Først lo jeg, så gråt jeg - barnebok om flyktninger ble hetset på nett


Tina Marie Tsiplakis. Foto: Privat

Av Tina Marie Tsiplakis, forfatter

Februar 2016. Jeg sto på kjøkkenet når min sønn spurte hvorfor gutten sover på stranden. Jeg snudde meg - han pekte på TV-en. Det var tre år gamle Alan Kurdis døde kropp. Jeg var redd for å fortelle sannheten - vi har ikke pratet om døden, krigen eller flyktninger før. Jeg tvilte på min egen kunnskap om temaet, og jeg ønsket å finne et egnet verktøy som kunne hjelpe meg. Men hverken på biblioteket eller hos bokhandelen fant jeg hjelp. Ei heller på nettet. Så jeg bestemte meg for å lage en bok om temaet selv.

Resultatet ble «Jeg gikk meg over sjø og land». En barnebok som forklarer flyktningkrisen på en barnevennlig måte. Med boken ønsker jeg å øke bevisstheten om flyktningkrisen i verden og det å være en bevist forelder. Målet mitt er å nå så mange familier som mulig og bidra til et mangfoldig samfunn og likestilling mellom flyktninger og innfødte i et land. Vi følger en fysisk og emosjonell reise til et barn. Protagonisten i «Jeg gikk meg over sjø og land» har en rød ballong, som er et symbol på og den emosjonelle reisen til barnet, og vi blir og vitne til hans inkluderingsprosess

Jeg ville aldri laget boken om det ikke var for min sønn. For hadde han ikke spurt, hadde jeg ikke vist at en barnebok rundt tematikken manglet.

Å lage en barnebok som har flerkulturell karakter ble en frustrerende opplevelse. Men det ble og en påminnelse på hvor redd jeg er den verdenen min sønn skal møte.

Boken ble til gjennom en folkefinansiering på 120.000 kroner, og jeg brukte Facebook for å spre budskapet om boken og for å be om hjelp til finansieringen. Men jeg hadde ikke tatt høyde for at nettrollene kom til å kjenne sin besøkelsestid. En rekke kommentarer gikk til frontalangrep på boken og tematikken, og mente jeg hadde et politisk budskap med den.

Her er noen av kommentarene som ble skrevet i full offentlighet;

  • «For guds skyld hold barna utenfor denne folkevandring. Under 1% er reelle flyktninger med behov for hjelp.» En person spør om link til hans påstand - og får til svar;
    • «Har ikke bruk for linker for å ha en mening om denne syke folkevandring en av uønskede lykkejegere som snylter på våre velferskroner og Europas snillisme som holder på å ødelegge hele verdensfreden.»
  • «Propaganda og løgner. Ikke ett øre fra meg. Mødre kan fortelle sannheten om lykkejegere.»
  • «Jeg skal skrive en bok om flyktningen achmed som er 35, men påstår han er 15. Han kommer fra Syria for å voldta og utnytte nordmenns godhet. Følg med (smilefjes).»


Skjermdump fra Facebook
 

Og slik fortsetter det.

Jeg var på Ekeberg med min sønn da mobilen ristet i lommen. Jeg så kommentarene. Jeg delte meldingene med venninnen min. Først lo jeg.

Så gråt jeg.

Ikke fordi kommentarene «såret» boken.

Jeg gråt for hvordan en mor ikke kan gjøre noe så enkelt som å gi en stemme til barn som ikke har det, gjennom en bok, uten å bli hetset.

Jeg gråt fordi jeg ikke kjenner menneskene som har kommentert. Det kunne være hvem som helst. En forelder, en lærer eller en trener. Og den tanken gjorde meg trist.

Jeg gråt fordi det finnes andre kvinner som ville blitt knust av slike meldinger. Kvinner som hadde fått sin søndag ødelagt av de skamfulle og stygge kommentarene. Kvinner som ville tvilt på om det var en god ide å starte på en bok i det hele tatt.

Jeg valgte å ikke mate trollene. Jeg aksepterte at de finnes og fortsatte søndagen med min sønn.

Men kommentarene viste og bare hvor stort behovet for denne boken er.

Jeg ønsker ikke at mine barn skal vokse opp med de verdiene noen av disse menneskene gjenspeiler. Derfor føler jeg det er min plikt å opplyse, på en barnevennlig måte, om hvordan verden er.

Litteraturen gjenspeiler samfunnet, og mangelen på mangfold i norske barnebøker merket jeg da jeg flyttet fra Hellas til Norge i 2013. Litteraturen er nødvendig for vår selvforståelse og er sentral for hvordan vi anerkjenner den virkeligheten vi lever i.

I tillegg har den en enestående rolle i bevaringen og utviklingen av et nasjonal- og kulturspråk.

«Jeg gikk meg over sjø og land» tar ingen politisk stilling. Jeg ønsket kun å ha et verktøy som kunne vise min sønn og andre hvordan det er å være på flukt, slik at det blir lettere å ha en referansepunkt til emapati, og å kunne prate om følelser rundt temaet.

Undersøkelsen «Holdninger til innvandring og integrering» viser at unge mennesker i alderen 15-24 år er mer åpne for å ta imot flere flyktninger. Men 43 prosent av de spurte sier mener og at integreringen fungerer dårlig, og hele 67 prosent er bekymret for fremmedfiendtlighet.

Det er akkurat derfor vi trenger en ny form for bevisst og åpen kommunikasjon.

«It takes a village to raise a child»

Det er fryktelig at barn i verden skal få oppleve det helvete som det er å være flyktning. Da er det og så fryktelig trist at de skal bli utsatt for slik grov rasistisk hets. Men det er utrolig viktig å ikke bukke under av slikt, men at vi er tydelige i vårt budskap slik at vi kan fortelle våre barn om tematikken på en god måte.

Alt i alt har hetsen på Facebook har lært meg mye.

Selv om intensjonen for å skrive boken var god, mente nettrollene at boken var et politisk propagandaverk som har som intensjon å hjernevaske nordmenn. Det er trist noen oppfatter dette som propaganda, men det er likevel ikke overraskende. Nettrollene er som vi vet der ute.

Det første jeg gjorde da jeg så kommentarene, var å spørre meg selv: Hvis jeg svarer nett-trollet ? hva vil det resultatet være? Jeg kan ikke forvente å få tilbake «Vet du hva, du har rett! Jeg tok feil.»

Man må heller telle til 10 og reflektere litt selv. Vi må være oppmerksomme på hva vi forteller oss selv etter å ha lest noe som angriper vårt ego. Hva føler vi og hvorfor? Er vi sinte fordi trollenes kommentar inneholder gyldighet? Har du sett dette scenariet før i andre innstillinger? Disse små skiftene i vår oppfatning burde påvirke oss for ikke å matche trollene, men for å innse at ethvert forsøk på å forandre trollens sinn er en øvelse vi 99% sikkert ikke kan lykkes med.

Boken er ute for alle og vi markedsfører den på internett. Jeg er nå bevisst på at det er svært sannsynlig at vil jeg komme over folk som forakter eller ikke forstår mitt arbeid.

Og hva enn nettrollene måtte mene har barn rett til å vite hva som skjer rundt dem. Ikke minst fordi barna våre blir de noen av de første ansiktene flyktningsbarna møter og blir kjent med på skolen. Skjermer vi våre barn fra å fortelle om en av de største utfordringene verden står ovenfor i dag, gjør vi dem en bjørnetjeneste vi kommer til å angre på i nær fremtid. Men det er viktig å vise skånsomhet i praten med barnet eller barna dine, og legge det frem på en måte som gjør at de kan ta det innover seg på en riktig måte.

Tenk litt på hvilken virkelighet du selv er vokst opp i. Se om du kan relatere til menneskene på ditt lag, skole eller samfunn. Sjansen er stor for at du jobber med en person, eller at ditt barn får en ny medelev, som har flyktnings bakgrunn.

#flyktning #flyktningbarn #barnebok #netthets #facebook #nettroll #likestilling #integrering

hits