hits

mars 2013

Hvilke potensialer gis norske nettaviser?

I det siste har vi som lesere og brukere av norske nettaviser vrt vitne til visse innholdsmessige mnstre og brytninger som tenderer i en eller flere retninger og som ikke ndvendigvis tjener publikum generelt eller journalistikken spesielt.

Ben H. Pedersen

Medie- og kommunikasjonsrdgiver

BPKommunikasjon

Mediert tendens gr i to hovedretninger: tettpakkede nettsider med mye informasjon bestende av tekst og visuelt innhold, og animasjoner og videosnutter som popper opp uten at en verken har pnet eller bedt om det. Den andre retningen tenderer mot en stadig mer pgende journalistikk som ikke kan forklares i annet enn forsk p holde p leserens oppmerksomhet. Nyhetenes interesse har ftt noen flere strenger spille p.

Jeg nsker ta med et eksempel som belyser denne problemstillingen. Jeg gjr oppmerksom at dette eksempelet er tatt med p et relativt vilkrlig grunnlag, men likevel med en viss forankring i det regionale nedslagsfeltet.

Forleden leste jeg i OA nett en artikkel jeg vil karakterisere som et overgrep, om enn ubevisst, med denne overskriften: «Onsdag skal han begraves» (Av hensyn til familie og etterlatte utelates navn). Dette var hele overskriften, som ble fulgt opp med et bilde av en tilsynelatende oppegende og aktiv mann som holdt p med skogsarbeid. At OA p denne mten tok p seg romansjangerens allvitende forfatterrolle og nrmest grep inn i mannens liv og erklrte en snarlig dd, fikk derfor en heller makaber effekt. Om overskriften hadde inkludert historikken, ville medieeffekten vrt en helt annen. Det var alts frst etter ha klikket «les mer» at jeg fikk innsikt i historikken og som ga det hele mening.

Publikum avspises altfor ofte med sterkt reduserte overskrifter, og vil man lese videre i artikkelen, er det pekeenheten «les mer» som gjelder. «Undersidene», hvor ingress og brdteksten presenteres, pner samtidig for og gir tilgang til ytterligere reklameinnhold. Mer presist er dette en tett integrering av tekst og reklame. Alts ser vi her en klar sjanger-mix, ikke mye ulik den vi kjenner igjen fra blant annet «Se og Hr». Forskjellen ligger i nettsidenes klikke-pekeapplikasjonene og anledning til "blogge" egne innlegg.

Analytisk kan dette forklares som sammenheng i tekster basert p en kultur og subkultur eller en hybrid mellom avisenes nyhetskriterier og populistmedienes islett av tekst og reklame. En overordnet problemstilling om hvem som er mest tjent med slike medierte framstillinger er i utgangspunktet gitt. Reklame plyes inn i «nyhetenes interesse» og srger for en intertekstualitet og ny lesemte som skaper store utfordringer for leseren, samtidig som at media har gjort «jobben» overfor oppdragsgiveren som har solgt sin annonse. Fra vre lesere av kun tekst er vi blitt avanserte mottakere av bde tekst/informasjon og audio-visuelle applikasjoner. Det stilles med andre ord store krav til oss som mediekonsumenter.

Denne hybriden kan alts ofte medfre at det blir svrt vanskelig for publikum holde fokus: intertekstualiteten skaper forvirring og distraksjoner. Fenomenet er dessuten kjent fra markedskommunikasjon ved at informasjon serveres p en mte som skal manipulere publikum i en eller retning, ofte med det formlet selge/kjpe en vare eller tjeneste. Vi blir med andre ord utsatt for pvirkninger bort fra teksten og mot reklamen.

Utviklingen og anvendelse av ulike applikasjoner har vrt avgjrende og ikke minst styrende for en mediepolitikk som tjener teknokratene og teknologisk determinisme. I en slik kontekst som dette er det likevel vanskelig isolere teknologien fra det konomiske aspektet. Siden norsk media ble fra Stortinget bestemt ikke lenger skulle vre «underlagt» partipolitiske bindinger, men vre politisk-ideologisk uavhengig, har markedskreftene truffet svrt godt med sin beskelsestid og gjort sine "ndvendige" tilnrminger. Enn videre, media har ftt en ny «sponsor» - en stttespiller som vet sno deg p medias bekostning. Dette har frt til at media har gjort seg avhengig av markedet. Vi har med andre ord ftt et gjensidighetsforhold mellom media og markedet.

Det er denne symbiosen vi er vitne til hver gang vi pner en nettavis og en gr inn i en medieverden hvor det gis rom for reklame enn journalistisk innhold.

Norske nettaviser er per i dag blitt den klareste definisjonen p et liberalistisk mediesystem med en relativ hy deltakingsideologi i form av leserbrev, blogg, ulike diskusjonsfora, osv. P mange mter ser vi en likhet og link mellom nettavisene og enkelte sosiale medier. Et annet forhold som gjr en slik tilnrming relevant, er at mange avisartikler gir anledning til "anbefale" artikkelen og/eller legge den ut p din egen twitter- eller facebookside. Forskjellen p denne og annen mediedeltakelse er at dette ikke frst og fremst har som forml spre et budskap, men m sees i et markedskonomisk perspektiv. Mediert innhold skal selge, og denne ideologien har media levd med siden de frste profesjonelle nyhetsbyrene ble etablert. I den sammenheng er det alts hybrid- og sjangermixen som er ny.

Per definisjon er norske nettaviser det fremste beviste p at mediesamfunnet i Norge har gtt fra vre sosialt ansvarlig, med vektlegging p nyheter og informasjon, til vre et (markeds)liberalistisk talerr med alt hva postmodernismen frer med seg. I et utviklingsperspektiv henger denne nrt knyttet til det overordnete begrepet mediepolitikk. Akkurat i denne sammenhengen er jeg redd medieutviklingen har gtt vel fort, s fort at mediepolitikken har problemer med flge med i svingene og designe nye definisjoner,og at de som styrer teknologisk og konomisk determinisme helt har tatt over det aller meste av mediehegemoniet.

Lettvint og respektlst fra Clemet og Civita

bli belrt av Civita og Hyre om selektiv kildebruk tar jeg med knusende ro, skriver Wegard Harsvik i dette svaret til Kristin Clemet.

Foto: http://wp.respublica.no/?p=4239

Av Wegard Harsvik, leder av samfunnspolitisk avdeling Fagforbundet og forfatter av Blkopi. Hyres svenske strategi.

Etter juleferien fikk elevene ved Karlstad idrettsgymnas i Sverige beskjed om at skolen var sltt konkurs. Skolekonsernet tjente ikke penger p akkurat deres klasser, og elevene ble stende p bar bakke et halvt r fr avsluttende eksamen p videregende skole. Dessverre har den svenske debatten og eksemplene derfra i liten grad ftt gjennomslag i norsk offentlighet. Det er srlig synd , fordi hyrepartiene i Norge er i ferd med gjre de samme feilgrepene som svenskene.

I boka Blkopi (Res Publica 2013) presenteres utviklingen bl.a. p skoleomrdet i Sverige de siste par tirene. Tall og eksempler er kildebelagte og er hentet fra solide forskningsrapporter fra ledende skoleforskere i Sverige; fra det svenske skoleverkets offisielle statistikk og rapporter, og fra den omfattende gravende journalistikken som de strste avisene og Sveriges Televison har gjort over tid. I Sverige har dette frt til en omseggripende debatt, som har preget den politiske dagsorden. Stadig nye, grelle eksempler fra den kommersialiserte svenske skolen har gjort selv skoleministeren i den borgerlige regjeringen betenkt.

Dette er en debatt hyresiden i Norge er lite begeistret for. Man er blitt s godt vant med et politisk klima der ingen stiller sprsml ved deres lsninger, at motstand mtes med utskjelling i stedet for diskusjon. Men skjellsordene sitter gjerne lsest nr argumentene er som svakest. Kristin Clemets forsk p stoppe debatten gjennom anklage undertegnede for ”teknisk lgn” men ikke ”lgn”, er en merksnodig sprklig nyskapning. Det understreker likevel det som beskrives i ”Blkopi” om hyrekreftenes nrmest Orwellske omdefinering av ordenes innhold, bde i Sverige og etter hvert i Norge. Der ”gode krefter” er internasjonal finanskapital, ”mangfold” betyr privatisering og ”det skal lnne seg arbeide” betyr straffeskatt for arbeidsledige, ufre og syke.

”Teknisk lgn” betyr iflge Clemet at man gjengir fakta som ikke passer inn i hennes politiske verdensbilde – samt om de unnlater nevne at Civita har gitt ut en rapport om et emne. Civitas rapporter har nemlig den magiske egenskap at de er uomgjengelige bare i kraft av sin blotte eksistens, kan det synes som hun mener. Hun viser for eksempel til tidligere Fpu-leder Ove Vanebos kritikk av Ebba Boyes utmerkede rapport om svensk skole. Vanebos argumenter ble behrig tilbakevist av Boye selv, blant annet fordi han konsekvent bygget p foreldet tallmateriale og antagelser som for lengst hadde hatt et brutalt mte med virkeligheten. Noe Clemet ikke nevner i sitt innlegg, og dermed gjr seg skyldig i en ”teknisk lgn” i flge sin egen kurise definisjon.

Hun viser videre triumferende til en omdiskutert rapport fra Institutet for arbetsmarknads- og utbildningspolitisk utvrdering, uten nevne at den er imtegtt av flere forskere og politikere i Sverige – for vrig ogs fra Moderaterna. For eksempel her  og her. Igjen alts en skalt ”teknisk lgn”. Nr man gr konklusjonene nrmere etter i smmene viser det seg at det som virkelig ker er forskjellen mellom skolene. Rapporten sier heller ikke noe om den faktiske kunnskapsutviklingen – bare om karakternivet! Og som det er dokumentert i ”Blkopi”:  – karakterene har blitt bedre samtidig med kt innslag av privatskoler, mens Sverige har rast i de internasjonale sammenlikningene. PISA konstaterer at land med hy grad av konkurranse mellom skolene ikke gjr det bedre enn land med liten grad av konkurranse i internasjonale underskelser. Derimot frer kt konkurranse til strre forskjeller mellom skolene.

Kristin Clemet er misfornyd med hvordan Hyres privatskolepolitikk er gjengitt i ”Blkopi”. Det er uklart om hun her snakker p vegne av partiet, seg selv eller tenketanken sin. Men siden andre fra Hyre har klagd p for korte sitater av Erna Solberg i boka, kan det jo vre klargjrende sitere hennes tilnrming i artikkelen «Mangfold og maktspredning» der det heter: Hvorfor skal ikke en hvilken som helst familie i Norge kunne velge alternativt innenfor rammen av den offentlige finansieringen? Ser man p Nederland, hvor over 70 prosent av barna gr i friskoler, eller Sverige, hvor langt flere gr i friskoler enn hos oss, forstr man at friskolene ikke er noen trussel mot fellesskap. Tvert imot.” Det oppsummerer godt Hyres tilnrming, slik jeg har oppfattet den, og presentert den i boka. S kan til gjengjeld Clemet oppdatere seg p situasjonen i svensk arbeiderbevegelse.

S viser Clemet til at jeg skal ha kalt utbytteforbudet for ”naivt”. Det er ikke mine ord – som det framgr av ”Blkopi” er det professor Terje Hansen som kaller den type utbytteforbud for endog ”rrende naivt”, den gang i samband med forbud mot barnehageutbytte. Mye av det hun ellers skriver om er en del av den normale debatten om veivalg og prioriteringer i utdanningspolitikken. Det m vre diskusjoner vi kan fre uten str invektivene veggimellom.

bli belrt av Civita og Hyre om selektiv kildebruk tar jeg med knusende ro. Det ble en pinlig affre for Moderaterna i Sverige, da de i sin iver etter ta eierskap til den nordiske modellen ble tatt for bedrive ren historieforfalskning. I partiprogrammet hadde man psttt at hyrekreftene hadde drevet fram fri og allmenn stemmerett. Det var s dryt at partiet mtte foreta et pinlig tilbaketog i all offentlighet. Bedre gikk det ikke da Clemet og Civita  forskte seg p en versjon av de svenske anstrengelsene p omskrive historien om velferdsstaten. Finn Olstad, professor i moderne historie, tok for seg Clemet og Civitas forhold til fakta (Aftenposten 25. mars 2011). Denne faglige dommen danner for s vidt en god kontrast til deres forsk p stemple folk med andre synspunkter som ”lgnere”

Olstad betegnet Civitas frste forsk p historiefaglig publikasjon som ”et prosjekt som forsker etablere en historisk legitimitet det ikke er dekning for. Som historisk helhetstolkning kan dette rett og slett ikke tas alvorlig.” Det skyldtes iflge professor Olstad at prosjektet faglig sett var preget av ”penbare svakheter og begrensninger” samt ”skjevheter, utelatelser og manglende kontekst” der kildegrunnlaget var ”meget tynt.”

Professor Olstad mente Civitas historie om velferdsstaten tydelig viste at de nsket ” forme historien etter en bestemt mal og derved tjene bestemte interesser,” og minnet sledes ”om ml-bevegelsens historiske arbeider i 1970-rene.” Olstad konkluderte: ”Jeg tillater meg protestere mot at historien p denne mten skal vre politikkens lydige tjener. Det finnes penbart koplinger mellom historie, politikk og moral. Et politisk engasjement kan utmerket godt fre til et betydelig historisk forfatterskap. Men det er faktisk noe annet nr man fra politisk hold legger fringer for hvordan historien skal se ut. Det er i hvert fall ikke liberalt.”

Den type utskjelling boka Blkopi er mtt med siden utgivelsen, og som Clemets innlegg er et typisk eksempel p, er en klassisk hersketeknikk mot meningsmotstandere. Dagbladet gjennomskuet reaksjonen, og skrev p lederplass: ”Hyres reaksjon p Blkopi er like interessant som selve boka. (…) Det ville styrket Hyres troverdighet om partiet i strre grad hadde erkjent at partiets politikk vil ha konsekvenser, gode som drlige. Nr vi har et virksomt politisk laboratorium rett over grensen ville det vre en unnlatelsessynd for Hyres konkurrenter ikke studere virkningen av mange rs hyrestyre der.  Fordi jeg er ganske sikker p at min bok verken inneholder grove feil eller ”tekniske lgner”, passer det godt avrunde med denne faglige konklusjonen over Civita og Clemet fra professor Finn Olstad: ”Man kan ikke opptre s lettvint og s respektlst overfor faglige standarder.”