hits

januar 2013

Hva nå Norge?

Med brutale angrepsmetoder og viljen til å ta liv for penger og religion ble Mokhtar Belmokhtar den 17. januar 2013 mannen som viste den vestlige verden at terrorviljen blant islamske ekstremister lever i beste velgående. Med skarpladde våpen og en angrepsvilje av stål slo han pusten ut av oljegigantene BP og Statoil. Han tvang oljekjempene i kne ved bruk av det eldste trikset i boka. Grov vold! For oljenasjonen Norge var gisselaksjonen et grotesk møte med en brutalitet vi ikke kjenner her hjemme. For oljenasjonen Norge var blodbadet et endelig bevis på at ekstrem lønnsomhet aldri dukker opp uten følgesvennen skyhøy risiko.

Etter femti år som oljenasjon er vi fortsatt ikke utlært.

Et angrep på Statoil i Algerie er like mye et angrep på Norges nye nasjonale identitet som et angrep på landets største oljeselskap. Et angrep på Statoil er vel så mye med på å teste vår evne til å stole på egen dømmekraft som det er med på å teste vår evne til å stå sammen bak de beslutninger Statoil ledelsen har tatt.

Et kommersielt olje og gassanlegg i ørkenen er ikke ment å skulle håndtere et voldelig angrep utført med militær tyngde og presisjon. Terrorbanden til Belmokhtar var villig til å gå i døden for sitt mål. For de ansatte i oljeselskapene ble det som burde vært en vanlig dag på jobb, til et blodig mareritt, og det er ikke første gang det skjer. Bare de siste årene har nærmere 290 angrep mot oljeanlegg blitt utført på det afrikanske kontinentet.

I tillegg til angrep mot oljeanleggene i afrikanske land har reisende med vestlig bakgrunn jevnlig vært mål for miltante grupper med kidnapping og løspenger som en viktig del av sitt

levebrød. Gislene har gjerne blitt fremstilt som løpende skyteskiver for maskerte banditter. I Nord Afrika var toppåret for slike angrep 2009, og selv om dette var noen år tilbake har angrepene fortsatt med uforminsket styrke.

Kjell-Ola Kleiven sier at Norge fortsatt ikke er utlært som oljenasjon.

For Nordmenn flest er beskrivelsene av Amenas og gisselaksjonen som tatt ut av en «ville vesten» film, men i Nord Afrika har det blitt hverdag med røverbander som plyndrer, smugler og dreper. Likevel skal ikke Statoil la seg skremme ut av Algerie. De skal ikke la seg

skremme ut av andre spennende oljeland heller. Til det er investeringene som er gjort for store, og det er viktig å vise omverden at røverbander ikke kan knekke oss med vold og våpen.

Etter Muammar Gaddafis fall i Libya ble store mengder militære våpen gjort tilgjenglig for salg i det svarte markedet. Angrepet i Amenas ble trolig gjennomført med Libya våpen. Våpnene ble spredt i hele regionen og mange ble fanget opp av grupper som bruker våpnene til egen vinning eller maktutøvelse. Maktutøvelse gjort med automatvåpen resulterer gjerne i død og elendighet, og denne gangen traff maktutøvelsen også oljenasjonen Norge. Med vår tilstedeværelse i Afrika er det neppe verken første eller siste gang dette skjer.

Det norske oljeeventyret har kommet langt siden vi først fant olje på norsk sokkel ved Ekofisk i 1969. Norsk sokkel for lengst har blitt for liten for vår ekspansive olje og gass virksomhet, og med norske oljeselskaper som DNO og Statoil til stede i verdens største oljemarkeder har vi blitt en risikotaker på linje med de store som BP og Shell. Som en global oljeaktør er Statoil like utsatt når det gjelder angrep som de andre store, og slik vil det alltid være.

Norge har blitt en risikotager i en internasjonal oljeindustri, og i mange land der vi er til stede er det eneste sikre det usikre. Sett i bakspeilet kan vi trygt konstantere gjennom femti år med norsk olje historie at Norge så langt har vært både flinke og heldige. Det tok tross alt et halvt år hundre før vi fikk oppleve tragedien i Amenas. Selv om nedsiden nå kan virke skremmende, og noen ganger totalt umenneskelig så må vi ikke glemme at Norge er en stolt olje og gass nasjon. Det skal vi fortsette å være, så får evalueringen av hva som gikk galt ved Amenas gjør oss enda bedre.

Kanskje vil Amenas i ettertid bli sett på som uhellet som forberedte olje Norge på at det utenkelige kan skje også med oss. Det er tross alt større risiko i Afrika enn her hjemme på berget.

Av: Kjell-Ola Kleiven, administrerende direktør Risk Information Group

Bør PR-folk fronte alvorlige saker i media?

Kritisk: Paal Espen Hambre i Arctic PR mener ansvarlige ledere i hovedsak bør fronte alvorlige saker i media, ikke PR-folk .

Kommentar av Paal Espen Hambre, Managing Partner i Arctic PR.

Kommunikasjonssjefer og –rådgivere brukes ofte til å fronte saker av ulik karakter i media. Det er ikke alltid en fordel. Ønsket om å spare linjeledelsens tid og krefter kan fort slå tilbake på organisasjonens omdømme.

Da jeg startet arbeidet med denne kommentaren hadde jeg en tese om at folk flest mente at alvorlige saker, eksempelvis de som omhandler fare for liv og helse, i mediesammenheng burde frontes av en leder med direkte ansvar. Å sende kommunikasjonsavdelingen ut i krigen for seg kunne lett bli oppfattet som at ledelsen ikke tok saken alvorlig nok.

Tenk deg eksempelvis et sykehus som gjennom den senere tid har vært åsted for en lang rekke feilbehandlinger og tjenesteforsømmelser hvorpå pasienter har dødd, og hvor en representant for kommunikasjonsavdelingen svarer media på vegne av klinikksjef eller administrerende direktør. Det føles ikke helt rett. Mer som om man har blitt snytt for å se noen stå til rette for det som har skjedd.

Jeg ba derfor et par kolleger sette i gang en uhøytidelig undersøkelse gjennom sosiale medier, hvor vi kun stilte et enkelt spørsmål, nemlig:

Er det greit at kommunikasjonssjefer og -rådgivere fronter alvorlige saker i media på vegne av sin organisasjon?

Summen av svarene som kom inn overrasket meg til dels, jeg skal komme tilbake til dette om litt, først litt bakgrunn som kanskje kan forklare litt av «uvesenet» jeg viser til i sykehuseksempelet over:

I takt med profesjonaliseringen av kommunikasjonsfaget, så vel som fremveksten av digitale mediekanaler, har kommunikatørens rolle endret seg kraftig. Fra en relativt ullen og dårlig definert rolle, har det blitt vanlig for en kommunikasjonssjef å være del av ledergruppen, samt rapportere direkte til øverste leder.

Funksjonen har også i større grad fått strategisk preg, det vil si at der kommunikasjonsavdelingen tidligere fikk tildelt et budsjett og gjorde spredte og ad-hoc – pregede tiltak for å synliggjøre virksomheten, har man nå større krav til strategisk effekt. Det man gjør skal med andre ord ha en positiv innvirkning på organisasjonens evne til å nå sine mål.

Kommunikasjonssjefens- og avdelingens rolle er derfor å utvikle en kommunikasjonsstrategi som ligger tett på, og parallelt med, forretningsplanen, og som støtter opp om alle målsettinger underveis. Samtidig skal avdelingen dirigere alle sine interne og eksterne ressurser i en retning som gjør dette mulig.

Toppledelsen, eksempelvis administrerende direktør, konsernsjef, eller etatssjef er blant disse ressursene, selv om de naturligvis formelt sett er kommunikasjonsavdelingen overordnet. Disse skal drilles og klargjøres av kommunikasjonsavdelingen, slik at de selv er i stand til å svare for seg, uten at en PR-våpendrager må gå i krigen for dem.

Kommunikasjonsavdelingen kan nemlig aldri ha tilsvarende kunnskaper om en sak som de som faktisk har stått midt oppe i den selv. Forsøker de å gi inntrykk av noe annet, vil de bli gjennomskuet. Talsperson-funksjonen rekker bare et visst stykke på vei, før man må frem med det store skytset.

Dette fører oss tilbake til vår høyst uhøytidelige undersøkelse via sosiale medier og spørsmålet om kommunikasjonsfolk bør fronte alvorlige saker. Denne ble over noen dager i januar spredt ut over Facebook og Twitter, og genererte i underkant av 100 svar. Ikke noe å skrive hjem om, men sånn er sosiale medier.

Man kan med andre ord godt stille spørsmålstegn til både validitet og reliabilitet i en et-spørsmåls undersøkelse som spres til et tilfeldig utvalg på nettet. Den tok heller ingen forbehold om hvilken type situasjoner det var snakk om, men overlot til respondentene å selv definere hva de anså som en alvorlig sak.

Det er også et forbehold, og implisitt i svaralternativene våre, at medietrykket i enkelte saker kan bli så høyt at ledelsen selv fordrer avlastning fra kommunikasjonsavdelingen av rent praktiske årsaker.   Det har vi stor forståelse for, og derfor har vi blant annet vist til at svaralternativet skal være hovedregelen, ingen ufravikelighet.

Like fullt: Undersøkelsen kan helt fint gi en indikasjon om hvor landet ligger. Skulle vi på forhånd bedt respondentene peke på hva de anså for å være alvorlige tema, ville vi nok ganske sikkert fått «liv og helse» i retur, eventuelt i kombinasjon med tap av store, materielle verdier.

Tidligere har vi gjennomført andre undersøkelser via sosiale medier, knyttet til eksempelvis politikk. To ganger i løpet av det siste året har en ledende riksdekkende mediekanal på nettet gjennomført tilsvarende undersøkelse omtrent samtidig, da med et nærmest landsrepresentativt utvalg.   Og i begge tilfellene kommet til nærmest nøyaktig samme svar som oss, selv om vi bare hadde en tiendedel så mange respondenter.

Det sier oss at man godt kan klare å fange gjengs oppfatning om en sak eller tema ut fra et betydelig mindre utvalg enn det som i analysesammenheng regnes som landsrepresentativt, det vil si rundt 1000 respondenter.

Svaralternativene våre var som følger:

1. Nei, ledere med direkte ansvar for den aktuelle saken må og skal som hovedregel fronte den i media.

2. Ja, kommunikasjonsfolk er helt greit så lenge de kan svare på spørsmål om saken.

Like i overkant av 70 % valgte alternativ 1, altså mente de at ledere med direkte ansvar for den aktuelle saken som hovedregel må og skal fronte den i media.   Som sagt var dette en uhøytidelig undersøkelse i den forstand at den ikke nødvendigvis tilfredsstiller de strenge krav man i analysetradisjon stiller til reliabilitet og validitet.

Men likevel, når vi legger til det inntrykket vi selv sitter med etter lang fartstid i kommunikasjonsbransjen, bekreftes min tese om at folk faktisk foretrekker rett mann eller kvinne på rett plass – også i en slik sammenheng.

Hos de som krysset av for svaralternativ 1 var det nemlig heller ikke OK at kommunikasjonsfolk frontet saken, selv om de kunne svare på journalistenes spørsmål.   Kan det være fordi man anser kommunikasjonsfolk for å være luringer som lett kan prate bort en sak ved hjelp av retoriske triks? Eller er det fordi man mener den ansvarlige selv må frem i lyset? Jeg tror svaret har elementer fra begge i seg.

Hadde fordelingen på svarene vært mindre skjevfordelt enn den er, for eksempel nærmere 50/50, kunne man godt sagt at vi vanskelig kunne tolke noe som helst ut av den fordi folk la vidt forskjellig i begrepet «alvorlig sak».   Da burde vi kanskje endret ordlyd, samt gi flere svaralternativer basert på ulike typer alvorlige hendelser og tema. Men i og med at vektskålen heller så til de grader i retning av det ene alternativet, tror vi folk flest tolker begrepet forholdsvis likt.

Tenk over det neste gang du ser en talsperson for et selskap eller en offentlig instans på TV forklare en sak for journalisten, hvor eksempelvis tap av liv og helse er tema. Er vedkommende fra kommunikasjonsavdelingen, vil du kanskje tenke «Mener de ikke at saken er alvorlig nok, ettersom de ansvarlige selv ikke fronter den?».

Følg Paal Espen Hambre på Twitter: https://twitter.com/phambre

 

Rett til å gifte seg med den man vil

Av Aksel Hagen (SV), stortingsrepresentant

Justisdepartementet har foreslått at kravet til inntekt for å få sin ektefelle til Norge skal bli enda høyere enn det er i dag.

Dagens inntektskrav for familieinnvandring, som er på over 242 000 kroner, er hovedgrunnen til at mange tusen personer årlig for avslag på sin søknad om å få leve sammen med sin ektefelle og sine barn.

Også mange personer som har tilstrekkelig inntekt det aktuelle året, opplever å få avslag fordi det stilles strenge krav til dokumentasjon av fjorårets inntekt.

Inntektskravet gjør dessuten at studenter som gifter seg og ønsker å leve sammen med sin ektefelle må avslutte studiene og heller jobbe fulltid for å oppfylle inntektskravet. Å avbryte studiene kan ha negative konsekvenser for evnen til å forsørge seg i framtida.

Å leve sammen med den ektefellen eller partneren man selv har valgt, er en grunnleggende menneskerett og en verdi som SV holder høyt.

Å kunne leve sammen med familien sin er dessuten av avgjørende betydning for folks helse og livskvalitet.

Da kan vi ikke ha familieinnvandringsregler som splitter familier og hindre barn i å vokse opp sammen med foreldrene sine på grunn av lav inntekt.

SV mener derfor at retten til familiegjenforening ikke bør begrenses i form av krav til botid, arbeid, økonomi eller lignende.

Som SV-representant vil jeg derfor gå i mot at inntektskravet heves ytterligere!

Ullen influensa-informasjon fra myndighetene

Hverken fugl eller fisk: Paal Espen Hambre i Arctic PR mener at Helsemyndighetene må være klarere på hva de vet og ikke vet.

Kommentar av Paal Espen Hambre, Managing Partner i Arctic PR.

Et av de sentrale områdene som norske helsemyndigheter, deriblant Nasjonalt Folkehelseinstitutt, har blitt drillet på av sånne som meg gjennom de senere års epidemier og pandemier, er det å kommunisere usikkerhet. Det sitter nemlig svært langt inne hos mange.

Rådene fra kommunikasjonsrådgiverne har blant annet gått på at det er helt legitimt å si at man ikke vet, selv om man som lege og talsperson for det offentlige føler at man burde kunne nærmest alt om et tema. Men når en ny sykdom med et utall usikkerhetsfaktorer, mulige mutasjoner og variabelt forløp sprer seg i rekordfart verden over, ja så vet man faktisk ikke med sikkerhet hvordan det vil gå.

Ingen kan jo i realiteten vite hvor mange som vil bli smittet. Og alle estimater vil i stor grad være basert på historiske data, som kun har begrenset verdi i en verden i stadig endring. Man vet heller ikke hvor mange som vil dø. Ei heller vet man hvilke grupper som vil bli hardest rammet eller når toppen av utbruddet er nådd.

Ut fra helsemyndighetenes kommunikasjon knyttet til det nye svineinfluensa-utbruddet kan man kanskje likevel spørre seg hvorvidt de har valgt å se bort fra rådene om å legge kortene på bordet og si at man ikke vet. Kommunikasjonen deres nå er jo hverken fugl eller fisk.

I stedet for å være klare på hva de vet eller ikke vet, pakker de budskapet inn i vage formuleringer og overlater til folk å tolke det selv. Enten skjer dette som følge av prestisje og frykt for tap av ansikt ved å innrømme at de mangler kunnskap, eller så er det rett og slett fordi de er redde for å i etterkant bli tatt for å ha gitt feil informasjon.

Anbefalingen av Pandemrix-vaksinen som ga flere titalls nordmenn kroniske plager er et godt eksempel på dette. Det samme gjelder worst-case scenarioene fra våren 2009, hvor helsemyndighetene anslo at så mange som 13.000 nordmenn kunne dø. Fasiten ble 32.

Kommunikasjonslinjen som helsemyndighetene har lagt seg på nå er spesielt synlig hva gjelder råd for vaksinering. Helt konkret: Der Folkehelseinstituttet i 2009 anbefalte absolutt alle å vaksinere seg, sier de nå at de anbefaler alle i risikogruppene å vaksinere seg, men at alle andre må gjøre sine egne vurderinger for hva som er riktig for dem.

Det siste har de også fått mye kritikk for, blant annet fra leger som mener Folkehelseinstituttet må være mye tydeligere i sine råd om vaksinasjon. Spesielt ettersom sykdommen har vist seg å kunne gjøre friske og unge mennesker dødssyke over natten, noe som står i sterk kontrast til den vanlige sesonginfluensaen.

Helsemyndighetenes nye kommunikasjonslinje for svineinfluensaen er etter mitt syn feil. Jeg tror nemlig at de aller fleste nordmenn vil ha forståelse for at myndighetene ikke kan si noe helt sikkert, så lenge de samtidig gir en begrunnelse for hvorfor de ikke vet.

Konklusjonen min er at om de ikke tør være klarere på det faktum at mye er usikkert, blir det galt uansett hva de gjør:

Tar de for hardt i, vil de bli anklaget for å drive skremselspropaganda, og sette folks liv og helse i fare ved å eksempelvis anbefale vaksiner som i ettertid kanskje viste seg å være skadelige.

Gir de derimot inntrykk av at situasjonen er mindre alvorlig enn den i realiteten er – noe de vanskelig kan si med sikkerhet – så vil de også få kritikk for å ha bagatellisert farene.

Følg Paal Espen Hambre på Twitter: https://twitter.com/phambre

 

Trender inn i 2013

Her er trendene for sosiale medier inn i 2013 – fra et kommunikasjonsståsted.

Jostein Magnussen, Netlife Research.

1. Sosiale medier etablert som markedskanaler

2012 ble året hvor sosiale medier ble modne i kommersiell sammenheng. Menighetens blinde tro på sosiale medier/kanaler som eneste fremtidige kommunikasjonsplattform har dempet seg. Begeistringen kunne til forveksling minne om den globale entusiasmen over Internett, den nye økonomien og betydningen av burn rate fremfor omsetning som vi så mot slutten av 90-tallet. Selv om Facebook ble sendt på børs med umiddelbart kursfall, har sosiale medier-hypen imidlertid ikke på samme vis sendt verdensøkonomien ned i kjelleren.

På vei inn i 2013 er det tynnet kraftig ut i rekkene blant rene sosiale medier-evangelister. Sosiale medier anses nå som kanaler blant andre mediekanaler. Nå som evangeliseringen har dempet seg, vil vi se ytterligere profesjonalisering.

2. Eierskap og retningslinjer

Eierskapet innad i bedrifter og andre virksomheter vil dessuten bli tydeliggjort i 2013. Mange slag vil utkjempes mellom salg/markedsføring og PR-avdelingen om eierskap. Etter diverse løsslupne meldinger, ikke minst på Twitter, er dessuten retningslinjer på full fart inn i virksomheter flest. Som for andre markedsføringskanaler, skal bruken være målrettet.

3. Effektmåling

Som en naturlig konsekvens av profesjonaliseringen, forventer vi økt fokus på effektmåling i 2013. Store reklamekampanjer med flest mulig likes på Facebook som mål er passé. Mange kostbare kampanjer har resultert i et minimalt antall likes. Samtidig er verdien av likes diskutabel. Følgere i navnet, men som ikke engasjerer seg i praksis, er lite verdt.

4. Bedrifter tar tilbake kontrollen over innholdet

Inn i 2012 så vi en tiltagende tendens til at bedrifter skiftet deler av innholdsfokuset fra sine egne nettsteder til å bygge store strukturer på Facebook. Mange erkjenner at dette gir mindre kontroll over innhold, funksjonalitet og design, samtidig som bedriftene blir prisgitt Facebooks rammeverk inkludert innholdsrettigheter og brukertilgang.

Netlife Research tror pendelen i 2013 vil svinge tilbake til bedriftenes egne nettsteder, uten at de av den grunn vil lukke øynene for Facebook og andre sosiale kanaler. Integrering av sosiale kanaler og egne nettsteder er ingen nyhet, men vi tror dette vil prioritert og styrket som fenomen – slik vi også ser det i de fleste medier inkludert VG, Hegnar Online og Adressa.

5. Fokus og segmentering

Mang en kommunikasjonsavdeling, kommunikasjonsbyrå eller reklamebyrå har erkjent at det blir ressurskrevende å være tilstede i alt av gamle og nye sosiale kanaler.

I følge ebizmba.com er Facebook nr. 1 på verdensbasis, etterfulgt av Twitter, LinkedIn, MySpace og Google+. Flere nedover på listen er mer eller mindre ukjente for de fleste. Tumblr, Pinterest, Path, Klout, Bump, flickr, MSN, Ping, Meetup, digg, Instagram, Origo, Pinterest, Foursquare, Gowalla – i kommersiell sammenheng blir det ulønnsomt å forholde seg til alt.

Netlife Research tror ikke på store endringer i toppsjiktet i 2013. Med sine 800-900 millioner brukere har Facebook rundt tre ganger så mange brukere som Twitter på andreplassen, en posisjon det skal bli vanskelig å slå på kort sikt.

Markedsførere vil prioritere innsats og budsjetter der de treffer målgruppen best. Det er interessant å se Linkedin – næringslivets Facebook – vokse kraftig basert på et kjøpekraftig publikum. Dette vil annonsørene bite seg merke i. Facebook og Linkedin er dessuten eksempler på nettsamfunn med en mengde forskjellige brukersegmenter. Annonsørene har lenge fått tilgang på segmenteringsdata fra disse samfunnene slik at de har kunnet målrette innsatsen. Sosiale kanaler og nettmedier som vil være med i konkurransen om annonsekronene må være villige til å dele brukerdata med kundene.

6. Konsolidering og inngangsbarrierer

Nedleggelser og sammenslåinger er et annet tegn på modning. Vi har sett denne type konsolidering i 2011 og 2012. Det kan bli mer.

I 2011 varslet Microsoft nedleggelse av sin egen Windows Live Messenger/MSN Messenger. Samme år overtok Facebook stedstjenesten Gowalla og i 2012 fototjenesten Instagram. I år la Apple ned Ping ­– en sosial kanal for musikkinteresserte som var integrert med iTunes.

Tiden er forbi for at alle sosiale kanaler skal gå rett til himmels basert på sin blotte eksistens. Nye, spennende ting vil komme. Men, de vil møte høye inngangsbarrierer i form av mektige, etablerte og til dels pengesterke aktører.

7. Tydeliggjøring av profil

Hva er hva og havner hvor? Du kan poste på flere sosiale kanaler samtidig. Fra Twitter og Pinterest kan du for eksempel poste på Facebook, fra Linkedin kan du post på Facebook og Twitter osv. Mange sosiale kanaler forsøker dessuten å være alt for alle og by på de samme mulighetene som konkurrentene, samtidig som vil holde konkurrentene unna på sin egen hjemmebane. Kan for eksempel Facebook bli et sted for bloggere slik Tumblr er, eller først og fremst et sted for å vise og dele?

Forskjellene mellom de ulike sosiale kanalene viskes ut på denne måten. Det bidrar til å skape utydelighet både for brukere og annonsører. Netlife Research tror på konsolidering på tjenesteområdet og tydeliggjøring av kjernetjenester, om enn ikke for fullt i 2013.

8. Rettigheter, personvern og smak av egen medisin

Flere sosiale mediene har vært lite lydhøre for brukernes krav om personvern inkludert rettigheter til eget innhold. På vei inn i 2013 er dette i ferd med å endre seg.

Gjennom to hendelser har de sosiale mediene fått smake sin egen medisin, nærmere bestemt kraften som ligger i deling av innhold. Før jul ønsket Instagram å forbeholde seg rettighetene til bilder som brukerne anså som høyst private. Nyheten spredte seg som ild i tørt gress i sosiale medier. Instagram måtte slå full retrett. Da et privat bilde kom på avveie i romjulen, viste Facebook-grunderen Mark Zuckerberg sin søster Randi at heller ikke hun finner ut av de kritiserte og vanskelige personvern-innstillingene til Facebook.

At makten er på vei fra de sosiale mediene til brukerne lover godt for at 2013 blir et riktig godt nytt år.