hits

april 2015

Aftenposten svarer på kritikk: -«1 av 100» er ikke noe vi har funnet på

 

Men vi har aldri slått fast at tallene er absolutte, svarer avisa på kritikken fra Steingrim Wolland.




Av: Håkon Borud, nyhetsredaktør i Aftenposten og Lillian Vambheim, featureredaktør i Aftenposten

I en kommentar viser advokat Steingrim Wolland til Aftenpostens saker om voldtekter.

Wolland slår fast at: Slagordet «bare1avhundre» var som vanlig for godt til å være sant. Aftenposten burde forstå at forholdstallet «bare 1 av 100» er fullstendig ute av proporsjoner.

Tallene Aftenposten bruker er hentet fra NOU 2008:4 «Fra ord til handling. Bekjempelse av voldtekt krever handling»

I et utdrag fra rapporten slås det fast at estimatet på voldtekter er usikkert og at følgende anslag er konservativt: «Når det gjelder omfanget av voldtekt, er utvalgets estimat at mellom 8000 og 16.000 personer opplever voldtekt eller voldtektsforsøk hvert år. Dette er et konservativt anslag og viser med all tydelighet at voldtekt er et samfunnsproblem av betydelig størrelse.»

Tallet 1 av 100 ble første gangen brukt av tidligere justisminister Storberget da han presenterte rapporten:

- Vi kan ikke leve med at færre enn én prosent av gjerningspersonene i voldtektssaker blir domfelt. Vi må gi bedre hjelp til ofre, få opp oppklaringsprosenten og forebygge bedre slik at færre opplever å få liv, helse og integritet ødelagt, i følge justisminister Knut Storberget.

Hvert år blir mellom 8000 og 16000 personer voldtatt eller forsøkt voldtatt i Norge.

Tallene er med andre ord verken dagsferske eller noe Aftenposten har funnet på.

Aftenposten har satt opp et regnestykke basert på anslagene i NOU?en. Vi er åpne om kildene våre og hva som er faktagrunnlaget og kildene bak tallet 1 av 100. Vi har i likhet med tallgrunnlaget til NOU-en aldri slått fast at tallet er absolutt. Regnestykket til Aftenposten er kvalitetsikret av SSBs statistikere på feltet.

Innlegget ble først publisert hos Medier24.

 

Når Aftenposten sammenligner fakta og mørketall om voldtekt


Steingrim Wolland mener Aftenposten bommer når de skriver at kun en av hundre voldtektssaker ender med domfellelse. Foto: Privat

Så er det igjen tid for å minne om at statistikk ikke bør brukes som en full mann bruker lyktestolpen; mer til støtte enn belysning.

 

Av: Steingrim Wolland, advokat og pressejurist

Aftenposten/A-magasinet derimot, har sett lyset og tar derfor ikke så nøye på om statistikken gir støtte.

De har laget en omfattende reportasje om voldtektsstatistikk og rettsystemet, og konkluderer med at bare «1 av 100» blir dømt.

Dette er konklusjonen og fremsettes i overskrift og gjentas i flere varianter i artiklene. Påstanden må utvilsomt forstås som at kun 1 av hundre voldtekter ender med domfellelse, og er direkte knyttet til antall personer som blir dømt for voldtekt.

Sammenhengen understrekes ytterligere av fokuseringen på, og advarsler mot, det å anmelde voldtekt. Det er misforholdet mellom omfanget av forbrytelser og hva «systemet» produserer av straff, som beskrives.

Men er beskrivelsen riktig, og er det god presseskikk å fremstille det slik?

«Bare 1 av 100 voldtektssaker ender med dom», skriver altså Aftenposten på forsiden fredag 23. april. Da framstår det som at bare én av 100 voldtekter som er blitt en «sak» i juridisk eller formell forstand, ender med dom. Men det stemmer selvsagt overhodet ikke.

Jeg har sett på tallgrunnlaget, og de finnes i en Kripos-rapport. Hele premisset for regnestykket er påstanden om «1 av 100», og en angivelig oppfatning om at det skjer «16.000 voldtekter» årlig i Norge.

 

Aftenposten sammenligner antall årlige straffedømte med gjetninger på hvor mange som vil si at de en gang i livet har blitt voldtatt. Det første har et konkret og kontrollerbart innhold, det andre ikke.

Og tallet på 16.000 årlige voldtekter er, hold dere fast, 13 ganger høyere enn antallet anmeldelser, som er på 1225 og dette tallet har vært stabilt de siste fire årene.

Siden Aftenpostens påstand om 13-gangen er en påstand om «mørketall», må jeg nøye meg med å si at det fremstår som temmelig usannsynlig. (Å bevise ikke-eksistensen av et vilkårlig mørketall, er omtrent like vanskelig som å påvise mørk materie).

Avisen har riktignok et lite forbehold om at nedre grense etter hva «politiet mener» kan være 8.000, men tallet fremkommer ikke i verken noe regnestykke, overskrift, kommentar eller konklusjon.

Man har lagt til grunn mørketallsfaktor 13, basert på noens gjetning. («Tallet 13 er i form», som det het i Dagbladets ukentlige helside om lottotips på 90-tallet).

Annetsteds fremkommer et annet nokså løst tall om at 1 av 10 kvinner «sier» at de er blitt voldtatt i løpet av livet. Dette er også en mer eller mindre kvalifisert beregning, foretatt på nokså spinkelt grunnlag.

En ting er nå tallmaterialet, men en annen ting er hvordan spørsmålene er utformet og ikke minst hva den enkelte legger i «voldtekt» (hvis det var det de ble spurt om). Her er det betydelige feilkilder, men hvis vi sier at tallet virkelig var korrekt, så sitter vi igjen med at 10 prosent av alle norske kvinner blir voldtatt en gang i livet.

Da kan vi grovt anslå 10 prosent av fem millioner nordmenn, delt på to kjønn. Det er 250.000 voldtekter i en 84-års periode, som er kvinners levetid. Det utgjør omlag 3.000 per år, altså mørketallsfaktor 2,5.

Nå kan man dessverre legge til grunn at for mange blir voldtatt flere ganger, men også at en del av «voldtektene» ikke er det, bare er stupide «forsøk», feilerindringer osv. Men uansett klarer man ikke å komme opp i «16.000» per år.

Tallet er latterlig. Det tilsvarer 1,34 millioner voldtekter i løpet av norske kvinners levetid, 84 år, og sammenhold det med tallet på dagens norske kvinner, omlag 2,5 millioner. (Jada, totalsummen er høyere i en slik periode, men feilkildene er mange i alle retninger, så la det passere).


VOLDTEKTER: Advokat Steingrin Wolland mener Aftenposten burde forstå at forholdstallet «bare 1 av 100» er fullstendig ute av proporsjoner. Foto: Scanpix. 

Telleren, 16.000, er åpenbart feil, og basert på faktor 13. Nevneren, 130, er også feil. Den er trolig på omlag 200.

For så kommer faktor to i avisens «beregning» nemlig antall domfellelser i 2014. Tallet er på 130. Da har Aftenposten utelatt de sakene hvor domfelte ble frifunnet for straff, men dømt til å betale oppreisning til offeret.

Andelen saker hvor tiltalte ble fullstendig frifunnet var 22 prosent, og de som ble frifunnet for straff men dømt til erstatning utgjorde 8 prosent. Faktum er altså at i 78 prosent av voldtektssakene som kom for retten, ble tiltalte dømt til straff og/eller erstatning.

Mer presist var det 21,3 prosent fullstendige frifinnelser, og det er for alle praktiske formål: I rettssaker om voldtekt ble 4 av 5 dømt!

Dette andre tallet, 130 (egentlig pluss 10), kommer fra 179 rettsavgjørelser i «kategoriserte saker» i en Kripos-rapport, og det tallet er ikke 1225, men 840. Man kan altså gå ut fra at antall domfellelser i fjor er vesentlig høyere enn de 130 (+10), kanskje pluss 40 prosent?

Da blir tallet nesten 200 domfellelser av totalt 1.225, og det betyr at hver sjette anmeldelse fører til domfellelse. Hver sjette!

 

Hver sjette er fortsatt et lavt tall, men det er veldig mye større enn «1 av 100». (Himmelvidt over straffeprosenten ved private anmeldelser mot politiet, uten at Riksadvokaten noensinne har uttrykt bekymring for det.)

Dette er nokså vesentlig i forhold til om det er fornuftig å anmelde eller ikke. I den forbindelse burde Aftenposten opplyst noe mer om hva som ligger bak voldtektstallene. Halvparten av voldtektene, altså 600, er såkalte «festrelaterte», som stygt sagt betyr at både offer og gjerningsmann er mer eller mindre drita og det samme gjelder potensielle vitner.

180 av de 1200 sakene gjelder «forsøk» på voldtekt. Det sier seg da selv at det ikke er så lett å bevise utover enhver rimelig tvil at det er begått forsettelig voldtekt eller forsøk på det.

I 60 prosent av alle sakene, dvs omlag 730, er anmeldte venn/bekjent/partner/eks/nærstående og det gjør sakene generelt vanskeligere bevismessig. Stort sett er det bare to i rommet.

 

Det må også understrekes at antall overfallsvoldtekter går ned, mens festrelaterte går opp. Det siste kan godt være et uttrykk for at terskelen for å anmelde går ned, (ikke at det reelle tallet går opp), så å gange dette med faktor 13 for å finne mørketallet blir fullstendig useriøst.

Det har jo aldri vært vanskelig å finne kilder som har merkelige meninger og spådommer av faktisk art, heller ikke i «politiet», men regnestykket og påstanden om «bare 1 av 100» er avisens egen. Det brukes igjen til å iverksette regelrett mytespredning, og budskapet gjentas gjennom «#bare1avhundre», som nok raskt klarer å etablere seg som et faktum.

At det også blir oppfattet slik fremgår av en kommentar fra professor i statsvitenskap Hege Skjeie, som formodentlig er en kritisk leser som attpåtil er en rev på å lese statistikk. Det tok én eneste dag før tøvet ble gjentatt offentlig av en «autoritet».

 

Halvparten av anmelderne er under 25 år. Det er hovedsaklig denne gruppen som skal vurdere om de skal gå til anmeldelse eller ikke, og det er trolig her de største mørketallene er.

De aller fleste forstår sånn noenlunde hva en av hundre betyr.

Jeg tror også disse ville forstått en eventuell opplysning om at gjør du ting raskt ? slik at man kan sikre gode bevis ? så blir 4 av 5 dømt.

Hvis du derimot venter i uker og måneder, eller var drita/rusa på fest og ingen så dere, så er det bare 1 av 6 anmeldte som blir dømt.

Det sa Aftenposten absolutt ingenting om, og fortsetter kjøret med #bare1avhundre.

 

Men er det så farlig da, er det ikke bra at avisen setter «søkelyset» på problemet?

Det er forskjell på søkelys og vrengebilde, og det siste er et elendig utgangspunkt for debatt, bevilgninger, lovendringer og domfellelser. Jeg antar at svært mange er enige med meg i at «bare1avhundre» er velegnet til å påvirke folks oppfatning av fakta om voldtekt.

Det betyr i så fall at det er egnet til å påvirke om flere eller færre a) begår voldtekt b) anmelder c) bevilger penger d) tar ut tiltaler d) endrer loven og e) dømmer for voldtekt.

Alt er alvorlig, men det er fryktelig om flere begår voldtekt fordi de tror at sjansen for å bli tatt er 1 til 100, og det er fryktelig om uskyldige blir dømt på grunn av totalt uriktige forestillinger blant rettens medlemmer.

Hvis bare 20 prosent tror at «bare 1 av 100» er korrekt, så kommer det til å sitte hundrevis i retten som dommere de neste årene, med den forestilling at hvis tiltalte ikke dømmes så vil det fortsatt bare være én av 100.

Nå tviler jeg forsåvidt ikke på at Aftenposten i utgangspunktet er besjelet av de aller edleste motiver. Men temaet er alt for viktig til at man kan skape rene myter.

Slagordet «bare1avhundre» var som vanlig for godt til å være sant. Aftenposten burde forstå at forholdstallet «bare 1 av 100» er fullstendig ute av proporsjoner.

Noen burde reagert. Det rammes av en rekke bestemmelser i Vær varsom-plakaten om krav til faktasjekk, kildekritikk og at overskriften ikke må gå lenger enn det er dekning for i artikkelen.

Men denne type bullshit er uten «fornærmet», generelt populær og i tiden, siden den er forbundet med «#jegharopplevd», (WOW, unge lesere i sikte!), så den havner aldri i PFU.

Jeg gidder i hvert fall ikke «anmelde» den til PFU, for jeg er lei av å få tilsendt et standard «økseskaft» som i de kretser heter «å rette søkelys på». Dessuten er det bare mitt intellekt som er krenket, og det er nokså herdet.

Dette innlegget ble først publisert hos Medier24.

Prisen på min sykdom

Av Hedda Abel

Tallene på hva en innleggelse i psykiatrien koster varierer noe, men det vanligste, og et omtrentlig gjennomsnitt, er en ukespris på 50 000,-.

Jeg har vært innlagt i nesten ti år, riktignok litt ut og inn de første 5 årene, men en anslått kostnad på dette er vel omtrent 25 millioner kroner.

I tillegg kommer også det det har kostet å ha meg i behandling ved DPS-ene, litt til og fra, men foreløpig i nesten ti år, blant annet for å bearbeide min opplevelser i psykiatrien.

Dette innlegget ble først publisert på nettsiden til Mental Helse.

Hva dette konkret koster har jeg ikke klart å finne ut av, men det er sikkert ikke en ubetydelig sum. Jeg er også 100 prosent ung ufør, og har vært uføretrygdet siden jeg var 25 år. NTNU har regnet seg frem til at det koster samfunnet cirka syv millioner kroner for hver person som faller utenfor arbeidslivet når de er tjue år. Det vil si jeg i løpet av mitt liv vil koste samfunnet over tretti millioner kroner.

Det er jo ikke psykiatriens skyld at jeg ble syk, og jeg hadde selvfølgelig kostet samfunnet noe selv om jeg hadde fått den hjelpen jeg trengte med en gang. Både jeg, og flere av de behandlerne jeg har og har hatt, har stor tro på at min tid i psykiatrien kunne blitt betraktelig kortere hvis jeg hadde blitt møtt bedre, og fått den hjelpen jeg trengte før.

Jeg tror heller ikke at jeg hadde trengt å være uføretrygdet hvis psykiatrien og samfunnet hadde brukt flere ressurser på meg den gangen jeg ble syk. Disse tallene betyr jo ikke så mye for meg personlig, men dessverre tror jeg at «kroner og øre» er viktig for få opp øynene til politikerne og fagpersonene som har ansvaret i psykiatrien. Og da er det også viktig å huske på at jeg ikke er alene, det finnes mange av oss ...

Hedda Abel er styremedlem i lokallaget Mental Helse Tønsberg, Tjøme, Nøtterøy og Stokke. Har tilbrakt halve livet med alvorlige psykiske lidelser, og til sammen nesten ti år på institusjoner. Opptatt av åpenhet rundt eget liv og sykdom. Har sin egen blogg: heddaabel.blogspot.no

Les også Psykobloggen, om flere kjente og mindre kjente personer som skriver for Mental Helse.

Da Norge reddet 12.000 flyktninger


Tusenvis av bosniere var på flukt i 1995. Foto: Reuters

I 1993 tok vi i mot 12.000 flyktninger fra Bosnia. 22 år senere viser evalueringsrapportene at det gikk veldig bra. Norge klarer å hjelpe når nøden er stor.

Av Filip Rygg, fast spaltist i Bergensavisen

De hentet oss for at vi skulle rengjøre byens eneste hotell. Deretter ble jeg tatt opp på rommet av to fulle soldater. Jeg fikk beskjed om å kle av meg. De sa at hvis jeg ikke gjorde som de ønsket, ville de kutte strupen min. Jeg trodde dem. Begge voldtok meg. Den ene etter den andre. Deretter fikk jeg beskjed å rengjøre hotellet nok en gang. Så var det tilbake til gymsalen på skolen. Fra den dagen stoppet det aldri. Voldtektene holdt på dag og natt i over en måned.

Les også: Ytringsfrihet - for enhver pris?

Ziba var den gangen 26 år. Hun var mor til to barn og ble brutalt tatt for å så bli misbrukt av serbiske soldater. Zibas historie ble i 1993 fanget opp og publisert av den britiske avisen The Independent. Takket være hennes og andre grufulle historier så verden at man måtte gripe inn. Norge var heldigvis ett av landene som åpnet sine grenser.

Krigen i Bosnia-Hercegovina brøt ut året før, i 1992. Det var en brutal og langvarig konflikt. Overgrepene mot sivilbefolkningen var mange og grove, det foregikk både etnisk rensing, folkemord og massevoldtekt. Mer enn 100.000 mennesker mistet livet. I tillegg var det stor mangel på mat og medisiner. Mange valgte derfor å flykte. Halvparten av innbyggerne, hele 2,2 millioner, flyktet til de landene som ville ta i mot dem.

Les også: Et tveegget sverd

I løpet av svært kort tid tok Norge i mot 12.000 flyktninger fra Bosnia. Også den gangen var det en del kritiske røster, men dugnadsånden og viljen til å hjelpe var større, mye større. I dag, 22 år senere, kan man se tilbake på en svært vellykket integrering.


Filip Rygg. Foto: Bergensavisen

For to år siden vurderte SSB en rekke tall for å undersøke det mange har hevdet, at bosniere er velintegrerte i Norge. Rapporten ble som ventet svært positiv:

* Sysselsettingsprosenten er langt over gjennomsnittet for innvandrere

* De aller fleste har høyere utdannelse

* Ledigheten blant denne gruppen av innvandrere er liten

* Blant innvandrere topper de inntektshierarkiet

* De representerte et markant unntak når det gjelder å ha kontakt med naboer daglig

* Norskferdighetene er gode

Det spesielle i 1993 var at «hele» Norge stilte opp. 272 av landets 430 kommuner tok imot dem. På noen få uker var det kommet nye elever i norske klasserom over hele landet. Plutselig hadde vi fått en stor ny gruppe flyktninger i Norge.

Sett i ettertid er dette et godt bevis på at det er mulig å hjelpe mange når nøden er stor. Det til tross for at man allerede hjelper andre. Flyktningene fra Bosnia var nemlig ikke de eneste som kom til Norge i 1993.

I 1999 var det en ny ekstraordinær situasjon og regjeringen etablerte en luftbro for å kunne ta i mot flere tusen flyktninger fra Kosovo. Nøden var så stor at det sa seg selv at man ikke kunne begrense hjelpen til kun noen få. Også den gangen gikk det veldig bra.

I en del asyldebatter hører man stadig begrepet «lykkejegere», og det i en svært negativ kontekst. Jeg kjenner at jeg er ganske lei den måten å omtale våre medmennesker i nød på. Dessuten er det heller ikke noe galt i å søke en bedre fremtid, også økonomisk. Vi må huske at hele 800.000 nordmenn utvandret til Nord-Amerika, ikke på grunn av krig og folkemord, men for å sikre seg en bedre økonomisk fremtid. I en lengre periode reiste mellom 15.000 og 20.000 nordmenn over havet, hvert eneste år.

Men i motsetning til vår egen masseutvandring og kommentarene i mange kommentarfelt; flyktninger fra store humanitære katastrofer hvor det både foregår folkemord, etnisk rensing og massevoldtekter, kan ikke kalles «lykkejegere». Zibas historie var ikke unik den gang. Verdenssamfunnet måtte gripe inn. Tragisk nok tok det flere år før man klarte å stoppe de mange overgrepene, men i mellomtiden var det heldigvis mange som kunne flykte til sikkerhet. Deriblant Norge.

Da bosnierne i Norge skulle feire 20 årsmarkeringen for Norges dugnad i 1993, skrev de følgende på invitasjonen:

«Vi har et ønske om å bruke denne tjueårsmarkeringen til å stoppe opp, se tilbake på vår historie, hylle det norske folkets og samfunnets store humanitære dugnad som hjalp oss da det virkelig gjaldt, samt vise det norske folk at vi setter stor pris på all hjelpen vi har fått. Vi er umåtelig takknemlige. Samtidig er vi stolte og glade over å kunne gjengjelde denne hjelpen gjennom vår deltakelse og våre bidrag i det norske samfunnet.»

Det er så vakkert at det nesten blir litt rørende. Selv om det er bare en selvfølge, er det likvel stort å tenke tilbake på hva Norge fikk til den gang.  Det gikk så bra den gangen at en skulle tro at Norge kunne gjort noe lignende igjen for andre land i stor nød. Hva med nå?

Dette innlegget ble først publisert i Bergensavisen

Norge - en nasjon med hyklere

Foto: Latuff

På ei knapp uke har vi vært vitne til to store katastrofer. Drukningsulykken i Middelhavet og jordskjelvet i Nepal.

Av Wibeke Bergheim, redaksjonsmedlem i Radikal Portal.

Nær 900 mennesker, kanskje flere, druknet i Middelhavet forrige søndag, mange innelåst under dekk, da båten deres kantret. Låst inne og stuet sammen av kyniske menneskesmuglere. Dette var mennesker på flukt fra nød og elendighet, fra drap, tortur og forfølgelse. Helt vanlige mennesker slik som deg og meg. Menn, kvinner og barn. Med drømmer, håp og lengsler. De druknet like utenfor vår egen stuedør, og vår egen yttergrense som vi er del av og som vi har et ansvar for, gjennom Schengen-samarbeidet.

Men hvordan reagerte vi?  Sendte noen frivillige organisasjoner ut en sms med oppfordring om å gi støtte til de overlevende? Ble det satt inn helsiders avisannonser med en bønn om å bidra? Ble det holdt noen appeller? Gikk noen i fakkeltog? Ble det tent lys? Ble det solgt vafler til støtte for de overlevende? Gikk noen med bøsser? Jeg vet ikke og jeg så ikke noe av dette.

LES OGSÅ: I fjor druknet broren til en venn av meg på vei over Middelhavet

Sammen for Afrika

Katastrofen i Middelhavet er pågående. Tusenvis har druknet på sin farefulle ferd fra et ulevelig liv til noe bedre i Europa. Mange vil dø fremover, mange flere enn jeg tørr å tenke på, antagelig hver eneste dag. Middelhavet vil bli en gravplass, sier de som er flinke med ord, og det er jo sant det. Og uttrykket Festung Europa har aldri før kommet mer til sin rett, for vi er en festning omgitt av en vollgrav som flyter av lik. For denne katastrofen har også vart ei stund.

Så hvorfor har ikke da norske kjendisartister sunget sanger om dette? Var vi ikke sammen for livet og Afrika på et tidspunkt? Hvor er Live Aid? Hvorfor er ikke flyktningekatastrofen et tema for TV-aksjonen? Vi har da hatt årevis med sjanser? Hvorfor oppstår det ikke nye frivillige organisasjoner med en eneste hensikt; finne gode og varige løsninger?

Men kanskje det er noen der ute som har tatt grep og tatt tak, i solidaritetens navn? Da må dere tilgi meg, og ha meg unnskyldt, for jeg fikk det sikkert ikke med meg på grunn av all støyen. Støyen fra utallige kommentarfelt i full fyr, fulle av menneskefiendtlighet, menneskeforakt og rein rasisme.

LES OGSÅ: Frykter rekordmange dødsfall blant flyktninger i Middelhavet

La de drukne

Ikke vårt ansvar, ikke vår feil, det angår ikke oss. Dette er en invasjon, dette er terrorister, dette er kriminelle. Vi vil ikke ha de hit. La de drukne, la de dø, vi vil ikke ha de i vårt badevann. Om og om igjen, i kommentarfelt på Facebook og under nettaviser, på Twitter og i blogger, og i dagligtalen. Vi er små, vi er redde og vi hater. Her vi sitter på toppen av verden med vår rikdom, våre smarttelefoner og våre sydenturer. En afrikaner fra eller til, eller tusenvis, kan fint ofres for å sikre egen flatskjerm. Og de som ikke hater, de snur ryggen til og later som at det ikke skjer. For det er det mest behagelige. Er det ikke?

LES OGSÅ: Jeg, kommentarfeltkongen

Nok en katastrofe

Ei uke har gått, og en ny katastrofe har funnet sted, nå et jordskjelv i Nepal. Tusenvis av mennesker har dødd, mange har mistet sine sønner og døtre, sin mor eller onkel eller noen de er glade i. De har mistet hjemmet sitt og tryggheten sin. De vil kjenne på traumer og redsler, og vil ha problemer med å sove og fungere skikkelig i lang tid fremover. Akkurat slik som menneskene som overlever ferden mot Europa. Men denne gangen skal vi bry oss.

Vi skal gi penger til Røde Kors og Flyktningehjelpen. Vi skal vise solidaritet og tenne lys som vi skal legge ut bilder av på Facebook og Instagram. Vi skal samle inn penger til tepper og telt. Vi skal sende  våre avlagte klær og varme sokker til Nepal. For det trenger de nå. Og det føles så godt. For vi er jo norske, vi har vokst opp gode kristne verdier og vi bor i fredsnasjonen Norge. Det er så godt å gi. Men det ser også ut som at det er veldig godt å hate for mange av oss.

LES OGSÅ: Verdens bortskjemte drittunge

Du tåler så inderlig vel

Så hva er det som skjer her? Hvorfor kan vi hjelpe hun som mistet sin datter i jordskjelvet i Nepal, men ikke hun som så sin yngste forsvinne i dypet i Middelhavet? Jo, hun kan fort bli din nærmeste nabo. Og hun er mørk i huden og prater et språk du ikke forstår. Det gjør deg redd og usikker, og da er det vært best å la henne drukne, for da slipper du å ta stilling til henne. Men hun i Nepal, hun ser du aldri, så henne kan du alltids sende et pledd, eller gi en hundrings til via sms. For da har du vært god og så kan du fortelle om det på Facebook etterpå.

Likevel, det er bra å gi, for resultatet blir godt uansett intensjon, det er ikke det. Men står du ikke samtidig opp mot hatet mot våre nærmeste naboer i Nord-Afrika, eller velger å snu ryggen til de og ikke ta stilling, ja da er du ikke noe annet enn hykler.

Dette innlegget ble først publisert på nettstedet Radikal Portal

Hvor lenge kan Europas politikere fortsette å ignorere virkeligheten?

Av: Nina Hjerpset-Østlie

Over 900 asylsøkere kan ha omkommet under overfarten fra Libya til Europa i det som i så fall er den hittil største enkeltstående drukningstragedien i Middelhavet. Presset mot europeiske myndigheter for å iverksette strakstiltak øker følgelig fra interesseorganisasjoner og medier som fremstiller situasjonen som forbigående. Det er den ikke. Antallet asylsøkere og ulovlige innvandrere har bare økt og mtp at befolkningen på det afrikanske kontinentet vil fordoble seg de neste 35 år - en fordobling de berørte statene hverken kan brødfø eller tilby en fremtid - vil tilstrømmingen til Europa sannsynligvis øke betydelig fremover. Alt tyder på at det vi ser idag bare er en sped begynnelse på den kommende trafikken over Middelhavet. Europas politiske ledelse skylder sin befolkning en realistisk og langsiktig redegjørelse for hva de akter å gjøre med saken. Er det et Europa i finanskrise med høy arbeidsledighet og store integrasjonsproblemers ansvar å ta imot befolkningsoverskuddet i mislykkede stater i Afrika og Midtøsten - og hvor lenge vil i så fall en slik situasjon være holdbar?

Over 900 asylsøkere kan ha omkommet under overfarten fra Libya til Europa i det som i så fall er den hittil største enkeltstående drukningstragedien i Middelhavet.

EU har innkalt medlemslandenes justis- og innenriksministre til hastemøte for å overveie hvordan EU skal følge opp situasjonen i Middelhavet der mange hundre tusen asylsøkere fra Afrika og Midtøsten nå forsøker å ta seg inn i Europa ved hjelp av menneskesmuglere som kynisk sender dem avgårde i overfylte, sjøudyktige båter.

På Dansk Røde Kors` internasjonale flyktningkonferanse i mars kom det frem at fortjenesten for menneskesmuglere i middelhavsområdet blitt så stor at mafialignende organisasjoner stadig finner nye måter å omgå reglene på. Smuglerne tar mellom 50.000 og 100.000 for å smugle èn person til Europa. Opplysningene støttes av Europol, som i 2013 informerte om at menneskesmuglingen til Europa har vokst seg på størrelse med narko-økonomien.

Professor Marlene Wind fra Center for Europastudier på Københavns Universitet og forskningsjef Thomas Gammeltoft-Hansen mener at tilstrømningen av asylsøkere vil bli like stor i år som rekordåret i fjor. Ifølge UNCHRs rapport «Asylum Trends» søkte 612.000 personer om asyl i verden i 2014. Nærmere 500.000 av disse søkte asyl i et europeisk land.

I begynnelsen av mars varslet da også lederen for EUs byrå for ekstern grensekontroll Frontex, Fabrice Leggeri, at allerede mellom 500.000 og en million asylsøkere oppholder seg ved kysten av Libya i påvente av transport til Europa.

 Mens politikerne og byråkratene i EU har hatt lite å si om saken utover å uttrykke sjokk og bedrøvelse over alle drukningene, tar den kommersielle handelsflåten opp stadig flere asylsøkere i Middelhavet.

Og trafikken øker. På under en uke har den italienske kystvakten, EUs grensebyrå Frontex og kommersielle handelsskip tatt opp over 7.850 mennesker. I forrige helg deltok flere enn 14 skip i forskjellige redningsaksjoner. Gjennom hele 2014 plukket danske handelsskip opp tilsammen 3.051 personer. Bare den siste uken har de plukket opp 1.000. Norske skip deltok i 30-40 aksjoner for å samle opp rundt 5.000 asylsøkere i 2014. Norges Rederiforbund er bekymret for sikkerheten etter rapporter om truende atferd:

»Allerede i 2014 rapporterede vore medlemmer om truende adfærd fra menneskesmuglere. Vi er bekymret for, at denne udvikling fortsætter,« siger Sturla Henriksen, forbundets direktør.

Menneskesmuglerne i Middelhavet driver den ulovlige trafikken helt åpenlyst og blir stadig freidigere. Mandag var en italiensk slepebåt og et islandsk kystvaktskip nesten ferdige med å tømme en skrøpelig trebåt for 250 personer, da en speedbåt med menneskesmuglere dukket opp. De var bevæpnet og skjøt opp i luften mens de nærmet seg, for så å ta kontroll over den tomme båten. De forsvant de like raskt som de var kommet med båten på slep, sannsynligvis for å fylle den med nye ulovlige innvandrere på vei til Europa.

Andre metoder består av å tippe den italienske kystvakten på forhånd om båter de selv har sendt og/eller ikke fylle nok bensin på båtene i forventningen om at skipene som patruljerer området vil komme til unnsetning.

Handelsflåten, som plukker opp asylsøkere for egen risiko og regning, går kraftig ut mot EU-landene som gjør «for lite for å hjelpe nødstedte båtflyktninger i Middelhavet»:

Når EU-lande lukker øjnene for, at titusinder forsøger at nå Europa i overfyldte, ofte usødygtige både, vil det ikke blot føre til, at flere drukner. Det skubber også en stor del af ansvaret for redningsoperationer over på handelsskibe, der tilfældigvis befinder sig i området, og som ifølge internationale søfartsregler har pligt til at hjælpe mennesker i havsnød.

Udviklingen er både farlig og helt uacceptabel, lyder det i et fælles brev til EUs stats- og regeringschefer og EUs myndigheder på området fra Sammenslutningen af Europæiske Skibsredere (ECSA) og Det Internationale Shippingkammer (ICS), som til sammen repræsenterer 80 pct. af verdens handelsflåde.

»Du ser skibe med en besætning på 20-25 mand, som skal redde flere hundrede migranter. Det er de slet ikke udstyret til,« siger Thomas Rehder, ECSAs formand:

Det handler ikke kun om mad og vand, men også medicin og mangel på toiletforhold. Mange migranter er underernærede, skoldet af solen, lider af smitsomme sygdomme og har små børn med - i flere tilfælde har kvinder født under turen.

»Derudover er der også sikkerhedsspørgsmålet. En skibsredder ved reelt ikke, hvem han hiver om bord; om der er nogen imellem, der er bevæbnede. Med så lille et mandskab kan de relativt let blive overmandet,« fortsætter Rehder.

 Over 220.000 asylsøkere kom over Middelhavet til Europa i 2014. Det er en tredobling fra 2013 og antallet forventes å øke i år.

EU-kommisjonen opplyser på sin side at den hverken har penger eller politisk oppbakning til å iverksette redningsoperasjoner i Middelhavet:

- Vi er klar over, at det kun vil blive værre i de kommende uger og måneder, særligt når vejret bliver bedre, mens ustabiliteten og konflikter i vores nabolande varer ved, siger EU-talskvinde Natasha Bertaud ifølge det tyske nyhedsbureau dpa.

Generalsekretær Jan Egeland i interesseorganisasjonen Flyktninghjelpen mener at Norge bør sende skip for å delta i redningsaksjoner, og har foreslått å sende fregatten KNM «Fridtjof Nansen».

Formannen for sammenslutningen av europeiske skipsredere (ECSA) Thomas Rehder, mener Europas regjeringen har et kollektivt ansvar for å håndtere situasjonen. Det er ingen enkle løsninger. Men man kan heller ikke ignorere det og la individuelle skipsredere stå med ansvaret, sier han.

Nei, Europas regjeringer kan ikke lenger ignorere situasjonen. Men hva skal de gjøre?

Skal EU-lande rulle en større eftersøgnings- og redningsoperation ud, som blandt andet FN, flygtningeorganisationer og europæiske skibsredere kræver? Det vil koste millioner af kroner, men alternativet er at flere drukner, eller at redningsopgaven ender hos den italienske kystvagt og private handelsskibe, som tilfældigvis befinder sig i området. Det har været tendensen siden eftersøgnings- og redningsmissionen Mare Nostrum under den italienske flåde i efteråret blev erstattet med operation Triton under Frontex, som med sine seks skibe, tre flyvemaskiner, en helikopter og månedlige budget på knap 3 mio. euro er tre gange mindre og kun opererer ud for den italienske kyst.

Operasjonen Mare Nostrum ble for øvrig anslått å koste Italia 10 millioner euro i måneden.

Flere land ser det hele som en ond sirkel, for det er et faktum at omfattende redningsoperasjoner blir kynisk utnyttet av menneskesmuglerne for å få enda flere ulovlige innvandrere til Europa. Storbritannia har allerede avslått å støtte fremtidige redningsoperasjoner i Middelhavet. Søk- og redningsoperasjoner som Mare Nostrum, iverksatt for å hindre at innvandrere og asylsøkere drukner under overfarten av Middelhavet, vil bare oppmuntre enda flere mennesker til å prøve seg på den farlige overfarten, mener det britiske utenriksministeriet. Flyktning- og menneskerettsorganisasjoner reagerte med raseri.

Presset fra interesseorganisasjoner som Flykninghjelpen mot Europas politiske ledelse for å gjøre noe med situasjonen øker og i Norges største avis tar Brussel-korrespondent Ingeborg Moe til orde for det samme:

Det er ikke EU som har skapt denne krisen, men de europeiske landene har et felles ansvar for å hjelpe. Man skulle tro at en sammenslutning som EU ville være et ideelt organ for å få til en felles dugnad i en slik akutt situasjon. Men hittil har det feilet. Det forblir i altfor stor grad et nasjonalt ansvar. Ser man på asyltallene, er et åpenbart at byrden ikke er jevnt fordelt mellom de europeiske landene. Sverige og Tyskland er de store mottakerlandene for asylsøkere fra Syria. Italia og Hellas, to land på konkursens rand, har den største pågangen av flyktninger.
Det er ingen tvil om at svaret på krisen ikke er enkelt. Innvandring og integrering er betente temaer i en rekke europeiske land. Mange av landene har store økonomiske problemer. Europa hverken kan eller vil åpne portene til alle som vil inn. Men her er det snakk om nødhjelp til mennesker i akutt nød.
Felles for Moe og interesseorganisasjonene er behovet for å fremstille situasjonen som unormal og forbigående.
Men er den det?
Sannsynligvis ikke. Istedet har den ulovlige innvandringen til Europa økt år for år og vil trolig fortsette med det i uoverskuelig fremtid.
I januar 2015 advarte tre ledende europeiske demografer om at Europa ikke kan fortsette å ta i mot befolkningsoverskuddet fra mislykkede stater i Midtøsten og på det afrikanske kontinentet. FNs siste befolkningsfremskriving, som viser at befolkningen på det afrikanske kontinentet vil fordoble seg i løpet av de neste 35 årene, tyder på at de anerkjente demografene har rett.

 Den historisk høye tilstrømningen til Europa vi ser i dag vil bare være et skvulp i forhold til hva som kan komme i fremtiden, mener de tre professorene britiske David Coleman, danske Poul Christian Matthiessen og nederlandske Dick van de Kaa. De anerkjente demografene - som har forsket på befolkningsutvikling i flere årtier -oppfordret følgelig EU til å gå foran for å få endret FNs foreldede utdaterte Flyktningkonvensjon fra 1951.

 Den danske demograf Poul Christian Matthiessen, professor emeritus fra Københavns Universitet, siger: »På grund af befolkningsudviklingen, borgerkrige, fattigdom og social uro i flere lande i Afrika og i Mellemøsten vil vi opleve endnu større strømme af flygtninge til Europa i fremtiden. Det kan betyde et voldsomt pres på europæiske værdier som demokrati, ytringsfrihed og kønnenes ligestilling,« siger Poul Christian Matthiessen, som opfordrer europæiske politikere til at arbejde for at få ændret flygtningekonventionen fra FN, som blev til i 1951.

 Demografen David Coleman fra Oxford University er enig:

 »Der er brug for en radikal ændring af FNs Flygtningekonvention. Den blev oprindelig lavet for flygtninge internt i Europa efter Anden Verdenskrig, men siden udvidet til at gælde flygtninge fra hele verden. De strømmer nu til Europa, så presset på kontinentet er allerede nu historisk højt og bliver endnu større i fremtiden.«

 Professor Dick van de Kaa fra Amsterdam Universitet vurderer, at Europas aktuelle politik med som udgangspunkt at tage imod de flygtninge, der bliver smuglet hertil, er »den værst tænkelige politiske løsning«.

 Alle tre advarte også om at et voksende antall innvandrere med en annen kultur og religion vil kunne utgjøre en trussel mot europeiske verdier som demokrati, ytringsfrihet, likestilling mellom kjønn og oppbakning til rettsstatenes fundament.

 Det kan legges til at det økende antallet innvandrere kommer til et Europa som befinner seg i en økonomisk krise og allerede har 26 millioner arbeidsledige.

 Det har imidlertid vært stille fra politisk hold om advarselen og Europas reelle situasjon. Heller ikke FNs oppsiktsvekkende og alarmerende befolkningsfremskriving har vært på politikernes eller medienes dagsorden.

 I 2013 la FN frem en revidert utgave av egen befolkningsfremskriving fra 2012. I den heter det at dagens 7,2 milliarder vil øke til 8,1 milliarder i 2025. I 2050 er tallet forventet økt til 9,5 milliarder, for å nå 11 milliarder i 2100. Mer enn halvparten av veksten vil skje på det afrikanske kontinentet, hvor befolkningen vil mer enn doble seg til 2,4 milliarder innen 2050. Nigerias befolkning alene forventes å overstige USAs i løpet av de neste 35 årene. Afrikas befolkning vil fortsette å øke selv om det skulle bli et fall i det gjennomsnittlige antallet fødsler per kvinne, og FN forventer at folketallet på kontinentet kan øke til så mye som 4,2 milliarder - mer enn 35 prosent av jordens samlede befolkning - i 2100.

 Flere andre land, som India, Indonesia og Pakistan, vil også få en betydelig befolkningsøkning i samme periode.


Utviklingen er lite omtalt i Norge, men vekker bekymring i Danmark. I en lederartikkel skrev Jyllands-Posten det rett ut:

 Om nogen måtte have den opfattelse, at Europa i dag står med et alvorligt flygtningeproblem, er det for intet at regne mod, hvad vi kan forvente i fremtiden.

 Vist kommer der reelle flygtninge til Europa, men hovedparten er økonomiske lykkeriddere, der hverken er individuelt forfulgt eller på anden vis udsat for umiddelbar fare. De søger blot at ændre deres lod i livet ved at søge mod det forjættende Europa, hvilket menneskeligt set kan være forståeligt, men som også er udtryk for en hastigt voksende industri, der i stor stil profiterer på at sende i øvrigt selvhjulpne mennesker til lande, hvor de er absolut uønskede.

 Avisens oppfatning støttes av det faktum at asylsøkere gjør sitt beste for å unngå å bli registrert i land som Hellas, Italia og Bulgaria. Nord- og vesteuropeiske land er langt mer attraktive mål for asylsøkere, blant annet på grunn av høye sosiale ytelser.

 - De aller fleste asylsøkere har et klart ønske om å søke asyl lenger nord i Europa, og gjør derfor alt de kan for ikke å bli registrert med fingeravtrykk i f.eks. Italia. Det skyldes ikke frykt for avslag, for har man beskyttelsesbehov, er sjansene like store der som lenger nord i Europa, skrev direktør i Utlendingsdirektoratet Frode Forfang i september 2014. Han la til at «andre forhold» gjør noen land mer attraktive enn andre.

 Som Jyllands-Posten skriver: Idag bor det en milliard mennesker på det afrikanske kontinentet. Om bare 15 år vil tallet ha vokst til halvannen milliard og i 2050 - om 35 år - vil befolkningen ha økt til 2,5 milliarder. Selv de største fornekterne må kunne se i hvilken retning flyktningepresset vil bevege seg.

 Europa må utvilsomt svare på utfordringen og tragedien som utspiller seg i Middelhavet. Spørsmålet er med hva. Med den demografiske utviklingen som bakteppe må vi kunne kreve av den politiske ledelsen at de kommer med langsiktige løsninger, ikke populistiske strakstiltak som følge av press fra ansvarsløse interesseorganisasjoner.

 Det er på tide å innse at Europa med sine ca. 750 millioner innbyggere ikke kan fortsette å ta imot overskuddet fra store, folkerike stater hvis befolkning er i eksplosiv vekst fordi myndighetene ikke kan eller vil drive befolkningplanlegging.

 Ansvarsløse interesseorganisasjoner, pressgrupper og journalister forsøker å skape en illusjon av at situasjonen er akutt og forbigående, men det er den ikke.

 Den politiske ledelsen i Europa må snart avkreves å ta fatt i den svært alvorlige problemstillingen og komme med et svar på hva de akter å gjøre med den. Det skylder de befolkningen på sitt eget kontinent.

Erna Solberg, jeg kveles av skam her. Kveles.


«De var livredde kvinner, forsvarsløse jentunger, små guttebarn, gode menn, gamle. Hundrevis hver uke, over 1000 siden forrige helg. Og sesongen er knapt i gang».

Av Lasse Jangås, samfunnsredaktør i Nordlys

Og nå makter jeg ikke mer. Nå får du unnskylde uttrykket, nå får du fikse at jeg roper: Nå er det faen meg nok.

Akkurat nå drukner desperate mennesker i Middelhavet. Redde, forfulgte, skadde, sultne, voldtatte, torturerte mennesker som prøver å holde seg flytende, men som ikke klarer - det kommer ingen hjelp der de ligger i det mørke og kalde vannet.

Så de begynner å kave og gispe etter luft - lenge, i evigheter, men ikke evig. For til slutt er det ikke mer krefter igjen, de klarer ikke holde hodet like høyt da, så de begynner å svelge vann, drar det ned i lungene, store mengder, og til slutt må de gi opp, da drukner de, dør.

De var livredde kvinner, forsvarsløse jentunger, små guttebarn, gode menn, gamle. Hundrevis hver uke, over 1000 siden forrige helg. Og sesongen er knapt i gang.

Men hva gjør regjeringen din, Erna Solberg? Dere «ser det an», i følge VG i kveld.

Men hva er det dere «ser an»? De døde kroppene som flyter rundt? Hvor mange som drukner? Er det tallene? Forklar meg, for jeg forstår det virkelig ikke.

For mens du «ser det an», hører jeg om foreldre som i overfylte båter har måttet slippe sine barn ned i dypet på vei over Middelhavet fra horroren i Syria. De måtte slippe taket da det ikke var krefter igjen, og er ikke lenger foreldre, de har ikke lenger barn.

Og det bare fortsetter. Allerde nå vet vi at hundretusener bare i år kommer til å risikere alt på livsfarlige overfarter med båter som vil kantre eller synke. Flyktninghjelpen og veldig mange andre har ropt alarm lenge allerede. Leger uten grenser sier at vestlige regjeringer nå er ansvarlige for å skape en massegrav i Middelhavet.

Erna Solberg, du er ansvarlig for en regjering som «ser an situasjonen» når tusenvis av desperate medmennesker drukner i havet på Europas dørstokk. Organisasjonene roper til deg, de sier «send båter, send skip nå! Kom igjen, vær så snill, de kan reddes!»

Til og med lille Island har sendt et kystvaktfartøy - som har reddet tusenvis alene. Men ikke vi.
Norge er en sjøfartsnasjon. Vi har skip. Vi har penger. Vi har kunnskap. Men istedet kommer det bare mer hjerteløst svada fra statssekretærer: «Vi må se an behov».

De rømmer fra de verste voldshandlinger som tenkes kan. Derfor risikerer de livet over Middelhavet. De er desperate. De risikerer barna sine. De må til og med se dem dø.

Da holder det ikke bare å si at «vi skal hjelpe folk der de kommer fra». Jeg kveles av sånt. Makter ikke mer. Jeg kjenner jeg blir dårlig av at dere ikke allerede er i gang, at det ikke er norsk hjelp i området, på initiativ fra deg og dine folk.

Men det kan da ikke være rein kynisme? Ikke si det. Si at det er handlingslammelse, at dere rett og slett ikke klarer å få ut fingeren. At dere trenger et spark bak.

Jeg håper så inderlig det er det, jeg vil nødig dømme hardere enn jeg må, i hvert fall foreløpig.

Så jeg sier ikke at du er et dårlig menneske. Jeg sier bare at akkurat nå oppfører du deg som et.

Denne kommentaren ble først publisert i Nordlys

Støres narrespill

Av: Hege Storhaug

Ap vil hente 10 000 syrere til Norge. Dette er Aps såkalte "ambisiøse" og "ansvarlige" politikk. Haken ved det hele er at Jonas Gahr Støre sender regningen til folket. Den blir antakelig på rundt 70 milliarder kroner. Støre prøver dog å bløffe oss med en utgift på i underkant av 2 milliarder kroner. Vil mediene vennligst konfrontere han med regnebløffen?

Et statsbudsjett er som ditt eget private budsjett: Du regner på utgiftene dine opp mot inntekten din. Det skal helst gå i balanse. Dette vet du alt om. Derfor har politikerne full kontroll på hva det eksempelvis koster å drive barnehager i Norge. I 2012 kostet det 44 milliarder kroner å drifte alle barnehagene våre. Dette regnestykket kjenner Støre og hans partikolleger godt til. Da er spørsmålet: Hvorfor er det full åpenhet om alle andre kostnader enn innvandringen?

Ap anført av Støre fremstår som rene populister etter helgens landsmøte, der det til ovasjoner ble vedtatt å hente 10 000 syrere de neste to årene. Aps image som "streng" i innvandringspolitikken skulle knuses en gang for alle. Det kan ikke handle om annet enn nettopp det: Partiet skal markere sin "godhet" ved å legge seg på en helt annen kurs enn Høyre og Frp. Denne "godheten" har en så falsk klangbunn at jeg undres hvorfor ikke toneangivende medier konfronterer Ap-ledelsen med faktiske forhold.  SSBs material viser nemlig følgende: For hver ikke-vestlige innvandrer som kommer til Norge påtar den norske stat seg en fremtidig netto kostnadsforpliktelse på 4,4 millioner 2014-kroner, som Finansavisen skrev på lørdag. Multiplisert med 10 000 syrere blir kostnaden på 44 milliarder kroner. Men dette er nok et alt for lavt anslag, for det er store forskjeller mellom de ulike ikke-vestlige gruppene. Noen er svært aktive på arbeidsmarkedet, andre er svært kostbare på trygdebudsjettene. SSB-tall viser at syrere i Norge hadde en sysselsettingsprosent på kun 34 prosent i 2013. I perioden 2006 - 2010, altså før krigen brøt ut, var sysselsettingen heller ikke god, 43,5 prosent. Hvis anslaget på 44 milliarder kroner skal holde vann, må sysselsettingen opp på 54 prosent. Derfor er 44 milliarder i utgifter ikke realistisk.

Da er det mer realistisk å sammenlikne syrere som skal komme - hvis Ap får flertallsstøtte på Stortinget - med dagens irakere. En iraker utløser forpliktelser i Norge i størrelsesorden 6,4 millioner kroner. Da er en av forutsetningene at deres etterkommere blir fullt integrert økonomisk. Det finnes ingen forskning som tilsier at det vil skje. Derfor er et mer realistisk anslag minimum 70 milliarder kroner i statlige utgifter hvis 10 000 syrere skal hentes til Norge, fortsetter Finansavisen.

Merk deg også følgende Ap-regnestykke: Den 19.september 2013 fikk vi vite gjennom en pressemelding fra Utenriksdepartementet at Norge skulle ta i mot 1.000 syriske flyktninger. «Den totale utgiften for kvoten er anslått å være på ca 770 millioner kroner,» lød det - uten begrunnelse. Nå sier Støre at 5 000 syrere "bare" vil koste oss 900 millioner i 2015 og 1 milliard i 2016. Troverdig?

Merk deg også følgende regnestykke: Utenriksdepartementet har fortalt TV 2 at en million norske kroner kan gi grunnleggende velferdstjenester for 26-27 personer syrere bosatt i Jordan. Dette betyr at for 70 milliarder kroner kan Norge hjelpe 1,8 millioner syrere. Nettopp 1,8 millioner syrere er anslått å ha flyktet fra Syria.

For meg fremstår Aps vedtak, som applauderes av Venstre og SV, som hykleri og populisme av verste sort. Jeg synes rett og slett at disse partilederne selv skal få dra til flyktningleirer og peke ut hvem som får billett til Norge, og fortelle de som sitter igjen hvorfor de ikke var verdige. Den jobben hadde jeg betalt svært mye for å unnslippe.

PS: "Ambisiøs" og "ansvarlig" politikk var mantraet til Hadia Tajik, nyvalgt nestleder, i dag morges i Politisk kvarter på NRK2 om partiets nye kurs. Heller ikke hun la frem et regnestykke for ambisjonene. Så lenge journalister opptrer som mikrofonstativ, får dette narrespillet fortsette.

Saudidollar fritt til moske-Norge

Av: Hege Storhaug

Enhver person, organisasjon og stat kan finansiere bygging av stormoskeer i Norge. Om det er despotiske regimer eller ideologiske ekstremister som står bak, spiller ingen rolle. Det islamske forbundet ved forstander Basim Ghozlan har funnet smutthullet: Man etablerer en privat stiftelse med formål om å støtte mosképrosjekt. Slik kan man hente inn ubegrensede midler fra utlandet.

Vi var mange som stusset da det ble klart at et lite trossamfunn på i overkant av 600 medlemmer, Islamsk kulturforening i Larvik, klarte å reise hele 17 millioner kroner på få måneder for å kjøpe en tomt i Larvik, der den videre planen er å reise en moské til en pris av 3 millioner euro. Samlet snakker vi altså om rundt 44 millioner kroner. Likeledes at det sent i fjor ble klart at en 1200 kvm bygning i Alta var solgt for over fire millioner kroner, der igjen en islamsk forening, på godt under 100 medlemmer, er i sentrum, og det handler om ny moské i byen.

Så viser det seg at i oktober i fjor så Amanastiftelsen dagens lys, som ledelsen i Det islamske forbundet i Oslo står bak. Stiftelsen eier nå både tomta i Larvik og bygningen i Alta. Hvorfor en slik stiftelse? Etter å ha ringt rundt til Økokrim, Norges bank, Toll- og avgiftsdirektoratet, Stiftelsestilsynet, Nærings- og fiskeridepartementet (NF) og et par sentralt plasserte politikere, er "gåten" løst. Det er ingen begrensninger på hvem som kan støtte en privat stiftelse i Norge med hvilke beløp man måtte ønske. Som det ble sagt hos Stiftelsestilsynet da vi la problemstillingen på bordet: - Det var nok ingen som tenkte at private stiftelser i Norge kunne motta økonomisk støtte fra andre regimer da loven ble utformet.

Det kanskje oppsiktsvekkende, var at alle overnevnte instanser uttalte at dette var en helt ny problemstilling for dem - at hvem som helst fra utlandet kan sponse ekstrem ideologi i Norge gjennom en stiftelse. I tillegg var det overraskende å oppleve at nesten alle i statsforvaltningen pekte på andre instanser i samme statsforvaltning som de mente var ansvarlige kontroll-ledd. 

Når det doneres beløp over 100 000 kroner krever valutaregisterloven "informasjon om hva beløpet gjelder". Dette er den eneste "begrensningen" i gjeldende lovverk. Både hos Økokrim, Norges Bank og Toll- og avgiftsdirektoratet heter det at ved pengetransaksjoner fra utlandet til Norge, er man på vakt med tanke på hvitvasking av penger og terrorfinansiering. Ikke finansiering av ekstremisme, verken i moskeer eller andre steder.

Amanastiftelsens formål er: "å støtte muslimske trossamfunn i Norge økonomisk", gjennom "å eie og forvalte eiendom egnet som bruk til moské og undervisning. Eiendommen/-e stilles til disposisjon for formålsaktiviteter, mot et rimelig vederlag". Det kan også gis økonomisk støtte til "imamer, studenter og prosjekt som fremmer stiftelsens formål", heter det. Dette formålet innfrir kravene i stiftelsesloven, og i styret til stiftelsen sitter ledelsen i Det islamske forbundet, Norges fremste Brorskapsgruppe, som nå er ført opp på terrorlisten til De forente arabiske emirater, da Emiratene anser Brorskapet for å støtte og finansiere terror.

Det er verdt å minne om at PST har hatt mistanke om pengeinnsamling til terror i moskeen til Det islamske forbundet i Oslo, Rabitamoskeen. Dette rapporterte NRK i 2013. Det er videre verdt å peke på at PST er bekymret for det "ekstreme og svært voldelige miljøet" i Vestfold, her knyttet til Larvikmoskeen. Det er også svært interessant at en ekstrem lederskikkelse gjennom årene i denne moskeen, faren til Syria-krigeren Mohyeldeen Mohammad, er omtalt av Ghozlan som "en stor sjeik" (se skjermdump lengre ned i lenken, der Ghozlan er i passiar med sønnen Mohyeldeen Mohammed).

I fjor sommer var to til tre "potensielle investorer" fra arabiske land på befaring på tomta i Larvik som nå er solgt til Amanastiftelsen. Byens moskéledelse fortalte da at de jaktet penger i utlandet. I februar i år skrev Østlands-Posten at Islamsk kulturforening stod i fare for å miste kontrakten de hadde inngått med selger: De hadde da betalt inn fem millioner kroner, som var avtalen. Hvis de ikke klarte å reise ytterligere 12 millioner kroner innen 1.april, ville de tape kontrakten og også de investerte fem millionene kroner.

7.april fortalte Østlands-Posten at kjøpet var i boks - uten økonomisk hjelp fra utlandet, heter det fra byens moskéledelse. Amanastiftelsen hadde kjøpt tomta for dem.

Den planlagte stormoskeen i Larvik , prislapp 3 millioner euro, pluss tomtekjøp til 17 millioner kroner.

Det er jo antakelig en sannhet med modifikasjoner. Ja, Amanastiftelsen er norsk, men hvor får de igjen raskt tilgang til millioner av kroner? Det ringte vi styreleder i Amanastiftelsen om, Brahim Bin Mhamed Belkilani. Han var opptatt, sa han, og ba oss ringe tilbake en time senere. Da tok han ikke telefonen. Heller ikke senere på kvelden i går gjorde han det. Vi ringte også Basim Ghozlan, som befinner seg i den arabiske verden. Han tok heller ikke telefonen.

Europa over popper det opp stormoskeer som finansieres av despotiske regimer som Saudi-Arabia, Iran og Qatar. Norge er kanskje det eneste landet som aktivt har stoppet slik finansiering, som da Saudi-Arabia søkte Utenriksdepartementet i 2011 om å støtte Al Nor med 20 millioner kroner til stormoské i Nordens Paris. Daværende Ap-regjering løste dette slik: søknaden ble ikke realitetsbehandlet. Altså var det politisk vilje den gang til å sette foten ned for at eksempelvis den umenneskelige saudiske ideologien skal spres i Norge.

Men nå trenger verken Saudi-Arabia, private oljesjeiker i Qatar eller andre å spørre norske myndigheter om tillatelse til å drive kulturell imperialisme i Norge. Det er bare å sette pengene direkte på konto til Amanastiftelsen, eller hvilken som helst annen stiftelse med samme formål.

Det ligger i sakens natur at eksempelvis verken Nettavisen, Amanastiftelsen, stiftelsen Human Rights Service eller Saudi-Arabia, investerer i et prosjekt uten at man forventer å få noe tilbake, være seg økonomisk gevinst eller ideologisk vinning. Et eksempel er verdt å nevne: Til SVT fortalte grunnleggeren av Islamic center i Malmö, Bejzat Becirov, dette om den gang hans moské fikk tilbud om seks millioner kroner i gave fra Saudi-Arabia:

- De skulle styre alt. Jeg skulle bare stå som en figur.

I 2011 la Frp frem et forslag i Stortinget, Dokument nr 8:23 S, om å forby "totalitære, islamistiske regimer" å finansiere "religiøs aktivitet" i Norge. Ap den gang avviste forslaget under henvisning til "religionsfrihet" og "diskrimineringsforbud". Kun hvis sponsingen kan relateres til terror kan den forbys, ifølge UDs skiftelige svar.

Samtidig henviste UD til at inngrep i religionsfriheten bare kan foretas dersom dette "er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og frihet", altså henvises det her til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 9, nummer 2.

Er ikke nettopp artikkel 9 høyst aktuell å lene seg på for å beskytte særlig oppvoksende generasjoner mot å falle i ekstremismens klør, en ekstremisme alle ser brer om seg mer og mer? Forstår ikke norske politikere at ved å tillate ekstrem islam, som Qatar- eller saudiversjonen, så er dette springbrettet for noen til voldelig ekstremisme?

Amanastiftelsen har vært operativ i seks måneder. Spørsmålet nå er: Hvor skjer neste oppkjøp?

PS: I denne omtalte Larvikmoskeen hadde Norges nest verste terrorist gjennom tidene tilhold, Hassan Abdi Dhuhulow, som anses som en hovedmann bak den groteske nedslaktningen av 67 mennesker på West Gate kjøpesenter i Nairobi i 2013. Dhuhulow tok for eksempel initiativet til å lage Larvik-moskeens første webside og drev den fra start av.

Svære moskeer til bekymringsfullt lite besvær

Av: Hege Storhaug

I Bergen kan man studere ved et spesielt universitet som forteller ta man trenger ikke flytte til et nytt land for å danne en stat. Universitetet mottar allerede offentlig støtte, men håper å utvide med nye lokaler for å kunne huse opptil titusen studenter. I Larvik har moskeen til Norges nest verste terrorist på tre måneder samlet inn 12 millioner kroner til ei tomt og parkeringsplass der det skal reises en megamoské. På Stortinget fortsetter orkesteret å spille integreringsdansen.

I Bergen kan man studere ved et spesielt universitet. Universitetet mottar allerede offentlig støtte, men håper å utvide med nye lokaler for å kunne huse opptil titusen studenter. FrP (ved kommunalråd Eiler Macody Lund) vurderer å stemme for økt bevilgning til bygging av disse universitetslokalene.

Det undervises blant annet i statsdannelse. Man er ikke nødt til å flytte fra landet for å etablere en ny stat, heter det. Man kan danne en stat i staten.

Oppskriften for å danne en stat i staten er følgende: Man etablerer egne områder, etter hvert byer, der man styrer selv og lever etter egne lover og regler. Noen av disse lovene er:

Det er ikke tillatt å bo i områder der folk har en annen religion enn deg. Det er ikke tillatt å ha venner, og selvsagt ikke gifte seg med noen som tilhører en annen religion.

Det er derimot tillatt å gifte seg med mindreårige jenter hvis de har fått menstruasjon. Selv om de bare er ni år. Det er likeledes tillatt å slå en eventuell kone (uansett alder) hvis hun opponerer mot å utføre sine ekteskapelige plikter.

De som leser ofte her på rights.no har kanskje skjønt at det dreier seg om Bergen Moské, som i dag har ca 2300 medlemmer og som søker kommunen om støtte til å bygge nytt hus, fordi de regner med å bli nærmere 10.000 i løpet av de neste fem årene.

Bergen Moské tilbyr universitetsutdanning fra IOU, Islamic Online University. Dette universitetet er grunnlagt av og drives av ekstremisten Bilal Philips, som er nektet adgang til en rekke land på grunn av tilknytting til terrororganisasjoner og spredning av ekstrem ideologi, eksempelvis som nevnt i avsnittet over her.

Bergens Tidende gjorde i går et poeng ut av at moskeen samarbeider med PST for å forhindre «radikalisering». Moskeen har derfor nektet én person å dele ut løpesedler til støtte for Den islamske staten ved inngangen til bygget.

Nei, så åpent kan man tross alt ikke arbeide for etablering av en stat i staten og undergraving av norsk sekulært demokrati. I hvert fall ikke med PST på besøk. Og siden det har blitt satt litt søkelys på hatpredikanter som inviteres hit til norske universiteter, er det sikkert greit - stille og rolig - å tilby samme undervisning innenfor moskeens «polstrede» vegger.

Vi har mange og voksende moskémiljøer i Norge. New York Times hadde som oppslag lille Fredrikstads «jihadistgate» på førstesida i nettutgaven her om dagen. De kunne like gjerne rapportert fra Larvik.

Miljøet der har fostret en av verdens verste massedrapsmenn, Hassan Abdi Dhuhulow, som var med å sortere ut ikke-muslimer (ved hjelp av quizspørsmål i islam!) og slakte dem på bestialsk vis i kjøpesenteret Westgate i Nairobi.

Utenlandsk media har skrevet mye om ham og også stilt spørsmål om han har samarbeidet med en av verdens mest etterlyste terrorister; bombemannen til Al-Shabaab og Al-Qaida, Ikrimah al-Muhajir. Han bodde i Norge fra 2004 - 2008. Omtrent på samme tid sluttet også gutten bosatt i Larvik, Dhuhulow, seg til Al-Shabaab.

Nevn disse massedrapsmennene med tilknytning til Norge for hvem som helst på gata her, og hvor mange tror du vil bestå denne «quizen»?

I utenlandske aviser omtales disse terroristene med navn og bilde - her hjemme skal de av uforståelige grunner anonymiseres og bildene skal sladdes. Hvordan mener norsk media og norske politikere at man skal kunne bekjempe radikalisering hvis de aller mest ekstreme skal skjules og anonymiseres? Hvis bildet av Al-Shabaabs bombemann hadde blitt publisert i alle norske aviser, kunne man kanskje - hvis det var ønskelig - funnet ut hvilket miljø han hadde tilhørt de årene han bodde her i Norge. For husk: Islamske fundamentalister sluntrer sjeldent unna moskébesøk og fredagsbønn.

«Allah velsigner dere og gjøre dere til en støttespiller for islam og muslimer og belønner dere med alt godt på vegne av oss.»

Dette står på hjemmesida til Larvik Moské i disse dager, en side ingen ringere enn Dhuhulow tok initiativ til og drev for moskeen. De har nå fått nok midler til å bygge en stormoské på en skoletomt i Larvik.

Skandaløst, NRK!



Av: Tone Angell Jensen, sjefredaktør i Fremover

Skandaløst og historieløst!

Det blir dessvere oppsummeringen etter å ha sett NRKs dekning av 75-års markeringen for den tyske invasjonen av Norge.

Nok en gang viser NRK at man der i gården tror at andre verdenskrig i Norge foregikk sør i landet. Med all respekt for soldater og befal på Oscarsborg, som greide bragden med å senke Blucher, men det var altså i nord at de store og omfattende kamphandlingene foregikk i april og maidagene i 1940.

Innlegget ble først publisert i avisen Fremover.

Det var fine innslag fra Oscarsborg i Dagsrevyen, hele to stykker, samt innslag fra Akershus festning, fra Elverum og Tromsø..

Pluss et intervju med en hyggelig 96 år gammel dame fra Bærum, som fortalte hva hun husket fra aprildagene for 75 år siden. Hun opplevde forøvrig ikke 9. april som noen skrekkens dag, alt var stille og rolig....

Som en ryggesløs kontrast til disse innslagene, fikk vi noen få sekunders glimt av en krans som ble senket av dykkere ned til vraket av panserskipet Norge, som ligger på bunnen av Narvik havn. Det interesserer muligens ikke NRKs nyhetsledelse, men 282 norske soldater og befal omkom da tyskerne senket panserskipene Norge og Eidsvold i Narvik nettopp 9. april 1940.

Det interesserer vel neppe heller at det var ved Narvikfronten Hitler led sitt første nederlag, takket være formidabel innsats av de norske soldatene som kjempet innbitt for landet sitt. Eller at det, i løpet av andre verdenskrig, var nærmere 10.000 mennesker som mistet livet i områdene rundt Narvik.

Vi har hatt 75 år på oss på å skrive krigshistorien, og i de seinere år er det gjort en betydelig innsats fra historikere for å rette opp inntrykket som ble skapt om at det var sør i landet krigen virkelig foregikk. Derfor er det utrolig at NRK nok en gang klarer å unngå realitetene når angrepet på Norge blir gjenstand for minnemarkering.

Å sende noen få sekunder med bilder fra bekransningen av panserskipet Norge, er rett og slett en hån mot de som satte livet til der. Og en hån mot alle dem som fikk en grav, enten det var på Narvik havn eller i kamphandlinger i fjellene i Ofoten og Sør-Troms.

Nei, NRK, denne dekningen hvor dere utrolig nok klarer å unngå å dekke minnemarkeringene fra åstedene for de største kamphandlingene de dramatiske aprildagene for 75 år siden, i Narvik og på Gratangsfjellet, er ganske enkelt skammelig!