hits

februar 2014

Skal vi stjele barnas drmmer?

Av: Odd Arne Blindheim

Den siste tids OL debatt har ftt et fokus p pampevelde og maktarroganse. Tenker vi samtidig p hvilket budskap vi sender ut nr vreden gr ut over OL og IOC? De fleste som har drevet en eller annen idrett har hatt sine idoler. Smgutten p lkka med Messi drakten, ungjenten i skisporet som vil bli Marit Bjrgen, eller dem som i et gledens yeblikk og fantasi er sitt store idol.

Nr diskusjonene beveger seg til sinne, folkekrav og Facebookgrupper, sender man ikke samtidig signaler om at areanen alle drmmer om vre p eller komme til er i ferd med n den fullstendige forrtnelse?





OL-debutanten Jrgen Graabak slo til med sin frste internasjonale seier og Norges frste OL-gull i kombinert p 16 r i Sotsji. OL-reserven hadde aldri vunnet et renn p dette nivet.

Gleden av idrett, av prestasjoner, av samhold og av n de sm mlene, bli kvalifisert for kretslaget eller f ros for gode prestasjoner, det som er drivkraften til ikke gi opp, men bli et lite hakk bedre, neste gang, neste r. Utallige treningstimer, dugnad og frivillighet, kakesalg for komme seg til Norway Cup eller kunne reise til nabofylket og konkurrere mot andre i hoppkonkurransen.

Det lille landet Norge markerer seg internasjonalt ved ligge helt i toppen i medaljekampen. Silk sett burde man vre imponert over prestasjonene til idrettsutverne fremfor et fokus p alt det utenomsportslige.

Et ensidig fokus p pampeveldet fremfor idretten, skader det ikke for mange det ultimate mlet om representere klubben, bygden, byen, nasjonen, er det kanskje med p drepe idrettsglede og ambisjoner? Hvem skal man mle seg med og strekke seg etter hvis idolene og heltene ikke er en del av et bilde p sunn konkurranse, muligheten for kunne komme til et OL eller et VM, spille seg frem til Champions League eller trene seg inn p skiskytterlandslaget? Er det vr oppgave drepe drmmene? I mange land er idretten det eneste hpet.

For fire r siden traff jeg Alex, en foreldrels gutt i Johannesburg. Han bodde hos sin tante med sin litt eldre sster. Fotballen var sliten, han sov med den under armen om natten, den halvskitne Manchester United drakten med Beckham p ryggen hadde han vokst fra, men den fulgte ham bde dag og natt, han tok den aldri av. I want to play for Manchester United one day, sa Alexander med store mrke og forventningsfulle yne. Selvsagt vil han ikke det, sjansene er sm som et sandkorn i Sahararkenen.

Det var fr VM i fotball i Sr Afrika. Sjansen for at Alex fikk se en kamp p TV var minimal. Muligheten for se en i virkeligheten var utenkelig. Kanskje hadde han bare sett et bilde, eller hrt sine eldre kamerater snakke om Beckham. Var det min oppgave skape et bilde av at VM var et sceneshow for korrupte FIFA pamper og sleipe sponsorer som bare ville ta hans siste og eneste Rand for en Colaboks? Selvsagt ikke.

Jeg mtte fortelle Alex at hvis han trente hver dag, og var flink p skolen, holdt seg unna naskeri og fanteskap, s kunne han kanskje komme til skolelaget, til en klubb og videre der lykken mtte bringe ham. Det var ikke min jobb stjele drmmen. Drmmen var det han trengte i et ellers miserabelt liv. Med slitte sko, neppe penger til neste mneds skolegang, men med et lite lys av hp.

Vi kan sitte bak vre flatskjermer, gremmes over pengebruk og korrupsjon, om fiasko for dem som blir nummer 9, 16 og 26. Men ingen hadde vrt der uten drmmen, uten f sjansen, uten iherdige foreldre, trenere, klubber og lagledere. Nr man rakker ned p et OL, nr voksne gr i fakkeltog for at verdens rikeste land skal g foran i kampen om drepe drmmene, er det ikke noe som er galt et sted? For som voksne er vi ogs forbilder, barn plukker opp arven etter oss. Holdningene, meningene, motstanden. Som nasjon burde vi vite bedre, som voksne burde vi tenke oss om og ta et skritt tilbake.

OL dreier seg om idrettsglede, om en fair kamp i skisporet eller i hoppbakken, om ha et ml strekke seg etter, der de beste, idolene mtes. Nr diskusjonen overskygges av fokuset p alt annet enn idretten, skaper vi ikke tapere fremfor morgendagens vinnere? Drmmer er til for ha noe strekke seg etter.

Drmmer er gratis, p gatene i Rio de Janeiro, i Johannesburg, i Moskva og Beijing. Vi har ingen rett til stjele drmmene. Det er noen der ute som lever fordi de har drmmer. De drmmer neppe om Heiberg, de drmmer om vre den stjernen de selv strekker seg mot.

Ran gjerne vre barn - Vi gir deg kun et klask p lanken

AvTerje Bratland

Du m gjerne rane vre sm barn uten at verken politiet eller vrt rettsvesen gir deg srlig med straff. Sannheten er brutal. Du slipper unna med overnatting i gode fasiliteter, mat fire ganger om dagen og en smekk p lanken og et lite fy fy. Ikke gjr dette igjen, det er ikke snilt.
Jeg ler s jeg rister i sinne, det formelig koker innvendig. Latteren du kunne hrt er en hnlig latter over den forfalne rettsikkerheten vr nr vre utrstelige barn blir ranet. Rettsikkerheten er totalt fravrende. I tte r hadde vi en rdgrnn regjering som lot det skure og g med vr rettsikkerhet, og det fortsetter inntil vr nye regjering tar ansvar. Jeg forventer at de er sitt ansvar bevisst og gr gjennom lovverket p dette feltet og mange andre felt. Strafferammene m kes dramatisk.
Alle husker nok saken med 10-ringen som ble ranet p Helsfyr 27. oktober i fjor. Det skapte sinne i hele befolkningen. Det kokte over for folk flest nr nyheten om den alvorlige forbrytelsen ndde de. rane et barn, hvilke jvla svin gjr det? Jeg personlig kjenner ikke en eneste person som ville latt de barneranerne sluppet unna med juling om de kom over dem, mor og farsinstinktet kommer frem i oss, det er naturens gang. Alle vil vi beskytte vre og andres barn samme hvor galt det er gi noen juling, men i ndrett er det rett handle for beskytte barn. S kan man diskutere hvor man trekker grensen for hvor langt man kan g.

Tilbake til strafferammer: ranerne p 18 og 23 r fikk 97 og 120 dager i fengsel. Den straffen sonet begge i varetekt og de er n lslatt. Det er meningslse lave straffer som p ingen mte er avskrekkende. Det gir signaler utad om at politiet og rettsvesenet aksepterer ran av vre sm kjre barn i Norge. Det er bred enighet blant folket om at det er skrekkelig lave straffer gjerningsmennene fikk. Straffenivet m kes. Jeg mener i slike alvorlige saker som dette br strafferammene kes til minimum 12 mneder. Hvis ikke det skjer snarlig er jeg redd vi vil se en ransutvikling det blir vanskelig redusere, den vil heller stige.
Dette br Justisminister Anders Anundsen og stortingspolitiker Abid Raja sette p dagsorden og prioritere.

Om artikkelforfatteren:
Navn:Terje Bratland
Alder:41
Fra Fredrikstad og oppvokst p Krkery som p folkemunne blir kalt Blomsterya. Hyre-mann og samfunnsdebattant. Rosetog-general 25.07.2011. Jobber for bekjempe mobbing politisk og privat. Politisk er jeg opptatt av rettsikkerhet, samfunnssikkerhet og sikkerheten til folk, det gr hnd i hnd. Andre saker som opptar meg mye politisk er menneskerettigheter, idrett, skole, helse m.m.Holder meg i form med jogging og gturer ofte p Bygdy og styrketrening p SATS. Jeg fr som regel firkanten i rundingen til passe til slutt. Er kreativ og usedvanlig lsningsorientert. Ingen oppgave er for liten eller stor. Mail: terjebsport@hotmail.com