hits

Du har rett til å velge din egen vei

kommentarer

Av  Shurika Hansen, samfunnsdebattant og student

For noen dager siden møtte jeg et par 13-åringer som faster, også under heldagsprøver og hele skoledager. Det betyr at de verken spiser eller drikker fra solen går opp og til den går ned. Det har ikke kommet noen reaksjoner fra verken skole eller nærmiljø. 

Ingen spør disse jentene om dette er selvvalgt, eller om det skyldes press fra foreldrene eller miljøet. Ingen forsikrer seg om at de er informert om mulige farer og utfordringer forbundet med fasting i så ung alder. Ingen minner dem om at valgfriheten gir hver enkelt rett til å avstå fra fasten, og at ingen har rett til å fordømme dem for det. 

 

På den måten kan sosial kontroll og æreskultur gå under radaren ubemerket. 

Samtidig ser jeg 12-åringer som tidligere spilte fotball, men som nå står på sidelinjen med hijab og ser beundrende på jevnaldrende som får spille og nyte en frihet de selv trolig bare kan drømme om. Hvem våger å gå bort til unge jenter som disse for å spørre om de selv har valgt hijaben og å ekskludere seg selv fra idrettens samlende arena, eller om noen har valgt for dem?

Det fikk meg til å tenke på min egen barndom, der det å faste ikke var et krav mine foreldre hadde til meg, men noe jeg måtte late som blant venner fordi deres foreldre krevde det av sine barn. Ingen av oss fastet gjennom en hel dag, faktisk ikke lenger enn et par timer. Fråtsingen startet med en gang vi var alene.

Jeg kan ikke huske en eneste episode hvor en lærer, eller andre voksne, gikk bort til noen som faster eller som plutselig endret livsstil. Ingen voksne reagerte tydelig på slike endringer hos ungdommer, med den konsekvens at sosial kontroll og æreskultur kunne etablere seg uten motstand. Selv nektet jeg ganske tidlig å bruke hijab, for det å gå med hijab var ikke forenlig med mine verdier. Mine foreldre aksepterte heldigvis dette, men andre er ikke like heldige.

Jeg er ingen ekspert, men tror jeg kan garantere dere en ting. For de fleste unge jenter som du ser med drømmende blikk og hijab på sidelinjen, vil du finne overbevisninger hun ikke har kommet frem til på egen hånd. Det er ofte fedre og mødre, tanter og onkler, og mange andre som står bak all indoktrineringen som fører til valgene slike jenter tar. 

I noen tilfeller er motviljen så sterk at det å snakke om valg blir helt feil, men de alvorlige konsekvensene av å velge annerledes gjør det i praksis til en umulighet å foreta selvstendige valg.

Det å bli inkludert er noe vi mennesker lengter etter, fordi ønsket om å føle seg som en del av fellesskapet ligger dypt innebygd i oss. Samtidig frykter vi å bli ekskludert, kanskje særlig i kulturer hvor kollektivet settes ekstra høyt, hvor prisen for å bli utstøtt vil være usedvanlig stor.

Det disse jentene opplever når de tar på seg hijaben er en betinget inkludering og kjærlighet som ikke kan måle seg med noe annet. Det å leve som ærbare unge kvinner med familiens ære som hovedfokus er inngangsbilletten til fellesskapet. Mor og far har lyktes med oppdragelsen dersom deres lille jente avviser den vestlige levemåten og synliggjør sin religiøse tilhørighet. 

Hvor mange opplever den samme kjærligheten og inkluderingen dersom de velger å ta av seg hijaben? Flittig brukte virkemidler i slike situasjoner er å sjikanere og utestenge de som ikke underkaster seg felleskapets vilje og den kollektive bevisstheten. I verste fall forekommer det trusler og vold. Vi så reaksjonene mot blant andre Laial Janet Ayoub og Malika Faviano, der reaksjonene ikke bare var intern, men også utbredt offentlig slakt av deres valg om å gå uten hijab.
London, England - May 28, 2016: Three young muslim girls, with ritual headscarves, sit and text from smart-phones from a curb at Covent Garden.
«De muslimene som klappet i hendene hver gang jeg som samfunnsdebattant sa at hijab er et frivillig valg, reagerer nå med å kalle meg vantro, svin, hore med mer. De lager til og med kampanjer mot meg og slike som meg. De muslimene som heiet på meg da jeg sa at kvinner selv må bestemme hva de vil gå med, om det er hijab eller bikini, er de samme som nå dømmer meg da jeg valgte fritt. Jeg skal ikke påstå at jeg kun forventet positive tilbakemeldinger, men jeg skal ærlig innrømme at dette vekket meg! Muslimene som sier de står for frivillig valg av klær, gjør egentlig ikke det! De skjuler seg bak sin finger."

I en artikkel publisert tidligere i år, sto 13 år gamle Waad fram som stolt muslimsk jente med hijab, og svarte på spørsmål som hvorfor hun går med hijab. Svaret var at hun selv ville det. Men mye av det hun sier i intervjuet viser til hva foreldrene har sagt, og mellom linjene kan vi lese hvordan omgivelsene har påvirket hennes valg. 

Som hun selv sier: Hijab er noe man starter med i puberteten. Noen begynner også før den tid. 

For å sikre vellykket indoktrinering er det vel lurt å starte tidlig. 

Hun forteller også at jenter uten hijab utsettes for stygge ting. Hva de som ikke dekker seg til opplever, ble ikke problematisert eller utdypet i avisen, men for henne oppleves hijaben tydeligvis som en beskyttelse mot disse kreftene. Det er både megetsigende og urovekkende. Det finnes altså barn i Norge som må dekke seg til som en ren beskyttelsesmekanisme.

De må også avstå fra svømmeundervisning med det motsatte kjønn. Det er problematisk at denne 13-åringen nekter å delta i svømming på skolen fordi skolen ikke praktiserer kjønnsdelt svømmeundervisning. Fremdeles er det ingen reaksjoner fra skolen eller myndighetene, noe jeg mener burde vært på sin plass. Fritak fra undervisning på grunnlag av religiøse overbevisninger og et ønske om kjønnsapartheid for barn bør ikke forekomme.


Shurika Hansen.  Foto: Marita Lundberg Løite

 

Jeg er personlig glad for at denne artikkelen ble skrevet, for den viser hvordan mange muslimske jenter i dag som blir ekskludert fra samfunnet og tvunget til å leve segregert. Det å melde seg ut av gymtimer eller svømmeundervisning bør være et varsko for skolen. Terskelen for å ta opp dette bør være meget lav. Denne jenta representerer mange ungdommer med muslimsk bakgrunn, og disse vil trolig ikke oppleve noen endring uten innblanding fra voksne ved skolen. 

Som forslag til tiltak mener jeg det bør bli lettere å få tilgang til lærer, helsesøster, lege, minoritetsrådgiver og slikt på en slik måte at ungdommer kan uttrykke seg så fritt som mulig. Dersom det forekommer tvang i hjemmet, og barn eller unge ikke opplever synlig støtte utenfra, blir de nødt til å underkaste seg de reglene og normene som pålegges dem, og de blir stengt inne i et parallellsamfunn. 
 

For å ivareta barnets rettigheter bør vi ikke ta hensyn til rasismeanklager og la slike ting skje under dekke av at foreldrene har religionsfrihet. Vi bør utfordre de lukkede miljøene ved å informere foreldrene om barnas rettigheter, og bevisstgjøre barna på hva de har av rettigheter. 

Til slutt vil jeg henvende meg direkte til barn og unge som opplever tvang. Du må ikke velge total assimilering. Du kan fint være en stolt somalier, iraker, iraner, pakistaner og samtidig være en stolt norsk ungdom. Det er faktisk ganske herlig og en unik mulighet å ha to kulturer og to språk. Du kan velge det beste fra begge kulturene, det som passer til dine egne verdier. 
Husk dette: du har rett til å bestemme over din egen kropp, klesstil og religiøse tilhørighet, eller også å være uten religion. Du har rett til å leve et fritt liv, et fullverdig liv der likestilling og likeverd står sentralt og hvor du kan realisere deg selv. Lykke til, du er verdifull!