforeningen KOMM i november i fjor. Intensjonen er å gjøre bransjen mer gjennomsiktig og de som arbeider i den ansvarlige ikke bare overfor oppdragsgiver, men også overfor samfunnet.I regelverkets grunnprinsipper står det at «medlemmer av KOMM skal bidra til å styrke omdømmet til bransjen. Medlemmene skal jobbe for et åpnere samfunn, ytringsfrihet og demokratiske verdier. Videre skal medlemsbedrifter i KOMM og deres rådgivere opptre på en måte som fremmer respekt for og tillit til, kommunikasjonsbransjen, rådgiverrollen og KOMM. De skal oppfordre oppdragsgiver til åpenhet om kundeforholdet, men respektere behov for konfidensialitet. Og de skal støtte etikkarbeidet ved å bidra til at retningslinjene etterleves».

Undergraver kommunikasjonsbransjen

First House håndtering av Troms Kraft, «Kina-saken» og nå sist forsøket på aktivt å motarbeide norsk klimapolitikk, strider etter mitt syn ikke bare mot intensjonene i KOMMs etiske regelverk. Gjennom sin håndtering bidrar slik virksomhet til å undergrave bransjen. I følge Arbeiderpartiets partisekretær Raymond Johansen undergraver virksomheten også tilliten til politikken.

I forrige uke avslørte Aftenpostens at First House har sendt en epost til den globale olje- og gassorganisasjonen OGP i London. Bakgrunnen er ekspertgruppen som er nedsatt av det norske Finansdepartementet for å utrede om Oljefondet bør trekke sine investeringer ut av kull- og petroleumsselskaper. I eposten tilbyr First House kontaktnettet sitt til medlemmene av organisasjonen dersom ekspertgruppen konkluderer med salg. Der norske politikere gjør hva de kan for å redde kloden for neste generasjon, arbeider altså First House for aktivt å undergrave norsk klimapolitikk mot et mindre honorar. Denne eposten er mye verre enn«Kina-saken»«Kina-saken kan være et brudd på grunnprinsippene i KOMMs etiske regelverk, og i strid med pkt 2 i i det samme regelverket.» Eposten til OGP derimot, viser et selskap med rådgivere som har lidt moralsk fallitt.

Eposten til OGP viser også at First House selger nettverk, ikke kommunikasjonskunnskap. I et intervju med First House partner Jan Erik Larsen, som selv har vært statssekretær på Statsministerens kontor under Jens Stoltenberg, spør Aftenposten; «Dere påpeker i tilbudet at dere kjenner personer i ekspertgruppen. Hvem kjenner dere, og hvordan?» Larsen svarer; «Jeg kjenner ikke så mange for min del, tror jeg. Det er her jeg er opptatt av språk. «To know» i denne sammenheng er å kjenne til, eller å ha kunnskap om i betydningen «dette er aktører som på ulikt vis har deltatt i debatten rundt dette temaet som er aktuelt her».

Tåkeprat til Jan Erik Larsen

I Geelmuyden.Kiese er vi også opptatt av språk, og partnerskapet i GK kårer snik snakket til Larsen til månedens tåkeprat i mai.

I snart fem år har jeg fremholdt at First House arbeider etter en vennetjenestemodell. En slik modell grenser mot politisk korrupsjon. First House har ansatt en mengde politikere som i en årrekke har operert med mandat fra det norske folk. Nå fortsetter de å operere som politikere, men med mandat fra en eller annen lommebok. Det er forkastelig. Dessuten virker det ikke lenger. Etter regjeringsskiftet i fjor høst har First House feil farge på drakten. Regjeringen er blå. First House spiller i rødt.

Norsk kommunikasjonsbransje er lei av å bli slått i hartkorn med First House

Det er mulig Geelmuyden.Kiese og First House oppfattes som konkurrenter, men vi arbeider ikke i samme bransje. I Geelmuyden.Kiese arbeider vi hver dag med å fremskaffe bedre informasjon i den tro at bedre informasjon gir bedre beslutninger og bedre samfunn. Vi er stolte av arbeidet vi gjør. Vi tror det er viktig. Selvfølgelig representerer vi en partsinteresse, men kundelisten vår er åpen. Det er en forutsetning. De som arbeider lukket, har vanligvis noe å skjule. Siste ukers avsløringer av First House illustrerer poenget. Ikke skjønner jeg hvordan anstendige oppdragsgivere kan velge First House som rådgiver. Og ikke forstår jeg hvorfor First House skal være medlem av bransjeforeningen KOMM.

Hold fast og hold ut!

Dette blogginnlegget ble først publisert på bloggen til Geelmuyden.Kiese, GK Forum, og er gjengitt med tillatelse.