Ta dere sammen; det er ungene deres! Og klapp igjen!


Skoleavslutning ved Løpsmark skole for noen år siden.
Nå er ANs kommentator provosert av foreldre som klager
over hektisk program med sommeravslutninger.

 

Av Anne Grenersen,
journalist og kommentator i Avisa Nordland

Det er ungene det er synd på, som har sånne sutrepaver til foreldre.

«Da jeg var ung gledet jeg meg til junipils og varme. Nå er det bare om å gjøre å bli ferdig med denne måneden», uttalte trebarnsfar og stortingspolitiker Bård Vegar Solhjell til DNs Magasinet forrige helg. «Helvetesukene» kalte DN reportasjen. Over seks rosa sider fikk veltilpassede, ressurssterke unge voksne fra øvre middelklasse sutre over hvor forferdelig de har det: De må spise kake flere ganger i uka. 

«Helvetesukene» er over nå, når sankthans er passert. Alle skoleavslutninger, sommerfestene i barnehagene, fritidsaktivitetenes siste innspurt og oppvisning, samt grillfesten på jobben, er unnagjort. Glem julestria. Junistria er mye verre! Én har lyst til å havne i en liten bilulykke, bare for å bli lagt inn på sykehus, slik at hun kan ligge helt stille. ? Det skal være kos fem ganger om dagen, men det blir tortur, påsto damen, som har tre avslutninger på jobben i løpet av uka. En annen har fire, i tillegg til alle avslutningene med ungene, og kaller det et mareritt.

Foreldrene er dødsslitne stakkars; hva må de ikke gjennomleve, i verdens rikeste land? Noen må gå!

Ja visst kan det være både slitsomt, stressende og ganske kjedelig å måtte involvere seg i ungenes hverdag. Tidsklemma er der, hele tiden. Har man to-tre barn, som ved siden av skole og/eller barnehage også deltar i organiserte aktiviteter på fritiden, blir det fort både fem og seks avslutninger i løpet av de siste ukene før sommerferien. Selvsagt skulle mange ha gjort noe helt annet i finværet, men ettermiddagene er programmert på forhånd. Det er tilnærmet pliktig oppmøte for voksne, og langpannekake og rød saft har sitt metningspunkt. Utvilsomt.

Men hva sier det om mennesker som bruker ord som tortur og mareritt om hverdagen de selv har skaffet seg ? helt frivillig? At de bør skifte jobb eller gå ned i halv stilling, sånn at de takler presset det er å høre andreklassingene framføre den sangen de har øvd på nesten siden nyttår? At de kanskje burde fått færre unger, om noen i det hele tatt, sånn at de slipper å bruke tid på 7.-klassens danseforestilling? Kanskje bør de melde ungene inn i færre fritidsaktiviteter, sånn at antall avslutninger ikke tredobles? Eller at det ikke er farlig å hilse på foreldrene til den klassekameraten som flyttet hit etter jul, og som du ikke har møtt før, det er tvert imot sosialt?

De trenger i alle fall å bli minnet om at de ikke skjønner hvor heldige de er som i det hele tatt har unger som kan delta både her og der. Og at lærere, klubbledere, andre foreldre og ungene selv har lagt mange timers arbeid ned i avslutningen. Og at klagingen deres framstår som direkte patetisk, og at det ikke er de voksne det er synd på, men ungene, som har sånne selvsentrerte, selvmedlidende sutrepaver til foreldre.

Tortur og mareritt? Det er det ikke. Så langt der ifra. Sutregenerasjonen i et nøtteskall. Ta dere sammen; det er ungene deres! Og klapp igjen!

Denne kommentaren ble først publisert hos Avisa Nordland

 

hits