Forslag på løsning: Kreftmedisin raskt til dødssyke pasienter

Illustrasjonsfoto: NTB scanpix

Av: Finn Helge Quist, kreftpårørende

Det er dokumentert fra en lang rekke fremtredende kreftleger i Norge, at pasienter dør mens de venter på at livreddende kreftbehandlinger skal tas i bruk i Norge ved offentlige sykehus. Dette gjelder kreftbehandlinger som allerede er i bruk i våre naboland, men også i Norge ved private sykehus.   Våre ledende kreftleger har i lengre tid hevdet, at tiden det tar å ta de samme livreddende medikamenter i bruk ved våre offentlige sykehus er «urimelig lang».

Jeg har selv stått frem i media som pårørende og etter hvert også som arrangør av demonstrasjonen foran Stortinget som skal avholdes den 28. august.  Markeringen har navn: «Pasienter dør mens politikerne somler».  Men mitt hovedpoeng er å få løst saken, ikke kun å fremstå som en varsler.

Jeg har også registrert, at bl.a. AP's helsepolitiske talsmann Torgeir Micaelsen i VG har bedt om innspill på hvordan saken kan løses.  Jeg har allerede vært i møte med Høyre's helsepolitiske talsmann Sveinung Stensland om saken.  Videre fikk jeg saken opp i Stortingets Helse- og Sosialkomite, samt at jeg har vært i dialog med helseministeren om saken, både i skriftlig dirkete korrespondanse, samt i den offentlige debatt.

Utbyttet er imidlertid magert.  Ingen av våre politiske partier later til å ta fortvilte familier som er rammet over hele landet på alvor. Jeg har ikke registrert at det er foretatt høyst nødvendige endringer og tiltak i den norske godkjenningsprosessen, og det store flertall av våre politikere er helt fraværende i debatten.

Hvor der dere: KrF, Venstre, SV, Senterpartiet, FrP og andre?

Jeg vil nedenfor fremlegge mitt forslag til løsning.  Mitt hovedpoeng er naturligvis det samme som våre fremste kreftleger, som er «Det tar for lang tid å få medikamenter godkjent i Norge» .  Dette har den konsekvens at pasienter dør mens de venter, noe som er en totalt uakseptabel situasjon.

Det kan heller aldri aksepteres, at pasienter med penger får den beste og livreddende kreftbehandling med de nyeste medikamenter ved private sykehus, mens alle andre henvises til de de offentlige sykehus rundt om i Norge, hvor de risikerer å dø mens de venter på å få de samme livreddende medikamenter som «de rike» får ved private sykehus. Dette strider mot hva alle mener er rett og galt, og ingen vil ha det slik, uansett hvilket parti vi stemmer på.

 

  1.  START PROSESSEN TIDLIGERE

Det er ikke kun den lange saks-behandlingstiden i Norge som er problemet.  Problemet er i tillegg, at selve saksbehandlingen starter for sent. Kunne man starte ett år tidligere, blir man ett år tidligere ferdig.  Og det sparer liv, mange liv, siden pasienter uten alternativer og hvor stoppeklokka tikker hver dag, da får medikamentene i tide, og ikke som i dag, at de dør mens de venter.

Det store flertall av godkjennings-saker i Norge for livreddende kreft-medikamenter starter først etter at EU har innvilget markedsførings-føringstillatelse.  Må det være slik?  Nei, selvsagt ikke. 

Det er ingenting i veien for, at Norge kan starte sin prosess samtidig som EU starter sin.  Dette er et enkelt tiltak, som ikke medfører kostander for Norge. Men det har den betydelig positive konsekvens, at godkjennings-prosessen i Norge, blir ferdig langt raskere enn i dag.

Les tidligere innlegg: Norge vurderer godkjenning av nye kreftmedisiner på feil grunnlag

  1. NYE METODER MÅ SELV TA INITIATIV TIL Å STARTE PROSESSEN

Jeg har vært i samtaler med Nye Metoder. De opplyser at det er produsenten av legemiddelet som normalt søker om norsk godkjenning, og av og til leger/fagpersonell. Kun i uhyre sjeldne enkelttilfeller starter Statens Legemiddelverk prosessen selv. «Det er ikke slik vi gjør det» fikk jeg beskjed om da jeg spurte «hvorfor er det slik?».  

Denne kritikkverdige praksis i Statens Legemiddelverk, medførte at jeg selv i januar 2017  måtte sendte inn søknad om livreddende kreftbehandling for den diagnosen min kone er rammet av. Det er høyst kritikkverdig, at jeg som pårørende må søke norsk godkjenning for livreddende kreftbehandling for alle norske pasienter for en bestemt diagnose, siden ingen andre «får somlet seg til å gjøre det». 

Jeg var i januar 2017 kjent med at det største medisinske gjennombrudd for diagnosen benmargskreft på 40 år, men at det i Norge pågikk det ingen godkjenningsprosess overhode. Statens Legemiddelverk hadde ingen intensjon om å starte opp slik saksbehandling på egenhånd fikk jeg opplyst.

Jeg syns det er en falitt-erklæring, at det er jeg som pårørende som må søke norsk godkjenning for alle pasienter for en bestemt kreftdiagnose. Meg bekjent er det første gang en pårørende/privatperson har søkt om norsk godkjenning, og det burde være helt unødvendig at jeg måtte gjøre dette.

Så punkt 2 i mitt forslag, er at helseministeren sender en instruks til Helsedirektoratet, om at Nye Metoder har et selvstendig ansvar for å starte opp prosessen, og ikke vente på at andre gjør det.

  1. HURTIGSPOR I SAKSBEHANDLINGEN

EU ekspress-behandler nye og livreddende medikamenter for unionens innbyggere på medikamentets vei til godkjenning/markedsføringstillatelse.  Dette «hurtig-sporet» har navn «Orphan drug».

Hvorfor har vi ikke et slikt system i Norge? Etter den massive kritikken som Helsedirektoratet`s Nye Metoder og våre helsemyndigheter har vært utsatt for i en årrekke, er det for meg helt uforståelig at vi ikke i Norge har en tilsvarende ekspress-behandling.  Når EU mener det er viktig og prioriterer at innbyggerne får tilgang til nye og livreddende kreft-medikamenter hurtigst mulig, hvorfor mener norske politikere og helsebyråkrater at dette ikke er viktig å prioritere i Norge?  For meg fremstår det helt uforståelig at dette ikke er innført for lengst.  Det er ikke uten grunn at demonstrasjonen foran Stortinget har navn «Pasienter dør mens politikerne somler»

Hurtigsporet i saksbehandling må gjelde i følgende tilfeller:

«Når EU starter godkjenningsprosess nye livreddende medikamenter,  for livstruende og alvorlige diagnoser, og hvor det nye medikament fyller et udekket medisinsk behov, må saksbehandlingen prioriteres og man få hurtigere rutiner i saksbehandlingen.

Dagens praksis med «en søknadsbunke» må opphøre umiddelbart.

Les tidligere innlegg: Pasienter dør grunnet byråkratisk sommel 

  1. HURTIGSPOR NR. 2 - MED MELLOMFINANSIEIRNG

Hvis ikke Statens Legemiddelverk, til tross for tiltakene i punkt 1 til 3, ikke er ferdige med saksbehandlingen på det tidspunkt markedsførings-tillatelse innvilges at EU, må det innføres et system som sikrer at alvorlige syke menneske allikevel får tilgang til de livreddende medikamentene. 

Dette blir et «hurtigspor nr. 2 med mellomfinansiering».  Her må det offentlige og legemiddelprodusentene vise et felles ansvar med å fordele kostnadene, inntil endelig godkjenning foreligger i Beslutningsforum.

OPPSUMMERING:

1. Saksbehandlings-prosessen i Norge må starte samtidig som i EU, og ikke som i dag, at saksbehandlingen først starter etter at EU er ferdig med sin.  Dette vil medføre at endelig vurdering/godkjenning skjer betydelig tidligere i tid enn i dag.  Bare dette enkle tiltak sparer mange liv.

2. Nye Metoder og Statens Legemiddelverk må på eget initiativ starte saksbehandlingen, og ikke som i dag, vente på at andre skal søke.  Dette gjelder nye og livreddende medikamenter, for alvorlige og livstruende diagnoser, og hvor det nye medikamentet fyller et udekket medisinsk behov.

3. Selve saksbehandlingen (under punkt 1 og 2), må få forenklede prosedyrer/rutiner.  Dette er medikamenter for pasienter som ofte står uten alternativer, og det er helt avgjørende at saksbehandlingen skjer raskest mulig.

4. «Hurtigspor nr. 2 med  mellom-finansiering», i de tilfeller hvor Beslutningsforum ikke har rukket å treffe endelig vedtak når EU innvilger markedsføringstillatelse.

Forslaget over medfører meget lave kostnader for Norge. Det fremskynder en norsk godkjenning betydelig, og det adresserer kritikken fra legene med «helt urimelig lang godkjennings-prosess».   Videre adresserer forslaget problemet med det «to-delte-helsevesen», siden kreftmedikamenter blir tatt i bruk ved offentlige og private sykehus omtrent samtidig. Dermed faller problematikken i mange tilfeller bort, med at «de rike» får beste kreftbehandling på private sykehus, mens alle andre risikerer å dø mens de venter på den samme kreftbehandling ved våre offentlige sykehus.

Og viktigst av alt:

Forslaget sparer mange liv!

hits