hits

mars 2013

Hvilke potensialer gis norske nettaviser?

I det siste har vi som lesere og brukere av norske nettaviser vært vitne til visse innholdsmessige mønstre og brytninger som tenderer i en eller flere retninger og som ikke nødvendigvis tjener publikum generelt eller journalistikken spesielt.

Ben H. Pedersen

Medie- og kommunikasjonsrådgiver

BPKommunikasjon

Mediert tendens går i to hovedretninger: tettpakkede nettsider med mye informasjon bestående av tekst og visuelt innhold, og animasjoner og videosnutter som popper opp uten at en verken har åpnet eller bedt om det. Den andre retningen tenderer mot en stadig mer pågående journalistikk som ikke kan forklares i annet enn forsøk på å holde på leserens oppmerksomhet. Nyhetenes interesse har fått noen flere strenger spille på.

Jeg ønsker å ta med et eksempel som belyser denne problemstillingen. Jeg gjør oppmerksom at dette eksempelet er tatt med på et relativt vilkårlig grunnlag, men likevel med en viss forankring i det regionale nedslagsfeltet.

Forleden leste jeg i OA nett en artikkel jeg vil karakterisere som et overgrep, om enn ubevisst, med denne overskriften: «Onsdag skal han begraves» (Av hensyn til familie og etterlatte utelates navn). Dette var hele overskriften, som ble fulgt opp med et bilde av en tilsynelatende oppegående og aktiv mann som holdt på med skogsarbeid. At OA på denne måten tok på seg romansjangerens allvitende forfatterrolle og nærmest grep inn i mannens liv og erklærte en snarlig død, fikk derfor en heller makaber effekt. Om overskriften hadde inkludert historikken, ville medieeffekten vært en helt annen. Det var altså først etter å ha klikket «les mer» at jeg fikk innsikt i historikken og som ga det hele mening.

 

Publikum avspises altfor ofte med sterkt reduserte overskrifter, og vil man lese videre i artikkelen, er det pekeenheten «les mer» som gjelder. «Undersidene», hvor ingress og brødteksten presenteres, åpner samtidig for og gir tilgang til ytterligere reklameinnhold. Mer presist er dette en tett integrering av tekst og reklame. Altså ser vi her en klar sjanger-mix, ikke mye ulik den vi kjenner igjen fra blant annet «Se og Hør». Forskjellen ligger i nettsidenes klikke-pekeapplikasjonene og anledning til å "blogge" egne innlegg.

Analytisk kan dette forklares som sammenheng i tekster basert på en kultur og subkultur eller en hybrid mellom avisenes nyhetskriterier og populistmedienes islett av tekst og reklame. En overordnet problemstilling om hvem som er mest tjent med slike medierte framstillinger er i utgangspunktet gitt. Reklame pløyes inn i «nyhetenes interesse» og sørger for en intertekstualitet og ny lesemåte som skaper store utfordringer for leseren, samtidig som at media har gjort «jobben» overfor oppdragsgiveren som har solgt sin annonse. Fra å være lesere av kun tekst er vi blitt avanserte mottakere av både tekst/informasjon og audio-visuelle applikasjoner. Det stilles med andre ord store krav til oss som mediekonsumenter.

Denne hybriden kan altså ofte medføre at det blir svært vanskelig for publikum å holde fokus: intertekstualiteten skaper forvirring og distraksjoner. Fenomenet er dessuten kjent fra markedskommunikasjon ved at informasjon serveres på en måte som skal manipulere publikum i en eller retning, ofte med det formålet å selge/kjøpe en vare eller tjeneste. Vi blir med andre ord utsatt for påvirkninger bort fra teksten og mot reklamen.

Utviklingen og anvendelse av ulike applikasjoner har vært avgjørende og ikke minst styrende for en mediepolitikk som tjener teknokratene og teknologisk determinisme. I en slik kontekst som dette er det likevel vanskelig å isolere teknologien fra det økonomiske aspektet. Siden norsk media ble fra Stortinget bestemt ikke lenger skulle være «underlagt» partipolitiske bindinger, men være politisk-ideologisk uavhengig, har markedskreftene truffet svært godt med sin besøkelsestid og gjort sine "nødvendige" tilnærminger. Enn videre, media har fått en ny «sponsor» - en støttespiller som vet å sno deg på medias bekostning. Dette har ført til at media har gjort seg avhengig av markedet. Vi har med andre ord fått et gjensidighetsforhold mellom media og markedet.

Det er denne symbiosen vi er vitne til hver gang vi åpner en nettavis og en går inn i en medieverden hvor det gis rom for reklame enn journalistisk innhold.

Norske nettaviser er per i dag blitt den klareste definisjonen på et liberalistisk mediesystem med en relativ høy deltakingsideologi i form av leserbrev, blogg, ulike diskusjonsfora, osv. På mange måter ser vi en likhet og link mellom nettavisene og enkelte sosiale medier. Et annet forhold som gjør en slik tilnærming relevant, er at mange avisartikler gir anledning til å "anbefale" artikkelen og/eller legge den ut på din egen twitter- eller facebookside. Forskjellen på denne og annen mediedeltakelse er at dette ikke først og fremst har som formål å spre et budskap, men må sees i et markedsøkonomisk perspektiv. Mediert innhold skal selge, og denne ideologien har media levd med siden de første profesjonelle nyhetsbyråene ble etablert. I den sammenheng er det altså hybrid- og sjangermixen som er ny.

Per definisjon er norske nettaviser det fremste beviste på at mediesamfunnet i Norge har gått fra å være sosialt ansvarlig, med vektlegging på nyheter og informasjon, til å være et (markeds)liberalistisk talerør med alt hva postmodernismen fører med seg. I et utviklingsperspektiv henger denne nært knyttet til det overordnete begrepet mediepolitikk. Akkurat i denne sammenhengen er jeg redd medieutviklingen har gått vel fort, så fort at mediepolitikken har problemer med å følge med i svingene og designe nye definisjoner,og at de som styrer teknologisk og økonomisk determinisme helt har tatt over det aller meste av mediehegemoniet.

Lettvint og respektløst fra Clemet og Civita

Å bli belært av Civita og Høyre om selektiv kildebruk tar jeg med knusende ro, skriver Wegard Harsvik i dette svaret til Kristin Clemet.

 

Foto: http://wp.respublica.no/?p=4239

Av Wegard Harsvik, leder av samfunnspolitisk avdeling Fagforbundet og forfatter av Blåkopi. Høyres svenske strategi.

 

Etter juleferien fikk elevene ved Karlstad idrettsgymnas i Sverige beskjed om at skolen var slått konkurs. Skolekonsernet tjente ikke penger på akkurat deres klasser, og elevene ble stående på bar bakke et halvt år før avsluttende eksamen på videregående skole. Dessverre har den svenske debatten og eksemplene derfra i liten grad fått gjennomslag i norsk offentlighet. Det er særlig synd , fordi høyrepartiene i Norge er i ferd med å gjøre de samme feilgrepene som svenskene.

I boka Blåkopi (Res Publica 2013) presenteres utviklingen bl.a. på skoleområdet i Sverige de siste par tiårene. Tall og eksempler er kildebelagte og er hentet fra solide forskningsrapporter fra ledende skoleforskere i Sverige; fra det svenske skoleverkets offisielle statistikk og rapporter, og fra den omfattende gravende journalistikken som de største avisene og Sveriges Televison har gjort over tid. I Sverige har dette ført til en omseggripende debatt, som har preget den politiske dagsorden. Stadig nye, grelle eksempler fra den kommersialiserte svenske skolen har gjort selv skoleministeren i den borgerlige regjeringen betenkt.

Dette er en debatt høyresiden i Norge er lite begeistret for. Man er blitt så godt vant med et politisk klima der ingen stiller spørsmål ved deres løsninger, at motstand møtes med utskjelling i stedet for diskusjon. Men skjellsordene sitter gjerne løsest når argumentene er som svakest. Kristin Clemets forsøk på å stoppe debatten gjennom å anklage undertegnede for ”teknisk løgn” men ikke ”løgn”, er en merksnodig språklig nyskapning. Det understreker likevel det som beskrives i ”Blåkopi” om høyrekreftenes nærmest Orwellske omdefinering av ordenes innhold, både i Sverige og etter hvert i Norge. Der ”gode krefter” er internasjonal finanskapital, ”mangfold” betyr privatisering og ”det skal lønne seg å arbeide” betyr straffeskatt for arbeidsledige, uføre og syke.

”Teknisk løgn” betyr ifølge Clemet at man gjengir fakta som ikke passer inn i hennes politiske verdensbilde – samt om de unnlater å nevne at Civita har gitt ut en rapport om et emne. Civitas rapporter har nemlig den magiske egenskap at de er uomgjengelige bare i kraft av sin blotte eksistens, kan det synes som hun mener. Hun viser for eksempel til tidligere Fpu-leder Ove Vanebos kritikk av Ebba Boyes utmerkede rapport om svensk skole. Vanebos argumenter ble behørig tilbakevist av Boye selv, blant annet fordi han konsekvent bygget på foreldet tallmateriale og antagelser som for lengst hadde hatt et brutalt møte med virkeligheten. Noe Clemet ikke nevner i sitt innlegg, og dermed gjør seg skyldig i en ”teknisk løgn” i følge sin egen kuriøse definisjon.

Hun viser videre triumferende til en omdiskutert rapport fra Institutet for arbetsmarknads- og utbildningspolitisk utvärdering, uten å nevne at den er imøtegått av flere forskere og politikere i Sverige – for øvrig også fra Moderaterna. For eksempel her  og her. Igjen altså en såkalt ”teknisk løgn”. Når man går konklusjonene nærmere etter i sømmene viser det seg at det som virkelig øker er forskjellen mellom skolene. Rapporten sier heller ikke noe om den faktiske kunnskapsutviklingen – bare om karakternivået! Og som det er dokumentert i ”Blåkopi”:  – karakterene har blitt bedre samtidig med økt innslag av privatskoler, mens Sverige har rast i de internasjonale sammenlikningene. PISA konstaterer at land med høy grad av konkurranse mellom skolene ikke gjør det bedre enn land med liten grad av konkurranse i internasjonale undersøkelser. Derimot fører økt konkurranse til større forskjeller mellom skolene.

Kristin Clemet er misfornøyd med hvordan Høyres privatskolepolitikk er gjengitt i ”Blåkopi”. Det er uklart om hun her snakker på vegne av partiet, seg selv eller tenketanken sin. Men siden andre fra Høyre har klagd på for korte sitater av Erna Solberg i boka, kan det jo være klargjørende å sitere hennes tilnærming i artikkelen «Mangfold og maktspredning» der det heter: Hvorfor skal ikke en hvilken som helst familie i Norge kunne velge alternativt innenfor rammen av den offentlige finansieringen? Ser man på Nederland, hvor over 70 prosent av barna går i friskoler, eller Sverige, hvor langt flere går i friskoler enn hos oss, forstår man at friskolene ikke er noen trussel mot fellesskap. Tvert imot.” Det oppsummerer godt Høyres tilnærming, slik jeg har oppfattet den, og presentert den i boka. Så kan til gjengjeld Clemet oppdatere seg på situasjonen i svensk arbeiderbevegelse.

Så viser Clemet til at jeg skal ha kalt utbytteforbudet for ”naivt”. Det er ikke mine ord – som det framgår av ”Blåkopi” er det professor Terje Hansen som kaller den type utbytteforbud for endog ”rørende naivt”, den gang i samband med forbud mot barnehageutbytte. Mye av det hun ellers skriver om er en del av den normale debatten om veivalg og prioriteringer i utdanningspolitikken. Det må være diskusjoner vi kan føre uten å strø invektivene veggimellom.

Å bli belært av Civita og Høyre om selektiv kildebruk tar jeg med knusende ro. Det ble en pinlig affære for Moderaterna i Sverige, da de i sin iver etter å ta eierskap til den nordiske modellen ble tatt for å bedrive ren historieforfalskning. I partiprogrammet hadde man påstått at høyrekreftene hadde drevet fram fri og allmenn stemmerett. Det var så drøyt at partiet måtte foreta et pinlig tilbaketog i all offentlighet. Bedre gikk det ikke da Clemet og Civita  forsøkte seg på en versjon av de svenske anstrengelsene på å omskrive historien om velferdsstaten. Finn Olstad, professor i moderne historie, tok for seg Clemet og Civitas forhold til fakta (Aftenposten 25. mars 2011). Denne faglige dommen danner for så vidt en god kontrast til deres forsøk på å stemple folk med andre synspunkter som ”løgnere”

Olstad betegnet Civitas første forsøk på historiefaglig publikasjon som ”et prosjekt som forsøker å etablere en historisk legitimitet det ikke er dekning for. Som historisk helhetstolkning kan dette rett og slett ikke tas alvorlig.” Det skyldtes ifølge professor Olstad at prosjektet faglig sett var preget av ”åpenbare svakheter og begrensninger” samt ”skjevheter, utelatelser og manglende kontekst” der kildegrunnlaget var ”meget tynt.”

Professor Olstad mente Civitas historie om velferdsstaten tydelig viste at de ønsket ”å forme historien etter en bestemt mal og derved tjene bestemte interesser,” og minnet således ”om ml-bevegelsens historiske arbeider i 1970-årene.” Olstad konkluderte: ”Jeg tillater meg å protestere mot at historien på denne måten skal være politikkens lydige tjener. Det finnes åpenbart koplinger mellom historie, politikk og moral. Et politisk engasjement kan utmerket godt føre til et betydelig historisk forfatterskap. Men det er faktisk noe annet når man fra politisk hold legger føringer for hvordan historien skal se ut. Det er i hvert fall ikke liberalt.”

Den type utskjelling boka Blåkopi er møtt med siden utgivelsen, og som Clemets innlegg er et typisk eksempel på, er en klassisk hersketeknikk mot meningsmotstandere. Dagbladet gjennomskuet reaksjonen, og skrev på lederplass: ”Høyres reaksjon på Blåkopi er like interessant som selve boka. (…) Det ville styrket Høyres troverdighet om partiet i større grad hadde erkjent at partiets politikk vil ha konsekvenser, gode som dårlige. Når vi har et virksomt politisk laboratorium rett over grensen ville det være en unnlatelsessynd for Høyres konkurrenter ikke å studere virkningen av mange års høyrestyre der.  Fordi jeg er ganske sikker på at min bok verken inneholder grove feil eller ”tekniske løgner”, passer det godt å avrunde med denne faglige konklusjonen over Civita og Clemet fra professor Finn Olstad: ”Man kan ikke opptre så lettvint og så respektløst overfor faglige standarder.”