7 konkrete punkter: Effektiv forebygging av radikalisering

Foto: Privat

Skrevet av: Sayed Sohaib, masterstudent ved Midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo

En ny EU-måling viser at muslimer i Europa har større tillit til demokratiske institusjoner enn resten av befolkningen. Tallene fra den nye målingen stemmer også overens med SSBs levekårsundersøkelse i 2016 som viste at innvandrere, særlig innvandrere fra Irak, Eritrea, Somalia og Afghanistan, hadde større tillit til det norske politiske systemet enn befolkningen generelt.

En forklaring er at det kanskje ikke er så fundamentale forskjeller på hva som anses som grunnleggende verdier hos majoriteten og minoritetsgrupper slik enkelte politikere argumenterte for under valgkampen.

At muslimske innvandrere i Europa og Norge har stor tillit til demokratiske institusjoner kan forklares med at disse institusjonene gjenspeiler, eller i det minste er teoretisk ment å reflektere deres grunnverdier. Disse grunnverdiene er rettferdighet, ærlighet, medmenneskelighet, bekjempelse av fattigdom, bekjempelse av korrupsjon, tålmodighet, og toleranse.

Det er meget positivt at muslimer som en minoritetsgruppe har stor tillit til demokratiske institusjoner i europeiske land. Men for å bevare denne tilliten må det satses mer på integrering.

Integrering er en toveisprosess. Både minoriteter og storsamfunnet (både institusjonene og befolkningen generelt) har sine viktige roller å spille for å lykkes i integrering. Lykkes man ikke med integrering, kan denne tilliten bli mindre. Det må derfor satses mer på forskningsbaserte integreringstiltak som gir gode resultater.

Ifølge rapporten fra Migrant Integration Policy Index, er Norge blant topp 10-landene med best integreringspolitikk. Allikevel har Norge siden 2011 gått nedover på rangeringen. Samtidig scorer Norge svakest på anti-diskrimineringslover som en av indikatorene. MIPEX nevner derfor i sin konklusjon, at Norges integreringspolitikk bør forbedre sine anti-diskrimineringslover.

Eksempler på diskriminerende integreringstiltak er når for eksempel én spesifikk minoritetsgruppe stadig opplever institusjonelle restriksjoner som begrenser deres politiske, sosiale, økonomiske og religiøse frihet.

Dette vil dessverre etter hvert føre til at den sterke tilliten til demokratiske institusjoner minskes. Jo mindre denne tilliten blir, desto mer vil dessverre følelsen av eksklusjon øke. Og jo mer medlemmer av minoritetsgrupper føler seg ekskludert av samfunnet og dets institusjoner, desto mer vil sannsynligheten for sosiale bevegelser øke blant dem. Det er i en slik kritisk fase at medlemmer av minoritetsgrupper vil være ekstra sårbare og utsatt for tiltrekning av eksterne radikale, ekstreme, og til og med voldelige, sosiale og politiske bevegelser.

Frankrikes assimilerende og ekskluderende integreringspolitikk er et godt eksempel på det.

Ofte i forbindelse med forebygging av radikalisering, ekstremisme, og tilslutning til terrororganisasjoner, snakker man om såkalte «push»- og «pull»-faktorer. I en 2015 artikkel publisert på regjeringens nettside med tittelen «Risiko- og beskyttelsesfaktorer», listes blant annet utenforskap, følelse av diskriminering, følelse av urettferdighet, og manglende tro på løsninger via demokratiske midler, som «push»-faktorer som presser personer ut av deres samfunn, og som gjør det ubehagelig og lite greit å være en del av det samfunnet de er en del av.

Hvis én spesifikk minoritetsgruppe stadig opplever at juridiske og sosiale restriksjoner kun rammer dem, er det med på å øke følelsen av diskriminering og urettferdighet. Hvis politikere stadig adopterer en fryktskapende og polariserende retorikk knyttet til én spesifikk minoritetsgruppe så vil det bidra til økt skepsis, fremmedfrykt og mistenkeliggjøring blant majoriteten. Dette igjen øker følelsen av utenforskap hos medlemmer av minoritetsgruppen.

Forsterkning av slike «push»-faktorer vil dessverre skape en meget sårbar situasjon som voldelige ekstremistiske grupperinger kan utnytte ved å fylle vakuumet med deres narrativ. Det er i en slik situasjon at deres argumenter kan virke attraktive og overbevisende.

Et realistisk og effektivt forebyggingsarbeid mot radikalisering, ekstremisme og tilslutning til terrororganisasjoner er å forebygge at «push»-faktorer forsterkes blant medlemmer av minoritetsgrupper. Som et resultat, vil «pull»-faktorer knyttet til voldelig ekstremistiske grupper automatisk være mindre attraktive og effektive når det ikke foreligger sterke pressfaktorer. Forskning på hvorfor borgere fra vestlige land slutter seg til voldelige ekstremistiske grupperinger viser at eksklusjon, følelse av urettferdighet og diskriminering er blant de viktigste faktorene.

Nøkkelen til et fredelig samfunn er at alle dets borgere føler seg inkludert, samtidig som alle har like rettigheter og muligheter for suksess og fremgang. Et samfunn der forskjellene blir brukt som ressurs og styrke ? som ikke fremmedgjør de svake ? er et samfunn med velintegrerte borgere i harmoni.

I videre arbeid for et slikt inkluderende samfunn er det nødvendig med en rekke politiske tiltak, som blant annet inkluderer at:

  • Myndighetene satser mer på forebygging av diskriminering i arbeidsmarkedet. Minoriteter er allerede godt representert i høgskoler og universiteter. Men det må skapes reelle og ikke-diskriminerende arbeidsmuligheter for minoriteter på lik linje med majoriteten.
  • Politikere må gå fra en polariserende tone til en inkluderende tone. Forbud, restriksjoner og marginalisering av minoriteters sosiale, politiske og religiøse identitet bør ikke være den første løsningen på samfunnsmessige utfordringer.
  • Myndighetene må satse mer på integreringstiltak som en toveisprosess. Integreringspolitikk må ikke være synonym med assimileringspolitikk. Utarbeidelsen av gode og effektive integreringstiltak må inkludere minoriteter i beslutningsprosessen. Myndighetene bør styrke den norske nasjonalidentiteten på en måte som styrker sameksistensen mellom ulike etniske, kulturelle, og religiøse grupper. Denne nasjonalidentiteten må være basert på grunnleggende verdier som gjenspeiler det moderne norske samfunnet. Grunnverdier som tillit, rettferdighet, ansvarlighet, mangfoldighet, toleranse, solidaritet, og demokrati.
  • Myndighetene må sette inn tiltak som styrker minoriteters tillit til demokratiske institusjoner. Minoriteter må gis reelle og ikke-diskriminerende muligheter til samfunnsdeltakelse i form av sosial og politisk virksomhet via demokratiske midler.
  • Myndighetene må ikke stadig problematisere og politisere ulike aspekter ved minoriteters identitet som en motpol til integrering. De bør heller sette inn gode integreringstiltak som ikke er identitetsfrarøvende.
  • Myndighetene må ha tettere samarbeid med tradisjonelle religiøse menigheter og organisasjoner. Tiltrekning til voldelige ekstremistiske grupperinger på grunn av religiøse argumenter skyldes manglende religiøs kunnskap. Kunnskapsutveksling, finansiering, og tilrettelegging av tradisjonell religiøs undervisning vil forebygge voldelig ekstremisme.
  • Integreringstiltak må ikke baseres på spekulasjoner og vage argumentasjoner. Det må satses mer på forskning på innvandringsrelaterte temaer slik at de politiske tiltakene som rammer vårt samfunn som helhet, og enkeltgrupper mer spesifikt, faktisk gjenspeiler den rådende oppfatningen i samfunnet generelt, og i spesifikke samfunnsarenaer mer konkret, basert på konkrete fakta og data.

#integrering #radikalisering #ekstremisme #minoritet #majoritet #assimilering #pushpullfaktorer

hits