Reinflytting minutt for minutt

Karasjok 20170202.
Reindriftssamer i Karasjok
Reindriftssame Jon Mikkel Eira trives godt sammen med reinflokken sin ved Nattvann (Idjajávri) to mil utenfor Karasjok. Den 25-årige gründeren har nettopp startet familiebedriften Ravdol Reindeer herding. Han tilbyr turister eventyr og opplevelser ved å ta dem med seg ut i den daglige reindriften. NB! MODELLKLARERT
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Av Bård A. Berg, institutt for filosofi og førstesemesterstudier ved UIT Norges Arktiske Universitet

Kronikken ble først publisert på Nordnorskdebatt.no.

Etter medieoppslagene å dømme er det mange som følger NRKs programserie «Reinflytting minutt for minutt», som startet i Kautokeino sist mandag. Seerne fascineres av landskapet, av reinen, og av roen som preger dyr og mennesker. «Rein i bevegelse, viddenes ballett», skrev Nils-Aslak Valkeapää.

De som følger programmet får med seg mye grunnleggende reindriftskunnskap. De har blant annet lært at reinoksene og ikke-drektige simler feller sitt gevir i løpet av vinteren, mens drektige simler først feller geviret etter at kalven er født. Slik får simla førsterett til matfatet, og kan sikre og forsvare næringen til seg og den ufødte kalven. De har også lært at enkelte scootertraseer må stenges fordi de drektige simlene (som har vandret 260 km i snø og vanskelig terreng før de når kysten) ikke må stresses i denne perioden.

Les også: Sakte-TV-suksessen fortsetter

Endepunktet for flyttingen er Kvaløya, delt mellom kommunene Hammerfest og Kvalsund, som snart skal slås sammen. Flytteruten til Kvaløya inngår i det økologiske og sosiale systemet Nuorttabealli, ett av tre hovedflytteleier i Kautokeino reinsogn. Nuorttabealli avgrenses i vest av Alta/Kautokeino-vassdraget og Altafjorden, i sør av riksgrensa mot Finland, i øst blant annet av Iesjavrri, Finnmarks største innsjø, og i nord av havet.

Vi er mange fra kysten av Troms og Finnmark som har slekt i innlandet, og kanskje har et bedre forhold til reindriften enn andre. Mange sjøsamiske familier har i generasjoner hatt et såkalt verdde-forhold (verddevuohta) til reindriftsfamilier fra innlandet. Verdde kan oversettes med venn eller gjestevenn. Verddevuohta handlet i utgangspunktet om bytte av varer og tjenester, for eksempel kunne sjøsamene hjelpe til ved reinsvømminger til øyene. Det som i utgangspunktet var en praktisk ordning til gjensidig nytte ble etter hvert til nære personlige forhold som ble vedlikeholdt fra generasjon til generasjon, blant annet gjennom inngåelse av ekteskap.

Den samme flytteveien som vi følger i TV-programmet brakte min oldemor Risten Mikkelsdatter Hætta (f. 1864) til Kvalsund, der hun fant sin ektemann Bård Israelsen, og ble fastboende. Det ble også en av hennes søstre. De som flytter i dag er etterkommere av Maret, en tredje søster. Fra min barndom husker jeg at min bestefar hver vår ventet på at hans søskenbarn fra vidda skulle komme til kysten. Min mor hadde nær kontakt med sine jevnaldrende tremenninger, og jeg kjenner mange av mine firemenninger. To av dem har vært ledere i Norske Reindriftssamers Landsforbund.

Gunnar Stavrum: Verdien skapes i byene

Aslak Ante Sara (leder for Fala/Kvaløy reinbeitedistrikt og en gjennomgangsfigur i TV-programmet) og hans generasjon er femmenninger med mine barn, noen av denne generasjonen er blitt kjent på slektstreff og på andre måter.

Til Aslak Antes generasjon og Fala reinbeitedistrikt hører også Jovsset Ante Sara, som ble kjent da han anla sak mot staten som ville redusere hans reintall fra 150 til 75, og dermed i realiteten avvikle hans reindrift. Jovsset Ante vant først i tingretten, og etter at staten hadde anket avgjørelsen også i Hålogaland lagmannsrett i forrige måned.

 

Etter hvert som både den sjøsamiske og den reindriftssamiske næringstilpasningen ble modernisert, forsvant mye av verdde-tradisjonen. Tidligere hadde mange fastboende rein med eget øremerke, som ble passet av deres venner og slektninger fra vidda. Myndighetene ønsket ikke dette, og gjorde det ulovlig. Byttehandelen ble det også gradvis mindre av. Arealkonflikter mellom reindrift og jordbruk fantes også tidligere, men da sjøsamenes materielle interesse av reindriften forsvant, økte konfliktnivået, selv om jordbrukets utmarksslåtter for lengst var avviklet.

Reineierne som har sommerbeiter i Kvalsund og Hammerfest har vært hardt rammet av arealinngrep, og står foran nye utfordringer. Repparfjorddalen har en stor og raskt voksende turistindustri. Nussir gruver vil ta viktige arealer fra reindriften, og Hammerfest by ekspanderer. Det går store kraftlinjer gjennom kommunene, og det planlegges en ny flyplass på Kvaløya.

Reineierne i Kautokeino har sommerbeiteområder fra Kvalsund til Lyngen, inkludert øyene utenfor. Kystområdene vest for Lyngen (Midt- og Sør-Troms, Ofoten og Salten) har tradisjonelt vært brukt til sommerbeite av reineiere fra svenske samebyer. I andre halvdel av 1800-tallet flyttet mange kautokeinosamer til de svenske samebyene, ble «svensksamer», og brukte sommerbeitene i Troms og Nordland. Områdene som svensksamene har lov til å bruke i Norge er blitt gradvis redusert de siste 100 årene. Etter andre verdenskrig har reineiere fra Finnmark, særlig Kautokeino, flyttet til Troms og Nordre Nordland, og overtatt disse beiteområdene.

Svensksamenes bruk av kystområdene er historie, men er ikke gått i glemmeboken. Alle tromsøværinger har hørt om «lappeleiren» i Tromsdalen. Dette var sommerboplassen for noen familier fra Könkämä, Sveriges nordligste sameby. Andre familier fra Könkämä hadde boplasser i Finnvikdalen, i Straumsbukta, i Håkøybotn og tidligere også på selve Tromsøya. Sameleiren i Tromsdalen var den viktigste turistattraksjonen i Tromsø fra andre halvdel av 1800-tallet til svensksamenes flytting til kysten ble forbudt i 1919.

hits