Gi menn rett til juridisk abort - det er likestilling

Decisions in relationship life

Av Majbritt Nielsen, dansk debattant og jusstudent

«Please don't do this. I will do everything you say but please, don't do this.»

Ordene kommer fra en mann jeg kjenner og elsker. Han gråt, ristet og hadde ikke sovet en hel natt siden han fikk nyheten. Han bønnfalt kvinnen han hadde hatt sex med én gang. Og som sa at hun hadde bestemt seg for at han skulle bli far. 

Det er vanskelig å forestille seg noe mer meningsfylt enn å få barn. Etter min mening er det beste man kan gjøre med livet sitt, å gi det videre. Jeg ser venner og søsken blomstre i deres nye roller som foreldre, og gleder meg inderlig til jeg en dag skal få oppleve en så intens lykke med en mann, som vil sette barn til verden sammen med meg.

Derfor er jeg tilsvarende frustrert og skremt over at noen kvinner mener de har retten til å ødelegge det største i livet - å bli foreldre - for et annet menneske. Å gjøre det å få barn til noe smertefullt, uønsket og til evig tid et ikke-idyllisk prosjekt, er nok den mest intrikate måten å såre et annet menneske på og samtidig smadre deres selvbilde, fremtid og selvkontroll. 

Les også: Jeg angrer på at jeg fikk barn

Jeg gjetter ikke, for jeg har sett dette skje tre ganger i min omgangskrets. Menn, som mest av alt var store barn, ble henholdsvis narret til ubeskyttet samleie under påskudd av at kvinnen brukte p-piller. Og menn som en natt de var fulle hadde glemt kondomet, men ble forsikret om at kvinnen ville ta forholdsregler dagen derpå. Og så var det min gråtende venn, som ble tvunget til å ha daglig kontakt med en kvinne, som var dypt forelsket i ham. Hun var frem og tilbake på det med abort, avhengig av om han ville date henne eller ikke. Det kostet ham en karriere, for han gikk psykisk ned for telling, og taklet ikke arbeidslivet.

Far eller forelder

Fra juridisk abort ble et tema har jeg forsøkt å tvinge meg til å forstå disse kvinnenes resonnement, uten å lykkes. Jeg begriper ikke at man vil ha et barn med et menneske som ikke ønsker å bli forelder. Eller at man kan gi sitt egen barn det at han var uønsket i dåpsgave.

Ethvert argument om at en abort vil være tøff for en kvinne, enten psykisk eller fysisk, preller av meg som vann på gåsa. Vet dere hva som skjer med kroppen? Har dere sett en fødsel? Har dere hørt at rollen som alenemor er det mest slitsomme, vanvittige, tøffe og uforutsigbare prosjektet en kvinne kan ta på seg? Og har dere noen anelse om hva det gjør med en mann som hverken psykisk eller økonomisk er klar for å ta på seg rollen som forelder?

Les også: Jeg er pappa - ikke helgepappa

Her bruker jeg begrepet «forelder» med overlegg, for slik rettsvesenet står i dag, blir mannen en far, uansett hvordan han forholder seg. Det er forskjell på disse to tingene. Og det er det dessverre noen kvinner som nekter å forstå. Det virker temmelig kontraintuitivt at man for å unngå én type psykisk og fysisk belastning, tar på seg en enda større en. Dessverre skjer ikke dette kun med det mennesket som tar avgjørelsen.

Majbritt Nielsen, dansk debattant og jusstudent. Foto: Berlingske

Ta ansvar, kvinne

Biologien får skylden for mye i disse dager, men fortsatt kan vi ikke inseminere menn, så kvinnens byrde må hun fortsatt bære, også i bekkenet. At det er kvinnen som blir gravid, gir henne, etter min mening, ingen rett til å bestemme retningen til en annen persons liv.

Under samleiet er det opp til begge parter å beskytte seg, ja. Men om det feiler er det tilsvarende opp til begge parter å avgjøre hva som skal skje. Det var aldri meningen at det skjebnesvangre samleiet skulle ende med et barn. Hva kvinnen må tåle for å begrense uhellets omfang, spiller etter min mening en mindre rolle i forhold til hva mannen må tåle om kvinnen velger å ikke begrense uhellet.

Les også: - Hun kunne jo ikke bli gravid

Vet kvinnen med seg selv at hun ikke kan utsette kroppen sin og psyken for en abort, må hun ta i bruk all prevensjon det er mulig for henne å bruke. Alternativt kan kvinnen avstå fra penetrerende sex, for å være helt sikkert på at hun ikke blir gravid ved et uhell, og derved tar det største valget i livet - for henne selv og for en annen - ved et tilfelle.

Har man den holdningen, at aborter er umoralske og livsødeleggende, må man enten bære et skilt med overbevisningen påskrevet, eller si ifra til sin sengegjest før man går i gang.

Jeg har forberedt en tekst som kan være passende:

«Kjære sexpartner. Uansett hva slags relasjon vi har, vår livssituasjon og individuelle økonomi, ønsker jeg at hvis jeg tilfeldigvis skulle bli gravid, å beholde barnet. Jeg er inneforstått med at det forestående samleiet ikke skjer i kraft av et ønske om en graviditet, men utelukkende er for moro skyld og nytelse. Da vi begge har orientert oss i retning av prevensjon, har vi begge gitt til kjenne at vi ikke ønsker å bli foreldre sammen. Skulle det likevel skje, forbeholder jeg meg retten til å innta en ny holdning, uansett hva du ønsker og situasjonen forøvrig.»

Det vil trolig fungere utmerket som prevensjon.

Logisk brist

Jeg har sett gravide kvinner, som har tatt en beslutning uten fars innblanding, påstå at deres barn har krav på begge foreldre. Og at ingen barn bør bli forlatt av sine foreldre (les:far). Jeg kunne ikke vært mer enig.

Så hvorfor underbygger kvinnen denne moralske holdningen, når hun samtidig bringer et typisk eneforelder-barn til verden?

Jeg vil så gjerne forstå disse kvinnenes indre logikk, når de tror de kan tvinge menn til å elske og yte. Det funker da aldri. Hvordan skal de kunne forklare til en 18-åring at det er deres avgjørelse som ligger til grunn for at vedkommede aldri har hatt et sunt, naturlig eller verdig forhold til sin far?

Tror kvinner de kan fange en mann inn i livet sitt med en graviditet? Det virker formålsløst å telle suksesstilfellene som denne teorien har resultert i. Eller er det kvinner som med fullt overlegg scorer en porsjon DNA til et planlagt soloprosjekt?

Uansett bakgrunnen for avgjørelsen, består min absolutte indignasjon.

At mannen ved et vedtak av en dansk juridisk abort kan få muligheten til å velge - nesten - like suverent som kvinnen, ikke vil være så forferdelig. Denne retten er det forventet, av forslagstilleren for ny lov, at menn skal bruke som en siste utvei og i desperasjon vil gjøre kvinnen oppmerksom på at barnet er uønsket, og at han frasier seg retten til barnet og plikten til forsørgelse av det.

Med en ny bestemmelse i dansk lovgivning (det jobbes med et nytt lovforslag, red. anm.) kunne vi endelig likestille oss frem til noe som kan tilsvare kvinnens biologiske fortrinn, når det gjelder avgjørelsen om barn eller ikke. Bestemmelsen kunne brukes av menn som ikke ønsker å bli fedre, akkurat som det biologiske fortrinnet brukes av kvinner, som ønsker å bli mødre.

Danmark som foregangsland

Det er oversett at menn faktisk har følelser rundt det å bli far. Både lovgivningen og måten vi snakker om at de «faen meg bare må ta ansvar» bærer så utrolig preg av at menns følelsesliv først har fått oppmerksomhet de siste tiårene.

Min venn som fikk totalt ødelagt livet sitt, er heldigvis tilbake på rett vei i dag. Det kvinnen valgte å gjøre med ham, underbygger poenget mitt om at samfunnets forventninger til menns følelser er små.

Hun var faktisk ikke gravid. Hun var derimot dypt besatt av ham, og brukte denne metoden som mange menn frykter mest. Hun sa hun var gravid og inndro all hans kontroll, valgfrihet og potensielle økonomiske muligheter. Og han ble ødelagt innvendig.

Siden 1973, da det ble innført fri abort i Danmark, har vi innbilt oss selv at Danmark er et foregangsland når det gjelder seksuell frigjøring, familieplanlegging og retten over egen kropp og liv. Og det er vi også, på de fleste områder. Reglene når det gjelder forsørgelse ligger langt etter den kroppslige frigjørelsen. De reglene stammer fra en tid hvor kvinnen reelt ikke kunne forsørge seg selv, og ikke var på arbeidsmarkedet. Da aborten ble fri, var dette også et symbol på et samfunn som anerkjente den enkeltes liv og valgfrihet.

Aborten ble dessverre bare fri for kvinner.

 
hits