hits

Jeg fikk øye på den eldre pene damen utenfor Arkaden

kommentarer

Det var griseglatt her forleden. Jeg skulle rusle hjem på ettermiddagen og hadde problemer med å holde meg på beina.​

Av Ove Mellingen, redaktør i Telemarksavisa

Jeg fikk øye på den eldre, pene damen på andre siden av gaten, utenfor Arkaden. Hun var litt tynt kledd i minusgradene. For tynt kledd. Og skoene egnet seg ikke for isdans. Jeg betraktet henne og våget meg bort da hun krysset gaten på et islagt fotgjengerfelt.

 «Kan jeg følge deg noen steder?» våget jeg meg frampå.

 «Velsigne deg sa hun, det er så glatt». 

Det kostet meg et par minutter å få henne på litt mer trygg grunn, men hennes varme takknemlighet fulgte meg hele kvelden. Jeg fikk helt sikkert mer ut av det enn henne.

Det var meg som fikk kjempeboten

Av Ove Mellingen, ansvarlig redaktør i Telemarksavisa Nå står jeg fram. Det var meg som fikk kjempeboten. Det vil si, jeg fikk en kjempebot. Slik føltes den i alle fall. Den var riktignok ikke på 900.000 kroner, eller 250.000 kroner, som vi har lest om, her lokalt.

 

 En av de beste låtskriverne i amerikansk musikk er Kris Kristofferson. En av hans fineste, skrevet i 1982, har jeg gjenoppdaget i det siste. «Here comes that rainbow again». Den har et innhold som gjør dypt inntrykk.

The scene was a small roadside cafe

the waitress was sweepin' the floor

two truck-drivers drinkin' their coffee

and two okie-kids by the door

How much are them candies, they asked her

how much have you got, she replied

We've only a penny between us

them's two for a penny, she lied

Mandag morgen kan være krevende. Ikke minst på denne tiden av året. Det er mørkt, kaldt og glatt. Jeg er så heldig at jeg bor i gangavstand fra jobben og rusler innover. Noe av det som gjør dette fint er at jeg møter noen faste folk på veien. 

Når jeg treffer han som kommer syklende, vet jeg at han er Manchester United-supporter. Og har United gjort det godt, så hilser vi, ofte ordløst kanskje, med en high-five. Akkurat den lille gesten gir meg energi. (Krysser fingrene mot Stoke i kveld).

One truckdriver called to the waitress

after the kids went outside

them candies ain't two for a penny

so what's it to you, she replied

in silence they finished their coffee

got up and nodded godbye

she called, hey, you left too much money

so what's it to you, they replied

Ove Mellingen

Hun som jobber i Varden møter jeg ofte mens hun er på vei «utover bruene» og jeg kommer motsatt. Jeg vet ikke hva hun heter, men hun er usedvanlig blid og vi hilser hjertelig på hverandre mange ganger i uken. Et smil og en: «Ha en fin dag» er egentlig det som skal til. Det bidrar til nettopp den fine dagen.

 Bjørn treffer jeg av og til. Alltid blid når han kommer syklende. «Hei Ove!» Jeg kjenner ham litt fra noen tv-opptak på Hardangervidda, der han hjalp Turistforeningen og hver gang jeg ser ham, husker jeg hvordan han sprang oppå de høye toppene for å få litt bedre bilder til tv-serien. Han sparte seg ikke. 

Jeg tenkte på det denne helgen, hvor stor forskjell litt vennlighet gjør. Hvor mye det kan bety med en varm gest, et hyggelig ord i forbifarten. Så Kris Kristoffersons ord kan vi alle ha glede av:

And the daylight grew heavy with thunder

and the smell of the rain on the wind

ain't it just like a human

here comes that rainbow again

Det er altså kanskje fortsatt mørk mandag morgen når du leser dette. Vi er kommet midt i den kaldeste vintermåneden. Kanskje kan du være med på å gjøre den litt varmere og lysere for noen rundt deg. 

Det skal så lite til.

Innlegget ble først publisert i Telemarksavisa.