Sporene burde skremme, Jonas

John G. Bernander. Foto: Terje Bendiksby/NTB Scanpix

Av John G. Bernander, næringslivsleder og tidligere nestleder i Høyre

Fra drømmetall på 36-37 prosent oppslutning i fjor høst, til svalestup i målingene, ned mot krisetall for Arbeiderpartiet nå. Slik er status bare få dager før valget. Forståsegpåere, journalister, kommentatorer, partivenner og uvenner kappes om å forklare, hva kan ha gått galt? Joda, en mer aggressiv tone, heftig mange avbrytelser av motdebattanter, problemer med vaktmesteren og brygga i Arendal, kan sikkert ha sitt å si. Men, dette er småligheter.

Innlegget ble først publisert i Bernanders blogg 

Jeg tror svaret ligger annetsteds, og det er mye mer fundamentalt. Arbeid for alle, blankpusset valgkampretorikk, kontinuerlig hamring på budskapet om at landet trenger forandring, ny ledelse for å redde økonomien, sikre arbeidsplassene og skape trygghet i famileøkonomien. Ja, men folk flest ser jo ut til å klare seg bra, Jonas. Ledigheten går ned, det meldte NAV i går, og har gjort det ni måneder på rad. Konjunkturbarometere fra Norges Bank, bankenes vismenn og NHO og viser, at pilene peker oppover. Regjeringen er godt på vei til å lykkes med det viktigste- å få Norge tilbake på sporet etter et historisk oljeprisfall, som rystet landet og preget starten for Ernas regjering.

Graf fra pollofpolls.no

Når kartet ikke stemmer med terrenget. Når retorikken kolliderer mot virkeligheten. Da går det galt. Lærdommen er at kartet må rettes og slagordene skrotes. Jeg vet det, for vi gjorde det ikke! Kaci, jeg og Høyre tapte valget i 93. Sporene derfra burde skremme, Jonas.

Den gang regjerte Gro Harlem Brundtland. Etter norsk bankkrise og internasjonal nedgangskonjunktur var arbeidsledigheten oppe i over 200.000, rentene rekordøye og boliglån på rundt 15 prosent var ikke uvanlig. Frustrasjonen blant folk i Norge var stor, og ønsket om å få til endring åpenbar. Kaci og jeg la våre valgkamplaner og løsninger opp etter det. «Ny giv for Norge», var vårt slagord.

John G. Bernander og Kaci Kullmann Five. Foto fra 1992. Foto: Pål Hansen/NTB Scanpix

Frem mot sommeren var H på flere målinger større enn AP. Etter Høyres landsmøte i mai 93, ble den nye unge partiledelsen genierklært. Alt lå til rette for at vi skulle vinne makten tilbake. Vi stod for en ny kurs, og vi fremstod med et lag som hadde energi og kompetanse til å rydde opp. Kanskje ble vi litt beruset av egen suksess? Vi så ikke tidsnok, at verden var i endring. Rundt årsskiftet hadde nasjonalbankene i Europa gitt opp å forsvare valutakursene sine med høye renter. Bundesbank satte ned styringsrenten. Andre land fulgte etter. Bare fra juni til august satte Norges Bank ned rentene 4 ganger. Fasiten fikk vi først senere fra  blant annet  Økonomisk Utsyn.

Jeg husker NRKs flaggskip Sommeråpent i begynnelsen av august intervjuet bankene, som da kappet om å redusere rentene. DNC med 1,3 prosent på de beste lånene, Kreditkassen - 0,5 for alle den samme dagen. Vi fikk møte en ung familie, som fra jul til sommeren opplevde å spare 87000 kroner i renter. Nå slapp de dobbeljobbing, og de kunne slakke ut litt på livreima. Husholdningene pustet lettet ut. Faren var over, de kunne begynne å kjøpe biler, TV og vaskemaskiner. Lavere rente, investeringene fulgte og så smått begynte ledigheten å falle. Kaci og jeg holdt fast, ny giv sa vi-stø kurs sa Gro.

Les også: Fremgang for Høyre og borgerlig flertall på ny måling

Virker det kjent? Da vi skulle evaluere et ynkelig valgresultat for Høyre, var en konklusjon- «I løpet av sommeren og ettersommeren viser materialet at Høyres elendighetsbeskrivelse av mange ble oppfattet ikke å være i samsvar med virkeligheten.» Jeg tror vi er her igjen, men nå er rollene mellom partiene skiftet.

Jonas Gahr Støre. Foto: Rune Stoltz Bertinussen / NTB scanpix

Ap og Jonas rødgrønne støttespillere svartmaler om arbeidsledighet, sentralisering og økende forskjeller. De fremstår unyanserte, ensidig kritiske i en tid hvor de fleste økonomiske indikatorer peker oppover. Folk kjenner seg ikke igjen i skremmebildet. Regjeringen har kontroll. Erna og Solvik Olsen bygger landet, ledigheten faller, og selv i oljefylkene Agder og Rogaland melder bedriftslederne om at optimismen er tilbake.

I tilsvarende situasjon anviste Kaci og jeg behov for innstramminger og kutt i sykelønn. Nå vil Jonas og AP møte gryende optimisme med 15 milliarder i skatteskjerpelse, og SV vil ha mer. Kanskje Jonas burde sale om? Det ville vært fornuftig å erkjenne, at det går bedre, la svartmalingen ligge og vise evne til å justere det politiske budskapet. Det ville vært mer troverdig, enn i siste statsministerduell å være den som kritiserte Ernas lederegenskaper. Som i 1993, tror jeg ønsket om stø kurs trumfer. Når kartet ikke stemmer med terrenget, er det nok kartet som er feil!

hits