Av Benja Stig Fagerland Internasjonal forfatter og foredragsholder. 

I går dro vår yngste datter stolt avsted til skolen på sin helt nye fine sykkel. Den hadde hun ønsket seg veldig lenge og hun  hadde akkurat fått den til sin niårsdag av sine storesøstre. Det første hun ble møtt med på skolen, var ikke et «gratulerer med dagen» (hun var bortreist på bursdagen) eller «fin sykkel», men hun ble derimot møtt med nedlatende blikk og stygge kommentarer om sin nye sykkel (som kun var ett ledd i en lang kjede av hendelser fra samme jente med hennes støttespiller, helt fra første klasse). Selvfølgelig ble Ella utrolig skuffet og lei seg, men også forbannet denne gangen. Så hun mobiliserte derfor mot til å si ifra til læren, at nå var nok, nok.

Viste ansvar

Læren og skolen handlet og viste ansvar. Det var bra. MEN, hva gjør man når foreldrene til dem som mobber, lukker øynene for, at deres lille «prinsesse» (eller «prins») blir sett på som en mobber, som til dels får noen til å skifte klasse, andre til å overveie ny skole og mange til å føle seg utenfor, hver dag. Hva kan og bør VI gjøre?

Skolen har et juridisk ansvar for mobbing som foregår i skoletida. Men mobbing må håndteres som det det er; et felles samfunnsproblem. Det er viktig at vi snakker om det i skolen, på idrettsbanen, på det politiske plan, og at staten tar ansvar - men det fritar ikke oss foreldre fra vårt ansvar, for dette er et felles ansvar. Skal vi komme mobbingen til livs, krever det en større og mer omfattende forståelse - også for å ta et ansvar for barna i gaten, på skolen, på idrettsbanen. Og forstå, at når VI både ser og investere i andres barn, så ser og investere vi samtidig i våre egne barn, som Kristin Oudmayer (som har skrevet bok om forebygging og håndtering av mobbing) uttalte så klokt.

Hverdagen til mange barn

Jeg skriver om dette av én grunn, for å gi det - mobbing - en stemme, enda en historie, enda en menneskeskjebne bak.

For dette er virkeligheten og hverdagen til mange barn, alt for mange barn. Denne, vår episode, er bare en av flere som skjer med alt for mange barn hver dag. Jeg kunne personlig ha valgt å tenke; «Uff da, jaja men gudskjelov for, at min Ella er tøff, står opp og sier ifra». Men da ville jeg jo ha håndtert dette i en egoistisk «jeg» og ikke i en «vi»-retorikk. Formen, språket og ansvaret er viktig her. For hvem går dette ut over i morgen? Ella er bare ett barn av mange, som har opplevet dette (igjen) i dag. Men hva med alle de andre episodene? Alle de andre barna? Alle de andre situasjonene. Alle de andre skolene? Dette er kun én av mange historier. Slik kan vi ikke ha det. Dette kan VI rett og slet ikke akseptere.

Bloggen fortsetter under bildet.

 

Velger ikke å lytte

For dessverre er det ikke slik, at det «bare» hjelper å si ifra.

Alt for ofte VELGER foreldrene (til de som mobber), å lukke øynene, fremfor å ta et ansvar for, at deres lille «prinsesse» (eller «prins»), ikke er en så sjenerøs skolevenn i skolegården, selv om de kan være det i andre sammenhenger - og en mulig dialog blir i beste fall vanskelig eller ikke mulig.

Mange foreldre VELGER ikke å lytte, velger ikke å se - eller det vil si at de kanskje tror eller opplever selv at de gjør det, men det de i virkeligheten gjør er å ha det travelt med å forsvare og forklare. Men mobbing trenger intet forsvar, ingen forklaring (innsikt og kunnskap, jo naturligvis - men det er noe annet) - men det trenger derimot MOT, handling og det trenger et felles ansvar. Men, det krever mot å ta ansvar, mot å lytte og mot å ta inn over seg. Det er et valg vi alle kan velge å ta, eller ikke.

Det er TØFT å være hyggelig mot alle

Jeg forstår naturligvis, at det kan være vanskelig og på mange måter sårt og vondt, å få vite at ens barn mobber. Men hvis VI velger ikke å lytte, velger ikke å se, velger ikke å snakke sammen, så gjør vi dette til tabubelagt tema, der enda flere blir ofre og det er det siste vi ønsker. Vi må tørre å snakke om det og vi må snakke om det SAMMEN. Sammen må vi setter foten ned og bygge de trygge ramme, som vi vil, at våre barn skal vokse opp i, slik at de blir trygge, ansvarlige og empatiske medmennesker, som forstår at det er tøft å være hyggelig med alle og det er kult å være grei. Vi må sikre takhøyde og plass til alle.

Jeg vil selv sette pris på som mor, å få informasjon og en direkte kontakt fra foreldre, hvis en av våre jenter mobber, slik at jeg kunne både ta og vise ansvar og handle - ikke forsvare og forklare. Den gode gamle med å peke en finger ut og ti tilbake. En dag kan det jo være en av mine døtre, som oppleves som mobber. Ingen er ufeilbare, det er ikke en «vi» og en «de» og «dem» - disse mekanismene bor helt sikkert i oss alle, inkludert mine tre døtre.

Stort engasjement

Det jeg skrev om mobbeepisoden på Facebook, skapte stort engasjement og over natten fikk jeg mange reaksjoner og mail fra voksne, som enten selv var blitt mobbet som barn eller hadde barn som ble mobbet. Det som gikk igjen var følelsen av ikke å bli hørt, opplevelsen og følelsen av, ikke å bli tatt på alvor - av skolen, lærere og verst av alt: Av foreldre til dem som som mobber, hvilket var en tydelig gjenganger.

Flere fortalte at foreldrene i etterkant av at de sa ifra var hevngjerrige og forsøkte å fryse ut foreldrene til dem som sa ifra, altså de voksne (!) Og flere reagerte med kommentarer som; «Wow, at dere tør å si ifra, er dere ikke redde for foreldrenes reaksjon? » . Nei, vi er redde for taushet og for at vi ikke tar ansvar og handling, sammen.

Slik kan vi ikke ha det!

Dette er et alvorlig FELLES ansvar, som VI ALLE må ha mot til å stå opp mot og si ifra overfor, slik at Ella på 9 år ikke skal stå alene neste gang - og stå imot, uten å vite at det er flere som tør si ifra og flere som står sammen med henne og sier nei til mobbing!

For som Ella sa i dag; «Hvis jeg ikke står opp og sier ifra om dette, så bare fortsetter og fortsetter hun - også overfor andre og det er ikke sikkert at de tør si ifra, spesielt ikke xxx, som er superredd henne» .

Hva går mobberen glipp av da?

Dette skrev en blogger, Lisa Arntzen, så godt om da hun reagerte etter oppslag på min Facebook-vegg: «Hva går vi glipp av da, lurer du kanskje på? Når vi er rause, inkluderende, åpne og nysgjerrige i møter og samhandling med andre mennesker, blir vi invitert inn i sider ved mennesker og verden som er annerledes fra vår egen og perspektivene våre utvides. Plutselig oppdager vi nye vinkler, andre måter å løse problemer på, effekten av samarbeid og frihetsfølelsen stor takhøyde gir oss. Når vi åpner opp og skaper rom for å være ulike eller annerledes, får vi også muligheten til å utforske sider ved oss selv som vi ikke visste at vi hadde.»

Les også: Mitt barn er ingen mobber

Nå er vi ved kjernen; kanskje trenger vi ikke bare å lære våre barn å ikke bli mobbere, men først og fremst effekten av raushet og inkludering?

Jeg ble stolt

Ella vet at mobbing aldri kan - eller skal - møtes med mobbing. Men dette MÅ treffes med et felles ansvar, med en samtale - uten forsvar og forklaring- med lytting, med læring og endret handling - og viktigst voksne som viser tydelig og (rett) vei.

«Den som er sterk, må også være modig, sier Pippi. Jeg er 9 år og sterk - så da skal jeg også være modig. Derfor sa jeg ifra mamma!» DA ble jeg stolt, men jeg hadde fortsatt en klump i halsen og jeg er fortsatt forbannet og skuffet. I dag drar Ella på skolen på sin nye sykkel igjen STOLT og STERK. For HUN er stolt og hun synes den er fin, det kan ingen ta fra henne. Hverken den eller de verdier hun har med seg i sin bagasje på sin (sykkel)vei.

Så JA til
Vi-retorikken, raushet, åpenhet og respekt. Vi blir klokere gjennom å lytte til hverandre og prate sammen, ikke gjennom anklager eller å dysse ned og søke å løse flokene i det skjulte.

Av Mai Eckhoff Morseth, journalist og redaktør

Fordi jeg liker at folk leser bloggen min, og fordi de fleste som leser den kommer fra Facebook, har jeg tenkt at det er greit å bli venn med folk som sender venneforespørsler, selv om jeg ikke kjenner dem.

Innlegget ble først publisert på bloggen til Mai Eckhoff Morseth.

Jeg har nå innsett at noen menn går ut fra at dette betyr at jeg (i egenskap av kvinne, eventuelt i egenskap av Hvem Som Helst) ønsker å ligge med dem. Siden det nå ikke har skjedd bare én, men faktisk mer enn ti ganger at menn jeg aldri har møtt henvender seg til meg på denne måten, velger jeg å se på det som en tendens. En forvirrende og urovekkende tendens, men like fullt, en tendens.

Det er selvsagt lov å prøve seg. «In a relationship with Jostein Svegården», står det ganske utvetydig på min profil. Men det er klart, det står tross alt ikke «trofast, monogam og uinteressert i tissen din». Så det er sikkert innafor å forsiktig prøve seg med et lite hei.

Det er her jeg blir bekymret for opptil flere av dere, ukjente menn. For som regel svarer jeg jo ikke på henvendelsene. Men dere lar dere faktisk ikke stoppe! Dere sender gjentatte meldinger, og dere RINGER! På Messenger (jeg visste opprinnelig ikke at dette gikk an engang). Og når jeg ikke svarer den første eller andre eller tredje gangen, prøver dere igjen. En kald skulder eller to skal åpenbart ikke stå i veien for dere og alt dere har å tilby. Hvor i hele store, vide verden kommer selvtilliten og pågangsmotet deres fra?

Tvilen skal alltid komme tiltalte til gode, og noen av dere ønsker for alt jeg vet kanskje bare en hyggelig liten passiar med Hvem Som Helst før leggetid. Men andre sløser slett ikke med tiden, og går rett på sak. En av disse MÅ rett og slett deles.

Fordi jeg er hensynsfull, ikke fordi fyrens trusler skremmer meg, anonymiserer jeg vedkommende, men: DU, facebookvenn fra nord, skulle egentlig hatt premie for tilnærmingen du kom med etter at jeg hadde lagt ut denne oppskriften på østers  (jeg gjentar her altså kjære dere, oppskrift på østers, ikke på orgasme) :

Ukjent mann (riktignok med fullt navn og åpen profil, og ifølge den i turnus som lege ? og nei, jeg har ikke korrekturlest hans meldinger): Får ta turen inn til storbyen da vettu om du vil ha enannen typeorgasme 😜 😜 😜

Jeg: Seriøst? Du tenker jeg trenger å dra til Tromsø for å få orgasme?

Ukjent mann: Hvis du ikke vil ta til takke med alle slags osljopjokker og andre pappagutter som ikke gir deg annet enn nestenorgasmer og spruter etter 15 sekunder?beklager ..red anm, så ja be my guest girl 👠

Jeg (burde ha klart å la det ligge her, men han gjorde det for lett og for fristende, denne karen): Wow. Så der oppe er dere rett og slett mer utholdende? Er det klimaet?

Ukjent mann: Vel mer litt mer slikt vikingeblod som renner gjennom div årer «der oppe» enn hva «her nede» ?men slikt har nok ikke en uskyldig frøken som deg hørt om så du skal ikke tenke så mye på det. Hva sher hos deg ikveld a?

Jeg: Wow, finnes du på ekte?

Ukjent mann: Isbjørner finnes vettu, lys levende. Bare sjelden de er innom storbyer.

Jeg: Jeg tror at du trenger å lære litt selv, jeg, om både kvinner, østlendinger og orgasmer. Lykke til med resten av medisinstudiene, du trenger det!

Ukjent (og fornærmet) mann: Og jeg tror du trenger å lære litt om selvhøytidelighet, humor og menn og orgasmer . Lykke til med virksomheten din, du trenger den!

Jeg: Oi. Jo, takk. Jeg poster denne samtalen. God helg!

Ukjent (nå forsøksvis truende og svært repetetativ) mann:

Gjør du det så rapporterer jeg deg.

Gjør du det så rapporterer jeg deg.

Gjør du det så rapporterer jeg deg.

Gjør du det så rapporterer jeg deg.

Gjør du det så rapporterer jeg deg.

Gjør du det så rapporterer jeg deg.

Gjør du det så rapporterer jeg deg.

Gjør du det så rapporterer jeg deg.

Gjør du det så rapporterer jeg deg.

Gjør du det så rapporterer jeg deg.

Jeg: For hva egentlig?

Ukjent (nå virkelig sint) mann: Drit og dra.

Jeg: Hehe, den er grei. Jeg foreslår at du finner andre måter å sjekke opp folk på. Denne funka dårlig. Lykke til med alle kvinnene og orgasmene.

Ukjent (nå rasende, med en merksnodig virkelighetsoppfatning og muligens påvirket av noe sterkere enn cola) mann: Og jeg foreslår at du finner bedre måter å bedrive en lørdagskveld på enn å chatte med en random guy om orgasmer og invitere seg selv til Tromsø for å få kvalitets kuk , som ikke er singel men småbarnsmor som er i gmfimirhokd med en nsnn

Lykke til med dine orgasmer! Jeg har det helt fint jeg takk, med og uten orgasmer daglig.

Saksopplysnibg.

Jeg: Wow.

Ukjent (nå av ukjente årsaker helt usammenhengende og uleselig) mann: Jwoooow

Og voff om du også vil.

<<Chat Conversation End>>

Det er selvsagt litt vanskelig å finne ord etter en slik samtale.

Jeg blir åpenbart flau, men tross alt ikke støtt av forslagene til karer som denne sjarmøren. Derimot blir jeg satt ut og nesten litt redd av tanken på at dette er en tilnærming noen kanskje faller for. For det slår meg at hvis dette aldri virket, ville vel sjarmørene funnet på noe annet, som å ta seg en ærlig runk, eller eventuelt forsøke seg med en god, gammeldags kontaktannonse.

Spørsmålet blir altså: finnes dere, damer som blir fristet til å teste ut litt «kvalitets kuk» fra ukjent mann på Facebook? Finnes dere virkelig?

DET er i så fall skremmende, det.

Og så til dere andre ensomme eller bare litt seksuelt trengende menn der ute som tenker at Facebook sikkert er et sted like bra som noe annet til å sjekke opp/trakassere folk dere ikke kjenner. Breaking news: 1. Kvinner har hjerne. 2. Også kvinner som er online og som dere ikke kjenner, har hjerne. 3. Kvalitetskuk er ikke et ord, men hvis det hadde vært det, var det i bare ett ord.

Og 4: Kjære, søte dere: De fleste kvinner trenger ikke deres hjelp for å få orgasme.

Tro meg på mitt ord.

Innlegget ble først publisert på bloggen til Mai Eckhoff Morseth.

 

Av Stig Flesland, redaktør Skattebetalerforeningen

Skatteetaten mener jeg skal ha et skattefradrag på 10.000 kroner for å ha solgt boligen min med tap. Jeg kommer til å takke nei. 

Ifølge Skatteetaten skal etaten i år være ekstra grundig med å sjekke boliginntekter.

- Gevinst på salg og utleie av bolig er dessverre et tilbakevendende område der vi ser det gjøres en del feil. Bare i fjor ble det forsøkt unndratt 600 millioner kroner ved salg og utleie av bolig. Derfor har vi en høy kontrollinnsats på området i år, sier Øivind Strømme, direktør i regionavdelingen i Skatteetaten, til Nettavisen.

Spør du meg burde Skatteetaten kanskje begynt med å kontrollere egne feil.

I de siste to årene har omtrent 35.000 skattebetalere som har solgt bolig i 2014 og 2015 fått et brev fra Skatteetaten. Her har vi fått vite at Skatteetaten vet at vi har solgt en bolig, og at dette er et skattepliktig salg. Men det stemmer slettes ikke alltid.

Jeg selv fikk for eksempel et lignende brev i fjor høst, og opplysningene herfra er lagt til grunn i min selvangivelse. Skatteetaten har registrert at jeg har solgt en helårsbolig, og ettersom kravet til botid ikke er oppfylt mener de at salget er skattepliktig. I vårt tilfelle vil det si at jeg angivelig har krav på fradrag for et tap, da jeg solgte for mindre enn vi kjøpte for.

Imidlertid har jeg brukt boligen som en hytte, og da gjelder ikke de reglene Skatteetaten legger til grunn - og derfor må jeg stryke fradraget i vår selvangivelse.

Og jeg er langt fra den eneste som får feil tall ført i selvangivelsen.

Vi har for eksempel sett flere eksempler på at det Skatteetaten tror er en skattepliktig gevinst viser seg å ikke være skattepliktig. Årsakene kan være flere, for eksempel feilrapportering eller at du som eier har en brukshindring som gjør at du ikke skal skattlegges.

Og selv om salget faktisk er skattepliktig (eller tapet fradragsberettiget), er det relativt høy sannsynlighet for at tallet i selvangivelsen fortsatt er feil. Skatteetaten har ikke tatt hensyn til omkostninger i forbindelse med kjøpet og salget, de har kun lent seg på det som er tinglyst. Ikke minst kan påkostninger på boligen, som for eksempel ulike oppgraderinger, øke kostprisen (og dermed redusere gevinsten/øke tapet) din betraktelig.

Men akkurat det sier ikke Skatteetaten så mye om når de varsler om ekstra kontroller av boligeiere og boligutleiere.

Av Kjetil Manheim, leder blogg.no

Norsk rikskringkasting slår til i dagens nyhetsmorgen og nrk.no med en frisk undersøkelse av TNS Gallup. Blogging har dødd ut, står det å lese i overskriften fremført av sannhetsvitnet og redaktøren Elise By Olsen og TNS sine data. Jeg skal være forsiktig med å mene noe om hva Olsen leser eller ikke leser. At hun ikke skriver på en blogg kan godt være, og hun er utvilsomt ung med sine seksten år. Men hennes påstand kunne ikke vært lenger fra sannheten. Blogg som kommunikasjonsform har nemlig aldri vært sterkere enn i dag. I følge NRKs artikkel hadde atten prosent av unge i 2007 en egen blogg, mens det samme antallet i 2016 er syv. Akkurat det tror jeg så gjerne på selv om jeg tror atten prosent i 2007 er for høyt.

Men la oss se nærmere på hva dette tallet representerer. I 2007 hadde vi ikke sosiale medier for deling av eget innhold i det omfanget vi ser i dag. Dette er i en tid før de store internasjonale gigantene Snapchat, Instagram, Twitter, ja til og med YouTube og Facebook var mainstream i Norge. I 2007 var det Nettby som var den store trenden innen sosiale medier hos oss, en så sterk trend at den skulle skyve alle andre sosiale ungdomsnettsteder i Norge til skyggenes dal i lang tid.

Blogg.no som ble lansert året før Nettby hadde ennå ikke tatt helt av i 2007, det skjedde først i årene 2008/2009 i en eksplosiv vekst som fanget opp de unges behov for å uttrykke seg med mer enn en vegg av oppdaterte øyeblikkskommentarer. Blogg.no og andre bloggplattformer ble et av de få alternativene ungdom hadde til å uttrykke seg og dele opplevelser i. Bloggene den gang bar preg av mange innlegg om dagen, korte innlegg. Kommentarfeltene flommet over av diskusjon og regelrette samtaler og vi var kun i starten av en sosial bølge av selvpublisering i Norge. 

Mye av denne «chatringen» som bloggene ble fylt med den gang er fordelt på langt flere medier i dag. Hvor mye som publiseres av innhold hver time av unge og gamle i Norge nå skal jeg ikke forsøke å tallfeste utover å si at det må være et vanvittig høyt tall fordelt på et uttall plattformer og tjenester. Og de unge er nok de mest aktive. Hvor mye som er å regne som blogger kan selvsagt diskuteres, men begrepet mikroblogg ble etablert for en tid tilbake for å definere Twitter-fenomenet og jeg vil påstå at det er mange ulike plattformer unge blogger på i dag, eksempelvis Instagram, blogg.no og tumblr.

Sekstifire prosent av bloggene på blogg.no er skrevet av unge i alderen tjuefem og yngre. Og de unge leser hverandres blogginnhold. På bloggene på blogg.no var det i forrige uke 2,1 millioner unike brukere innom (Google Analytics tall). Demografien vi får målt gjennom TNS sitt eget Internettpanel (NIP) viser at tjuetre prosent av de som leser bloggene er under tyve år, og tretten prosent er mellom tyve og tredve år. Den største lesergruppen finner vi riktignok blant de som er i trettiårene (tjueåtte prosent) men likevel vil jeg si at den yngste gruppen er såpass representert at man ikke kan si at de ikke leser eller bruker blogger. Og dette er kun våre tall. Legger vi til andre delingsmedier som havner innunder bloggbegrepet, og legger til andre bloggplattformer enn blogg.no så er vi nok nærmere sannheten enn det NRK er i sin artikkel.

Det nye siden 2007 er kanskje heller at det er blitt flere i de høyere aldersklassene som leser blogger og som blogger selv. Det er nok verdt en overskrift eller to, men blogg som ytringsform sin død er betydelig overdrevet.

(Innlegget er tilbudt NRK Ytring som ikke ønsket å publisere det)

 

Av Anita Farzaneh

Åpent brev til Justisminister Anders Anundsen

Vedrørende bruk av religiøse, islamske symboler på offentlige myndighetspersoner

Kjære justisminister,

For en tid tilbake kom jeg som privatperson i kontakt med en person fra «den islamske verden» som ikke selv står for de islamske verdier. Han blir oppfattet som en frafallen og blir derfor forfulgt og truet på livet i tråd med hva koranen pålegger islamister.

Denne personen var nylig på utenlandsreise, men opplevde også der at han ble forfulgt og truet. Han ringte meg da fra utlandet og ba meg ta kontakt med politiet som kjente hans sak.

Undertegnede er en privatperson som hele livet har kjempet for demokrati og kvinners rettigheter i land hvor likestilling er et fremmedord, og teokratiske maktprinsipper utnyttes på det strengeste.

Les også: Nei til hijab-påbud på reise

Da jeg så oppsøkte en politistasjon i Oslo for å anmelde trusler om vold fra islamister mot denne mannen, opplevde jeg et alvorlig dilemma. I skranken ble jeg møtt av en ung politikvinne med hijab! (Kvinnen hadde ikke uniform, red. anm.) Hennes oppgave er å ta imot borgere som har behov for politiets hjelp. Min umiddelbare reaksjon var at det fremsto som umulig for meg å fremlegge mannens sak overfor en person som sitter med et plagg som symboliserer «brorskap» med de som forfølger min venn, og som også symboliserer både terror og anti-demokratiske verdier.

For meg ble det faktisk umulig å stole på denne kvinnen, da hun via sin religion, som hun ønsker å markere så sterkt, faktisk her står i et dilemma mellom å svike sin religion eller svike sine plikter i politiet.  Jeg vet at religionen hos de fleste med hijab kommer foran yrke og egne meninger. Ved å anmelde en som hun representerer forfølgerne av, ble jeg redd for at jeg satte min venn i enda større livsfare.  Det skulle da ikke mer til enn en uoffisiell telefon, og så kunne forfølgere lett finne min venn.

Les også: Din religion ble valgt for deg

Da jeg ga uttrykk for min mistillit, reagerer hun med å si at Norge er et fritt land, og at jeg måtte ha respekt for andres meninger. Det var tydeligvis vanskelig for henne å forstå at det var hun som misbrukte sin posisjon som myndighetsperson, ved å flagge en ideologi som ikke har noen respekt for min eller andres demokratiske rettigheter. Jeg har mange venner som er torturert i islams navn. Jeg ser hvordan kvinner i koranen har bare halv verdi av mennene og at dette praktiseres i strengeste forstand i mange land. Jeg ser hvordan kvinner og homofile steines, hvordan unge menn og kvinner henges for ting de i vestlig verden ikke engang ville fått bot for. Den norske regjering aksepterer offisielt at deres tjenestemenn og -kvinner i demokratiets navn først og fremst skal få lov til å markere at de representere de verdier som undertrykker demokratiet. Disse gruppene sier ofte at de er fredelige, men de støtter eller tier stille når terrorisme skjer i islams navn.

Mange nordmenn forstår dessverre ikke at når vi ser stadig flere med hijab i offentlige stillinger, betyr det at vårt demokrati svekkes. For i et demokrati må religiøs og politisk tilhørighet være en privatsak, som man i hvert fall ikke må få lov til å «flagge» overfor publikum på en politistasjon. I dette tilfellet mistet jeg fullstendig tillit til denne politiavdelingen.

De som velger å annonsere sin religiøse ideologi ved å bære hijab, må derfor tåle kritikk, men mest alvorlig er det at det norske storting tillater dette.

Mange muslimske kvinner bruker ikke hijab, så det er åpenbart mulig å være muslim uten å bære denne synlige religiøse markør. De som velger å bære hijab er derfor ikke bare vanlige muslimer, men bevisste målbærere av en politisk ideologi som forsvarer overgrep mot annerledes tenkende. Det blir derfor nokså absurd når disse kvinnene forventer at vi som kjemper for likestilling og frihet for alle, skal ha respekt for deres symboler!

Det er ikke lett for meg å forstå at disse kvinnene som skjuler seg under sin hijab her i Norge, mener å kjempe for sin ytringsfrihet, når andre med samme ideologi, for eksempel i Pakistan, ikke tolererer at jeg går i mine vestlige klær. Vi skal ikke gi respekt til det som ikke fortjener respekt, og vi skal ikke la oss lure av representanter for overgripere som påberoper seg sine demokratiske rettigheter, men som hvis de fikk mulighet til det, ville avskaffe de samme rettighetene for oss alle (sharia-lover).

Islamister med hijab er tydelige målbærer av at dette er et krav i Islam. Når man uniformerer seg, er hensikten nettopp å synliggjøre sin tilhørighet til en gruppe. Det å bære hijab er ikke det samme som å ta på seg en spesiell hatt eller farge håret i uvanlig farge. Når man bærer hijab som politi uttrykker man at man har underkastet seg islams krav til uniformering, og politirepresentasjonen kommer i annen rekke. (Det er ikke overbevisende at en ansettelsesavtale og norske lover forfekter noe annet.)

Da er islamske lover satt over norske lover, og en ansatt i Politiet er da ikke nøytral, og vil ikke alltid bli sett på som en representant for felleskapet. Det blir da umulig for mange å forstå hvordan disse uten indre konflikt kan håndheve Norges lover.

I Frankrike og Belgia har man i motsetning til Norge og mange andre land i Europa, innsett hijabens ideologiske budskap, hvilke udemokratiske verdier den representerer, og hvilke skadelige effekter denne uniformeringen har på tillit i samfunnet. Det er på høy tid at vi gjør som Frankrike og forbyr bruk av Hijab både på offentlige skoler og for offentlige tjenestemenn.

KONKLUSJON:

Med dette vil jeg protesterer mot at Det norske Storting, regjering og justisdepartement tillater bruk av hijab i norske skoler og på offentlige tjenestemenn. Jeg viser til den ovennevnte situasjon som jeg fant svært vanskelig og provoserende og faktisk meget tillits-svekkende i forhold til den politiassistanse og tillit jeg hadde behov for.

Jeg anmoder justisministeren om å ta opp dette spørsmål påny i landets øverste fora med tanke på å innføre et forbud mot slik symbolbruk i offentlige sammenhenger.

Hvis ministeren finner det mulig, ville jeg satt stor pris på å få et møte for å overrekke dette brevet personlig og mulighet til å utdype min bekymring for problemstillinger jeg møter i grensesnittet mot den islamske kultur i Norge.

 

Av Nina Opheim

Du som i disse dager går på jobb med en vond klump i magen, og er livredd for at ALT du gjør på jobb mistroes.
Du som tørker snørr og tårer, skifter bleier, finne frem mat,leser med ivrige barn i fanget.
Du som gladelig husker høyere og høyere, du som krabber rundt på knærne mens barna roper og hoier. Du som er der mens barnet mitt har slått kneet i sklia og trenger ett fang å trøste seg på. Du som ser de flestes barn mer enn de sjøl gjør.

Av Rune Harald Rækken, leder i Foreninger 2 Foreldre

Barneloven gir ikke den forelder som ikke har barnets faste bosted rett til å være sammen med barna sine mer enn åtte dager per måned etter et samlivsbrudd. Dette skaper ofte voldsomme konflikter mellom mor og far, som igjen går ut over barna.

Det er noe grunnleggende galt med barneloven Stortinget har vedtatt, hvis vi legger Norge 2016 til grunn. Tiden er overmoden for å få den endret et av de mest vesentlige punkter, nemlig hvordan utgangspunktet skal være for samværsdelingen ved skilsmisse. I dag hjemler loven en grov skjevdeling mellom foreldrene når det gjelder juridiske rettigheter og samvær med egne barn. For å være kjønnsnøytral så kan dette gjelde både mor og far.

Tingretten

For en mor eller far, som altså ikke har rett til å se sine barn mer enn åtte dager i måneden, innebærer det enten «en snill eks-mor eller eks-far» eller en lang kamp gjerne gjennom tingrett og lagrett for å få mer samvær. I slike prosesser har det lett for å oppstå «svertekampanjer» fra begge parter og uhelbredelige sår mellom mor og far kan bli enden på kampen om barna.

Les også: Slik sikrer du deg økonomisk ved samlivsbrudd

Urettferdig

En mor eller far som ønsker å aktivt delta i barnas liv, opplever barnelovens skjevdeling naturlig nok som svært urimelig. Undersøkelser viser at fedre og mødre lenge har ment at både omsorg og samvær skal deles likt, derfor er barneloven i utakt med det som rører seg ute blant folk. Og når et slikt misforhold oppstår er det opp til Stortinget å finne de rette løsningene.

Angst og depresjon

Ved å endre loven slik at mor og far i utgangspunktet stiller likt, vil politikerne gjøre barna en stor tjeneste. For det første vil antall opprivende krangler og rettsprosesser om barnefordeling bli sterkt redusert. Videre viser all forskning at barn står langt sterke rustet hvis loven gir dem rett til å etablere en like sterk tilknytning til begge foreldrene.

Uten en delaktig far og mor er risikoen for at ting går galt mye større. En studie gjort ved Universitetet i Bergen viser at barn har mye større sjanse for å utvikle angst og depresjoner, hvis ikke far og mor er med.  Så en lovendring er det ingen grunn til å vente med.

Les også: 5 regler for hvordan du dater etter et samlivsbrudd

Hederspris

I dag deler Foreningen 2 Foreldre ut sin hederspris til Aftenpostens samliveksepert professor Frode Thuen. Hans innsats for barnas stilling i familiene er imponerende. Hans mot når det gjelder å reise debatter innenfor familiefeltet har vært og vil være viktig for vårt samfunn. Tidligere prisvinnere er Karita Bekkemellem og Tore Strømøy. Alle tre har vist at barna er en viktig ressurs som det er verdt å forsvare overfor alle voksne i det kjønnsnøytrale Norge. Selv om det ofte er et følsomt tema er barna alltid det viktigste vi har uansett om vi er mor eller far.

Av Karianne Gamkinn, blogger på Mammadamen.

En gift kvinne og mor i førtiårene har vært forsvunnet siden tirsdag ettermiddag. Hun kjørte da avgårde i familiens Tesla, men familien er usikker på om hun var på vei til mindfulness-kurs, crossfit, eller inspirasjonskurset i familiefotografering for sosiale medier siden hun den siste tiden har hatt mange ulike selvrealiseringsprosjekter på gang.

Innlegget ble først publisert hos Mammadamen.

Hennes mann og to tenåringssønner er allikevel helt sikre på at hun hadde på gummistøvler fra Hunter, kashmir-genser, Louis Vuitton-veske, parkas fra Fleicher Couture, Garmin pulsklokke og treningstights da hun forsvant. Hun har en stor X på låret. Antrekket gjør dessverre ikke leteprosessen så mye enklere. At hun for et par dager siden var hos frisøren, kompliserer også. Både klærne og hårfargen hennes med innfarget naturlig ettervekst gjør at hun er svært lett å forveksle med veldig mange andre kvinner i den norske småbyen hun er bosatt i.

Familien har gått gjennom alle listene hun har skrevet den siste tiden, besøkt duftlysavdelingene i samtlige av landsdelens interiørbutikker, og forsøkt å tolke sitatene hun har delt på Facebook for dypere mening, men uten resultater. Det siste bildet hun postet på Instagram er en selfie der hun smilende balanserer et brett med fire syltetøyglass med nypresset grønn smoothie. De stripete sugerørene matcher den rosa veggen i bakgrunnen. Bildet er hashtagget #home #happyfamily #foreverliving og #livingthedream.

Den yngste sønnen er snart ferdig med ungdomsskolen, og etter å ha perfeksjonert kunsten å bake cupcakes i flere år, viste hun nå stor iver og motivasjon for å begynne med nye prosjekter både for familien og seg selv.

Hennes mann sier at verken han eller sønnene har sett eller fått servert de fire grønne smoothiene på bildet, og at ingen av dem heller har sett kvinnen på nå fire dager. Politiet mener forsvinningen er selvvalgt, og at det heller ikke er uvanlig for kvinner 40 pluss å forsvinne slik. Det forstår ikke familien, og mener det er paradoksalt. Alt tyder jo på at den forsvunnede kvinnen er svært godt i gang med de vanlige selvrealiseringsprosesser for kvinner i førtiårene, lykkelig og i balanse. Ektemannen forteller at kvinnen hver kveld det siste året har delt minst tre ting hun føler takknemlighet over. Hun har gjort seg flid med listene hun har skrevet, både for familien og de som omhandler hennes personlige mål. De er fulle av farger og positivitet. Den yngste sønnen er snart ferdig med ungdomsskolen, og etter å ha perfeksjonert kunsten å bake cupcakes i flere år, viste hun nå stor iver og motivasjon for å begynne med nye prosjekter både for familien og seg selv.

Alt tyder på at den forsvunnede kvinnen er svært godt i gang med de vanlige selvrealiseringsprosesser for kvinner i førtiårene, lykkelig og i balanse.

Familien er dessuten midt i en detox-kur, og kvinnen hadde kjøpt inn Forever living-produkter til alle sammen for de kommende seks måneder. For våren hadde hun meldt seg på KK-dagen, Kvinner i tiden-konferansen, et nyutviklet Finn deg selv-kurs, og til høsten hadde hun fått plass på en to-årig coaching-utdannelse på deltid. Nylig startet hun også en eksklusiv Facebook-gruppe for de mest ressursterke tenåringsmødrene i kretsen. Hun har alltid vært en ressurs i lokalmiljøet og en svært sterk pådriver for å få med folk på dugnad forteller mannen.

Les også: Din religion ble valgt for deg

Familien har organisert venner og familie i leteprosessen. Vakter er plassert utenfor alle Home&Cottage-butikker og coaching-institusjoner i landsdelen de bor i. Mannen har for første gang på tjue år tatt ut avspasering, og har de siste dagene kjørt alle fylkets veier i sin BMW X5. Jeg tror jeg ser henne hele tiden, sier han, men så er det alltid ei som bare ligner. Det er visst mange kvinner med et stort kryss på låret.

Bloggen fortsetter under bildet.

 

Psykologen saumfarte fargeleggingsbøkene hennes, men fant ikke antydning til farge utenfor noen av bøkenes mønsterformer, verken mandela-, kanin- eller hjertemønstrene.

I håp om oppklaring sendte familien i går også alle fargeleggingsbøkene hennes til analyse hos en anerkjent psykolog politiet ofte bruker for å tegne profiler av ukjente gjerningsmenn. Kanskje kunne bøkene avdekke ukjente trekk ved hennes personlighet? Svaret kom allerede etter et par timer, men dessverre uten ny informasjon. Psykologen saumfarte fargeleggingsbøkene hennes, men fant ikke antydning til farge utenfor noen av bøkenes mønsterformer, verken mandela-, kanin- eller hjertemønstrene. Fargevalget hennes er dessuten helt likt 99% av medlemmene i referansegruppen som besto av etnisk norske kvinner i alderen 42-49 år bosatt i en norsk småby.

Mannen vet ikke helt om han skal tolke de intetsigende resultatene fra letingen positivt eller negativt. Han har begynt å frykte at hun rett og slett har forsvunnet i mengden.

Mannen vet ikke helt om han skal tolke de intetsigende resultatene fra letingen positivt eller negativt. Han har begynt å frykte at hun rett og slett har forsvunnet i mengden. Han forteller at de kranglet om oppussing rett før hun forsvant. Hun var i sluttfasen av oppussing av kjøkkenet, og hadde bare en vegg igjen før alle kjøkkenveggene var malt i årets trendfarge rosa. Hun ville deretter fortsette med å pusse opp badet, og ektemannen forteller at de kranglet om dette fordi han synes de burde vente siden det kun er to år siden de pusset det opp sist. Hun påpekte at flere av naboene hadde pusset opp badet. Mannen sier nå at han er villig til å avlyse årets Birkebeinerløp og i stedet bruke tiden på å pusse opp på egenhånd. Han utlover også familiens BMW X5 og en flaske god vin fra egen vinkjeller til den som kommer med tips som fører til at kvinnen hans kommer tilbake.

Les også: Russelåt i Bergen: - Kvalmt som faen

Jeg savner til og med den gamle singleten og slitne plysjbuksa hun alltid skiftet til når hun kom fra jobb, lukten av det hjemmefargede håret hennes, og kiloene for mye etter et halvt år med sjokoladespising og kartongvin i sofaen med meg.

Jeg har tenkt mye sier ektemannen, og forteller at han savner henne enormt: Jeg mener at det tross alt fortsatt er håp. Aller mest drømmer jeg om å dele en flaske billig rødvin med henne slik vi gjorde da vi akkurat hadde truffet hverandre på nittitallet forteller han. Jeg savner til og med den gamle singleten og slitne plysjbuksa hun alltid skiftet til når hun kom fra jobb, lukten av det hjemmefargede håret hennes, og kiloene for mye etter et halvt år med sjokoladespising og kartongvin i sofaen med meg.

Jeg vil ha den gule furuen tilbake, og jeg tror at hun også innerst inne vil det. Jeg må bare finne henne igjen.

Faen ta pulsklokke, inspirerende fotokurs, selvrealiserings- og oppussingstrender og forever living, utbryter han, den rødvinsflekken på sofaen vi måtte leve med i flere år etter et plutselig innfall en tirsdag kveld i mai i ?99 var faktisk et minne den. Vi dreit i naboene, skulket vårdugnaden i borettslaget og dro gardinene tett igjen. Veggene i leiligheten vår var gulnet furu, men det var tider det. Jeg vil ha den gule furuen tilbake, og jeg tror at hun også innerst inne vil det. Jeg må bare finne henne igjen.

Innlegget ble først publisert hos Mammadamen.

Magne Lerø. Foto: NTB Scanpix.

Skrevet av: Magne Lerø, ansvarlig redaktør og administrerende direktør for Dagens Perspektiv/Ukeavisen Ledelse

Økt kontroll er tidens melodi. Kulturminister Helleland valgte å overkjøre ledelsen i Idrettsforbundet. Nå skal alle regnskapsbilag fram i full offentlighet. Men det er ingen automatikk i at denne typen åpenhet øker tilliten til idretten.

Les også: Nettavisen mener «organisasjoner som lever på skattebetalernes regning må ha full åpenhet. Det gjelder Slottet og Norges idrettsforbund.»

Da idrettspresident Tom Tvedt mandag for andre gang møtte kulturminister Linda Hofstad Helleland for å fortelle hva han hadde tenkt å foreta seg for å sikre større åpenhet i forbundet, hadde han så lite å komme med det ble et problem for kulturministeren. En statsråd som går tungt på banen og ber om endringer med støtte i det politiske miljøet og i mediene, bør ikke bli stående igjen som en taper. Her gjelder det å vise handlekraft. Statsråder skal vinne de sakene de tar fatt i.

Idrettsforbundet er en demokratisk bevegelse. Å innføre den typen åpenhet som kulturministeren krever, er en omfattende endring av praksis. Idrettspresidenten har ikke fullmakt til å endre praksis på en ukes tid uten saksbehandling. Derfor har de nedsatt et utvalg ledet av John G. Bernander som skal legge fram et forslag om større åpenhet i idretten.

Dette ville ikke Hofstad Helleland vente på. Hun ville ha en seier raskt. Hun skulle jobbe om natten, sa hun, for å få gitt beskjed om hvordan det blir framover.

Når en statsråd bestemmer seg for å overkjøre en demokratisk bevegelse, må en vite hvor langt en kan gå uten å møte for sterke innvendinger av prinsipiell og juridisk art. Hun knytter kravet om åpenhet til den årlige bevilgningen Norges Idrettsforbund får fra staten. Den utgjør nærmere 90 prosent av inntektene. Åpenheten hun krever kan derfor kun gjelde for sentraladministrasjonen i Norges Idrettsforbund. Kretser og lokalplan unntas for at de ikke skal måtte bruke tid på byråkrati.

? Jeg lytter til grasrota og forbundene i norsk idrett som ønsker mer åpenhet. Norges største folkebevegelse som mottar betydelig offentlig finansering må tåle at det er åpenhet rundt de offentlige midlene de mottar, sier Helleland.

Det kan en lese som en kritikk av den ledelsen idretten selv har valgt, Helleland mener det er hun og ikke Tvedt som lytter til grasrota og forbundene.

På rekordtid har Kulturdepartementet innført et ny praksis i forvaltningen. Det er nå legitimt å stille krav om åpenhet ned på bilagsnivå dersom en får en meget stor del av inntektene fra det offentlige. Hvor går grensene? Nivået på støtten til en del miljø- og bistandsorganisasjoner ligger ikke langt unna. Og hva med mediene som mottar pressestøtte? Tom Tvedt er inne på dette i Dagens Næringsliv lørdag. Han har utfordret VG-redaktør Torry Pedersen til å legge fram sine reiseregninger. Mediene nyter godt av noen milliarder i momsfritak og støtte.

Idrettens problem er at idretten på toppen er fullstendig kommersialisert, mens dugnadsånden fortsatt lever lokalt. Idretten har endt opp med en organisasjon som ikke henger sammen kulturelt. På toppen av særforbundene driver en business og ikke forvaltning. Her sitter det langt inne å bøye seg for Hellelands kontrollregime. Idretten har basert seg på tillit. Den er svekket. Men den vil ikke øke med åpenhet om reiseregninger.

Hvis alle bilag skal kunne offentliggjøres, vil antallet artikler om pengebruken øke betraktelig. Det blir det ikke nødvendigvis mer tillit av. Det kan bety stadig uro og økende mistillit. For dette handler om to verdener som ikke hører skikkelig sammen lenger ? den kommersielle eliteidretten med sine svindyre krav og den lokale, dugnadsbaserte masseidretten.

Innlegget ble først publisert hos Dagens Perspektiv

 

Les også: Høytflygende idrettsledere - Nettavisen mener

Les også: Idrettspresidenten la fram reiseregningene

 

Når kommentarfeltet i sosiale medier er full av rasisme og fremmedfrykt, er det kanskje like greit at våre nye nordmenn ikke lærer seg norsk?

 

Av Hans-Petter Nygård-Hansen

Våre nye landsmenn - fra Syria blant annet, kommer til Norge som flyktninger fra en grusom borgerkrig. De ønsker en trygg fremtid for seg selv og sin familie. De har internett og bruker sosiale medier som deg og meg. De ønsker å jobbe. Bidra. Og for å bidra, ønsker de å lære seg norsk, slik at de kan integreres i det norske samfunnet. Med norsk språkkunnskap på plass vil de bli eksponert for vår rasisme og fremmedfrykt, så fort de logger seg på Facebook. Ikke bare fremmedfrykt for de som nylig har kommet, men for de som er født og oppvokst i Norge også. Så det er kanskje like greit at de ikke lærer seg språket vårt?

Innlegget ble først publisert hos Hanspetter.info

Hat på Facebook

Kommentarfeltene i sosiale medier løper løpsk. Løpsk med hatprat, rasisme, trusler om vold, voldtekt, drap og det som verre er. Lurer du på om nordmenn frykter innvandrere og spesielt muslimer, trenger du ikke å søke lenge i kommentarfeltene på Facebook, før frykten og hatet bekreftes.

I Norge er vi opptatt av integrering. Skal nye landsmenn bli norske, må de integreres. Lære seg norsk. Gå på skole. Jobbe. Bli en del av det norske miljøet og fellesskapet. Det høres enkelt ut, spesielt om våre nye landsmenn også vil bli integrert. Holder det derimot at de som kommer ønsker å bli integrert, eller må vi også ønske det - ønske at de skal integreres? Ønske at de skal bli norske? 

Bloggen fortsetter under bildet.

 

Hvor lang tid tar det å bli norsk?

Har du hørt om Kjell A. Nordstrøm? Ikke det? Kjell er en svensk professor, økonom, forfatter og foredragsholder, og rangeres blant de ti beste «Management thinkers» i hele verden. En fascinerende mann, som holdt et fantastisk foredrag om fremtiden under en konferanse jeg var på for kort tid siden. Under foredraget spurte han publikum hvor lang tid det tar å bli en amerikaner. Svaret er at det kan ta alt fra et halvt år, til kanskje tre. Da har du amerikansk statsborgerskap og pass. Du betaler skatt. Du er en amerikaner. Kommer du fra Pakistan, og har fått oppholdstillatelse og pass i Amerika, har du blitt en «Pakistani American». Du kommer fra Pakistan, men du er først og fremst en amerikaner.

Norsk, men først og fremst en utlending

Som pakistaner i Norge, er det motsatt. Du er en «norsk pakistaner». Du bor i Norge, men du er først og fremst pakistaner. Ikke den store forskjellen, men det sier likevel mye om hvordan vi ser på «deg».  I Norge tar det ikke like kort tid å bli nordmann. Ikke tre år, som i Amerika, men tre generasjoner, mente Kjell A. Nordstrøm. Syriske flyktninger som kommer til Norge i dag, er «norsk syrere», og vil være det i tre generasjoner. Hvor integrerte vil de føle seg, når de først og fremst ikke er norske, og kanskje aldri vil bli det? 

Hadia Tajik er norsk!

Hadia Tajik er andregenerasjons pakistaner i Norge. Født i Norge, nærmere bestemt i Bjørheimsbygd i Rogaland. Hun har aldri vært noe annet enn norsk, men omtales (blant annet på Wikipedia) som norsk-pakistansk. Norsk, men først og fremst pakistansk.

Derfor blir hun også hetset og truet på det groveste i kommentarfeltet hvis hun mener og ytrer noe som kan oppfattes kontroversielt. Hun vil aldri bli «norsk nok», og derfor bør hun sendes «tilbake til Afrika», foreslåes det i Facebook-kommentarfeltene, når VG skriver at «AP-Tajik vil fjerne kongen». For det første er Pakistan ikke i Afrika. For det andre er Hadia Tajik norsk. Født i Norge. Norsk statsborger, med norsk pass. Og for det tredje er Hadia Tajik ikke alene om å ville avskaffe monarkiet. Men fordi hun har et «unorsk» navn, og har en «unorsk» hudfarge og en «unorsk» tro, så er hun ikke norsk, til tross for at hun er født her. Hun er bare andregenerasjon. 

Les også: Rasisme og sjikane mot Tajik (Øyvind Solstad i VG)

Integrasjon er ikke en «one way road»

Hva med «norsk syrerne» som skal bli norske - hvor integrerte og velkomne vil de føle seg når de har fått sin oppholdstillatelse? Når det norske passet er på plass? Når de har fått seg jobb, betaler skatt og har lært seg norsk? Når de kommer seg på Facebook og blir presentert for det norske innvandrerhatet? Når de forstår at de kan integrere seg så mye de vil, men at det ikke vil hjelpe noe som helst, for vi aldri vil la de integreres. De vil aldri bli norske nok. Ikke barna deres heller. De vil alltid først og fremst være syrere som bor i Norge. Og som skal sendes ut, om de mener og ytrer noe som «ekte nordmenn» kan mene, men som aldri noen med annen kulturell bakgrunn kan mene? Da skal de nemlig voldtas, drepes eller sendes tilbake «dit de kommer fra».

Integrasjon går begge veier. Det er ingen «one way road». Hvis vi ikke ønsker oss en utvikling av parallellsamfunn, må vi ta vår del av «jobben». Vi må også integreres i den nye hverdagen. Vi må åpne for integrering. Løsningen kan ikke være at våre nye landsmenn ikke lærer seg norsk, for at de skal slippe å lese og forstå kommentarfeltene på Facebook.

Vi er bedre enn kommentarfeltet 

Definerer kommentarfeltet oss? Er det slik nordmenn flest tenker? Jeg tror ikke det. Derimot er jeg redd for at mange av oss ikke tør å stå opp mot de som hater. De som frykter. Redde for konsekvensene. Sosiale medier ga oss en stemme. La oss ikke la de hatretorikken få vinne. La oss ikke overlate inntrykket våre nye landsmenn får av oss til de som hater. La oss være flere som viser hva som bor i oss. At vi ikke er så redde. At vi ikke er så fremmedfiendtlige. At vi klarer å skille sak og person, uansett hvor du kommer fra, og når du kom til Norge.

La oss vise våre nye landsmenn at du er norsk selv om du ikke er tredje generasjon nordmann.

Og for ordens skyld; Jeg stemmer ikke på Arbeiderpartiet eller Hadia Tajik. Jeg er også for monarkiet. Jeg er altså uenig med Hadia Tajik, og alle andre som vil «fjerne kongen». Men jeg går ikke av hengslene av den grunn. Det burde ikke du heller!

Kom igjen da, #BrukHue.

Innlegget ble først publisert hos Hanspetter.info

Av Anne Grenersen,
journalist/kommentator Avisa Nordland

Dette innlegget ble først publisert i Avisa Nordland

«Vi var nødt til å vedta noe. Nå har vi fått et kompromiss som alle er misfornøyd med, men vi har tross alt fattet et vedtak», uttalte Høyres Robert Monsen etter utallige politiske runder og krumspring i farsen om trasé for bybanen i Bergen.

Sånn kommer mange i Den norske kirke også til å føle det: Det blir et vedtak som tillater kirkebryllup for homofile. Men den gamle liturgien for ekteskap i tradisjonell forstand skal også bestå. Ja takk, begge deler altså.

Kirkemøtet ? Den norske kirkens «storting» - er samlet i Trondheim i disse dager. Møtet er historisk, på mer enn én måte. Etter kraftig mobilisering fra Åpen Kirkegruppe før kirkevalget i fjor høst, blir det nå flertall for en vigselsliturgi for homofile.

Men seieren for de homoliberale er bare halvveis. I et forsøk på å holde kirken samlet har Bispemøtet anbefalt én liturgi for homofile par, samtidig som den gamle liturgien for mann og kvinne består. Konservative prester kan velge å tilby bare den gamle ordningen. Homofile som vil gifte seg, må altså finne en prest som vil, og det blir kanskje i en annen kirke enn den foretrukne.

Et kompromiss ingen av partene er fornøyd med, og som kanskje slett ikke samler, men tvert imot skyver folk ut av Den norske kirke; fra begge leire.  Det kan faktisk være en fordel, hvis man altså mener at et trossamfunn skal handle om religion.

For selv om Grunnloven slår fast at «Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan av Staten», gjelder dette stadig færre. Og oppsiktsvekkende mange ikke-troende telles fortsatt med. En undersøkelse gjennomført av Vårt Land nylig, viser at bare 48 prosent av medlemmene i Den norske kirke regner seg som kristne. 33 prosent av medlemmene regner seg sågar som ateister.

For dem - og andre medlemmer som ikke er troende kristne - er altså kirken et statlig finansiert eventbyrå som skaffer høytidelige omgivelser til bryllup, og som «selger» julestemning, om ikke annet. Færre døpes. Medlemstallet faller. Homosaken splitter. I en slik situasjon forsøker Kirken å gjøre alle til lags; men også for Kirkens menn og kvinner må det da være et poeng at folk tror på det presteskapet prediker? Men det er kanskje bare medlemstall og antall kroner fra staten som teller? Nærmere bestemt 3,77 milliarder som Kirkerådet har bedt om, når det endelige skillet mellom kirke og stat er et faktum fra årsskiftet,

Skjønt skille; en dårlig skjult statskirke vil det fortsatt være.

Vedtaket som sannsynligvis kommer på Kirkemøtet blir galt for noen, uansett. Og som kjent: Den som rir to hester kommer før eller siden til å forskreve seg.

 

 

Av Majoran Vivekananthan, redaktør i Utrop.no - Norges eneste nyhetsportal med nyheter, aktualiteter og debatt om det flerkulturelle Norge

Flertallet av moskeene i Oslo er lukket og utilgjengelige for journalister og forskere, og myndighetene fører ingen tilsyn eller kontroll med deres virksomheter utover å sjekke statstilskuddet som de bevilger.

Innlegget ble først publisert av Utrop.

Terroren i Belgia tvinger oss igjen til å se på hvordan moskeer er organisert, finansiert og forvaltes i Norge og ellers i Europa. Flere medieoppslag tyder på at Brussel er sentrum for radikal islam, og har vært det i mange år. Saudi-Arabias rolle trekkes frem som en viktig årsak til utbredelsen av salafist-retningen innen islam, som tar til orde for en fundamentalistisk tolkning av Koranen og hadith (beretninger om og av profeten Mohammed). Hvordan er situasjonen i Norge?

Avisen Utrop er godt i gang med en kartlegging av moskemiljøene i Oslo. Foreløpig resultat tyder på at et flertall av moskeene er lukket for pressen, forskere og mest sannsynlig også for myndighetene. Likevel har vi gjennom ulike kilder klart å sette sammen noen puslebrikker som gir oss et bilde av hvilken retning innen islam de følger, hvem som finansierer bygging av moskeene, hvor imamene er utdannet, hvem som utpeker imamer og hvilke andre aktiviteter moskeene driver med og som er av betydning for integreringen av norske muslimer.

Les også: Det er ikke statens oppgave å finansiere og støtte ekstreme holdninger

Lite integreringsfokus
Et mindretall av moskeene og deres underliggende aktiviteter er høyst verdifulle for Norge og integreringen av unge norske muslimer. Rabita-moskeen kan nevnes som et eksempel. De har kultur for være åpne, og legger seg på en linje som gjør det lettere for unge norske muslimer å finne en balanse i en ellers kaotisk identitetstilværelse. På spørsmål om hvordan de ser på homofili, svarer de at det ifølge Koranen er forbudt, men samtidig at det er en sak mellom den enkelte og Gud. Dermed åpner de for personlige tolkninger av Koranen, noe som står i sterk motsetning til konservativ tolkning av islam hvor det bare er de lærde som kan tolke, og deres tolkning ikke kan motsies av vanlige muslimer eller utsettes for rasjonell kritikk.

Moskeene er viktige institusjoner for muslimer. Norskmuslimer går mer i moskeen i Norge enn i hjemlandet. Moskeene fungerer som møteplasser, reduserer sosial isolasjon hos eldre, ensomme, og øker trivselen. Det handler om tilhørighet og en trygg havn for den muslimske identiteten. Moskeene driver også med aktiviteter som overlapper med skolen, de gir leksehjelp, språkopplæring, fritidsaktiviteter og mange flere aktiviteter som letter integreringen. Dessverre er det kun tre av de 12 moskeene vi har kartlagt i Oslo som kommer positivt ut. Majoriteten av moskeene har ideologi, aktiviteter, organisering og finansiering som enten er udemokratiske, bryter med norsk lov, menneskerettigheter eller er ultrakonservative i synet på homofili, utroskap og kvinnens stilling i samfunnet. I Oslo er det registrert 37 moskeer.

Les også: Arbeiderpartiet må inn i moskeene

En navngitt moské i Oslo tillater kun menn medlemskap og dermed adgang til moskeen og bryter dermed med norsk lov, men får likevel statsstøtte. En annen moské sier i et intervju med Utrops forsker at imamen ved moskeen blir valgt av landets ambassade. En tredje moské anklages for å drive med spionasje for utenlandsk etterretning. En fjerde moské i Oslo er under innflytelse av et politisk parti i Pakistan. En femte moské har et styre og en styreleder som ikke velges av en generalforsamling, altså ikke demokratisk, men som får statsstøtte. Og det finnes flere andre forhold som Utrop har avdekket som kan betegnes som kritikkverdige. Mest foruroligende er aktiviteter rettet mot barn i moskeer som følger konservative tolkninger av Koranen og som har imamer utdannet i Saudi-Arabia. Mange ressurssvake foreldre sender barna på Koranskolen eller til leksehjelp fordi det er gratis, i motsetning til SFO/aktivitetsskole, som koster penger.

Finanseringen av moskeene
Et ømfintlig punkt er finansiering av moskebygg. Når en menighet som har knapt 4000 betalende medlemmer klarer å finansiere et moskebygg til 75 millioner kroner, er det nærliggende å tro at utenlandske aktør har bidratt med finansieringen. Islamic Cultural Centre Norway hadde 3655 medlemmer i 2015, og de eier moskebygg til en verdi av 75 millioner kroner, og har ingen pant på eiendommen. Det betyr altså at bygget ikke er finansiert gjennom lån i banken.

Saudi-Arabia investerer milliarder av dollar for å bygge moskeer, skoler, institusjoner, organisasjoner for å spre salafisme og wahabisme. Bare i perioden 2011-2013 har 2500 saudiske imamer er blitt eksportert til India. Dersom utenlandske aktører som for eksempel Saudi-Arabia bidrar med finansieringen, kommer det ikke uten vilkår. «Når Saudi-Arabia gir deg én million euro med den ene hånden, gir de deg med den andre en liste over hva som må sies, og hva som ikke må sies,» står det på hjemmesiden til Koranen.no.

Utrops kartlegging avslører at imamene som ansettes av disse moskeene er utdannet i Saudi-Arabia, hvor det kun er tillatt med salafist-retningen av islam, ofte også kalt wahhabisme. Studenter som studerer for å bli imam på saudiarabiske universiteter, lærer altså kun denne varianten. Saudier selv foretrekker å bruke betegnelsen salafisme om den dominerende fortolkningen av islamsk tro og praksis i Saudi-Arabia, snarere enn betegnelsen wahhabisme, som anses som nedsettende. Wahhabisme er en strengt fundamentalistisk retning innen sunni-islam, grunnlagt av Muhammad ibn 'Abd al-Wahhab. I boka Kitab al-Tawhid («Boka om monoteisme») gjengir Wahhab en detaljert tolkning av hvordan religionen skal praktiseres. I boka fordømmes blant annet musikk, spill og lek. Videre beskrives en rekke regler for påkledning og oppførsel. Wahhabismen er sterkt kritisk til alle andre retninger og tolkinger, og særlig mot sjia-islam, som blir ansett for å være en kjettersk sekt.

Utbredelse i Belgia
Islamic and Cultural Centre i Brussel (ICC) driver The Greate Moque i Brussel i Belgia. Denne moskeen har vært salafist-tilhenger de siste 30 årene. Muslim World League har finansiert moskeen, og denne ligaen er finansiert av Saudi-Arabia. Alle imamer i denne moskeen har vært utdannet i Saudi-Arabia. Direktøren i ICC, Khalid Al Abri, ble utvist av belgiske myndigheter i 2012 for sine ekstreme synspunkter. Nylig var vi vitne til terror i Belgia som tok livet av 35 personer. Flere medier rapporterte at belgisk politi ikke var proaktive overfor radikaliserte miljøer i Belgia.

Norske myndigheter fører i dag ingen tilsyn eller kontroll av religiøse menigheter i Norge. Det mest foruroligende er at det ikke stilles krav om demokratisk valgt styre/styreleder som vilkår for å motta statstilskudd. «Lov om trossamfunn» krever ikke demokratisk valg for at statlig støtte skal gis. I praksis kan en religiøs leder danne sin egen menighet og drive den så lenge han lever, uten noen gang å stille til valg. 

Det er kun den delen av budsjettet som er finansiert av statstilskuddet som menigheten skal rapportere på og sende revidert regnskap på, ikke institusjonens regnskap som helhet. Derfor har vi grunnlag for å tro at mye foregår bak kulissene. Vår kartlegging viser at moskeer som tar betalt for aktiviteter og tjenester ikke gir kvittering for mottatt pengebeløp. Én moské skriver at de "bøtelegger" medlemmer som ikke overholder fasten (ramadan), og det er da snakk om 30.000 kr om man ikke faster noen dager. Det er snakk om store summer som er i omløp per år, og slik sett representerer moskeene ikke bare en økonomisk maktinstitusjon, men også mektige mennesker (politikere, næringsdrivende) som sitter i styrene for sin egen vinning. 

Av Harald Sundby, fastlege Kalveskinnet legesenter, Trondheim

Undertegnede er fastlege, og har vært det i ca. 25 år. Vanligvis praktiserer jeg i Trondheim, men de siste fire måneder har jeg vikariert som fastlege i Groruddalen. Denne reisen over Dovrefjell har gjort meg bekymret. Jeg befinner meg med ett i en svær avmaktssituasjon som rett og slett går litt på helsa løs.

Vi snakker om økende stressymptomer. Jeg har forsøkt å analysere situasjonen litt. Jeg har kommet fram til at jeg er blitt en symptombærer. For dette dreier seg ikke om min helse. Dette er ikke mitt eget stress. Det er strengt tatt knapt min egen avmakt. Det er NAVmakt. Mine pasienters NAVmakt og stress.
Problemene tårner seg opp, og det er lite jeg kan få gjort med det. Jeg er fastlege og møter mange mennesker i min arbeidshverdag der slik avmakt gjør seg gjeldende. Mitt første råd til de avmektige er: Del dette med noen du kjenner og stoler på - hvis du har noen. Jeg kjenner ikke dere lesere, men deler likevel. Jeg velger å stole på at min bekymring blir tatt i beste mening: Vi fastleger er viktige brikker i det som jeg føler meg ganske sikker på er et av verdens beste velferdssystemer.

Innlegget ble først publisert i Ivar Johansens blogg.

Når det gjelder velferdsordningene knyttet til helse og helsesvikt er fastlegens vurdering og beskrivelse av helseproblemene, behandlingen og konsekvensene av svikten ofte selve «inngangsbilletten», det være seg sykmeldinger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Det som skjer i fastlegens behandlingsrom legger føringene for saksbehandlingen i NAV. For pasientene, som er dem hele dette systemet er bygget opp for, sier det seg selv at det er overordentlig viktig at kommunikasjonen mellom deres behandler og saksbehandler fungerer smidig, og at misforståelser og konflikter ikke kommer i veien. Ellers kommer pasientene selv ofte ingen vei.

La det med en gang være sagt: Som fastlege har jeg dyp respekt for vår velferdstradisjon, en likeså dyp respekt for NAV og alle som jobber i det systemet. Jeg har opparbeidet mange positive erfaringer der vi samlet har funnet gode løsninger og hjulpet mine pasienter ut av vanskeligheter. Dialogpreget samarbeid har gitt meg mye yrkesglede. Og det finnes også en forventningskrise der ute, om hva velferdsstaten faktisk kan bidra med - og hva NAV kan stille opp med. Gitt slike urealistiske forventninger vil systemet ikke kunne unngå å måtte dele ut skuffelser. Det finnes et lite konstruktivt «anti-NAV-krigshisseri», som gir negativ skyttergravsdynamikk. Men det finnes også det jeg kaller «klinisk NAVmakt», som går på helsa løs. Etisk sett er det betenkelig: et hjelpesystem som gjør vondt verre. Ingen av oss ønsker det.

La oss gjøre alt vi kan for å unngå det. Og når vi likevel ser at det skjer: la oss stoppe opp, lytte til hverandre og komme ut av det. Det er fullt mulig - de fleste gangene. Det er også fullt mulig at jeg med 25 års yrkeserfaring 50 mil nord for Sinsenkrysset har utviklet en urealistisk naivitet om dialogens potensial. Mine erfaringer som fastlegevikar fra Oslogryta gir meg uansett denne ulmende kliniske bekymring: Det er mulig at brutaliseringen av velferdssystemene våre ikke er så ille som vi tror. Kanskje det er verre enn vi tror?

Adoptivbarn, 17  år  og  snart  myndig: De første tre årene i rumensk barnehjem var så helseskadelige at psykologer og barnelegers konklusjon er klinkende klar: Hun er uspesifikt hjerneskadet, med en mental alder mellom 5 og 7 år. Nå er hun et slikt barn i en snart voksen og vakker kvinnekropp. Litt skummel kombinasjon, men godt ivaretatt. Det søkes om uførepensjon, men vilkårene er ikke oppfylt: Hun må først prøves ut i arbeidslivet. Altså - statlig konklusjon om barnearbeid?

Kvinne,  43  år  med  tre  barn:  Hun har slitt med kroniske smerter de siste 20 år, og vært like lenge i forskjellige behandlingstiltak og attføringsforsøk som ikke har ført fram. Komplisert helsesituasjon. Dette er ikke en livs- og sykehistorie som gir et menneske mestringsfølelse og godt selvbilde. Grundig arbeidsevnevurdering foretatt av et konsulentfirma på oppdrag fra NAV konkluderer entydig med at det ikke finnes arbeidsevne og at videre attføringsforsøk bare vil gjøre vondt verre. Stønadssituasjonen henger i løse luften når jeg møter henne for første gang. Hun befinner seg i den tilstanden jeg bare har ett ord for - og som jeg synes er dekkende: Angsthelvete. «Hva har jeg gjort feil? Ryker huset? Orker jeg mer av dette livet?» Daglige panikkanfall. Null nattesøvn. På vei nedover.

Dere får tro meg på min vurdering: det var lett å merke at NAVmakten var den sterkeste drivende kraften nedover. Dette gir meg klinisk bekymring. Jeg tar noen telefoner: her må det samarbeides raskt og tverrfaglig. NAVs saksbehandler dukker opp og ser problemene. Jeg hiver meg rundt og skriver legeerklæring. Men videre stønad avslåes. Rådgivende lege finner ingen sykdomsbasert uførhet. Jeg bekymres enda mer og er i vantro. For meg foreligger en nærmest overtydelig arbeidsuførhet der «nok er nok»-fasen burde vært etablert for minst 5 år siden. Vanlig allmennmedisinsk sykdomsforståelse forkastes ansiktsløst og byråkratisk. Rådgivende leges ord er dom i slike saker. Her finnes det risiko for fatal helsekollaps. Jeg ber rådgivende lege ringe meg, men saksbehandler sier med beklagelse at det er ikke noe som rådgivende lege gjør: Å ringe fastleger. Jeg ringer distriktspsykiatrisk senter (DPS), som har forståelse - men trekker litt på skuldrene.

Jeg får inntrykk av at dette er svært vanlig kost. Jeg blir bedt om å skrive en henvisning, men den må først og fremst omhandle min bekymring om selvmordsrisiko. Minst mulig om NAVmakten: «Når det gjelder slike NAV-problemer synes vi vanligvis ikke at det hører hjemme her.» Jeg får assosiasjoner til fysikkoppgavene fra skoletiden: «I dette forsøket velger vi å se bort fra luftmotstanden.»  Da kommer analysene skjevt ut, når det er motvind med orkan i kastene.Denne kvinnen trenger behandling. Hun trenger respekt i store doser flere ganger i uken i minst to år. Det hun minst av alt trenger, er respektløs saksbehandling. På fire måneder møter jeg tre andre pasienter, alle med ansvar for barn - og med tilsvarende alvorlig NAVmakt, som så vidt jeg har overskuet har vært hovedårsaken til betydelig psykiatrisk sykdom. og 2.-linjes behandling. På disse fire månedene møter jeg alt for mange andre som, om de ikke akkurat er blitt syke av det, også opplever samarbeidet med NAV som en trusselfaktor i sine liv. Hver enkelt av dem har sin historie.

Leif på 53 år dukket opp på hastetime. Det var magesmerter.  Kort  fortalt:Dette viste seg å være en nokså dypt psykisk skadet mann med mange år under oppfølging og behandling. Se for dere Elling. Bak magesmertene lå det to år i isolasjon etter at hans mor døde. De hadde bodd sammen. Nå tok arvepengene snart helt slutt. Vi fikk ok kontakt. «Men du får ikke meg til å gå på NAV, nei. Da bor jeg heller på gata.» Nytt forsøk på tverrfaglig samarbeid: «Jeg har innledet samarbeid med en pasient som ser ut til å ha falt ut av alle systemer. Vi må få koplet ham på igjen. Kan vi få til et møte?» «Vel, dr. Sundby ?gjelder det arbeidsavklaring, uføretrygd eller sosialtjenester?» «Det var akkurat det jeg tenkte vi kunne forsøke å finne ut sammen.» «Hør her, Sundby. Hvis du ikke kan si hva det gjelder, så har jeg faktisk ikke lov å bruke tid på dette her. Jeg jobber med arbeidsavklaringsstønad.» Så langt kom vi. Hørte jeg «Én dør»?

Innlegget fortsetter under bildet.

Mona er 23 år, med et lite barn og samboer. Rygg- og bekkensmerter. Butikkarbeid hun ikke trivdes med og ikke så for seg å greie. En lett barseldepresjon i tillegg? Hun ble sykmeldt av meg - og ja, det var en sykmelding «i gråsonen». Hvor hardt presser man en sliten småbarnsmor? Jeg er usikker. To måneder gikk. Og de går fort i allmennpraksis. Så kom tilbakemeldingen fra den fortvilte pasienten: Sykmeldingen var avvist. Null kompensasjon. En julehøytid med ubetalte regninger og tapt nattesøvn. Ingen katastrofe, men for meg som fastlege var dette en situasjon jeg ikke tidligere hadde opplevd. Jeg skrev til NAV og ba om en telefonprat. Det fikk vi til etter tre ukers tid, men vedtaket var gjort av en forvaltningsenhet som var utenfor saksbehandlers sfære. Å være sykmelder er ingen enkel jobb, vi fastleger gjør så godt vi kan.

Dilemmapreg er det vanligste. Mye er et sted i gråsonen. Å risikere å sette pressede småbarnsforeldre i økonomisk limbo er ikke noe jeg kan fortsette med. Uten dialog i tillit - om de man er i tvil om - kan jeg som fastlege ikke delta i dette samarbeidet. Da har jeg gitt til kjenne noe om NAV-makten jeg har observert som vikar i Groruddalen, sett fra fastlegekontoret. Jeg sitter med en følelse av at noen vil tenke: «Men dette har vi da hørt før». Det er riktig. Intet av dette er nytt under solen. Kanskje nettopp derfor må det beskrives igjen. Og igjen. I min erfaring ligger dessuten en opplevelse av NAVmakt i en noe mer alvorlig form. Den nærmest totale NAVmakt, der jeg som fastlege og behandler står helt uten muligheter til å fungere som et smidiggjørende bindeledd mellom pasientene og saksbehandlerne. Hvordan situasjonen ser ut sett fra den andre siden vet jeg ikke noe om. Dialogen og tilliten mangler. Hvor ble den av?

Jeg reiser snart tilbake til mitt fastlegevirke i Trondheim - og forlater denne NAV-maktssonen. Det blir en lettelse. I vår by går det den motsatte veien. Det går lettere. Dialog er hverdagen. Folk får som oftest hjelp, men grenser settes også ? i tillitsfullt og gjensidig respektfullt samarbeid.  Så får det bli andre enn meg som tar dette herfra. Det var godt å få satt ord på det!

Av: Zeeshan Shah

I 2011 blir Salman Taseer, en guvernør i Pakistan, skutt og drept av sin egen livvakt ved navn Mumtaz Qadri. Årsaken til det er guvernøren sine kommentarer om hvordan blasfemiloven i Pakistan blir misbrukt til å undertrykke minoriteter i Pakistan. Han mente at denne loven måtte reformeres, slik at anklager om blasfemi ikke skal kunne brukes til å sette folks liv i fare basert på en svak lov. Livvakten ble arrestert og dømt til døden etter en rettsprossess i Pakistan, basert på landets grunnlov og det juridiske systemet. Den 29. februar i år ble han henrettet for drapet.

Livvakten er dermed en terrorist i både religiøs, moralsk og ikke minst offisiell forstand. Religionen tillater ikke noen privatperson å ta livet av en annen. Moralske prinsipper tillater ikke drap av noen basert på deres ytringer. Den pakistanske grunnloven og det juridiske systemet har dømt ham som en terrorist.
 
Den 6. mars ble det arrangert en støttemarkering for den avdøde terroristen, hvor rundt 90 personer dukket opp foran den pakistanske ambassaden i Oslo for å markere sin protest mot at livvakten ble henrettet. Blant de 90 oppmøtte var også Nehmat Ali Shah; imamen ved en Oslo moskè. For en uke siden ble det arrangert protester også i Pakistan, med flere tusen religiøse, som ved en raskt glans kan minne om ekstreme. De har tydeligvis ekstreme holdninger, når de kommer ut til gatene for å demonstrere mot henrettelsen av terrorist, og dermed også demonstrere i mot avgjørelsen tatt av det pakistanske rettssystemet.

Nehmat Ali Shah har fått massiv kritikk fra de aller fleste muslimske miljøene i Norge for deltagelsen hans i markeringene både i Oslo og i Pakistan. Etter markeringen i Oslo svarer denne imamen at han var der for å bruke sin ytringsfrihet. Jeg lurer på om han deltok i noen som helst markering for å støtte den drepte guvernøren sin bruk av ytringsfrihet?

Aftenposten konfrontere han med spørsmål om hvorfor han deltok. Det var ikke mye rasjonelt å få ut og jeg kan bare forestille meg frustrasjonen til reporteren. Skal man virkelig tro på hans svar om at han "kun var der for å lese bønn for den avdøde"? Hadde alle andre mullaer i verden fri den dagen? Selv en 5-åring vil forstå hva det betyr å delta på en slik markering og stå foran tusenvis av støttespillere for en avdød terrorist. Er det noen som trenger bønn så er det de gjenlevende i denne verden som kjemper livets ærlige kamp hver eneste dag.

Det som virkelig irriterte meg da jeg leste intervjuet i Aftenposten er følgende utsagn av Nehmat Ali Shah: «Jeg ble introdusert som moskeens imam. Men da jeg sto og talte, sa jeg at «jeg er ikke her bare fordi jeg er moskeens imam, men for å si min mening og for å representere alle pakistanere og muslimer i Norge».»

Videre bemerker reporteren at ikke alle muslimer vil være enige med han. Til dette svarer imamen «- De må ikke være enig i det, det er deres rett å si sin mening.»

Ja, vi muslimer i Norge har rett til å si vår mening. Jeg, som en norsk muslim som du påstår at du representerer, har også rett til å si min mening. Min mening er: Du representerer IKKE meg!

Dine meninger representerer IKKE mine meninger. Ditt standpunkt representerer IKKE mitt standpunkt. Din måte å forstå islam på representerer IKKE min forståelse av islam. Din deltagelse på støttemarkeringer for en terrorist representerer IKKE mine handlinger. Du står der foran tusenvis av forvirrede mennesker ikke som min representant, men kun representant for  deg selv. Du har rett til å ytre din mening, akkurat som guvernøren i Pakistan hadde, men for all del; ikke påtving din tankegang som min. Jeg kan ikke huske å ha gitt deg retten til å gjøre det.

Er det ikke litt betenkelig at muslimer i Norge arrangerer markeringer MOT terror. Muslimer i Norge skriver kronikker MOT ekstremisme. Muslimer i Norge har ikke en eneste gang sagt noe positivt om terroristen som drepte guvernøren. Allikevel tør du å påstå at du representerer oss?

Avslutter med et gratis tips: Er Nehmat Ali Shah og hans moskè genuint opptatt av å jobbe mot terror og ekstremisme, så er første steget kanskje å slutte å delta på markeringer til støtte for terrorister.

Mer om artikkelforfatteren:

Zeeshan Shah - Jobber i finansnæringen, mastergrad i strategi. Norskpakistaner med muslimsk bakgrunn. Mer fra Shah finner du på bloggen: zeeshan.no