hits

Når realisme går over til kynisme

kommentarer
Skjermdumper fra Resett, HRS og Document.

Av Paul Omar Lervåg, samfunnsdebattant

I det siste har jeg observert forholdet mellom og diskusjonen rundt de alternative og tradisjonelle mediene i Norge. Jeg har observert en ganske absurd kamp om hvem som «egentlig» skildrer virkeligheten på en realistisk måte, hvem som eier sannheten.  

Kampen kjempes ikke i en gjensidig krig mellom alternative og tradisjonelle medier. Det er de alternative mediene HRS, Resett og Document med flere som forsøker å fremstille virkeligheten på denne måten. Alternative medier fremstiller det slik som at de sitter med den fulle sannheten, og at tradisjonelle medier har berøringsangst. Nettopp fordi tradisjonelle medier ikke ser hva alternative medier mener at de ser, og til hvilken grad de ser problemene rundt innvandring. Alternative medier sier med andre ord at hvis man ikke deler deres dystopiske verdensbilde med apokalyptisk utfall, så er man naiv, regressiv og benektende. Dette kan minne veldig om hvordan man opererer i sekter. Sektledere sier ofte at menneskene i verden lyver, og at bare de har den eneste rette sannheten. Sekter opererer på denne måten for å bygge ned tilliten til samfunnet, og skape et slags avhengighetsforhold til sekten, slik at medlemmene ikke har noe annet sted å gå. Er dette virkelig realisme? Høres ikke det mer ut som kynisme?

Paul Omar Lervåg

Realisme innebærer en streben etter å skildre virkeligheten så objektivt det lar seg gjøre, ved å bruke empiri og rasjonalitet som rettesnor. Det betyr å se hele virkeligheten i sin fulle helhet. Ikke kun det som passer med vårt eget verdensbilde og forestillinger vi har om vår virkelighet. Hvordan kan Rights, Resett og Document være realistiske når de kun klarer å se det negative? Å se verden på en realistisk måte innebærer også å kunne se det positive. Verden er ikke kun svart og hvitt, og hvis man er en realist klarer man å se både det negative og det positive med innvandring. Ikke minst klarer man å se mer enn kun dystopiske utfall framfor seg. Man klarer også å se potensiale, og man har rom til å drømme på vegne av framtiden. Ikke bare på vegne av etablerte nordmenn, men også nye nordmenn. Ser man kun det negative, er man fargeblind og kan ikke se nyansene. Ser man kun det positive, er man snøblind og ute av stand til å se utfordringene.   

Mange av de som skriver for disse alternative mediene har hatt negative opplevelser med muslimer som har preget dem. I likhet med meg selv har de opplevd å få dårlig behandling fra enkeltindivider fra gruppene de omtaler. Jeg var selv ganske sint på andre kristne etter min oppvekst i Smiths Venner, men så møtte jeg flere kristne og tilpasset min virkelighetsopplevelse etter nye observasjoner. Dette lærte meg å ikke legge enkeltindividers oppførsel til grunn for å fordømme hele grupper med mennesker. At man ikke skal bruke spesifikke situasjoner til å male en generell sannhet om virkeligheten.

Jeg skriver dette innlegget mens sitter jeg på Furusetsenteret i hjertet av Groruddalen, som ikke er så langt unna hvor jeg selv bor. Dette er på sett og vis mitt nabolag. Noe som er ironisk med tanke på at en av de som skriver for HRS mente at jeg måtte være en hipster som bor på Grünerløkka. Når man lever så tett på muslimer som jeg gjør, klarer jeg ikke å unngå å se utfordringene skrike meg rett i ansiktet i form av barnehijab. På den annen side ser jeg også helt vanlige mennesker som prøver å leve livene sine, og som prøver gjøre det beste ut av hverdagen. Mennesker med drømmer om en bedre framtid. Man ser barn som leker, ungdommer som sitter på café og voksne mennesker som lever sitt daglige liv.

Hvor er alle heltene?

Av Paul Omar Lervåg, ekskristen ateist med bakgrunn fra Smiths Venner. Aktiv i det sekulære og skeive miljøet En bølge av høylytte og viktige feministiske stemmer er i ferd med å stilne, og det er delvis vår skyld. Fordi vi ikke er bevisste på hva som skjer når vi ikke ser dem.


Vi må tørre å drømme om en bedre framtid med de som har kommet hit. For å anvende en utvidet sportsmetafor, så vil jeg gjerne anvende fotball. Sier du at du vil kun sparke ballen en meter, vil den også bare nå en meter. Hvis du sier at du skal sparke ballen til den andre enden av fotballbanen, så kommer du i hvert fall halvveis, og man kan alltids løpe etter ballen og sparke en gang til. Slik må vi også se på innvandringen. Vi må våge å ha ambisjoner i integreringsarbeidet og forstå at det vil være en prosess, og ikke ett enkelt øyeblikk som vil fikse alt.

Islamkritiske nettsteder på delingstoppen

De islamkritiske nettstedene Document og Human Rights Service gjør det godt på listen over medier som har flest delte saker i sosiale medier.Nå går Hege Storhaug direkte på Facebook på Nettavisen.


Det virker nesten som at Resett, HRS og Document heller vil at vi skal gi opp, og ty til total assimilasjon eller massedeportasjon. De arbeider med absolutte ekstremer og ser på den muslimske befolkningen som uforanderlige. Det er nesten som at Resett, HRS og Document mener at alle muslimer er islamister, og at det er like statisk som en av fysikkens lover, men saken er at vi snakker om mennesker, og mennesker er dynamiske. Jeg sier heller at vi skal sparke ballen videre, og strebe etter en mer positiv målsetning. Det er forskjellen mellom å være med og uten ambisjoner, og det er at vi når lengre med ambisjoner. Verden har sett mye lidelse tidligere, takket være et ensidig negativt menneskesyn. La oss ikke gå i den fella igjen. La oss ikke ledes inn i apati og kalde hjerter. La oss holde hodet kaldt og hjertet varmt. Det er kun da vi kan se realistisk på verden.