hits

februar 2016

Borgerlig krafttak for nye, grønne arbeidsplasser


Foto: NTB Scanpix
 

Av Trine Skei Grande, leder i Venstre

Da Høyre, FrP, Venstre og KrF forhandlet i Nydalen etter valget i september 2013 var oljeprisen ca. 110 dollar fatet, og arbeidsledigheten omtrent 2,5 %. I dag er oljeprisen rundt 35 dollar fatet, mens arbeidsledigheten har steget til ca. 3.3 %. Samtidig ble verdens ledere før jul enige om Paris-avtalen

som slår fast at det skal gjennomføres store kutt i klimautslippene og at den globale temperaturstigningen skal begrenses til 1,5 grader.

Med disse forutsetningene er ikke svaret på den økte arbeidsledigheten å åpne for oljeboring i Lofoten slik Norsk Olje og Gass har tatt til orde for og FrP ønsker. Norsk økonomi er allerede altfor oljeavhengig. Vi trenger flere bein å stå på. Hovedoppgaven for de borgerlige samarbeidspartene må være å skape flere arbeidsplasser og samtidig kutte klimautslippene.

For Venstre er den viktigste utfordringen nå å gjøre den omstillingen vi skal i gjennom så grønn, så myk og så effektiv som mulig. Derfor er våre hovedprioriteringer tiltak som stimulerer det grønne skiftet og som vil bidra til grønn vekst. En slik omstilling er krevende, men gir mange nye muligheter. I en verden hvor miljøproblemene blir tydeligere, vil miljøbedrifter bli morgendagens vinnere.

Fra rød til grønn skatt

Det viktigste generelle miljøvirkemiddelet Venstre vil ta i bruk, er overgang fra mindre skatt på arbeid til mer skatt på miljøskadelig atferd. Det er det som kalles et grønt skatteskifte. Venstre vil omstille Norge til et klimavennlig samfunn, samtidig som vi opprettholder en velfungerende og sikker energiforsyning. Norge har store muligheter til å legge om energibruken, ta i bruk ny miljøteknologi i energiforsyningen og industrien samtidig som dette kan bidra til å skape nye bedrifter og arbeidsplasser.

Venstre vil derfor legge til rette for gründerskap og nyetableringer som en egen strategi for å møte en økende ledighet. Gjennom ulike tiltak som stimulerer gründere og nyetablering har vi som mål at det skal være netto 25.000 flere foretak i løpet av fire år, eller totalt 430 000 foretak i 2019. Dette målet kan nås gjennom blant annet en storstilt utbygging av infrastruktur for elbil og hydrogen og opprettelse av en miljøkompensasjonsordning som kompenserer for merutgifter fylkeskommuner og kommuner har ved grønne(re) offentlige innkjøp.

Også virkemiddelapparatet må endres, og vi vil endre mandatet og oppgavene for Innovasjon Norge, Siva og Argentum slik at grønne vekstkraftige bedrifter, gründere og klyngeprogram prioriteres foran andre satsninger. Samtidig bør Investinor gjøres om til et statlig risikokapitalfond for norske selskaper som investerer i ny fornybar energi som havvind, solkraft, geotermisk energi, bølgekraft, tidevannskraft og avfallshåndtering.

En hjelpende hånd til de nye, innovative bedriftene

Et annet målrettet tiltak vil være å utvide ordningen med landsdekkende etablerertilskudd rettet mot vekstbedrifter. Selv om ordningen er utvidet betydelig gjennom den siste budsjettavtalen mellom Venstre og regjeringspartiene, rapporterer Innovasjon Norge om at hele beløpet er brukt opp i juni, og at det bare er ca. 1 000 av de over 50 000 foretakene som årlig startes som får støtte fra Innovasjon Norge. Tall for SSB viser også at bedrifter som får støtte fra Innovasjon Norge har nesten 10 prosent større vekst enn bedrifter som ikke får slik støtte.

Små og mellomstore bedrifter er viktige for verdiskapingen i Norge, og bidrar til å opprettholde arbeidsplasser og bosetting i hele landet. Det er derfor av avgjørende betydning å sørge for gode rammebetingelser for de minste bedriftene, og at en økende ledighet møtes med en strategi for entreprenørskap, gründervirksomhet og innovasjon.

Derfor vil Venstre gi fritak for arbeidsgiveravgift for i tre år for nystartede bedrifter med mindre enn fem ansatte, og innføre et minstefradrag på 100 000 kroner for alle selvstendig næringsdrivende som et alternativ til fradrag for faktiske kostnader. Det er også viktig å styrke selvstendig næringsdrivendes sosiale rettigheter knyttet til egen sykdom og pensjon. Mens vanlige lønnstakere har rett på 100 % sykepenger fra 1. dag, har selvstendig næringsdrivende kun rett på 65 % fra 17. dag. I tillegg kan selvstendig næringsdrivende få skattefradrag for pensjonssparing på inntil 4 % av lønn (opptil 12 G), mens vanlige lønnstakere kan få fradrag for inntil 8 %.

Forskning for fremtiden

Vi trenger mer forskning og innovasjon i det private næringslivet, og vil innføre direkte fradragsføring for FoU-kostnader. SkatteFunn-ordningen må styrkes og vi vil gjeninnføre støtte til ulønnet forskningsinnsats, slik ordningen fungerte under Bondevik II-regjeringen. Denne ble senere lagt på is i påvente av godkjenning av ESA. En slik godkjenning er for lengst på plass, men ordningen ble aldri gjeninnført av Stoltenberg-regjeringen. Slik forskningsinnsats finnes typisk sted i de aller minste bedriftene/enkeltpersonforetakene.

Staten må også bidra direkte gjennom mer næringsrettet forskning, og da særlig forskningsrådets program for å bringe forskingsresultater fram til markedet, FORNY2020/TTO og BiA ? Brukerstyrt innovasjonsarena. I tillegg bør Norges forskningsråd investere mer i strategiske programmer rettet mot framtidige vekstområder for norsk næringsliv. Slik får vi økt synergieffekt av forskning og verdiskaping.

En avgjørende faktor for Venstres ønske om et regjeringsskifte etter valget 2013 var behovet for en langt mer offensiv klima- og miljøpolitikk. Vi har en forpliktelse ? både overfor velgere og kommende generasjoner, til å gjøre et krafttak for et bedre livsmiljø. Omstilling til et grønnere og mer innovativt næringsliv vil også skape nye arbeidsplasser og styrke norske bedrifters konkurranseevne i det internasjonale markedet. En slik politikk vil være en vinn/vinn-situasjon for verdiskaping og for miljøet, og bør være et selvsagt satsningsområde for det borgerlige flertallet på stortinget.

Rosabloggene - en hårball midt i brekningspunktet


 

Av Siw B. Nicolaisen, skribent, forfatter og veileder på Nav

Jeg kjenner jeg begynner å bli inderlig lei «rosa-synsing» om all verdens stort og smått.  Det går ikke lengre å sette to streker under en norsk sannhet dersom ikke en rosa-blogger har vært ute i forkant og støttet seg til det ene eller andre. Som oftest er svarene snille, myke, velduftende, duse i fargene og fiser ut girlandere av regnbuer ut over skjerm og forsider. Svarene er drepende kjedelige, ubetydelige og intetsigende, helt uten virkelig verdi, men ingen slipper unna.

Med hånden på hjertet og ti kniver samme sted vil jeg ikke bloggerne noe vondt. Det er ikke bloggerne i seg selv som er problemet. Det at de svarer er ikke hovedproblemet, men det at samfunnet henvender seg til dem og spør, er det. Rosa-bloggerne er, etter mitt syn,  foretningssmarte og har funnet en kreativ måte å sysselsette seg på som i tillegg gir god inntjening. Tilbud og etterspørsel. Lurt! Heller har jeg ikke problemer med at det finnes mennesker i verden som evner å bake perfekte muffinser med glinsende glasur, kan alt om det sette sammen stilige antrekk eller har sprettrumpe og flat mage en uke etter svangerskap og fødsel. Det er flott og jeg vil gå langt i å forsvare deres rett til å bake glinsemuffinser, stråle i stilige antrekk og strutte med magen og rumpa som nettopp har født barn på godt og vel 3 kilo. Hatten av og klapp på skuldra. De er så flinke så. Det jeg derimot sliter med er at jeg er nødt til å være et ufrivillig vitne til meningene deres fra alle tilgjengelige kanaler rundt meg. Hadde de, som tidligere, holdt seg til de rosa bloggene sine kunne jeg fint levd med det. Men i det siste virker de å dukke opp som paddehatter overalt. Rådspurt og intervjuet på både tv og radio, på seriøse debattprogrammer i beste sendetid. Tidligere tenkte jeg at slike programmer var kilde til refleksjon, ny lærdom og nyttig kunnskap. Nå er jeg ikke så sikker lengre.

Innlegget fortsetter under bildet.


Siw B. Nicolaisen

Verden har lang tradisjon på å spørre de gamle og vise i samfunnet når tendenser og utviklinger skulle analyseres og forstås. Indianerne med sine medisinmenn og høvdinger, andre urfolk likeså. Desmond Tutu, Ghandi, Dalai Lama, Aung San Suu Kyi er alle navn vi kjenner godt igjen fra vår egen tid. Felles for dem alle er levd liv og lang livserfaring, samt evnen til balanse i tanke- og følelsesliv. De sier (sa) sjelden noe dersom de ikke har (hadde) noe klokt å komme med. Rosa-rådene vi lytter til i 2016 bærer ikke preg av samme gjennomtenkthet eller balanse. Felles for de flest rosa-blogggerne er at de er på et helt annet sted i livene sine enn disse gamle, levde og kloke.  De er tvert om unge og befinner seg i voksentidens spede begynnelse. En tid da de skal leve, forsøke ut, feile og forhåpentligvis lære. På sikt. Og dette er de menneskene samfunnet velger å vende seg mot for veiledning om hvordan livene burde leves, hvilke verdier som burde beholdes og hvilke som burde forkastes, hva som burde spises, hva som ikke burde spises, hvordan den menneskelige kroppen burde se ut og sist, men ikke minst, hvor naturlig det er å være helt unaturlig, på en naturlig måte. Uforklarlig og merkelig rart spør du meg. Men det er det ingen som gjør.

Det kjennes som en hårball som ligger midt i brekningspunktet i halsen. Uutholdelig irriterende. Jeg lever i samme verden, benytter meg av samme radiokanaler, tv-programmer, aviser, ukeblader og jeg kjenner at jeg har så inderlig lyst til å slippe. Jeg orker ikke flere rosa meninger, rosa profilbilder, rosa sutring, rosa råd, rosa smil eller rosa strutt. Det er ikke interessant og det er ikke sunt - jeg vil ikke ha det!

Sånn! Da ligger hårballen på gulvet, midt i en dam av sur oppkast. Det føles befriende og godt en liten stund. Men dessverre har hårballer en lei tendens til å bygge seg raskt opp igjen. I mellomtiden håper jeg samfunnet skjønner å vende seg i andre retninger for råd og veiledning.

Hykleren Brede Hangeland



John Walton/Pa Photos

Av Atle Simonsen, formann FpU og Kristoffer Sivertsen, leder Stavanger FrP

Brede Hangeland og Jon Mørland kritiserer utenlandske spilleselskaper som forsøker å betale skatt og ønsker å tildele midler til norsk idrett. De bommer kraftig på åpent mål når de skriver i Aftenposten om Spillet om den store gevinsten.

Les også: Hangeland om «Riise-debatten»: - Bare opptatt av penger

Spillemonopolet er for dyrt. Hver eneste dag taper norsk idrett på at vi opprettholder den utdaterte enerettsmodellen. Ifølge det anerkjente konsulentselskapet Menon taper idretten og frivilligheten 300 millioner kroner i skatteinntekter årlig fordi vi nekter andre spillselskaper å etablere seg i Norge. Nordmenn spiller for flere milliarder kroner årlig på utenlandske nettsteder. Ikke en krone av overskuddet fra dette går tilbake til Norge. Nå må vi innføre en lisensordning slik at utenlandske spilleselskaper også får bidra til det norske samfunnet, idretten og kulturlivet.

Fredag ble det kjent at Mix Diskerud har signert for NordicBet.

Vi kan selv sette krav til utenlandske spilleselskaper

Paradoksalt kan vi selv regulere utenlandske spillselskaper gjennom en lisensordning til å følge de skattekrav og tildelinger til idretten som vi selv ønsker. Gjennom ikke å gi andre spillselskaper enn Norsk Tipping lisens, gir vi fra oss nettopp den muligheten til å kontrollere spillselskapers atferd i og mot det norske markedet.

Et lisenssystem vil gi norske myndigheter kontroll over en mye større andel av norske spillere enn dagens monopol. Alle spillere vil bli lagt under ett felles norsk regelverk, mot kun halvparten i dag. Da kan Norge sette kravene, f.eks. om tilbud mot spillavhengighet framfor at annen lands lovgivning skal regulere dette.

Les Jon Mørlands tilsvar nederst i innlegget.

Løsninger er det Brede Hangeland og Jon Mørland bør fokusere på. Hvordan bør vi utforme et nytt regelverk for å sikre at støtten til gode formål økes. Dersom vi tillater utenlandske selskaper lisens i Norge vil det ha en positiv effekt knyttet til det som genereres rundt de nordmennene som spiller for nærmere 3 milliarder kroner årlig på utenlandske nettsider.

Dobbeltmoralen står sterkt

Det er hyklerisk av deg Hangeland når du nærmest omtaler gamblingpenger for skitne og kaller spillselskaper for «rovdyrkapitalister» «som kun er ute etter å tjene penger» all den tid du stolt drar på Crystal Palace-drakten med hovedsponsor Mansion, gamblingsselskapet bak blant annet Casino.com. Du lever selv av disse pengene. Hvis du ønsker å «put your money where your mouth is» som dere sier i England så vet jeg om en spennende klubb i Stavanger som har noe så politisk korrekt som et fornybar kraftselskap som sponsor.

Dobbeltmoralen som Hangeland står for fortsetter langt oppover i systemet til idrettspamper som Tom Tvedt (Ap). Han mener at det ville vært greit at Hangeland spiller på landslaget samtidig som han får penger av Casino.com, mens John Arne Riise, mannen med flest landskamper blir nektet å avslutte sin karriere i Tippeligaen fordi han har en avtale med Betsson?

Forsvarsarbeidet til Norsk Tipping har over lang tid gått ut på å ta mannen. John Arne Riise, Cathrine Laråsen og Mats Zucarello er alle utøvere som blir utsatt for maktmisbruk i et politisk spill hvor styrer har blitt besatt av personer med Arbeiderpartisympati.

Idrettspresident Tom Tvedt sier nei til en lisensordning som gir norsk idrett 300 millioner kroner mer, det viser at lojaliteten hans til Arbeiderpartiet og deres monopoltankegang er sterkere enn hans lojalitet til norsk idretts beste.

Er enerettsmodellen mer ansvarlig?

Det er ikke troverdig når Norsk Tipping, som de to siste årene har lansert mer enn 60 nye onlinespill for å møte konkurranse fra andre spillselskap og bruker godt over en halv milliard årlig i markedsføring for å få nordmenn til å spille mer, forsøker å fremstå som de eneste som tar spillavhengighet på alvor. Det er tydelig at en kan så vidt gå inn i en dagligvarebutikk uten å bli bombarbert av Norsk Tipping sine produkter.

Store internasjonale spillselskapene er minst like dyktige på ansvarlig spill som Norsk Tipping. En omfattende undersøkelse fra Universitetet i Bergen viste f.eks. at Norsk Tippings Belago-terminaler - sammen med bingo og databingo - er verstingen på lista over vanedannende spill.

NRK har til og med har satt av lørdagskvelden i beste sendetid til Lotto-trekning på NRK.

Vi kan ikke stoppe utenlandske spill

På et tidspunkt må vi ta innover oss at Norge er en del av en globalisert verden. Vi kan ikke forby TV-reklame og vi kan ikke blokkere IP-adresser for å hindre tilgang til utenlandske spillesider. Det er det flere grunner til.

Hangeland og Mørland vi kan stå med pekefingeren, men vi kommer aldri til å kunne stoppe nordmenn fra å bruke utenlandske spill. Det bør heller ikke være målet.

De som vil spille finner alltid en vei rundt. Arbeiderpartikollegene til Tom Tvedt innførte forbud mot å bruke norske bankkort på disse nettstedene. Det tok ikke lang tid før Hangelands tidligere trøyesponsor, Neteller kunne tilby sine betalingsløsninger for gambling. Den eneste reelle konsekvensen var at nordmenn på ferie i Sverige ikke fikk kjøpe is på kiosker som solgte lottokupopnger.

Vi kan ikke fortsette å holde oss foran øynene. Spillselskapene har kommet for å bli og det samme har internett. Spørsmålet er om de skal bidra til norsk idrett og frivillighet eller om det bare skal være Norsk Tipping som må det. Alternativet om å fortsette som før eksisterer ikke. Da vil Norsk Tipping fortsette å tape til uregulerte aktører med høyere odds og bedre spill. Hvis vi ikke gjør noe vil Norsk Tippings markedsandel på onlinespill være nede i 32% allerede i 2020.

Vi har to valg, enten slå av internett eller sette krav til utenlandske selskaper gjennom lisens. Vi velger det siste og det burde alle som ønsker norsk idrett det beste også gjøre.

To forskjellige virkelighetsoppfatninger

Brede Hangelands agent, Jon Mørland, har blitt forelagt innlegget og har kommet med følgende uttalelse:

- Når utgangspunktet til Frp-forfatterne er at vi bommer kraftig på åpent mål siden vi  ikke har forstått at ønsket til de utenlandske spillselselskapene er å få lov til  å betale skatt i Norge og å tildele midler til norsk idrett, da er våre virkelighetsoppfatninger for fjernt fra hverandre til at vi ønsker å kommentere innlegget, sier Jon Mørland til Nettavisen.

På parti med elbilistene

Av Lan Marie Nguyen Berg, byråd for miljø og samferdsel i Oslo (MDG)



Gunnar Stavrum skriver i Nettavisen denne uka om Statens vegvesens beslutning om at elbiler ikke lenger får kjøre i kollektivfeltet på Mosseveien i forbindelse med oppussing av Brynstunnelen på E6.

Les også: - Har noen sett miljøbyråden?

På vegne av Oslo har jeg vært i flere møter med Vegvesenet hvor de har orientert meg om planene. I tillegg til god fremkommelighet og alternative kollektive reisemåter for de som bruker byen, har jeg vært opptatt av sikre fordeler for elbilene.

På E18 inn til Oslo vestfra har man i forbindelse med oppussing av Smestadtunnelen og Granfosstunnelen lagt opp til at elbiler får lov til å kjøre i kollektivfeltet dersom det er minst to passasjerer i bilen. Dette er en ordning som har fungert godt, som har gitt mye bedre punklighet for bussen, og som Oslo derfor har ønsket på E6 og Mosseveien. 

Statens vegvesen som eier disse veiene har konkludert annerledes når det gjelder Brynstunnelen. De har begrunnet dette med at de forventer større problemene med trafikkavviklingen i forbindelse med arbeidene på Bryn enn de gjorde på Smestad og Granfoss. Mosseveien har også vesentlig lavere kapasitet enn E18.

Samtidig har Vegvesenet etter påtrykk fra Oslo åpnet for å vurdere restriksjonene for elbiler dersom det viser seg at trafikken flyter bedre enn antatt. Det synes jeg er positivt.

For å gjennomføre det grønne skiftet i Oslotrafikken så raskt som vi trenger, er det riktig og viktig å gi spesiell prioritet til utslippsfrie biler. Det er gratis parkering for elbiler i Oslo, kommunen investerer mye i ladeinfrastruktur og ladepunkter, elbiler har store fordeler i bomringen, og elbiler vil selvsagt være unntatt dersom det blir nødvendig å innføre kjøreforbud på dager med akutt høy luftforurensing.

I dag står transportsektoren for 63 prosent av klimagassutslippene i Oslo, og er den største bidragsyteren til luftforurensing i byen vår. Dette er bakgrunnen for at byregjeringen i vår nye klimastrategi har store ambisjoner i transportsektoren. Byregjeringen vil at enda flere skal sykle, gå og reise kollektivt, og redusere privatbilismen. Samtidig er vårt mål at biler som bruker fossilt drivstoff skal fases ut gradvis frem mot 2030 og erstattes av utslippsfrie biler.

Neste uke er vinterferien over og med det åpner nye innfartsparkeringer på berørte hovedveier inn til Oslo. Jeg vil oppfordre alle som har mulighet til å reise kollektivt, og på den måten bidra til at folk kommer tidsnok til jobb, barnehage og skole. Det er en målsetning vi håper Nettavisen og alle berørte deler med oss.

Finnes det en «Petter Uteligger» i barnehagen?


Foto: TV2/Handout
 

Av Raymond Tiochta, styrer Solbakkeparken barnehage

Petter Nyquist, en tøff fyr som ferdes og lå ute i Oslos gater i 52 dager imponerte meg stort.

Tv programmet skapte stort engasjement blant det norske folk, og jeg stiller spørsmålet finnes det en «Petter Uteligger» blant barna i barnehagen?

Selvsagt gjør det det, og det finnes mange! Ikke i den forstand at de ligger ute, ei heller at de kommer til å havne på gata i voksen alder. Men i den forstand at det er barn som tørr å kaste seg uti noe nytt, noe spennende. Jeg vil nærmest beskrive både Petter uteligger og enkelte av barna som eventyrere! Barn som utforsker sine egne grenser, er nysgjerrige og som tør å gå opp sine egne fotspor imponerer meg.

Mens enkelte barn kan være usikre og vegrer seg for å prøve ut nye ting, kan andre være ordentlige risikosøkere og kaste seg ut i det ukjente, nye spennende situasjoner.

Selvtillit er en funksjon av å oppleve mestring. Barn som vegrer seg, vil sjeldnere oppleve mestring, og kan utvikle en svak selvtillit, mens det risikosøkende barnet i større grad vil oppleve mestring og med det også utvikle en sterkere selvtillit. Her blir vår viktigste oppgave som voksne i barnehagen og styrke selvtilliten til hvert enkelt barn, slik at de tør å kaste seg ut i ukjente, og med det oppsøke nye spennende situasjoner i barnehagehverdagen.

Kan vi som jobber i barnehagen lære noe av serien om «Petter Uteligger»? Ja, og det kan vi alle vil jeg påstå.

Det handler rett og slett om noe så enkelt som om å bry seg om hverandre. Av og til skal det ikke så mye til, og det trenger heller ikke å koste noe. Et vennlig blikk, et smil og det å si noe hyggelig er av og til det viktigste som skal til, og ikke er det vanskelig heller!

Min oppfordring er at vi i barnehagen i tett samarbeid med dere foreldre lærer barna å tenke på andre først. Det er noe barna vil ha mye igjen for. Barn som bryr seg om andre, har lettere for å få venner og å beholde dem. Det er også mer sannsynlig at de vil være tilfredse. Hvorfor? Fordi, den største gleden du kan ha er å glede andre sies det, og jeg tror det stemmer!

Helt til slutt vil jeg avslutte med et sitat fra en av hovedpersonene i serien fra «Petter Uteligger», Svein.

«Hvis alle kunne delt mer, ville verden vært et bedre sted», noe som er umulig å si seg uenig i!

Innlegget ble først publisert hos Barnehagenett.

10 ting alle foreldre burde vite om Internett

Teenage Family Using Gadgets Whilst Eating Breakfast Together In Kitchen
Foto: Colourbox
 

Av Espen T. Eik. Over middels interessert i sosiale og digitale medier. Blogger på http://espeneik.com og jobber i IT-selskapet SYSCO.

Selv om nettvern og trygghet er blitt en stor bekymring blandt folk i løpet av dette århundret finnes det fortsatt mange foreldre som har sjokkerende lite kunnskap om hva barna deres driver med på nettet. Andre har en negativ innstilling siden tilgangen på Internett blir større og større, og dermed vanskeligere å kontrollere. Selv om det ikke er tvil om den virtuelle verdens verdi når det kommer til læring, kommunikasjon og underholdning, innebærer det også mange farer som alle foreldre burde kjenne til. I disse dager er barna ofte mer kjent med teknologien enn foreldrene, og dermed er det enda viktigere for den eldre generasjonen å lære om endringene i den moderne teknologiens verden.

1. Piratkopiert innhold

Nesten en fjerdedel av all global båndbredde brukes til nedlastning av piratkopiert innhold slik som filmer, musikk, spill og programvarer. Mesteparten av dette innholdet lastes ned ved bruk av P2P nettverk som for eksempel delingssystemer for torrentfiler. I tillegg har disse torrentkatalogene sjeldent noen typer kontroll over hvem som kan få tilgang til innhold som kan være upassende for det yngre publikum. En stor del av dette piratkopierte innholdet lastes ned av barn og ungdom, ofte med uvitende foreldre. Det har faktisk oppstått tilfeller hvor foreldrene har måttet betale store bøter etter at forskjellige selskap har gått til søksmål i forbindelse med piratkopiert innhold.

2. Voksent materiale

Det burde ikke være en overraskelse at en stor del av foreldrenes bekymringer angående Internett omhandler voksent innhold som ungdommen ikke burde se. Men de fleste barn har allerede vært borti upassende innhold på nettet fordi det er lett tilgjengelig uten noen form for hindringer. Barnas nysgjerrighet leder dem ofte til upassende materiale som de deler videre med sine venner, men det er også mulig å finne slikt materiale ved et uhell. Voksent materiale er ikke begrenset til nettsider for voksne ? de vises ofte på sider for fildeling, offentlige forumer og til og med populære sosiale nettverk.

3. Sosialt personvern

Privatlivet på nettet har blitt til noe som den nåværende generasjonen bekymrer seg over, men både de unge og deres foreldre er ikke alltid helt klar over hvor store personvern relaterte problemer kan bli. Sosiale nettverk er fulle av personlig informasjon, bilder og mye annet innhold som lett kan komme tilbake til den som legger det ut senere i livet på en negativ måte. Men selv om Facebook-likes har blitt til en del av livet man ikke kommer seg unna for mange, samtidig som at mange foreldre vil gjerne bli kvitt dem for godt, er det viktig å vite om risikoen. Snakk til barna deres om de mulige farene ved dette, og pass på hva de gjør på sosiale medier.

4. Mikrobetalinger

Ikke alle farene på Internett er upassende innhold. Mange mobil- og Facebookspill bruker i dag den latterliggjorte mikrobetalingsmodellen. Med mikrobetalinger (også kjent som mikrotransaksjoner) betaler spillerne for ting som virtuelle valutaer og annet spillinnhold, og de kan bruke masse mer penger enn de ville brukt på et vanlig spill hvor man bare betaler for spillet en gang. Det finnes mange skrekkhistorier hvor barn har samlet opp en stor gjeld på denne måten. Et eksempel er en 12 år gammel britisk gutt som brukte £905 ($1,400) på Farmville i 2010. Heldigvis lar de fleste mobiler og lignende enheter foreldrene sperre muligheten for mikrobetalinger.

Bloggen fortsetter under bildet.


Espen T. Eik

5. Nettmobbing

Nettmobbing, også kjent som "cybermobbing", omhandler all mobbing som skjer på Internett eller gjennom en digital plattform slik som en mobiltelefon. Mobbingen kan innebære slemme kommentarer, upassende bilder, spredning av rykter, trusler, utpressing og stjeling av identitet. Nettmobbing er blitt et større og større problem, noe som er blitt vist gjennom noen saker som har involvert selvmord hvor foreldre som ikke visste om problemet. Foreldre må lære å se etter tegn på nettmobbing, noe som kan være like ille som mobbing på skolen.

6. Båndbreddens begrensninger

Tjenester for mobilnett har strenge båndbredde begrensninger, og det å overskride dem kan raskt føre til skyhøye mobilregninger. Å bruke mobilnettet i utlandet kan være enda verre, og mange familier har kommet hjem til regninger på tusenvis av kroner. Om man lar barna laste ned alt de vil gjennom et mobilt nettverk eller en annen type båndbredde-begrenset tilkobling, kan du forvente noen veldig uheldige overraskelser. Heldigvis har de fleste enheter en innebygget kontroll som hindrer tilgangen til aktiviteter tilkoblet til båndbredde slik som nedlastning og visning av filmer.

7. Bildedeling

Ettersom Internettet blir mer visuelt bruker mange tid på å laste opp personlige bilder til deres sosiale medier uten å tenke på konsekvensene. Siden personverninnstillinger blir mer og mer ubrukelig får flere og flere problemer etter å ha delt bilder av dem selv med venner. Foreldre må ha fullstendig kontroll over alt innhold som barna laster opp på Internett, spesielt bilder og filmer som lett kan ende opp i feil hender, eller som vil føre til noe negativt om de blir funnet senere.

8. Mobilnett

Det er viktig for foreldre å forstå konsekvensene av den moderne verdens kultur med Internett over alt. Om du har streng kontroll og oversikt over din hjemmedata og andre enheter tilkoblet nettverket ditt hjemme, kan den økende aktiviteten på mobilnett føre til en helt ny bekymring. Spesielt blandt ungdom er det via smart telefoner og nettbrett at den største delen upassende innhold nås, selv om dine egne barns enheter er blitt begrenset. Siden det dermed ikke er mulig å ha fullstendig kontroll over hva de ser på nettet, er det derfor viktig å snakke med barna om farene ved å bruke Internett.

9. Kontroll på innholdet

Selv om det ikke er mye du kan gjøre med hva venner og klassekamerater deler med barna dine utenfor hjemmet, er det fortsatt viktig å ha kontroll og passe på hvor enn det er mulig. De fleste moderne operativsystemer, inkludert mobiler, gir foreldre kontrollfunksjoner som hindrer tilgang på ting som voksent innhold, mikrobetalinger og andre nettsider og tjenester du har lyst til å blokkere for barna. Mange bra verktøy fra tredjeparter eksisterer også. Men i tillegg til å stole på at programvarer passer på barna er det også viktig å selv se etter hva de driver med. For barna klarer ofte å komme seg rundt disse type kontroller uansett.

10. Skadelige programvarer

Skadelige programvarer finnes over alt, og selv om antivirus program blir mer og mer sofistikert er de ingen erstatning for sunn fornuft. Det å forstå Internettets farer og hvor de kommer fra vil hjelpe deg med å beskytte dine digitale data samt beskytte deg og din familie mot identitetstyveri og andre farer på nettet. De fleste skadelige programvarene kommer fra linker i søppel e-poster, på fildelingssider og voksensider. Å blokkere tilgang til nedlastninger og upassende innhold kan hjelpe, men du burde også ha et bra beskyttende Internettprogram installert på alle datamaskinene og enheter.

Til slutt

Det er ingen tvil om at den digitale verden har endret måten vi lever på, og selv om det bringer mange fordeler, fører det også til mange farer som krever at man endrer måten man bruker moderne teknologi. Det er forståelig at foreldre er blitt mer bekymret over alle farene som den digitale verden bringer med seg, men det kan ikke bare gjemmes bort og glemmes. For å sikre barnas trygghet må foreldre holde seg oppdatert og jobbe hardt for å holde oversikt, lære bort og kontrollere aktivitet på nettet. Det er ikke lett, men med en ansvarlig og tålmodig innstilling vil det ikke være noen grunn til at familien ikke kan nyte internettets fordeler uten at det skader.

Innlegget ble opprinnelig publisert i en engelsk versjon.

Hvorfor stoppe alle fordeler med elbil?



 

Av Espen Harward, bergenser med 20 år i Oslo

Statens Vegvesen er i ferd med å drepe fordelene for elbilene, mens Miljøpartiet De Grønne har byråden for miljø og samferdsel, skrev Gunnar Stavrum i en blogg tidligere denne uka.

Jeg kjører ikke elbil selv, men ble samtidig overrasket over negativiteten til elbil i målingen! Et valg som ville vært mitt fantes heller ikke blant alternativene i målingen. Dette er at kollektivfeltene på ulike strekninger bør vurderes selvstendig.

På strekninger der det allerede er problemer med buss og taxi bør innskrenkning av rettigheter innføres først med «samkjøring», og siden med forbud i rushtrafikk (om samkjøring ikke er nok for å dempe trykket). Ser ingen grunn til å nekte elbil i alle kollektivfelt så lenge som det er kun noen få strekninger som har problemer sammen med kollektivtrafikken?


Espen Harward

Elbil-systemet i Norge har vært unikt i Europa (og verden ellers), og ville tro at systemet og de spesielle rettighetene i Norge har gitt miljømessige fordeler på sikt (selv om man diskuterer destruksjon av batterier og "uren" kraft?).

Norge har da vært et utstillingsvindu også for mange andre land i Europa på en positiv måte, og hvorfor stoppe dette og fordelene for alle elbilbrukere om problemet er kun på få strekninger og nære hovedstaden?

 

 

En bedre jernbane


 

Av Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen

På drøyt to år vi mer enn doblet satsingen på jernbanevedlikehold. Etter mange år med forfall reduseres nå vedlikeholdsetterslepet. Infrastrukturen oppgraderes, materiellet fornyes. I tillegg utvides antall avganger. Vår jernbanesatsing skjer på en bred front - alt for å gjøre det mer attraktivt å reise med jernbanen for deg og godsnæringen.

Bloggen er et tilsvar til Svein Harald Røines innlegg: - Ikke gjør det, Solvik-Olsen

For å nå dette målet, er vi også i gang med å forbedre hvordan jernbanen er organisert. Vi samler ansvar på en tydeligere måte, vi skaper et jernbanedirektorat for å koordinere og planlegge fremtidens jernbane bedre, og vi klargjør rollene mellom bestiller og leverandør.

Jeg merker meg at enkelte omtaler prosessen som privatisering. Det er en forunderlig beskrivelse. Med jernbanereformen slår vi fast at skinner, stasjoner og togsett fortsatt skal være offentlig eid. Staten skal ha ansvar for planlegging og koordinering av togruter og for investeringene og vedlikeholdet. Vi samler ansvar for eiendommer og materiell i et statlig selskap. Vi vil i større grad la ulike selskaper konkurrere om oppdrag som staten kjøper, for eksempel innen vedlikehold. Staten skal fortsatt kjøpe (subsidiere) togtilbud, og det skal være et felles billettsystem for hele jernbanen. Tenk over dette neste gang du hører kritikere hevde at jernbanen «privatiseres» og «pulveriseres». Det er ikke riktig.

Innen de fleste deler av transportsektoren brukes anbudsprinsippet for å tilby best mulige tjenester til en akseptabel kostnad. Dette brukes innen buss, ferje, fly og hurtigbåt. Innen jernbanen har Gjøvikbanen vært på anbud, og med veldig gode resultater. Antall avganger økte, subsidienivået ble redusert, og kundetilfredsheten er økt. Enkelte hevder dette er privatisering. La meg minne om at veier bygges og vedlikeholdes av private selskap i Norge, uten at noen vil hevde veisystemet er privatisert. Like lite vil jernbanen være privatisert. Derimot vil den totale satsingen gi pendlere og godsnæringen en bedre jernbane. Det trenger vi for å sikre et best mulig transportsystem for landets innbyggere.

Innlegget ble først publisert i Solvik-Olsens blogg.

De enøyde

Av Anne Grenersen, kommentator i Avisa Nordland

«Når hatet blir feigt, går det rundt i samfunnet med maske og kaller seg rettferdighet», mente den østerrikske forfatteren Arthur Schnitzler (1862-1931).



 

Nå er det ryggen de viser oss; de selvoppnevnte «forsvarerne» av din og min trygghet. Et fåtall av «Odins soldater» har vist ansikt i media. Feige som de i bunn og grunn er, der de vandrer i flokk med hetten på genseren godt trukket over hodet, mens de påberoper seg edle hensikter mot en trussel som knapt finnes i våre gater.

Les også: - Det skal ikke være nødvendig med borgervern

«Odins soldater» har sitt utspring i den nordfinske byen Kemi, og er et resultat av økt innvandring og flere asylsøkere også til Finland. Gruppa ble grunnlagt av den selvutnevnte nasjonalsosialisten Mika Ranta, som mener muslimske innvandrere er årsaken til en påstått økning i kriminalitet.

«Soldatene» bærer plakater med budskap om at «innvandrere ikke velkomne», skriver Reuters. «Uniformen» er svarte hettegensere. Motivet på ryggen er vikinghjelm og her til lands: det norske flagg.

Borgervernet har spredt seg i rekordfart, og flere byer i Norge har fått sine selvutnevnte «soldater», også Bodø. I Norge er Ronny Atle gruppas talsmann. Alte er tidligere leder for den antiislamske gruppa Norwegian Defence League (NDL), og har også uttalt seg som talsmann for islamfiendtlige Pegida.

Selv om talsmenn i Norge forsøker å tone ned innvandrerfiendtligheten, og sier de vil hjelpe absolutt alle som havner i trøbbel, er uniformeringen alene nok til å skremme Fanden på flat mark. I alle fall meg. Møter jeg denne gjengen en sen kveldstime i Bodøs gater, ville jeg ikke på noen måte føle meg trygg. Forsøket på å sette glorie på eget hode er omtrent som når Hells Angels arrangerer åpen familiedag i hovedkvarteret, for å vise hvor snille og barnevennlige de er.

Uniformeringen alene er en provokasjon; og langt fra bare på innvandrere.

Det er ikke forbudt å gå i byens gater. Heller ikke å gi uttrykk for politiske holdninger. Borgervern er imidlertid forbudt.

Derfor er det oppsiktsvekkende - og mer skremmende enn muligheten for å bli utsatt for noe kriminelt - å høre Fremskrittspartiets medlem i justiskomiteen, Jan Arild Ellingsen, uttale i Politisk kvarter at «Odins soldater» fortjener honnør. Frp har altså justisministeren. Det er hans ansvar å sørge for lov og orden, og regjeringens ansvar å sørge for at politiet har nok ressurser.

Det vil være feil å påstå at alle som støtter «Odins soldater» er kriminelle nynazister, eller har sympatier i den retning. Like galt vil det være å late som selvjustisgruppen bare er pliktoppfyllende borgere som ofrer nattesøvnen for å gjøre jobben politiet er satt til å gjøre, men ikke gjør.

Å lukke øynene for hele grunnlaget for borgervernet - holdninger om at asylsøkere utgjør en fare for folk flest - er det farligste av alt.

Den viktigste guden i norrøn mytologi - Odin - er ironisk nok enøyd. Det er nok derfor «soldatene» og sympatisørene ikke ser hvor galt dette bærer av sted.

Les flere saker fra an.no her!

Petter Melsom og FpU farer med løgn om De Grønne


Petter Kaland Melsom

Av Anna Serafima S. Kvam, talsperson Grønn Ungdom 

Petter Melsom har nok en gang viet et helt innlegg til Miljøpartiet De Grønne i Nettavisen. Teksten inneholder påstander om De Grønne som vitner om overforenkling og grov feiltolkning av mitt svar til ham forrige uke. Når jeg nå svarer på disse påstandene vil jeg forsøke å ta utgangspunkt i Melsoms beste argumenter og møte dem med svar - og ikke løgn.

Melsom mener først jeg snur ting på hodet ved å si at Fremskrittspartiet ønsker å tviholde på arbeidsplasser vi vet kommer til å forsvinne. Poenget mitt her var bare å påpeke at arbeidsplassene i oljenæringa ikke varer evig, uansett om De Grønnes oljepolitikk realiseres eller ikke.

Les også: 5 grunner til at Miljøpartiet er en trussel mot folk flest

Hvis verden greier å gjennomføre den globale klimapolitikken som den nylig vedtatte Parisavtalen krever, så vil det ikke gå mange tiår før norsk olje og gass ikke lenger er økonomisk lønnsom. Derfor er det på tide å bygge opp ett mer mangfoldig og mindre oljeavhengig arbeidsmarked i Norge. 250.000 oljeansatte skal selvsagt ikke skyfles over i det offentlige. Men heldigivis har vi andre ressurser å leve av i Norge enn gass og olje.

Fornybare energikilder som vind til lands og havs, sol, geotermisk varme og bølger kan gi oss jobber. Fornybare ressurser fra jordbruk, skogbruk og havbruk kan gi oss jobber. Teknologisk innovasjon og forskning kan gi oss jobber. Men all den tid oljenæringa fortsetter å trekke til seg våre viktigste ressurser, norske arbeidstakere, så skaper ikke disse jobbene seg sjæl. De har for dårlige konkurransevilkår. Det vil De Grønne gjøre noe med. Og sånn for ordens skyld. De Grønne har en solid politikk for å sikre et levende sjøbruk og fiske i Norge. Denne politikken inkluderer også forslag om å gi nye konsesjoner for oppdrettsanlegg innenfor bærekraftige rammer.

Les også: 5 grunner til at FpU er en trussel mot folk og dyr

For det andre påstår Melsom at jeg har hevdet at vi «bare kan løse fattigdomskrisa hvis rike land reduserer sitt forbruk». Det har jeg aldri sagt. Det jeg har sagt er at det er vanskelig å løse både fattigdomskrisa og klima og ressurskrisa samtidig som vi opprettholder dagens materielle forbruksnivå i deler av Vesten. Spørsmålet jeg faktisk stilte kan jeg ikke se at Melsom har svart på.

Det kanskje drøyeste er at Melsom gir inntrykk av at De Grønne er et parti som vil redusere offentlig forbruk på en slik måte at det går utover trafikanter, kreftpasienter og skoleelever. Det er stråmannsargumentasjon. Å redusere det totale private materielle forbruket må for all del ikke forveksles med å slutte å bruke penger på utstyr til norske sykehus. Politikken til De Grønne handler rett og slett om at det skal bli billigere og enklere for privatpersoner å gjenvinne, gjenbruke, reparere og dele på alle de materielle tingene vi kjøper som privatpersoner.

Videre påstås det at jeg har sagt at verden holder på å gå tom for mat. Feiltolkning igjen. Det er per i dag nok mat i verden til alle planetens mennesker. Det har Melsom helt rett i. Det jeg jeg stilte spørsmålstegn ved var om det i framtida vil være mulig å mette over 11 milliarder munner samtidig som vi løser klimakrisa, om vi opprettholder et globalt kjøttforbruk på dagens nivå. Dette kan jeg heller ikke se at Melsom har svart på.

Så var det dette med fly. Ja, vi i De Grønne vil gjøre det dyrere å fly. Noe Fremskrittspartiet i regjering også nå går inn for ved å legge en avgift på innenlands flyreiser. Jeg har ingen problemer med å innrømme at en slik flat avgift vil ramme lavtlønnede hardere enn rike. Derfor foreslår De Grønne en sosial skatte og omfordelingspolitikk som kommer lavtlønnede til gode. I tillegg burde vi som tillits og folkevalgte gå foran som gode eksempler samtidig som vi jobber for å endre systemet, også hvis det innebærer å redusere flyreiser. Jeg er enig med Melsom i det. Likevel er det oppsiktsvekkende hvordan FpU tar seg friheten til å moralisere voldsomt over én flyreise all den tid deres egne tillitsvalgte flyr så mye de vil.

Når det gjelder forurensing i byer har Melsom en legitim innvending mot De Grønnes byutviklingspolitikk. Vi er riktignok svært uenige om hvorvidt mindre privatbilisme i norske bysentrum er nødvendig for å løse utfordringer knyttet til befolkningstetthet og forurensing. Men dette er en tematikk vi tross alt i denne debattutvekslingen har greid å diskutere på sivilisert vis. Denne delen av Melsoms innlegg er dessverre unntaket som bekrefter regelen - FpUs nestformann farer med harelabb over mine argumenter og poenger, feiltolker, forenkler og sprer usannheter. Det er ikke et godt utgangspunkt for debatt.

Per Fugelli: Et hysterisk anfall


Foto: NTB Scanpix
 

Av Per Fugelli

I begynnelsen av februar uttalte jeg meg til NRK og TV2 om at det var 61 mindreårige som var gift blant asylsøkerne som kom til Norge i 2015. Min kommentar lød i kortform og ordrett: Vi godtar ikke barneekteskap i Norge. Norges lover gjelder også for de nye som kommer til landet. Men vi skal prøve å forstå at de kommer fra en skikk hvor barneekteskap er vanlig. Derfor skal vi ikke møte disse guttene og jentene med fordømmelse, men omsorg og god vilje.  

Per Fugelli sa vi må forstå barneekteskap. Da kokte det over for Frp-toppen

Digital heksebrenning: Dette standpunktet har tent en brann i deler av Det norske hus. Det er som Mimir Kristjánsson skriver i Klassekampen: Per Fugelli er utsatt for digital heksebrenning. Det tåler jeg, men denne opphisselsen er farlig for landet.

La meg gi noen eksempler: Anonym e-post: «Per Fugelli, jeg håper du dør veldig snart - og gjenoppstår som syrisk barnebrud.» Åse Michaelsen, stortingsrepresentant for FrP, i Dagsnytt 18: «Hva blir det neste Per Fugelli har forståelse for - steining eller å kappe hånden av folk?» Ulf Leirstein, stortingsrepresentant for FrP, Facebook: «En syk, syk mann. Jeg blir kvalm......»

Kvalme opplyser ikke saken. Derfor må vi prøve å forstå hva som skjer. Hva skyldes det at så mange går i moralsk panikk over et utsagn som inneholder sunn fornuft og folkeskikk?  

Hva kommer det av? Den store flyktningstrømmen gjør oss redde. Frykten gjør oss aggressive mot «de andre». Bit for bit er det bygget opp et fiendebilde av migrantene, særlig muslimene som mindreverdige, farlige. De vil ha gullstol, de krafser på jentene våre, de kan være skjulte terrorister. De er, for å si det med Hege Storhaug, Den 11. landeplage. De skal fordømmes, ikke forstås.

Medienes dramaturgi gjør det ikke lettere å være det Sokrates ber oss om: En edru blant rasende. Det store, store flertall av jentene og guttene i barneekteskapene var 16 år og eldre. Likevel blir det framstilt som en primitiv blanding av pedofili og perversjon. VG nett sitt bidrag til å roe gemyttene var: «En ti år gammel jente måtte søndag returnere til sin 80 år gamle ektemann etter å ha holdt seg i skjul hos en tante i 10 dager.» «Barnebrud døde av indre blødninger. En 12 år gammel jente fra Jemen døde etter samleie med sin voksne mann.»

Frykten og medienes adrenalinpumpe fører oss inn i en sinnsstemning hvor DET ABSOLUTTE rår. Den blå-blå regjeringen med FrP i front fører folk inn i en enten - eller mentalitet. Det lyder et ekko fra George W. Bush: Enten er du med oss eller så er du mot oss. Hvis noen våger å protestere mot å lukke Norge hermetisk, legger de Norge åpen for verdens horder.

Her og nå handler det om å sende ut SIGNALER av rene toner. Ingen må synge falskt. Dialog er svakhet. Godhet er dumhet. Trygghet er løgn. Nestekjærlighetens forvaltere, kirkens folk er sosialister og godhetstyranner.  

Hvorfor er det farlig? Regjeringen skryter av at Norge leder det olympisk race mot bunnen i å frastøte mennesker som søker beskyttelse fra krig og nød. Årsmøtene i Oslo FrP og Rogaland FrP vedtar at flyktninger som kommer til Norge skal fengsles i lukkede mottak. Sist vi sperret mennesker inne uten lov og dom i dette landet, var under Terbovens og Quislings naziregime.

Signalene fra Sylvi Listhaug er krystallinske: FN gjelder ikke lenger. Flyktningkonvensjonen som sikrer et minstemål av internasjonal barmhjertighet, står for fall. Her er fare nå.

Vi kan komme til å selvmordsbombe de grunnverdiene vi har bygget samfunnet vårt på: - vi skal bry oss om hverandre, særlig de svake og sårbare - vi skal ha rettssikkerhet, særlig for de som makten vil herje med Det er disse grunnverdiene vi har bygget Velferdsstaten med. Hvis vi forkaster dem i forhold til flyktningene, kan vi selv bli neste offer. I et klima av frykt og opphisselse kan vi komme til å bli terroristenes allierte. Deres mål er nettopp å destabilisere rettsstaten og internasjonal rettferdighet og medmenneskelighet. Frykten kan gjøre oss til deres våpen - som vi retter mot oss selv.  

Hva kan vi gjøre? Vi må roe ned frykten. Her er farer og utfordringer, men de er små og til å leve med. Vi lever i det tryggeste sekund i historien, på det tryggeste sted på kloden. Her er liten grunn til alarm og panikk. Vi må vokte språket. Det er fare på ferde når ordet men blir borte. Hvis språket vårt skal bestå av krigsrop, er vi snart på Animal planet.

Vi skal være trofaste mot de verdiene vi har bygget det rettferdige og anstendige Norge med. Vi skal være et land med grenser. De kan om nødvendig være lite åpne. Vi skal være et land med lover. De skal alle være lydige mot, også de nye som kommer fra andre lover og lovløsheter. Men Norge må også være et land med folkeskikk og nestekjærlighet. De som kommer og har rett til å bli, skal vi møte med tillit og god vilje. Bare slik kan de bli varige og nyttige medlemmer i Den norske flokken.

Norge har aldri vært Den himmelske freds plass. Det gode landet vårt er blitt til i strid - mellom pengekrefter, mellom by og land, mellom ulike menneskesyn og samfunnshåp, mellom guder og gudløse. Vi må ikke forlange monopol på norske verdier og kaste skam på andres. Norge kan leve godt med en kjedekollisjon mellom kulturer hvis vi besøker hverandres meningsrom og gudshus med nysgjerrighet. Da kan vi til og med utløse kraften og nyskapingen som følger av verdier i kamp - med ord.    

Selvkritikk? Ja. Jeg undervurderte den epidemi av dysleksi og hysteri som går over landet. 

Innlegget ble først publisert i Dagbladet.

Nitrist forsøpling av X Games-debatten


PROVOSERER: Det er denne kommentaren som provoserer. Foto: Andreas Løve Storm Fausko/Dagbladet

Av: Anders Holtet, journalist i Fri Flyt

Dagbladet-kommentator Esten O. Sæther er verken politisk journalist, eller en personlighet med innsikt eller forståelse for egenorganiserte idretter. Likevel tar han på seg den rollen i sin nyeste kommentar på db.no. Det er mer flaut enn vågalt - og ikke minst en voldsom forsøpling av debatten som pågår i nasjonale medier nå.

Det er helt legitimt å mene at ESPN bør åpne opp for "in course" dopingkontroller. Det er også greit å kritisere både TV 2 og X Games som et konsept. De får svare for seg selv. Derimot er det nitrist når sportskommentatorer bruker sin kritikk av arrangementet til å tråkke på alle barn, unge og foreldre som legger ned utallige timer for å stå på ski eller snowboard.

Bloggen fortsetter under bildet


KRITISK: Anders Holtet liker ikke vendingen X Games-debatten har tatt. Foto: Kristoffer H. Kippernes

Det er også greit å mene at dopingkontrollene og organiseringen av X Games er kritikkverdig. Men ikke dra miljøene ned i den pinlige søla.

Sæther viser helt korrekt til TV-tall som beviser påstanden han håper på; at tradisjonelle idretter fremdeles er populære. Likevel er det få som har en intensjon om at både ski og snowboard skal ta over som dominerende TV-idretter. Likevel mener vi, i motsetning til andre, at det er plass til flere. Det er utvilsomt mye med egenorganisert idrett som appellerer til mange. De fleste kan kjøpe seg ski, eller et snowboard, for å bruke det på akkurat den måten man vil. Det er både populært og gøy.

Tiril Sjåstad Christiansen er bare et eksempel på en utøver som kommer fra tradisjonelle idretter, men som heller fant lykken i freeski. Så langt har det også gått bra. Det er likevel gøy at Sæther åpenlyst mener at Tirils gull og sølv i X Games ikke er et tilskudd og en berikelse til norsk idrett. Han mener Ståle Sandbechs OL-sølv ikke inspirere unge til aktivitet, lek og moro i et av landets to hundre skisenter. Andreas Håtveit har snurret på ski forgjeves. Som han selv sier; «slik sport er ikke ønsket i Norge».

Senest i januar brukte jeg to uker på å følge freeskierne og snowboarderne i verdenscupen i Mammoth,  og i X Games i Aspen bodde jeg tett på de norske utøverne. Jeg har verken inntrykk av eller erfart at doping er et tema i idrettene - verken før eller etter. Å danne seg et bilde av skikjørere som hasjrøykende bomser er både trist og feil.

Doping er ikke et tema i snowboard og ski. Skal du snurre fire ganger i lufta er det lite som fungerer. Det er sinnsykt skummelt og teknisk krevende uansett hva man bruker.

Likevel topper det seg for en revansjesugen Esten, som mener det «I disse spektakulære øvelsene kan det være en fordel å bruke ulike stimulerende midler som står på forbudslista fra det internasjonale Antidopingbyrået (WADA)». Hvor kommer dette fra? Det er interssant at idretter som sykling, ski og friidrett er et eneste stort og sort kapittel hva gjelder dopinghistorikk. Svært få har testet positivt på en dopingprøve, og enda færre på prestasjonsfremmende midler. Da hører det også med til historien at de har vært en del av FIS, og kan etter reglementet dopingtestes når som helst.

Det er mulig en del i idretts-Norge må rydde rommet sitt før de kritiserer andre.

Jeg tenker vi avslutter som Hans Bauge: Hold kjeft, dette hakke du no greie på.

 

Har du også lest denne? De nye skihopperne
Fri Flyt følger X Games tett. Les alle sakene her.

LES OGSÅ: Skiforbundet bryter X Games-avtalen
LES OGSÅ: Bråten trosset smertene - tok imponerende bronse i X Games

Hva gjorde du i Venezia, Camilla Pihl?


Legger du hodet på skakke og finner frem lupen, kan det hende du får med deg at reportasjen er sponset av Louis Vuitton.Faksimile Elle

Av Vibeke Montero

I marsutgaven av Elle publiseres en reisereportasje fra Venezia. Det er moteblogger Camilla Pihl som deler sine beste adresser og tips til byen hun kaller magisk. Jeg kunne ikke vært mer enig med henne. Byen ER magisk.

Innlegget ble først publisert hos Borte best.

Det er bare synd hun ikke makter å formidle en eneste smule av denne magien til leserne. Hun guider dem derimot fra turistfelle til turistfelle, fra Markusplassen til Harry's Bar. Stønn. Heia motebloggeren! Dette er som å strø sukker og kanel på en kremete risotto som fortjener eksklusivt parmesandryss og havsalt.

Å føre leserne bak lyset

Reportasjen opprører meg. Ikke bare fordi hun «guider» leserne til Venezias verste høl, men også fordi de aller fleste av leserne sannsynligvis ikke legger merke til at reportasjen er basert på et samarbeidsprosjekt Camilla Pihl har med Louis Vuitton. Hun opplyser dette i bloggpostene sine fra oktober da hun var der. I Elle er de også klar over at Pihl ble sponset av Louis Vuitton, og den informasjonen finner du hvis du lener hodet nitti grader mot venstre og henter frem lupen.

Hallo! Kjære Elle-lesere: DETTE ER PRODUKTPLASSERING. Dere skjønner det, ikke sant?

Bloggen fortsetter under bildet.


Nitrist lesing: I månedens Elle tar Camille Pihl leserne med til Venezia.
 

Dette er dessverre ikke en reportasje som handler om Venezias virkelige godbiter. Det handler derimot om et samarbeid bak kulissene: Mest mulig synlighet for Louis Vuitton og Camilla Pihl, kyndig forkledd som en reisereportasje. Det er to bilder av bloggeren i reportasjen. På begge bildene bærer hun Louis Vuitton-vesker godt synlig. (Jeg skulle gjerne likt å se summene som har skiftet hender i forbindelse med denne reportasjen.) At Elle med sitt internasjonale renommé har plassert en av Norges toppbloggere med Louis Vuitton-vesker på redaksjonell spalteplass er  mildt sagt ugreit. Har redaksjonen glemt Vær Varsom-plakaten?

Den er tydelig, og sier at:

2.2 Redaktøren og den enkelte redaksjonelle medarbeider skal verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet. Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet.

Sorry, jeg kjøper bare ikke denne «guiden». Hadde den vist seg å være en god guide til Venezia, skulle ikke jeg ha tydd til pekefingeren. Tvert i mot. Jeg synes det hadde vært utrolig kult å lese om Camilla Pihls «hemmelige» Venezia-adresser. Jeg har tross alt brukt mange reisedøgn og penger fra egen lomme for å sanke mine egne favorittadresser, og det hadde vært interessant å lese om hvilke steder Camilla Pihls indre radar hadde funnet frem til. Men når denne guiden er en ulv i fåreklær, en såkalt reisereportasje, som hverken avslører hemmelige adresser eller gode tips, så blir jeg kritisk. Dette er copy-paste-journalistikk (fra Tripadvisor?) som villeder mer enn den guider.

Men det er kanskje ikke så rart. Til Camilla Pihls forsvar skal det sies at det i reportasjens innledende avsnitt står at dette er hennes første reise til Venezia. Hun var der i hele tre dager. Tydeligvis perfekt grunnlag for å lage en «Guide til det hemmelige Venezia». Jeg kan skrive en riktig lang post om dette her, og plukke Elles reportasje fra hverandre som en Lego-kit. Og vet dere hva? Det er nettopp det jeg skal gjøre. For uten konkrete eksempler er det sikkert lett å avfeie meg.

Bloggen fortsetter under bildet.


Folkens, dropp for guds skyld turistfellen Harry?s Bar! Det tilsvarer baren Scotsman i Oslo, og er ikke på noen måte representativt for Venezias skatter.

Men hør her:

I Elle står det:

DIGG DRINK: Ta en drink på Harry's Bar, som er kjent for å ha byens beste Bellini, men som også kan skryte på seg å servere en helt rå Dry Martini. Dette er et nokså populært og lite sted, så belag deg på å måtte henge litt i baren de første minuttene.

Jeg sier:

TURISTHØL: Har du lyst til å sitte side om side med bælfeite amerikanere og drikke verdens mest oppskrytte drink, så dra på Harry's Bar. Det var her de oppfant Bellinien (most fersken med prosecco), men den smaker vel så godt andre steder i byen. Og er langt rimeligere.

I Elle står det:

Budsjett-tips! Stikk innom det lokale supermarkedet! Her får du de beste og mest fantastiske ostene for en slikk og ingenting. Kjøp med deg et ferskt brød og litt skinke, sett deg på en bro og nyt en herlig utelunsj!

Jeg sier:

Sparetips: Stikk et par meter unna turisttråkket, og nyt en treretters lunsj for 150 kroner. Sett deg for all del ikke på broene med en picnic. Lokalbefolkningen hater denne turistuvanen som blokkerer deres rutenett og etterlater store mengder søppel i kanalene.

I Elle står det:

BRO, BRO BRILLE: Byen er full av vakre broer. På listen over de du så absolutt bør få med deg er småbroene Ponte dei Pugni og Campo San Barnaba, i tillegg til et par av de mest populære Ponte dell?Academia og Rialto-broen.

Jeg sier:

Campo San Barnaba er IKKE en bro. Det er en åpen plass, så her avslører dere enten elendig retningssans eller, enda verre, elendig deskjournalistikk. (For de av dere som ikke vet: Deskjournalistikk er arbeid som gjøres hjemme i Oslo ved hjelp av Google).

Ponte dei Pugni er derimot en veldig sjarmerende bro. Men hvorfor skal leserene dra hit? Det står det ingeting om i Elle. Jeg skal hjelpe dere. Fordi det oversatt betyr «Knyttnevenes Bro», og var det mest emblematiske stedet for klanenes slosskamper på 1600-tallet. Da gjaldt det å få inn så mange fulltreffere som mulig (med knyttnevene), og dermed lempe motstanderklanen ut i kanalen.

Og hvorfor tipser dere om Ponte dell'Accademia? Det er ganske riktig en av de fire broene som krysser Canal Grande, men her finner du bare en uimponerende konstruksjon i tre fra 1985. Sorry, dette dufter uvitenhet og en grundig undervurdering av reisevante lesere og ikke minst av verdensarven Venezia.

Visste du det, Camilla?

Og visste du at du kunne ha shoppet de lekreste smykker i Venezias perleforretninger? Der glassperlekunsten lever i beste velgående selv 600 år etter at de først begynte å lage glass på Murano.

Tok du en stemningsfull gondoltur i måneskinn? Drakk du lokal Venetovin? Sto du kanallangs og spiste cicchetti?

Neppe. Og hvis du gjorde det, hvorfor tipset du ikke leserne om det?

Sorry girl, when you mess with Venezia, you mess with me.

Innlegget ble først publisert hos Borte best.
 

Realiteten i hvitøyet


Foto: Paul Weaver, Nettavisen

Av Bjørn-Kristian Svendsrud, 1.nestformann Fremskrittspartiets Ungdom

Den midlertidige bevæpningen av norsk politi er avsluttet, med bakgrunn i at terrortrusselen visstnok er noe mindre. Politibetjent Maria Sandberg argumenterer i sitt innlegg 15.februar for generell bevæpning av norsk politi, og jeg mener hun har rett i sin argumentasjonsrekke. Jeg mener tiden er kommet hvor vi politikere må lytte til de menneskene som hver dag jobber i de situasjonene vi til enhver tid omtaler, hvis vi først skal mene noe om det de driver med.  

La meg gjøre det helt klart - Jeg tror ikke generell bevæpning av politiet vil løse alle de faretruende utfordringene norske politibetjenter møter hver eneste dag. Det å løse konfliktfylte situasjoner handler om faglig kompetanse, det handler om den maktutøvelsen politiet har og hvordan den brukes. Jeg har inntrykk av at norsk politi er blant verdens dyktigste samfunnsbeskyttere, og vi er heldige i Norge som lever i et harmonisk og stort sett fredfullt samfunn. Men hvis det er én ting 22.juli, terroren i Paris og København, London og Ankara har vist oss, så er det at vi ikke kan ta fred og forsonlighet for gitt. Politiet må være beredt på å håndtere enhver situasjon, og de må ha det redskapet som trengs for å beskytte seg selv, og oss andre.

Mitt inntrykk av hvorfor enkelte politikere er i mot generell bevæpning av politiet er fordi «Norge bare ikke er sånn». «Jeg vil ikke ha et samfunn hvor vi trenger å bevæpne politiet» hører jeg ofte folk si i bevæpningsdiskusjonen.  «Politiet mister sitt sivile preg» var et av argumentene fra Venstres Iselin Nybø da hennes parti foreslo at politiet fremdeles skulle være ubevæpnet. Hadia Tajik fra Arbeiderpartiet etterlyste fra sin side en nedtrappingsplan for den da midlertidige bevæpningen av norsk politi. Hun sa til VG i april: «Økt bevæpning er ikke det samme som økt trygghet. Flere skudd kan bli løsnet, flere kan bli skadet og flere kan bli drept. I tillegg endrer det de grunnleggende verdiene i hva som preger norsk politi». Dette er kun to eksempler på argumentene som ofte går igjen. To eksempler på at man er redd norsk politi vil miste sine verdier, og at flere skudd vil bli løsnet. Jeg tror imidlertid ikke at ivaretakelse av våre norske verdier ligger i politiets pistoler, de ligger først og fremst i politibetjentenes bevissthet.  

Bloggen fortsetter under bildet.


Bjørn-Kristian Svendsrud

Har det blitt flere avfyrte skudd med midlertidig bevæpning? Noen mener sikkert ja, særlig med tanke på at det i 2015 var avfyrt 23 vådeskudd. Dette mener jeg først og fremst er et argument for økt opplæring i bruk og håndtering av våpen, og ikke at det er et selvstendig argument for å  ikke bevæpne politiet. Har verdiene endret seg? Gjerne si i fra hvis noen har hørt noe, for meg ser det ut til at politiets verdier fremdeles er godt ivaretatt.

 Det har ikke så mye å si hva politikere vil og ikke vil, realiteten må ses i hvitøyet. Aldri før har terrorfaren vært så stor som den er i disse dager. Ikke bare mot Norge, men mot hele Europa. Også Norges befolkning har en skyggeside, en side vi ikke trenger å like - Men vi må i det minste innse at den finnes. Norske politikere må forstå at generell bevæpning først og fremst handler om å beskytte befolkningen, og ikke minst beskytte politibetjentene selv. Politiets Fellesforbund har ønsket generell bevæpning siden 2012, noe som bør veie tungt i en slik vurdering.

Jeg håper at det offentlige utvalget Justis- og beredskapsdepartementet nedsetter for å utrede spørsmålet om bevæpning kommer frem til at generell bevæpning av politiet er veien å gå. Det er slettes ikke enkelt, det løser så absolutt ikke alt - Men det er riktig for fremtiden.   
 

Norges idrettsforbund - folkebevegelsen uten folk?


Foto: tomnyborg.com

Av: Tom Arne Nyborg, rådgiver iGaming (Malta)

Like etter 2. verdenskrig uttalte Rolf Hofmo, grunnlegger at den norske moderne idrettsorganisasjonen og Norsk Tipping at:

«En idrettsorganisasjons viktigste oppgave er å få flest mulig til å drive idrett. Utviklingen av menneskelegeme og folkesundheten er et grunnlag som enhver idrettsbevegelse må bygge på. Gjør den ikke det, og har den ikke dette klart for seg, så blir det ikke en idrettsorganisasjon, men en forretning, en butikk av idrettsfolk, et artistcirkus.»

Det har skjedd mye siden den gang, og tar vi en titt på dagens idrettsforbund (NIF), befinner de seg fjernt fra disse idealene. NIF har blitt mer butikk enn bevegelse. La meg forklare hvorfor.

I 2014 mottok norsk idrett over 2,2 milliarder kroner fra Norsk Tipping, kalt tippemidler. Av disse gikk 30 prosent til NIF. Det betyr at mer enn 750 000 000 kroner ikke går til de lokale idrettslag hvor 99 prosent av aktiviteten er, men til idrettsforbundet sentralt! Totalt har forbundet inntekter på mer enn 1 milliard kroner i året, og store deler av midlene kommer fra det offentlige. Det er fristende å stille spørsmålet om hvem som bestemmer hva pengene skal brukes til, og hvordan de har fått makten. For hvem er det som deltar og velger styret til Norges største frivillige organisasjon, som teller mer enn 2,1 millioner medlemmer og nesten 12 000 idrettslag? Går man gjennom fjorårets årsmøteprotokoller for de 19 idrettskretsene, er den største svakheten til Norges Idrettsforbund åpenbar. Kun 5 til 10 prosent av medlemsklubbene deltar på kretstingene. Det er en forsvinnende liten andel av idretts-Norge som i realiteten står bak NIF. Når idrettspresident Tom Tvedt går ut og hevder han taler på vegne av norsk idrett og en folkebevegelse, har han i virkeligheten ikke mange i ryggen.

I forkant av idrettstinget 2015 publiserte Aftenposten et innlegg signert av daglig leder i Fredrikstad Idrettsråd, Svein Femtehjell, hvor idrettslederen skriver:

«Når idrettstinget settes, er det på sentralidrettens premisser. Det er hva som tjener Norges Idrettsforbund, særforbund og idrettskretser, ikke lokalidretten som har fokus.»

Det er grunn til å spørre seg om NIF er fornøyd med at få ser dem i kortene når de forvalter idrettens milliarder. Fordi lite har endret seg siden 2015. Femtehjells innlegg er en god beskrivelse på resultatet av manglende medlemsstyring. Det er et demokratisk problem at en så stor organisasjon har et grunnplan som ikke bryr seg. Resultatet ser vi tydelig, nemlig en topptung ledelse med frie tøyler til å fordele penger, som kan ta avgjørelser uten å bli stilt til rette.

Resultatet av de frie tøylene er også tydelig. Svindyre OL-søknader som ender i fiasko, penger som ikke når de lokale klubbene de er tenkt til, store bevilgninger til toppidrett og stadig høyere lønninger i administrasjonen. Idrettspresident Tom Tvedt og generalsekretær Inge Andersen hadde henholdsvis lønninger på 1,4 og 1,6 millioner kroner i fjor. De mener med andre ord at de bør ha mer i lønn enn statsministeren, LO-leder og andre topper med viktige roller i samfunnet. Tatt verdiene idrettstoppene er satt til å forvalte i betraktning, henger ikke dette på greip.

Hva så med breddeidretten og de lokale idrettslagene?

Lokale aktivitetsmidler (LAM) er navnet på budsjettposten som går fra NIF sentralt til landets idrettslag. I 2015 endte 293 millioner kroner opp til fordeling gjennom LAM-ordningen. Det vil si at 12 000 idrettslag, som står for 99 prosent av all idrettsaktivitet i landet, må dele på mindre enn 30 prosent av budsjettet NIF har til sentral aktivitet. Fordelt på 12 000 idrettslag utgjorde dette rundt 355 kroner i støtte. I tillegg ender lokale idrettslag med å betale avgifter og kontingenter til sine kretser og særforbund i størrelsesorden 300-500 millioner kroner. Resultatet er at de begrensede sentrale midlene lokalidretten får kloa i, kort tid etter, blir tatt tilbake til sentralleddet igjen. En del idrettslag ender som følge av dette med å «pushe» medlemmer til å spille hos Norsk Tipping, for å sikre mer penger gjennom grasrotmidlene.

Fraværet av overføringer fra sentralt hold leder til at medlemmer blir tvunget til å betale mer for å delta i aktiviteter. Flere barn og unge faller utenfor organisert idrett fordi foreldre ikke har råd. Det paradoksale er at fokuset i det offentlige ordskiftet er at midlene fra Norsk Tipping skal gå til aktivitet for nettopp barn og unge. I forkant av OL i 1956 uttalte idrettspolitiker Rolf Hofmo at Norges Idrettsforbund brukte for mye tid og ressurser på antrekket til utøverne. Selv dro han på årsmøte i Finnmark Idrettskrets, fordi det var i lokalmiljøet at aktiviteten ble skapt. Tom Tvedt og de andre i NIF-ledelsen bør dra lærdom av Hofmos innstilling og visjon.

Norges Idrettsforbund er ikke i dag den folkebevegelsen de gir seg ut for å være. Det bør endres. En større del av dagens finansiering av idrett bør ende opp der den er tenkt, nemlig til breddeidretten og de lokale idrettslagene. Høye lønninger og primært satsning på toppidrett er ikke det som bør kjennetegne norsk idrett.

Hvordan kan dette gjøres?

Norges Idrettsforbund bør i større grad tilrettelegge for aktiv medlemsdeltakelse. At kun 5 til 10 prosent av medlemsklubber deltar på kretsting er et stort demokratisk problem, og det er NIFs ansvar. NIFs oppgave bør være å sørge for at en langt større prosentandel av medlemmene deltar i viktige fora. Da vil idretten igjen bli en folkebevegelse, og breddeidretten vil få mer innsyn i dagens feilslåtte prioriteringer av midler. Det fungerer nemlig ikke slik det var tenkt på Hofmos tid. Mest sannsynlig vil dette igjen kunne resultere i nødvendige og etterlengtede endringer, og en forflytning av makt fra toppene til bredden.

Spørsmålet er imidlertid om NIF ønsker en slik endring, eller om de trives med at idrettsmidlene parkerer på Ullevål.

Innlegget ble først publisert på Tom Arne Nyborgs blogg

Myter og fakta om flyavgift


Foto: Jon Olav Nesvold, NTB scanpix

Av Terje Breivik, finanspolitisk talsmann og nestleder i Venstre 

Siv Jensen og andre Frp-representanter tegner et bilde av flyavgiften som i beste fall er upresist.

Klimakrisen kan og må løses. Å ta markedet aktivt i bruk er et av de tyngste verktøyene vi har for å lykkes. Venstre er derfor en varm tilhenger av et grønt skatteskifte.

Det vil si økte skatter og avgifter på det vi vil ha mindre av: forurensning og miljøfiendtlig atferd og tilsvarende lavere skatter og avgifter på det vi vil ha mer av: miljøvennlige alternativer, arbeid og investeringer i arbeidsplasser og bedrifter.

Innenriks flytrafikk står for en stor andel av klimagassutslippene fra transportsektoren og en betydelig andel av Norges samlede CO-utslipp. Det betyr at vi som flyr, må være villig til å betale for de utslippene vår atferd faktisk medfører. Samtidig er det viktig å stimulere til at også flytransport blir mest mulig miljøvennlig. Det er ikke primært flyreisen som er problemet, men utslippene.

Derfor var det viktig for Venstre i budsjettforhandlingene for 2016 å få gjennomslag for en reduksjon i landingsavgiften på 25 prosent for fly som går på biodrivstoff. Det er allerede avganger fra Gardermoen på slikt drivstoff, og Avinor tilbyr i disse dager flyselskapene som trafikkerer Oslo Lufthavn biodrivstoff som en normal del av den daglige driften. Lufthansa, SWISS, Austrian Airlines, Germanwings, Eurowings, Brussels Airlines, SAS og KLM har inngått avtaler om biojetdrivstoff. Resultatet er at de selskapene som deltar i det grønne skiftet kommer bedre ut, og vil kunne tilby lavere priser til sine kunder. Dette utgjør et grønt skatteskifte i praksis: Miljøfiendtlig flytransport blir dyrere, miljøvennlig transport blir billigere.

I den offentlige debatten om miljøavgiften på flyreiser er det framsatt tre påstander som nærmest har festet seg som en sannhet.

1. Flyavgiften kom på plass en sen nattetime helt i innspurten av budsjettforhandlingene.
2. Det er Venstres avgift.
3. Det er en særnorsk avgift på flyreiser. Innforstått at ingen andre land har noe slikt.

Frp bidrar direkte og indirekte til at disse mytene opprettholdes.

Når representanter fra Frp, både lokale representanter, stortingsrepresentanter og tidligere og nåværende partileder tegner et bilde som i beste fall er upresist og sår tvil om realitetene for å distansere seg og for å fraskrive seg ansvar, har jeg et behov for å korrigere det bildet. Venstre tar i likhet med de andre samarbeidspartiene et ansvar for både helheten i budsjettet og denne miljøavgiften. Det forventer jeg også at Frp gjør.

Modellen for miljøavgift på flyreiser som Stortinget har vedtatt som en del av budsjettavtalen mellom regjeringspartiene, Venstre og KrF ble foreslått fra regjeringen/regjeringspartiene rimelig tidlig i forhandlingene om statsbudsjettet for 2016. Den kom ikke på plass en sen nattetime. En modell som kommer fra regjeringen må vi også forutsette er rimelig gjennomtenkt og kvalitetssikret. Grunnen til at det ble en avgift på flyreiser, og ikke på andre betydelige forurensningskilder som utslipp fra olje- og gassproduksjon eller fra biltrafikk, er Frp?s motstand mot å avgiftslegge disse sektorene.

Det er helt riktig at Venstre foreslo en avgift på flyreiser i vårt alternative budsjett for 2016, og slik hadde det på kravlisten vår i forhandlingene. Modellen vi foreslo hadde imidlertid en helt annen innretning enn det som til slutt ble vedtatt. Venstres forslag innebar en avgift på ca. 60 kroner for en innenlands reise og en reise innen EU/EØS helt uavhengig av hvor mange flybytter man måtte foreta, videre at avgiften økte til ca. 200 kroner for reiser til/fra Midt-Østen, deler av Asia og deler av Afrika og ytterligere til ca. 400 kroner for interkontinentale reiser (USA, Øst-Asia, Sør-Afrika, Oseania).

En slik avgift ville ha vært enda mer i tråd med prinsippet om at forurenseren betaler, og ville også ha imøtegått mye av kritikken som er reist i høringsrunden: Det ville verken ha vært potensielt konkurransevridende eller EØS-stridig, og det ville utvilsomt ha vært en miljøavgift. Før representanter for Frp i det offentlige rom igjen går ut og hevder at den avgiften som er vedtatt innført «er Venstres», bør de med fordel ta en telefon til egen partileder for å å få den riktige historien om hvorfor og hvordan denne avgiften ble til.

Det som derimot ikke er riktig er at det er særnorsk med en avgift på flyreiser. De to landene med størst flytrafikk i hele Europa, Tyskland og Storbritannia har begge en avgift på flyreiser. Den tyske avgiften som ble innført i 2011 er helt lik den Venstre foreslo at vi skulle innføre i Norge, mens avgiften i Storbritannia, Air Passenger Duty, som ble innført i 2007, faktisk er betydelig høyere (£13 eller nesten 150 kroner på de korteste reisene) enn både den Venstre ville innføre og den Stortinget har vedtatt at vi skal innføre fra 1. april i år.

Når Ryanair og andre truer med å legge ned både ruter og flyplasser i Norge er det helt andre grunner enn økt avgift som ligger bak. Ryanair har utvidet sin trafikk både i Tyskland og Storbritannia helt uavhengig av avgiftene disse landene har, også etter at Stortbritannia nylig økte den..

Miljøavgiften på flyreiser som er vedtatt er ingen av avtalepartnernes primære standpunkt. Den kom på plass etter forhandlinger og drøftinger om en helhetlig avtale om statsbudsjettet for 2016 som bl.a. innebærer et betydelig grønt skatteskifte i år, og et varsel om et forsterket skatteskifte neste år. Det er et statsbudsjett og en politikk Venstre står inne for. Det forventer vi også at avtalepartnerne gjør.

Kommentaren ble først publisert i Dagbladet

- Konspiratorisk og direkte feil

Oslo 20120924. Ikhlaq Ahmed som er talsperson i Islamic Cultural Centre Norway, i forbindelse med lanseringen av del to av den nye oversettelsen av Koranen til norsk.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB scanpix

Av Ihklaq Ahmed, talsperson for Islamic Cultural Centre

Innlegget er skrevet som et svar på Hege Storhaugs forslag om å stenge tre islamske menigheter i Norge, deriblant Islamic Cultural Centre. 

Les bakgrunn her: Dette er moskeene Hege Storhaug vil stenge

Aller først må medier slutte å karakterisere Hege Storhaug som islamkritiker. Islamkritikk må aldri brukes som utgangspunkt for å fremme rasistisk og fascistisk tankegods. Jeg oppfordrer alle lesere til å gjøre et tankeeksperiment, bytt ut Koranen med Toraen, muslim med jøder og islam med jødedom i utspillet til Hege Storhaug. Jeg kan med hånden på hjertet si at reaksjonene i dette landet, og kanskje i hele Europa, hadde vært helt annerledes. 

Hege Storhaug prøver hele tiden å overgå seg selv og nå har hun gått så langt at flere bare rister på hodet. At Hege Storhaug har hatt en agenda mot ICC er ikke noe nytt, hun har gjennom årene påstått mye rart om ICC, men det som sårer oss mest, er at dette er statsstøttet. Hvorfor tar ingen til ordet for å stoppe hennes støtte? At det finnes fascistiske og rasistiske tankeganger hos enkelt, er ikke overraskende, men at dette er statsstøttet, det skremmer. Slikt avler hat og ikke integrering. Her har regjeringen en reell og oppriktig jobb å gjøre.

På den ene siden samarbeider vi godt med myndighetene, og på den andre siden får hun betalt av alles skattepenger til å fremme brudd på menneskerettigheter. Det bør være helt uhørt i vårt demokrati. Man kan mene hva man vil, men er det man mener hatefullt, diskriminerende og udemokratisk, bør det ikke støttes av staten. Vi må verne om vårt demokrati og ytringsfriheten som våre foreldre også har vært med på å bygge opp. 

ICC er en av de fremste innen dialogarbeid, vår nye imam har lært seg norsk på to år, han er ung, vi har åpen moskédag, vi har norsk som offisielt språk i vår menighet, vi oppfordrer til samfunnsengasjement, vi maner til å kjempe mot urett ved bruk av penn, vi oppfordrer alle til å følge norsk lov, vi sier at muslimer skal behandle alle andre mennesker, uansett legning, kjønn og religion, med likeverd. Ønsker Hege å sette en stopper for alt dette?

Og hvis noen fortsatt er i tvil, anbefaler jeg dem å skaffe seg oversettelsen av Koranen på norsk, som vi har jobbet med i flere år. Les den og døm selv. Kildekritikk kanskje den største utfordringen i dagens digitale samfunn. Enkelte tror på alt de hører, i dette tilfellet alt de hører fra Storhaug. IRN arrangerte nylig en nasjonal konferanse om kildekritikk. Kanskje de bør huske å invitere Storhaug neste gang siden hun også har et sårt behov for et slikt kurs.

Hege har vært for mye i Pakistan og har rett og slitt blitt radikalisert. Hun har alltid hatt en skjult agenda og våre undersøkelser viser at hun er alliert med IS. Det virker som om hun har Baghdadi som sin inspirsasjonskilde. Vår etterrettning forteller at S i IS står for Storhaug. Hege og IS to sider av samme sak. De har samme agenda og samme retorikk. Hege er en hemmelig rekrutteringskanal for IS og hun vil kunne gjøre dette arbeidet svært godt hvis myndighetene og PST ikke setter en stopper for dette. All statsstøtte må stoppes med øyeblikkelig virkning.

Skjønner dere hvor dette bærer hen? Det jeg sier her høres jo helt absurd ut, men jeg prøver å tegne et bilde. Det er akkurat denne retorikken Storhaug bruker om muslimer. Konspiratorisk og direkte feil.

Ifølge Hege Storhaug skal man være muslim på måten hun vil, hvis ikke er man en fundamentalist og trussel for Norge. For en frihet, eller hva?

Du, jeg og vi alle får avgjøre, er det inkluderende strategier med høy takhøyde for kritikk som vil verne om vårt demokrati og vil fremme integrering eller statsstøttet ekskluderende, rasistiske og fascistiske tankegods?

Vi må ikke la IS-ideologier, om det er i form av Baghdadi eller Hege Storhaug sette dagsordenen.

Du vil ikke tro hva MDG svarte om fremtidens jobber!

Jeg har tidligere skrevet om hvorfor MDG og deres politikk er en trussel mot folk flest. Innlegget har fått tilsvar fra Anna Kvam der det fremsettes en rekke merkelige påstander.

Oslo 20150714.
En mann går i avgangshallen på nye pir nord på Oslo lufthavn som åpner i 2017. I bakgrunn står fly fra SAS og Norwegian parkert.
Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
Foto: Fredrik Varfjell/NTB Scanpix

Av Petter Kaland Melsom, 2. nestformann i Fremskrittspartiets Ungdom

Det blir påstått at FpU vil «tviholde på jobber som kommer til å forsvinne». Mer går det ikke an å snu ting på hodet! For det er jo faktisk MDG som ønsker å tvinge oljenæringen til å legge ned, og det er utrolig nok MDG som vil redusere folks forbruk av fisk.  Det burde være forståelig for alle at en nedlagt oljenæring vil koste folk jobben.  Det vil også radikalt redusere Norges skatteinntekter. Det er en veldig dårlig idé. Det blir ikke bra for folk i Norge dersom MDG skulle lykkes i sitt ønske om å rasere næringslivet.
MDG vil altså motarbeide de to viktigste næringene i Norge. Hva svarer de om fremtidens jobber? Ingenting. Kanskje satser de på at vi alle skal få jobb i det offentlige.

Les også: MDG prioriterer byens syklister - miljøeffekten er minimal

FpU mener derimot at olje og fiskerinæringen skal få gode vilkår så lenge dette er økonomisk lønnsomt. Verden trenger faktisk olje for å kunne å kunne fase ut kullkraft. Og verden trenger å opprettholde og utvikle matproduksjonen.
Videre hevdes det at fattigdom bare kan reduseres dersom rike land reduserer forbruket. Det er beviselig feil. Selv om mye gjenstår har fattigdom heldigvis i lengre tid vært på tilbakegang i verden. I 1990 levde 43 prosent av befolkningen i u-land i ekstrem fattigdom. Det er estimert at tallet i 2015 var under 15 prosent.

MDG sier de vil redusere forbruket. Hvem skal redusere først? Levestandard handler ikke bare om klær på Zalando. Det handler blant annet om vi har råd til den mest avanserte behandlingen til kvinner med brystkreft, rassikring av veier og nye skolebøker.

Så hevdes det at vi snart er på vei til å gå tomme for mat i verden. Økonomen Thomas Malthus hevdet allerede i 1798 at vi var i ferd med å tomme for nok mat i verden. Det har heldigvis enda ikke skjedd, selv om befolkningen har økt fra omlag 1 milliard til dagens 7 milliarder. Verdens matproduksjon øker stadig, det enorme potensialet for matproduksjon i havet er fortsatt lite utnyttet.

Et spørsmål er hvorfor MDG vil forby kjøtt og fisk, i første omgang riktignok bare en dag per uke. MDG vil påtvinge gamle og syke å spise vegetarmat. Hvorfor kan ikke voksne mennesker velge selv? Har dere ikke selv tro på at folk vil velge å spise vegetarmat hvis det er bedre? Blir da tvang løsningen?  Egentlig er det oppsiktsvekkende at dere ikke innser at dette er et inngrep i personlig frihet.

Bloggen fortsetter under bildet.




Jeg mener det er negativt med lokal forurensning i byer. Men er løsningen å forby biler? Jeg mener det er bedre å jobbe for mindre forurensende biler. Aldri har det vært flere el- og hybridbiler på veiene enn nå. Forurensning i byer skyldes mange andre faktorer, blant annet vedfyring. Dette er med andre ord et vanskelig problem. MDG  velger det minst smarte, å forby biler, også de som ikke forurenser.

Les også: Her er listen over alt MDG vil forby i Oslo

Dere vil redusere muligheten for vanlige mennesker til å reise med fly. Alle forstår at økte priser og avgifter vil ramme dem som har minst fra før.

Det er mest ærlig er å opplyse om hvem som betaler prisen når MDG skal posere med sin gode moral. MDG kan her starte med å innføre flyforbud for alle tillitsvalgte, så kan MDG selv leve opp til egne høye standarder.

Som vi alle har lest brukte Oslominister (eller hva det skal hete) Hanna Marcussen (MDG) 17. februar fly mellom Kristiansand og Oslo. Hun begrunnet det med behovet for å spare tid.

Tror partieliten i MDG vi andre har all verden av tid? Tror de at vi egentlig flyr fordi vi liker å forurense?

Det mest skremmende er at dersom AP skal danne regjering i 2017 vil de ta med MDG. Større trussel mot enkeltmenneskets frihet i Norge skal du lete lenge etter.

Menstruell hygiene burde være en rettighet, ikke en luksus



Av Camilla Gulliksen, miljøpolitisk ansvarlig i AUF i Akershus/profesjonell menser

(Blogginnlegget er skrevet som et svar til Petter Kaland Melsom, 2. nestformann i Fremskrittspartiets Ungdom (FpU). Tidligere denne uken kritiserte han AUFs forslag om tampongstøtte til skoleelever og studenter i forbindelse med mensen: - Alle kan ikke få alt gratis fra staten, sorry)

Kjære Petter!

Det finnes slik en ting (hold deg fast) kalt ei livmor. Og hver måned så gjør den den greia, du vet den greia som er hele grunnlaget for videreføringen av menneskeheten. En sånn livmorsak som moren din har, som hun bar deg i, hvor du grådig lå og tok til deg næring i ni måneder. Forresten, nevnte jeg at 50% av Norges befolkning har en sånn en?

Vi kvinner husker dagen vi fikk mensen. Den ubehagelige bilturen til Praha hvor pappa dekka til bilsetet med en pizzaeske, eller den fotballtreninga du innså hvorfor damelaget ikke brukte hvite shortser. Det mange av oss glemte å ta med i betraktning er hva et liv med mensen egentlig koster?

I løpet av ti år bruker en kvinne i snitt 3600 bind og/eller tamponger, noe som blir utgifter på omtrent 6750kr. (Du må for all del ikke glemme å legge til prisen for nye truser og smertestillende.) Det virker kanskje ikke som en overveldende sum, men når det står mellom mat på bordet og blod mellom beina, så er det en utgift som kan utgjøre stor forskjell. Dessuten så er det en utgift man har ene og alene fordi man har en livmor. Unge jenter hopper over mensen i flere måneder fordi p-piller er gratis, mens bind og tamponger ikke er det. Det er fremdeles ingen tydelige svar på om å bruke prevensjon til å hoppe over mensen er helsefarlig eller ikke. Som all annen skattepolitikk, så handler det om prioriteringer. Nei, vi skal ikke nedprioritere bestemor på gamlehjemmet, men kanskje vi skulle nedprioritert skattekutt til de aller rikeste for å finansiere et tiltak som hjelper alle unge kvinner uavhengig av økonomisk bakgrunn.

Les også: AUF krever at jenter får gratis bind og tamponger

Når du sammenligner behovet for bind og tamponger, som behovet du har for barberhøvler så er det klart at her har seksualundervisningen sviktet. Tredagersskjegget kan vente til lønningsdag. Mensen dukker opp uinvitert i middager og uforutsett i gymtimen. Blod venter ikke på grønt lys, og når man handler i blod har man ikke tid til ettertanke eller en ekstravakt på Coop Obs. Dessuten, hvilke konsekvenser har det at du ikke barberer deg? Du kan fremdeles dra på jobb, og du kan fremdeles være med i svømmetimen. Jeg tror jeg snakker på vegne av alle kvinner når jeg sier at det er umulig å komme seg i gjennom hverdagen uten tilgang på sanitære produkter. Menstruell hygiene burde være en rettighet, ikke en luksus. Hva var bivirkningene av et skjegg sa du?

Jeg håper universet fortsatt eier en liten porsjon ironi, og at du blir velsignet med døtre. Jeg håper du får erfare blod i bilsetet, og på alle lakenene. Jeg håper du lærer deg å sette pris på mensen, og jeg håper du unner din mor, datter og dine søstre en belastning mindre i hverdagen.



 

Nettrollene herjer: Et hån mot Holocausts ofre


Dette bildet er fra Auschwitz, tatt i januar 1945. Foto: Reuters / HO-AUSCHWITZ MUSEUM

Bilder av utmagrede jødiske fanger i Auschwitz, klare til å sendes i gasskamrene, blandes helt skamløst inn i den norske innvandringsdebatten. Og dette sitter det noen facebook-brukere og “liker”, skriver Tone Jensen.

Av Tone Jensen, sjefredaktør i Fremover



 

Nivået på asyl og innvandringsdebatten synker stadig lavere. På Facebook verserer det nå  innlegg som sammenligner norsk innvandringspolitikk med nazistenes utryddelsespolitikk.

Innlegget ble først publisert hos Nordnorsk debatt.

Bilder av utmagrede jødiske fanger i Auschwitz, klare til å sendes i gasskamrene, blandes helt skamløst inn i den norske innvandringsdebatten. Og dette sitter det noen facebook-brukere og “liker”.

Vet de hva de gjør?

Nettroll på ytterste høyre fløy er et velkjent fenomen, det diskuteres jevnlig i den offentlige debatten. At de finnes på venstresiden også, er mindre problematisert. Men når venstresidens ytringsekstreme på skandaløst vis utnytter det jødiske folks tragedie for å fremme egne politiske synspunkter, bør flere enn meg mene at nok er nok.

Det ironiske her er jo at dette ofte er personer som skriker ut høylytte advarsler mot retorikken (!) i asyl og innvandringsdebatten. Men da gjelder det Sylvi Listhaugs retorikk. Det er tydeligvis mer stigmatiserende å bli kalt “godhetstyrann”, enn å dra avskyelige paralleller mellom regjeringen Solbergs politikk og Hitlers “endlösung der Judenfrage”.

Enda mer tankevekkende er det at de samme venstreekstreme aldri har brukt tastaturet til å ta opp europeiske jøders situasjon i dag. Det har naturligvis sammenheng med at man på ren ryggmargsrefleks kobler alle jøder med Israels politikk, til tross for at de færreste jøder i europeiske land har noe som helst med Israel å gjøre.

Dette kalles ” å skjære alle over en kam”, for øvrig et velkjent argument fra venstresiden. Men da gjelder det kritikk mot muslimer.

Europas jøder er utsatt for terror og forfølgelse, også i våre dager.  I terrorangrep i Paris, Brüssel og København har mange menneskeliv gått tapt. Etter angrepet på Charlie Hebdo gikk en islamist løs på et jødisk supermarked i byen. I lommene hans ble det funnet en liste over jødiske skoler i området.

Bare i Storbritannia er det mange hundre tilfeller av hatkriminalitet mot jøder hvert år. Fra 2013 til 2014 ble antallet doblet. Hver sjette unge jøde vurderer nå å emigrere fordi de ikke føler seg trygge i hjemlandet lenger. En undersøkelse viser at en fjededel av jødene i ni EU-land i Vest-Europa er redde for å bli identifisert som jøder.

Trusler, trakassering og sjikane er blitt en del av hverdagen for de som enda tør å iføre seg tradisjonelle jødiske klær. Synagoger, jødiske skoler og til og med barnehager må ha bevæpnede sikkerhetsvakter.

Enkelte, deriblant Per Fugelli, har kalt muslimene for “vår tids jøder”. Det er ikke sant. Europas jøder er fremdeles Europas jøder, og de som nå forfølger dem er for en stor del nettopp muslimer.

Det har vært en alarmerende økning i antisemittismen, og en like bekymringsfull økning i fornekting av at Holocaust fant sted. Samtidig er det stadig flere som aldri har hørt om nazistenes gasskamre og det folkemordet som fant sted.

Er det disse som sitter på Facebook og “liker” sammenligningen mellom norsk asyl og innvadringspolitikk og drap på 6 millioner jøder? Jeg tror faktisk ikke det. De som synes at dette er “likanes”, vet nok hva de holder på med. Asyl og innvandringsdebatten er sterkt preget av emosjoner.

Men å ha et følelsesmessig engasjement gjør det ikke legitimt med hatefulle ytringer. Og denne type” gjenbruk” av nazismen og et av historiens verste folkemord, for å protestere mot regjeringens politikk, driver debatten ned på nedrigste nivå. Faktisk helt ned på grensen til gravskjending.

Innlegget ble først publisert hos Nordnorsk debatt.

Et byråd som prioriterer friske menn?

Byrådet Johansen gjør noen rare prioriteringer. Nesten uansett hva de blir spurt om er svaret; sykkel. Det koster å prioritere de syklende året rundt, og det kan gå ut over de sårbare gruppene som virkelig trenger kommunens støtte.


Fredag kveld og lørdag var p-plassene her i Ullevålsveien i Oslo stengt på grunn av et snøfall på under én centimeter. Årsaken var at det skulle kostes slik at sykkelfeltene ble kjørbare. Foto: Paul Weaver (Nettavisen)
 

Av James Stove Lorentzen, Oslo Høyres bystyregruppe

Det vil alltid være begrensninger på hva en kommune kan yte og befolkningens forventninger vil alltid overgå kommunens finansielle bæreevne. Derfor må vi som politikere alltid gjøre avveininger og prioritere det som er viktigst først. I Oslo klarer flertallet av innbyggerne seg selv godt til daglig, men det finnes sårbare mennesker og grupper som er avhengige av hjelp fra kommunen og må prioritere først. Det kan være syke eldre, rusavhengige, funksjonshemmede, psykisk syke og mange andre. I tillegg har kommunen lovpålagte tjenester som barnehage og skole som også skal finansieres.

Les også: Stengte 120 p-plasser på grunn av én centimeter snø i helgen

Bloggen fortsetter under bildet.


James Stove Lorentzen

MdG prioriterer byens syklister. Ikke et galt ord om de som ønsker å sykle i byen, men det går an å stille spørsmål ved klokskapen i byrådets prioritering av vintersykling. Hvem er den typiske vintersyklist? Jeg ser mange unge til middelaldrene ressurssterke friske person, hovedsakelig menn, på to hjul. For at disse skal få den ideelle vei til jobb hver eneste dag, uansett vær, er MDG villig til å bruke mye penger. Miljøeffekten av at en liten gruppe friske mennesker sykler til jobb om vinteren er minimal. Derfor mener jeg syklistene de få dagene i løpet av vinteren snøfall er et problem kan reise kollektivt eller spasere. På disse dagene bør kommunen heller prioritere å holde fortauene rene for is og snø for å forebygge fallskader og sikre fremkommelighet for flere. Reduksjon av benbrudd og andre skader, spesielt blant eldre, er en viktigere prioritering enn å sikre at friske syklister kommer seg på jobb etter et snøfall uten å måtte sykle på snø.

Les også: 5 grunner til at Miljøpartiet er en trussel mot folk flest

Byrådet gjør livet vanskeligere for bileiere som bor innenfor Ring 2, - igjen til fordel for syklistene. Det er mange grunner til at folk har bil. Noen gode, andre kanskje mindre gode. Jeg sier ikke at bil skal prioriteres over sykkel, men vi skal heller ikke lage bileiere til en pariakaste. MdG uoverveide strakstiltak er kun utslag av symbolpolitikk, og uten dokumenterbare klima- og miljøgevinster. La oss heller ta tiden til hjelp for å planlegge og tilrettelegge på en slik måte at vi tar hensyn til folks ulike behov. Da først blir Oslo en bedre by å bo i – for alle.

Å kalle en pikk for en pikk


 I Tyskland, som har offentlig godkjente bordeller, er det helt vanlig at menn kan bestille kvinner som fra en pizzameny; alle «rasetyper», gravide, gjerne veldig unge kvinner, skriver skribentene.

Av Marielle Leraand, nestleder i Rødt og Magnhild Nilsen, kvinnepolitisk leder i Rødt

”Alle” reagerer på utsagnet om å suge pikk. Men det som er virkelig sjokkerende her, er høyresidas forslag om å åpne offentlige bordeller. Sannheten bør ikke pyntes på.

Det har skapt mye storm etter Kari Jaquessons uttalelser på parolemøtet i 8.marskomiteen i Oslo i år. Det at mediene er veldig opptatt av virkelighetsbeskrivelser som inkluderer ord som «suge pikk» er ikke overraskende. Det gir leserklikk. At det ikke bare er en radikalfeminist som «alle er imot», men i tillegg en kjendis, er sikkert også en grei bonus.

Les også: Jenter mellom 9 og 12 år blir tvunget til å ta imot opp mot 30 sexkunder hver dag

Åpner for bordeller

Det var ikke kommunesammenslåing som var temaet for diskusjonen. Det var leder for Oslo Liberale Studentforening som gikk inn for å oppheve sexkjøpsloven og for å åpne bordeller i Norge. Deretter svarer Jaquesson i et motinnlegg (sitat fra lydlogg): «Da må jeg … anbefale en liten studietur til Belgia og Tyskland for å se hvor nydelig det foregår i disse ordnede formene. Også synes jeg ... også synes jeg at du skal prøve å suge pikk ti ganger i døgnet et helt år for å se hvor gøy du synes det er. Dét er sexkjøp. Sexkjøp handler ikke om en festlig, abstrakt idé om at man har rett til å gjøre hva man vil med kroppen sin. Det er ingenting abstrakt med hverdagen til de som må selge sex.»


Kari Jaquessons uttalelser ble ikke godt tatt imot av Unge Venstre. Foto: Paul Wwaver (Nettavisen)

LES OGSÅ: Om hvordan utsagnene om å suge pikk har blitt fordreid

Forvrengt hersketeknikk

At dette så i etterkant blir kalt «seksuell trakassering» og «hersketeknikk», er i beste fall en total omskrivning av Berit Ås sitt mesterverk. I verste fall er det enda en hersketeknikk, som blir brukt for å stilne enhver videre debatt om det som var selve temaet. Venstre og Unge Venstre kan juble over at de har fått «alle» meningsbrytere med seg i en forvrengning av hva som er hersketeknikker og hva som er en politisk debatt, når temaet for debatten handler om kvinner som må leve av å suge pikk ti eller flere ganger om dagen. Og det fordi ingen har avslørt dem ved å fortelle om hva som er hersketeknikker og hva som er virkelighetsbeskrivelser i en debatt.


Marielle Leraand og Magnhild Nilsen.

Ingen grunn til å pynte på sannheten

Å beskrive med faktiske vanlige norske ord hva kvinner som lever med dette må gjennomgå, er helt på sin plass i en diskusjon med et sånt tema! Det å pynte på sannheten her tjener i alle fall ikke de damene som må finne seg i at menn fremdeles driver med denne typen betalte overgrep og mishandling. Men denne omskrivinga funka som bare det! Når til og med vår egen ungdomsorganisasjon, Rød Ungdom, gikk på denne limpinnen, gir det høyresida spillerom for det som i utgangspunktet er en vanvittig sak, nemlig å forsøke å få åpna offentlige bordeller i Norge. Dette fortjener en virkelighetssjekk!

LES OGSÅ: Et oppgjør med hersketeknikken til Ottar på 8. marsmøtene

Kvinner blir valgt i meny

I Tyskland, som har offentlig godkjente bordeller, er det helt vanlig at menn kan bestille kvinner som fra en pizzameny; alle «rasetyper», gravide, gjerne veldig unge kvinner (graviditet reklameres for med bilde av en høygravid ung kvinne), alle kroppsåpninger til kvinnen settes til disposisjon, og det tilbys utøvelse av «voldsleker», som jo sjølsagt er sex som fører til at kvinnen blir utsatt for vold/voldtekt. Menn får lov til å betale for å sprute sæd i ansiktet til kvinnene eller å dra kvinner i håret fordi de nyter det. Vanlige sykdommer som kvinner rammes av i bordeller er kjønnssykdommer, og gjerne også spredd til munnen (gonore i munnen er vanlig). Og de psykiske traumene kvinnene får, er et kapittel for seg. Hvordan tror Unge Venstre, Venstre og Oslo Liberale Studentforening at det er å bli voldtatt mot betaling, ikke én gang, men gjerne ti ganger om dagen, år etter år? Det jo dette som er realiteten i bransjen, enten den er «lovlig» eller ulovlig i det enkelte land. Det er ikke «Pretty Woman».

Kjipe radikalfeminister

Argumentasjonen til Jaquesson var nettopp en beskrivelse av hva bordeller innebærer i virkelighetens verden. Hvis det er noe folk burde ha blitt rasende og støtt av, så er det at noen tar til orde for bordeller og igjen vil gi horekunder rettigheter til å kjøpe kvinners kropper, ikke at feminister tar kraftig til motmæle mot dette! Det siste er jo bare sjølsagt, men undergraving argumentasjonen ved blant annet å gjøre som RU har gjort, ved å fortelle om hvor kjipe radikalfeminister og Kvinnegruppa Ottar er og hvor mye de gruer seg til 8.mars-møter, bidrar nettopp til å skape den forståelsen av 8.mars og feminister som høyresida ønsker.

Flyr gråtende til media

Det ikke første gang radikalfeminister får tildelt karakteristikker i offentligheten. Og i forbindelse med provoserende temaer som bordellvirksomhet og salg av kvinner, vil vi gå nye år i møte, der damene som står fram og argumenterer for kriminalisering av sexkjøp og sier nei til bordeller, bli stempla som fæle av meningsmotstandere. Det vil komme nye scener med gråtende unge kvinner fra Unge Venstre, Fremskrittspartiets Ungdom eller Unge Høyre som kommer springende ut fra 8. mars-møter. Det har funka for å få medieoppmerksomhet tidligere år, og det vil fungere også til neste år. Det vil igjen bli kalt «hersketeknikk» og «seksuell trakassering», noe som igjen må avsløres som hersketeknikker, sammen med denne å fly gråtende til mediene når raddis-damene har vært slemme.

Og vi? Vi vil fortsette å beskrive hva bordeller innebærer, slik som Jaquesson gjorde på møtet. Og hvorfor det? Jo, fordi det er det riktige å gjøre. Sannheten om porno- og prostitusjonsindustrien, om bordeller, kan ikke pyntes på. Og den bør det heller ikke, sjøl om noen blir støtt av å høre på det.

Teksten er sampublisert med Radikal Portal.

5 grunner til at FpU er en trussel mot folk og dyr

Tilsvar til FPUs: 5 grunner til at Miljøpartiet er en trussel mot folk flest

Av Anna Serafima S. Kvam, talsperson Grønn Ungdom


Petter Kaland Melsom, 2. nestformann i Fremskrittspartiets Ungdom
 

1. De vil ta fra oss jobben

FrP vil fortsette å eksportere norsk olje og gass til det er tomt. I stedet for å skape nye jobber vil de tviholde på jobber som kommer til å forsvinne enten vi vil eller ikke.

Skal Norge bli et nullutslippsamfunn så raskt som togradersmålet krever må vi skape nye jobber nå. et krever en nedtrapping i fossilnæringa. Fortsatt ensidig satsing  på olje og gass er ikke bare en trussel mot planeten. Det er også en trussel mot folk flest og deres arbeidsplasser. Slik Norge har stilt seg i dag er vi ekstremt sårbare for selv små svingninger i oljeprisen. Nå, når det er for mye olje i markedet og prisen går ned, stiger arbeidsløsheten raskt i Norge. FpU, som ønsker å videreføre dagens oljepolitikk, ser tydeligvis ikke noe problem i at Norge ikke får flere bein å stå på. En slik holdning vil ramme oss enda hardere neste gang oljeprisen dumper.

En kan bare tenke seg hvilken tragedie dette vil medføre, for planeten - og for norske arbeidstakere.

2. De vil ta fra oss jordas ressurser

Forbruksvekst fører til at vi bruker mer av jordas ressurser. Vi har begrenset med ressurser på planeten. Slutningen vi må trekke er rimelig enkel matematikk. Evig forbruksvekst er ikke mulig, all den tid veksten henger uløselig sammen med ressursutnyttelse.

Skal vi begrense rovdriften på ressursene jorda gir oss, og samtidig la verdens fattige få ha en økonomisk utvikling og vekst, må forbruksnivået i rike industrialiserte land bli lavere. Dette ser FpU ut til å være fullstendig blinde for. Å peile seg inn på en evig forbruksvekst er å stjele fra vår egen pensjonisttilværelse, og fra framtidige generasjoner. Jeg utfordrer Petter Melsom til å si noe om hvor mye det norske private forbruket kan vokse hvis vi samtidig skal redusere fattigdom og løse klimakrisa.

Bloggen fortsetter under bildet.


Anna Serafima S. Kvam, talsperson Grønn Ungdom

3. De er dobbeltmoralske overfor dyra  

FpU har har i det siste likt å skryte av dyrevernpolitikken sin. De har med rette tatt en del av æren for at Sylvi Listhaug nylig igangsatte et forsøk med dyrepoliti i Trondheim. Det ser imidlertid ut til at FpUs omtanke for dyr ikke strekker seg lengre enn til hunder og katter, og andre søte kjæledyr. Når FpU kritiserer initiativ som “Kjøttfri mandag” benekter de indirekte at det er en sammenheng mellom nordmenns historisk høye kjøttforbruk og dyrevelferd i landbruket. FpU mener tydeligvis at dyrevern er viktig så lenge problematikken ikke strekker seg inn på våre egne tallerkener. Det er dobbeltmoralsk.

Det er selvsagt ikke slik at De Grønne skal redde planeten ved å tvangsvegetarise folk. Men, jeg vil utfordre Petter til å svare på om han tror det er mulig å spise like mye kjøtt som nordmenn gjør i dag samtidig som vi før en verdensbefolkning på inntil 11 milliarder, sikrer god dyrevelferd og løser klimakrisa.

4. De vil ta fra oss bevegelsesfriheten

Denne vinteren har vi gang på gang opplevd at lufta i flere norske byer er så dårlig at folk flest blir anbefalt å ikke trene ute. Astmatikere blir anbefalt å holde seg hjemme hele døgnet. Er det virkelig verdt å ofre folks bevegelsesfrihet på bilismens alter? Er det å kjøre bil i norske bysentrum viktigere enn at barn kan leve i byen sin uten fare for å pådra seg astma?

Vi trenger luft. Selv mener ikke vi i Grønn Ungdom at man skal måtte betale med egen helse for å velge å bosette seg i en by. Derfor mener vi det er riktig å tilrettelegge for at andre transportmidler en privatbiler skal bli mer attraktive å velge.

Jeg utfordrer Petter til å svare på om han tror det er mulig med fri flyt av privatbiler i Oslo sentrum samtidig som byen vokser i rekordfart og vi sikrer ren luft.

5. De tror dagens flyreiser har en rettferdig pris

Jeg er enig med Petter Melsom i at det er fint at ikke bare rike mennesker har muligheten til å benytte fly som transportmiddel. Samtidig er det sånn at når en flyreise er billigere enn en middag på restaurant er ikke dette bare gode nyheter for folk flest. Det er også et tegn på systemsvikt. Prisen reflekterer overhodet ikke den belastningen hver enkelt flyreise har på kloden, og på livsgrunnlaget til verdens fattige.
Utslippene fra dagens luftfart er en betydelig bidragsyter til global oppvarming som igjen gjør livet surt for mennesker andre steder på planeten - allerede i dag. FpU skyver lavtlønnede i Norge foran seg i kampen for å bevare billige flyreiser, men glemmer at det legger press på livsvgrunnlaget til ressurssvake mennesker andre steder i verden. Jeg utfordrer Melsom til å svare på hvorfor flyreiser skal fredes når vi vet at vi må kutte klimagassutslipp på alle andre områder?  

 

Ubegripelig at Facebook ikke rydder opp i rasismen, sexismen og truslene



 

Av Björn Wiman, Dagens Nyheter

I året som kommer feires 250-årsjubileet til den svenske trykkefrihetsordningen fra 1766, den første loven i verden som gjorde trykkefrihet til en fast rettighet.

Det finnes mange årsaker til å feire dette. Det epokegjørende regelverket fikk en umiddelbar effekt på den offentlige samtalen, som i sin tur førte til en rad av radikale politiske reformer. Det frie ordet får direkte og konkrete konsekvenser på samfunnet.

Innlegget ble først publisert i Dagens Nyheter.

I forrige uke kunne SVTs (Sveriges Television, journ. anm.) «Uppdrag granskning» i en viktig reportasje vise konsekvensene av hvordan ord påvirker et samfunn. Innslaget viser blant annet hvordan Facebook - en populært stue for millioner av svensker - har blitt et knutepunkt for hat, trusler og groteske voldsbeskrivelser fremfor alt mot offentlig kjente kvinner. De som anmelder overgrep til Facebook møtes med en autogenerert henvsning som forteller at disse truslene, ofte om drap eller grov seksuell vold, ikke bryter med selskapets retningslinjer som i dag stadig oftere fungerer som en slags universell trykkefrihetslovgivning.

Bloggen fortsetter under bildet.

2015-08-27 Stockholm
Björn Wiman DN Kulturchef
Foto: Anette Nantell

Björn Wiman

Det store nettselskapets vegring mot å svare offentlig på spørsmål rundt deres retningslinjer - og vår aksept for denne stillheten - er en av vår tids store skandaler. Nettgigantenes hånefulle holdningsløshet i publisistiske grunnleggende spørsmål påvirker ikke bare de individer eller minoriteter som utsettes for hatet, men risikerer i lengden å bryte ned hele samfunnsnettet.

Om ikke et selskap som Facebook, som i dag tar stadig større del av vår offentlighet, kan holdes fri fra til og med åpen trussel om vold, vil det slå tilbake mot alle. Grenser flyttes, hatet normaliseres. Hendelsene i Stockholm for noen uker siden, når en lynsjemobb beveget seg gjennom byen på jakt etter personer med «utenlandsk» utseende, viser hvordan det ser ut når netthatet beveger seg ut på gaten.

Facebook og de andre store nettselskapene har fortsatt muligheten til å rense opp i denne myren av sexisme, rasisme og grove trusler om vold. At de ikke gjør det er ubegripelig. I en serie artikler kommer DN Kultur til å belyse mulige veier videre.

Vi kan ikke ha det slik lengre.

Innlegget er først publisert i svenske Dagens Nyheter og oversatt til norsk av Nettavisen.

 

Jomfrutrøbbel i verdens rikeste land



Peter Crouch, arkivfoto
 

Av Bjørn Tore Hindklev, redaktør i lokalavisen Fjell-Lom

Fotballspilleren Peter Crouch ble spurt hva han hadde vært hvis han ikke hadde vært fotballspiller. Jomfru, svarte han. 
Slik er det ofte. Det er forskjell på de vanlige, og de andre. De andre er det alltid noe galt med. Eller noe bra. Men det Crouch prøver å fortelle, er vel at også de vanlige kan være blant de andre. Og omvendt.

Innlegget ble først publisert i lokalavisen Fjell-Lom

Men hvem var det som kom først? Vi eller dem? Rikdommen eller velstanden? Og hvem bygde opp rikdom og velstand? Og på bekostning av hvem?
Det eneste som er helt sikkert er at det ikke hadde vært rikfolk hvis det ikke var for fattigfolket. Og fattigfolk hadde vi ikke hatt hvis vi ikke hadde rikinger. Jeg er overbevist om at fattigfolket kom først. Slik er det dessverre på planeten vår, som krever hardt arbeid for å gi godt utkomme og velstand. Så kom de rike drivende inn fra venstre og raket til seg litt ekstra, hver eneste dag opp gjennom århundrene. Og etterlot seg en armè av fattige, verden rundt. Så også i verdens rikeste land. Eller kanskje var det en rik mann som kom først?
Og sånn kan man holde på. Var det høna eller egget som kom først? Ingen av dem. Jeg mener bestemt det må ha vært hanen. Hanen kommer jo alltid først, det sier ihvertfall høna. Også sovner han, og hun sitter igjen med egget. I postkassa?
Og hva kom først av skjegget og postkassa? Man skulle tro at det naturlige svaret her var skjegget. Men så enkelt er det naturligvis ikke.

Bloggen fortsetter under bildet.

Bjørn Tore Hindklev

Vi har jo alle hørt om post-modernismen. Med dagens postframbæring er det ikke sikkert at det moderne hipster-skjegget kommer fram like fort med posten som før i tida. Så kanskje Crouch er inne på noe. Vi blir den vi er i posisjon av hva vi er. Peter Croch på postkontoret hadde neppe dratt like mye damer som fotballspilleren, sjøl om han egentlig burde det.
Videregående har mast om det lenge. At yrkesfag er minst like mye verdt som akademiske fag. Uten en rørlegger, en snekker og en bilmekaniker hadde det ikke blitt mye til kar av verken psykologen eller ingeniøren.

Og til den her likeheten som alle skal påpeke i disse dager. Ja, vi er alle like mye verdt. Vi fortjener å bli behandlet likt. Og på innsiden er vi alle like. Men likevel forskjellige.
Det er forskjell på folk, men ikke så stor som vi vil ha det til, spesielt når frontene hardner til. Vi vil alle ha det trygt og godt, uten krig og uro, sult og nød. Mange av oss har det slik, om vi er fotballspillere eller ei. Andre har det ikke og vil aldri få det før de entrer de evige jaktmarker.
Jomfru er de fleste av oss på en tid i livet. Fattige er vi neppe i vårt eget land, sjøl om vi har lite. De grunnleggende rettighetene og et minimum av utdannelse, helsevesen og offentlige tjenester har vi tilgang på sjøl om vi er fattige i verdens rikeste land. Det fins derimot ingen garanti for å slippe jomfrustatusen i Norge, hvis du ikke blir fotballspiller da. Kanskje.

Innlegget ble først publisert i lokalavisen Fjell-Lom

Kart og kompass for politiets voldtektstall

Oslo politidistrikt ser positivt på at våre rapporter diskuteres,men vi avviser anklagen fra skribent Kjetil Rolness (Dagbladet 30.1.16) om at politidistriktet er påvirket av ideologi og politikk. Påstanden om at vi tåkelegger data om landbakgrunn/statsborgerskap for mistenkte/siktede i anmeldte voldtekter, er feil. Rolness forveksler hva som er faglig korrekt med politisk korrekthet, fordi han selv misforstår hva slags type datamateriale anmeldelser utgjør.

Anmeldelsesmaterialet består av såkalte "registerdata" over hendelser som anmeldes til politiet og registreres som lovbrudd.[1] Dette utgjør ikke noe tilfeldig trukket eller representativt utvalg av lovbrudd i samfunnet. Ut fra vanlige normer for samfunnsvitenskapelig metode, kan man derfor ikke uten videre bruke anmeldelser til generalisering og formulering av generelle påstander om virkeligheten.[2] Man må sjekke om utvalget er stort nok til å kunne gi et representativt bilde av et større problem, og om det kan inneholde systematiske skjevheter som gir et skjevt eller direkte misvisende bilde. Dersom det er tilfellet, følger en rekke begrensninger for hvilke slutninger man kan trekke og hva man kan benytte data til.

Anmeldelser er resultat av erfaringer og hendelser som folk fortolker som lovbrudd og deretter velger å reagere på ved å anmelde og be politiet om straffeforfølgelse. Flere faktorer virker inn på fortolkninger og beslutningen om å anmelde, noe som bidrar til at utvalget som anmeldes blir skjevt i forhold til alle lovbruddshendelser som skjer. I tillegg arbeider politiet selv målrettet mot spesielle problemer og problemgrupper, som også bidrar til at utvalget blir skjevt og representerer de faktiske lovbruddene feil. Hvis man ønsker å benytte anmeldelsene til å si noe om gjerningspersoner, er materialet ennå mer usikkert. Også i prosessen med å identifisere mistenkte/siktede finnes spesielle faktorer som påvirker og gjør utvalget ytterligere skjevt. 

For lovbrudd som er preget av høy anmeldelsesfrekvens, og der mistenkt/siktet som regel blir identifisert, vil man kunne benytte anmeldelsesmaterialet som en relativt god indikator på samfunnsproblemet og dets gjerningspersoner generelt. Dette gjelder f.eks. for drap. For lovbrudd som i liten grad anmeldes, og der kun et lite utvalg av gjerningspersoner identifiseres som mistenkt/siktet, er materialet vanligvis ikke egnet til generaliseringer. Dette gjelder f.eks. lommetyverier og mistenkte/siktede i disse sakene. I en rapport fra 2014 om utvalgte vinningsforbrytelser i Oslo, valgte analytikerne bokstavelig talt å skyggelegge data om mistenkte/siktede lommetyver, slik at ingen lot seg friste til generaliseringer basert på sviktende, og potensielt helt misvisende, datagrunnlag.[3] Begrunnelsen var faglig, ikke ideologisk eller politisk.

Hvordan blir utvalget skjevt?

Kunnskapen om anmeldelsesgrad for voldtekt baserer seg på representative offerundersøkelser. Slike selvrapporteringsstudier har selv svakheter, men er essensielle for å vite hva slags materiale man står overfor med anmeldelser. De identifiserer et "bortfall", som det kalles i metodelæren, og det som utgjør politiets "mørketall". Dette viser til de lovbrudd som skjer, men som ikke fanges opp i politiets registre.

Representative offerundersøkelser tilsier at anmeldelsestilbøyeligheten er generelt svak for voldtekt. Kun rundt 10-20 % anmeldes, men andelen varierer for ulike typer voldtekt. Høyest er anmeldelsestilbøyeligheten for hendelser som likner det vi ofte tenker på som de groveste formene for overfallsvoldtekt. Lavest er den i tilfeller der den utsatte er følelsesmessig og materielt knyttet til krenkeren, og vedkommende ønsker å fortsette relasjonen (relasjonsvoldtekt).[4] Anmeldelsesgraden for fest- og sårbarhetsrelaterte voldtekter (knyttet til prostitusjon, kriminelle og rusmiljøer), befinner seg mellom disse ytterpunktene. En rekke faktorer, som har med offerets bakgrunn og sosiale nettverk å gjøre, handlingen og situasjonen den skjer i, kjennetegn ved den som fremmer de uønskede seksuelle tilnærmelsene og relasjonen mellom partene, har betydning for valget om å anmelde. Mange av faktorene har direkte eller indirekte med de involvertes landbakgrunn å gjøre, og taler for at personer med annen landbakgrunn lettere oppleves truende og blir anmeldt, enn de norske personene som opptrer tilsvarende.[5]

Når det gjelder informasjonen om gjerningspersoner, har skjevheten i materialet motsatt fortegn av det som ble beskrevet over: Identifiseringen av gjerningsperson er særlig liten for overfallsvoldtekter (ukjent person), men sterkt når det gjelder relasjonsvoldtekter (kjent partner). Også her er det faktorer som er slår ulikt ut, avhengig av de involvertes landbakgrunn/statsborgerskap. "DNA-registeret" består f.eks. av prøver som tas i mange ulike sammenhenger, og som i større grad gjelder utlendinger enn nordmenn. Dette gir grunnlag for flere "treff" på utlendinger i etterforskning av anmeldte voldtekter uten kjent gjerningsperson. Dette forsterker skjevhetene som innebærer at mistenkte/siktede med annen landbakgrunn enn norsk anmeldes lettere. Dette slår særlig ut i voldtektstyper der DNA-registeret er viktig for identifisering av gjerningsperson, som ved overfallsvoldtekter.[6] Påstanden om at overfallsvoldtekt primært begås av utenlandske utøvere, bygget opprinnelig på data kun om den lille gruppen identifiserte gjerningspersoner. Politidistriktet har flere ganger forsøkt å presisere dette og imøtegå generaliseringen. Dessverre trekkes den gamle myten fremdeles fram som sannhet.

Samlet er anmeldelsesmaterialet for voldtekt vurdert som vanskelig å generalisere ut fra. Informasjonene kan kun på enkelte punkter benyttes som indikasjon på hva som kjennetegner voldtektssituasjonen i samfunnet. Særlig er det vanskelig å generalisere fra opplysningene man finner om gjerningspersoner i anmeldte voldtekter, også med hensyn til deres landbakgrunn/statsborgerskap. Oslo politidistrikt har etter hvert konkludert med at anmeldelsesmaterialet ikke er egnet til å besvare spørsmål om over- eller underrepresentasjon av visse grupper for voldtektsrisikoen i samfunnet. Dette var derfor aldri noen problemstilling i rapporten Voldtekt i den globale byen fra 2011. Kritikken fra Rolness om at politidistriktet uttrykker seg utydelig om slik over- og underrepresentasjon, kan dermed tilskrives at dette var av gode faglige grunner, og heller ikke var noen målsetning.  Materialet var ikke egnet til det.

Over- og underrepresentasjon

Når et materiale ikke er representativt, gir det lite mening å benytte det til å måle over- og underrepresentasjon i forhold til ulike andre befolkningsutvalg. Hvis man likevel, hypotetisk, antar at materialet kan generaliseres, og man vil foreta en slik profilering av landbakgrunn/statsborgerskap for mistenkte/siktede i voldtektsanmeldelser, er det et poeng å velge et treffende sammenlikningsgrunnlag.

Oslo er det urbane sentrum for en region på 1,5 millioner mennesker, og preges for øvrig av et stort antall til- og gjennomreisende. Både gjerningsperson og offer har ofte bosted utenfor bygrensene i de anmeldelser som registreres ved Oslo politidistrikt. Et treffende sammenlikningsgrunnlag er ikke de som er bosatte i Oslo, men de som faktisk bruker byen.  Ikke minst gjelder dette for gjerningspersoner som anmeldes for fest- og sårbarhetsrelaterte hendelser. Disse utgjør omtrent halvparten av voldtektsanmeldelsene i Oslo, der sammenlikningspopulasjonen må være de som bruker byen som festarena og/eller oppsøker de sårbare miljøene.  Kvinner og visse aldersgrupper av menn, er nærmest fraværende i rollen som mistenkte/siktede i voldtektsanmeldelser og bør uansett ekskluderes fra sammenlikningsgrunnlaget. Hvor skjev profilen på landbakgrunn/statsborgerskap ville framstå i en slik sammenlikning, er ukjent.

Årsaksforklaringer

Hvis man, igjen rent hypotetisk, antar at anmeldelsesmaterialet er representativt og kan generaliseres til meningsfulle bilder av problemet, vil en overrepresentasjon av enkelte landbakgrunner for mistenkte/siktede ikke nødvendigvis utgjøre noen forklaring. Andre kjennetegn, som sosial status, fattigdom, inntekt, tilknytning til arbeidslivet, sosial isolasjon, ensomhet, psykisk helse, m.m. samvarierer med landbakgrunn, og kan ha sterkere forklaringskraft for overgrepsadferd. Også i anmeldelsesmaterialet er det flere kjennetegn som er spesielle for de mistenkte/siktede, som at de hoper seg opp i visse aldersgrupper, mange er uten arbeid, er ruspåvirkede, har kriminelt rulleblad m.m. Man trenger avanserte statistiske undersøkelser, som kan måle hvordan disse kjennetegnene henger sammen, og hvilke som kan forklare mest av variasjoner i overgrepsadferd, før man med rimelighet kan konkludere noe om årsaker. Her må man også inkludere de variablene som påvirker de utsattes varierende opplevelse av trussel og valg om å anmelde uønskede seksuelle tilnærmelser.[7] Forklaringer på forskjeller i hvordan personer med ulike landbakgrunner blir anmeldt for voldtekt trenger bredere datamateriale, og helt andre teknikker for utforskning, enn de enkle deskriptive analysene som Oslo politidistrikt har foretatt.

Datakilder til risikovurdering

Oslo politidistrikt tilstreber kvalitet på kunnskapen vi lager. De regelmessige rapportene om anmeldte tilfeller av ran, vold og voldtekt har vært ment som enkel og lett forståelig presentasjon av et materiale som sier hvem som anmelder hva og hvem til politiet, hvilke konflikter som rettsliggjøres, hva politiet arbeider med, og hvordan dette forandres over tid.

Materialet er unikt, ingen andre enn politiet kan produsere det. Det kreves god kjennskap til datasystemene og materialet for å kunne hente dette ut og systematisere det på meningsfulle måter. Presentasjonen i deskriptiv statistikk er ikke ment for generaliseringer eller slutninger om årsaksforbindelser. Siden anmeldelsesmaterialet ofte likevel brukes på slike måter som det ikke er grunnlag for, har fyldige metodekapitler etter hvert blitt inkludert i rapportene.[8]

Til våre trusselvurderinger og trendanalyser av kommende risiko, baserer politidistriktet seg på langt bredere kildegrunnlag enn anmeldelser. Den siste trendrapporten er fra oktober 2015.[9] For seksuallovbrudd vektlegger rapporten framtidige utfordringer knyttet til informasjonsteknologi, som åpner muligheter for nye modi for overgrep og markeder med illegal handel, ikke minst av overgrep mot barn. Det er allerede avdekket grenseoverskridende sakskomplekser, der mange gjerningspersoner fra ulike land er involvert, uten at de fysisk krysser nasjonale grenser.

Politidistriktet følger våkent med på opplysninger om nye overgrepsformer og mulige risikogrupper. Vi er klar over at mørketallene kan være betydelige for de som lever i familier med sterke personlige autoritetsbånd, som i enkelte minoritetsmiljøer. De kan mangle språk for å formidle hva de utsettes for.[10] Risikoen for de mange nyankomne flyktninger og asylsøkere, både som potensielle ofre og utøvere av kriminalitet, er et sentralt tema, og samfunnets evne til å integrere denne gruppen vil kunne påvirke kriminalitetsbildet framover. Personer med annen landbakgrunn/statsborgerskap er samtidig ikke identifisert som noen særlig voldtektstrussel for framtiden. Oslo politidistrikt har som mandat å fremme alle borgeres rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd, og kan dermed ikke bidra til å skape ubegrunnet mistillit eller stigmatisering.

Kilder:

[1] En metodebok som omhandler nettopp anmeldelsesstatikk som en type registerdata, er Silje Bringsrud Fekjærs bok fra 2015: Hvordan forstå statistikk. Politi og kriminalitet. Gyldendal. Mer om politiets ulike strategiske analyser, se Sætre, M. (2005): Analyser av kriminalitet. Innføring i data og metoder i samfunnsvitenskapelige og strategiske kriminalanalyser. Høyskoleforlaget.[2] Se også Olaussen, Leif Petter (1996): Kriminalstatistikk som målestokk for kriminalitetsutviklingen. Oslo: Institutt for kriminologi (stensilserien, nr. 85)[3] Hofseth, C., Grytdal, V. & Sætre, M. (2014): Utvalgte vinningslovbrudd i Oslo i 2012-2013. Oslo politidistrikt.[4]Stefansen, K. & I. Smette (2006) ?Det var ikke en voldtekt, mer et overgrep?? Kvinners fortolkning av seksuelle overgrepsopplevelser.Tidsskrift for samfunnsforskning. 47(1):33-56. Gartner, R. and R. Macmillan (2005): "The effect of victim-offender relationship on reporting crimes of violence against women." Canadian Journal of Criminology(July ): 393-429.[5] Wolitzky-Taylor, K. B., H. S. Resnick, et al. (2010): "Is reporting of rape on the rise? A comparison of women with reported versus unreported rape experiences in the National Women's Study-replication." Journal of Interpersonal Violence 26(807-832). Phipps, A. (2009): Rape and respectability: Ideas About Sexual Violence and Social Class. Sociology, 43(4), 667-683. Gavey, N. (2005): Just Sex. The Cultural Scaffolding of Rape. London, N.Y.: Routledge.[6] Mer forskning på effekter ved bruk av DNA-registreringen er ønskelig, og påpekt også av Riksadvokaten ved utvidelsen av DNA-registreringen i 2013:http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Mange-tusen-flere-lovbrytere-skal-DNA-registreres-hvert-ar-2977563.html[7] Se f.eks. mer om kausale analyser og komplekse regresjonsmodeller hos Skog, O.-J. (2007): Å forklare sosiale fenomener. En regresjonsbasert tilnærming. Oslo: Gyldendal Akademiske.[8] Disse bør leses grundig. For voldtektsanmeldelser kan også kapitler om analysemodell og metode fra rapporten i 2012 anbefales: https://www.politi.no/vedlegg/lokale_vedlegg/oslo/Vedlegg_1897.pdf[9]Trusselvurderingen finnes på nettet: https://www.politi.no/vedlegg/lokale_vedlegg/oslo/Vedlegg_3513.pdf[10]Berggrav, A. (2015): Hvis du ikke spør, klarer jeg ikke å fortelle. Utfordringer ved avdekking av seksuelle overgrep i minoritetsfamilier. Redd Barna, http://reddbarna.no/nyheter/hvis-du-ikke-spoer.

Til det nyforelskede paret som prøvde å ligge med hverandre i boblebadet jeg satt i med familien


Vi er ikke så snerpete egentlig, vi ville bare ikke være med på liggingen deres.

Av Thea Klingenberg

Kjære forelskede par

Det er kjempehyggelig å se at folk elsker hverandre, at dere velger å tilbringe en valentines-helg på Farris Bad virker både romantisk og avslappende, det er et nydelig sted. Jeg håper dere har kost dere glugg. Når det er sagt, så vil jeg gjerne få minne dere om at ligging, på tross av at det er kjempedeilig og helt naturlig, ikke er noe man som regel gjør i boblebad. Misforstå meg rett, det er mulig å gjøre det i boblebad, det er vanlig på film, og det finnes helt egne steder dere kan dra, hvor boblebad og puling går hånd i hånd. Farris Bad er ikke et av de stedene (med mindre de arrangerer spesielle fester i ny og ne, det vet jeg ikke). Når vi, tre voksne søstre, samt et annet par dere ikke kjenner, setter oss ned i boblebadet med dere, er det ikke et signal på at vi vil se mer av deres erotiske sprell, - ei heller at vi vil være med på liggingen.

Innlegget ble først publisert i bloggen til Thea Klingeberg.

Jeg lover å si helt klart fra hvis det er sånn at jeg er interessert i å joine, så slipper dere å stirre på oss med dype blikk mens dere har hendene nede i hverandres badetøy, og tungene i hverandres munner. Rent hygienisk er de også et par gode grunner til å ikke pule akkurat i sånne offentlige boblebad, det var jo mange av oss oppi der, og gudene vet hvor mye DNA og annet snask som egentlig blandes i sånne stamper. Neste gang dere er på spa, så kan dere også lese de skiltene hvor det står at man skal ta «hensyn til andre badende», med det menes nøyaktig det motsatte av det dere drev med. Mulig en helt ærlig misforståelse altså, dere trodde kanskje rett og slett at dere var på en swingers-klubb.

Håper dere hadde det kjempedeilig denne helgen, at dere har fått vasket klorvannet ut av alle kroppsåpninger, og at dere finner et bedre egnet sted (med folk som deler deres entusiasme for sex i plenum) neste gang dere spanderer på dere en luksushelg.

Med vennlig hilsen hun som, fnisende, sa fra til de ansatte (men som ikke mente å ødelegge for romantikken).

Hotellet har kommet med en kommentar til hyrdestunden i boblebadet. Dette svarer de.

Innlegget ble først publisert i bloggen til Thea Klingeberg.

5 grunner til at Miljøpartiet er en trussel mot folk flest


Lan Nguyen Berg

 

Av Petter Kaland Melsom, 2. nestformann i Fremskrittspartiets Ungdom

1. De vil ta fra oss jobben

MDG vil legge ned den største og viktigste næringen i Norge, oljenæringen. Dette er en næring der mellom 200.000 og 300.000 nordmenn jobber. Nedleggelse vil føre til stor arbeidsledighet, og enorm nedgang i inntektene til staten. En kan bare tenke seg hvilken tragedie dette vil medføre.

Men ikke nok med det, MDG har også lyst til å ramme vår nest viktigste næring - fiskenæringen. Hver dag produseres det i Norge nesten 40 millioner fiskemiddager. Miljøpartiet ønsker at flere skal bli vegetarianere, og ønsker å forby fisk på mandager. Dette er dårlige nyheter for fiskebransjen, og dårlige nyheter for Norge.

Også andre næringer vil lide. De som mister jobben vil bruke mindre penger på restauranter, kino og klær mm. Slik rammes også andre bransjer.

2. De vil ta fra oss levestandarden

Partiet sier nei til all reallønnsøkning. Dette skal istedenfor tas ut i form av mer fritid. Dette er et hårreisende forslag. Det betyr at vi i Norge ikke skal få lønnsøkning. Hvor er da insentivet til å stå på og gi det lille ekstra? Norge kommer med en slik politikk til å bli stående med det samme lønnsnivået, mens Sverige, USA og Kina kommer til å øke sine lønninger. Norske ungdommer vil reise til Sverige i håp om høyere lønninger.

Videre vil de senke levestandarden i Norge tilbake til nivå med 80-tallet. Dette betyr ikke bare å kutte i luksus, men også å kutte i vanlige ting. Det betyr eldreomsorg og sykehus med behandling som på 80-tallet. Blir jeg syk foretekker jeg behandling fra 2016.

Bloggen fortsetter under bildet.


Petter Kaland Melsom, 2. nestformann i Fremskrittspartiets Ungdom

 

3. De vil ta fra oss kjøtt og fisk

Uttrykket «kjøttfri mandag» blir stadig mer populært. Det innebærer forbud i offentlige kantiner mot å servere kjøtt eller fisk på mandager. Det kan også kalles «tvangsvegetarisering».

I Oslo Kommune har den selvtitulerte «byregjeringen» bestemt at kommunens kantiner skal ha «kjøttfri mandag». Foreløpig er det gjort unntak for sykehjem, men det er vel bare et spørsmål om tid før også disse må over på vegetarisk kost.

«Kjøttfri mandag» er en farlig tanke, som bygger på at politikere skal bestemme hva som er lov til å spise. En politiker som kan forby kjøtt og fisk i kantiner kan vel også forby det i matbutikker? Eller forby kjøtt og fisk hele uken?

4. De vil ta fra oss bilen

Miljøpartiet har erklært krig mot bilen, vel å merke så lenge det ikke er en taxi. I Oslo vil de gjøre hele området innenfor Ring 1 fri for biler. I tillegg har de kraftig økt prisen på parkering på kommunale plasser, og utvidet avgiftsparkeringen til klokken 20.00.

Lan Nguyen Berg har uttalt at å kjøre bil i fremtiden «skal bli som å røyke». Hvis hun da tenker på avgiftene på røyk, blir det dyrt. Og i motsetning til tobakk, kan man ikke harryhandle bil i Sverige.

5. De vil ta fra oss ferien

Miljøpartiet vil gjøre det mye dyrere å fly. Det betyr at nordmenn som gleder seg til å reise til London for å shoppe, eller reise til Gran Canaria når vinteren er som hardest her i nord, kan droppe de planene.

Hvis Miljøpartiet får bestemme, vil det være så dyrt at bare de rike har mulighet til å fly. Ja, og for å ikke glemme - politikere som skal reise på klimakonferanser.

Miljøpartiet er med andre ord ikke partiet for folk flest. Når de skal gjennomføre sin miljøagenda, med tvang, er det vanlige mennesker som betaler prisen.

MDG har kommet med sitt tilsvar til de fem punktene.

Bevæpning av politiet - en debatt på liv og død



Av Marie Sandberg, politibetjent

Torsdag 28.01.16 bekreftet Politidirektoratet (POD) at den midlertidige bevæpningen av norsk politi var over. Politidirektør Odd Reidar Humlegård sa «som politidirektør forstår jeg at mange medarbeidere mener at bevæpning oppleves som et nødvendig verktøy. Samtidig må vi forholde oss til det regelverket som gjelder i våpeninstruksen.» Et par dager før var Europol ute og advarte om økt terrorfare i Europa. PST sier at avgjørelsen må stå for PODs egen regning. Hva ligger bak denne vurderingen og hva er PODs standpunkt, plan og videre strategi i bevæpningssaken?

Fagmiljøer og informasjonsflyt

I vår etat er det mange som går likt kledd. Folk bruker like uniformskjorter og har likt ID-skilt, men det betyr ikke at alle har de samme kvalifikasjonene.

Med andre ord: Når man i bevæpningsdebatten snakker om fagmiljø så frykter jeg at våre politikere ser til «blåskjortene» som en enhet. Det én blåskjorte sier, kan vi legge til grunn. Sannheten er at fagmiljøet i denne debatten bør være de som jobber operativt og som er i daglig kontakt med problemstillinger man møter ute i gata. Jeg snakker om Beredskapstroppen, innsatslederne, Utrykningsenheten (UEH), ordensavdelinger og andre operative. Det er disse POD må knytte bred kontakt med i sitt arbeid med bevæpningssaken. Jeg finner det dessverre vanskelig å tro at en slik kontakt finner sted.

Manglende prosess eller manglende informasjon?

Det kan selvfølgelig godt hende det er mange beslutningstakere i POD som besitter enorm og oppdatert kunnskap om temaet. Men det er vanskelig å vite. Vi vet ikke hva slags prosess POD har. Vi vet ikke hva de tenker, hvilken strategi de har, hvem de snakker med eller hvilken kompetanse de benytter seg av. Hvorfor ikke informere om dette?

I desember 2014 var POD ute med en høringsuttalelse der de sa at det ikke var grunnlag for å bevæpne politiet permanent - dette måtte utredes. Hvilke av våre fagmiljøer var invitert på både høringsuttalelse og utredning? Alle operative kolleger jeg har snakket med, ønsker bevæpning på bakgrunn av det man erfarer hver dag. Da er det rart å lese i avisen at «politiet selv ønsker ikke generell bevæpning», som det sto i forbindelse med høringsuttalelsen. Stortinget forholder seg til PODs anbefalinger, men ingen spør hvem POD representerer. NRK skrev at flere tunge politiinstanser hadde vendt tommelen ned. Politimestrene var blant andre nevnt. Hvorfor spør ingen de som faktisk har dette som hverdag? Og hvorfor ser ingen på bakgrunnen til de som får uttale seg?

I løpet av perioden vi har vært bevæpnet har det skjedd flere hendelser som POD skal evaluere. Humlegård kommenterte at han synes politiet har håndtert bevæpningen på en god måte, og fortsatt å løse oppdrag som om vi var ubevæpnet. Det er godt å se at ledelsen merker seg slikt til tross for noen mediers iherdige forsøk på å fremstille oss som et uansvarlig skytepoliti.

POD sier at generell bevæpning er et politisk spørsmål som må avgjøres på Stortinget. Departementet skal nå nedsette et offentlig utvalg som POD «imøteser». Det er vel og bra, men jeg mener POD må våge mer enn bare å imøtese arbeidet. Her må de tydelig på banen som en sterk og klar stemme for hva politiet faktisk trenger. Politidirektøren har sagt at han setter døren på gløtt for å se på bevæpningsspørsmålet på sikt - men målet bør være at POD faktisk åpner døren, samler etatens fagkompetanse og kommer fram til en felles vurdering: Trenger vi eller trenger vi ikke generell bevæpning? Fagfolkene må som nevnt være de som har dette som fag og hverdag, ikke nødvendigvis de som har mest gull på skulderen. Etter å ha gjort vurderingen, bør POD fungere som politiets premissleverandør inn mot politikerne. POD behøver ikke se lenger enn til Politiets Fellesforbund. De har innhentet sine medlemmers mening, og der finner vi konklusjonen til de jeg mener må bli hørt.

Det gleder meg at Humlegård også sier han forstår at medarbeiderne opplever bevæpning som et nødvendig verktøy. Da nærmer vi oss kommunikasjon mellom de som står i stormen og de som sitter på makta.

En debatt på liv og død

Det er mange diskusjoner i vårt samfunn, bevæpning av politiet er kanskje en av de mest følsomme. Dette er også behørig kritisert av mange selvutnevnte eksperter i kommentarfeltene. Det skrives at følelsesladde politibetjenter ikke må bli hørt. Det har seg imidlertid sånn at debatten er følelsesladd på begge sider og grunnen tror jeg er følgende: Begge argumenterer med død og fordervelse som sitt verstefallsscenario. Dette er utvilsomt meget alvorlig, og således svært tungtveiende argumenter. Men verken motstandere eller forkjempere må gå i den fella at de tror det er de som sitter på den ultimate livreddende løsningen. Sannheten er at både bevæpnet og ubevæpnet politi har scenarioer som kan føre til død og fordervelse. Debatten handler i all sin brutalitet om å velge side. Hvem skal ha størst sjanse i en uforberedt konfrontasjon?

Menneskeliv

Vi kan ikke veie et menneskeliv mot et annet. Likevel mener jeg at det er de som gjør noe galt som skal ta den største risikoen. Det er ikke sånn at den gjennomsnittlige borger blir skutt av politiet hvis vi bevæpnes permanent. Vanlige folk trenger ikke frykte dette, risikoen rammer de som av en eller annen grunn gjør noe de ikke bør. Årsaken til det kan være ondskap, radikalisering, desperasjon, psykisk sykdom eller hva som helst. Sørgelig er det uansett. Jeg anerkjenner den enorme tragedien det er når et menneske blir skutt av politiet. Det vil også være tragisk for politibetjenten som skyter. Men politiet skal uansett ha størst mulig sjanse til å forsvare befolkningen og seg selv.

Våpen er et onde. Da jeg begynte i etaten i 2008, var jeg stolt over å jobbe i et ubevæpnet politi. Jeg var stolt over samfunnet vårt som kunne ha det sånn. Jeg mente at våpen i det store og det hele gjør verden til et verre sted. Det mener jeg fortsatt. Problemet er at vi som alle andre land har et samfunn med en voldelig og brutal side. Vi er ikke forskånet fra alvorlige trusler eller hendelser. De kriminelle bevæpner seg ikke fordi politiet gjorde det først, det er omvendt.

Da jeg søkte Politihøgskolen gjorde jeg det fordi jeg hadde et ønske om å hjelpe og beskytte. Erfaring har vist meg at jeg dessverre ikke lenger kan utføre jobben på en trygg måte uten alle verktøy umiddelbart tilgjengelig. Fremskutt lagring er ikke tilstrekkelig.

Kjære Politidirektorat, kjære Storting. Få fart på prosessen før det går galt. Den riktige men tunge beslutningen dere må ta, er å bevæpne norsk politi permanent. Og det haster.

Etterlysning: Mer ydmyke biskoper

I stedet for å ensidig angripe Sylvi Listhaug burde biskopene vise en større ydmykhet overfor de store og komplekse utfordringene som de ansvarlige politikerne står overfor i møte med den nye misgrasjonsbølgen mot Europa.





Av Vebjørn Selbekk, sjefredaktør i Dagen og forfatter av boken «Fryktens makt»


Både Sylvi Listhaug og biskopene går med kors. Men der stopper også likheten. I hvert fall er det en avgrunn mellom dem i innvandringspolitikken. 
Kirkens hyrder gir statsråden det glatte lag i sine høringssvar i forbindelse med Listhaugs innstrammingsforslag. Innvandringsministeren svarer med å gjenta variasjoner over de karakteristikkene hun tidligere har kommet med om at kirken er «gjennomsyret sosialistisk». Foreløpig er det ingen tegn til avspenning i den geistlig-politiske ordkrigen som har brutt ut om temaet innvandring. 

Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp), som tidligere har tordnet mot «godhetstyranniet» i det norske samfunnet, mener Den norske kirke er «gjennomsyret sosialistisk».


Selvfølgelig skal kirken snakke om nestekjærlighet, menneskeverd og omsorgen for de svake. Det har alltid vært kirkens kall. 
Men jeg er likevel skeptisk til det jeg oppfatter som et forsøk på å ta patent på hva som er kristelig, moralsk og etisk riktig i så komplekse og detaljerte politiske spørsmål som den enorme migrasjons- og flyktningstrømmen mot Europa stiller oss ovenfor. Og det er vanskelig å se disse siste bispeutspillene helt frikoblet fra lignende politiske markeringer fra den kanten de siste årene. 


Det har fra bispehold vært snakket om at skattene bør økes, hvor det bør bores og helst ikke bores etter olje og så videre. All denne geistlige politiske høyttenkningen har det til felles at den befinner seg godt ute på venstresiden i det politiske spekteret. 

Les også: Lippestad: - Listhaug har fullstendig misforstått rollen sin


Jeg er redd for at dette siste utspillet vil bidra til en ytterligere fremmedgjøring fra kirkens side overfor brede lag av kirkemedlemmer. I innvandringsspørsmål står jo landets tre største partier for en linje som nå nærmest blir stemplet som et angrep på flyktningers menneskeverd. Er de som stemmer på disse partiene dårligere kristne eller kirkemedlemmer? Faren er i hvert fall stor for at biskopenes uttalelser kan etterlate et slikt inntrykk.


Forslaget om at asylbarn som kommer alene til Norge, skal få saken sin prøvd på nytt når det er 18 år og at de må reise tilbake hvis det ikke lenger er farlig å returnere, er et godt eksempel på hvor kompliserte slike spørsmål er. Dette punktet har møtt massiv bispemotstand. Men har biskopene tenkt godt nok igjennom bakgrunnen for at forslaget er reist?

Bloggen fortsetter under bildet.


Vebjørn Selbekk


Det er jeg ikke så sikker på. I løpet av noen måneder i høst kom det flere tusen enslige barn og unge til Norge. Mange av disse er såkalte «ankerbarn». Unger som sendes ut på en farefull - og potensielt dødelig - ferd av familiene sine. Hvis de kommer seg til Norge eller andre vestlige land i live, kan de fungere som et ankerfeste for hele familien. De kan søke familiegjenforening eller i alle fall sende penger hjem.  


Å sette en stopper for denne typen menneskesmugling - eller skal vi like gjerne si menneskehandel - er også en oppgave som de som sitter med det politiske ansvaret må forholde seg til. Det er viktig å sende ut signaler som gjør det mindre attraktivt å sette barns liv i fare på denne måten. 


I stedet for å stemple slik politikk som nærmest per definisjon umoralsk, burde biskopene vise en større ydmykhet i møte med de store og komplekse utfordringene som de ansvarlige politikerne sitter med. Utfordringer som åpenbart ligger utenfor biskopenes kompetanseområde.

Mistet balansen - og faller dypt


Hege Storhaug skapte storm med sin bok «Islam - den 11. landeplage».

 

Av Lasse Jangås, samfunnsredaktør i Nordlys



Denne bloggen ble først publisert hos Nordnorskdebatt.no

Sikkerhetstjenesten vurderer nå trusselen som økende fra de høyreekstreme, altså de nervesvake som tror flyktninger er et folk som reiser sammen med en plan om å overta, endre eller ødelegge det norske samfunnet.

PST-sjef Benedicte Bjørnland la ingenting imellom da hun tirsdag la fram trusselvurderingen for 2016.

Konspirasjonsteoretikerne kan finne styrke i Hege Storhaugs kommentarbok «Islam - den 11. landeplage», som kaster ut slike teorier uten henvisning til en eneste kilde.

Statistisk sentralbyrå (SSB) er jo av en helt annen oppfatning, og mener vi ikke en gang kommer i nærheten av Storhaugs og andres «beregninger» om en norsk minoritet i Norge i løpet av få tiår.

Men det passer ikke Hege Storhaug å tro på SSB, så da gjør hun ikke det. Hun foretrekker å synse selv. Og møter hun motstand, skriver hun gjerne som hun gjorde et par dager etter PSTs hammerslag denne uka: «Eliten har generelt vært faktaresistent i 30-40 år.»

Kanskje er det derfor hun ikke lar fakta komme for mye i veien når hun skriver selv. I iveren etter å plassere oss etniske og jordnære nordmenn i offerrollen, får vi en smaksprøve allerede i bokas anslag:

«Enhver ærlig, jordnær borger i landet vårt spør seg selv hva som har skjedd i vårt tidligere så fredelige Norge og Europa.»

Smak litt på den. I motsetning til Hege Storhaug vil forhåpentligvis enhver ærlig, jordnær borger i dette landet minnes at Europa har vært gjennom to blodige verdenskriger de siste hundre år, igangsatt av hvite, etniske europeere, såkalt kristne.

50-70 millioner mennesker ble drept bare i den siste, av dem 6 millioner mennesker fordi de var jøder. Konsekvensene for Finnmark og Nord-Troms er også kjent for mange, når hun først nevner Norge.

Storhaug kommer også i skade for å glemme at Europa på 1970-, 80- og 90-tallet var preget av terror fra så vel Rote Armee Fraktion (Baader-Meinhof) i Tyskland, IRA i Nord-Irland, ETA i Spania og Røde Brigader i Italia, pluss en rekke andre høyre- og venstreekstreme grupper i Europa.

Og heller ikke dette husker Storhaug: Norge har opplevd flere titalls terrorangrep etter andre verdenskrig. Samtlige utført av etnisk norske høyreekstreme og/eller kristne. Ingen av muslimer.

Dessverre glemmer hun også å nevne at det i perioden 2006-2010 ble gjennomført 2065 terrorhandlinger i EU-landene. Av disse sto islamister bak ni, ifølge Europol. I 2013 ble det gjennomført 152 terrorhandlinger i Europa. Ingen av islamister eller andre med religiøse motiver. Null. Og av 201 terrorangrep i EU i 2014, var to religiøst motivert.

Der har du et lite tilbakeblikk på det «tidligere så fredelige Norge og Europa». Og hvem som har stått bak brutaliteten.

Er det slik at Storhaug savner rosetog gjennom gatene i Bagdad?

Ved å utelate eksempler som disse, er det selvsagt enklere å komme unna med påstanden om at islam ikke har vært gjennom den samme humaniseringen som siviliserte den vestlige verden i opplysningstiden (fra 1688 til 1789), slik Storhaug og andre hevder.

Men ikke et ord da om at den spanske inkvisisjonen, som resulterte i tortur og henrettelser av «vranglærde» og fritenkere, ble nedlagt så sent som på 1800-tallet.

Ikke et ord om hvordan land som Storbritannia, Tyskland og Frankrike mot slutten av 1800- og på 1900-tallet erobret afrikanske stater og tok dem som kolonier i et slikt tempo at det oppsto redsel for at det kunne føre til krig ? mellom europeerne.

Under Berlin-konferansen delte derfor de europeiske statslederne rest-Afrika mellom seg uten hensyn til etniske og geografiske forhold, all den tid konferansen mål var å forhindre krig mellom de europeiske statene.

Hege Storhaug berører riktignok terroren i Oslo og på Utøya i 2011, men da for å skrive om det norske folks eksemplariske reaksjon ? og med påfølgende skarp kritikk av muslimske samfunn som ikke reagerer på samme måte når de utsettes for urett.

Det reiser nye spørsmål: Invasjonen av Irak, basert på en løgn fra George W. Bush og Tony Blair, ble en årelang krig med lidelser vi knapt forstår rekkevidden av. Mellom 100.000 og 500.000 sivile er drept, enda flere er skadet for livet, fysisk og psykisk.

Er det slik at Storhaug nå savner rosetog gjennom gatene i Bagdad?

Ingen kan eller bør avvise at det fortsatt er en fare for terror fra ekstreme islamister også i Norge. Det gjør da heller ikke PST. Likevel er det grunn til å merke seg at Bjørnland har endret ordbruken:

«Det er mulig at det i løpet av 2016 vil bli forsøkt gjennomført terrorangrep i Norge».

I fjor brukte hun ordet «sannsynlig». Og samtidig vurderes trusselen fra høyreekstreme som økende i dag.

Spredning av mer frykt vil ikke bare forsterke den trusselen. Den vil også ødelegge for integreringen av de som faktisk har rømt langt fra krig og forfølgelse.

Og det er vel ikke meningen?

Jenter mellom 9 og 12 år blir tvunget til å ta imot opp mot 30 kunder hver dag


Et av bordellene. Foto: LoveNepal

Skrevet av Elin Sevre, Norgeskontakt for LoveNepal

Menneskehandel er en voksende industri, og den vokser raskt. Det antas at menneskehandel omsetter for 1200 milliarder kr årlig og at det er ca 35 mill offer for menneskehandel i verden. ¹ Av disse blir 22 % utnyttet som sexslaver .² Svært mange er mindreårige, og i løpet av et år kan bakmennene tjene over 1 mill på et barn. ᶟ

Hjelpeorganisasjonen LoveNepal har i flere år jobbet med å redde jenter fra barnesexhandel i India og Nepal, og vi ser at det er en industri i endring. Mange av kundene som kommer til de indiske bordellene er ikke lenger først og fremst ute etter å kjøpe sex, men å vise makt gjennom å ydmyke, mishandle og torturere jentene. Brutaliteten øker og alderen på jentene synker. De fleste av jentene som kommer til våre hjem var mellom 9 og 12 år da de kom til bordellene, og kundene etterspør stadig yngre jenter.

Bloggen fortsetter under bildet.


Foto: LoveNepal

 

Aksjoner mot bordellene

I større og større grad jobber vi med redningsaksjoner direkte mot bordellene, og det vi ser er hjerteskjærende. Jenter blir holdt fanget i små celler, brukte kondomer ligger strødd overalt og stanken av urin er nesten uutholdelig. De aller fleste er svært underernært og i behov av omfattende behandling på grunn av skadene de har blitt påført.

«Kundene stod fritt til å gjøre det de måtte ønske med kroppene våre uten at noen grep inn. Om vi ikke tok imot mange nok kunder eller tilfredsstilte kundenes ønsker, mishandlet bordelleierne oss», forteller en av jentene.

I løpet av en dag blir de tvunget til å ta imot opp til 30 kunder. En hverdag så umenneskelig at de fleste aldri fyller 20 år.

Nettavisen har tidligere skrevet om jenter i 9-12-årsalderen som voldtas på bordeller i India opp til 30 ganger daglig uten at noen gjør noe.

Bloggen fortsetter under bildet.


De eldste jentene lærer å lese og skrive og får yrkesopplæring. Foto: LoveNepal.

 

Hjemmeprostitusjon

LoveNepal jobber hovedsakelig mot en folkegruppe som heter Badi. De er kasteløse, og blir dermed satt helt på utsiden av samfunnet uten muligheter til å skaffe seg en utdannelse eller stabil inntekt. Dermed har hjemmeprostitusjon blitt et stort problem i landsbyene. Menn selger sine egne koner og døtre til tilreisende kunder som betaler noen få kroner for å voldta dem.

Vi har opparbeidet et stort nettverk i landsbyene for å kunne hjelpe jenter som står i fare for å bli utsatt for hjemmeprostitusjon eller bli solgt til bordellene. Selv om mange av de som kommer til hjemmene våre ikke har blitt utsatt for seksuelle overgrep, har de aller fleste sett og hørt ting som har satt dype spor.


Foto: LoveNepal

 

Om det var min datter?

Midt i statistikker og store tall er det lett å miste fokuset på den ene. Alle menneskene rundt om i verden som roper om hjelp og ber om barmhjertighet kan bli til en konstant bakgrunnsmusikk i våre komfortable liv.

«Det blir bare en dråpe i havet», sier vi. Men et barns liv er ikke en dråpe i havet. Hver og en av disse dyrebare jentene har blitt frarøvet sin barndom, sine drømmer og sin frihet. Den største gleden vi opplever i vårt arbeid i Nepal er å se livslyst, begeistring og håp tennes i øyne som har sett verdens mørkeste side. Se hvordan jenter som har blitt sviktet, utnyttet og mishandlet på det groveste, reiser seg og blir sterke, modige kvinner.

Vi kan ikke la håpløsheten paralysere oss og statistikkene ta motet fra oss. Midt i kakofonien av nød må vi motstå fristelsen til å distansere oss og tørre å tenke «Om det var min datter?»



Kilder:
¹ www.globalslaveryindex.org
² www.ilo.org
ᶟ UNICEF

Biene som ikke forsvant



At det er flere bier i verden nå enn på 20 år vil nok skuffe en del miljøengasjerte sjeler der ute. Dette er historien om elendig forskning og enda dårligere mediadekning.

Av: Øystein Heggdal, Agronom og journalist i Norsk Landbruk

Historien du har blitt servert er omtrent sånn: På grunn av ignorante og late bønder som dynker avlingene sine i sprøytemidler og onde internasjonale giftkonserner som stapper lommene sine fulle av dollar er biene i ferd med å forsvinne fra planeten. Det skal ifølge Albert Einstein bare gi menneskeheten noen få år igjen på jorden.

Men heldigvis har vi noen uhildede varslere i forskjellige miljøorganisasjoner og krisemaksimerende medier som kan dra sløret til side og avsløre for menneskeheten at kapitalen nok en gang er i ferd med å ødelegge miljøet, livet og lokalsamfunnene her på jorden.

Eneste problemet er at det ikke stemmer. Noe av det.

Det hele startet med at tambier i California plutselig begynte å forlate kubene sine i enorme antall vinteren 2006?07. Tambiene er en del av den amerikanske landbruksindustrien og fraktes rundt til enorme fruktplantasjer i trailere for å pollinere frukttrær. Dette er bier som ikke akkurat lever «naturlige liv» og vil derfor i mye større grad være utsatt for stress og sykdom enn villbier.

Som den amerikanske vitenskapsskribenten Jon Entine forklarer i The Huffington Post, har det siden 80-tallet vært utfordringer knyttet til forekomsten av varroa-midd, virus og økte overvintringstap, uten at noen andre enn birøktere har vært opptatt av problemstillingen. Birøkterne har enkelt og greit økt rekrutteringen for å dekke opp tapene. Men da noen birøktere opplevde opp til 80 prosent overvintringstap, eksploderte saken i media og allmenngjorde ideen over at vi sto ovenfor en bie-apokalypse.

Fenomenet fikk navnet Colony Colapse Disorder (CCD), men innen 2008 var imidlertid fenomenet sterkt redusert igjen, og i de siste tre årene har det ikke vært ett eneste tilfelle. Det viste seg også at CCD hadde opptrådt andre steder i verden tidligere, under andre navn. Men selv om fenomenet ikke lenger opptrådte i bikubene, så levde CCD videre i media og i strategien til miljøorganisasjonene. Og de trengte en syndebukk.

Den nye synderen skulle bli en ny klasse plantevernmidler som kalles neonicotinoider. De ble introdusert på 90-tallet og brukes fortrinnsvis til å beise såfrøene slik at skadeinsekter som angriper planten dør, mens insekter som ikke angriper planten får være i fred. Dette i motsetning til å sprøyte insektmidler ut i lufta og på planten, som er en praksis der også nytteinsekter vil bli påvirket.

I 2010 satte så aktivistgruppen International Union for Conservation of Nature (IUCN) seg ned og planla hvordan de skulle få EU til å forby neonicotinoider. Planen, som blant annet er omtalt i The Times, var som følger; Først skulle de produsere forskning som sa at neonicotinoider var farlige for bier, så skulle denne forskningen bli publisert i en eller annen vitenskapelig tidsskrift (helst Nature, men de antok den ikke), og så skulle de kjøre en offentlig kampanje opp mot EU-kommisjonen, før de forhåpentligvis fikk på plass et forbud. Og de lyktes overmåte godt. Krisemaksimeringen passet som hånd i hanske for EUs grønne partier, og innen 2012 hadde EU innført et midlertidig forbud mot neonicotinoider på to år. Og selv om det senere ble avslørt at forskningen var resultat av et bestillingsverk (en bestemmer seg ikke på forhånd hva resultatet av forskning skal være) står fortsatt EUs forbud ved lag.

Hva var så resultatet av forbudet? I Tyskland har opptil 90 prosent av rapsarealet blitt angrepet av jordlopper, i England 50 prosent og EUs rapsavlinger er redusert 15 prosent. Etter press fra bondeorganisasjoner førte det til at EU ga en midlertidig tillatelse til å sprøyte med neonicotinoider og andre sprøytemidler som egentlig er forbudt, slik at bøndene kunne redde en siste rest av avlingene. De som blir rammet hardest av at rapsen ikke lenger blomstrer er selvsagt biene som helst skulle ha brukt dem som matfat.

I USA fulgte ernæringsprofessor Chensheng Lu opp med et labforsøk ved Harvard der han fôra bier sukkervann som inneholdt 100 ganger sterkere konsentrasjonen av neonicotinoider enn hva som vil være tilfellet i en åker. Dette gjorde at ikke alle biene overlevde vinteren, noe heller ikke kontrollgruppen av bier gjorde. Det som er mest overraskende med forskningen hans er at biene i det hele tatt overlevde fram til overvintringa.

Men hvordan er så ståa i dag? Ikke bare er tapene fra 2006?07 erstattet og vel så det, vi har ikke hatt så mange tambier på over 20 år. Verken i USA eller Canada. Også i Europa, på tross av reduserte raps-avlinger er antallet bier opp. I Australia, som har stort forbruk neonicotinoider til frøbeising, har de ikke hatt tilfeller av CCD og biebestanden er så bra som den noensinne har vært.

Betyr det så at neonicotinoider er fullstendig ufarlige og at alt er såre vel med biebestanden? Nei på ingen måte. Det er fortsatt masse problemer knyttet til varroamidd, virus og endrede leveområder. Men all mulig forskning der bier blir utsatt for felt-realistiske doser med neonicotinoider viser at bier i svært liten grad påvirkes av plantevernmiddelet.

For nullpunktet i denne diskusjonen er ikke og å ikke bruke sprøytemidler. Nullpunktet er å gå tilbake og bruke farligere sprøytemidler og dårligere praksiser som å bruke åkersprøyter. Da koblet med store avlingstap, som direkte reduserer bienes matfat. Nullpunktet er å la politikk bli påvirket av aktivist-forskere som bestemmer seg på forhånd hva resultatet skal være. Det er verken vi eller biene tjent med.

Og, nei, Einstein har ikke sagt noe om at menneskeheten forsvinner om biene forsvinner.

 Denne kronikken ble først publisert i Bondebladet.no.

Det går ikke helt over


Haakon - min førstefødte, vakre sønn. Jeg er så glad dette bildet finnes.

Av Bjørg Hexeberg

Februar er ofte en kald måned. Ikke denne februardagen. Det var forholdsvis snøfritt, og vi ankom SiA (Ahus) i plussgrader. Rutinemessige undersøkelser ble gjort, før vi ble henvist til en fødestue. I mange timer var vi her. For det meste for oss selv. Vi tre. Mamma, pappa, og deg ? en liten en gutt på vei ut i verden. I begynnelsen registrerte jeg de gule, bildeløse veggene. Like interessante som de tørre, masseproduserte brødskivene med porsjonspålegg vi ble tildelt. Gleden over å snart få møte deg, overskygget alle kjedelige interiører og trøtte, men mettende brødskiver. Endelig var vi fremme, og i trygge hender. Et ukomplisert svangerskap skulle snart være over. 

Les det originale blogginnlegget her.

Senere blir veggene uvesentlige. Når alt blir enda vondere. Når jeg blir mer opptatt av å ikke være her. Jeg får til slutt epidural og sover et par timer. Det bestemmes at jeg ikke skal forløses med keisersnitt.

Et nytt skift overtar. Vi har vært her i atten timer. Blikket mitt fester seg ved en av mange små blodflekker i taket over meg. Jeg hører hvordan jordmorens stille tårer renner ned under kanten av brillene hennes der hun sitter foroverbøyd og syr. Det hvite, tynne plastforkleet hennes er rødprikkete. Brillene hennes også. Det er mange fremmede her inne. Barnepleier, anestesilege, barnelege, gynekolog, jordmor, sykepleiere. De veksler flakkende blikk seg imellom. Et og annet treffer meg. Stemningen er tung og lydløs.

«Dette gikk dessverre ikke bra.» Barnelegen nærmer seg som i sakte film. Hun legger en hånd på skulderen min. Jeg ligger på ryggen i sengen, støttet opp av store hvite sykehusputer. Bena mine er festet i kalde metallbøyler, og jeg har fått et heklet helseteppe over meg. Jeg tror det er hvitt. Jeg fryser. Mannen min sitter stille på en pinnestol ved min høyre side. Han sier ingenting, men jeg merker at han er trist. Jeg tenker at de forventer at jeg skal gråte, så da gjør jeg det. Jeg later som. Alt skjer utenfor meg. 

Noen løfter bena mine ut av bøylene, snur meg over på siden og bytter ut teppet med en myk dyne. Den er også hvit.

Varsomt blir du lagt ned i armkroken min. Jeg er så stolt. Du er ubeskrivelig vakker. Masse mørkt hår, velskapt og helt ferdig. Du er akkurat som du skal være, bortsett fra at du ikke puster. Du lukter nyfødt, du er varm og deilig, og jeg kysser instinktivt det lille hodet ditt, dekket av fuktig hår. De bittesmå, lubne fingrene dine har perfekte negler, men de er blå innerst. Du ligger helt stille. Så veldig stille. Forsiktig, som for ikke å vekke deg, løfter jeg på det ene øyelokket ditt. Jeg vil at du skal se meg. En eneste gang. Jeg vil se deg. En eneste gang. Det mørkeblå blikket ditt ser bare inn i evigheten.

Jeg er usigelig sliten, og det eneste jeg vil er å sove. Sammen med deg, så lenge jeg kan. Kanskje det vonde går over da? 

Så mye jeg har grått etterpå. Så mange tårer. Befriende tårer, sinte tårer, vemodige tårer og latterfylte tårer. Vonde og gode.

Sorgen over å miste et barn går aldri helt over. Tiden leger ikke alle sår. Men det blir bedre når man snakker om det. Jeg lover.

I mange år har jeg gjort nettopp det. Snakket i stykker sorgen. Jeg foretrekker å si det som det er. ?Jeg har fire sønner, tre av dem lever?. Jeg er like stolt av dem alle. Noen stiller flere spørsmål, noen får medlidenhet i blikket, noen klemmer eller klapper på meg, noen skifter tema og noen gråter. Jeg setter pris på det, uansett reaksjonsform. Andre åpner seg og deler sin egen sorg. Det setter jeg svært stor pris på. Det tunge man bærer på blir veldig mye lettere når man deler.

Alle reaksjoner er like naturlige, og i mitt hode finnes det ingen fasit for hvordan man skal sørge eller møte sørgende. Jeg sitter naturligvis ikke med svaret på hvordan andre skal håndtere dette, men hvis du skulle oppleve at noen du kjenner mister et barn, har jeg lyst til å si en liten ting. Ikke gå utenom. Du behøver ikke å si noe «fornuftig», du kan bare klappe litt på en arm eller gi en klem. Ikke vær redd for å gråte så andre ser det. Våg å vise omtanke, og å være et medmenneske. Det er helt ufarlig. Det er heller ingen krise om den sørgende må gråte litt. Jeg synes det er bedre å måtte gråte en gang ekstra, enn å oppleve at folk ikke våger å vise omtanke, eller snur og går en annen vei når de møter meg i butikken.

Verden går videre, bare ikke med en gang.

Det er også sånn at man ikke er trist hele tiden. Når man har en god dag, ler og smiler, så er det greit å le med. Kanskje er denne dagen så fin at den ikke trenger å brukes til sorg. Du kan likevel gi en ekstra klem. Når det har gått en god stund, til og med etter mange år, kan det for eksempel være mye omtanke i et spørsmål om hvordan det går, om man sammenligner barnet som døde med de andre barna man eventuelt har, eller om man lurer på hvordan dette barnet ville vært i dag.

For hver gang jeg deler min historie, som naturlig nok er mye lenger enn det jeg forteller her, så blir det mindre vondt. Jeg har tilgitt den fatale beslutningen om å ikke foreta det livreddende keisersnittet. Det hjelper ingen å være bitter. I stedet fryder jeg meg daglig over de tre levende guttene jeg har i livet mitt, og gråter litt for Haakon når jeg trenger det.

Jeg definerer meg heller ikke ut fra hva jeg har opplevd. Jeg er ikke sorgen over et tapt barn. Jeg er fortsatt Bjørg, bagasjen min er bare litt tyngre. Spesielt i dag.

I dag ville du fylt 27 år, Haakon. Du er akkurat den samme. Du blir aldri større. Du blir heller aldri glemt. Sorgen er til å leve med, og jeg tenker på deg ofte. Du skal vite du var ønsket, du skal vite du er elsket. Akkurat som de tre yngre brødrene dine som kaller deg storebror. 

Mamma

Innlegget ble først publisert i bloggen til Bjørg Hexeberg.

Plutselig forstår jeg hvordan Holocaust var mulig




Av Oddny Gumaer

«Hvordan kunne de» har jeg undret mens jeg har hørt utallige foredrag om Holocaust. Jeg har lest bøker. Jeg har sett filmer. Jeg har grått. Jeg har ønsket at det jeg har lært ikke skulle være sant. Mennesker er da ikke så onde. Hadde Hitler kommet på banen i dag ville vi ikke ha funnet oss i hans grusomheter. Vi har da en forståelse av hva som er rett og galt. Man lar ikke uskyldige mennesker gå inn i døden på de mest grusomme måter, bare fordi de tilhører et bestemt folkeslag. Det gjør man ikke.

Jeg var ung da massakrene skjedde i Rwanda. Hva som ble gjort mot uskyldige og forsvarsløse mennesker var så grusomt at vi ikke kan forestille oss slik ondskap. Mellom 500 000 og én million tutsier ble brutalt slaktet ned. Verden visste hva som var i  gjære, men satt stille og så på. «Grusomheter som dette skal aldri skje igjen» lovet verden etterpå.

Jeg har vært naiv og godtroende. Jeg har trodd at verden er annerledes i dag enn den gang. Om ikke annet så er i alle fall vi nordmenn annerledes. Vi er jo gode. Vi vet hva rettferdighet her. Vi lever i et av verdens mest siviliserte samfunn.

Sakte, men sikkert går det opp for meg at verden ikke er så annerledes nå enn den var den gang. Holocaust var resultatet av et utbredt hat mot jødene. Jøder ble stadig oftere sett på som et problem i samfunnet - et problem som måtte fikses for at samfunnet skulle overleve. I Tyskland lyktes Hitler med å segregere jødene fra resten av samfunnet.

Bloggen fortsetter under bildet.

 

Oddny Gumaer

Dette høres skremmende kjent ut. Som et enkelt eksperiment forsøker jeg å bytte ut ordet jøde med innvandrer eller asylsøker, jeg bytter ut Tyskland med Norge, Hitler med regjeringen, og fortid med nåtid. Plutselig er det setninger direkte fra samfunnsdebatten i Norge i 2016: Asylsøkere blir stadig oftere sett på som et problem for samfunnet?et problem som må fikses om samfunnet skal overleve. I Norge lykkes regjeringen med å segregere asylsøkerne fra resten av samfunnet.

Massakrene av opp til én millioner tutsier i Rwanda var et resultat av et økende hat mot minoritetsgruppen. Den største folkegruppen i landet, hutuene, ga skylden for landets økende sosiale problemer, de økonomiske utfordringene og politiske presset på tutsiene. Det langvarige hatet og mistilliten førte til det største folkemordet i vår tid. Igjen får jeg assosiasjoner til mitt eget land, som jeg trodde var fylt av godhet og rettferd. Jeg blir minnet om regjeringsmedlemmer som legger skylden på asylsøkere for Norges økende sosiale problemer og de økonomiske utfordringene vi kommer til å måtte møte.

Man våknet ikke plutselig en dag og bestemte seg for å hate jøder. Man ble ikke født med et hat mot tutsier. Rasisme mot mennesker fra forskjellige folkegrupper, kulturer, religioner, og nasjoner er en prosess. Som man oppdrar sine barn gjennom å være et eksempel, gjennom sine uttrykte ord og meninger, gjennom handlinger og formaninger, oppdras et samfunn ved at dets ledere stadig gjentar de samme tanker og sentimenter. Vi blir påvirket av handlinger og ord uttalt i det offentlige rom.

Det skjer ikke plutselig at vi mener det er OK å gi skylden på våre problemer og utfordringer på en folkegruppe vi ikke kjenner intimt. Det skjer over tid. Det skjer når vi oppdager at naboen gir skylden på sin mors manglende aldershjemsplass på forbannede flyktninger. Det skjer når journalisten skriver om utfordringer velferdsstaten kommer til å møte på grunn av et voksende antall asylsøkere i landet . Det skjer når en venninne mener at det er utrygt å treffe menn fra en annen bakgrunn enn vår fordi de har et reaksjonært kvinnesyn og kanskje kommer til å voldta deg. Det skjer når vårt lands ledere dag etter dag får uttale seg fritt om faren ved å la disse mennesker på flukt krysse våre landegrenser og i fullt alvor uttaler at dette er mennesker vi bør sende tilbake dit de kom fra, for grunnen til at de krysset hav og fjellkjeder, trosset sult, kulde og stadig ydmykelser var at de er ute etter vår velferd. Det var dette som skjedde i Nazi Tyskland. Det var dette som skjedde i Rwanda. Det er dette som er i ferd med å skje i gode Norge.

De høyreekstremistiske gruppene i landet vokser med stor fart hører vi på nyhetene. Landets mest innvandringsfiendtlige parti fosser fram på alle meningsmålinger. Man begynner så smått å føle seg i mindretall om man uttaler at man ikke synes det er for mye forlangt at vi også bør dele litt av de godene vi har karret til oss.

Jeg trodde ikke at vi kom til å gjenta Holocaust, og jeg ønsker fortsatt ikke å tro at det er mulig.

Innlegget ble først publisert i bloggen Plukke blomster langs grusveier.

Dette er en uforbeholden støtte til deg, Linn Winsnes Rosenborg


Dette er et utvalg kommentarer som kom under Linn Winsnes Rosenborgs
blogg.

 



 

Av Lasse Jangås,
samfunnsredaktør i Nordlys

Denne artikkelen ble først publisert på nordnorskdebatt.no

Linn Winsnes Rosenborg har viktige ting på hjertet og en glitrende evne til å formulere seg. Jeg følger derfor bloggen hennes med stor interesse, og anbefaler den varmt.

Hun er nemlig en stemme vi trenger i dette landet; en modig samfunnsdebattant som evner å engasjere, skape debatt og dermed bringe samfunnet videre.

- Er du jøde? Ser sånn ut, om du er, så skjønner vi hvorfor du hater hvite. Ligger i jødeblodet det, hat mot den rasen som truer ?Guds utvalgte folks? maktposisjon i verden.

- 77% av alle immigrantene er menn. Disse har behov som alle andre menn. Da trengs en god del norske kvinner med lav selvrespekt som kan stille sine kroppslige hulrom til disposisjon slik at det ikke går utover dem som ikke ønsker det.. Kan du lage nettside der slike kvinner kan registere seg? slik at det blir lett for muhammed og Ali å finne dere?

Det siste døgnets angrep på Linn Winsnes Rosenborg er de mest groteske jeg har sett så langt. Hundrevis av mennesker har hetset henne på det groveste ved bruk av jødehat, trusler og seksuell sjikane.

Kommentarene kommer i dette tilfellet fra norske menn som ivrer for å beskytte norske kvinner mot voldtekt fra utlendinger i Norge. Men midt under sitt plutselige behov for å føre kvinnekamp, angriper de altså Winsnes Rosenborg med det verste kvinnehatet du kan tenke deg.

Rosenborg har skrevet et innlegg der hun vil ha seg frabedt at hennes sikkerhet skal bli brukt som alibi eller unnskyldning for hat, rasisme og vold. Reaksjonene kom fort:

- La nå feministene få holde på, la de bli gruppevoldtatt ranet og druknet i bur midt i karl johan , kunne virkelig ikke brydd meg mindre.

Så dypt stikker kvinneengasjementet. Også dette hentet fra kommentarfeltet i dag. Her er de hvite ridderne som med balltrær og finlandshetter skal redde hvite kvinner fra mørke menn. Og som altså selv (anonymt selvsagt) angriper norske kvinner grovt på nettet.

Her kommer de hvite ridderne som med balltrær og finlandshetter skal redde hvite kvinner fra mørke menn.

Dette er de samme ridderne som viser et enormt engasjement for ytringsfriheten når den trues av ekstreme muslimer, men som altså selv krenker andres ytringsfrihet på det ynkeligste.

- Som jødedame, er det noe hat du har for hvite menn? Hat pga fortiden i Europa?

Eller:

- Dersom jeg ser en «feminist» som antastes på gata, uansett av hvem, så er det fristende bare å se den andre veien. Er det det du ønsker?

Linn Winsnes Rosenborg er både modig og sterk, tross ubehaget hun opplever i drittstormens øye. Hun trenger ikke noen som forsøker å beskytte henne mot hetserne, hun klarer seg utmerket godt selv. Men hun har garantert ikke noe imot litt støtte fra oss som synes hetsen er forkastelig og en trussel mot demokratiet.

Dette er derfor en uforbeholden støtte til deg, Linn Winsnes Rosenborg. Jeg har stor respekt for deg og håper du vil fortsette tross de store omkostningene det medfører.

Det er det som er faren til slutt, dette er den ultimate prisen: At meningsberettigede mennesker i dette landet tier for at de ikke orker ubehagelighetene ved å si hva de mener. Det skjer dessverre allerede, og da går det ikke bare på ytringsfriheten løs, men på demokratiet.

De som hetser og truer er riktignok i sterkt mindretall, men gjør allerede stor skade. Det bør vi ta på alvor, og da må vi andre støtte de som angripes og si ifra hvis vi klarer.

For de aller fleste av oss ønsker ikke dette. Vi ønsker mangfold, vi liker summen av stemmer som låter forskjellig. Med stadig færre stemmer ender vi opp med et kjedelig kor som ikke interesserer noen.

Nå gjelder det derfor å synge ut. Ikke brøle hat.

Er vi bilister spedalske i deres øyne?


Foto: Privat

 

Av Osloborger

Sjekk bildet av parkeringsskiltet utenfor bygården. De nye skiltene har nettopp kommet opp. Gatene rundt er inngjerdet av denne parkeringsterroren. Nowhere to hide, nowhere to park.

Byrådet bidrar til at Oslo mister hjertet sitt og kjærligheten til beboerne. Fabian og Stian brydde seg om menneskene, og hvordan de kunne skape gode bovilkår og et mangfoldig sentrum. De var oppriktig opptatt av at menneskene som bor i sentrum, skaper levende bomilljøer. Raymond og Lan Marie (og Marianne som ingen aner hvem er), helt ærlig, gir dere rake blaffen i menneskene som bor i hjertet av Oslo?

Ja, det bor faktisk folk her. Noen av oss har bil, og trenger bil i jobben, eller for å hente rakkerunger i barnehagen. Vi er kan hende spedalske i deres øyne, men det er ingen ulempe om dere som er politikere i posisjon åpner øynene og forholder dere til den virkelige verden.

Dere vet det kanskje ikke, men det bor noen barnefamilier her også. Det hender de må hente i barnehagen og parkere før 20.00. Noen ganger er jeg hjemme fra jobb klokken 17.00. Da må jeg betale 50 kroner for å parkere i to timer utenfor gården. Klokken 19.00 må jeg ut og flytte bilen, og betale for en time til.

Lørdag, spør du? Jeg elsker å gå på ski, men kan bare være borte i to timer, for da må bilen flyttes. 11 timers betalt lørdagsparkering, det blir nærmere 275 kroner. Ja, og selvfølgelig seks flyttinger, må vite. Annenhver time må jo bilen stå et annet sted.

Jeg fornemmer at dere sitter på rådhuset og humrer av den geniale, behandlingen dere gir byboerne, kanskje raper dere i marsipankake av latter over kjeppene dere stikker i urbane menneskers hverdagshjul. Dere tenker kanskje at det er deilig å være i en maktposisjon, og velte vedtak som dette over vanlige arbeidsfolk, foreldre og skattebetalere? Vi får de politikerne vi fortjener, heter det. Javel?

Demokrati betyr folkestyre, og i praksis innebærer det at folk har vesentlig påvirkning på beslutningene som fattes. Særlig. Dette parkeringstyranniet får dere ikke vanlige folk med på.

Det irriterer meg grenseløst at jeg må vurdere å flytte fra sentrum, kanskje til en annen kommune (det vil glede meg intenst om noen som bryr seg om innbyggerne får skattepengene mine) før dere ved neste kommunevalg må ta konsekvensene av alt dette tullet dere finner på.

Dere har to muligheter for å komme unna dette straks: Gjeninnføre gamle parkeringsrutiner (som fanden skal vite var ille nok), eller innføre beboerparkering i sentrum/Hegdehaugsveien/Welhavensgate, slik dere har gjort på Frogner, St. Hanshaugen og Gamle Oslo. (Nåde dere om dere kommer med en forklaring om at det finnes gratisparkering i området, og fem plasser som kan brukes fredag etter klokken 16.00, da klikker jeg!

I så fall: Ta en titt på boligstatistikkene, så får dere se hvor mange mennesker som faktisk bor i Hegdehaugsveien, Welhavensgate, Pilestredet, Parkveien osv). Fabian, can you hear me!? Du er savnet.

Vil dere bidra til fellesskapet er dere hjertlig velkommen

Kjære Abdulrahman og Mohammad

Jeg så på tv da dere kom over grenseovergangen Storskog i desember. Jeg bor dessverre langt unna, det er vanskelig å komme opp og besøke dere.


Illustrasjonsfoto: Jonathan Nackstrand/AFP

 

Av Børre Strand, Arendal

Men jeg vil skrive et brev om hvorfor det er så vanskelig for oss nordmenn og akseptere at dere skal få komme inn i Norge. For det første Norge en bitte liten nasjon med bare fem millioner innbyggere.

Det største problemet, tror jeg da.

Det er mange som er redd for at noen skal komme og ødelegge det vi har brukt så lang tid på bygge opp. Jeg kan forstå at dere synes det er vanskelig.

Jeg skal forsøke å forklare det på en annen måte.

Dere har jo ofte store familier der dere må gifte dere innen familien, helst med noen fra samme slekt/ blod/kaste, som kusine eller tremenning. Dette gjør dere for at ikke verdier som eiendom, penger, landområder skal forvitre ut av familien deres. Det er jo forståelig.

Litt sånn er det vi tenker om Norge også, for Norge er så lite at vi kjenner noen som kjenner noen.

Vi har ofte slekt i mange byer over hele landet fra sør til nord, for eksempel der som dere oppholder dere nå, ja der kjenner jeg noen som jeg er veldig glade i. Jeg kan være ærlig og si at noen er litt redde, så er det nok mange som synes det er rart at det kommer så mange unge menn hit. Når vi vet hvem som lider mest under konflikter/krig, kvinner og barn. Mulig jeg tar feil, men brorparten av mine landsmenn ville nok sendt ut kvinner og barn først under samme forhold som dere kommer fra.

Vi vil også passe på vår famille og har ikke så lyst til å dele ut det lille vi har spart opp med alle andre.

Vær så snill, ikke misforstå, har dere lyst til å bli med i "familien" bidra til felleskapet, ja da er dere jo hjertelig velkommen. Men det er bare det at, historien viser oss noe annet.

Les også: Flyktningene skremmer meg ikke. «Mine egne» gjør!

Statistikken som norske myndigheter lager, ja den viser at dere holder dere for dere selv. I tillegg er det 70 prosent som ikke kommer til å jobbe, dette synes vi er veldig trist. Det betyr at dere ikke bidrar til det norske felleskapet, det er jo ikke så kult. Å ja, en liten digresjon i forhold til statistikken fra myndighetene, ikke si det til noen på asylmottaket deres, men i sist uke bestemte de seg for å hemmeligholde fakta opplysninger.

Det er noe kjipe ting jeg må få si i dette brevet, dessverre. Det er bare slik at veldig mange av dem som er kommet til Norge før dere to, ja de ender opp i fengsel, faktisk så er utledninger overrepresentert i denne kategorien. Ja det er fryktelig trist, men helt sant.

Tenk dere at i 40 år hadde det kommet nordmenn/ dansker/svensker til Syria og Somalia også hadde disse oppført seg dårlig. Bare bodd for seg selv, og fylt opp fengslene i hjemlandet deres. Ikke lært seg språket deres, ikke jobbet, men bare surret rundt, motta trygd og sosialhjelp. Det hadde ikke dere heller likt, det er jeg sikker på.

Vi vil gjerne hjelpe dem som trenger det, men dere forstår sikkert at vi ikke kan holde på med og hjelpe alle dem som ikke trenger det. Det blir fryktelig dyrt, jo da jeg vet, vi har penger på bok. Men kostnadsnivået i Norge er så høyt at vi må være forsiktige med penger våre. Vi sparer til dårlige tider, det forstår dere sikkert.

Asylsøkere som kommer til Norge med mye penger, kan bli bedt om å betale for ytelser andre asylsøkere får gratis. Mulig det kan vike urettferdig på dere. Men Norge er nå en gang bygget på en geopolitisk struktur, samtidig lever vi i et sosialdemokratisk system. Så her skal godene deles.

Det med kultur er røttene og noe av det som gjør et land til et land og et folkeslag til et folkeslag, men jeg bryr meg ikke om farge eller nasjonalitet. Jeg bryr meg heller ikke om mine etterkommere blir brune/gule/blå i huden, jeg bryr meg bare ikke.

Bare grunnverdiene er de samme som nå. Det er særdeles viktig for meg og mange av mine venner. Det virker på meg som dere også er opptatt at av kultur og tradisjon. Så respekten for dette burde være gjensidig skulle jeg tro.

Vi har folk som er født i Norge som slett ikke har det så bra, mange lever under fattigdomsgrensen. Vi har mange som står i kø på sykehuset, det er fullt i fengslene vår slik at vi må sende våre egne borgere ut i Europa for sone sin straff. Vi sender faktisk mange ut for og opereres også, Ja det er rart, ikke sant? Vi har faktisk ikke penger til velferdsgodene vi har hadde før, vi mister dem litt etter litt. Jo det er også helt sant, tro det eller ei.

Jeg har lyst til å fortelle noe som dere vil tro er fantasi og løgn, men det er også faktisk helt sant.

I Norge trenger man snart utdannelse/fagbrev for å få lov til vaske toalettene på Stortinget. Det er et snart et lovpålagt krav fra myndighetene, men det stilles ingen krav til dem som skal bruke toalettene inne på Stortinget, altså våre politikere, ja jeg synes dette er like rart som dere. «Men slik er det bare», som vi pleier og si i Norge.

Men vi skal hjelpe dere, vi skal få det til sammen, men da må dere også forstå at vi må vite om dere virkelig trenger hjelp.

Så kjære Abdulrahman og Mohammad,hvis dere kan bevise for oss at dere trenger reel hjelp og har lyst til å bo i Norge, det vil si og leve etter norske lover og regler. Finne dere en jobb og leve et normalt liv, rett og slett å oppføre dere som folk og respektere oss som faktisk bor her. Ja velkommen skal dere være begge to.

Men har dere tenkt og leve på trygd og bli kriminelle kvinneundertrykkende mennesker som kjører rundt i Oslo med ISIL flagg og skrike etter Sharia loven, ja da kan dere reise hjem til deres hjemland og gjøre det samme der. For vi har dessverre for mange slike i Norge nå.

Jeg håper inderlig og av hele mitt hjerte at dere får en rettferdig og god evaluering av asylsøknaden deres. Skulle det vise seg at dere får komme inn, og trenger hjelp, ja da er dere hjertelig velkommen på grillfest nede på brygga hjemme hos meg til sommeren. Unnsett om dere tror på Allah, Mohamed, Jesus, Gud eller Julenissen, jeg bryr meg  ikke. Velkommen skal dere være.

PS: Husk badetøy

Venter spent på svar.