Om å være der også når det går bra

Thoughtful woman at the terrace looking away
Illustrasjonsfoto: Istock

Av Thomas Solgård Svendsen, forsker ved Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning i Helse Vest (KORFOR)

Når vi mennesker etablerer noe som får satt seg, for eksempel oljebransjen, krever det omfattende prosesser før vi ser mulige alternativer eller supplement til det. Det er ikke før en fyr som for eksempel Elon Musk kommer på banen, at vi forstår at det finnes andre perspektiver og måter å leve i verden på. 

På rusfeltet har store endringer skjedd de siste 50 årene, der behandling i forskjellige former har vært en del av bildet hele tiden. Rettighetene til folk som har en problematisk rusbruk har også endret seg mye. Pasientrettighetene for å få tverrfaglig, spesialisert behandling kom for eksempel ikke før i 2004.  

Mari møtte jeg første gang da jeg jobbet på en institusjon for legemiddelassistert rehabilitering (LAR) i 2009. Hun hadde fått pasientrettigheter, og skulle trappes opp på medisiner. 

I store deler av behandlingen forlot ikke Mari rommet sitt, fordi hun var redd. 

En sannhet som samfunnet vårt har omfavnet, handler om at når noe heter behandling, da blir det på flere måter til noe veldig viktig. Dette handler om gode intensjoner: Vi har jo lyst til at folk skal få det bedre, og kunne få leve de livene de ønsker!

En utfordring med å beskrive noe som viktigere enn noe annet, handler om at samfunnet legger andre tjenester rundt behandlingen, og at behandlingen kan tar en del oppmerksomhet fra andre deler av hjelpeapparatet vårt, og fra det større perspektivet: Livene til folk.

Ettervern, eller livet om du vil

Ofte legger systemet vårt til rette for behandlingen (forvern). Så går den det gjelder gjennom et behandlingsløp, og så etablerer vi et ettervern for å følge opp den det gjelder en periode, som ofte er en avgrenset periode. Vi deler dette opp for å forsøke å få oversikten, men utfordringen er at behandling ofte bare er en liten del av den omfattende prosessen den det gjelder skal leve gjennom, for å få et bedre liv. 

Etter at Mari ble skrevet ut fra institusjonen, brukte hun de neste fem årene til å finne ut hvordan hun skulle leve. Hun hadde flere perioder med problematisk rusbruk og behandlinger. Hun byttet leiligheter og kontaktpersoner i hjelpesystemet mange ganger. 

Ofte turte hun ikke å gå ut av leiligheten sin fordi hun var redd. Målet hennes var å greie å få en betalt jobb.

I Rogaland startet vi en stor studie i 2012. Den handler om å finne ut hvor lang tid det tar fra folk slutter med omfattende rusbruk, til viktige sider ved hjernen og livet kommer på plass igjen. Vi har fulgt 210 deltakere over 5 år, og flere år skal det bli. Der forteller mange at de får noe ut av behandlingen de er i eller har vært i. For noen var behandlingen starten på et nytt liv. De har ofte lært noe som de kan bruke videre i sine prosesser. I det vi så snedig kaller ettervernet. Eller livene til folk, om du vil. 

Jeg møtte Mari igjen i 2013, da hun ble deltaker i Stayer-studien. I løpet av de neste årene greide hun å slutte å ruse seg, og fikk jobben hun ønsket seg. Hun beskriver at hun sjelden er redd lenger.

I denne kronikken kritiserer jeg begrepet ettervern, av forskjellige grunner. En av dem er at det er misvisende å tro at folk bare trenger en avgrenset periode med oppfølging etter behandling for å få det livet den det gjelder måtte ønske. Ofte trengs det omfattende prosesser over mange år for å få dette til.

Livene til folk er den avgjørende perioden.

En annen grunn til at begrepet bør byttes ut, handler om at det å verne folk over lenger tid er noe som vi kan ha behov for, men som ikke bør være regelen over lang tid, hvis målet er at den det gjelder skal kunne få kontrollen over sitt eget liv. Vi skal med andre ord ikke, som regel, verne folk fra noe som helst, selv om det kan være nødvendig i perioder av livet.

Thomas Solgård Svendsen

Mari skulle ta en operasjon, og måtte sykemelde seg fra jobben sin i to uker. Jeg møtte henne i den perioden, og da sa hun noe som jeg ikke glemmer: 

«Da jeg skulle bli rusfri, fikk jeg masse hjelp, over mange år og på forskjellige steder. Da jeg hadde blitt rusfri og skulle bo i egen leilighet, fikk jeg også oppfølging en gang i uka fra kommunen. Men nå, når jeg har vært rusfri i flere år, har jeg ingen jeg kan kontakte for å få hjelp hvis jeg trenger det.

Etter operasjonen sitter jeg hjemme uten å ha noe å gjøre. Etter bare et par dager kommer tankene om rus igjen. Jeg er redd for hva jeg kan komme til å gjøre, selv etter mange år uten rus. 

Hvorfor har jeg ingen jeg kan ringe også når mye går bra»?

Les også: Trengs fortsatt satsing mot overdosedød

20.535 personer

Et nasjonalt verktøy som heter Brukerplan ble utviklet for at kommuner skal kunne kartlegge situasjonen for folk med rusproblemer, og tjenestene de mottar. Målet er å tydeliggjøre hvordan situasjonen er rundt om i Norge. Den siste rapporten, fra 2016, har dekket 264 kommuner med 20.535 brukere, som betyr 80 % av hele landets befolkning som er i kontakt med det hjelpeapparatet for rusproblemer og/ eller psykiske helseproblemer. I rapporten beskrives mange områder i livene til folk, blant annet situasjonen i forhold til bolig, sosialt nettverk, økonomi og helse. 

Rapporten viser blant annet at personene det gjelder i snitt mottar fire forskjellige tjenester per person fra kommunal helse -og omsorgstjenester, og ca. to tjenester fra NAV. 42 % mottok tjenester fra tverrfaglig spesialisert behandling (TSB), og 27 % mottok tjenester fra spesialisert psykisk helsevern i 2016. Systemet eksisterer, som vi ser. Men hvordan skal vi bruke det best mulig?

Problemet for Mari er at hun ikke er inne i disse systemene fordi hun i dag fungerer godt, og vet ikke hvem hun kan kontakte når hun møter utfordringer. Det gjelder mange.

En plan for den det gjelder som ofte kalles individuell plan (IP) blir nå ifølge Brukerplan brukt av 15 % av alle som trenger det, og ca. 30 % har andre former for planer. Ansvarsgrupper, som er en måte å samle alle som samarbeider med personen det gjelder i hjelpetjenestene, ble i 2016 brukt av 43 % av dem det gjelder. 34 % av personene hadde ingen av delene. Dette betyr at selv for dem som trenger det, mangler mange en systematikk i oppfølgingen fra hjelpeapparatet vårt. Men verktøyene finnes, som vi ser.

For Mari sin del, er det lenge siden hun hadde siste ansvarsgruppe. Det gjelder mange.

Hvordan skal vi bruke hjelpeapparatet vårt bedre?

Perioder med behandling kan være viktig og riktig, og det er bra at behandlingsapparatet i Norge inneholder mange forskjellige tilbud. Men perioder med det vi kaller forvern, behandling og ettervern er bare snevre deler av livet. 

Målet må være å utvikle et hjelpeapparat som følger folk i livene sine, slik at hjelpen blir lett tilgjengelig, over mange år. På den måten kan Mari lufte tankene sine med noen som kjenner henne godt, selv etter mange år uten bruk av rusmidler. 

Drammen 20170727.Interiørbilde av en nyoppusset celle som har blitt tatt i bruk i Drammen fengsel. Soningsforholdene har blitt utbedret med toalett og vask etter at de innsatte tidligere har måttet bruke dobøtter i ti til tretten timer av døgnet.Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix
Faren for overdose er størst etter for eksempel et fengselsopphold. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix

For å lage et slikt system, må noen ting gjøres:

  • Fortsett en oppbygning av en tett oppfølging etter tiden i institusjon eller fengsel. Vi vet at det er i disse periodene faren for overdoser er størst. 
  • Denne tette oppfølgingen må handle om mer enn en times avtale ukentlig, og må handle om mer enn samtaler. Folk trenger meningsfulle ting å fylle dagene, og kveldene med. 
  • Når den det gjelder mener at hun eller han har kontrollen i eget liv, skal fokuset flyttes fra vern og beskyttelse til støtte når den det gjelder trenger det.
  • Vi må ansette folk som har interesse av å holde kontakten med folk lenge, fordi en kontinuitet i kontakten er en forutsetning for at den det gjelder skal kunne være ærlig og stole på den som skal støtte.
  • Bytte av støttepersoner må begrenses. Alt for mange beskriver at de må «starte på ny», og formidle vanskelige historier mange ganger. 
  • Lag flere tilbud som ACT og FACT team, der flere personer er ansvarlige for å holde kontakten med den det gjelder, slik at man ikke er så sårbar om en ansatt for eksempel blir sykemeldt eller slutter i jobben.
  • Når den det gjelder mener at kontrollen i eget liv er oppnådd, skal ikke alle hjelpepersoner trekke seg fra relasjonen. Hvor har vi det fra at utskrivninger fra alt mulig skal være regelen? 
  • Den eller de som har den beste relasjonen med den det gjelder, skal fortsette å holde kontakten over mange år som regel. Dette betyr ikke at kontakten må være veldig tett hele tiden, det viktigste er at det er en åpning for å ta kontakt når den det gjelder trenger det.
  • Den eller disse viktige personene i hjelpeapparatet, er de som, sammen med den det gjelder, skal ha mest å si for hva som skal skje. Hvis noen for eksempel trenger behandling, skal det ikke være nødvendig å vente lenge på en samtale med en ukjent behandler for å få pasientrettigheter. Flytt slik makt til den det gjelder, og til dem som kjenner den det gjelder best. 
  • La oss slutte å si at den det gjelder ikke bryr seg, vil eller kan.

Et livsløpsperspektiv 

Hvis vi sammen greier å flytte det altoppslukende fokuset på den snevre perioden «ettervern» til personenes faktiske liv, vil hjelpen kunne gis mer effektivt, og bedre timet til hvor personen det gjelder selv er. Det viktigste er at relasjoner opprettholdes over mange år, og at makten flyttes til de som er nærmest utfordringene.

Folk med egen erfaring med rusproblemer, som nå jobber som støttepersoner på rusfeltet, har forstått dette for lenge siden. Nå må vi andre komme på banen, og lære fra dem som kjenner feltet best.

 

hits