De vil åpenbart heller ha middels gode resultater med egne løpere, enn å satse på løpere fra andre lag med bedre forutsetninger.

Skrevet av Vegard Fluge Samuelsen:

Som de fleste vet valgte Anders Gløersen for noen år siden å konsentrere seg fullt og helt om distanserenn i skøyting. 15 km fri har blitt hans distanse. Så også i OL-sesongen.

En så ensidig satsing innebærer et stort drawback: Det er få anledninger i løpet av en sesong til å få vist seg frem.

Før OL er det kun ett renn i WC med 15 km skøyting, individuell start. Dette rennet gikk sist helg. I Davos.  Anders var ikke å se på startstreken.

Han betalte av egen lomme for å være tilstede, i tilfelle han skulle få sjansen til å gå som reserve. Men slik ble det ikke.

Sist gang han fikk gå som reserve i Davos endte det for øvrig med WC-seier..  

Nettopp i Davos har han følgende smått imponerende rekke sine tre siste deltagelser:

• 2014, nr 1 på 15 km fri
• 2015, nr 3 på 30 km fri
• 2016, nr 2 på 30 km fri
   

Helt siden Gløersen valgte å satse på distanserenn i skøyting har han vært helt i verdenstoppen på 15 km. De få sjansene han har fått har han tatt godt vare på. Som f.eks. medalje på 15 km fri sist gang dette var mesterskapsøvelse (VM Falun).  

Han har også vunnet de to siste gangene dette har vært NM-øvelse. (2017 foran Sundby og Tønseth, og 2015 foran Holund og Røthe).

Han er imidlertid ikke på landslaget, og er dermed en av dem som må vise seg frem for å gå seg inn i varmen mtp. OL-uttak.

Han fikk gå på nasjonal kvote på Lillehammer, men skal man virkelig la fellesstart med skibytte være hans eneste grunnlag for kvalifisering til OL? En konkurranse der halve øvelsen går i en teknikk han knapt har konkurrert i på 4 år?

Ja, hvordan i all verden skal en løper som Gløersen få vise seg frem i sin favorittøvelse, når han ikke får anledning til å delta? 

Ett opplagt svar fra ledelsen er at man må gå fort på hjemmebane for å dokumentere form. Har Anders Gløersen gjort det? Han stilte i NC på Gålå, på nettopp 15 km fri. Og vant suverent. Var rett og slett i en egen klasse. Hva mer kan han egentlig gjøre?

På 15 km fri i Davos stilte vi bl.a. med disse løperne:

• Martin Johnsrud Sundby: Nr 20. Magesjau. Pill råtten etter eget utsagn, dagene før konkurransen.
• Sjur Røthe: Nr 22. Ryggtrøbbel.
• Finn Hågen Krogh: Nr 27. Totalt ute av form i hele år. 
• Sindre Bjørnestad Skar: Nr 34. Sprinter.
• Didrik Tønseth: Nr 36. Har slitt med å trene hardt etter hjernerystelse. Tynt grunnlag.
   

Landslagsledelsen valgte altså nok en gang å satse på sine landslagsløpere, og fant ikke plass til Gløersen i Davos. Selv om de visste at flere av landslagsløpere sliter.

Men hva med landslagsgutta selv? Burde ikke en «pill råtten» Sundby veket plassen sin for Gløersen? Eller Krogh, som heller burde blitt hjemme for å «finne seg sjæl» (som Finn Kalvik i sin tid sang)?

Eller en av de andre ovennevnte?

Alle i landslagsmiljøet visste at dette var Gløersen sin eneste sjanse til å gå WC i sin favorittøvelse før OL. Ingen av dem var rause nok til å la ham få sjansen. Hvor har det blitt av kollegialt samhold og kameratskap? Landslagsløperne er kanskje redde for å få enda hardere konkurranse om OL-plassene?

Nok en gang har landslagsmiljøet vist eksempel på sin arroganse og selvgodhet. Man beskytter sine egne og lar de andre stå utenfor.

Et interessant aspekt i det hele er også at norsk presse ikke tar sjansen på å ødelegge sitt forhold til Norges Skiforbund ved å lage kritiske saker om landslaget. Man er kanskje redd for å miste eksklusivitet, og man er redd for at andre viktige aktører skal la seg påvirke?

Det er f.eks. lett å mistenke at NRK er svært forsiktige med å kritisere uttak, i redsel for at dette skal påvirke i deres disfavør ved neste korsvei, (og dermed økt sannsynlighet for flere elendige TV2-sendinger i stedet for gode NRK-sendinger).

Svikter den 4. statsmakt sitt ansvar fordi forbundets makt er for stor? Det kan virke som om landslaget har blitt uangripelig fordi norske journalister er avhengig av å ha et godt forhold til dem.

Ergo kan Løfshus/Hetland & co. forvalte vår nasjonalidrett etter eget forgodtbefinnende, og de vil åpenbart heller ha middels gode resultater med egne løpere, enn å satse på løpere fra andre lag med bedre forutsetninger.

Som Anders Aukland skrev på sin blogg tidligere i vinter, så synes veien til mesterskap å være vesentlig lengre for dem som ikke er på landslag. Han trakk en illustrerende parallell til travsporten, der «start med tillegg» er et kjent uttrykk.

Ibsen skrev om «å være seg selv nok». Landslagsmiljøet burde tenke over hva dette uttrykket egentlig betyr. Det er nemlig ikke bærekraftig å bli for høy på seg selv over tid.

Innlegget ble først publisert på langrenn.com. Nettavisen har fått tillatelse til å gjengi det her.

Av Christian Sørensen, håndballtrener

Ingenting forblir uprøvd når verdens beste idrettsklubber jakter på marginale forbedringer. Man trener mer. Man trener smartere. Man trener mindre. Man tar i bruk moderne teknologi og avansert statistisk analyse. Man tøyer den moralske strikken til den ryker. Og man jukser. Hva som helst for å oppnå en liten fordel. Hva som helst for å vinne.

Hva som helst, utenom å slippe til den kompetansen og de ferdighetene som befinner seg hos halvparten av befolkningen. Hva som helst, utenom å ansette en kvinnelig hovedtrener.

Les også: Uendelig trist at vi lever i en verden som konstant viser hvor lite vi jenter er verd

Det er 60 lag i de tre øverste divisjonene i norsk herrefotball. Ingen av dem har kvinnelig hovedtrener, og så vidt jeg vet har det aldri vært noen kvinnelig hovedtrener på dette nivået i Norge. I Toppserien for kvinner er ni av tolv trenere menn (med et visst forbehold da flere av hjemmesidene er så dårlige at det knapt går an å finne frem til hvem som er lagets hovedtrener). I håndball, en idrett som mange i Norge ser på som en «jenteidrett», hvor håndballjentene er store idoler og Marit Breivik var en pioner for moderne ledelse i rollen som landslagssjef, er det ingen kvinnelige hovedtrenere blant de 24 eliteserieklubbene på dame- og herresiden. Tar vi med ytterligere 24 lag på nivået under er Velaug Leira i Levanger en enslig svale.

Erfaringer fra USA viser videre at når innsatsen blir høyere, så blir problemet større. Basketball på college-nivå for damer har fått mer penger, mer TV-tid og mer oppmerksomhet de siste årene. Selv om det fortsatt er langt opp til herrenes nivåer, har man opplevd et kraftig løft. Paradokset er at kvinnelige trenere er taperne oppi det hele. Deres muligheter blir færre, og andelen mannlige trenere øker, etter hvert som trenerjobbene blir mer attraktive.

Det er ingen grunn til å tro at kvinner, gitt de samme mulighetene som menn, har dårligere forutsetninger for å være trenere. Og det er ingen som betviler at en dyktig trener kan utgjøre en stor forskjell. Samtidig er trenere en knapp ressurs, og de antatt beste er både ettertraktede og dyre. Likevel gjøres det oppsiktsvekkende lite for å utvide, potensielt doble, tilgangen på disse ressursene.

Les også: Slik dreper du idrettsgleden til barnet ditt

Den britiske økonomen John Maynard Keynes traff spikeren på hodet da han sa at «it is better for reputation to fail conventionally than to succeed unconventionally.» Hvem tør å være utradisjonell? Hvem tør å ta sjansen? Hvem vil risikere å feile på kort sikt - vel vitende om at den potensielle langsiktige gevinsten er stor. Sannsynligvis snakker vi om en av de største og letteste tilgjengelige uutnyttede fordelene som finnes i våre mest populære lagidretter idag! Hvem vil gjøre hva som helst for å vinne?

Les også: Eliteforeldre er ikke gode foreldre

De har aldri lyktes med å få VM. Derfor skal heller ingen andre få lov.

Av: Anders Horne, journalist i Fremover

1996: Narvik har på det nærmeste fått klarsignalet for World Cup-finalen for både kvinner og menn. Et slikt arrangement regnes som selve syretesten for å levere et VM i alpint - en langvarig drøm i Narvik. Begge kjønn, alle øvelser. Narvik sender en delegasjon på 30 personer til italienske Bormio - og starter forhandlingene. En godkjennelse fra FIS gjenstår. Flydd til Bodø, sendt med Hurtigruten til Harstad og innkvartert på Bromsgård er narvikingene som er med i løypa observerer at de passe uinteressert suser gjennom løypa. For så å deklamere at løypa er for lett. I Narvik klør man seg i skjegget. For i stedet er det Kvitfjell som får lov til å arrangere. Siden da har konspirasjonsteoriene gått tett i Narvik. Og drømmen om et VM og jevnlig World Cup har ligget brakk.

2008: Etter mange års kamp for å bli OL-søker lyktes Tromsø 30. mars i 2007 med å få idrettsstyret i NIF til å beslutte at Tromsø skulle bli Norges kandidat. Det etter at Hafjell/Kvitfjell ble utkonkurrert med 7 mot 6 stemmer. Ved det påfølgende valg av nytt idrettsstyre, innstilte valgkomiteen på at samtlige som hadde stemt for Tromsø skulle kastes. 6. oktober 2008 valgte det nye idrettsstyret å trekke OL-søknaden begrunnet med at de ville ta et samfunnsansvar. Allerede i 2012 ble det etablert en søknad om å arrangere vinter-OL i Oslo - med alpine øvelser på Hafjell/Kvitfjell. På grunn av en folkeopinion som var negativ, mistet søknaden den politiske oppslutningen man trengte.

2017: Narvik er igjen på hogget etter VM. Verden har oppdaget Nord-Norge, FIS er på jakt etter arrangørsteder som byr på spektakulære bilder. Og i Narvik er Fagernesfjellet på offensiven - med friske penger inne. Hafjell/Kvitfjell peker derimot på en regel de tolker dit hen at de har enerett på å søke - fordi de har status som nasjonalanlegg. Her er ikke siste ord sagt. Men at det jobbes i kulissene med alle midler er Narvik-miljøet advart mot.

Hafjell/Kvitfjell har internasjonalt gått på trynet i samtlige tre runder med VM-søknad. Nå ønsker de altså å ekskludere sin hardeste konkurrent. Spørsmålet er da - hvis de har så dårlig selvtillit at de ikke tør å stille i «NM» - så skal de altså ut å representere i Norge i «VM». Bare her bør alle alarmklokker både politisk og i Skiforbundet ule samtidig. For Trondheim har tidligere fått lov til å arrangere VM i nordiske greiner. Selv om det er Holmenkollen som er nasjonalanlegg. Det er derfor her kun et spørsmål om vilje.

Samtidig skal Narvik også ta lærdom av Lillehammer-miljøet. Med bakgrunn i en sterk forbindelse til mektige skitopper, gjerne med bolig på Oslos beste vestkant og hytte i Hafjell eller på Sjusjøen, omtalt som nikkersadelen. For selv om konseptet åpenbart ikke når opp som godt nok internasjonalt, har de forstått spillet på hjemmebane. Her er det snakk om å bygge allianser. Her er det snakk om å møte opp i de rette arenaene.

I en stadig mer offensiv Narvik-delegasjon har man også i større og større grad fått blod på tann. Derfor reiser ordfører Rune Edvardsen i neste uke til St. Moritz sammen med Erik Plener for å selge Narvik-søknaden til FIS-toppene under VM. Det er bra - og slikt kan man gjøre mer av. Her er det snakk om å kartlegge landskapet.

Samtidig skal også Narvik spille på et nytt fortrinn som dukker opp. Sentraliseringssuget sender en ny vind gjennom Norge. Folk flest bor nemlig ikke på det sentrale østlandsområdet - og er ganske lei av at alle gigantløft skal gjøres her. Derfor vokser Senterpartiet. Derfor har Andøya-aktivistene titusenvis av følgere på sosiale medier. Og derfor kan det være mulig å ta en «Mack» - og gjøre VM til et symbol på en lokal motstandskamp. Allerede er støtten i nord stor. Både i Tromsø, Harstad og Bodø er heiaklubbene voksende.

Nord-Norge har kun ett internasjonalt mesterskap noensinne (VM på skøyter i Tromsdalen i 1990). Det er på tide med ett til.

God helg!

SØKNADSPROSESSEN:

VM-søknaden skal sendes til Norges Skiforbund innen mai 2018.

Søknaden skal gå defra til FIS i 2019. Søkavgiften er på 3,5 millioner norske kroner. Tildelingen vil skje mai 2020. Da vil man måtte ut med 8,5 millioner i en «vinneravgift».

Samtidig utløser en tildeling et tilskudd på 278 millioner kroner fra FIS og 100 millioner fra staten.

Vm i tall:

VM i alpint er det største vintersportsarrangement i verden. Disse tallene er basert på de siste mesterskapene:

2000 frivillige

68 nasjoner

500 utøvere

27 TV-stasjoner

200 kameraposisjoner

6.000 senger

I Narvik er forøvrig det siste planlagt løst gjennom hotellskip.

 

(Foto: Berit Roald/NTB Scanpix)

Håkon Arntsen, Namsos

Tidligere journalist

Dopinghysteriet rundt Therese Johaug er utenfor enhver verdighet. At media går bananas er som forventet, men også reaksjonsmønstret mot toppidrettsfolk gir absolutt grunn til undring.

Det henger ikke på greip at en forglemmelse om å sjekke etiketten på leppekrem, over natta kan gjøre en stor idrettshelt til en sviker, en man ikke kan stole på, en det er lov å forfølge og plage.

Johaug skal ikke få delta i konkurranser, ikke få trene med jentene og ikke søke råd hos Olympiatoppen eller trenerne. Hun får heller ikke trene der hun ønsker. Johaug skal behandles som en superkriminell, en paria, som kan jages av media døgnet rundt.

Som tidligere journalist får jeg vondt i magen over å se hvordan media herjer med et sjokkskadd menneske som gjorde den alvorlige feilen at hun stolte fullt og helt på legen sin.

Den verste mobberen i så måte er sportsjournalist Ernst A. Lersveen i TV2.

Lersveen har bestemt seg for at hun ikke har fortalt den fulle og hele sannhet. Men det skal han få fram. Dermed lager Lersveen blant annet en stor sak på når legen og Johaug snakket sammen, om det var til frokost eller til lunch. Hadde hun bare vondt i leppa, eller hadde hun også problemer med magen?

På toppen av selv å konstruere konspiratoriske og meningsløse problemstillinger, konkluderer han med «at det dukker stadig opp nye spørsmål som vi ikke får svar på». At det er han selv som konstruerer disse spørsmålene, for å svekke hennes troverdighet, tar han null hensyn til. Maken til mangel på selvkritikk og selvinnsikt av en garvet journalist, skal en lete lenge etter.

Jeg synes også strafferegime, slik som i Johaugs tilfelle, er fullstendig urimelig. Personlig tror jeg fullt og helt på det hun har fortalt om hendelsesforløpet, et rent uhell. At hun da kan risikere å bli utestengt i flere år, virker totalt meningsløst. Folk som bevisst jukser, skal selvsagt straffes skikkelig, men det er en helt annen sak.

Therese Johaug kan også miste mye av inntektsgrunnlaget. Sponsorer kan trekke seg.

Petter Northug fyllekjørte og kunne ha satt andre mennesker i livsfare. Han ble utestengt en kort periode, men Coop trakk ikke den lukrative sponsoravtalen av den grunn. Johaug som hørte på legen, og smurte krem på en sår leppe, kan derimot havne i unåde. Hun kan få lang straff og sponsorene kan trekke seg. Skulle det skje, tror jeg de fleste vil føle at reaksjonene er dypt urettferdig.

Jeg føler at Therese Johaug allerede har fått på fotlenke i denne saken. Jeg er også urolig over hvordan behandling av henne virker på unge og framtidige idrettsutøvere.

Det er grunn til å spørre om reaksjonene er rimelig i en rettsstat som Norge. Hvilke verdier er det idretten skal hegne om?

Det kan også være nyttig for media å drøfte sin rolle i Johaug-saken. Jeg tillater meg i så måte å komme med en anbefaling til TV2 og Ernst A. Lersveen; ta en god pause, og smør litt krem på leppa.

(Innlegget er tidligere publisert i Namdalsavisa og er gjengitt her med artikkelforfatterens tillatelse).

REVANSJE: LeBron James er klar for en ny sesong i Cleveland Cavaliers. 

LeBron James var enorm i finaleserien mot Golden State Warriors i juni, men kunne ikke hindre tap etter seks kamper. Nå skal han få sin revansje ? fire måneder senere.

Av: Even Lubeck, skribent hos altomNBA.no

LeBron James hadde speidere som så på han fra han var 12 år. Noen år senere var han kjendis over hele USA, og laget han spilte på måtte flytte til en større hall grunnet interessen han tiltrakk seg. Han hadde storspilt på high school i flere år før han i 2003 var klar for å entre basketballsirkuset NBA. 

NBA-draften i 2003 inneholdt flere store stjerner. Både Carmelo Anthony, Dwayne Wade og Chris Bosh ble draftet tidlig i 2003 og har senere etablert seg som superstjerner i NBA. Men ingen har blitt like stor som LeBron James. James ble valgt først av Cleveland Cavaliers og ble dermed den andre spilleren på den tiden som gikk rett fra high school til NBA-draften.

I løpet av sine syv første år hos Cleveland Cavaliers nådde James sluttspillet fem ganger og ble kåret til ligaens mest verdifulle spiller to ganger. Cleveland nådde sluttspillet i 2005-06 sesongen, uten et spektakulært stjernelag rundt LeBron. De tapte mot Detroit i semifinalen i øst, men året etter skulle de få sin revansj. I finalen i øst i 2006-07 sesongen møtte de igjen Detroit, og i kamp fem noterte James seg for 48 poeng og ni returer. Han scoret 29 av de siste 30 poengene for Cleveland! De slo Detroit etter seks kamper og møtte San Antonio Spurs i finalen, men kom til kort etter fire kamper.

Etter syv år i Cleveland hadde LeBron oppnådd heltestatus i byen. Etter mye om og men forlot han Cavaliers og signerte for Miami Heat, som tidligere den samme sommeren hadde gått til anskaffelse av Chris Bosh og Dwayne Wade. Cleveland-fansen brente draktene med 23 James bakpå og eieren til Cleveland, Dan Gilbert, publiserte et offentlig brev der han gikk hardt ut mot «King James».  Han hadde blitt en samfunnsfiende i byen.

Men etter syv år i Cleveland uten troféer var han sulten på å vinne. Og med superstjerner som Bosh og Wade på laget lå alt til rette.

Allerede i den første sesongen nådde Miami NBA-finalen, der de møtte Dallas Mavericks fra vest. Anført av Dirk Nowitzki nøytraliserte Dallas LeBron James. De vant serien etter seks kamper, og James fikk mye kritikk etter finaleserien og hans svake avslutning på kampene. Tre poeng i snitt de siste 12 minuttene i hver kamp. Sommeren 2011 trente James med Hakeem Olajuwon, og flere journalister fortalte at det var "one of the greatest and most important transformations in recent sports history".

De to neste sesongene endte med to mesterskapstitler for Miami og LeBron James. I tillegg til titlene ble han kåret til finaleseriens beste spiller og årets mest verdifulle spiller i 2012 og 2013. I 2014 kom Miami til kort mot Spurs i finalen. , og da LeBron var ledig på markedet i sommeren 2014, vendte han hjem til byen han vendte nesen mot fire år tidligere.

Fansen som brente draktene i frustrasjon i 2010 løp til butikkene for å skaffe seg Cleveland-drakt med James og nummer 23 bakpå. Frelseren var tilbake, Cleveland var i himmelen. De skulle vinne mesterskapet for første gang i deres historie. Med Kyrie Irving, Kevin Love og LeBron James på plass var forventningene store.

Cleveland kom på 2.plass i øst og slo Boston, Chicago og Atlanta på veien mot sin første NBA-tittel. I finalen møtte de Golden State Warriors, anført av Stephen Curry. Curry ble kåret til årets mest verdifulle spiller i 2014-15 sesongen og var strålende gjennom hele sesongen med et poengsnitt på 23.8 poeng per kamp. James nådde sin femte strake finale på rad, den første til å gjøre det siden 1960. LeBron James var enorm i finaleserien og måtte bære laget på egne skuldre etter at Kevin Love ble skadet mot Boston og Kyrie Irving ble skadet i første kamp mot laget fra Texas.

Men da to tredjedeler av duoen var ute med skader utover i finaleserien sto James virkelig frem som en leder. 123 poeng på de første tre kampene, best gjennom tidene. 39 poeng, 11 assist og 16 returer i den andre kampen. Selv om James snittet på ekstreme 35.8 poeng, 13.3 returer og 8.8 assists per kamp kunne ikke «King James» hindre finaletap. Serien endte med seier til Golden State etter seks kamper.

I natt starter NBA-sesongen. Cleveland Cavaliers mot Chicago Bulls. LeBron har slitt med en liten skade i pre-season, men er frisk til i natt. Han vil være ekstremt revansjesugen og vil gjøre alt han kan for å få hjem trofeet til hjembyen Cleveland. Kevin Love er tilbake. Kyrie Irving er tilbake om en drøy måned. Cleveland er en av favorittene til å vinne serien. Og LeBron James er 100 % innstilt på å hente tittelen hjem.

Dette blogginnlegget er skrevet av David Garcia

Jeg har bodd i dette nydelige landet med de rare menneskene siden jeg kom hit med min fine mor og fantastiske søster på slutten av sytti-tallet.

Helt siden jeg var 6 år har jeg opplevd rasisme på nært hold, den gangen mye mer direkte enn nå. Da ble alle med brun hud kalt pakkis eller neger av en eller annen fjern grunn av de som ikke likte andre enn hvite etniske nordmenn, og dem var det mange av.

Idag vet jeg at de uttalelsene var av ren uvitenhet.

Rasismen opplevde jeg først hjemme hos bestemor som ba meg som 6-åring om å slutte med det habla-habla språket mitt. Den samme påminnelsen fikk jeg også på skolen hvor jeg en dag kom hjem fra skolen og sa til min mor at dette var siste gangen jeg snakket Tagalog (filippinsk) med henne. 21-bussen var favorittbussen min helt til den opplevelsen ble fullstendig ødelagt. Jeg løp i forkant av mamma på bussen og busssjåføren sa strengt til meg «pakkis, sett deg bakerst i bussen».

Da jeg var 14 år dro jeg til Filippinene for å besøke min norske far (han bor der), og da opplevde jeg rasisme igjen. Han er sjømann, og en kveld satt han med kompisene sine i bungalowen sin og jeg kunne fint høre hvor rasistiske de var - ekstremt rasistiske. På den tiden var min mor og far skilt, så mor, søster og jeg hadde flyttet til Holmlia, ett sted hvor jeg følte meg «hjemme». Der bodde jo hele verden, en herlig verden i mine øyne. Jo mer jeg hørte på disse idiotiske sjømennene snakke om at alle andre enn etniske nordmenn var bra folk, ble jeg irritert og ekstremt frustrert. Her satt jeg, nøttebrun, og sønnen til den verste rasisten av dem alle. Negere var aper, latin-amerikanere var tyver, asiatere var slaver/ løpegutter og pakkiser var stokk dumme - og her satt de i Filippinene og oppførte seg som koloniherrer.

Tilbake i Norge måtte jeg forholde meg til Norsk Front og Arne Myrdal som hatet alle mørke, da mener jeg alle mørkhudede. Enkelt og greit; «få svartingene ut» sa de - og de var villige til å bruke fysisk makt for å få det målet oppfylt. Østlandsområdet var en evig slåsskamp om rasespørsmålet i en 5-6 års periode.

I 16 års-alderen begynte jeg på en folkehøyskole rett utenfor Stavanger, stedet het Sand. En kveld ble det arrangert en fest på den lokale gymsalen i Sand. Ikke lenge etter begynte ryktene å svirre. Saudas tøffeste mann skulle ta båten over for banke dritten ut av svartingen. Han kom med en hel gjeng, også var det på´n igjen!

Det roet seg betraktelig mot midten av 90-tallet. Da var det ikke så direkte lenger, da mener jeg ikke SÅ direkte. Allikevel opplevde vi endel «du er bra, men de er faen meg ikke bra folk». Selv om de ikke kjente dem personlig, ble det ukjente og fremmede dømt nord og ned. Det var en fjern fremmedfrykt og en rasistisk holdning, selv om det ikke var direkte eller fysisk tøft. Jeg synes allikevel at det var langt mer skummelt fordi det var en usynlig rasisme.

Vi tok den kampen også. «Stopp med det pratet. Ikke døm noen før du lærer å kjenne personen» sa vi. «Jeg er ikke din kompis om du ikke endrer de rasistiske holdningene» sa vi i en årrekke.

Den usynlige rasismen er her, sterkere enn noensinne. Ja, den som har vært her siden nittitallet. Frp har blitt ett stort parti på dette temaet, brukt fryktelementet til å gjøre det fremmede til noe skummelt og farlig, fremfor å gjøre det til noe vakkert og flott. Den livsfarlige, underbyggende fremgangsmåten som Frp sier ting på idag er akkurat den samme måten som vi opplevde Norge snakke på etter Arne Myrdal og Norsk Front-tiden.

Folkens, det er ikke politikk, det er å stimulere den absolutt enkleste koblingen vi har i hjernen vår. «Mitt eller ditt?» Det handler ikke om «mitt eller ditt» men om OSS.

Jeg har aldri forstått denne frykten, dette hatet for det fremmede. Hvorfor hate noen fordi de ser annerledes ut, spiser litt annerledes mat, feirer andre helligdager enn du gjør? Er det grunnen til å hate noen? Eller er det frykten for at vi skal hjelpe innvandrere fremfor «Kari/ Ola»? Eller er det bitterhet for at du har opplevd at noen du kjenner ikke fikk den hjelpen de burde ha fått, men ikke fikk?

Det gjør deg ikke bedre i sjelen av å være sint eller bitter noe mer. Forson deg selv med det som har skjedd og gjør deg selv til ett større og bedre menneske ved å vise bedre handlinger enn de dårlige opplevelsene du har opplevd. Om ikke, forblir du bare ett bittert menneske!

Livet handler om valg, valg om hva som rett eller galt. Å være ett større menneske eller å være ett mindre menneske. Dette er ditt valg!

Vi lo av Frp på nittitallet, dette var ett light-parti i forhold til Norsk Front som ville bli borte etter en stund trodde vi. Vi tok grundig feil, denne feilen kan ikke lille Norge gjøre igjen.

Jeg har slåss nok nå. Livet handler om å leve. Leve med den fantastiske menneskeheten som oppholder seg på den fantastiske planeten jorden!

Av: Anja B. Torheim, student

Noen ganger blir jeg så sint at det bobler inni meg. Som regel skjer dette når jeg opplever at noen blir behandlet urettferdig, eller at jeg ser eller opplever noe som går imot alle mine moralske prinsipper. I dag (6/8-15) skjedde det en slik hendelse.

Jeg er en 21 år gammel jente fra Hadeland, og dagens store innenrikssak har vært om asylmottaket for enslige mindreårige gutter i Lunner kommune hvor flere gutter i 15-18 års alderen agerte aggressivt mot politiet etter en tvangsomplassering.

Det hele endte med at en politimann måtte på legevakten med kuttskader. Derimot er det ikke guttene jeg blir sint på. Jeg blir sint på reaksjonene i etterkant. Jeg blir sint på nettrollene som ligger og ulmer, og på en måte «venter» på at en slik hendelse skal skje, så de får ut sin misnøye med at vi tar imot slike flyktninger i det hele tatt. Jeg skriver dette innlegget i håp med å treffe noen slike nettroll, for å prøve å få dem til å forstå hva som faktisk er grunnlaget for at disse flyktningene er her til å begynne med.

Anja B. Torheim. Foto: Privat

 

Flyktninger som ikke kan bo i hjemlandet sitt fordi det er krig eller annet som gjør situasjonen for farlig for dem. Slike flyktninger som kommer til Norge, uten en anelse om hva som kommer til å skje med dem videre. Hvor de kommer til å ende opp, og hvordan livene deres kommer til å bli. Hadde situasjonen vært reversert, og det hadde vært meg som hadde vært på flukt fra mitt eget land, vil jeg påstå at jeg selv hadde følt på et enormt press fra alle kanter. Et press om å passe inn, et press om å forstå, et press om å tolke alle situasjoner slik en lokal person ville gjort.

Hvor blir det av aksepten for at vi alle er mennesker, og at vi lever i en verden hvor forferdelige ting skjer.

Hendelsen jeg sikter til er omplasseringen av gutt, 18 år. Denne personen kan for alt vi vet ha knyttet flere bånd på dette asylmottaket, og plutselig skal disse båndene rives løs, kun fordi han er blitt myndig og må flyttes til et asylmottak for enslige voksne. Jeg mener ikke at deres aggresjon mot politiet var riktig eller at de handlet rasjonelt. De utførte en kriminell handling, og det er selvfølgelig ulovlig uavhengig av hvilket land man kommer fra. Jeg mener enkelt og greit at deres oppførsel er forståelig. Igjen, jeg mener ikke at jeg støtter deres handling, men jeg forstår deres angst, sinne og redsel. Hva vet vel jeg og du og mannen i gata om deres oppfatning av det hele? Vi vet ingenting.

Hvor blir det av aksepten for at vi alle er mennesker, og at vi lever i en verden hvor forferdelige ting skjer. Det er en grunn til at disse menneskene søker tilflukt i andre land. Det er en grunn til at disse menneskene får revet opp i livene sine, og må dra fra hjemmene sine. Grunnene kan være mange, men krig er en gjenganger. Enten det er borgerkrig eller krig over landegrenser. Dette er for de fleste nordmenn heldigvis uforståelig. Jeg synes det er en mye mer viktig og aktuell vinkling av dagens hendelse enn det nettrollene har oppfattet og bruker med all sin makt for å vise avsky mot flyktningene. Hvor blir det av forståelsen?

 

Dette innlegget ble først publisert på hadeland.no.

Av Atle Simonsen, Formann i FpU

Forrige uke kunne vi lese i blant annet Stavanger Aftenblad at lærere på alle skoler som drives av Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) må skrive under på at de tar avstand fra homofile ekteskap, som en del av arbeidskontrakten. Nyheten har vakt sterke reaksjoner og Nettavisens egen Gunnar Stavrum setter blant annet fokus på at de mottar over 150.000 kr i statsstøtte for å drive skole på denne måten.

Jeg er glad diskrimineringsombudet tar avstand fra dette og sjekker lovligheten i det. Kirken har kommet såpass langt at de endelig har begynt å akseptere at homofile også kan få være prester. Da er det rart at man ikke kan være lærer på en kristen skole, uten at de skal være sikre på at man tar avstand fra homofile. I 3. Mosebok står det også: «Klær som er vevd av to slags garn, skal du ikke ha på deg.», men jeg antar at ikke det er et kriterie for å få jobb på skolen?

Dette viser at det er et stort behov for privatskoler som ikke er kristne. Det er mange som ønsker et alternativ, fordi de ikke er fornøyd med tilbudet det offentlige gir dem, og da burde de få velge noe annet enn religiøse skoler. Elevene på Tryggheim skole kan gå glipp av fantastiske lærere, fordi de tror på like rettigheter til alle og ikke deler et gammeldags syn på legning, eller i motsatt tilfelle, at de går glipp av en god skole fordi de ikke deler skolens syn på homofile. Det er utrolig trist.

Det som også er beklagelig, er at gamle verdier og nedlatende menneskesyn fra fortiden skal bli videreført til de unge og lovende. I dag respekterer de fleste at alle er forskjellige og har forskjellige tradisjoner, verdier og livssyn. Hvilke personlige verdier og meninger en har, sier ingenting om du er en god matematikklærer eller ikke. For dem som ønsker et annet tilbud enn offentlig skole, bør en i dagens samfunn få valget mellom skoler som ikke går etter en gammel bok med utdaterte verdier.

Bare en halv time fra Tryggheim videregående ligger den private skolen Akademiet som er en av Rogalands mest populære skoler basert på søkertall og en av skolene med høyeste karaktersnitt på eksamen og standpunktkarakterer.

Akadamiet ønsker å utvide sin kapasitet ved å ta i bruk lokaler innenforbi samme skolebygg, men har blitt nektet av både fylkespolitikere (foruten FrP) og den forrige regjeringen.

Det regelverket de rødgrønne snekret sammen for privatskoler var fullstendig håpløst. De eneste som kunne godkjennes var privatskoler som var religiøse eller hadde alternativ pedagogikk. Foreldre eller elever som ikke var fornøyd med den offentlige skolen stod igjen med valget om en kristen skole eller Steinerskolen. Man kunne ikke starte en egen rørleggerskole, men man kunne starte en kristen rørleggerskole uten protester.

Derfor er jeg nå utrolig glad for at regjeringen og Stortinget har sagt ja til en ny friskolelov som tillater private yrkesfagsskoler og profilskoler innen realfag, språk, kunst og kultur. Dette er skoler som har en tydelig faglig profil som vesentlig skiller seg fra det som er vanlig i den offentlige skolen. Vi får håpe at de vanlige friskolene vi har fra før nå får utvide og at disse skolene har kommet litt lengre enn de kristne.

De rødgrønne sier de frykter et frislipp av private skoler, denne saken viser at det gjerne er et frislipp som trengs for å utkonkurrere skolene med slike holdninger.

En sak jeg heller synes de rødgrønne burde vært opptatt av er å sikre at private og offentlige skoler får like mye støtte per elev. I dag får private skoler 85% av kostnaden dekket, og må i tillegg betale for skolebygg selv. Hvis de private skolene får like mye statlig støtte per elev som de offentlige skolene mottar, vil man slippe skolepenger og "klasseskillet" som sosialistene ofte prater om. Mange private skoler er blant de beste i sin region, da burde det være et tilbud til alle, ikke bare de som har foreldre som kan og er villig til å betale.