Ikke rart mange føler avmakt mot politikerne

Marit Arnstad. Foto: Alexander Winger/Mediehuset Nettavisen

 

Av Marit Arnstad, parlamentarisk leder i Senterpartiet og gjesteredaktør i Nettavisen

I et samfunn som kan stadig mer, virker det som om vi greier stadig mindre.  Det som teller, telles ikke. Virkeligheten er alt for mangfoldig til å passe inn i et skjema. Og folk vil i hvert fall ha seg frabedt å få en dør i ansiktet når de forsøker å få kontakt med offentlige instanser. Flere og flere opplever at de blir oversett, overprøvd og overkjørt, selv når de er ute i høyst rimelig ærend. Det er ikke rart de tar til motmæle.    

Alarmen gikk i redaksjonene i de store mediene sommeren 2016. Britene sa «nei» til fortsatt EU-medlemskap og amerikanerne valgte en president svært få av oss trodde ville bli det. Begge disse begivenhetene, som antakeligvis vil sette merker i historiebøkene, kom svært bardus på kommentoriatet, som med ett så definisjonsmakt glippe ut av hendene sine. De hadde godblunket etter beste evne både til integrasjonskreftene i EU og den liberale venstresida i USA.

I fjor høst og i vinter gikk så tastaturene igjen varme etter hvert som Senterpartiet steg på meningsmålingene. Var norske borgere i ferd med å gjennomgå et tilsvarende hamskifte som vi hadde sett i USA og Storbritannia?

Det de i forbifarten glemte, var at norsk motkultur har hundreårgamle tradisjoner. Sentrum/periferi-konflikten har alltid spilt en viktig rolle i det norske meningslandskapet, også når distriktspolitikken ikke har stått høyt på den politiske dagsorden. Det handler om mer enn by og bygd, det handler om makt, og alles rett til å bli hørt.

Les også: Du drømmer du, Slagsvold Vedum

Det er her mange kommentatorer har slitt. For den norske motkulturen er like mye venstreradikal som den er konservativ. Den er i hvert fall ikke fremmedfiendtlig. Den er for internasjonalt samarbeid og viser internasjonal solidaritet, men betakker seg for byråkratistyret i Brussel og har ikke nødvendigvis et kjærlig forhold til den internasjonale turbokapitalismen. 

Les også: Han er Norges Donald Trump

Amerikanerne valgte en president svært få av oss trodde ville bli det. Foto: Kevin Lamarque/Reuters


De som desperat prøver å finne Trump i det norske politiske landskapet, vil høyst sannsynlig lete forgjeves i den norske motkulturen, som Senterpartiet er en del av. Men likevel må vi alle - uansett partifarge - konstatere at det er mange som sitter med en følelse av avmakt, både i Norge og i resten av den vestlige verden.

Les også: Knapt borgerlig flertall i ny måling


Er dette et resultat av politiske beslutninger? Både «ja» og «nei». Det norske Storting har aldri vedtatt å skape avmakt, men noen ganger bidrar politikken slike resultater.

Det er her det betingede «ja» ligger. Hvor flinke vi er til å erkjenne dette, og å bøte på de problemer som snek seg inn døren mens vi sov, vil være selve lakmustesten på samfunnsbygging i det 21. århundre. Da vi etter alle solemerker går røffere tider i møte enn det vi har opplevd i den gullalderen som århundret begynte med.

Så hva er det som gjør mange føler avmakt?

La oss først begynne i helsevesenet. Under Arendalsuka i august fortalte avdelingsoverlege Arne Refsum ved Diakonhjemmet sykehus at legene «bruker under 45 prosent av tiden sin på direkte pasientrettet arbeid». Han fortalte at det fører til en stor mistillit mellom den politiske ledelsen, de regionale helseforetakene og de ansatte. Alt for mange opplever at det går for fort i helse- og omsorgssektoren. Det gjelder altså dem som trenger helsehjelp. Ja, kanskje særlig dem.

Så politiet. 122 lensmannskontor skal legges ned i Norge i løpet av de neste årene. Samtidig bygges det opp så mange stillinger i Politidirektoratet (POD) at selv justisministeren fra Frp innrømmer at direktoratet må på slankekur. POD hadde i 2005 et budsjett på 85 mill. kr. I år har de et budsjett på over 300 mill. kr - og antallet ansatte øker stadig. Fra 2013 til 2017 økte antallet ansatte med 105 personer, fra 215 til 320 personer. Hva som har skjedd med lederlønningene blant politibyråkratene, er innlysende. Samtidig markedsfører regjeringen det hele som en «nærpolitireform». Dette fortsetter ufortrødent, selv om justisministeren selv har vært på nippet til å erkjenne at navnet neppe er særlig treffende

Utdanningssektoren. I løpet av de siste tiårene har testregimet bredt seg ut i skoleverket som om det var en influensaepidemi uten ende. Det blir påstått at dette har med kvalitet å gjøre, men de som jobber i skolen ser at resultatet er noe annet. Tre av fire lærere i grunnskolen mener de bruker mer tid på rapportering og andre tidstyver i dag enn for tre år siden, viser en ny undersøkelse utført for Utdanningsforbundet i 2017.

Vi hopper videre til Nav. En etat mange trenger når livet avviker fra det perfekte, som jo hender de fleste av oss. Kritikken mot etaten fra brukere er omfattende, selv om de som arbeider der ofte ufortjent blir skyteskive for en kritikk som har med systemet og ikke menneskene som jobber i det å gjøre. For ikke lenge siden sperret jeg øynene opp da jeg leste at Nav fra 3. april kuttet i brukernes mulighet til å be om hjelp på Nav-kontorene uten å ha et avtalt møte. De ble i stedet bedt om å ringe eller ta kontakt over internett.

Pensjonistene hadde fått smake Navs tilbaketrekning tidligere, og på en litt annen måte. Nav sluttet å sende ut pensjonsslippen i postkassa, og ville bare sende ut digitalt. Mange syns det var både leit og skummelt, fordi de ikke behersker den digitale teknologien. Ja, flere har rett og slett ikke pc.

Dette er bare en kort oppsummering og noen tilfeldig valgte eksempler. Men de har noe til felles. De handler om borgere som opplever at systemer ikke lenger tjener dem godt. Og hva verre er: Når man prøver å sette seg i motverge, overøses en med ivrig byråkrat- og politikersnakk som enten forteller at man ikke vet sitt eget beste eller at man kort og godt har blitt så dyr i drift at systemet dessverre må velge å kutte kontakten. (Og hvis du har klager, kan du ringe vårt servicenummer og trykke 4 og firkanttast, så kanskje du hører fra oss i løpet av noen uker ?)

Når folk føler seg oversett og overprøvd skaper det reaksjon. Den norske reaksjonen er ikke lik det vi ser i USA og Storbritannia, men den er like viktig. Dette er noe politikere bør lytte til. Vi trenger en regjering som evner å stoppe det økende byråkratiet og igjen sette folk i sentrum.

 

Arnstad: - Uaktuelt å samarbeide med MDG og Rødt

hits