hits

Sveriges første skattefinansierte harem

kommentarer
Nacka kommune er et svært dyrt område i Stockholm fylke. Foto: Nacka kommune

Av Tino Sanandaji, svensk nasjonaløkonom og forfatter

Svensk flyktningpolitikk fortsetter å skape overskrifter internasjonalt. Årsaken er ikke, som det iblant blir påstått, at andre land med vilje forsøker å svartmale Sverige, men at landets politikk i mange tilfeller avviker fra normen - både sammenlignet med andre land og med Sveriges historie.

Også norske medier rapporterte nylig om en eksotisk eiendomssak i Nacka, en rik kommune i Stockholm fylke. Kommunen kjøpte tre utleieleiligheter for å ta imot en nyinnflyttet flyktningfamilie som besto av en 57 år gammel syrisk mann, hans tre koner og 16 barn. Siden leilighetene ligger i ett av Sveriges mest eksklusive boligområder endte kjøpesummen på 14 millioner svenske kroner. Den uvanlige familiekonstellasjonen får utover dette nærmere 100.000 kroner i måneden i samlede bidrag og fordeler

Det har blitt mye vanligere for svenske kommuner å kjøpe private leiligheter for å ta imot flyktninger. Bare i Nacka har man siden i fjor brukt 305 millioner svenske kroner på dette. Kommunene eier og står vanligvis for husleien. Dette er en midlertidig løsning, men i praksis innebærer regelverket at leietakerne i mange tilfeller kan fortsette å bo i leilighetene så lenge de ønsker. For den majoriteten av flyktninger som ikke på kort tid finner en godt betalt jobb som gir dem råd til å kjøpe sitt eget, må kommunene uansett sørge for et lignende bosted.  

Les også: Svensk kommune kjøpte tre leiligheter til mannens tre koner og 16 barn

Nacka kommune forsvarer disse dyre løsningene med at regjeringen tvinger dem til å ta imot flyktninger og det er boligmangel. Manges rettferdighetssans provoseres imidlertid av at kommunene byr over sine innbyggere med deres egne skattepenger, og at en polygam mann tildeles leiligheter i luksusområder som folk vanligvis bare kan drømme om.

Det kan overraske at Sverige tillater polygame ekteskap, men slik er reglene når ekteskap er inngått i andre land, før migrasjonen. I dag finnes det ca. 300 polygame familier offisielt registrert av Skatteverket, og i tillegg, ifølge medias granskning rundt 130 barneekteskap. At skattebetalerne tvinges til å godta og dessuten finansiere polygami er en av de utfordringene som må håndteres i mangekulturens kjølevann.

Boken min: «Masseutfordring: Økonomisk politikk mot utenforskap og antisosial atferd» (Kuhzad Media, 2017), diskuterer innvandringens sosioøkonomiske effekter samt Sveriges selvbilde som en moralsk stormakt, og kom for noen uker siden ut på norsk. Det anektdotiske eksempelet i Nacka er uvanlig, men totalt utgjør summen av disse anekdotene titalls milliarder kroner per år. Sverige bruker i år tilsvarende over 70 milliarder kroner på initiell flyktningmottak pluss ytterligere titalls milliarder på innvandringens langsiktige kostnader.

Svensk kommune kjøpte tre leiligheter til mannens tre koner og 16 barn Foto: TV4 Nyheterna

De summene som Sverige bruker på å hjelpe et relativt fåtall er astronomiske, og bør jamføres med FNs flyktningorgan UNHCRs sammenlagte finansiering på ca 30 milliarder kroner per år. Sveriges ressursprioritering har blitt motivert av humanitære argumenter, men blir stadig mer tvilsomme. Innvandrere til Sverige er nesten utelukkende personer som allerede har fått livene sine beskyttet i sikre land og i steg to reiser hit. Sverige har høynet den økonomiske standarden for flere hundre tusen innvandrere, men det er tvilsomt om man har reddet spesielt mange liv.

Sverige gir riktignok noen milliarder kroner til flyktningbistand og har økt denne satsingen de siste årene. Flyktningbistand er riktignok en liten del av den samlede nødhjelpen, og Sverige har tatt det kritiserte valget å kutte ned på øvrig humanitær bistand for å finansiere flyktningmottak. Risikoen er at det i et globalt perspektiv har gjort mer humanitær skade enn nytte å kutte i verdifulle prosjekter som for eksempel medisin, vann og HIV-behandling i Afrika - som ifølge enkelte estimat redder titusenvis av liv - for å finansiere dyrt flyktningmottak som øker levestandarden, men ikke redder liv. En investering på 14 millioner kroner og løpende utgifter på ca. 100.000 kroner i måneden  burde ha gått til å finansiere et mindre flyktningmottak i et fattig land med et lavt kostnadsnivå, ressurser som man i Nacka har valgt å bruke på en eneste familie.

Les også: Slik kjøper Oslo kommune boliger til langt over antatt markedsverdi

Sverige og de øvrige nordiske landene er små, og har et høyt kostnadsnivå. Det er derfor umulig for disse landene å, ved hjelp av innvandring, løse flyktningkrisen for alle millionene mennesker på flukt her i verden. Det er derimot helt realistisk for et lite rikt land å alene kunne fordoble UNHCRs budsjett for samtlige av verdens flyktninger. Har har råd til å gi alle flyktninger beskyttelse, men ikke gjennom innvandring.

Boken min «Masseutfordring» forsøker å skissere en flyktningpolitikk som i stedet drives av rasjonell humanisme. Ett av forslagene er at Sverige skal gi to kroner til internasjonal flyktningbistand for hver krone som spares på grunn av redusert innvandring. Dette kan hjelpe mange flere og vil trolig på sikt være gunstig også for Sverige, som langsiktig vil spare velferdsutgifter og sosiale belastninger. Samme resonnement gjelder for Norge, som er et enda rikere og dyrere land med en generøs velferdsstat, der nettokostnaden per flyktning er estimert å være enda høyere enn i Sverige.

Les også: Norske myndigheter aksepterer flerkoneri

Det er viktigere enn noensinne å diskutere hvordan flyktningpolitikk strukturelt skal utformes for å hjelpe så mange som mulig. Flyktningkrisen må løses fra skandinaviske politikeres perspektiv, men den globale flyktningkrisen er neppe over. I 2015, da flyktningene søkte mot Skandinavia fantes det globalt nesten 60 millioner på flukt. Siden den gangen har både Sverige og Norge innført strenge regler og har kraftig bremset opp antallet asylsøkere, noe som reduserte søknadstrykket for disse landene med over ni tideler. Derfor er mange ikke klar over at antallet på flukt fortsetter å øke og nå oppgis å være mer en 65 millioner.

Flyktningkrisen er forverret samtidig som saken tones ned i avisspaltene, helt enkelt fordi Nord-Europa ikke lenger er umiddelbart påvirket. Det fremstår som selvsentrert at flyktninger forsvinner ut av den kollektive bevisstheten når de ikke befinner seg ved Øresund. Man handler på en forvirret og nærsynt måte der det virker som det finnes uendelig med ressurser når en familie søker seg til en rik kommune som Nacka, men at det er en marginal interesse når mennesker lever på flykt, på grensen til eksistensminimum.

Les også: Ap vil foreslå asylendringer snarest

Tino Sanandaji under Nettavisens konferanse. Foto: Paul Weaver/Mediehuset Nettavisen

Å kutte i bistand, legitimere polygami og barneekteskap og i tillegg innbille oss at vi har løst flyktningkrisen siden problemet har forsvunnet fra Facebook-feeden vår, er ikke verdig et land med ambisjoner om å kalle seg en moralsk stormakt. De som genuint bryr seg om flyktninger og ikke bare vil bruke de i et kynisk sosialt spill for å øke sin status med kraftsignaler bør tenke over spørsmålet fornuftig og faktabasert. De siste årenes hysterisk emosjonelle flyktningdebatt med polarisering og hopping fra sak til sak har gjort mer skade enn nytte, og har i Sveriges tilfelle ført til internasjonal latterliggjøring, et land som under verdens fremste feministiske regjering har bygget verdens første skattefinansierte harem. Om den empatien som fortsatt finnes blant mange i stedet hadde blitt kanalisert rasjonelt kunne Sverige sørge for en reell effekt for verdens millioner av flyktninger og bli en morals stormakt på ordentlig.