Av Benja Stig Fagerland Internasjonal forfatter og foredragsholder. 

I går dro vår yngste datter stolt avsted til skolen på sin helt nye fine sykkel. Den hadde hun ønsket seg veldig lenge og hun  hadde akkurat fått den til sin niårsdag av sine storesøstre. Det første hun ble møtt med på skolen, var ikke et «gratulerer med dagen» (hun var bortreist på bursdagen) eller «fin sykkel», men hun ble derimot møtt med nedlatende blikk og stygge kommentarer om sin nye sykkel (som kun var ett ledd i en lang kjede av hendelser fra samme jente med hennes støttespiller, helt fra første klasse). Selvfølgelig ble Ella utrolig skuffet og lei seg, men også forbannet denne gangen. Så hun mobiliserte derfor mot til å si ifra til læren, at nå var nok, nok.

Viste ansvar

Læren og skolen handlet og viste ansvar. Det var bra. MEN, hva gjør man når foreldrene til dem som mobber, lukker øynene for, at deres lille «prinsesse» (eller «prins») blir sett på som en mobber, som til dels får noen til å skifte klasse, andre til å overveie ny skole og mange til å føle seg utenfor, hver dag. Hva kan og bør VI gjøre?

Skolen har et juridisk ansvar for mobbing som foregår i skoletida. Men mobbing må håndteres som det det er; et felles samfunnsproblem. Det er viktig at vi snakker om det i skolen, på idrettsbanen, på det politiske plan, og at staten tar ansvar - men det fritar ikke oss foreldre fra vårt ansvar, for dette er et felles ansvar. Skal vi komme mobbingen til livs, krever det en større og mer omfattende forståelse - også for å ta et ansvar for barna i gaten, på skolen, på idrettsbanen. Og forstå, at når VI både ser og investere i andres barn, så ser og investere vi samtidig i våre egne barn, som Kristin Oudmayer (som har skrevet bok om forebygging og håndtering av mobbing) uttalte så klokt.

Hverdagen til mange barn

Jeg skriver om dette av én grunn, for å gi det - mobbing - en stemme, enda en historie, enda en menneskeskjebne bak.

For dette er virkeligheten og hverdagen til mange barn, alt for mange barn. Denne, vår episode, er bare en av flere som skjer med alt for mange barn hver dag. Jeg kunne personlig ha valgt å tenke; «Uff da, jaja men gudskjelov for, at min Ella er tøff, står opp og sier ifra». Men da ville jeg jo ha håndtert dette i en egoistisk «jeg» og ikke i en «vi»-retorikk. Formen, språket og ansvaret er viktig her. For hvem går dette ut over i morgen? Ella er bare ett barn av mange, som har opplevet dette (igjen) i dag. Men hva med alle de andre episodene? Alle de andre barna? Alle de andre situasjonene. Alle de andre skolene? Dette er kun én av mange historier. Slik kan vi ikke ha det. Dette kan VI rett og slet ikke akseptere.

Bloggen fortsetter under bildet.

 

Velger ikke å lytte

For dessverre er det ikke slik, at det «bare» hjelper å si ifra.

Alt for ofte VELGER foreldrene (til de som mobber), å lukke øynene, fremfor å ta et ansvar for, at deres lille «prinsesse» (eller «prins»), ikke er en så sjenerøs skolevenn i skolegården, selv om de kan være det i andre sammenhenger - og en mulig dialog blir i beste fall vanskelig eller ikke mulig.

Mange foreldre VELGER ikke å lytte, velger ikke å se - eller det vil si at de kanskje tror eller opplever selv at de gjør det, men det de i virkeligheten gjør er å ha det travelt med å forsvare og forklare. Men mobbing trenger intet forsvar, ingen forklaring (innsikt og kunnskap, jo naturligvis - men det er noe annet) - men det trenger derimot MOT, handling og det trenger et felles ansvar. Men, det krever mot å ta ansvar, mot å lytte og mot å ta inn over seg. Det er et valg vi alle kan velge å ta, eller ikke.

Det er TØFT å være hyggelig mot alle

Jeg forstår naturligvis, at det kan være vanskelig og på mange måter sårt og vondt, å få vite at ens barn mobber. Men hvis VI velger ikke å lytte, velger ikke å se, velger ikke å snakke sammen, så gjør vi dette til tabubelagt tema, der enda flere blir ofre og det er det siste vi ønsker. Vi må tørre å snakke om det og vi må snakke om det SAMMEN. Sammen må vi setter foten ned og bygge de trygge ramme, som vi vil, at våre barn skal vokse opp i, slik at de blir trygge, ansvarlige og empatiske medmennesker, som forstår at det er tøft å være hyggelig med alle og det er kult å være grei. Vi må sikre takhøyde og plass til alle.

Jeg vil selv sette pris på som mor, å få informasjon og en direkte kontakt fra foreldre, hvis en av våre jenter mobber, slik at jeg kunne både ta og vise ansvar og handle - ikke forsvare og forklare. Den gode gamle med å peke en finger ut og ti tilbake. En dag kan det jo være en av mine døtre, som oppleves som mobber. Ingen er ufeilbare, det er ikke en «vi» og en «de» og «dem» - disse mekanismene bor helt sikkert i oss alle, inkludert mine tre døtre.

Stort engasjement

Det jeg skrev om mobbeepisoden på Facebook, skapte stort engasjement og over natten fikk jeg mange reaksjoner og mail fra voksne, som enten selv var blitt mobbet som barn eller hadde barn som ble mobbet. Det som gikk igjen var følelsen av ikke å bli hørt, opplevelsen og følelsen av, ikke å bli tatt på alvor - av skolen, lærere og verst av alt: Av foreldre til dem som som mobber, hvilket var en tydelig gjenganger.

Flere fortalte at foreldrene i etterkant av at de sa ifra var hevngjerrige og forsøkte å fryse ut foreldrene til dem som sa ifra, altså de voksne (!) Og flere reagerte med kommentarer som; «Wow, at dere tør å si ifra, er dere ikke redde for foreldrenes reaksjon? » . Nei, vi er redde for taushet og for at vi ikke tar ansvar og handling, sammen.

Slik kan vi ikke ha det!

Dette er et alvorlig FELLES ansvar, som VI ALLE må ha mot til å stå opp mot og si ifra overfor, slik at Ella på 9 år ikke skal stå alene neste gang - og stå imot, uten å vite at det er flere som tør si ifra og flere som står sammen med henne og sier nei til mobbing!

For som Ella sa i dag; «Hvis jeg ikke står opp og sier ifra om dette, så bare fortsetter og fortsetter hun - også overfor andre og det er ikke sikkert at de tør si ifra, spesielt ikke xxx, som er superredd henne» .

Hva går mobberen glipp av da?

Dette skrev en blogger, Lisa Arntzen, så godt om da hun reagerte etter oppslag på min Facebook-vegg: «Hva går vi glipp av da, lurer du kanskje på? Når vi er rause, inkluderende, åpne og nysgjerrige i møter og samhandling med andre mennesker, blir vi invitert inn i sider ved mennesker og verden som er annerledes fra vår egen og perspektivene våre utvides. Plutselig oppdager vi nye vinkler, andre måter å løse problemer på, effekten av samarbeid og frihetsfølelsen stor takhøyde gir oss. Når vi åpner opp og skaper rom for å være ulike eller annerledes, får vi også muligheten til å utforske sider ved oss selv som vi ikke visste at vi hadde.»

Les også: Mitt barn er ingen mobber

Nå er vi ved kjernen; kanskje trenger vi ikke bare å lære våre barn å ikke bli mobbere, men først og fremst effekten av raushet og inkludering?

Jeg ble stolt

Ella vet at mobbing aldri kan - eller skal - møtes med mobbing. Men dette MÅ treffes med et felles ansvar, med en samtale - uten forsvar og forklaring- med lytting, med læring og endret handling - og viktigst voksne som viser tydelig og (rett) vei.

«Den som er sterk, må også være modig, sier Pippi. Jeg er 9 år og sterk - så da skal jeg også være modig. Derfor sa jeg ifra mamma!» DA ble jeg stolt, men jeg hadde fortsatt en klump i halsen og jeg er fortsatt forbannet og skuffet. I dag drar Ella på skolen på sin nye sykkel igjen STOLT og STERK. For HUN er stolt og hun synes den er fin, det kan ingen ta fra henne. Hverken den eller de verdier hun har med seg i sin bagasje på sin (sykkel)vei.

Så JA til
Vi-retorikken, raushet, åpenhet og respekt. Vi blir klokere gjennom å lytte til hverandre og prate sammen, ikke gjennom anklager eller å dysse ned og søke å løse flokene i det skjulte.

Av Mai Eckhoff Morseth, journalist og redaktør

Fordi jeg liker at folk leser bloggen min, og fordi de fleste som leser den kommer fra Facebook, har jeg tenkt at det er greit å bli venn med folk som sender venneforespørsler, selv om jeg ikke kjenner dem.

Innlegget ble først publisert på bloggen til Mai Eckhoff Morseth.

Jeg har nå innsett at noen menn går ut fra at dette betyr at jeg (i egenskap av kvinne, eventuelt i egenskap av Hvem Som Helst) ønsker å ligge med dem. Siden det nå ikke har skjedd bare én, men faktisk mer enn ti ganger at menn jeg aldri har møtt henvender seg til meg på denne måten, velger jeg å se på det som en tendens. En forvirrende og urovekkende tendens, men like fullt, en tendens.

Det er selvsagt lov å prøve seg. «In a relationship with Jostein Svegården», står det ganske utvetydig på min profil. Men det er klart, det står tross alt ikke «trofast, monogam og uinteressert i tissen din». Så det er sikkert innafor å forsiktig prøve seg med et lite hei.

Det er her jeg blir bekymret for opptil flere av dere, ukjente menn. For som regel svarer jeg jo ikke på henvendelsene. Men dere lar dere faktisk ikke stoppe! Dere sender gjentatte meldinger, og dere RINGER! På Messenger (jeg visste opprinnelig ikke at dette gikk an engang). Og når jeg ikke svarer den første eller andre eller tredje gangen, prøver dere igjen. En kald skulder eller to skal åpenbart ikke stå i veien for dere og alt dere har å tilby. Hvor i hele store, vide verden kommer selvtilliten og pågangsmotet deres fra?

Tvilen skal alltid komme tiltalte til gode, og noen av dere ønsker for alt jeg vet kanskje bare en hyggelig liten passiar med Hvem Som Helst før leggetid. Men andre sløser slett ikke med tiden, og går rett på sak. En av disse MÅ rett og slett deles.

Fordi jeg er hensynsfull, ikke fordi fyrens trusler skremmer meg, anonymiserer jeg vedkommende, men: DU, facebookvenn fra nord, skulle egentlig hatt premie for tilnærmingen du kom med etter at jeg hadde lagt ut denne oppskriften på østers  (jeg gjentar her altså kjære dere, oppskrift på østers, ikke på orgasme) :

Ukjent mann (riktignok med fullt navn og åpen profil, og ifølge den i turnus som lege ? og nei, jeg har ikke korrekturlest hans meldinger): Får ta turen inn til storbyen da vettu om du vil ha enannen typeorgasme 😜 😜 😜

Jeg: Seriøst? Du tenker jeg trenger å dra til Tromsø for å få orgasme?

Ukjent mann: Hvis du ikke vil ta til takke med alle slags osljopjokker og andre pappagutter som ikke gir deg annet enn nestenorgasmer og spruter etter 15 sekunder?beklager ..red anm, så ja be my guest girl 👠

Jeg (burde ha klart å la det ligge her, men han gjorde det for lett og for fristende, denne karen): Wow. Så der oppe er dere rett og slett mer utholdende? Er det klimaet?

Ukjent mann: Vel mer litt mer slikt vikingeblod som renner gjennom div årer «der oppe» enn hva «her nede» ?men slikt har nok ikke en uskyldig frøken som deg hørt om så du skal ikke tenke så mye på det. Hva sher hos deg ikveld a?

Jeg: Wow, finnes du på ekte?

Ukjent mann: Isbjørner finnes vettu, lys levende. Bare sjelden de er innom storbyer.

Jeg: Jeg tror at du trenger å lære litt selv, jeg, om både kvinner, østlendinger og orgasmer. Lykke til med resten av medisinstudiene, du trenger det!

Ukjent (og fornærmet) mann: Og jeg tror du trenger å lære litt om selvhøytidelighet, humor og menn og orgasmer . Lykke til med virksomheten din, du trenger den!

Jeg: Oi. Jo, takk. Jeg poster denne samtalen. God helg!

Ukjent (nå forsøksvis truende og svært repetetativ) mann:

Gjør du det så rapporterer jeg deg.

Gjør du det så rapporterer jeg deg.

Gjør du det så rapporterer jeg deg.

Gjør du det så rapporterer jeg deg.

Gjør du det så rapporterer jeg deg.

Gjør du det så rapporterer jeg deg.

Gjør du det så rapporterer jeg deg.

Gjør du det så rapporterer jeg deg.

Gjør du det så rapporterer jeg deg.

Gjør du det så rapporterer jeg deg.

Jeg: For hva egentlig?

Ukjent (nå virkelig sint) mann: Drit og dra.

Jeg: Hehe, den er grei. Jeg foreslår at du finner andre måter å sjekke opp folk på. Denne funka dårlig. Lykke til med alle kvinnene og orgasmene.

Ukjent (nå rasende, med en merksnodig virkelighetsoppfatning og muligens påvirket av noe sterkere enn cola) mann: Og jeg foreslår at du finner bedre måter å bedrive en lørdagskveld på enn å chatte med en random guy om orgasmer og invitere seg selv til Tromsø for å få kvalitets kuk , som ikke er singel men småbarnsmor som er i gmfimirhokd med en nsnn

Lykke til med dine orgasmer! Jeg har det helt fint jeg takk, med og uten orgasmer daglig.

Saksopplysnibg.

Jeg: Wow.

Ukjent (nå av ukjente årsaker helt usammenhengende og uleselig) mann: Jwoooow

Og voff om du også vil.

<<Chat Conversation End>>

Det er selvsagt litt vanskelig å finne ord etter en slik samtale.

Jeg blir åpenbart flau, men tross alt ikke støtt av forslagene til karer som denne sjarmøren. Derimot blir jeg satt ut og nesten litt redd av tanken på at dette er en tilnærming noen kanskje faller for. For det slår meg at hvis dette aldri virket, ville vel sjarmørene funnet på noe annet, som å ta seg en ærlig runk, eller eventuelt forsøke seg med en god, gammeldags kontaktannonse.

Spørsmålet blir altså: finnes dere, damer som blir fristet til å teste ut litt «kvalitets kuk» fra ukjent mann på Facebook? Finnes dere virkelig?

DET er i så fall skremmende, det.

Og så til dere andre ensomme eller bare litt seksuelt trengende menn der ute som tenker at Facebook sikkert er et sted like bra som noe annet til å sjekke opp/trakassere folk dere ikke kjenner. Breaking news: 1. Kvinner har hjerne. 2. Også kvinner som er online og som dere ikke kjenner, har hjerne. 3. Kvalitetskuk er ikke et ord, men hvis det hadde vært det, var det i bare ett ord.

Og 4: Kjære, søte dere: De fleste kvinner trenger ikke deres hjelp for å få orgasme.

Tro meg på mitt ord.

Innlegget ble først publisert på bloggen til Mai Eckhoff Morseth.

Av Leiv Askvig, administrerende direktør i Sundt AS

Aftenposten koker dessverre suppe på Panama Papers når avisen slår stort opp: «Milliardær brukte postboksselskap for å kjøpe yacht».

Innlegget ble først publisert i Medier 24

Tirsdag 26. april presenterer Aftenposten en artikkel over to sider som sterkt stigmatiserer et ryddig, lovlig og åpent kjøpt av en seilbåt på 64 fot.

Ved å tagge artikkelen med Panama Papers dras kjøperen, Christian Sundt, inn i begreper som skatteunndragelse, stråmenn og det som verre er.

Det er åpenbart for de aller fleste at det å snyte på skatten ikke er bra, fordi det er et bedrag overfor fellesskapet.

Og den som blir mistenkt, eller tatt, står igjen uten ære.

Å sette tonen

Med dette som bakteppe er det en vågal seilas Aftenposten har gitt seg ut på rent presse-etisk, når det gjelder de enorme dokumentmengdene avisen besitter.

Redaksjonen satte nemlig selv tonen da avsløringen kom den 3. april ved å konstatere:

«Tidenes største dokumentlekkasje avslører at statsledere og politikere gjemmer bort milliarder».

Aftenposten forteller videre, og altså setter et vesentlig premiss for all fremtidig dekning av denne saken, at «filene avdekker selskaper i skatteparadiser som er kontrollert av statsministeren på Island og i Pakistan, kongen av Saudi-Arabia og barna til presidenten i Aserbajdsjan. Dokumentene inkluderer også en rekke personer og selskaper som er på USAs svarteliste blant annet på grunn av mistanker om terrorfinansiering og støtte til regimer i Nord-Korea og Iran».

Det er altså inn i denne «virkeligheten» som snart har ført til 200 publiserte artikler at et seilbåtkjøp plasseres med et tittel og ingress som kun tjener til å spre falske mistanker.

Den store belastningen

Selv om båtkjøperen besvarte samtlige spørsmål fra Aftenposten med fakta og detaljer, og samtidig gjorde avisen oppmerksom på at å bli stigmatisert via begrepet Panama Papers ville oppleves som en stor belasting, dundret avisen bare videre på sin åpenbare misforståtte journalistiske problemstilling om at her var det noe som måtte være galt.

For de lesere som bare leste tittel, ingress og skummet resten finnes det derfor nå et behov for å justere det etterlatte inntrykket Aftenpostens artikkel gir.

Å kjøpe seilbåt

I 2015 bestilte Christian Sundt en seilbåt fra det svenske verftet Hallberg-Rassy. Dette er en seilbåt til 22 millioner kroner som aldri skal seile i norsk farvann.

Altså, selve båten har ingenting med det norske skattevesen å gjøre. Betalingen ble utført med norske beskattede midler på ordinært vis og åpent overfor skattemyndighetene, og eierskapet rapporteres Oslo Ligningskontor gjennom privat selvangivelse.

Da seilbåten skulle registres ble et helt åpent skipsregister valgt, nemlig Registry of British Ships på Guernsey. Et krav i dette registeret er at båter som skal registreres må ha et britisk selskap som hovedeier.

Med britisk selskap menes også et selskap stiftet på et britisk oversjøisk territorium.

Av den grunn ble det opprettet et selskap, med Christian Sundt som styreleder, på De britiske Jomfruøyer, noe som gikk klart frem av de åpne registreringspapirene som ble sendt til Guernsey.

En ikke-sak

Så, verre er det ikke.

Det er faktisk såpass mye bedre enn det Aftenposten prøver å få sine lesere til å tro, at redaksjonens journalistiske problemstilling aldri skulle knyttes til Panama Papers.

Den egentlige historien handler altså om en seilfantast som har kjøpt seg en seilbåt på en ryddig, lovlig og åpen måte.

 

Av Stig Flesland, redaktør Skattebetalerforeningen

Skatteetaten mener jeg skal ha et skattefradrag på 10.000 kroner for å ha solgt boligen min med tap. Jeg kommer til å takke nei. 

Ifølge Skatteetaten skal etaten i år være ekstra grundig med å sjekke boliginntekter.

- Gevinst på salg og utleie av bolig er dessverre et tilbakevendende område der vi ser det gjøres en del feil. Bare i fjor ble det forsøkt unndratt 600 millioner kroner ved salg og utleie av bolig. Derfor har vi en høy kontrollinnsats på området i år, sier Øivind Strømme, direktør i regionavdelingen i Skatteetaten, til Nettavisen.

Spør du meg burde Skatteetaten kanskje begynt med å kontrollere egne feil.

I de siste to årene har omtrent 35.000 skattebetalere som har solgt bolig i 2014 og 2015 fått et brev fra Skatteetaten. Her har vi fått vite at Skatteetaten vet at vi har solgt en bolig, og at dette er et skattepliktig salg. Men det stemmer slettes ikke alltid.

Jeg selv fikk for eksempel et lignende brev i fjor høst, og opplysningene herfra er lagt til grunn i min selvangivelse. Skatteetaten har registrert at jeg har solgt en helårsbolig, og ettersom kravet til botid ikke er oppfylt mener de at salget er skattepliktig. I vårt tilfelle vil det si at jeg angivelig har krav på fradrag for et tap, da jeg solgte for mindre enn vi kjøpte for.

Imidlertid har jeg brukt boligen som en hytte, og da gjelder ikke de reglene Skatteetaten legger til grunn - og derfor må jeg stryke fradraget i vår selvangivelse.

Og jeg er langt fra den eneste som får feil tall ført i selvangivelsen.

Vi har for eksempel sett flere eksempler på at det Skatteetaten tror er en skattepliktig gevinst viser seg å ikke være skattepliktig. Årsakene kan være flere, for eksempel feilrapportering eller at du som eier har en brukshindring som gjør at du ikke skal skattlegges.

Og selv om salget faktisk er skattepliktig (eller tapet fradragsberettiget), er det relativt høy sannsynlighet for at tallet i selvangivelsen fortsatt er feil. Skatteetaten har ikke tatt hensyn til omkostninger i forbindelse med kjøpet og salget, de har kun lent seg på det som er tinglyst. Ikke minst kan påkostninger på boligen, som for eksempel ulike oppgraderinger, øke kostprisen (og dermed redusere gevinsten/øke tapet) din betraktelig.

Men akkurat det sier ikke Skatteetaten så mye om når de varsler om ekstra kontroller av boligeiere og boligutleiere.

 

Av Homer, førerhund og Siri Rudlende, førerhundbruker

«Så jeg setter stor pris på at du holder hunden din på god avstand. Og en liten ting til. Jeg er en hannhund, og for meg er ei tispe ei tispe. Og når hun danser rundt meg og snuser meg i rattata, er det vanskelig å konsentrere seg om å føre frøkna mi trygt over veien.»

Jeg heter Homer og jeg har noe jeg gjerne vil dele med dere. Noe dere kan hjelpe meg med. Men først vil jeg fortelle litt om meg selv og frøkna mi. Jobben min er å hindre at Siri går på ting, ramler og slår seg og faller ned i store hull. Og så sørger jeg for at hun finner veien frem, og så ser jeg til at andre folk får vite at jeg kommer med meget dyrbart følge. Det gjør jeg naturligvis ikke ved å skrike og veive rundt med labbene. Nei, nei! Jeg er en velutdannet fyr, og jeg er tilhenger av en vennlig og stødig fremferd som oser av trygghet og stoisk ro.

Men før jeg fortsetter. Det er noe jeg trenger av dere. Dere forstår det at det kan by på en del utfordringer når dama mi og jeg legger ut på tur. Så jeg hadde satt stor pris på at dere ikke krysser gaten på rødt lys når vi står og venter på grønt. For går dere over, så tror Siri at det er trygt, og hun gir meg tegn til å føre henne over veien. Hun vet jo ikke at det er rødt lys, og jeg gjør bare som jeg får beskjed om. Jeg er lydig, veit du. Men det er likevel viktig å huske på at til tross for alle mine utmerkede egenskaper, så er jeg bare en hund.

Og hvis du er usikker på hvordan jeg ser ut, kan du gjenkjenne meg på min smakfulle bekledning, og lette, elegante gange. Når jeg er på arbeid har jeg alltid på meg en lekker sele av god kvalitet og med meget høy komfortfaktor. Det er viktig at utstyret sitter godt slik at jeg kan konsentrere meg om å føre min frøken trygt fra a til b.

Bloggen fortsetter under videoen.

 

Dessuten legger jeg mye flid i min hygiene, med god hjelp naturligvis. Det kan være utfordrende å vaske seg når ryggen peker oppover og alle labbene nedover. Og har dere noen gang forsøkt å rense dere i øret med en pote? Det lar seg rett og slett ikke gjøre. Da er det så godt at Siri steller pent med meg. Det er ikke for ingenting at jeg har gjort det til min livsvisjon å ta vare på henne. Fordi hun er verdt det. 

Og så vet jeg at det ikke er pent å stjele fra barn, men noen ganger har jeg instinktivt snappet til meg en godbit nettopp fordi den er i riktig høyde. Og når jeg først har gjort den store udåd, så har jeg ikke mulighet til å levere tilbake den halvspiste wienerpølsa eller vårens første soft-is. Jeg blir litt flau av å tenke på det, men jeg vil likevel oppfordre dere til å være oppmerksomme hvis jeg kommer gående og deres dyrbare små har en godsak i neven. Er godsaken plutselig borte, kan det hende de har mistet den. I munnen i min.  

Forresten: Jeg simpelthen elsker folk! Dere er virkelig flotte kreaturer, altså. Men når jeg har på meg den stilige selen min, så er jeg på jobb, og da ber jeg dere om ikke å kontakte meg eller klappe meg. For da har jeg bittelite vanskelig for å konsentrere meg om det jeg skal gjøre - nemlig å få frøkna mi trygt frem. 

Og så vet jeg at jeg gir inntrykk av å være en kar med stålkontroll, og det er jeg for så vidt også. Men nærgående hunder gjør meg også ukonsentrert, og det kan sette Siri i fare. Så jeg setter stor pris på at du holder hunden din på god avstand.

Og en liten ting til. For meg er ei tispe er ei tispe, selv om jeg er kastrert. Og når hun danser rundt meg og snuser meg i rattata, er det vanskelig å konsentrere seg om å føre Siri trygt over veien. Så vær så snill å holde hunden din unna meg. Nysgjerrige tispesnuter og nærgående, eplekjekke hanner begrenser førerhundferdighetene mine i så stor grad at jeg kan lede dama mi på ville veier. Og det må aldri skje. Ikke på min vakt.

Jeg håper på deres samarbeid.

 

 

Av Kjetil Manheim, leder blogg.no

Norsk rikskringkasting slår til i dagens nyhetsmorgen og nrk.no med en frisk undersøkelse av TNS Gallup. Blogging har dødd ut, står det å lese i overskriften fremført av sannhetsvitnet og redaktøren Elise By Olsen og TNS sine data. Jeg skal være forsiktig med å mene noe om hva Olsen leser eller ikke leser. At hun ikke skriver på en blogg kan godt være, og hun er utvilsomt ung med sine seksten år. Men hennes påstand kunne ikke vært lenger fra sannheten. Blogg som kommunikasjonsform har nemlig aldri vært sterkere enn i dag. I følge NRKs artikkel hadde atten prosent av unge i 2007 en egen blogg, mens det samme antallet i 2016 er syv. Akkurat det tror jeg så gjerne på selv om jeg tror atten prosent i 2007 er for høyt.

Men la oss se nærmere på hva dette tallet representerer. I 2007 hadde vi ikke sosiale medier for deling av eget innhold i det omfanget vi ser i dag. Dette er i en tid før de store internasjonale gigantene Snapchat, Instagram, Twitter, ja til og med YouTube og Facebook var mainstream i Norge. I 2007 var det Nettby som var den store trenden innen sosiale medier hos oss, en så sterk trend at den skulle skyve alle andre sosiale ungdomsnettsteder i Norge til skyggenes dal i lang tid.

Blogg.no som ble lansert året før Nettby hadde ennå ikke tatt helt av i 2007, det skjedde først i årene 2008/2009 i en eksplosiv vekst som fanget opp de unges behov for å uttrykke seg med mer enn en vegg av oppdaterte øyeblikkskommentarer. Blogg.no og andre bloggplattformer ble et av de få alternativene ungdom hadde til å uttrykke seg og dele opplevelser i. Bloggene den gang bar preg av mange innlegg om dagen, korte innlegg. Kommentarfeltene flommet over av diskusjon og regelrette samtaler og vi var kun i starten av en sosial bølge av selvpublisering i Norge. 

Mye av denne «chatringen» som bloggene ble fylt med den gang er fordelt på langt flere medier i dag. Hvor mye som publiseres av innhold hver time av unge og gamle i Norge nå skal jeg ikke forsøke å tallfeste utover å si at det må være et vanvittig høyt tall fordelt på et uttall plattformer og tjenester. Og de unge er nok de mest aktive. Hvor mye som er å regne som blogger kan selvsagt diskuteres, men begrepet mikroblogg ble etablert for en tid tilbake for å definere Twitter-fenomenet og jeg vil påstå at det er mange ulike plattformer unge blogger på i dag, eksempelvis Instagram, blogg.no og tumblr.

Sekstifire prosent av bloggene på blogg.no er skrevet av unge i alderen tjuefem og yngre. Og de unge leser hverandres blogginnhold. På bloggene på blogg.no var det i forrige uke 2,1 millioner unike brukere innom (Google Analytics tall). Demografien vi får målt gjennom TNS sitt eget Internettpanel (NIP) viser at tjuetre prosent av de som leser bloggene er under tyve år, og tretten prosent er mellom tyve og tredve år. Den største lesergruppen finner vi riktignok blant de som er i trettiårene (tjueåtte prosent) men likevel vil jeg si at den yngste gruppen er såpass representert at man ikke kan si at de ikke leser eller bruker blogger. Og dette er kun våre tall. Legger vi til andre delingsmedier som havner innunder bloggbegrepet, og legger til andre bloggplattformer enn blogg.no så er vi nok nærmere sannheten enn det NRK er i sin artikkel.

Det nye siden 2007 er kanskje heller at det er blitt flere i de høyere aldersklassene som leser blogger og som blogger selv. Det er nok verdt en overskrift eller to, men blogg som ytringsform sin død er betydelig overdrevet.

(Innlegget er tilbudt NRK Ytring som ikke ønsket å publisere det)

 

Av Morten Karlsen, frontredaktør i Nettavisen

Det er tre dager siden Prince døde, og jeg merker fortsatt at det stikker så uendelig dypt. Jeg synes det er rart å bli så lei seg over noen jeg ikke kjente personlig.

Og så slår det meg at Prince ble en del av livet mitt ikke bare på grunn av musikken, men fordi jeg opplevde så mye på grunn av ham.

Jeg har verdens kuleste foreldre, og jeg husker svært godt hvor glad og stolt jeg ble, og hvor voksen jeg følte meg, da jeg fikk lov av min mor og far å dra alene til København 5. juni 1990, som 15-åring, for å se ham live på Gentofte stadion med 30.000 andre mennesker. Da HAR du kule foreldre, da!

Etterpå dro jeg rett hjem til Farsund og kakka så mange kompiser i hodet som mulig. Dette måtte de bare oppleve!

To måneder senere var jeg på vei til ny Prince-konsert, denne gang i Gøteborg, med flere kompiser. Noen av dem fans - noen ikke. Det var uansett den første skikkelig kule utenlandsturen jeg hadde med gode kompiser, og som jeg også kan takke Prince for.

Min lidenskap for Prince har limt vennskap enda tettere sammen og skaffet meg mange fantastiske nye venner.

Så vil jeg gjerne takke en kul sikkerhetsvakt på Palais Omnisport i Paris.

På 18-årsdagen min, 11. Juli 1992, satte jeg meg alene på toget til Paris. Prince hadde tre konserter i Paris; 10-12 juli. Jeg hadde billett til 12. juli, men med en gang jeg kom til Paris på kvelden 11. juli, hastet jeg meg opp til Palais Omnisport, der jeg kunne høre lyden fra 20.000 ville fans som var fanget der inne i hallen.

Frekk som jeg var, gikk jeg rett opp til en av vaktene, viste ham passet, og fortalte at jeg kom fra Norge og at dette var min 18-årsdag. Han slapp meg inn! Merci Beaucoup!

De neste årene ble det mange konserter i både inn- og utland.
To turer skiller seg ut: Rotterdam Jazz Festival i 2011 og Montreux Jazz Festival i 2013.

Under Rotterdam Jazz festival i 2011 spilte Prince tre kvelder på rad. Han spilte over 100 låter på de tre kveldene, men bare en eller to sanger spilte han to ganger. Det sier alt om hvilket repertoar han hadde.

I Montreux spilte han også tre kvelder på rad, to kvelder med jazz og 18 blåsere på scenen, og en kveld med rock med bare ham og 3rd Eye Girl. Du måtte være der for å tro det!

Bloggen fortsetter under bildet.

Og det er det som gjør meg mest trist her jeg sitter og hører «Sometimes It Snows i April», mens det utrolig nok snør ute:

Noe av det som gledet meg mest med Prince, var tanken på at jeg visste jeg skulle reise verden rundt og se han live sammen med gode venner i mange år fremover. For Prince skulle leve til han ble 80. Minst. Det var liksom aldri noen tvil om det.

Men så tenker jeg også på at jeg er den superheldige. Den som fikk se Prince live så mange ganger.

Takk for mange gode minner, både til Prince og til dere venner som både ble med meg, og som dro meg med, for å se Prince live!

Vi var utrolig heldige!

The reward is great 4 those who want to go

 

Av Anita Farzaneh

Åpent brev til Justisminister Anders Anundsen

Vedrørende bruk av religiøse, islamske symboler på offentlige myndighetspersoner

Kjære justisminister,

For en tid tilbake kom jeg som privatperson i kontakt med en person fra «den islamske verden» som ikke selv står for de islamske verdier. Han blir oppfattet som en frafallen og blir derfor forfulgt og truet på livet i tråd med hva koranen pålegger islamister.

Denne personen var nylig på utenlandsreise, men opplevde også der at han ble forfulgt og truet. Han ringte meg da fra utlandet og ba meg ta kontakt med politiet som kjente hans sak.

Undertegnede er en privatperson som hele livet har kjempet for demokrati og kvinners rettigheter i land hvor likestilling er et fremmedord, og teokratiske maktprinsipper utnyttes på det strengeste.

Les også: Nei til hijab-påbud på reise

Da jeg så oppsøkte en politistasjon i Oslo for å anmelde trusler om vold fra islamister mot denne mannen, opplevde jeg et alvorlig dilemma. I skranken ble jeg møtt av en ung politikvinne med hijab! (Kvinnen hadde ikke uniform, red. anm.) Hennes oppgave er å ta imot borgere som har behov for politiets hjelp. Min umiddelbare reaksjon var at det fremsto som umulig for meg å fremlegge mannens sak overfor en person som sitter med et plagg som symboliserer «brorskap» med de som forfølger min venn, og som også symboliserer både terror og anti-demokratiske verdier.

For meg ble det faktisk umulig å stole på denne kvinnen, da hun via sin religion, som hun ønsker å markere så sterkt, faktisk her står i et dilemma mellom å svike sin religion eller svike sine plikter i politiet.  Jeg vet at religionen hos de fleste med hijab kommer foran yrke og egne meninger. Ved å anmelde en som hun representerer forfølgerne av, ble jeg redd for at jeg satte min venn i enda større livsfare.  Det skulle da ikke mer til enn en uoffisiell telefon, og så kunne forfølgere lett finne min venn.

Les også: Din religion ble valgt for deg

Da jeg ga uttrykk for min mistillit, reagerer hun med å si at Norge er et fritt land, og at jeg måtte ha respekt for andres meninger. Det var tydeligvis vanskelig for henne å forstå at det var hun som misbrukte sin posisjon som myndighetsperson, ved å flagge en ideologi som ikke har noen respekt for min eller andres demokratiske rettigheter. Jeg har mange venner som er torturert i islams navn. Jeg ser hvordan kvinner i koranen har bare halv verdi av mennene og at dette praktiseres i strengeste forstand i mange land. Jeg ser hvordan kvinner og homofile steines, hvordan unge menn og kvinner henges for ting de i vestlig verden ikke engang ville fått bot for. Den norske regjering aksepterer offisielt at deres tjenestemenn og -kvinner i demokratiets navn først og fremst skal få lov til å markere at de representere de verdier som undertrykker demokratiet. Disse gruppene sier ofte at de er fredelige, men de støtter eller tier stille når terrorisme skjer i islams navn.

Mange nordmenn forstår dessverre ikke at når vi ser stadig flere med hijab i offentlige stillinger, betyr det at vårt demokrati svekkes. For i et demokrati må religiøs og politisk tilhørighet være en privatsak, som man i hvert fall ikke må få lov til å «flagge» overfor publikum på en politistasjon. I dette tilfellet mistet jeg fullstendig tillit til denne politiavdelingen.

De som velger å annonsere sin religiøse ideologi ved å bære hijab, må derfor tåle kritikk, men mest alvorlig er det at det norske storting tillater dette.

Mange muslimske kvinner bruker ikke hijab, så det er åpenbart mulig å være muslim uten å bære denne synlige religiøse markør. De som velger å bære hijab er derfor ikke bare vanlige muslimer, men bevisste målbærere av en politisk ideologi som forsvarer overgrep mot annerledes tenkende. Det blir derfor nokså absurd når disse kvinnene forventer at vi som kjemper for likestilling og frihet for alle, skal ha respekt for deres symboler!

Det er ikke lett for meg å forstå at disse kvinnene som skjuler seg under sin hijab her i Norge, mener å kjempe for sin ytringsfrihet, når andre med samme ideologi, for eksempel i Pakistan, ikke tolererer at jeg går i mine vestlige klær. Vi skal ikke gi respekt til det som ikke fortjener respekt, og vi skal ikke la oss lure av representanter for overgripere som påberoper seg sine demokratiske rettigheter, men som hvis de fikk mulighet til det, ville avskaffe de samme rettighetene for oss alle (sharia-lover).

Islamister med hijab er tydelige målbærer av at dette er et krav i Islam. Når man uniformerer seg, er hensikten nettopp å synliggjøre sin tilhørighet til en gruppe. Det å bære hijab er ikke det samme som å ta på seg en spesiell hatt eller farge håret i uvanlig farge. Når man bærer hijab som politi uttrykker man at man har underkastet seg islams krav til uniformering, og politirepresentasjonen kommer i annen rekke. (Det er ikke overbevisende at en ansettelsesavtale og norske lover forfekter noe annet.)

Da er islamske lover satt over norske lover, og en ansatt i Politiet er da ikke nøytral, og vil ikke alltid bli sett på som en representant for felleskapet. Det blir da umulig for mange å forstå hvordan disse uten indre konflikt kan håndheve Norges lover.

I Frankrike og Belgia har man i motsetning til Norge og mange andre land i Europa, innsett hijabens ideologiske budskap, hvilke udemokratiske verdier den representerer, og hvilke skadelige effekter denne uniformeringen har på tillit i samfunnet. Det er på høy tid at vi gjør som Frankrike og forbyr bruk av Hijab både på offentlige skoler og for offentlige tjenestemenn.

KONKLUSJON:

Med dette vil jeg protesterer mot at Det norske Storting, regjering og justisdepartement tillater bruk av hijab i norske skoler og på offentlige tjenestemenn. Jeg viser til den ovennevnte situasjon som jeg fant svært vanskelig og provoserende og faktisk meget tillits-svekkende i forhold til den politiassistanse og tillit jeg hadde behov for.

Jeg anmoder justisministeren om å ta opp dette spørsmål påny i landets øverste fora med tanke på å innføre et forbud mot slik symbolbruk i offentlige sammenhenger.

Hvis ministeren finner det mulig, ville jeg satt stor pris på å få et møte for å overrekke dette brevet personlig og mulighet til å utdype min bekymring for problemstillinger jeg møter i grensesnittet mot den islamske kultur i Norge.

Av Inga Ragnhild Holst, Borte Best

Vi i Bortebest.no følger ikke andre kristne regler enn «When in Rome, do as the Romans do». Men vi er ikke fundamentalister og det finnes gode grunner til å avvike fra regelen. Det har Air France delvis gjort etter at de nylig åpnet flyrute mellom Frankrike og Iran. Det kvinnelige personalet på ruten ble pålagt å bruke skjerf på hodet når de går ut av flyet. Men flypersonalet nektet. Etter press fra fagforeningene har Air France gitt sitt personal rett til å si nei til å fly denne strekningen.

Innlegget ble først publisert hos Borte Best.

Det kristne uttrykket skal ha oppstått da Sankt Augustin ankom Milano. Han var forvirret over at folk i Milano ikke fastet på lørdager. Han henvendte seg til den eldre Ambrosius, biskopen av Milano, som svarte at han burde følge skikken til kirken på det stedet han er. Dette var altså 387 år e.Kr.

Les også: - Muslimske kvinner er mindre verdt

Det er en regel, som i moderne forstand, stort sett skaper mellommenneskelig fordragelighet. Men vi har siden den tid fått gode kunnskap om at jorda mest sannsynlig ikke ble skapt av noen gud. Karbondatering gjør at vi kan beregne alderen på organisk materiale. Og vi har til fått universelle menneskerettigheter. De sikrer alle menneskers rett til å praktisere sin tro, til fritt gi uttrykk for sine meninger og søke opplysning. Men dette gjelder ikke alle land i verden, som Iran, der kvinner siden den islamske revolusjonen i 1979, har vært nødt til å dekke hodet før de går ut døren. Menn derimot, kan gå stort sett som de vil i praktiske klær som de kan bevege seg i.

Les også: Din religion ble valgt for deg

Innlegget fortsetter under bloggen.

Vi som har levd av å farte jorda rundt, har vært opptatt av temaet. Fordi det handler om oss. Her hjemme kjemper vi for jenters og gutters rett til å kle seg som de vil og etter overbevisning. Ute i verden ønsker vi å arbeide under trygge forhold og kunne legge oss på bakken eller klatre opp i et tre for å ta nøyaktig det bildet avisen eller magasinet vi jobber for, krever. Det er umulig med lange klær og skjerf. Derfor støtter vi Air Frances-personalet i denne saken. Noe annet vil være et knefall for et system basert på ideer fra like etter jernalderen som diskriminerer kvinner, ideer som hindrer dem i å leve gode liv. Et godt liv innebærer mulighet til å leve, tenke og tro etter overbevisning, akkurat slik vi vil at våre døtre skal ha det. Vi mener Air France kan strekke seg enda lenger og kreve å fritt leide for sitt kvinnelige personal. Eller følge Michelle Obamas eksempel under sitt besøk i Saudi-Arabia: hun dekket ikke håret.

Vi er nemlig ikke liberale eller tolerante når vi imøtekommer diskriminerende påbud. Gjør vi det er vi kun tolerante overfor veldig dårlig idé.

Innlegget ble først publisert hos Borte Best.

 

Av Nina Opheim

Du som i disse dager går på jobb med en vond klump i magen, og er livredd for at ALT du gjør på jobb mistroes.
Du som tørker snørr og tårer, skifter bleier, finne frem mat,leser med ivrige barn i fanget.
Du som gladelig husker høyere og høyere, du som krabber rundt på knærne mens barna roper og hoier. Du som er der mens barnet mitt har slått kneet i sklia og trenger ett fang å trøste seg på. Du som ser de flestes barn mer enn de sjøl gjør.

Miriam Bjørnsrud. Foto: Kjetil R. Anda/Sykkelmagasinet
 

Litt klisje, men motgang gjør faktisk sterkere. 

Skrevet av: Miriam Bjørnsrud
Først publisert på Sykkelmagasinet.no

Sykling er en brutal og tøff idrett. Alt kan skje, og det er veldig små marginer som skiller himmel og helvete.
Vi legger ned så mye tid og energi i å prestere, så når prestasjonene ikke stiller til forventningene så blir vi skuffa. Skikkelig skuffa.
For min del har det vært to ting som har satt meg ut av trening og gjort at jeg må jobbe med psyken. Det ene er sykdom og det andre er velt. To av det syklister, eller generelt idrettsutøvere, frykter mest.

Sykdom er egentlig det enkleste. Jo eldre man blir, jo bedre lærer man seg å kjenne kroppen sin slik at man kan holde seg frisk stort sett hele året. Med mindre man blir smitta av noe skikkelig smittsomt, eller blir langvarig sjuk. Det første man tenker når en sykdom slår inn er hvordan i helsikken kunne det skje? Hvorfor passer det alltid så dårlig? Kan jeg trene, eller burde jeg holde senga? Definitivt det viktigste er bare å finne roa, om du stresser blir du ikke fortere frisk, du gjør det bare verre for deg selv.

Dramatikken i Ponferrada
Men hva når de litt større tinga inntreffer? Kyssesyke, utbrenthet, eller en kraftig velt. Det er da man virkelig får kjenne på hvor man står, og hvor man vil, og ikke minst hvem man er. 2014 var et år ting gikk ganske bra. Etter å ha vært igjennom «normal» motgang som man kan kalle det, syntes jeg egentlig ting funka fint. Ny trener, nye økter, og masse motivasjon. Jeg var super klar for VM i Ponferrada. En løype jeg likte godt, og som jeg så klart var utrolig stolt av å få kjøre.

Det var ikke langt inn i løpet jeg skulle få være med, før jeg gikk ned for telling. Vi lå i 80km/t, og et lite touch mellom et forhjul og bakhjul skulle vise deg å sette strek for det som var av store drømmer og håp. Jeg sklei i det som føltes som en evighet, og når jeg først stoppa var det eneste jeg tenke på å komme meg ut av veien, for jeg visste det kom flere syklister. Men det var med tanken. Kroppen be truffet av harde slag gjentatte ganger, følelsen av sykler som kjører i deg og lyden av bremser som hyler og dekk som skrenser sitter fortsatt godt i hodet. Jeg ble liggende på bakken å vente. Prøvde bare å puste, og tenke at det sikkert gikk fint. Da jeg først fikk satt meg opp, så jeg hvor ille det var. Folk lå stødd. Det så ut som en slagmark.

Det er mye jeg kan dra frem av følelser og minner av akkurat det jeg opplevde der og da. Men det er vanskelig å sette ord på. Det var bare en utrolig sår og vond følelse som jeg håper jeg aldri får oppleve igjen.

Se klipp fra skrekkvelten her (bloggen fortsetter under):

Himmelsk morfin
Hjelpen kom fort, og helten min denne dagen var uten tvil, Ottar Ackenhausen Renholt. For de som har vært involvert i landslaget de siste ti årene tipper jeg dere kjenner til Ottar. For en mann. Han tok vare på meg hele tiden, og sa ting som jeg vet pappa ville sagt, ord som fikk meg til å holde roen. Jeg ble lagt på båre og inn i en sykebil, også blir egentlig det meste veldig skurrete.. godt mulig det var morfinen.

Den største frykten min var at det skulle være brudd i skulder/skulderblader. Det var noen så sinnssyke smerter, at jeg faktisk hadde psyka meg opp på at det kunne være det legen kom for å fortelle meg. Heldigvis slapp jeg unna brudd, bare en meget forslått kropp. Haha, kjenner nå når jeg skriver at timene og døgnet på sykehuset faktisk er skikkelig blurry. Ikke det at jeg skal oppfordre til noe som helst, men når kroppen er så mørbanka som den var da, er følelsen av å få morfin ubeskrivelig! Det var som om alle smerter ble borte og at ingen verdens ting hadde skjedd. Det er det som er positivt med å skade seg i Spania. Det som ikke er så positivt med spanske sykehus er rett og slett at de ofte er dårlige. Er ikke bare på Mercadona ting er mañana. De skjønner ikke så mye engelsk, og de vil helst ikke rense sårene dine med mindre du ber på dine knær (jeg måtte be i fem timer, og endte med å måtte rense alt igjen dagen etterpå).

Gråt i telefonen
Siste jeg husker av sykehusoppholdet var når Kristoffer Skjerping, kjæresten min kom, og når jeg endelig kunne ringe hjem. Mamma og pappa skulle på den faste VM-festen hos min trofaste mekk, Thomas Didriksen, med en haug andre sykkelfanatikere. De hadde sett hva som skjedde, og visste ingenting om hvordan det gikk. Jeg får fortsatt en vond klump i halsen når jeg tenker tilbake. Jeg tok opp telefonen og hørte pappa. Det var ikke mange ord som ble sagt, vi gråt begge to, og det var forferdelig vondt å høre hvor redde og bekymra de var, der de sto i Norge helt hjelpeløse. Vi roet hverandre ned med å si at alt gikk fint og hvor stor englevakt jeg hadde hatt.

Nå ble det her fort veldig mye mer enn det jeg tenkte å skrive om akkurat denne episoden. Selv om jeg kom ut av det uten bruddskader, så var det forjævlig vondt. Skrubbsår over hele kroppen som gjorde det umulig å få sove og i det heletatt bevege seg, og verst av alt: minnene om det som hadde skjedd. Jeg vet at mange har vært gjennom store og mye mer omfattende ulykker enn det jeg opplevde.

Veien tilbake
Men, da er vi tilbake til at når noe sånt skjer med en toppidrettsutøver så raser verden litt sammen. Når man står midt i det så er det ikke lett å se noe forbaska lys i tunellen. Innimellom kan man oppleve en ekstra motivasjonsboost av å gå gjennom noe tøft, men denne episoden tullet opp ting i hodet mitt. Jeg ble kvalm og uvel av tanken på å sitte på en sykkel igjen. Jeg hadde ikke lyst til å utsette meg selv for den type fare, og ikke minst så ville jeg ikke at mamma og pappa noen gang skulle få kjenne på den frykten de kjente da. Jeg skjønte at det var tanker, lukter og lyder som utløste en type redsel jeg ikke klarte å takle selv, så jeg var utrolig heldig og fikk hjelp av Leif Ottesen, rett og slett for å komme tilbake til der ønsket å være.

I sykling tar ting tid, og man må være utrolig tålmodig. Det tok tid å komme seg ut av denne situasjonen også, og om jeg noen gang blir akkurat slik jeg var før, så er svaret nei. Men jeg har lært mye av det, og det er så viktig at man får hjelp, og at man finner seg små delmål, større hovedmål, og noen skikkelig hårete mål. Da har man noe å jobbe med når det kommer tøffe dager, for tro meg, de vil komme. For meg har det vært avgjørende å ha et skikkelig drømmemål som gir meg gåsehud, og litt skrekkblandet frydfølelse. Da kommer jeg på hvor jeg vil, og hvorfor jeg egentlig driver med dette, og hvorfor det er så godt å ha det vondt.

Etter jeg begynte å få tilbake godfølelsen på sykkelen igjen var all type smerte piece of cake. Etter et par måneder inn i 2015 sesongen tok jeg min første pallplass i et UCI-ritt noen gang. Jeg fikk tredjeplass iCholet i Frankrike. Noe som gjorde utrolig godt for selvfølelsen og videre lyst på å sykle.

Uansett hva slags motgang man har, så gjelder de samme tingene. Vi må finne ut av hvorfor vi fra starten ønsket å begynne, og hva det er som gjør at du vil gi alt? Og når man først kjenner at man sakte men sikkert er på vei i riktig retning igjen, og man når det først målet, det er da det smaker ekstra godt! Nettopp fordi sykling er så brutal og tøft.

Ønsker alle en super sesong , enten du går for gull i OL, eller jobber med dørstokkmila!

Hilsen Miriam

Bloggen ble først publisert på Sykkelmagasinet.no

Av Rune Harald Rækken, leder i Foreninger 2 Foreldre

Barneloven gir ikke den forelder som ikke har barnets faste bosted rett til å være sammen med barna sine mer enn åtte dager per måned etter et samlivsbrudd. Dette skaper ofte voldsomme konflikter mellom mor og far, som igjen går ut over barna.

Det er noe grunnleggende galt med barneloven Stortinget har vedtatt, hvis vi legger Norge 2016 til grunn. Tiden er overmoden for å få den endret et av de mest vesentlige punkter, nemlig hvordan utgangspunktet skal være for samværsdelingen ved skilsmisse. I dag hjemler loven en grov skjevdeling mellom foreldrene når det gjelder juridiske rettigheter og samvær med egne barn. For å være kjønnsnøytral så kan dette gjelde både mor og far.

Tingretten

For en mor eller far, som altså ikke har rett til å se sine barn mer enn åtte dager i måneden, innebærer det enten «en snill eks-mor eller eks-far» eller en lang kamp gjerne gjennom tingrett og lagrett for å få mer samvær. I slike prosesser har det lett for å oppstå «svertekampanjer» fra begge parter og uhelbredelige sår mellom mor og far kan bli enden på kampen om barna.

Les også: Slik sikrer du deg økonomisk ved samlivsbrudd

Urettferdig

En mor eller far som ønsker å aktivt delta i barnas liv, opplever barnelovens skjevdeling naturlig nok som svært urimelig. Undersøkelser viser at fedre og mødre lenge har ment at både omsorg og samvær skal deles likt, derfor er barneloven i utakt med det som rører seg ute blant folk. Og når et slikt misforhold oppstår er det opp til Stortinget å finne de rette løsningene.

Angst og depresjon

Ved å endre loven slik at mor og far i utgangspunktet stiller likt, vil politikerne gjøre barna en stor tjeneste. For det første vil antall opprivende krangler og rettsprosesser om barnefordeling bli sterkt redusert. Videre viser all forskning at barn står langt sterke rustet hvis loven gir dem rett til å etablere en like sterk tilknytning til begge foreldrene.

Uten en delaktig far og mor er risikoen for at ting går galt mye større. En studie gjort ved Universitetet i Bergen viser at barn har mye større sjanse for å utvikle angst og depresjoner, hvis ikke far og mor er med.  Så en lovendring er det ingen grunn til å vente med.

Les også: 5 regler for hvordan du dater etter et samlivsbrudd

Hederspris

I dag deler Foreningen 2 Foreldre ut sin hederspris til Aftenpostens samliveksepert professor Frode Thuen. Hans innsats for barnas stilling i familiene er imponerende. Hans mot når det gjelder å reise debatter innenfor familiefeltet har vært og vil være viktig for vårt samfunn. Tidligere prisvinnere er Karita Bekkemellem og Tore Strømøy. Alle tre har vist at barna er en viktig ressurs som det er verdt å forsvare overfor alle voksne i det kjønnsnøytrale Norge. Selv om det ofte er et følsomt tema er barna alltid det viktigste vi har uansett om vi er mor eller far.

Av Arve Corneliussen

Det var 4. mars. Det var ni dager igjen til studielånet skulle komme, og jeg satt med 37 kroner på kortet. De to siste dagene hadde jeg spist kneipp med agurk som eneste pålegg til middag, og jeg siklet tilbake til den medium-stekte biffen jeg spiste med ekstra pommes frites 15. februar.

Innlegget ble først publisert hos Studvest.

Du ser det skje med kristne fanatikere og fitness-guruer på Instagram. Lyset gikk opp for meg. Jeg var klar for et nytt liv. En ny hverdag.

Nå, nøyaktig én måned senere, spiser jeg fiskepinner til middag. Med ketsjup. Jeg klarte det, og da kan du klare det óg. Her er mine tips på veien mot suksess:

Legg deg 23.00 og stå opp 15.00. På denne måten varer hver dag i bare åtte timer. Tid koster penger, og sover du til 15.00 slipper du både frokost, lunsj og den ene frozen yoghurten på Deli du bare måtte ha siden du var så sliten og trøtt etter forelesning. Og ja, du blir ikke lenger sliten og trøtt etter forelesning.

Ikke tren. Dette er den største tabben jeg ser folk gjøre. Når du trener må du ha mer mat, og mat koster penger, så dette sier seg selv. I tillegg kan du risikere å bli ganske så sexy når du trener, som kan resultere i at du får deg en kjæreste, som igjen kan resultere i at du ofte må bli med på ting som kino, restaurant, eller langweekend i London. Det profilbildet fra London Eye er ikke gratis.

Gå på by'n tirsdag og torsdag istedenfor lørdag. Det koster 29 kroner for en øl på byn på tirsdager og torsdager, mens en øl koster 64 kroner (minst) på lørdager. Man trenger ikke akkurat å være NHH-student for å løse det regnestykket. (Og om noen BI-studenter leser Studvest, så er det fordi 29 + 29 = 58. Videre er 64 - 58 = 6. Det vil altså si at hver gang man drikker én øl en tirsdag og én øl en torsdag, vil man spare seks kroner om man gjør det istedenfor å drikke én øl en lørdag.)

Ha romkamerater som trener. Slik blir du den minst sexy personen i gjengen når du går ut, og du slipper oppmerksomhet fra det motsatte kjønn på byen. Når de andre sitter med dyp øyekontakt i en samtale de ikke vet hva handler om, sipper du diskré fra deres øl. Herpes har du allerede fra Magaluf 2012, som vi ikke snakker om.

Og ja, man må selvfølgelig være dedikert for å vedlikeholde et slikt program. Noen ganger vil man gå på en smell. Kanskje står du opp 11.00, kjøper kaffe latte på Starbucks og tar en tur opp Fløien om det er fint vær. Bare ikke gi opp av den grunn. Michael Jordan hadde tross alt ikke blitt basketstjerne om han aldri turte å feile.

Innlegget ble først publisert hos Studvest.

Av Karianne Gamkinn, blogger på Mammadamen.

En gift kvinne og mor i førtiårene har vært forsvunnet siden tirsdag ettermiddag. Hun kjørte da avgårde i familiens Tesla, men familien er usikker på om hun var på vei til mindfulness-kurs, crossfit, eller inspirasjonskurset i familiefotografering for sosiale medier siden hun den siste tiden har hatt mange ulike selvrealiseringsprosjekter på gang.

Innlegget ble først publisert hos Mammadamen.

Hennes mann og to tenåringssønner er allikevel helt sikre på at hun hadde på gummistøvler fra Hunter, kashmir-genser, Louis Vuitton-veske, parkas fra Fleicher Couture, Garmin pulsklokke og treningstights da hun forsvant. Hun har en stor X på låret. Antrekket gjør dessverre ikke leteprosessen så mye enklere. At hun for et par dager siden var hos frisøren, kompliserer også. Både klærne og hårfargen hennes med innfarget naturlig ettervekst gjør at hun er svært lett å forveksle med veldig mange andre kvinner i den norske småbyen hun er bosatt i.

Familien har gått gjennom alle listene hun har skrevet den siste tiden, besøkt duftlysavdelingene i samtlige av landsdelens interiørbutikker, og forsøkt å tolke sitatene hun har delt på Facebook for dypere mening, men uten resultater. Det siste bildet hun postet på Instagram er en selfie der hun smilende balanserer et brett med fire syltetøyglass med nypresset grønn smoothie. De stripete sugerørene matcher den rosa veggen i bakgrunnen. Bildet er hashtagget #home #happyfamily #foreverliving og #livingthedream.

Den yngste sønnen er snart ferdig med ungdomsskolen, og etter å ha perfeksjonert kunsten å bake cupcakes i flere år, viste hun nå stor iver og motivasjon for å begynne med nye prosjekter både for familien og seg selv.

Hennes mann sier at verken han eller sønnene har sett eller fått servert de fire grønne smoothiene på bildet, og at ingen av dem heller har sett kvinnen på nå fire dager. Politiet mener forsvinningen er selvvalgt, og at det heller ikke er uvanlig for kvinner 40 pluss å forsvinne slik. Det forstår ikke familien, og mener det er paradoksalt. Alt tyder jo på at den forsvunnede kvinnen er svært godt i gang med de vanlige selvrealiseringsprosesser for kvinner i førtiårene, lykkelig og i balanse. Ektemannen forteller at kvinnen hver kveld det siste året har delt minst tre ting hun føler takknemlighet over. Hun har gjort seg flid med listene hun har skrevet, både for familien og de som omhandler hennes personlige mål. De er fulle av farger og positivitet. Den yngste sønnen er snart ferdig med ungdomsskolen, og etter å ha perfeksjonert kunsten å bake cupcakes i flere år, viste hun nå stor iver og motivasjon for å begynne med nye prosjekter både for familien og seg selv.

Alt tyder på at den forsvunnede kvinnen er svært godt i gang med de vanlige selvrealiseringsprosesser for kvinner i førtiårene, lykkelig og i balanse.

Familien er dessuten midt i en detox-kur, og kvinnen hadde kjøpt inn Forever living-produkter til alle sammen for de kommende seks måneder. For våren hadde hun meldt seg på KK-dagen, Kvinner i tiden-konferansen, et nyutviklet Finn deg selv-kurs, og til høsten hadde hun fått plass på en to-årig coaching-utdannelse på deltid. Nylig startet hun også en eksklusiv Facebook-gruppe for de mest ressursterke tenåringsmødrene i kretsen. Hun har alltid vært en ressurs i lokalmiljøet og en svært sterk pådriver for å få med folk på dugnad forteller mannen.

Les også: Din religion ble valgt for deg

Familien har organisert venner og familie i leteprosessen. Vakter er plassert utenfor alle Home&Cottage-butikker og coaching-institusjoner i landsdelen de bor i. Mannen har for første gang på tjue år tatt ut avspasering, og har de siste dagene kjørt alle fylkets veier i sin BMW X5. Jeg tror jeg ser henne hele tiden, sier han, men så er det alltid ei som bare ligner. Det er visst mange kvinner med et stort kryss på låret.

Bloggen fortsetter under bildet.

 

Psykologen saumfarte fargeleggingsbøkene hennes, men fant ikke antydning til farge utenfor noen av bøkenes mønsterformer, verken mandela-, kanin- eller hjertemønstrene.

I håp om oppklaring sendte familien i går også alle fargeleggingsbøkene hennes til analyse hos en anerkjent psykolog politiet ofte bruker for å tegne profiler av ukjente gjerningsmenn. Kanskje kunne bøkene avdekke ukjente trekk ved hennes personlighet? Svaret kom allerede etter et par timer, men dessverre uten ny informasjon. Psykologen saumfarte fargeleggingsbøkene hennes, men fant ikke antydning til farge utenfor noen av bøkenes mønsterformer, verken mandela-, kanin- eller hjertemønstrene. Fargevalget hennes er dessuten helt likt 99% av medlemmene i referansegruppen som besto av etnisk norske kvinner i alderen 42-49 år bosatt i en norsk småby.

Mannen vet ikke helt om han skal tolke de intetsigende resultatene fra letingen positivt eller negativt. Han har begynt å frykte at hun rett og slett har forsvunnet i mengden.

Mannen vet ikke helt om han skal tolke de intetsigende resultatene fra letingen positivt eller negativt. Han har begynt å frykte at hun rett og slett har forsvunnet i mengden. Han forteller at de kranglet om oppussing rett før hun forsvant. Hun var i sluttfasen av oppussing av kjøkkenet, og hadde bare en vegg igjen før alle kjøkkenveggene var malt i årets trendfarge rosa. Hun ville deretter fortsette med å pusse opp badet, og ektemannen forteller at de kranglet om dette fordi han synes de burde vente siden det kun er to år siden de pusset det opp sist. Hun påpekte at flere av naboene hadde pusset opp badet. Mannen sier nå at han er villig til å avlyse årets Birkebeinerløp og i stedet bruke tiden på å pusse opp på egenhånd. Han utlover også familiens BMW X5 og en flaske god vin fra egen vinkjeller til den som kommer med tips som fører til at kvinnen hans kommer tilbake.

Les også: Russelåt i Bergen: - Kvalmt som faen

Jeg savner til og med den gamle singleten og slitne plysjbuksa hun alltid skiftet til når hun kom fra jobb, lukten av det hjemmefargede håret hennes, og kiloene for mye etter et halvt år med sjokoladespising og kartongvin i sofaen med meg.

Jeg har tenkt mye sier ektemannen, og forteller at han savner henne enormt: Jeg mener at det tross alt fortsatt er håp. Aller mest drømmer jeg om å dele en flaske billig rødvin med henne slik vi gjorde da vi akkurat hadde truffet hverandre på nittitallet forteller han. Jeg savner til og med den gamle singleten og slitne plysjbuksa hun alltid skiftet til når hun kom fra jobb, lukten av det hjemmefargede håret hennes, og kiloene for mye etter et halvt år med sjokoladespising og kartongvin i sofaen med meg.

Jeg vil ha den gule furuen tilbake, og jeg tror at hun også innerst inne vil det. Jeg må bare finne henne igjen.

Faen ta pulsklokke, inspirerende fotokurs, selvrealiserings- og oppussingstrender og forever living, utbryter han, den rødvinsflekken på sofaen vi måtte leve med i flere år etter et plutselig innfall en tirsdag kveld i mai i ?99 var faktisk et minne den. Vi dreit i naboene, skulket vårdugnaden i borettslaget og dro gardinene tett igjen. Veggene i leiligheten vår var gulnet furu, men det var tider det. Jeg vil ha den gule furuen tilbake, og jeg tror at hun også innerst inne vil det. Jeg må bare finne henne igjen.

Innlegget ble først publisert hos Mammadamen.

Av Anita Farzaneh

Stadig vekk hører vi i mediene om de som kritiserer islam, selv om de selv er fra Iran, Pakistan, Saudi Arabia eller et annet såkalte muslimske land - fordi de ikke praktiserer  islam. Eller vi hører om frafalne i de muslimske miljøene. Våre fordommer gjør at vi har lett for å anta at mennesker har en bestemt tro ut ifra hvor de har sitt opphav. Selv synes jeg det ville være mye bedre om religion var noe voksne mennesker bekjente seg til etter å ha hatt mulighet til å studere islam, kristendom og de andre store religionene. Hvis man etter slike studier velger å bekjenne seg til en religion, kan man kalles muslim, kristen, osv.

 

Hvem er de som er født med en religion?

Et nyfødt barn har ingen personlige oppfatninger, eller innsikt i den kulturen de er født inn i. Hans eller hennes oppfatninger dannes av foreldre og samfunnet som barnet vokser opp i. Dette er noe de fleste vil være enige i, men ikke desto mindre tillater vi voksne oss å bestemme over barnas framtidige overbevisning. De fleste av oss forsøker å overføre vårt livssyn til våre barn. Vi elsker våre kjære barn, men gir det oss rett til å overføre vår naivitet til neste generasjonen? Er ikke det å misbruke barns godtroenhet, og deres tillit til oss, å kalle dem kristne, muslimer, jøder, hinduer eller buddhister? Hvor mange barn har blitt gitt muligheten til å påvirke sitt egne framtidige livssyn? Jeg er redd svaret er svært få.

Bloggen fortsetter under bildet.

 

Den åpenbare sannheten er at ingen mennesker er født med verken religion eller en bestemt kulturell bakgrunn, og hadde vi hatt muligheten til å velge, ville vi ha valgt friheten til selv å velge. Derfor mener jeg at når journalister, forskere og politikere skal telle, må de glemme betegnelsene muslimer, kristne, jøder, osv. For faktum er at de fleste ikke tilhører en religion av fri vilje, for de har aldri vært involvert i valget av sitt livssyn.

Ikke desto mindre forsvarer mange livssynet de har arvet fra sine foreldre eller samfunnet de er en del av, selv om de aldri har vært involvert i valget. Jeg har snakket med mange som kaller seg religiøse, og spurt dem om deres tro. Felles for mange av dem som kan være både døpt og konfirmert, er at de sier: «Jeg har aldri vært religiøs, det var foreldrene mine som bestemte over meg da jeg var barn, men nå er jeg en voksen og ikke troende.»

Bloggen fortsetter under bildet.

I Tyrkia har jeg truffet mange som er nysgjerrige på utlendingers bakgrunn. Når jeg forteller at jeg ikke tilhører noen av religionene, og at jeg er født i Iran, spør de om mine foreldre og besteforeldre, om de var muslimer, for hvis de var det, skal jeg også automatisk være muslim. Og slik teller vi de små barna - etter deres foreldres religion, selv om de ikke selv vedkjenner seg noen religion.

Frihet til å velge livssyn?

Hvis de fleste hadde hatt mulighet til å velge sin framtid, ville de ha valgt høyere utdanning og ingen religion. Og faktum er at mange som har hatt mulighet til å flykte fra diktaturer som Iran, Afghanistan og Saudi Arabia, kaller seg eks-muslimer, og blir kalt frafalne, vantro eller kaffer. Og enda flere er frafalne, men som ikke snakker om det. Stadig treffer jeg unge voksne som er født og oppvokst i Norge, og som sier at de ikke er religiøse, men heller ikke vil si det høyt, fordi de da risikerer å miste kontakten med familie og nær venner, som ikke vil omgås frafalne. 

En oppfordring til deg

Jeg vil oppfordre deg som jobber som journalist og skriver om islam og ekstremisme, om å ikke tillat deg å innlemme befolkningene i Iran, Saudi Arabia, Afghanistan, og andre såkalte muslimske land, som tilhørende gruppen muslimer.

For husk de har ikke hatt mulighet til å velge sin religion. Og regn ikke heller med at islam eller kristendom ville vært deres valg, hvis de hadde kunnet velge. For et valg betyr at man i et demokratisk system, uten frykt for å bli straffet, selv velger sitt livssyn. Virkelig valg skjer bare der hvor ytringsfriheten dyrkes.

Å kriminalisere grupper og personer du enten ikke liker - eller ikke er enig med - er både drøyt og dumt.

Av Stian Røsvik Bjørstad, talsmann for spillselskapet Comeon

Mina Gerhardsen er som regel både klok og har folkeskikk, men i spilldebatten går det ofte over stokk og stein for Actis-lederen.

Gjennom oppslag i Dagens Næringsliv og gjennom sin blogg i Nettavisen, tar Mina denne uken kraftig til ordet for å straffeforfølge alle som kan tenkes å bidra til PR og markedsføring for utenlandske spillselskaper. Hun henviser til en ny rapport Actis ( Rusfeltets samarbeidsorgan) har fått utarbeidet ved hjelp av Advokatfirmaet Hjorth, som konkluderer med at spillselskapsmedhjelpere kan legges i jern og arresteres.

Så langt er det bare Mina og Hjorth som har kommet til denne konklusjonen. Egentlig ikke så rart. For slik loven tolkes og praktiseres er det overhode ingenting ulovlig ved å bistå spillselskapet med ulike tjenester. Og slik kommer det naturligvis til å fortsette å være.

 

Les også: De bryter loven og må stoppes

Det vet Mina Gerhardsen også. Derfor er det ikke helt overraskende at hun ikke ønsker å offentliggjøre Hjort-rapporten heller. Selv om hun i utgangspunktet lovet å gjøre det. AP-kollega, idrettspresident Tom Tvedt kan nok fortelle Mina alt om hvor smart det er å droppe åpenhet...

Så hvorfor kaster en vanligvis fornuftig kvinne bevisst blår i øyene på lesere av DN og Nettavisen?

Mina Gerhardsen har i årevis vært en glødende forkjemper for Norsk Tippings spillmonopol. Hovedfienden har vært - og er - utenlandske spillselskaper.

Som rådgiver og statssekretær i flere AP-regjeringer, lot hun sjelden sjansen gå fra seg til å forsvare tippemiddelordningen. Nå bruker hun sin posisjon som generalsekretær i Actis til å fremme samme sak - og ingen tjuvtriks er for grove.

For det er slettes ikke uproblematisk at en som jobber for de mest vanskeligstilte i samfunnet, misbruker den samme stillingen til å kriminalisere mennesker som bevislig ikke gjør noe galt. Mobbe uskyldige tredjepartsgrupper som over natta må berolige familie og venner om at de tross alt er lovlydige. Til alt overmål ved å dytte spillavhengige foran seg.

Det er ikke straffbart å ha dårlig stil, Mina. Derimot det er lov å vise folkeskikk.

Magne Lerø. Foto: NTB Scanpix.

Skrevet av: Magne Lerø, ansvarlig redaktør og administrerende direktør for Dagens Perspektiv/Ukeavisen Ledelse

Økt kontroll er tidens melodi. Kulturminister Helleland valgte å overkjøre ledelsen i Idrettsforbundet. Nå skal alle regnskapsbilag fram i full offentlighet. Men det er ingen automatikk i at denne typen åpenhet øker tilliten til idretten.

Les også: Nettavisen mener «organisasjoner som lever på skattebetalernes regning må ha full åpenhet. Det gjelder Slottet og Norges idrettsforbund.»

Da idrettspresident Tom Tvedt mandag for andre gang møtte kulturminister Linda Hofstad Helleland for å fortelle hva han hadde tenkt å foreta seg for å sikre større åpenhet i forbundet, hadde han så lite å komme med det ble et problem for kulturministeren. En statsråd som går tungt på banen og ber om endringer med støtte i det politiske miljøet og i mediene, bør ikke bli stående igjen som en taper. Her gjelder det å vise handlekraft. Statsråder skal vinne de sakene de tar fatt i.

Idrettsforbundet er en demokratisk bevegelse. Å innføre den typen åpenhet som kulturministeren krever, er en omfattende endring av praksis. Idrettspresidenten har ikke fullmakt til å endre praksis på en ukes tid uten saksbehandling. Derfor har de nedsatt et utvalg ledet av John G. Bernander som skal legge fram et forslag om større åpenhet i idretten.

Dette ville ikke Hofstad Helleland vente på. Hun ville ha en seier raskt. Hun skulle jobbe om natten, sa hun, for å få gitt beskjed om hvordan det blir framover.

Når en statsråd bestemmer seg for å overkjøre en demokratisk bevegelse, må en vite hvor langt en kan gå uten å møte for sterke innvendinger av prinsipiell og juridisk art. Hun knytter kravet om åpenhet til den årlige bevilgningen Norges Idrettsforbund får fra staten. Den utgjør nærmere 90 prosent av inntektene. Åpenheten hun krever kan derfor kun gjelde for sentraladministrasjonen i Norges Idrettsforbund. Kretser og lokalplan unntas for at de ikke skal måtte bruke tid på byråkrati.

? Jeg lytter til grasrota og forbundene i norsk idrett som ønsker mer åpenhet. Norges største folkebevegelse som mottar betydelig offentlig finansering må tåle at det er åpenhet rundt de offentlige midlene de mottar, sier Helleland.

Det kan en lese som en kritikk av den ledelsen idretten selv har valgt, Helleland mener det er hun og ikke Tvedt som lytter til grasrota og forbundene.

På rekordtid har Kulturdepartementet innført et ny praksis i forvaltningen. Det er nå legitimt å stille krav om åpenhet ned på bilagsnivå dersom en får en meget stor del av inntektene fra det offentlige. Hvor går grensene? Nivået på støtten til en del miljø- og bistandsorganisasjoner ligger ikke langt unna. Og hva med mediene som mottar pressestøtte? Tom Tvedt er inne på dette i Dagens Næringsliv lørdag. Han har utfordret VG-redaktør Torry Pedersen til å legge fram sine reiseregninger. Mediene nyter godt av noen milliarder i momsfritak og støtte.

Idrettens problem er at idretten på toppen er fullstendig kommersialisert, mens dugnadsånden fortsatt lever lokalt. Idretten har endt opp med en organisasjon som ikke henger sammen kulturelt. På toppen av særforbundene driver en business og ikke forvaltning. Her sitter det langt inne å bøye seg for Hellelands kontrollregime. Idretten har basert seg på tillit. Den er svekket. Men den vil ikke øke med åpenhet om reiseregninger.

Hvis alle bilag skal kunne offentliggjøres, vil antallet artikler om pengebruken øke betraktelig. Det blir det ikke nødvendigvis mer tillit av. Det kan bety stadig uro og økende mistillit. For dette handler om to verdener som ikke hører skikkelig sammen lenger ? den kommersielle eliteidretten med sine svindyre krav og den lokale, dugnadsbaserte masseidretten.

Innlegget ble først publisert hos Dagens Perspektiv

 

Les også: Høytflygende idrettsledere - Nettavisen mener

Les også: Idrettspresidenten la fram reiseregningene

De tuller, men vil provosere, sier de. De tøffe guttene som i kraft av sine verv i russestyret er forbilder for andre russ. Russelåten deres «Hjemmesnekk» er definitivt egnet til å provosere. Men med tekstlinjer som «Slayet mer fitte enn Hitler slayet jøder», er det vanskelig å skjønne hvor humoren ligger.

I tirsdagens utgave av Bergensavisen kom det frem at flere russegutter lager låter med et svært seksualisert kvinnesyn.(krever betaling) I låten som russebussen «the Void» i Bergen har laget, omtaler de jenter som horer, tøser og fitter. De har en tekstlinje som sier «slayet mer fitte en Hitler slayet jøder.

Les også: Reagerer på grove russelåter: - Vi er ikke objekter

Innlegget ble først publisert i Bergensavisen.

 

 

Når kommentarfeltet i sosiale medier er full av rasisme og fremmedfrykt, er det kanskje like greit at våre nye nordmenn ikke lærer seg norsk?

 

Av Hans-Petter Nygård-Hansen

Våre nye landsmenn - fra Syria blant annet, kommer til Norge som flyktninger fra en grusom borgerkrig. De ønsker en trygg fremtid for seg selv og sin familie. De har internett og bruker sosiale medier som deg og meg. De ønsker å jobbe. Bidra. Og for å bidra, ønsker de å lære seg norsk, slik at de kan integreres i det norske samfunnet. Med norsk språkkunnskap på plass vil de bli eksponert for vår rasisme og fremmedfrykt, så fort de logger seg på Facebook. Ikke bare fremmedfrykt for de som nylig har kommet, men for de som er født og oppvokst i Norge også. Så det er kanskje like greit at de ikke lærer seg språket vårt?

Innlegget ble først publisert hos Hanspetter.info

Hat på Facebook

Kommentarfeltene i sosiale medier løper løpsk. Løpsk med hatprat, rasisme, trusler om vold, voldtekt, drap og det som verre er. Lurer du på om nordmenn frykter innvandrere og spesielt muslimer, trenger du ikke å søke lenge i kommentarfeltene på Facebook, før frykten og hatet bekreftes.

I Norge er vi opptatt av integrering. Skal nye landsmenn bli norske, må de integreres. Lære seg norsk. Gå på skole. Jobbe. Bli en del av det norske miljøet og fellesskapet. Det høres enkelt ut, spesielt om våre nye landsmenn også vil bli integrert. Holder det derimot at de som kommer ønsker å bli integrert, eller må vi også ønske det - ønske at de skal integreres? Ønske at de skal bli norske? 

Bloggen fortsetter under bildet.

 

Hvor lang tid tar det å bli norsk?

Har du hørt om Kjell A. Nordstrøm? Ikke det? Kjell er en svensk professor, økonom, forfatter og foredragsholder, og rangeres blant de ti beste «Management thinkers» i hele verden. En fascinerende mann, som holdt et fantastisk foredrag om fremtiden under en konferanse jeg var på for kort tid siden. Under foredraget spurte han publikum hvor lang tid det tar å bli en amerikaner. Svaret er at det kan ta alt fra et halvt år, til kanskje tre. Da har du amerikansk statsborgerskap og pass. Du betaler skatt. Du er en amerikaner. Kommer du fra Pakistan, og har fått oppholdstillatelse og pass i Amerika, har du blitt en «Pakistani American». Du kommer fra Pakistan, men du er først og fremst en amerikaner.

Norsk, men først og fremst en utlending

Som pakistaner i Norge, er det motsatt. Du er en «norsk pakistaner». Du bor i Norge, men du er først og fremst pakistaner. Ikke den store forskjellen, men det sier likevel mye om hvordan vi ser på «deg».  I Norge tar det ikke like kort tid å bli nordmann. Ikke tre år, som i Amerika, men tre generasjoner, mente Kjell A. Nordstrøm. Syriske flyktninger som kommer til Norge i dag, er «norsk syrere», og vil være det i tre generasjoner. Hvor integrerte vil de føle seg, når de først og fremst ikke er norske, og kanskje aldri vil bli det? 

Hadia Tajik er norsk!

Hadia Tajik er andregenerasjons pakistaner i Norge. Født i Norge, nærmere bestemt i Bjørheimsbygd i Rogaland. Hun har aldri vært noe annet enn norsk, men omtales (blant annet på Wikipedia) som norsk-pakistansk. Norsk, men først og fremst pakistansk.

Derfor blir hun også hetset og truet på det groveste i kommentarfeltet hvis hun mener og ytrer noe som kan oppfattes kontroversielt. Hun vil aldri bli «norsk nok», og derfor bør hun sendes «tilbake til Afrika», foreslåes det i Facebook-kommentarfeltene, når VG skriver at «AP-Tajik vil fjerne kongen». For det første er Pakistan ikke i Afrika. For det andre er Hadia Tajik norsk. Født i Norge. Norsk statsborger, med norsk pass. Og for det tredje er Hadia Tajik ikke alene om å ville avskaffe monarkiet. Men fordi hun har et «unorsk» navn, og har en «unorsk» hudfarge og en «unorsk» tro, så er hun ikke norsk, til tross for at hun er født her. Hun er bare andregenerasjon. 

Les også: Rasisme og sjikane mot Tajik (Øyvind Solstad i VG)

Integrasjon er ikke en «one way road»

Hva med «norsk syrerne» som skal bli norske - hvor integrerte og velkomne vil de føle seg når de har fått sin oppholdstillatelse? Når det norske passet er på plass? Når de har fått seg jobb, betaler skatt og har lært seg norsk? Når de kommer seg på Facebook og blir presentert for det norske innvandrerhatet? Når de forstår at de kan integrere seg så mye de vil, men at det ikke vil hjelpe noe som helst, for vi aldri vil la de integreres. De vil aldri bli norske nok. Ikke barna deres heller. De vil alltid først og fremst være syrere som bor i Norge. Og som skal sendes ut, om de mener og ytrer noe som «ekte nordmenn» kan mene, men som aldri noen med annen kulturell bakgrunn kan mene? Da skal de nemlig voldtas, drepes eller sendes tilbake «dit de kommer fra».

Integrasjon går begge veier. Det er ingen «one way road». Hvis vi ikke ønsker oss en utvikling av parallellsamfunn, må vi ta vår del av «jobben». Vi må også integreres i den nye hverdagen. Vi må åpne for integrering. Løsningen kan ikke være at våre nye landsmenn ikke lærer seg norsk, for at de skal slippe å lese og forstå kommentarfeltene på Facebook.

Vi er bedre enn kommentarfeltet 

Definerer kommentarfeltet oss? Er det slik nordmenn flest tenker? Jeg tror ikke det. Derimot er jeg redd for at mange av oss ikke tør å stå opp mot de som hater. De som frykter. Redde for konsekvensene. Sosiale medier ga oss en stemme. La oss ikke la de hatretorikken få vinne. La oss ikke overlate inntrykket våre nye landsmenn får av oss til de som hater. La oss være flere som viser hva som bor i oss. At vi ikke er så redde. At vi ikke er så fremmedfiendtlige. At vi klarer å skille sak og person, uansett hvor du kommer fra, og når du kom til Norge.

La oss vise våre nye landsmenn at du er norsk selv om du ikke er tredje generasjon nordmann.

Og for ordens skyld; Jeg stemmer ikke på Arbeiderpartiet eller Hadia Tajik. Jeg er også for monarkiet. Jeg er altså uenig med Hadia Tajik, og alle andre som vil «fjerne kongen». Men jeg går ikke av hengslene av den grunn. Det burde ikke du heller!

Kom igjen da, #BrukHue.

Innlegget ble først publisert hos Hanspetter.info

Av Helene Myhre Østervold

Innlegget ble først publisert i Helenes blogg.

Et problem jeg skulle ønske var løst...

lyder en oppgave vi fikk utdelt på skolen i januar. Siden da har jeg brukt lang tid på å finne ut hva dette problemet kan være, og etter mye om og men konkluderer jeg med det samme hver eneste gang. Problemet er oss. Meg og deg som mest sannsynligvis har fremtiden sikret med et sted å bo, nok med mat og noen å være glad i. Vi fortrenger hvordan det kunne vært om vi ikke var like heldige med hvor vi kommer fra og lever oss inn i en liten boble fylt med hverdagsproblemer og stress.

For store problemer?
Det er mange problemer jeg skulle ønske var løst, dette er veldig store problemer som det allerede er søkelys på og som trenger mye mer tid og ressurser enn de fleste andre problemer. Et eksempel på et slikt problem skrev jeg om i mitt første innlegg, urettferdigheten rundt pelsdyroppdrett. Vi kunne spist mindre kjøtt, vi kunne fått slutt på fattigdom og vi kunne fått fred på jorden, men det krever mye mer arbeid enn det tar å lage en morsom og kreativ app. Datoen er 9. april 2016 og jeg kan få matvarer levert på døren sammen med bestillingen fra polet og regningene i posten som jeg kan betale på 20 sekunder via mobilbank. Tenk på alle pengene, ressursene og tiden man hadde hatt til sammen om alle skapere av «ubrukelige» apper og tjenester samarbeidet på det som virkelig utgjør en forskjell.

• Ca. 795 millioner mennesker i verden lider av underernæring
• Ca. 836 millioner mennesker lever i ekstrem fattigdom
• Over 50 milliarder dyr drepes i kjøttindustrien hvert år
• Ca. 59,5 millioner mennesker er på flukt i verden

Gründere nå til dags leter etter et problem de kan satse alt av tid og penger på for å selv bli rike både på penger og suksess. Når jeg tenker over det kan det egentlig ikke kalles problemer, for det er jo absolutt ikke det. Et problem er at 6,4 millioner tonn søppel havner i havet hvert eneste år. Det er ikke et problem om jeg ikke har muligheten til å få matvarer levert på døren. Så hvorfor løser vi problemer som ikke finnes?

Viktigst av alt
Jorda vår. Ingen jord, ingen oss. Det er ikke mange årene siden jeg kunne lese at om 50 år vil den globale temperaturen ha steget med to grader og tenke «digg, sommer hele året», og hoppe videre på neste tanke. Jeg er sikker på at det er mange som fremdeles tenker det samme, samme folkene som kjører i andre gir til jobb for og få bilen varm om vinteren. Det skremmer meg, fordi jeg vet at folk er klar over at isbjørnene på polene sliter med å overleve på grunn av dårlige isforhold og jeg vet at folk er klar over at det å kaste søppel i naturen ikke er bra. Men likevel gjør mange det, og jeg undrer så forferdelig mye på hvorfor.

Hva kan du gjøre?
Det er lite som stopper deg fra å bidra til noe større, det handler om små ting som å spise kjøtt og melkeprodukter litt sjeldnere, tenke litt mer over hva du har på deg og gi litt penger til de som trenger det, ved for eksempel å bli fadder hos blant annet Plan, Unicef, WWF og Regnskog.

Kort oppsummert
Vi må skjerpe oss, skjerpe oss enda mer enn det vi gjør i dag. Mennesker og dyr sulter, mennesker og dyr er på flukt, mennesker og dyr blir mishandlet, mennesker og dyr mister hjemmene sine på grunn av klimaendringer, mennesker og dyr dør. Jorden dør. Vi dør. Det er helt absurd og det er synd at det er så mange som ikke bryr seg. Mange som aldri ville løftet en finger for andre enn seg selv. Jeg sier ikke at vi skal stoppe å leve livene våre og ikke bry oss om egne problemer, men det handler om å sette ting i perspektiv, tenke oftere over hvor heldige vi er. Du og jeg som sitter her med fremtiden i hendene våre og muligheten til å gjøre hva vi vil og hva som trengs.

Hvorfor skal halve verden gå fremover når tiden står stille for resten?

Innlegget ble først publisert i Helenes blogg.

Av Anne Grenersen,
journalist/kommentator Avisa Nordland

Dette innlegget ble først publisert i Avisa Nordland

«Vi var nødt til å vedta noe. Nå har vi fått et kompromiss som alle er misfornøyd med, men vi har tross alt fattet et vedtak», uttalte Høyres Robert Monsen etter utallige politiske runder og krumspring i farsen om trasé for bybanen i Bergen.

Sånn kommer mange i Den norske kirke også til å føle det: Det blir et vedtak som tillater kirkebryllup for homofile. Men den gamle liturgien for ekteskap i tradisjonell forstand skal også bestå. Ja takk, begge deler altså.

Kirkemøtet ? Den norske kirkens «storting» - er samlet i Trondheim i disse dager. Møtet er historisk, på mer enn én måte. Etter kraftig mobilisering fra Åpen Kirkegruppe før kirkevalget i fjor høst, blir det nå flertall for en vigselsliturgi for homofile.

Men seieren for de homoliberale er bare halvveis. I et forsøk på å holde kirken samlet har Bispemøtet anbefalt én liturgi for homofile par, samtidig som den gamle liturgien for mann og kvinne består. Konservative prester kan velge å tilby bare den gamle ordningen. Homofile som vil gifte seg, må altså finne en prest som vil, og det blir kanskje i en annen kirke enn den foretrukne.

Et kompromiss ingen av partene er fornøyd med, og som kanskje slett ikke samler, men tvert imot skyver folk ut av Den norske kirke; fra begge leire.  Det kan faktisk være en fordel, hvis man altså mener at et trossamfunn skal handle om religion.

For selv om Grunnloven slår fast at «Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan av Staten», gjelder dette stadig færre. Og oppsiktsvekkende mange ikke-troende telles fortsatt med. En undersøkelse gjennomført av Vårt Land nylig, viser at bare 48 prosent av medlemmene i Den norske kirke regner seg som kristne. 33 prosent av medlemmene regner seg sågar som ateister.

For dem - og andre medlemmer som ikke er troende kristne - er altså kirken et statlig finansiert eventbyrå som skaffer høytidelige omgivelser til bryllup, og som «selger» julestemning, om ikke annet. Færre døpes. Medlemstallet faller. Homosaken splitter. I en slik situasjon forsøker Kirken å gjøre alle til lags; men også for Kirkens menn og kvinner må det da være et poeng at folk tror på det presteskapet prediker? Men det er kanskje bare medlemstall og antall kroner fra staten som teller? Nærmere bestemt 3,77 milliarder som Kirkerådet har bedt om, når det endelige skillet mellom kirke og stat er et faktum fra årsskiftet,

Skjønt skille; en dårlig skjult statskirke vil det fortsatt være.

Vedtaket som sannsynligvis kommer på Kirkemøtet blir galt for noen, uansett. Og som kjent: Den som rir to hester kommer før eller siden til å forskreve seg.

 

 

Det var vel ikke normalt å ville være alene? Jeg måtte alltid ha en god unnskyldning. Trodde jeg.

Av Eirin Kristiansen

Jeg har alltid følt meg litt annerledes. Både i forhold til familie, nære venner og nye bekjentskaper. Jeg følte meg rar og litt kjedelig. Jeg hadde ikke alltid lyst til å gå i bursdagsselskap. Noen ganger løy jeg, fant på en unnskyldning for ikke å delta på fester. Jeg ville rett og slett heller være for meg selv. Jeg ville sitte på rommet mitt, tenke, bla i blader, høre på musikk og bare være. Da var jeg i mitt ess på en fortryllende og ubeskrivelig måte. Samtidig hadde jeg en ofte en vond klump i magen. Det var vel ikke normalt å ville og være alene? Jeg måtte alltid ha en god unnskyldning. Trodde jeg.

Unnskyldninger har jeg funnet på i fleng gjennom årene, alt for å slippe unna de store, sosiale sammenkomstene. Ofte er det moro å være med, men jeg synes det er enda hyggeligere å være i mitt eget selskap. Da jeg var yngre, var jeg også alltid kjempenervøs for fremføringer, egentlig for alt som innebar å stå foran større forsamlinger. Jeg har alltid foretrukket å uttrykke meg skriftlig.

Det var bakgrunnen for at jeg startet en blogg. Det passet meg midt i blinken. Jeg kunne uttrykke følelsene mine skriftlig, samtidig som jeg gjorde det hjemme alene, ut fra egne behov og egen inspirasjon. I dag er bloggen vokst til å bli en av Norges aller største, og den største i Bergensområdet.

Likevel blir jeg ofte minnet om hva folk tenker. Når jeg poster innlegg en lørdagskveld har det gjerne tikket inn spørsmål som: «Har du egentlig noen venner?». Selv etter jeg begynte å blogge har jeg skammet meg litt for at jeg er som jeg er. Tidligere oppsøkte jeg ofte situasjoner der jeg fremsto som sosial, bare for å slippe maset.

Jeg er nå 21 år, og har lært at ingen skal få lov til å kalle meg kjedelig. Jeg er ikke kjedelig selv om dette er min personlighet. Mennesker er forskjellige, både introverte og ekstroverte - alle er like gode på hver sin måte. Jeg kunne bare ønske at begge personlighetstyper aksepterte hverandre bedre. Jeg har ingenting imot at andre fester hver helg, og derfor krever jeg forståelse tilbake for at jeg ønsker en rolig lørdagskveld hjemme, uten å bli omtalt som «kjedelig» eller «kjip». Jeg er ikke lenger flau for å innrømme at jeg er lite sosial.

Det er når jeg er alene jeg blir mest inspirert og tilfredsstilt. Jeg blir tilfredsstilt av stillhet og harmoni, mens andre blir tilfredsstilt av sosialt samvær. Det er helt greit, og det er så deilig at jeg endelig kan si det med stolthet. Jeg er ikke «stakkarslig» fordi jeg ofte er for meg selv. Jeg har valgt det helt selv, akkurat som andre velger å være sosiale.

Jeg synes det er fint at vi alle kommer med ulike personligheter. Tenk så kjedelig verden ville vært om ikke? Vi trenger mennesker til å danse i det sterke lyset fra lyskasteren, men vi trenger også mennesker bak kulissene til å planlegge det store showet. Vi er alle fantastiske!

Jeg er ikke alene om å ha disse følelsene. Jeg vet at det er mange unge der ute som tror det er noe galt med dem, fordi de foretrekker å være inne en lørdagskveld. Jeg får ofte mail, kommentarer og meldinger fra andre som føler det samme. Mange ber meg om råd. Jeg blir oppriktig lei meg av dette. Råd for hva da, for at du er deg selv, men at de du omgås ikke aksepterer det? Det er ikke du som er problemet! Det er like fint å være introvert som ekstrovert. DU er god nok! Ikke la noen andre få deg til å tro noe annet. Fra nå av håper jeg at dere som kjenner dere igjen, klarer å få et nytt syn på det å være introvert. Det er ingenting man må forsvare seg for.

Ikke tillat deg å føle at andre ser ned på deg for den du er. Vær stolt av den du er. Da legger andre merke til det, og tro meg - det smitter. Først da får du den respekten du ønsker og fortjener.

Min opplevelse av å vokse opp som introvert, med en følelse av å være annerledes, har motivert meg til å jobbe med bloggen og nå til å skrive bok om å bli sjef i eget liv. Jeg gleder meg til å lansere boken. Men jeg gleder meg enda mer til jeg er hjemme. Alene.

Innlegget ble først publisert i Bergens Tidende.

 

Av Majoran Vivekananthan, redaktør i Utrop.no - Norges eneste nyhetsportal med nyheter, aktualiteter og debatt om det flerkulturelle Norge

Flertallet av moskeene i Oslo er lukket og utilgjengelige for journalister og forskere, og myndighetene fører ingen tilsyn eller kontroll med deres virksomheter utover å sjekke statstilskuddet som de bevilger.

Innlegget ble først publisert av Utrop.

Terroren i Belgia tvinger oss igjen til å se på hvordan moskeer er organisert, finansiert og forvaltes i Norge og ellers i Europa. Flere medieoppslag tyder på at Brussel er sentrum for radikal islam, og har vært det i mange år. Saudi-Arabias rolle trekkes frem som en viktig årsak til utbredelsen av salafist-retningen innen islam, som tar til orde for en fundamentalistisk tolkning av Koranen og hadith (beretninger om og av profeten Mohammed). Hvordan er situasjonen i Norge?

Avisen Utrop er godt i gang med en kartlegging av moskemiljøene i Oslo. Foreløpig resultat tyder på at et flertall av moskeene er lukket for pressen, forskere og mest sannsynlig også for myndighetene. Likevel har vi gjennom ulike kilder klart å sette sammen noen puslebrikker som gir oss et bilde av hvilken retning innen islam de følger, hvem som finansierer bygging av moskeene, hvor imamene er utdannet, hvem som utpeker imamer og hvilke andre aktiviteter moskeene driver med og som er av betydning for integreringen av norske muslimer.

Les også: Det er ikke statens oppgave å finansiere og støtte ekstreme holdninger

Lite integreringsfokus
Et mindretall av moskeene og deres underliggende aktiviteter er høyst verdifulle for Norge og integreringen av unge norske muslimer. Rabita-moskeen kan nevnes som et eksempel. De har kultur for være åpne, og legger seg på en linje som gjør det lettere for unge norske muslimer å finne en balanse i en ellers kaotisk identitetstilværelse. På spørsmål om hvordan de ser på homofili, svarer de at det ifølge Koranen er forbudt, men samtidig at det er en sak mellom den enkelte og Gud. Dermed åpner de for personlige tolkninger av Koranen, noe som står i sterk motsetning til konservativ tolkning av islam hvor det bare er de lærde som kan tolke, og deres tolkning ikke kan motsies av vanlige muslimer eller utsettes for rasjonell kritikk.

Moskeene er viktige institusjoner for muslimer. Norskmuslimer går mer i moskeen i Norge enn i hjemlandet. Moskeene fungerer som møteplasser, reduserer sosial isolasjon hos eldre, ensomme, og øker trivselen. Det handler om tilhørighet og en trygg havn for den muslimske identiteten. Moskeene driver også med aktiviteter som overlapper med skolen, de gir leksehjelp, språkopplæring, fritidsaktiviteter og mange flere aktiviteter som letter integreringen. Dessverre er det kun tre av de 12 moskeene vi har kartlagt i Oslo som kommer positivt ut. Majoriteten av moskeene har ideologi, aktiviteter, organisering og finansiering som enten er udemokratiske, bryter med norsk lov, menneskerettigheter eller er ultrakonservative i synet på homofili, utroskap og kvinnens stilling i samfunnet. I Oslo er det registrert 37 moskeer.

Les også: Arbeiderpartiet må inn i moskeene

En navngitt moské i Oslo tillater kun menn medlemskap og dermed adgang til moskeen og bryter dermed med norsk lov, men får likevel statsstøtte. En annen moské sier i et intervju med Utrops forsker at imamen ved moskeen blir valgt av landets ambassade. En tredje moské anklages for å drive med spionasje for utenlandsk etterretning. En fjerde moské i Oslo er under innflytelse av et politisk parti i Pakistan. En femte moské har et styre og en styreleder som ikke velges av en generalforsamling, altså ikke demokratisk, men som får statsstøtte. Og det finnes flere andre forhold som Utrop har avdekket som kan betegnes som kritikkverdige. Mest foruroligende er aktiviteter rettet mot barn i moskeer som følger konservative tolkninger av Koranen og som har imamer utdannet i Saudi-Arabia. Mange ressurssvake foreldre sender barna på Koranskolen eller til leksehjelp fordi det er gratis, i motsetning til SFO/aktivitetsskole, som koster penger.

Finanseringen av moskeene
Et ømfintlig punkt er finansiering av moskebygg. Når en menighet som har knapt 4000 betalende medlemmer klarer å finansiere et moskebygg til 75 millioner kroner, er det nærliggende å tro at utenlandske aktør har bidratt med finansieringen. Islamic Cultural Centre Norway hadde 3655 medlemmer i 2015, og de eier moskebygg til en verdi av 75 millioner kroner, og har ingen pant på eiendommen. Det betyr altså at bygget ikke er finansiert gjennom lån i banken.

Saudi-Arabia investerer milliarder av dollar for å bygge moskeer, skoler, institusjoner, organisasjoner for å spre salafisme og wahabisme. Bare i perioden 2011-2013 har 2500 saudiske imamer er blitt eksportert til India. Dersom utenlandske aktører som for eksempel Saudi-Arabia bidrar med finansieringen, kommer det ikke uten vilkår. «Når Saudi-Arabia gir deg én million euro med den ene hånden, gir de deg med den andre en liste over hva som må sies, og hva som ikke må sies,» står det på hjemmesiden til Koranen.no.

Utrops kartlegging avslører at imamene som ansettes av disse moskeene er utdannet i Saudi-Arabia, hvor det kun er tillatt med salafist-retningen av islam, ofte også kalt wahhabisme. Studenter som studerer for å bli imam på saudiarabiske universiteter, lærer altså kun denne varianten. Saudier selv foretrekker å bruke betegnelsen salafisme om den dominerende fortolkningen av islamsk tro og praksis i Saudi-Arabia, snarere enn betegnelsen wahhabisme, som anses som nedsettende. Wahhabisme er en strengt fundamentalistisk retning innen sunni-islam, grunnlagt av Muhammad ibn 'Abd al-Wahhab. I boka Kitab al-Tawhid («Boka om monoteisme») gjengir Wahhab en detaljert tolkning av hvordan religionen skal praktiseres. I boka fordømmes blant annet musikk, spill og lek. Videre beskrives en rekke regler for påkledning og oppførsel. Wahhabismen er sterkt kritisk til alle andre retninger og tolkinger, og særlig mot sjia-islam, som blir ansett for å være en kjettersk sekt.

Utbredelse i Belgia
Islamic and Cultural Centre i Brussel (ICC) driver The Greate Moque i Brussel i Belgia. Denne moskeen har vært salafist-tilhenger de siste 30 årene. Muslim World League har finansiert moskeen, og denne ligaen er finansiert av Saudi-Arabia. Alle imamer i denne moskeen har vært utdannet i Saudi-Arabia. Direktøren i ICC, Khalid Al Abri, ble utvist av belgiske myndigheter i 2012 for sine ekstreme synspunkter. Nylig var vi vitne til terror i Belgia som tok livet av 35 personer. Flere medier rapporterte at belgisk politi ikke var proaktive overfor radikaliserte miljøer i Belgia.

Norske myndigheter fører i dag ingen tilsyn eller kontroll av religiøse menigheter i Norge. Det mest foruroligende er at det ikke stilles krav om demokratisk valgt styre/styreleder som vilkår for å motta statstilskudd. «Lov om trossamfunn» krever ikke demokratisk valg for at statlig støtte skal gis. I praksis kan en religiøs leder danne sin egen menighet og drive den så lenge han lever, uten noen gang å stille til valg. 

Det er kun den delen av budsjettet som er finansiert av statstilskuddet som menigheten skal rapportere på og sende revidert regnskap på, ikke institusjonens regnskap som helhet. Derfor har vi grunnlag for å tro at mye foregår bak kulissene. Vår kartlegging viser at moskeer som tar betalt for aktiviteter og tjenester ikke gir kvittering for mottatt pengebeløp. Én moské skriver at de "bøtelegger" medlemmer som ikke overholder fasten (ramadan), og det er da snakk om 30.000 kr om man ikke faster noen dager. Det er snakk om store summer som er i omløp per år, og slik sett representerer moskeene ikke bare en økonomisk maktinstitusjon, men også mektige mennesker (politikere, næringsdrivende) som sitter i styrene for sin egen vinning. 

 

Åpent brev til Beste regjerende i Oslo.

Av kvinne (47)
 
Jeg ønsker med dette å søke om støtte til el-sykkel.
Min begrunnelse er at jeg eier et vrak av en bil fra 91 som bruker hele 0,6 l pr mil,samt at det er et elendig kollektivtilbud i bygda jeg bor i ( en avgang om dagen).
 
I 15 år har jeg krøpet på knærne og lagt brosten i Oslo by, plantet tusenvis av blomster rundt rådhuset og stukket meg på infiserte narkosprøyter under luking for å skape et hyggelig grønt miljø i Deres Oslo. Jeg har også vært yrkesfisker samt jobbet på Hurtigruten i noen år.
Alt dette har ført til at jeg har blitt 50 prosent invalid og 100 prosent ufør på grunn av hardt fysisk arbeid siden en alder av 16 år.
Etter alt strev sitter jeg igjen med en trygd på 16.000 kroner i måneden, konstante smerter og bor i en rønne av et hus dere aldri ville satt deres bein innenfor.

Les også: Samtidig som Oslo kommune kutter på pleietilbudet på aldershjem, har det nye byrådet bestemt seg for å dele ut 5 millioner kroner for å støtte 1.000 privatpersoner som vil kjøpe el-sykkel
 
Når det gjelder elsykkelen hadde det vært kjempefint med en tilhenger og ekstra motorkraft ettersom det er svært bratte bakker og 15 km til nærmeste apotek og butikk. Dessverre må nok sykkelen være utstyrt med piggdekk og varme i setet og styret, grunnet leddgikt og plager på vinterstid.
Sånn ellers anser jeg meg for å være meget miljøvennlig, for eksempel kjøper jeg bare mat med dårlig dato, kaller det smulene fra de rikes bord. Har ikke råd til annet. Nye klær har jeg ikke kjøpt på 3 år, men heldigvis fins det en misjonsdrevet bruktbutikk der jeg har kjøpt diverse møbler, ting og tang, altså gjenbruk.
 
Jeg mener jeg har ytt min skjerv til samfunnet ved å skape trivsel og miljø, sørget for matauk og vært et vennlig ansikt utad når det gjelder turistnæringen i Norge.
 
Sykkelen kan dere sende miljøvennlig med ekspressbussen, jernbanen her ble lagt ned av miljøminister Gro for mange år siden.
Jeg håper på positivt svar, men om pengene sitter langt inne ønsker jeg at dere heller gir noen kroner til opplæring av førerhunder i Blindeforbundet, en forening jeg har støttet i mer enn 20 år.

Ja, for dere har jo fullstendig mistet gangsynet, ved å sponse de rike og skamfullt grådige i Oslo.

Av Harald Sundby, fastlege Kalveskinnet legesenter, Trondheim

Undertegnede er fastlege, og har vært det i ca. 25 år. Vanligvis praktiserer jeg i Trondheim, men de siste fire måneder har jeg vikariert som fastlege i Groruddalen. Denne reisen over Dovrefjell har gjort meg bekymret. Jeg befinner meg med ett i en svær avmaktssituasjon som rett og slett går litt på helsa løs.

Vi snakker om økende stressymptomer. Jeg har forsøkt å analysere situasjonen litt. Jeg har kommet fram til at jeg er blitt en symptombærer. For dette dreier seg ikke om min helse. Dette er ikke mitt eget stress. Det er strengt tatt knapt min egen avmakt. Det er NAVmakt. Mine pasienters NAVmakt og stress.
Problemene tårner seg opp, og det er lite jeg kan få gjort med det. Jeg er fastlege og møter mange mennesker i min arbeidshverdag der slik avmakt gjør seg gjeldende. Mitt første råd til de avmektige er: Del dette med noen du kjenner og stoler på - hvis du har noen. Jeg kjenner ikke dere lesere, men deler likevel. Jeg velger å stole på at min bekymring blir tatt i beste mening: Vi fastleger er viktige brikker i det som jeg føler meg ganske sikker på er et av verdens beste velferdssystemer.

Innlegget ble først publisert i Ivar Johansens blogg.

Når det gjelder velferdsordningene knyttet til helse og helsesvikt er fastlegens vurdering og beskrivelse av helseproblemene, behandlingen og konsekvensene av svikten ofte selve «inngangsbilletten», det være seg sykmeldinger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Det som skjer i fastlegens behandlingsrom legger føringene for saksbehandlingen i NAV. For pasientene, som er dem hele dette systemet er bygget opp for, sier det seg selv at det er overordentlig viktig at kommunikasjonen mellom deres behandler og saksbehandler fungerer smidig, og at misforståelser og konflikter ikke kommer i veien. Ellers kommer pasientene selv ofte ingen vei.

La det med en gang være sagt: Som fastlege har jeg dyp respekt for vår velferdstradisjon, en likeså dyp respekt for NAV og alle som jobber i det systemet. Jeg har opparbeidet mange positive erfaringer der vi samlet har funnet gode løsninger og hjulpet mine pasienter ut av vanskeligheter. Dialogpreget samarbeid har gitt meg mye yrkesglede. Og det finnes også en forventningskrise der ute, om hva velferdsstaten faktisk kan bidra med - og hva NAV kan stille opp med. Gitt slike urealistiske forventninger vil systemet ikke kunne unngå å måtte dele ut skuffelser. Det finnes et lite konstruktivt «anti-NAV-krigshisseri», som gir negativ skyttergravsdynamikk. Men det finnes også det jeg kaller «klinisk NAVmakt», som går på helsa løs. Etisk sett er det betenkelig: et hjelpesystem som gjør vondt verre. Ingen av oss ønsker det.

La oss gjøre alt vi kan for å unngå det. Og når vi likevel ser at det skjer: la oss stoppe opp, lytte til hverandre og komme ut av det. Det er fullt mulig - de fleste gangene. Det er også fullt mulig at jeg med 25 års yrkeserfaring 50 mil nord for Sinsenkrysset har utviklet en urealistisk naivitet om dialogens potensial. Mine erfaringer som fastlegevikar fra Oslogryta gir meg uansett denne ulmende kliniske bekymring: Det er mulig at brutaliseringen av velferdssystemene våre ikke er så ille som vi tror. Kanskje det er verre enn vi tror?

Adoptivbarn, 17  år  og  snart  myndig: De første tre årene i rumensk barnehjem var så helseskadelige at psykologer og barnelegers konklusjon er klinkende klar: Hun er uspesifikt hjerneskadet, med en mental alder mellom 5 og 7 år. Nå er hun et slikt barn i en snart voksen og vakker kvinnekropp. Litt skummel kombinasjon, men godt ivaretatt. Det søkes om uførepensjon, men vilkårene er ikke oppfylt: Hun må først prøves ut i arbeidslivet. Altså - statlig konklusjon om barnearbeid?

Kvinne,  43  år  med  tre  barn:  Hun har slitt med kroniske smerter de siste 20 år, og vært like lenge i forskjellige behandlingstiltak og attføringsforsøk som ikke har ført fram. Komplisert helsesituasjon. Dette er ikke en livs- og sykehistorie som gir et menneske mestringsfølelse og godt selvbilde. Grundig arbeidsevnevurdering foretatt av et konsulentfirma på oppdrag fra NAV konkluderer entydig med at det ikke finnes arbeidsevne og at videre attføringsforsøk bare vil gjøre vondt verre. Stønadssituasjonen henger i løse luften når jeg møter henne for første gang. Hun befinner seg i den tilstanden jeg bare har ett ord for - og som jeg synes er dekkende: Angsthelvete. «Hva har jeg gjort feil? Ryker huset? Orker jeg mer av dette livet?» Daglige panikkanfall. Null nattesøvn. På vei nedover.

Dere får tro meg på min vurdering: det var lett å merke at NAVmakten var den sterkeste drivende kraften nedover. Dette gir meg klinisk bekymring. Jeg tar noen telefoner: her må det samarbeides raskt og tverrfaglig. NAVs saksbehandler dukker opp og ser problemene. Jeg hiver meg rundt og skriver legeerklæring. Men videre stønad avslåes. Rådgivende lege finner ingen sykdomsbasert uførhet. Jeg bekymres enda mer og er i vantro. For meg foreligger en nærmest overtydelig arbeidsuførhet der «nok er nok»-fasen burde vært etablert for minst 5 år siden. Vanlig allmennmedisinsk sykdomsforståelse forkastes ansiktsløst og byråkratisk. Rådgivende leges ord er dom i slike saker. Her finnes det risiko for fatal helsekollaps. Jeg ber rådgivende lege ringe meg, men saksbehandler sier med beklagelse at det er ikke noe som rådgivende lege gjør: Å ringe fastleger. Jeg ringer distriktspsykiatrisk senter (DPS), som har forståelse - men trekker litt på skuldrene.

Jeg får inntrykk av at dette er svært vanlig kost. Jeg blir bedt om å skrive en henvisning, men den må først og fremst omhandle min bekymring om selvmordsrisiko. Minst mulig om NAVmakten: «Når det gjelder slike NAV-problemer synes vi vanligvis ikke at det hører hjemme her.» Jeg får assosiasjoner til fysikkoppgavene fra skoletiden: «I dette forsøket velger vi å se bort fra luftmotstanden.»  Da kommer analysene skjevt ut, når det er motvind med orkan i kastene.Denne kvinnen trenger behandling. Hun trenger respekt i store doser flere ganger i uken i minst to år. Det hun minst av alt trenger, er respektløs saksbehandling. På fire måneder møter jeg tre andre pasienter, alle med ansvar for barn - og med tilsvarende alvorlig NAVmakt, som så vidt jeg har overskuet har vært hovedårsaken til betydelig psykiatrisk sykdom. og 2.-linjes behandling. På disse fire månedene møter jeg alt for mange andre som, om de ikke akkurat er blitt syke av det, også opplever samarbeidet med NAV som en trusselfaktor i sine liv. Hver enkelt av dem har sin historie.

Leif på 53 år dukket opp på hastetime. Det var magesmerter.  Kort  fortalt:Dette viste seg å være en nokså dypt psykisk skadet mann med mange år under oppfølging og behandling. Se for dere Elling. Bak magesmertene lå det to år i isolasjon etter at hans mor døde. De hadde bodd sammen. Nå tok arvepengene snart helt slutt. Vi fikk ok kontakt. «Men du får ikke meg til å gå på NAV, nei. Da bor jeg heller på gata.» Nytt forsøk på tverrfaglig samarbeid: «Jeg har innledet samarbeid med en pasient som ser ut til å ha falt ut av alle systemer. Vi må få koplet ham på igjen. Kan vi få til et møte?» «Vel, dr. Sundby ?gjelder det arbeidsavklaring, uføretrygd eller sosialtjenester?» «Det var akkurat det jeg tenkte vi kunne forsøke å finne ut sammen.» «Hør her, Sundby. Hvis du ikke kan si hva det gjelder, så har jeg faktisk ikke lov å bruke tid på dette her. Jeg jobber med arbeidsavklaringsstønad.» Så langt kom vi. Hørte jeg «Én dør»?

Innlegget fortsetter under bildet.

Mona er 23 år, med et lite barn og samboer. Rygg- og bekkensmerter. Butikkarbeid hun ikke trivdes med og ikke så for seg å greie. En lett barseldepresjon i tillegg? Hun ble sykmeldt av meg - og ja, det var en sykmelding «i gråsonen». Hvor hardt presser man en sliten småbarnsmor? Jeg er usikker. To måneder gikk. Og de går fort i allmennpraksis. Så kom tilbakemeldingen fra den fortvilte pasienten: Sykmeldingen var avvist. Null kompensasjon. En julehøytid med ubetalte regninger og tapt nattesøvn. Ingen katastrofe, men for meg som fastlege var dette en situasjon jeg ikke tidligere hadde opplevd. Jeg skrev til NAV og ba om en telefonprat. Det fikk vi til etter tre ukers tid, men vedtaket var gjort av en forvaltningsenhet som var utenfor saksbehandlers sfære. Å være sykmelder er ingen enkel jobb, vi fastleger gjør så godt vi kan.

Dilemmapreg er det vanligste. Mye er et sted i gråsonen. Å risikere å sette pressede småbarnsforeldre i økonomisk limbo er ikke noe jeg kan fortsette med. Uten dialog i tillit - om de man er i tvil om - kan jeg som fastlege ikke delta i dette samarbeidet. Da har jeg gitt til kjenne noe om NAV-makten jeg har observert som vikar i Groruddalen, sett fra fastlegekontoret. Jeg sitter med en følelse av at noen vil tenke: «Men dette har vi da hørt før». Det er riktig. Intet av dette er nytt under solen. Kanskje nettopp derfor må det beskrives igjen. Og igjen. I min erfaring ligger dessuten en opplevelse av NAVmakt i en noe mer alvorlig form. Den nærmest totale NAVmakt, der jeg som fastlege og behandler står helt uten muligheter til å fungere som et smidiggjørende bindeledd mellom pasientene og saksbehandlerne. Hvordan situasjonen ser ut sett fra den andre siden vet jeg ikke noe om. Dialogen og tilliten mangler. Hvor ble den av?

Jeg reiser snart tilbake til mitt fastlegevirke i Trondheim - og forlater denne NAV-maktssonen. Det blir en lettelse. I vår by går det den motsatte veien. Det går lettere. Dialog er hverdagen. Folk får som oftest hjelp, men grenser settes også ? i tillitsfullt og gjensidig respektfullt samarbeid.  Så får det bli andre enn meg som tar dette herfra. Det var godt å få satt ord på det!

Nå klarer jeg ikke å holde dette inne lenger! Er du virkelig villig til å ta risikoen og bli veganer?

Av: Helene Ragnhild, ernæringsfysiolog og blogger

Etter dette innlegget fra Kristin bak styleconnection.no har det nok en gang blitt blest rundt det å spise et vegansk kosthold. Som alltid blir de samme metodene brukt for å presse særlig unge jenter til denne livsstilen. Bilder av dyr som tortureres blir akompagnert med sammenligninger mellom dyreavl og voldtekt. Påstander om at det er «bevist» at en vegandiett er det beste kostholdet for god helse underbygges med netflix og youtube som kilde. På toppen av det hele krydrer hun med en god dose dårlig samvittighet, miljøforkjemping og tårer. Ja, vi må kaste skylappene og se hvordan kjøtt, melk og eggproduksjon har blitt i vårt lille land. Alle bør kjenne magen knyte seg når de ser hvordan dyrene blir behandlet! Betyr det at et vegansk kosthold er det eneste rette om du ikke ønsker å være et hjerteløst individ? Er det uproblematisk å kaste dyreproduktene og leve på soyapølse og vegansk «facon»?

Uttalelser om å kutte sukker skaper ofte heftig debatt. Mødre som skriker på facebook om at barn trenger sukker, ernæringsfysiologer som mener sukker ikke må «farliggjøres» og kokker som humrer om hysteri. Hvor er disse nå? Hvor er samfunnsengasjementetet? Våkn opp! Et vegansk kosthold kan faktisk være svært risikabelt for mange.

Å være veganer er mer enn bare en diett, det er faktisk blitt annerkjent som et livssyn. Det er mange grunner til at mennesker velger å være veganere, og jeg kan respekterer deres valg. Om det er miljøhensyn, dyrevelferd eller religiøse faktorer inne i bildet. Skal vi argumentere hvilken diett som er mest helsemessig må vi faktisk holde disse faktorene ute av bildet. Hopp av den høye hesten din og ned på jorden et øyeblikk, så skal vi se på dietten din. Det er så mange ting jeg kunne sagt om hvordan det å spise kjøtt kan være bærekraftig, hvordan dyr kan behandles med respekt og hvordan en kan være et godt menneske selv om en spiser dyr. Jeg velger likevel å holde meg til ernæring, da det er mitt fag. Les gjerne her, her og her hvis du ønsker mer informasjon om dyrevelferd og miljø.

Derfor skal vårt barn aldri være veganer
Min største hjertesak innenfor ernæring er uten tvil maten vi gir våre barn. Helt fra de ligger i mors liv er de påvirket av valgene vi selv tar. Nå som jeg selv forbereder meg til å bli mamma grøsser jeg på tanken av hvordan denne dietten kan påvirke ikke bare mitt barn, men mine barnebarn. Som jeg har skrevet før fødes en jente med alle sine eggceller ferdig utviklet. Det vil si at valgene du tar under ditt svangerskap ikke bare påvirker din lille spire, men også hennes fremtidige små. En næringsrik diett er derfor alfa og omega for sunne, friske og robuste barn. Dette visste våre forfedre godt. Det er ikke uten grunn at det ikke finnes noen tradisjonelle folkeslag som har overlevd som veganere. Det er så mange grunner til at jeg ikke kommer til å oppfostre mine barn på veganerdiett, hverken i magen eller når de er små. Jeg tar rett og slett ikke risikoen!

Livsviktige næringsstoffer for baby
Mennesker er avhengig av å få tilført energi, makro- og mikronæringstoffer. Endel av disse næringsstoffene er essensielle, det vil si at vi ikke kan danne dem i kroppen selv, men er avhengig av å få dem tilført via kostholdet. Det er livsviktig at din baby får nok av disse gjennom utvikling, under amming og senere gjennom mat.

For mange er det lett å svelge påstander som at det er lett å få nok vitaminer og mineraler gjennom et vegansk kosthold. Med en utdannelse innen ernæring vet jeg bedre. A-vitamin er for eksempel ikke bare A-vitamin. I dyreprodukter som eggeplomme finner du retinol, den sanne A-vitamin. I grønnsaker finner du karotenoider. En av de mest potente og kjente av disse er betakaroten. Dessverre trenger vi faktisk 12 ganger så mye betakaroten sammenlignet med retinol. Det vil si at en må få 12 ganger så mye gulrot sammenlignet med eggeplomme. Når vi vet hvor liten magesekken til babyer og små barn er vet i hvert fall jeg hva jeg skal prioritere. Også D3 som finnes i dyreprodukter er langt mer potent enn D2 fra planter, og det samme gjelder jernet som vi finner i dyreprodukter.

Vi har to essensielle fettsyrer i kostholdet vårt; omega 3 (alfalinolensyre) og omega 6 (linolsyre). Av førstnevnte lages to lange fettsyrer med navn DHA og EPA. Disse fettsyrene er svært viktig for utvikling av hjerne og nervevev. I plantekost finner vi alfalinolensyre i blant annet linfrø, valnøtter, chiafrø og raps. Vi har lenge trodd at denne fettsyren kunne konverteres i kroppen til EPA og DHA, men vi vet nå at denne konverteringen er svært begrenset, så lav som 5%.  I spedbarn er denne konverteringen så godt som ikke-eksisterende, og DHA må derfor her regnes som essensielt. Får ikke barnet DHA via morsmelken vil barnet kunne få underutviklede øyne og et misdannet nervesystem.

Helsedirektoratet anbefaler fiskeleverolje til alle gravide og ammende.

Ikke alle næringsstoffer finnes i planter
Dyreprodukter inneholder essensielle næringsstoffer som ikke finnes i planter. Det mest kjente er kobalamin eller vitamin B12 som vi kun finner i produkter fra dyr. Noen mener en kan få b12 fra alger, fermentert soya og næringsgjær, men dette er såkalte b12 analoger, det vil si et stoffer som ligner B12 men som ikke har de samme egenskapene. Disse analogene kan faktisk blokkere for B12 og dermed øke behovet for dette vitaminet.

B12 er essensielt for prosesser i hver eneste celle i kroppen, blant annet dannelse av røde blodceller og DNA. Dette er grunnen til at kvinner med vegansk diett har økt sjanse for å føde barn med misdannelser enn andre mødre. Det er både funnet at veganere har høyere risiko for å ha mangel på B12 og at veganske barn scorer lavere på kognitive tester enn andre barn.

B12-mangel er dødelig, og vi er helt avhengig av å få vitaminet tilført via kosten. Får du ikke i deg nok B12, vil også morsmelken din kunne mangle dette viktige vitaminet. Et fransk par ble faktisk i 2011 siktet for omsorgssvikt etter at deres 11 år gamle datter døde av mangel på blant annet B12. Dette er ikke skremselspropaganda, bare utrolig trist. Jeg er rett og slett ikke villig til å ta denne sjansen med mitt barn!

Skal du leve som veganer er du helt avhengig av tilskudd av B12. Du risikerer også mangler på vitamin A og D, EPA/DHA, sink, kalsium og jern.

Kolesterol finnes heller ikke i planterike. Topp tenker du sikkert, det er jo ikke sunt uansett. Nå er det faktisk slik at det ikke stemmer, kolesterolet er blitt friskmeldt og anbefalingene om å begrense inntak av kolesterol er nå fjærnet fra de amerikanske kostholdsrådene. Kolesterol er et molekyl som finnes i hver eneste celle i kroppen og det er helt essensielt for dannelse av hormoner, D-vitamin og kroppen til din baby. Dette kan du lese mer om her.

Proteinkvaliteten er bedre
Mennesker trenger proteiner for å danne og opprettholde alle cellene i kroppen. Proteiner er bygget opp av aminosyrer, og i proteinene vi spiser finnes det 20 av disse. 8 (9 for spedbarn) må vi få fra maten vår. Proteiner fra animalske kilder som melk, egg, fisk og kjøtt er såkalte fullverdige proteinkilder. Det vil si at de inneholder alle de essensielle aminosyrene. Det finnes protein i planter også, og det er sunt å få i seg disse. Likevel er disse kildene ikke fullverdige. De mangler flere aminosyrer og må derfor kombineres riktig. Får barnet ditt ikke i seg alle disse ni vil det være som å skrive uten vokaler.

En voksen veganer som er bevisst på sitt matinntak og kombinerer proteinkilder riktig kan dekke alle sine essensielle aminosyrer. Hvorvidt kvaliteten er like god blir en annen diskusjon. Et barn har liten magesekk og det kan ofte være problematisk å få i barn nok mat. Igjen, det er en risiko her!

Et vegansk kosthold er rigid og regelstyrt
Selv om jeg selv stort sett holder meg unna sukker og kornprodukter fordi kroppen min ikke reagerer godt på disse matvarene kommer jeg ikke til å nekte mine barn å smake lørdagsgodt når de er store nok. De kommer heller ikke til å spise spesialmat i barnebursdag og når de er på besøk. En ting er små barn som ikke vet hva du spiser og ikke tenker særlig over dette, men eldre barn bør faktisk ikke få en haug med matregler de skal følge. Dette kan lett føre til et anstrengt forhold til mat, et problem som er stadig økende blant unge i dag. Jeg vil jo at mine barn skal oppleve matglede, ikke stress rundt å være annerledes.

Mine barn skal få det beste. Næringsrik mat av høy kvalitet, matglede, kjærlighet og ikke pekefinger. De skal ikke lære at å drepe et dyr for at de skal overleve er feil og unaturlig. Det er faktisk det mest naturlige som finnes. Det er dyrets liv vi skal respektere. Behandler vi dyrene riktig og slakter dem uten frykt, samt begrenser mengdene vi inntar, kan vi spise dyreprodukter med god samvittighet.

Å lære mitt barn at de som spiser kjøtt er slemme blir som å si at bjørnen er slem som dreper fisk for å gi til sin baby (Det er også veldig overlegent). Dette er naturen, i all sin storhet og prakt. Vi er skapt for å spise dyr. Verdenen vår er skapt for at vi skal spise dem. It?s the circle of life baby!

Vegansk ferdigmat er like skadelig som annen ferdigmat, om ikke mer
Kristin skriver i innlegget sitt er det ikke noe problem å kutte bacon, ost og pølser. Alle disse matvarene kan enkelt erstattes med produkter du får kjøpt på butikken. Men hva inneholder de egentlig? Store mengder bearbeidet soya og billige vegetabilske oljer. Forskningen på soya har gitt spirkende resultater. Denne belgveksten inneholder nemlig stoffer som kalles phytoøstrogener, stoffer med østrogenlignende effekt. Noen forskere mener at dette vil øke østrogennivået i kroppen, mens andre mener at disse stoffene vil blokkere for østrogen i kroppen. Det vi vet er at vi vet for lite! Jeg kommer ikke til å gi mitt barn soya, vi vet rett og slett ikke effektene.

Billige vegetabilske oljer som mais-, soya- og solsikkeolje skaper inflammasjon i kroppen og har null næringsverdi. To store grunner til at ikke bare små barn, men alle burde unngå disse!

Hvorfor du kan føle deg bedre på en vegansk diett
Går du fra å spise ferdigmat, pasta og kneipbrød til et rawfood kosthold bestående av grønnsaker, frukt, bær, nøtter og frø vil du selvfølgelig kjenne dette på helsen. Det betyr ikke at denne dietten vil gagne din helse over tid, for ikke å snakke om helsen til dine barn og barnebarn. Dette er også grunnen til at vegandietter ofte kommer godt ut av store, observasjonelle forskningsstudier. Her ser en på en stor gruppe mennesker, samler inn data om deres levevaner og ser om en kan forstå sammenhenger mellom livsstilsfaktorer og sykdommer. Det er klart at en veganer kommer bedre ut enn en gjennomsnittlig amerikaner som spiser burger, drikker brus og milkshake. Veganere er som regel svært helsebevisste mennesker som også røyker mindre, trener mer, er mer ute og velger mer økologisk mat.

Jeg må få understreke at jeg ikke har noe personlig imot veganere generelt eller Kristin. Folk må få lov til å spise akkurat hva de ønsker. Jeg har mange mennesker i livet mitt som spiser ting jeg selv ikke ville spist, men jeg er like glad i dem for det. Det du spiser definerer nemlig ikke hvem du er som person. Det jeg ikke liker er at disse diettene blir lagt frem som ernæringsmessig å foretrekke fremfor andre kostholdsmønstre, og metodene som blir brukt til å få frem dette budskapet. Særlig ikke når det gjelder gravide, barn og unge, der jeg mener dette kostholdet kan være direkte skadelig.

Dette innlegget er opprinnelig publisert på Helene Ragnhilds egen blogg.

Av: Zeeshan Shah

I 2011 blir Salman Taseer, en guvernør i Pakistan, skutt og drept av sin egen livvakt ved navn Mumtaz Qadri. Årsaken til det er guvernøren sine kommentarer om hvordan blasfemiloven i Pakistan blir misbrukt til å undertrykke minoriteter i Pakistan. Han mente at denne loven måtte reformeres, slik at anklager om blasfemi ikke skal kunne brukes til å sette folks liv i fare basert på en svak lov. Livvakten ble arrestert og dømt til døden etter en rettsprossess i Pakistan, basert på landets grunnlov og det juridiske systemet. Den 29. februar i år ble han henrettet for drapet.

Livvakten er dermed en terrorist i både religiøs, moralsk og ikke minst offisiell forstand. Religionen tillater ikke noen privatperson å ta livet av en annen. Moralske prinsipper tillater ikke drap av noen basert på deres ytringer. Den pakistanske grunnloven og det juridiske systemet har dømt ham som en terrorist.
 
Den 6. mars ble det arrangert en støttemarkering for den avdøde terroristen, hvor rundt 90 personer dukket opp foran den pakistanske ambassaden i Oslo for å markere sin protest mot at livvakten ble henrettet. Blant de 90 oppmøtte var også Nehmat Ali Shah; imamen ved en Oslo moskè. For en uke siden ble det arrangert protester også i Pakistan, med flere tusen religiøse, som ved en raskt glans kan minne om ekstreme. De har tydeligvis ekstreme holdninger, når de kommer ut til gatene for å demonstrere mot henrettelsen av terrorist, og dermed også demonstrere i mot avgjørelsen tatt av det pakistanske rettssystemet.

Nehmat Ali Shah har fått massiv kritikk fra de aller fleste muslimske miljøene i Norge for deltagelsen hans i markeringene både i Oslo og i Pakistan. Etter markeringen i Oslo svarer denne imamen at han var der for å bruke sin ytringsfrihet. Jeg lurer på om han deltok i noen som helst markering for å støtte den drepte guvernøren sin bruk av ytringsfrihet?

Aftenposten konfrontere han med spørsmål om hvorfor han deltok. Det var ikke mye rasjonelt å få ut og jeg kan bare forestille meg frustrasjonen til reporteren. Skal man virkelig tro på hans svar om at han "kun var der for å lese bønn for den avdøde"? Hadde alle andre mullaer i verden fri den dagen? Selv en 5-åring vil forstå hva det betyr å delta på en slik markering og stå foran tusenvis av støttespillere for en avdød terrorist. Er det noen som trenger bønn så er det de gjenlevende i denne verden som kjemper livets ærlige kamp hver eneste dag.

Det som virkelig irriterte meg da jeg leste intervjuet i Aftenposten er følgende utsagn av Nehmat Ali Shah: «Jeg ble introdusert som moskeens imam. Men da jeg sto og talte, sa jeg at «jeg er ikke her bare fordi jeg er moskeens imam, men for å si min mening og for å representere alle pakistanere og muslimer i Norge».»

Videre bemerker reporteren at ikke alle muslimer vil være enige med han. Til dette svarer imamen «- De må ikke være enig i det, det er deres rett å si sin mening.»

Ja, vi muslimer i Norge har rett til å si vår mening. Jeg, som en norsk muslim som du påstår at du representerer, har også rett til å si min mening. Min mening er: Du representerer IKKE meg!

Dine meninger representerer IKKE mine meninger. Ditt standpunkt representerer IKKE mitt standpunkt. Din måte å forstå islam på representerer IKKE min forståelse av islam. Din deltagelse på støttemarkeringer for en terrorist representerer IKKE mine handlinger. Du står der foran tusenvis av forvirrede mennesker ikke som min representant, men kun representant for  deg selv. Du har rett til å ytre din mening, akkurat som guvernøren i Pakistan hadde, men for all del; ikke påtving din tankegang som min. Jeg kan ikke huske å ha gitt deg retten til å gjøre det.

Er det ikke litt betenkelig at muslimer i Norge arrangerer markeringer MOT terror. Muslimer i Norge skriver kronikker MOT ekstremisme. Muslimer i Norge har ikke en eneste gang sagt noe positivt om terroristen som drepte guvernøren. Allikevel tør du å påstå at du representerer oss?

Avslutter med et gratis tips: Er Nehmat Ali Shah og hans moskè genuint opptatt av å jobbe mot terror og ekstremisme, så er første steget kanskje å slutte å delta på markeringer til støtte for terrorister.

Mer om artikkelforfatteren:

Zeeshan Shah - Jobber i finansnæringen, mastergrad i strategi. Norskpakistaner med muslimsk bakgrunn. Mer fra Shah finner du på bloggen: zeeshan.no

De Grønne jobber for miljøvennlige reisealternativer, ikke for å nekte folk å fly.

Foto: Scanpix

Av: Rasmus Hansson, Stortingsrepresentant og nasjonal talsperson for De Grønne

I et blogginnlegg har Jarle Aabø lagt ut statistikken over fly- og taxibruken jeg som stortingsrepresentant har hatt de siste to årene. Han fikk den av oss, og vi er glade for at  Aabø vil dele den. Den viser blant annet at flybruken til De Grønne på stortinget er godt under gjennomsnittet. Som alle stortingspolitikere, og mange andre yrkesgrupper, må jeg fly en del for å utføre oppgaver i hele landet i en travel hverdag. Jeg velger ellers tog og buss fremfor fly når det er praktisk mulig.  

LES OGSÅ: Rasmus Hansson elsker fly og taxi.

Aabø skriver at vi vil fjerne bilen fra byene og gjøre tog til vårt eneste reisealternativ. Det er ikke sant. Vi vil jobbe for å gi reisende flere miljøvennlige alternativer, inkludert bedre togforbindelser. Det er fullt mulig å jobbe politisk for å kutte klimagassutslipp, samtidig som man benytter seg av de reisemulighetene som finnes i dag.

Aabø burde vært mer opptatt av en helt annen statistikk. Ekstremt lave priser, flere direkteruter og for dårlige alternativer gjør at nordmenn flyr mest av alle i Europa. Den totale utslippsveksten fra flytrafikken har vært kolossal, og flyreiser er feilpriset i Norge. Av den grunn ønsker vi  oss en noe høyere flyavgift enn regjeringa. Men til forskjell fra regjeringa, ønsker vi avgiftsunntak for strekninger hvor gode, mer miljøvennelige alternativer ikke finnes.

Så lenge vi ikke har lagt bedre til rette for mer miljøvennlige alternativer skal ikke folk trenge å unnskylde flyreisene sine. Dette er først og fremst politikernes og myndighetens ansvar. De Grønne vil ikke flytrafikken til livs, men den stadig økende antallet flyreiser må dempes.

Norge har forpliktet seg til å kutte 40 prosent i klimagasser på femten år. Da utgjør flytrafikk en viktig del av nødvendige kutt. Derfor jobber De Grønne blant annet for en høyhastighetstrasse mellom Oslo og Trondheim, og at investeringer skal flyttes fra motorvei og over til jernbane og kollektiv. Samtidig er det fullt mulig å gjøre nullutslippskjøretøyer som elbil til et reelt alternativ i hele landet i løpet av noen få år, om det satses skikkelig på utbygging av ladestasjoner i nasjonal transportplan og fremtidige budsjetter.

De grønne er heller ikke motstandere av taxibruk, som det kan virke som Aabø mener. Taxi er et godt alternativ til privatbilen i mange tilfeller og er en del av løsningen på norske byers trafikkutfordringer. Men taxien kan bli mer miljøvennlig - dette jobber vi også for.

Så lenge de miljøvennlige valgene er upraktiske eller dyre kan vi ikke forvente at folk flest vil ta miljøvennlige valg. Det er min jobb som grønn politiker å kjempe for at miljøvennlige valg også blir mest praktiske, slik at hverdagen går opp for folk flest på en måte som også er bra for kloden.