En forfeilet modell

Catalan regional mossos d'esquadra police officers stand between protesters and the national police headquarters during a one-day strike in Barcelona, Spain, Tuesday Oct. 3, 2017. Labor unions and grassroots pro-independence groups are urging workers to hold partial or full-day strikes throughout Catalonia to protest alleged brutality by police during a referendum on the region's secession from Spain that left hundreds of people injured. (AP Photo/Santi Palacios)
Katalansk politi måtte stå vakt mellom protestantene og det spanske nasjonale politiets hovedkvarter i Barcelona tidligere denne uka. Foto: Santi Palacios/AP

Av Bjørn Nistad, doktor i russisk historie

Den spanske staten har brutt sammen. Etter politiets og sivilgardens brutale undertrykkelse av den katalanske befolkningens forsøk på å gjennomføre en folkeavstemning om løsrivelse er det umulig å se for seg hvordan Spania skal kunne lappes sammen igjen. Madrid har valget mellom å anerkjenne Catalonias uavhengighet og å måtte forholde seg til et katalansk folkeopprør, som vil kunne utvikle seg til en terroristisk frigjøringskrig. At sentralmakten har opptrådt på en lite gjennomtenkt måte er åpenbart. Den burde ha latt katalanerne få gjennomføre folkeavstemningen, og insistert på nye forhandlinger dersom et flertall hadde stemt for uavhengighet.

Den virkelige årsaken til den spanske statens sammenbrudd er imidlertid ikke sentralmaktens håndtering av folkeavstemningen, men den desentraliserte styringsmodellen spanierne innførte etter avviklingen av Franco-diktaturet på 1970-tallet.

En mann bærer det katalanske flagget «estelada» som brukes av katalanske independentister for å uttrykke sin støtte til et selvstendig Catalonia. Foto: Pau Barrena/AFP

Forfatningen av 1978 inndelte Spania i 17 autonome områder og to autonome byer som alle har sine egne styringsorganer med betydelig myndighet. Resultatet ble - slik en burde ha forutsett at det måtte bli - at regionale ledere brukte krav om større uavhengighet fra Madrid, mer kontroll over egne skatteinntekter og liknende til å befeste sin egen maktbasis. Dessuten ble det en mengde konflikter om språk og kultur, ikke minst hva som skulle være undervisningsspråket i skole og universitet. Folk som snakket spansk, ble allerede på 1990-tallet i Catalonia og andre områder betraktet som uønskede innflyttere og utsatt for diverse former for diskriminering.

Les også: Spansk politi anklages for brutal framferd mot katalanske velgere

Spania har 17 autonome regioner

Legg krisen i verdensøkonomien i 2008?09 som rammet Spania hardt, det forhold at Catalonia er et rikt område som overfører store summer til fattigere regioner i Spania, ambisiøse lokale ledere og en ufleksibel sentralmakt til denne situasjonen, og du har en kruttønne som måtte eksplodere.

Dramaet vi er vitne til i Spania, har mange likhetspunkter med oppløsningen av Sovjetunionen og Jugoslavia. Både sovjetlederne og de jugoslaviske sosialistene forsøkte å løse det nasjonale spørsmål ved å opprette nasjonale republikker der titulærbefolkningen var innrømmet visse kulturelle rettigheter.

Så lenge sterke ledere som Stalin, Brezjnev og Tito satt ved makten, fungerte ordningen med nasjonale republikker. Da den sosialistiske samfunnsorden på 1980-tallet kom under press, forvandlet kommunistiske apparatsjiker i både Sovjetunionen og Jugoslavia seg imidlertid til separatistiske nasjonalister, for derved å holde på sin makt. Samtidig vokste det frem folkelige bevegelser som krevde en privilegert status for sitt eget språk, kontroll over egne skatteinntekter og liknende. I kaoset etter det mislykkede statskuppforsøket i august 1991 brøt Sovjetunionen sammen. Og i Jugoslavia kastet demagogiske ledere befolkningen ut i en blodig borgerkrig.

Oppløsningen av Sovjetunionen og Jugoslavia var ikke uunngåelig. Med forstandigere ledere kunne begge statene ha blitt bevart og modernisert. Poenget er at ordningen med nasjonale republikker gjorde en utvikling mot et statlig sammenbrudd sannsynlig så sant det ikke fantes en sterk og velfungerende sentralmakt.

Institusjonelle ordninger fanger. Hadde noen på 1990-tallet sagt at det kunne komme til en konflikt mellom Russland og Ukraina, ville både russere og ukrainere ha ledd av påstanden. Opprettelsen av en uavhengig ukrainsk stat i 1991 gjorde imidlertid at det oppstod en klasse av ukrainske politikere som knyttet sin fremtid til å forsvare det de fremstilte som ukrainske interesser, i første rekke overfor Russland. Det ble opprettet institutter som skulle fremme ukrainsk identitet, lærebøker som fremstilte ukrainerne som ofre for russisk og sovjetisk imperialisme, dukket opp, og kampanjer for å ukrainifisere skolevesenet ble igangsatt. I dag - etter statskuppet i 2014 - betrakter mange ukrainere Russland som en fiende, og Ukraina og Russland er på grensen til krig.

Borgerkrigen i tidligere Jugoslavia krevde rundt 300.000 menneskeliv. Bildet er fra landsbyen Clina, hvor 79 personer ble drept 25. mars 1999. Foto: Mike Nelson/AFP 

I Storbritannia bidrog opprettelsen av et skotsk parlament og desentralisering på 1990-tallet til å forsterke den skotske nasjonalismen, med folkeavstemningen om skotsk løsrivelse fra sentralmakten i 2014 som resultat. London og Edinburgh krangler i dag om forholdet til EU, og Det forente kongerikets fremtid virker usikker.

Overføring av makt til regionale styringsorganer er ingen god måte å løse nasjonale og kulturelle konflikter på. Tvert imot vil opprettelsen av regionale styringsorganer føre til at det fremtrer lokale ledere som bruker forsvar av lokale interesser til å befeste sin egen makt, med en tilspissing av forholdet mellom sentralmakten og regionene som resultat. Trolig hadde Vladimir Putin rett da han som svar på et spørsmål om sitt syn på sovjetisk nasjonalitetspolitikk sa at bolsjevikenes opprettelse av nasjonale republikker var det samme som å legge ut miner med forsinket utløsning under den russiske staten. Minen som i dag har eksplodert i Barcelonas gater, la spanierne selv ut i 1978.

VIDEO: Spansk politi raidet valglokale

hits