hits

Ingen tar ansvar etter at jeg ble feiloperert

Av Cecilie Brenden Hgtorp

Mitt navn er Cecilie Brenden Hgtorp, jeg er 27 r gammel, har de siste 18 mnedene bodd p sykehus og rehabiliterings institusjoner p grunn av en feiloperasjon. Det har frt til 4 store ryggoperasjoner. Sitter idag i rullestol med permanente skader, jeg er bostedsls, men bor n p en akutt sykehjemsplass, i en gjestekommune, fordi kommunen jeg er folkeregistrert i og NAV, ikke vil ta ansvar hjelpe meg.

Jeg kjemper en kamp mot et system som skal vre der for deg nr ulykken frst er ute, men det fungerer ikke i praksis. Jeg fr ikke hjelp fordi jeg ikke passer inn. Min situasjon passer ikke inn i systemet. Jeg faller utenfor alt, og er i ferd med gi opp. Jeg velger dele dette i hp om at noe m skje med systemet vrt og kanskje noen tar ansvar og HJELPER MEG! Jeg er desperat og fanget i dette systemet som ikke fungerer.

Den 4.november 2015 blir jeg ryggoperert p Ahus p grunn av en gammel motocrosskade. Denne dagen er starten p et mareritt. Det skulle vre en relativt grei operasjon hvor jeg skulle ligge p sykehus 3-5 dager, ta det rolig hjemme p sofaen i 6 uker, fr jeg kunne g lette turer. Dette var s langt ifra sannheten som man kunne komme. Jeg skjnte raskt at det var noe som ikke stemte etter frste operasjon.

Les ogs: Nav stalker deg p Facebook

Etter nesten 3 uker p sykehus ble jeg overflyttet til et rehabiliteringssenter. Her er jeg for det meste sengeliggende med utholdelige smerter. Det blir tatt kontakt med Ahus gjentatte ganger, men etter en kontrolltime fr jeg beskjed om at vi bare m se an. Snn fortsetter det i ukene og mnedene fremover, vi m alltid se an. Jeg fler meg ikke sett eller hrt, og symptomene mine blir ikke tatt p alvor.

Etter flere mneder p rehabiliteringssenteret blir jeg sendt hjem. Jeg hadde fortsatt uutholdelige smerter og jeg fortsetter ta kontakt med Ahus, men blir ikke tatt p alvor. En dag klarer ikke kroppen min mer og prrende m bre meg ut i bilen og kjre meg p legevakten. Jeg blir lagt inn p nytt, p et sykehus jeg ikke fler meg trygg p.


Det er s mange hendelser under denne innleggelsen som er kritikkverdige. Ting man ikke trodde skjedde p norske sykehus. Klage blir levert og jeg med prrende ber om umiddelbar overflytting til Ullevl sykehus. Pasientombudet blir innblandet og det er opprettet en tilsynssak. (Jeg mener ikke henge ut Ahus, men jeg har vrt svrt uheldig).

Fastlege: Avmakt mot Nav

Etter 3 mneder blir jeg overflyttet til Ullevl sykehus. Jeg blir operert dagen etter og det viser seg at alle skruene i ryggen var lse. Det hadde ikke grodd nederst mellom ryggvirvlene. Jeg hadde infeksjon, og den ene skruen sto 1 cm for langt ut. I 9 mneder har jeg gtt med dette i ryggen. I 9 mneder har det vrt et smertehelvete og legene p Ahus har hele tiden sagt vi m se an. Hvorfor ble jeg ikke sett og hrt som pasient? Hvorfor ble ikke mine symptomer tatt p alvor? Hvorfor har jeg mttet ligge neddopet p sterke smertestillende, som til tider har gjort meg helt virkelighetsfravrende? Hvorfor? 

Det ble flere operasjoner p Ullevl sykehus. De har vrt helt fantastiske p Ullevl og jeg setter s utrolig stor pris p alt de har gjort, og fortsatt gjr for meg. De har forskt rette opp s godt de kan, men jeg har dessverre ftt skader, skader som aldri kommer til bli bra.

Etter en mned p Ullevl blir jeg overflyttet til Sunnaas sykehus hvor jeg har bodd de siste 6 mnedene. Det har vrt bra vre der, men jeg var langt fra nok rehabilitert s utskrivelsen ble svrt tff. Den 15 mars i r ble jeg skrevet ut. Jeg er ikke ferdig rehabilitert, men det var viktig for psyken komme litt ut fra institusjon etter over 1,5 r innlagt. Men for si det snn, jeg har aldri vrt lenger nede, eller mer fortvilet enn jeg er n.

Imens jeg har ligget p sykehus har livssituasjonen i privatlivet ogs forandret seg. Jeg bodde i en forsvarsleilighet med min samboer, men ting forandres og min samboer har ftt seg ny jobb og flyttet til Elverum. Vi skal ikke lengre bo sammen.

Boligen i Elverum er ikke tilrettelagt for rullestol og er ikke egnet. Planen for meg har vrt flytte til Skedsmo kommune for ha familien i nrheten. Jeg er folkeregistrert hos min sster i Skedsmo kommune. Jeg blir fortalt at jeg m skrives ut til boligen i Elverum, for det var her det var skt om hjemmesykepleie osv. S skulle Elverum kommune hjelpe meg til Skedsmo kommune med de tjenestene som var blitt innvilget.

Jeg skjnner ikke hvorfor jeg mtte skrives ut til en bolig jeg ikke skal bo i, hvorfor kan jeg ikke f de samme tjenestene i Skedsmo nr det er der jeg skal bo? Jeg ble lovet at det var snn det mtte gjres, og det skulle vre kortvarig bo i Elverum. Jeg tenkte at siden hjemmesykepleien var inn i bildet skulle jeg klare noen uker, men jeg klarte ikke det og avklaringen mellom kommunene har stoppet opp.

Elverum kommune har aldri ftt beskjed om at jeg ikke skal bo her. Jeg klarte meg ikke i boligen. Det endte med et fall ut av rullestolen og jeg tok noen ribbein. Hjemmesykepleien sa det var uforsvarlig at jeg skulle tilbake til boligen, og n ligger jeg p et sykehjem i en gjeste-kommune. Jeg er fast og kommer meg ingen vei. De i Elverum kommune er helt fantastiske, de prver og gjre alt for hjelpe meg med komme meg til Skedsmo kommune, men det er ikke s lett nr vi har et system som ikke fungerer nr man ikke passer inn i et A4 ark. 

  • Skedsmo kommune mter ikke fysisk eller p video til mter som er tilbudt.
  • Jeg ble anbefalt ske kommunal bolig, men fikk avslag fordi jeg ikke har bodd i kommunen de 2 siste rene.
  • Jeg har ftt avslag p ln i vanlig bank fordi jeg er p arbeidsavklaringspenger.
  • Jeg ble da anbefalt ske ln gjennom husbanken, da de kan tilby ln til personer som er i tilsvarende situasjon som meg. Jeg fikk avslag der ogs fordi jeg er p AAP.
  • Jeg er s desperat at jeg har spurt om en sykehjemsplass i Skedsmo, der er det iallfall rullestolvennlig, men fr avslag fordi jeg ikke er gammel nok. De i Skedsmo sier de ikke har et tilbud for snne som meg, ung og skadet. 
  • Har forskt bo hos familie, men boligene er ikke tilrettelagt for rullestol, s det gr ikke. Og er det virkelig snn at familie m bist meg og vre mine pleiere. Er det ikke derfor vi har et system som skal vre der i slike saker.
  • Blir s anbefalt av fagpersoner ske ufretrygd, da kan jeg f ln gjennom husbanken f meg en tilrettelagt bolig. Men NAV er ikke enig, de mener at jeg er s oppegende i hodet, s det er ikke noe i veien for at jeg kanskje kan jobbe om ikke s lenge. S de gir meg avslag p det ogs, til tross for legeerklringer p at dette er varig og at jeg er pr i dag 100 % ufr.
  • Ikke kommer jeg meg inn p privat leiemarked heller, da de fleste boligene ikke er rullestolvennlige og prisen er altfor hy i forhold til min inntekt p AAP.


S her ligger jeg, p et sykehjem i en kommune jeg ikke tilhrer, er bostedsls, ingen tar ansvar og NAV gjr svrt lite. Jeg er folkeregistrert hos min sster i Skedsmo kommune, men Skedsmo sier de ikke har noe ansvar. Leger sier at jeg er ufr, men NAV mener noe annet.

Det er ikke noe annet jeg heller vil enn komme meg spass at jeg en dag kan jobbe igjen. Men per dags dato klarer jeg bare sitte oppe i korte perioder av gangen (45 min med morfinpreparater), fr jeg m legge meg ned igjen pga smerter. Jeg lever p morfinpreparater for i det hele tatt klare dagen.

Jeg m kanskje igjennom flere operasjoner, men det er altfor tidlig ta stilling til p dette tidspunktet. Frst m det gro mer i ryggen. Risikoen for bli verre ved en ny operasjon er stor, og blir jeg verre enn jeg er n, er det ikke noe liv. Dette vet NAV, men de fortsetter si at det kan hende jeg blir bedre etter en ny operasjon. Ingen vet om jeg skal operere noe mer, eller nr det eventuelt er snakk om.

S hvor lenge m man vente fr NAV syntes det er greit? Hvor skal jeg bo i mellomtiden? P grunn av ytelsen jeg fr av NAV idag (AAP), fr jeg avslag p alt og NAV nekter og gi seg. Skjnner de ikke at det er mennesker det er snakk om? Mennesker som er i en krisesituasjon, som trenger hjelp, sttte og veiledning. Mennesker som ikke klarer en kamp alene mot NAV. Jeg skulle gjort hva som helst for ikke vrt i denne situasjonen. 

Det er ikke det ha havnet i en rullestol som er verst, det er alt rundt. Det er smerter som jeg aldri kunne forestille meg eksisterte. Jeg har ftt permanente skader p urinblren, s jeg m kateterisere, og ofte tisser jeg p meg. Da blir jeg sittende i mitt eget tiss for s vente p f hjelp til bli skiftet p og dusje av gud vet hvor mange forskjellige personer som har vrt innom meg. Det er pleiere som er p min egen alder eller yngre som hjelper meg. Det er s nedverdigende at man klarer ikke sette seg inn i det fr man sitter i situasjonen selv. 

Ikke bare m jeg takle den pkjenningen det har vrt leve med de ekstreme smertene, ikke fle seg trodd, at jeg tisser p meg, har havnet i rullestol, blitt feiloperert, usikkerhet rundt hva fremtiden bringer, flere operasjoner? Blir jeg verre? Skal jeg ha det s vondt resten av livet? Men i tillegg skal jeg oppleve at jeg ikke fr hjelp, jeg har blitt bostedsls og det systemet som vi blir lovet at er der for deg hvis ulykken frst er ute, DET SVIKTER!

Er det snn vi skal ha det i Norge? Jeg velger dele dette i hp om at noe m skje med systemet vrt og kanskje noen tar ansvar og HJELPER MEG! 

Jeg er 27 r og livet mitt er snudd opp ned. Det eneste jeg vil er bli bedre. Jeg vil f meg et sted bo, en tilrettelagt leilighet og bli mest mulig selvstendig igjen. Er det virkelig snn at man m synke s lavt og dele offentlig for prve f hjelp av systemet? Jeg har ikke noe lyst til dele dette, men ser ingen annen mulighet. Jeg har vrt psykisk sterk s lenge, men n vet jeg ikke hvor mye mer motgang jeg klarer. Jeg er n s fysisk og psykisk nedkjrt, at dette er mitt siste forsk p bli sett og hrt.

Innlegget ble frst delt p Facebook og er brukt etter avtale. 

Nettavisen har tatt kontakt med Ahus, og vil oppdatere innlegget med et eventuelt tilsvar.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar