hits

Fotball

«Komisk av Grøttland»

INVITASJON: ? Det er forskjell på å gå i takt og å gå i samme retning, skriver Skeids styreleder Jørgen W. Bjerke (innfelt) og inviterer NFFs landslagsskolesjef Håkon Grøttland på besøk. Foto: Privat

I denne kronikken kommenterer styreleder Jørgen W. Bjerke i Oslo-klubben Skeid statusrapporten fra NFFs fagansvarlige for spillerutvikling, Håkon Grøttland, når det gjelder norsk spillerutvikling.

Kronikken er en oppfølging av Håkon Grøttlands artikkel «Best mulig, flest mulig», publisert på fotballtreneren.no 12. juli.

Det er mulig landslagsskolesjef Håkon Grøttland bare oppsummerer status for sin egen jobb i NFF, kamuflert som en sommerhilsen, men det ligner dog et svar til Rosenborgs Ivar Kotengs innspill om norsk spillerutvikling. I så fall er det trist å se at selv ikke Norges beste klubb får gehør i korridorene på Ullevaal stadion. NFF vet fortsatt best. Dette begynner å bli komisk.

Tross denne tabloide innledningen skal jeg ikke begi meg ut på noen polarisert diskusjon om norsk spillerutvikling. De er det nok av. Skeid deler mange av de samme synspunktene som NFF og har også "flest mulig, lengst mulig og best mulig" som en viktig målsetting. Som en stor klubb forstår vi kompleksiteten og ansvaret vi har for å tenke helhetlig. Men at alle andre tanker og ideer blir avspist og kategorisert av NFF som kortsiktige og populistiske utspill blir for lettvint og tendensiøst.

Er virkelig private akademier norsk fotballs undergang?

Vi er heller ikke veldig begeistret for private akademier, men til forskjell fra NFF så aksepterer vi at de eksisterer og både konkurrerer og samarbeider med dem. For deres eksistensgrunnlag er ikke først og fremst fordi noen pappaer tror sønnene deres skal bli fotballproffer slik enkelte NFF-topper velger å stigmatisere de. De har rett og slett laget et tilbud for barn som vil trene mer og lære fotball med likesinnede av noen som kan faget. Fordi de ikke har det tilbudet i egen klubb. Som om det skulle være norsk fotballs undergang. Kan vi ikke heller lage slike tilbud i klubbene da? Stabæk har gjort det. Helt uproblematisk fordi det er nok av talent, penger i bygda og en haug med andre klubber i umiddelbar nærhet om du ikke har råd eller ikke er interessert. Deres dominans på aldersbestemte landslag er vel ikke først og fremst fordi de har gjort alt i NFF ånd?

UEFA PRO trenere i barnefotballen

Vi tror også frivillige foreldretrenere fortsatt må ta mye av jobben, men må humre når Grøttland uttaler at ?De viktigste kravene til en barne- og ungdomstrener etter NFFs målestokk er at man evner å skape både trygghet og disiplin i gruppa og at det kan være en fordel å ha oppfostret noen unger selv?. En fin gest til alle foreldretrenere, vi har mange i Skeid og de gjør en formidabel jobb. Men en UEFA PRO trener ville nok også skapt trygghet og disiplin i gruppa. Sannsynligvis lærte de litt fotball også.

Jørgen Wilhelm Bjerke - styreleder i Skeid.

Om Skeid hadde hatt råd til å ansette UEFA PRO trenere til våre barnelag hadde vi gjort det på flekken. Slik de gjør på Island. Eller i de andre 86 andre nasjonene som ennå ikke har forstått suksesskriteriene. Tenk om vi skulle sagt det samme om en svømme- eller sjakktrener. De viktigste egenskapene er at de kan skape trygghet og disiplin i bassenget.. eller at kunnskap og ferdighet ikke henger sammen.Bare flytt brikkene du Magnus! prøv deg frem. For den mest graverende insinuasjonen Grøttland kommer med her, er at utdannede trenere på akademiene stort sett er opptatt av å fortelle utøveren hva de kan. At de ikke forstår viktigheten av "learning by doing", at de ikke er opptatt av at det skal være morsomt, at de ikke inspirerer spillerne til å bruke tid på egenhånd. Så er det vel heller ingen som er uenig i at det er en bra erfaring å ha oppfostret noen unger selv, men som et av de viktigste kriteriene? Det er ikke annet enn et billig og søkt frieri til foreldretrenerne. De fortjener bedre. Debatten fortjener bedre.  

Om å tillegge andre motiver 

For problemet her er at Grøttland og NFF insinuerer og tillegger andre motiver de ikke har og ukritisk fletter inn i elementer som ikke nødvendigvis har noe med hverandre å gjøre. For eksempel "Derfor er NFFs tilnærming at vi må gjøre flest mulig best mulig!". Hva er problemstillingen? Hvem er i mot noe slikt? Dette er en slu måte å debattere på og bidrar kun til å opprettholde misforståelsene som råder i norsk barne- og ungdomsfotball.

Kan vi klare flere ting på en gang?

Skeids modell i barnefotball tar utgangspunkt i at de som vil trene og spille mye fotball skal få lov til det. Uavhengig om foreldretrenere eller UEFA PRO trenere tror de blir gode eller ikke. De skal til og med få et eget læringsløp, uforstyrret av de som synes det er kjedelig å terpe vendinger med mann i rygg og helst bare vil spille med kompiser. For de skal vi også ha et tilbud til. Det kan sågar hende det er én av dem som blir best til slutt. Det viktigste er likevel at aktiviteten her og nå er på ungenes premisser. Med leken som drivkraft. Da må vi voksne ha aksept for at ungene faktisk leker forskjellig. Ikke som noen gradering av omsorg eller viktighet, men som en konsekvens av at barna våre vil helt forskjellige ting med sin fotball. Så skal det tillegges at vi har store nok kull og mange nok trenere til å få gjennomført det.

Grøttland forteller videre om at alt skal bli så bra, bare vi har ?utviklingsbrillene? på. Som om alle kritikerne har lagt de fra seg. At landslagskolen, der alle skal gjøre alt likt, skal sørge for at Norge igjen bemerker seg i internasjonal fotball er for oss et lite paradoks. Sist gang vi var gode var det vel også fordi de ulike fotballmiljøene fikk frem forskjellige spillere. Fra de som var best uten ball til lekne løkkespillere og treningsmaskiner som først ble gode etter å ha sittet på benken på guttelaget til Elverum. Tiden vil vise. Vi har i hvert fall tenkt å la mangfoldet slippe til i Skeid. Det har vi alltid gjort. Så blir det noen typer ut av det også. Men da må man forstå at det er forskjell på å gå i takt og å gå i samme retning.

PS! Vi inviterer deg på Kebab på Skeid kiosken når du har tid. Så skal vi vise deg hvordan vi gjør det her hos oss. Litt mer ydmykt enn det kronikkformatet tillater og appellerer til, men forhåpentligvis som felles inspirasjon til en mer nyansert debatt om spillerutvikling enn det vi har klart hittil. For dette får vi kun til sammen.

Med ønske om en god fotballsommer!

Med vennlig hilsen
Jørgen W. Bjerke
Styreleder, Skeid

Nøkkelord: #breddefotball, #fotball, #talentutvikling, #NFF, #skeid, #grøttland, #talenter, #barnefotball

Lagerbäck har en plan!

Oslo 20170314.
Landslagssjef Lars Lagerbäck presenterer sin første landslagstropp på Ullevaal stadion i Oslo tirsdag. Fotballandslaget møter Nord-Irland i Belfast 26. mars.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Foto: NTB Scanpix
 

Skrevet av: Andreas Selliaas, idrettsblogger

Dette innlegget ble først publisert på Selliaas' blogg

Lars Lagerbäck tok tirsdag ut sin første landslagstropp og måten han opptrådte på pressekonferansen gir dem med tynnslitt tillit til det norske landslaget et nytt håp. Lars Lagerbäck har en plan.

Sjekk uttaket her

Svensken som tidligere har vært landslagstrener for Sverige, Nigeria og Island, og som selv sier at han egentlig burde gått av med pensjon, viste seg fram på en helt annen måte enn det vi er vant til med hans forgjenger, Per-Mathias Høgmo.

Ikke bare fikk han Nils Johan Semb til å blomstre på podiet sammen med Svein Graff og den nye assistentreneren Per Joar Hansen, borte var også alle flosklene og vanskelige ordene som selv den forrige landslagstreneren selv ikke forsto.

Toppfotballsjef Nils Johan Semb, som ble sviktet av den forrige ledelsen i NFF og som måtte se seg selv satt på sidelinjen da Per-Mathias Høgmo ble ansatt, var klar og tydelig da han fortalte om rammene for landskampene i en travel terminliste. Så fortalte Lagerbäck - med engelske powerpointslider - om sine prioriteringer siden han ble ansatt som norsk landslagstrener, og om hva han og hans støtteapparat tenker å gjøre fram mot Nord-Irland-kampen. Jeg hørte ikke Nils Johan Semb si «i forhold til» en eneste gang. Det er i seg selv en god start.

Troppen til Lagerbäck kombinerer rutine med nye fjes. Rune Jarstein, Tore Reginiussen og Stefan Johansen representerer rutinen i laget, mens debutantene Gustav Valsvik og Sander Berge viser at den svenske nestenpensjonisten ønsker å sikre etterveksten på landslaget. Det er vel lave odds på både Jarstein og Johansen om å bli Lagerbäcks nye kaptein.

Og skal vi tro på Lagerbäck når han sier at alle som er tatt ut i troppen har en reell mulighet til å spille kampen mot Nord-Irland, ligger det også til rette for en etterlengtet debut for en spiller som Sander Berge. Med fem RBK-spillere i troppen legger han også opp til det trygge, men åpner samtidig opp for spillere som har vært skadet en stund.

På spørsmål om hvorfor han ikke tok med seg Martin Ødegaard fremhevet han spillerne han hadde tatt ut og at Nord-Irland ikke var Ødegaards kopp med te. Ingenting ble pakket inn i bomull eller akademiske resonnementer. For Lagerbäck er ærlighet viktigst.

En god pressekonferanse er ingen garanti for et godt resultat i Belfast, men det gir oss i hvert fall grunn til å konsentrere oss om innholdet på pressekonferansen og ikke på hvordan ting blir sagt. Lars Lagerbäck fikk alle rundt ham til å skinne på dagens pressekonferanse, vi får håpe han gjør det samme med spillerne han plukker ut når kampen nærmer seg.

Med tabellposisjonen Norge har i VM-gruppa (nest sist, bare foran San Marino) har Lagerbäck ingenting å tape, bare noe å vinne. Det gir i seg selv selvtillitt.

Teksten ble først publisert på Andreas Selliaas' blogg

Norsk fotball står overfor store utfordringer

Av: Terje Liverød

Terje Liverød (t.h) og Sebastian Eguren.

Den økonomiske nedtur som i 2008 kom i norsk fotball advarte jeg mot lang tid i forveien, allerede sommeren 2007 i så vel et VG intervju som senere i noen TV debatter med daværende presidenter i NFF og NTF. Slik det ble drevet i norsk fotball var det uunngåelig. Mange klubber var i realiteten finansiert gjennom tilnærmet pyramidespill, som FC Lyn som jeg kjente og analyserte og så galskapen i.

Konsekvensen har blant annet, naturlig nok, blitt et kraftig og fortsettende fall i nivået i norsk topp fotball. Av mange naturlige og åpenbare årsaker. Dersom strukturen og organiseringen av norsk fotball hadde vært annerledes ville dette trolig vært unngått.

Norsk fotball står overfor store utfordringer. Som man ikke vil makte å løse med mindre man oppdaterer organisasjon, drift og beslutningsprosesser i tråd med den utvikling som generelt har funnet sted. Noe norsk fotball i realiteten aldri har gjort; mens fotballen har utviklet seg, og stadig befinner seg i utvikling, er beslutningsprosessene de samme.

Samtidig som man har fått profesjonell fotball, med dyrking av elite etter kommersielle prinsipper hvor man skal betale etter behov og kvalitet, er NFF som besluttende og styrende organ tuftet på amatørisme med eksempelvis ønske om mest mulig moderasjon og beskjedne lønninger. Hvor beslutningsprosessene er de samme; foreldede, umoderne og ineffektive; på NFF sitt forbundsting, som er det overordnede organ og beslutter strukturen i norsk fotball, med blanding av amatør, bredde og kommersialisme (profesjonell fotball), har nemlig alle medlemmer (klubber) med hver sine og ulike fokus hver sin stemme, uansett tema. Noe som i seg selv ikke bare er en selvmotsigelse, men skaper interessekonflikter.

NFF basert på bredde og amatør hverken bør eller skal ta beslutninger om profesjonelle klubber, organisering og drift hvis lønninger og annet skal være basert på kommersielle og markedsmessige betingelser, og omvendt. 

Noe av dette (problemstillingen er dog langt mere kompleks enn dette) ser man også i debatten om utvikling av spillere. Som NFF styrer tuftet på amatørisme drevet av trenere som stort sett alltid vil ha utilstrekkelig profesjonell kompetanse, med samtidige holdninger om bredde; at alle skal være med, ingen tape osv. Holdninger som er genuine nok, som passer i bredde-, men ikke i profesjonell fotball med ønske om å dyrke toppfotball. Dette er ikke noe jeg tror, men har kunnet konstatere gjennom erfaring i de miljøer som er dyktigst på dette. 

Generelt vil det over tid være ugunstig, nærmest umulig, at en organisasjon driftet av bredde- og amatørklubber skal styre og ivareta disses interesser samtidig som man skal legge premissene for drift av profesjonelle klubber og toppfotball. Denne situasjonen kan ei heller neppe være ønskelig for noen. Aller minst ledelsen i NFF som vil komme i konstant interessekonflikt.

Dersom man ikke bare ønsker å utvikle bredden, men også toppen i norsk fotball må den profesjonelle delen og klubber skilles ut i egen organisasjon. I prinsippet som NTF i dag, men helt suverent. Og la de, fullt og helt, med det fokuset de har styre sitt eget produkt; drive sine klubber og liga, utvikle spillere, avgjøre prinsipper og ansette de ungdomstrenere de vil, suverent selge sine rettigheter, avgjøre antall lag og størrelse på ligaen, når og hvor det spilles og ikke minst gjennom egen kontroll og lisensnemnd ha kontroll på lønnsnivå, ansettelser og drift av klubber og lisenser.

Som eksempelvis i tysk Bundesliga som knallhardt kontrollerer driften av de profesjonelle klubbene. Hvor fotballforbundet har sitt fokus og de profesjonelle klubber med deres liga sitt. Et fotballforbund basert på bredde og amatør er ikke et organ for å styre og kontrollere kommersiell kapitalisme. Resultatet av det så vi på 2000 tallet.

I Tyskland har denne drift og organisasjonsform vært fundamental for deres fremgang og suksess. Norge bør se til og lære av de som er bedre, fordi de trolig gjør noe som er riktig. Og for øvrig; profesjonell fotball har ikke noe med eierskapet av klubber å gjøre. De fleste klubber i dag, som eksempelvis i Tyskland, er medlemsbaserte klubber, ikke eierstyrte.

Jeg gjorde en undersøkelse for tre år siden som sterkt indikerer, nesten dokumenterer, at klubbstyrte ligaer er vesentlig mer effektive og produktive enn ligaer med eier(«investor»)styrte klubber. Som eksempelvis Premier League som har de største inntekter, men samtidig forvalter ressursene på en svært lite effektiv måte.

Konsekvensene er utover at man ikke produserer egne spillere, eller trenere for den del, blant annet inflasjon (lønninger, andre kostnadsforhold, herunder kjøp (avskrivning) av spillere). Noe av det samme som skjedde i Norge under investorenes inntogsmarsj på 2000 tallet. Blant annet fordi det er umulig for såkalte «investorer» å tjene penger på norske fotballklubber. Og utgangspunktet dermed helt galt. Og dermed dødfødt. Noe det som regel tar tid for de som putter penger inn å forstå. I Tyskland er derimot det motsatte tilfelle.

Et problem i Norge er dels at man er svært anglofil, dels baserer sine oppfatninger og beslutninger på følelser, ikke fakta. Et tema som egentlig ikke blir berørt, angrepet og diskutert på et riktig grunnlag. Til tross for et lovverk og begrensninger i NFF om AS og deres innflytelse på sportslige avgjørelser og drift har det samme NFF ikke bare lukket øynene for dette, men tvert i mot på mange måter litt schizofrent hyllet det motsatte. Hvilket var en hovedårsak til den ukontrollerte drift og kollapsen i 2008.

Poenget er dog at denne debatten og disse avgjørelser om profesjonell fotball, hva avgjørelsene og struktur enn måtte bli, ikke er hjemmehørende i en organisasjon tuftet på amatørisme og bredde. Men i det forum det gjelder; de profesjonelle klubbene. Som helt og holdent bør skilles fra NFF. Og avgjøre det de vil, om seg selv. Slik vil man også unngå de underliggende konflikter man i dag aner konturene av i norsk fotball.

Terje Liverød

Dette er den kampen da man ikke lar barna få lov til å være med

Trondheim 20150627.Eliteserien fotball 2015: Rosenborg-Molde. Rosenborg fans under eliteseriekampen mellom RBK og MFK på Lerkendal stadion. Kampen endte 1-1.Foto: Ned Alley / NTB scanpix
Foto: Ned Alley / NTB scanpix

Av Arne Indset, RBK-supporter

Vi har sett det før og vi fikk en forsmak på sesongen 2016 da Molde gjestet Lerkendal i mai. Da kom hatplakatene frem, sammen med en rekke andre ytringer som ikke handler om annet en mobbing og ren sjikane.

Jeg vil ikke lage ekstra PR ved å gjenta hva som sto på disse plakatene. Maskerte og umaskerte RBK-fans på kamp med «hatet» som det mest synlige varemerket. Ikke rivaler, ikke gode supportere, nei, dette dreier seg om noe helt annet.

Det har lenge vært en kjensgjerning at den årlige fotballkampen mellom Molde og Rosenborg ikke er en familiedag, der man tar med seg kone og barn og drar for å se god tippeligafotball.

Nei, dette er den kampen da man ikke lar barna få lov til å være med. Eller det som verre er, den dagen da barna selv ikke tør å være med.

Kan ikke bagatelliseres

Historiene er for mange og sanne til at dette lenger kan bagatelliseres. Og når RBK-supportere står igjen på Aker Stadion med knyttede never og store bannere med «Vi hate Molde by» mister også vi voksne lysten til å gå på fotballkamp.

Er det slik vi ønsker fotballen i fremtiden? Skal barn på 8-15 år holdes hjemme fordi enkelte lag profileres gjennom slik oppførsel fra et fåtall supportere?

En av de viktigste begrepene Nils Arne Eggen innførte med sitt Rosenborg var folkelighet. Nils Arne, jeg savner deg!

På slutten av 90-tallet satt hele Norge benket foran TV-skjermene når RBK spilte Champions League. Og de håpet på norsk seier. Fordi RBK var folkelig. Fordi RBK i Europe var hele Norges fotballag. I dag sitter de ikke foran TV-skjermen. Og ikke ønsker de at RBK skal vinne heller.

Så til den aller viktigste delen. RBK er medlem i MOT. RBK har derved en profil som aktivt skal bekjempe mobbing.

Innlegget fortsetter under bildet.

Supporter: «Jeg har vært en glødende RBK-supporter siden 1960» skriver Arne Indset om bakgrunnen for sitt engasjement.

Supporter: «Jeg har vært en glødende RBK-supporter siden 1960» skriver Arne Indset om bakgrunnen for sitt engasjement.

Trist å lese

Det var trist å lese om femteklassingen som flyttet fra Molde til Trondheim i fjor der han begynte på ny skole. Han syntes nok ikke det var kjekt å reise fra alle vennene i Molde for å begynne i et helt nytt miljø i Trondheim. Han var bare ti år gammel. Tenk dere opplevelsen da de litt eldre guttene på skolen begynte å synge «Vi hate Molde by»?

Tar RBK- ledelsen selvkritikk?

Tendensen til denne mobbingen har tiltatt gjennom flere år uten at noen har gjort noe for å få slutt på uvesenet.

Dere har gjennom flere år akseptert at barn og ungdom kan synge «Vi hate Molde by» kamuflert som ekte RBK-supportere. RBK tok ansvar og sendte to spillere til skolen for å bøte på såret. Skal dere fortsette med å reparere eller er det nå tid for forebygging?

Idoler påvirker

Jeg skjønte heller ikke hvorfor dere feiret seriegullet i høst med å hate Molde by. Den så jeg ikke komme. Dere vet at barn og ungdom blir påvirket av sine idoler? Hvorfor skal barn i Trondheim lære at det å hate Molde by er kult? På tide å ta konsekvensene på alvor?

Jeg var på cupfinalefesten på Rockefeller kvelden før den store kampen i fjor høst. Hva hadde supportersangen «Vi hate Molde by» der å gjøre? Vi skulle jo spille mot Sarpsborg.

Kjære RBK- ledelse og Kjernen SLUTT Å HATE - FORTSETT MED SHALALA.

Hvem jeg er? Jo, jeg er oppvokst på Lerkendal med John Krogh, Ivers og Gøran Sørloth som forbilder. Jeg har vært en glødende RBK-supporter siden 1960 og har vært med på alle eventyrene.

Innlegget ble først publisert i Adresseavisa

Disse «superheltene» kan redde Norge

Det begynner å bli lenge siden Norge har vært et godt fotball-lag, skriver artikkelforfatteren. Foto: Vegard Wivestad Grøtt/NTB Scanpix

Av Andreas Ringstad, fotballfrelst advokat

Fantastic Four er en amerikansk film som kom ut  i 2005. Den handler om fire astronauter, Reed, Sue, Johnny og Ben som etter en tur i verdensrommet blir forvandlet fra å være helt vanlige mennesker til å bli superhelter. Under ferden blir de utsatt for stjernestøv som gjør at de får overnaturlige krefter, noe de bruker til å redde verden. Selv har jeg bare sett halve filmen. Jeg sovnet halvveis. Sjelden et kompliment til en film. Men verden ble nok reddet. 

Innlegget fortsetter under bildet. 

Andreas Ringstad



 

På Ullevål Stadion hadde Norge hatt bruk for stjernestøv. Mye stjernestøv. Det var klasseforskjell på et slikt nivå at man på løkka ville kalt det feige lag og dratt hjem. Nå er det mange som ønsker at Per Mathias Høgmo skal gjøre nettopp det. Dra hjem. Jeg var selv på Ullevål når Jo Inge Berget leverte en prestasjon på nivå med Olav den Hellige og andre vikingkonger. Det var euforisk stemning. Mye har skjedd siden den kampen. Playoff-kampene som den ultimate fiasko. Med en fryktelig start på høstsesongen tror jeg faktisk Høgmo er avhengig av å slå Aserbajdsjan neste kamp for å beholde jobben ut kvalifiseringen. Jeg er ikke sikker på at han klarer det. Det sier mye. 

Les også: Nordlie om Samuelsen: - Burde ikke vært tatt ut

Det begynner å bli lenge siden Norge har vært et godt fotball-lag. Dessverre. Derfor kan man jo spørre hvor mye bedre dette vil bli om vi skifter trener. For min del handler det mye om hvorvidt man tenker at man har den beste mannen i jobben eller om det finnes realistiske alternativer der ute som man tenker vil gjøre en bedre jobb. Det blir litt som når Liverpool sparker Brendan Rodgers (uten sammenligning forøvrig - eller?) fordi de kan få Jürgen Klopp. Det er en hylle over. Jeg tror ikke vi kan få tak på noen med overnaturlige krefter (Egil Drillo Olsen gidder vel ikke en ny periode), men jeg vil lansere mine «Fantastic Four» som jeg håper vil stå på listen til NFF og som jeg mener er en hylle over Per Mathias Høgmo. 

Les også: Tror spillerne bløffer om Høgmo: - De er programmert til det

Innlegget fortsetter under bildet. 

Bob Bradley. Foto: Fredrik Varfjell/NTB Scanpix

Bob Bradley (58) står øverst på min liste. For meg handler det om å inneha de kvalitetene en landslagstrener må ha. Han har utvilsomt erfaringen fra landslagsfotball. Han er en utmerket taktiker, motivator og evner å få maksimalt ut av de spillerne han har til rådighet. Jeg tror ikke han vil være en enkel mann å få overtalt, men Norge kan være et fornuftig karrierevalg av Bob Bradley, da det vil bli lagt merke til i Fotball-Europa om han skulle klare å få Norge til et mesterskap. Han har utvilsomt bevist at han har blitt utsatt for stjernestøv når han utrettet mirakler med Stabæk. 

Les også: Nå handler alt om annenplassen

Innlegget fortsetter under bildet. 

Ståle Solbakken. Foto: Jens Nørgaard Larsen/NTB Scanpix

Ståle Solbakken (48) vil være et populært valg. Han er ikke et produkt av «NFF-skolen», men en norsk trener som har vist at han har en fotballfilosofi med mye inspirasjon fra andre europeiske land. Han innehar mange av de samme kvalitetene som Bob Bradley, selv om jeg personlig setter Solbakken et lite hakk under på det taktiske plan (uten at det på noen måte må tolkes som kritikk). Han har utvilsomt bevist at han har blitt utsatt for stjernestøv da han har stått opp fra de døde.

BLOGG: Èn av disse kunne erstattet Høgmo

Innlegget fortsetter under bildet. 

Lars Lagerbäck. Foto: Terje Pedersen/NTB Scanpix

Lars Lagerbäck (68) har vært i søkelyset til NFF tidligere og vil nok ganske sikkert være det på nytt om Høgmo får fyken. Har bevist med Island hvilke kvaliteter han har og vil komme inn i jobben med mye selvtillit, faglig tyngde og vil nok ganske raskt få strammet opp den defensive organiseringen. For meg havner han et lite hakk under Bob Bradley og Ståle Solbakken da de begge etter min mening er bedre på å utvikle den offensive delen. Han har utvilsomt bevist at han har blitt utsatt for stjernestøv da England, som var spådd EM-gull av engelskmennene, røk rett ut av åttendelsfinalen i EM.

BLOGG: - Hvor lenge skal Høgmo få holde på?

Innlegget fortsetter under bildet. 

Kjetil Rekdal. Foto: Vegard Wivestad Grøtt/NTB Scanpix

Kjetil Rekdal (48) vil trolig ikke være det mest sexy valget NFF kan gjøre, selv om han har gått ned en del kilo etter at Ronny Deila innførte nye regler for støtteapparatet. En mann som Solskjær ville nok skapt mer umiddelbar begeistring, men det som for meg skiller disse to er at Rekdals styrker som trener er de egenskapene en god landslagstrener trenger. Jeg tror faktisk Kjetil Rekdal vil være en bedre landslagstrener enn han er klubbtrener og ihvertfall sportsdirektør. Han har utvilsomt bevist at han har blitt utsatt for stjernestøv da han med gule sko sørget for gratis øl på hele Karl Johan.

Så da er det bare opp til NFF da. Om verden skal bli reddet. Denne gangen skal jeg holde meg våken.

Look to Britain


Terje Liverød sammen med det argentinske fotball-ikonet Diego Maradona. 

Mens England gjennom mange år har utfordret FIFA-mafiaen og nå vurderer å boikotte neste VM, noe over 50 prosent av den tyske befolkning også mener Tyskland bør gjøre, er det som vanlig relativt stille hos Norges Fotballforbund (NFF). 

Av Terje Liverød, siviløkonom og tidligere fotballspiller

Norge, et land som helst vil klappe seg selv på brystet som forkjemper for både det ene og det andre, har forholdt seg stille når det har kommet til VM, FIFA , Blatter, korrupsjon, Qatar og menneskerettigheter. Først når skandalen oppstår og alle andre europeere står opp, kommer NFF diltende etter og tar til orde om at de ville stemme mot Blatter. 

Idrettens største pengemaskin

Man kan velge å se på det som demokratisk når Togo med 3000 medlemmer i sitt forbund har like stor innflytelse i FIFA som Tyskland; hver en stemme. Eller at de karibiske øyer har tre ganger så mange stemmer som Sør-Amerika. Eller at Karibien med 29 medlemsnasjoner, som spiller mer cricket enn fotball, har 60 prosent innflytelse i forhold til UEFA. Og kan, sammen med Afrika og deler av Asia, styre og kontrollere hele FIFA. Men det er noe besynderlig ved konsekvensene av dette, og med det faktum at de to mest korrupte regioner i verden støtter Blatter, og med det styrer FIFA og VM. Idrettens største pengemaskin. Tilfeldig?

Blatter har nå sittet 40 år i to ledende posisjoner i FIFA. Og har hatt 40 år til å gjøre noe ved det. Og like mange år har NFF hatt på seg til å si i fra. Noe de aldri har gjort, men strøket til glans hva gjelder mot, evne og vilje til å stå opp og fram.

Alle andre enn fotballedere vet nemlig at en kultur bygges fra toppen, ikke fra bunnen. Vet at det er ledelsen i en organisasjon som setter parameterne, ikke de på gulvet. Alle bedriftsledere vet at det er de, og kun de, som kan endre en dårlig bedriftskultur. Og de som sitter rett under vet samtidig at dersom man skal ha forhåpninger om å endre noe, så må man tore, og ønske, å si i fra. Ikke snu ryggen til, slik NFF og mange med de har gjort gjennom alt for mange år. 

Mange penger har byttet hender

Presidenten i det sørafrikanske fotballforbundet har bekreftet at han overførte 10 millioner dollar til en FIFA-konto i USA før avgjørelsen om VM i Sør-Afrika ble tatt. Penger som ble overført videre til tidligere visepresident i FIFA, Jack Warner, på Trinidad ? verdens 7. mest korrumperte land. Som bekrefter dette. Og som høstet alle de karibiske stemmene til fordel for Sør-Afrika. FIFA-kontoen i USA og beløpet ble kvittert for av generalsekretær Valke i FIFA, Blatters høyre hånd, som imidlertid benekter at det har noe med korrupsjon å gjøre. Men allikevel har valgt å avlyse sin planlagte og naturlige reise til kvinne-VM i Canada, som har utleveringsavtale med USA, og forbli i Sveits.

NFF, og mange med de, har gjennom sin passivitet og stilltiende aksept gjennom alle Blatter- og Havelange-år bidratt til å skape, og er med det ansvarlige for, den ukultur som har utviklet seg i FIFA. Hadde flere hatt mot og gjort som England kunne det ha vært endret, eller påvirket, for lenge siden. Man kan saktens spørre seg hvorfor. Men da spørsmål ikke er velkomne i den såkalte transparente FIFA fotball-verden, kan vi kun konstatere at presidenten i NFF, og et norsk fotballforbund generelt, aldri har likt å kalle en spade for en spade, men heller rosemale flassende maling.  

Som døde elefantmonumenter

Og at dens generalsekretær har sin fotballbakgrunn fra Vålerenga, og sin utenlandserfaring fra, ja nettopp, Sør-Afrika og FIFA-VM. Et av verdens mest korrupte land i samarbeid med verdens mest korrumperte idrettsorganisasjon, i et mesterskap som ble kjøpt og deretter betalt av fattige afrikanske borgere, hvor fotballstadionene står igjen som hvite, døde elefantmonumenter til minne om nok et tragisk tapsprosjekt.

For alle andre enn FIFA ? og de som jobbet der.

Og da er det kanskje i beste FIFA-stil best å holde kjeft.

#Blatter #FIFA #Fotball #NFF #Korrupsjon #UEFA #VM 

Hvor lenge må togpassasjerene vente?

Av: Anne Haabeth Rygg
Forbrukerrådets fagdirektør for samferdsel

Mens NSB og Jernbaneverket teller antall signalfeil og timer togene er forsinket, vet ingen hvor mange pendlere som kommer for sent til jobben og hvor forsinket de er.

 Vi vet at signalfeil har rammet togtrafikken i Norge 1500 ganger så langt i år. Det er 5,5 ganger pr dag. Nylig meldte NTB om 10 565 timer med togforsinkelser i fjor, en økning på nesten 25 prosent fra året før. 

 Kryptiske tall
Tallene kan virke store, men i virkeligheten er de er altfor små. De sier lite om hvor mange mennesker som rammes. Politikerne må prioritere oppgradering og vedlikehold, ikke fordi togene er forsinket, men fordi passasjerene er det. Det er menneskene bak som får svi for signalfeil som skyldes utdatert infrastruktur.

 En signalfeil kan ramme fra null til mange tusen passasjerer, avhengig av ukedag, tidspunkt og sted. Bare mellom Oslo og Drammen ble 36 tog innstilt på grunn av én signalfeil på Drammensbanen 3. juli. I tillegg ble de fleste togene mellom Oslo og Lillestrøm eller Ski også innstilt eller forsinket. Tusenvis av mennesker ventet på tog som aldri kom - på grunn av én og samme signalfeil. Andre signalfeil kan ramme «bare» ett persontog, viser Jernbaneverkets punktlighetstall.

 Rammer tusenvis
Veldig ofte oppstår signalfeilen på høyt trafikkerte strekninger på Østlandet, i rushtiden når togene er stapp fulle. Det rammer mange tusen pendlere på vei til eller fra jobb. Tallene vi får servert fokuserer på togene, men sier ingenting om hvor mange passasjerer som har blitt forsinket så langt i år. Heller ingenting om hvor mange timer de har mistet i forsinkelse på vei til jobben eller henting på barnehagen.

Mens Jernbaneverket slår fast at det har vært færre signalfeil så langt i år enn det var i fjor, forteller NSB om fullere tog. Uansett er det lite som tyder på fremtiden vil by på færre passasjertimer som går med til venting på forsinkede og innstilte tog.

 Hvis vi mener alvor med at kollektivtrafikken skal bære trafikkveksten inn mot storbyene, må vi ha tog som går i rute og forutsigbarhet for pendlerne.

 For å få politikerne til å prioritere vedlikehold på jernbanen høyere, må de få se de egentlige, og mye større tallene. Vis fram passasjerenes forsinkelser. Bare slik får vi vite hvilke konsekvenser signalfeil har for hverdagen til pendlerne og for næringslivet.

 

 

Dobbel dose hummer og kanari fra Prince

 

Anmeldere: Petter Aagaard og Christer Falck

 

FUNK AND ROLL

Dobbel dose hummer og kanari fra Prince. Mye hummer.

 

Noe har skjedd med Prince på de fire årene og to månedene siden sist han valgte å gi ut en skikkelig langspiller. Han har rett og slett blitt raus. Aldri har de ordene vært assosiert med Prince, men han har altså i den siste tiden brukt ord som "we" og ikke "I" om musikken sin, han har begynt å høre mer på sine bandmedlemmer - spesielt om de er unge og kristne, han lar bandmedlemmer synge hovedvokal på enkelte spor og oppfører en tidligere Idol (eller var det X-Faktor?)-artist som medprodusent. I Princes verden er dette galskap. Men det rauseste av alt er at han har strakt ut hånden til de som kappet den av på 90-tallet (eller var det omvendt?) og inngått et samarbeid med selveste Warner.

 


 Christer Falck og Petter Aagaard har anmeldt de to siste Prince-albumene for Nettavisen. Her sitter de på StereoFil i Oslo og hører på platene.

 

 Men enkelte ting er ved det samme: Han dater fortsatt 20 år gamle eksotiske supermodeller og er veldig glad i konseptalbum. Årets tema: «I like my rock funky» - akkurat som han har messet på omtrent hver eneste konsert de siste årene.

Prince har alltid hatt parallelle karrierer på gang. På 80-tallet levde han ut sin funky side gjennom The Time, sin feminine side gjennom artister som Vanity og Apollonia, ved siden av å kombinere hele repertoaret på egne album. Senere har han øst ut låter på nærmere 50 egne album og flere hundre andres. Han har gitt ut instrumentalalbum, rene funkalbum, jazzalbum, hyllest-til-Jehovas Vitner-album, bryllupsalbum, dobbelt-, trippelt, fire-, fem- og seksdobbelte album.

Denne gangen har han rett og slett valgt å gi ut to album. Han plasserer rock på det ene, sammen med gruppa 3rdEyeGirl (bestående av jenter han har funnet på YouTube) og sedvanlig Minneapolisfunk, soul, pop og R&B på det andre.

Som tvillingplater klekt ut fra to forskjellige egg.

Klokt valg? Definitivt!

PLECTRUMELECTRUM:

 


PlectrumElectrum: Terningkast 4
Artist: Prince & 3rdEyeGirl

Plateselskap: Warner Music

Terningkast 4

 Prince Zeppelin

Bandet 3rdEyeGirl ble satt sammen desember 2012. Han gikk umiddelbart ut og sa at han skulle spille inn en 70-talls Zeppelin-inspirert plate, og klarte samtidig å kritisere og erte på seg Jimmy Page. Prince la sin elsk på gitarist Donna Grantis? instrumentallåt «Elektra (Elektra Suite)» som han døpte om til «Plectrumelectrum» og det ble første smakebit. Etter en vellykket turné med jentene sine, Ida Nielsen (bass), Hannah Ford Welton (trommer) og nevnte Grantis har han prøvd å overføre soundet fra veien til plate. Det lykkes han bare delvis med.

At Prince er en gudsbenådiget gitarist er hevet over enhver tvil. Det skinner igjennom på omtrent hver låt, men det skumle her er at mannen har hatt fire år og to måneder på seg og kommer opp med alt for mange middelmådigheter mellom perlene. Da blir man i tvil om han fortsatt har det i seg.

Boogierockeren «Marz» er bare tåpelig, og «Tictactoe» er søt, men meningsløs. Raplåta «Boytrouble« med den lokale Minneapolis-rapperinnen Lizzo og L.A.-baserte Sophia Eris ergrer like mye som den engasjerer.

Opprinnelig skulle trommis Hannah synge på alle låtene, men de sterkt begrensede vokalferdighetene hennes gjorde at hun endte opp som hovedvokalist på kun tre; riffbaserte «Aintturninround» (som avslutter med gitarspill i verdensklasse), «Whitecaps» (lavmælt skakk Prince-pop med fine 80-tallsreferanser) og «Stopthistrain» (helt grei reggaepop). Litt fantasiløst er det at han velger å inkludere den tidligere utgitte smurfefunkrockeren «Pretzelbodylogic» og grønsj(!)-låta «Fixurlifeup» - et tegn på hvor lite dette albumet har blitt prioritert kontra Art Official Age.

Det skal vi komme tilbake til.

Men du verden, intet Prince-album uten godbiter.

Åpningslåta «Wow» er Princes cover av sin egen låt som han skrev til koristen sin Liv Warfield tidligere i år, da under navnet "The Unexpected". Prince synger "You can call it the unexpected or you can call it wow". Tvillinglåter, altså.

En annen tvilling her er låta «Funknroll» som dukker opp i en tung og funky rocker her, men som dansbar Busta Rhymes/C.LI.P.S.E.-blandings på «Art Official Age». Alt i alt virker det som om Prince koser seg med jentene sine, som han kan leve ut sine kvinnelige sider med, men samtidig føles det som om lufta gikk litt ut av dette prosjektet.

 Best på skiva:

Christer «Wow» og «Plectrumelectrum»

Petter: «Wow» og «Plectrumelectrum»

 ART OFFICIAL AGE:

Art Official Age: Terningkast 5

Artist: Prince

Plateselskap: Warner Music

Terningkast 5

Absolute Prince

Under parolen «kunstig alder» fisker Prince etter skryt for hvordan han som 56-åring fremdeles klarer å lage ungdommelig musikk for 20-åringene.

Jo eldre man blir, jo viktigere er det å fokusere på at alder er uvesentlig. Alderskrisa til Prince slo inn på selveste 40-årsdagen. Da sluttet han å feire bursdager. Jehova sørget for et alibi for 40-årskrisa. De siste årene har han panisk hengt med altfor unge mennesker. Han sier at de gjør ham ungdommelig og at de tenker annerledes.

Dessverre, introen på albumet er et klassisk tegn på en mann som ikke følger med i tiden. Eller som vi ikke trodde fulgte med i tiden. Han har gått gjennom alle låter som er populære akkurat nå og laget en liten opphakket medley, hvor man hører elementer fra alt innen EDM, blandet med det mest svulstige Prince har gjort på 90-tallet, gitarriff, dancerap og sånne jævlige russeeffekter. Glem den.

For 3 minutter og førtitre sekunder uti albumet er alt man har mislikt og vært skeptisk til ved Prince de siste 20 årene borte. Dette er en fullblods Prince-skive. En sånn man har ventet på.

Å lage tidløs musikk i 2014 virker som en umulig oppgave. Da Prince regjerte på 80-tallet lagde han musikk man aldri hadde hørt maken til. Nå nøyer han seg med å herme, stjele og låne fra de aller beste. Det holder i massevis.

Ingen andre artister kan lage «Clouds», som er andre låt ut. Lianne La Havas er sparringspartner, og det har rett og slett blitt en unik låt om det å strø rundt seg med små kjærtegn i hverdagen. «Breakdown» er den beste balladen hans på over 20 år. Kvinnen som knuste hjertet hans kommer aldri til å kunne leve med seg selv etter dette.

«The Gold Standard» får en til å glemme at det faktisk er 27 år siden The Black Album ble gitt ut. Dette er akkurat like funky som «D.M.S.R.» var i 1982. «U Know» er en forbedret versjon av Mila Js «Blinded»., altså innovativ R&B som drar deg inn i et uopptråkket futuristisk funklandskap. Så kommer «Breakfast Can Wait», en av fjorårets beste singler og lefling med hans alter ego Camille. At man skal bli kåt av at en dverg synger om mat må da begynne å ligne en udiagnostisert fetisj?

(Vi klyper hverandre i armen et øyeblikk. Bortsett fra åpningssporet er dette den beste førstesiden på?eh?veldig lenge).

Vi snur den imaginære MP3-plata og setter på «This Could Be Us». Prince bare fortsetter å imponere. En slags kjærlighetserklæring til Purple Rains egen Apollonia, kvinnen han aldri fikk kloa i, i en tid da han kunne velge og vrake. Sånt huskes. «What It Feels Like» er andre dustelåt ut. Andy Allo er makkeren. Hu der as. Merkelig at hun er tilbake når han hetset henne på «Ain?t Gonna Miss U When U?re Gone» for bare litt over et år siden.

Jaja, raus, ja. Stemmer det.

Og så begynner det igjen. Prince er tilbake. «Way Back Home» er så suggererende og godvond at vi nesten synes synd på ham når han sutrer «I never wanted a typical life, scripted role, a trophy wife. All I ever wanted was to be left alone». Frank Ocean lurer i kulissene og de engleaktige koringene gjør at vi mistenker Prince for å kjenne til både FKA twigs og Purity Ring. Og Prince som sier han ikke hører på annen musikk.

Nevnte «FunknRoll» bare går og går mens vi teller ned og ser på klokka. Tittelen er det beste ved den låta. Det hele avsluttes med over 10 minutter polert vellyd. «Time» har noe bassdrevet Wendy & Lisa-sk over seg. Han tar seg god tid, og jokker på få toner før låta nesten dør ut og NPG Horns kaster seg på siste runde. Smakfullt og smellvakkert. «Affirmation III» får æren av å avslutte dette mesterverket med harpe, englekor, strykere og Erik Bertrand Larsens kvinnelige motstykke som forteller oss: «Remember, theres really only one destination, And that place is you. All of it. Everything. Is you».

Og det sjuke er at vi sitter og er litt rørt.

Og skuffa.

For Prince var to slappe låter unna en sekser.

 Best på skiva:

Petter - «The Golden Standard» og «Breakdown»

Christer «Clouds» og «Way Back Home»

 

Vi og Warner arrangerer releaseparty på Månen (vis a vis Mono) fredag 26.9. fra klokken 20.00.
Quiz, skravling og gjennomlytting av albumene. Velkommen skal dere være.

 

Når VG erklærer krig

Av: Jarle Aabø, PR- og kriserådgiver

At selveste Harald Stangehelle gikk på trynet i Pressens Faglige Utvalg skaper sjokkbølger i pressekretser i Norge. På lederplass går VG på grunn av dette nærmest til krig mot sin egen etikk-domstol.

Noen få ganger er det grenseløst moro å se hvordan pressen boltrer seg i sine egne spalter. Hvem husker ikke da sjefen for Norsk Presseforbund og ytringsfrihetens fanebærer av ukjente grunner fratok en nordmann sin ytringsfrihet i et intervju i Klassekampen. 

Denne ukens store pressesnakkis er selvfølgelig at Skup-vinner Harald Stanghelle gikk på det mest tydelige skjæret man kan gjøre i presse-etikken, nemlig at den som utsettes for grove beskyldinger har krav på å komme til ordet i samme artikkel før den publiseres.

Redaktør Stanghelle var altså enten slurvete eller så valgte han bevisst å heve seg over Vær Varsom-plakaten da han stemplet et PR-byrå som illojalt mot hele vårt kongerike. Hvordan Stanghelle klarte dette "kunststykket" med sin bunnsolide pressekarriere med to journalisterpriser på hylla, kan han kun svare på selv. At Stanghelle også er styreleder i Norsk Redaktørforbund og styremedlem i Norsk Presseforbund gjør bare saken enda mer pikant.

Før jeg går videre, litt fakta. Harald Stangehelle er ansatt i Aftenposten, som er eid av mediekonsernet Schibsted, som igjen eier VG, Bergens Tidene, Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad. Schibsted er derfor ingen smågutt i vår medievirkelighet, ei heller Stanghelle. At Schibsted-eide aviser som blir innklaget til PFU nedlegger et enormt arbeid i sine tilsvar er viden kjent, og Schibsted-avisene har historisk sett forholdt seg lojalt til domstolens kjennelser.

Uansett, flere redaktører slår nå ring om Stanghelle. Han selv og hans medsammensvorne ergrer seg såpass voldsomt over deres egen domstols kjennelse i denne saken, at PFU kalles nå for regelryttere og PFUs medlemmer mangler tydeligvis både forstand og prinsipiell tekning. Dette er en kritikk PFU visste ville komme, som tåles godt og som PFU hilser velkommen, men VG går så veldig mye lenger i dagens leder. Bare hør her:

VG mener at domstolen har avgitt flere merkelige kjennelser de siste 12 måneder. VG tar altså saken mye lenger enn til Harald Stangehelle. Avisen mener videre at PFU er nærmest ødeleggende for norsk presse. Altså, lederen mener at pressens egen domstol har fattet merkelige kjennelser som betyr at domstolen påføres følgende klima for norske redaktører og journalister:

1) VG mener at flere kjennelser skaper vanskelige arbeidsforhold for den frie presse.

2) VG mener at PFU undergraver journalistikken. 

3) VG mener at PFU underminerer tilliten til journalistikken. 

Noen vil sikkert spørre seg om det ikke er like greit at VG tar konsekvensen av sin svært alvorlige kritikk, og krever valg av nye dommere i Pressens Faglige Utvalg?

Det er som sagt positivt at alle kjennelser i PFU blir drøftet, kommentert og diskutert, men VGs leder kan vanskelig leses som noe annet enn at avisen ikke lenger har tillit til PFU som sådan. Dette kan derfor også være et viktig øyeblikk for pressen i forhold til sin egen selvdømmeordning. Ingen bør blir overrasket om noen utenfor pressens rekker nå sitter et sted og gnir seg i hendene og finpusser nye utspill og krav om at Norge trenger et statlig medieutvalg. Det er bare å følge med.

Harald Stanghelle kommer uansett en god stund fremover til å tenke på den gangen han var kun en kort telefonsamtale unna å slippe denne fadesen.

Fra VGs leder: «...foruroligende rekke av merkelige avgjørelser fra PFU det siste året, avgjørelser som er egnet til å vanskeliggjøre arbeidsforholdene, undergrave den frie journalistikken og underminere tilliten til det publiserte ord.»

Eliteforeldre er ikke gode foreldre

willy-tore Morch.JPG (Bredde: 180px)

Av: Willy-Tore Mørch
spesialist i barnepsykologi,

Universitetet i Tromsø,
Norges arktiske universitet

Vi har fått et nytt begrep. Eliteforeldre. Begrepet er misvisende - de utgjør slettes ingen elite når det gjelder foreldreskap. Snarere tvert imot. Nei, elite refererer seg til status de har i jobben. Det er pappaer i finansnæringen og høyt utdannede mammaer med sterk økonomi. Sosiolog Helene Aarseth har intervjuet slike familier og finner at mammaene har hoppet av karrièren for å ta seg av barna, mens pappaene jobber døgnet rundt og er weekendpappaer i helgene. Begrunnelsen for arrangementet er at pappas jobb er et iskaldt og stressende miljø som barna må beskyttes mot.

Bryr seg med, ikke om

I et intervju i Aftenposten nylig sammenlignet jeg disse fedrenes rolle med besteforeldre som kan ha kosesamvær med barnebarna og levere dem fra seg når det passer. Kommentarene fra finanseliten lot ikke vente på seg. De ville ha seg frabedt at noen blandet seg inn i deres privatliv. En av dem, som kaller seg liberal og konservativ, trenger ingen råd fra meg og klager over at noen har en lei tendens til å bry seg med i stedet for å bry seg om. Ja, nettopp.

I finansverdenen har man åpenbart en lei tendens til bare å bry seg med barna og ikke bry seg om dem. Saken gir meg en etterlengtet anledning til å stille en diagnose. Det er en avstandsdiagnose, noe man slett ikke bør gjøre, men som jeg likevel stiller med den beste samvittighet. Nevrotikere. Jeg kjenner ingen næringer som er mer nervøse enn finansnæringen. Markedet skjelver, forteller mediene oss hvis noen antyder mindre vekst eller skyer i finanshorisonten. Finansnæringens folk biter negler, skjelver, stirrer med såre øyne inn i skjermene sine, selger unna aksjer og verdipapirer og bidrar til selvoppfyllende profetier.

Det er rørende hvilken angst de har for svikt i kjøpekraften i sitt iskalde yrke, mens angsten for barnas psykiske helse er mindre synlig. Saken er at de prioriterer jobben foran barna og blir grinete når barnebeskyttere bryr seg med det. Mødrene valgte å droppe karrièren og bli hjemme for å beskytte barna mot kulden fra pappas jobb, ifølge forskeren. De burde valgt å fortelle pappaen at han bør komme hjem fra jobben etter normal arbeidstid og delta i barneoppdragelsen. Ellers vil det bli iskaldt hjemme.

Daglig ros og oppmuntring

Pappaer, som mammaer, er nemlig ganske viktige. Barnas utvikling er avhengig av erfaringer. Og erfaringer med en fraværende far, fysisk og mentalt, vil prege deres holdninger. Den tillitsperson og trygge base som pappaer skal være, kan svikte i kritiske faser av et barn og ungdoms liv. Weekendpappaen som forsøker å ta igjen det forsømte blir avslørt. Helgetur på første klasse til London kompenserer ikke for deltagelse i den daglige ros og oppmuntring, den regelmessige trøst og veiledning, den fortrolige samtalen når noe er gått galt. I disse familiene tar mamma, og kanskje en au pair, seg av alt dette. 

Men relasjonen, tryggheten, nærheten og tilliten til pappa kan bli skadelidende. 

Oppdragelsens kraft 

«Jeg angrer på at jeg ikke tok meg mer av barnet mitt under oppveksten», hører vi fra mange hold, også fra pappaer med varmere jobber. Mange av oss kan ha den følelsen uten å ha vært så altfor fraværende, men kanskje fordi hverdagen har vært slitsom for å få hjulene til å gå rundt. Man oppdager ikke oppdragelsens kraft og betydning før den er over.Det er trist hvis eliteforeldrene møter denne erkjennelsen som et slag i ansiktet fordi de har hatt levekår som ville muliggjort nærvær og omtanke. Aksjekursene faller og markedet skjelver regelmessig likevel og man sitter igjen med svarteper.

Frederic Hauge: Verden må handle umiddelbart

Av Frederic Hauge, leder i Bellona

Statsminister Erna Solberg, klima- og miljøminister Tine Sundtoft og FNs tidligere klimautsending Jens Stoltenberg lanserer FN-rapporten New Climate Economypå et arrangement på Aker Brygge tirsdag.

Norge er en av initiativtakerne bak den globale rapporten, som lanseres samtidig i New York, Addis Abeba og Oslo nå i ettermiddag.Rapporten vil vise at verdenssamfunnet kan løse 80% av verdens klimautfordringer selv uten en global klimaavtale, og kommer med 10 konkrete hovedbeskjeder til verdens statsledere.

Bellona har i mange år hatt som hovedbudskap at klimainnsats ikke trenger å være dyrt, men tvert imot kan skape vekst. Denne rapporten gir oss utvetydig støtte: Den slår fast at økonomiske modeller «har en tendens til å overvurdere kostnadene knyttet til klimahandling og samtidig undervurdere gevinstene», samtidig som det legges til at «likevel viser de samme modellene at vekst og klimahandling kan gå sammen»

Bellona har også sagt at verden må handle umiddelbart, siden det blir dyrere senere.

Også her er rapporten utvetydig: Modellene som blir brukt i rapporten, viser at det blir klart dyrere å ikke gjøre noe, enn å handle nå. De kortsiktige kostnadene er ikke store: Hvis vi handler nå, vil verden nå det samme rikdomsnivået mellom 6 og 12 måneder senere enn vi ellers ville ha gjort.

Også en tredje myte blir tilbakevist: Fornybare industrier gir arbeidsplasser. Seks millioner var i 2012 ansatt direkte innenfor fornybar energi, og dette tallet begynner å nærme seg tallet på ansatte i kullindustrien. 

Mange har hevdet at det blir dyrt å dra verden over på et klimariktig spor. Den nye rapporten er krystallklar: Det er ganske enkelt feil.

Vi blir verken fattige eller arbeidsledige i overgangen til grønn energi. Hvis vi handler nå, vil verden nå det samme rikdomsnivået 6-12 måneder senere enn vi ellers ville ha gjort. Det er en lav pris å betale.

Derimot viser rapporten at flere stater allerede i dag taper store summer på sin fossile energi:

Rapporten viser at fossil energi ikke bare er risikabelt for klimaet, men også for det enkelte lands økonomi. De 15 landene med størst utslipp taper i gjennomsnitt 4,4 prosent av BNP på grunn av utendørs partikkelutslipp. Det er mer enn den økonomiske veksten i de fleste land.

Når man inkluderer økte helsekostnader og forkortet levealder i regnestykkene, blir de klimariktige alternativene billigere.

Konklusjonen fra rapporten er ikke til å misforstå: «Gitt risikoen knyttet til kull, er det på tide å snu bevisbyrden. Det er ikke lenger gitt at kull er det økonomisk fornuftige alternativet.»

Omleggingen til klimariktige investeringer koster under fem prosent mer enn «business as usual»-investeringene. Et klimavennlig samfunn bruker energi mer effektivt, og kompakte byer sparer kostnader.

Rapporten viser også det store potensialet i å bygge smartere byer. For eksempel har Barcelona og Atlanta omtrent like mange innbyggere, men Atlanta har 10 ganger så stort klimagassutslipp som tettbygde Barcelona.

Rapporten bekrefter det andre rapporter har meldt de siste årene: Fornybart er på vei til å endre energimarkedene fullstendig. Dette er et varsku for dem som vil føre Norge enda lengre inn i oljeavhengigheten ? og en gladmelding til alle som er bekymret for klimaendringene.

 

- Prinsesse Therese hadde snudd seg i graven hvis hun hadde visst hva som skjer

Av Bernt Roald Nilsen, beboer Thereses gatex




 

Jeg bor midt i gaten, i går traff jeg en gammel dame som har bodd her i femti år. Hun sto og gråt, og jeg spurte henne hva det var. Hun fikk ikke sove. Ikke bare fordi støyskjermen i gaten er tatt bort og trikken høres dobbelt så godt for henne som bor i 1 etasje, men fordi gatemiljøet som hun har vært en del av siden 1960-tallet er ødelagt. Hun hadde vondt, klarte nesten ikke si hvor vondt dette gjorde, visste ikke hva hun skulle gjøre, hvordan hun skulle takle det. Jeg fikk vondt av henne, satte fra meg bæreposene og spurte om det var noe jeg kunne hjelpe henne med.

- Kan du fortelle en journalist hvor fælt vi som bor her i gaten har det nå, sa hun. ? Før gledet jeg meg til å komme ut av gården, ut på fortauet, stå og snakke med folk, se at det var liv i butikkene, oppleve at fotgjengere, trikker, biler og næringsdrivende var ett felles miljø.

Jeg spurte om det var det at parkeringsplassene var borte som var problemet, og hun ristet på hodet. Tørket tårene med lommetørkleet, og fortalte meg at hverdagen hennes ikke lenger var i live. Hun orket ikke å gå ut og se at gaten var mishandlet.

- Dette er ren og skjær gatemishandling, sa hun.

- Prinsesse Therese hadde snudd seg i graven hvis hun hadde visst hva som skjer med gaten hennes bare fordi en eller annen etat på død og liv skalgjennomføre noe som ingen av oss er blitt spurt om på forhånd. Det siste sa hun mens pekefingeren dirret da hun pekte over mot tre butikker som er nedlagt de siste månedene.

- Hvor skal denne galskapen ende, sa hun før en trikk kom rasende forbi oss, og en skjærende, skingrende lyd ble kastet i veggene. Den lyden gjør meg redd og engstelig, sa hun. ? Og ensom.

Jeg sto bare og nikket, kjente en stor klump i halsen, hvordan den vokste, det gikk opp for meg at hun bare trengte noen å si det til. ? Jeg vil ikke ha isskulpturer som smelter, jeg vil ikke ha blomster som visner, jeg ville ikke ha benker en snau meter fra trikken, jeg vil ikke ha fjellterreng der unger sitter og leker en meter fra trikken som suser forbi på skinnene, jeg vil ikke ha portaler med lys som ingen skjønner hva skal brukes til, sa hun.

Jeg så ned på den blåmalte asfalten, eller var den rødmalt, følte med rådvill. ? Hva vil du ha da, sa jeg.

- Jeg vil akkurat det samme som alle de andre som bor her i Thereses gate, sa hun. Jeg så at hun kjempet med gråten igjen.

- Ja vel, sa jeg. ? Og det er?

- Jeg vil ha tilbake gaten min, sa hun og snudde seg. Så tok hun stokken og gikk uten å si noe mer.

Les også:

- Dette er en hån mot alle som bor her

En ubetinget suksess for trikken

BLOGG: Fjerning av parkeringsplassene har gitt svært positive effekter

- Dette er en krigserklæring

EFs tilsvar

av Lena Sjøttem, Country Manager, EF Norway 

Dette innlegget er et tilsvar til dette blogginnlegget

Vi synes det er veldig leit at Noras opphold i USA ikke svarte til forventningene. Vi har fulgt hennes opplevelser i USA gjennom bloggen, og fått inntrykket av at hun hadde et fint opphold. Og dessverre kjenner ikke vi til hendelsene som nå kommer frem i dette innlegget. 

Hadde EF Norge fått kjennskap til dette da hun var hos familien, ville vi selvsagt fulgt dette opp umiddelbart. Vi er avhengig av tilbakemelding og informasjon fra våre studenter for å kunne løse eventuelle utfordringer som måtte oppstå underveis. Det viktigste for oss er at studenter som reiser med oss har det bra.

Alle våre elever har et godt støttenettverk når de er i utlandet med EF, slik at de har mange kontaktpunkter dersom det skulle oppstå utfordringer underveis. Støttenettverket består av en lokal koordinator som bor i nærområdet til eleven, i tillegg har de en regional koordinator de kan kontakte, samt en kontaktperson på EFs kontor i Boston som de også kan henvende seg til 24 timer i døgnet. I tillegg er vi på kontoret i Oslo tilgjengelige for både elever og foreldre om det skulle være noe, og vi ønsker å få tilbakemeldinger.

I EF har vi 50 års erfaring med å sende studenter til utlandet og er svært opptatt av kvalitet i det vi tilbyr studentene. Blant annet har vi redusert antall vertsland i tilbudet vårt og brukt mer ressurser der vi ser programmet fungerer best.  

 

 

Kjære Lene

Jeg hadde ikke klart å komme på ett vondt ord å si om deg en gang hvis jeg hadde leita veldig.

Av: Lasse Jangås, Kulturredaktør, Nordlys

 

Det hadde helt sikkert blitt min jobb å skrive den nekrologen i Nordlys. Din. Da det holdt på å gå helt galt, da du ikke orka mer. Nå blir det noe helt annet i stedet, nå kan jeg få skryte av deg mens du er istand til å høre meg og alle andre som vil hylle deg nå. 

Hvilken seier, for deg - og for oss andre - at du mislyktes den gangen.

Jeg mista nettopp en kollega jeg satte veldig pris på i en ulykke, og jeg føler jeg hadde en del usagt til han før han ble borte. Bra ting. Det var timinga mi som var dårlig. For sein, jeg tok det litt for mye for gitt, han for gitt. Og den sjansen kommer jo ikke tilbake.'

Med deg er det annerledes. Og i likhet med han har du noen egenskaper og verdier jeg beundrer veldig, veldig mye. Og i likhet med han er det noe som ligger i personligheta di; det er ikke tillært, ikke påklistra, ikke klamt. Det er ekte vare. 

Sånn har du vært siden første gang jeg møtte deg, tilbake på 1900-tallet. Varm, raus, inkluderende og full av integritet. Jeg veit ikke om det har kommet helt fram til folk flest, det at du alltid er så hjertelig og til stede, hvordan du møter andre mennesker med respekt og bryr deg om hvordan folk har det, sånn på ordentlig. At du aldri har hatt stjernenykker, aldri har vært vanskelig med journalister, bare bedt om litt fred for å beholde helsa. Og selv da strakk du deg langt, da det var så vidt det gikk bra.

Jeg hadde ikke klart å komme på ett vondt ord å si om deg en gang hvis jeg hadde leita veldig. 

I dag har du toppa det, med kronikken din i Aftenposten, om selvmordsforsøket og veien tilbake. Men like mye om hvordan vi er på villspor når andres forventninger betyr mer enn hva som er egen lykke. Det er knallsterk lesning, vondt, sårt. Men ekstremt modig.

LES MER: Kronikken i Aftenposten (ekstern lenke)

Å fortelle om de aller mørkeste øyeblikkene sine, om når man ligger på kjøkkengulvet og ikke lenger finner livet verdt å leve, det krever mye av deg, særlig når du er typen som ikke er ute etter at folk skal synes synd på deg. Du har heller ingenting å selge eller noe annet å vinne på dette enn å bidra for andre. Og det er jeg ganske sikker på at du gjør. Jeg tror det er til stor hjelp for mange. 

«Det er egentlig rart. Hvordan man går fra å leve livet sitt for seg selv til plutselig å innse at man lever det for andre. Etter deres forventninger, deres drømmer. Hvor lett man selv forsvinner i andres krav. Hvor lett man lever andres liv», skriver du.

Og:

«Jeg ser det så ofte nå. Ungdommer som sliter. Selv godt voksne. Tenk at selv de etter så mange år fremdeles kjenner på presset. Så hva slags håp er det egentlig for oss da? Jeg skulle ønske jeg kunne si at presset blir mindre jo eldre man blir. Det eneste jeg kan si er at det blir annerledes. Man har flere valg.»

Du har boret deg inn til kjernen av et problem så enormt at det ikke finnes terapeuter eller hjelp nok til alle. Det må mer til, sterkere krefter, flere - sånne som deg, som har troverdighet, en sterk stemme folk lytter til - og erfaring. Dessverre har du erfaring. Heldigvis har du det. Det hjelper ikke så mye at jeg sier det, ikke at mange andre snakker. Det er når sånne som deg kommer på banen at det monner.

Men det krever et mot ingen egentlig kan kreve av andre. For da må du tilbake til de dagene du var som aller minst, da du lå på det kjøkkengulvet og ville vekk, den siden vi aldri viser på Facebook, baksiden. 

Samtidig: Når du ikke bare aksepterer den følelsen av å være så liten, men også våger å vise den fram - da er du jo plutselig så veldig det motsatte.

Kjønnsdelt og skjevdelt

Av: Terje Moe Gustavsen, Vegdirektør 


«Når halvparten av passasjerene på Stockholm-flyet en mandagsmorgen er kvinner, er vi i mål med likestillingen i Norge».

Dette overhørte jeg - som en av nesten utelukkende bare menn - en kvinne utbryte en morgen jeg i min SAS-tid skulle på jobb i den svenske hovedstaden. Hun satte «fingeren midt i såret». Det er et faktum at kvinner og menns bruk av transport og transportmidler er svært forskjellig.

Den kjønnsdelte transportsektoren var ett av temaene på konferansen med tittelen - «Den lange reisen - om turistveger, trolldom, kvinner og demokrati», som NHO Reiseliv, Finnmark fylkeskommune og vi i Statens vegvesen arrangerte i Vardø i slutten av august.

Noen statistiske fakta om tilstanden i Norge:

  • Kvinner reiser 30 prosent mer med kollektive transportmidler.
  • Kvinner har mindre tilgang til bil.
  • Kvinner kjører mindre bil.
  • Kvinner går mer
  • To av tre som drepes eller blir hardt skadd i trafikken er menn.
  • Men - flere kvinnelige fotgjengere blir drept eller hardt skadd.


Det har vært og fortsatt er mye menn i samferdsel. Her fra transportkomiteens Rogaland-tur i 1983. Stortingsrepresentant Lars Kristian Lefdal (f.v.), stortingsrepresentant Per Almar Aas, teknisk rådmann i Karmøy Hans Foldal, vegdirektør Eskild Jensen, driftsjef Arne Njå, fylkesordfører John Tveit, stortingsrepresentant Arnold Weiberg-Aurdal og fylkesdsamferdselssjef Jahn Bastiansen. (Foto: Harald Sel)

Samtidig er menn sterkt dominerende i ledende og styrende roller innenfor samferdsel og transport. Noen hederlige unntak ser vi - i Samferdselsdepartementets administrative ledelse, i Jernbaneverkets ledergruppe og i vår egen organisasjon står det brukbart til. Men det er lett å finne eksempler på mannsdominans. NSBs ledergruppe mangler kvinner, og det gjør også Samferdselsdepartementets politiske ledelse. Og det er mange flere premissgivere, der kvinner ikke er med eller er sterkt underrepresentert.

Ser vi på andre sider ved samferdsel og transport, er mennene i klart flertall, blant tungbilsjåfører, bussjåfører, på ferjer og i de fleste transportselskapers ledelse. For ikke å snakke om blant entreprenørene. Der er både fotfolket og ledelse ensartet i kjønnssammensetning. Litt bedre er det hos rådgiverne, men også der ser vi en mannsdominans. Verd å merke seg er likevel at både rådgivernes og de større entreprenørenes bransjeorganisasjon ledes av kvinner.

Men så - betyr det noe at vi har disse ulikhetene? Jeg tror definitivt at svaret er ja. Det er nok å spissformulere, men likevel; Det er menn som i stor grad bestemmer hvordan kvinners transport skal tilrettelegges - også på områder der kvinner er klart dominerende. Og er det rimelig, rettferdig og hensiktsmessig?

Og ser vi oss rundt, kan vi finne både store og små eksempler. Ett av dem er barnevognsjåfører. Det er flest kvinner. I hvor stor grad er kvinner involvert i gate- og vegutforming? Men å slite med resultatet - det må de. Jeg har forresten lurt på; Når fikk vi barnevogner med tre, store hjul, som var mye lettere å trille? Jeg vet ikke svaret, men jeg har en mistanke: Var det kan hende etter at en del menn begynte å trille? For jeg gjetter på at barnevognkonstruktører stort sett har vært menn.

Som en av landets viktigste tilretteleggere for effektiv, miljøvennlig og bærekraftig transport, er kjønnsaspektet viktig for oss. Vi må bli tydeligere og mer oppmerksomme på problemstillingen. Det bør forskes mer. Det må tas mer hensyn til kvinners transport, og vi må skjerpe oss enda mer for at flere kvinner skal komme i ledende posisjoner slik at vi kan utvikle transport og transportsystemer for hele befolkningen.

Og når halvparten av passasjerene til Stockholm er kvinner, vet vi at vi er i mål!

Denne teksten skrev jeg til min spalte i internavisa «Vegen og vi» nr. 7/14

Venstre bidrar til at foreldre blir fødemaskiner for staten

Av Elisabeth Rusdal, forbundsleder Norges Kvinne- og familieforbund

«Med Venstre-lederens uttalelser i dag om å «skrote» kontantstøtteordningen bidrar hun ikke til å styrke foreldrenes tro på at de duger og er bra for egne barn. Derimot bidrar hun til å underbygge tanken om at kvinner trengs som «fødemaskiner» for å opprettholde folketallet. Skremmende og ganske nedlatende. Er det slik at Venstre mener at foreldre ikke er bra for barn og at barnehage er det eneste saliggjørende? Er ikke Venstre klar over at kontantstøtte ikke gjelder fra endt foreldrepermisjon og til skolestart? Ordningen er faktisk bare noen få år mens barna er små. Det burde partiledere og sentrale politikere ha fått med seg», freser Elisabeth Rusdal i Norges Kvinne- og familieforbund.

Det er tragisk å høre Venstres leder Trine Skei Grande nå argumentere mot kontantstøtten. Hennes uttalelser virker perspektivløse og er et kraftig angrep på de foreldre som har valgt ordningen med kontantstøtte. I tillegg virker det som hun ikke kjenner til bakgrunnen for ordningen. Men det vet vi jo at hun faktisk gjør. Men akkurat nå er det ikke for partiet viktig å ha dette i tankene. Hun velger altså heller å følge den populistiske veien som Ap-kvinnene og LO-lederen har gjort før henne.

Kontantstøtten ble innført for å gi småbarnsforeldre en økonomisk valgfrihet til å velge mer tid med egne barn. Norges Kvinne- og familieforbund var en av de største pådriverne for en slik ordning. Vi gjorde det IKKE fordi det var mangel på barnehageplasser. Vi gjorde det for valgfriheten. For å gi foreldre som ønsket det, mulighet til bedre vilkår for å utøve foreldrerollen og da over lengre tid enn foreldrepermisjonen åpner for.

Kontantstøtten ble ikke innført for å bedre integreringen. Debatten rundt integrering kom mange år senere og er en helt annen debatt.

Fra dag en har kontantstøtten vært angrepet. For ikke å snakke om de kvinnene som har valgt å være kontantstøttemottagere. De har fått beskyldninger som at de er snyltere, ikke vet sitt eget beste og at de er både dumme, dovne og late. Respekt for å foreta et annet verdivalg eller for å velge redusert forbruk ? kontantstøttefamilier må prioritere sterkt for å få den økonomiske hverdagen til å gå i hop, har vært mangelfull for ikke å si helt fraværende.

Det eneste edruelige som kommer fra alle kontantstøttens motstandere er at de som velger kontantstøtte eller redusert tilknytning til arbeidslivet for en periode, blir pensjonstapere. Men dette kan jo la seg ordne på andre måter. Det er bare spørsmål om politisk vilje til å se på løsninger. Volum er det når man snakker mot kontantstøtten, øredøvende taushet blir det når det inviteres til å se på løsninger med tanke på pensjon. Da er ikke likestillingen så viktig lenger.

Dette får meg til å tro at hele hensikten er at flere skal ut i arbeid, for vi trenger skatteinntektene for å kunne møte morgendagens forpliktelser i velferdssamfunnet. Men vil det å frata noen en ordning og tvinge dem ut i lønnet arbeid nødvendigvis føre til målet?

«Finn andre tiltak for å løse hverdagen for de som sliter enn å ta fra noen valgfriheten. Det burde det finnes økonomiske rammer for i dagens Norge.

Det som blir viktig nå er klare signaler fra regjeringen om at kontantstøtteordningen skal opprettholdes. Det gir trygghet og forutsigbarhet for foreldrene som har valgt å benytte seg av ordningen.

Det har vært nok usikkerhet rundt ordningen og nok uro. Foreldrene trenger ro.

Så er det jo bare å håpe at enkelte partier tar fornuften fanget og igjen går inn for å opprettholde ordningen», avslutter en indignert og oppgitt forbundsleder i Norges Kvinne- og familieforbund Elisabeth Rusdal.

Denne sulten er slankerens verste fiende

Av Berit Kvifte


Når du spretter en pose med chips, nøyer du deg neppe med et par flak, men spiser til posen er tom. Hedonisk sult betyr å spise av lysst, ikke av behov. Denne sulten er slankerens verste fiende, men det vet svenske forskere nå hvordan kurere med spinat.

Charlotte Erlansson-Albertsson, professor i medisinsk och fysiologisk kjemi ved universitetet i Lund, Sverige, har i 25 år forsket på apetittkontroll og sammen med sine kolleger publiserer hun i disse dager en ny studie som tar for seg den såkalte hedoniske sulten og hvordan få hjelp til å kontrollere den.

- Uansett hvilken metode som brukes for å gå ned i vekt, føler de fleste at de lider, blir smådeppa og gretne. Selv om sulten er stillet, så kan hedonisk sult overskygge denne og få oss til å spise likevel, fordi vi har lyst. Det skyldes at metthetshormoner som befinner seg lengst nede i tarmen ikke blir frigjort og dermed får ikke hjernen beskjed om at den er mett og tilfreds, forklarer professoren.

Spinat stopper hungeren

Den ferske studien fra Lund, viser at det er såkalte thylakoider som finnes i spinat og som gjør at tarmhormonet, GNP1, frigjøres.

- GNP 1 stopper hungeren etter søtt, salt og fett ganske så umiddelbart i følge gruppen som fikk tilført thylakoider i de tre månedene studien pågikk. Kriteriene i studien som omfattet 38 svenske kvinner i alderen 45-65 år, var å spise tre måltider per dag og i tillegg drive lett mosjon i 30 minutter. Deltagerne fikk velge hva de ville spise, men forbud mot å spise snacks, juice og annet mellom måltidene. Kontrollgruppen viste raskt misnøye. De var tydelig fysne og måtte virkelig streve for å holde seg til de tre måltidene, sier professoren.

Gruppen som fikk thylakoider følte ingen sult eller fysing slik de hadde gjort tidligere. De spiste sine tre måltider og følte seg mette og tilfredse.

Hjelp til alle slankekurer

Overvekt er et økende problem og slankekurene blir stadig mer sofistikerte og oppfinnsomme. Noen virker veldig bra, andre ikke, men det finnes en fellesnevner; den Hedoniske sulten. som gjør det lite lysnetont å telle kalorier eller karbohydrater og ikke minst det å holde vekten stabil når målet er nådd.

- Forutsetningen for å gå ned i vekt, er at du har kontroll og kan sette fra deg maten du er mett og ikke fortsette med å dytte innpå. Da må tarmhormonene frigjøres og til det trengs thylakoider. Jeg vil uansett understreke at du blir ikke slank av thylakoider i seg selv, men de er et must for ikke å sprekke når du slanker deg, sier professoren og legger til:

- Studien viste at de som brukte thylakoider utover forsøksperioden, fikk en enda bedre effekt. Det viser at effekten av thylakoider ikke taper seg etter en tid, snarere tvert i mot.

Virker inn på fettforbrenningen

Gruppen som fikk thylakoider hadde 43 prosent større vektnedgang enn kontrollgruppen. Med andre ord; samtlige som holdt seg til tre faste måltider per dag, gikk en tur på en halvtime og ikke lurte i seg snop, gikk ned i vekt. Hva er så poenget ?

De som fikk thylakoider danset seg gjennom de tre månedene studien varte, mens kontrollgruppen måtte kjempe mot den Hedoniske sulten 24/7. De som fikk thylakoider, fortsatte med sitt nye og stabile spisemønster, mens kontrollgruppen higet etter snacks i alle varianter. Med andre ord; skal du gå ned i vekt på en behagelig måte og ikke minst holde vekten, må metthetshormonene i tarmen bli frigjort. Dette uavhengig av hvilken diett du velger, men vi antar at thylakoider også virker inn på fettforbrenningen, så noe ekstra drahjelp får man.

Professor Erlansson-Albertsson og hennes team vil fortsette forskningen på thylakoider og andre typer avhengighet som røyk, alkohol og droger. Det viste seg nemlig at deltagerne som røkte, reduserte forbruket.


 

Hvordan er det mulig, NFF?


KLASSISK KAMP: Vålerenga mot Lillestrøm har i flere tiår vært en storkamp i Norge. Foto: Audun Braastad / NTB scanpix

Mye handler om starten på Premier League i disse dager, men viktigere for meg er det som skjer på Åråsen stadion kl. 19.00 søndag kveld. Da er det klart for et klassikeroppgjør i norsk fotball. Det er bygd mot by, gult mot blått, traktor og ljå mot øl og glad, det er Lillestrøm mot Vålerenga. Det er helt strålende.

Selv er jeg så heldig at jeg besøker svigerfamilien min midt i vårt vakre land denne uken, så jeg må klare meg med TV 2s eminente sending. Det blir forferdelig. Disse kampene gjør alltid vondt. Mer vondt å se på TV faktisk.

Det ryktes at bortefeltet på «Vårt Åråsen» snart er utsolgt, så at det blir en flott ramme rundt kampen, er jeg overbevist om. Får bare håpe alle er fornuftige og bruker all sin energi på å synge, eventuelt tromme, frem sitt eget lag på banen, og ikke på tull på en åker i nærheten.

For oss som er glade i Vålerenga har man et litt ambivalent forhold til Lillestrøm. For meg personlig synes jeg byderbyene mot Lyn hadde større betydning, men kampene mot Lillestrøm kommer ikke langt bak på listen. Og med Lyns nåværende nivå, omtrent der Vålerengas reservelag koser seg, har selvfølgelig Lillestrøm en god førsteplass akkurat for øyeblikket.  

Etter at Vålerenga viste hele Fotball-Norge at det faktisk er mulig og egentlig ganske lett å slå Strømsgodset i Drammen, turte klubben å si at de gikk for medaljer. Tre kamper senere hvor man har tatt fem av ni mulige poeng, men virkelig rotet bort et par seirer også (5-2-ledelse til 5-5 i Stavanger, blant annet) så er det nå fem poeng opp til det målet. Men jeg liker at klubben tør å sette litt hårete mål. Sånn skal det være.

På Åråsen er dem fornøyd så lenge dem holder plassen i en 16-lagsliga. Å beholde rekorden med antall sesonger på rad på øverste nivå har blitt så viktig at den tidligere storklubben har glemt ambisjoner om medaljer og pokaler. Det er bare å gratulere med vel gjennomført sesong, plassen er nok allerede sikret.


KONTROVERSIELT VALG: Svein Erik Edvartsen dømmer Lillestrøm - Vålerenga. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

Så et sukk sånn helt på slutten. Kan noen fortelle meg hvordan det er mulig å sette opp Svein-Erik Edvartsen til å dømme denne kampen? Jeg mener kun en helt plettfri og nøytralt dømt kamp vil være godt nok, alt annet vil bli feil. Med andre ord har NFF og Norsk Fotballdommerforening alt å tape med dette oppsettet.

Forklaring følger:

Edvartsen har en lang historie som daglig leder i Storhamar Hockey, en av de klart største rivalene til Vålerenga Hockey. Så tok han over som leder for Lørenskog Hockey, en klubb som har et uttalt like stort «hat» mot Vålerenga. Med andre ord, Edvartsen jobber gjerne for klubber som ikke liker Vålerenga spesielt godt.

Et eksempel er for et snaut år siden, like før Vålerenga - Lillestrøm, da Lørenskog Hockey tvitret følgende: «Lykke til i dag, Lillestrøm SK! Gjør oss stolte!».

Edvartsen er som kjent ganske aktiv i diverse sosiale medier, både Twitter og Instagram. Han tør å være synlig og tilgjengelig i et utsatt yrke som fotballdommer. All ære til han for det. Men jeg tror også han har litt å si for hva Lørenskog skriver på Twitter. Det ble noen reaksjoner på den tweeten, og den ble til slutt slettet.


I dag dømmer altså Edvartsen, daglig leder for en klubb som håper Lillestrøm slår Vålerenga, nettopp kampen mellom Lillestrøm og Vålerenga. Jeg tror de fleste med litt fotballforståelse forstår hvor feil det kan bli.

Nå skal det sies at Edvartsen har skjerpet seg betraktelig i sin dommergjerning de siste sesongene. Han har utviklet seg til å bli en god tippeligadommer, rett og slett. Men nesten uansett hva han finner på mellom kl. 19.00 og 20.45 på Åråsen i dag, så er det store sjanser for at det blir feil. Dømmer han pro Lillestrøm ? ja, da skjønner jo alle hvor det bærer. Dømmer han pro Vålerenga blir det like feil, da kan han beskyldes for å kompensere spørsmålet om nøytralitet.

La oss for fotballens skyld håpe at jeg tar skammelig feil, og at kampen på Åråsen blir så tett, intens og spennende som et lokaloppgjør skal være, uten at vi husker at dommeren i det hele tatt har vært på banen.

Kom igjen, Enga! 

 

 Lasse A. Vangstein, Vålerenga-supporter