hits

importbilder

Stopp «spritslusingen»

Av: Mina Gerhardsen, generalsekretær i Actis - Rusfeltets samarbeidsorgan


Dersom finansminister Siv Jensen (Frp) og samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (Frp) skulle satt seg ned med blanke ark og lagt en plan for finansiering av landets flyplasser, ville de aldri ha kommet opp med dagens modell.


Taxfreeutsalget på Gardermoen er i dag den viktigste inntektskilden til Avinor, og gir overskudd til å finansiere de mindre lønnsomme flyplassene. På en liten del av regnearket gir dette mening. Men i det store regnskapet er dagens finansieringsmodell et tapsprosjekt:

 

  • Fellesskapet taper milliarder i avgiftsinntekter ved å flytte store andeler av alkoholsalget til taxfree framfor Vinmonopolet.
  • Folkehelsen taper ved at det selges og drikkes mer alkohol enn uten taxfree. Subsidiering av helseskadelige produkter svekker våre nasjonale mål om å redusere alkoholskader.
  • Klimaet taper fordi flyselskapene kan tilby billigere flybilletter på grunn av alkoholsubsidieringen.  Slik kan fly være med å utkonkurrere tog som transportalternativ.


Vinnerne er i all hovedsak menn på jobbreise, som er overrepresentert blant passasjerene og med taxfreeordningen får billigere alkohol enn ikke-reisende

Gjør opp regninga med sprit
Dagens Næringsliv meldte lørdag 2. august at utbyggingen på Gardermoen ligger an til å bli mange milliarder [kroner] dyrere enn planlagt. Dårlig økonomistyring er i utgangspunktet ikke noe rusfeltets organisasjoner mener noe om. Men når løsningen på budsjettsprekken er økt alkoholsalg, blir dårlig flyplassbudsjettering også dårlig ruspolitikk.


Slusing av alle passasjerer forbi sprit- og vinhyllene på vei ut av flyplassen og nye, store bærenett som gjør det mulig å få med seg den utvidede [taxfree]kvoten er tydeligvis ikke nok. Nå skal Avinor dekke inn den enorme milliardsprekken i utbyggingen av Oslo lufthavn ved å øke kjøpepresset på alkohol enda mer. Dobling av salget er målet, ifølge flyplassjefen. Dette viser vanviddet i dagens taxfreeordning  -  og hvorfor den bør avskaffes.


Forskning fra SIRUS viser at de som handler på taxfree kjøper mer enn de hadde tenkt. Når vinen først er kjøpt og tatt med hjem vil den også bli drukket. Økt tilgjengelighet gir økt forbruk. De første rapportene etter økt taxfreekvote ble innført fra 1. juli viser at vinsalget økte med 23,5 prosent etter omleggingen.


Folkehelseinstituttet meldte tidligere i år at nordmenns alkoholforbruk har økt med 40 prosent de siste 20 årene. Det er dårlig nytt for folkehelsen, og det har konsekvenser for trygghet og trivsel i samfunnet vårt. Daglig foretas 30.000 kjøreturer i påvirket tilstand. Rundt 90.000 barn lever med foreldre som drikker for mye. Mange tusen plages av andres drikking på ulike vis. Vi trenger ikke politiske løsninger som legger til rette for økt alkoholforbruk.


Mina Gerhardsen er generalsekretær i Actis ? Rusfeltets samarbeidsorgan


Truer Vinmonopolet
En sterk taxfreeordning truer Vinmonopolet økonomisk og politisk, og resultatet kan bli at vi mister polet som virkemiddel for ansvarlig alkoholsalg. Den norske ordningen med monopol har fått unntak fra EUs vanlige krav om fri og lik konkurranse fordi den er begrunnet med hensyn til folkehelsen. Skyves en større del av salget over på taxfreehandelen svekker vi begrunnelsen for Vinmonopolet, og i ytterste konsekvens kan det forsvinne. Da undergraves også den nasjonale alkoholpolitikken.


Actis registrerer nå en økende politisk støtte til å avvikle hele taxfreeordningen fra mange ulike hold, inkludert Dagens Næringsliv på lederplass.  Flere partier har tatt til orde for å fjerne hele ordningen, eventuelt å la Vinmonopolet overta utsalget på flyplassen.  


Actis har tidligere bedt samferdselsministeren gripe inn mot «sprit-slusingen» av passasjerer på Gardermoen og flere av landets flyplasser. Det bør være et aktivt valg å oppsøke et alkoholutsalg.  Nå bør også samferdselsministeren gripe inn mot Avinors planer om å redde inn budsjettet for Gardermoen med å øke kjøpepresset ytterligere. Det er uakseptabelt at regningen for utbyggingen av hovedflyplassen vår skal dekkes inn ved at folk skal oppfordres til å drikke mer.


Argumentene mot taxfreeordningen er mange, fra alkoholpolitikk til klima.  Argumentene for er få. Vårt råd er at finansministeren og samferdselsministeren nettopp setter seg ned med blanke ark og tenker helt nytt om taxfree og flyplassfinansiering.


Denne teksten ble først publisert i papiravisen Dagens Næringsliv torsdag 14. august 2014.

 

TRANSOCEAN-SAKEN: TAKTIKKERI OG POLAR PIONEER

 




Av Sverre E. Koch, advokat

I Finansavisen på lørdag var det oppslag om min bebudede anmeldelse av førstestatsadvokat Morten Eriksen for grov uforstand i tjenesten i anledning tiltalen mot meg. Eriksen avviser dette som "taktikk" fra min side. Det kan jeg avkrefte. Disse, etter mitt syn straffbare forhold, ble jeg kjent med da tiltalen mot meg ble tatt ut i oktober 2011. Jeg vurderte allerede da å inngi anmeldelse, men fordi en anmeldelse ville kunne bli sett på som et utspill fra en tiltalt for å svekke aktor, besluttet jeg å la anmeldelsen ligge til jeg hadde fått en rettskraftig frifinnende dom.

I forbindelse med intervjuet med meg i Nettavisen fredag 18.juli, viser Eriksen til at Stavanger tingretts avgjørelse i Polar Pioneer ("PP") saken konkluderte med full skatteplikt, dvs motsatt av flertallet i straffesaken. "Denne avgjørelsen nevner ikke Sverre E Koch lenger", siteres Eriksen på.

Til det er det å si at jeg i media ikke har uttalt meg om sakskomplekset siden jeg ble mistenkt i mai 2007. Jeg var heller ikke tiltalt for PP-forholdet. På Eriksens anmodning skal jeg nå uttale meg om denne saken, som jeg kjenner godt fordi jeg prosederte den for Stavanger tingrett og har blitt holdt à jour om utviklingen i straffesaken.

* PP-saken dreier seg skatterettslig om riggsalget skulle skattlegges etter de ordinære gevinstbeskatningsreglene, eller etter de såkalte uttaksskattereglene som følge av at salget skjedde etter at virksomheten i Norge var opphørt og at det fant sted utenfor norsk beskatningsområdet. Det skulle med andre ord uansett betales skatt til Norge. Ved å lese om saken i media, kan man få inntrykk av at Transocean mente at det skulle være null skatt i Norge.

* Straffesaken, og tilleggsskattesaken for Stavanger tingrett, gjaldt spørsmålet om det ble gitt "uriktige eller ufullstendige" opplysninger i selvangivelsen for 1999 om PP-salget. Skattyter må gi tilstrekkelige opplysninger, slik at skattekontoret kan ta opp det aktuelle skattespørsmålet. Høyesterett har tidligere uttrykt dette slik:

"Er det gitt opplysninger som gjør at ligningsmyndighetene må anses å ha fått tilstrekkelig grunnlag for å ta opp det aktuelle spørsmålet, slik at det gjennom adgangen til å skaffe seg ytterligere opplysninger vil kunne få et tilstrekkelig vurderingsgrunnlag, bør opplysningene i utgangspunktet anses tilstrekkelig til at toårsfristen får anvendelse."

Selv om dette er en uttalelse som gjelder spørsmålet om å kunne ta opp ligningen innen 10 år, er vurderingstemaet det samme som for tilleggsskatt og straff, og derfor gjelder synspunktet enda mer for slike straffereaksjoner.

* Transocean utarbeidet et vedlegg til selvangivelsen for 1999. Det er et faktum at skattekontoret allerede 11 dager etter tilskrev Transocean og stilte spørsmål som viste at skattekontoret så de aktuelle skatterettslige problemstillingene. For skatteklagenemndene og også for Stavanger tingrett, opplyste skattekontoret at dette brevet ikke ble skrevet som følge av opplysningene i selvangivelsen, men på grunnlag av andre kontrollopplysninger som skattekontoret hadde. I så fall er det ikke klart at opplysningsplikten var oppfylt. På dette grunnlag fastholdt Stavanger tingrett tilleggsskatten, men den ble redusert fra 45 % til 30 %.

* Transocean var uenig i Stavanger tingretts dom, men da det i 2007 ble klart at konsernet ikke ville få noen merskatt fordi selskapet fikk fullt fradrag i USA-skatt av gevinsten på PP-salget, for hele den norske skatten, var det ikke noe økonomisk poeng å anke saken, bortsett fra tilleggsskatten. Transocean hadde i 2007 hendene fulle med skatte- og straffesaker i Norge. Det å kunne legge én sak bak seg, tilleggsskatten til tross, var begrunnelsen da jeg fikk beskjed om å trekke anken.

* I straffesaken vitnet den saksbehandleren som skrev det aktuelle brevet 11. mai 2000 for å få ytterligere opplysninger. Det fremgår av utskriften av dette vitneprovet at han så de relevante skattemessige problemstillingene, noe også spørsmålene i brevet viste. Fra utskriften gjengir jeg videre:

Forsvarer: "Du sendte brevet ut på egenhånd?". Vitnet: "Ja". Forsvarer: "Var spørsmålene på noen måte forberedt før du fikk selvangivelsen, eller var det slik å forstå at opplysningen i selvangivelsen nokså raskt trigget disse spørsmålene i ditt hode?". Vitnet: "De spørsmålene de var basert på at jeg gikk gjennom selvangivelsen og det som fulgte som vedlegg". Forsvarer: "Nettopp, så alle disse spørsmålene kom altså basert på den informasjon som skattyter hadde gitt?". Vitnet: "Ja".

Etter mitt syn innebærer disse svarene fra vitnet en avgjørende bekreftelse på at opplysningene i Transoceans selvangivelse for PP-saken, var tilstrekkelig; Det var vedlegget mv i selvangivelsen som var grunnlaget for at skattekontoret tok opp saken. Da følger det av sitatet ovenfor fra Høyesterett at det ikke er grunnlag for tilleggsskatt og langt mindre for at Økokrim "utover enhver rimelig tvil" kan tiltale personer og selskaper for straffbart å ha brutt reglene. Når i tillegg flertallet av dommerne i straffesaken kom til at Transocean hadde rett i sitt syn på skattespørsmålet, er det for meg uforståelig at Økokrim fortsatt kan mene at det er bevist utover enhver rimelig tvil at de tiltalte har gjort noe straffbart.

Det som burde vært etterforsket etter dette vitneprovet i straffesaken, er hvordan det er mulig at skatteklagenemndene og senere Stavanger tingrett, er blitt feilinformert om det faktum som kom frem under straffesaken og som er det helt sentrale poenget for tilleggsskatten. Det har medført at Transocean uriktig er blitt ilagt tilleggsskatt på mer enn kr 50 mill. Her kan det foreligge straffbare forhold, i motsetning til tiltalene som er tatt ut i straffesaken om PP-forholdet.

Nok fra Stavrum

Av Advokat Per Danielsen

 

Sjelden har jeg sett noen redaktør bomme så grovt som Stavrum gjør i sin blogg med personangrep på meg.

Stavrum skriver om sin syke mor. Han har selv redaktøransvar for bloggen rettssaken han skriver om gjelder. Stavrums innlegg er derfor ikke annet enn patetisk, Stavrum driver jo og forsvarer seg selv, for anledningen med en hatt og motiver han skjuler for leserne.

  Det er synd at makt kan misbrukes til egen fordel, slik Stavrum gjør. Det har bare Hegnar gjort før ham. Ingen seriøse pressefolk opptrer slik og angriper advokaten til en klient som forsøker forsvare seg så godt han kan mot netthets på falskt grunnlag. Selvsagt har alle rett til å kreve erstatning når de er påført skade, slik min klient gjør. Men Nettavisen frykter kanskje å ende opp med regningen, siden Stavrum har redaktøransvar?

  Liker ikke Stavrum at folk forsvarer seg mot netthets? Hele samfunnet er for tiden opptatt av netthetsen som samfunnsproblem, men Stavrum synes bare opptatt av egeninteresser. Stavrum burde hilse velkommen folk som tør reise seg, forsvare seg og risikere å bli utsatt for søkelys fra slike som Stavrum.

Jeg har ikke krevd noe som helst i saken Stavrum nevner. Jeg er ikke part i saken, bare advokat, så Stavrum retter skyts mot feil person. Men jeg støtter selvsagt  klienten min 100% og er lojal mot ham. Stavrums fordummende innlegg endrer ingenting. Stavrum skyter mot pianisten, men dummer seg ut i alles øyne som forstår forskjell på klient og advokat. Hva min klient og jeg snakker om og hvilke vurderinger vi har foretatt, får Stavrum aldri vite. Det har han heller ikke fortjent, og han er henvist til å skrive spekulativt om noe han egentlig ikke kan vite mye om.

Det er riktig at mitt advokatfirma har hatt flest saker mot media i Norge. Ikke noe annet advokatfirma har vunnet så mange saker, og vi er spesialister på å hjelpe personer mot den fjerde statsmakt, netthets og sjikane.

I noen år har det vært vanskeligere enn før å vinne slike saker, så det er også blitt tap p.g.a. midlertidig kursendring i Menneskerettighetsdomstolen. Men vinden har nå snudd i Strasbourg, og veien for å vinne slike saker er åpnet på nytt. Det viser rettspraksis. Selv har jeg i sak mot Norge ført for Menneskerettighetsdomstolen fått fastslått at vi har hatt feil kurs her hjemme. Norge ble i saken jeg hadde dømt fordi min klient ikke fikk medhold i injuriesak i Høyesterett, se her.

 Senere dommer viser at vi nå har begynt å rette kursen tilbake til start.

  Stavrum sutrer over at Nettavisen ikke har fått dekket noen saksomkostninger fordi en person Nettavisen har hengt ut, er fattig. Stakkars Stavrum, igjen er det den syke mor som motiverer Stavrums lite gjennomtenkte utfall. Her er Stavrum veldig opptatt av pengene, men når det gjelder andre enn hans syke mor, argumenterer han motsatt. For en logikk!!

  Stavrum vet tydeligvis lite og ingenting om den sak han skriver om. Min klient har tilbudt redaktør Stavrum å legge ut et videoklipp som vil få alle lesere til å forstå at det ikke finnes noe som helst grunnlag for netthetsen mot min klient. Dét har redaktør Stavrum nektet. Er det også her den syke mor som er ute og går, Stavrum? Min klient er for lengst identifisert og er villig til å stå frem, så slik unnskyldning kan du iallfall ikke bruke.

  Stavrum må gjerne skrive hva han mener. Men her dummet han seg ut så til de grader. Nå er det nok fra deg, Stavrum

 

Derfor har ulikhetene i Norge økt

Av: Steinar Strøm, Universitetet i Torino


SUKSESSBOK: Thomas Piketty har skrevet «Capital in the Twenty-First Century». Foto: Janerik Henriksson / TT News / Reuters / NTB Scanpix

Det er ikke ofte at en bok skrevet av en økonom blir en internasjonal bestselger. Det har skjedd med «Capital in the Twenty-First Century» av Thomas Piketty. Den tykke boken på 685 sider er en godt skrevet bok og hvor de viktigste bidragene er knyttet til interessante data om utviklingen til formuer og inntekter over lange perioder (noen tallserier går tilbake til 1700) og i mange land.  En kan også gå inn på tabeller og figurer gjennom denne lenken.



Steinar Strøm, Universitetet i Torino

En hovedkonklusjon i boken er at fordelingen av inntekt og formue gradvis er blitt skjevere siden 1980 årene. En økende del av et lands inntekt tilfaller de aller rikeste. Private formuer øker i forhold til inntektene i landet. Skjevhetene i fordelingen av formuer og inntekter er på veg tilbake til slik de var før den andre verdenskrigen og tidligere. Utviklingen er spesielt tydelig i USA, men Piketty viser også (med bidrag fra mange andre forskere) at tilsvarende utvikling har skjedd også i andre land. Norge er ikke noe unntak. Figuren nedenfor er hentet fra et bidrag om Norge til Piketty?s bok. Den viser at 0.1 prosent av de rikeste i Norge hadde over 10 prosent av landets inntekt i i 2006. Den U-formete utviklingen av inntektsandelen til de rikeste i mange land som preger grafene til Piketty gjelder også i Norge.





Det siste året i figuren, 2006, var litt spesielt i Norge. Det skjedde en skatteomlegging som gjorde at mange tok ut store utbytter. Korrigerer en for dette blir utviklingen etter 2006 en noen annen, med en mindre andel av landets inntekt til de aller rikeste.
Dette er det gjort rede for i Rolf Aaberge, Anthony B. Atkinson og Jørgen Modalsli: The ins and out of income mobility, Discussion Paper 762, Statistics Norway, 2013.

Årsakene til at de aller rikeste har økt sin andel av et lands inntekter, spesielt i USA, men også i Norge er mange. Her er noen av dem.

1)      På 1980 tallet skjedde det en økonomisk og politisk endring i de fleste OECD land. Skattene på inntekt ble langt mindre progressive. Marginalskattene på de høyeste inntektene ble redusert. Begrunnelsene var flere, blant annet at de høye marginalskattene reduserte arbeidstilbudet. Senere empiriske studier av arbeidstilbud i mange land har kommet til at personer med lavere inntekter reagerer sterkere på endringer i skatt og lønn enn personer med høyere inntekter. Folk med de aller høyeste inntektene har ofte også svært interessante jobber, de jobber mange timer, skatter til tross, mens de med de laveste inntektene har ofte noe mindre interessante jobber og hvor lønnen er nesten det eneste beste de får ut av jobben. I Ronald Reagans presidenttid ble den økonomiske politikken flagget som tilbudssidepolitikk og dynamisk skattepolitikk. Samme skjedde her på 1980 tallet. Det var rett at skatteendringene i USA ga stimulanser til økonomien, men det var etterspørselen som ble stimulert, mer enn tilbudssiden. Altså Keynesianske stimulanser som tilbudssideøkonomene paradoksalt nok tok avstand fra både i USA og i Europa.

2)      Skatteendringene gjorde at de alle rikeste beholdt mer av inntektene, og formuer økte.

3)      Etter slutten av 1980 tallet har oljeprisen variert noe, men den har kommet opp på et høyt nivå. Dette har gitt mange økte inntekter, både direkte og indirekte, og ikke bare i Midt-Østen. Oljepenger er blitt investert i mange land, ikke minst i USA.

4)      Det har oppstått en kultur, ikke minst i USA, hvor ledere i store foretak, har skyhøye inntekter som ikke kan begrunnes i ekstrem produktivitet eller ekstreme alternative lederjobber.

Ulikehetene har økt i Norge, men fremdeles er Norge et land med større likheter enn i andre land. Figuren nedenfor viser dette. (Gini koeffisienten er lik null hvis alle har lik inntekt og lik 1 hvis en person har all inntekt. I figuren er koeffisienten multiplisert med 100 og er dermed i prosent)

Til tross for at skattene i Norge også er blitt mindre progressive, så er de mer progressive enn for eksempel i USA. Viktigere enn dette er inntektsdannelsen i Norge i forhold til i mange andre land.  I Norge er det sentraliserte lønnsforhandlinger, en stor offentlig sektor hvor mange med utdanning arbeider og vi har en svært åpen økonomi. Lønnsforholdene i Norge har vært preget av en sammenpresset lønnstruktur, spesielt i offentlig sektor. Lønnsgulvet har vært høyt, lønnstaket har vært lavt. Det at norsk økonomi er så åpen har ført til at en i alle fall har prøvd å holde veksten i lønnskostnadene ikke for mye avvikende fra utviklingen i andre land. Norge er en oljenasjon og bruker (om enn noe moderat pga handlingsregelen) oljepenger innenlands. Dette kan vi få til enten ved en appresiering av den norske kronen, eller ved å ha en høyere kostnadsutvikling enn våre konkurrenter. Hvis vi skal bruke oljepenger innenlands, må med nødvendighet konkurranseutsatt virksomhet straffes slik at ressurser frigjøres til produksjon for hjemmemarkedet.

Et annet særtrekk ved norsk økonomi er at grunnrentevirksomheter innen olje, gass og vannkraft har et sterkt offentlig eierskap. Det betyr at grunnrenten som jo er ganske høy i disse virksomhetene tilfaller fellesskapet i langt større grad enn for eksempel i USA. Riktignok kan vi la private drive disse virksomhetene helt ut og beskatte dem. Men i en globalisert økonomi og hvor skatteforholdene varierer mye fra land til land kan en risikere at store deler av overskuddene blir internpriset bort.   





 Et forhold som Piketty tar opp, men kanskje i for liten grad, er mobiliteten mellom generasjoner og ulikhet. I januar 2012 holdt Alan Krueger, daværende formann for det økonomiske rådet i USA, en tale hvor han introduserte en ny kurve, The Great Gatsby Curve. Jeg viser en versjon av denne kurven i figuren nedenfor. Den er hentet fra Miles Corak: Income inequality, equality of opportunity, and intergenerational mobility, Journal of Economic Perspective, Vol. 27, 3, 79-102.

Langs den horisontale aksen er inntektsulikheten målt ved Gini-koeffisienten. Langs den vertikale aksen er målt den prosentvise økningen i inntekten til en sønn rundt år 2000 som følge av en økning i farens inntekt. Vi ser at Norge ikke bare skiller seg ut ved at vi har lav ulikhet målt ved Gini-koeffisienten, men farens inntekt betyr mindre for sønnens inntekt. Estimatene viser at i Italia, UK og USA kan sønnens inntekt øke med om lag 0,5% når farens inntekt øker med 1 prosent. I Norge øker den med bare med vel 0,15 prosent. Arv og nettverk betyr med andre ord langt mer i Italia, UK og USA enn i Norge. Det er selvsagt mye som kan gå i arv, ikke bare penger, men også evner. Likevel er det ganske klart at nettverk og økonomisk bakgrunn betyr klart mer for barnas oppvekst og muligheter i voksent liv i Italia, UK og USA enn i Norge. Den amerikanske drømmen dreier seg om at en for egen maskin kan klatre til topps økonomisk og sosialt. Det ser ut som om det er lettere i land som Norge, Danmark og Finland enn i Amerika.

 Dagens regjering har tatt bort arveavgiften. Toppskatter er redusert. Det er varslet lettelser i formueskatten. Flere sender sine barn til ressurssterke private skoler. Er vi på veg oppover stigen i retning Italia, UK og USA? Det skal en ikke se bort fra. I så fall vil norsk økonomi endre seg med større forskjeller og mer ustabil økonomisk vekst. 




Økonomiske forskjeller og Thomas Piketty - et liberalt perspektiv

Den franske økonomen Thomas Piketty har med boken Capital in the Twenty-First Century bidratt til at økonomiske forskjeller er høyt på den politiske dagsordenen. Civita og undertegnede har, også lenge før Pikettys bok, vært opptatt av forskjellsproblematikken. Vi har blant annet gitt ut en rapport om økonomisk ulikhet, et notat som tar for seg utviklingen i USA spesielt, og nå sist en gjennomgang av Pikettys teori og tall for Norge.

 

Dette siste notatet presenterer noen av de viktigste tallene og Pikettys tolkninger, og noen av de mest relevante innvendingene og nyanseringene som har kommet i den internasjonale debatten om boken. Det foreslås liberale løsninger som ivaretar ønsket om begrensede økonomiske forskjeller.

 

Tradisjonelt og forenklet sett er det venstresiden som har vært mest opptatt av økonomisk ulikhet. Liberale og konservative har gjerne vært mer opptatt av økonomisk vekst og personlig frihet, og ment at vekst og frihet medfører visse forskjeller, som er til å tåle så lenge de fattigste får det bedre.

 

Det er fortsatt riktig at det er mange forskjeller som både er forklarlige og tolererbare ? av og til også positive, ved at de oppmuntrer til innsats og innovasjon. Samtidig viser Pikettys bok at forskjeller kan bli selvforsterkende, urettferdige og uønskede, også sett fra et liberalt perspektiv.

 
Marius Doksheim (bildet) er fagsjef i Civita

Meget kort oppsummert viser Piketty at de økonomiske forskjellene er stigende i de fleste rike land. Spesielt har det vært en sterk stigning i ulikhetene i USA. Der har de rikeste 10 prosentene av befolkningen stått for tre fjerdedeler av inntektsveksten mellom 1977 og 2007. De rikeste har gjort det godt gjennom den finanskrisen som har vært så vanskelig for resten. Piketty har også en forklaring på forskjellsveksten, som skulle bety at forskjellene vil fortsette å vokse også i tiårene som kommer.

 

Dét, mener Piketty, stiller kapitalismen overfor en ny utfordring. Gjennom de siste hundre årene har markedsøkonomien, sammen med blant annet velferdsstaten og skattesystemet, bidratt til både høy økonomisk vekst og reduserte forskjeller i befolkningen. Om dette bildet endres, og vi både får lavere økonomisk vekst og samtidig stigende ulikhet, vil det også fra et liberalt perspektiv bli vanskeligere å forsvare systemet.

 

Piketty argumenterer for at kapitalen i årene som kommer vil vokse raskere enn økonomien for øvrig. Det betyr at avkastningen for de rike, som sitter på mesteparten av kapitalen, vil være høy, mens inntektsveksten folk flest opplever, vil være langt mer moderat. Det betyr videre at hardt arbeid lønner seg relativt mindre, mens å leve på arv blir mer attraktivt. Større forskjeller kan gi politiske reaksjoner og et dårligere fungerende demokratisk og økonomisk system.

 

Pikettys fremtidsprognoser er mer omdiskuterte enn hans historiske tall. Men i den grad dette viser seg å være riktig, vil det også fra et liberalt perspektiv være uheldig. Markedsøkonomiens forsvarere har pekt på at markedsøkonomien, bedre enn alle andre kjente økonomiske systemer, sprer velstand, løfter de fattigste, bidrar til demokrati og forbinder innsats og resultat. Liberale har tradisjonelt vært de fremste forkjempere for sosial mobilitet og fjerning av privilegier. I den grad ulikhetene blir selvforsterkende, og de rike gis anledning til å trekke stigen opp etter seg og hindre konkurranse fra andre, er det uheldig. Ulikhet som oppfattes som urettferdig, kan gå utover både velstandsveksten og demokratiet.

 

Derfor har vi i Civita engasjert oss i ulikhetsdebatten, og ment at også liberale perspektiver må med. På den ene siden må også markedstilhengere ta inn over seg at ulikhet kan være uheldig og urettferdig. På den andre siden er liberale perspektiver viktige, fordi det bidrar til at vi ikke glemmer at likhet bare er en av mange verdier i gode samfunn.

 

Tiltakene for å oppnå høyere likhet, må nemlig være balanserte. Vel så viktig som omfordeling, er økonomisk vekst, flere arbeidsplasser og høyere inntekter. Skattesystemet kan og bør skattlegge høye inntekter hardere enn lave inntekter, men må samtidig legge til rette for verdiskaping og investeringer. Vi må også ta hensyn til at de største forskjellene i verden tross alt ikke er innad i rike land, men mellom mennesker i fattige og rike land. Tiltak som reduserer forskjellene i de rike landene kan gi større forskjeller internasjonalt.

 

Faren med gode bøker som Pikettys, er at de blir for dominerende i den offentlige debatten, og at man fokuserer for mye på for eksempel ulikhet og glemmer andre viktige faktorer. Men selv om Piketty presenterer interessante tall og teorier, og med det har bidratt til å flytte debatten noen skritt, er det mange spørsmål om ulikhet som gjenstår.

 

For eksempel: Hvorfor ser vi ikke den samme utviklingen i andre land, som i USA? Det har vært en viss økning i forskjellene i de fleste land siden 1970-tallet, men samtidig er det en forbausende stabilitet i mange kapitalistiske land. I Norge er inntektsforskjellene omtrent de samme i dag, som de var midt på 1990-tallet.

 

Et annet stort spørsmål er om tallene er gode nok, og om de sier det Piketty mener at de sier. Piketty har fått kritikk for å overse boligprisvekstens betydning, og for å overdrive avkastningen på kapital. At han ikke tar nok hensyn til velferdsstatens omfordeling i beregningene, gjør at forskjellene fort overdrives.

 

Til sist er det fortsatt en debatt om sammenhengen mellom ulikhet og økonomisk vekst. Mye tyder på at for store forskjeller er skadelig for veksten, samtidig vet vi blant annet fra land med planøkonomi at for små forskjeller også er hemmende. Det trengs en riktig miks, der ulikhetene oppmuntrer til innsats heller enn å etablere privilegier.

 

 

Spørsmål som disse gjør at vi fortsatt er langt unna en ?fasit? når det gjelder økonomiske forskjeller ? selv om vi med Piketty har flere fakta å forholde oss til enn tidligere. Det betyr at vi, spesielt i Norge der stabiliteten er mer fremtredende enn forskjellsøkningen, bør være varsomme med å innføre radikalt ny politikk. Det er forskjeller som bør motvirkes også i Norge, men de kan møtes med vanlig politikk og ikke en helt ny samfunnsmodell. 

Badestudier - et fullverdig studium med en dannelsereise som fundament

 

 Av Øivind Klungseth Zahlsen, kommunikasjonssjef og studieleder for humaniora ved Gateway Education, Bali

 


Strand på Bali.


Mange rundt om er overrasket over kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens utspill om såkalte badestudier. Det kan virke som Isaksen ønsker å fremme seg selv på bekostning av det akademiske miljø, en solid norsk høyskoletradisjon. Det er mange akademikere som nå føler seg misforstått og nærmest trakassert.

Isaksen har selv uttalt at han skrev masteroppgaven sin på 20 dager fordi han drev med så mye annet under studietiden sine. Han ble kastet ut av kollokviegruppa for lav deltakelse, og angrer i følge universitas.no på den studieretningen han tok. Han bemerker at "ingenting i livet er så komplisert at det ikke kan settes inn i en firefeltstabell".  Den enkle vei virker det ikke som om Isaksen selv har noe i mot?Er det derfor han antar at vi andre også gjør ting enkelt? Så hva går egentlig hans kritikk ut på?

 

Her ved Gateway Education på Bali har jeg vært foreleser siden 2011. Jeg har også vært avdelingsleder en tid. Vi kjenner oss ikke igjen i Torbjørn Røe Isaksens utspill. I de studiene som settes opp her vil jeg si at vi ikke sluntrer unna på noe. Tvert i mot. Vi kvalitetssikrer studieoppleggene etter høyskolens kriterier og mål, og som en tilbyder av høyskolestudier på Bali har Gateway Education hele tiden strukket seg mot å tilby det aller beste opplegget med kremen av det vi kan oppdrive av forelesere og instruktører. Vår foreleser Espen Tønnesen har vært landslagstrener i friidrett og er nå faglig leder for Olympiatoppen. Han har en mengde publikasjoner bak seg som reflekterer hans forskningsinnsats innen treningslære. Avdelingsleder Martin Staxrud har engasjement for Olympiatoppen, og Tron Krosshaug har sin doktorgrad fra Idrettshøyskolen hvor han også er førsteamanuensis. Vegard Høidalen er Norges ener innen strandvolleyball. Vi har en eminent ex.phil og ex.fac foreleser i filosofi, idehistoriker Ivar Schou. Hvert år får han og andre forelesere de beste resultater under studentenes evalueringer. Vi har hatt gjesteforelesere som Karsten Hundeide og Unni Wikan her, og ingenting tyder på at de har tatt skade av flyturen hit, de har prestert som om de var i Norge. Seniorfilosofen Arne Næss Sr var den første filosofen som underviste norske studenter på stranden her i Jimbaran. Siden den gang har mange anerkjente og dyktige akademikere gjestet øya og undervist de norske studentene, tatt vare på studentene faglig og sosialt ? og sørget for at grunnlaget for en god eksamen er lagt.  Har vår kunnskapsminister selv tatt turen hit? Vet han noe om hva vi foretar oss her nede, akademisk? Har han undersøkt det som skjer ved de norske skolene her, og det vi tilbyr?

 

Gjennom et semester på Bali er det et mangfold av aktiviteter studentene våre får anledning til å være med på. Vi arrangerer fellesturer som innebærer kulturelle innblikk den ordinære turisten bare kan drømme om. Studentene lærer seg at man skal vise respekt for det lokale samfunnet, og at kulturer er forskjellige. Mange ting man tar for gitt får kanskje en annen vinkling når man kommer seg bort fra hjemlandet. Noen opplever at de der hjemme sitter med et etnosentrisk syn på ting som skjer utenfor landet, at de stivner til i tanker som fører til akkurat denne typen debatter. I denne alderen er det mange studenter som «finner seg selv», for å bruke en klisje. Gateways studier gir dem en ballast med internasjonal erfaring tidlig i livet, før spissing mot master eller doktorgrad. Det kan være sundt.

 

Ved vår skole har vi også et bredt tilbud av frivillige aktiviteter. Disse er det veldig stor oppslutning rundt om blant studentene. Det sosiale ansvaret settes på dagsorden. Studentene her blir ofte en sammensveiset gjeng og oppslutningen rundt det vi gjør får en helt annen intensitet enn det vi har erfart fra undervisningsinstitusjoner i Norge. Der smuldrer studentmiljøet ofte opp i en uoversiktlig masse med deltids- og heltidsstudenter. Studentene forsvinner inn i Oslo-gryta, eller ut i drabantbyene. De er opptatt med seg selv og sitt.

 

For å samle studentene rund viktige saker gjør vi mye. Vi prøver å sette både menneskerettigheter og samfunnsansvar på programmet vårt:

Kerbokan-fengslets rehabiliteringsprosjekt:

Gateway Education har i en årrekke involvert seg i Kerobokan-fengslet. Dette fengslet er beryktet blant annet fordi det har vært manesjen for spesielle saker. Det gjelder blant annet saken om Bali Nine og Schapelle Corby.

Gateway-studentenes aktivitet i Kerobokan-fengslet har utgangspunkt i Myuran Sukumarans engasjement for å bygge opp et utdanningssenter. Det gir de innsatte et alternativ til dop, destruktiv gjengmentalitet og et stivnet liv i rus i trange, overfylte celler. Flere av Gateways lærerkrefter har undervist i fengslet. Idrettsarrangement er blitt satt opp i regi av avdelingsleder Martin Staxrud. Hvert år engasjerer studentene seg i semestrets auksjon der malerier, sølvsmykker og designede T-skjorter blir auksjonert bort. De innsatte viser stor takknemmelighet for den innsatsen studentene har gjort. Deres tilstedeværelse i hverdagen er av stor betydning. Dopmisbruken går ned blant fangene, det er et krav om å være rusfri for delta på dette prosjektet.

Å redde livet til de dødsdømte som er med på dette prosjektet er naturligvis en stor drivkraft for studentene. For Sukumarans del hviler det på om den nye presidenten setter tommelen opp eller ned ved den siste muligheten for en "benådning". I så fall kan Sukumaran se fram til et liv i fengslet i stedet for å bli skutt. Prosjektet i Kerobokan har også bidratt til å sette fengselssituasjonen og spørsmålet rundt straffens betydning på dagsorden ved Udayana-universitet, som nå også bidrar med sin kompetanse innen blant annet psykologi. Blant annet har dette universitetet jobbet med å overføre erfaringer med hensyn til livskrisehåndtering blant HIV/AIDS-pasienter slik at dette også kan brukes blant langtidsdømte i Kerobokan-fengslet.

 

Jakarta-slummen, UPC og Hungry Children Action Program.

Gateway har lenge engasjert seg i Jakarta-slummen, der også professor Karstein Hundeide drev mye av sin forskning. Hvert semester går turen til den verste delen av Senen-området. Der får studentene anledning til å bruke sin kreativitet til å hjelpe de vanskeligstilte i deres vertsland. Dette semestret var det spesielt fokus på ernæring gjennom Hungry Children Action-programmet. Med assistanse fra Gateways ernæringsforeleser Karoline Wergeland Viul, som underviser ved Gateways PT- og Idrettsavdeling, fikk studentene laget ernæringspakker som ble delt ut. Viktigst var likevel arbeidet med å kartlegge ernæringssituasjonen blant barna i slummen, og de kreative prosessene som studentene var delaktige i sammen med Karoline Viul for å bekjempe underernæring i en av verdens tyngst befolkede byer.

 

Gateway Education har et samarbeid med Urban Poor Consortium (UPC) i Jakarta. Den Indonesiske aktivisten Wardah Hafidz er for øyeblikket denne organisasjonens koordinator. Hun er kjent for sitt arbeid med menneskerettigheter, gentrifisering og demokratisering i Indonesia, og hun har vunnet flere internasjonale priser for sitt arbeid. Studentenes besøk hos UPC i Jakarta gir en inngående innføring i den problematikken som en storby av dette kalibret har, både politisk, medisinsk, og med hensyn til sanitærforhold og logistikk. I møte med UPC får studentene mest av alt erfare hvordan de fattige til stadighet blir fortrengt av den kapitalrike forretningseliten, som fører til tvangsflyttinger og til en stadig drift inn i mer og mer uverdige forhold for de fattige i denne storbyen.

Dahrmajati-barnehjemmet

Vi samarbeider også med et barnehjemsprosjekt på Bali, som studentene ukentlig besøker og samler inn penger til. Da jeg intervjuet Henriette Thorsbye Ødegaard, lederen for barnehjemsgruppa i Gateways sosialkomite, så kunne hun fortelle følgende:

 

- De fleste av barna er foreldreløse eller kommer fra svært fattige familier. Når barna kommer til barnehjemmet blir de ikke adoptert bort, for de skal vokse opp med hinduistisk tro, i tillegg til at "mor og far" på barnehjemmet vil ha kontroll over de. Barna får lov til å holde kontakten med eventuell familie, og tilbringe høytider med de. Det er ingen som jobber på barnehjemmet, og det er slik at de eldste barna tar vare på de små. De eldste lager også alle måltidene hver dag. Barna på barnehjemmet får 1,5 krone av staten som de skal leve på hver dag. De får nå også gratis skolegang til og med ungdomsskolen. Er de spesielt flinke så kan de også bli sponset med schoolarship til videre utdanning

 

For et relativt lite studiested med i underkant av 200 studenter tilbyr vi et innsyn i verden, en mulighet til å se virkeligheten slik den er. Kan noen høyskole eller universitet i Norge vise til flere fagrelaterte tilbud per student? Vi gjør ikke dette lettvint.

 

Vi tar ISO 26 000-standarden om samfunnsansvar på alvor. Vi strekker oss så langt det er i å gi studentene en dannelsesreise der internasjonalisering settes på dagsorden. At det formelt faglige er på plass, det sørger både vi i Gateway og våre samarbeidende høyskoler naturligvis for. Jeg føler at ministeren overprøver NOKUT på en kafe i Oslo sammen med Aftenposten, i et forsøk på å skape en politisk kometkarriere. Noe slikt ville aldri blitt akseptert på Bali, og det vet studentene våre om. Her får de vite at respekt er noe man viser for alle. De får litt dannelse.

 

Øivind Klungseth Zahlsen

Kommunikasjonssjef og studieleder for humaniora ved Gateway Education, Bali

Herr «Bademinister»!

 

Kunnskapsministeren vil avvikle ordnigner der norske studenter kan studere i utlandet, og få studiepoeng fra norske høyskoler. 

 

 

Av Rolf Salveson, programansvarleg Høgskulen i Sogn og Fjordane/Gateway College, 2006-dd
Rolv Salveson

Sogndal 10. juni 2014



Utdanningsministeren T. R. Isaksen vil avvikle det han kallar «Badestudier» - snarast. Han grunngjev avviklinga med at han er sterkt i tvil om kvaliteten på studia. Aktørane som driv utdanninga, studentane, foreldre, faglærarar er provoserte over ministeren sitt utspel. Spørsmålet er:

Kva veit ministeren om studiekvaliteten på det han kallar «såkalla badestudier»? - og korleis kan han vurdere kvaliteten utan først å undersøke den?

Høgskulen i Sogn og Fjordane (HiSF) har hatt samarbeidsavtale med Gateway College (GC) sidan 2006 om desentralisert idrettsutdanning.  Påstanden frå ministeren om manglande studiekvalitet er særs uheldig og har store negative konsekvensar, - mest for studentane som risikerer å sitte att med eit B-stempla vitnemål, men også for vår eigen institusjon, som også får påført eit B-preg

Samfunn i endring?

Med tida endrar ting seg, og vi ser at fleire ungdommar vil reise ut i verda. Ungdom må sjølvsagt sjølv får velgje kva dei vil studere. Dei vil reise meir, oppleve «eksotiske» kulturar, dei vil gjerne vere fysisk aktive (det er vel bra, med tanke på skattepengane?) ? gjerne ta utdanning samstundes ? og dei vil gjere det no! Reising og opplevingar kan ha ein verdi i seg sjølv, og dersom ein ungdom får vere 3-4 månader i ein framand kultur og lære litt om korleis dei tenkjer og har det, så har det kanskje ein verdi det også? Internasjonalisering (reise ut aleine, plass på universitet, undervisning på framandspråk) vert kanskje opplevd som eit soloprosjekt, der faga ein tek kanskje ikkje alltid er kompatible til det norske utdanningssystemet. Ein «ekte» internasjonalisert student kostar skattebetalarane dobbelt så mykje som ein desentralisert badestudent?

 

Bakgrunn for irritasjon over utspelet til ministeren om mangel på kvalitet

Årsaka til at eg er negativ til utspelet frå ministeren er først og fremst at han B-stemplar HiSF si desentraliserte idrettsutdanning, og dermed samstundes  B-stemplar vårt eige idrettsinstitutt!

 

Kompetanse og gjennomføring

Vårt «badestudium» er underlagt nøyaktig dei same kvalitetskrava som vi nyttar her ved vårt idrettsinstitutt. Vi nyttar dei same studieplanane, emneplanene, tilsette med lektor- eller førstekompetanse, same arbeidskrav, eksamensform,  sensurform (både ekstern og intern sensor), opptakskrav, vitnemål, emne- og studieevalueringar ? i det heile tatt er utdanninga vår forankra i HiSF sitt kvalitetssystem. 

 

On Campus

Samfunnet ønskjer seg heiltidsstudenten tilbake, helst på Campus, for å betre gjennomstrøyminga, og dermed også samfunnsøkonomien. Studentane på Bali oppheld seg på Campus (forlesingssal, treningsrom ute og inne), dei har ingen jobb «på si» og kan difor i større grad enn studentar heime reknast for fulltidsstudentar. 19-20 år gamle studentar nyttar elles fritida mykje likt om dei bur heime eller borte. Lærarane bur også på Campus og er tilgjengelege i langt større grad enn her heime.  I stor grad realiserar vi visjonen om å vere «tett på « studenten», og dermed «studentar som trives»...  

 

Kvifor kjem så dette utspelet frå ministeren?  Kva  med å kvalitetssikre ministeren sine påstandar?

NOKUT - er ministeren sitt organ for kvalitetssikring av høgare utdanning i Norge. Vi har ikkje registrert nokon uttale frå NOKUT som støttar ministeren sitt utspel om dårleg kvalitet. Vi ser gjerne at NOKUT gjennomgår kvaliteten på vår utdanning.    

 

Konsekvensar av ministerens utspel

Ministeren har sett  høgskulen, faglærarar, studentar, foreldre i diskreditt med sin uttale om manglande studiekvalitet ? utan å kunne dokumentere det. Då blir du «Bademinister»!!

Bemanningsnorm i barnehagen NÅ: Hvem skal opp for de minste barna stå?

Av: Therese Halle Isene, barnehagelærer og mor                                                                                                                   
Krev nok ansatte i barnehagen nå: Regjeringens barnehagepolitikk har dessverre en lang vei å gå. Hva slags oppvekst ønsker vi at de aller minste skal få?  
Barnehagebarn nedprioriteres subsidielt stadig, samtidig som antallet ettåringer i barnehagen har økt radig.                                                                                                                      
Det er ikke enkelt for kommunene og skulle subsidiene forvalte - resultatet er ofte at de med barnehagene må skalte og valte.                                                            
I en kommune er det uendelig mange ulike instanser som trenger; jeg tror ikke det er enkelt og rettferdig fordele penger.
Men når skal nok være nok?
Barnehagene stirrer atter en gang på pengeboksens stengte lokk.
Barnehagen er blitt vant til å godta lite midler og tåle neglisjering.
Hvorfor kan vi ikke la oss inspirere av nabolands løsning?      
                                               
Finland tør ikke gamble på ressursbesparelser i barnehagen.
Der er det tett bemanning og pedagoger tilstede hele dagen.
Det er en selvfølge å ha en lovfestet bemanningsnorm for barnehageunger.
De er tross alt framtidas styrende hender og talende tunger!    
                                                   
Antall barn er fire (0-3 år) og sju (3-6 år) per ansatt, 
og alle som jobber med barna har en pedagogisk utdanning,
dette synes jeg er en flott og eksemplarisk bemanning.              
                                 
Forskning tyder på at gode barnehager gir harmoniske voksne i framtiden,
så samfunnet tjener positivt på det siden.   

Regjering; jeg skriver til dere med forbløffelse og undring. 
                                                     
Er ikke alle borgere i samfunnet like viktig?                                                         
Å prioritere alle samfunnsgrupper med respekt og kunnskap, skulle vært pliktig.

Barna er jo framtidas voksne i verden, burde vi ikke sikre dem bedre på ferden?
Barnehagens status må fram i lyset og trenger et solid løft:           
Ikke nedsettende ord, likegyldighet og uforstående snøft. 

Gi barnehagen økt status og trekk kompetente medarbeidere inn ved å heve grunnlønn:
Er ikke den prisen verdt å betale for ens engen datter og sønn?
Jeg gjentar med et drønn:
Gjør barnehagetilværelsen mer grønn!
                              
Sterke barnehageansatte og foreldre har forsøkt ulike strategier som å si tydelig i fra (Barnehageoppropet 2012) og enda flere har bedt sin stille bønn:
Regjering, gjennom å lovfeste en bemanningsnorm bruker dere naturlig skjønn!

Barnehagen innehar starten på alt:
Uten en god hverdag med tilstrekkelig bemanning,
er jeg redd samfunnet om noen år blir kaldt. 

Vi vet ikke nok om hvilke konsekvenser som inntrer,
men jeg tror antallet psykiske lidelser blir fler.

Forskning viser at det er viktig hvordan de små blir møtt, helt fra de blir født! 

De trenger stabile tilknytningspersoner som ser dem, 
for at utviklingen skal gå opp og frem.

Så, hva foregår på barnehagens arena?
Kunnskap om de aller minste må til for å «vekke» politikerne og få dem «opp på bena».

Barna er prisgitt omgivelsene de befinner seg i, de lever i nuet og preges av det de opplever her og nå, hver eneste dag.
Nyere forskning viser at det er uheldig med vedvarende stress og jag.          
                                                                                                                          
De små trenger stabilitet, nærhet, gode relasjoner, tid til å utforske og gro:
Jeg vil kalle det Småbarnsro.

De ansatte i barnehagene er fantastiske de; har engasjement og masse å gi,
men med lav kommunal støtte og økte krav til dokumentasjon er det vanskelig å jobbe uanstrengt og fri.                 

Hvordan skal pedagogene få nok tid til hvert enkelt småbarnsindivid?
Den store andelen ettåringer i barnehage er en ressursutfordring i vår tid.

Det er gjort for lite forskning på hvordan hverdagen til de små bør være, den store barnehageutbyggingen skjedde før vi rakk å forske og lære.
Enkelte hevder vi gjør et stort eksperiment, at den store barnehageutbyggingen burde vært satt på vent.

Vi vet at de GODE barnehagene gir trygge, lærenemme, sosialt godtfungerende små: 
Å prege Norge med DISSE barnehagene er det vi må!

Jeg jobber selv som pedagogisk leder og synes ingen jobb kunne gitt meg større variasjoner og gleder. 
Jeg mener barnehageansatte rett og slett fortjener anerkjennelse og heder.

Det barnehagene trenger så inderlig, er nok ansatte og en pedagogtetthet som gjør mer tid med hvert enkelt barn overvinnelig.
Så kjære regjering, styrk barnehagens bemanning!
 
Lovfest en pedagog- og voksentetthetsnorm.
Først da skjer kvalitetssikring og barnehagen vil løftes i sin form.

Barna er vårt liv: Gjør barnehagen enda mer attraktiv!

(Nettavisen beklager at bloggformatet har endret deler av forfatterens opprinnelige tegnsetting)

Skal vi drukne i piratvarer?

Falske produkter og piratkopier er i ferd med å bli en stor del av den norske hverdagen. På verdensbasis er verdien av dette 4.000 milliarder kroner, noe som er mer enn salg av narkotika eller våpen. Når skal våre politikere sette foten ned?

Av: Christoffer Vedal, leder NACG

5. juni 2014 markeres World Anti-Counterfeiting Day for 17. gang. 

Markeringen er etablert av GACG (Global Anti-Counterfeiting Group) i 1998 for å øke bevissthet internasjonalt rundt de kostnader og konsekvenser vareforfalskninger og piratkopiering medfører. Norge er på ingen måte fritatt slike konsekvenser.

Det moderne samfunnet, med global handel og et digitalt verdenssamfunn, gjør at også norske merkevarer, er under konstant press. Intellektuelle rettigheter er en av grunnsteinene i en kapitalistisk økonomi som baserer seg på kjøp og salg av varer og tjenester. Retten til å beskytte og fremme eget produkt gjennom et merkenavn er essensiell for næringslivet.

Merkevarerettighetene er imidlertid under økende press som følge av vårt globale handlemønster. Vi handler i stadig større utstrekning på nett, og det finnes mange eksempler på at produktet som havner i forbrukernes postkasse er en piratkopi. For liten kapasitet og for snevre kontrollhjemler i grensekontrollen fører til at store mengder uautoriserte produkter og piratprodukter daglig kommer inn på det norske markedet. 

Salg av piratkopier er i dag verdens største illegale virksomhet, og står for en høyere omsetning totalt enn andre illegale virksomheter som våpen, trafficking og narkotika. Den samlede økonomiske verdien av forfalskede og piratkopierte produkter er tidligere blitt anslått til 650 milliarder USD per år. Prognoser for 2015 tyder på at den globale verdien av vareforfalskninger og piratkopiering kan utgjøre svimlende 1 770 milliarder USD.

I noen tilfeller er forbrukerne klar over at de kjøper et falskt produkt, men i mange tilfeller blir de lurt. Både forbruker og rettighetshaver av det originale produktet kommer uansett tapende ut - i begge situasjoner. Piratkopierte varer er gjennomgående av betydelig lavere kvalitet enn originalproduktet. Det medfører tapt goodwill for rettighetshaveren ved at forbrukere som tror de har kjøpt et ekte produkt klandrer rettighetshaver ved feil, skader og lav kvalitet. I tillegg rammes fellesskapet hardt av piratkopieringen ved at staten årlig går glipp av store skatteinntekter. For det private næringsliv er det også knyttet store kostnader til arbeidet med å bekjempe kopiering.

Når det er på det rene hvilke omfattende negative, til dels dramatiske, problemer som følger i kjølvannet av piratkopier, er det åpenbart at det må settes i verk kraftige tiltak for å forhindre innførsel og handel med slike varer i Norge. Ikke bare av hensyn til de deler av norsk næringsliv som rammes direkte, men også av åpenbare solidaritetshensyn, både med EU og USA, hvor tapet av arbeidsplasser er omfattende og ikke minst med land i den tredje verden, hvor piratkopierte medisiner medfører dødsfall. Mørketallene er store, men bare relatert til falske malaria- og tuberkulosemedisiner estimeres det med mellom 500 000 og 700 000 dødsfall per år.

Piratkopiering er dessverre sjelden på den politiske agenda i Norge, selv om lovende signaler kom til uttrykk i Stortingsmelding om immaterielle rettigheter i 2013 (Meld. St. 28 2012 ? 2013). NACG vil særlig fremheve følgende føring fra nevnte melding:

«Regjeringa ser også behov for å etablere eit myndigheitssamarbeid som styrkjer den systematiske utvekslinga av informasjon mellom departement, underliggjande etatar og andre interessentar om piratkopiering og varemerkeforfalsking. Eit slikt samarbeid vil kunne danne utgangspunkt for felles kampanjar og andre tiltak. Nærings- og handelsdepartementet vil be Patentstyret om å arbeide vidare med eit slikt myndigheitsnettverk for piratkopiering og varemerkeforfalsking.»

Dessverre er problemet med piratkopiering langt fremskredent, og handling foran ord er nødvendig dersom dette ondet skal kunne bekjempes i tide. 

NACG ønsker derfor at norske myndigheter - med Patentstyret i spissen -  for alvor melder seg inn i kampen mot piratkopier. En kamp som i for lang tid og altfor stor utstrekning har vært overlatt til private rettighetshavere.

NACG håper World Anti-Counterfeiting Day 2014 kan bidra til en fortgang i det offentlige samarbeidet mot piratkopiering i Norge.

Christoffer Vedal, leder NACG

Snik snakk av First House

Av: Hans Geelmuyden

De som arbeider lukket, har vanligvis noe å skjule.

Den siste tids avsløringer av First House skaper inntrykk av at hele kommunikasjonsbransjen arbeider fordekt, har hemmelige kundelister, bruker lyssky metoder, og mangler anstendighet og moral. Jeg er lei av å bli satt i bås med First House. Jeg har arbeidet i kommunikasjonsbransjen i 25 år. Den preges av seriøse, hardtarbeidende fagfolk, ikke av sjarlataner.

Jeg håper at bransjens nye etiske regelverk skal gjøre det lettere for bransjeforeningen å slå ned på uetiske metoder. Regelverket ble vedtatt av bransjeforeningen KOMM i november i fjor. Intensjonen er å gjøre bransjen mer gjennomsiktig og de som arbeider i den ansvarlige ikke bare overfor oppdragsgiver, men også overfor samfunnet.I regelverkets grunnprinsipper står det at «medlemmer av KOMM skal bidra til å styrke omdømmet til bransjen. Medlemmene skal jobbe for et åpnere samfunn, ytringsfrihet og demokratiske verdier. Videre skal medlemsbedrifter i KOMM og deres rådgivere opptre på en måte som fremmer respekt for og tillit til, kommunikasjonsbransjen, rådgiverrollen og KOMM. De skal oppfordre oppdragsgiver til åpenhet om kundeforholdet, men respektere behov for konfidensialitet. Og de skal støtte etikkarbeidet ved å bidra til at retningslinjene etterleves».

Undergraver kommunikasjonsbransjen

First House håndtering av Troms Kraft, «Kina-saken» og nå sist forsøket på aktivt å motarbeide norsk klimapolitikk, strider etter mitt syn ikke bare mot intensjonene i KOMMs etiske regelverk. Gjennom sin håndtering bidrar slik virksomhet til å undergrave bransjen. I følge Arbeiderpartiets partisekretær Raymond Johansen undergraver virksomheten også tilliten til politikken.

I forrige uke avslørte Aftenpostens at First House har sendt en epost til den globale olje- og gassorganisasjonen OGP i London. Bakgrunnen er ekspertgruppen som er nedsatt av det norske Finansdepartementet for å utrede om Oljefondet bør trekke sine investeringer ut av kull- og petroleumsselskaper. I eposten tilbyr First House kontaktnettet sitt til medlemmene av organisasjonen dersom ekspertgruppen konkluderer med salg. Der norske politikere gjør hva de kan for å redde kloden for neste generasjon, arbeider altså First House for aktivt å undergrave norsk klimapolitikk mot et mindre honorar. Denne eposten er mye verre enn«Kina-saken»«Kina-saken kan være et brudd på grunnprinsippene i KOMMs etiske regelverk, og i strid med pkt 2 i i det samme regelverket.» Eposten til OGP derimot, viser et selskap med rådgivere som har lidt moralsk fallitt.

Eposten til OGP viser også at First House selger nettverk, ikke kommunikasjonskunnskap. I et intervju med First House partner Jan Erik Larsen, som selv har vært statssekretær på Statsministerens kontor under Jens Stoltenberg, spør Aftenposten; «Dere påpeker i tilbudet at dere kjenner personer i ekspertgruppen. Hvem kjenner dere, og hvordan?» Larsen svarer; «Jeg kjenner ikke så mange for min del, tror jeg. Det er her jeg er opptatt av språk. «To know» i denne sammenheng er å kjenne til, eller å ha kunnskap om i betydningen «dette er aktører som på ulikt vis har deltatt i debatten rundt dette temaet som er aktuelt her».

Tåkeprat til Jan Erik Larsen

I Geelmuyden.Kiese er vi også opptatt av språk, og partnerskapet i GK kårer snik snakket til Larsen til månedens tåkeprat i mai.

I snart fem år har jeg fremholdt at First House arbeider etter en vennetjenestemodell. En slik modell grenser mot politisk korrupsjon. First House har ansatt en mengde politikere som i en årrekke har operert med mandat fra det norske folk. Nå fortsetter de å operere som politikere, men med mandat fra en eller annen lommebok. Det er forkastelig. Dessuten virker det ikke lenger. Etter regjeringsskiftet i fjor høst har First House feil farge på drakten. Regjeringen er blå. First House spiller i rødt.

Norsk kommunikasjonsbransje er lei av å bli slått i hartkorn med First House

Det er mulig Geelmuyden.Kiese og First House oppfattes som konkurrenter, men vi arbeider ikke i samme bransje. I Geelmuyden.Kiese arbeider vi hver dag med å fremskaffe bedre informasjon i den tro at bedre informasjon gir bedre beslutninger og bedre samfunn. Vi er stolte av arbeidet vi gjør. Vi tror det er viktig. Selvfølgelig representerer vi en partsinteresse, men kundelisten vår er åpen. Det er en forutsetning. De som arbeider lukket, har vanligvis noe å skjule. Siste ukers avsløringer av First House illustrerer poenget. Ikke skjønner jeg hvordan anstendige oppdragsgivere kan velge First House som rådgiver. Og ikke forstår jeg hvorfor First House skal være medlem av bransjeforeningen KOMM.

Hold fast og hold ut!

Dette blogginnlegget ble først publisert på bloggen til Geelmuyden.Kiese, GK Forum, og er gjengitt med tillatelse.

- Et overveldende antall av våre studenter er fornøyde

Bloggen til Karoline Tungland om hennes særs negative opplevelser som norsk utvekslingsstudent i USA har de siste dagene blitt lest av titusenvis, og kommentarfeltet under viser at svært mange er misfornøyde med sine opphold i USA og behandlingen de har fått fra organisasjonen Explorius som mange unge norske elever bruker for å komme seg ut i verden som utvekslingsstudenter.

Nå er det lenge siden jeg har oppdatert bloggen, men det er det en veldig god grunn til det. Dette innlegget er langt, men jeg håper du tar deg tid til å lese. Hadde også satt pris på om du deler dette innlegget for å advare andre ungdommer som har tenkt seg på utveksling. Tenk godt over hvilken organisasjon du velger, skriver Tungland i blogginnlegget som nå er lest over 100 000 ganger og delt snart 4000 ganger.

Her kan du lese hele innlegget: Et mareritt

Nettavisen har vært i kontakt med Explorius Education Norway. De ønsker ikke å kommentere blogginnlegget som nå sprer seg svært hurtig til tross for at de får massiv kritikk.


Vi kan ikke kommentere enkeltsaker gjeldene våre studenter, men om du har spesifikke spørsmål så skal vi gjøre vårt beste for å svare på disse via epost
, svarer Hanna Sofia som titulerer seg som Senior Program Coordinator når vi tar kontakt via organisasjonens kontaktskjema etter å ikke ha fått kontakt via telefon.

Vi fulgte da opp med om de kunne informere om antall formelle klager organisasjonen mottar i løpet av et år, og fikk følgende svar per epost:

Et overveldende antall av våre studenter er fornøyde med sitt utvekslingsår med Explorius. I følge siste kundetilfreds undersøkelse i år så svarte 97% av våre studenter at de er fornøyd eller meget fornøyd med Explorius sitt utvekslingsprogram.

Som alle bedrifter har vi kunder som er fornøyde og kunder som er mindre fornøyde med utvekslingsprogrammet vi tilbyr. Vi ønsker å understreke at både Explorius og våre samarbeidspartnere har en tett dialog og samarbeid for å sikre at all mulig støtte og hjelp blir tilbudt til våre studenter i slike situasjoner. Explorius har en egen nød telefon som er tilgjengelig for alle studenter og deres foreldre 24 timer i døgnet, alle dager i uken for å sikre at de alltid når oss.

 Explorius og alle samarbeidspartnere i USA og andre land har lokale kontaktpersoner, regionale sjefer og hovedkontor ansatte som er tilgjengelig for studentene når de har behov for ekstra støtte. Vi følger alle regler og retningslinjer for kommunikasjon og oppfølging av studentene i vertslandet og spesielt i situasjoner hvor det kreves at vi handler omgående, skriver Explorius.

Blogginnlegget som startet debatten og kommentarene fra leserne finner du her: Et mareritt

Derfor er Børsen på redkordnivå

Fall i volatilitet bra for risiko-aktiva

De siste fem årene har vært gode år for investorer i aksje- og obligasjonsmarkedene. Begge aktivaklasser har gitt positiv avkastning.  Vi kan se dette ved å sammenligne verdiutviklingen for fire av Alfred Bergs fond og Oslo Børs? aksjeindeks OSEBX.  Hvert av fondene representerer ulike eksponeringer: pengemarked, obligasjoner med god kredittkvalitet, høyrenteobligasjoner og aksjer.


 

Finansteorien forteller oss at det ikke er mulig å si noe om fremtidig avkastning ved å se på historisk avkasting. Til tross for dette er det mulig å si noe om den relative attraktiviteten gitt risikonivået i finansmarkedene. 

Hvis vi bruker dataene i figuren over til å beregne rullerende volatiliteter, altså kurssvingninger, eksempelvis over siste 12-måneders periode, så får vi i bildet i figuren under.  Den tydeligste utviklingen over denne perioden er at volatiliteten, eller risikoen, i aksjemarkedet har avtatt betydelig. 




Arne Eidshagen, forvalter i Alfred Bergs høyrentefond.

Volatiliteten i høyrentemarkedet ligger også under snittnivået i perioden.  Rimeligvis er det en sammenheng mellom risiko i aksjemarkedet og risiko i høyrentemarkedet, siden begge er verdipapirer utstedt av selskaper; ofte de samme selskapene.  For høyrentemarkedet er det naturlig å tenke på volatiliteten som et mål på hvor nær selskapene er mislighold.

Fallende risiko er positivt for risikable aktiva.  Når risikonivået har blitt lavere bør verdsettelsen av verdipapirene være høyere.  Dette gjør aksjemarkedets prising på nøkkeltall kan være høyere enn tidligere, og at høyrentemarkedets kredittpåslag er lavere enn tidligere.  Slik jeg ser det reflekterer disse endringene redusert risiko snarere enn at markedene har blitt dyre. 




Skrevet av:
Arne Eidshagen, forvalter i Alfred Bergs høyrentefond.

Taler der andre tier

Av: Dan Odfjell(76), pensjonist

Slik proklamerer forsiden i denne kristne avisen. I hver eneste utgave. Det å tørre er noe jeg mer enn gjerne applauderer. Det er mangelvare i samfunnsdebatten. Norske riksaviser svikter hva gjelder oppfølgning av maktfordelingsrollen som nedfelt i Grunnloven. De benevner hva de bedriver som redigering. Mange samfunnsdebattanter oppfatter det som sensurering. Neppe hva grunnloven mente med ytringsfrihet, at den gjelder i det private rom... Den 4de statsmakt har stor makt og mangt et maktmenneske har forstått og misbrukt det. Media unnlater å holde de tre norske statsmaktene: Stortinget som den lovgivende, regjeringen som den utøvende og rettsvesenet som den dømmende, skikkelig i age. Hvorfor?

 Også ille, i det moderne Norge holdes det offentlige knapt ansvarlig for noe som helst. Som statsråd, eller til nyoppnevnt toppstilling behøver du tydeligvis ikke å kunne noe, hva gjelder ditt nye ansvarsområde. Skuespillerfakter, det å prate og uten å blunke, rett inn i kameraet å forvandle sannhet samt bortforklare, det synes tilsettelses-kriteriet. Nåtildags har topp-politikere kostbare medie og andre rådgivere rundt seg i fleng, på samfunnets bekostning. Disse ble av DN benevnt som "spindocters" under overskriften "Når sant skal ties" ifjor. Dette har blitt et raskt voksende demokratisk problem de siste 10 år.  Statsråder delegerer dessuten ansvaret til hva jeg benevner "det ikke-folkevalgte tilsettelsesregimet" altsådet rigide langt på vei uoppsigelige embetsverket. Alle skylder på hverandre og unngår, ja pulveriserer ansvaret -- hver gang  noe går galt. Selv om statsråden har ansvaret, slik også grunnloven forutsetter.

 Denne ansvarsfraskrivelsen ble tydeligst demonstrert ifm 22 juli hvor en ukristelig statsminister pratet som en yppersteprest, og en justisminister som en tåkefyrste, begge og flere med uten virkelig å ta ansvar, og uten å ta den naturlige konsekvensen, sømmelig å trekke seg. (Hva annet kan forventes av mennesker som ikke har definert sin overmakt, en overmakt som har all makt og som tar det totale ansvaret). Slik manglende konsekvensoppførsel undergraver alvorlig ethvert embedsansvar, ja ansvar og moral i landet helt generellt. En meget uheldig variant av eksempelets makt.

 En Gjørvkommisjon i det private næringsliv ville uvegerlig ført til noe annet. Dessuten, konsekvensansvar har i høyeste grad med respekt for roller å gjøre, omtalt i boken Makt Myter Media. I kapittelet "Hvilken ledertype dyrkes i dagens politiske klima" brukte jeg, og kun som eksempel Eskil Pedersen, han som flyktet og deretter løy om det. Stakkers mann, han fikk panikk og forsvant opp Tyrifjorden tiltross for tre rådgivere ved sin side. Med mobiltelefoner. Problemet er, pratedyktighet synes viktigere enn personlig handlekraft og sunne sanne holdninger. Slik jeg ser det. Men det er bare meg.

 Følgelig er jeg alvorlig bekymret for landets fremtid, og av flere grunner. Men i denne avisen og idag er det naturlig spesielt å påpeke at flere av Arbeiderparties topper foretrekker Det Humanetiske Forbund. Hvorfor sosialistene, som ikke har monopol på det humane, aktivt og mest skjult motarbeider kristendommen, og derved samtidig landets dype tradisjoner, har disse ikke villet forklare oss, såvidt jeg vet da.  Men jeg utfordrer dem, vær ærlige, og slutt med tåkesnakk a-la Raymond Johansen, den store partisekretæren. Han som ville forbedre "retorikken" til neste valg for åoppnå flere kristne stemmer... Dette alt mens innflyttede aktive muslimer i økende antall ikke tilsvarende blir motarbeidet for sin tro. Mange av disse underkjenner og forakter oss kristne og andre naive nordmenn, for ikke å si kvinner.  Men tar gjerne imot våre penger, selvsagt. Tilsvarende politisk motarbeidelse av deres tro eller symboler ville de aldri akseptert. Et videre blikk til Midtøsten eller Afrika vil vise, ja bevise, at de kristne på aller verste måte forfølges og drepes, hele kristne landsbyer blir eliminert av fanatiske muslimer. Hvorfor skal kristendommen  her, og tildels ellers i Europa nedkjempes?  For vårt land og folk, hvilken fare representerer kristendommen med sin milde moralske forkynnelse? Jeg forstår det ikke. Men kanskje sosialistene nåvil fortelle oss.

 En drosjesjåfør i Bergen fortalte meg for etpar dager siden at 9 av 10 passasjerer var imot ikke-europeisk innvandring. De trodde verken nordmenn eller muslimer virkelig ville integreres, eller trodde på integrering, noensinde. Ennvidere, at oppunder fjellet Løvstakken var en getto under utvikling. Jeg vet ikke og visste ikke.  Muligens er utsagnet ikke representativt for landet forøvrig?  Men det vet jeg, at media indirekte formidler en ganske annen historie. De omtaler knapt samfunnets integrerings problemer og de enorme kostnadene derved.

 Hvem skal vi så tro, samfunnsbarometeret drosjesjåføren eller det "offisielle" Norge? Og hvorfor av sistnevnte omtales slike problemer konsekvent og bare -  i den grad de omtales i det hele tatt - som utfordringer? Igjen, media avspeiler slett ikke, de misrepresenterer samfunnsrealitetene. De tier. Og da er vi tilbake til begynnelsen av denne kronikken, det å tørre. At så fååpent tørr stå frem er et klart sykdomstegn og farlig for demokratiet og for landet. Også det omtalt i boken nevnt over.

 Kort om Dan Odfjell:

Dan Odfjell er en av Norges mest eksponerte skipsredere. I 1988 kjøpte Odfjell 8 skip fra Kypros rikeste mann, John Fredriksen, hvor Fredriksen litt senere på kvelden skrek ut på et av Oslos hotteste utesteder: «Jævla bønder, i dag har jeg tjent en halv milliard!»

 Den 76 år gamle begensrederen har de siste årene hevet seg mer og mer inn i samfunnsdebatten og for to år siden fikk han mye oppmerksomhet da han gikk ut å mente at Ap utnyttet 22. juli. Siden har Odfjell følt seg sensurert av norsk media.

 

 

Ikke kødd med ytringsfriheten min VG-Anders

Det er denne skriftelige uttalsen fra VGs kommenator Anders Giæver som får informasjonsrådgiver Jarle Aabø til å reagere: 

PR-bransjen bør holde seg utenfor all annen samfunnsdebatt enn den strengt PR-faglige.

Av: Jarle Aabø

Anders Giæver er ingen hvem som helst i norsk presse, og hans kommentarer flytter makt. Det erderfor spesieltt tragisk at nettopp han tar på seg rollen som en ytringsfrihets-politimann og vil innskrenke en grunnleggende menneskerett for de mange tusen som arbeider med informasjon og PR i Norge. Skulle PR-bransjen lagt seg flat for Giævers bemerkelsesvedige ustpill hadde jeg ikke kunne ytret meg slik jeg gjør nå, fordi denne saken ligger ikke inn under «det strengt PR-faglige». 

 Alt som truer menneskers rett til å ytre seg er selvfølgelig demokratiets fiende. Skal PR-bransjen ta Giævers utspill på alvor innebærer det for eksempel at den aldri kan ytre seg om VGs journalistiske kvalitet, ei heller reise andre samfunnsrelevante problemstillinger som ligger utenfor det strengt PR-faglige. Så for å være svært tydelig og for å bruke VGs tabloide språk:

 Ikke kødd med ytringsfriheten min VG-Anders. 

 For å understreke at dette er en viktig debatt å ta med Giæver, har jeg lyst til å minne VGs kommentator om Vær Varsom-plakatens utgangspunkt. Der defineres pressens samfunnsrolle til å være en garantist for ytringsfriheten og den pålegger pressen en plikt om å la ulike syn komme til uttrykk. Skulle Giævers nydefinisjon av hva ytringsfrihet innebærer få gjennomslag i hele norsk presse, bør pressens etikk-plakat omskrives.


Veien til det viktigste håndtrykket

Av: Svein Grønnern, generalsekretær i SOS-barnebyer Norge

Nettavisen har spurt sine lesere hva som er verdens viktigste håndtrykk. Vi i SOS-barnebyer vet hvor det viktigste håndtrykket finner sted - og hvor vanskelig det er å komme dit.

«Ett barn, én lærer, én penn og én bok kan forandre verden.» Det var budskapet til Malala, den pakistanske jenta som ble forsøkt drept av Taliban fordi hun ville gå på skolen. Da hun talte til FNs generalforsamling i juli 2013 understreket hun behovet for at alle barn må kunne gå gratis på skolen. Skolene må være frie for vold, sa hun. De må være et trygt sted å lære, beskyttet fra overgrep og terror.

 Utdanning er noe av det viktigste i barns liv. Det gir alle en mulighet til å komme seg ut av en vanskelig livssituasjon og bygge sin egen framtid. Stadig flere begynner nå på skolen, men uten en trygg familie er faren stor for at de slutter før de har fullført. Barna trenger skolepenger, oppfølging i skolearbeidet og nok næringsrik mat til at de kan konsentrere seg om undervisningen. Mangler de en trygg familie er også sjansen stor for at de gravide eller giftet bort som tenåringer, eller satt i arbeid eller må tigge for å skaffe inntekt til familien.

Alle barn trenger denne hjelpen. Og vi vet at det er særlig viktig å hjelpe jenter. Da hever vi alderen for barnefødsel og ekteskap, gir dem muligheten til å forsørge seg selv og starte egne virksomheter. Når de får egne barn blir også de oppmuntret til å gå skolen. Slik skaper vi selvstendige, kunnskapsrike individer og legger til rette for trygge familier og gode, likestilte samfunn.

Ikke alle ønsker seg dette. Derfor er jentene som tar utdanning også en trussel. Kreftene som motsetter seg endring er mange og til dels voldsomme. Det ser vi ikke minst i Nigeria, der nær tre hundre jenter er bortført fra skolen de gikk på. Det er nå én måned siden kidnappingen, og jentene er fortsatt i hendene på sine kidnappere. Den langsomme responsen fra nigerianske myndigheter sier også sitt om jenters stilling i enkelte fattige land.

SOS-barnebyer er til stede i 133 land og territorier over hele verden. Vi er i rike land og fattige land, i voksende økonomier og i katastroferammede områder. Vi vet hvor viktig utdanning er for utviklingen av et samfunn. Men vi vet også hvor mye som må være på plass for at barna i det hele tatt skal komme seg på skolen og dra nytte av utdanningen. Heldigvis satser Norge og andre vestlige land stadig mer på utdanning for vanskeligstilte barn i andre deler av verden. Men vi må ikke glemme å legge til rette for stabile familier og den trygge omsorgen barna trenger.

test

SOS-barnebyer jobber både for å holde familier sammen gjennom å tilby arbeidstrening og helsetjenester, og for å gi barn et nytt hjem når de ikke lenger kan bo sammen med sine egne foreldre. Trygge rammer gir barna muligheten til både å leke og lære.

Da må vi også sørge for at utdanningstilbudet når alle. Det er viktig at krav til skoleuniform, skolepenger eller andre regler ikke er til hinder for at de mest sårbare barna kan komme inn. En 14 år gammel jente i Rwanda fortalte oss at hun måtte slutte på skolen, siden hun var aleneforsørger for sine yngre søsken. Hun betalte for deres skolepenger gjennom å prostituere seg selv. Mange gjør alt som står i deres makt for at enten de selv eller noen i familien deres skal få muligheten til å ta en utdanning. Så viktig er det.

Fortsatt er det mange millioner barn som ikke har tilgang til utdanning. Og selv der barna har rett til utdanning, kan det være andre årsaker til at de ikke kommer seg på skolen. Mange lever i krig og konflikt.  Mange har syke foreldre eller yngre søsken som de passer på. Mange lever i voldelige hjem. Og mange - som Malala - risikerer terror og represalier hvis de likevel går på skolen.

Malala gjorde det likevel. Hun kom fram til det viktigste håndtrykket i våre liv, nemlig håndtrykket med læreren som møter oss første skoledag og hilser oss velkommen. Det er håndtrykket som åpner opp en helt ny verden av kunnskap, muligheter og framtidshåp. Dette er håndtrykket som endrer verden. Derfor er det også et håndtrykk alle barn fortjener å oppleve.

Norge og verden

Av: Dan Odfjell(76), pensjonist

I dette landet er vi alle sosialdemokrater. Noen bare mer enn andre, alt mens de insisterer på at vi alle er like. Den sosialistiske elite og deres politisk utposisjonerte kontrollører, her som ellers i verden, hever seg selv høyt over dette likhetsidealet. Slike er derfor imot etniske nordmenn og andre som stiller kritiske spørsmål, som tenker annerledes. Disse ties ihjel og/eller søkes retorisk nedkjempet. Offentlig åpenhet og mangfold - demokratiets forutsetning - «de rette» seg knapt om. Disse begrepene er redusert til media-polerte fraser; et bedrag mange ikke ser. Selv ikke etter 22. juli.

Bemerkelsesverdig derfor, at muslimer og andre nyankomne fremmede som tenker annerledes - de fleste sågar med sterke kulturreligiøse normsett - synes foretrukket. Enn så lenge. Dette utrolig nok samtidig som venstresiden søker Norge avkristnet. Hvorfor tradisjonell kristendom motarbeides vil imidlertid ingen forklare oss. Hva kan grunnene være til slike store samfunnsmessige motsetninger og paradokser?

 Jeg er ikke sikker. Men jeg inviterer til diskusjon. Det er vel for konspiratorisk å tro at dette er bevisst, at det på sikt er for å befolke landet på nytt og med en ny religion? Mer trolig har det med norsk naivitet å gjøre. Kanskje manglende eller overfladisk internasjonal erfaring? Eller at noen kynisk pretenderer norsk prektighet, ja «humanitet» på flertallets bekostning. 

Helt fra Romerrikets tid har makthavere sørget for brød og sirkus til folket. Dette for å stagge interne opprør. De østeuropeiske landene var opptatt av presist det samme. Et eksempel fra idrettens verden er, hvordan de hensynsløst tok i bruk dop for å vinne respekt med internasjonale medaljer, internt for å fremstå  som vellykkede. Atletene fikk sjelden vite om de helsemessige skadevirkningene. Det var neppe i den bestående maktens interesse.

I Norge blir mange beruset av våre skiløpere. Det som glemmes, er at internasjonalt er dette en smal idrett. Men vi tilrettelegger for slik toppidrett ved bruk av store ressurser. Mange, også utlendinger, kan bli forledet av disse få «personlig hardt-trenende verdensmestre» til å anta oss bedre enn vi er. Er dette meningen og bevisst politikk? 

Men Norge i verdensbildet er min røde tråd i dag, og hvordan er egentlig vårt omdømme blant opplyste mennesker utenfra? Kanskje mest som et bortskjemt lite folk av kunnskapsløse oppblåste nyrike, som høylytt tror seg best? Jeg vet ikke nok til å være for bastant. Om vi skjemmer oss ut som bråkete masseturister er det ille. Men verre er det at toppuniversitetene der ute, de underkjenner dagens norske studenter. Også disse ofret på likhetsidealets alter. Grunnet, tilsynelatende, de dramatiske skolereformene initiert for 20 år siden av en Gudmund Hernes.

Ethvert land trenger helter, noen virkelig å se opp til.  Amundsen og Nansen bidro til å skape den norske nasjonalfølelsen som førte til unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Men hva vi som samfunn nå styrer mot drøftes overhodet ikke, hverken av de få toneangivende norske intellektuelle, eller politikere i den offentlige debatten. At dette langsiktige kardinalspørsmålet ikke drøftes er høyst bemerkelsesverdig.

Norge er intet dårlig land. Men, et virkelig demokrati må kunne tåle åpen debatt om sannhet og verdier. Mye av min kritikk ligger i antologien Makt Myter Media, ved redaktør Frode Fanebust. Undertittelen "Det er mye verre enn du tror" ble et upopulært postulat. Antagelig forklaringen på at en samfunnskritisk bok før Stortingsvalget ble søkt stoppet av noen blant oss.

«Verden» skryter av oss. Dette ifølge riksavisene og NRK. Men norsk popularitet synes  kjøpt og betalt, drevet frem av en industri av statsfinansierte frivillige hjelpeorganisasjoner, såkalte NGOs (Non Governmental Organizations). Verdens mottakere kommer gjerne til Oslo for å takke, eller for mer penger. Aftenposten opplyser at Norges bevilgede 30 milliarder går til, i alt 112 land. Avsatt er 15 millioner til «demokrati og lignende» i Kina...

Et resultat er at norske politikere i mediene programmessig berømmes av tilreisende «potentater» og andre. Slikt blir det propaganda av: andres skryt kombinert med fremhevet selvskryt blir nærmest uslåelig. Egnet til å bortforklare og/eller til å dempe kritikk mot alt som forsømmes. Norsk universalmedisin er blitt penger. Alltid mer penger. 

 Men utenlandsk  skryt er bare det, klart ikke til å leve av. Våre politikere imidlertid, de soler seg. Er det urettmessig av meg å bruke selvopptatte Erik Solheim som eksempel?  Burde vi ikke raskt nå kunne bestemme at «nok er nok», for lang tid fremover, når vi vet at mye av pengene ender i de korruptes lommer? Som boken Makt Myter Media dokumenterer: Diktatorer lever godt på norske penger. Terror og krig finansieres av våre bistandsmidler. Det er på tide å tenke annerledes. Det kan ikke lenger tillates at «frivillige» hjelpeorganisasjoner styrer både politikk og premisser. Stortinget må sette skapet på plass. 

La oss ikke duperes av oljepenger, bistandsmidler og fine talemåter. Våre politikere «belønnes» med norsk nominering til et fåtall internasjonale meget godt betalte toppstillinger... Som Obama sa det for et par år siden under Stoltenbergs besøk i det Hvite Hus: «Norway punches above its weight». Dette sier han gjerne til små nasjoner. Det var retorisk glitrende for Stoltenberg, og «uskadelig» for Obamas hjemmepublikum. Nettopp fordi, slike som på utebane flotter seg ved å bruke unødig mye penger - på engelsk kallt «suckers» - de er selvsagt velkomne. Slikt går jo på bekostning av noe. Som for eksempel infrastruktur på hjemmebane. Der ser de fleste av oss store forsømte oppgaver.

Dette at verden vil bedras, det forstår det internasjonale samfunnet tydeligvis langt bedre enn noen selvgode "idealister" fra det høye nord. Om da disse faktisk er idealister. Ikke reinspikka kynikere. Også her kan sannheten være «Mye verre enn du tror».


Kort om Dan Odfjell:

Dan Odfjell er en av Norges mest eksponerte skipsredere. I 1988 kjøpte Odfjell 8 skip fra Kypros rikeste mann, John Fredriksen, hvor Fredriksen litt senere på kvelden skrek ut på et av Oslos hotteste utesteder: «Jævla bønder, i dag har jeg tjent en halv milliard!»

 Den 76 år gamle begensrederen har de siste årene hevet seg mer og mer inn i samfunnsdebatten og for to år siden fikk han mye oppmerksomhet da han gikk ut å mente at Ap utnyttet 22. juli. Siden har Odfjell følt seg sensurert av norsk media.

 

 

Sin egen verste fiende

Av: Even Aas-Eng, Founder & CEO i www.VentureFactory.no

Norske mediehus har en merkelig tendens til å bestemme seg for samme strategi. Først bestemte alle seg for at Ipaden var fremtiden, det tapte de mye penger på. Så bestemte alle at brukerbetalingen var redningen, det har ingen av dem tjent noe på ennå. Under Nordiske mediedager i 2014 virker det som bransjen har bestemt seg for at undergangen er nær med mindre et moderne kontorlandskap i Bergen på mirakuløst vis løser floka. 

Google og Facebook får skylden. De er umulig å konkurrere med og de stjeler alle annonsekronene som burde gått til norske medier. Det faktum at de to selskapene representerer de største og billigste distribusjonskanalene for norske mediehus gjennom historien, nevnes ikke med et kløyva ord. 

At Schibsted spiller på frykten for det ukjente er forståelig. De ønsker fritt spillerom for ytterligere suksess. Schibsted har gjort en formidabel jobb i å transformere et tradisjonelt mediehus til et digital kjempe av internasjonalt format. Siden finanskrisen har selskapets verdi steget fra 2 til 35 milliarder. Det amerikanske hedgefondet Luxor Capital Group har valgt å investere stort i selskapet og sitter på 6,5% av aksjene. Luxor har kontorer på Manhattan, de vet hvilke selskaper som er notert på NASDAQ. Ja, store deler av verdiene i Schibsted er knyttet til de internasjonale rubrikksatsingene, men Finn.no alene er verdt rundt 10 milliarder og i 2014 kan VG?s digitale inntekter passere 800 millioner. 

De andre norske mediehusene som klager bør ta en grundig titt i speilet. Det er ikke Google/Facebook som tar fra dem verdiskapningen, det er en feilslått investeringsstrategi eller mangelen på en, som er i ferd med å bli norske mediehus sin verste fiende. Hva blir brukt av midler for å bygge nye digitale inntekter og hva brukes de på? Fra utsiden ser det ut som det meste pumpes inn i utviklingen av betalingsmurer som hegner om forretningsmodellen de har levd på i 200 år. Er dette det beste svaret på trusselen fra Mountain View og Menlo Park?

Hvorfor investeres det ikke mer i de helt åpenbare vekstområdene som Google/Facebook tjener gode penger på? Et samlet byrånorge ønsker å legge mer penger på webtv, det er vrient med mindre du gir pengene til Youtube, resten er utsolgt. Mange annonsører kunne tenke seg annonseløsninger som selges på tvers av web og mobil. Da må man nesten henvende seg til facebook, alle norske mediehus selger produktene separat. Hvorfor brukes ikke medienes distribusjonskraft til å bygge opp nye inntektsbringende tjenester i randsonen av deres tradisjonelle virksomhet? Og hvorfor må de på død å liv gjøre all utvikling selv? 

Når VG i løpet av 4 år løfter omsetningen på webtv fra 0 til (kanskje) 150mill, så kommer det etter tunge investeringer i innhold, teknologi og kompetanse. Når andre mediehus ikke evner å gjøre noe i nærheten av det samme skyldes det lave investeringer, lite innhold og for lite kompetanse. Hadde midlene som medie-Norge har pumpet inn i apper og betalingsmurer de siste årene blitt brukt på å bygge webtv-markedet hadde det vært dobbelt så stort. 

Når Nettavisen dobler omsetningen i løpet av tre år er det et resultatet av å tenke litt annerledes. Godt tradisjonelt salgsarbeid i kombinasjon med nye måter å skape sidevisninger samt introduksjonen av nye integrerte annonseprodukter. Det er ikke alle som liker det siste, men Nettavisen har tenkt nytt og det fungerer. I 2014 er de like store eller større enn Dagbladet.no.   

Utfordringene til norske mediehus starter på toppen. Den digitale kompetansen til den grå eminense er under pari og når ledelse og eiere står i den umulige spagaten mellom synkende inntekter fra tradisjonelle kanaler og inntekter fra nye som ikke stiger hurtig nok, får det fatale konsekvenser. Hvis norske journalister er bekymret for fremtiden burde de kreve nye strategier og direktører.

SAS, hvorfor er dere så kjipe?

Av: Magnus Blaker - journalist i Nettavisen

Trygt plassert i sete 6D på et tidlig ettermiddagsfly fra München kommer beskjeden: Boarding er gjennomført.

Foran meg ser jeg fem rader, hvorav bare én tilsynelatende har noen passasjerer.

Resten av flyet er relativt fullt, og det er mange som har havnet på de beryktede B/E-setene.

Den litt aldrende damen ved siden av meg har vært litt ekstra uheldig. Hun har havnet ved siden av to ukjente, relativt breiskuldrede karer.

Høflig henvender hun seg til en av flyvertinnene og spør om det er mulig å flytte seg til en av de mange ledige seteradene.

Svaret er kontant: Nei!

Damen i SAS-klær momler noe om at «noen» har bestemt det, og så er den samtalen over.

Så mens noen sitter trykket sammen i SAS' etter hvert utslitte stolseter, skulder til skulder - der hver eneste bevegelse er forstyrrende for sidemann - teller jeg sju ledige tresetere på radene foran

 Noen har bestemt at det skal være slik.

 Service, det er Shell det.

 

Fra barneskirenn til barneoppdragelse

Forfatteren er Sigurd Granmark, foredragsholder og tidligere toppsjef i Adidas Norge AS. Blogginnlegget ble først publisert på http://hvittiger.no/blogg/

Petter, du er en selvopptatt og bortskjemt drittunge! Dessverre har du ikke forstått det, eller blitt fortalt det av de som har det som jobb å fortelle deg det. Derfor dundret din 2 år lange narsisstiske reise i grøfta på Byåsen.

Petter Northug er 100% ansvarlig for sine handlinger, og må ta konsekvensen for disse. Forutsigbart og patetisk forsøkte han å skjule konsekvensen av egne handlinger ved å løpe fra åstedet. Selvfølgelig gjorde han det! Det er dette Team Northug har gjort de siste årene. Nektet å ta konsekvensene av Petter sine handlinger. Dårlige resultater blir av teamet forklart med sykdom, ski og mangel på form, mens middels resultater blir hauset opp som om han er på gang igjen. Ærlige evalueringer gjennomføres ikke.

Den eneste konsekvensen de ikke kan skjule, men som de skal måles på er resultatlisten. Den er en direkte konsekvens av adferden til teamet de siste årene. De har feilet totalt.

Når Petter satt sammen Team Northug, var det utrolig «flaks» at det beste prestasjonsfremmende miljøet i verden var rett i nabolaget, og i han og senior Northug sin vennekrets. Motivet for valget var sikkert godt, men allikevel katastrofalt.

Team Northug gjør alt han ber om, men det må på ingen måte forveksles med at de gjør alt for at han skal bli verdens beste skiløper, selv om det er det som er jobben deres. De opptrer som tjenere uten talerett for en gutt som i flere år har trengt det motsatte.

Hvis vi spiller filmen om «Cirkus Northug» fra søndag morgen og bakover de siste 24 mnd, vil vi se en treningsdagbok full av hull, utallige byturer, håpløst fokus og totalt fravær av sterke ledere. Northug håndplukker folk som sier det han vil høre, og ikke det han bør gjøre. Føler de at det er urimelig at de får dette fokuset, så er det nok en bekreftelse på at de ikke forstår, eller har vært med å formulere oppdragsteksten.

Bilturen søndag morgen startet for flere år siden. Heldigvis fikk foreløpig endestasjon kun materielle skader. Skal Northug prestere igjen må han ansette folk som sørger for at han kun gjør tre ting i fremtiden; sove, spise og trene. Synes Petter det er en kjedelig oppskrift bør han legge opp umiddelbart. De beste setter en sammenheng mellom det de gjør og det de burde gjøre (sove spise og trene). Hvis ikke dette matcher planen, så er det null poeng å endre på planen, du må justere målet.

De beste er der for å gjøre han til verdens beste langrennsløper og ingenting annet. De skal ikke bygge egen karriere på Petter ved å sette navnet hans på egne bøker, få spennende sponsorturer, spille poker i Vegas, steke pizzasnurrer, fikse VIP plasser på utesteder eller koordinere kvinnelige bekjentskaper og nattlige besøk.

Når musikken er stilnet, og det du kan er å danse, bør du forlate dansegulvet. Musikken stilnet natt til søndag og dansen rundt gullkalven er over. Team Northug bør selv trekke seg og bruke tiden på å kapitalisere på markedsføringen de har fått av «gullkalven». Den dansen kjenner de godt og det er mange «dansegulv» i nabolaget.

En selvopptatt og bortskjemt drittunge er ikke noe Northug trenger å være resten av livet, men frem til han forstår at det er det han er, så vil han fortsette å være det. Lojalitet er å kreve at Petter følger planen hver eneste dag. Gevinsten til teamet er at Petter når sine mål. Alt annet er manglende forståelse og misforstått lojalitet.

De som skal jobbe med Petter, må først bidra med barneoppdragelse, før de starter jakten på nye «barneskirenn». Norge står på oppløpet å venter på deg Petter! På plakatene står det; BARNESKIRENN!!

Forfatteren er Sigurd Granmark, foredragsholder og tidligere toppsjef i Adidas Norge AS. Blogginnlegget ble først publisert på http://hvittiger.no/blogg/

 

#Northug

Kristin Spitznogles svar til Tjomlids blogg

Nettavisen-blogger Gunnar Tjomlid går lørdag hardt ut mot Kristin Spitznogle i sin blogg kalt «Kristin Spitznogle og Q10-bløffen».

Les hele bloggen her.

 

Her er Spitznogles svar:

Måten Tjomlid fremstiller saken medfører ikke riktighet, og gir et noe skjevt bilde av diskusjonen slik den fremskred. Først og fremst, hva jeg har hevdet er at Q10 har dokumentert virkning, jeg har tillit til produktet, og jeg opplever selv en svært positiv effekt av å bruke det da i kraft av at jeg blir mer opplagt. Dette står jeg inne for 100%.

Tjomlid kontaktet meg på min Facebook side en sen lørdagskveld, og forlangte at jeg skulle redegjøre for all forskning som foreligger på Q10 (det er en hel del!). Om jeg ikke gjorde dette, tolket han det angivelig som at jeg ikke ville (jeg var arrogant) og/eller at jeg ikke kunne (jeg og produktet er en bløff).

Tonen i enkelte av hans utspill var meget nedlatende, og kanskje er det derfor han utelater nettopp disse i det aktuelle blogginnlegget?

Vesentlig er det også at det etter hvert nærmet seg midnatt. Jeg tilbragte kvelden med min familie, og prøvde høflig å henvise Tjomlid til Pharma Nords hovedkontor som ville være behjelpelig med den informasjonen han ønsket da innenfor kontortiden. Jeg regnet med at det ikke stod om liv. Dette var imidlertid ikke tilfredsstillende for Tjomlid, som skrudde kverulanse-nivået opp enda et imponerende hakk.

Det var vel omtrent da jeg ba kranglefanten om å ta seg en bolle  og jeg mener bestemt at jeg slengte på et smilefjes for å lette krigsstemningen.  J Om jeg likevel skulle ha såret Tjomlid, må jeg bare beklage.

Ellers vil jeg bare takke Tjomlid for at han gir oppmerksomhet til Q10, også håper jeg han prøver det selv. Jeg er sikker på at han vil få både mer overskudd og bedre humør! J  

 

Mvh Kristin Spitznogle, psykolog



Foto: 
CF Wesenberg

 

Honnør uten rabatt

Av: Svein Ringstad


Debatten om honnørrabatt er interessant, siden den berør så mye. For jernbanen startet den som en prøveordning i 1958. Regjeringen valgte å innføre en prøveordning som skulle kombinere ledig plass på toget og tilgang til å reise for folk med dårlig råd og med god mulighet til selv å velge tidspunkt for reisen. Begrensingen var at honnørbilletten kun var for mandag til torsdag og skulle ikke gjelde jul og påske. Ordningen skulle ikke kollidere med driftens kommersielle interesser. I dag gjelder ordningen for alle som formelt sett tilhører definerte grupper og den gjelder døgnet rundt, hele året - uansett økonomisk konsekvens og uavhengig av brukernes økonomi.

Kollektivtransport og veinett er en stor økonomisk byrde for samfunnet, samtidig som det er svært lønnsomt og nødvendig. Både kostnadsnivået og lønnsomheten er knyttet til oss som reiser i rush. Vi får rabatt for å reise kollektivt og vi får rabatt som storbrukere i bompengefinansierte veiprosjekt.

Går vi tilbake til utgangspunktet, vil en rabattordning som gir sterkt redusert pris for å reise kollektivt og passere veibommer utenom rushtiden kombinere både hensynet til borgere med lavere kjøpekraft og rimeligheten i at man heller ikke driver opp kostnadene, slik vi andre gjør.

Aftenposten la i vinter fram en undersøkelse som viste at halvparten av de reisende i rush kunne tenkt seg å reise tidligere eller senere. Ruter og andre selskap sliter med å få endene til å møtes når systemet skal håndtere den enorme, ønskede veksten i antall kollektivreiser i rushtiden. Her er det mulig å oppnå flere ting ved å samarbeide på tvers.

Hvis man kombinerer lavere priser utenom rush med fleksible åpningstider i barnehager, arbeidstid, åpningstider etc., vil det være incitament for å spre den kostbare rushtidstrafikken samtidig som man får en mer rettferdig prising. Mange land har utviklet slike program, kalt Transportation Demand Management. I Australia reiser pendlere gratis på toget hvis de drar grytidlig på jobb. De får en Early Bird Ticket. Lønnsomt for dem selv og lønnsomt for samfunnet. 

Det er ikke nødvendig - eller ønsket - at eldre og dårlig bemidlede skal ha rabattordninger. Egen inntekt/formue, trygd og sosiale ytelser skal sikre likeverdighet. Lavere pris oppnås ved å kjøpe en tjeneste som koster mindre - for eksempel ved å reise når det er lite trafikk. Da får man god plass, lav pris og en fin tur - uavhengig av størrelsen på bankboken.

Håndball - en sport for kjemper?

Dette blogginnlegget er skrevet av en engasjert håndballmor. 

Jeg skal prøve å skrive dette med en objektiv vinkling selv om det nok vil bli ganske vanskelig.

I idrettsnorge i dag er vi alle opptatt av likestilling, lek og moro fra barna er små. Noen er opptatt av allidrett frem til en viss alder, slik at alle barn skal få prøve ut forskjellige idretter og få et allsidig forhold til alt fra fotball til lek og dans og slik at de etter hvert selv kan finne ut av hvilke idretter de liker best og har best evner i.

På et eller annet tidspunkt, velger barna bort noen sporter til fordel fro andre og slik fortsetter det helt til barna når den alder der de enten gir opp sporten eller velger en, maks to sportsgrener.

Noen barn velger etter hvert sporten som en lidenskap, som et livsvalg og som et satsningsområde over samme lest som andre drømmer om å bli dyrlege, astronaut eller politi. Andre er lykkelige uvitende om hva de ønsker for livet og nyter barndommens og ungdomstidens glade dager vel vitende om at det kommer en dag der de vil ta et valg.

Men tilbake til idretten. Rundt 14-årsalder begynner klubber, regionslag og andre å velge ut de spillerne de mener er best og har best potensiale, disse blir invitert til samlinger i regi av krets, regionslag og annet og får en tidlig smak av et fellesskap.

Dette er de som har det såkalte talentet. Deretter gjenstår det å se om de har den driven de trenger for å nå sine mål.

Rundt slutten av ungdomsskolen vil det være noen som har tatt et valg og som jobber ekstremt målbevisst med trening, egenutvikling i tillegg i skole, for å nå frem, for å komme gjennom det bittelille måløyet man faktisk skal gjennom for å nå frem.

Hvilke ferdigheter er det da sporten ser etter? Er det ferdigheter innenfor sporten, at man faktisk er god på det man driver med, er det mental innstilling og kapasitet til å takle alt det det innebærer å være toppidrettsutøver i medgang og motgang, eller er det at man faktisk faller innenfor de normer og begrensninger sporten har satt for seg og sine spillere? 

Forrige helg var det bylagsfinale i håndball Trondheim for gutter 16 (født i 1998), der Oslo bylag gikk av med seieren. Gratulerer med kjempeinnsats og flott spill! Det var stort for de som fikk være med og som ble vist på tv. Lagets desidert beste spiller ble dratt frem i et intervju med trener i etterkant og det han da ønsket å dra frem var at joda, han hadde vært god, men var dessverre litt lav. Dessverre? Litt lav? Dessverre for hvem og for hva? Gutten var en av banens beste, sikret seieren og vil nå sitte igjen med et inntrykk av å være lav? Holdt det ikke at han med sine centimetre sikret seieren? Er det et krav innenfor håndballen at man må være minimum 1,85 cm og 1,90 som målvakt?

I så fall hvorfor finnes dette kravet og hva begrunnes det i? Er det slik at de barna som potensielt ikke blir høyere enn 1,80 cm ikke engang trenger å begynne med håndball eller i det minste velge posisjoner der det er lov å være litt lavere (les:ving)?

Burde det ikke vært banens beste spiller og de andre spillernes ferdigheter som ble dratt frem i søkelyset og ikke høyden?

Når vi snakker slankehysteri, anoreksi og medieskapte komplekser i det ene øyeblikket, skyves dette under stolen som den største selvfølgelighet, for sånn har det alltid vært? Det er med andre ord greit at de barna vi har skjøvet inn i idretten, de barna som har funnet en idrett de elsker og som de er ekstremt gode på, blir skjøvet ut av den av landslags- og regionstrenere? Er ikke dette diskriminering på linje med om jeg skulle blitt diskriminert bort fra en stilling på grunnlag av kjønn?

Vi har en lov i Norge som beskytter arbeidstagere mot diskriminering, men at barna våre behandles på denne måten er altså greit?

Dersom jeg er den best kvalifiserte til jobben, det være seg som sjef for et firma eller som målvakt for Norges landslag, er det da riktig at mitt kjønn eller min høyde definerer om jeg får jobben eller ikke?

Det er absolutt ikke en menneskerett å bli toppidrettsutøver, men bør det ikke være ferdighetene som bestemmer hvorvidt man når opp eller ikke?

 

Jeg bare lurer ... 

 

Skal vi stjele barnas drømmer?

Av: Odd Arne Blindheim

Den siste tids OL debatt har fått et fokus på pampevelde og maktarroganse. Tenker vi samtidig på hvilket budskap vi sender ut når vreden går ut over OL og IOC? De fleste som har drevet en eller annen idrett har hatt sine idoler. Smågutten på løkka med Messi drakten, ungjenten i skisporet som vil bli Marit Bjørgen, eller dem som i et gledens øyeblikk og fantasi «er» sitt store idol.

Når diskusjonene beveger seg til sinne, folkekrav og Facebookgrupper, sender man ikke samtidig signaler om at areanen alle drømmer om å være på eller komme til er i ferd med å nå den fullstendige forråtnelse?





OL-debutanten Jørgen Graabak slo til med sin første internasjonale seier og Norges første OL-gull i kombinert på 16 år i Sotsji. OL-reserven hadde aldri vunnet et renn på dette nivået.

Gleden av idrett, av prestasjoner, av samhold og av å nå de små målene, bli kvalifisert for kretslaget eller få ros for gode prestasjoner, det som er drivkraften til å ikke gi opp, men bli et lite hakk bedre, neste gang, neste år. Utallige treningstimer, dugnad og frivillighet, kakesalg for å komme seg til Norway Cup eller kunne reise til nabofylket og konkurrere mot andre i hoppkonkurransen. 

Det lille landet Norge markerer seg internasjonalt ved å ligge helt i toppen i medaljekampen. Silk sett burde man være imponert over prestasjonene til idrettsutøverne fremfor et fokus på alt det utenomsportslige.

Et ensidig fokus på «pampeveldet» fremfor idretten, skader det ikke for mange det ultimate målet om å representere klubben, bygden, byen, nasjonen, er det kanskje med på å drepe idrettsglede og ambisjoner? Hvem skal man måle seg med og strekke seg etter hvis idolene og heltene ikke er en del av et bilde på sunn konkurranse, muligheten for å kunne komme til et OL eller et VM, spille seg frem til Champions League eller trene seg inn på skiskytterlandslaget? Er det vår oppgave å drepe drømmene? I mange land er idretten det eneste håpet. 

For fire år siden traff jeg Alex, en foreldreløs gutt i Johannesburg. Han bodde hos sin tante med sin litt eldre søster. Fotballen var sliten, han sov med den under armen om natten, den halvskitne Manchester United drakten med Beckham på ryggen hadde han vokst fra, men den fulgte ham både dag og natt, han tok den aldri av. «I want to play for Manchester United one day», sa Alexander med store mørke og forventningsfulle øyne. Selvsagt vil han ikke det, sjansene er små som et sandkorn i Saharaørkenen.

Det var før VM i fotball i Sør Afrika. Sjansen for at Alex fikk se en kamp på TV var minimal. Muligheten for å se en i virkeligheten var utenkelig. Kanskje hadde han bare sett et bilde, eller hørt sine eldre kamerater snakke om Beckham. Var det min oppgave å skape et bilde av at VM var et sceneshow for korrupte FIFA pamper og sleipe sponsorer som bare ville ta hans siste og eneste Rand for en Colaboks? Selvsagt ikke.

Jeg måtte fortelle Alex at hvis han trente hver dag, og var flink på skolen, holdt seg unna naskeri og fanteskap, så kunne han kanskje komme til skolelaget, til en klubb og videre der lykken måtte bringe ham. Det var ikke min jobb å stjele drømmen. Drømmen var det han trengte i et ellers miserabelt liv. Med slitte sko, neppe penger til neste måneds skolegang, men med et lite lys av håp. 

Vi kan sitte bak våre flatskjermer, gremmes over pengebruk og korrupsjon, om fiasko for dem som blir nummer 9, 16 og 26. Men ingen hadde vært der uten drømmen, uten å få sjansen, uten iherdige foreldre, trenere, klubber og lagledere. Når man rakker ned på et OL, når voksne går i fakkeltog for at verdens rikeste land skal gå foran i kampen om å drepe drømmene, er det ikke noe som er galt et sted? For som voksne er vi også forbilder, barn plukker opp arven etter oss. Holdningene, meningene, motstanden. Som nasjon burde vi vite bedre, som voksne burde vi tenke oss om og ta et skritt tilbake. 

OL dreier seg om idrettsglede, om en fair kamp i skisporet eller i hoppbakken, om å ha et mål å strekke seg etter, der de beste, idolene møtes. Når diskusjonen overskygges av fokuset på alt annet enn idretten, skaper vi ikke tapere fremfor morgendagens vinnere? Drømmer er til for å ha noe å strekke seg etter.

Drømmer er gratis, på gatene i Rio de Janeiro, i Johannesburg, i Moskva og Beijing. Vi har ingen rett til å stjele drømmene. Det er noen der ute som lever fordi de har drømmer. De drømmer neppe om Heiberg, de drømmer om å være den stjernen de selv strekker seg mot.

Ran gjerne våre barn - Vi gir deg kun et klask på lanken

Av Terje Bratland 

Du må gjerne rane våre små barn uten at verken politiet eller vårt rettsvesen gir deg særlig med straff. Sannheten er brutal. Du slipper unna med overnatting i gode fasiliteter, mat fire ganger om dagen og en smekk på lanken og et lite fy fy. Ikke gjør dette igjen, det er ikke snilt.
 
Jeg ler så jeg rister i sinne, det formelig koker innvendig. Latteren du kunne hørt er en hånlig latter over den forfalne rettsikkerheten vår når våre utrøstelige barn blir ranet. Rettsikkerheten er totalt fraværende. I åtte år hadde vi en rødgrønn regjering som lot det skure og gå med vår rettsikkerhet, og det fortsetter inntil vår nye regjering tar ansvar. Jeg forventer at de er sitt ansvar bevisst og går gjennom lovverket på dette feltet og mange andre felt. Strafferammene må økes dramatisk.
 
Alle husker nok saken med 10-åringen som ble ranet på Helsfyr 27. oktober i fjor. Det skapte sinne i hele befolkningen. Det kokte over for folk flest når nyheten om den alvorlige forbrytelsen nådde de. Å rane et barn, hvilke jævla svin gjør det? Jeg personlig kjenner ikke en eneste person som ville latt de barneranerne sluppet unna med juling om de kom over dem, mor og farsinstinktet kommer frem i oss, det er naturens gang. Alle vil vi beskytte våre og andres barn samme hvor galt det er å gi noen juling, men i nødrett er det rett å handle for å beskytte barn. Så kan man diskutere hvor man trekker grensen for hvor langt man kan gå.

Tilbake til strafferammer: ranerne på 18 og 23 år fikk 97 og 120 dager i fengsel. Den straffen sonet begge i varetekt og de er nå løslatt. Det er meningsløse lave straffer som på ingen måte er avskrekkende. Det gir signaler utad om at politiet og rettsvesenet aksepterer ran av våre små kjære barn i Norge. Det er bred enighet blant folket om at det er skrekkelig lave straffer gjerningsmennene fikk. Straffenivået må økes. Jeg mener i slike alvorlige saker som dette bør strafferammene økes til minimum 12 måneder. Hvis ikke det skjer snarlig er jeg redd vi vil se en ransutvikling det blir vanskelig å redusere, den vil heller stige.
Dette bør Justisminister Anders Anundsen og stortingspolitiker Abid Raja sette på dagsorden og prioritere.

Om artikkelforfatteren:
Navn: Terje Bratland 
Alder: 41 
Fra Fredrikstad og oppvokst på Kråkerøy som på folkemunne blir kalt Blomsterøya. Høyre-mann og samfunnsdebattant. Rosetog-general 25.07.2011. Jobber for å bekjempe mobbing politisk og privat. Politisk er jeg opptatt av rettsikkerhet, samfunnssikkerhet og sikkerheten til folk, det går hånd i hånd. Andre saker som opptar meg mye politisk er menneskerettigheter, idrett, skole, helse m.m.Holder meg i form med jogging og gåturer ofte på Bygdøy og styrketrening på SATS. Jeg får som regel firkanten i rundingen til å passe til slutt. Er kreativ og usedvanlig løsningsorientert. Ingen oppgave er for liten eller stor. Mail: terjebsport@hotmail.com

Sextrakassering i Stabæk?

Av: Bjørnar Posse Sandboe

De siste dagene har vi fått lese en del om et drama som skal ha pågått over tid i Stabæk. Først i engelsk form på Lisa Marie Woods' blogg, deretter i de fleste norske aviser og TV-kanaler. Leni Larsen Kaurin har vært ivrig på å stille opp i pressen, der Stabæk har vært mer avmålte og avventet egen granskning for å unngå å gjøre noe overilt. Men hvordan skal man gjøre seg opp en mening om denne saken når det er så mange detaljer som er ukjente, og alle har munnkurv? Her kommer historien slik vi som kjenner klubben godt har klart å sette den sammen, og det ligner ikke inntrykket man får i media.

En disclaimer må vi ha med på starten. Artikkelforfatteren tar diskriminering og trakassering på største alvor. Det betyr også at vi går grundigere til verks enn å sluke tabloide overskrifter der salgbarhet historisk sett går foran sannhet. I denne saken har vi snakket med ulike personer med tilknytning til og kjennskap til miljøet, også før alle fikk munnkurv. Det vi har fått høre gir oss følgende hendelsesforløp:

Leni Larsen Kaurin og Øyvind Eide innleder en flørt på høsten 2012. Såvidt vi forstår var ikke Leni en passiv part her, og flørten fremstår som en ordinær flørt på arbeidsplassen. Dette underbygges også av at Kaurin og hennes to lagvenninner Karoline Graham Hansen og Trine Rønning sammen tyvlånte keeper Guro Pettersens mobil den 7. oktober 2012 og la ut tweeten "Fikk faen ikke starte idag heller!! På tide å vise Øyvind Eide noen av mine andre kvaliteter #kvinnefotball #sprebenano". Videre fulgte Kaurin opp med en retweet som fortalte "@guropettersen vi har jo den kjekkeste treneren i toppserien så... #mangemuligheta".


Øyvind Eide var også intervjuet i VGs artikkel og tok lett på det hele. Det er med andre ord konsensus om at det ikke var problemer på dette tidspunktet, og at spøk om sex er en del av sjargongen internt generelt og fra Kaurin spesielt. Vi vet at sportslig leder syntes denne Twitterspøken var over streken, og tok opp dette med spillergruppa.

I desember 2012 satt Kaurin og Eide sammen på på en restaurant. Under denne middagen skal begge parter ha blitt enige om å avslutte flørten. Vi vet ikke om det var her Eide fikk servitøren til å komme med de mye omtalte 10 røde roser, men dette omtalte gavekortet med "Massasje med happy ending" kom fram. Alle parter er slik vi erfarer inneforstått med at dette var ment som en spøk. I sin rolle som trener burde han nok tenkt lenger, men i en ordinær setting der et par beveger seg i ulike retninger er det ikke mange som ville hevet øyenbrynene.

Det et absolutt fåtall medier har skrevet om, men som mange har visst om, er at det ikke bare var Kaurin som fikk gave denne kvelden. Kaurin hadde også med en gave til Eide. Et massasjeapparat. Dette er i utgangspunktet et apparat som brukes til å vokse biler, men fotballspillere bruker dem ofte på leggene for å myke opp musklene og flere av klubbens spillere har slike apparater selv hjemme. Massasje var i vinden denne kvelden, men happy ending ble det ikke. Og flørten opphørte altså i desember 2012.

Kaurin har forklart at hun følte seg frosset ut etter denne perioden, kort sagt hele 2013. Et av hovedpoengene har vært at hun ikke fikk ny kontrakt, selv om hun spilte i EM. Hun har også reagert på at hun ikke fikk spille en del kamper. Hun henviser spesielt til bortekampen mot Avaldsnes 15/6/13 og at hun ikke fikk spille cupfinalen. Woods skriver i sin blogg at "sjansen til å spille i førsteelleveren plutselig var borte."

Ren kamptid er ihvertfall mulig å etterprøve, og det har vi gjort her.

Høst 2012, spilleklar for Stabæk til serierunde 15 - 4/8

TS 4/8 14 min som innbytter
TS 22/9 Spilte fra start
CL 26/9 Spilte fra start
TS 29/9 30 min som innbytter
CL 3/10 Spilte fra start
TS 7/10 Spilte fra start
NM 10/10 Spilte fra start
TS 14/10 Spilte fra start
TS 26/10 Spilte fra start
CL 31/10 Spilte fra start
TS 4/11 Spilte fra start
CL 8/11 Spilte fra start
TS 11/11 31 min som innbytter
NM 24/10 Spilte fra start
 
Vår 2013

TS 13/4 Spilte fra start
TS 20/4 22 min som innbytter
TS 28/4 Spilte fra start
TS 4/5 Spilte fra start
TS 9/5 Spilte fra start
TS 18/5 17 min som innbytter
TS 25/5 Spilte fra start
NM 4/6 Spilte fra start
TS 8/6 Spilte fra start
TS 15/6 7 min som innbytter
 
Høst 2013

TS 4/8 Spilte fra start
TS 7/8 Spilte fra start
TS 10/8 Spilte fra start
NM 14/8 Ubenyttet reserve
TS 25/8 Spilte fra start
TS 31/8 Spilte fra start
NM 3/9 Spilte fra start
TS 7/9 14 min som innbytter
TS 11/9 Spilte fra start
TS 14/9 Ubenyttet reserve
TS 29/9 45 min som innbytter
NM 6/10 42 min som innbytter
TS 13/10 29 min som innbytter
TS 20/10 Ubenyttet reserve
TS 2/11 Spilte fra start
NM 23/11 Ubenyttet reserve (Cupfinalen)
 
Kaurin fikk til sammen 11 minutter spilletid i EM. Etter EM var over startet hun de 6 neste seriekampene. I den påfølgende cupkampen mot Sarpsborg 08 ble flere spillere hvilt, siden kampprogrammet var tøft. Der ble også Kaurin tatt ut av laget. Kaurin presterte ikke spesielt bra i bortekampen mot Vålerenga 11/9/13, det gjorde derimot Melissa Wiik. Wiik startet derfor seriekampen mot Klepp noen dager senere. Telma som da akkurat hadde kommet til klubben ble foretrukket som Wiiks innbytter fordi klubben ønsket å se henne i kamp så fort som mulig. Det var også en sportslig prioritering siden Telma med sin hurtighet er god på å utnytte bakrom, og det var det mye av i denne kampen. Da gullet var sikret prioriterte Eide å bruke spillere på en slik måte at flest mulig skulle bli premieberettiget, altså få spilt et visst antall kamper. Den siste seriekampen i toppserien 2/11/13 spilte Kaurin fra start.

Med andre ord, det er ikke mulig å sette fingeren på noe spesielt her som tyder på at Eide skal ha "straffet" Kaurin på noen måte ved å sette henne ut av laget. Vi erfarer at denne oppfatningen deles av andre spillere.

I slutten av november 2013 kalte sportslig leder Kaurin inn til et møte. Hun dukket ikke opp til dette møtet, og forklarte senere at hun hadde glemt det. Det ble gjort et nytt forsøk i starten av desember. Hensikten med dette møtet var å legge fram Sportslig Utvalgs meninger om Kaurins fremtid i klubben. Sportslig leder forklarte Kaurin at hun ikke var med i planene videre, på bakgrunn av Sportslig Utvalgs vurdering. Det som er viktig å merke seg her er at Eide ikke hadde innflytelse på Sportslig Utvalgs avgjørelse, og Sportslig Utvalg visste heller ingenting om at Kaurin og Eide hadde hatt en flørt. Da Kaurin var informert om at hun ikke var med videre tok hun fram dette omtalte gavekortet som hun hadde fått et år tidligere. Hun fortalte så hele historien om forholdet de hadde hatt. Hun ønsket at sportslig leder skulle ta dette videre med Eide, og så ble gjort. Eide møtte opp samme kveld på Nadderud og forklarte seg. Historiene som ble gitt var nærmest helt like. Det var med andre ord ingen konflikt om hva som hadde skjedd med de to. Det hadde ikke vært sex, det hadde ikke vært klining, det hadde ikke vært møter hjemme hos den ene eller andre. Det var kun dater ute på offentlig sted. Begge var enige om at gavekortet var ment som en spøk, en spøk som Kaurin i etterkant oppfattet som upassende. Sportslig leder gjorde det klart at dette ikke var greit, fordi Eide var treneren til Kaurin, og han hadde et ansvar for å unngå dette. Ikke fordi det som hadde skjedd var uetisk eller ulovlig, men fordi flørt over tid ofte fører til forhold. Eide stod med andre ord helt på grensa til hva han kan tillate seg som trener, og gjorde et halvromantisk forsøk på å krysse den - men fikk avslag. Dagen etter disse møtene fikk Kaurin en bekreftelse fra sportslig leder om at han hadde hatt møte med Eide. Det man skal huske her er at det ikke var Kaurin som ba om et møte med sportslig leder, slik det har blitt påstått. Det var et møte sportslig leder kalte inn til, som omhandlet Sportslig Utvalgs vurdering der hun ble veid og funnet for lett for å få ny kontrakt - og de visste ingenting om Eide og Kaurin. Det var først da Kaurin ble fortalt at hun ikke fikk ny kontrakt at hun trakk fram gavekortet. Eide fikk etter dette møtet en muntlig irettesettelse av sportslig leder.

Imidlertid anså ikke sportslig leder denne saken som spesielt alvorlig og noe å bry klubbstyret med, utover å skrive referat og arkivere saken. I etterpåklokskapens lys var det en gal avgjørelse, men basert på det man visste den gangen er det ikke urimelig å konkludere slik i artikkelforfatterens øyne. Partene var enige om at det hadde vært en flørt, at det hadde vært gjensidig en stund, at de ikke hadde sex, at begge var single, og at forholdet opphørte.

Da saken sprakk på bloggen til Woods var det kort vei mellom anklagene. Eide ble også, dog ikke eksplisitt navngitt, anklaget for å ha tatt jomfrudommen til en 16-årig spiller. Noe som i og for seg er en betydelig verre anklage enn at han skal ha hatt en flørt med en spiller på over 30. Stabæk satte igang en intern granskning av saken. Etter hva vi vet kom de kom ikke fram til noen andre faktaopplysninger enn de sportslig leder allerede hadde fått.

Spillergruppa gikk ut med støtte til Eide, og man skulle kanskje tro at det ville nyansere mediebildet noe - når et 20-talls personer unisont støtter én av partene. Imidlertid var Kaurin ute og uttrykte skuffelse over dette også.

Da Stabæk valgte en slags "mellomløsning" ved å gi Eide en skriftlig advarsel mandag 20.01.14 hadde Kaurin en identisk SMS klar til alle redaksjoner som ville høre hennes synspunkt. For ordens skyld gjengir vi denne her:

«De har ikke skjønt at for all slags trakassering bør det være nulltoleranse. Er det virkelig slik at man må kunne dokumentere voldtekt før man blir tatt på alvor?»

«Jeg er også skuffet over at enkelte i Stabæk har antydet at jeg farer med løgn og overdrivelse. Spillerkolleger har stilt spørsmålstegn om at jeg er blitt plaget av treneren, siden de ikke fikk vite noe? Jeg har opplevd dette for vanskelig til å kunne ta det opp med spillerkolleger, for ikke å snakke om ledelsen. Hvor mye kunne jeg si før det fikk konsekvenser? Men da jeg endelig tok det opp ble det feiet under teppet og ikke tatt seriøst».

«Jeg må bare si at mørketallene taler for seg. Hvorfor kan maktmennesker holde på med fremstøtene sine? Jeg kan bare gjenta ennå en gang at Eide har plaget meg i over ett år. Han har maset og bedt om et forhold og sex. Stabæk har tilintetgjort bevis. Jeg har ikke noe å stille opp med mot disse folka. Nå skal jeg gå videre med livet mitt. Håper virkelig at neste kvinne som melder om utilbørlig oppførsel og sexinvitasjon, mot hennes vilje, kan bli trodd».

Det som gjør denne SMSen ekstra trist er at Kaurin drar voldtektskortet. Når hun sier dette sikrer hun seg nok hovedoppslaget i de fleste tabloidaviser, men det bidrar til å kraftig forstyrre offentlighetens inntrykk av hva saken egentlig handler om. Dersom klubben hadde kunnet dokumentere trakassering hadde dette nok stilt seg annerledes. Men klubben har ikke dokumentert noe utover det som Kaurin selv og Eide har forklart - at de hadde en flørt over noen mnd som opphørte i desember.

Dersom Eide skal ha mast om forhold og sex i et helt år er det rimelig å anta at det finnes noe som kan underbygge dette. Mail, SMS, hva som helst. Kaurin er imidlertid mest opptatt av gavekortet som er borte, dette forsvant da sportslig leder skiftet kontor. Det er nok mange der hjemme som har rotet bort et og annet, ihvertfall når man skifter kontor. Men dette gavekortet er det ingen som bestrider, det er en etablert sannhet at det er gitt av Eide, overlevert og mottatt av Kaurin. Derfor vil det ikke ha noe å si for utfallet av saken om det eksakte kortet finnes eller ikke. I etterkant har Kaurin omtalt det at gavekortet er borte som "tilintetgjøring av bevis" og "tyveri". Og etter hva vi erfarer finnes det ingenting fra 2013, det være seg sms, bilder, mail, gavekort eller vitner som kan underbygge eller bevise at Eide har gjort tilnærmelser overfor Kaurin slik hun beskriver.

NFF var naturligvis også tidlig på denne ballen (10.01.14) der de kan vise seg som handlekraftige og rettsskafne, og naturligvis vil man som forhastet vokter av moralen ikke rekke å sette seg inn i hele saken. Siem var ute og sa at et forhold mellom trener og spiller aldri måtte skje. Men det finnes ingen slike regler. De som følger med på håndball vil antakeligvis også kunne liste opp en rekke tilfeller av forhold mellom spillere og trenere. NFF avsluttet sin granskning og kom ikke fram til noe spesielt. Men de hadde ikke snakket med sportslig leder Richard Jansen, eller Eide. Det kan fort høres ut som om denne granskningen var mest mediepynt for å vise seg fram, for spesielt grundig kan den umulig ha vært.

I dag, tirsdag, er Kaurin i Budstikka og snakker om at hun vurderer rettssak. I så fall kjenner vi en god politiadvokat som antakelig gjerne vil ta saken. Morten Stene, som på samme dag får kritikk for å ha vært for "ivrig" da han ville tiltalte en rekke personer som rømte fra tinghuset mens han jobbet med hev/senk-pulten sin i overgangssaken.

Etter å ha gått så grundig vi kan gjennom alle sakens aspekter og sider, uten å se seg blind på overskrifter og eksperter som uttaler seg på bakgrunn av et ledende journalistspørsmål (Kari Fasting som konkluderer med at hun "tror treneren har sextrakassert flere spillere"), kan vi ikke konkludere med annet enn at dette er en storm i et lite vannglass, regissert som et oppgjør der Kaurin er forbanna fordi hun ikke fikk ny kontrakt. Hun har blitt støttet av sin venninne Woods, som etter det vi erfarer selv røk ut av klubben på grunn av blant annet tilnærmelser mot yngre spillere, Caroline "Flere som sjelver litt i buksene" Knutsen (som ifølge våre kilder selv skal ha innledet et forhold til en 17 år gammel jente hun var trener for) og dels Siri Nordby fra Røa. Noe som forsåvidt ikke er overraskende, da de er gode venner. Vi kjenner også til at andre spillere i egen og andre klubber skal ha hørt Kaurin si ordrett at hun skal "lage et helvete for Stabæk hvis hun ikke får ny kontrakt".



Påtalenemnda i NFF involverer seg nå i dette. Sportslig leder Richard Jansen er også medlem av NFFs valgkomité, og var én av to (begge Stabæk) som stemte MOT at Yngve Hallén skulle gjenvelges som fotballpresident. Vi kan tenke oss hvertfall én person på dette bildet som hadde vært hakket mer bekvem om den stemmen bare... forsvant. Slik det tidligere har vært når Påtalenemnda til NFF skal håndtere saker som involverer Stabæk.

Selv om de mest kamphungrige gjerne skulle sett klubben velge en annen strategi for å ikke la den uinformerte allmenheten konkludere med at trakassering har funnet sted og dermed anse Stabæk som sextrakasseringens frihavn, kan vi på sett og vis forstå at klubben velger å gi en skriftlig advarsel og innlede samarbeid med PWC. Men når det gjelder å slå tilbake mot anklagene, får denne artikkelen forhåpentligvis nyansert bildet som er skapt. Nå er det antakelig slik at mange har konkludert seg opp en mening uansett - og det er slitsomt å skifte standpunkt når media forteller deg hva som er riktig og galt. Dessuten sitter både rasist- voldtekt- og sextrakkaseringsstempelet løst når man skal prøve å belyse flere sider, til den anklagede parts fordel.

For hva er egentlig sextrakassering? Hvor går grensene? Det er lettvint for NFF og NIF å si at det er "nulltoleranse". Men ingen av dem kan sette fingeren tydelig på hva som skal være akseptabelt og ikke, og det er strengt tatt et spørsmål som kommer i annen rekke. Det som er viktig her er jo OM det har vært sextrakassering. Og det har alle undersøkelser konkludert med at det IKKE har vært. Den sunne debatten som kunne kommet i kjølvannet her blir erodert vekk av bombastiske konklusjoner der ulike personer og organisasjoner kappes om å være mest mulig imot sextrakassering. Og ved å manifestere seg som et offer slik Kaurin har gjort og fortsatt gjør er det kanskje dét som gjør det vanskeligere for andre å stå frem - ikke det at det i dette tilfellet ikke var snakk om sextrakassering. Jorunn Sundgot-Borgen er litt på tynn tabloid-is når hun konkluderer med at Eide beholder jobben og dermed gjør at ingen tør å melde fra om en sak lenger. Men hun hadde forsåvidt rett i at siste ord ikke er sagt i saken. Og som alle andre nyttige eksperter som slipper til i pressen fikk hun ihvertfall litt rampelys.

For hvis man dokumenterer voldtekt slik Kaurin skriver i sin rasende SMS, blir man nok tatt på alvor. Og hvis man kan dokumentere sextrakassering, blir man også tatt på alvor. Når man ikke kan dokumentere noenting, og hun og Eide forklarer seg likt til klubben, bekrefter at det var et gjensidig forhold der hun ønsket å gjøre det slutt, spilletid er på topp og det i det store og hele er de 3 vennene Kaurin, Woods og Knutsen som uttaler seg som sannhetsvitner dels med feilaktig informasjon og dels med voldsomme anklager om utnyttelse av en 16-åring - da er det vanskelig å ta Kaurin på alvor i det hele tatt.

Vi ønsker med dette Leni Larsen Kaurin lykke til med forberedelsene til rettssak og med å finne ny arbeidsgiver. Vi ønsker kruttønna Lisa Marie Woods lykke til videre med bloggen sin. Vi setter naturligvis pris på om de to snart kan avslutte angrepene på klubben.
 
Og vi ønsker Stabæktrener Øyvind Eide og resten av laget lykke til i kommende sesong

Postet første gang her. Gjengitt med tillatelse av Stabæk Support.

Jeg anklager!

Av: Evy Ellingvåg, Operasjonsleder og styremedlem for Foreningen av tolvte januar

 

Jeg anklager venstresiden i Arbeiderpartiet for å holde kjeft. 
Jeg anklager SV for å ha valgt "samarbeidslinja" framfor konfrontasjon. 
Jeg anklager SP for å være komplett usynlige i spørsmålet. 
Jeg anklager Høyre for å adaptere et humanistisk språk uten å fylle det med innhold.
Jeg anklager Kristelig Folkeparti for å juble ut løsninger for asylbarna uten substans. 
Jeg anklager Venstre for å gå til valg med fremtiden til asylbarna som fanesak, uten at vi hører noe nå, når Jasmin, Neda og Yalda i tur og orden har stått foran en dommer.
Jeg anklager Fremskrittspartiet for å bruke ungene til å fyre under sine velgere på, så velgerne ikke ser forskjell på unger og foreldre. 

Jeg anklager et samlet Norsk storting for svik mot Barnekonvensjonen, i det et stortingsflertall ikke klarer å samle seg for å gi beskyttelsen av barna våre prioritet. 

Om jeg ikke tror på julenissen, kjenner jeg at jeg skal begynne å tro på karma.

 

 


Behov for kompetent risikokapital

Av Villeman Vinje, samfunnsøkonom i Civita.villeman svarthvitt

Norge er et rikt land. Derfor kan det fremstå som er paradoks at vi samtidig er et land hvor det er for dårlig tilgang til risikokapital til innovasjon og nye bedrifter. Dette er et av hovedfunnene i en fersk rapport Civita har publisert, om rammevilkårene for investeringer i næringslivets innovasjon, nyskaping, vekst og videreutvikling.

Innovative, nye bedrifter må ofte gjennom en «dødens dal», en periode hvor de har store utgifter, men ingen inntekter. Flere vil ikke klare å bli en levedyktig bedrift. Men det er viktig at mange nok forsøker. Samlet sett er det hvert år et netto tap av arbeidsplasser i gamle, etablerte bedrifter. Forskjellen mellom en oppgangskonjunktur og en nedgangskonjunktur er at de unge, fremvoksende bedriftene klarer å skape flere nye arbeidsplasser enn det som går tapt i gammelt næringsliv. Etter finanskrisen har private investorers risikoappetitt blitt redusert, og tilgangen til nyskapende kapital har blitt mer utfordrende. Strengere kapitalkrav i finansnæringen har forsterket utfordringen. Det er derfor behov for endringer i rammevilkårene for investeringer i det nye og lovende.

Et annet hovedfunn i rapporten, er at kompetanse er vel så viktig som kapital, når en god ide skal omdannes til en levedyktig bedrift.  Investorer i bedrifters tidlige fase bidrar ofte med nødvendig kompetanse og nettverk i tillegg til kapital. At kombinasjonen av kompetanse og risikovillig kapital er avgjørende ved innovasjon og nyskaping, er trolig hovedbudskapet fra de 50+ ulike aktørene innen innovativt næringsliv som er intervjuet i forbindelse med rapporten. En konsekvens av dette er at en privat krone ofte er mer verdiskapende enn en offentlig direkteinvestert krone, siden den førstnevnte også kommer med kompetanse.

Skattesystemet gjør det i dag lukrativt å investere i oljesektoren og i eiendom. Staten dekker rundt 8 av 10 kroner hvis det blir tap i et oljeprosjekt i Nordsjøen, og formuesskatten kan forsvinne på reelle verdier om man velger å gjeldsfinansiere eiendomsinvesteringer. Kontrasten er stor til erfaringen mange investorer i nye bedrifter på fastlandet har. De risikerer å bli møtt med skattekrav før bedriften har tjent en eneste krone. Rammebetingelsene for investeringer i innovasjon og nyskaping bør bedres ved at det introduseres positive, risikoreduserende skatteincentiver for investeringer i den tidlige fasen til bedrifter. Sverige innførte slike regler i høst, og flere andre av våre handelspartnere har hatt slike regler lenge. Avvikles formuesskatten vil det også føre til mer privat kapital til investeringer og gjøre det mindre attraktivt å investere i eiendom.

Selv om økt tilgang til privat, kompetent kapital er hovedanbefalingen i rapporten, er det også store forbedringsmuligheter i hvordan statens kapital virker. I dag er staten tungt investert i de store, etablerte børslokomotivene. Det ville styrket nyskapingsaktiviteten i samfunnet om staten reduserte eierskapet på børs, og kanaliserte mer av sin langsiktige kapital inn i det dynamiske risikokapitalmarkedet og til å finansiere skatteincentiver for private investorer. Den statlige kapitalen i risikokapitalmarkedet bør også fokuseres mot bedrifters oppstarts- og vekstfase, hvor det i dag er tegn på markedssvikt. Vi trenger unge, fremvoksende bedrifter for at det skal skapes nye arbeidsplasser. Rammeverket i dag støtter for lite opp om deres fødsel og oppvekst.

KUTT UT BURSDAGS-SYTINGEN

Om forfatteren: Innsenderen ønsker å være anonym.


Foto: Colourbox

 "Det var veldig få i denne bursdagen" sa seksåringen min. Han og kameraten satt på hver sin ende av et langbord stappfullt av godteri og boller og ventet på gjestene.

De kom aldri. Og vi hadde en fin kveld, de lekte minibank inne i en stor pappkasse vi hadde klippet en liten sprekk i. De fikk låne våre bankkort for å ta ut penger og "kjøpe" pølser av storesøster bak "disken" på kjøkkenet.

Femten inviterte gutter dukket altså ikke opp, men gjestene som ikke kom var glemt i løpet av kvelden og ingen grudde seg til å gå på skolen dagen etter.

Nå har alle  lest om de to andre guttene som opplevde at ingen kom i bursdagen deres og der mor og bonusfar sto fram i VG med saken. Er jeg den eneste som ikke skjønner hva som er så grusomt?

Når datteren min kom hjem fra skolen og gråt fordi hun ble ertet, var min oppgave å få henne til å glemme hele greia fortest mulig. Distrahere henne, få henne til å gjøre lekser, eller sortere i steinsamlingen (min datter var, av alle ting, interessert i geologi, noe som ikke slo an i venninnekretsen).

Mobbefokuset har gått over alle grenser. "Å utelate noen, er en form for skjult mobbing som gjør veldig vondt", sa bonuspappaen til den ene gutten i VG. Det er feil resonnert.

Mobbing er gjentatt erting, plaging av en person over lenger tid, kombinert med trusler, å bli fratatt tingene sine eller direkte vold. Barn driver faktisk med sånt, både tyverier og vold, mot de mest forsvarløse i flokken. Det er slik oppførsel vi voksne skal slå beinhardt ned på. 

Å la være å komme i en bursdag derimot, er ikke mobbing. Ved å definere det som mobbing gjør vi ungene våre en bjørnetjeneste. Vi gjør dem til sosiale pingler. Og hvor populær blir en sosial pingle, som skriker opp om småting og kaller det mobbing? Vår jobb som foreldre er å lære ungene folkeskikk, men også å gjøre dem sosialt robuste.

Overskriften på denne VG-saken burde altså vært: Vanskelig å beregne godteri-innkjøp: Foreldre glemmer å melde avbud for barn som ikke kommer.

Ved å gjøre alt og alle til ofre fratar vi ungene muligheten til å finne sin naturlige sosiale plass i flokken. De ensomme barna må lære både å leke alene og å selv finne fram til dem som vil være sammen med dem.

Sønnen min hadde jo en kamerat, og bursdagen hans var faktisk i juli, så det var derfor ingen kom. Men datteren min var ganske ensom, uten at vi lagde et nummer av det.

I dag er hun ofte på TV, som fagekspert innen sitt område. Med jevne mellomrom dukker gamle klassekamerater opp på Facebook og vil være venner, noe hun glatt overser. Hun gidder ikke en gang gå på skolens reunion-fester.

Den dagen hennes datter opplever at ingen kommer i bursdag kommer hun til å si: Da blir det så mange boller til overs at vi kan stable dem til et tårn for å legge på Facebook! Med billedteksten: Så mange boller klarte vi å stable oppå hverandre!

See? Det er ikke hvordan man har det men hvordan man tar det. Slutt opp med sytingen om "skjult mobbing" og få bursdagsgjester. Lær ungene å bli selvstendige, glade og fornøyde individer i stedet.

Bransjeglidning; hvem bør gjøre hva?

Av: Hågen Pettersen, Strategisk Direktør og partner i det norske medie- og reklamebyrået Futatsu Industries


Den digitale revolusjonen fortsetter å forandre medievaner, noe som har gjort at  annonsører, medier, mediebyråer, reklamebyråer og produsenter opplever å gli over i hverandres bed. Men dette skaper mer friksjon enn fusjon, og det er derfor på tide å tenke hardt gjennom rollefordelingen.

Den digitale revolusjonen som så forsiktig startet med lanseringen av world wide web og e-mail på begynnelsen av 90-tallet, etterfulgt av riksavisenes oppstart med nettutgaver noen år senere, tok virkelig fart etter årtusenskiftet. Vi fikk et rush med digitale nyvinninger som bredbånd, Google, iPod, MySpace, LinkedIN, Wordpress, AdWords, Skype, Facebook, Flickr, Digg, UMTS 3G, Windows Live, Youtube, Twitter, wifi, iPhone, Apple TV, Netflix, Gowalla, fiber, Appstore, Spotify, Foursquare, Facebook Places, 4G LTE, Wimp, Pinterest, iPad, VGTV, Instagram, Google TV, VG+, og Smart-TV for å nevne noe.

Disse har i stor grad bidratt til en digital hverdag som har gitt oss tilgang til underholdning, sport, kultur, nyheter og reklame uansett tid og sted. Spennende for brukerne, men svært utfordrende for annonsører, utviklere, mediebyrå, reklamebyrå, medier, produsenter og analyseinstitutter. Den nye hverdagen har gjort det mer krevende for alle parter å bli enige om hvem som bør ha ansvaret for å gjøre en jobb som gir annonsørene et best mulig resultat og avkastning på markedsbudsjettet. Samspillet mellom betalte, egne og fortjente medier krever en integrert tilnærming, men realiteten er at det pågår en fragmentert maktkamp som ødelegger for de gode arbeidsprosessene som en sunn bransjeglidning bør bidra med.

Stadige introduksjoner av ny teknologi skaper en mulighet for mediekonvergens, der to eller flere medieteknologier, medier eller medierådgivningsselskaper kommer sammen for å skape noe nytt. I teorien er hensikten at en slik bransjeglidning skal være av det gode, og bidra til at det nye man skaper, oppleves som bedre enn hva man kunne tilby hver for seg. I praksis skjer ofte det motsatte. Annonsørenes fokus er den samme som før; å skape vekst gjennom bruk av produktutvikling og markedsføring. Budsjettene er de samme som før, men mulighetene er mange flere.

I mulighetenes marked forsøker utviklere, mediebyråer, reklamebyråer, PR-byråer, medier, produsenter og analyseinstitutter å tilby tjenester andre kan gjøre bedre, for å kompensere for at de har mistet sine tradisjonelle inntekter, eller hente inn nye penger der marginene blir skviset. Helt uten innsikt i, eller kunnskap om, annonsørenes forretningsmål, budsjettrammer eller målgrupper.

Utviklerne forsøker å selge inn nye produkter og løsninger, uten å ha forutsetninger for å vurdere om annonsørene er tjent med disse. De fleste innovasjoner blir det aldri noe av. Dette fordi utviklerne er mest opptatt av dingsen de lager og svært sjelden forstår det store bildet som dingsen, eller veldig ofte appen, er en del av. Annonsørene bør derfor lytte mindre til utviklerne, og heller gi ansvaret for å gjøre innovasjonene populær blant massene til de som har best forutsetning for å vite hvordan dette kan skje.

Mediebyråene er i dag det fagmiljøet som sitter på mest samlet systematisert kunnskap om forbrukeratferd og mediekonsum relatert til de fleste bransjekategorier. Annonsørene vil alltid ha løsninger som er tuftet på best mulig presisjon, og mediebyråene bør derfor være annonsørenes samtalepartner nummer én, og være det miljøet som får hovedrollen for å disponere annonsørenes markedsføringsbudsjetter mest mulig optimalt i forhold til økt vekst og optimal avkastning. En optimal spredning- eller påvirkningsstrategi bør alltid ligge til grunn når man skal utvikle sin markedspåvirkning.

Annonsørene bør imidlertid ikke falle for fristelsen å gi mediebyråene arbeidsoppgaver andre kan gjøre bedre. Mediebyråene er ikke de beste historiefortellerne, produsentene eller researcherne. Dette har både med kultur, fokus og tradisjon å gjøre.

Kreative miljøer som reklame-, design- og arkitektbyråer har i alle år vært steder hvor kreative personer som ønsker å leve av sin intuisjon, søker seg til for å dyrke sine ferdigheter. Annonsørene bør la dem gjøre nettopp det. Utfordre dem på hvordan historier, konsepter, tekst, bilder, lyd og rom kan skape ideer som engasjerer og flytter massene. Men ikke gi dem oppgaven med å bestemme hvem de skal snakke til, hvordan de kan nå de og hva det skal koste. De er ikke spesielt opptatt av bedriftsøkonomi, og har færre forutsetninger for å vite hvordan pengene bør brukes for å gi best mulig vekst og avkastning.

Blant de tradisjonelle mediene er frykten for å miste annonseinntekter nå så stor at også de har begynt å jukse i reklamefaget. Stadig flere medier frister annonsører med egenproduserte reklameløsninger for å minimere tap av annonseinntekter. I stedet for å fokusere på andres fremgang, burde de fokusere på eget innhold, og utvikle innhold som publikum vil ha på de medieplattformene publikum vil bruke. TV har siden dotcom bølgen blitt spådd en snarlig død som annonsemedium, i stedet opplever TV kanalene vekst i annonseinntektene. Dette skyldes at TV kanalene har sett nødvendigheten av å fokusere på utvikling av innhold som spiller sammen med den nye teknologien, og gjør det mer spennende og relevant for publikum å sette seg ned å bruke tid i den virale sofaen, mens de deltar i debatter og meningsutvekslinger på sosiale medier.

I kjølvannet av den digitale revolusjonen følger det enorme mengder med data. Data som kan benyttes som kunnskap for nye og bedre løsninger. Big-data sies å være den nye oljen, hvor dataene forbrukerne skaper og legger igjen er de nye oljebrønnene. De fleste mediekonsern lurer nå på hvordan de skal kapitalisere på datamengden de sitter på, ved å selge denne kunnskapen til mediebyråer og annonsører. Men hvem er best på å utvikle valide og troverdige systemer for å utvinne og analysere slike data? Er det noen som bør være det, så er det analyseinstituttene. I dag er de dessverre mer opptatt å selge fragmentert data, i stedet for å selge beslutningstøttesystemer som gjør det mulig for annonsører og mediebyråer å utvinne oljebrønnene på tvers av alle medier, og virkelig skape mer verdi av den nye oljen.

Den fragmenterte maktkampen som hersker i dag bidrar til et "alle mot alle" som fordyrer arbeidsprosessene, ødelegger for effektiviteten og tapper annonsørene for verdier og avkastning. Om den skal opphøre må annonsørene ta en tydeligere lederrolle, i dag har alt for mange gitt den fra seg til profilerte medie- og reklame personligheter i sin beste alder og vel så det. Annonsørene må ta ansvar for og tydelig definere sine forretningsmål og strategier. Altfor mange har fremdeles altfor omtrentlige mål med sine markedsinvesteringer. De må likeså bestemme hvem som skal være med i arbeidsprosessene, og hvilke roller de ulike spillerne skal ha for at spredningsstrategier, budskapsutvikling og måleverktøy skal bidra til best mulig verdi og avkastning.

Bransjeglidning er ikke noe nytt. Det skjer hele tiden, slik vil det fortsette å være. Utfordringen er om annonsørene tar ansvar for sin egen utvikling, og bidrar til at de som er med på laget utfører de oppgavene de er gode på, og ikke oppgaver som andre kan gjøre bedre. Ingen lag vinner serien med 11 liberoer på laget.

Skrevet av Hågen Pettersen, Strategisk Direktør og partner i det norske medie- og reklamebyrået Futatsu Industries, www.futatsu.no

All skatt fra 1,5 millioner nordmenn går til de som ikke arbeider

Av: Jon Hustad

Teksten er et lite redigert utdrag av første kapittel i boken «Farvel Norge: Velferdsstatens fremtidige kollaps», utgitt på Dreyer.



Hva gikk galt med Norge? Vi fant olje. Hva gikk galt med Spania? De fant gull.

Julaften 1969 fant Norge olje, «den største julegaven i noen nasjons historie», er funnet omtalt som. Førti år senere fikk jeg et brev fra forsikringsselskapet som min arbeidsplass benytter. De kunne fortelle at jeg kom til å få 380 000 i uførepensjon om noe skulle gå galt. Hadde jeg vært offentlig ansatt, ville jeg i tillegg fått minst 60 000 kroner i barnetillegg på toppen av uføretrygden.

Stortinget har besluttet at enhver som blir uføretrygdet, skal få 66 prosent av sin tidligere inntekt i uføretrygd. Statskassen skal finansiere alt. Uføre skal i tillegg få bedre alderspensjon enn dem som ikke har vært uføretrygdet. Hvem hadde betalt for uføre-pensjonen min om jeg hadde valgt å ta den? Kassadama på Rema 1000, den utslitte vaskekona, industriarbeideren ved Ørsta Stål-industri, og selvsagt oljearbeideren i Nordsjøen.

I oktober 2010 publiserte Organisasjonen for økonomisk utvikling og samarbeid, OECD, en statistikk over hvilke land i verden som overfører mest trygdepenger til folk i arbeidsfør alder. Spania var nummer to. I ly av euroen har spanjolene fått overført enorme summer fra nordeuropeerne, særlig tyskerne, som igjen gjorde at spanjolene kunne skape en falsk økonomisk vekst som ble benyttet til velferdstiltak og til å finansiere en boligboble.

Historien gjentar seg, først som tragedie, sa Marx, så som farse.

Spania brukte i 2007, på høyden av den euroskapte økonomiske boomen, 4,7 prosent av alle sine inntekter på overføringer til mennesker i arbeidsfør alder som ikke jobbet. 2,7 prosent ble benyttet til uføretrygd og sykepenger, 2 prosent til arbeidsledighets-trygd. I gjennomsnitt brukte OECD-landene 1,8 prosent av brutto-nasjonalproduktet (BNP) på personer i arbeidsfør alder.

OECD-statistikken hadde en suveren vinner: Norge. Ingen land i verden bruker så mye av den samlede verdiskapingen på overføringer til folk i arbeidsfør alder, ingen land i verden har en så stor del av befolkningen på en eller annen diagnose. Norge benyttet 5 prosent av BNP til uføretrygd, attføring, arbeidsavklarings-penger, sykepenger og arbeidsledighetstrygd. Men bare 0,2 prosent gikk til arbeidsledige, 4,8 prosent av OECDs reelt sett høyeste BNP per innbygger, gikk til folk som sier ? reelt eller ikke reelt ? at de har en eller annen lidelse.

Hvilke konsekvenser har disse enorme overføringene fra dem som arbeider til dem som ikke arbeider? Én er selvsagt at stadig flere nordmenn oppdager at de ikke trenger å arbeide. I 1950 var vi 3,2 millioner mennesker i Norge. I 2010 var vi nesten fem millioner.

De siste 30 årene har vi i tillegg hatt en marsj av kvinner inn i arbeidslivet, særlig i omsorgsyrkene. På toppen kommer en stor innvandring som særlig skjøt fart etter at Øst-Europa kom med i EU. Det samlede antall timer et stadig økende antall nord-menn arbeider per år har likevel knapt gått opp siden 1950, da vi altså var knapt 2 millioner færre enn nå. Først i 2004, etter -åpningen for unge polakker, passerte vi permanent like mange timer arbeidet som i 1950.

La meg bare få gjenta dette: I over femti år arbeidet vi mindre enn de vel tre millioner menneskene som bodde i Norge i 1950.

Summen vi bruker på å betale mennesker bort fra arbeidslivet, er vanskelig å fatte. I 1865 utgjorde forbruket i regi av offentlig forvaltning 4-5 prosent av samlet offentlig og privat forbruk. I 1935 var andelen steget til 10 prosent, i 1970 til 24 prosent og i 2004 til 33 prosent. I tillegg kommer trygdeveksten. NAV alene forvalter nå nær 40 prosent av statsbudsjettet. I ly av den olje-smurte velstandsøkningen og på grunn av den generelle produktivitetsøkningen som kapitalismen stort sett alltid gir, har alle Storting vært i stand til å øke utgiftene. Faktum er at nordmenn flest knapt har registrert det som har vært en godt kamuflert skatte-økning for vanlige borgere. I 1960, under den store sosial-demokraten Einar Gerhardsen, tok staten 26 prosent av BNP i skatter og avgifter. Nå er over 58 prosent av det vi bruker på fastlandet offentlig.

Det tok bare 20 år ? 1960 til 1980 ? å doble skattenivået. Samtidig som staten lånte stort mot fremtidige oljeinntekter, økte skattene tilsvarende. Realøkonomien tålte ikke utgiftsveksten, og vi fikk massiv inflasjon, som igjen både la beslag på vanlige folks sparepenger og kamuflerte skatteøkningene. Vi kom oss aldri ut av problemene som disse årene skapte. Blir mange nok mennesker gjort avhengige av staten, har stadig flere interesse av å ta fra dem som ikke er avhengige av staten. De som har, de som arbeider, de som sparer, kunne ikke gjøre annet enn å akseptere utviklingen. De utgjorde og utgjør et stadig mindre mindretall.

Tallene er tydelige. I 2010 mottok 717 952 personer sykepenger, sosialhjelp, uføretrygd, attføring og arbeidsledighetstrygd i Norge. Nær 40 prosent går av med uføretrygd før de når den offisielle pensjonsalderen. Bare 14 prosent sto i 2008 i arbeid til den da offisielle aldersgrensen for pensjon på 67 år. I 2013 ble det alene satt av 136 milliarder til syke, uføre og de som er på attføring, arbeidsavklaringspenger og rehabilitering på statsbudsjettet. All inntektsskatt fra 1,5 millioner norske skattebetalere går med på å betale for dem som ikke arbeider.

Listen over folk som lever av penger fra staten, kan gjøres mye lengre. Under den rødgrønne regjeringen økte antall ansatte i offentlig sektor med 94 000 personer fra 2005 til andre kvartal i 2010, tallene gikk opp fra 702 100 til 795 800. Dette tilsvarer en øking på 13 prosent. I 1970 var det 280 000 ansatte i offentlig sektor, da arbeidet 433 000 i konkurranseutsatt sektor. Nå arbeider om lag 350 000 i konkurranseutsatt sektor.

Vi kan ta et kjapt regnestykke. 1. januar 2011 var det 3 millioner mennesker mellom 20 og 66 år i Norge. Litt over 75 prosent av disse er registrert som sysselsatte, riktig nok er rundt 7 prosent av disse til en hver tid sykmeldte, men det ignorerer vi her. Det vil si at den aktive arbeidsstyrken i Norge er på vel 2,3 millioner. Av disse arbeider omtrent 800 000 i offentlig sektor. Da har vi igjen 1,5 millioner i privat sektor. På toppen kommer de som er trygdede i arbeidsfør alder. Med andre ord: Omtrent halvparten av dem som er i arbeidsfør alder her til lands, blir understøttet direkte av det offentlige.

Men som vi vet, det stopper ikke her. Bøndene blir subsidiert, den kraftkrevende industrien blir subsidiert, rederne og sjøfolkene blir subsidiert, folk i distriktene blir subsidiert, slike som meg blir subsidiert, både når jeg skriver bøker og når jeg skriver artikler, listen kan gjøres nær uendelig. I tillegg kommer pensjonistene.

En stor majoritet av dem som har stemmerett her til lands, har isolert sett ingen egeninteresse av å stoppe veksten i offentlige budsjetter. Vi er alle innsauset i og av staten. Så sent som i 1957 var alderspensjon behovsprøvd. Da allmenn alderspensjon ble innført året etter, nektet mange å ta i mot denne. Disse ønsket å greie seg selv. Få om noen kan i dag se for seg et liv uten statlige overføringer.

Overføringen fra dem som arbeider til dem som ikke gjør det, har en annen konsekvens. Norge opplever noe som knapt andre land i Europa opplever: stor befolkningsvekst. De fem siste årene har Norge vært det fremste innvandringslandet innenfor OECD-systemet. Siden vi ikke har økonomiske kriser og siden vi benytter stadig mer oljepenger, etterspør vi stadig mer av alt, men særlig etterspør vi tjenester. Mange, kanskje alle disse -tjenestene ? restaurant, butikk, omsorg, transport ? kunne mange av dem som studerer og er på trygd, ha gitt oss. Men det gjør de altså ikke.

Hvis vi ikke skjærer i bruken av oljepenger og i de offentlige trygdebudsjettene, vil vi i årene fremover få et enda større opplevd behov for arbeidskraft, særlig ufaglært. Den arbeidskraften vil, som den har gjort i de seneste årene, komme fra andre europeiske land. I 1990 tok vi i mot omtrent 1000 registrerte arbeidsinnvandrere. I 2012 40 000 bare fra EØS. I tillegg kommer alle de uregistrerte, familieinnvandrerne, flyktningene og asylsøkerne.

Fra før har innvandrerne fra den tredje verden i gjennomsnitt en mye høyere uførerate enn etniske nordmenn, som igjen har den høyeste uføreraten i verden. Nå har vi fått østeuropeerne i tillegg. Gjennom 2008 ble antallet polakker som mottok trygd i Norge femdoblet. En person som har arbeidet tre måneder i Europa for så å komme til Norge, har etter tre dager med lønnet arbeid her rett til sykepenger fra Norge i ett år.

Karusellen kommer til å gå raskere og raskere noen år til. Vi får ikke store kriser på en stund ennå, den falske økonomiske veksten kommer til å fortsette, flere blir trygdet, som gjør at vi må importere flere, som igjen blir trygdet, som igjen gjør at vi må importere enda flere. Til slutt, om fem, 10, 20 eller 30 år, ingen kan gi det eksakte årstallet når oljekassa er tom eller prisene på olje og gass har gått sterkt ned, da må vi gjøre noe. Da kommer vi til å spørre oss: Hvorfor gjorde vi ikke noe mens vi fortsatt hadde tid? Da vil vi har forstått det spanjolene til slutt forstod for 400 år siden. Oljen, pengene, eller gullet om du vil, har gjort oss alle fattigere.

Den livsfarlige volden

Publisert i Drammens Tidende 17. juli.
Av: Grete Faremo



Justis- og beredskapsminister Grete Faremo.

Vold i nære relasjoner er livsfarlig. De siste ti årene har partnerdrapene utgjort mellom 20 og 30 prosent av det totale antallet drap hvert år.

Statistikken så langt i år, er nedslående lesning: Av de 28 sakene hittil i år som etterforskes som drap, er partner eller tidligere partner antatt gjerningsperson i hele 15 av dem.

Det er skremmende.

Mer kunnskap

Vi trenger mer kunnskap om volden som i sin ytterste konsekvens kan føre til drap, for å iverksette forebyggende tiltak som virker.

Derfor vil forskningstiltak være en viktig del av den nye handlingsplanen mot vold i nære relasjoner som regjeringen legger frem over sommeren.

Vi vil blant annet sette av 50 millioner kroner over fem år til forskning på voldens omfang, årsaker, karakter og konsekvenser.

Vi er allerede i gang med et treårig forskningsprosjekt om partnerdrap. Prosjektet vil gjøre det lettere å se fellestrekk ved forskjellige partnerdrapssaker. Målet er å bli flinkere til å identifisere risikofaktorer og utvikle mer treffsikre forebyggende tiltak.

Ta ofrene på alvor

Kunnskapen må vi bruke til å beskytte kvinnene som er truet av sin nåværende eller tidligere partner.

Vel så viktig er det at vi tar ofrene på alvor.

Derfor er det ansatt familievoldskoordinator i alle politidistrikt. De legger til rette for at den voldsutsatte møtes med forståelse, kunnskap og innsikt fra politiet.

Politiet disponerer mange virkemidler for å beskytte kvinnene - for eksempel voldsalarmer, sperret adresse, besøksforbud og ny identitet. Slike virkemidler må brukes flittig, der de kan ha god effekt.

Siden 1. februar har domstolene kunnet dømme voldsutøverene til å bære «omvendt voldsalarm». Det innebærer at byrdene ved overgrep må flyttes fra offer til overgriper. Domfelte må bære en fotbøyle som lades daglig. Hvis domfelte beveger seg innenfor områdene som kontaktforbudet gjelder for, eller dersom signalene fra fotbøylen opphører, utløses en alarm hos politiet.

Vi lærer også av gode erfaringer som er gjort i Spania og Canada og tar i bruk nye verktøy for å identifisere risikofaktorer som kjennetegner personer som kan bli ekstremt voldelige. Vi har gjennomført to pilotprosjekter i Oslo og Vestfold politidistrikt, med utprøving av registreringsverktøyet SARA (Spousal Assault Risk Assessment). Det benyttes for å kartlegge og vurdere risikoen for fremtidig partnervold. Det gir oss muligheten til å forebygge vold på en mer systematisk og målrettet måte enn det vi har gjort hittil.

Politidirektoratet legger nå til rette for at dette verktøyet i løpet av året kan tas i bruk i alle landets politidistrikter.

Flere anmeldelser

Vold i nære relasjoner har et stort omfang - og det er grunn til å være bekymret for mørketallene. Antall anmeldelser går opp: I 2012 registrerte politiet 2 557 anmeldelser av mishandling i familieforhold. I perioden 2008 til 2012 er økningen i antallet anmeldelser på over 75 prosent.

Paradoksalt nok synes jeg denne økningen er gledelig. Jeg tror det henger sammen med at vold i nære relasjoner har kommet lenger frem i den offentlige samtalen de siste årene: Det at vi omtaler denne volden som den svært alvorlige kriminaliteten den er, bidrar til å fjerne tabuene, og gjør at flere våger å anmelde.

Økningen kan også skyldes bedre kunnskap i politiet, at kvinnene har høyere tillit til at de vil bli tatt på alvor og andre tiltak, som økt rett til bistandsadvokat.

Vi må bry oss

Som justis- og beredskapsminister råder jeg over et bredt spekter av virkemidler for å bekjempe volden. Men dette er ikke et ansvar som kun hviler på myndighetene - vi har alle et ansvar for å bry oss om våre medmennesker. Bare slik kan volden som finner sted bak lukkede dører, bekjempes.

Vi kan ikke la redselen for å gripe inn i noens privatliv, komme foran livreddende handlinger.