hits

mars 2014

Honnør uten rabatt

Av: Svein Ringstad


Debatten om honnørrabatt er interessant, siden den berør så mye. For jernbanen startet den som en prøveordning i 1958. Regjeringen valgte å innføre en prøveordning som skulle kombinere ledig plass på toget og tilgang til å reise for folk med dårlig råd og med god mulighet til selv å velge tidspunkt for reisen. Begrensingen var at honnørbilletten kun var for mandag til torsdag og skulle ikke gjelde jul og påske. Ordningen skulle ikke kollidere med driftens kommersielle interesser. I dag gjelder ordningen for alle som formelt sett tilhører definerte grupper og den gjelder døgnet rundt, hele året - uansett økonomisk konsekvens og uavhengig av brukernes økonomi.

Kollektivtransport og veinett er en stor økonomisk byrde for samfunnet, samtidig som det er svært lønnsomt og nødvendig. Både kostnadsnivået og lønnsomheten er knyttet til oss som reiser i rush. Vi får rabatt for å reise kollektivt og vi får rabatt som storbrukere i bompengefinansierte veiprosjekt.

Går vi tilbake til utgangspunktet, vil en rabattordning som gir sterkt redusert pris for å reise kollektivt og passere veibommer utenom rushtiden kombinere både hensynet til borgere med lavere kjøpekraft og rimeligheten i at man heller ikke driver opp kostnadene, slik vi andre gjør.

Aftenposten la i vinter fram en undersøkelse som viste at halvparten av de reisende i rush kunne tenkt seg å reise tidligere eller senere. Ruter og andre selskap sliter med å få endene til å møtes når systemet skal håndtere den enorme, ønskede veksten i antall kollektivreiser i rushtiden. Her er det mulig å oppnå flere ting ved å samarbeide på tvers.

Hvis man kombinerer lavere priser utenom rush med fleksible åpningstider i barnehager, arbeidstid, åpningstider etc., vil det være incitament for å spre den kostbare rushtidstrafikken samtidig som man får en mer rettferdig prising. Mange land har utviklet slike program, kalt Transportation Demand Management. I Australia reiser pendlere gratis på toget hvis de drar grytidlig på jobb. De får en Early Bird Ticket. Lønnsomt for dem selv og lønnsomt for samfunnet. 

Det er ikke nødvendig - eller ønsket - at eldre og dårlig bemidlede skal ha rabattordninger. Egen inntekt/formue, trygd og sosiale ytelser skal sikre likeverdighet. Lavere pris oppnås ved å kjøpe en tjeneste som koster mindre - for eksempel ved å reise når det er lite trafikk. Da får man god plass, lav pris og en fin tur - uavhengig av størrelsen på bankboken.

Håndball - en sport for kjemper?

Dette blogginnlegget er skrevet av en engasjert håndballmor. 

Jeg skal prøve å skrive dette med en objektiv vinkling selv om det nok vil bli ganske vanskelig.

I idrettsnorge i dag er vi alle opptatt av likestilling, lek og moro fra barna er små. Noen er opptatt av allidrett frem til en viss alder, slik at alle barn skal få prøve ut forskjellige idretter og få et allsidig forhold til alt fra fotball til lek og dans og slik at de etter hvert selv kan finne ut av hvilke idretter de liker best og har best evner i.

På et eller annet tidspunkt, velger barna bort noen sporter til fordel fro andre og slik fortsetter det helt til barna når den alder der de enten gir opp sporten eller velger en, maks to sportsgrener.

Noen barn velger etter hvert sporten som en lidenskap, som et livsvalg og som et satsningsområde over samme lest som andre drømmer om å bli dyrlege, astronaut eller politi. Andre er lykkelige uvitende om hva de ønsker for livet og nyter barndommens og ungdomstidens glade dager vel vitende om at det kommer en dag der de vil ta et valg.

Men tilbake til idretten. Rundt 14-årsalder begynner klubber, regionslag og andre å velge ut de spillerne de mener er best og har best potensiale, disse blir invitert til samlinger i regi av krets, regionslag og annet og får en tidlig smak av et fellesskap.

Dette er de som har det såkalte talentet. Deretter gjenstår det å se om de har den driven de trenger for å nå sine mål.

Rundt slutten av ungdomsskolen vil det være noen som har tatt et valg og som jobber ekstremt målbevisst med trening, egenutvikling i tillegg i skole, for å nå frem, for å komme gjennom det bittelille måløyet man faktisk skal gjennom for å nå frem.

Hvilke ferdigheter er det da sporten ser etter? Er det ferdigheter innenfor sporten, at man faktisk er god på det man driver med, er det mental innstilling og kapasitet til å takle alt det det innebærer å være toppidrettsutøver i medgang og motgang, eller er det at man faktisk faller innenfor de normer og begrensninger sporten har satt for seg og sine spillere? 

Forrige helg var det bylagsfinale i håndball Trondheim for gutter 16 (født i 1998), der Oslo bylag gikk av med seieren. Gratulerer med kjempeinnsats og flott spill! Det var stort for de som fikk være med og som ble vist på tv. Lagets desidert beste spiller ble dratt frem i et intervju med trener i etterkant og det han da ønsket å dra frem var at joda, han hadde vært god, men var dessverre litt lav. Dessverre? Litt lav? Dessverre for hvem og for hva? Gutten var en av banens beste, sikret seieren og vil nå sitte igjen med et inntrykk av å være lav? Holdt det ikke at han med sine centimetre sikret seieren? Er det et krav innenfor håndballen at man må være minimum 1,85 cm og 1,90 som målvakt?

I så fall hvorfor finnes dette kravet og hva begrunnes det i? Er det slik at de barna som potensielt ikke blir høyere enn 1,80 cm ikke engang trenger å begynne med håndball eller i det minste velge posisjoner der det er lov å være litt lavere (les:ving)?

Burde det ikke vært banens beste spiller og de andre spillernes ferdigheter som ble dratt frem i søkelyset og ikke høyden?

Når vi snakker slankehysteri, anoreksi og medieskapte komplekser i det ene øyeblikket, skyves dette under stolen som den største selvfølgelighet, for sånn har det alltid vært? Det er med andre ord greit at de barna vi har skjøvet inn i idretten, de barna som har funnet en idrett de elsker og som de er ekstremt gode på, blir skjøvet ut av den av landslags- og regionstrenere? Er ikke dette diskriminering på linje med om jeg skulle blitt diskriminert bort fra en stilling på grunnlag av kjønn?

Vi har en lov i Norge som beskytter arbeidstagere mot diskriminering, men at barna våre behandles på denne måten er altså greit?

Dersom jeg er den best kvalifiserte til jobben, det være seg som sjef for et firma eller som målvakt for Norges landslag, er det da riktig at mitt kjønn eller min høyde definerer om jeg får jobben eller ikke?

Det er absolutt ikke en menneskerett å bli toppidrettsutøver, men bør det ikke være ferdighetene som bestemmer hvorvidt man når opp eller ikke?

 

Jeg bare lurer ...