hits

mai 2017

Gi menn rett til juridisk abort - det er likestilling

Decisions in relationship life

Av Majbritt Nielsen, dansk debattant og jusstudent

Please don't do this. I will do everything you say but please, don't do this.

Ordene kommer fra en mann jeg kjenner og elsker. Han grt, ristet og hadde ikke sovet en hel natt siden han fikk nyheten. Han bnnfalt kvinnen han hadde hatt sex med n gang. Og som sa at hun hadde bestemt seg for at han skulle bli far. 

Det er vanskelig forestille seg noe mer meningsfylt enn f barn. Etter min mening er det beste man kan gjre med livet sitt, gi det videre. Jeg ser venner og ssken blomstre i deres nye roller som foreldre, og gleder meg inderlig til jeg en dag skal f oppleve en s intens lykke med en mann, som vil sette barn til verden sammen med meg.

Derfor er jeg tilsvarende frustrert og skremt over at noen kvinner mener de har retten til delegge det strste i livet - bli foreldre - for et annet menneske. gjre det f barn til noe smertefullt, unsket og til evig tid et ikke-idyllisk prosjekt, er nok den mest intrikate mten sre et annet menneske p og samtidig smadre deres selvbilde, fremtid og selvkontroll. 

Les ogs: Jeg angrer p at jeg fikk barn

Jeg gjetter ikke, for jeg har sett dette skje tre ganger i min omgangskrets. Menn, som mest av alt var store barn, ble henholdsvis narret til ubeskyttet samleie under pskudd av at kvinnen brukte p-piller. Og menn som en natt de var fulle hadde glemt kondomet, men ble forsikret om at kvinnen ville ta forholdsregler dagen derp. Og s var det min grtende venn, som ble tvunget til ha daglig kontakt med en kvinne, som var dypt forelsket i ham. Hun var frem og tilbake p det med abort, avhengig av om han ville date henne eller ikke. Det kostet ham en karriere, for han gikk psykisk ned for telling, og taklet ikke arbeidslivet.

Far eller forelder

Fra juridisk abort ble et tema har jeg forskt tvinge meg til forst disse kvinnenes resonnement, uten lykkes. Jeg begriper ikke at man vil ha et barn med et menneske som ikke nsker bli forelder. Eller at man kan gi sitt egen barn det at han var unsket i dpsgave.

Ethvert argument om at en abort vil vre tff for en kvinne, enten psykisk eller fysisk, preller av meg som vann p gsa. Vet dere hva som skjer med kroppen? Har dere sett en fdsel? Har dere hrt at rollen som alenemor er det mest slitsomme, vanvittige, tffe og uforutsigbare prosjektet en kvinne kan ta p seg? Og har dere noen anelse om hva det gjr med en mann som hverken psykisk eller konomisk er klar for ta p seg rollen som forelder?

Les ogs: Jeg er pappa - ikke helgepappa

Her bruker jeg begrepet forelder med overlegg, for slik rettsvesenet str i dag, blir mannen en far, uansett hvordan han forholder seg. Det er forskjell p disse to tingene. Og det er det dessverre noen kvinner som nekter forst. Det virker temmelig kontraintuitivt at man for unng n type psykisk og fysisk belastning, tar p seg en enda strre en. Dessverre skjer ikke dette kun med det mennesket som tar avgjrelsen.

Majbritt Nielsen, dansk debattant og jusstudent. Foto: Berlingske

Ta ansvar, kvinne

Biologien fr skylden for mye i disse dager, men fortsatt kan vi ikke inseminere menn, s kvinnens byrde m hun fortsatt bre, ogs i bekkenet. At det er kvinnen som blir gravid, gir henne, etter min mening, ingen rett til bestemme retningen til en annen persons liv.

Under samleiet er det opp til begge parter beskytte seg, ja. Men om det feiler er det tilsvarende opp til begge parter avgjre hva som skal skje. Det var aldri meningen at det skjebnesvangre samleiet skulle ende med et barn. Hva kvinnen m tle for begrense uhellets omfang, spiller etter min mening en mindre rolle i forhold til hva mannen m tle om kvinnen velger ikke begrense uhellet.

Les ogs: - Hun kunne jo ikke bli gravid

Vet kvinnen med seg selv at hun ikke kan utsette kroppen sin og psyken for en abort, m hun ta i bruk all prevensjon det er mulig for henne bruke. Alternativt kan kvinnen avst fra penetrerende sex, for vre helt sikkert p at hun ikke blir gravid ved et uhell, og derved tar det strste valget i livet - for henne selv og for en annen - ved et tilfelle.

Har man den holdningen, at aborter er umoralske og livsdeleggende, m man enten bre et skilt med overbevisningen pskrevet, eller si ifra til sin sengegjest fr man gr i gang.

Jeg har forberedt en tekst som kan vre passende:

Kjre sexpartner. Uansett hva slags relasjon vi har, vr livssituasjon og individuelle konomi, nsker jeg at hvis jeg tilfeldigvis skulle bli gravid, beholde barnet. Jeg er inneforsttt med at det forestende samleiet ikke skjer i kraft av et nske om en graviditet, men utelukkende er for moro skyld og nytelse. Da vi begge har orientert oss i retning av prevensjon, har vi begge gitt til kjenne at vi ikke nsker bli foreldre sammen. Skulle det likevel skje, forbeholder jeg meg retten til innta en ny holdning, uansett hva du nsker og situasjonen forvrig.

Det vil trolig fungere utmerket som prevensjon.

Logisk brist

Jeg har sett gravide kvinner, som har tatt en beslutning uten fars innblanding, pst at deres barn har krav p begge foreldre. Og at ingen barn br bli forlatt av sine foreldre (les:far). Jeg kunne ikke vrt mer enig.

S hvorfor underbygger kvinnen denne moralske holdningen, nr hun samtidig bringer et typisk eneforelder-barn til verden?

Jeg vil s gjerne forst disse kvinnenes indre logikk, nr de tror de kan tvinge menn til elske og yte. Det funker da aldri. Hvordan skal de kunne forklare til en 18-ring at det er deres avgjrelse som ligger til grunn for at vedkommede aldri har hatt et sunt, naturlig eller verdig forhold til sin far?

Tror kvinner de kan fange en mann inn i livet sitt med en graviditet? Det virker formlslst telle suksesstilfellene som denne teorien har resultert i. Eller er det kvinner som med fullt overlegg scorer en porsjon DNA til et planlagt soloprosjekt?

Uansett bakgrunnen for avgjrelsen, bestr min absolutte indignasjon.

At mannen ved et vedtak av en dansk juridisk abort kan f muligheten til velge - nesten - like suverent som kvinnen, ikke vil vre s forferdelig. Denne retten er det forventet, av forslagstilleren for ny lov, at menn skal bruke som en siste utvei og i desperasjon vil gjre kvinnen oppmerksom p at barnet er unsket, og at han frasier seg retten til barnet og plikten til forsrgelse av det.

Med en ny bestemmelse i dansk lovgivning (det jobbes med et nytt lovforslag, red. anm.) kunne vi endelig likestille oss frem til noe som kan tilsvare kvinnens biologiske fortrinn, nr det gjelder avgjrelsen om barn eller ikke. Bestemmelsen kunne brukes av menn som ikke nsker bli fedre, akkurat som det biologiske fortrinnet brukes av kvinner, som nsker bli mdre.

Danmark som foregangsland

Det er oversett at menn faktisk har flelser rundt det bli far. Bde lovgivningen og mten vi snakker om at de faen meg bare m ta ansvar brer s utrolig preg av at menns flelsesliv frst har ftt oppmerksomhet de siste tirene.

Min venn som fikk totalt delagt livet sitt, er heldigvis tilbake p rett vei i dag. Det kvinnen valgte gjre med ham, underbygger poenget mitt om at samfunnets forventninger til menns flelser er sm.

Hun var faktisk ikke gravid. Hun var derimot dypt besatt av ham, og brukte denne metoden som mange menn frykter mest. Hun sa hun var gravid og inndro all hans kontroll, valgfrihet og potensielle konomiske muligheter. Og han ble delagt innvendig.

Siden 1973, da det ble innfrt fri abort i Danmark, har vi innbilt oss selv at Danmark er et foregangsland nr det gjelder seksuell frigjring, familieplanlegging og retten over egen kropp og liv. Og det er vi ogs, p de fleste omrder. Reglene nr det gjelder forsrgelse ligger langt etter den kroppslige frigjrelsen. De reglene stammer fra en tid hvor kvinnen reelt ikke kunne forsrge seg selv, og ikke var p arbeidsmarkedet. Da aborten ble fri, var dette ogs et symbol p et samfunn som anerkjente den enkeltes liv og valgfrihet.

Aborten ble dessverre bare fri for kvinner.

 

The Maghreb Connection: Kva rolle spelar den nordafrikanske pverknaden i terrorutviklinga?

Av Bjrn Kvalsvik Nicolaysen, professor, Universitetet i Stavanger.

Kva er det som tiltrekkjer s mange nordafrikanarar til terrorhandlingar Islamsk Stat (IS) tek ansvaret for i ettertid? Og truleg i dei fleste hve har vore med p planleggje eller i det minste inspirere til?

Sprsmlet melder seg etter at det sidan 2012 og isr fr 2014 av har synt seg eit overtydeleg mnster ikkje berre i terrorhandlingar, men i andre slag valdshandlingar i fleire europeiske land. Det er svrt ofte menneske fr dei nordafrikanske landa Marokko, Algerie, Libya og Tunisia som er involverte og er anten utvarar eller str attom som planleggjarar, medlemmer av terrorceller, kurerar, entreprenrar/agentar for rekruttering til IS og s bortetter.

Mohamad Merah

Franskmennene hadde alt fr attentatet p Charlie Hebdo 7. januar 2015 og drapa dei pflgjande dagane, teke til registrere dette fenomenet. I mars 2012 drap Mohamad Merah fyrst ein fransk militr med marokkansk bakrunn, Imad Ibn Ziaten, kan hende av di han var av ein familie som var sterkt anti-islamistiske, mora var kjend som ein sterk feminist, eller ogs av di Ziaten hadde vore med dei franske styrkane i Afghanistan. Nokre dagar seinare skaut Merah tre militre i Montauban, drog s attende til Toulouse og drap tre jdiske skuleborn og ein lrar p skulen Ozar Hathora. Det er sidan kome fram at nraste miljet til Merah, irekna foreldra hans, fullt ut omfamna handlingane hans og aldri har nskt ta frstand fr dei.

Sorga over denne tilstanden, meir enn over at Mehmet vart massedrapsmann, ja barnedrapsmann for hemne seg p jdane, gjorde at den yngre broren Abdelghani kjende trong til gjere ei botsving p vegne av familien. Tidleg i  februar 2017 erklrte han at han ville g ein personleg marsj mot hat og islamistisk radikalisering, og la iveg heimanfr til fots mot Paris, dit han kom fram 19. mars. I mange intervju undervegs og etterp kunne han fortelje om bde muslimar og andre som kom og gav han mat og moralsk sttte, medan det var andre igjen som erklrte honom som svikar for den muslimske saka eller ogs, som liks gjerne erklrte at han og alle muslimar var like skuldige som Mohamed Merah. 

 

Abdelghani Merah har i sine mange intervju fortalt om valdelege milj mellom etterkommarane av algeriarar i Sr-Frankrike, om gjengmentalitet, om gifta som spreier seg fr koranlrarar og andre med tru p sharialovgjeving, om korleis mange unge fr affinitet til IS og utviklar hat til jdar. D Mohamad Merah gjekk amok i 2012, skapte det merksemd omkring fleire tilhve: Konfliktane mellom etterkomarar av algeriarar og marokkanarar; tendensen til ville flytte krigar i framande land heim til Frankrike, og endeleg, det ulmande hatet mot franske jdar som alt hadde skapt ei stor mengd valdelege episodar, isr i Sr-Frankrike, men g mange andre stader. Og som har gjort sitt til at 26 000 franske jdar har utvandra - mange til Israel - mellom 2006 og 2016.

Stoda for jdane i Frankrike er blitt langt verre enn fr, etter ungdomsopprra i dei store byane i 2005; medan politikarane har prvd glyme dei, har ungdomsgjengane gjenreist "jden" som den store fienden av islam. Alt ettersom muslimske ungdommar i defavoriserte milj utsette for jihadistisk propaganda har slutta kalle seg franske, og seier i staden at dei er muslimar, har graden av aggresjon mot jdar auka i omrde med slike "qad"- eller gjengmilj.


Nyttrsnatta i Kln

Protestmarsjen Abdelghani Merah kom noko etter at det vart kjent at to tredjedelar av dei som stod for aggresjonane ved Haubtbahnhof i Kln nyttrsnatta 2015, var fr Nord-Afrika eller hadde familierter der. "Nord-Afrika" vil her seie Marokko, Algerie og Tunisia, ein kan ogs rekne med Mauretania. Av 153 identifiserte gjerningsmenn, var 103 nordafrikanarar. Mange av dei hadde opphalde seg lenge i europeiske land, og reiste fritt inn i Tyskland fr Frankrike, Belgia, Italia og andre stader. Det viste seg at dei hadde bygd opp eit omfattande nettverk ved hjelp av mobiltelefonar, og fylgde slik ogs med p propagandaen fr IS.

Ifylgje ein seinare analyse i Frankfurter Allgemeine (07.01.2017, http://www.faz.net/-gpf-8p4gh) var det ikkje srs overraskande nr ein omsider fekk identifisert alle gjerningsmennene fr Klner-affra, sidan det i desse gruppene var eit stort fleirtal kriminelle, og overvakingspolitiet rekna med finne dei fleste som str i fare for bli rekrutterte til terrorceller, i desse milja. Og ganske rett: Attentatmannen som kyrde ein lastebil inn i ei folkemengd den 19. desember p Breitscheidplatz i Berlin, heitte Anis Amri og var fr Tunisia, han hadde nyss ftt avslag p asylsknaden sin.

FAZ-journalisten Rainer Hermann fortel i den ovannemnde artikkelen at syriske flyktningar slett ikkje har utgjort noko problem i Tyskland; dei skaffar seg jobb, er hardtarbeidande og held seg unna trbbel. Nordafrikanarane, derimot, er av det slaget som ikkje har drive det til noko heime og heller ikkje fr til noko i Tyskland, s dei m livnre seg av kriminalitet. Hermann spekulerer p om ikkje den uendeleg lange valdshistoria, heilt sidan lenge fr kolonitida d det var piratverksemd og krigar mellom slekter, stammer og etniske grupper, og alle dei krigane som sidan har vore, har skapt ein sreigen mentalitet som nordafrikanarane tek med seg til Europa.

Denne valdskulturen har i alle hve no installert seg i Europa. Der har sidan starten p 2000-talet vore gjort mykje forsking p valdsspiralen mellom ungdommar av isr algerisk herkomst i Frankrike. Rett nok er det store overdrivingar i utanlandske media kring tilstandane i visse forstader og omrde, biletet av forstadsungdommar som ter seg nrast som varulvar og gr laus p alt som ryver seg, er og blir heilt mytisk. Likevel strevar politi, sosialarbeidarar, rett-tenkjande moderate imamar og mange andre med halde orden p gutegjengar.

Dei muslimske milja har sjlve i stor grad sltt ned p gjengvaldtekter og gjengkriminalitet, og det lukkast ei tid etter 2005, nrare ti r kan hende, halde mykje av denne utviklinga i sjakk. No under unnatakstilstanden vert jo mangt sltt ndelaust ned av politiet, sjlvsagt, noko som for s vidt ikkje betrar forstadsungdommens tilhve til politiet, som ofte opptrer med undig mykje valdsbruk (slik som i dmet med den valdtekne guten i 93. Distrikt nord for Paris i februar).

Les ogs: Selvmordsbomber sto bak Manchester-angrepet

Dei konservative mdrene

Ein stor rapport produsert under leiing av statsvitaren Gilles Kepel handla om islams nye rolle i forstadskulturen. Den vart i 2011 utgjeven av Institut Montaigne, ein liberal tenkjetank som har medarbeidarar fr fleire av dei mest prestisjetunge institusjonane innafor samfunnsfaga, var det eitt nytt trekk som vart srleg framheva som problematisk. Der kom utetter 1990-talet mange algeriarar til landet som fylgje av borgarkrigane i Algerie i 1990-ra, og dei fekk etter kvart konene sine og andre kvinnelege slektningar til seg i familiegjenforeining. Det er elles den viktigaste delen av nordafrikansk innvandring no; sidan 1989 har Frankrike vore noks restriktiv med ta imot nye innvandrargrupper utan automatiske rettar (s som at folk var fdde i franske koloniar, d hadde dei rett til fransk statsborgarskap).

Problemet er d den store arbeidslysa (har faktisk gtt litt ned siste par ra, men er likevel p like oppunder 10%), at det i dei meir defavoriserte milja og isr der foreldra er arbeidslause s droppar mange ungdommar - isr gutane - ut av skulen, og det ganske tidleg, og sjlvsagt vert mange av dei seinare tilkomne kvinnene svrt drleg integrerte. Kva gjer dei d for verne om sjlvrespekten? Dei insisterer p "dei gode gamle skikkane" - og gjer det i godt ml, s dei i realiteten vert nyortodokse og ofte meir ortodokse enn deira eigne mdre. Jenter skal dekkje seg til, dei skal vere blyge og tilbakehaldne, dei skal halde seg unna gutar av feil tru, dei skal ikkje lyde til musikk eller nyte alkohol osb. I viss monn har denne omdreiinga av den nyortodokse skruen vore med p legitimere bde ein aktiv motstand mot integrasjon, og nye tiltak for kontroll og undertrykking av jenter.

Fengsla er utklekkingsanstaltar.

Ein skal ikkje gje konservative mdre som lever i parallellsamfunn noko hovudansvar, likevel, det er mange slike milj som likevel ikkje utviklar dei same valdelege tendensane. Den fransk-iranske sosiologen Fahrad Khosrokhavar er mellom dei som lengst har studert radikaliseringa og jihad-fremjande praksisar og haldningar, han har publisert ei lang rekkje arbeid der han har vist just korleis den nye og radikale jihadismen (alts den som ikkje berre siktar mot ndeleg reinsing) grip om seg i srskilde milj. Han er forskingsleiar ved eit senter under Maison de Sciences de L'Homme i Paris (som ogs har eit fransk-norsk samarbeidssenter, for vrig), L'Observatoire de la radicalisation. I siste strre arbeidet har han analysert rekrutteringspotensialet til terroraktivitetar slik det ter seg i franske fengsel: Prisons de France. Violence, radicalisation, dshumanisation: surveillants et dtenus parlent, Paris: Robert Laffont 2016.

Mange av dei nordafrikanarane som har vore deltakarar i terrorhandlingar, har vore innom fengsel i kortare eller lengre tid. I denne boka legg Khosrokhavar fram resultata av intervju med smkriminelle og farlege valdskriminelle, "dei gale", vaktar, lkjarar,  ja, ogs fengselsleiinga. Han rettar sterk kritikk mot organiseringa av fengsla i Frankrike (og framhevar norsk kriminalomsorg som den rake motsatsen og difor mnster for korleis det br vere!). Det er ikkje minst av di han observerer korleis isr nordafrikanarane, ofte relativt unge menneske som alt fr dei er innsette i fengsel har opplevd ein utanfor-eksistens i det franske samfunnet, og her d mter religis radikalisering som orsaking, grunngjeving og mlgjevar for liva deira.  Sleis er franske fengsel reine utklekkingsanstaltar for potensielle terroristar, isr dei med korte og mellomlange fengselsopphald. Her fr dei religis opplring, opplring i lage bomber, bruke knivar og andre stikkvpen, dei lrer prinsippa for celleforming og mtar leve i det skjulte p, dei fr kontaktpersonar utanfor murane som tek seg av dei straks dei slepp ut, og s bortetter.

Gamle synder blir som nye.

Fr andre hald, sleis historikarane Benjamin Stora og Pierre Vermeren, er det komne studiar over ?dei farlege minna? fr kolonitida og seinare. Det er eit faktum at Frankrike handsama sine algeriske forbundsfeller - dei skalla "harkiane" - srs drleg d dei mtte flykte til Frankrike etter sjlvstendeerklringa i 1962 og tte rs krig. Dei vart stuva saman i bumaskinar, med lite omtanke for korleis dei skulle skaffe seg livsutkome, f av dei fekk heider av noko slag ? ikkje s godt som medaljer. Ganske snart utetter 1960-ra kom mange av dei som harkiane hadde slst imot i alle dei r, men som no vart flyktningar fr eit regime som gjekk inn for panarabisk islam som einaste religion og forfylgde annleis tenkjande ndelaust. Desse vart ogs sende til dei same stadene der harkiane budde. Det er mest eit under at det stort sett gjekk godt, og at dei ikkje tok til drepe kvarandre i korridorane i bustadblokkene.

Det gjekk likevel rimeleg godt heilt fram til 2000-talet. Men spenningane i milja av ulik herkomst berre innafor dei som hadde kome fr Algerie, voks. Dessutan konfliktane mellom algeriarar og marokkanarar, alt ettersom dei interstatlege relasjonane mellom Algerie og Marokko forverra seg, ikkje minst med krangelen om kven som skulle ha herredme over Vest-Sahara. Marokkanarane har elles gjerne klart seg betre i fransk arbeidsliv, inntil relativt nyleg, og har nok ogs hatt ein sterkare byrgskap ved at landet alltid hadde eit visst sjlvstende og ikkje var koloni, men protektorat under Frankrike.

Sj elles min gjesteblogg her p Nettavisen fr i fjor sommar: Kvifor Frankrike?

At berbarane vart forfylgde i begge land og mange av desse kom seg til Frankrike etter kvart, gjorde ikkje sakene mindre komplisert - berberane og arabarane har vore i konflikt i uminnelege tider. Det var jo elles Frankrike som gjekk i brodden for bombinga av Libya i 2011, og d mtte dei for skams skuld ta imot ein del flyktningar derifr, desse har ikkje vore enkle integrere, og dei er sjeldan p god fot med algeriarane, dei heller. I rykk og napp har ogs Tunisia, der kampen for demokratiet har blga fram og attende (symbolisert ved Nobels fredspris til fire representantar for det demokratiske arbeidet i landet, den skalla "Dialogkvartetten", i 2015) avgitt folk til ulike delar av Europa, men inntil fornyleg har personar fr Tunisia sjeldan gtt saman med nokon av dei andre nordafrikanske gruppene for drive organisert kriminalitet (som narkosmugling eller -sal), og det var for mange franskmenn ei overrasking at det skulle dukke opp tunisiarar i ein del av terrorhandlingane.

Farlege minne

Denne utviklinga har alts vakt opp att "farlege minne". P den eine sida hj franskmenn av familiar som flykta - pieds-noirs, sleis, kvite som hadde budd i generasjonar i Algerie, ein del av dei jdar, desse har sjeldan vore eit problem utanom at dei lenge streva med traumer, men det tok dei ofte ut i kreativt arbeid (som forfattaren Albert Camus, om han er det sagt at det meste han skreiv var ein allegori over Algerie, eller filosofen Jacques Derrida, og mange mange fleire). Desse har vore svrt diskrete, alltid, men sogene om slektene og liva deira tek til verte publiserte, saman med minna til dei som slst i Algeriekrigen. Av desse siste er det to slag; for det fyrste dei som gjerne vil at dette skremmelege minnet skal hugsast som tvaring mot tilsvarande stordomstankar og fylgjene av dei, mellom desse er den konservative historikaren Pierre Nora, kjend for sine studiar av kollektive minne, og som gav ut sine personlege memoirar fr krigen i utvida versjon for to r sidan.

For det andre dei som lengtar nostalgisk etter ei tid d familiane deira hadde villaer i Nord-Afrika der det var ein tenar for kvar finger dei samla familiemedlemene rdde over. Det er ikkje fritt for at Nasjonalfrontens talspersonar har alludert ofte og heftig til denne stordomstida, den tida d Frankrike rdde over landomrde p dei fleste kontinent og var ei stormakt rekne med - forutan at det var store inntekter fr koloniane. Ein aggressiv nykolonialisme gjer seg g gjeldande i fransk politikk ? men i dag med nye vpen, minst mogleg militr innsats, sleis utnytting av gjeldsbyrden og handelsavtalar med vidare, overfor fleire tidlegare koloniar. Dette skaper uro mellom mange naturaliserte franskmenn - alts folk som har ftt statsborgarskap i frre eller denne generasjonen - og vekkjer opp eit behov for publisering og diskusjon om kva som hende i kolonitida. Lettast tilgjengeleg er d sogene om Algerie og Marokko.

Historikaren Pierre Vermeren har vist korleis franskmenns diskresjon om denne historia ikkje berre har vore av feigskap, men av respekt for at ein ikkje treng vekkje opp maredraumar og lokke fram hemngir for forgangne synder, og aller minst d den drlege forstinga Frankrike hadde for dei sosiale institusjonane som eksisterte p frehand i landa dei koloniserte, eller for islam.

Der Algerie hadde eksistert nokolunde fredeleg under lokale hovdingar og islam var ein lite nasjonalistisk, lite aggressiv religion, der omforma Frankrike landet gjennom vilkrleg skape nye sjefar og alliansar heilt p tvers av det tradisjonelle samfunnet, og skapte p den mten grunnlaget for nasjonalistiske rrsler s vel som aggressive, antifranske islamske variantar. Den muslimske brorskapen s vel som wahhabittiske agitatorar mellom imamar og koranskulelrarar har visst vekkje tillive desse s lenge nedgravne minna og gjere dei blanke og nye som dme p kva ein god muslim skal hate Frankrike for, i deira forkynning. Det er ikkje utan grunn at den franske staten har utvist ein stor flokk slike imamar sidan 2012 (talet er usikkert, d staten har halde det hemmeleg etter 2015). S ein kan seie at Frankrikes kolonifortid ikkje s mykje plagar folka i dei gamle koloniane, heller ikkje i Nord-Afrika, men derimot har den kome attende som eit flsleg skrmt i dei nye generasjonane, ja, tredje- og fjerdegenerasjons nordafrikanarar, i visse strok i Frankrike sjlv.

Tabu

At alt dette har vore tabu tale om i fleire tir, ja i grunnen i 55 r sidan Algeriekrigen fekk sin slutt, noko som innleidde avkoloniseringa av mange land, har ikkje gjort saka lettare. Det kan sjlvsagt no konstruerast som offentleg lygn og symbolsk undertrykking, og har d ogs blitt framstilt slik av noks sikkert velmeinande sosialistiske sosiologar og historikarar. Tilstanden er med p rettferdiggjere for mange ungdommar av nordafrikansk slekt at dei droppar ut av skulegangen i dette falske og lygnaktige systemet, sjlvsagt. Og i og med at det tradisjonelle samfunnets munnlege tradisjonar, med forkynning av haddith'ar - legendariske soger om profeten og hans slektningar og vener - som ofte har valdeleg innhald og handlar om hemn over gammal urett, har vunne fram mellom ungdom som ofte er lite meir enn analfabetar og ikkje les Koranen, men langt mindre historiske eller faglege skrifter av nokon art - ja, s har alle desse legitimeringane blanda seg med den religise fanatismen i utanfor-milj. Som ogs tiltrekkjer seg folk med opphavleg meir vanleg bakgrunn, men gjerne deklasserte mellomlagsfolk, somtid ogs konvertittar som er lei av det dei reknar som eit keisamt samfunn og skjer spenning og noko ofre seg for. Bokstavleg tala.

Kven snakkar vi om?

Nok om moglege perspektiv p kvifor det er gtt som det er gtt, og nordafrikanarane str i ei srskilt stilling i den nye utviklinga av radikalisert islamisme. For vise kor gjennomtrengjande denne utviklinga faktisk er, trengst det g gjennom dme p kva som har hendt sidan 2014. Dt ret var det einskilde sm tak og nokre drap der gjerningsmennene ropte "Allah Akhbar" og liknande, ein gong p ein politistasjon, men som det dmet tyder p og alle andre dme dette ret i Frankrike p noko liknande vart tolka som, dette var mentalt forstyrra personar, s som ttiringen som kyrde inn i ei folkemengd.

I etterkant har innanriksministeren i frre regjeringa, Bernard Cazeneuve, likevel sagt at det er mogleg dette var forvarsel om kva som skulle komme, at alts forstyrra einskildpersonar vart pverka av propaganda fr det som heldt p bli IS, eller fr Al-Qada, som har hatt sine tilhengjarar lenge i landet. Men: Ingen av dei som d laga personlege aksjonar, var nordafrikanarar. Likevel: Fr og med 2014 vart det laga minnesamlingar til re for Mohamad Merah, og sidan har det florert med fan-grupper p nettet og i sosialt samlag for denne jde- og marokkanarfienden.

Og s kom eit nytt skilsetjande hende der ein jdisk institusjon vart utsett for tak, denne gongen i Belgia.

Det jdiske museet i Brussel, 24. mai 2014

Ein mann tok seg inn i sentrum av museet og tok til skyte, frst med ein revolver, sidan ei mitraljse. Han drap fire personar - tre turistar fr Israel og ei fransk kvinne - fr han stakk av. Etter seks dagar vart han arrestert i Marseille, d det vart oppdaga at han bar vpen - og desse vpena var like dei drapsmannen i Brussel hadde hatt, ut fr videopptaka. Identiteten vart tidleg kjent: Mehdi Nemmouche, ein fransk statsborgar med algerisk familiebakgrunn. Han hadde site fleire gonger i fengsel, og vart d ogs radikalsert siste gong han sat inne, d han slapp ut reiste han til IS i Irak. Den belgiske staten bad om utlevering fr Frankrike, og det skjedde i juli.

Ottawa, krigsminnesmerket og Parlamentet, 22. oktober 2014.

Michael Zehaf-Bibeau, f. 1982 med libyisk far og canadisk mor, gjekk opp til resvakten ved det nasjonale krigsminnesmerket og skaut kaldblodig ned soldaten der han stod. Deretter stakk han inn I parlamentsbygninga like ved, og tok til skyte omkring seg. Han vart snart skoten ned av politistyrkar som raskt kom til staden.

Her er eit dme p noko relativt sjeldan for desse nye terroristane med nordafrikansk bakgrunn: Han var av god familie utan minste konomiske problem; mora, Susan Bibeau, var ikkje berre I arbeid, men jamvel leiar for immigrasjonsavdelinga til Immigration and Refugee Board of Canada, alts noks sentralt plassert i ein viktig administrativ kapasitet. Men: Skilsmissa mellom foreldra og det at guten vart noko framandgjord for far sin, Bulgasem Zehaf, gjorde guten inneslutta og asosial, og om det var grunnen eller ei (folk pstod at be foreldra var skikkelege folk som viste omsorg og interesse for borna sine), hadde han bak seg ei rekkje kriminalsaker og dommar. Han omvende seg ikkje lenge fr drapet til islam, og vart meir og meir fascinert av dei ytterleggande retningane. Broren sa, noko kryptisk, straks etter hendinga at "han gjorde berre det han mtte".

Frste tida var det alminneleg oppfatte handlingane til Zehaf-Bibeau som gjerningane til "ein einsam ulv", ein mann det var gtt overstyr for, helst. Men sidan, i samanlikning med det som har hendt i Europa og srleg i Frankrike, har canadiske styresmakter kome til undrast over om ikkje der var IS-agentar s tidleg godt plasserte i Ottawa. Ved universitetetet i Montreal er det sidan kome igang omfattande forsking p slike moglege rekrutteringsmtar, og ikkje minst omkring "det svarte nettet" og det potensialet som der ligg for nettstyrte kontaktar mellom einskildindivid.

Charlie Hebdo.

taket p Charlie Hebdo 7. januar 2015, og dei pflgjande okkupasjonane og drapa fram til 9. januar synte, ulikt tidlegare hendingar, ein hg grad av organisering og planlegging. Hovudaktrar i taket p Charlie Hebdo, der tre av dei som dydde var muslimar, det br ikkje glymast, var brrne Chrif og Sad Kouachi, saman med Amedy Coulibaly. Alle desse var av algeriske familiar. Medan Chrif Kouachi sat i fengsel fr januar 2005 til oktober 2006, vart han kjent med ein viss Djamel Beghal (f. 1965 i Bordji Bou i Algerie), som vart ein mentor i radikaliseringsprosessen hans. P same tid vart han vener med Amedy Coulibaly, som sat fengsla for vinningsbrotsverk. Straks Chrif Kouachi kom ut av fengselet hausten 2006, sette han i gang med rekruttere soldatar til sloss for Al-Qada i Irak. Spass klnete var han at han snart vart arrestert og i 2008 dmt til tre rs fengsel ? men han slapp sone meir, sidan han hadde site i varetekt s lenge.

Om Amedy Coulibaly, som har malisk bakgrunn, kan ein merke seg at han i 2010 vart arrestert for ha planlagt ei utbryting fr fengsel for den terrorismedmde algeriaren Sman At Ali Belkacem. Han var i si tid med i ei gruppe kalla "Groupe Islamique Arme" som stod for ein serie tak i Paris i 1995, og hadde srskilt ansvar for taket p metrostasjonen St. Michel den 25. juli, der 8 personar vart drepne og 117 skadde. Denne freistnaden til Coulibaly forutan at han drap ei polititenestekvinne og fire jdiske personar i ein daglegvarebutikk den 9. januar 2015, gjorde at han p same mte som Mohamad Merah er blitt utnemnd til martyr for islam og har eigne fangrupper.

F la merke til det i den store verda, men det er eit faktum at d statsleiarar og politikarar og organisasjonsfolk gjekk arm-i-arm gjennom gatene for minnast dei drepne fr Charlie Hebdo-taket den 11. januar 2015, var det rigga til ein mot-demonstrasjon som gjekk andre vegar, med plakatar som sa "Je suis Coulibaly". Kor mange som var med der, er uvisst, men det var i alle hve fleire hundre ungdommar - det vart rapportert at dei hadde "la tte de beurs", alts sg nordafrikanske ut, men det er sjlvsagt urd vite om det stemmer eller ei.

Verviers-gjengen

15. januar 2015, ei knapp veke etter at Kouachi-brrne og Coulibaly hadde utfrt sine ugjerningar, gjorde det belgiske politiet eit stort raid i Verviers, ein by langt aust i landet. Dei hadde informasjon om ei terrorcelle som planlagde tak, alle fire medlemmer var belgiske statsborgarar (vel, det er noko usikkert, ein kan ha hatt falske papir). Men bde leiaren  av gruppa og dei tre medlemmene var av marokkansk familie: Abdelhamid Abaaoud. Han var ikkje til stades, men skal ha vore i Syria d politiet slo til. Han vart skoten medan han prvde flykte fr det franske politiet i Saint-Denis, nord i Paris, den 18. november 2015, han var nemleg hjernen bak taka i Paris 13. november det ret. Khalid Ban Larbi var 23 r d han vart skoten av politiet i januar; ein bror av han gjekk djupare inn i terrornettverket og sprengde seg sjlv i lufta utanfor kafen Comptoir Voltaire i Bastille-stroket i Paris den 13. november. Dei to andre medlemene var Sofiane Amghar, ogs skoten, 26 r gammal, i Verviers, og Marouan El Bali, den einaste overlevande, vart i mars dmt til tolv rs fengsel (og ikkje 16, som var pstanden).

Det er blitt sagt av fleire at desse ungdommane, alle fr Brussel-bydelen Molenbeek, opplevde bylivets "spleen" eller livslede, at dei skte vekk fr normal aktivitet og fann tilgangen til nye opplevingar i rrsla sharia4belgium. Aktive entreprenrar, av det slaget Petter Nesser skildrar i boka Islamist Terrorism in Europe. A History, Oxford University Press 2015, fangar opp og rekrutterer unge menn p gata, slike som av ulike grunnar er framandgjorde. Mange av imamane i Belgia snakkar korkje fransk eller flamsk, sleis, og det ta del i mosklivet er til ein viss grad melde seg ut av bylivet. Men kan hende ikkje p ein spennande mte. Her kjem d ulike rrsler, som sharia4belgium, med tilbod om eit alternativt liv, som alts tiltalte alle desse unge menneska. Derifr glei dei over i kontakt med tidlegare soldatar i Syria, folk med kontaktar til det d ganske ferskt opretta IS.

No fr ikkje sharia4belgium operere fritt i milj med nordafrikansk bakgrunn i Brussel, lenger. Men dt fekk dei gjere i fred i resvis, og den frnemnde historikaren Pierre Vermeren forklrer det med at belgiske styresmakter ikkje hadde aning om kva slag milj dette utvikla, sidan dei jo sjlve ikkje har hatt rynsler med dei srmerkte tradisjonane fr Nord-Afrika, og ikkje rekna med at det skulle ha srskilde fylgjer ? s som gjengdanning med gjengvaldtekter, organisert brotsverk og terror. No er det slik at ein kan finne folk i "forbetringsanstaltar", fengsel og mange andre typar institusjonar, og mange frfalne fr utdanning, som har hamna der dei er p grunn av rekruttering p denne mten.

Bardo-museet, Tunis, 18. mars 2015.

21 menneske, for det meste europeiske turistar, vart drepne i det vidgjetne Bardo-museet i hovudstaden i Tunisia. Alle attentatmennene var tunisiarar, ifylgje informasjon som noks tidleg vart frigjort av statsministeren og statssekretren for tryggingssprsml: Yassine Labidi, Jabeur Khachnaoui, Noureddine Chouchane, Samsheddine Sendi, Maher Gadi og Abdelhak El Assouad.

Kanskje ikkje s rart at eit attentat i Tunisia vart utfrt av tunisiarar, men det nye med denne situasjonen var at ein ikkje der i landet ikkje hadde rekna med eller vedgtt offisielt at islamistane hadde s stor aktivitet eller var i stand til slike valdelege tak. taket vart tolka slik at det var retta mot dei demokratiske kreftene, i og med at det var ei skremsle for turistar og eit anslag mot ein vesentleg kulturinstitusjon i landet. Her sg ein d ei blanding av tidlegare tiders terrorisme med tak mot nasjonale symbol, og ein klr vilje til rke ei blanda forsamling av eit visst sosialt niv.

Det er hgst truleg at dette attentatet inspirerte Nice-attentatmannen, ein tunisiar, 14. juli 2016, men ogs at det har opna for strre samarbeid mellom nordafrikanske grupper som tidlegare stod fjernt fr kvarandre, og sleis har vore med p inspirere ny ideologisk utvikling i desse gruppene.

Villejuif (Val-de-Marne), april 2015

Den algeriske studenten Sid Ahmed Ghlam prvde g til tak p ei katolsk kyrkje, men politiet vart tidsnok varsla til at han vart arrestert fr han fekk utfrt taket etter planen. Han skal ha oppfatta aksjonen sin som Allahs vilje og som svar p al-Baghdadis allmenne mobilisering av muslimar.

Thalys-toget (Amsterdam-Paris) 21. august 2015:

Ein attentatmann vart stogga av medpassasjerar, mellom desse nokre amerikanarar, og desse passasjerane fekk sidan den franske reslegionen som utmerking for sivilt mot og snarrdigheit. Han som skulle vere attentatmann, hadde ikkje p seg identietsprov d han vart teken. Det synte seg seinare at namnet hans var Ayoub El Khazzani, ein marokkansk statsborgar p 26 r, som alt hadde vorte registrert i tre land, derimellom Frankrike, som radikal islamist. Han hadde ogs hatt opphald i Syria. I Spania hadde han vore dmt for narkosal og slapp ut av fengsel i Algsiras i mars 2014, d varsla spanske styresmakter Frankrike om at han hadde planar om busetje seg der.  Han hadde tidlegare vore fast deltakar i gudstenester i Taqwa-moskeen i Algsiras, den skal vere ein av dei mest radikale i retning av jihadisme og krav om sharialovgjeving i Spania. I 2015 vart han registrert som turist i Ungarn, der han reiste saman med Abdelhamid baaoud, ein av dei sentrale aktrane i Paris-taka seinare p ret.

Paris-taka 13. november 2015

Stade de France, det svre fotballstadion som Frankrike er s stolt av og som vart bygd nord i Paris dels for vere med p skaffe ny aktivitet og betre standard i bydelen der, konsertsalen Bataclan, ein mtestad for musikkinteresserte i alle aldrar og fr alle sosiale grupper, og kafemylderet ved Bastille-plassen - desse stadene utgjer ei line mellom aust og vest i Paris. Dei symboliserer sleis fyrst og fremst fellesaktivitetane, det at der er tilgang p tvers av religion, politikk, etnisitet og kva ein elles ynskjer framheve, i denne verdsbyen som gjerne markerer at den skal vere heva over dei vanlege skilja mellom folk.

Just p desse stadene var det alts terroristane slo til. Mange har sett denne utpeikinga av aksen mellom aust og vest, og dei mest kjende mtestadene for mangslags aktivitetar, som grunnlag for meine at terroristane i srleg grad ville rke frfalne muslimar. S dydde der d ogs ei mengd muslimar i taka; franske media har vore varsame med gje att religis overtyding eller etnisk bakgrunn for dei som omkom, men det verkar rimeleg ut fr namn og andre opplysningar tru at mellom 25 og 30 av dei 130 omkomne, faktisk var muslimar. Truleg hvesvis like mange av dei 415 skadde, ogs.

Aller fyrst og ganske lenge trudde ein at det var ei relativt lita gruppe som stod bak, og det vart lagt mykje vekt p det triste faktum at mange av sjlvmordsbombarane ved Stade de France og Bataclan var 15-ringar - just av det slaget eg ovanfor har omtala som rotlause skuletaparar. Men etterforskinga sidan har vist at det handla om ei temmeleg omfattande gruppe menneske, og eg tillt meg liste dei opp:

Oussama Ahmad Atar, 32 r, belgisk-marokkansk; Salah Eddine Gourmat, 24 r, fransk-algerisk; Sammy Djedou, 27 r og drepen i Raqqa i desember 2016, han var med p taket i Brussel i mars, hadde ikkje nordafrikansk bakgrunn, men likevel kyst-afrikansk, med far fr Elfenbeinskysten, men med ei from katolsk-fransk mor som melde ifr til styresmaktene d han reiste til Syria; Bilal Hadfi, 20 r, fransk av marokansk familie, ein av dei som sprengde seg i lufta utanfor inngangen til Stade de France; Ammar Ramadan Mansour Mohammad al Sabaawi, 25 r, irakar; Mohammad Al Mahmod, ukjend alder og opphav; Brahim Abdeslam, 31 r, fransk av marokkansk opphav; Chakib Akrouh, 25 r, belgisk-marokkanar; Abdelhamid Abaaoud, 28 r, belgisk-marokkanar; Ismal Omar Mostefa, 29 r, fransk av algerisk familie; Samy Amimour, 28 r, fransk av algerisk familie; Foued Mohamed-Aggar, 23 r, fransk av algerisk familie; Hasna At Boulahcen, 26 r, fransk av marokkansk familie, skoten i St. Denis saman med Abdelhamid Abaaoud 18.11.; Jawad Bendaoud, 29 r, arrestert i slutten av november, fransk-marokkansk; Mohamed Soumah, 25 r, uklr bakgrunn; Salah Abdeslam, fransk-marokkanar busett i Belgia; Najim Laachraoui, 24 r, sjlvmordsbombar 22.mars p flyplassen i Brussel, bombemakar for bombene i Paris 13.11., fdd i Marokko, belgisk statsborgar; Mohamed Abrini, 30 r, belgisk-marokkansk, arrestert 2016; Osama Krayem, 23 r, svensk statsborgar, opphavleg syriar; Mohammed Amri, 27 r, fransk, fdd i Marokko, busett i Belgia; Hamsa Attou, 21 r, belgisk-marokkansk; Lazez Abraimi, 39 r, marokkansk; Ali Oulkadi, 31 r, fransk med marokkansk opphav, busett i Belgia; Mohamed Bakkali, 28 r, belgiar av marokkansk opphav, rekna som ein av hovudmennene attom Paris-taka; Mohamed Belkad, 35 r, algeriar; Sofiane Ayari, ukjend alder (falskt belgisk identietetskort), tunisiar; Abid Aberkan, ukjend alder og opphav, men etternamnet er algerisk.

Dette er d etter kvart dei namn som er rekna som opphavsmenn og aktrar i Paris-aksjonen 13. november, dei ungdommane kring 15 som ogs var med p sjlve aksjonen, har ein halde tilbake namna til. Som ein ser her, er det alts av dei 29 drepne, etterskte og arresterte personane berre ein irakar, ein svensk-syriar og ein fr Elfenbeinskysten som ikkje har direkte samband til kulturar og milj fr Nord-Afrika (Maghreb). Fleire av dei det her gjeld, sleis Salah-Eddine Gourmat og Sammy Djedjou, har vore i tett kontakt med IS-leiarar som Abou Mohammed al-Adnani og Boubaker El Hakim.

Det er ogs verdt leggje merke til kor mange som var i 20-ra i 2015 av dei som er opplista. Dei har i 2005, d ungdomsopprret braut laus, alts vore fr 9-10 til 13-14 r. Dei er blitt rekrutterte ikkje mange r fr 2015, men den sosialiseringsprosessen som frde til at dei vart rekrutterbare, har starta fleire r fr, truleg ikkje lenge etter 2005.

Brussel, flyplassen Zaventem og ein metrostasjon i sentrum, 22. mars 2016.

Det endelege talet p dde var 32 (sjlvmordsbombarane ikkje medrekna) og 340 sra. Mellom dei dde var ein marokkansk muslim (og to svenskar). Svensken Krayem og fleire andre av dei som var med p planlegginga og utfringa av taka i Paris fire mnader fr, deltok i planlegginga av aksjonane i Brussel ogs. Utanom Krayem var absolutt alle av dei som ein sidan reknar med var aktive i planlegging og utfring av Brussel-aksjonane, av nordafrikansk opphav.

Isr spela brrne Ibrahim et Khalid El Bakraoui, belgisk-marokkanarar busette i kommunen Schaerbeek, velkjende av politiet og rettsvesenet som storforbrytarar. Dei var nre vener av Salah Abdeslam, ei sentral rolle i desse aksjonane. Dei m ha steppa inn d mange av dei som kjende seg forfylgde av politiet etter Paris-taka i november, no gav opp lage ein ny aksjon i Frankrike, men i staden la den til Brussel. Dette ofra dei livet for, Ibrahim sprengde seg i lufta p flyplassen, Khalid p metrostasjonen. Najim Laachraoui, som hadde vore med i Paris, var den andre sjlvmordsbombaren p flyplassen. Mohamed Abrini, ogs i Paris, er identifisert som "mannen med hatten" fr flyplassvideoen, og som angra seg og kom seg bort, vart arrestert 8. april i Anderlecht. Etterforskinga viste at der eksisterte ei felles fransk-belgisk islamistisk terrorgruppe, der den opphavlege hovudpersonen og leiaren var Abdelhamid Abaaoud, belgisk-marokkanar. Han dydde 18. november 2015 i ein politiaksjon i Paris- bydelen St.Denis i forfylginga av taksmennene i Paris.

Magnanville 13. juni 2016

Larossi Abballa, fransk statsborgar med marokkansk opphav, drap ein politimann og partnaren hans, ein politisekretr, med kniv i heimen deira i Magnanville, ein mindre by i det sentrale Nord-Frankrike. Abballa skal ha meint han p denne mten handla etter allmenn ordre fr "krigsherren" al-Baghdadi, den skalla "Kalifen" for IS.

Promenade des Anglais, Nice, 14. juli 2016.

Mohammed Lahouaiej Bouhlel, tunisisk statsborgar busett i Frankrike, kyrde ein lastebil p 19 tonn inn i folkemengda som feira nasjonaldagen p ein av dei mest kjende mtestadene i Frankrike. taket resulterte i 86 dde og 434 skadde, mange av desse var born. Gjerningsmannen vart skoten av politiet medan han framleis var i bilen.

Denne tunisiaren p 31 r hadde ein bakgrunn og ein profil som fekk mange til tenkje at dette mtte vere ein "Einzelgnger"; ein einsam ulv liksom ein meinte han i Ottawa i 2014 hadde vore. Bouhlel t svinekjt, han drakk alkohol og rykte, han skal ha vore sjukeleg oppteken av porno og sex, og ein noks mislukka sjekkar overalt der han var finne. Han hadde elles ei underleg tferd som barneoppsedar - for markere eit poeng skal han ha kyrt ein kniv gjennom ei av dokkene til dottera. Ved eit anna hve fann han det for godt markere sin misnye med borna ved gjere sitt forndne i sengene deira. Srleg psykisk balansert har han knappast vore. Men: Det finst ikkje prov for at han p noko sett og vis hadde nre kontaktar med radikaliserte islamistiske, eller jihadistiske, milj. Derimot hadde han p slutten ein hang til setje p Koran-resitasjonar i bilen nr han var ute og kyrde, alts eit teikn p at han opplevde nokoslag religis krise eller oppvakning.

D str det att tre moglege hypotesar: a) han var ein verkeleg einsam ulv, forstyrra og med motiv ingen forstr, b) han kjende seg kalla til ta del i IS-mobiliseringa p den mte han sjlv flte for, og c) hans gedigne interesse for porno kan ha frt honom inn i det mrke nettet med barneporno og snuff-filmar og alt mogleg anna, og der har han kome i kontakt med mobiliserande krefter for IS. Det verkar som om det franske overvakingspolitiet har valt ta utgangspunkt i ein kombinasjon av b) og c), og reknar med at her ligg det bak eit mogleg nettverk p eine eller andre mten.

Saint-Etienne-du-Rouvray, ved Rouen, 26. juli 2016.

Drapet p den 85 r gamle presten Jacques Hamel vart utfrt av to fransk-algeriske ungdommar p 19 r, be oppvaksne i byen Aix-les-Bains i Savoie: Abdel-Malik Nabil Petitjean og Adel Kermiche. Sistnemnde hadde freista melde seg til teneste for IS alt I 2014, fr han var myndig, men vart stoppa i Tyskland, dit han reiste for finne kontaktpersonar som kunne hjelpe honom vidare. Utskrifter av telefonregisteret synte at dei to hadde vore ofte i kontakt fr ugjeringa.

Breitscheidplatz, Berlin, 19. desember 2016.

Tunisiaren Anis Amri, f. 1992, hadde ftt avslag p asylsknaden sin, og reagerte med kyre ein semitrailer inn i folkemengden som gjekk omkring p julemarknaden ved Keiser Wilhelm-minnekyrkja i Berlin. Han hadde skote den eigentlege sjfren, polakken Lukasz Urban, men kyrde omkring med liket av mannen i forsetet ved sidan av seg. 12 menneske dydde, 56 vart skadde. Anis Amri hoppa ut av frarhuset og stakk av, forfylgd av eit vitne, som likevel mista han av syne.

Politiet arresterte etter dette fyrst ein pakistanar som oppfrde seg mistenkeleg, av di han rett og slett var nervs og redd for verte utvist. Seinare arresterte dei ein 26-rig tunisiar som s vart skulda for ha vore med p planlegginga av taket, sidan han og Amri hadde vore i tett kontakt p telefonen heilt fram til 19. desember. Amri kom seg via Nederland og Frankrike til Italia, der han vart attkjend av politiet i Milano 23. desember og skoten idet han motsette seg kontroll og eventuell arrest.

Berlin-taket er av fleire overfor meg brukt som dme p at der er vesentlege tak som just ikkje har vore gjennomfrde av nordafrikanarar. Andre har meint at Amri opererte som "einsam ulv" og at der ikkje er gode haldepunkt for seie at han hadde noko samband til noka IS-celle. Men forvirringa om identiteten botnar i dei mistydingane som oppstod ved meldingane om at semitraileren var frt av ein polakk, og seinare at ein pakistanar var inne i biletet som mistenkt. Det er ingen tvil om at tunisiaren Amri og truleg i samarbeid med ein landsmann av honom, stod bak ugjerninga. Det finst ein video fr ein av dagane fr han vart oppdaga i Milano, der Amri svor sin truskap til IS-"kalifen" Abu-Bakr al-Baghdadi.

Marseille, avverga attentat ved arrestasjonar 18. april 2017.

Etter spaning og overvaking arresterte politiet to personar, Clment Baur, 23 r, et Mahiedine Merabet, 29 r. Dei vart tekne med stor vpensamling og 3,5 kilo sprengstoff, og politiet meinte dei hadde planar om attentat mot fleire av presidentkandidatane under frste del av valkampen, eventuelt ogs andre politikarar.

Clemet Baur er slett ingen nordafrikanar, snarare ein svrt spesiell figur. Med trygg katolsk bakgrunn og fr ein solid familie, konverterte han som fjortenring til islam. Han vart teken hand om av det muslimske miljet i Ermont (Val-d'Oise, nord for Paris), og han m ha arbeidd hardt p bli ein annan person, for han lrde seg russisk med tsjertsjenisk aksent, og la opp til sj ut deretter i kledebon og tferd, ogs. Han er tydelegvis ein ideologisk overtydd islamist, kanskje i strre grad enn venen Merabet.

Mahiedine Merabet er fransk statsborgar med algerisk familiebakgrunn. I 2013 vart han teken med 1500 kilo hasj p lager, og trass i at han for retten plederte med at han var blitt frstolen store summar og mtte selje hasj for kome seg p beina igjen, vart han dmd til tre rs fengsel. Der mtte han Clemet Baur, som sat inne for eit mindre brotsverk. Det vert sagt om Merabet at sjlv om mor hans arbeidde hardt, ho har ein esoterisk bokhandel og skal vere kjent for drive med healing og elles er ho litt av ein mystikar, s har han opplagt mykje utsetje p samfunnet og har aldri kome overeins med sin lut i livet. S heilt sidan han var ung og fall ut av skulen tidleg, har han vore i konflikt med lova og har mangt p rullebladet.

Paris, politidrapet p Champs-Elyses, 20. april 2017.

Karim Cheurfi, 39 r, budde heime hj mor si og er ein av desse som ein trygt kan seie ikkje dreiv det til noko stort - om ein d ikkje plent vil rekne at han sat mest ti r i fengsel for drapsforsk p ein politimann. Igjen var det sprsml om dette var ein "einsam ulv"; det gjorde ikkje saka enklare at d IS tok ansvaret for taket, sette dei p honom eit "soldatnamn": Abu Yousif al-Belgiki (Belgiaren), noko som skulle tilseie at han var belgiar, men han var fransk statsborgar. Likevel - med algerisk familiebakgrunn, Cheurfi er eit vanleg algerisk namn, og far hans, som kom i klammeri med politiet d han storma inn p ein politistasjon og i ekse skulda politiet for ha drepe son hans i utrengs ml, reknar seg som algeriar.

Forsvarsadvokaten til Cheurfi den gongen han vart dmt for det frre polititaket, hevda han var ein naiv fyr som berre var med p leiken og ikkje skjna nr den vart for heit. Andre vitneml denne gongen seier at Cheurfi vart i fyr og flamme etter Charlie Hebdo-taket i januar 2015, var mellom dei som sg Coulibaly som helt, isr p grunn av drapet p politikvinna. Cheurfi skal ha mumla og snakka hgt om, alt etter kvar han var, at det var naudsynt for alle rett-truande muslimar drepe politifolk som hemn for dei drapa franske soldatar hadde gjort p muslimar.

Manchester Arena 23. mai 2017.

22 personar vart drepne og 64 skadde d den 22-rige Salman Abedi utlyste ei bombe han hadde laga sjlv og hadde i ryggsekken sin, der han hadde stilt seg opp i utgangspassasjen fr konserten med den populre amerikanske sangaren Ariana Grande.

Det er mogleg Salman Abedi representerer eit skifte i britisk terrorisme. I 2005-aksjonen i London var det tre av dei fire gjerningspersonane som hadde bakgrunn fr Pakistan, ein fr Jamaica. Dei var visseleg godt nok innsausa og opplrde i islamistisk terror, men den jihadistiske ideologien var framleis lite utvikla. Sidan, sleis i 2014 og jamvel pnytt I 2017, har vi jo sett korleis sterkttruande pakistanarar i Rotherham tykte dei kunne handtere kristne jenteborn som dei ville, med fangenskap og valdtekter. Og dette synest ogs ha vore eit tema hj Westminster-drapsmannen, Khalim Masood, ifylgje kona, som var vettaskremt d han kom ut av fengsel for den haldninga han hadde overfor henne og andre kvinner, og dei handlingane av valdeleg karakter som dermed fylgde med. Men s hadde d Masood vorte sterkt pverka av den salaifistisk-wahhabittiske predikanten Anjem Choudary.

Sprsmlet er om Manchester Arena-bombinga peikar p ei ny utvikling, og at Westminster-drapa er ein siste rest av ei tidlegare ideologisk jihadist-utvikling. Med det meiner eg fylgjande: Dei mange elementa av nordafrikansk deltaking, og det amalgamet eller den blandings-ideologien og blandings-religionen som ser ut til fylgje av dei stadig nrare kontaktane mellom visse nordafrikansk-avstamma eller -innvandra grupper rundtom i nokre europeiske land, kan sj ut til ha onnorleis og vanskelegare overskodleg pverknad s vel som praksis og nettverksforming.

Tidlegare var jo mykje av det som hende, ja, heilt fram til London-terroren i 2005, noks klrt etnisk identifiserbart, med noks klre nasjonale eller spesifikt religise motivasjonar, gjerne festa i spesifikke historiske hende som skulle hemnast. No, d krigen mellom muslimar (som den franske statsvitaren Gilles Kepel gjerne talar om), alts at ein skal forkaste og forfylgje dei frfalne og om mogleg tvinge dei inn i ein ortodoks religis forstingsmte og praksis, er blitt flytta over til fleire europeiske land, s flyt mangt av det som fr stod imot kvarandre, saman.

in fellesnemnar mellom 52-rige Khalid Mahmood og mange av dei andre det har vore tale om her I denne teksten, er at han har vore sterkt pverka av wahhabittisk salafisme, og faktisk har opphalde seg som engelsklrar i Saudi-Arabia. Vel, det er noko tynt som lenkje. Derimot er det klart at unge Salman Abedi m ha vore direkte pverka av slik ideology, sidan han heldt seg i Libya vekene fr sjlvmordsaksjonen i Manchester, og der truleg vart medlem av "Den Libyiske Islamistiske Kampgruppa", men i alle hve var i kontakt med jihadistiske grupper. Be foreldra til Salman, mora Samia Tabbal og faren Ramadan Abedi, var libyiske flyktningar (vert det sagt), medan sonen vart fdd i England. Han var mistilpassa som s mange av terroristane, brukte dop og dreiv med smkriminalitet, etter at han gav opp studiet i verksemdkonomi og -leiarskap.

Det som likevel er kome fram dei aller siste dagane, er at han nok ikkje var s einsam som ein s ofte framstiller slike kasus. Det vart med ein gong sagt at han var framandgjord fr faren, noko som slett ikkje stemmer. Be brrne hans, Hashim og Ismael, er no arresterte ? tilliks med faren, som det skal vere prova har vore aktiv medlem av "Den Libyiske Islamistiske Kampgruppa". Det har den libyiske tryggingssjefen Abdel-Basit Haroun nyss stadfest. Abedi senior nektar for dette, men s nektar han d ogs, stikk i strid med allslags prov, for at det var sonen som vart sprengt i lufta i utgangen til Manchester Arena.

Her str det d att sj om MI5 og andre britiske instansar kjem til avdekkje eit breiare nettverk av nordafrikanske kontaktar, eventuelt alts i samlag og samarbeid heilt p tvers av gamle skilje mellom nasjonalitetar, etnisitetar og religise affinitetar.

Kva har vi lrt av dette?

Dt er sanneleg ikkje heilt godt seie. Og det m vedgast at ein ikkje kan konstruere i massiv, total forteljing om nordafrikanske gruppers valdelege verksemd i Europa. Der er mange mindre, her unemnde saker der aggresjonar har oppsttt ut fr andre milj (men ogs mange mindre, her unemnde saker av slikt slag som ogs tilhyrer nettopp milj med nordafrikansk bakgrunn).

Stockholm-taket, som vart utfrt av ein person fr Usbekistan, moglegvis med rter i eit breiare milj av tsjertsenarar, passar jo ikkje inn. Eller? Dette taket tok d IS ansvaret for. Det ein alts ser konturane av, er at einskildaktrar med lgteknologiske middel - sleis knivar, lastebilar - utfrer det dei sjlve oppfattar som oppdrag for IS, eller i det minste, tak og tgjerder som dei sjlve ser som noko som fremjer IS si sak.

Og dt er verkeleg noko verte betenkt over. Det vil seie at no har kanskje "bakdra inn i Europa", alts sambandet mellom Frankrike og Maghreb-landa (Mauretania, Marokko, Algerie, Libya, Tunisia), blitt ein autostrada og spass lett manvrere for IS ? trass i at fransk, belgisk og tysk overvakingspoliti er blitt langt flinkare til oppdage faresignal enn fr ? at dei fr med seg gratispassasjerar og friviljuge tilhengjarar som melder seg p. Forsking om cyberterror og det mrke nettet ser ut til kunne stadfeste at denne direktekontakten med einskildaktrar - dei vere seg forvirra eller frustrerte eller forbanna eller kva ? gr heilt parallelt med oppbygginga av fysiske sosiale nettverk, alts terrorceller.

Dermed m ein tenkje nytt. Identifiseringa av dei gamle gruppene til og med Al-Qada - som no ser ut til gjere felles sak med IS - har bygd p srlege kjenneteikn, srmerke og attkjennlege modi operandi. Kva om det via dei nordafrikanske - anten desse er i Nord-Afrika eller det dreier seg om etterkomarar av nordafrikanarar kringom i Europa - er s tilpassa ein allmenn nyortodoks tenkjemte (slik forskarar som Gilles Kepel, Farhad Khosrokhavar og Pierre Vermeren, mellom andre, ser ut til meine), at dei vert som ein "vaskekanal", ei kanalisering som formar, om ikkje nett straumlinjeformar, den terroristiske aktiviteten slik at dei gamle etniske, nasjonale og religise motsetningane vert neddempa til fremon for Den Store Krigen Mot Vesten?

Dt ville i s fall passe srs godt med teoriar - og ein del empiri - som tyder p at IS ikkje eigentleg er srs religise i sine forventningar om ei endetid, Paradis for martyrar og alt det der, men snarare er opptekne av noko meir fysisk og verdsleg, nemleg etableringa av dette kalifatet til al-Baghdadi. Som jo s langt ikkje har vore noko virtuelt, men som har vore tenkt som kontroll med reelle territorium. Nr IS no territorielt er slegne attende stort sett, flyttar dei alts krigen over til Europa og brukar dei kanalar der det er lettast vinne fram.

Dersom det er nokosomhelst forstand i eit slikt resonnement, og det er eg s ublyg meine at det er, s m vi leggje meir arbeid ned i differensierte analysar av skilnader svel som mogleg samanflyt av islamistiske (jihadistiske) tendensar og mottakelege milj. Vi m rett og slett bli meir mottaklege for kva det er for mij som er mest mottaklege for jihadistisk pverknad. D nyttar det alts ikkje halde p med hamre iveg om at alle muslimar er like galne og all islam er like farleg. Til dt er det alt for mykje som str p spel.

Et sikrere Internett

Password box
Licensed from: leungchopan / yayimages.com

Av Stina Ehrensvard, administrerende direktr og grunnlegger av Yubico, prisvinnende svensk-amerikansk innovatr, og en stor fan av Internett.

Denne uken arrangerer Oslo Freedom Forum sin niende rlige konferanse. Den samler et unikt globalt nettverk av aktivister, journalister, teknologigrndere, og innovatrer. De deler en felles visjon om en verden med mer frihet og mer trygghet for alle. Det inkluderer ogs Internett.

For mange r siden, den frste  gangen jeg logget meg p Internett, ble jeg sltt av noe som kan beskrives som en ndelig opplevelse. Her var alle koblet sammen, og det fantes uendelig med informasjon bare et tastetrykk unna. Siden da har ikke Internett bare utviklet seg til den ledende plattformen for global kommunikasjon og nringsvirksomhet, det har ogs blitt det kraftigste verktyet for fremme av demokrati og ytringsfrihet.

Internett var designet for samarbeid og deling, men ikke for sikkerhet. Med et kende antall hackere og virusangrep er tilliten til nettet i dag sterkt truet.

Regjeringer og kommersielle aktrer har brukt sikkerhetsrisikoen som en mulighet til kreve mer kontroll av brukerdata, bndbredde, og innsyn i personlige data. Det rettferdiggjres med argumenter om samfunnssikkerhet og trygghet for borgerne. Konsekvensen er et svekket personvern for brukerne.

pne Internettidentitetsstandarder - som ikke eies og kontrolleres av bedrifter eller regjeringer, men av brukere selv - er en lsning for gjenopprette personvernet. Et slikt standardinitiativ er U2F - Universal 2nd Factor. U2F er en autentiseringsnkkel som gjr det mulig for Internett-brukere f tilgang til alle typer online-tjenester umiddelbart og uten drivere eller klientprogramvare.

U2F ble utviklet av Yubico og Google noen mneder etter begynnelsen p den arabiske vren. Under disse protestene spilte sosiale medier en viktig rolle i hjelpe folk til knytte og organisere protester mot de ikke-demokratiske regjeringene. Uunngelig skapte dette en tilbakeslag mot slike nettsteder, og skremte dem til gi informasjon om enkeltpersoner. Eller som sikkerhetsingenirer I en hos en av de ledende leverandrene i dette feltet ble det formulert; Det har vrt tider da vi har nsket at vi ikke hadde personlige data om vre brukere. Den arabiske vren var en slik hendelse.

Denne innsikt, inkludert kende antall phishing-angrep, hvor sms og telefon-apper ikke lenger tilbyr nok beskyttelse, bidro til f sttte for U2F. I dag, seks r senere, er U2F videreutviklet av de pne standardiseringsorganisasjonene FIDO Alliance og W3C, og  gjort tilgjengelig for milliarder brukere med tilgang til Google, Facebook og Dropbox, samt de britiske regjeringstjenester.

Stina Ehrensvard

En gjenoppbygging av tilliten til Internett m begynne med akseptere at det statiske brukernavnet og passordet ikke gir nok beskyttelse for brukerne, og at nettverk, programvare og enheter aldri kan vre helt trygge for hackere, bakdrer og skadelig programvare. Deretter kan vi srge for ny tillit og innloggingsinformasjon for sikre enheter som er i brukernes hnd. I stedet for forske stole p srbar infrastruktur, etablerer vi en direkte og sikker kobling mellom den bruker-eide enheten og programmet vi vil koble til.

U2F tillater ogs flere identiteter, inkludert en ekte identiteten knyttet til frerkortet ditt, en midlertidig identitet p arbeidsplassen, og en identitet som gjr at du kan vre sikker, men samtidig anonym. For dissidenter og journalister over hele verden kan dette vre livskritisk.

Mlsettingen med utvikle pne Internettidentitetsstandarder er srge for at svindlere, konomiske aktrer, eller myndigheter, tillates f begrense Internettets potensial.

Nr budskap og klft gr hnd i hnd

Foto: pexels.com + edit av meg.

Hva fr ungdom til skrive blogginnlegg om alt fra pelsmotstand til palmeolje, for deretter illustrere dette budskapet med et bilde av kroppen sin?

Av: Lisa Skaar Nss, tekstforfatter

Reagerte du litt da du s headerbildet mitt p denne bloggposten? Jeg ville reagert, og jeg reagerer hver gang jeg kommer over slike blogginnlegg - noe som cirka er femten ganger daglig.

Hva er det som fr tilsynelatende oppegende ungdom til skrive innlegg om alt fra pelsmotstand til palmeolje, antimobbing og til og med skjnnhetstyranniet, for deretter illustrere dette budskapet med et bilde av kroppen sin? Tilgi meg, for det er mulig jeg har gtt glipp av noe helt essensielt, men med journalistisk bakgrunn, og bakgrunn som et, tja - normalt oppegende menneske - synes jeg dette er litt merkelig.

Selvflgelig skjnner jeg at serise artikler og personlige bloggposter ikke helt kan sammenliknes. Likevel spr jeg fordi jeg forstr ikke helt logikken. Det er som om jeg skulle illustrert en av bokanmeldelsene mine p bloggen med et bilde av rompa mi, eller kanskje et skikkelig saftig nrbilde av brystene mine i en hvit, gjennomsiktig topp. Bildene blir selvflgelig tatt "helt tilfeldig". Med det s mener jeg at fotografen helt klart har overrasket meg der jeg sitter halvnaken p kjkkenbenken med en tom kaffekopp i hnden.

Jeg nsker ikke henge ut enkeltbloggere. Du kan likevel tenke tilbake p de gangene du (forhpentligvis) har stusset litt over bildevalget hos mange av toppbloggerne i Norge. For vr s snill si at jeg ikke er alene om ha reflektert over dette?

Les ogs: Hva er Sunn Fornuft-plakaten?

What, srr? Tok du bilde? Foto: pexels.com + edit av meg.

Etisk sikkerhetsnett

Det som provoserer meg desto mer er at enkelte av disse bloggerne "sttter" Sunn Fornuft-plakaten. Jeg er en av de bloggerne som stilte meg bak Sunn Fornuft-plakaten relativt tidlig, noe jeg er stolt av! Men nr disse nye "sttte"spillerne til stadig bryter ved plakaten, og likevel gjemmer seg bak den som et slags etisk sikkerhetsnett, s m jeg si at jeg blir en smule forbanna. Forbanna fordi de, etter min mening, delegger det meste av hva plakaten str for. Sunn Fornuft-plakaten er retningslinjer for bloggere og andre meningspvirkere med ml om bevisstgjre digitale opinionsledere. Bevisstgjre de p deres rolle og pvirkningskraft nr det kommer til kroppsbilde og idealer.

Det handler ikke bare om at de poster lettkledde eller seksualiserte bilder av seg selv i sosiale medier tatt helt ut av kontekst. Det handler rett og slett om sluttpakka. Det ferdige produktet. Produkt deg - deg som forbilde! M du virkelig p dd og liv skrive hvor mye du veier, hva du bruker i klesstrrelse, BMI-en din, hvor mye eller lite du spiser, anbefale plastiske kirurger, eller kjre en real give away p botox og lip fillers?

La budskapet st alene

Ogs er det det du ikke sier med ord, men med bilder. For du skal ikke tro du slipper unna bare fordi du har sluttet gi fra deg rabattkoder p restylane. Du slipper ikke unna hos meg. Du skriver s godt, og om viktige ting! Men nr vi vet at et bilde sier mer enn tusen ord er du ikke noe stort bedre enn de som gir regelrett faen i alt som heter sunn fornuft, eller det ansvaret som ligger bak det vre en influencer, en rollemodell. Et forbilde.

Jeg trenger ikke se klfta di for forst at du har noe smart komme med. Jeg trenger ikke se et nrbilde av rompa di for hre p nr du snakker. Jeg trenger ikke se p kroppen din for forst at du er mye, mye mer enn det.

La budskapet st alene. Trenger du en hnd holde i har du min.

Dette innlegget ble frst publisert p www.skrivelisa.no.

 

 

Frst lo jeg, s grt jeg - barnebok om flyktninger ble hetset p nett


Tina Marie Tsiplakis. Foto: Privat

Av Tina Marie Tsiplakis, forfatter

Februar 2016. Jeg sto p kjkkenet nr min snn spurte hvorfor gutten sover p stranden. Jeg snudde meg - han pekte p TV-en. Det var tre r gamle Alan Kurdis dde kropp. Jeg var redd for fortelle sannheten - vi har ikke pratet om dden, krigen eller flyktninger fr. Jeg tvilte p min egen kunnskap om temaet, og jeg nsket finne et egnet verkty som kunne hjelpe meg. Men hverken p biblioteket eller hos bokhandelen fant jeg hjelp. Ei heller p nettet. S jeg bestemte meg for lage en bok om temaet selv.

Resultatet ble Jeg gikk meg over sj og land. En barnebok som forklarer flyktningkrisen p en barnevennlig mte. Med boken nsker jeg ke bevisstheten om flyktningkrisen i verden og det vre en bevist forelder. Mlet mitt er n s mange familier som mulig og bidra til et mangfoldig samfunn og likestilling mellom flyktninger og innfdte i et land. Vi flger en fysisk og emosjonell reise til et barn. Protagonisten i Jeg gikk meg over sj og land har en rd ballong, som er et symbol p og den emosjonelle reisen til barnet, og vi blir og vitne til hans inkluderingsprosess

Jeg ville aldri laget boken om det ikke var for min snn. For hadde han ikke spurt, hadde jeg ikke vist at en barnebok rundt tematikken manglet.

lage en barnebok som har flerkulturell karakter ble en frustrerende opplevelse. Men det ble og en pminnelse p hvor redd jeg er den verdenen min snn skal mte.

Boken ble til gjennom en folkefinansiering p 120.000 kroner, og jeg brukte Facebook for spre budskapet om boken og for be om hjelp til finansieringen. Men jeg hadde ikke tatt hyde for at nettrollene kom til kjenne sin beskelsestid. En rekke kommentarer gikk til frontalangrep p boken og tematikken, og mente jeg hadde et politisk budskap med den.

Her er noen av kommentarene som ble skrevet i full offentlighet;

  • For guds skyld hold barna utenfor denne folkevandring. Under 1% er reelle flyktninger med behov for hjelp. En person spr om link til hans pstand - og fr til svar;
    • Har ikke bruk for linker for ha en mening om denne syke folkevandring en av unskede lykkejegere som snylter p vre velferskroner og Europas snillisme som holder p delegge hele verdensfreden.
  • Propaganda og lgner. Ikke ett re fra meg. Mdre kan fortelle sannheten om lykkejegere.
  • Jeg skal skrive en bok om flyktningen achmed som er 35, men pstr han er 15. Han kommer fra Syria for voldta og utnytte nordmenns godhet. Flg med (smilefjes).


Skjermdump fra Facebook
 

Og slik fortsetter det.

Jeg var p Ekeberg med min snn da mobilen ristet i lommen. Jeg s kommentarene. Jeg delte meldingene med venninnen min. Frst lo jeg.

S grt jeg.

Ikke fordi kommentarene sret boken.

Jeg grt for hvordan en mor ikke kan gjre noe s enkelt som gi en stemme til barn som ikke har det, gjennom en bok, uten bli hetset.

Jeg grt fordi jeg ikke kjenner menneskene som har kommentert. Det kunne vre hvem som helst. En forelder, en lrer eller en trener. Og den tanken gjorde meg trist.

Jeg grt fordi det finnes andre kvinner som ville blitt knust av slike meldinger. Kvinner som hadde ftt sin sndag delagt av de skamfulle og stygge kommentarene. Kvinner som ville tvilt p om det var en god ide starte p en bok i det hele tatt.

Jeg valgte ikke mate trollene. Jeg aksepterte at de finnes og fortsatte sndagen med min snn.

Men kommentarene viste og bare hvor stort behovet for denne boken er.

Jeg nsker ikke at mine barn skal vokse opp med de verdiene noen av disse menneskene gjenspeiler. Derfor fler jeg det er min plikt opplyse, p en barnevennlig mte, om hvordan verden er.

Litteraturen gjenspeiler samfunnet, og mangelen p mangfold i norske barnebker merket jeg da jeg flyttet fra Hellas til Norge i 2013. Litteraturen er ndvendig for vr selvforstelse og er sentral for hvordan vi anerkjenner den virkeligheten vi lever i.

I tillegg har den en enestende rolle i bevaringen og utviklingen av et nasjonal- og kultursprk.

Jeg gikk meg over sj og land tar ingen politisk stilling. Jeg nsket kun ha et verkty som kunne vise min snn og andre hvordan det er vre p flukt, slik at det blir lettere ha en referansepunkt til emapati, og kunne prate om flelser rundt temaet.

Underskelsen Holdninger til innvandring og integrering viser at unge mennesker i alderen 15-24 r er mer pne for ta imot flere flyktninger. Men 43 prosent av de spurte sier mener og at integreringen fungerer drlig, og hele 67 prosent er bekymret for fremmedfiendtlighet.

Det er akkurat derfor vi trenger en ny form for bevisst og pen kommunikasjon.

It takes a village to raise a child

Det er fryktelig at barn i verden skal f oppleve det helvete som det er vre flyktning. Da er det og s fryktelig trist at de skal bli utsatt for slik grov rasistisk hets. Men det er utrolig viktig ikke bukke under av slikt, men at vi er tydelige i vrt budskap slik at vi kan fortelle vre barn om tematikken p en god mte.

Alt i alt har hetsen p Facebook har lrt meg mye.

Selv om intensjonen for skrive boken var god, mente nettrollene at boken var et politisk propagandaverk som har som intensjon hjernevaske nordmenn. Det er trist noen oppfatter dette som propaganda, men det er likevel ikke overraskende. Nettrollene er som vi vet der ute.

Det frste jeg gjorde da jeg s kommentarene, var sprre meg selv: Hvis jeg svarer nett-trollet ? hva vil det resultatet vre? Jeg kan ikke forvente f tilbake Vet du hva, du har rett! Jeg tok feil.

Man m heller telle til 10 og reflektere litt selv. Vi m vre oppmerksomme p hva vi forteller oss selv etter ha lest noe som angriper vrt ego. Hva fler vi og hvorfor? Er vi sinte fordi trollenes kommentar inneholder gyldighet? Har du sett dette scenariet fr i andre innstillinger? Disse sm skiftene i vr oppfatning burde pvirke oss for ikke matche trollene, men for innse at ethvert forsk p forandre trollens sinn er en velse vi 99% sikkert ikke kan lykkes med.

Boken er ute for alle og vi markedsfrer den p internett. Jeg er n bevisst p at det er svrt sannsynlig at vil jeg komme over folk som forakter eller ikke forstr mitt arbeid.

Og hva enn nettrollene mtte mene har barn rett til vite hva som skjer rundt dem. Ikke minst fordi barna vre blir de noen av de frste ansiktene flyktningsbarna mter og blir kjent med p skolen. Skjermer vi vre barn fra fortelle om en av de strste utfordringene verden str ovenfor i dag, gjr vi dem en bjrnetjeneste vi kommer til angre p i nr fremtid. Men det er viktig vise sknsomhet i praten med barnet eller barna dine, og legge det frem p en mte som gjr at de kan ta det innover seg p en riktig mte.

Tenk litt p hvilken virkelighet du selv er vokst opp i. Se om du kan relatere til menneskene p ditt lag, skole eller samfunn. Sjansen er stor for at du jobber med en person, eller at ditt barn fr en ny medelev, som har flyktnings bakgrunn.

#flyktning #flyktningbarn #barnebok #netthets #facebook #nettroll #likestilling #integrering

Kreftbehandling i krise - som prrende er det ikke til tle

Oslo 20170327.Helse- og omsorgsminister Bent Hie (H) lanserer Helsedirektoratets nye, interaktive webtjeneste Samdata kommune under et arrangement i Helsedirektoratet i Oslo mandag.Foto: Hkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Helse- og omsorgsminister Bent Hie (H) i forbindelse med lanseringen av Helsedirektoratets nye, interaktive webtjeneste. Foto: Hkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Av Finn Helge Quist, kreftprrende

Noen av Norges fremste kreftleger sendte denne uken en bekymringsmelding til Helseminister Bent Hie. Det gr altfor langsomt f godkjent nye og livreddende medikamenter i Norge. Og mens pasientene venter p nyutviklede kreftmedisiner som eksempelvis er godkjent for bruk i Danmark, dr norske pasienter mens de venter.

Fr jeg ble prrende til en alvorlig kreftsyk person, la jeg til grunn at norske pasienter fikk tilgang til nye og effektive medisiner, ikke minst hvis man ble alvorlig syk. Dessverre har dette bildet endret seg etter at jeg ble prrende.

Min kone har uhelbredelig benmargskreft. Det er ikke til tle, at hele seks gode og nye medikamenter og behandlinger er godkjent for bruk i Danmark, mens de samme medikamenter sitter fast i byrkratisk sirup i Helsedirektoratets Nye Metoder, som har ansvar for vurdere og eventuelt godkjenne de samme medikamenter i Norge. Og mens norske helsebyrkrater somler, dr flere norske pasienter mens de venter.

Bekymringsmelding fra kreftleger

Jeg har ftt tilgang til et brev som noen av Norge`s fremste kreftleger sendte Helseminister Bent Hie denne uken. Brevet er skrevet som en bekymringsmelding,

Utdrag fra brevet fra kreftlegen.


Brevet tar opp den urimelig lange saksbehandlingen. I brevet fra kreftlegene fremkommer det sterk kritikk av det norske systemet for godkjenning og implementering av nye og gode kreftbehandlinger, som for lengst er godkjent i eksempelvis Danmark.

I brevet fra kreftlegene fremkommer det, at ikke bare er saksbehandlingstiden urimelig lang. For norske helsemyndigheter har allerede avsltt innfre to gode kreftbehandlinger som er godkjent og i bruk i Danmark, herunder immunterapi-medisinen Elotozumab. For norske pasienter med alvorlig og uhelbredelig kreft, oppleves dette som bli dolket i ryggen av egne helsemyndigheter.

Finn Helge Quist

Burde vre en selvflge

Som prrende er jeg veldig takknemlig for at Norges fremste kreftleger n endelig setter fokus p problemet. Jeg har selv i lang tid jobber med prve f fokus p problemet i Norge. Jeg har blant annet skrevet et brev til norske politikere, og jeg har mottatt et langt svarbrev fra helseminister Hie.

Videre har jeg ftt saken opp i Stortingets Helse- og Sosialkomite, og jeg skal ha et mte med en representant for komiteen senere i mai. Jeg er takknemlig for at helseministeren har tatt seg tid til svare meg, og jeg er selvsagt opplftet over at Stortingets Helsekomite vill se p saken.

Men det er allikevel tungt at jeg som prrende selv m jobbe s hardt m dette. For det burde vre en selvflge, at dette er noe fagmyndigheter og norske politikere hadde ryddet opp i selv p egenhnd.

Det er ikke til tle

Jeg har ingen organisasjon i ryggen, jeg er kun en prrende som s gjerne vil bli gammel sammen med min kjre kone som har uhelbredelig benmargskreft.

Og da er det ikke til tle, det er s vanskelig akseptere, at hele seks gode kreftbehandlinger, som kan gi oss mange r sammen, er godkjent og i bruk noen timer unna i Danmark, mens de samme medikamenter enten sitter fast i urimelig lang saksbehandlingstid og sirup i Helsedirektoratets nye metoder, og at det samme Helsedirektorat allerede har avsltt to av medisinene. Det er rett og slett ikke til tle.

To unge mennesker har ftt delagt sin ungdomstid

Erik Lea skrev dette innlegget i november 2013.

Av advokat Erik Lea

Det er gravstille i den store rettssalen i lagmannsretten i Stavanger. Juryen p fem kvinner og fem menn trakk seg tilbake klokken 13. Vi andre aktrer har levert fra oss visittkort med telefonnummer til rettsbetjenten, og har ruslet hvilelst rundt i sentrum med mobilen p. Hvor lang tid trenger de p svare?

Sprsmlet juryen har ftt seg forelagt, er om tiltalte, en lrdagsnatt hsten for to r siden, hadde vaginalt samleie med fornrmede til tross for at hun sov og/eller var ute av stand til motsette seg handlingen p grunn av pvirkning av alkohol, voldtektsbestemmelsen i straffelovens 192 b.

Innlegget ble frst publisert i Haugesunds avis i 2013.  I ettertid er det opplyst at innlegget ikke omhandler en konkret historie, men er sammensatt av flere virkelige hendelser.

Det var fest og det ble drukket. Han var 18 og hun var 17. Ut p natten gikk de inn p soverommet, kledde av seg og la seg i sengen. Begge var beruset. Under akten vknet jenten, ropte stopp og kom seg ut av rommet. Hun tok drosje hjem og neste morgen fortalte hun sin mor om hendelsen. De kjrte til politiet, ga anmeldelse og deretter bar det til voldtektsmottaket. Politiet dro hjem til gutten og hans foreldre. Han ble pgrepet og satt i arresten. Jeg ble kontaktet og mtte gutten p besksrommet.

Les ogs: Det er p tide gjenreise forskjellen p fyllerr og voldtekt

Han var i opplsning, grt og flte livet hans var over. Ut p sndagen ble han avhrt.

 


I gamle dager var voldtekt definert som skaffe seg seksuell omgang ved vold eller truende adferd. Det typiske var skalte overfallsvoldtekter.I 2000 kom det inn en ny bestemmelse i straffeloven som skulle fange opp de tilfeller hvor fornrmede var ute av stand til motsette seg handlingen p grunn av bevisstlshet, svn eller beruselse. De er populrt kalt sovevoldtekter. I fjor offentliggjorde Kripos en nasjonal rapport om voldtekt. Kun 13 prosent av anmeldte voldtekter var overfallsvoldtekter. Cirka 30 prosent er relasjonsvoldtekter, ektefeller/samboere/innad i familien, mens over 40 prosent av voldtektene var relatert til fest. Over 90 prosent av ofrene som ble voldtatt i forbindelse med fest var beruset. Helt klassisk, privat fest, drikking, flrting og inn p rommet.

Den nye bestemmelsen er fornuftig p mange mter, men akk s vanskelig. Er jenten edru nok til vite hva som skjer og gi sitt samtykke? Og i den vurderingen skal gjerningsmannen ved selvforskyldt rus bedmmes som om han var edru. Ikke enkelt. Ungdom p fest, alle drikker, og i sengen skal en foreta vurderinger i opphisselse og ktskap som om en er edru. S vanskelig for voksne mennesker, s nesten umulig for en ungdom som kanskje for frste gang yner muligheten.

 

Les ogs: Har kvinner for stor makt i voldtektsdebatten?

Det har vrt to vanskelige r for bde gutten og jenta. Hun har vrt i avhr hos politiet tre ganger. Hun har vrt p voldtektsmottaket og avgitt alle slags prver. Venninner og venner av de to er tatt inn til avhr. Hun sover drlig, sliter p skolen, og orker ikke vre sosial. Foreldrene er knust. Gutten har vrt i to avhr, og har fra frste stund sagt at, ja, han hadde samleie med henne, men det var jo frivillig. Han trodde hun var med, helt til hun ropte slutt, og da sluttet han jo ogs. For sent?

Det gr rykter om at han er siktet for voldtekt. Et par nre venner sttter han, men fra mange ble det plutselig s stille. Han kvier seg for g p skolen, han fler alle ser p han. Smilet og latteren er borte. Foreldrene og ssken kjenner han ikke igjen. Han er innom meg bde med sine foreldre og alene. Jeg prver trste. Jeg sier jeg skal st p for han, gjre mitt ytterste, og fler at ansvaret blir for stort. Hva er sannsynligheten for at han blir dmt, spr hans mor og far? Jeg tr nesten ikke svare. Hva fr han om han blir dmt, spr de? Det tr jeg i alle fall ikke svare p, men jeg m, og ser dem inn i ynene og svarer fire r.

 

Mobilen ringer. Vi har sittet p en kaf og gtt tur i gatene rundt tinghuset. Det er ikke s lett holde samtalen i gang. Nede i gaten s vi bistandsadvokaten med jenta og hennes foreldre. Det er rettsbetjenten som ringer. Hallo Lea, n er juryen klar, dere m komme.

Juryen har vrt i rdslagningsrommet i to timer. Foreldrene lurer p om det er et godt eller drlig tegn? Jeg vet ikke.

Vi str i sorte kapper, de tre fagdommerne, aktor, bistandsadvokaten og jeg. Gutten str ved siden av meg. Jenta ved siden av sin advokat. P tilhrerplassene, to vettskremte foreldrepar.

Juryen kommer inn. Dommeren ber alle sette seg, og spr ordfreren i juryen om de har kommer fram til en kjennelse. Det har de, og ordfreren reiser seg. Jeg fr ikke puste. Lagretten har p re og samvittighet gitt flgende svar p det sprsmlet som er stilt: Ja med flere enn seks stemmer

Jeg legger en arm rundt guttungen, han svimer nesten av. Hadde det vrt fotballkamp hadde jeg ropt hyt og protestert p avgjrelsen. Det er ikke fotballkamp. Jeg er profesjonell og det er kun snakk om holde masken. Vi hrer hulk fra guttens foreldre.

Forstr du hva kjennelsen innebrer, spr Lagmannen, og gutten hvisker et knapt hrbart ja.

Det blir en liten pause, partene prosederer. Aktor skal ha fire r. Bistandsadvokaten 150.000 i erstatning. Jeg gjr det jeg kan, men det er blitt standardisert dette, og de fr det de ber om.

To unge mennesker har ftt delagt sin ungdomstid. Jenta har sitt slite med. Gutten ogs, og han skal inn og sone. Han er nettopp kommet inn p hyskolen, og m takke nei til plassen. Han ser verden rase.

Hadde jeg hatt kapasitet skulle jeg mtt opp p hver eneste ungdomsskole og videregende skole p Haugalandet og holdt foredrag og advart bde jenter og gutter! Jeg vet ikke om det hadde hjulpet.

Men jeg fler behov for rope et varsko og gi et rd til ungdommen:

Pass p hverandre!

 

 

Syklister som et folkehelse-problem

bike in a paris
Av Paal-Gunnar Mathisen, distriktsleder Trygg Trafikk stfold

Som Distriktsleder i Trygg Trafikk ble jeg tidlig gjort oppmerksom p Blogger Bente Lunds innlegg om Syklister som er folkehelseproblem. Etter ha lest innlegget flere ganger ble jeg sittende igjen med en ugrei flelse. Det er viktig ha en debatt rundt konfliktene som ofte oppstr nr syklistene hver vr skal ut for dele veien med andre trafikanter. Husk: Vi har ingen rettigheter i trafikken, kun plikter.

Fakta-feil

Lunds innlegg bres dessverre fremover av for mange fakta-feil, trolig initiert av vre noe irritert og samtidig ikke ha satt seg inn i lovverket.  En slik sak nrer dessverre opp under en allerede oppildnet debatt, i digitale medier og nr sagt ute p veien. I hovedsak mener Lund at syklister ikke har noe i veien gjre. Spesielt ikke steder der det finnes sykkelstier. Det hun referer til, godt dokumentert med bilder, er gang og sykkelveier, der syklister kan ferdes p de gendes premisser. Dette i henhold til loven. Med andre ord skal syklistene sykle i tilnrmet gangfart, vike for gende- og for kjrende ved kryssende vei. Det er ofte dette som blir stridens kjerne. Hvorfor m syklistene p dd og liv, for det er det det er i mange tilfeller, sykle i veibanen. Det blir negativt referert til slike syklister som ikler seg sykkelty. Ty som gjr det noe mer behagelig for sykkelpendlere og treningsentusiaster. Mange er kledd i gule detaljer for vre synlig for andre trafikanter, og reduserer den ekstremt hye risikoen de utsettes for, nr de velger sykle i veien.

Drlige sykkelveisystemer

Dessverre er tilstanden p sykkelvei-systemene i Norge langt fra gode nok. Det jobbes nasjonalt og lokalt for bedre dette, men vi klarer dessverre ikke bygge oss ut av problemet p mange tir. De som velger bruke veien som tras gjr dette av mange grunner. Det kan vre forbudt for de bruke gang- og sykkelveiene grunnet for hy fart. Det kan ogs vre av praktiske hensyn siden gang- og sykkelstier ofte ender brtt eller ut i veien. Syklister nsker, p lik linje med andre kjrende komme seg raskest mulig til jobb, hjem eller andre steder. Noen er bare ut trener og har da ingenting gjre p gang- og sykkelveier.

Les osgs: Syklister m ogs vise hensyn

Folkehelseproblem

For gjre det klart. Syklister har de samme rettigheter i veien som andre kjrende og m ikke bruke gang- og sykkelveien. Likevel skal syklister, p lik linje med andre trafikanter, flge regelverket. Det kan oppleves uryddig siden syklistene kan bruke flere forskjellige systemer for komme seg frem. Av og p fortau. Kryssing av gangfelt. Litt ut i veibanen, og s litt inn p gang- og sykkelveien for s komme syklende p et sykkelfelt eller bare forbi biler i k, p hyre side. Ja, for det har de faktisk lov til. Som bilister har vi lov til bli irritert, men hva hjelper vel det. Vi kommer oss sjelden raskere frem, fr kanskje hyere blodtrykk som faktisk kan bli et folkehelseproblem.

Trygg Trafikks trafikksikkerhetsunderskelse utfrt av TNS-Gallup viser at det er stort spenningsniv mellom trafikanter p to og fire hjul: Hele 86 prosent av bilistene sier at de irriterer seg over syklister av og til eller oftere, mens 78 prosent av syklistene sier det samme om bilistene.

De som er gledelig er at de aller fleste syklister og bilister er flinke, viser hensyn til hverandre og bruker hodet. Men likevel. Statistisk sett vil 10 syklister d i 2017. Bare rundt 500 blir skade-registrert hvert r, men vi vet det her er store mrketall. Bare ved Oslo legevakt ble det ble det i 2014 behandlet mer enn 2100 skadde syklister. Ja vi snakker om et folkehelseproblem nr mange blir hardt skadd og drept hvert r.

Trenger holdningsendring

Trygg Trafikk mener det er behov for en holdningsendring bde blant syklister og bilister.  Alle trafikanter har lik rett p veien, og det er et nasjonalt ml at flere skal sykle. Da trenger vi bde fysisk tilrettelegging og en kulturendring hvor bde syklister og bilister tar ansvar for srge for trygg sameksistens i trafikken. Det er likevel til syvende og sist syklistene som er den mest utsatte parten i en kollisjon. Det hjelper dessverre lite ha retten p din side nr ulykken frst er ute. P den annen side er det sjfren som m leve med ha kjrt p og kanskje ende opp som ansvarlig for at en syklist blir skadet eller omkommer. Det skjer ogs alvorlige ulykker der syklister kolliderer med andre syklister.

Husk: Vi har ingen rettigheter i trafikken, kun plikter.

 

Her er Trykk Trafikks tips til deg som bilist:

  1. Bruk blinklys: droppe blinklyset kan fort bli fatalt hvis du har en syklist som tror du skal rett frem i blindsonen.
  2. Sjekk blindsona: Du skal alltid sjekke blindsona fr du svinger i et kryss, eller skal kjre ut i en rundkjring. Fr du vet ordet av det, har du en syklist i din blindsone.
  3. Kjr forbi med god margin: Ved forbikjringer av syklister m du regner strre margin enn med biler, p grunn av dragsuget. Blink ut og legg deg aller helst helt over i motsatt kjrefelt fr du kjrer forbi. Det anbefales minst 1,5 m avstand.
  4. Hold hodet kaldt: Ikke bli irritert og la deg friste til uforsiktige og nre forbikjringer. I verste fall kan det fre til livsfarlige situasjoner.
  5. Bruk blikket: Vr oppmerksom og bruk blikket slik at du ikke overser syklister i trafikken.
  6. Oppfr deg ordentlig: Mange sykkelmosjonister klager over bllete adferd fra sjfrer som bruker bde hornet og spylervske. Dette er bde farlig og ulovlig.
  7. Del veien: Syklisten har like mye rett til bruke veien som deg.  
Som syklist kan du sykle p veien og sykle to i bredden

 

Og til deg som syklist:

  1. Sk blikk-kontakt: Oppn blikk-kontakt med bilistene nr du skal krysse en vei eller en avkjrsel. Se og bli sett er alfa og omega for deg som syklist.
  1. Bruk armen: Som syklist er armen ditt blinklys. Gi tydelig tegn nr du skal svinge, srlig nr du skal krysse kjrebanen og svinge til venstre.
  1. Unng blindsoner: Du m aldri sykle opp p hyre side av store biler i veikryss. Da kommer du i sjfrens blindsone. Hold deg bak bilen.
  1. Bruk lys og refleks: Hvitt eller gult lys foran og rdt lys bak p sykkelen er pbudt ved drlig sikt og i mrke. Det samme gjelder rd refleks bak og hvit eller gul pedalrefleks.
  1. Bruk alltid hjelm: Faller du med hodet i asfalten vil hjelm kunne beskytte deg mot alvorlige hodeskader.
  1. Klr som synes: Bruker du klr med signalfarge og refleks er du mer synlig i trafikkbildet og det blir lettere for andre trafikanter se deg
  1. Ikke sykle mer enn to i bredden: Hvis veien er oversiktlig og det er lite trafikk, kan dere sykle to i bredden. Det gir en kortere forbikjringsstrekning for bilister.
  1. Slipp biler forbi: Vr oppmerksom p biler bak nr deg sykler p landeveien. Gi tegn, og slipp bilister forbi ved frste anledning.

 

 

 

Skal vi tillate sortere ut enkelte mennesker?


Av Signe Marie Engelya Stendal

Hei venstresida

Det er snakk om innfre en blodprve for gravide som gjr det enklere avdekke om foster har skalte avvik, eksempelvis Down syndrom.

Fra bla Danmark vet vi at en slik praksis frer til at det knapt fdes barn med kromosomvariasjoner. Jeg ser meg selv som godt plantet p den politiske venstresiden bde ideologisk og prinsipielt, blant annet p grunn av at jeg mener venstresiden har den mest rettferdige politikken for verne om de svake og marginaliserte.

Les ogs: La ikke debatten handle om blodprver og abort

Jeg har nylig har ftt en fantastisk snn med Down syndrom og saken om blodprven er avgjrende nr jeg gr til valgurnene. Det faktum at det fdes frre og frre barn slik min snn gjr meg trist, og jeg forstr at dette er et sprsml om politikk.

Mitt sprsml til venstresida er i hvilken grad dere frer en politikk som verner om det ufdte barnet med Down syndrom, og et samfunn hvor det er plass til alle slags mennesker? Er dere for eller i mot innfre blodprven?

Les ogs: Helseministeren sier ja til blodprve som kan avdekke Downs syndrom

PS. Jeg hper ikke dere drar kvinnens rett til bestemme over egen kropp-kortet. Dette handler ikke om kvinnekamp og retten til bestemme over egen kropp. Det handler ganske enkelt om vi skal tillate sortere ut enkelte mennesker.

Hvor ble det av kroppen?

Breastfeeding closeup
Licensed from: oksix / yayimages.com


Vi m slutte spy eder og galle over kvinnene som innrmmer at de slites mellom morsrollen og arbeidsliv.

Av Den ambivalente mor

Tirsdag i forrige uke publiserte BT et innlegg av shild Vatshelle som tar til orde for mer permisjon til mor. Slike meninger fungerer som en rd klut for mange feminister, og Vatshelle har ftt gjennomg. Det er s enkelt for oss avskrive slike innlegg som reaksjonre og bakstreverske. Men hva med ta henne p alvor? Der ligger nemlig utfordringen.

Jeg sitter i skrivende stund p jobben med bryster som lekker melk til en baby som ikke er her. Hodet er litt ullent fordi jeg fremdeles str opp flere ganger om natten for amme. Det er greit. Det er delvis mitt valg. Men jeg kjenner hver eneste dag p at kvinner er arbeidstakere i et arbeidsliv bedre tilpasset far.

Les ogs: Familieterapeut: - For mange er det fortsatt imponerende nr far stiller opp for ungene

Det er enkelt vre likhetsfeminist fr du har kjent rollen som arbeidstaker p kroppen mens du har levert et barn til verden. For ikke snakke om etterp. Vatshelle spr om morsrollen er ofret i kampen for likestillingen. Jeg mener bestemt at ja, det har den delvis. Veldig mye er blitt bedre. konomisk selvstendighet for kvinner er et must. Og for bli konomisk selvstendig, har kvinner mttet underspille sin rolle i reproduksjonen for bli en like ettertraktet arbeidstaker som mannen. Problemet blir da at den samme strategien som skal sikre kvinner jobb og selvstendighet, ogs undergraver behovet for forskjellsbehandling, der forskjellsbehandling ville bidratt til likestilling.

Den ambivalente mor


For hvem tar i dag styten for at vi har ordnet oss slik at bde mor og far skal vre i full jobb? Hvem er mest sykmeldt? Jobber deltid? Mister pensjonspoeng? Havner bakp p grunn av ammefri? Flere politikere tar til orde for en todeling av permisjonen. Til og med KrFs ungdomsparti vil gi en bonus p 15.000 kroner til foreldre som deler likt. Alt dette er veldig forstelig. Om mor og far deler byrden for arbeidsgiver likt, om det blir like belastende ansette en mann som en kvinne i reproduktiv alder, ja da er vi i ml. Men hvor ble det av kvinnekroppen i denne likningen? Og barnets? Barnet som myndighetene sier vi skal amme i ett r (WHO sier to).

Les ogs: Jeg var dum og tuklet med naturen

S hva er lsningen? Kvinnen tilbake til kjkkenbenken? Far ut av omsorgsrollen? Nei, selvflgelig ikke. Men vi trenger et arbeidsliv som er bedre tilpasset morsrollen, og vi m heve status p den jobben kvinnekroppen faktisk gjr med produsere nye verdensborgere. Vi kan begynne med slutte spy eder og galle over de kvinnene som innrmmer at de slites mellom morsrollen og arbeidsliv. Vi skal ta de erfaringene p alvor, i likestillingens navn.

Innlegget ble frst publisert i Bergens Tidende. 

Jeg er en velferdsprofitr

Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Av Jrgen Kjrven, grnder, eier, styrer, pedagogisk leder (med utdanning), vaktmester, snekker, og velferdsprofitr i en liten barnehage p stlandet.

Nr jeg har forskt unng bruke opp pengene barnehagen fr inn, trodde jeg det var for sikre barnehagens konomi. Nr ser jeg, ved hjelp av politikere og fagforeninger, at det er for sikre at jeg kan leve godt p fellesskapets midler.

For snart 16 r siden startet jeg en privat barnehage i en liten kommune p stlandet. I planleggingsfasen falt valget av organisasjonsform etter hvert ned p aksjeselskap (AS).

Jeg trodde egentlig jeg gjorde det for skille privatkonomi og barnehagekonomi og for srge for ryddige konomiske forhold.

Jeg trodde ogs at motivet var sikkerhet for familien. Hvis det skulle vise seg at prosjektet ikke ville vre drivverdig, s risikerte jeg i hvert fall ikke mtte g fra hus og hjem.

Les ogs: Velferdsdestruktrene

N ser jeg, ved hjelp av politikere som vet bedre enn meg, at organisasjonsformen ble valgt for kunne berike meg selv ved trekke ut maksimalt med penger i overskudd.

Tenkte jeg hadde funnet perfekt tomt

Nr jeg gjennom et r sto p den valgte tomten, stort sett alene, med spade, trillebr, hammer og sag og bygde opp lokalene som skulle huse en liten barnehage, s tenkte jeg at jeg hadde funnet en perfekt tomt til barnehagedrift.

Omrdet var variert og spennende, og jeg mente det ville vre et ideelt sted for ungene vokse, lre, leke og utvikle seg.

Dette var jo fr jeg startet aksjeselskapet, s jeg jobbet hele ret uten lnn, og familien levde p min kones inntekt.

Ettersom jeg mtte lne penger (med huset som sikkerhet), og omrdet var en del av egen eiendom, tenkte jeg at det var lurt om den fremtidige barnehagen leide lokalene av meg i stedet for at selskapet skulle eie.

Les ogs: Pengene skal g til barnas beste, ikke til privat profitt

P den mten risikerte vi ikke miste deler av, eller hele, eiendommen hvis prosjektet ikke skulle vre drivverdig.

N ser jeg, ved hjelp av politikere som vet bedre enn meg, at dette ble gjort for kunne trekke ut maksimalt med penger i urettmessig hy husleie (for dem som er nysgjerrige, kan jeg fortelle at leien for lokaler, 5-6 ml tomt og fri bruk av egen skog i gjennomsnitt har vrt 6700 pr. mnd. i 16 r).

Jrgen Kjrven


Trodde jeg sikret barnehagens konomi

Nr jeg gjennom de to frste rene jobbet nesten uten lnn, trodde jeg at det var for sikre at barnehagen hadde en solid konomi med god likviditet.

Da jeg etter hvert fikk mulighet til ansette folk nok til ha en dag p kontoret hver uke, tenkte jeg at det var for srge for f gjort papirarbeidet skikkelig. Jeg har fortsatt en dag i uken p kontoret. Resten av uken jobber jeg p gulvet, eller p bakken, i barnehagen.

N ser jeg, ved hjelp av politikere som vet bedre enn meg, at dette var for ha et sugerr inn i statskassen og ha mulighet til leve godt p fellesskapets surt betalte skattepenger.

Nr jeg, hvert r, har forskt unng bruke opp alle pengene barnehagen fr inn, s trodde jeg det var for sikre at barnehagen skulle ha en solid konomi. P den mten mente jeg srge for, blant annet, at Utdanningsforbundets medlemmer fr lnn i oppsigelsestiden hvis barnehagen m legges ned.

Jeg trodde ogs det var for sikre barnehagen konomisk handlefrihet. Slik at vi, som ikke har en kommunekonomi i ryggen, har konomisk soliditet blant annet til f ln til nye investeringer til barnas beste.

Les ogs: Frst i toget med krav han er mot

N ser jeg, ved hjelp av politikere og fagforeninger, at dette er for sikre at jeg kan leve godt p fellesskapets midler som egentlig skal komme barna til gode.

Nr jeg n gjennom mange r har hatt betydelig frre barn pr. ansatt enn de har i de fleste kommunale barnehager i landet (jeg har skt p barnehagefakta), og jeg lnner samtlige ansatte (som for vrig er godt utdannet) over tariff, og jeg selv jobber minst mulig p kontor og mest mulig med ungene (minst fire dager pr. uke), s trodde jeg det var for at pengene barnehagen fr, bde fra det offentlige og i foreldrebetaling, skulle komme UNGENE til gode.

Komme og se?

Politikere og fagforeninger kaller meg en velferdsprofitr.

Kanskje de skulle komme en tur for se hvordan vi i parasittvirksomheten jobber for berike oss p skattefinansierte barnehageplasser?

De som nsker, har tilgang p regnskapene mine (de er offentlige, ettersom vi er et aksjeselskap). Der str ogs min lnn opplyst (den var ca. 550.000 i 2015, som er siste godkjente regnskapsr).

Hvis dere mener at pengene som barnehagen disponerer, br benyttes p en annen mte, og dere har meninger om hvordan vi kan jobbe for gjre ungenes hverdag bedre, s tar vi gjerne imot tips.

PS: Jeg vet at de pengene som str p konto som en sikkerhet n, vil tilfalle meg nr/hvis barnehagen eventuelt legger ned driften. Jeg tror dette er penger som nesten dekker de arbeidstimene jeg la ned de to frste rene uten ta betalt for det.

PPS: Vi er ganske trygge p det faglige innholdet og det pedagogiske arbeidet vi gjr. Det har i hvert fall frt til at vi har besk fra studenter fra hele Europa og land i bde Afrika og Asia. Vi har samarbeid med universitet og hgskoler i Norge og internasjonalt, og vi har vunnet et par priser.

Innlegget ble frst publisert i Aftenposten.

MDG heier p Frp-Aina

Aina Stenersen, Une Aina Bastholm
Aina Stenersen fikk sttte fra uventet hold p vei til Frps landsmte fredag:
MDGs Une Aina Bastholm.

 

Av Une Aina Bastholm,
nasjonal talsperson for Miljpartiet De Grnne og 1. kandidat til Stortinget fra Oslo

De Grnne og Frp er ikke enige om s mye. Frp er faktisk det eneste partiet som blokkuavhengige De Grnne sier nei til plassere i regjering, og Frp vil nok heller ikke sttte noen regjering med MDG med det frste. 

Men det finnes unntak! Hvis Oslo Frps forslag om ke flaskepanten gr igjennom denne uken, s er MDG og Frp blitt bittelitt mer enige. Og forslaget er veldig godt. Plastforurensing er det strste forurensingsproblemet p jorda ved siden av klimautslipp, det dreper livet i havet og kan i tillegg havne p vrt eget matfat. Og plastforurensning er, som klima, menneskeskapt. Rema 1000-poser eller flasker oppstr ikke naturlig i naturen. 

Fisk, hval og sjfugl dr av sult med magene fulle av plast. Det kan vre flere tonn plast i havet enn fisk innen 2050. rsaken er ikke vanskelig f ye p: Over halvparten av all plast som er produsert i historien, ble produsert de siste 15 ren, og det meste gr til engangsbruk. Plastposer, bestikk og flasker som vi bruker i noen f minutter, kan leve i hundrevis av r som avfall.

Vi m gjre mye for stoppe denne utviklingen. Miljpartiet De Grnne mener dette m hndteres bde her hjemme og gjennom internasjonal innsats. Derfor har vi foresltt i Stortinget at Norge skal ta initiativ til en internasjonal konvensjon mot plastforurensing, og derfor gr vi til aksjon for rydde strender denne helgen.

De Grnne foreslr ogs mottakssentre for plast langs hele kysten, og vi nsker en nasjonal og varig ordning der fiskere fr betalt for levere inn avfall de kommer over, basert p prveprosjektet fishing for litter. I tillegg m vi ke prisen p plastemballasje, slik at produsenter og forhandlere utviklere flere miljvennlige alternativer og tar i bruk de som finnes. Det er p tide stoppe deleggelsen av matfatet vrt.

Men i tillegg br vi ta tak i panteflaskene. Selv om vi resirkulerer nesten alle flasker i Norge, er det nemlig mange som havner p avveie. I flge tall fra Naturvernforbundet havner det hvert r 39 millioner panteflasker p avveie. Det er 100 000 flasker hver eneste dag! Flaskepanten har ikke endret seg siden 1986. Det er lenge! Man fikk ganske mye mer smgodt for en flaske den gangen enn i dag. Med en hyere flaskepant blir det enda lettere huske pante. Og det koster oss ingenting - s lenge vi panter.
Derfor roser jeg Aina Stenersen og Oslo Frps forslag, og hper det fr flertall p landsmtet deres. Det er mange ting vi er uenige om, derfor er det ekstra gy nr vi er enige. Og enda viktigere: Tiltak for begrense plastforurensning er bra for kloden, naturmangfoldet og dyrevelferden. Denne landsmtehelga skler jeg for Oslo Frps forslag, og hper jeg snart kan pante lboksen for en femmer. 

 

Komiske Gunnar

Gunnar Stavrum. Foto: Paul Weaver/NA Bilder

Av Rune Hegrenes, Frde Senterparti

Gunnar Stavrum synest visst det er ei komisk frykt for strre regionar ute gr. Eg syns det er litt komisk at han Gunnar ikkje skjnar kvifor vi ikkje syns dette er ein god id. Eigentleg mistenkjer eg han for tulle med oss, slik at vi skal hisse oss opp. Men den gr ikkje vi p. Eg er trass alt sunnfjording s det kan ta litt tid fr det skjer. Ein skal ha omsut for dei som ikkje forstr, og i staden prve forklare. Omsut er forresten det same som omsorg p sideml.

Han siktar i innlegget sitt til samanslinga av Troms og Finnmark. Eit vesentleg moment han Gunnar ikkje har tenkt p i si utgreiing er geografi. Eg trudde alle viste at avstandar i Nord-Noreg ikkje er som andre avstandar. Dei er nemleg mykje strre. Nett so i Amerika, som bestefaren min brukte sei. Eg trur i alle fall han sa det. Skal du kyre fr Harstad til Kirkenes, p norske vegar, s er det ein biltur p om lag 1125 km. Gule Sider seier det kjem til ta deg 15 timar, og dei har nok greie p slikt. Men eg reknar med at det gjeld om sommaren. Til samanlikning s er det om lag like langt som fr Oslo til Rognan. Du veit der Marit Bjrgen kjem fr. Ikkje s veldig langt fr Bod. Forresten - det betyr kanskje at vi treng berre to regionar i Noreg! Ein der oppe og s oss andre i ein. Snn avstandsmessig s skulle det g greitt. Neid eg berre tullar. Det gr jo sjlvsagt ikkje.

Les ogs: Stavrum sparker i alle retninger om Senterpartiet

Du kan sjlvsagt spare eit par hundre kilometer og eit par timar, ved kyre via Sverige og Finland. Men poenget med kyre p dei norske vegane er at det er ei av oppgvene fylkeskommunen har. Alts ikkje kyre p dei, men ta vare p dei. Ein skal ha kunnskap om alle desse vegane for gjere dei rette prioriteringane. Det trur eg du kan vere einig i Gunnar. All kunnskap er viktig. Spesielt lokalkunnskap.

Han Gunnar klagar p at det er staten, stakkars, som m betale for gildet. Men kven er staten? I flgje Solkongen, Ludvig XIV, s var det han som var staten. Men det er s lenge sidan at det kan vi ikkje halde oss til lenger. Eg har ikkje hrt Kong Harald seie noko tilsvarande. Mulig Erna har sagt det ein sein laurdagskveld, men eg veit sjlvsagt ikkje. Eg meiner det er vi som er staten. Alle oss som betalar skatt. Med glede til og med, har eg hrt nokon seie. Det inkluderar alle dei som bur p ein stad med frre naboar enn du Gunnar. Ikkje at eg veit kvar du bur, men eg reknar med at det ikkje er p bygda.

Han Gunnar dreg g fram at det er Oslo som betalar mest i skatt, og konklusjonen er d at Oslo sponsar bygda. Vel - eg reknar med at skatten eg betalar vert brukt til ting eg ikkje nyttar meg av. Eg hpar sjlvsagt ikkje at eg hamnar p sjukehus, men eg vil gjerne at dei er der vist behovet skulle melde seg. Det er uansett alltid nokon som treng dei. Barnehagar treng eg ikkje heller lengre, men eg syns kanskje det vert litt urimeleg legge dei ned fordi. Det finst andre som treng dei. Slik kunne eg sjlvsagt halde p med mykje lengre, men syns ikkje det er ndvendig. Du skjnar sikkert poenget.

Rune Hegrenes

Han Gunnar er g misngd med at det er misnye i distrikta, og etterlys ein politikar som torer seie flytt til byen, vist det er s ille bo p landet. Det er kanskje ein grunn til at ingen har sagt det. Eg hpar det er fordi politikarar flest skjnar at vi faktisk treng distrikta. Det er no ein gong slik at det blir produsert litt forskjellig her ute. Ting og tang som byane gjerne treng.

I eit tidlegare innlegg meinte han Gunnar at det er i storbyane dei store verdiane vert skapt. Dette utifr i sj p BNP. Kva skal ein sei til slikt? Det er freistande sitere Benjamin Disraeli: Lgn, forbanna lgn og statistikk. Men det skal eg ikkje gjere. La det no for ein gong vere klart - eg har ikkje hrt nokon i Senterpartiet seie at vi ikkje skal ha storbyar. Spesielt ikkje i Oslo Senterparti. Sjlvsagt skal vi det. Men vi kan ikkje bu der alle. Det er forresten ikkje alle som ynskjer det. Tru det eller ei, men det er heilt sant. Eg tullar ikkje no alts.

Sjlvsagt vert det produsert verdiar i storbyane. Det er jo der dei alle dei store konserna har sine hovudkontor. Ein kan sjlvsagt diskutere kor vidt oljen er i distrikta eller ikkje, men i storbyane er den i alle fall ikkje. Hovudkontora derimot. Elles held de nok heilt sikkert p med mykje fornuftig der inne. Men det gjer vi og. Det er for eksempel ein heil del som lagar mat. I flgje statistikken bidreg det minimalt til den totale konomiske verdiskapinga. Kanskje det, men eg vil mykje heller ete potet, enn aksjebrev. Trur ikkje det er bra for magen i lengda ete pengar og slikt.

Dersom du Gunnar les dette, s trur eg kanskje eg veit kva du tenkjer akkurat no. Du tenkjer sikkert at maten, den kan vi kjpe billegare fr utlandet. Kanskje det. Visst dei vil selje den d. Det vil dei sikkert akkurat no. Men kva om/nr det skjer noko uventa der ute. Noko som gjer at dei treng maten sin sjlv. I ei verd med trusselen om store klimaendringar hengande over oss er ikkje det s veldig utenkjeleg. I 2009 steig prisen p Robusta-kaffi til det hgste nivet p 10 r fordi det var ein tyfon p vei mot Vietnam. I lpet av frste kvartal 2014 steig kaffiprisen med over 80 prosent fordi det var trke i Brasil. Kaffi er gjerne ikkje livsndvendig, men den er no veldig god ha. Poenget er at ein annan gong kan det gjelde ei mykje viktigare matvare.

Ein annan ting som er heilt sikkert er at utlandet produserer ikkje maten i storbyane sine dei heller. Eg har rett nok ikkje vore sjekka alle, men eg har no vore i eit par av dei. Eg sg ikkje kornkrar, mjlkekyr eller frukthagar nokon stad. Muligens eit par sauer, men det var litt seint p kvelden akkurat d, s eg er ikkje heilt sikker.

Det er heller ikkje slik at vi kan slutte produsere mat no, for s ta det opp att den dagen utlandet ikkje har noko til sals. D er det den viktige kunnskapen forsvunnen. Det tar i tillegg mange r erstatte tapt matjord. S m vi for all del ikkje glyme den reine maten vi lagar. Ingen brukar mindre antibiotika enn den norske bonden. Og s all fisken. Den har dei mykje av der oppe i nord har eg hrt.

No tenkjer sikkert du Gunnar, vist du les dette, at det er p tide ro land dette innlegget. Det tenkjer eg og. Poenget er at det er mange faktorar som spelar inn nr ein skal ta slike avgjersler. Ein kan ikkje berre konkludere utifr tal hovud, og kva som gjev mest mogleg konomisk avkastning. Sjlv om det kan vere freistande. Av og til kan det vere vanskeleg sj heilheita. Men konklusjonen er at vi treng heile landet. Vi m organisere oss p ein slik mte at ein fr ein best mogleg forvalting av nettopp heile landet. Det betyr at ein m ta omsyn til blant anna geografi. Eg la merke til at du i innlegget ditt hadde med den gamle plakaten til Arbeidarpartiet der det str By og land, hand i hand. Slagordet er kanskje gammalt, med held seg godt. Det er faktisk viktigare enn nokon gong.

Kjre Oddgeir Det var ikke heltinnen som slo

Faksimile Nettavisens gjesteblogg

Av Shurika Hansen, samfunnsdebattant og student

Det var den stygge siden av reskultur og sosialkontroll. Det behovet for danne et godkjent bilde av seg selv for omgivelsene, slik at den rbare kvinnen ikke mistet ansikt. Det var Aishas indre overbevisninger om at hun hadde lisens til sparke fra seg for f viljen sin. Det som slo deg Oddgeir, er indoktrinering gjennom mange r som sier at en muslimsk kvinne skal oppfre seg p en bestemt mte.

Misforst meg ikke, Aisha har 100 prosent ansvar for sine impulsive og til tide planlagte angrep p deg som menneske. Hun har ogs ansvar for hvert eneste slag og psykisk mishandling hun har pfrt deg. Det er hun som har krenket deg p det verste, og hun er den eneste som har skyld for hennes handlinger.

Vold mot menn er et glemt kapitel, om det er fysisk eller psykisk s er dette et omrde vi bare er ndt til pne og studere nye. Som mor til tre gutter, kan jeg ikke akseptere at du skal lide i stillhet. Jeg velger derfor erkjenne din smerte, og sttte deg og alle andre som opplever konsekvensene av sosialkontroll. Vi som stadig skriver om sosialkontroll, har hittil vrt selektive med hvem som opplever dette, og hvem som skal f vr sympati. Det er bde naturlig, og en selvflge for meg opplyse om sosialkontroll mot kvinner, og spesielt mot muslimske jenter. Men frykt ikke, i dag vet jeg bedre, og din sak er like viktig som alle andre som lider under denne uholdbare ukulturen.

Shurika Hansen. Foto: Marita Lundberg Lite


Du har helt rett i at samlivsbrudd er forbundet med stor skam blant minoritetskvinnene i en del miljer. Dette bunner mest i kvinnens rolle i disse miljene. Kvinnen i disse miljene brer p s mye skam, frustrasjon og mange av dem blir villig til svartmale motstanderen slik at hun kommer ut av det med ren i behold. ren, det skitne ordet som bringer s mye smerte med seg, det som delegger familier, kjrlighetsforhold og aksepten for andre mennesker og toleranse for enkeltindividet. Ved holde ren sin i behold, slipper disse kvinnene rykter, mobbing og baksnakking.

Les ogs: Den interne konflikten i islam

 Det er som om det er noen andres inntektskilde blande seg i ditt liv, og rapportere tilbake til miljene. Agentene str klare med kikkerten, de klarer s vidt se feil med egen absurd oppfrsel og retter hele fokuset p omgivelsene. Her glemmer vi ogs retten til leve fritt, og ta egne avgjrelser. Det du opplevde kan aldri unnskyldes, det skal heller ikke bli lagt under teppet. Det er nemlig der problemene vokser raskest.

En utfordring vi i dag str overfor er hvordan vi skal gjre denne problematikken mindre tabubelagt, og mer akseptabel belyse i dagens lys. Det bli utsatt for krenkelse og vold er i seg selv veldig tungt. Og p toppen av det mange menn stemplet som svake eller den skyldige. En annens handlinger er ALDRI din feil, som fritt menneske har Aisha tatt valg om gruse ned et medmenneske.

Les ogs: Likestillingsloven favoriserer kvinner og diskriminerer menn

Du skriver at hevnen for uttale deg blir bde grusom og ndels. Dette er jo hersketeknikker mange i miljet bruker for f oss debattanter til stilne og holde ting utenfor offentligheten. Den evige lovnaden om straff og utestengelse. La ikke det f deg til stilne. Din stemme er viktig, og du har full sttte hos meg. #Ikkeminheltinne

Finanstilsynet stimulerer til forskjells-behandling

Foto: Dinero

Av Anders Fagereng, daglig leder, Dinero.no

Finanstilsynet foreslr nye retningslinjer som vil pvirke hvordan banker lner ut usikret kreditt. Forslaget vil frata flere samfunnsgrupper muligheten til skaffe seg et kredittkort.

Finanstilsynet skiller ikke mellom vanlige forbruksln og kredittkort i sitt seneste forslag til retningslinjer for finansforetaks behandling av forbruksln. Med forml bremse gjeldsveksten, nsker tilsynet at finansforetakene skal dokumentere sine kredittvurderinger, og stiller samtidig krav til kundens betjeningsevne, hvor lang nedbetaling et ln kan ha og hvor mye som kan lnes satt opp mot den enkeltes bruttoinntekt.

Kredittkort brukes i strre grad som et rent betalingsinstrument enn som et ln. At det sidestilles med forbruksln i Finanstilsynets utkast, gjr kravet om gjeldsgrad srlig usosialt. Forslaget legger til rette for at man ikke kan lne mer enn fem ganger inntekt, usikret kreditt inkludert.

Forslaget om gjeldsgrad er ikke problematisk i seg selv. Problemet er at Finanstilsynet setter likhetstegn mellom kredittkort og gjeld. Dette hindrer mennesker uten alminnelig inntekt skaffe seg et kredittkort p grunn av at de p papiret ikke har tilstrekkelig brutto rsinntekt, eller at de allerede har hy gjeldsgrad - til tross for at de ikke har som forml bruke kredittkortet som et ln.

Dette pvirker blant annet studenter, hjemmevrende, formuende uten inntekt og pensjonister. Disse mister forbrukervernet et kredittkort gir, lovfestet i finansavtaleloven.

Personer i etableringsfasen som har kjpt sin frste bolig, har mest sannsynlig brukt sin vre tilgjengelige gjeldsgrad p boligln. Med nye retningslinjer vil ikke disse ha mulighet til skaffe seg et kredittkort. En pensjonist som har tatt opp ln i egen bolig eller studenter uten alminnelig inntekt kan oppleve det samme. Derfor br ikke en kredittkortramme i seg selv betegnes som gjeld.

Forbruksln og kredittkort er to forskjellige produkter

Nordmenn har 90 milliarder i usikret gjeld (i tillegg til 3000 milliarder i boliggjeld), hvorp rene forbruksln utgjr 45 prosent av forbruksgjelden. De vrige 55 prosentene, snaut 50 milliarder, er det kredittkort som str for, iflge Finansmarkedsmeldingen 2016?2017.

Statistikken krever mer nyansering, srlig om den skal st til grunne for nye retningslinjer. Bruker du et kredittkort lner du formelt sett penger, men det tar gjerne inntil 45 dager eller mer fr renten lper p det du har brukt.

En stor andel kredittkortkunder i Norge betaler tilbake hele belpet de har brukt ved forfall. Kun n fjerdedel pdrar seg gjeld, og mye tilsier at denne betales ned i lpet av kort tid.

kende bruk av kredittkort som betalingsmiddel skyldes ikke ndvendigvis kun en higen etter kreditt, ei heller at stadig flere lever over evne. Iflge Norges Banks rapport Finansiell Infrastruktur, skyldes det ogs at stadig flere bruker kredittkort til netthandel, kjp i fysiske butikker og som betalingskort i utlandet - nettopp p grunn av kortets utstrakte sikkerhet gjennom finansavtaleloven, for nevne noe.

Et kredittkort fungerer for mange som et gratis ln med mange fordeler, og er frst og fremst et betalingsinstrument. Tar du derimot opp et forbruksln, lper rentene fra dag en.

Retningslinjer frer til forskjellsbehandling

Finanstilsynet frarver kredittkortet sin status som et nyttig betalingsinstrument og sidestiller to vidt forskjellige produkter i sitt utkast.

Konsekvensen av en slik regulering er at mange personer ikke fr mulighet til skaffe seg et kredittkort. Disse gr dermed glipp av et betalingskort som gir lovfestede rettigheter, og gjerne inkluderte forsikringer, bonuser og rabatter.

Tilsynet skriver selv at de [...] har vurdert om retningslinjene br inneholde andre krav for behandlingen av sknader om kredittkort med lav kredittrammer (sic), men har lagt vekt p unng for stor detaljutforming i retningslinjer av denne typen, noe som i seg selv underbygger at forslaget er lite gjennomtenkt og problematisk praktisere.

Konsekvensen av et slikt utkast er at det eie et kredittkort blir et privilegium som kun er i favr enkelte samfunnslag. Det legger til rette for forskjellsbehandling, og slik som det er n, framstr forslaget som slett hndverk. Da er det godt dette kun er et utkast til retningslinjer og ikke endelige forskrifter. I mellomtiden kan vi bare hpe at Finanstilsynet konsekvensutreder ytterligere.

 

 

Derfor m Oljefondet endres

Skjermdump Nettavisen

Av Rasmus Hansson, stortingsrepresentant for Miljpartiet De Grnne

Miljpartiet De Grnne er et liberalt parti med nytenkende politikk - i motsetning til Nettavisen, som har et mer konservativt syn p samfunnet, hvor det meste er best som det var fr. Det ser vi for eksempel i lederartikkelen om hvordan vi skal forvalte vr felles formue: Oljefondet.

Vi er i det minste alle enige i at Oljefondet m forvaltes p en slik mte at den kommer flest mulig til gode - bde i dag og i framtiden. Vi nsker alle hyest mulig avkastning p sparepengene - innenfor trygge og etiske rammer. Sprsmlet er hvordan vi best fr dette til.

Miljpartiet De Grnne ser, i motsetning til Nettavisen, at verden er i endring. Det er ikke sikkert at mten vi har forvaltet Oljefondet til n, vil vre best ogs i framtiden. Dagens retningslinjer m oppdateres, fordi veksten i Oljefondet allerede n kan ha ndd sin topp. Det er ikke sikkert vi om 10 r vil tjene penger p det samme vi tjener penger p i dag.

Rasmus Hansson

Det er Stortingets ansvar modernisere forvaltningen av fondet for sikre vr velferd. Gjr vi som Nettavisen foreslr, la dagens forvaltningspraksis gjelde ogs i framtiden, risikerer vi tape mye penger, og vi str igjen p perrongen nr toget gr.

Det betyr, helt konkret, at Miljpartiet vil pne opp for at Norges Bank kan investere i skalt unotert infrastruktur, alts gjre ikke-brsnoterte investeringer som for eksempel i jernbane, kraftkabler og fornybar energiproduksjon. Det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget, samt Norges Bank, nsker det samme som Miljpartiet De Grnne - alts det motsatte av Nettavisen.

Slik sa sentralbanksjefen det i sin rstale i 2016:

Avkastningen p eiendom og infrastruktur har en tendens til flge et litt annet mnster enn avkastningen p aksjer og obligasjoner. Investeringer i disse aktiva-klassene vil derfor kunne bedre forholdet mellom avkastning og risiko i fondet samlet sett.

Det er ikke vi politikere som har best forutsetning for forvalte pensjonsfondet, og det er heller ikke vr oppgave. Vr oppgave er gi forvalterne best mulig rammer, som sikrer god avkastning og god etikk. Vi m stole p at Norges Bank med sin ekspertise innen finansielle forvaltning gjr de rette valgene.

Miljpartiet De Grnne er enig i at infrastrukturinvesteringer byr p nye utfordringer for Oljefondet. Vi m sikre at slike investeringer skjer innenfor fornuftige konomiske rammer. Vi m sikre at disse investeringene er ansvarlig. Vi m sikre penhet og en god parlamentarisk kontroll over fondet.

Les ogs: Oljefondet fr nei til direkte fornybar-investeringer

Det vi som politikere derimot ikke m gjre er legge for detaljerte fringer for hvordan Norges Bank skal implementere et slikt investeringsmandat.

Derfor er det riktig n pne opp for at det kan investeres i unotert infrastruktur. Dersom forvalterne ser at dette er mulig tjene p, s vil de investere. Er det ikke mulig tjene p, s investeres det ikke. Dette valget m forvalterne ta, ikke vi politikere ved sette strenge regler, som Nettavisen vil.

Heldigvis tyder alt p at det er gode penger tjene nettopp p unotert infrastruktur. Ute i verden ser vi klare markedstrender, og antallet pensjonsfond som investerer i infrastruktur ker kraftig. Godt forvaltede fond gir allerede 12-15 prosent avkastning p denne type investeringer. En no-brainer, har Financial Times skrevet.

pne opp for investering i unotert infrastruktur, betyr ogs at vi vil kunne investere i framtidens energi: Fornybar energi, som sol og vind. investere i framtidens energi vil vre god konomi. Dette vil ogs bidra til vekst i markedet for fornybar energi infrastruktur vil ogs gjre det lettere n de ambisise mlene i Paris-avtalen.

Dersom forvalterne i Norges Bank gjr jobben sin, som de har gjort i alle r, vil Oljefondet vokse - samtidig som vi fr mer investeringer i fornybar energi, som igjen vil bidra til utkonkurrere kull, olje og gass.

Slik tjener vi penger samtidig som vi redder klimaet. Bedre gr det vel ikke an f det?

Arbeiderpartiets Torstein Tvedt Solberg stod for en bragd da han fikk gjennom et forslag fra blant andre Miljpartiet De Grnne om trekke Oljefondet ut av kull. Derfor heier vi igjen p Tvedt Solberg som m ta ansvar og gi Oljefondet det investeringsmandatet ekspertene er enige om - og som verden trenger.

Er den fjerde statsmakts integritet i fare?

Oslo 20170307.Opplagstallene for avisene inkludert digitale opplag ble presentert tirsdag.Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Av Johannes Akkerhaugen

Pressen blir kalt den fjerde statsmakt for dens rolle som kritiker og overvker av statsmakten, fordelt mellom den lovgivende, utvende og dmmende myndighet. Kan vi i dag stole p pressens uavhengighet i sine politiske analyser og  kommentarer, eller er de farget av journalistens eget politiske ststed?

Dersom det store flertallet av norske journalister tilhrer venstresiden i norsk politikk, som professor Frank Aarebrot presenterte under Nordiske Mediedager i Bergen i fjor, s er pressens integritet i stor fare.

I underskelsen kommer det fram at dersom journalistene hadde ftt avgjre stortingsvalget, ville Rdt f 12 mandater, SV 24, MDG 17, SP 7 og AP 65 p Stortinget, mens FRP ville ftt 0 og KrF 1 mandat. Til sammen ville de rdgrnne ftt 73 prosent av stortingsrepresentantene.

Blant redaktrene ville de rdgrnne ftt 67 prosent, hvorav Rdt hele 9 mandater. FrP med null mandater som blandt journalistene.

AKP (ml) Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene), n Rdt, hadde p 1970-tallet stor politisk innflytelse i studentsamfunnet p Blindern. Siden de ikke oppndde sine politiske ml verken med vpna revolusjon eller som fagforeningsledere med hyppige streiker p den tiden (se NRKs P sparket - Politisk infiltrasjon, 18.12.1975).

Sannsynligvis sker de n innflytelse og makt ved infiltrere den fjerde statsmakten. Frank Aarebrots presentasjon av medieunderskelsen tyder p det.

Hva med de borgerlige avisene? Flger alle journalistene der avisens politiske linje? Nr 3 av 4 journalister tilhrer venstresiden s er det ikke mange borgerlige journalister velge mellom. Dessuten er journalistenes politiske preferanser en privatsak som holdes hemmelig bde overfor avisen og dens lesere.

Johannes Akkerhaugen

For eksempel har VG skiftet mening i et viktig borgerlig standpunkt. Der de for noen r siden skrev ledere for fjerne formueskatten, skriver de n mot fjerning av denne skatten (VG 10/3 17). En tilfeldighet?

Skepsisen til journalistenes uavhengighet i politiske saker er i dag svrt reell, da 3 av 4 journalister, inkl. radio og TV, tilhrer venstresiden i norsk politikk iflge medieunderskelsen. Nils y i Norsk presseforbund mener FrP undergraver tilliten til de tradisjonelle mediene nr partiet velger andre mediekanaler enn pressen for f fram sin politikk. Jonas Gahr Stre harselerte i sin landsmtetale 20/4 over FrPs skepsis til norske medier. Mot bedre vitende?

Har medienes vinkling og subjektive omtale av politiske saker strre innvirkning p valgresultatet enn politikernes og partienes presentasjon av sine programmer? Meningsmlingenes store variasjoner tyder p det.

I s fall har den fjerde statsmakt (pressen) ftt en politisk makt den ikke skal ha i et demokrati.

Jeg mener den fjerde statsmakts integritet er i stor fare og ikke bare en konspirasjonsteori. En masteroppgave eller doktoravhandling om dette burde vre hyaktuell for enhver statsviter.