hits

«Hello beautiful! Kan jeg få være setet ditt?»

kommentarer
friends bullism
Illustrasjonsfoto: Istock

Som 47 år gammel kvinne har jeg hørt alt. Uten at det er noe problem.

Av Inga Ragnhild Holst, Spicymedia.no

Den siste uken har medier over hele verden skrevet om studenten Noa Jansma (20) fra Nederland. Hun driver Instagram-kontoen Dearcatcallers der hun legger ut selfier av seg selv og angivelige catcallers, altså menn som roper, snakker og plystrer til ukjente kvinner på gaten.

Det er mange problemer med dette prosjektet. Vi vet ikke hva som har skjedd. Vi har bare den tjue år gamle studentens ord om at mennene som er avbildet skal ha snakket til henne på en måte som hun opplever som negativt og kanskje krenkende. (Klikker du deg inn på kontoen vil du se at mennene har sagt ting som «sweet girl» og «Kan jeg bli med deg?»)

 

I 2014 siden ble et tilsvarende prosjekt lansert. Markedsføringsselskapet Rob Bliss Creative laget da YouTube-videoen 10 Hours of Walking in NYC as a Woman på oppdrag for nettverket Hollaback som jobber mot gatetrakassering. En skuespiller gikk i utvalgte gater i bydelen Harlem. Videoen ble en slager og 45 millioner mennesker har sett den. Hollaback mener gatetrakassering er et brudd på menneskerettighetene. Andre som har vært opptatte av fenomenet, mener menn bør straffes.

Innlegget ble først publisert hos Spicymedia.no

Men hvem skal bestemme hva som er lov til å si i det offentlige rom? Du? Jeg? Når skal man ta kontakt? Skal vi ha bestemte tidsrom? En annen konsekvens av kriminalisering av tilnærmelser i det åpne rom, er at også jeg  kan rammes. Skal jeg virkelig  bli ilagt forbud, straffet og kanskje presentert som plagsom i sosiale medier, dersom jeg kontakter noen på gaten og den angivelige fornærmede finner det ubehagelig? Eller mener Jansma og Hollaback at det kun er menn som skal unnlate å henvende seg til ukjente? Det er heller ikke til å komme bort fra at avsenderen som prospekt, kan påvirke hvordan «komplimentet» blir oppfattet. Mennesker har biologiske disposisjoner som styrer adferden vår.

Og hva er forskjellen på catcalling og innpåslitne selgere fra strømselskap og trankapselprodusenter? Skal vi forby alle aktiviteter vi ikke liker? Og kan kvinner ta igjen? Min colombianske venninne Estrella vet å navigere. En dag vi gikk ned en gate i Madrid, får vi en melding fra en mann.

- Jeg har aldri sett to så pene damer på et og samme sted før.

Min gatesmarte venninne svarte cyanidgiftig:

- Vel, nå har du sett det også!

Journalist og forfatter Inga Ragnhild Holst. Foto: Vibeke Montero/Vibekemontero.no

Det å være likestilt innebærer ikke bare å ha like rettigheter, men krever også at vi tar ansvar. Catcalling-kampanjene derimot er puslete som feministisk prosjekt. Det er et uttrykk for at kvinner krever ekstraordinær beskyttelse mot livet selv. Det er ikke noe feministisk i det, det er infantiliserende.

I debatten på sosiale medier i dag har jeg merket meg at flere av kvinner si at de «er redde for hva catcallingen kan føre til». Men kjenner noen til data som viser at catcalling fører til noe utover en viss mulighet for å få sin stolthet såret, at man blir forstyrret i sin egen tankerekke og avhengig av kontekst og omgivelser (at en mann i en mørk, folketom gate sier han vil være setet ditt, oppleves som mer skremmende enn i Vogts gate i lunsjtid), at vi blir skremte? Bør man ikke ha et visst datagrunnlag før man iverksetter prosjekter der man angriper folk  virtuelt - uten mulighet til å imøtekomme påstandene?

Men sakskomplekset bunner i at vi ikke kan og heller i bør kontrollere alt som skjer i det offentlige rom (og jeg snakker ikke om trusler og voldtekt, som er straffbare handlinger). At folk har ulik oppfatning av hva som er passende språk, på samme måte måte som vi må leve med at noen synes det er greit å prakke trankapsler på fremmede mennesker.

Jeg skal gi menn et tips: Hvis du virkelig ville være setet mitt, så er det ingen god idé å rope det til meg mens jeg sykler forbi. Jeg har aldri hørt om en kvinne som i en slik situasjon, stoppet sykkelen og sa: «Ja, det var en god idé. Kom igjen!». Undersøkelser viser også at kvinner blir skremte av grov tiltale. Vil du være en bra mann, så lar du det være. Men selv om noen menn bare liker å si sleske ting, så skal jeg kunne ha min frihet til å vandre i gaten og ta kontakt med dem jeg ønsker. Det innebærer at også menn skal kunne gjøre det. Ønsker kvinner et virkelig likestilt samfunn, så kan vi ikke dåne som fruentimmere fra Victoria-tiden og kreve å aldri bli emosjonelt krenket.  Svar heller: Fortsett å drømme! Og pris deg lykkelig over at vi kan både gjøre tilnærmelser og avvise dem som måtte komme.

Kvinne tar selfies med fremmede menn på gata - men de har alle én ting til felles