Når dyr får skylden

Av Siri Martinsen,

veterinær og leder i NOAH - for dyrs rettigheter

Det er ikke noe nytt at mennesker gjerne fraskriver seg ansvar, og fordeler skyld til andre arter når noe synes "galt" i naturen. Dyrehage-sjef for Skansen i Sverige har i det siste fått oppmerksomhet for å skylde på katten.

Bakgrunn: Den største trusselen mot vår natur er den vanlige huskatten

"Den største trusselen mot vår natur er katten", har han uttalt - og sikter til antagelsen om at katter jakter på og fanger mange småfugler. Det er bare å håpe at uttalelsen faller på sin egen urimelighet. Den største trusselen mot vår natur er åpenbart ikke et lite dyr som har levd i Norge siden vikingtiden, men vår egen massive ekspansjon og hvordan våre samfunn legger beslag på stadig større landområder som før var habitater for ville dyr. I følge FN er kjøttindustrien - som er blant den mest arealkrevende aktiviteten mennesker bedriver - en hovedgrunn til både klimagassutslipp, jorderosjon, vannmangel, vann- og luftforurensing, og ikke minst; tap av biologisk mangfold. Enten det er ulv eller småfugl - deres naturlige habitater og mulighet til å leve og bli flere begrenses av det faktum at vi mennesker har lagt beslag på områder som tidligere var vill natur.

Men hva med småfuglene isolert sett? Kan det være slik at katter har en negativ effekt for fuglene, selv om den norske naturen og katten har levd side om side i over tusen år? Dette er et spørsmål med ganske sprikende svar. Selvsagt er det isolert sett ikke en fin opplevelse for et dyr å bli spist av et annet - det gjelder selv om den som spiser er katt, hauk eller rev. Men kan man være så sikker på at katten som predator nødvendigvis har en mer destruktiv innvirkning på småfuglene enn andre mulige predatorer?

Skjærer og kråker, hakkespetter, rotter og ekorn kan ta både egg og fugleunger - og katter kan ta eller være avskrekkende i forhold til alle disse dyrene. Til og med kjøttmeisene som flyr i flokker og har fredelig samkvem med en rekke andre småfuglarter, har blitt rapportert å ta livet av fugler og fugleunger av andre arter i enkelte tilfeller. Og ved andre enkelttilfeller har det blitt rapportert at ulike meisearter mater hverandres unger... For ingenting er svart/hvitt i naturen. Ekorn kan også bo vegg i vegg med fuglereir, og ikke vise noen interesse for verken deres egg eller unger. Kråkefugler kan ha reir i hager fulle av småfuglreir, uten at det ser ut til å gå ut over dem.

Mårdyr er en annen reell fare for fugleunger - som tross alt utgjør en del av deres naturlige føde. Jeg har sett en snømus krysse hagen, forfulgt av en ilter flokk med fugler fra flere arter - en helt annen reaksjon enn den kattene som daglig ferdes i hagen blir tildelt. En predator kan også beskytte mot en annen. Er det bedre for småfuglene å ha en snømusfamilie i sitt leveområde enn å bo i samme hage som et par katter? Hvis katten skremmer bort skjærene, vil flere meiseunger da klare seg fordi det er lettere for en fugleunge å gjemme seg i buskene for katten enn for skjæra?

I følge Royal Society for Protection of Birds i England, har man ikke vitenskapelige bevis for at katter bidrar til nedgang i småfuglebestander. Tvert imot viser de til at studier tyder på at katter primært tar fugleunger som trolig ikke ville ha klart seg likevel. Dessverre er det slik at flertallet av fugleunger som fødes årlig ikke lever opp - predasjon er bare en av årsakene, sykdom, sult og kulde er andre. Det er svært energikrevende å fø opp et kull med fugleunger, og det skal ikke så mye til før foreldrenes iherdige innsats likevel ikke strekker til for alle. Det hender av og til at fuglekasse-entusiaster har fulgt et kulls tilsynelatende gode utvikling, for så å finne dem døde i kassa rett før de skulle ha fløyet ut. Om ungene da hadde fløyet ut og vært lett bytte for predatorer de kommende dagene, ville det likevel først og fremst ha vært deres dårlige forfatning som tok de små fuglelivene.

I England har man funnet at noen av de artene som er vanligst bytte for katt også er blant de som viser best bestandssituasjon, mens flere med nedadgående bestander i stor grad ikke er affisert av katter, men habitat-tap. En upublisert, ny studie fra NMBU hvor katter har blitt utstyrt med kamera, viser at de ikke jakter på fugler i den grad man har trodd, at de ikke finner fugleunger lett om natten og at de da fremst jakter på insekter.

Dette er likevel ikke argumenter for å ikke gjøre noen enkle tiltak for at fugleungene skal være mer beskyttet. Katter som uansett får nok mat hjemme, trenger ikke være ute i de tidlige morgentimene når fuglene er mest aktive, og det finnes dyrevennlige metoder for avskrekking av katt som f.eks. lydapparat for de som ikke ønsker katter i hagen. Enda viktigere for småfuglers overlevelse er det imidlertid at man innreder hagene fuglevennlig: Matstasjoner må være i god høyde over bakken, oversiktlig og utformet slik at det ikke er lett for eventuelle rovdyr å klatre opp. Fuglenes tilstand kan styrkes ved at matingen fortsetter noe innover i vårmånedene. Fuglekasser bør festes slik at det ikke er lett for andre dyr å komme til, og for småfugler må åpningen ikke kunne hakkes opp av større fugler. Naturhager med tette busker, tornebusker og slyngplantevegger gir godt skjul til fugleunger med mangelfulle flyveferdigheter. Er det gjemmesteder i nærheten av både matstasjoner og reir, vil fugleungene ha en bedre sjanse mot alle som måtte prøve seg på dem.

Forskning på utelevende katter og deres effekt på dyreliv, viste at forsøk på å ta livet av kattene ikke hadde noen verdi i å verken redusere bestanden av katter (kastreringsaksjoner og omsorgsprogram har derimot en slik effekt) eller beskyttelse av smådyr. Forskerne foreslo isteden å modifisere habitater med flere mulige gjemmesteder for smådyr i områder hvor enkelte arter kan trenge mer beskyttelse.

Fokus på hvordan forbedre habitatene og overlevelse for småfugler er bra. Men å utpeke katten til "syndebukk" er en fåfengt øvelse, og dessverre tidvis med baktanker om å legitimere avliving av katter. Mens noen skylder på katten, skylder andre på dyr som alltid har vært her, som kråka - og vil ha skuddpremie på dem. Men vi kan ikke rømme fra det faktum at ansvaret for tap av artsmangfold og artutryddelse oftest ligger på oss selv: Når naturlig skog forsvinner fordi mennesker trenger stadig mer land, forsvinner også fuglenes habitat. De prøver iherdig å skape seg nye habitater i våre samfunn, og vi velger av og til å legge til rette for det, men av og til gjør vi det svært vanskelig for dem. De habitatene som er igjen lar vi heller ikke i fred; massiv hogst i skogen om våren når fugler og andre dyr er mest sårbare skjer hvert eneste år - til tross for at det er mot naturmangfoldloven. Der hogstmaskinene farer frem meies alle reir og bo ned - med egg og unger om hverandre - over store områder. Vår hang til å spre gift i naturen er heller ikke uvesentlig. Fugler kan bli forgiftet av insekter og planter med gift i, og få problemer med å skaffe mat når insektene dør unaturlig og spiselige planter fjernes.

Det er mange farer på veien til voksenlivet for en liten fugleunge. Derfor er det viktig at vi husker på hva som virkelig er problemet for dem og hva vi bør ha fokus på for å gjøre livet lettere for dem: I et artsperspektiv er fugler og andre dyr skapt for å takle farer som predatorer i naturen, men de er ikke skapt for å takle et forgiftet miljø eller at deres habitater rives bort fra dem.

hits