Hvor ble det av kroppen?

Breastfeeding closeup
Licensed from: oksix / yayimages.com


Vi må slutte å spy eder og galle over kvinnene som innrømmer at de slites mellom morsrollen og arbeidsliv.

Av Den ambivalente mor

Tirsdag i forrige uke publiserte BT et innlegg av Åshild Vatshelle som tar til orde for mer permisjon til mor. Slike meninger fungerer som en rød klut for mange feminister, og Vatshelle har fått gjennomgå. Det er så enkelt for oss å avskrive slike innlegg som reaksjonære og bakstreverske. Men hva med å ta henne på alvor? Der ligger nemlig utfordringen.

Jeg sitter i skrivende stund på jobben med bryster som lekker melk til en baby som ikke er her. Hodet er litt ullent fordi jeg fremdeles står opp flere ganger om natten for å amme. Det er greit. Det er delvis mitt valg. Men jeg kjenner hver eneste dag på at kvinner er arbeidstakere i et arbeidsliv bedre tilpasset far.

Les også: Familieterapeut: - For mange er det fortsatt «imponerende» når far stiller opp for ungene

Det er enkelt å være likhetsfeminist før du har kjent rollen som arbeidstaker på kroppen mens du har levert et barn til verden. For ikke å snakke om etterpå. Vatshelle spør om morsrollen er ofret i kampen for likestillingen. Jeg mener bestemt at ja, det har den delvis. Veldig mye er blitt bedre. Økonomisk selvstendighet for kvinner er et must. Og for å bli økonomisk selvstendig, har kvinner måttet underspille sin rolle i reproduksjonen for å bli en like ettertraktet arbeidstaker som mannen. Problemet blir da at den samme strategien som skal sikre kvinner jobb og selvstendighet, også undergraver behovet for forskjellsbehandling, der forskjellsbehandling ville bidratt til likestilling.

Den ambivalente mor


For hvem tar i dag støyten for at vi har ordnet oss slik at både mor og far skal være i full jobb? Hvem er mest sykmeldt? Jobber deltid? Mister pensjonspoeng? Havner bakpå på grunn av ammefri? Flere politikere tar til orde for en todeling av permisjonen. Til og med KrFs ungdomsparti vil gi en bonus på 15.000 kroner til foreldre som deler likt. Alt dette er veldig forståelig. Om mor og far deler byrden for arbeidsgiver likt, om det blir like belastende å ansette en mann som en kvinne i reproduktiv alder, ja da er vi i mål. Men hvor ble det av kvinnekroppen i denne likningen? Og barnets? Barnet som myndighetene sier vi skal amme i ett år (WHO sier to).

Les også: Jeg var dum og tuklet med naturen

Så hva er løsningen? Kvinnen tilbake til kjøkkenbenken? Far ut av omsorgsrollen? Nei, selvfølgelig ikke. Men vi trenger et arbeidsliv som er bedre tilpasset morsrollen, og vi må heve status på den jobben kvinnekroppen faktisk gjør med å produsere nye verdensborgere. Vi kan begynne med å slutte å spy eder og galle over de kvinnene som innrømmer at de slites mellom morsrollen og arbeidsliv. Vi skal ta de erfaringene på alvor, i likestillingens navn.

Innlegget ble først publisert i Bergens Tidende. 

hits