hits

Den usynlige terroren i London: Slik brytes stillheten

Transportpolitiet holder vakt etter hendelsen ved Parsons Green station i september. Foto: Kirsty Wigglesworth/AP

Av Julia Annette Kirsebom Thommesen og Seyran Khalili, norske studenter i London og styre- og rdsmedlem i LIM

Samtidig som Storbritania hever trusselniv til kritisk og IS tar p seg skylden for angrepet som tok sted p T-banestasjonen Parsons Green i London, driver Londons beboere hverdagen videre uten stille kritiske sprsml til hvorhvidt man skal akseptere terroren eller ikke.

Kl. 9:00, 15. september, smalt det p tuben i Parsons Green i London. Jeg, Julia, har nettopp sttt opp, og spiser frokost med mine foreldre i Peckham nr min far leser nyheten for meg fra mobilen. Jeg ser meg rundt. En mor sitter og pludrer med smrollingen i fanget. Et par drikker morgenkaffen sin i stillhet. Og livet gr videre.

Usynlig terror

Det er forferdelig med terror, og enda mer oppsiktsvekkende er den usynlige varianten av terror, hverdags terroren der mennesker ikke bryr seg om hverandre.

I andre enden av Peckham sitter jeg, Seyran, ved Waterloo, trygt inne i en sikker bygning hvor ID kort er pbudt og sikkerheten til studentene er p hyt niv.

Min lignende opplevelse var at frafallet av empati for de srede og de som var pvirket ikke ndde lengre enn et sukk og en videre diskusjon over hvor man skal treffes til middag og videre planlegging av dagen.

Livet gr raskt videre i London etter terrorangrep. Foto: Daniel Leal-olivas/AFP

Osloborgere og assosiasjonen til terror

Er det strrelsen p London som gjr at livet passivt flyter videre p den mten? P gaten tusler Londons innbyggere rundt, travle businessmenn og ? kvinner vinker etter drosje, men ingen ser opprrt ut over at et angrep igjen har funnet sted i deres hjemby. Peckham og Waterloo er et stykke unna Parsons Green, og London er stort nok til romme mange Oslo?er. Selv de som er fdt og oppvokst her kan fle seg som turister i bydeler de ikke kjenner.

Les ogs:  Jeg er drittlei av at andre muslimer er villige til meie ned, stikke og sprenge andre mennesker i fillebiter i islams navn.


Da terroren kom til Norge, en gr junidag i 2011, var det landesorg og sjokk. vre i Oslo i dagene etter 22. Juli, var en surrealistisk opplevelse. Et tungt lokk hadde lagt seg over byen. Men vi brt ogs gjennom lokket med medmenneskelighet. En Osloborger hadde ikke lyst til vre noe annet sted enn i Oslo i dagene som fulgte angrepet. Man trengte styen fra bltrikken og klokkespillet fra Rdhuset for fungere.

Da terroren kom til London, enda en gang, var det som hvilken som helst annen dag. Utover at en s litt flere bevpnede politimenn i gatene, var det lite som endret seg.

Julia Annette Kirsebom Thommesen og Seyran Khalili. Foto: privat

Venner man seg til terror? Nr byen din fr stikk etter stikk, blir man vant til at den alltid blr? London er en stor by, men selv om nervesenteret er i hodet, merker hele kroppen at lilleten skumper borti et bordhjrne, gjr den ikke? Aksepterer man terror?

Trekker man p skuldrene, ber en stille bnn for ofrene, og lar dagen g sin vante gang? Fr ikke Londons innbyggere lyst til kaste opp av tanken p at noen vil gjre noe s brutalt mot byen deres, mot deres medborgere?

For det som skulle vre en normal reaksjon i en unormal situasjon, snudde alt seg ganske gradvis bort fra det som var vondt og smertefullt. Det er utrolig hvordan alt gikk ganske normalt videre, mannen i gaten hadde kanskje hrt om bomben som smalt i tuben, men han var for opptatt med rekke sin neste avtale. For ham var det kanskje ikke en personlig opplevelse siden det ikke pvirket ham; solen skinnet og dagen gikk videre.

Det tikket inn meldinger fra Norge fra familie og venner som var bekymret. Lite visste jeg at denne hendelsen var strre utenfor landet, enn min egen opplevelse av vre i byen i seg selv.

En sterk opplevelse

Hvor mange m d fr man reagerer p terror? Angrepet p tuben i Parsons Green skadet mange, men drepte ingen. Er det omfanget av angrepet som avgjr vr sympati med ofrene? Vil kongelige kun beske overlevende dersom de har mistet venner og kjente, dersom titalls mennesker er borte?

Blir man immun mot terror? M man bli immun? Er det en forsvarsmekanisme, som snu seg bort under de verste scenene i en skrekkfilm, gjemme seg fra det man ikke orker se? M man tvinge seg selv til vre kynisk for orke la dagen g videre? M man tvinge seg selv til vre kynisk for trre g ut?

Mandatory Credit: Photo by Ian Homer/LNP/REX/Shutterstock (9067999j)Newport,UK. Counter terror and scene of crime police officers continue to search a property in Newport, Wales where a 25 year old terror suspect was arrested at 7pm on Tuesday evening in connection with the Parsons Green tube stations bombing . Picture credit: Ian Homer/LNPPolice search in connection with recent London terrorist incident, Newport, Wales, UK - 20 Sep 2017
Gater sperret av mens politiet jakter p terrorist. Foto: Ian Homer/lnp/rex/shutterstock

Det skulle beskrive en allmennmenneskelig tilstand av manglende interesse for andres lidelse er ikke enkelt, men det er enda vanskeligere la vr. Da tar man del av den spiralen av manglende medmenneskelighet som skjer i dag. Terrorister har mistet sine menneskelige verdier, men min bekymring er hvorvidt vi mennesker i de store metropolene har mistet vr samfunnsverdi.

Terrorister stjeler mye dyrebart. Det aller mest dyrebare er livene som blir frastjlet kropper som skulle vrt p denne jorden mye lenger. Slik som vi p ny s i Las Vegas hvor flere hundre mennesker ble skutt ned p en kveld hvor de bare skulle nyte god musikk. Det nest mest dyrebare er medmenneskeligheten vr.

Dersom terroren klarer frarve oss empati, og gir oss kynisme tilbake, da blir det mrkere og farligere i verden enn det har vrt p lenge.

 
Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar