Av Majbritt Nielsen, dansk debattant og jusstudent

«Please don't do this. I will do everything you say but please, don't do this.»

Ordene kommer fra en mann jeg kjenner og elsker. Han gråt, ristet og hadde ikke sovet en hel natt siden han fikk nyheten. Han bønnfalt kvinnen han hadde hatt sex med én gang. Og som sa at hun hadde bestemt seg for at han skulle bli far. 

Det er vanskelig å forestille seg noe mer meningsfylt enn å få barn. Etter min mening er det beste man kan gjøre med livet sitt, å gi det videre. Jeg ser venner og søsken blomstre i deres nye roller som foreldre, og gleder meg inderlig til jeg en dag skal få oppleve en så intens lykke med en mann, som vil sette barn til verden sammen med meg.

Derfor er jeg tilsvarende frustrert og skremt over at noen kvinner mener de har retten til å ødelegge det største i livet - å bli foreldre - for et annet menneske. Å gjøre det å få barn til noe smertefullt, uønsket og til evig tid et ikke-idyllisk prosjekt, er nok den mest intrikate måten å såre et annet menneske på og samtidig smadre deres selvbilde, fremtid og selvkontroll. 

Les også: Jeg angrer på at jeg fikk barn

Jeg gjetter ikke, for jeg har sett dette skje tre ganger i min omgangskrets. Menn, som mest av alt var store barn, ble henholdsvis narret til ubeskyttet samleie under påskudd av at kvinnen brukte p-piller. Og menn som en natt de var fulle hadde glemt kondomet, men ble forsikret om at kvinnen ville ta forholdsregler dagen derpå. Og så var det min gråtende venn, som ble tvunget til å ha daglig kontakt med en kvinne, som var dypt forelsket i ham. Hun var frem og tilbake på det med abort, avhengig av om han ville date henne eller ikke. Det kostet ham en karriere, for han gikk psykisk ned for telling, og taklet ikke arbeidslivet.

Far eller forelder

Fra juridisk abort ble et tema har jeg forsøkt å tvinge meg til å forstå disse kvinnenes resonnement, uten å lykkes. Jeg begriper ikke at man vil ha et barn med et menneske som ikke ønsker å bli forelder. Eller at man kan gi sitt egen barn det at han var uønsket i dåpsgave.

Ethvert argument om at en abort vil være tøff for en kvinne, enten psykisk eller fysisk, preller av meg som vann på gåsa. Vet dere hva som skjer med kroppen? Har dere sett en fødsel? Har dere hørt at rollen som alenemor er det mest slitsomme, vanvittige, tøffe og uforutsigbare prosjektet en kvinne kan ta på seg? Og har dere noen anelse om hva det gjør med en mann som hverken psykisk eller økonomisk er klar for å ta på seg rollen som forelder?

Les også: Jeg er pappa - ikke helgepappa

Her bruker jeg begrepet «forelder» med overlegg, for slik rettsvesenet står i dag, blir mannen en far, uansett hvordan han forholder seg. Det er forskjell på disse to tingene. Og det er det dessverre noen kvinner som nekter å forstå. Det virker temmelig kontraintuitivt at man for å unngå én type psykisk og fysisk belastning, tar på seg en enda større en. Dessverre skjer ikke dette kun med det mennesket som tar avgjørelsen.

Ta ansvar, kvinne

Biologien får skylden for mye i disse dager, men fortsatt kan vi ikke inseminere menn, så kvinnens byrde må hun fortsatt bære, også i bekkenet. At det er kvinnen som blir gravid, gir henne, etter min mening, ingen rett til å bestemme retningen til en annen persons liv.

Under samleiet er det opp til begge parter å beskytte seg, ja. Men om det feiler er det tilsvarende opp til begge parter å avgjøre hva som skal skje. Det var aldri meningen at det skjebnesvangre samleiet skulle ende med et barn. Hva kvinnen må tåle for å begrense uhellets omfang, spiller etter min mening en mindre rolle i forhold til hva mannen må tåle om kvinnen velger å ikke begrense uhellet.

Les også: - Hun kunne jo ikke bli gravid

Vet kvinnen med seg selv at hun ikke kan utsette kroppen sin og psyken for en abort, må hun ta i bruk all prevensjon det er mulig for henne å bruke. Alternativt kan kvinnen avstå fra penetrerende sex, for å være helt sikkert på at hun ikke blir gravid ved et uhell, og derved tar det største valget i livet - for henne selv og for en annen - ved et tilfelle.

Har man den holdningen, at aborter er umoralske og livsødeleggende, må man enten bære et skilt med overbevisningen påskrevet, eller si ifra til sin sengegjest før man går i gang.

Jeg har forberedt en tekst som kan være passende:

«Kjære sexpartner. Uansett hva slags relasjon vi har, vår livssituasjon og individuelle økonomi, ønsker jeg at hvis jeg tilfeldigvis skulle bli gravid, å beholde barnet. Jeg er inneforstått med at det forestående samleiet ikke skjer i kraft av et ønske om en graviditet, men utelukkende er for moro skyld og nytelse. Da vi begge har orientert oss i retning av prevensjon, har vi begge gitt til kjenne at vi ikke ønsker å bli foreldre sammen. Skulle det likevel skje, forbeholder jeg meg retten til å innta en ny holdning, uansett hva du ønsker og situasjonen forøvrig.»

Det vil trolig fungere utmerket som prevensjon.

Logisk brist

Jeg har sett gravide kvinner, som har tatt en beslutning uten fars innblanding, påstå at deres barn har krav på begge foreldre. Og at ingen barn bør bli forlatt av sine foreldre (les:far). Jeg kunne ikke vært mer enig.

Så hvorfor underbygger kvinnen denne moralske holdningen, når hun samtidig bringer et typisk eneforelder-barn til verden?

Jeg vil så gjerne forstå disse kvinnenes indre logikk, når de tror de kan tvinge menn til å elske og yte. Det funker da aldri. Hvordan skal de kunne forklare til en 18-åring at det er deres avgjørelse som ligger til grunn for at vedkommede aldri har hatt et sunt, naturlig eller verdig forhold til sin far?

Tror kvinner de kan fange en mann inn i livet sitt med en graviditet? Det virker formålsløst å telle suksesstilfellene som denne teorien har resultert i. Eller er det kvinner som med fullt overlegg scorer en porsjon DNA til et planlagt soloprosjekt?

Uansett bakgrunnen for avgjørelsen, består min absolutte indignasjon.

At mannen ved et vedtak av en dansk juridisk abort kan få muligheten til å velge - nesten - like suverent som kvinnen, ikke vil være så forferdelig. Denne retten er det forventet, av forslagstilleren for ny lov, at menn skal bruke som en siste utvei og i desperasjon vil gjøre kvinnen oppmerksom på at barnet er uønsket, og at han frasier seg retten til barnet og plikten til forsørgelse av det.

Med en ny bestemmelse i dansk lovgivning (det jobbes med et nytt lovforslag, red. anm.) kunne vi endelig likestille oss frem til noe som kan tilsvare kvinnens biologiske fortrinn, når det gjelder avgjørelsen om barn eller ikke. Bestemmelsen kunne brukes av menn som ikke ønsker å bli fedre, akkurat som det biologiske fortrinnet brukes av kvinner, som ønsker å bli mødre.

Danmark som foregangsland

Det er oversett at menn faktisk har følelser rundt det å bli far. Både lovgivningen og måten vi snakker om at de «faen meg bare må ta ansvar» bærer så utrolig preg av at menns følelsesliv først har fått oppmerksomhet de siste tiårene.

Min venn som fikk totalt ødelagt livet sitt, er heldigvis tilbake på rett vei i dag. Det kvinnen valgte å gjøre med ham, underbygger poenget mitt om at samfunnets forventninger til menns følelser er små.

Hun var faktisk ikke gravid. Hun var derimot dypt besatt av ham, og brukte denne metoden som mange menn frykter mest. Hun sa hun var gravid og inndro all hans kontroll, valgfrihet og potensielle økonomiske muligheter. Og han ble ødelagt innvendig.

Siden 1973, da det ble innført fri abort i Danmark, har vi innbilt oss selv at Danmark er et foregangsland når det gjelder seksuell frigjøring, familieplanlegging og retten over egen kropp og liv. Og det er vi også, på de fleste områder. Reglene når det gjelder forsørgelse ligger langt etter den kroppslige frigjørelsen. De reglene stammer fra en tid hvor kvinnen reelt ikke kunne forsørge seg selv, og ikke var på arbeidsmarkedet. Da aborten ble fri, var dette også et symbol på et samfunn som anerkjente den enkeltes liv og valgfrihet.

Aborten ble dessverre bare fri for kvinner.

Licensed from: leungchopan / yayimages.com

Av Stina Ehrensvard, administrerende direktør og grunnlegger av Yubico, prisvinnende svensk-amerikansk innovatør, og en stor fan av Internett.

Denne uken arrangerer Oslo Freedom Forum sin niende årlige konferanse. Den samler et unikt globalt nettverk av aktivister, journalister, teknologigründere, og innovatører. De deler en felles visjon om en verden med mer frihet og mer trygghet for alle. Det inkluderer også Internett.

For mange år siden, den første  gangen jeg logget meg på Internett, ble jeg slått av noe som kan beskrives som en åndelig opplevelse. Her var alle koblet sammen, og det fantes uendelig med informasjon bare et tastetrykk unna. Siden da har ikke Internett bare utviklet seg til den ledende plattformen for global kommunikasjon og næringsvirksomhet, det har også blitt det kraftigste verktøyet for fremme av demokrati og ytringsfrihet.

Internett var designet for samarbeid og deling, men ikke for sikkerhet. Med et økende antall hackere og virusangrep er tilliten til nettet i dag sterkt truet.

Regjeringer og kommersielle aktører har brukt sikkerhetsrisikoen som en mulighet til å kreve mer kontroll av brukerdata, båndbredde, og innsyn i personlige data. Det rettferdiggjøres med argumenter om samfunnssikkerhet og trygghet for borgerne. Konsekvensen er et svekket personvern for brukerne.

Åpne Internettidentitetsstandarder - som ikke eies og kontrolleres av bedrifter eller regjeringer, men av brukere selv - er en løsning for å gjenopprette personvernet. Et slikt standardinitiativ er U2F - Universal 2nd Factor. U2F er en «autentiseringsnøkkel» som gjør det mulig for Internett-brukere å få tilgang til alle typer online-tjenester umiddelbart og uten drivere eller klientprogramvare.

U2F ble utviklet av Yubico og Google noen måneder etter begynnelsen på den arabiske våren. Under disse protestene spilte sosiale medier en viktig rolle i å hjelpe folk til å knytte og organisere protester mot de ikke-demokratiske regjeringene. Uunngåelig skapte dette en tilbakeslag mot slike nettsteder, og skremte dem til å gi informasjon om enkeltpersoner. Eller som sikkerhetsingeniører I en hos en av de ledende leverandørene i dette feltet ble det formulert; «Det har vært tider da vi har ønsket at vi ikke hadde personlige data om våre brukere. Den arabiske våren var en slik hendelse.»

Denne innsikt, inkludert økende antall phishing-angrep, hvor sms og telefon-apper ikke lenger tilbyr nok beskyttelse, bidro til å få støtte for U2F. I dag, seks år senere, er U2F videreutviklet av de åpne standardiseringsorganisasjonene FIDO Alliance og W3C, og  gjort tilgjengelig for milliarder brukere med tilgang til Google, Facebook og Dropbox, samt de britiske regjeringstjenester.

En gjenoppbygging av tilliten til Internett må begynne med å akseptere at det statiske brukernavnet og passordet ikke gir nok beskyttelse for brukerne, og at nettverk, programvare og enheter aldri kan være helt trygge for hackere, bakdører og skadelig programvare. Deretter kan vi sørge for ny tillit og innloggingsinformasjon for å sikre enheter som er i brukernes hånd. I stedet for å forsøke å stole på sårbar infrastruktur, etablerer vi en direkte og sikker kobling mellom den bruker-eide enheten og programmet vi vil koble til.

U2F tillater også flere identiteter, inkludert en ekte identiteten knyttet til førerkortet ditt, en midlertidig identitet på arbeidsplassen, og en identitet som gjør at du kan være «sikker, men samtidig anonym». For dissidenter og journalister over hele verden kan dette være livskritisk.

Målsettingen med å utvikle åpne Internettidentitetsstandarder er å sørge for at svindlere, økonomiske aktører, eller myndigheter, tillates å få begrense Internettets potensial.

Hva får ungdom til å skrive blogginnlegg om alt fra pelsmotstand til palmeolje, for deretter å illustrere dette budskapet med et bilde av kroppen sin?

Av: Lisa Skaar Næss, tekstforfatter

Reagerte du litt da du så headerbildet mitt på denne bloggposten? Jeg ville reagert, og jeg reagerer hver gang jeg kommer over slike blogginnlegg - noe som cirka er femten ganger daglig.

Hva er det som får tilsynelatende oppegående ungdom til å skrive innlegg om alt fra pelsmotstand til palmeolje, antimobbing og til og med skjønnhetstyranniet, for deretter å illustrere dette budskapet med et bilde av kroppen sin? Tilgi meg, for det er mulig jeg har gått glipp av noe helt essensielt, men med journalistisk bakgrunn, og bakgrunn som et, tja - normalt oppegående menneske - synes jeg dette er litt merkelig.

Selvfølgelig skjønner jeg at seriøse artikler og personlige bloggposter ikke helt kan sammenliknes. Likevel spør jeg fordi jeg forstår ikke helt logikken. Det er som om jeg skulle illustrert en av bokanmeldelsene mine på bloggen med et bilde av rompa mi, eller kanskje et skikkelig saftig nærbilde av brystene mine i en hvit, gjennomsiktig topp. Bildene blir selvfølgelig tatt "helt tilfeldig". Med det så mener jeg at fotografen helt klart har overrasket meg der jeg sitter halvnaken på kjøkkenbenken med en tom kaffekopp i hånden.

Jeg ønsker ikke å henge ut enkeltbloggere. Du kan likevel tenke tilbake på de gangene du (forhåpentligvis) har stusset litt over bildevalget hos mange av toppbloggerne i Norge. For vær så snill å si at jeg ikke er alene om å ha reflektert over dette?

Les også: Hva er Sunn Fornuft-plakaten?

Etisk sikkerhetsnett

Det som provoserer meg desto mer er at enkelte av disse bloggerne "støtter" Sunn Fornuft-plakaten. Jeg er en av de bloggerne som stilte meg bak Sunn Fornuft-plakaten relativt tidlig, noe jeg er stolt av! Men når disse nye "støtte"spillerne til stadig bryter ved plakaten, og likevel gjemmer seg bak den som et slags etisk sikkerhetsnett, så må jeg si at jeg blir en smule forbanna. Forbanna fordi de, etter min mening, ødelegger det meste av hva plakaten står for. Sunn Fornuft-plakaten er retningslinjer for bloggere og andre meningspåvirkere med mål om å bevisstgjøre digitale opinionsledere. Bevisstgjøre de på deres rolle og påvirkningskraft når det kommer til kroppsbilde og idealer.

Det handler ikke bare om at de poster lettkledde eller seksualiserte bilder av seg selv i sosiale medier tatt helt ut av kontekst. Det handler rett og slett om sluttpakka. Det ferdige produktet. Produkt deg - deg som forbilde! Må du virkelig på død og liv skrive hvor mye du veier, hva du bruker i klesstørrelse, BMI-en din, hvor mye eller lite du spiser, anbefale plastiske kirurger, eller kjøre en real give away på botox og lip fillers?

La budskapet stå alene

Også er det det du ikke sier med ord, men med bilder. For du skal ikke tro du slipper unna bare fordi du har sluttet å gi fra deg rabattkoder på restylane. Du slipper ikke unna hos meg. Du skriver så godt, og om viktige ting! Men når vi vet at et bilde sier mer enn tusen ord er du ikke noe stort bedre enn de som gir regelrett faen i alt som heter sunn fornuft, eller det ansvaret som ligger bak det å være en influencer, en rollemodell. Et forbilde.

Jeg trenger ikke se kløfta di for å forstå at du har noe smart å komme med. Jeg trenger ikke se et nærbilde av rompa di for å høre på når du snakker. Jeg trenger ikke se på kroppen din for å forstå at du er mye, mye mer enn det.

La budskapet stå alene. Trenger du en hånd å holde i har du min.

Dette innlegget ble først publisert på www.skrivelisa.no.

Tina Marie Tsiplakis. Foto: Privat

Av Tina Marie Tsiplakis, forfatter

Februar 2016. Jeg sto på kjøkkenet når min sønn spurte hvorfor gutten sover på stranden. Jeg snudde meg - han pekte på TV-en. Det var tre år gamle Alan Kurdis døde kropp. Jeg var redd for å fortelle sannheten - vi har ikke pratet om døden, krigen eller flyktninger før. Jeg tvilte på min egen kunnskap om temaet, og jeg ønsket å finne et egnet verktøy som kunne hjelpe meg. Men hverken på biblioteket eller hos bokhandelen fant jeg hjelp. Ei heller på nettet. Så jeg bestemte meg for å lage en bok om temaet selv.

Resultatet ble «Jeg gikk meg over sjø og land». En barnebok som forklarer flyktningkrisen på en barnevennlig måte. Med boken ønsker jeg å øke bevisstheten om flyktningkrisen i verden og det å være en bevist forelder. Målet mitt er å nå så mange familier som mulig og bidra til et mangfoldig samfunn og likestilling mellom flyktninger og innfødte i et land. Vi følger en fysisk og emosjonell reise til et barn. Protagonisten i «Jeg gikk meg over sjø og land» har en rød ballong, som er et symbol på og den emosjonelle reisen til barnet, og vi blir og vitne til hans inkluderingsprosess

Jeg ville aldri laget boken om det ikke var for min sønn. For hadde han ikke spurt, hadde jeg ikke vist at en barnebok rundt tematikken manglet.

Å lage en barnebok som har flerkulturell karakter ble en frustrerende opplevelse. Men det ble og en påminnelse på hvor redd jeg er den verdenen min sønn skal møte.

Boken ble til gjennom en folkefinansiering på 120.000 kroner, og jeg brukte Facebook for å spre budskapet om boken og for å be om hjelp til finansieringen. Men jeg hadde ikke tatt høyde for at nettrollene kom til å kjenne sin besøkelsestid. En rekke kommentarer gikk til frontalangrep på boken og tematikken, og mente jeg hadde et politisk budskap med den.

Her er noen av kommentarene som ble skrevet i full offentlighet;

• «For guds skyld hold barna utenfor denne folkevandring. Under 1% er reelle flyktninger med behov for hjelp.» En person spør om link til hans påstand - og får til svar;
  • «Har ikke bruk for linker for å ha en mening om denne syke folkevandring en av uønskede lykkejegere som snylter på våre velferskroner og Europas snillisme som holder på å ødelegge hele verdensfreden.»
• «Propaganda og løgner. Ikke ett øre fra meg. Mødre kan fortelle sannheten om lykkejegere.»
• «Jeg skal skrive en bok om flyktningen achmed som er 35, men påstår han er 15. Han kommer fra Syria for å voldta og utnytte nordmenns godhet. Følg med (smilefjes).»

Skjermdump fra Facebook
 

Og slik fortsetter det.

Jeg var på Ekeberg med min sønn da mobilen ristet i lommen. Jeg så kommentarene. Jeg delte meldingene med venninnen min. Først lo jeg.

Så gråt jeg.

Ikke fordi kommentarene «såret» boken.

Jeg gråt for hvordan en mor ikke kan gjøre noe så enkelt som å gi en stemme til barn som ikke har det, gjennom en bok, uten å bli hetset.

Jeg gråt fordi jeg ikke kjenner menneskene som har kommentert. Det kunne være hvem som helst. En forelder, en lærer eller en trener. Og den tanken gjorde meg trist.

Jeg gråt fordi det finnes andre kvinner som ville blitt knust av slike meldinger. Kvinner som hadde fått sin søndag ødelagt av de skamfulle og stygge kommentarene. Kvinner som ville tvilt på om det var en god ide å starte på en bok i det hele tatt.

Jeg valgte å ikke mate trollene. Jeg aksepterte at de finnes og fortsatte søndagen med min sønn.

Men kommentarene viste og bare hvor stort behovet for denne boken er.

Jeg ønsker ikke at mine barn skal vokse opp med de verdiene noen av disse menneskene gjenspeiler. Derfor føler jeg det er min plikt å opplyse, på en barnevennlig måte, om hvordan verden er.

Litteraturen gjenspeiler samfunnet, og mangelen på mangfold i norske barnebøker merket jeg da jeg flyttet fra Hellas til Norge i 2013. Litteraturen er nødvendig for vår selvforståelse og er sentral for hvordan vi anerkjenner den virkeligheten vi lever i.

I tillegg har den en enestående rolle i bevaringen og utviklingen av et nasjonal- og kulturspråk.

«Jeg gikk meg over sjø og land» tar ingen politisk stilling. Jeg ønsket kun å ha et verktøy som kunne vise min sønn og andre hvordan det er å være på flukt, slik at det blir lettere å ha en referansepunkt til emapati, og å kunne prate om følelser rundt temaet.

Undersøkelsen «Holdninger til innvandring og integrering» viser at unge mennesker i alderen 15-24 år er mer åpne for å ta imot flere flyktninger. Men 43 prosent av de spurte sier mener og at integreringen fungerer dårlig, og hele 67 prosent er bekymret for fremmedfiendtlighet.

Det er akkurat derfor vi trenger en ny form for bevisst og åpen kommunikasjon.

«It takes a village to raise a child»

Det er fryktelig at barn i verden skal få oppleve det helvete som det er å være flyktning. Da er det og så fryktelig trist at de skal bli utsatt for slik grov rasistisk hets. Men det er utrolig viktig å ikke bukke under av slikt, men at vi er tydelige i vårt budskap slik at vi kan fortelle våre barn om tematikken på en god måte.

Alt i alt har hetsen på Facebook har lært meg mye.

Selv om intensjonen for å skrive boken var god, mente nettrollene at boken var et politisk propagandaverk som har som intensjon å hjernevaske nordmenn. Det er trist noen oppfatter dette som propaganda, men det er likevel ikke overraskende. Nettrollene er som vi vet der ute.

Det første jeg gjorde da jeg så kommentarene, var å spørre meg selv: Hvis jeg svarer nett-trollet ? hva vil det resultatet være? Jeg kan ikke forvente å få tilbake «Vet du hva, du har rett! Jeg tok feil.»

Man må heller telle til 10 og reflektere litt selv. Vi må være oppmerksomme på hva vi forteller oss selv etter å ha lest noe som angriper vårt ego. Hva føler vi og hvorfor? Er vi sinte fordi trollenes kommentar inneholder gyldighet? Har du sett dette scenariet før i andre innstillinger? Disse små skiftene i vår oppfatning burde påvirke oss for ikke å matche trollene, men for å innse at ethvert forsøk på å forandre trollens sinn er en øvelse vi 99% sikkert ikke kan lykkes med.

Boken er ute for alle og vi markedsfører den på internett. Jeg er nå bevisst på at det er svært sannsynlig at vil jeg komme over folk som forakter eller ikke forstår mitt arbeid.

Og hva enn nettrollene måtte mene har barn rett til å vite hva som skjer rundt dem. Ikke minst fordi barna våre blir de noen av de første ansiktene flyktningsbarna møter og blir kjent med på skolen. Skjermer vi våre barn fra å fortelle om en av de største utfordringene verden står ovenfor i dag, gjør vi dem en bjørnetjeneste vi kommer til å angre på i nær fremtid. Men det er viktig å vise skånsomhet i praten med barnet eller barna dine, og legge det frem på en måte som gjør at de kan ta det innover seg på en riktig måte.

Tenk litt på hvilken virkelighet du selv er vokst opp i. Se om du kan relatere til menneskene på ditt lag, skole eller samfunn. Sjansen er stor for at du jobber med en person, eller at ditt barn får en ny medelev, som har flyktnings bakgrunn.

#flyktning #flyktningbarn #barnebok #netthets #facebook #nettroll #likestilling #integrering

Av Finn Helge Quist, kreftpårørende

Noen av Norges fremste kreftleger sendte denne uken en bekymringsmelding til Helseminister Bent Høie. Det går altfor langsomt å få godkjent nye og livreddende medikamenter i Norge. Og mens pasientene venter på nyutviklede kreftmedisiner som eksempelvis er godkjent for bruk i Danmark, dør norske pasienter mens de venter.

Før jeg ble pårørende til en alvorlig kreftsyk person, la jeg til grunn at norske pasienter fikk tilgang til nye og effektive medisiner, ikke minst hvis man ble alvorlig syk. Dessverre har dette bildet endret seg etter at jeg ble pårørende.

Min kone har uhelbredelig benmargskreft. Det er ikke til å tåle, at hele seks gode og nye medikamenter og behandlinger er godkjent for bruk i Danmark, mens de samme medikamenter sitter fast i byråkratisk sirup i Helsedirektoratets «Nye Metoder», som har ansvar for å vurdere og eventuelt godkjenne de samme medikamenter i Norge. Og mens norske helsebyråkrater somler, dør flere norske pasienter mens de venter.

Bekymringsmelding fra kreftleger

Jeg har fått tilgang til et brev som noen av Norge`s fremste kreftleger sendte Helseminister Bent Høie denne uken. Brevet er skrevet som en bekymringsmelding,

Brevet tar opp den urimelig lange saksbehandlingen. I brevet fra kreftlegene fremkommer det sterk kritikk av det norske systemet for godkjenning og implementering av nye og gode kreftbehandlinger, som for lengst er godkjent i eksempelvis Danmark.

I brevet fra kreftlegene fremkommer det, at ikke bare er saksbehandlingstiden urimelig lang. For norske helsemyndigheter har allerede avslått å innføre to gode kreftbehandlinger som er godkjent og i bruk i Danmark, herunder immunterapi-medisinen Elotozumab. For norske pasienter med alvorlig og uhelbredelig kreft, oppleves dette som å bli dolket i ryggen av egne helsemyndigheter.

Burde være en selvfølge

Som pårørende er jeg veldig takknemlig for at Norges fremste kreftleger nå endelig setter fokus på problemet. Jeg har selv i lang tid jobber med å prøve å få fokus på problemet i Norge. Jeg har blant annet skrevet et brev til norske politikere, og jeg har mottatt et langt svarbrev fra helseminister Høie.

Videre har jeg fått saken opp i Stortingets Helse- og Sosialkomite, og jeg skal ha et møte med en representant for komiteen senere i mai. Jeg er takknemlig for at helseministeren har tatt seg tid til å svare meg, og jeg er selvsagt oppløftet over at Stortingets Helsekomite vill se på saken.

Men det er allikevel tungt at jeg som pårørende selv må jobbe så hardt må dette. For det burde være en selvfølge, at dette er noe fagmyndigheter og norske politikere hadde ryddet opp i selv på egenhånd.

Det er ikke til å tåle

Jeg har ingen organisasjon i ryggen, jeg er kun en pårørende som så gjerne vil bli gammel sammen med min kjære kone som har uhelbredelig benmargskreft.

Og da er det ikke til å tåle, det er så vanskelig å akseptere, at hele seks gode kreftbehandlinger, som kan gi oss mange år sammen, er godkjent og i bruk noen timer unna i Danmark, mens de samme medikamenter enten sitter fast i urimelig lang saksbehandlingstid og sirup i Helsedirektoratets nye metoder, og at det samme Helsedirektorat allerede har avslått to av medisinene. Det er rett og slett ikke til å tåle.

Av advokat Erik Lea

Det er gravstille i den store rettssalen i lagmannsretten i Stavanger. Juryen på fem kvinner og fem menn trakk seg tilbake klokken 13. Vi andre aktører har levert fra oss visittkort med telefonnummer til rettsbetjenten, og har ruslet hvileløst rundt i sentrum med mobilen på. Hvor lang tid trenger de på å svare?

Spørsmålet juryen har fått seg forelagt, er om tiltalte, en lørdagsnatt høsten for to år siden, hadde vaginalt samleie med fornærmede til tross for at hun sov og/eller var ute av stand til å motsette seg handlingen på grunn av påvirkning av alkohol, voldtektsbestemmelsen i straffelovens § 192 b.

Innlegget ble først publisert i Haugesunds avis i 2013.  I ettertid er det opplyst at innlegget ikke omhandler en konkret historie, men er sammensatt av flere virkelige hendelser.

Det var fest og det ble drukket. Han var 18 og hun var 17. Ut på natten gikk de inn på soverommet, kledde av seg og la seg i sengen. Begge var beruset. Under akten «våknet» jenten, ropte stopp og kom seg ut av rommet. Hun tok drosje hjem og neste morgen fortalte hun sin mor om hendelsen. De kjørte til politiet, ga anmeldelse og deretter bar det til voldtektsmottaket. Politiet dro hjem til gutten og hans foreldre. Han ble pågrepet og satt i arresten. Jeg ble kontaktet og møtte gutten på besøksrommet.

Les også: Det er på tide å gjenreise forskjellen på fyllerør og voldtekt

Han var i oppløsning, gråt og følte livet hans var over. Ut på søndagen ble han avhørt.

I gamle dager var voldtekt definert som å skaffe seg seksuell omgang ved vold eller truende adferd. Det typiske var såkalte overfallsvoldtekter.I 2000 kom det inn en ny bestemmelse i straffeloven som skulle fange opp de tilfeller hvor fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingen på grunn av bevisstløshet, søvn eller beruselse. De er populært kalt sovevoldtekter. I fjor offentliggjorde Kripos en nasjonal rapport om voldtekt. Kun 13 prosent av anmeldte voldtekter var overfallsvoldtekter. Cirka 30 prosent er relasjonsvoldtekter, ektefeller/samboere/innad i familien, mens over 40 prosent av voldtektene var relatert til fest. Over 90 prosent av ofrene som ble voldtatt i forbindelse med fest var beruset. Helt klassisk, privat fest, drikking, flørting og inn på rommet.

Den nye bestemmelsen er fornuftig på mange måter, men akk så vanskelig. Er jenten edru nok til å vite hva som skjer og gi sitt samtykke? Og i den vurderingen skal gjerningsmannen ved selvforskyldt rus bedømmes som om han var edru. Ikke enkelt. Ungdom på fest, alle drikker, og i sengen skal en foreta vurderinger i opphisselse og kåtskap som om en er edru. Så vanskelig for voksne mennesker, så nesten umulig for en ungdom som kanskje for første gang øyner muligheten.

Les også: Har kvinner for stor makt i voldtektsdebatten?

Det har vært to vanskelige år for både gutten og jenta. Hun har vært i avhør hos politiet tre ganger. Hun har vært på voldtektsmottaket og avgitt alle slags prøver. Venninner og venner av de to er tatt inn til avhør. Hun sover dårlig, sliter på skolen, og orker ikke være sosial. Foreldrene er knust. Gutten har vært i to avhør, og har fra første stund sagt at, ja, han hadde samleie med henne, men det var jo frivillig. Han trodde hun var med, helt til hun ropte slutt, og da sluttet han jo også. For sent?

Det går rykter om at han er siktet for voldtekt. Et par nære venner støtter han, men fra mange ble det plutselig så stille. Han kvier seg for å gå på skolen, han føler alle ser på han. Smilet og latteren er borte. Foreldrene og søsken kjenner han ikke igjen. Han er innom meg både med sine foreldre og alene. Jeg prøver å trøste. Jeg sier jeg skal stå på for han, gjøre mitt ytterste, og føler at ansvaret blir for stort. Hva er sannsynligheten for at han blir dømt, spør hans mor og far? Jeg tør nesten ikke svare. Hva får han om han blir dømt, spør de? Det tør jeg i alle fall ikke svare på, men jeg må, og ser dem inn i øynene og svarer fire år.

Mobilen ringer. Vi har sittet på en kafé og gått tur i gatene rundt tinghuset. Det er ikke så lett å holde samtalen i gang. Nede i gaten så vi bistandsadvokaten med jenta og hennes foreldre. Det er rettsbetjenten som ringer. Hallo Lea, nå er juryen klar, dere må komme.

Juryen har vært i rådslagningsrommet i to timer. Foreldrene lurer på om det er et godt eller dårlig tegn? Jeg vet ikke.

Vi står i sorte kapper, de tre fagdommerne, aktor, bistandsadvokaten og jeg. Gutten står ved siden av meg. Jenta ved siden av sin advokat. På tilhørerplassene, to vettskremte foreldrepar.

Juryen kommer inn. Dommeren ber alle sette seg, og spør ordføreren i juryen om de har kommer fram til en kjennelse. Det har de, og ordføreren reiser seg. Jeg får ikke puste. «Lagretten har på ære og samvittighet gitt følgende svar på det spørsmålet som er stilt: Ja med flere enn seks stemmer»

Jeg legger en arm rundt guttungen, han svimer nesten av. Hadde det vært fotballkamp hadde jeg ropt høyt og protestert på avgjørelsen. Det er ikke fotballkamp. Jeg er «profesjonell» og det er kun snakk om å holde masken. Vi hører hulk fra guttens foreldre.

Forstår du hva kjennelsen innebærer, spør Lagmannen, og gutten hvisker et knapt hørbart ja.

Det blir en liten pause, partene prosederer. Aktor skal ha fire år. Bistandsadvokaten 150.000 i erstatning. Jeg gjør det jeg kan, men det er blitt standardisert dette, og de får det de ber om.

To unge mennesker har fått ødelagt sin ungdomstid. Jenta har sitt å slite med. Gutten også, og han skal inn og sone. Han er nettopp kommet inn på høyskolen, og må takke nei til plassen. Han ser verden rase.

Hadde jeg hatt kapasitet skulle jeg møtt opp på hver eneste ungdomsskole og videregående skole på Haugalandet og holdt foredrag og advart både jenter og gutter! Jeg vet ikke om det hadde hjulpet.

Men jeg føler behov for å rope et varsko og gi et råd til ungdommen:

« Pass på hverandre!»

Av Paal-Gunnar Mathisen, distriktsleder Trygg Trafikk Østfold

Som Distriktsleder i Trygg Trafikk ble jeg tidlig gjort oppmerksom på Blogger Bente Lunds innlegg om «Syklister som er folkehelseproblem». Etter å ha lest innlegget flere ganger ble jeg sittende igjen med en ugrei følelse. Det er viktig å ha en debatt rundt konfliktene som ofte oppstår når syklistene hver vår skal ut for å «dele veien» med andre trafikanter. Husk: Vi har ingen rettigheter i trafikken, kun plikter.

Fakta-feil

Lunds innlegg bæres dessverre fremover av for mange fakta-feil, trolig initiert av å være noe irritert og samtidig ikke ha satt seg inn i lovverket.  En slik sak nører dessverre opp under en allerede oppildnet debatt, i digitale medier og nær sagt ute på veien. I hovedsak mener Lund at syklister ikke har noe i veien å gjøre. Spesielt ikke steder der det finnes «sykkelstier». Det hun referer til, godt dokumentert med bilder, er gang og sykkelveier, der syklister kan ferdes på de gåendes premisser. Dette i henhold til loven. Med andre ord skal syklistene sykle i tilnærmet gangfart, vike for gående- og for kjørende ved kryssende vei. Det er ofte dette som blir stridens kjerne. Hvorfor må syklistene på død og liv, for det er det det er i mange tilfeller, sykle i veibanen. Det blir negativt referert til slike syklister som ikler seg sykkeltøy. Tøy som gjør det noe mer behagelig for sykkelpendlere og treningsentusiaster. Mange er kledd i gule detaljer for å være synlig for andre trafikanter, og reduserer den ekstremt høye risikoen de utsettes for, når de velger å sykle i veien.

Dårlige sykkelveisystemer

Dessverre er tilstanden på sykkelvei-systemene i Norge langt fra gode nok. Det jobbes nasjonalt og lokalt for å bedre dette, men vi klarer dessverre ikke å bygge oss ut av problemet på mange tiår. De som velger å bruke veien som trasé gjør dette av mange grunner. Det kan være forbudt for de å bruke gang- og sykkelveiene grunnet for høy fart. Det kan også være av praktiske hensyn siden gang- og sykkelstier ofte ender brått eller ut i veien. Syklister ønsker, på lik linje med andre kjørende å komme seg raskest mulig til jobb, hjem eller andre steder. Noen er bare ut å trener og har da ingenting å gjøre på gang- og sykkelveier.

Les osgså: Syklister må også vise hensyn

Folkehelseproblem

For å gjøre det klart. Syklister har de samme «rettigheter» i veien som andre kjørende og må ikke bruke gang- og sykkelveien. Likevel skal syklister, på lik linje med andre trafikanter, følge regelverket. Det kan oppleves uryddig siden syklistene kan bruke flere forskjellige systemer for å komme seg frem. Av og på fortau. Kryssing av gangfelt. Litt ut i veibanen, og så litt inn på gang- og sykkelveien for så komme syklende på et sykkelfelt eller bare forbi biler i kø, på høyre side. Ja, for det har de faktisk lov til. Som bilister har vi lov til å bli irritert, men hva hjelper vel det. Vi kommer oss sjelden raskere frem, får kanskje høyere blodtrykk som faktisk kan bli et folkehelseproblem.

Trygg Trafikks trafikksikkerhetsundersøkelse utført av TNS-Gallup viser at det er stort spenningsnivå mellom trafikanter på to og fire hjul: Hele 86 prosent av bilistene sier at de irriterer seg over syklister av og til eller oftere, mens 78 prosent av syklistene sier det samme om bilistene.

De som er gledelig er at de aller fleste syklister og bilister er flinke, viser hensyn til hverandre og bruker hodet. Men likevel. Statistisk sett vil 10 syklister dø i 2017. Bare rundt 500 blir skade-registrert hvert år, men vi vet det her er store mørketall. Bare ved Oslo legevakt ble det ble det i 2014 behandlet mer enn 2100 skadde syklister. Ja vi snakker om et folkehelseproblem når mange blir hardt skadd og drept hvert år.

Trenger holdningsendring

Trygg Trafikk mener det er behov for en holdningsendring både blant syklister og bilister.  Alle trafikanter har lik rett på veien, og det er et nasjonalt mål at flere skal sykle. Da trenger vi både fysisk tilrettelegging og en kulturendring hvor både syklister og bilister tar ansvar for å sørge for trygg sameksistens i trafikken. Det er likevel til syvende og sist syklistene som er den mest utsatte parten i en kollisjon. Det hjelper dessverre lite å ha «retten» på din side når ulykken først er ute. På den annen side er det sjåføren som må leve med å ha kjørt på og kanskje ende opp som ansvarlig for at en syklist blir skadet eller omkommer. Det skjer også alvorlige ulykker der syklister kolliderer med andre syklister.

Husk: Vi har ingen rettigheter i trafikken, kun plikter.

Her er Trykk Trafikks tips til deg som bilist:

1. Bruk blinklys: Å droppe blinklyset kan fort bli fatalt hvis du har en syklist som tror du skal rett frem i blindsonen.
2. Sjekk blindsona: Du skal alltid sjekke blindsona før du svinger i et kryss, eller skal kjøre ut i en rundkjøring. Før du vet ordet av det, har du en syklist i din blindsone.
3. Kjør forbi med god margin: Ved forbikjøringer av syklister må du regner større margin enn med biler, på grunn av dragsuget. Blink ut og legg deg aller helst helt over i motsatt kjørefelt før du kjører forbi. Det anbefales minst 1,5 m avstand.
4. Hold hodet kaldt: Ikke bli irritert og la deg friste til uforsiktige og nære forbikjøringer. I verste fall kan det føre til livsfarlige situasjoner.
5. Bruk blikket: Vær oppmerksom og bruk blikket slik at du ikke overser syklister i trafikken.
6. Oppfør deg ordentlig: Mange sykkelmosjonister klager over bøllete adferd fra sjåfører som bruker både hornet og spylervæske. Dette er både farlig og ulovlig.
7. Del veien: Syklisten har like mye rett til å bruke veien som deg.  

Og til deg som syklist:

1. Søk blikk-kontakt: Oppnå blikk-kontakt med bilistene når du skal krysse en vei eller en avkjørsel. Se og bli sett er alfa og omega for deg som syklist.

2. Bruk armen: Som syklist er armen ditt blinklys. Gi tydelig tegn når du skal svinge, særlig når du skal krysse kjørebanen og svinge til venstre.

3. Unngå blindsoner: Du må aldri sykle opp på høyre side av store biler i veikryss. Da kommer du i sjåførens blindsone. Hold deg bak bilen.

4. Bruk lys og refleks: Hvitt eller gult lys foran og rødt lys bak på sykkelen er påbudt ved dårlig sikt og i mørke. Det samme gjelder rød refleks bak og hvit eller gul pedalrefleks.

5. Bruk alltid hjelm: Faller du med hodet i asfalten vil hjelm kunne beskytte deg mot alvorlige hodeskader.

6. Klær som synes: Bruker du klær med signalfarge og refleks er du mer synlig i trafikkbildet og det blir lettere for andre trafikanter å se deg

7. Ikke sykle mer enn to i bredden: Hvis veien er oversiktlig og det er lite trafikk, kan dere sykle to i bredden. Det gir en kortere forbikjøringsstrekning for bilister.

8. Slipp biler forbi: Vær oppmerksom på biler bak når deg sykler på landeveien. Gi tegn, og slipp bilister forbi ved første anledning.

Av Signe Marie Engeløya Stendal

Hei venstresida

Det er snakk om å innføre en blodprøve for gravide som gjør det enklere å avdekke om foster har såkalte avvik, eksempelvis Down syndrom.

Fra bla Danmark vet vi at en slik praksis fører til at det knapt fødes barn med kromosomvariasjoner. Jeg ser meg selv som godt plantet på den politiske venstresiden både ideologisk og prinsipielt, blant annet på grunn av at jeg mener venstresiden har den mest rettferdige politikken for å verne om de svake og marginaliserte.

Les også: La ikke debatten handle om blodprøver og abort

Jeg har nylig har fått en fantastisk sønn med Down syndrom og saken om blodprøven er avgjørende når jeg går til valgurnene. Det faktum at det fødes færre og færre barn slik min sønn gjør meg trist, og jeg forstår at dette er et spørsmål om politikk.

Mitt spørsmål til venstresida er i hvilken grad dere fører en politikk som verner om det ufødte barnet med Down syndrom, og et samfunn hvor det er plass til alle slags mennesker? Er dere for eller i mot å innføre blodprøven?

Les også: Helseministeren sier ja til blodprøve som kan avdekke Downs syndrom

PS. Jeg håper ikke dere drar «kvinnens rett til å bestemme over egen kropp»-kortet. Dette handler ikke om kvinnekamp og retten til å bestemme over egen kropp. Det handler ganske enkelt om vi skal tillate å sortere ut enkelte mennesker.

Licensed from: oksix / yayimages.com

Vi må slutte å spy eder og galle over kvinnene som innrømmer at de slites mellom morsrollen og arbeidsliv.

Av Den ambivalente mor

Tirsdag i forrige uke publiserte BT et innlegg av Åshild Vatshelle som tar til orde for mer permisjon til mor. Slike meninger fungerer som en rød klut for mange feminister, og Vatshelle har fått gjennomgå. Det er så enkelt for oss å avskrive slike innlegg som reaksjonære og bakstreverske. Men hva med å ta henne på alvor? Der ligger nemlig utfordringen.

Jeg sitter i skrivende stund på jobben med bryster som lekker melk til en baby som ikke er her. Hodet er litt ullent fordi jeg fremdeles står opp flere ganger om natten for å amme. Det er greit. Det er delvis mitt valg. Men jeg kjenner hver eneste dag på at kvinner er arbeidstakere i et arbeidsliv bedre tilpasset far.

Les også: Familieterapeut: - For mange er det fortsatt «imponerende» når far stiller opp for ungene

Det er enkelt å være likhetsfeminist før du har kjent rollen som arbeidstaker på kroppen mens du har levert et barn til verden. For ikke å snakke om etterpå. Vatshelle spør om morsrollen er ofret i kampen for likestillingen. Jeg mener bestemt at ja, det har den delvis. Veldig mye er blitt bedre. Økonomisk selvstendighet for kvinner er et must. Og for å bli økonomisk selvstendig, har kvinner måttet underspille sin rolle i reproduksjonen for å bli en like ettertraktet arbeidstaker som mannen. Problemet blir da at den samme strategien som skal sikre kvinner jobb og selvstendighet, også undergraver behovet for forskjellsbehandling, der forskjellsbehandling ville bidratt til likestilling.

For hvem tar i dag støyten for at vi har ordnet oss slik at både mor og far skal være i full jobb? Hvem er mest sykmeldt? Jobber deltid? Mister pensjonspoeng? Havner bakpå på grunn av ammefri? Flere politikere tar til orde for en todeling av permisjonen. Til og med KrFs ungdomsparti vil gi en bonus på 15.000 kroner til foreldre som deler likt. Alt dette er veldig forståelig. Om mor og far deler byrden for arbeidsgiver likt, om det blir like belastende å ansette en mann som en kvinne i reproduktiv alder, ja da er vi i mål. Men hvor ble det av kvinnekroppen i denne likningen? Og barnets? Barnet som myndighetene sier vi skal amme i ett år (WHO sier to).

Les også: Jeg var dum og tuklet med naturen

Så hva er løsningen? Kvinnen tilbake til kjøkkenbenken? Far ut av omsorgsrollen? Nei, selvfølgelig ikke. Men vi trenger et arbeidsliv som er bedre tilpasset morsrollen, og vi må heve status på den jobben kvinnekroppen faktisk gjør med å produsere nye verdensborgere. Vi kan begynne med å slutte å spy eder og galle over de kvinnene som innrømmer at de slites mellom morsrollen og arbeidsliv. Vi skal ta de erfaringene på alvor, i likestillingens navn.

Innlegget ble først publisert i Bergens Tidende. 

Av Jørgen Kjørven, gründer, eier, styrer, pedagogisk leder (med utdanning), vaktmester, snekker, og velferdsprofitør i en liten barnehage på Østlandet.

Når jeg har forsøkt å unngå å bruke opp pengene barnehagen får inn, trodde jeg det var for å sikre barnehagens økonomi. Når ser jeg, ved hjelp av politikere og fagforeninger, at det er for å sikre at jeg kan leve godt på fellesskapets midler.

For snart 16 år siden startet jeg en privat barnehage i en liten kommune på Østlandet. I planleggingsfasen falt valget av organisasjonsform etter hvert ned på aksjeselskap (AS).

Jeg trodde egentlig jeg gjorde det for å skille privatøkonomi og barnehageøkonomi og for å sørge for ryddige økonomiske forhold.

Jeg trodde også at motivet var sikkerhet for familien. Hvis det skulle vise seg at prosjektet ikke ville være drivverdig, så risikerte jeg i hvert fall ikke å måtte gå fra hus og hjem.

Les også: Velferdsdestruktørene

Nå ser jeg, ved hjelp av politikere som vet bedre enn meg, at organisasjonsformen ble valgt for å kunne berike meg selv ved å trekke ut maksimalt med penger i overskudd.

Tenkte jeg hadde funnet perfekt tomt

Når jeg gjennom et år sto på den valgte tomten, stort sett alene, med spade, trillebår, hammer og sag og bygde opp lokalene som skulle huse en liten barnehage, så tenkte jeg at jeg hadde funnet en perfekt tomt til barnehagedrift.

Området var variert og spennende, og jeg mente det ville være et ideelt sted for ungene å vokse, lære, leke og utvikle seg.

Dette var jo før jeg startet aksjeselskapet, så jeg jobbet hele året uten lønn, og familien levde på min kones inntekt.

Ettersom jeg måtte låne penger (med huset som sikkerhet), og området var en del av egen eiendom, tenkte jeg at det var lurt om den fremtidige barnehagen leide lokalene av meg i stedet for at selskapet skulle eie.

Les også: Pengene skal gå til barnas beste, ikke til privat profitt

På den måten risikerte vi ikke å miste deler av, eller hele, eiendommen hvis prosjektet ikke skulle være drivverdig.

Nå ser jeg, ved hjelp av politikere som vet bedre enn meg, at dette ble gjort for å kunne trekke ut maksimalt med penger i urettmessig høy husleie (for dem som er nysgjerrige, kan jeg fortelle at leien for lokaler, 5-6 mål tomt og fri bruk av egen skog i gjennomsnitt har vært 6700 pr. mnd. i 16 år).

Trodde jeg sikret barnehagens økonomi

Når jeg gjennom de to første årene jobbet nesten uten lønn, trodde jeg at det var for å sikre at barnehagen hadde en solid økonomi med god likviditet.

Da jeg etter hvert fikk mulighet til å ansette folk nok til å ha en dag på «kontoret» hver uke, tenkte jeg at det var for å sørge for å få gjort papirarbeidet skikkelig. Jeg har fortsatt en dag i uken på «kontoret». Resten av uken jobber jeg på «gulvet», eller på bakken, i barnehagen.

Nå ser jeg, ved hjelp av politikere som vet bedre enn meg, at dette var for å ha et sugerør inn i statskassen og ha mulighet til å leve godt på fellesskapets surt betalte skattepenger.

Når jeg, hvert år, har forsøkt å unngå å bruke opp alle pengene barnehagen får inn, så trodde jeg det var for å sikre at barnehagen skulle ha en solid økonomi. På den måten mente jeg å sørge for, blant annet, at Utdanningsforbundets medlemmer får lønn i oppsigelsestiden hvis barnehagen må legges ned.

Jeg trodde også det var for å sikre barnehagen økonomisk handlefrihet. Slik at vi, som ikke har en kommuneøkonomi i ryggen, har økonomisk soliditet blant annet til å få lån til nye investeringer til barnas beste.

Les også: Først i toget med krav han er mot

Nå ser jeg, ved hjelp av politikere og fagforeninger, at dette er for å sikre at jeg kan leve godt på fellesskapets midler som egentlig skal komme barna til gode.

Når jeg nå gjennom mange år har hatt betydelig færre barn pr. ansatt enn de har i de fleste kommunale barnehager i landet (jeg har søkt på barnehagefakta), og jeg lønner samtlige ansatte (som for øvrig er godt utdannet) over tariff, og jeg selv jobber minst mulig på kontor og mest mulig med ungene (minst fire dager pr. uke), så trodde jeg det var for at pengene barnehagen får, både fra det offentlige og i foreldrebetaling, skulle komme UNGENE til gode.

Komme og se?

Politikere og fagforeninger kaller meg en velferdsprofitør.

Kanskje de skulle komme en tur for å se hvordan vi i «parasittvirksomheten» jobber for å «berike oss på skattefinansierte barnehageplasser»?

De som ønsker, har tilgang på regnskapene mine (de er offentlige, ettersom vi er et aksjeselskap). Der står også min lønn opplyst (den var ca. 550.000 i 2015, som er siste godkjente regnskapsår).

Hvis dere mener at pengene som barnehagen disponerer, bør benyttes på en annen måte, og dere har meninger om hvordan vi kan jobbe for å gjøre ungenes hverdag bedre, så tar vi gjerne imot tips.

PS: Jeg vet at de pengene som står på konto som en sikkerhet nå, vil tilfalle meg når/hvis barnehagen eventuelt legger ned driften. Jeg tror dette er penger som nesten dekker de arbeidstimene jeg la ned de to første årene uten å ta betalt for det.

PPS: Vi er ganske trygge på det faglige innholdet og det pedagogiske arbeidet vi gjør. Det har i hvert fall ført til at vi har besøk fra studenter fra hele Europa og land i både Afrika og Asia. Vi har samarbeid med universitet og høgskoler i Norge og internasjonalt, og vi har vunnet et par priser.

Innlegget ble først publisert i Aftenposten.

Aina Stenersen fikk støtte fra uventet hold på vei til Frps landsmøte fredag:
MDGs Une Aina Bastholm.
 

Av Une Aina Bastholm,
nasjonal talsperson for Miljøpartiet De Grønne og 1. kandidat til Stortinget fra Oslo

De Grønne og Frp er ikke enige om så mye. Frp er faktisk det eneste partiet som blokkuavhengige De Grønne sier nei til å plassere i regjering, og Frp vil nok heller ikke støtte noen regjering med MDG med det første. 

Men det finnes unntak! Hvis Oslo Frps forslag om å øke flaskepanten går igjennom denne uken, så er MDG og Frp blitt bittelitt mer enige. Og forslaget er veldig godt. Plastforurensing er det største forurensingsproblemet på jorda ved siden av klimautslipp, det dreper livet i havet og kan i tillegg havne på vårt eget matfat. Og plastforurensning er, som klima, menneskeskapt. Rema 1000-poser eller flasker oppstår ikke naturlig i naturen. 

Fisk, hval og sjøfugl dør av sult med magene fulle av plast. Det kan være flere tonn plast i havet enn fisk innen 2050. Årsaken er ikke vanskelig å få øye på: Over halvparten av all plast som er produsert i historien, ble produsert de siste 15 åren, og det meste går til engangsbruk. Plastposer, bestikk og flasker som vi bruker i noen få minutter, kan leve i hundrevis av år som avfall.

Vi må gjøre mye for å stoppe denne utviklingen. Miljøpartiet De Grønne mener dette må håndteres både her hjemme og gjennom internasjonal innsats. Derfor har vi foreslått i Stortinget at Norge skal ta initiativ til en internasjonal konvensjon mot plastforurensing, og derfor går vi til aksjon for å rydde strender denne helgen.

De Grønne foreslår også mottakssentre for plast langs hele kysten, og vi ønsker en nasjonal og varig ordning der fiskere får betalt for å levere inn avfall de kommer over, basert på prøveprosjektet «fishing for litter». I tillegg må vi øke prisen på plastemballasje, slik at produsenter og forhandlere utviklere flere miljøvennlige alternativer og tar i bruk de som finnes. Det er på tide å stoppe ødeleggelsen av matfatet vårt.

Men i tillegg bør vi ta tak i panteflaskene. Selv om vi resirkulerer nesten alle flasker i Norge, er det nemlig mange som havner på avveie. I følge tall fra Naturvernforbundet havner det hvert år 39 millioner panteflasker på avveie. Det er 100 000 flasker hver eneste dag! Flaskepanten har ikke endret seg siden 1986. Det er lenge! Man fikk ganske mye mer smågodt for en flaske den gangen enn i dag. Med en høyere flaskepant blir det enda lettere å huske å pante. Og det koster oss ingenting - så lenge vi panter.
Derfor roser jeg Aina Stenersen og Oslo Frps forslag, og håper det får flertall på landsmøtet deres. Det er mange ting vi er uenige om, derfor er det ekstra gøy når vi er enige. Og enda viktigere: Tiltak for å begrense plastforurensning er bra for kloden, naturmangfoldet og dyrevelferden. Denne landsmøtehelga skåler jeg for Oslo Frps forslag, og håper jeg snart kan pante ølboksen for en femmer. 

 

Av Rune Hegrenes, Førde Senterparti

Gunnar Stavrum synest visst det er ei komisk frykt for større regionar ute å går. Eg syns det er litt komisk at han Gunnar ikkje skjønar kvifor vi ikkje syns dette er ein god idé. Eigentleg mistenkjer eg han for å tulle med oss, slik at vi skal hisse oss opp. Men den går ikkje vi på. Eg er trass alt sunnfjording så det kan ta litt tid før det skjer. Ein skal ha omsut for dei som ikkje forstår, og i staden prøve å forklare. Omsut er forresten det same som omsorg på sidemål.

Han siktar i innlegget sitt til samanslåinga av Troms og Finnmark. Eit vesentleg moment han Gunnar ikkje har tenkt på i si utgreiing er geografi. Eg trudde alle viste at avstandar i Nord-Noreg ikkje er som andre avstandar. Dei er nemleg mykje større. «Nett so i Amerika», som bestefaren min brukte å sei. Eg trur i alle fall han sa det. Skal du køyre frå Harstad til Kirkenes, på norske vegar, så er det ein biltur på om lag 1125 km. Gule Sider seier det kjem til å ta deg 15 timar, og dei har nok greie på slikt. Men eg reknar med at det gjeld om sommaren. Til samanlikning så er det om lag like langt som frå Oslo til Rognan. Du veit der Marit Bjørgen kjem frå. Ikkje så veldig langt frå Bodø. Forresten - det betyr kanskje at vi treng berre to regionar i Noreg! Ein der oppe og så oss andre i ein. Sånn avstandsmessig så skulle det gå greitt. Neidå eg berre tullar. Det går jo sjølvsagt ikkje.

Les også: Stavrum sparker i alle retninger om Senterpartiet

Du kan sjølvsagt spare eit par hundre kilometer og eit par timar, ved å køyre via Sverige og Finland. Men poenget med å køyre på dei norske vegane er at det er ei av oppgåvene fylkeskommunen har. Altså ikkje å køyre på dei, men å ta vare på dei. Ein skal ha kunnskap om alle desse vegane for å gjere dei rette prioriteringane. Det trur eg du kan vere einig i Gunnar. All kunnskap er viktig. Spesielt lokalkunnskap.

Han Gunnar klagar på at det er staten, stakkars, som må betale for gildet. Men kven er staten? I følgje «Solkongen», Ludvig XIV, så var det han som var staten. Men det er så lenge sidan at det kan vi ikkje halde oss til lenger. Eg har ikkje hørt Kong Harald seie noko tilsvarande. Mulig Erna har sagt det ein sein laurdagskveld, men eg veit sjølvsagt ikkje. Eg meiner det er vi som er staten. Alle oss som betalar skatt. Med glede til og med, har eg hørt nokon seie. Det inkluderar alle dei som bur på ein stad med færre naboar enn du Gunnar. Ikkje at eg veit kvar du bur, men eg reknar med at det ikkje er på bygda.

Han Gunnar dreg òg fram at det er Oslo som betalar mest i skatt, og konklusjonen er då at Oslo sponsar bygda. Vel - eg reknar med at skatten eg betalar vert brukt til ting eg ikkje nyttar meg av. Eg håpar sjølvsagt ikkje at eg hamnar på sjukehus, men eg vil gjerne at dei er der vist behovet skulle melde seg. Det er uansett alltid nokon som treng dei. Barnehagar treng eg ikkje heller lengre, men eg syns kanskje det vert litt urimeleg å legge dei ned fordi. Det finst andre som treng dei. Slik kunne eg sjølvsagt halde på med mykje lengre, men syns ikkje det er nødvendig. Du skjønar sikkert poenget.

Han Gunnar er òg misnøgd med at det er misnøye i distrikta, og etterlys ein politikar som torer å seie ²flytt til byen, vist det er så ille å bo på landet». Det er kanskje ein grunn til at ingen har sagt det. Eg håpar det er fordi politikarar flest skjønar at vi faktisk treng distrikta. Det er no ein gong slik at det blir produsert litt forskjellig her ute. Ting og tang som byane gjerne treng.

I eit tidlegare innlegg meinte han Gunnar at det er i storbyane dei store verdiane vert skapt. Dette utifrå i sjå på BNP. Kva skal ein sei til slikt? Det er freistande å sitere Benjamin Disraeli: «Løgn, forbanna løgn og statistikk». Men det skal eg ikkje gjere. La det no for ein gong vere klart - eg har ikkje hørt nokon i Senterpartiet seie at vi ikkje skal ha storbyar. Spesielt ikkje i Oslo Senterparti. Sjølvsagt skal vi det. Men vi kan ikkje bu der alle. Det er forresten ikkje alle som ynskjer det. Tru det eller ei, men det er heilt sant. Eg tullar ikkje no altså.

Sjølvsagt vert det produsert verdiar i storbyane. Det er jo der dei alle dei store konserna har sine hovudkontor. Ein kan sjølvsagt diskutere kor vidt oljen er i distrikta eller ikkje, men i storbyane er den i alle fall ikkje. Hovudkontora derimot. Elles held de nok heilt sikkert på med mykje fornuftig der inne. Men det gjer vi og. Det er for eksempel ein heil del som lagar mat. I følgje statistikken bidreg det minimalt til den totale økonomiske verdiskapinga. Kanskje det, men eg vil mykje heller ete potet, enn aksjebrev. Trur ikkje det er bra for magen i lengda å ete pengar og slikt.

Dersom du Gunnar les dette, så trur eg kanskje eg veit kva du tenkjer akkurat no. Du tenkjer sikkert at maten, den kan vi kjøpe billegare frå utlandet. Kanskje det. Visst dei vil selje den då. Det vil dei sikkert akkurat no. Men kva om/når det skjer noko uventa der ute. Noko som gjer at dei treng maten sin sjølv. I ei verd med trusselen om store klimaendringar hengande over oss er ikkje det så veldig utenkjeleg. I 2009 steig prisen på Robusta-kaffi til det høgste nivået på 10 år fordi det var ein tyfon på vei mot Vietnam. I løpet av første kvartal 2014 steig kaffiprisen med over 80 prosent fordi det var tørke i Brasil. Kaffi er gjerne ikkje livsnødvendig, men den er no veldig god å ha. Poenget er at ein annan gong kan det gjelde ei mykje viktigare matvare.

Ein annan ting som er heilt sikkert er at utlandet produserer ikkje maten i storbyane sine dei heller. Eg har rett nok ikkje vore å sjekka alle, men eg har no vore i eit par av dei. Eg såg ikkje kornåkrar, mjølkekyr eller frukthagar nokon stad. Muligens eit par sauer, men det var litt seint på kvelden akkurat då, så eg er ikkje heilt sikker.

Det er heller ikkje slik at vi kan slutte å produsere mat no, for så å ta det opp att den dagen utlandet ikkje har noko til sals. Då er det den viktige kunnskapen forsvunnen. Det tar i tillegg mange år å erstatte tapt matjord. Så må vi for all del ikkje gløyme den reine maten vi lagar. Ingen brukar mindre antibiotika enn den norske bonden. Og så all fisken. Den har dei mykje av der oppe i nord har eg hørt.

No tenkjer sikkert du Gunnar, vist du les dette, at det er på tide å ro land dette innlegget. Det tenkjer eg og. Poenget er at det er mange faktorar som spelar inn når ein skal ta slike avgjersler. Ein kan ikkje berre konkludere utifrå tal hovud, og kva som gjev mest mogleg økonomisk avkastning. Sjølv om det kan vere freistande. Av og til kan det vere vanskeleg å sjå heilheita. Men konklusjonen er at vi treng heile landet. Vi må organisere oss på ein slik måte at ein får ein best mogleg forvalting av nettopp heile landet. Det betyr at ein må ta omsyn til blant anna geografi. Eg la merke til at du i innlegget ditt hadde med den gamle plakaten til Arbeidarpartiet der det står «By og land, hand i hand». Slagordet er kanskje gammalt, med held seg godt. Det er faktisk viktigare enn nokon gong.

Av Shurika Hansen, samfunnsdebattant og student

Det var den stygge siden av æreskultur og sosialkontroll. Det behovet for å danne et godkjent bilde av seg selv for omgivelsene, slik at den ærbare kvinnen ikke mistet ansikt. Det var «Aishas» indre overbevisninger om at hun hadde lisens til å sparke fra seg for å få viljen sin. Det som slo deg «Oddgeir», er indoktrinering gjennom mange år som sier at en muslimsk kvinne skal oppføre seg på en bestemt måte.

Misforstå meg ikke, «Aisha» har 100 prosent ansvar for sine impulsive og til tide planlagte angrep på deg som menneske. Hun har også ansvar for hvert eneste slag og psykisk mishandling hun har påført deg. Det er hun som har krenket deg på det verste, og hun er den eneste som har skyld for hennes handlinger.

Vold mot menn er et glemt kapitel, om det er fysisk eller psykisk så er dette et område vi bare er nødt til å åpne og studere nøye. Som mor til tre gutter, kan jeg ikke akseptere at du skal lide i stillhet. Jeg velger derfor å erkjenne din smerte, og støtte deg og alle andre som opplever konsekvensene av sosialkontroll. Vi som stadig skriver om sosialkontroll, har hittil vært selektive med hvem som opplever dette, og hvem som skal få vår sympati. Det er både naturlig, og en selvfølge for meg å opplyse om sosialkontroll mot kvinner, og spesielt mot muslimske jenter. Men frykt ikke, i dag vet jeg bedre, og din sak er like viktig som alle andre som lider under denne uholdbare ukulturen.

Du har helt rett i at samlivsbrudd er forbundet med stor skam blant minoritetskvinnene i en del miljøer. Dette bunner mest i kvinnens rolle i disse miljøene. Kvinnen i disse miljøene bærer på så mye skam, frustrasjon og mange av dem blir villig til å svartmale motstanderen slik at hun kommer ut av det med æren i behold. Æren, det skitne ordet som bringer så mye smerte med seg, det som ødelegger familier, kjærlighetsforhold og aksepten for andre mennesker og toleranse for enkeltindividet. Ved å holde æren sin i behold, slipper disse kvinnene rykter, mobbing og baksnakking.

Les også: Den interne konflikten i islam

 Det er som om det er noen andres inntektskilde å blande seg i ditt liv, og rapportere tilbake til miljøene. Agentene står klare med kikkerten, de klarer så vidt å se feil med egen absurd oppførsel og retter hele fokuset på omgivelsene. Her glemmer vi også retten til å leve fritt, og ta egne avgjørelser. Det du opplevde kan aldri unnskyldes, det skal heller ikke bli lagt under teppet. Det er nemlig der problemene vokser raskest.

En utfordring vi i dag står overfor er hvordan vi skal gjøre denne problematikken mindre tabubelagt, og mer akseptabel å belyse i dagens lys. Det å bli utsatt for krenkelse og vold er i seg selv veldig tungt. Og på toppen av det mange menn stemplet som «svake» eller den skyldige. En annens handlinger er ALDRI din feil, som fritt menneske har «Aisha» tatt valg om å gruse ned et medmenneske.

Les også: Likestillingsloven favoriserer kvinner og diskriminerer menn

Du skriver at hevnen for å uttale deg blir både grusom og nådeløs. Dette er jo hersketeknikker mange i miljøet bruker for å få oss debattanter til å stilne og holde ting utenfor offentligheten. Den evige lovnaden om straff og utestengelse. La ikke det få deg til å stilne. Din stemme er viktig, og du har full støtte hos meg. #Ikkeminheltinne

Av Anders Fagereng, daglig leder, Dinero.no

Finanstilsynet foreslår nye retningslinjer som vil påvirke hvordan banker låner ut usikret kreditt. Forslaget vil frata flere samfunnsgrupper muligheten til å skaffe seg et kredittkort.

Finanstilsynet skiller ikke mellom vanlige forbrukslån og kredittkort i sitt seneste forslag til retningslinjer for finansforetaks behandling av forbrukslån. Med formål å bremse gjeldsveksten, ønsker tilsynet at finansforetakene skal dokumentere sine kredittvurderinger, og stiller samtidig krav til kundens betjeningsevne, hvor lang nedbetaling et lån kan ha og hvor mye som kan lånes satt opp mot den enkeltes bruttoinntekt.

Kredittkort brukes i større grad som et rent betalingsinstrument enn som et lån. At det sidestilles med forbrukslån i Finanstilsynets utkast, gjør kravet om gjeldsgrad særlig usosialt. Forslaget legger til rette for at man ikke kan låne mer enn fem ganger inntekt, usikret kreditt inkludert.

Forslaget om gjeldsgrad er ikke problematisk i seg selv. Problemet er at Finanstilsynet setter likhetstegn mellom kredittkort og gjeld. Dette hindrer mennesker uten alminnelig inntekt å skaffe seg et kredittkort på grunn av at de på papiret ikke har tilstrekkelig brutto årsinntekt, eller at de allerede har høy gjeldsgrad - til tross for at de ikke har som formål å bruke kredittkortet som et lån.

Dette påvirker blant annet studenter, hjemmeværende, formuende uten inntekt og pensjonister. Disse mister forbrukervernet et kredittkort gir, lovfestet i finansavtaleloven.

Personer i etableringsfasen som har kjøpt sin første bolig, har mest sannsynlig brukt sin øvre tilgjengelige gjeldsgrad på boliglån. Med nye retningslinjer vil ikke disse ha mulighet til å skaffe seg et kredittkort. En pensjonist som har tatt opp lån i egen bolig eller studenter uten alminnelig inntekt kan oppleve det samme. Derfor bør ikke en kredittkortramme i seg selv betegnes som gjeld.

Forbrukslån og kredittkort er to forskjellige produkter

Nordmenn har 90 milliarder i usikret gjeld (i tillegg til 3000 milliarder i boliggjeld), hvorpå rene forbrukslån utgjør 45 prosent av forbruksgjelden. De øvrige 55 prosentene, snaut 50 milliarder, er det kredittkort som står for, ifølge Finansmarkedsmeldingen 2016?2017.

Statistikken krever mer nyansering, særlig om den skal stå til grunne for nye retningslinjer. Bruker du et kredittkort låner du formelt sett penger, men det tar gjerne inntil 45 dager eller mer før renten løper på det du har brukt.

En stor andel kredittkortkunder i Norge betaler tilbake hele beløpet de har brukt ved forfall. Kun én fjerdedel pådrar seg gjeld, og mye tilsier at denne betales ned i løpet av kort tid.

Økende bruk av kredittkort som betalingsmiddel skyldes ikke nødvendigvis kun en higen etter kreditt, ei heller at stadig flere lever over evne. Ifølge Norges Banks rapport Finansiell Infrastruktur, skyldes det også at stadig flere bruker kredittkort til netthandel, kjøp i fysiske butikker og som betalingskort i utlandet - nettopp på grunn av kortets utstrakte sikkerhet gjennom finansavtaleloven, for å nevne noe.

Et kredittkort fungerer for mange som et gratis lån med mange fordeler, og er først og fremst et betalingsinstrument. Tar du derimot opp et forbrukslån, løper rentene fra dag en.

Retningslinjer fører til forskjellsbehandling

Finanstilsynet frarøver kredittkortet sin status som et nyttig betalingsinstrument og sidestiller to vidt forskjellige produkter i sitt utkast.

Konsekvensen av en slik regulering er at mange personer ikke får mulighet til å skaffe seg et kredittkort. Disse går dermed glipp av et betalingskort som gir lovfestede rettigheter, og gjerne inkluderte forsikringer, bonuser og rabatter.

Tilsynet skriver selv at de «[...] har vurdert om retningslinjene bør inneholde andre krav for behandlingen av søknader om kredittkort med lav kredittrammer (sic), men har lagt vekt på å unngå for stor detaljutforming i retningslinjer av denne typen», noe som i seg selv underbygger at forslaget er lite gjennomtenkt og problematisk å praktisere.

Konsekvensen av et slikt utkast er at det å eie et kredittkort blir et privilegium som kun er i favør enkelte samfunnslag. Det legger til rette for forskjellsbehandling, og slik som det er nå, framstår forslaget som slett håndverk. Da er det godt dette kun er et utkast til retningslinjer og ikke endelige forskrifter. I mellomtiden kan vi bare håpe at Finanstilsynet konsekvensutreder ytterligere.

Av Rasmus Hansson, stortingsrepresentant for Miljøpartiet De Grønne

Miljøpartiet De Grønne er et liberalt parti med nytenkende politikk - i motsetning til Nettavisen, som har et mer konservativt syn på samfunnet, hvor det meste er best som det var før. Det ser vi for eksempel i lederartikkelen om hvordan vi skal forvalte vår felles formue: Oljefondet.

Vi er i det minste alle enige i at Oljefondet må forvaltes på en slik måte at den kommer flest mulig til gode - både i dag og i framtiden. Vi ønsker alle høyest mulig avkastning på sparepengene - innenfor trygge og etiske rammer. Spørsmålet er hvordan vi best får dette til.

Miljøpartiet De Grønne ser, i motsetning til Nettavisen, at verden er i endring. Det er ikke sikkert at måten vi har forvaltet Oljefondet til nå, vil være best også i framtiden. Dagens retningslinjer må oppdateres, fordi veksten i Oljefondet allerede nå kan ha nådd sin topp. Det er ikke sikkert vi om 10 år vil tjene penger på det samme vi tjener penger på i dag.

Det er Stortingets ansvar å modernisere forvaltningen av fondet for å sikre vår velferd. Gjør vi som Nettavisen foreslår, å la dagens forvaltningspraksis gjelde også i framtiden, risikerer vi å tape mye penger, og vi står igjen på perrongen når toget går.

Det betyr, helt konkret, at Miljøpartiet vil åpne opp for at Norges Bank kan investere i såkalt unotert infrastruktur, altså gjøre ikke-børsnoterte investeringer som for eksempel i jernbane, kraftkabler og fornybar energiproduksjon. Det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget, samt Norges Bank, ønsker det samme som Miljøpartiet De Grønne - altså det motsatte av Nettavisen.

Slik sa sentralbanksjefen det i sin årstale i 2016:

«Avkastningen på eiendom og infrastruktur har en tendens til å følge et litt annet mønster enn avkastningen på aksjer og obligasjoner. Investeringer i disse aktiva-klassene vil derfor kunne bedre forholdet mellom avkastning og risiko i fondet samlet sett.»

Det er ikke vi politikere som har best forutsetning for å forvalte pensjonsfondet, og det er heller ikke vår oppgave. Vår oppgave er å gi forvalterne best mulig rammer, som sikrer god avkastning og god etikk. Vi må stole på at Norges Bank med sin ekspertise innen finansielle forvaltning gjør de rette valgene.

Miljøpartiet De Grønne er enig i at infrastrukturinvesteringer byr på nye utfordringer for Oljefondet. Vi må sikre at slike investeringer skjer innenfor fornuftige økonomiske rammer. Vi må sikre at disse investeringene er ansvarlig. Vi må sikre åpenhet og en god parlamentarisk kontroll over fondet.

Les også: Oljefondet får nei til direkte fornybar-investeringer

Det vi som politikere derimot ikke må gjøre er å legge for detaljerte føringer for hvordan Norges Bank skal implementere et slikt investeringsmandat.

Derfor er det riktig å nå åpne opp for at det kan investeres i unotert infrastruktur. Dersom forvalterne ser at dette er mulig å tjene på, så vil de investere. Er det ikke mulig å tjene på, så investeres det ikke. Dette valget må forvalterne ta, ikke vi politikere ved å sette strenge regler, som Nettavisen vil.

Heldigvis tyder alt på at det er gode penger å tjene nettopp på unotert infrastruktur. Ute i verden ser vi klare markedstrender, og antallet pensjonsfond som investerer i infrastruktur øker kraftig. Godt forvaltede fond gir allerede 12-15 prosent avkastning på denne type investeringer. En «no-brainer», har Financial Times skrevet.

Å åpne opp for investering i unotert infrastruktur, betyr også at vi vil kunne investere i framtidens energi: Fornybar energi, som sol og vind. Å investere i framtidens energi vil være god økonomi. Dette vil også bidra til vekst i markedet for fornybar energi infrastruktur vil også gjøre det lettere å nå de ambisiøse målene i Paris-avtalen.

Dersom forvalterne i Norges Bank gjør jobben sin, som de har gjort i alle år, vil Oljefondet vokse - samtidig som vi får mer investeringer i fornybar energi, som igjen vil bidra til å utkonkurrere kull, olje og gass.

Slik tjener vi penger samtidig som vi redder klimaet. Bedre går det vel ikke an å få det?

Arbeiderpartiets Torstein Tvedt Solberg stod for en bragd da han fikk gjennom et forslag fra blant andre Miljøpartiet De Grønne om å trekke Oljefondet ut av kull. Derfor heier vi igjen på Tvedt Solberg som må ta ansvar og gi Oljefondet det investeringsmandatet ekspertene er enige om - og som verden trenger.

Av Johannes Akkerhaugen

Pressen blir kalt den fjerde statsmakt for dens rolle som kritiker og overvåker av statsmakten, fordelt mellom den lovgivende, utøvende og dømmende myndighet. Kan vi i dag stole på pressens uavhengighet i sine politiske analyser og  kommentarer, eller er de farget av journalistens eget politiske ståsted?

Dersom det store flertallet av norske journalister tilhører venstresiden i norsk politikk, som professor Frank Aarebrot presenterte under Nordiske Mediedager i Bergen i fjor, så er pressens integritet i stor fare.

I undersøkelsen kommer det fram at dersom journalistene hadde fått avgjøre stortingsvalget, ville Rødt få 12 mandater, SV 24, MDG 17, SP 7 og AP 65 på Stortinget, mens FRP ville fått 0 og KrF 1 mandat. Til sammen ville de rødgrønne fått 73 prosent av stortingsrepresentantene.

Blant redaktørene ville de rødgrønne fått 67 prosent, hvorav Rødt hele 9 mandater. FrP med null mandater som blandt journalistene.

AKP (ml) Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene), nå Rødt, hadde på 1970-tallet stor politisk innflytelse i studentsamfunnet på Blindern. Siden de ikke oppnådde sine politiske mål verken med væpna revolusjon eller som fagforeningsledere med hyppige streiker på den tiden (se NRKs På sparket - Politisk infiltrasjon, 18.12.1975).

Sannsynligvis søker de nå innflytelse og makt ved å infiltrere den fjerde statsmakten. Frank Aarebrots presentasjon av medieundersøkelsen tyder på det.

Hva med de borgerlige avisene? Følger alle journalistene der avisens politiske linje? Når 3 av 4 journalister tilhører venstresiden så er det ikke mange borgerlige journalister å velge mellom. Dessuten er journalistenes politiske preferanser en privatsak som holdes hemmelig både overfor avisen og dens lesere.

For eksempel har VG skiftet mening i et viktig borgerlig standpunkt. Der de for noen år siden skrev ledere for å fjerne formueskatten, skriver de nå mot fjerning av denne skatten (VG 10/3 17). En tilfeldighet?

Skepsisen til journalistenes uavhengighet i politiske saker er i dag svært reell, da 3 av 4 journalister, inkl. radio og TV, tilhører venstresiden i norsk politikk ifølge medieundersøkelsen. Nils Øy i Norsk presseforbund mener FrP undergraver tilliten til de tradisjonelle mediene når partiet velger andre mediekanaler enn pressen for å få fram sin politikk. Jonas Gahr Støre harselerte i sin landsmøtetale 20/4 over FrPs skepsis til norske medier. Mot bedre vitende?

Har medienes vinkling og subjektive omtale av politiske saker større innvirkning på valgresultatet enn politikernes og partienes presentasjon av sine programmer? Meningsmålingenes store variasjoner tyder på det.

I så fall har den fjerde statsmakt (pressen) fått en politisk makt den ikke skal ha i et demokrati.

Jeg mener den fjerde statsmakts integritet er i stor fare og ikke bare en konspirasjonsteori. En masteroppgave eller doktoravhandling om dette burde være høyaktuell for enhver statsviter.