Den usynlige terroren i London: Slik brytes stillheten

Transportpolitiet holder vakt etter hendelsen ved Parsons Green station i september. Foto: Kirsty Wigglesworth/AP

Av Julia Annette Kirsebom Thommesen og Seyran Khalili, norske studenter i London og styre- og rådsmedlem i LIM

Samtidig som Storbritania hever trusselnivå til «kritisk» og IS tar på seg skylden for angrepet som tok sted på T-banestasjonen Parsons Green i London, driver Londons beboere hverdagen videre uten å stille kritiske spørsmål til hvorhvidt man skal akseptere terroren eller ikke.

Kl. 9:00, 15. september, smalt det på tuben i Parsons Green i London. Jeg, Julia, har nettopp stått opp, og spiser frokost med mine foreldre i Peckham når min far leser nyheten for meg fra mobilen. Jeg ser meg rundt. En mor sitter og pludrer med smårollingen i fanget. Et par drikker morgenkaffen sin i stillhet. Og livet går videre.

Usynlig terror

Det er forferdelig med terror, og enda mer oppsiktsvekkende er den usynlige varianten av terror, hverdags terroren der mennesker ikke bryr seg om hverandre.

I andre enden av Peckham sitter jeg, Seyran, ved Waterloo, trygt inne i en sikker bygning hvor ID kort er påbudt og sikkerheten til studentene er på høyt nivå.

Min lignende opplevelse var at frafallet av empati for de sårede og de som var påvirket ikke nådde lengre enn et sukk og en videre diskusjon over hvor man skal treffes til middag og videre planlegging av dagen.

Livet går raskt videre i London etter terrorangrep. Foto: Daniel Leal-olivas/AFP

Osloborgere og assosiasjonen til terror

Er det størrelsen på London som gjør at livet passivt flyter videre på den måten? På gaten tusler Londons innbyggere rundt, travle businessmenn og ? kvinner vinker etter drosje, men ingen ser opprørt ut over at et angrep igjen har funnet sted i deres hjemby. Peckham og Waterloo er et stykke unna Parsons Green, og London er stort nok til å romme mange Oslo?er. Selv de som er født og oppvokst her kan føle seg som turister i bydeler de ikke kjenner.

Les også:  Jeg er drittlei av at andre muslimer er villige til å meie ned, stikke og sprenge andre mennesker i fillebiter i islams navn.


Da terroren kom til Norge, en grå junidag i 2011, var det landesorg og sjokk. Å være i Oslo i dagene etter 22. Juli, var en surrealistisk opplevelse. Et tungt lokk hadde lagt seg over byen. Men vi brøt også gjennom lokket med medmenneskelighet. «En Osloborger hadde ikke lyst til å være noe annet sted enn i Oslo i dagene som fulgte angrepet». Man trengte støyen fra blåtrikken og klokkespillet fra Rådhuset for å fungere.

Da terroren kom til London, enda en gang, var det som hvilken som helst annen dag. Utover at en så litt flere bevæpnede politimenn i gatene, var det lite som endret seg.

Julia Annette Kirsebom Thommesen og Seyran Khalili. Foto: privat

Venner man seg til terror? Når byen din får stikk etter stikk, blir man vant til at den alltid blør? London er en stor by, men selv om nervesenteret er i hodet, merker hele kroppen at lilletåen skumper borti et bordhjørne, gjør den ikke? Aksepterer man terror?

Trekker man på skuldrene, ber en stille bønn for ofrene, og lar dagen gå sin vante gang? Får ikke Londons innbyggere lyst til å kaste opp av tanken på at noen vil gjøre noe så brutalt mot byen deres, mot deres medborgere?

For det som skulle være en normal reaksjon i en unormal situasjon, snudde alt seg ganske gradvis bort fra det som var vondt og smertefullt. Det er utrolig hvordan alt gikk ganske normalt videre, mannen i gaten hadde kanskje hørt om bomben som smalt i tuben, men han var for opptatt med å rekke sin neste avtale. For ham var det kanskje ikke en personlig opplevelse siden det ikke påvirket ham; solen skinnet og dagen gikk videre.

Det tikket inn meldinger fra Norge fra familie og venner som var bekymret. Lite visste jeg at denne hendelsen var større utenfor landet, enn min egen opplevelse av å være i byen i seg selv.

En sterk opplevelse

Hvor mange må dø før man reagerer på terror? Angrepet på tuben i Parsons Green skadet mange, men drepte ingen. Er det omfanget av angrepet som avgjør vår sympati med ofrene? Vil kongelige kun besøke overlevende dersom de har mistet venner og kjente, dersom titalls mennesker er borte?

Blir man immun mot terror? Må man bli immun? Er det en forsvarsmekanisme, som å snu seg bort under de verste scenene i en skrekkfilm, gjemme seg fra det man ikke orker å se? Må man tvinge seg selv til å være kynisk for å orke å la dagen gå videre? Må man tvinge seg selv til å være kynisk for å tørre å gå ut?

Mandatory Credit: Photo by Ian Homer/LNP/REX/Shutterstock (9067999j)Newport,UK. Counter terror and scene of crime police officers continue to search a property in Newport, Wales where a 25 year old terror suspect was arrested at 7pm on Tuesday evening in connection with the Parsons Green tube stations bombing . Picture credit: Ian Homer/LNPPolice search in connection with recent London terrorist incident, Newport, Wales, UK - 20 Sep 2017
Gater sperret av mens politiet jakter på terrorist. Foto: Ian Homer/lnp/rex/shutterstock

Det å skulle beskrive en allmennmenneskelig tilstand av manglende interesse for andres lidelse er ikke enkelt, men det er enda vanskeligere å la vær. Da tar man del av den spiralen av manglende medmenneskelighet som skjer i dag. Terrorister har mistet sine menneskelige verdier, men min bekymring er hvorvidt vi mennesker i de store metropolene har mistet vår samfunnsverdi.

Terrorister stjeler mye dyrebart. Det aller mest dyrebare er livene som blir frastjålet kropper som skulle vært på denne jorden mye lenger. Slik som vi på ny så i Las Vegas hvor flere hundre mennesker ble skutt ned på en kveld hvor de bare skulle nyte god musikk. Det nest mest dyrebare er medmenneskeligheten vår.

Dersom terroren klarer å frarøve oss empati, og gir oss kynisme tilbake, da blir det mørkere og farligere i verden enn det har vært på lenge.

 
hits