hits

Når heltinnene slår

kommentarer
Det hviler et stort tabu over kvinners voldsutøvelse i Norge, og folk er spesielt redde for å ta tak i vold utøvd av minoritetskvinner. Vi er da ikke rasister!

Av «Oddgeir*»

Er vold heroisk? Hva med regelrett løgn? Noen vil nok mene det, dersom deres mål er «edelt» nok. Målet helliger middelet, eller hva? 

Kjære lesere. Jeg er «Oddgeir.» Jeg skulle ønske jeg kunne si mer, men det ville vært uheldig med hensyn til familie og jobb. Jeg er ikke uvant med brutale represalier for å dele min historie. «Aisha» og jeg hadde en del uenigheter, og da kunne hun godt slå eller sparke meg, eller tråkke på meg, dersom jeg ikke sto oppreist. Jeg var ikke redd for å få alvorlige fysiske skader, men syns selvfølgelig det var ille å bli behandlet sånn.  

Jeg ble fortalt at slikt ikke er uvanlig opptreden fra kvinner som «Aisha». At man må være forsiktig med å krenke den kvinnelige «æren» deres, ellers kan det smelle. Vold, eller det som verre er, måtte jeg bare regne med.

Det hviler et stort tabu over kvinners voldsutøvelse i Norge, og folk er spesielt redde for å ta tak i vold utøvd av minoritetskvinner. Vi er da ikke rasister! De fleste kampanjer mot vold peker utelukkende på kvinner som ofre, og signaliserer at vold er et rent mannsproblem. Selv om det er kjent at menn og kvinner er omtrent jevnbyrdige i utøvelse av partnervold. Sjekk for eksempel forskningen til NKVTS (norsk kunnskapssenter for vold og traumatisk stress). Men i det offentlige ordskiftet er det hovedsakelig vold mot kvinner som problematiseres. Man har begynt å bruke begrepet «sosial kontroll», men utelukkende som mannsproblem dette også. Vi holder på å bli programmerte til å tro at kvinner ikke gjør slikt. Dette er farlig på mange måter.

Les også: Til dere menn som våkner opp en helgemorgen i en ukjent seng med en fremmed

«Aisha»  hadde nok en form for «kvinnelisens» til å slå, slik virket det i hvert fall som om hun tenkte. I hennes hode var hun «sterk kvinne». Det ble skikkelig bråk hjemme om hun fant ut at jeg hadde hatt den minste verbal kontakt med en annen dame. «Aisha» var en ærbar kvinne, og kunne ikke akseptere slik fra sin mann, da dette gjorde ham til en «dårlig familiemann», og ikke en «ordentlig muslim».

Hun måtte være med og overvåke samtalen dersom jeg skulle tillates å snakke med en annen kvinne. Jeg ble fortalt at dette var det tryggeste og beste for alle parter. Jeg ble til og med anklaget når hennes venninner angivelig hadde sett meg i sentrum med en annen dame. Enda jeg hadde vært på jobb på kontoret hele dagen. Jeg måtte bare vite at jeg ble holdt øye med over alt.

Jeg fikk smertefullt oppleve at samme reglene ikke gjaldt for henne, da hun fant seg en mann på si. Da jeg tok dette opp, ble jeg fremstilt som kontrollerende, og kvinnefiendtlig. Det ble tydelig at det gjaldt helt andre regler for meg enn for henne i forholdet. Er dette «sosial kontroll»? Tydeligvis ikke. Kvinner utøver jo ikke sosial kontroll, det vet alle. Og vi er jo ikke rasister!

Hun krevde at jeg skulle gjøre ukentlig selvstudium i moskeen slik at jeg «Inshallah kunne bli et bedre menneske.» Ellers skulle jeg fremmedgjøres fra de som sto meg nærmest.

Jeg hadde i forkant gjort generaltabben å krenke hennes «ære» ved å oppsøke hjelp hos familievernkontoret. Den største krenkelsen hun, som muslimsk kvinne, noensinne hadde opplevd, i følge henne. Straffen ble brutal. Er dette «sosial kontroll»?

Jeg oppsøkte psykolog etter å ha fått gjennomgå i lengre tid. Jeg hadde holdt maska, for å kunne fungere i jobb og som omsorgsperson. Allikevel måtte jeg erkjenne at psykologens redegjørelse inneholdt mye som stemte. Det sto om posttraumatisk stresslidelse, som resultat av fysisk og psykisk vold, og å bli ydmyket og kontrollert ned til de minste detaljer av mitt liv, også min kontakt med de jeg var mest glad i. Dette ble ofte brukt som sanksjonsmiddel dersom jeg handlet «feil» i forholdet. Likeledes ble jeg «belønnet» med tilgang til familien, hvis jeg hadde vært «snill». Gaver eller tjenester så ut til å fungere, mens jeg svelget kameler og tok imot rollen som syndebukk for ALT, uansett hvor ufortjent.

Les også: Likestillingsloven favoriserer kvinner og diskriminerer menn

Dette ble ulevelig, og det kom etter hvert til det uungåelige bruddet. Samlivsbrudd kan være forbundet med stor skam blant minoritetskvinnene i en del miljøer. Disse damene er i konstant konkurranse med hverandre, og bruker et hvert «fortrinn» for å hevde seg i damehierarkiet. Rykter, baksnakking og dårlige fremstillinger av hverandre brukes for å selv fremstå bedre. Og så skylder de etterpå på «patriarkatet», en gjeng med gutter og menn som EGENTLIG har mer interesse for Premier League enn damenes intriger. Allikevel ypperlige syndebukker, med sine skjegg, mørke blikk, og merkelige språk. Spesielt hvis de er litt brautende.

Jeg opplevde fort at «Aisha» ønsket å svartmale meg så mye som overhodet mulig, slik kunne hun komme fra hele prosessen med sin «ære» i behold. Jeg så at dette hadde flere hensikter. Det er langt mer sosialt akseptabelt å bryte opp en familie dersom alle anser far som en busemann. Slikt hjelper også dersom man skal promotere seg selv som heltinne.  

Det holder tydeligvis å snakke om at du har levd i et samliv preget av vold. Folk vil automatisk anta at du er offer når du er minoritetskvinne. Ingen vil stille spørsmålet om HVEM som utøvde volden i samlivet. Vi er da ikke rasister!

Les også: Til alle kvinner som bruker hijab og til alle kvinner og menn som støtter bruk av hijab

Jeg ble truet med at «Aisha» skulle «massemobilisere» mot meg fra det muslimske miljøet vi tilhørte, og at «ingen ville tro meg». Sistnevnte har vist seg å være ganske riktig, da det fort går automatikk i tanken om at menn er overgripere og kvinner er uskyldige ofre i konflikter. Hun ser ut til å bli tatt på ordet i alle sammenhenger, og hennes historie svelges rått. Alle vil gråte de edle tårene for de stakkars, undertrykte minoritetskvinnene. Kritiske spørsmål anses som kaldt og umenneskelig. 

«Aisha»  klarte ikke å «massemobiliere» mot meg fra moskeen, slik hun truet med. Moskeen insisterte på nøytralitet, og svært begrenset involvering utover rådgivning. Det bygger på en stor misforståelse å tro at en seriøs moske vil ta part i konflikt mellom private individer. Det innebærer uansett alt for stor risiko for en moske å skulle drive partisanvirksomhet uten noen reell informasjon om sakens bakgrunn.

Så moskeen måtte nok skuffe henne, de var ikke hennes soldater og kunne ikke «mobiliseres». Men hun ser ut til å ha fått sin hevn for deres manglende vilje til å «ta» meg, da hun nå henger de ut for «kvinnefiendtlige holdninger» ved enhver anledning. Det argumenteres for at moskeen skal fratas statsstøtte. Da ville hevnen blitt komplett.

Det hevdes at jeg har «nektet» henne å skille seg, selv om denne rettigheten ble gitt henne som spesialbetingelse ved vielsens inngåelse, og senere bekreftet skriftlig av meg TRE ganger. I Norge er det fylkesmannen som ordner vielser og skilsmisser, noe moskeen innretter seg etter. Allikevel ser en del folk ut til å støtte henne blindt i hennes strabaser i å «gjøre det på sharia-måten», uavhengig av fylkesmannen. Når det er snakk om en stakkars jomfru i nød, blir plutselig nordmenn VELDIG sympatiske til å fremme islamsk sharia. Er det «heltinne»-effekten som får folk til å glemme all kritisk sans?  

Jeg stilte spørsmål ved at hun IKKE benyttet seg av sin rett til skilsmisse, men heller forsøke å annullere alle ekteskapets betingelser, bortsett fra medgiften på flere titalls tusen kroner. Pengene ville hun beholde. Hun sluttet å forholde seg til meg i skilsmissesaken, og svertekampanjen hennes tiltok på alle fronter. Senere ville hun presse meg til å betale medgiften for annen gang, i en slags «byttehandel». Det kom også påstander om at hun hadde mottatt trusler fra «miljøet». Jeg blir ikke overrasket dersom dette er iscenesatt, da det gir automatisk sympati, og får alle kritiske spørsmål til å virke hensynsløse. Det øker også statusen å fremstå «sterk» og «modig» i møte med «trusler».

Narrativet om jomfru i nød er mektig, spesielt for minoritetskvinner. «Aisha» sine nye bekjentskaper synes å være strategisk valgt, da de besørger nettverk som kan øke hennes heltinnestatus. Alle vet jo at det kun er menn som er voldelige og utøver sosial kontroll. Og blir man sett som heltinne, er man jo ganske immun mot å kobles med den volden og sosiale kontrollen man selv utøver eller har utøvd. Det oppstår hallelujastemning med en gang en minoritetskvinne roper ut at hun er offer for undertrykkelse. Slikt stiller man ikke spørsmål ved, man er da ikke ufølsom! Eller Gud forby, rasist!

Jeg vet at hevnen for at jeg skriver dette vil bli grusom og nådeløs. Siden jeg ikke lenger er tilgjengelig for straff, går det nok utover andre. Kanskje blir det moskeen som får unngjelde igjen. Deres nøytralitet i saken har tidligere krenket hennes «ære.»

For noen har kanskje ikke mye skam, men allikevel bøttevis med «ære» å «forsvare». Jeg har lenge vært taus, i håp om at ting vil roe seg, men dessverre skjer det motsatte. Jeg vil ikke lenger ta hensyn til  «æren» til brutale matriarker med pene masker.

Jeg har kun en ting å oppsummere med: #ikkeminheltinne

*Skribenten er anonymisert av hensyn til barna.