hits

Er imamer mot vold og terror?

Demonstrasjon i London etter siste terrorangrep, der ogs kristne og jdiske ledere deltok. Faksimile fra The Sun.

Imamer og andre sentrale ledere innen moskeer og islamske bevegelser sier utad at de er mot terror. Ikke det at vi ofte hrer noe fra dem nr jihadister dreper i Europa, men blir de spurt av journalister er svaret utvetydig overfor majoritetssamfunnet. Men hva er holdningene innad overfor sine egne? Hva mener de egentlig?

 

Av Hege Storhaug, informasjonsleder ved Human Rights Service. Bloggen ble frst publisert p rights.no

 

Med fare for f en bataljon naive nordmenn og uvitende journalister etter seg: Hvis vi skal tro en tidligere imam s er ikke bildet pent. Og dette var mildt sagt. Det formidles en stilltiende aksept i moskeene for bde vold og terror mot oss "vantro" for styrke og spre islams makt.

La meg innrmme det med en gang: Jeg har ikke mye tiltro til folk som vises p dette bildet her, srlig ikke nr de kommer med alle disse plussordene som smrer vre demokratiske rer og hjerter: respekt, fred, toleranse, samarbeid, dialog, gjensidighet, forstelse, og s videre.

Ingen penbar konspirasjon, tvert om 

At min tiltro generelt til deres psttte fredelige, demokratiske hensikter er liten, skyldes flere forhold, som alle avslringene av deres lite hyggelige holdninger med skjult kamera (som Undercover Mosque i 2007, Moskeerne bag slret i 2016, og opptak jeg selv var med p som journalist i TV2 om kjnnslemlestelse i 200o, og opptak norskpakistanske Jeanette og jeg gjorde av imamers holdning til oss ikke-muslimer, publisert i Dagbladet i 2002). Treffprosenten p de doble (og ogs ekstreme) tungene er usedvanlig hy. I de to norske tilfellene var uttellingen 100 prosent.

Jeg kan ikke se islam har endret seg etter disse avslringene, tvert om. N har ogs terror kommet svrt mye nrmere oss siste tiden, og vi vet at mer terror antakelig snart er i vente, samtidig som nye moskeer stadig dukker opp i vre vestlige samfunn, Norge selvsagt inkludert.

Selvsagt vil man finne unntak. Jeg snakker her om et overordnet bilde.

En usedvanlig imam

Ahmed Akkari er fdt i Libanon og innvandret til Danmark som barn sammen med familien sin. I ung alder ble han islamisert i den lokale moskeen p Jylland, og han endte raskt opp som imam i danske sunnimoskeer og shariadommer i danske gettoer, i henhold til hans egne ord. Han var videre en sentral hjerne bak imamdelegasjonen som i 2006 dro fra Danmark til Midtsten for ildne opp massene under karikaturstriden, men i 2008 hoppet han av karusellen. Seks r senere, i 2014, kom boken hans, Min afsked med islamismen. Muhammedkrisen, dobbeltspillet og kampen mod Danmark. Boken er srdeles modig, avslrende og et uhyre viktig dokument over nettopp dobbelspillet og ekstremismen som foregr rett foran vre neser. Akkari forteller rett ut om lgner fra imamer og andre lederes tunger overfor oss vantro.

Men det er verre enn som s: Indirekte eller direkte stttes jihadister og terrorister fra egne rekker.

Akkari forteller eksempelvis om en hendelse fra Taiba-moskeen p Nrrebro, Kbenhavn, der en ganske nyankommen tunisier (Abdullah) raskt ble radikalisert. Alle i moskeen visste hva som hadde skjedd, men ingen gikk til politiet. Tvert om skjedde dette: Ryktene gikk blant moskmedlemmene om at denne mannen planla konkret et terrorangrep. Den danske sikkerhetstjensten (PET) fikk han nemlig p radaren, og mannen gikk under jorden.

Han er blevet oppdaget, hviskede folk i moskeen. Rygterne kom fra personer med forbindelser til jihadisterne (s. 220).

Folk var bekymret, forteller Akkari. Ikke for et voldelig angrep et sted i Danmark, kun for Abdullah selv, at han skulle bli sporet opp av PET.

9/11 - ingen fordmmelse

Samme reaksjoner opplevde Akkari i moskeene etter 9/11. Ikke mange priset angrebene bent dengang, men der var p den anden side heller ikke nogen der fordmte dem indadtil.

I moskeerne havde vi en lallende holdning til radikalismen i praksis, som gjorde det let for unge at passerer fra de moderate grupper til de mest ekstreme uden at mde lftede pegefingre.

Akkari opplevde mange som Abdullah i moskeer i rhus og Kbenhavn. Noen dro utenlands for krige (jihad), noen var delaktige i terrorplaner, mens andre endte i fengsel etter ha deltatt i kriminelle kampanjer mot de ?legitime vantro ml'.

Mange av dem vendte siden tilbage til moskeerne, hvor de vidste, at de alltid kunne f hjlp og beskyttelse. I Taiba-moskeen blev det p det nrmeste slet ring om disse typer. Uanset hvem de var, og hvad de hadde gjort, blev de ikke angivet. Tvrtimod blev de modtaget med store smil og varm mad i cafeteriet. Mange betragtede dem som helte, og selv dem, der bestemt ikke gjorde, kunne aldrig finde p at forrde fllesskabet ved at g til politiet . (s. 220)

En bombe

Vi gr n videre i Akkaris bok, og her kommer kanskje en enda strre bombe:

De f gange, vold er blevet fordmt af disse kredse, har det vret i taktiske udmeldinger til danske medier. Men nsten aldrig uden et diskret, nsten usynligt forbehold, som de ligesindede kunne afkode. (s. 221)

Han forteller oss alts at disse kretsene, som vel er imamer og i norsk sammenheng ogs Islamsk Rd, ikke er mot bruk av vold og terror. Alts de kretsene med makt internt. Dette burde ryste oss, og dette burde journalister begjrlig notere seg.

Akkari forteller ogs at han som imam aldri oppfordret til vold og terror, med han fordmte heller aldri terror i sine prekener. Han praktiserte den stilltiende accept.

Det var utenkelig at kritisere jihadisterne ved fredagsbnnen og i andre bne fora. Gjorde vi det, ville vi blive udrbt som forrdere og miste anseelse og respekt, og det var ingen af os klar til at afst. Eneste mulighed syntes derfor at vre en diskret appel til problemets kjerne: de personer, der stod for hvervningen af nye rabiate rekrutter i moskeen. (s. 222)

(Jeg bare minner kort her om at PST offentlig sier det ikke foregr verving i norske moskeer. Hvem vger pst at sunniislamske moskeer i Norge fungerer helt annerledes enn i Danmark?)

Et talende eksempel

At Islamsk Rd Norge (IRN) opptrer slik Akkari forklarer (taktiske meldinger til mediene, der de liksom tar avstand fra terror), mener jeg vi s svrt tydelig i 2006 under karikaturstriden. Som kjent ble mennesker sltt ihjel i Midtsten, Pakistan og Afghanistan den gang, og vestlige ambassader ble stukket i brann, mens her hjemme var redaktr Vebjrn Selbekk alvorlig og intenst drapstruet, og drapstrusler var ogs rettet mot Norsk Presseforbunds Per Edgar Kokkvold. For nevne noe. IRN, som den gang var paraplyorganisasjon for 46 moskeer, sendte ut en pressemelding (etter offentlig press) midt under den verste striden, 10. februar 2006. Fellesuttalelsen angende karikatur-saken, knyttet til krenking av muslimer (sic!), som meldingen ble kalt, vridde fokuset i en helt annen retning enn vold og drap: Forbrytelsen som var begtt handlet om bruk av ytringsfriheten, het det innledningsvis:

- Ja, det er en grunnleggende rettighet som m respekteres, men denne friheten innebrer ogs et stort ansvar.
- Det er dette ansvaret karikaturtegnerne og de som publiserte tegningene har forbrutt seg mot.
- Imamer i Norge fordmmer publisering av karikaturtegningene av den hellige profeten Muhammed (fred vre med ham).

Under mellomtittelen Krenket flere ganger, tas det avstand fra brenning av det norske flagget og angrep p norske ambassader. Vold og trusler om bruk av vold, enten begtt av muslimer eller mot muslimer, heter det, fordmmes.

Meldingen fortsetter slik:

Muslimer i Norge har flt seg krenket minst to ganger i denne saken; frst gjennom karikaturtegningene og deretter nr det norske flagget ble brent.

Sistnevnte, brenning av det norske flagget, er vel en del av taktisk melding til norske medier.

I denne internasjonale krisen s vi alts ingen fortvilelse over alle menneskelivene som var gtt tapt. Vi kunne ikke registrere et snev av ydmykhet i en situasjon der deler av den islamske verden var satt i brann og drapstrusler haglet fra de krenkedes rekker. Pressemeldingen til IRN var tmt for empati med dem som var rammet av vold og trusler, og jeg mener den reflekterte hardhet og aggresjon. 

Tilfeldig? Neppe. Jeg skulle vrt villig til vedde ganske mye p at IRN mente Vesten fortjente straffen fra islams rekker for ha tegnet Muhammed. Terror og drap var berettiget.

Men jeg er kanskje konspiratorisk, akkurat som Ahmed Akkari?

PS: Husk ogs at islams tekster, koranen inkludert, er fylt med krigersk jihad, og som imam Sandnes, ogs kalt Abo Barirah, sier det: benekte et vers i koranen er benekte alle vers.?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar