hits

Breddeidrett

Heia den som taper, buksa full av aper




Av Anne Marit Sletten, nettredaktr i Oppland Arbeiderblad

Jeg elsker kntteidrett. Da jeg var liten var jeg med p alt mulig: friidrett, hndball og langrenn. Jeg var snn passe flink i det meste.

Det var alts ikke suksessen og prestasjonene som holdt meg gende fra jeg var seks til jeg var nitten. Det var gy! Gy vre i et sosialt fellesskap, dra p turnering, skirenn, stevner, stafetter og kamper. Kanskje komme hjem med en mikroskopisk pokal i plast.

N er jeg selv blitt knttemamma, og veldig glad for ha en ttering som har lyst til vre med p alt mulig.

Ikke fordi organisert idrett er det viktigste i verden, men fordi det er en lett tilgjengelig og morsom mte vre aktiv p. Innarbeides gode fysiske vaner tidlig, har ungen din ftt en god start. Slik sett kunne deltakelse i barneidretten ha vrt en av de viktigste investeringene vi voksne gjr i ungenes helse.

Men et sted p veien har vi klart fkke det opp.


Nettredaktr Anne Marit Sletten, Oppland Arbeiderblad

Det er egentlig utrolig, for utgangspunktet kunne ikke ha vrt bedre. Barneidretten fr servert 80 prosent av ungene p slvfat nr de begynner p skolen. 80 prosent!

Men nr de er tolv-tretten r, slutter de. Ikke bare noen. Ikke halvparten. Nei, 75 prosent av ungene slutter med organisert idrett nr de nr ungdomsskolealder. Hvorfor klarer vi ikke holde p dem?

La oss anta at de 25 prosentene som fortsetter er de flinkeste, og at de trolig ville ha lykkes og fortsatt uansett omstendigheter. Men er virkelig de vrige 75 prosentene s fysisk ubrukelige at de ikke har noe p en idrettsbane gjre? Iflge NTNU-professor Hermundur Sigmundsson, som har forsket p barns motoriske utvikling, er det bare seks prosent av norske barn som mangler de motoriske ferdighetene man forventer av aldersgruppen. Det er med andre ord ingen objektive, fysiske rsaker til at de resterende ikke orker mer. S da er det vel bare ikke gy lenger. Og hvorfor er det ikke gy?

Jeg har bare meg selv bruke som eksempel. Da jeg var nettopp tolv-tretten sluttet jeg med bde friidrett og langrenn.

Individuelle idretter der du allerede da mtte begynne spesialisere deg, trene fem-seks ganger i uka for ikke bli hplst sist. Det var ikke spesielt lystbetont pese alene rundt i lyslypa med blodsmak i munnen. Og viktigst av alt: Den indre flammen brant p ingen mte sterkt nok til at jeg s meg selv som en framtidig verdensmester p ski.

Men hndballen var fortsatt morsom. Jeg var ikke best, men jeg var god nok. Flte meg som en del av et lag som hadde det moro.

Da vi ble 16 r og begynte p damelaget kjrte vi gjerne tjue mil til kamper i en gammel minibuss, tapte, og reiste tjue mil hjem igjen. Ikke akkurat oppskriften p en drmmesndag.

Men, nr Gro tok mikrofonen i bussen og dro en sang, Reidun kom med en av sine hndplukkede, drlige vitser eller Trine smelte til med en av sine uslelige kommentarer fra baksetet s vi knakk sammen av latter - da var den iskalde minibussen et veldig godt sted vre.

Det var kanskje derfor ingen av oss sluttet den sesongen, da vi tapte alle kamper unntatt n og rykket lukt ned i femtedivisjon. Heldigvis. For neste sesong ble vanvittig morsom, vi vant rett og slett alle kampene. Vi rulet - p vrt niv.

Den tidligere elitelangrennslperen Gudmund Skjeldal skrev en kommentaen Ti bod for ein betre barneidrett i Bergens Tidende.

Her er to av dem:

  1. Du skal ha andre gudar enn Martin degrd og Heidi Lke. Sjansen for at barnet ditt blir verdas aller beste utvar i ei eller anna grein er like liten som at gjken legg egg i treet der du bur. (...) Mlet m vera noko anna enn odla fram ein teoretisk Zlatan av tusen sm.
  2. B-laget er viktigare enn A-laget. Dei beste klarer seg. Alltid. Frfallet i ungdomsidretten er alarmerande stort. Dei nest beste treng et lag nr dei skjnar at dei ikkje blir kretslagsspelarar. Lat det finnast eit alternativ for dei som vil trene ein dag i veka, og ikkje seks.

Dere s det vel? De beste klarer seg. Alltid. Ironisk nok viser nemlig idrettsforskning at det nesten ikke finnes sammenheng mellom mlrettet dyrking av svrt unge talenter og resultater som voksen.

Esten O. Sther i Dagbladet trakk fram et par gode eksempler forleden: Fra tyske fotballakademiers hndplukkede talenter i sju-ttersalderen har n av tusen kommet seg opp p eliteniv. Det er 0,01 prosent. Fotballakademiet i Brums 2007-rgang, der 12 og 13 r gamle talenter fikk ekstra trening og oppflging, kunne tte r senere notere seg at n av de 31 gutta har ftt spilletid i de vre divisjoner. Han har spilt seks minutter som innbytter i 2. divisjon.

S nr vi vet at effekten er minimal, er det kanskje ikke ndvendig toppe lagene fr vi har demmet opp for det strste frafallet. Er en spisset satsing for tolvringer s viktig at vi m bryte opp etablerte lag, dele dem opp i de gode og de mindre gode p bekostning av lagflelse, samhold og spilleglede? Og vil egentlig toppscoreren p 11-rslaget ha det morsommere p et lag der han eller hun fr spille mindre?

Vi VET at ungene faller fra nr vi begynner sortere i A og B. S hvem er det som beslutter at det skal gjres? Hvem er det som har ambisjoner p vegne av hvem?

Nr fotballpappaen trekker p seg strmpene og drar for spille fotball med bedriftslaget en fredag kveld, er det ikke fordi han tror han skal komme p landslaget. Han gjr det fordi det er gy. Han fr brukt konkurranseinstinktet sitt - p et egnet niv - og han holder seg i form. Og selv om laget hans taper, er han garantert kokfornyd hvis han scorer.

Vi burde unne ungene vre det samme.

Barneidretten er totalavhengig av voksne, og derfor er det s utrolig dumt hvis det nettopp er voksnes ambisjoner som gr ut over gleden - og dermed bredden.

Hvis mlet hadde vrt f med flest mulig lengst mulig, ville vi kanskje ikke ha sittet i en situasjon der norske 70-ringer er mer fysisk aktive enn norske 15-ringer.

Innlegget ble frst publisert i Oppland Arbeiderblad.