hits

Svik mot norske veteraner

kommentarer
Miandara, Afghanistan 20100915.En norsk pansret IVECO fra PRT15 (Provincial Reconstruction Team) på patrulje i Miandara i Faryab-provinsen.Foto: Forsvaret / Scanpix
 Norsk pansret IVECO fra PRT15 (Provincial Reconstruction Team) på patrulje i Miandara i Faryab-provinsen i 2010. Foto: Forsvaret / Scanpix

Unge enslige asylsøkere (18): Stortinget sender landets sønner og døtre til krig, mens unge afghanske menn velsignes til å slippe sitt eget lands frihetskamp.

Av Veteran*

På treningsbenken ved siden av meg pusher en ung afghaner en tung vektstang. På tredemølla løper en annen i bra tempo. to unge afghanere i 18 årsalderen. Soldatemner for eget land og dets frihetskamp. For Afghanistan. I Vernepliktig alder. Men dit skal de ikke. I morgen drar en kollega til Afghanistan for å sloss for akkurat disse guttas frihet.

Jeg ønsker alle afghanenere alt godt. Jeg har selv levert mitt lille bidrag - i den store målestokk - på bakken der nede for at afghanere skal komme litt nærmere frihet og trygghet. Det har jeg gjort sammen med over 10.000 norske unge gutter og menn, unge jenter og kvinner. I denne kampen for frihet har altså norske mødre og fedre sett sine sønner og døtre dra ut i krigen for det afghanske folket, mange med tungt hjerte og en klump i magen gjennom hele utenlandsoppholdet. Og med rette. Fordi mange norske soldater aldri kom hjem. Andre ble såret for livet.

Derfor er det et paradoks at vi den ene veien sender norske soldater til Afghanistan. For å sloss for dette landets frihet.l Mens vi motsatt vei signaliserer til unge afghanske gutter og menn i vernepliktig alder, at de kan reise hit, til Norge. Og få videre opphold den dagen de fyller 18 år, og i realiteten kunne startet sin soldatutdannelse i hjemlandet.

Det er ikke antall personer som er mitt poeng. Men prinsippet. Og signalene. Det ene til afghanere. Men like mye - til egne soldater.

Ha er dette for moral? Eller snillisme? Eller er det uttrykk for en type politisk korrekthet?

Riktignok vil nok mange «flermansen» sikkert gjemme seg bak et argument, om at de uansett ikke ville sendt noen norske soldater til Afghanistan. Men norske stortingspolitikere kan IKKE si det slik i denne sammenheng. De har faktisk besluttet noe annet. Vedtatt. Er dette da hykleri? Eller kanskje noe enda verre?

Ni av ti "oktoberbarn" fra Afghanistan har forsvunnet fra mottak

Promotion med annonselenker 90 prosent av afghanerne som fylte 18 år i oktober har forsvunnet fra mottak. Mens politikerne forhandler om hvorvidt de unge afghanerne skal returneres til Afghanistan eller ikke, forsvinner stadig flere av dem fra norske mottak. Det skriver Dagsavisen torsdag.

Og mens de afghanske unge menn trener på treningsinstituttene her hjemme, spiller fotball, you name it, «skriker» faktisk den afghanske hæren og politistyrkene etter de samme personene. Behovet er faktisk flere tusen i måneden, mest pga storstilt desertering. Sånn blir det ofte når rekruttene er fattige analfabeter fra landsbygda. Men tilbake til de som virkelig kunne utgjort en forskjell - i sikkerhetsstyrkene. Disse unge. De ressurssterke. De som ikke er analfabeter, men de som kan skrive og regne, de som har såpass kunnskap at de forstår eller burde forstå at frihet kun kan oppnås med egen innsats over lang tid. Kanskje også sitt liv. De som har greid den krevende reisen til Europa. Sågar lengst nord i Europa også. Og om ikke alle disse har super helse, til strid i fremste linje, så er det behov for sjåfører, kokker, etc, i så store styrker. Med andre ord, de fleste kan bidra.

Brutalt? Ja, men kampen for frihet vil alltid koste. Vi vet det! Men tar norske toppolitikerne konsekvensen av det? Ansvaret? Når de allikevel sender landets egne sønner og døtre ut.  Isteden?

Afghanistan er et utrygt land. Mye kamp gjenstår. Som mange andre steder i verden der det er livsfarlige forhold. I Afghanistan betyr det fortsatt drepte og sårede, inkludert norske, allierte. Men da må vi også forutsette at alle afghanere gjør sin innsats. Den eneste gruppen afghanere jeg mener kan fritas, er de norske styrkenes afghanske tolker, mange nå boende i Norge, fordi de faktisk har vist at de slåss for landet sitt, mange i flere år. Mange skadd, ikke minst med traumer. Frihetskamp for eget land må være et krav. Frihetskamp koster, finnene mistet faktisk 100.000 unge sønner for noen tiår siden. Og sivilbefolkningen led. Og uten en sivilbefolkning, heller ingen frihetskamp. Fordi denne kombinasjonen faktisk utgjør logistikk og moralsk støtte. Det er fundamentet for enhver frihetskamp. For trygghet. Men her på berget glemmes denne sammenhengen av de fleste. Krig og utrygghet er blitt så fjernt.

For meg er tankekors, at svært mange av de afghanske unge menn her i Norge, som nå skal få bli, vil nærmest fremstå som superrekrutter i de afghanske sikkerhetsstyrkene. Afghanistan trenger slike rekrutter hver eneste måned. Hvordan blir stridsmoralen hos de gjenværende afghanske soldatene når Vesten lokker med opphold?

Sikkerhetsstyrkene betaler lønn til sine soldater. Gir kost og losji. Det gjelder selvfølgelig også til de som ikke har nettverk, familie, osv. Så det blir intet argument for å ikke dra tilbake. Man er ikke alene.

Tilværelsen i sikkerhetsstyrkene er selvfølgelig heller ingen luksus. Man blir ikke rik. Det er enkle kår. Men sånn er frihetskampen, det er blod, svette og tårer. Og for noen traumer. Men paradokset kan fort bli at de pådrar seg traumene på vei hit. På reisen - for ikke å delta i sin egen og sitt eget lands frihetskamp.

Jeg vet at det nå ulmer i mange erfarne soldatsjeler med utenlandstjeneste. Selv om det selvfølgelig ikke gjelder alle. Norske soldater/veteraner er beredt på å dø i en frihetskamp, også for andre. Det er en god gammel norsk stridsholdning. Så selv om ikke den norske soldat/veteran- ennå - har satt foten ned for utenlandsbeordring til Afghanistan, og lignende land, i lys av dette norske stortingsvedtaket, så skal politikerne være oppmerksomme på sitt signal, og dermed en gryende oppvåking, og forståelse av hva som faktisk er i ferd med å skje.

Enn så lenge, ingen beordringsnekt foreløpig, unge soldaters higen etter å dra ut i krigen på Norges vegne er sterk, og norske offiserers holdning er profesjonell og preget av høy lojalitet til sin arbeidsgiver og det Stortinget. Men Stortinget skal heller ikke ta for evig gitt en ubegrenset lojalitet, om de rokker ved grunnleggende forutsetninger for de stridsmenn/veteraner som er villige til å ofre egne liv på nasjonens vegne. Og forutsetningen - nemlig at det er en hel nasjon sitt ansvar å ta kampen mot terrorister og tyranner, spesielt de stridsføre. Det ligger i bunn - for en eventuell kamp her hjemme - om så det gjelder livet.

Oktoberbarna- føleri eller fakta?

Debatten om de såkalte "Oktober-barna" har vært en vanskelig og vond diskusjon. Dette dreier seg om skjebnene til enkeltmennesker. I det øyeblikket de trer frem med sine historier, setter alvoret inn. Samtidig må man huske at Norge er en rettstat og saksbehandlere forvalter regler og lover.

Så til dere, den vanlige mann og kvinne i gata. For meg er det et stort tankekors, at mange av dere, mødre, fedre, søstre og brødre, slektninger, naboer med mer, er villige til å sende deres kjære ut i en frihetskamp for dere selv, og ANDRE, mens de som burde dratt i krigen for landet sitt, sin egen krig, sitt lands krig, får en beskyttelse mot nettopp deltakelse i den samme kampen. Fordi «døra åpnes» her hjemme. En holdning, et svar på løsning som ville fått mine gamle afghanske offiserskolleger til å rive seg i håret. Som gang på gang starter opplæring av nye rekrutter, som aldri får etablert erfarne, kampkraftige avdelinger og politistyrker, fordi de om og om igjen, må starte opplæringen på nytt.

Så kjære stortingsflertall, er dere beredt til å møte norske veteraner/soldater som stiller spørsmålstegn om hvorfor de skal kjempe en krig, ute, i fremmede land, for de samme unge menn, som her hjemme på berget kan nyte alle våre fasiliteter fra tildelte gutterom, klippekort til lek og underholdning, treningsstudioer til å skape seg en kampklar kropp, men uten å bruke den til det. Mens deres egne utsendte landsmenn, døtre og sønner, kan komme hjem i kiste.

Verden er tøff. Hard. Urettferdig! Vond. Men i kampen for en bedre verden, i ønsket om et bedre liv for enkeltpersoner, her 18-åringer, kan man lande på feil løsning. Det har mange norske borgere gjort. Det kan skje mange. Men at et flertall av det norske Storting gjør det samme, det kan jeg ikke se på, uten å gi min klare tilbakemelding. I ytterste fall, går norske liv tapt, eller såres, fordi dere ikke bygger oppunder en optimal rekruttering til den afghanske frihetskampen og de afghanske sikkerhetsstyrkene. Og det er noe med signaleffekten til de millioner av afghanske unge menn i Afghanistan. Og for så vidt alle de gjenværende innbyggerne. Og ikke minst mange av de veteraner som har vært ute og kjempet, stilt opp for storsamfunnet og frihet. Den har dere glemt. Eller valgt å se bort fra.

Koker dette ned til et svik mot norske veteraner/soldater? Er det en hån til de gjenværende afghanerne, til de som  ikke har forlatt landet sitt? Ennå. Unge og gamle. Som blir. Kjemper. Som finnene. Som vet at det må ofres. Mens den politiske eliten her hjemme omgjør de harde realiteter til en virkelighetsfjern kamp fra myke, oppvarmede stortingsstoler. For å kunne slå seg på brystet med politisk korrekthet? Kanskje det.

*Nettavisen kjenner skribentens identitet