hits

mars 2016

Unge jenter - slutt å være så opptatt av å være flinke


Oslo 20141124.
Siri Kalvig, meteorolog tilstede på møte om skrive- og lesevansker.
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Av Siri M. Kalvig

Få kvinner blir grundere. Er de for opptatt av å være flinke?

Samfunnet trenger alle typer jobb-personligheter. De som trives med rutinearbeid. De effektive som får ting gjort basert på klare instrukser ovenfra. Dyktige ledere og nysgjerrige individualister. Og mange andre. Men i dag vil jeg slå et slag for gründeren. De som basert på eget initiativ starter et selskap, satser alt og bidrar til å skape nye vekstbedrifter og nye arbeidsplasser.

Innlegget bvle først publisert hos Stavanger Aftenblad.

Trenger flere gründere

I den utfordrende situasjonen Rogaland er i trenger vi spesielt de som evner å se nye muligheter, ta risiko og bygge opp bedrifter og foretak som gir regionen flere ben å stå på. Mye blir gjort for å stimulere gründerskap i disse dager. Dessverre er få gründere kvinner. I Stortingsmelding 7 (2015-2016) rapporteres det om at bare en av fire gründere er kvinner. Prosentandelen av kvinner som lykkes i å bygge opp større lønnsomme bedrifter er ennå lavere.   

Å starte en bedrift er risikosport og fallhøyden er stor. Hvis en stor del av identiteten din er linket til det å være flink, er ikke gründerskap noe å satse på. Kan mangelen på kvinnelige grundere ha noe å gjøre med at jenter er for opptatt av å være flinke?

Jeg var ikke spesielt flink på skolen. Jeg slet med å skrive og lese og det preget nesten alle fag. Jeg hevdet meg heller med å tørre å klatre høyest og stupe fra fem meteren. Jeg måtte jobbe veldig hardt for å få til resultater på skolen. Ikke fikk jeg mye skryt hjemme for å være flink heller. Hvis jeg ville ha Pappas gunst da gjaldt det å være modig og nysgjerrig. Og mamma roste alltid innsatsen min og fokuserte ikke på resultatene. Slik vokste jeg opp med en trygg forankring i at jeg var veldig verdifull uansett skoleresultatene. Samtidig fikk jeg anerkjennelse for det å ta sjanser og ikke gi opp, og å være spørrende og undrende. Faktisk tror jeg denne ballasten hjemmefra er en av grunnene til at jeg turte å starte blant annet StormGeo. At jeg har turt å satse utradisjonelt og ta risiko.

Forskjellsbehandling i ung alder

«Nå var du flink som ikke ble skitten», «Fine, flinke jenten min, som er rosa fra topp til tå». Slik roser gjerne foreldrene, besteforeldre, lærere og barnehageansatte småjentene. Jeg har bevist prøvd å observere hvordan mine tre jenter har blitt møtt i forskjellige situasjoner til forskjell fra gutter. Og det er forskjeller. Det er heldigvis blitt en større bevissthet rundt dette nå i skolen og i barnehager. Men vi snakker fortsatt annerledes til små jenter enn til små gutter. Vi roser ofte jentene for hvordan de ser ut, mens guttene kanskje oftere for innsatsen, og for forsøket, og særlig hvis de har vært modige og tøffe. Kanskje vil en ikke kjefte like mye på en gutt som ble skitten i uvøren lek, som på en jente som griste seg til? Vi vil jo alle få gode tilbakemeldinger og vi tilpasser oss forventningene fra omgivelsene. Hvis forventningen er at en skal være flink (og fin) er det lettere å velge fag og arenaer der en kan fortsette å være flink. Det er stor sjanse for at du ikke blir sett på som flink om du etablerer et selskap som aldri ble en suksess eller som går konkurs. Vi må skape en kultur hvor det er mer akseptert å feile. Og for å tørre å feile må en ikke være så opptatt av å være flink!

Kunnskap og lidenskap

Kunnskap er også en av ingrediensene for gründerskap. Her ligger kvinner godt an. Andelen med høyere utdanning har økt mer blant kvinner enn menn. I 2015 slo SSB fast at 35% av kvinnene har høyere utdanning og 28% av mennene. Samtidig øker antallet jenter med depressive lidelser og hele tre av ti ungdomsjenter svarer at «alt er slit» (Nova-rapport). Dette lover derimot ikke bra for gründerskap. For å starte en bedrift må en også ha en god porsjon lidenskap. En må brenne for noe. Hvis alt føles som et slit og alt er en plikt blir det lite rom til undring, kreativitet og nytenkning. Jeg vil påstå det var lettere å være ung på 70-80 tallet. Vi slapp å iscenesette oss selv på instagram og facebook. Det var mindre press og forventninger fra omgivelsene og kanskje var det enklere å bli akseptert selv om en ikke var så enormt flink?

Snøen smelter og solen varmer. En ny vekstsesong er i gang. Til alle unge jenter. Ikke vær så opptatt av å være så veldig flinke. Vær nysgjerrige, nyt våren og lev mer! Det tror jeg er et godt grunnlag for fruktbar knoppskyting.

Prince skal skrive bok

Prince
Prince

 

Av: Petter Aagaard

Ut av det store intet dukket nyheten opp i går natt at selveste PRINCE skal skrive sine memoarer, og at boken med arbeidstittelen «The Beautiful Ones» skal gis ut på det anerkjente forlaget Random House. Selv om den genierklærte lille mannen ikke lengre tror på tid, så skal boken være i butikken allerede til høsten neste år, akkurat 40 år etter han skrev sin første platekontrakt med Warner Brothers som 19-åring. 

Altså, Hva er det som egentlig skjer? Denne ultramystiske Modern Day Mozart, Royal Badness, Purple Highness - Mannen som har levd i en eksentrisk liten purpur boble hele sin karriere skal altså nå sette sine rastløse danseben ned og skrive en bok? Kan dette virkelig være mulig? Vel, vi tror det ikke før vi får se det, og da mener vi, at vi ikke tror at dette blir en realitet før det er et eksemplar av boka i våre hender. 

Selve grunnen for at vi (Petter Aagaard og Christer Falck) i det hele tatt skrev den norske Prince-boken «Prince: Shockadelica» for 2 år siden var fordi at vi skjønte at Prince ALDRI kom til å skrive en bok selv. Han er nemlig en mann som sjeldent ser tilbake, da refleksjon ikke er noe han higer etter, og ikke minst, mannen har gjort mye skremmende og forstyrrende ting i sin karriere, som virkelig ikke bør få se dagens lys. For å fatte meg i korthet: Det var flere episoder vi fikk vite om Prince som vi valgte og IKKE ha med i boken. 

Den eneste måten vi kunne få de beste historiene fram var å snakke med hans tidligere musikere, venner, eks-koner og elskerinner, og til og med da får man jo ikke hele sannheten fram. Grunnen til dette er veldig enkel: Prince har vært musikkhistoriens mest selvmotsigende artist, der han elsker sine fans det ene øyeblikket, til han saksøker dem det andre. Men det stopper ikke der, da han noen år senere sier i et intervju: «Come on, no one sues their own fans», akkurat som om han ikke husker på hva som skjedde i sitt eget liv bare noen få år tidligere. Når han f.eks var på besøk hos Larry King Live på CNN i 1999 så ble han spurt om hans første manager i 1977, og Prince klarte ikke en gang å huske på hans navn. Er det virkelig en slik biografi vi vil lese? Fra en mann som kun husker på småbiter fra sin egen fargerike historie?

Prince er jo kjent for å snakke konstant i en Shakespeare / Yoda-lignede måte, bare for å virke mystisk, og ikke minst, spiritualitet er hans oksygen . Da han i juni 2000 hadde pressekonferanse om at han skulle gå tilbake til å bruke navnet «Prince» igjen, etter 7 kontroversielle år som et «symbol», fokuserte han 90% av tiden på å snakke om sin kjærlighet for Jehovas Vitner? og pressekonferansen varte i over 3 timer? (!) Dette er altså en mann som liker å bringe opp «Jesus» i annenhver setning, og han har ved flere tilfeller prøvd å lage sine egne versjoner av Vakttårnet, med variert hell. Med andre ord: Hans bok «The Beautiful Ones» kan faktisk ende opp med å ikke være noe annet enn en bønsj av sprituelle/kjedelige dikt og noen bisarre bilder av seg selv. Det er i alle fall det vi må forberede oss på. Husk, Bob Dylan og Paul McCartney (som begge har gitt ut bøker) blir sett på som «de normale» i musikkbransjen sammenlignet med Prince. 

Vi kan jo selvsagt sitte her å ramse opp alle de flotte tingene med denne artisten, men siden du allerede leser dette, så blir det som å «preach to the choir». Sannheten er at Prince har levd i «Prince-world for quite some time», og som filmregissør Kevin Smith fortalte for 15 år siden, så var det nesten skremmende å jobbe med han med et prosjekt, som selvsagt aldri fikk se dagens lys. Noe som forøvrig skjer med ca 70% av hans prosjekter. Visste dere for eksempel at det finnes flere SPILLEFILMER i hans hvelv? Altså, som om det ikke var nok med over 2000 uutgitte låter, neida, en dose Hollywood er inni der og. 

Rolling Stone Magazine sier allerede at denne kommende boken kommer til å bli «the most anticipated memoirs in music history», og den skal tydeligvis skrives sammen med New Yorkeren Dan Piepenbring, som for tiden er web-redaktør i Paris Review. Unødvendig å si, men denne mannen har ingen aning om hva har blitt med på. (Prince omgås nemlig KUN med ja-mennesker.) Prince har ifølge ryktene allerede levert inn et 50-siders manuskript, og på pressekonferansen i går kveld spurte Prince: "You still read books, right?». Boken skal angivelig starte med hans første minner fra 60-tallets Minneapolis, helt fram til hans suksessfulle Super Bowl-konsert i Miami i 2007.

Forlaget sier at: «Prince will take readers on an unconventional and poetic journey through his life and creative work - from the family that shaped him and the people, places, and ideas that fired his creative imagination, to the stories behind the music that changed the world."

La oss bare si det med en gang: Dette høres ALT for godt ut til å være sant, da det alltid har vært selve musikken han har gitt ut som har vært hans biografi. Selve grunnen for at han nesten aldri gjorde intervjuer de første 15 årene av hans karriere, var fordi han ville at musikken skulle snakke for seg selv, og som trofaste Prince-fans så har DET vært selve herligheten med å følge hans karriere. Låter som «Empty Room», «Eye love U, but I don?t trust U anymore» og «Nothing Compares 2 U» handler om eksakt dette, å utlevere seg på en annen måte enn å bare snakke om det, eller å skrive om det. Allerede i hans aller første låt, som han ga ut på vinyl i 1978, tittelsporet på albumet «For You», synger han: 

Petter Aagaard og Christer Falck er forfatterne av den kritikkerroste Prince-biografien «Prince: Shockadelica" som er gitt ut på Falck Forlag.
Petter Aagaard og Christer Falck
er forfatterne av den kritikkerroste
Prince-biografien "Prince: Shockadelica"
som er gitt ut på Falck Forlag.

«All of this and more is for you

With love, sincerity and deepest care

My life with you I share»

I vår bok «Prince: Shocadelica» hadde vi en field-trip med å arrestere Prince i alle hans løgner og feilaktigheter, spesielt vårt kapittel som handlet om det frisksjonfulle 90-tallet, der han sitter på The Oprah Winfrey Show i 1996 og lyver om sitt døde barn, sitt lykkelige ekteskap og hans mange psykologtimer hvor han fant ut etterhvert at han var en schizofren mann med lite empati. Prince kommer jo ALDRI til å dele sannheten om alt dette i sine memoroaer! ALDRI! Det beste vi har fått er et akustisk album som heter «The Truth» (1998) der han nærmest unnskylder seg for sine løgner årene før, hvor han også forøvrig «innrømmer» at han er afroamerikansk, heterofil og at han har sørget over sitt døde barn. 

Dere undrer kanskje litt hvor tittelen «Donald Trump (Black Version)» passer inn i denne artikkelen? Vel, det er en låt Prince skrev til sitt alter ego Morris Day fra bandet The Time, hvor han beskriver seg selv som Guds gave til ikke bare kvinnen, men til verden. Ikke så fullt ulik en viss sosiopatisk presidentkandidat som er over alt å finne i media for tiden. Sannheten er dessverre så mørk at flere av hans musikere som vi har pratet med til vår research til boken «Prince: Shockadelica» beskrev Prince som en overentusiastisk republikaner, som i flere situasjoner har vært både rasistisk mot hvite folk (spesielt jøder) og har hatt meget lite til felles for både sine homofile og lesbiske kollegaer. Ja, det er sjokkerende å høre, da man tenker på at hans klassiske band fra 80-tallet The Revolution hadde en krydrete miks av alt det overnevnte. Med andre ord: Jehovas Vitner har tatt knekken på Prince som ekte person, selv om det kan hende at alt dette også er bare et skuespill, for å holde sin personlighet mystisk for publikum. Han er som en funky versjon av Trollmannen fra Oz, og det siste han vil gi sine fans, er et blikk bak det lilla forhenget.

Prince sier selv at han han spretter opp av sofaen når han hører på radioen når noen sier ordet "music". Han sier at det føles som om de roper ut hans navn. Han har selv sagt at det er "musikken" han har lyst å bli husket for når han ikke er her lengre. Da er det kanskje en bedre idè å begynne og gi ut flere av de tusen låtene han har i sitt hvelv, enn å sette av et par år på å skrive en biografi. "Let the music do the talking."

Kommer denne boken uansett til å bli en av verdens mest solgte musikk-memoarer? Kanskje, men ikke hold pusten. Den kan nemlig ende opp som en bok på 50 sider med noen uforståelige dikt og sære bilder.

May we all live to see The Dawn.



 

Det gjelder å kontrollere seg selv, og ikke alle andre

Foto: Paul Weaver (Mediehuset Nettavisen (NA bilder)

 

Av Petter Kaland Melsom, 2. nestformann i Fremskrittspartiets Ungdom

Jørgen Foss skriver 15. Mars om «Hvor mange barn må dø før vi innser alvoret?» Nei, det er ikke snakk om sult eller landminer. Det er billig smågodt på Kiwi og Rema 1000 som får skylden for at barn dør.

Fakta er at nordmenn spiser stadig mindre sukker. I følge Folkehelseinstituttet spiser vi slik:

  • I 1997 fikk den gjennomsnittlige nordmannen i seg 48 kg sukker. I 2014 hadde tallet sunket til 28 kg per person.
  • Samtidig spiser vi stadig mer frukt, bær og grønnsaker.
  • Forbruket av grønnsaker økte fra 64 til 80 kg per person fra 2004 til 2014.
  • Frukt og bær økte fra 78 til 92 kg i samme periode.

Men en ting har Jørgen Foss helt rett i. Spiser man mye godteri legger man på seg, og det kan føre til livsstilssykdommer. Men dette vet folk, bare se på det reduserte forbruket av sukker. Man trenger ikke forbud mot lave priser på godteri eller reklameforbud for å skjønne det.

Les også: Høie om smågodtkrigen: - Folk må få kose seg i påsken

Foss mener butikkene har et ansvar for hva de tilbyr forbrukerne, og at det er uansvarlig å tilby godteri. Det er jeg uenig i. Butikkene tilbyr kundene de produktene som kundene ønsker. At det er så sterk priskonkurranse nettopp på godteri er ikke så rart. Snart er det påske og mange egg skal fylles til glede for store og små. Billig godteri drar rett og slett kunder inn i butikken.

Innlegget fortsetter under bildet.

Petter Kaland Melsom



 

Det samme gjelder appelsiner til påske. Selv kjøpte jeg appelsiner på Kiwi til 2,50 per kilo og Tyrkisk Pepper. Noen velger godteri, noen velger appelsiner.  De fleste velger nok begge deler, det kalles valgfrihet. Forbrukervalg skal faktisk tas av forbrukerne i Norge.

Før jul var det priskrig på julemat. Det førte også til klager, men den gang fordi det førte til at vi «mistet respekten for mat». Da glemmer man helt at flere får muligheten til å kjøpe skikkelig mat. Det gjør godt for familier med dårlig økonomi.

Les også: - Å bruke pris som virkemiddel på godteri er bare trist

Aldri før har det stått så mye om trening og kosthold i avisene. Det er trendy å spise sunt og trene. Folk forstår hva som er godt for helsen. De trenger ikke staten til å verne seg.

Man kan spørre seg hva som blir det neste. Skal man forby folk å sitte hele søndagen å se Netflix mens man spiser kebab og potetgull? Jeg tror mange i Norge gjør dette, særlig hvis de har hatt en slitsom helg. Samtidig tror jeg de vet at de ikke kan bli sittende på sofaen når mandagen kommer.

Enhver må ta ansvar for egen helse. Har man problemer med kostholdet får man spørre legen sin om hjelp, og ikke kalle på staten og forbud.

Det gjelder å kontrollere seg selv, og ikke alle andre.

Er jeg ikke verdt seks kroner mer?


 

Av Kaja Ringnes Efskind, Dyrevernalliansen

Denne påsken hakker en gul kylling seg ut av eggeskallet. Nyklekket og våt møter hun verden i en rugemaskin, fjernt fra de varme vingene som hennes egentlige mor ville bredt over henne. 

Den lille kyllingen er én av rundt 70 millioner norske kyllinger som ales opp i Norge hvert år. Hun er av en rase som heter Ross 308, og er avlet til å være sulten. Hele tiden. Så hun spiser, og vokser så fort at de skjøre bena hennes knapt kan bære henne.

Les også: Matekspert tør ikke ta i rå kylling - foreslår risikomerking

Den korte tiden hun lever tilbringer hun i en hall med opptil 20.000 andre kyllinger, uten noe å gjøre. Luften i kyllinghallen er tett og full av ammoniakk. Strøet hun går på er bløtt, og kan gi sviskader på føtter og bryst. Dette er på grunn av all avføringen, som blir liggende rundt fuglene helt til de slaktes. Den kraftige veksten fører til at organene overbelastes, noe som kan føre til hjertestans.

Innlegget fortsetter under bildet.

Kaja Ringnes Efskind

 

Det trenger ikke være slik. Dyrevernalliansen hjelper dyrene som trenger det aller mest. Vi  arbeider derfor for at kyllingnæringen skal ta i bruk en sunnere rase som kan gi kyllingene et mye bedre liv. Ross Rowan er en rase som i dag brukes av noen få kyllingoppdrettere, blant annet på Stange og Holte gård. Den vokser litt saktere enn Ross 308. En overgang til den sunnere rasen og mer plass til kyllingene vil til sammen koste deg bare seks kroner mer per kylling du kjøper.

Les også: Nå får du kylling uten antibiotika

Kylling har på relativt kort tid gått fra å være en luksuriøs lørdagsmiddag til å bli symbolet på billig mat og masseproduksjon. I jakten på så billig kjøtt som mulig glemmer vi hvem det egentlig går utover. Fire uker gammel sendes vår lille venn til slakteren. Hun er ikke liten og gul lenger. Hun er mye større enn det hun burde være. Kylling bør ikke være grå hverdagsmat.

Skammen er din, ikke min

Maria Khan

Jeg vet ikke hvem du er, men jeg vet at vi er fra samme kultur.

Av Maria Khan, samfunnsdebattant og administrator for Refugees welcome to Norway 

Enda en gang kommer det en melding. Med hånlige ord står det at jeg er en tyv, at barna skal tas av barnevernet og at jeg er en dårlig mor, og du latterliggjør meg. Med en falsk profil forsøker du, lille prins, å ta tilbake sosial kontroll. Du tenker, helt naturlig, at jeg vil la meg påvirke slik som alle som er oppdratt til å være tjenerinner og tenke ære og skam først.

Pappa er tørst, mamma skal hente vann

Det ser så harmløst ut. Det er jo bare tomme trusler. Ingenting om vold, ingen trussel om drap ? bare en trussel om at om jeg ikke føyer meg inn i rekken over de tause og smilende tjenerinnene, skal jeg stå igjen i skam. Uten ære og uten barna mine. Det er ikke nok til at politiet åpner etterforskning, men det er nok til at enhver liten tjenerinne vet hva som forventes av henne: Taushet. Føyelighet. La meg snakke om hvordan små tjenerinner oppdras i dagens Norge.

Jeg vet at mammaen og pappaen din tror de gjør det som er rett. Når du vesle jente, fra du er bitte liten, lærer deg at om pappa er tørst, er det du eller mamma som skal hente vann. Hver gang du kommer rett hjem fra skolen, vet du at det er forventet av deg at du hjelper mamma med husoppgaver. Inne i hodet ditt tenker du kanskje at du kunne ønske å si ja til venninnene på skolen når de spør om du skal være med og «henge», men du vet at det er forskjell mellom deg og dem.

Innlegget ble først publisert hos NRK Ytring.

Uten ære er uten verdi

Skolen ja. Det lille pustehullet i dagen der du kan innbille deg at du er som de andre. Der du kan le sammen med de andre, smugkikke på gutter sammen med de andre og der du kan drømme om at du vil bli hårdesigner, makeupartist eller bare bli skikkelig berømt Bollywood-skuespiller.

Samtidig er det på skolen du får de første signalene på at det er flere som deg. Flere tjenerinner. Når bemerkningene kommer om hvem som er dydig og «bra», og hvem som ikke er verdt å samle på, er du den første som kryper sammen inni deg. Du vet at om du ikke passer deg, er det deg de rammer neste gang.

Æren din, har du lært. Æren er alt du er verdt. Ødelegges æren din, er du uten verdi. Det vet du, for du har møtt det hjemme. Helt siden du spurte om hvorfor broren din ikke skulle vaske badet, akkurat som deg, og hvorfor du måtte plukke opp hans håndklær fra badegulvet. Helt siden du kikket ut på ham fra stuevinduet, der han spilte ball med de andre gutta mens du kuttet grønnsakene for mamma.

Kvinnekamp gjelder ikke for deg

Du vet at fjernkontrollen ikke er din, dersom noen andre er hjemme. Du vet at skoene i gangen er ditt ansvar, du vet at du skal slå blikket ned når det kommer gjester, og du skal dydig servere dem drikke og mat, før du trekker deg tilbake i din forventede usynlighet. Sånn det sømmer seg en jente som er bærer av familiens forventning om ære og sømmelighet og verdi som fremtidig gifteklar.

Sminkedame er uaktuelt. Det vet du, for det er uttrykt til deg. Du kan bli lege, kanskje. Eller lærer. Kanskje advokat. Det gir status for familien, og det vil gi status til en fremtidig ektemann. Forutsatt at du vet din plass, selvfølgelig. Din plass som ektemake.

Selv om skolen forteller deg om kvinnekampen og likeverd, gjelder det liksom ikke for deg. Det gjelder for de andre. Du kjenner hver eneste dag at livet ditt er litt falskt. På skolen er du en norsk jente med innvandrerbakgrunn, og i det du låser deg inn hjemme, låser du deg ut av Norge.

Det er klart det former deg, det er jo hele vitsen.

Bror og søster har forskjellige regler

Lille prins, la meg snakke til deg også. Du, som vokser opp i det samme hjemmet som din mor og din søster. Du lærer fra du er bitte liten at du har en annen verdi. Når din mor spør deg med stjerner i øynene hva du vil spise. Når det kryper inn i deg en bevissthet om at din jobb, det er å være pappas stedfortreder. Ikke ute blant gutta, der kan du være deg selv. Men hjemme? Hjemme skal du og pappa serveres te.

Det føles helt naturlig for deg etter hvert, at du og din søster har forskjellige regler. Selvsagt skal du på fritidsklubben. Alle de andre gutta er jo der også. Selvsagt skal du på fotballen. Du skal bare hjemom og slenge sekken i gangen og få bagen i hånda. Bagen som er pakket for deg.

Når kommer du hjem, spør mamma. Når det passer meg, svarer du etter hvert. Ikke hvis pappa er hjemme, da svarer du skikkelig. Men når han ikke er hjemme, vet du at du er sjef.

Du kjenner også forskjellen. På skolen lærer du om de samme tingene som din søster, men du vet at det er forskjell på deg og de som bare er norske, uten noe annet land som etterstavelse. Det ligger en forventning til deg. En forventning om karriere, en forventning om å bli noen, en forventning om at du skal respekteres.

Foreldrene dine gjorde deg til en bølle

Kanskje er det vanskelig på skolen. Kanskje orker du ikke helt pappas skuffede blikk når han ser karakterkortet - men respekt, det kan du skaffe deg på andre måter. Den respekten som heter «frykt». Du kan få folk til å frykte deg litt, så får du være mer i fred. Kanskje du kan være tøffest i oppgangen på hva som gjelder for jenter? Er det du som roper til henne som har valgt å gå uten hijab? Er det du som kaster den første sten, og sørger for at venninnene ikke snakker med henne?

Lille prins, jeg har noe å fortelle deg.

En dag er du voksen. En dag vet alle, kvinner som menn, at du bare er en bølle. Du forsøker å gjemme deg bak at du er norsk med innvandrerbakgrunn, men vet du - det er ikke en unnskyldning for å være en bølle. Den dagen kommer, da du må se inn i dine foreldres øyne og vite at de har hjulpet deg til å bli en bølle, og du strever med å finne din plass i det samfunnet du vil være en del av. Det samfunnet der jenter og gutter er likestilte. Det er vanskelig å akseptere, er det ikke?

Jeg vil fortelle deg at truslene du sender meg på private meldinger med falsk profil forteller akkurat det om deg: Du er en falsk profil. Det er alt du har igjen.

Et liv på egne premisser

Vet du, den eneste grunnen til at trusler, telefonoppringninger, ryktebørsen og sladder virker, er at bøller fremdeles hersker over tjenerinner? Men stadig flere unge med innvandrerbakgrunn nekter å bli sittende fast i forestillingen som skapes om dem, og tar skrittet inn i eget liv på egne premisser. Ikke som små bortskjemte prinser og ikke som voksne kuede tjenerinner. Som hele, selvstendige mennesker med moral, etikk og holdninger til hvordan vi skaper et fellesskap for alle.

Jeg er engasjert. Jeg har barn jeg ønsker skal vokse opp i et varmt og inkluderende samfunn. Jeg vet at jeg er et forbilde for mine barn, og jeg vil være bevisst på hva slags forbilde jeg er. Jeg er ingens tjenerinne. Og jeg lar meg ikke tynes til taushet fordi små prinser ikke har klart å bli voksne menn.

Kjære voksne lille prins, du har alle muligheter. Du kan bli hva du vil og hvem du vil. Men da må hodet og holdningene dine flytte hit til Norge hvor kroppen din bor. Så må du begynne å passe på at ingen blir små prinser eller tjenerinner i din nærhet. Du vet hvor mye det ødelegger deres liv.

For egen del har jeg bestemt at du aldri får ødelegge mitt.

Innlegget ble først publisert hos NRK Ytring.

Vi må være prinsipielle


 

Av Hanne Alver Krum, Salgs- og markedssjef i Skyss

Din sønn fikk gebyr fordi han har kjøpt billett med rabatter han ikke har krav på.

Kjære Oddbjørn Lange, som skrev innlegget «Skyss må være fleksible». Vi forstår at det virker firkantet at vi gir gebyr til sønnen din fordi han har kjøpt en ungdomsbillett i stedet for en barnebillett. Sønnen din skulle kjøpt en periodebillett for barn med gyldighet 30 dager til 360 kroner, og i stedet har han kjøpt en ungdomsbillett med gyldighet 30 dager til 360 kroner. Etter klagebehandling har vi likevel avslått klagen på gebyret. Hvorfor?

Din sønn har ikke fått gebyr fordi det tilfeldigvis sto feil billettkategori på billetten hans, men fordi han har kjøpt en billett med svært store rabatter som han ikke har krav på. Ungdomsbilletten er en universalbillett som gir fri reise i hele Hordaland med buss, ferge, snøggbåt, lokaltog og ekspressbusser. Fylkespolitikerne har vedtatt at ungdom på denne måten skal ha en rimelig måte å reise på, i en periode de ofte får store reisebehov. Fordi billetten er sterkt subsidiert, er det vedtatt en nedre aldersgrense på 16 år og en øvre aldersgrense på til og med 19 år. Den eneste betingelsen for å bruke denne svært rimelige billetten, er å oppfylle alderskravet og ha med gyldig legitimasjon. Ungdomsbilletten er godt kjent og mye brukt, særlig av ungdom på videregående skole. I 2015 solgte vi 150 000 slike billetter.

Bloggen fortsetter under bildet.


 

Billettkontrolløren har fulgt instruksen, som er å sjekke at brukere av ungdomsbillett har gyldig legitimasjon som viser at de er innenfor aldersgrensene. Din sønn kunne ikke dokumentere dette og fikk derfor gebyr. Verken kontrolløren eller Skyss kan vite hvor langt en person med ungdomsbillett har reist eller hvor langt han skal, uansett hvor i fylket billettkontrollen skjer. Alderskravet til billetten blir derfor håndhevet konsekvent.

Barnebilletten som din sønn skulle ha kjøpt, ville til samme pris kun gjelde reiser 1-2 soner. Fravikelse av alderskravet vil i prinsippet bety at mange brukere av barnebillett i Hordaland kan spare store summer på å kjøpe ungdomsbillett i stedet. Til sammenligning koster en 30 dagers barnebillett for eksempelvis åtte soner 650 kroner.

Vi har ikke noe ønske om å mistro kundene våre, og vi ettergir mange gebyrer etter klager. Dessverre er det mange tilfeller av misbruk og snik. Verken Skyss eller billettkontrollørene kan vurdere de reisendes intensjoner og se forskjell på hvem som er i god tro og hvem som har planlagt å snike. Dette er grunnen til at vi trenger et regelverk. Selvbetjente løsninger krever mer av kundene våre når det gjelder å sette seg inn i dette regelverket. Idet du stiger på ett av våre transportmidler aksepterer du som reisende dine forpliktelser i denne «kontrakten». Alderskravet til ungdomsbillett er en av disse reglene. I mobilbilletten står aldersgrensen for ungdomsbillett synlig både i kjøpsbildet og i vilkårene.

Det er leit hvis sønnen din ikke har fått med seg aldersgrensen. Vi ber likevel om forståelse for at vi må være prinsipielle i denne saken.

Innlegget ble først publisert i Bergens Tidende.

Diktatur, bra eller dårlig?

Robert Steen (Ap) blir byråd for finans. Geir Lippestad (Ap) blir byråd for næring og eierskap. Tone Tellevik Dahl (Ap) blir byråd for kunnskap og oppvekst. Inga Marte Thorkildsen (SV) blir byråd for eldre og helse. Hanna E. Marcussen (MDG) blir byråd for byutvikling. Rina Mariann Hansen (Ap) blir byråd for kultur, idrett og frivillighet. Lan Marie Ngyuen Berg (MDG) blir byråd for miljø og samferdsel. Byrådsleder blir Raymond Johansen (Ap).
Lan Marie Ngyuen Berg  Foto: Paul Weaver (NA Bilder)

Av Pål Thygesen, vararepresentant til Oslo bystyre for MDG

Mette Hanekamhaug skrev på søndag at Oslo har blitt en kommuniststat etter at Miljøpartiet De Grønne tok styringa. Eller, hun sier det ikke rett ut. Hun setter et spørsmålstegn etterpå. Hun stiller bare spørsmål. Men er det sant?

Påstanden Hanekamhaug fremmer, er at problemet ikke er diktatur som prinsipp, men menneskene som skal forvalte styreformen. Problemene er:

1.MDG er for bilfritt sentrum, men byråd Berg har tatt taxi.

2.MDG er for bilfritt sentrum, men politikerne har garasje

3.Støtteordningen for elsykler var mest populær på vestkanten

Svarene mine er som følger:

1. Det er ikke alltid du har tid til å reise med buss eller har sykkel med deg. I stedet for å kjøre privatbil er taxi et glimrende alternativ, og en backupløsning som gjør det lettere å la bilen stå igjen hjemme. MDG mener taxi er en viktig del av løsningen når den totale biltrafikken skal reduseres. Du bestemmer selv når du vil betale ekstra for å bli kjørt dit du skal, og når du i stedet bruker kollektivtrafikken. Ingen skal behøve å unnskylde seg for å ha tatt taxi, og det gjelder også byråd Berg.

Bloggen fortsetter under bildet.

Pål Thygesen Foto: Guri Barka Martins

 

2.Bilene må ut av Rådhusgarasjen når bilfritt sentrum innføres. Det er ganske åpenbart. Ingen av MDGerne på Rådhuset kjører forøvrig bil til jobb. Bystyret har hatt en diskusjon om måten plassene har blitt fordelt fram til nå fordi det forrige bystyret fattet et vedtak om det. Jeg mener det er mer spennende å diskutere hva vi skal bruke garasjen til når bilfritt sentrum innføres. Sykkelparkering er et godt forslag. Men Oslo styres av parlamentariske prinsipper, og byregjeringen må følge opp bystyrets vedtak. Vi er tross alt ikke et diktatur.

Les også: 5 grunner til at Miljøpartiet er en trussel mot folk flest

3.Prøveprosjektet med momskompensasjon for elsykkel ble gjennomført på grunn av tidligere forskning som viser at elsykkel er et godt alternativ til bilen for mange reisende. Prøveprosjektet evalueres nå, og om forskningsfunnene bekreftes, kan det hende at ordningen blir videreført i en eller annen form. Hanekamhaug er litt upresis i sitt innlegg når hun skriver at vi sponser våre egne og fiffen på vestkanten, mens småbarnsfamilier skal blø økonomisk. Realiteten er at vi ikke satt noen vilkår for hvem som kunne være med.

Avslutningsvis må jeg si at jeg har grublet litt over hva slags mennesker Hanekamhaug mener at passer som forvaltere av styreformen diktatur. Selv mener jeg det er en fordel at utøvende organer trenger støtte i et parlament for lovene de vil iverksette. Særlig når Frp er i regjering.

Sønnen min kjøpte billett, men ble straffet som en sniker

Bybanen Bergen



 

Av Oddbjørn Lange

Denne opplevelsen har gitt respekten for å ha gyldig billett, en alvorlig knekk.

Undertegnede er far til en gutt, født i år 2000, som ønsker å dele en opplevelse jeg kunne tenkt meg å ha vært foruten. Min sønn på 15,5 år ble ilagt et sviende forelegg fra en billettkontrollør på Bybanen i desember 2015. Kr 950, svir godt for en som lever av ukepenger. Hvordan skjedde dette?

Etter en hyggelig dag på skolen, tok min sønn den flotte Bybanen fra Fantoft til sentrum. Da han gikk på Bybanen på Fantoft var det allerede kontrollører inne i vognen. En av disse kom bort til han og ba han vise gyldig billett. Han smilte og viste sin billett på mobilen: en ungdomsbillett gyldig for 30 dager. Den kvinnelige kontrolløren spør med en hyggelig stemme hvor gammel han er, hvor han svarer ærlig 15,5 år. Kontrolløren sier at man skal ha barnebillett når man er 15,5 år, ikke ungdomsbillett.

Hvorfor har han kjøpt ungdomsbillett? Tidligere har min sønn kjøpt (fylt opp) månedskort hos bussjåfør og aldri tenkt nøye over om han ble definert som barn eller ungdom. Billett er billett. I desember 2015, for å ikke risikere å glemme det fysiske busskortet, kjøpte han månedskort/30 dagers billett, via Skyss appen på mobil.

Hva er barn og hva er ungdom? Min sønn går på ungdomsskolen. 15-åringer i 10. klasse oppfatter seg selv som ungdom, ikke barn. I god tro har han derfor kjøpt ungdomsbillett. Vi har i ettertid gått inn på Skyss appen for å se hvorvidt det er rimelig å forvente, at han burde forstått, at han skulle kjøpt barnebillett i stedet for ungdomsbllett. I Skyss appen fremkommer det ikke veldig tydelig at ungdomsskoleelever skal kjøpe barnebillett. Nå kan sikkert noen si at man bør lese vilkårene bedre, men det vel flere av oss som ikke leser alle vilkår før vi krysser av «I agree» ruten?!

Tilbake til Fantoft: På bakgrunn av at gutten har ungdomsbillett (feil billett) skriver den nå litt mindre hyggelige kontrolløren ut straffeavgift på kr 950,-. I kvitteringen han mottar fra kontrollør, er det krysset av at han 1) ikke har lagt frem gyldig billett og 2) ikke har gyldig tilleggs bevis. Min sønn, som flere andre ungdommer, har normalt ikke med pass i lommen. Heller ikke hans bankkort er til hjelp, siden det mangler bilde. Derimot kom han på at han hadde bilde av passet sitt, med passinformasjon på mobilen (brukt som legitimasjon når man handler på nettet). Bilde av passet ble da vist til kontrolløren. Kontrolløren som fortsatt er litt mindre hyggelig, godtar ikke legitimasjonen, fordi hun mente han hadde vist det «for sent», altså etter at hun hadde startet å skrive på sitt skjema «Tilleggstakst ved billettkontroll» Min gutt, skremt som han var signerer skjema, kommer hjem og forteller oss dette. Han syntes dette var veldig urettferdig.

Skyss svarer: Sønnen din kjøpte billett han ikke hadde krav på

Det har vært viktig for oss å lære våre barn at vi skal betale for de tjenester vi benytter oss av, som for eksempel buss og bybane. Hans opplevelse knyttet til denne kontrollen har gitt respekten for å ha gyldig billett, en alvorlig knekk; Han opplever at han som har kjøpt billett og har gyldig legitimasjon, får akkurat samme straff som den som sniker på banen.

Bloggen fortsetter under bildet.



 

Personlig mener jeg en tilleggstakst på 950 kroner, er urimelig høyt i dette tilfellet, spesielt siden prisen på barne- og ungdom 30-dagers billett er den samme (360 kr for sone 1-2), selv om ungdomsbilletten har en større bruksmulighet (Hordaland). I vårt tilfelle bruker vår sønn buss mellom Kråkenes/Storetveit ungdomsskole, samt Bybanen tur/retur Fantoft-sentrum.

Min personlige mening er at skyss må være litt fleksible når de sender sine kontrollører rundt og bøtelegger, slik som i dette tilfellet. Jeg unner ingen av våre ungdommer slike opplevelser.

Nå er poden fylt 16 år og kan kjøpe ungdomsbillett. Vi har sendt klage på denne saken til Skyss to ganger uten å få gehør. De sa klagen kom for sent. Pass på, slik at dere ikke går i samme billettfelle.

Innlegget ble først publisert i Bergens Tidende.

Kan hvite jenter flette håret?

Flette-Mette. Har du lyst på afrikansk flettefrisyre så kan du få det på stranda for en slikk og ingenting. Tips: Gjør det siste dagen, så slipper du å bli solbrent i hodebunnen!
Er det tyveri å låne hårfrisyrer fra andre folkegrupper enn din egen? Foto: Vibeke Montero

Av Inga Ragnhild Holst

Det er en vanlig dag på stranden i Kapp Verde. Flere kvinner tilbyr å lage fletter i håret på turistene som har reist halve jorda rundt på jakt er varmegrader og noen spennende opplevelser. Småjentene tigger og ber foreldrene om lov, også de vil gjerne ha fletter med perler. Det er så fint.

Men flere personer med afrikanske røtter mener at flettene tilhører dem. Journalist Andrea Arterberry skriver innsiktsfullt om dette i den amerikanske avisen New York Times:

«Å lage cornrows innebar å varme opp en kam på ovnen og dra den gjennom håret, fra rot til tupp, for å slette det. Denne timelange prosessen kulminerte i at skalpen og ørene ble brent. Dette gjorde enten moren eller bestemoren min på lørdager, mens vi lyttet til gospelmusikk. Håret mitt skulle være fint til vi skulle i kirken på søndag.»

Bloggen ble først publisert hos Borte Best.

Mens mor og bestemor flettet, fortalte de historier om hvordan deres mødre igjen flettet håret for å beskytte det, mens de plukket bomull. Arterberry skriver at hun elsket flettene, både fordi de var praktiske og fine, men hun hatet at hvite kalte flettene hennes rare eller «getto». «Jeg jeg er fortsatt såret og jeg husker at jeg lurte på hvorfor min hårfrisyre kunne framkalle disse fornærmelsene». Hun avslutter saken med å sitere sin kollega i New York Times, kulturjournalist Michaela Angela Davis. Sistnevnte sier at hun kan forstå at hvite folk også vil flette håret. «Men du kan ikke bare ta flettene uten å måtte forholde deg til oss».

Bloggen fortsetter under bildet.

Det er mye politikk i hår. Michelle Obama har fått kritikk for at hun sletter håret sitt, noe som er vanlig både blant afroamerikanere og i Afrika. Å slette håret kan oppfattes som å tilpasse seg hvite. Foto: Michael Reynolds/AP

 

Å låne elementer fra en annen kultur, kalles kulturell appropriasjon og kan forbindes med at en dominerende kultur tar opp i seg uttrykk fra en undertrykt kultur. Dette i motsetning til når to likeverdige kulturer utveksler uttrykk. Debatten tok av i Norge da Amina H. Bile skrev et innlegg i Aftenposten, Kjære hvite jente. Du er ikke indianer.

Selv har jeg, som jentene på stranden på Kapp Verde, tråkket i den kulturelle salaten. Jeg har alltid vært begeistret for Aun San Suu Kyi og da jeg var i Burma og trengte et skjørt som var lengre enn til knærne for å gå inn i pagodene, kjøpte jeg en sarong. Den var nydelig.

I Kerala, India, forelsket jeg meg i regionens vakre tekstiler og det bar inn i saributikkene. I én butikk kastet jentene seg over meg og kledde meg opp i en hvit og rosa sari med gullbroderi. De ordnet håret mitt som de syntes var blitt  shabby i heten, og festet en bindi i pannen. Menn på gaten  ropte: «Nice sari, madam». Jeg følte meg skikkelig fin.

Huset mitt er full av vakre gjenstander jeg har kjøpt på mange reiser rundt om i verden: Tunisisk teppe, et veggteppe fra Guatemala, utskårede kjøkkenredskap fra Sør-Afrika. Ikke minst har jeg rammet inn  et nydelig broderi, som eritreere bruker til å beskytte møblene sine. Det har fått hedersplassen i stua.

Kanskje jeg ikke har vært lydhør nok, men jeg kan ikke erindre å ha hørt noen uttale at de ikke vil at jeg, som hvit fra et kontinent som med våpen underla seg kolonier over hele verden, ikke bør bruke bruke deres plagg og gjenstander.

Men en kollega med søramerikanske røtter er kritisk. Ikke til at turister kjøper kunst på sine reiser. Hun er, etter selv å ha kjent på kroppen hvordan det er å være minoritet og få kategorisert klærne sine som getto, kritisk til at noen tjener penger på å stjele uttrykk, slik som da den franske designeren Isabel Marant ble kritisert for å ha plagiert designet til broderiene på sine bluser fra Santa Maria Tlahuitoltepec i Mexico. Marant kalte blusene med det nesten identiske broderiet «tribal», dette ifølge den britiske avisen Guardian.co.uk.  Min kollega mener at det er beklagelig at den som har lånt et uttrykk blir sett på som kreativ, mens den som opprinnelig laget det, blir sett ned på. Hun har rett.

Men kan vi noensinne eie et kunstnerisk uttrykk? Kultur er sjelden statisk. Og de samme uttrykkene kan oppstå forskjellige steder i verden. Søker du på ordet braids i Google finner du raskt ut at arkeologene fant en kvinnefigur med noe som kan ligne på cornrows på hodet i  Østerrike. Figuren har fått navnet Venus av Willendorf og kan være mellom 25 000 og 30 000 år gammel.

Og hva skjer hvis vi  setter grenser for hva hvem som kan bruke hva basert på hvor du tilfeldigvis er født? Da ville aldri designer Yves Saint Laurent (1936-2008) laget sin russiske ballett- og operakolleksjon, som har vært vist på verdens mest prestisjefulle museer.

Og kan Shakira, hvis far er født i USA av libanesiske foreldre, danse cumbia, og profitere på det? Cumbia er en dans med ofte korte trinn, som oppstod blant afrikanske slaver i Colombia.  Trinnene var små fordi slavene ikke kunne bevege seg i fotlenkene.  Dansen er populær også i Chile og Argentina med sine mange italienske etterkommere. I videoen nedenfor danses det colombiansk cumbia i Ecuador.

 

Endeholdeplassen kan bli at vi stiller absurde biologiske spørsmål. Kan du være asiatisk med mørk hud og bruke fletter? Burde Beyonce latt være å bruke Bollywood-effekter slik hun nylig gjorde i en opptreden. Etnisitet handler ofte om tilhørighet, noe som den samiske musikeren Jon Henrik Fjellgren er et bevis på.

Han er født i Colombia og adoptert av en samisk familie i Sverige. Han føler seg selvsagt samisk, noe mange samer synes er ekstra flott. Slik vil mange føle seg i den globaliserte verden. At ikke bare kulturen flyter, men at heller ikke etnisitet er statisk.

Tilbake på stranden i Kapp Verde flettes lyse fjoner. Småjentene er nok lite bevisste på frisyrens smertefulle historie der de nyter perler og rekker av fletter. Skal vi lære dem at flettenes rolle i Afrika? Ja. Men kanskje ikke fortelle dem at fletter ikke er for sånne som dem fordi det er lite pigment i huden deres.  Slik tenkning kan gi gi oss en uheldig backlash. Skal vi for eksempel nekte Hadia Tajik å gå med bunad fordi hun ikke har en bestemor fra Klepp?

Selv tror jeg at vi blir fattigere som mennesker om vi setter opp murer og ikke kan engasjere oss i hverandres musikk og mønstre, gitt at man ikke kler seg med en parodi av en samisk lue eller fjærpryd.  Ikke minst skaper kulturutvekslingen både næring og læring. Å så bitterhet  gir ingen avling. Og jeg kan forsikre dere om at den eneste grunnen til at jeg har så mange effekter fra andre verdensdeler, skyldes at jeg synes de er fabelaktige. Jeg vet jeg ikke er alene om å tenke slik.

Bloggen ble først publisert hos Borte Best.

Til dere menn som våkner opp en helgemorgen i en ukjent seng med en fremmed


Foto: Colourbox
 

Av Unni Fries og Elisabeth Myhre, Advokatfirmaet Staff

Innledningsvis vil vi presisere at i det følgende snakker vi ikke om voldtekter ved bruk av makt eller vold. Vi snakker heller ikke om voldtekter hvor offeret rent faktisk er ute av stand til å motsette seg seksuell omgang. Dette er alvorlige overgrep og bør straffeforfølges.

Vi snakker kun om de tilfeller hvor to voksne personer har seksuell omgang mens de begge er veldig beruset ? og begge fremstår som våkne, aktive og deltagende.

Våkner med en fremmes ved din side

Se for deg følgende scenario: Du våkner opp med en fremmed ved din side. En fremmed du har hatt sex med. Du ser bort på den fremmede og innser raskt at dette ville ikke skjedd hvis vurderingsevnen hadde vært i behold denne natten. I tillegg var du så full at du egentlig ikke klarte å få satt stopp for begivenhetene.

For nyktert vurdert ønsket du jo egentlig ikke sex med denne personen. Selve aktiviteten kan du fortelle lite om fordi du ikke husker så mye av det. Noen glimt har du. De etterlater ingen tvil, alkoholen har denne natten hatt sin effekt og sin pris.

Kjenn etter om du føler deg krenket

Til deg som våkner opp denne morgenen vil vi gi følgende råd: Kjenn etter om du føler deg krenket.

Hvorfor sier vi dette? Ved flere anledninger de siste årene har det nettopp skisserte scenarioet vært utgangspunktet for siktedes forklaring i voldtektssak. Du er ikke siktet fordi du har benyttet tvang eller trusler. Heller ikke fordi den fremmede sov eller var bevisstløs e.l.

Du er siktet, og blir kanskje senere tiltalt, fordi den fremmede sier at hun var så beruset at hun ikke klarte å gi uttrykk for at hun egentlig ikke ønsket den seksuelle omgangen dere hadde.

For deg er dette helt urimelig. Den fremmede hadde jo øynene åpne, beveget seg, var aktivt deltagende og lydbildet tilsa en positiv holdning til de pågående aktivitetene.

En blodprøve viser raskt at promillen var usjarmerende høy hos dere begge. Denne promillen, som hver av dere selv bærer ansvar for, får to vidt ulike konsekvenser for dere.

Bloggen fortsetter under bildet.


Unni Fries og Elisabeth Myhre. Foto: Advokatfirmaet Staff
 

Promillen er «beviset»

For den fremmede er promillen «beviset» for at hun var i en hjelpeløs tilstand denne natten.

For deg som er siktet betyr det at din faktiske oppfatning av begivenhetene ikke er avgjørende. Din høye promille vil dessverre utstyre deg med lav troverdighet under den kommende etterforskningen og eventuelle rettssaken. I tillegg skal du etter loven i ditt møte med politi og domstol behandles som om du var edru:

Hva ville du i edru tilstand ha forstått om forfatningen til den fremmede denne natten?

Konsekvensene er katastrofale

Dessverre ser vi eksempler på at etterforskeren, påtalejuristen og også dommeren mener at du, bedømt som «edru», faktisk forsto at den fremmede var ute av stand til å motsette seg den seksuelle handlingen. Dette skal du ha forstått på tross av den fremmedes aktive deltagelse, åpne øyne og positive ytringer. Enda oftere ser vi eksempler på at disse mener at du, bedømt som «edru,» i alle fall kan klandres for ikke å ha forstått at kvinnen var hjelpeløs. Konsekvensen for deg er katastrofal. Du kan dømmes for voldtekt og vil normalt bli dømt til å sone en lengre fengselsstraff.

Det paradoksale i disse tilfellene er at den fremmede egentlig har gjort det samme mot deg som du har gjort mot denne.

Hvorfor er det da slik at samfunnet ved påtalemyndigheten og domstolen kan anklage og dømme deg som gjerningsperson?

Hvem er det som i disse tilfellene bestemmer og definerer hvem som er offer og hvem som er gjerningsmann?

Hvorfor blir mannen automatisk tildelt rollen som den aktive og utøvende part, mens kvinnen tildeles rollen som den hjelpeløse?

Vegrer man seg for å tiltro kvinner å kunne ta ansvar for egne valg foretatt med alkoholpåvirket dømmekraft? Menn straffes jo for de samme valgene. Dette reflekterer et syn på både kvinner og menn som vi har liten sans for.

Voldtektsbegrepet tolkes for vidt

Vi tillater oss å mene at voldtektsbegrepet i akkurat disse sakene tolkes for vidt. Det kan ikke være slik at å ha sex i fylla med en like full og aktiv partner kan sette deg i en situasjon hvor du blir anklaget eller domfelt som voldtektsforbryter. Det er dessverre flere eksempler på at dette skjer i dag. Det er uheldig, fordi det er viktig at respekten for voldtektsbestemmelsen ikke uthules.

Det er vår påstand at dagens uheldige praksis først vil bli synlig hvis flere menn påtar seg rollen som offer.

Så derfor oppfordrer vi dere menn til å kjenne etter dagen derpå: Var dette egentlig greit? Er dere blitt krenket? Er dere blitt utnyttet? Ønsket dere egentlig sex? Vår anbefaling er at dere kjenner godt etter. Ifølge norsk straffelov kan dere ha blitt voldtatt.

Er dere offer, vil dere ha krav på bistandsadvokat dekket av det offentlige og kanskje også en oppreisning på opp til 150.000 kroner. Så hvorfor fortsette å godta rollen som gjerningsmann?

Innlegget ble først publisert i Aftenposten og er brukt etter avtale med forfatterne.

Hvorfor skrive om terroristen?

Anders Behring Breivik
Anders Behring Breivik

 

Av Ove Mellingen, redaktør i Telemarksavisa

TA har fått noen spørsmål angående rettssaken mot massedrapsmannen som sitter fengslet i Skien. Det har hatt form av: «Hvorfor dekker dere den saken?». «Hvorfor gir dere terroristen reklame?».

For det første er det åpenbart at hensikten ikke er å gi Breivik noen som helst form for reklame. Men saken har to aspekter som gjør at den bør dekkes, at folk bør få nøktern informasjon om det som skjer.

Innlegget ble først publisert i Telemarksavisa.

  1. Det er viktig, rent prinsipielt hvordan vi ivaretar rettspleien her i landet. Det er viktig å vise hvordan en mann som har begått de mest grufulle handlinger, blir straffet. Og hvordan man ivaretar både sikkerhet i forhold til at han faktisk skal sone og hans egen sikkerhet. Det er neppe tvil om at det også er et behov for at hans sikkerhet skal ivaretas. Det er angivelig mange som ønsker livet av den mannen og vi mener det er vesentlig at i norske fengsler er det både sikkerhet mot rømming og sikkerhet for de innsatte. Vi driver ikke barbarisk rettspleie i Norge der forholdene i fengslene er anarkistiske.
  2. Skien fengsel er en viktig statlig institusjon i vårt nærområde. Det er mange telemarkinger som har sitt daglige arbeid der. Det er på mange måter institusjonen Skien fengsel som er saksøkt av denne terroristen. Det er lokale mennesker som utøver sitt daglige arbeid i fengselet på Rødmyr som det stilles spørsmål ved. Vi mener det er en del av vår oppgave å vise også denne siden av rettspleien.

 

Når det gjelder hensyn til de pårørende som mistet noen på Utøya og i Oslo, eller som fikk noen av sine skadet både psykisk og fysisk, så er vi fullt på det rene med at all omtale av Breivik er en påkjenning. Det er et dilemma at media kan påføre dem ekstra belastning. Det er noe som vi tenker mye på.

Jeg er helt sikker på at omtale av Henry Oliver Rinnan og Vidkun Quisling etter den andre verdenskrig også var en stor påkjenning for de pårørende til alle dem som mistet livet, direkte og indirekte, på grunn av disse to. Men likevel mener jeg bestemt at det var riktig at folk som hadde vært underlagt terroren til Rinnan og Quisling i fem lange krigsår fikk vite hva som foregikk. Fikk vite hvordan samfunnet straffet dem det gjaldt.

Det er mange gode grunner til at dette er så avgjørende. Det ene er at folk skal vite at rettspleien og straffen blir ivaretatt på en måte som er i tråd med de rammer og lover, de dommer og oppfølging som vi har i Norge.At en så kjent og beryktet fange som Breivik ikke får en bedre eller annerledes behandling enn det både ugjerning og straff forutsetter.

Men man bør også få vite hva han klager på. Hva er det som er så galt. Kan han ha et poeng? Kan selv en massemorder ha legitim rett til å påklage sine egne forhold? Kan det være noe i det som er grunnlag for saken?

Jeg har store problemer med å se noe som helst i fengselets behandling som kan gi Breivik medhold i retten eller i befolkningen. Folk fylles av avsky når det gjelder denne mannen og det han har gjort mot mange titalls uskyldige unge mennesker i begynnelsen av livet.

Men selv for en slik mann finnes det altså lover og regler. Og vi som samfunn driver altså med straff, ikke med hevn. Det er en vesentlig forskjell på det. Derfor mener vi det er rett at folk flest får et innblikk i disse forholdene. Kun ved presise opplysninger og faktabasert nyhetsdekning kan man unngå fordummende konspirasjonsteorier og tøvete myter.

Men i TA kommer det til å være en nøktern tilnærming til det hele. Eventuell sensasjonsjakt, eller vilje til å gi Brevik en «talerstol» for hans syke tankegods er det helt uaktuelt for oss å bidra til.

 

Imamene bedriver løgn og bedrag

National Party leader Kashif Ahmad (C) speaks at the party's press conference on October 16, 2014 in Copenhagen. The political party targeting the immigrant vote by advocating looser immigration laws and
Kashif Ahmad, leder i Nationalpartiet
 

Kjære fromme imamer,

Av Kashif Ahmad leder av danske Nationalpartiet (Stiftet i 2014 som en motreaksjon på høyredreiningen på utlendingsområdet i dansk politikk)

Jeg har nå sett den fjerde og siste episoden av dokumentarprogrammene på TV 2 Danmark og vil bare gi dere noen ord på veien.

Les også: Imam på skjult kamera: - Muslimer er i ferd med å «erobre» Europa

Hva slags islam er det du preker? Den islam hvor du ikke skal lyve, ikke snakke med to tunger, den som sier man skal være lojal mot landet man bor i, behandle sine medmennesker på riktig måte og ikke begå sosialt bedrag?

Å opprette kunstige foreninger, friskoler og så videre, hvor man i smug underviser og hjernevasker barn, utøver mannsdominert sosial kontroll og melker samfunnet for millioner, samtidig som man kaller Danmark og dansker for vantro, som er selve symbolet på hykleri og dobbeltmoral. Det er en skam at dere fremstår som religiøse ledere som bedriver løgn og bedrag overfor andre mennesker og vårt samfunn.

Det samfunnet som gir gratis utdanning til barn. Samfunnet som for unge menneskers høyere utdanning. Samfunnet som gir gratis behandling til syke, tilskudd til bolig, husly og mat på bordet, hvis man selv ikke har noe.
At kvinner ikke skal jobbe og ikke kan si nei til samleie - jeg har aldri hørt noe lignende. Det finnes en lovgivning her til lands, og det er den man følger. Hvis en kvinne blir slått, er det ingen tvil om at man skal gå til politiet!
Hvis dere er så stor fan av steining, polygami og så videre og ønsker å følge de reglene, normene og levemåten, må jeg innrømme at jeg ikke forstår hvorfor dere ikke flytter til et land der det fungerer på den måten?

Les også: Danske imamer forbyr gifte kvinner å nekte mannen sex


Med den ene hånden mottar dere og nyter det danske velferdssystemet og bak lukkede dører er dere motstandere og forbanner demokratiet. Dere vil ikke la andre delta i bursdagsselskaper, men anbefaler at man lyver hos borgerservice (kommunalt kontor som blant annet sørger for offentlige ytelser, red. anm.) for å snyte til seg høyere ytelser.

Husk at du i Danmark blir behandlet bedre enn dere ville blitt i mange såkalte muslimske land. Ja, vi har religionsfrihet, men det betyr ikke at man skal misbruke friheten bare fordi man kan, på samme måte som ytringsfriheten ikke bør bli misbrukt bare fordi den kan.

Hvis dere mener noe annet, så bevare meg vel, stopp deres ulovligheter, snakket med to tunger og gjør dere selv og oss den tjenesten og finn det landet som gjør dere lykkelige.

For ærlig talt, uansett hvilke politiske tiltak vi trekker opp av hatten, vil det trolig prelle av dere. Jeg håper ikke deres dobbeltspill går ut over flesteparten av andre muslimer i Danmark, som ønsker å leve i fredelig sameksistens med sine medborgere uansett religion, kultur eller hudfarge.

Innlegget er oversatt fra dansk av Nettavisen og publisert etter avtale. Innlegget ble først publisert på Facebook.
 

Ikke opplagt at popcorn-time.no drev ulovlig



 

Av Olav Torvund, professor ved juridisk fakultet ved Universitet i Oslo

Økokrim har tatt beslag i domenet popcorn-time.no. Beslutningen om beslag ligger på nettstedet. Men jeg stoler aldri på at slike dokumenter blir liggende der, så jeg har lastet det ned og lagret det selv.

Denne saken dreier seg vel så mye om strafferett og straffeprosess som opphavsrett, og jeg må bare innrømme at strafferett og straffeprosess ikke er rettsområder jeg arbeider mye med, eller er særlig fortrolig med. Så her er jeg på tynn is, og må gå forsiktig og ha livline ved å ta forbehold om dette.

Innlegget ble først publisert i Torvunds blogg.

Beslutningen er foretatt i medhold av straffeprosessloven § 205 første ledd, hvor det står: «Beslag av ting som besitteren ikke vil utlevere frivillig, besluttes av påtalemyndigheten. Beslutningen skal så vidt mulig være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder, formålet med beslaget og hva det skal omfatte. »

Opplysningene om hva saken gjelder og formålet er i beste fall tynn. Det er opplyst at beslaget er tatt hos IMCASREG8. IMASREG8 er registrert som en forening/lag/innregning i Foretaksregisteret, org nr 895 466 492. Om virsomheten står det:

Styreleder er Morten Emil Eriksen og styremedlem er Hilde Camilla Hassel. Forretningsfører er Hilde Camilla Hassel. Som nettside er oppgitt imcas.no, som tilhører et selskap som heter IMC AS, og som etter eget utsagn  «er en norsk PC / nettverks leverandør som tilbyr PC-er, servere, lagringssystemer og periferiutstyr. Samt høyhastighetslinjer og egen internett tilgang.» IMC er en forkortelse for INTERNET MARKETING CONSULT AS, med foretaksnummer 984 835 353. Styrelder, medlem og regnskapsfører er som for IMCASREG8.

I beslutningen heter det at formålet med beslaget er å sikre gjenstander som kan inndras etter straffeloven § 69. I medhold av denne kan man blant annet inndra ting som «har vært brukt eller bestemt til bruk ved straffbar handling».  Det fremgår av annet ledd at «rettigheter, fordringer og elektronisk lagret informasjon» regnes som ting i denne bestemmelsen.

Les også: Økokrim stanser Popcorn Time

Et problem med dette grunnlaget, er at inndragning er en av de strafferettslige sanksjoner etter straffeloven § 30, bostav e. Om jeg har forstått dette rett, er det en sanksjon man eventuelt kan bli idømt i den straffesak. Det er ikke et etterforskningstiltak. Beslutningen om beslag opplyser ikke noe om noen verserende straffesak, hvilket straffbart forhold man mener foreligger, hvilket straffebud som menes overtrådt, eller hvem som er siktet. Ved beslag får den mistenkte status som siktet etter straffeprosessloven § 82. Men hvem dette er, ut over foreningen, nevnes ikke.

Når strafferettslige sanksjoner iverksettes på denne måten, må det innebære at Økokrim iverksetter en straff før det foreligger noen dom, og også uten at det er opplyst noe i beslaget om hva slags straffbart forhold dette gjelder.

Bloggen fortsetter under bildet.

Etter straffeprosessloven § 203 kan politiet ta beslag i «Ting som antas å ha betydning som bevis, kan beslaglegges inntil rettskraftig dom foreligger i saken.»

Når det ikke er opplyst noe i beslutningen om beslag om hva saken gjelder, er det ikke mulig å vurdere om beslagets betydning som bevis. Men hvis det man vil sikre bevis for, er hvordan nettstedet så ut og hva som var gjort tilgjengelig der, burde det være mer enn tilstrekkelig å laste ned en kopi av nettstedet. Selve domenenavnet popcorn-time.no tjener neppe til å bevise noe som helst. Ved å ta beslag i det, hindrer man tilgang til nettstedet. Men å hindre tilgang kan ikke begrunnes med bevissikring.

Det heter videre i samme bestemmelse at beslag kan foretas av: «Ting som antas å kunne inndras eller å kunne kreves utlevert av fornærmede.»

Man kan altså ta beslag i noe som antas å kunne inndras. Jeg leser dette som et beslag for å hindre at det som kan beslaglegges unndras beslag. Men fortsatt er det en strafferettslig sanksjon som forskutteres. En rettighet som administreres gjennom en tredjepart (registrar), kan vanskelig tenkes å unndras på denne måten. Det burde i alle fall være tilstrekkelig å sikre at den ikke kan overføres.

Vi kan også merke oss at det i straffeloven § 69 står:«Istedenfor tingen kan hele eller deler av tingens verdi inndras.»

Popcorn-time.no er, eller var et nettsted som omtalte og lenket til nettstedet popcorn-time, som indirekte gir tilgang til filmer, TV-serier m.m. som man kan se på (strømme). Om noen vil se hvordan popcorn-time.no så ut pr 18. februar i år, ligger det en arkivert versjon her. De gjør ikke særlig mye mer enn hva mange nettaviser har gjort, når de har omtalt denne type tjenester.

Som nevnt opplyses det ikke hva de er siktet for og hvilket straffebud dette skulle rammes av. Det eneste jeg kan tenke meg, er åndsverkloven § 54, jf § 2, ved at de har medvirket til andres ulovlige tilgjengeliggjøring av opphavsrettslig vernede verk.

Strafferammen for dette er bøter eller fengsel i inntil tre måneder, eventuelt bøter eller fengsel i inntil tre år dersom det foreligger særlig skjerpende omstendigheter. Jeg er ikke i stand til å se at det kan foreligge noen skjerpende omstendigheter når man lenker til velkjente, om enn ikke lovlige tjenester.

Det er på ingen måte opplagt at den virksomhet popcorn-time.no drev var ulovlig. Vi har to avgjørelser om slik medvirkning. Den første er den såklate napster.no-saken. Jeg gjengir beskrivelsen av tjenesten i dommen, i og med at det var denne beskrivelsen Høyesterett la til grunn for sin avgjørelse: «Nettstedet var basert på at brukerne skulle opplyse om webadresser til musikkfiler, som så kunne legges inn på napster.no. På forsiden var det en lenke kalt «Legg til en mp3», der brukeren kunne skrive inn blant annet artist, tittel og webadressen til den aktuelle musikkfilen. Ved hjelp av et dataprogram - et «script» - ville det da automatisk bli opprettet en ny side under napster.no med en lenke til musikkfilen. Av og til virket ikke scriptet, og lenkene ble da lagt inn manuelt. Saken gjelder lenker opprettet i tidsrommet august - november 2001, og det er lagt til grunn at nettstedet da på det meste inneholdt lenker til ca. 170 musikkfiler. Alle musikkfilene var lagret på utenlandske servere.

Når lenkene var lagt inn, kunne nettstedet benyttes til nedlasting av musikk i mp3-format fra Internett. Mp3 er betegnelse på en komprimeringsteknikk som gjør det raskere å laste ned en fil enn ved nedlasting i opprinnelig format. Når brukeren klikket på en av lenkene, fikk han valget mellom å la musikken avspille umiddelbart eller å lagre den på egen pc for senere bruk, eventuelt kunne prosessen avbrytes.»

Det var ikke bestridt at den musikken det ble lastet opp lenker til, var gjort tilgjengelig i strid med åndsverkloven. Han som drev tjenesten ble dømt til å betale erstatning for å ha medvirket til andres ulovlige tilgjengeliggjøring av musikk, men han ble ikke idømt straff.

Den andre saken er den svenske Pirate Bay dommen. Også i den dommen ble personene bak tjenesten dømt for medvirkning til andres ulovlige tilgjengeliggjøring ved hjelp av tjenesten PirateBay.

Både napster.no og PirateBay lenket til musikkfiler, eller «torrents» som gjorde at man fikk tilgang til slike filer. Ingen av tjenestene lagret slike filer selv. Popcorn-time.no lenker ikke til filmer eller TV-serier, ei heller til torrents som gir tilgang til slike. Man kan heller si at Popcorn-time.no lenket til nettsteder som er sammenlignbare med napster.no og PirateBay. Popcorn-time var således et trinn lenger unna den ulovlige tilgjengeliggjøringen, om vi sammenligner med napster.no og PirateBay.

Napster.no og Pirate Bay tilbød tjenester som gjorde at man kunne finne musikk m.m. som var gjort ulovlig tilgjengelig. Det gjorde ikke popcorn-time.no. De lenket til denne type tjenester, uten å tilby dem selv.

Jeg understreker at jeg sier at det ikke er opplagt at virksomheten til popcorn-time.no er ulovlig. Jeg påstår ikke at den er lovlig. Men når det er høyst diskutabelt om virksomheten er ulovlig eller ikke, da blir det etter min mening helt uakseptabelt at Økokrim foretar et beslag som neppe har betydning for bevissikring, og som først og fremst må ha til hensikt å hindre tilgang til tjenesten.

I straffeprosessloven § 170a heter det om bruk av tvangsmilder generelt, herunder beslag: «Et tvangsmiddel kan brukes bare når det er tilstrekkelig grunn til det. Tvangsmidlet kan ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep.»

Det er god grunn til å spørre om det et tilstrekkelig grunn til å anvende tvangsmiddelet beslag når det er høyst diskutabelt om popcorn-time.no har gjort noe straffbart, og det er vanskelig å se at det sikrer bevis av betydning. At det de eventuelt kan straffes for har en lav strafferamme, tilsier også varsomhet ved bruk av slike tvangsmidler.

Man kan si at ulovlig tilgjengeliggjøring av filmer og TV-serier, og medvirkning til dette, har stor økonomisk betydning. Men når man vurderer dette i strafferettslig sammenheng, vil det bare være et straffutmålingsmoment innenfor en ganske begrenset strafferamme.

Hvis man vil sikre rettighetshavernes økonomiske interesser og hindre fremtidig tap, da hører ikke saken hjemme hos Økokrim eller andre enheter i politiet. Da er det en sivil sak, og bør behandles som det. Rettighetshaverne vil da kunne kreve en midlertidig forføyning om stans av tjensten. For dette ville det ikke være nødvendig å beslaglegge noe domenenavn, men å kreve at lenker til ulovlige tjenester fjernes.

Det heter i straffeprosessloven § 208: «Enhver som rammes av beslaget, kan straks eller senere kreve brakt inn for retten spørsmålet om det skal opprettholdes. Påtalemyndigheten sørger for at han blir gjort kjent med denne rett.»

Jeg håper de som har blitt rammet av dette beslaget gjør bruk av denne retten.

Caroline Berg Eriksen vrøvler om forskning


Caroline Berg Eriksen. Foto: NTB Scanpix
 

Av Magni Olaug Fuglerud, Master i språk, kultur og digital kommunikasjon (Høgskolen i Hedmark)

Caroline Berg Eriksen påstår i en kronikk 8. mars at forskerne Leah D. Sheppard og Karl Aquino har vist at «kvinner er kvinner verst». Påstandene Berg Eriksen kommer med om forskning er såpass oppsiktsvekkende at det var flere som stusset på om dette virkelig kunne være sant.

Så er «kvinner kvinner verst»?

Etter å ha lest hva Sheppard og Aquino skriver, så kan jeg bare konkludere med at Berg Eriksen tar feil. Det Sheppard og Aquinos forskning viser er det stikk motsatte av hva Berg Eriksen påstår. Faktisk så advarte forskerduoen så sent som i 2014 (Sheppard & Aquino, 2014) mot nettopp de stereotypiene og fordommene som Berg Eriksen gjør seg til talsperson for.

Sheppard og Aquinos forskning

Sheppard og Aquino (2013) tar egentlig et oppgjør med fordommer og stereotypier rettet mot kvinner i forskningen sin. I gjennomgangen sin av litteratur om kvinner og arbeidskonflikter, tar de for seg bl.a. «queen bee syndrome» (som Berg Eriksen omtaler). Her trekker Sheppard og Aquin fram at det er for lite forskning på området til å kunne konkludere, og legger vekt på (s. 53) at «[t]his term is troubling because it dehumanizes women and suggests that competition and conflict between women is akin to a disease».

Sheppard og Aquino (s. 53) holder muligheten oppe for at det kan finnes konflikter som er unike for kvinner, og framhever at da er det viktig å forske mer på dem for å finne løsninger som kan hjelpe. Men de trekker også fram at det kanskje er slik at forskere sjøl har fordommer. Kanskje har forskerne sjøl en tendens til å «unfairly scrutinize women's conflict at work relative to men's». Et annet viktig poeng de understreker er at «[t]he perception that women have difficulties working with one another, regardless of whether it is based mainly on fact or fiction, could have negative work-related consequences for women».

Les også: Hatet mot rosabloggerne

I gjennomgangen av forskning som har avdekket fiendtlighet mellom kvinner på arbeidsplassen, finner Sheppard og Aquino at disse arbeidsplassene hadde dårlig likestilling. Dårlig likestilling er en faktor som på sin side fører til flere arbeidskonflikter mellom kvinner. Det er altså lite som tyder på at det er noe ved kvinner som gjør at de oftere enn menn kommer i konflikt med hverandre eller at disse konfliktene er ekstra ille. I forskningsartikkelen sin forutsetter derfor Sheppard og Aquino (s. 53) at «inequality is a causal agent producing tensions among women at work, rather than an outcome produced by tensions among women at work». Så hva betyr dette? I mer folkelige ord kan vi oversette det til at «når krybben er tom bites hestene», og at likestilling forebygger arbeidskonflikter mellom kvinner.

De 152 deltakerne

Så hva med de 152 som Berg Eriksen hevder beviser at «kvinne er kvinne verst»? I en studie utført av Sheppard og Aquino ble 152 deltakere (47 % kvinner) forelagt den samme oppdiktede fortellinga om en arbeidskonflikt, men med ulike kjønnssammensetninger. Det Sheppard og Aquino fant (s. 59) var at den fortellinga som handlet om en kvinne-kvinne-konflikt ble vurdert til å ha «more negative implications for the individuals involved (i.e., less relationship repair, lower job satisfaction, lower affective commitment, and higher turnover intentions) than male-male or male-female conflict». Et viktig funn var i så måte er at både kvinner og menn vurderte kvinne-kvinne-konflikten som mest problematisk.

Berg Eriksen sier følgende om resultatet av denne studien:

Om resultatene fra denne studien er korrekt, hva forteller det oss? Det forteller oss at omverdenen vurderer kvinner annerledes enn menn, og at årsaken til dette ofte ligger hos oss kvinner, og ikke hos menn. Med andre ord forteller det meg at vi kvinner ofte er våre verste fiender i kampen for likestilling.

Dette er en feiltolkning av studien. Ja, det er riktig at «omverdenen vurderer kvinner annerledes enn menn», men det er ikke riktig at «årsaken til dette ofte ligger hos oss kvinner, og ikke hos menn». Studien viste at menn like ofte som kvinner vurderte kvinne-kvinne-konflikten som mest problematisk. Ingenting i studien kan utledes til at «kvinne er kvinne verst». Det funnet sier noe om er hvordan kvinner og arbeidskonflikter mellom kvinner blir sett på, og at det eksisterer et kjønnsbias.

Kvinner er som folk flest

Det som er mest nærliggende å utlede fra Sheppard og Aquinos gjennomgang av litteratur på området og deltakerstudien deres, er at om du er kvinne og det oppstår en konflikt mellom deg og en annen kvinne, så er det stor sjanse for at omverdenen tenker «kvinne er kvinne verst». Derfor blir kronikken til Berg Eriksen å legge sten til byrden når hun velger å gjenta at «kvinne er kvinne verst».

Litteratur:

Sheppard, L. D. & Aquino, K. (2013). Much ado about nothing? Observers' problematization of women's same-sex conflict at work. The Academy of Management Perspectives, 27(1), 52-62. doi: 10.5465/amp.2012.0005

Sheppard, L. D. & Aquino, K. (2014). Sisters at Arms: A Theory of Female Same-Sex Conflict and Its Problematization in Organizations. Journal of Management, 1-25. doi: 10.1177/0149206314539348

 

Det virkelige sugerøret i statskassa

Av Snorre Valen, nestleder i SV

Når var sist du googlet noe? Hvis du er som meg er det mindre enn en halvtime siden. Det tjener Google store penger på. Men hva skjer egentlig med de pengene de tjener?

I 2014 skal Google ha solgt annonser i Norge for 1,9 milliarder kroner. I skatt betalte de 1,9 millioner. Det kaller jeg en god deal! Det er en promille i skatt. Det er som om en nordmann som tjener 400.000 kr i lønn skulle betalt 400 kr i skatt. Høres det bærekraftig ut for deg?

Når du tjener penger, så skatter du av den inntekten. Du er med på å betale for fellesgoder som skole, helsevesen, vei, forsvar, politi, og eldreomsorg. Du bidrar til spleiselaget. Men hva skjer når noen av dem som tjener de største pengene ikke bidrar til fellesskapet? Da må vanlige folk ta en større del av kaka. Det er i praksis sånn det er i dag: Vi må alle betale mer enn vi egentlig hadde trengt. Det er urettferdig. Og det må det bli slutt på.

Se video med Snorre Valen som snakker om Google.

At multinasjonale selskaper unngår skatt truer den norske velferden og norske arbeidsplasser. Det gjør at norske bedrifter sliter i motbakke i konkurranse med selskaper som ikke trenger å betale skatt. Det er som å prøve å vinne et løp mens noen av motstanderne dine er på sykkel. Utenlandske selskaper tar en stadig større del av kaka, og flyr kaka rett ut av Norge.

Partiene på Stortinget har satt seg ned og forhandler nå om en stor skattereform. Det er for første gang på nesten 25 år. Reformen kommer til å bestemme hvordan vi skatter, og hvordan vi betaler for spleiselaget. Men den kommer også til å avgjøre om store, multinasjonale selskaper bidrar med sitt til det spleiselaget, eller ikke. Vi må bruke sjansen til å stramme kraftig inn på mulighetene for å flytte store overskudd ut av Norge.

Man skulle tro at når enorme summer forsvinner fra fellesskapet hvert år skulle det stå øverst på alles agenda. Men det gjør det ikke. Det er synd.

For det er ikke slik noen politikere vil ha det til, at dem som sitter nederst ved bordet er dem som undergraver velferdsstaten vår. Det er de store, multinasjonale selskapene som er det virkelige sugerøret i statskassen.

Hele måten vi skattlegger selskaper på er utdatert. Mens vanlige norske selskaper rapporterer sine overskudd og betaler skatt av det, som de skal gjøre, og alltid har gjort, har multinasjonale konkurrenter stadig nye og mer innfløkte måter å slippe unna, ved å late som om overskudd er «internlån», «royalties» eller «lisenser», for eksempel.

Bloggen fortsetter under bildet.




 

Vi vet ikke nøyaktig hvor stor skatteflukten er, men den er svært omfattende. Store overskudd forsvinner fra fattige og rike land, og blir sendt til skatteparadiser som Guernsey, Caymanøyene, Irland, Delaware eller andre. Hvor mange milliarder kroner det er snakk om er umulig å si, fordi verdens skatteparadiser holder all slik informasjon hemmelig. Og alt fra norske private barnehagegiganter til vårt eget oljefond bidrar til skatteparadis.

Verdens politikere må tøffe seg opp og slå ned på store selskaper som stikker av med pengene. Ofte har svaret vært å kutte i selskapsskatten, i et kappløp mot bunnen. Men vi kan ikke konkurrere med skatteparadiser som i praksis tilbyr skatt på null.

Det er derfor arbeidet med ny skattereform er så viktig. Stortinget må kreve mer åpenhet og innsyn, såkalt utvidet land-for-landrapportering. Vi må ha strengere betingelser for å få kontrakter og oppdrag i Norge, strengere regler for bedriftsinterne lån og royalties, og vurdere en skatt på all omsetning i multinasjonale selskap som opererer i Norge.

Ellers blir det mer av det samme. Mer av at folk flest må ta stadig mer av regninga, mer av at norske bedrifter konkurrerer mot selskaper som knapt betaler skatt, og mer av dårligere finansiering av velferd og fellesskap. Det strider mot all rettferdighetssans. Vi må få en slutt på det.

Se videoen her

 

Kampen mot kjønns-lemlestelse krever handling


Denne kvinnen bedrev omskjæring av jenter i 15 år. Antallet jenter som blir kjønnslemlestet i Somalia er på vei ned, men landet har fortsatt en av de høyeste forekomstene i verden.  AFP PHOTO/ Nichole Sobecki

Av Bjørn-Kristian Svendsrud, 1.nestformann Fremskrittspartiets Ungdom

I en tid hvor krigen i Syria og flyktningestrømmen gjennom Europa gjør det helt nødvendig å stramme inn adgangen for utlendinger til å få opphold i Norge, er det viktig at norske myndigheter i denne prosessen samtidig ikke glemmer hvilken situasjon enkelte utsatte grupper befinner seg i.

Nye tall fra Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress viser at opp mot 8000 unge norske jenter med utenlandske foreldre står i fare for å bli kjønnslemlestet. Disse tallene viser at Norges innsats mot kjønnslemlestelse ikke har vært god nok. I 2016 står altså 8000 uskyldige små jentebarn i fare for å få kjønnslepper og klitoris skåret vekk for så å bli gjensydd, fordi enkelte religiøse og kulturelle miljøer krever det. 17000 kvinner og barn er allerede kjønnslemlestet i Norge.

Les også: Minst 200 millioner jenter er kjønnslemlestet

Dette er ikke en ny situasjon for verken Norge eller den vestlige verden forøvrig. Over flere tiår har man kjent til dette konkrete problemet, som følger med enkelte innvandrermiljøer fra deres hjemland og inn til Norge. Selv om norsk lov forbyr foreldre å sende barna deres til hjemlandet for å utføre denne groteske handlingen, er det flere som fremdeles gjør det. Dette til tross for at mange foreldre selv er i mot inngrepet. Hvorfor? - Fordi kulturelle og religiøse normer står sterkere i disse få menneskenes sosiale krets, enn hva norsk lov gjør.

Dette er en stor lovmessig utfordring, som gjør det nødvendig med igangsettelse av konkrete tiltak som forhindrer kjønnslemlestelse i fremtiden:

  • Det må innføres obligatorisk underlivsundersøkelse av unge jenter på barneskolen i forbindelse med helseundersøkelser for å avdekke kjønnslemlestelse
  • Informasjonen som gis på landets asylmottak om at kjønnslemlestelse er forbudt, hva dette lovbruddet går ut på og hvorfor kjønnslemlestelse er forbudt i Norge må forbedres betraktelig, og det bør vurderes om de som bor på asylmottakene må skrive under på at de har forstått lovverket.
  • Kjønnslemlestelse må bli et obligatorisk godt gjennomarbeidet tema under helsestasjonsprogrammet for nyfødte og skolestartundersøkelsen
  • Skolehelsetjenesten må bli ytterligere skolert i hva kjønnslemlestelse innebærer, hvem som står i fare for å bli utsatt for dette og hvordan man bør snakke med foreldre om det
  • Det må utarbeides et lettfattelig informasjonsmateriell til ansatte i barnehager og skolevesenet, for at disse skal vite hvordan man går frem ved mistanke av forestående kjønnslemlestelse, ved mistanke om utført kjønnslemlestelse eller når de har avdekket kjønnslemlestelse

Bloggen fortsetter under bildet.


Bjørn-Kristian Svendsrud

I tillegg til dette må innvandrermiljøene selv ta et oppgjør med de religiøse lederne som oppfordrer til inngrepet. Temaet må settes på dagsorden, det må informeres om lovverket i Norge og det må tenkes gjennom blant dem selv og overfor deres medlemmer hvilke holdninger rundt disse bestialske handlingene som florerer, og gjøre det klart at slik praksis er uholdbar. For det er uholdbart i et land som Norge, uavhengig hvor jentene kommer fra.

Les også: Safia om å være kjønnslemlestet: - Jeg ble straffet fordi jeg bare fødte jentebarn

Selv om kjønnslemlestelse er ulovlig i Norge har saker om kjønnslemlestelse aldri vært oppe til doms i norske domstoler. Likestillingsmeldingen 2015-2016 kunne fortelle at 46 anmeldelser om kjønnslemlestelse har blitt henlagt. Det er mistenkelig at ingen kjønnslemlestelses-saker har vært oppe i norske domstoler samtidig med at 46 av 46 saker har blitt henlagt. Særlig når 8000 jenter er i risikogruppen for å bli utsatt for dette totalt meningsløse inngrepe

Vi må spørre oss: Hvor er sikkerheten vi som samfunn skal gi disse unge jentene? Hvis signalet norske myndigheter gir til unge jenter i nevnte risikogruppe er at en anmeldelse ikke gir en forbedret livssituasjon, er det strengt talt ikke så rart at få jenter sier i fra om hvilken utsatt situasjon de er i. Likestillingsmeldingen sier at regjeringen vil gjennomgå samtlige henleggelser, noe jeg håper vil vise at politiets kompetanse må styrkes på området. 46 henleggelser er 46 henleggelser for mye.

Holdninger må endres, informasjon må spres og lovverket må tydeliggjøres. Dette skulle vært gjort i går.

Forsvaret vil overvåke all kommunikasjon inn og ut av Norge


Illustrasjon: Colourbox
 

Av Bjørn Remseth, nestleder i EFN, Elektronisk Forpost Norge

EFN har lest forsvarsdepartementets tekst og forsøker oss på en tolkning av den. Det brukes forsiktige ord, men dette er viktige saker: «Digitalt grenseforsvar» er såvidt vi kan forstå kodeord for at forsvarets etterretningstjeneste skal gis utvidede fullmakter til avlytting og overvåkning av kommunikasjon sendt over fiberoptiske kabler. Det formuleres, vagt, en problemstilling om at 95% av trafikken som går inn og ut av Norge går over fiberoptiske kabler, og at den militære etterretningen ikke kan se hva som foregår i mye av dette. Forsvaret ønsker åpenbart utvidet tilgang til å avlytte flere, kanskje alle, kabler som går inn og ut av landet.

Det understrekes imidlertid at man ikke ønsker å lete etter andre typer informasjon enn man allerede gjør i dag, man ønsker bare flere kilder. Utvalgets mandat er så å påpeke problemstillinger i forhold til slik utvidet tilgang til avlytting og overvåkning, da spesielt fokusert rundt tilleggsgevinster som utvidet overvåkning og avlytting kan gi, begrensninger gitt ut fra grunnlovens § 102 og flere internasjonale konvensjoner (FN-konvensjonen, EUs personverndirektiv m.m.).

EFN er selvsagt fornøyd med at det settes ned et utvalg for å utrede denne viktige problemstillingen. Imidlertid må ingen være i tvil om hva det er snakk om: Forsvaret ønsker å overvåke all kommunikasjon inn og ut av Norge, inkludert men ikke begrenset til telefoni, SMS, Facebook, Snapchat, Tinder, Office 360, Googledocs, Skype, vitenskapelige og medisinske data. Alt dette vil bli tilgjengelig for innsyn og analyse for den militære etterretningstjenesten. I trafikken som går inn og ut av landet vil det utvilsomt finnes nyttig informasjon, bl.a. om pågående cyberangrep, imidlertid er det også liten tvil om at den aller største delen av trafikken vil være helt normal trafikk mellom helt normale mennesker som gjør helt normale ting.

Det er allment kjent at etterretningstjenester «handler» data seg imellom. Det er imidlertid ukjent for allmennheten hvordan dette foregår i detalj. Det er grunn til å mistenke at råmaterialet som kan fanges inn gjennom fibrene som går inn og ut av Norge også kan brukes som handelsvare overfor andre lands etterretningstjenester. Fra Snowden-dokumentene er vi kjent med at amerikanske NSA brukte britiske GCHQ til å spionere på amerikanere. NSA hadde ikke lov til å spionere på amerikanere, men det har GCHQ, og siden NSA har lov til å utveksle informasjon med GCHQ fikk de innsyn i amerikaneres kommunikasjoner uten selv å måtte avlytte dem. Man kan anta at GCHQ fikk betalt i form av typer av etterretning de selv ikke lett kunne få tak i.

Tilsvarende type tilbud om bytte av etterretningsmateriale vil vi anta at den norske E-tjenesten får, og vi vil anta at utvidet avlytting vi kunne gi dem mer materiale å byttehandle med.

Rammene for hvordan slik byttevirksomhet skal foregå er ikke eksplisitt nevnt i utvalgets mandat, men vi håper inderlig at det vil være et tema på møtene.

En ting som står i utvalgets mandat er at de skal være spesielt oppmerksomme på formålsglidning. Det er vi enige i. Vi har til dags dato ikke sett en eneste type datainnsamling hvor formålet for innsamlingen over tid viste seg å være eneste bruksområde.

Ett eksempel på formålsglidning er fotobokser som opprinnelig var ment kun å brukes til å identifisere overtredelser av veitrafikkloven. Det tok ikke lang tid før bilder fra fotobokser ble brukt som bevis også i andre saker (tyveri, med bilde av tyvegods på taket i en bil som kjørte for fort var første sak).

Et annet eksempel er rettsmedisinsk institutts DNA-register som ble opprettet for å lagre profiler av personer som er dømt, men registeret ble brukt til å lagre også data om personer som hadde vært mistenkte eller på annet vis under vurdering.

Det fundamentale problemet utvalget er nødt til å stri med er derfor dette: Det vil finnes uendelig mange formål der informasjonen som samles inn vil kunne gi litt nytte. Samtidig er det her snakk om kanskje den mest omfattende overvåkningen gjennomført av norske myndigheter noensinne. Dersom det ikke formuleres soleklare og ubrytelige prinsipper som både i dag og for fremtiden begrenser hva dataene kan brukes til, da er EFN redd for at konsekvensene kan bli svært ubehagelige for den liberale rettsstaten vi lever i. Det er akkurat denne typen dyptgripende overvåkning av borgernes private gjøren og laden som gir totalitære regimer deres makt. Norge ønsker nå å bygge opp de tekniske ferdighetene til å utføre slik overvåkning, det er derfor maktpåliggende at det settes inn solide og prinsipielle sikringstiltak for å passe på at de betydelige risikoene dette innebærer holdes i sjakk. Kall det gjerne «digital grensesetting».

«MidtlivskRiise»

Oslo 20150620.
John Arne Riise med kona Louise Angelica Riise.
Stor stemning på Rådhusplassen i Oslo der nesten 70 000 mennesker var møtt fram for å overvære showet VG lista 2015.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Skrevet av: LasseL/Klanen.no

Han har det tøft, han John Arne.

Mens resten av Fotball-Norge irriterer seg over pampenes skyhøye lønninger, sitter Riise på flyet til Singapore for å spille lekekamp med gamle venner, mens han sutrer over at ingen norske klubber vil bygge lag rundt han for en tiendedel av årets budsjett.

INNLEGGET BLE FØRST PUBLISERT PÅ KLANEN.NO

For det er alle andre sin skyld og ingenting med at han krever absurd mye penger i lønn for en spiller med en medioker sesong bak seg for et lag med stjerner som Gunashekar Vignesh, Robin Singh og Hans Mulder på laget?

Allerede i fjor sommer var han provosert av at han ikke kunne spille i Tippeligaen pga sin avtale med Betsson. Han gikk så langt til å si at han ikke visste hvem kommunikasjonsdirektør i Norsk Tipping er. «Jeg blir så jævlig provosert av å lese hva Tonje Sagstuen, som jeg forresten ikke vet hvem er, og andre i Norsk Tipping sier».

Er det vanlig å fremheve at man ikke vet hvem forskjellige folk er?

Eller gjelder det bare folk som han tror han fornærmer med å si at han ikke vet hvem de er?

Eller husker han ikke at han trolig sendte «vil du bli sammen med meg?» melding til Tonje Sagstuen og absolutt alle andre norske kvinner han ikke vet hvem er for en stund tilbake?

Selv Brann- trener Lars Arne Nilsen, som jeg forresten ikke vet hvem er, raver rundt i amfetamin- rus (i følge media), ville ikke bygge lag rundt Riise på venstreback.

Pussig tanke egentlig: å bygge et helt lag rundt en venstreback. Drillo-filosofien var jo veldig avhengig av Flo-pasningen, men nå het den Flo-pasningen og ikke Bjørnebye-pasningen, så da blir spissen og ikke venstrebacken viktig. Om man spør alle unntatt John Arne, selvfølgelig?.

John Arne kan ikke skjønne hvorfor alle andre stikker kjepper i hjulene for han.

For fotballen gir han alt for. Det er det han vil. Ifølge han selv gir han 100% til fotballen.
Samt 100% til poker, for det er jo det han brenner for?.
Og å jobbe for LFC?
Og for bettingselskapet?

For ikke å snakke om kjærlighet! Han elsker ikke bare fotball, poker, penger, kona, penger, Liverpool, penger, penger og Betsson (avtalen som gir han masse penger). Han elsker Oslo!
Og Bergen.
Og Ålesund.
Og Vålerenga.
Og Brann.
Og Aafk.

Og alle andre som ringer. For det gjør de jo alle sammen, visst. Selv om han ikke engang vet hvem alle er.

Det eneste han ikke er så glad i, er kontrakten han signerte med det indiske laget Delhi Dynamos. At den ikke ble fullført er ikke noe samtaleemne. Kontrakter er til for å brytes. Bare det ikke gjelder spillselskapet han har kontrakt med?

VG sportens nyhetsleder Leif Welhaven, som jeg forresten ikke vet hvem er, kommenterte at Riise nå har tre valg:

«1) Fortsette å ha det moro på bettingindustriens regning, og spille offerrollen så lenge folk orker å høre på ham.
2)Gjøre comeback på toppnivå i Norge. Så lenge han bryter avtalen med spillselskapet.
3) Spille i utlandet.»

Eller mitt forslag: bare legge opp. Overbetalte 35-åringer på venstreback er ikke noe fotballklubber burde satse på. Lenger? Jeg er sjeleglad for at Engas nåværende ledere har sluttet med å kaste millioner av kroner til avdanka, gamle utenlandsproffer.

Det Welhaven overser er egen avis sin rolle i å gi «offeret» et talerør slik at folk får høre sutringen.
Om VG slutter å lage artikler hver eneste bidige gang Riise sender en melding til en idrettsutøver, så er mye gjort.
For når media løfter han opp på en pidestall som at han har noe viktig å si, blir han så kjepphøy som han er nå. Ikke den ydmyke spilleren han burde vært, som burde innse at de siste tre klubbene hans - Fulham, Apoel og Delhi- ikke byr på den respekten han krever fra samtlige i fotball- Norge.

Og i hvert fall ikke lønningen han mener han fortjener.

LES MER FRA KLANEN.NO HER 

- Det er på tide å ta fitta tilbake



 

Av Linnéa Johansson (30), fast spaltist i Kvinneguiden

- Jeg vil at du skal tenke på klassebildet ditt fra ungdomsskolen. Ser du bildet klart og tydelig inni hodet ditt?

Ser du hvordan alle guttene sitter med beina bredt fra hverandre, og jentene med beina i kors og hendene på fanget? Det gjør de på alle ungdomsskolebilder jeg noensinne har sett.

Det virker som det er en slags kode knyttet til hvilket kjønnsorgan vi er født med, som står i direkte sammenheng med hvor stor plass vi forventes å ta.

Innlegget ble først publisert i Kvinneguiden.

Kjært barn har mange navn

Guttenes sitteposisjon kalles "manspreading", og det har vært stor oppstandelse om dette blant annet på t-baner der menn sprer seg ut, mens kvinnene sitter sammenklemt i et hjørne.

Nå synes jeg det er på høy tid vi snakker om womanspreading, eller snarere mangelen på det.

Jeg begynner med selve kjernen, nemlig det kvinnelige kjønnsorganet. Når jeg leter etter synonymer til dette organet oppdager jeg at de kan deles inn i flere kategorier, blant annet:

  • Korrekt men distansert: Vagina.
  • Fornærmende: Skjeggbiff.
  • Søtt (les med babystemme): Jentetiss, innovertiss.
  • Poetisk (les med brisen rødvins-stemme): Venusbeger, honningkrukke.

Men kjært barn har mange navn, så jeg velger fitte som mest sannsynlig har sin opprinnelse fra norrønt: fit, fidje eller fitje, for eng ved vann, vått myrlendt gress, bergsprekk eller revne i fjell. 

Les også:  12 gode grunner til å feire kvinnedagen

Jeg syns det er en poetisk og vakker beskrivelse av ordet, som det virker har blitt så enormt misforstått

I Andalucia i Sør-Spania brukes ordet chocho for fitte eller chochito for lille fitte som et kjærlig kallenavn for både jenter og kvinner.

For eksempel:«Como estás, chochito?» som altså betyr: «Hvordan går det, lille fitte?»

Ikke noe rart her.

Bloggen fortsetter under bildet.


LA FITTA VISE VEI: Stengt chocho versus åpen chocho. © Linnéa Johansson

«Åpne din chocho»

Ordet fikk jeg høre en dag da jeg var på en dansetime i Sevilla, hovedstaden i Andalucia. 

Danselærerinnen slo meg på låret, satte sitt svarte blikk i meg og sa: «Åpne din chocho» med befalende stemme.

Jeg sto som et spørsmålstegn og ba henne forklare hva det skulle bety.

Les også: Menn som elsker kvinner

Hun svarte: «Alle kvinner fra nord går og sitter med stengt chocho, beina i kors eller armene i kors. Du puster fra brystet og ikke fra magen, og da blir det mindre oksygen i hjernen. Du stenger bena dine og da kveler du chochoen. Uten vann visner blomsten, og uten luft visner din chocho og da visner du sammen med den!»

Jeg lo og spurte sjenert: «Og hvordan mener du jeg skal åpne chochoen min?»

Hun ga meg en leksjon i womanspreading som jeg aldri kommer til å glemme: «Du skal ALLTID gå inn i rommet med din chocho først. Sitt som en gravid kvinne med rak rygg og beina rett og med samme avstand mellom knærne som mellom skuldrene dine. Som en dronning på tronen. Stolt, men ydmyk. Slik åpner du din chocho. Slutt å be om unnskyldning og ta din plass. De er hele grunnlaget for flamenco.»

Fitta er en riktig tøffing

Hjemme i Norge ringte jeg ti norske venner og stilte følgende spørsmål: «Om en person er forbanna og slenger frasen «du er en liten fitte» etter deg. Hvordan tolker du da ordet «fitte??»
Ni av ti svarte «feig». Én av ti svarte «rotte».

Men om det er noe fitta er, så er det ikke feig. 

Fitta er en riktig tøffing, fitta kan føde barn hvis den har lyst til det (noe som jo ikke er noen selvfølge).

Jeg syns vi skal ta fitta tillbake. Slutt å bruke fitte som en negativt betegnelse og i stedet for eksempel si: «Fitte så godt det er med kaffe!»

Nå er det på tide med litt womanspreading, så la fitta vise vei.

Susanne Kaluza fra Kvinneguiden er gjesteredaktør i Nettavisen i forbindelse med Kvinnedagen, og har valgt ut dette innlegget.

12 gode grunner til å feire kvinnedagen

Hvorfor trenger vi fortsatt kvinnedagen?


 

Av Susanne Kaluza, gjesteredaktør

Hvert år, i begynnelsen av av mars, like sikkert som det faste snøfallet som kommer akkurat i det sola begynner å varme og håpet om vår var tent, dukker den faste debatten opp i aviskronikker og kommentarfelt.

Har ikke kvinnedagen utspilt sin rolle?

For å være ærlig skulle jeg gjerne sett at det var unødvendig med en kvinnedag. Få ting hadde gledet meg mer enn at vi ikke hadde noen grunn til å ha en egen dag for å samles om likestillingskamp. Jeg skulle mer enn gjerne tatt med meg mann og barn og gått i tog under parolen «Seieren er vår» og så pakket sammen både fanen og hele kvinnedagen for godt.

Men vi er dessverre ikke der ennå, hverken i Norge eller i resten av verden. I årets 8.mars-tog i Oslo handler parolene blant annet om å trygge retten til abort og prevensjon internasjonalt, noe som er ekstra presserende i et år der Zikaviruset rammer gravide i konservative Sør Amerika ekstra hardt. Bedre rettigheter for transpersoner, styrking av likestillingsloven og bedre vern av kvinner på flukt. Det er nok av saker å jobbe for i året som kommer. Selv har jeg spesielt sans for den viktige og konstruktive parolen: «Havarikommisjon etter alle partnerdrap».

Kvinnedagen gir media en knagg (les: unnskyldning) til å skrive om alle likestillingsutfordringer vi fortsatt står ovenfor. Det er positivt i seg selv. Diskusjoner om paroler, gir samtidig oss alle en mulighet for å oppsummere og prioritere hvilke likestillingssaker vi synes er viktigst nå.

For å skjønne hvorfor kvinnedagen er viktig, er det derfor greit å minne seg selv på hva fokusert jobbing mot kjønnsdiskriminering og urettferdighet kan føre til. Særlig i Norge er det lett å ta likestillingen for gitt. Men rettigheter kommer ikke rekende på en fjøl. Likestilling har blitt og må fortsatt kjempes for bit for bit, dag for dag.

Her har jeg derfor samlet noen av de mange seirene kvinner og menn, som jobber for en mer likestilt og rettferdig verden har oppnådd de siste ti årene:

1. I fjor innførte Gambia og Nigeria en lov mot kvinnelig kjønnslemlestelse. Den skadelige praksisen er nå forbudt i 20 afrikanske land, og det ser ut til at også flere land, deriblant Somalia kan følge etter. Sahra Mohammed Ali Samatar, den somaliske ministeren for kvinnesaker uttalte på en konferanse i august:
«Tiden er moden for at vi skal utrydde denne dårlige skikken og beskytte rettighetene til jenter og kvinner i landet vårt.»
(Hørte jeg noen si at det er unødvendig med en kvinnesaksminister? Ikke?)

2. I mars 2014 vant aktivister i Malawi kampen for å forby barneekteskap (eller: formalisert barnevoldtekt, som strengt tatt er et mer dekkende ord) Før loven kom ble halvparten av alle jenter I Malawi gift før de fylte 18 år.

3. Fram til i fjor kunne kvinner i Zimbabwe bli arrestert for å gå ut på kvelden, fordi de da kunne mistenkes for å være ?sexarbeidere?. Den forhatte loven ble fjernet 27. mai 2015 av landets høyesterett etter at en gruppe kvinner sammen gikk til sak. Før loven ble fjernet ble opptil 153 kvinner arrestert på en eneste natt, i følge organisasjonen Zimbabwe Lawyers for Human Rights. Ingen menn ble arrestert for liknende forhold.

4. I 2005 beordret FNs menneskerettighetskomite Peru til betale erstatning for å ha nektet en da 17-år gammel jente tilgang på abort på medisinsk indikasjon. Fosteret jenta bar på hadde en nevralrørsdefekter som ble ansett som ikke forenlig med liv. Sykehussjefen nektet 17-åringen abort og hun ble derfor tvunget til å bære fram fosteret som døde fire dager etter fødselen. Dette er første gang FN har holdt noe land ansvarlig for at de ikke sørger for trygge, lovlige aborter, og første gang komiteen har slått fast at abort faktisk er en menneskerettighet. Kvinnen fikk utbetalt erstatningen i januar i år.

5. For ti år siden kunne knappe to land skryte av å ha mer enn 40 prosent kvinneandel i sin lovgivende forsamling. Ved årsskiftet var tallet oppe i 14, deriblant Mexico, Ecuador, Sverige, Sør Afrika, Namibia, Spania, Island og Finland. Det er en økning på 30 prosent på ett år.  Norge har riktignok ikke nådd opp ennå, men vi nærmer oss, både i Stortinget og i lokalpolitikken. Etter valget i fjor høst økte kvinneandelen i kommunestyrene i 192 kommuner, og er nå oppe i historisk høye 39 prosent.

6. For vi trenger ikke se så langt for å se fremgang på likestillingsfronten. Før 2006 var pappapermisjonen 5 uker. I 2009 ble den økt til 10 uker, og i 2013 var den oppe i 14 uker, før Erna Solbergs regjering reduserte den til 10 uker igjen i juli 2014. (Det førte også i praksis til at norske menn fikk mindre permisjonstid sammen med barna sine.) Forskning viser forøvrig at familier der far tar ut pappaperm har jevnere fordeling av husarbeidet mellom kjønnene. Og interessant nok ikke bare mellom mor og far, men også mellom sønnene og døtrene.

7. Januar 2006 kom også loven om at børsnoterte selskaper skal ha minst 40 prosent av begge kjønn i styrene. Loven er ingen quick fix, som ordner alt (Hei Statoil! Hei Telenor! Hei sjefredaktørgruppen i landets største mediehus!), men har likevel ført til en dobling i antall kvinnelige toppledere.

8. I 2006 kom også loven som sørger for at Forsvaret ikke lenger får utelate ett kjønn når de innkaller til sesjon. Samme år fikk også garden sin første kvinnelige oberstløytnant.

9. Tiltross for alt pratet om Gros «Kvinneregjering» var det først i 2007 vi faktisk hadde en regjering der kvinner, ikke menn var i flertall. Den første kvinnelige finansminister kom i 2005, men dagens regjering er den første der både statsministeren og finansministeren er kvinner.

10. I 2010 fikk vi (omsider) et styrket vern for gravide på jobben. Den nye loven gjorde det forbudt å spørre om graviditet og familieplanlegging i jobbintervjuer. Det sterke vernet gjelder også menns uttak av foreldrepermisjon.

11. I 2012 ble Fellesforbundet og Norsk Industri enige i frontfagoppgjøret om å at fedre heretter skulle få to uker betalt permisjon ved fødsel. Fram til da hadde menn hatt rett på fri, men ubetalt.

12. Og for bare et par uker siden ble Toril Marie Øie utnevnt til Norges første kvinnelige høyesterettsjustitiarius. (Så skal jeg la debatten om hvorvidt hun burde bli spurt om kjærlighetsbrevene sine ligge?)

Det er også andre lysglimt. I februar åpnet Paven for at prevensjon kunne være en mulighet for å unngå de ødeleggende konsekvensene av zikavirus-epidemien.

Samme uke ble det også klart at Labour i Irland vil be om folkeavstemning for å lette forbudet mot abort.

Og kanskje har verdens fortsatt mektigste land fått sin aller første kvinnelige president når vi samles igjen neste år?

Vi er langt fra i mål, men vi har jommen grunn til å feire det vi har oppnådd likevel!

Gratulerer med kvinnedagen!

Menn som elsker kvinner

Jeg reiser glasset for menn som jobber for søstre og døtres frigjøring. Som innser at det dypest sett er menneskefrigjøring. Guttefrigjøring. Frigjøring for oss alle.

Oslo, 08.03 2011
Kathrine Aspaas fotografert for Alt for Damene
Foto: Bjørn Inge Karlsen

Av Kathrine Aspaas, journalist og forfatter

Indiske Arunachalam Muruganantham bryter alle tenkelige tabuer.

Han har forbedret millioner av indiske kvinners liv.
Trosset spott og hån i årevis, og laget et perfekt, billig og tilgjengelig sanitetsbind for kvinner.

I India kaller de ham Menstruasjonsmannen.

Les også: 12 gode grunner til å feire kvinnedagen

Det er vilt!

Støtende for mange.
Det lokker frem rødme og knising.

Likevel er Arunachalam Muruganantham mannen som i sannhet elsker kvinner.
(Se filmen om ham her: )
Menneskefrigjøring
Det heter ikke kvinnefrigjøring nå lenger. Heretter heter det menneskefrigjøring.

For dette er mye større enn frigjøring for kvinner.

Det er en kamp for bedre helsearbeid.
Det er human økonomi og finans.
Det er politikk.
Det er fredsarbeid.
Derfor er det oppløftende å lese menn som reflekterer over sine egen rolle i denne utviklingen. Slike som journalist Emil Flatø i Morgenbladet.

«Vi har nådd et punkt hvor mannsrollen ligner på det fengselet kvinner i sin tid måtte kjempe seg ut av.» skriver han i en kronikk.

Dette fengselet av forventninger og fordommer ligger trolig og ulmer bak menn og gutters systematiske undervurdering av jenter og kvinner. Dette er ikke lenger et smerterop fra offerrollen. Dette er forskning. Det er harde fakta.

Jeg anbefaler også forskningen til Terje Gaustad, høyskolelektor ved Markedshøyskolen og Kjetil Raknes, høyskolelektor ved Markedshøyskolen, som beskriver disse strukturene i kronikken Menn som ikke liker karrierekvinner.

Det er ingen fordel for gutter og menn at de undervurderer jenter og kvinner.
Særlig ikke i en tid der gutter forsvinner ut fra skoler og universiteter, mens jenter fosser frem.
I 2014 var det for første gang flere kvinner enn menn som tok doktorgraden i Norge.

Følelser og homovenner
Hør også på kommentator Owen Jones i britiske The Guardian, som nylig argumenterte presist og vakkert for hvorfor menn har alt å vinne på kvinners frigjøring:

«Kvinnebevegelsen har endret menn til det bedre:
Menn har flere kvinnelige og homofile venner enn noen gang før.
Menn har begynt å snakke om følelsene sine (men ikke nok!).
De har en større rolle i å oppdra barna sine,» skriver Owen i kommentaren Why More Men Should Fight for Womens Rights.

Les også: - Det er på tide å ta fitta tilbake

Les hele kommentaren her:

Det er dette vi må få våre brødre, sønner, onkler og nevøer til å fatte.
At dette også er deres kamp.

#SheforHe

Tilbake i India, er det en gjeng kvinner som tar fremtidens menn på alvor.
I dette kjempelandet, der antallet seksuelle overgrep mot kvinner øker, kjemper kvinner for dem de kaller de egentlige ofrene: Menn.
Les om dem her:

Samtidig begynner stadig flere kvinner å innse at veien til like rettigheter på jobben går gjennom økt pappapermisjon ? altså økt makt for menn på hjemmebane. At kvinners vei til makt i det offentlige går gjennom menns vei til makt i privatlivet.

«Kanskje er tiden inne til en SheforHe-kampanje,» spør forsker Catherine Tinsley ved Georgetown's McDonough School of Business i sin blogg i Huffington Post.

(Les bloggen her:)

Ingen konkurranse
For likestillingsarbeidet er ingen konkurranse mellom kjønn. Det er et samarbeid om å leve og skape.
På samme måte som kvinner har kjempet oss ut av stereotyper som «blondine» - «hønsehjerne» og «guttejente», må menn kjempe seg ut av stereotyper som «drittsekk» - «ridder» og «pingle».

Vi må hjelpe hverandre ut av fordommer og stereotypier - og inn i et levende og skapende samarbeid.
Verden trenger det - intet mindre.

For å komme videre må vi våge å stille ubehagelige spørsmål.
Er vi kvinner med på å holde menn innesperret?
Har vi fortsatt doble standarder?
Vil vi være likestilte, samtidig som vi forventer at han skal være mentalt sterkere/tjene mer/være sosialt og fysisk høyere enn oss?
Er det vi som er patriarkatet?
«Vis meg en kvinne som kan sitte med en mann gjennom sårbarhet og frykt, og jeg skal vise deg en kvinne som (..) ikke henter sin makt og posisjon fra denne mannen,» skriver professor Brené Brown i sin siste bok ? Rising Strong.

Og vi må tenke innovativt:
Hvordan skal vi få med oss gutta?
Hvordan kan vi være kjærlige og strategiske rabaldermennesker for en bedre verden?

Jeg har ikke svarene.
Jeg ønsker bare å få denne samtalen i gang.
En samtale uten å skylde på noen - uten å påføre hverandre skam.
En åpen og bevisstgjørende samtale.

Én ting er å kjempe for egne rettigheter.
Mye sterkere blir vi av å kjempe for hverandres.
I menstruasjonsmannen Arunachalam Murugananthams ånd.
Vi er ikke kjønnsnøytrale lenger - vi er kjønnsmodne!

Susanne Kaluza fra Kvinneguiden er gjesteredaktør i Nettavisen i forbindelse med Kvinnedagen, og har valgt ut dette innlegget.

Lett å være miljørebell i Stortings-leiligheten din

 

 

Av:
Atle Simonsen, Formann FpU
Petter Melsom, 2. Nestformann FpU

Gunnar Stavrum har helt rett: Vi forventer ikke at Rasmus Hansson og andre politikere fra MDG skal leve som amisher, men vi forventer at de ikke stiller andre krav til folk flest enn de gjør til seg selv. Det er dette vi mener med dobbeltmoral og forskjell mellom liv og lære.

Poenget er ikke at Rasmus Hansson må stå til rette hver gang han bruker fly i jobben, poenget er at han begrunner eget behov for å fly med tidsnød. Da kan man spørre seg hvorfor man tror andre ønsker å fly. 

Folk flest kjører ikke bil eller fly, fyrer i vedovnen eller forurenser på annet vis fordi de synes det er gøy. De gjør det fordi de må ? fordi de, som Rasmus, har en travel hverdag hvor man skal rekke møter på egen jobb eller må reise til andre byer å gjøre mye både på og etter jobben, eller fordi de fryser i huset sitt. Det synes vi MDG bør ta innover seg.
 
Stavrum skriver at før vi har gode klimavennlige alternativer så kan vi heller ikke forvente for mye av Rasmus Hansson eller andre. Det er vi helt enige i. Vi er ikke et pekefingerparti som vil si hva folk skal gjøre. Mange av oss flyr, kjører bil og noen av våre medlemmer har gode jobber og tjener gode penger også. Men vi står ikke og kjefter på alle andre som gjør det samme. 
 
I Hansson sitt tilfelle så vil vi bare nevne at det går tog 6 ganger daglig til Trondheim, det ene går også sent på kvelden slik at man kan sove på toget å være fremme til eventuelle møter dagen etter. Samtidig har MDG en retorikk som fører tankene til at verden holder på å gå under, dersom vi ikke endrer adferd. 

Med en slik retorikk kan man ikke vente på at det skal komme lyntog mellom Oslo og Trondheim, noe som enten skjer om flere tiår eller kanskje aldri. 

Stavrum påpeker at MDG må dømmes etter om de klarer å gjøre det enkelt for ?skoleelever og arbeidstakere å komme seg raskt og effektivt rundt i byen uten bil?. Det kan ikke være riktig. Politikere som ønsker å innføre forbud mot bilkjøring, kjøtt og gjøre flyreiser mye dyrere er nødt til å gå foran med et eksempel. Hansson er ikke bare en arbeidstaker som skal på jobb, han er en av Norges mest kjente motstandere av flybransjen. Det forplikter.

George Orwell skriver i sin bok Animal Farm om kommunismen som ville bruke tvang for å få alle til å være like. Det viser seg til slutt at alle griser er like, men noen griser er likere enn andre griser. I dagens Norge vil MDG bruke tvang for å få folk til å opptre klima- og miljøvennlig, mens de selv skal kunne forurense som bare det. Vi vil ikke sette noe likhetstegn mellom MDG og kommunismen, men den store avstanden fra toppene i MDG til folk flest er dessverre sammenlignbar.

 

Motmæle mot kritikken: Vi må ta på oss kritiske briller før vi trekker slutninger

Oslo 20111114. Statsråd Audun Lysbakken (SV) (t.v) sammen med prisvinner til «Årets forbilde». Cecilia Dinardi og kronprins Haakon på Nobels Fredssenter mandag. Prisen går til en voksen person med innvandrerbakgrunn som har gjort særlig innsats for barn og unge.
Foto: Morten Holm / Scanpix
FOTO: NTB scanpix
 

Av: Cecilia Dinardi, advokat og barnerettsforkjemper

Jeg tar med dette til motmæle mot den kritikken jeg blir møtt med i relasjon til mine uttalelser i Aftenpostens gjennomgåelse av familievoldssaker i Oslo tingrett. Vi må stoppe opp et øyeblikk og ta på oss kritiske briller før vi forsøker å trekke ut slutninger etter å ha lest at om lag 9 av 10 av de 89 sakene fra Oslo tingrett gjelder vold mot barn blant minoritetsfamilier.

For det første mener jeg at vi på bakgrunn av disse sakene ikke har grunnlag for å utlede at de gjenspeiler et tilsvarende bilde også i resten av landet slik flere allerede antyder. Oslo er byen i Norge med størst konsentrasjon av minoritetsfamilier mens vi i resten av landet har en langt mer variert populasjon og varierte størrelser på tettsteder. Det er dette jeg mener når jeg sier at disse 89 sakene på ingen måte gir oss det samme tilsvarende bildet av hvordan det ellers kan forholde seg i resten av landet.

Sakene kan så klart gi oss en indikasjon på en alvorlig og bekymringsfull tendens om at minoritetsfamilier utgjør en særlig stor gruppe når det gjelder en viss type voldssaker mot barn. Men la oss nå i hvert fall være enige om at vi ikke kan trekke ut en større konklusjon enn dette.

Og jeg gjentar, jeg bestrider ikke at minoritetsfamilier ser ut til å utgjøre en særlig stor gruppe i voldsstatistikken. Jeg støtter meg langt på vei til uttalelsene fra førsteamannuensis Geir Aas. Men Abid Raja går for langt i sine uttalelser om hvor utbredt kulturrelatert vold mot barn kan sies å være blant minoritetsfamilier. Det kulturelle fenomenet er en av flere årsaker til vold blant minoritetsfamilier.

For det andre skal vi være oppmerksomme på den begrensede kunnskapen disse 89 sakene faktisk kan gi oss. Sakene gjelder blant annet de såkalte 219-voldssakene men ikke straffesakene som gjelder familievold mot barn hvor det har blitt nedsubsummert til § 228 (legemsbeskadigelse).

Sakene omhandler  - etter informasjon fra journalisten - i hovedsak fysisk vold og ikke en eneste sak som ikke omhandler fysisk, men kun psykisk vold mot barn.

Vi vet at psykisk vold er en like alvorlig form for vold mot barn men betydelig vanskeligere å avdekke. Det er dermed grunn til å anta at det er store mørke tall her. De aller fleste politianmeldelser som blir til straffesaker har blitt til som følge av anmeldelser om fysisk vold og gjelder svært sjeldent kun psykisk vold. Jeg som jobber med dette hele tiden har til dags dato ennå ikke opplevd et eneste tilfelle av straffesaker om psykisk vold. Hva vet vi egentlig om dette? Når vi skal arbeide med å forsøke å forstå hva slags vold barn utsettes for, hva slags foreldre som utøver vold mot barn og hvilke årsaker som gjør at volden finner sted, blir det ikke bare for enkelt men også uholdbart at vi ikke samtidig ser på det helhetlige bildet.

Barna, de som utsettes for vold i alle sine former og varianter, de fortjener bedre enn dette.

Jeg vet om svært mange barn som har blitt utsatt for brutal psykisk vold - både blant norske og utenlandske familier - psykisk vold som er til å gråte av men som ikke resulterte i en straffesak. Disse 89 sakene sier oss ingenting om dette.

For det tredje: artikkelen om disse 89 sakene forteller oss kun at foreldre har blitt dømt for vold mot sine barn og ingenting om hva slags vold dette dreide seg om og omstendighetene som lå til grunn for voldsutøvelsen. Med unntak av saken som løftes frem i Aftenpostens artikkel vet vi ikke noe om de konkrete omstendighetene som gjorde seg gjeldende hos familiene og som lå til grunn for voldsutøvelsen. Og dette vil det være særdeles viktig å vite noe om for å kunne forstå voldsutøvelsen og hvem voldsutøveren er.

Er det noen av innvandrerfamiliene som kommer fra krigsherjede landområder med traumatiske belastninger? Er det noen av foreldrene som sliter med store psykiske lidelser? Hva med de fattige familiene som etter flere år med elendighet, arbeidsledighet, store tilpasningsvansker i det norske samfunnet utvikler betydelig stress i sin fungering som igjen utløser dysfunksjonalitet i familien og herunder voldsutøvelse mot barna? Omhandler noen av sakene disse type familier? Og, har disse faktorene noe som helst med kulturtilhørighet som direkte årsak til voldsutøvelsen å gjøre? NEI.

Og ja, jeg vet at det så klart også finnes mange tilfeller som også viser at kultur,- og landopprinnelsen som disse familiene kommer fra er en direkte forklaring til voldsutøvelsen. Mitt store poeng er at dette absolutt ikke er den eneste grunnen. 

Og nei, å belyse dette er overhode ikke et forsøk på å bortforklare eller bagatellisere. Da jeg i dag ble møtt med kritikk og sjikane om at jeg ikke tar vold mot barn på alvor og ikke forstår dette, da visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Jeg har som barn selv levd med vold i årevis. Tro meg, jeg vet en del om hva vold er og hva det gjør med barn. 

Mitt poeng er å vise at forklaringen bak voldsutøvelsen mot barn kan være ganske ulik og ikke nødvendigvis på grunn av familiens kulturelle tilhørighet eller etniske opprinnelse.

Jeg synes derfor det er langt viktigere og mer konstruktivt at vi - i stede for å fokusere på kulturargumentet i relasjon til vold mot barn - opptar oss med hvordan vi i et større bilde kan løse dette alvorlige samfunnsproblemet som rammer så mange barn. Noen ganger kan voldsutøvelsen skyldes mønstre foreldre har fra egen oppvekst preget av vold, andre ganger det samme men kombinert med at det også er svært utbredt kulturelt ut ifra opprinnelseslandet foreldrene kommer fra, noen ganger kan voldsutøvelsen knyttes direkte til psykiske lidelser hos foreldrene, atter andre ganger kan den knyttes direkte til sosioøkonomiske faktorer som har vært utløsende og som vi har forskning på som konstaterer at dette er et kjent fenomen blant lavinntektsfamilier og familier som sliter med svært dårlige bo- levekår og arbeidsledighet.

Jeg vil påpeke at jeg også en rekke ganger og senest for to uker siden har tatt sterkt til orde for at vi må gjøre en større innsats med å opplyse familier om hva vold faktisk er og særlig i strafferettslig forstand. Det er jo et problem at mange foreldre - både norske og utenlandske ? ikke har en klar forståelse av hva som er å anses som grenseoverskridende og vold mot barn. Bare gruppen skilsmisseforeldre med svært høyt konfliktnivå som barn ikke skjermes mot er jo å anses som psykisk vold uten at mange foreldre forstår hvilke skadevirkninger dette faktisk har for barn. Flere foreldre - både norske og utenlandske - vet ikke alltid at ørefik eller fysisk tvangsholdelse eller andre grenseoverskridende handlinger faktisk er vold mot barn.

Så la oss - vær så snill - slippe å gå inn i en debatt nå hvor vi bruker all vår energi på å henge ut minoritetsfamilier som de største voldsutøverne mot barn for det mener jeg vi pr i dag ikke har grunnlag for å anføre.

Vi må først få til en kartlegging av omfanget og karakteren av psykisk vold som vi pr i dag vet lite om. Og vi må få til en langt bedre kartlegging av hva slags vold vi har å gjøre med og hvem voldsutøveren er. Mange voldssaker om minoritetsfamilier som for eksempel skyldes psykiske lidelser blir i dag primært kategorisert som vold mot barn utøvd av en minoritetsforelder når det i stede burde blitt sett på som vold mot barn utøvd av forelder med psykiske lidelser. Er særlig i relasjon til dette at jeg reagerer over nytteverdien som gjennomgåelsen av disse 89 sakene fra Oslo tingrett i det hele tatt kan sies å ha.

Det er dermed viktig å se på hvordan vi kan forebygge vold mot barn innen alle typer familier og hjem og hvordan vi kan hjelpe barna når volden først har skjedd og hvordan vi i forebyggings- og behandlingsøyemed kan utvikle gode kvalitative metoder for å forstå og kartlegge volden. Og sist men ikke minst, hvordan vi kan styrke folkeopplysning til barn og voksne om hva vold mot barn er, både faktisk og strafferettslig.

En borgerlig feminists kvinnedagstale

Av Kassandra Petsas, nestformann i Nordland FPU



 

Vi som befinner oss til høyre i norsk politikk bør ikke la venstresiden få monopol på en så betydelig sak som kvinnekamp, for vi kjemper for mange reelle kvinnesaker! For å ikke bukke under velger jeg derfor å markere Kvinnedagen hvert år med saker som er betydningsfulle for meg og partiet. Denne gang har nyhetsbildet det siste året - mye mer enn tidligere - vært preget av så mange triste tilbakefall i kvinners likestilling i Norge og Europa.

Prakteksempelet er nyttårstrakkaseringen av kvinner flere stede i Europa. I byer som Köln, Stuttgart, Hamburg, Bielefeld, Kalmar og Helsinki ble mange kvinner utsatt for groteske overgrep, og de fleste av personene som stod bak overgrepene hadde utenlandsk opprinnelse. Antallet anmeldelser bare i Köln har steget til 1075, der 69 av de foreløpig 73 mistenkte er fra land der islam er den dominerende religionen. Man burde ikke være forferdet over at menn fra samfunn med et nedverdigende kvinnesyn mener at det er greit å antaste kvinner i Europa. Forsøker man å gjemme bort bakgrunnen til disse personene, så er det et knefall for det politiske korrekte. Da er det ikke rart at politiet i Sverige velger å ikke rapportere inn bakgrunnen til folk i frykt for å bli stemplet som rasist.

Les også: Menn som antaster kvinner

Det viktigste er å være klar og tydelig på hvilke verdier som er gjeldende i Europa. Man skal ikke forstå en ukultur som rammer kvinner og skaper redsel. Kvinner skal ha rett til å være trygge i sitt eget land!

Vi må heller ikke glemme de unge jentene under seksuell lavalder som har kommet til Norge det siste året med en eldre ektemann på slep, og gjerne et barn i armen eller et i magen. Ei av dem var kun 11 år. Ikke bare unnlot både politiet, UDI og Hero å slå alarm om mulig tvangsekteskap eller seksuell omgang med barn, men flere såkalte hjelpeorganisasjoner har sagt at det ikke nødvendigvis er det beste for de unge jentene å bli skilt fra mannen.

Les også: «Per Fugelli, jeg håper du dør veldig snart - og gjenoppstår som syrisk barnebrud.»

Knefallet for det politisk korrekte og kulturrelativismen stopper ikke der. Per Fugelli har uttalt at vi må forstå det fordi det er skikk flere steder i verden. I det hele tatt å si at man skal forstå voksne menn som gifter seg med barn og har seg med barn, er ikke noe vi skal forstå, men ta resolutt avstand fra. Barneekteskap er en forferdelig ukultur!

Det er kvinneundertrykkelse av verste sort når kunnskapen og beskyttelsesbehovet vi har ikke skal gjelde alle som kommer hit. I Norge har vi en reell mulighet til å råde over hvordan ting skal være, men så setter vi altså en annen standard for disse barna enn for de som er født i Norge? Vi vet at barnebruder utsettes for vold og seksuelle overgrep, så skal vi bare lukke øynene for disse jentene? Alt glemmes i multikulturalismens navn.

Det er bra at kjønnslemlestelse er forbudt her og at det er strenge straffer for det, men hva hjelper det når ingen blir tatt for denne mishandlingen? Først i 2009 i norsk historie ble det opprettet en siktelse mot en mann for å ha medvirket til kjønnslemlestelse av datteren. Det er åpenbart langt flere tilfaller, da det i 2014 ble anslått at rundt 20.000 kvinner i Norge er kjønnslemlestet. Kjønnslemlestelse må vi ta for oss på kvinnedagen. Vi må kreve at alle som kommer til Norge fra land der kjønnslemlestelse praktiseres er kjent med forbudet her. Norske myndigheter må undersøke jentene når utenlandske familier returnerer etter å ha reist til Somalia for eksempel, som er kjent for å praktisere denne perverse ukulturen.

Også har vi det stadig tilbakevendende kravet om kjønnsdeling på steder hvor menn og kvinner omgås. Hvordan i all verden skal dette bidra til likestilling mellom kjønnene? Dette er ikke bare tragisk for de fra en annen kultur, men også for nordmenn som må rette seg etter dette. Hva det gjelder skolene har flere tydeligvis glemt at ifølge Opplæringsloven skal ikke deling av klasser skje på bakgrunn av kjønn.

De kvinneundertrykkende plaggene burka og nikab er fremdeles lovlige her i landet, til tross forbud i flere andre land vi kan sammenlignes med. Fremskrittspartiet prøvde i fjor nok en gang å innføre et burkaforbud etter det ble klart fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen at det ikke strider med menneskerettighetene. Som vanlig ble det en ensom kamp. Man blir ikke kvitt kvinneundertrykkelse ved å innføre forbud mot plaggene, men det er et viktig bidrag. Plaggene uttrykker et menneskesyn vi ikke vil assosieres med.

Les også: Merkel synes å være en av de få europeiske lederne som ikke har hodet godt plassert opp i sitt eget rasshøl.

Til sist vil jeg sende en hyllest til en av de største kvinneforkjemperne vi har i Norge, nemlig Hege Storhaug. I over tjue år har hun kjempet for viktige saker som likeverd mellom mennesker uansett etnisk og religiøs tilhørighet, samt likestilling mellom kjønnene. Videre ønsker jeg en riktig god kvinnedagsfeiring til alle som ikke skal gå med meningsløse paroler som «gi papirløse opphold nå», «nei til porno» og «nei til privatisering». Som jeg har vist, har vi flere viktigere kvinnekamper å ta både her til lands og også utenfor våre grenser.

Islamkritikk eller muslimhat?

Opprop underskrevet av en rekke kjente navn ber mediene skille mellom islamkritikk og muslimhat.


Hege Storhaug. Foto: NTB Scanpix
 

Undertegnet av Anne Birgitta Nilsen, Bushra Ishaq, Ervin Kohn,Fatima Almanea, Hogne Øian, Islamsk Råd Norge, Isra Zariat, Kian Reme, Lena Larsen, Linda Noor, Mina Adampour, Mina Bai, Mohamed Abdi, Muniba Ahmad,Nanzy Herz, Nefise Øzkal Lorentzen,Olav Elgvin, Sindre Bangstad, Thomas Hylland Eriksen, Usman Rana og Yousef Assidiq.

Oppropet ble først publisert i fagbladet Journalisten.

Siden terrorangrepet 11. september 2001 har islam og muslimer vært et hett tema i den offentlige debatten. Ukultur i de muslimske miljøene har blitt satt lys på og vanskelige temaer i islam har blitt rørt ved.

Vi har for det meste stått overfor en kritisk, men sunn og saklig debatt som har vært med på å utvikle det norske muslimske miljøet i riktig retning. Vi ønsker at det skal fortsette å være slik.

Etter 22/7 har høyreekstreme, antimuslimske og/eller islamfiendtlige  (de som ønsker å undertrykke islamutøvelse og/eller avskaffe hele religionen gjennom bruk av udemokratiske midler) personer og grupper vunnet terreng i Norge. Grupper som Soldiers of Odin, Pegida, Norwegian Defence League og Stopp Islamisering av Norge.

Eksistensen av antimuslimer og/eller islamfiendtlige er ikke noe nytt, men det oppsiktsvekkende problemet den siste tiden har vært at disse individene har blitt definert som «islamkritiske» av mediene i Norge. Undertegnede mener dette er en uheldig og feil karakterisering som ødelegger seriøsiteten i en ellers viktig og nødvendig debatt om islam.

Les også: Hat er ikke tillatt i islam, FERDIG SNAKKA

Vi henvender oss derfor til norske redaktører, redaksjoner og den enkelte journalist og etterlyser et klarere og mer konsekvent skille mellom kritikk og hat/fiendtlighet. Norges redaksjoner må bli bevisste på hva som er innenfor «kritikkens» grenser.

Kritikk av uforsiktig og uriktig bruk av islamkritiker-begrepet er blitt rettet mot norske aviser flere ganger tidligere, men sjelden har skribentene fått respons fra de adresserte journalistene eller avisene. Ingen eller svært svak begrunnelse for den upresise karakteriseringen er blitt gitt.

Denne kronikkens skribenter har et svært vidt og mangfoldig spenn. Vi er alt fra konservative muslimer til eks-muslimer. Alt fra norske muslimers interesseorganisasjon til sterke islamkritikere. Alt fra samfunnsdebattanter til forskere og akademikere. Alt fra unge studenter til lederskikkelser i ulike trossamfunn. Og mye mer.

Les også: Flyktningene skremmer meg ikke. «Mine egne» gjør!

Vi er en gruppe mennesker som kan være uenig med hverandre ellers, men akkurat dette enes vi om.

Denne gangen ikke bare håper, men krever undertegnede svar på henvendelsen. En stor andel av denne kronikkens skribenter stiller gladelig og behjelpelig opp når journalister trenger dem.

Vi deltar ikke i den offentlige debatten for å drive monolog og regner derfor med den samme tilliten den andre veien denne gangen. Gjentatt taushet kan ikke tolkes som annet enn likegyldighet fra redaksjonene, redaktørene og journalistene i Norge.

Språk har mye å si

Språket allmennheten utsettes for har mye å si for det virkelighetsbildet de sitter igjen med etter å ha lest en artikkel. Dette handler derfor ikke om kontroll eller sensur av språket, men om viktigheten av advekat begrepsbruk i nødvendige debatter. En begrepsbruk basert på kunnskap.

Bevissthet om begrepene vi bruker er ekstra viktig i polariserte debatter, fordi begrepene kan bidra til å fyre opp under en vi/dem-tenkning.

Det er det som skjer når journalister bruker ordet «islamkritiker» om aktører i samfunnsdebatten som går lenger enn å være religionskritikere. Aktører som er også politiske premissleverandører og fremmer usanne historier om en gruppe mennesker for å svekke deres omdømme.

«Kritikk» er et ord som kommer fra gresk og betyr å felle en dom, dvs. gjøre en vurdering av hva som er sant/falskt eller rett/galt ut fra en gitt standard. Det betyr at den som kritiserer har en formening om hva som er riktig eller sant.

Les også: Plutselig forstår jeg hvordan Holocaust var mulig

Det er derfor en kritiker må basere seg på fakta når det skal felles dommer over (den sosiale) virkeligheten. Hvis man ikke baserer seg på fakta, men presenterer et uriktig eller forvrengt bilde, er det vanskelig å kalle dette for kritikk.

Dersom den feilaktige og forvrengte framstillingen er systematisk, står vi overfor propaganda med fiendtlig innhold. Og dersom det forekommer spredning av uriktigheter for å kunne begrunne udemokratiske og menneskerettighetskrenkende forslag, er dette ikke kritikk.

Når man skal se på hva som er kritikk, er det også viktig å forholde seg ikke bare til hva som blir kritisert, men også hvordan kritikken fremmes (retorikk) og hvilke løsningsforslag man kommer med.

Til tross for denne klare utredningen av begrepet ser vi likevel at mediene gjentatte ganger omtaler mennesker som islamkritikere til tross for at deres hovedbudskap representerer enten hatske, fiendtlige, direkte farlige eller udemokratiske og menneskerettighetsbrytende uttalelser mot muslimer generelt.

Med dette er mediene delaktige i å fremstille antimuslimske og/eller islamfiendtlige holdninger som rimelige og rasjonelle. Å definere disse holdningene som islamkritiske er med på å legitimere dem. Undertegnede mener på det sterkeste at dette ikke er journalistikkens oppgave.

La oss ta for oss noen eksempler

Den 13. februar 2013 ble en NDL-aktivist siktet for bombetrusler mot Stortinget.

Senere samme dag velger VG å kalle vedkommende for «islam-kritiker».

Den 30. mai 2015 kaller Hans Rotmo muslimer en forurensning. Den 2. juni 2015 blir han kalt «muslimkritisk» av NRK.no (som senere endret overskriften etter kritikk).

Pegida-leder Max Hermansen skrev den 28. januar 2016 et innlegg med følgende overskrift på bloggen sin: ?MUSLIMER ER NOEN KRIMINELLE JÆVLER!?. Den 22. februar 2016 blir han omtalt som «islamkritisk» av NTB. Samme dag blir han også omtalt som islamkritiker på forsiden av TV2.no.

Den 22. februar 2016 ga Hege Storhaug et intervju i Aftenposten hvor hun kom med en rekke utsagn. Koranen må sensureres, hovedsaklig av kirken og biskopen. Man skulle aldri ha tillatt moskeer i Norge og nå bør ingen nye moskeer tillates i Europa. Enkelte moskeer bør stenges. Hijab, ikke kippa og kors, skal forbys fra barnehage til universitet. Gjerder og militær makt må om nøvendig brukes for å stanse asyltilstrømingen inn til Norge. Kun frihetsorienterte politiske flyktninger kan slippe inn.

Les også: Slik vil Hege Storhaug «redde» Norge - møter massiv kritikk

«Dysfunksjonelle» innvandrerfamilier som har tilhørighet i den islamdominerte verden må betales for å flytte ut av Norge. Basert på kun det faktum at majoriteten av de over en million migrantene og asylsøkerne som kom til Europa i fjor er menn som er muslimer, blir det konstatert at de ikke kan være såkalt «frihetssøkende borgere».

I samme artikkel karakteriserer Aftenposten Hege Storhaug som en islamkritiker.

Hva skyldes denne begrepsbruken?

Dette er bare noen få eksempler. Vi ser det samme gang etter gang. Islamfiendtlige og/eller antimuslimske mennesker blir karakterisert som islamkritikere av norske medier. Som utenforstående er det vanskelig å forstå hva dette skyldes.

Kan det være at norske medier har manglende kunnskap om hva religionskritikk egentlig er og ikke er? I så fall har vi til en viss grad forsøkt å tilby den kunnskapen i denne kronikken. Forskere og akademikere er også tilgjengelige for å kontaktes om mediene skulle være i tvil om hva som er innenfor «kritikkens» grenser.

En annen årsak kan være at media på en ukritisk måte aksepterer disse individene og grupperingenes merkelapp på seg selv. Man skal selvfølgelig la mennesker få definere seg selv. Men medias oppgave er også å etterprøve den definisjonen og utfordre deres definisjonsmakt.

Det er dessuten slik at noen alltid må være de første til å tak i en slik utfordring. Handler dette rett og slett om at ingen tør å være de første til å bruke andre og mer rettmessige begreper enn «islamkritiker»? Handler det om å fare i trygt vann lengst mulig? Undertegnede krever at norske redaksjoner bryter ut av denne feigheten.

Denne kronikkens skribenter har ikke til hensikt å legge seg opp i interne redaksjonelle vurderinger eller avgjørelser. Det er redaksjonenes oppgaveområde. Det vi ønsker er å problematisere en type vanetenkning som hindrer en i å sondre mellom legitim og nødvendig islam- og religionskritikk og det som er noe ganske annet.

Ødelegger for sunn islamkritikk

Daglig blir islam og muslimer diskutert i media og på sosiale medier. Det er mye god meningsbrytning som foregår både i storsamfunnet, men også internt i det muslimske miljøet. De av oss som er norske muslimer deltar hyppig i slik intern kritikk i moskeer, muslimske forsamlinger, studentorganisasjoner og ved middagsbordet.

Islamkritikk, som all annen religionskritikk, er essensielt i frie og demokratiske samfunn. Det er ingen tvil om at religion har makt over individer og grupper. Av den grunn er religionskritikk også en form for maktkritikk. Det er derfor ikke islamkritikk undertegnede vil til livs. Det er derimot den vi mener er i fare for å forsvinne.

For hva skyldes egentlig 19 år gamle Jakobs frykt for å fremstå som en rasist hvis han kritiserer islam? Kan en del av grunnen være at han frykter å sidestilles med antimuslimske og/eller islamfiendtlige meningsbærere?

Han erklærer klart og tydelig på slutten av innlegget sitt at han ikke er medlem av Soldiers of Odin eller Hege Storhaug-tilhenger. Hvorfor dette behovet for å markere avstand fra disse meningsbærerne? Medienes uriktige bruk av islamkritiker-begrepet skremmer bort folk fra å kritisere islam eller aspekter ved det muslimske miljøet. Det kan umulig være sunt for samfunnet vårt.

En edruelig omgang med begreper

Å bekjempe ekstremisme og terrorisme, å drive med saklig faktabasert religionskritikk, å forsvare menneskerettigheter, å løfte opp frihetens fane for individets rettigheter, uavhengig av om individet er mann, kvinne, eller homofil, å belyse uting i det muslimske miljøet, er en ting.

Men å kalle en hel folkegruppe for en forurensning, å ville kaste alle mennesker med en spesifikk tro ut av Norge, å ville gå inn for statlig overvåkning og stenging av norske moskeer, å fremme forbudspolitikk rettet mot en spesifikk norsk minoritet, å stoppe all innvandring fra muslimske majoritetsland, å ville plassere soldater ved Norges grenser for å stoppe asyltilstrømning av muslimer, å mene at muslimer er noen «kriminelle jævler», å fremstille muslimer som verdens fiender, er noe annet.

Konspiratorisk muslimhat og islamfiendtlighet er ikke islamkritikk. Denne lite gjennomtenkte karakteriseringen av alle og enhver som islamkritikere skader den offentlige debatten om islam. Ordet islamkritiker er en betegnelse for folk med en viss saklighet, tyngde og et visst fotfeste i virkeligheten i sine argumenter.

Det er essensielt å forstå at ikke all selverklært religionskritikk kan defineres som kritikk. Det går et sted en grense. Og denne grensen trenger helt tydelig norske medier å finne frem igjen.

Så respekterte norske redaksjoner, redaktører og journalister, undertegnede ønsker at dere tar en edruelig omgang med begrepsbruken deres. Og hvis ikke - kan undertegnede få en begrunnelse for hvorfor dere bedriver det vi mener er en uriktig begrepsbruk?

Hvorfor gjør det så vondt å bli avvist?

Avvisning er en mektig kraft mellom mennesker, skriver psykiater Tormod Huseby i boken «Alene naken».


 

Av Tormod Huseby, psykiater

At vi kan vise oss som den vi er, er av største betydning i livet. Ellers blir vi ikke selvstendige vesener. Selvstendiggjøring skjer i alle livets stadier, men på ulike måter. Under oppveksten skal vi gradvis frigjøre oss fra foreldrene våre. Da er vi avhengige av at foreldrene ser oss som vi er, og lar oss vokse fritt som nettopp det. Denne frigjøringsprosessen er særlig viktig - og kritisk - i ungdomsårene.

Alle historiene i denne boken har det til felles at de viser hvordan menneskene som skildres, er blitt påvirket av ulike sosiale, psykologiske og biologiske faktorer. Forstår vi disse påvirkningene, forstår vi oss selv bedre. Selvstendiggjøringen starter i det øyeblikket vi aksepterer at vi i bunn og grunn bare har oss selv. Dette skjer i moden alder, men sjelden fullt ut. De fleste frykter i varierende grad hva andre måtte mene om dem. Slik frykt er, som sagt, en negativ faktor som hindrer oss i å bli fullt ut selvstendige vesener.

«Det du er, vær fullt og helt og ikke stykkevis og delt,» skrev Henrik Ibsen i Brand. Det er det få som klarer fullt ut. Vi garderer oss ofte av redsel for å bli avvist. Avvisning er en mektig kraft mellom mennesker. Blir vi misbilliget, kan vi føle oss mindre likeverdige, og vi kan frykte utstøtelse; å bli ensomme. Og bakom truer den vanskelige følelsen skam.

Innlegget ble først publisert hos Psykologisk.no.

Sosial avvisning

Alle mennesker har et fundamentalt behov for å tilhøre et fellesskap. Dette behovet er dypt forankret i vår evolusjonære historie. Vi utviklet oss til å leve i kooperative samfunn, og har i brorparten av menneskets historie vært avhengige av disse gruppene for å overleve. I dag er mennesker kapable til å greie seg alene. Men for de aller fleste er ikke dette noe lykkelig liv.

Vi er sosiale vesener som trenger gode og nære relasjoner for å føle at livet har verdi. Hverdagen er likevel full av små og store avvisninger. At en man prater med unngår øyekontakt, vil normalt ikke forårsake nevneverdig grubling, mens andre sosiale avvisninger stikker mer - som ikke å bli invitert i et selskap eller å bli vraket etter første stevnemøte.

Folk som blir avvist i hverdagen, vil normalt - i større og mindre grad - kjenne smerte. Bokstavelig talt. Et overraskende funn i forskningen på sosial avvisning er at denne smerten er ganske lik den vi opplever ved fysiske skader. Å få hjertet knust oppleves ikke nødvendigvis så annerledes enn å brekke armen. Som en konsekvens av dette ville et forskerteam sjekke om vanlige smertestillende medisiner kan virke også mot sosial avvisning. I forsøket skulle frivillige personer gjennom noen uker rapportere i en dagbok i hvilken grad de følte seg avvist. De ble utsatt for spesifikke forsøk som skulle fremkalle avvisningsfølelser.

Den gruppen som tok smertestillende medisiner, rapporterte mindre avvisning enn de som tok placebotabletter (uvirksomme narremedisiner). Også hjerneskanning, som ble utført under forsøkene, viste mindre opplevd avvisning hos dem som fikk smertestillende. Konklusjonen var altså at smertestillende medisiner faktisk kan virke mot sosial avvisning.

Å bli konstant devaluert

Det er behovet for å tilhøre noen som gjør oppbrudd og avvisning så vanskelig. Sosial avvisning øker sinne, angst, depresjon, sjalusi og tristhet. Vi klarer vanskelige intellektuelle oppgaver dårligere, blir fortere aggressive og får svekket impulskontroll.

Folk som regelmessig føler seg avvist, har redusert søvnkvalitet. Immunsystemet fungerer dårligere enn hos folk med sterkere sosiale bånd. Ikke minst er det vanskelig å erkjenne ? overfor både seg selv og andre ? at man avvises av andre mennesker.

Alle har sannsynligvis kjent frykt for å bli avvist: for ikke å bli valgt med på fotballaget, bli vraket av kjæresten eller ikke nå opp i en jobbsituasjon. Betydningen av slik avvisning har fått større oppmerksomhet det siste tiåret. De fleste klarer å komme seg over den smerten og sårheten som, eksempelvis, følger etter et samlivsbrudd eller en jobboppsigelse.

Blir man derimot konstant devaluert eller avvist, kan det få alvorlige følger. Depresjon, stoff- og alkoholmisbruk, til og med selvmord, er ikke uvanlige konsekvenser. I 2003 undersøkte Mark R. Leary og kolleger 15 tilfeller av «skoleskytere» og fant at alle unntatt to led av sosial avvisning. Forskerne registrerte også at faren for aggressiv adferd steg med graden av opplevd utstøtelse.

Avvisningens skam

Det kan ta lang tid før historier om avvisning blir fortalt i terapirommet. Å tilkjennegi at man har vært utstøtt, kan jo innebære at «det er noe feil med meg». En slik skambelagt tanke er smertefull og angstskapende. I terapirommet skal man kunne føle seg trygg på at man blir tatt imot som den man er, inkludert det man føler skyld for og skammer seg over. Så når skammen hindrer folk i å åpne seg - selv i en slik setting - kan man trekke den konklusjon at skamfølelse er en kraft som skaper avstand, ensomhet og isolasjon.

Under et talkshow med artist og tidligere prest Bjørn Eidsvåg ble psykiater Finn Skårderud spurt om hva han kan skamme seg over. Skårderud, som har skrevet mye om skam, svarte først at han akkurat hadde tenkt hvordan han skammet seg over ikke å komme på noe (at han var skamløs). Så fortsatte han: «Da jeg gikk i psykoterapi to ganger ukentlig over lang tid, som ledd i min psykoterapeutiske videreutdannelse, var det ganske mye jeg ikke fortalte terapeuten min. Fordi jeg skammet meg.»

Det er bra Finn Skårderud ikke skammet seg mer enn at han kunne fortelle dette på TV. Hans tilbakeholdelse overfor terapeuten viser presist hvor stor makt skammen har i livet vårt. «Skammens mur» er et godt uttrykk for hva skam kan gjøre med oss. Det er ikke angst, men skam, som hindrer pasienter i å åpne seg.

Å iscenesette seg selv for lenge

Utfrysning eller mobbing i oppveksten setter nesten alltid spor. Det sies at tiden leger alle sår, men mange dype sår etterlater arr. Uansett hvor sosialt ettertraktet du er blitt, kan disse sporene gjøre deg permanent på vakt overfor mulig avvisning. Det blir som ved en posttraumatisk stressopplevelse: Du prøver å unngå situasjoner som minner deg om oppvekstens nederlag. En krigsveteran som kommer hjem til det sivile livet, kan ha sterk angst for å kjøre bil på vanlige veier fordi frykten for miner sitter fast.

Tristhet er en vanlig følelse i alles liv. Vi bør ha toleranse for, og lære oss å uttrykke, slike følelser - overfor oss selv og overfor andre. Ifølge spesialpsykolog og skamekspert Gry Stålsett er tristhet blitt det nye tabuet i USA. Følelser som ikke er akseptable, skyves vekk i den moderne vellykkethetskulturen. Dette fører til enorm ensomhet og en følelse av tomhet. Skam og bitterhet er ofte underliggende følelser.

Mange i dagens samfunn er redd for å virke kjedelige. De frykter å få et A4-stempel. Livet og identiteten skal iscenesettes, dermed blir man fremmed for seg selv og sårbar for avvisning. Og har man iscenesatt seg selv for lenge, vet man knapt hvordan man kan være seg selv. På fritiden har folk en tendens til ikke bare å konsumere reiser og opplevelser, men også hverandre. Som følge av dette kan venner føle seg brukt og forlatt.

Ønsket om å bli godtatt

Mange opplever et krav om å være underholdende til enhver tid for å bli godtatt. Det er her tristheten blir et tabu. Vi er usikre på om andre tåler oss når vi er triste. Jeg anser at dette er uttrykk for et narsissistisk trekk ved kulturen vår. Vi prøver å bygge et positivt selvbilde på illusjonen om å ha verken svakheter eller feil, og heller ikke å trenge noen. Således kan det oppleves som skamfullt å innrømme at man føler seg trist.

Skam innebærer å føle at man burde være annerledes, en iboende frykt for ikke å passe inn. Man stiller seg et sårt spørsmål: «Er det noe med meg som andre muligens vet om eller kan se, som gjør at jeg ikke er verdt å ha en relasjon til?» Og siden det er relasjoner som gir livet mål og mening, blir skam en mektig faktor i tilværelsen.

Før var skam gjerne knyttet til religion og normer. Nå er skam i økende grad knyttet til selvopplevelsen vår. Vi er så opptatt av å føle oss verdifulle at skamfølelsen øker drastisk selv hos dyktige mennesker, som tror de er verdiløse. Slik avler skammen en form for ensomhet: Sårbarheten øker, man har lettere for å føle seg misforstått - og for å tenke at ingen bryr seg.

For mennesket er et sårbart vesen: Man skal mestre så mye, være så mye, kunne så mye, bety så mye. Denne sårbarheten prøver vi både å skjule og å døyve ? gjennom luksusforbruk, usunn mat og beroligende medisiner. Konsekvensene for samfunnet blir økende økonomisk gjeld, epidemisk fedme og forbruk av døyvende medisiner..

Betaler over en milliard for mye for å ta taxi


Foto: NTB Scanpix
 

Av Roger A. Pettersen, taxisjåfør og gründer

Beregninger viser at publikum i Oslo betaler ca. en milliard kroner «for mye», hvert år, for å bruke taxi. En sum tilsvarende finansieringen av både Operaen og Lambda til sammen. En hvilken som helst annen samfunnsøkonomisk misære på denne størrelsen, hadde skapt krigstyper i de fleste medier. Dette milliardsluket, derimot, går under medias radar. Kanskje fordi taxikundene kun betaler kr. 60,- i gjennomsnittlig overpris per tur, og da blir det litt sånn «skit au» - neste dag er det glemt.

Men la oss allikevel kikke litt nærmere på hvordan taxitilbudet i Oslo ble så sterkt overpriset.

Helt siden 1999 har taximarkedet i Oslo blitt styrt av 1780 kommunalt utvalgte drosjeløyvehavere med hver sin taxi.

De deler markedet seg imellom, har felles interesser -og bestemmer prisene. Publikum må betale det de forlanger, eller velge ikke å ta taxi. De opptrer omtrent som medlemmer i et slags kollegium eller brorskap (videre kalt «kartellet»).

Et drosjeløyve gis av kommunen og varer til mottakeren er 70 år. Det inneholder ingen krav til prestasjoner. Når løyvet leveres inn, tildeles det til en ny som overtar plassen i det introverte kommunale opplegget.

Les også: Begynnelsen på slutten for norsk taxinæring

 

Yrkestransportloven sier - i all enkelhet - at kommunen kan innvilge taxitillatelser (drosjeløyver), om det er relatert til behov. Misæren oppsto som følge av at kommunen utformet sin særegne fortolkning av behov. Den gikk ut på at behov kun skulle måles ut ifra etterspørselen etter kartellets 1780 taxier. Det høres kanskje ikke så urimelig ut, sånn umiddelbart?

Men når kartellet tredoblet taxiprisene -og aldri brukte en krone på rekruttering, opplæring og HR, noe som igjen gikk ut over kvaliteten, så gikk etterspørselen etter kartellets taxitjeneste ned med over 50 prosent (målt i antall kjørte km. med passasjer - SSB)

Når kommunen så la den nedadgående etterspørselen etter kartellets stadig mer overprisede taxier til grunn for å avslå alle andre som søkte om drosjetillatelser, kom alt snublende galt av sted.

Det hjalp ikke at mange av søkerne presenterte helt annerledes, innovative, billigere og mer kundevennlige taxikonsepter i sine søknader. Nye konsepter passet, uansett, ikke inn i den snevre kommunale forståelsen av behov og ble avslått. Slik har kommunens regulering, i praksis, fungert som et 16 år langt forbud mot nyetableringer i Oslos taxinæring.

Så lenge kartellet har sørget for å holde høy pris og lav kvalitet, i en grad som har gjort at etterspørselen ikke har øke, så har kommunen sørget for at ingen nye har fått slippe til i markedet.

Slik har det pågått siden 1999. Og slik vil det fortsette, om ikke kommunen bestemmer seg for å se «behov» med nye og tidsriktige øyne. Behov kan jo være så mangt.

Det kommunale reguleringsvanviddet stopper ikke med dette

I 2006 tillot kommunen nye taxisentraler å etablere seg. Men ikke for å konkurrere om taxikundene, slik som folk flest tror.

Sentralene konkurrer om å lokke til seg drosjeløyvehaverne fra kartellet. Ja, du leste riktig. Jo flere sentraler, desto bedre utvalg og betingelser for kartellmedlemmene. Og desto verre for taxikundene. Slik omtalte Aftenposten en sak

Sentralene er selvstendige AS og eneste inntekter kommer fra drosjeeiere. Ikke en eneste krone kommer fra taxikundene. Taxikundene betaler til den drosjeløyvehaveren som kjører dem. Og drosjeløyvehaveren betaler ca. kr. 80 000,- i året til den sentral han er tilsluttet.

For sentralene handler derfor alt om å lokke til seg flest mulig betalende drosjeløyehavere. I dette bildet er taxikundenes behov ikke bare underordnet. De betyr null for sentralene.

Svindelen er kamuflert som normal konkurranse 

De 1780 drosjeeierne i kartellet ønsker mest mulig betalt fra taxikundene. Derfor er sentraler med høyest taksameterpriser de mest forlokkende.

Oslo kommune har altså konstruert en tilstand med 6 sentraler som konkurrerer om å overgå hverandre i å øke hastigheten på sine taksametre, for å lokke til seg drosjeeiere.

Tilstanden er atskillig verre enn monopol. Den er i beste fall forbrukerfiendtlig  og ligner mest av alt på svindel satt i system. Taxikundene blir forledet til å tro det er konkurranse, mens de i realiteten har blitt redusert til ofre i et absurd kommunalt opplegg

De 1780 drosjeeierne krever samme frihet, privilegier og rettigheter som alle andre selvstendig næringsdrivende -og gjerne litt ekstra. Bl.a.får de statssubsiderte biler og de slipper fastlønnsforpliktelser som andre arbeidsgivere er pålagt.

På den annen side krever de å bli behandlet som faste ansatte i et kommunalt foretak.

Som tidligere nevnt, følger ingen krav til prestasjoner med et drosjeløyve. I det daglige virket finnes heller ingen motivasjonsfaktorer eller intensiver som maner til prestasjoner. Snarere tvert imot. Drosjeeierne vet at en dårlig sjåfør kan ødelegge mer enn det som ti gode klarer å bygge opp. Så hvorfor bruke energi på å prestere?

Dessuten er det gjengs oppfatning at de kjører kunden kun en gang -og ser aldri vedkommende igjen. Så hvorfor ikke ta mest mulig betalt?

En uskreven regel i kartellet sier; «pass på deg selv og din egen taxi -og ikke bland deg oppi hva dine 1779 kollegaer gjør» Det handler om frihet og å kunne bygge sine egne små taxireire. Drosjeeierne er herrer i egen bil. Drosjekundene er bare deres gjester på kort visitt, som må tilpasse den enkelte drosjeeiers «husregler» i vedkommendes bil.

Drosjeløyvehaverne har aldri behøvd å rikke seg en millimeter i retning av publikums behov. De mener fortsatt at kundene er til for å fø dem. De mener å ha krav på et godt utkomme av virksomheten sin, uavhengig av hva de selv presterer.

Sånn har det liksom alltid vært, helt siden ?hver mann, hver sin hest og kjerre?-tiden. Noe som reflekteres hver gang de forklarer hvorfor de øker prisene, når det blir lengre venting på kunder.

Selv om dagens tilstand med 75 % tomkjøring (SSB), er selvforskyldt, mener kartellmedlemmene kommunen nå må komme dem til unnsetning. Så i disse dager kjører de en kampanje, rettet mot kommunen, med krav om å redusere antallet drosjeløyver i kartellet, fra 1780 -til 1480 stk.

Det 16 år lange forbudet mot nyetableringer i deres marked er ikke lenger tilstrekkelig til hjelp. Med færre medlemmer kan de fortsette som før, og øke prisene sine, i ro og mak, uten å bli forstyrret av innovasjon, utvikling og konkurranse.

Med normal virksom konkurranse ville utøverne ha redusert prisene for å få kundene tilbake

Det hadde medført reduserte inntekter -i en periode. Men slik er det for alle selvstendig næringsdrivende. Det handler om å bygge opp -og å ofre noe i en fase, som en sunn og langsiktig investering i eget virke.

Det første drosjeeierne måtte ha gjort, var å erkjenne at de er til for kundene -og ikke omvendt. Og deretter satset på vekst i etterspørselen. Potensialet er enormt.

Andelen innbyggere uten bil vokser raskt i Oslo. En vekst taxiene selv kunne ha bidratt til å forsterke med lave taxipriser. Slagordet måtte ha blitt: ?En kan ta mye taxi for prisen av å ha egen bil?

En god start vil være å redusere prisene 40 prosent, som ville ha gitt dobbelt så mange turer/kunder, slik at både omsetningen og trivselsfaktoren hadde økt. Det hadde blitt god stemning i taxinæringen

Jeg er imidlertid redd dette aldri vil skje uten at næringen frigjøres og konkurranseutsettes.

Eller at det nye Byrådet åpner øynene og ser de muligheter som ligger i Yrkestransportloven -og bruker dem

Jeg gjentar: Behov kan være så mangt!

Innlegget ble først publisert i Pettersens blogg.

Foreldre opplever maktmisbruk fra barnevernet

Rettssikkerhet i et snevert perspektiv setter rettsstaten på prøve. Norge feiler.


Foto: NTB Scanpix
 

Av Advokat Rikke Arnesen - Advokatfirmaet Furuholmen AS.

Vi kan alle være enig i et par moment; Norge trenger et barnevern som ivaretar barn når foreldre svikter. Norge trenger et politi som verner om borgernes rettigheter og plikter. I lovens øyne skal vi alle være like, det skal ikke være forskjell på Jørgen hattemaker og kong Salomon.

Spørsmålet blir da - er det slik? I denne sammenheng, er mitt svar klart og entydig nei.

Sammenhengen. I enhver barnevernssak er det slik at barnevernstjenestens syn skal gjennom en kvalitets- og legitimitetskontroll i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Her er det ett av to utfall. Barneverntjenesten får medhold i sitt ståsted eller barneverntjenesten får ikke medhold.

La oss først se på hva som skjer når barnevernstjenesten får medhold, under den forutsetning av at barnet bor hjemme. Da skal barnet ut av hjemmet og det innen maks 6 uker - som regel skjer dette mye før. Foreldrene kan påklage vedtaket og begjære en utsatt iverksettelse. Det skal mye til, da det rettslige meget klare utgangspunkt er at avgjørelser i slike saker får virkning straks. At foreldrene får medhold i en begjæring om å utsette gjennomføring av vedtaket skjer ytterst sjeldent. Derav skal barnet flyttes ut. Dersom barnevernstjenesten flytter barnet før det tas stilling til en slik begjæring; da mister sågar foreldrene rettslig interesse i å få spørsmålet prøvd.

Dersom foreldre ikke samarbeider om flyttingen - da bistår politiet på anmodning uten unntak barnevernstjenesten med å hente barnet. Om nødvendig med makt. Resultatet er det samme: om foreldrene er enige eller ikke - barnet hentes ut av hjemmet.

Les også: Europeiske demonstrasjoner mot det norske barnevernet

La oss så se på det motsatte resultat. Her tar vi utgangspunkt i at barnet allerede er plassert av barnevernet på et akuttvedtak (midlertidig plassering i påvente av behandling i fylkesnemnda). Barnevernstjenesten får ikke medhold. Foreldrene ønsker da å hente sitt barn så snart som mulig. Dette ønsker ikke barnevernstjenesten. De er uenig i den rettslige vurderingen, som de har bedt om. Fortsatt er den rettslige situasjonen klar; vedtaket får virkning straks. Det skal svært mye til og vektige grunner skal godtgjøres for å fravike dette utgangspunktet.

Innlegget fortsetter under bildet.



 

Foreldrene ber om å få sitt barn, hvis omsorg de har fått beholde i en rettskraftig avgjørelse. Barnevernet nekter å forholde seg til vedtaket. De er uenig og begjærer en utsatt iverksettelse. Foreldrene går så til politiet og anmoder om bistand til å få hentet sitt barn. De har vunnet fram med sitt syn og det foreligger ingen rettskraftige avgjørelser på at den offentlige etaten barnevernstjenesten kan tilbakeholde barnet.

Så langt så bra. Vi har jo et rettssystem og en utøvende myndighet som skal og plikter å bistå til å sikre borgernes rettigheter og plikter. Slik er det imidlertid ikke. Som advokat for foreldre og barn i disse sakene har mine respektive klienter nå ved flere anledninger og i ulike deler av landet fått medhold i fylkesnemnda. De krever barna tilbakeført. Svaret er det samme hver gang. Nei. Vi er uenig med fylkesnemnda - vi begjærer utsatt iverksettelse. Foreldrene henvender seg til politiet for bistand. Politiet tar i noen tilfeller imot en anmeldelse på ulovlig myndighetsutøvelse og/eller rettstridig tilbakeholdelse av et barn, på godt norsk: kidnapping - hvilket dette er. I noen tilfeller tar de ikke engang inn anmeldelsen. Det jeg som advokat enda har til gode å se er at politiet faktisk bistår foreldrene med å få sine barn hjem. Tvert om er standard svaret at vi får se hva retten kommer til. Det er jo tross alt barnevernet som har barnet.

Ingen fare for manglende rettslig interesse her altså.

Hvorfor er det slik? Hvorfor er det automatikk i at utøvende myndighet politiet som skal opprettholde lovverk, rettigheter og plikter ikke bistår foreldre med et legitimt rettslig krav? Hvorfor er det slik at politiet alltid bistår offentlig part i det motsatte scenario?

Les også: Barnevernet skal vurdere å sende barn til utlandet

Vi snakker ofte i juridiske kretser om «den allmenne rettsfølelsen». Jeg skal ikke inngå i en polemikk om hva den inneholder. Men som at absolutt minimum må man kunne forvente at alminnelige borgeres rett ivaretas og at en borger med et rettskrav kan få bistand av myndighetene. Uavhengig av om motparten er en privat eller offentlig part. Tenk om scenarioet var at en far tok et barn fra sin mor, eller vica versa, uten lov. Da antar jeg politiet hadde reagert umiddelbart. Rettstridige handlinger skal jo opphøre umiddelbart.

Likhet for loven er det i alle fall ikke.

Når en forelder etter en rettslig prøvning er «godkjent» som skikket omsorgsperson da skal barna være hos sine foreldre og tvangsinngrep opphøre umiddelbart. Med all nødvendig bistand dersom motparten stiller seg på bakbena.

Det må da konkluderes med at det ER en forskjell på Jørgen hattemaker og kong Salomon. Det offentliges maktarroganse er formidabel og forelderen står rettsløs tilbake.