Ingen tar ansvar etter at jeg ble feiloperert

Av Cecilie Brenden Høgtorp

Mitt navn er Cecilie Brenden Høgtorp, jeg er 27 år gammel, har de siste 18 månedene bodd på sykehus og rehabiliterings institusjoner på grunn av en feiloperasjon. Det har ført til 4 store ryggoperasjoner. Sitter idag i rullestol med permanente skader, jeg er bostedsløs, men bor nå på en akutt sykehjemsplass, i en gjestekommune, fordi kommunen jeg er folkeregistrert i og NAV, ikke vil ta ansvar å hjelpe meg.

Jeg kjemper en kamp mot et system som skal være der for deg når ulykken først er ute, men det fungerer ikke i praksis. Jeg får ikke hjelp fordi jeg ikke passer inn. Min situasjon passer ikke inn i systemet. Jeg faller utenfor alt, og er i ferd med å gi opp. Jeg velger å dele dette i håp om at noe må skje med systemet vårt og kanskje noen tar ansvar og HJELPER MEG! Jeg er desperat og fanget i dette systemet som ikke fungerer.

Den 4.november 2015 blir jeg ryggoperert på Ahus på grunn av en gammel motocrosskade. Denne dagen er starten på et mareritt. Det skulle være en relativt grei operasjon hvor jeg skulle ligge på sykehus 3-5 dager, ta det rolig hjemme på sofaen i 6 uker, før jeg kunne gå lette turer. Dette var så langt ifra sannheten som man kunne komme. Jeg skjønte raskt at det var noe som ikke stemte etter første operasjon.

Les også: Nav «stalker» deg på Facebook

Etter nesten 3 uker på sykehus ble jeg overflyttet til et rehabiliteringssenter. Her er jeg for det meste sengeliggende med utholdelige smerter. Det blir tatt kontakt med Ahus gjentatte ganger, men etter en kontrolltime får jeg beskjed om at vi bare må se an. Sånn fortsetter det i ukene og månedene fremover, vi må alltid se an. Jeg føler meg ikke sett eller hørt, og symptomene mine blir ikke tatt på alvor.

Etter flere måneder på rehabiliteringssenteret blir jeg sendt hjem. Jeg hadde fortsatt uutholdelige smerter og jeg fortsetter å ta kontakt med Ahus, men blir ikke tatt på alvor. En dag klarer ikke kroppen min mer og pårørende må bære meg ut i bilen og kjøre meg på legevakten. Jeg blir lagt inn på nytt, på et sykehus jeg ikke føler meg trygg på.


Det er så mange hendelser under denne innleggelsen som er kritikkverdige. Ting man ikke trodde skjedde på norske sykehus. Klage blir levert og jeg med pårørende ber om umiddelbar overflytting til Ullevål sykehus. Pasientombudet blir innblandet og det er opprettet en tilsynssak. (Jeg mener ikke å henge ut Ahus, men jeg har vært svært uheldig).

Fastlege: Avmakt mot Nav

Etter 3 måneder blir jeg overflyttet til Ullevål sykehus. Jeg blir operert dagen etter og det viser seg at alle skruene i ryggen var løse. Det hadde ikke grodd nederst mellom ryggvirvlene. Jeg hadde infeksjon, og den ene skruen sto 1 cm for langt ut. I 9 måneder har jeg gått med dette i ryggen. I 9 måneder har det vært et smertehelvete og legene på Ahus har hele tiden sagt vi må se an. Hvorfor ble jeg ikke sett og hørt som pasient? Hvorfor ble ikke mine symptomer tatt på alvor? Hvorfor har jeg måttet ligge neddopet på sterke smertestillende, som til tider har gjort meg helt virkelighetsfraværende? Hvorfor? 

Det ble flere operasjoner på Ullevål sykehus. De har vært helt fantastiske på Ullevål og jeg setter så utrolig stor pris på alt de har gjort, og fortsatt gjør for meg. De har forsøkt å rette opp så godt de kan, men jeg har dessverre fått skader, skader som aldri kommer til å bli bra.

Etter en måned på Ullevål blir jeg overflyttet til Sunnaas sykehus hvor jeg har bodd de siste 6 månedene. Det har vært bra å være der, men jeg var langt fra «nok rehabilitert» så utskrivelsen ble svært tøff. Den 15 mars i år ble jeg skrevet ut. Jeg er ikke ferdig rehabilitert, men det var viktig for psyken å komme litt ut fra institusjon etter over 1,5 år innlagt. Men for å si det sånn, jeg har aldri vært lenger nede, eller mer fortvilet enn jeg er nå.

Imens jeg har ligget på sykehus har livssituasjonen i privatlivet også forandret seg. Jeg bodde i en forsvarsleilighet med min samboer, men ting forandres og min samboer har fått seg ny jobb og flyttet til Elverum. Vi skal ikke lengre bo sammen.

Boligen i Elverum er ikke tilrettelagt for rullestol og er ikke egnet. Planen for meg har vært å flytte til Skedsmo kommune for å ha familien i nærheten. Jeg er folkeregistrert hos min søster i Skedsmo kommune. Jeg blir fortalt at jeg må skrives ut til boligen i Elverum, for det var her det var søkt om hjemmesykepleie osv. Så skulle Elverum kommune hjelpe meg til Skedsmo kommune med de tjenestene som var blitt innvilget.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg måtte skrives ut til en bolig jeg ikke skal bo i, hvorfor kan jeg ikke få de samme tjenestene i Skedsmo når det er der jeg skal bo? Jeg ble lovet at det var sånn det måtte gjøres, og det skulle være kortvarig å bo i Elverum. Jeg tenkte at siden hjemmesykepleien var inn i bildet skulle jeg klare noen uker, men jeg klarte ikke det og avklaringen mellom kommunene har stoppet opp.

Elverum kommune har aldri fått beskjed om at jeg ikke skal bo her. Jeg klarte meg ikke i boligen. Det endte med et fall ut av rullestolen og jeg tok noen ribbein. Hjemmesykepleien sa det var uforsvarlig at jeg skulle tilbake til boligen, og nå ligger jeg på et sykehjem i en gjeste-kommune. Jeg er fast og kommer meg ingen vei. De i Elverum kommune er helt fantastiske, de prøver og gjøre alt for å hjelpe meg med å komme meg til Skedsmo kommune, men det er ikke så lett når vi har et system som ikke fungerer når man ikke passer inn i et A4 ark. 

  • Skedsmo kommune møter ikke fysisk eller på video til møter som er tilbudt.
  • Jeg ble anbefalt å søke kommunal bolig, men fikk avslag fordi jeg ikke har bodd i kommunen de 2 siste årene.
  • Jeg har fått avslag på lån i vanlig bank fordi jeg er på arbeidsavklaringspenger.
  • Jeg ble da anbefalt å søke lån gjennom husbanken, da de kan tilby lån til personer som er i tilsvarende situasjon som meg. Jeg fikk avslag der også fordi jeg er på AAP.
  • Jeg er så desperat at jeg har spurt om en sykehjemsplass i Skedsmo, der er det iallfall rullestolvennlig, men får avslag fordi jeg ikke er gammel nok. De i Skedsmo sier de ikke har et tilbud for sånne som meg, ung og skadet. 
  • Har forsøkt å bo hos familie, men boligene er ikke tilrettelagt for rullestol, så det går ikke. Og er det virkelig sånn at familie må bistå meg og være mine pleiere. Er det ikke derfor vi har et system som skal være der i slike saker.
  • Blir så anbefalt av fagpersoner å søke uføretrygd, da kan jeg få lån gjennom husbanken å få meg en tilrettelagt bolig. Men NAV er ikke enig, de mener at jeg er så oppegående i hodet, så det er ikke noe i veien for at jeg kanskje kan jobbe om ikke så lenge. Så de gir meg avslag på det også, til tross for legeerklæringer på at dette er varig og at jeg er pr i dag 100 % ufør.
  • Ikke kommer jeg meg inn på privat leiemarked heller, da de fleste boligene ikke er rullestolvennlige og prisen er altfor høy i forhold til min inntekt på AAP.


Så her ligger jeg, på et sykehjem i en kommune jeg ikke tilhører, er bostedsløs, ingen tar ansvar og NAV gjør svært lite. Jeg er folkeregistrert hos min søster i Skedsmo kommune, men Skedsmo sier de ikke har noe ansvar. Leger sier at jeg er ufør, men NAV mener noe annet.

Det er ikke noe annet jeg heller vil enn å komme meg såpass at jeg en dag kan jobbe igjen. Men per dags dato klarer jeg bare å sitte oppe i korte perioder av gangen (45 min med morfinpreparater), før jeg må legge meg ned igjen pga smerter. Jeg lever på morfinpreparater for å i det hele tatt klare dagen.

Jeg må kanskje igjennom flere operasjoner, men det er altfor tidlig å ta stilling til på dette tidspunktet. Først må det gro mer i ryggen. Risikoen for å bli verre ved en ny operasjon er stor, og blir jeg verre enn jeg er nå, er det ikke noe liv. Dette vet NAV, men de fortsetter å si at det kan hende jeg blir bedre etter en ny operasjon. Ingen vet om jeg skal operere noe mer, eller når det eventuelt er snakk om.

Så hvor lenge må man vente før NAV syntes det er greit? Hvor skal jeg bo i mellomtiden? På grunn av ytelsen jeg får av NAV idag (AAP), får jeg avslag på alt og NAV nekter og gi seg. Skjønner de ikke at det er mennesker det er snakk om? Mennesker som er i en krisesituasjon, som trenger hjelp, støtte og veiledning. Mennesker som ikke klarer en kamp alene mot NAV. Jeg skulle gjort hva som helst for å ikke vært i denne situasjonen. 

Det er ikke det å ha havnet i en rullestol som er verst, det er alt rundt. Det er smerter som jeg aldri kunne forestille meg eksisterte. Jeg har fått permanente skader på urinblæren, så jeg må kateterisere, og ofte tisser jeg på meg. Da blir jeg sittende i mitt eget tiss for så å vente på å få hjelp til å bli skiftet på og dusje av gud vet hvor mange forskjellige personer som har vært innom meg. Det er pleiere som er på min egen alder eller yngre som hjelper meg. Det er så nedverdigende at man klarer ikke sette seg inn i det før man sitter i situasjonen selv. 

Ikke bare må jeg takle den påkjenningen det har vært å leve med de ekstreme smertene, å ikke føle seg trodd, at jeg tisser på meg, har havnet i rullestol, blitt feiloperert, usikkerhet rundt hva fremtiden bringer, flere operasjoner? Blir jeg verre? Skal jeg ha det så vondt resten av livet? Men i tillegg skal jeg oppleve at jeg ikke får hjelp, jeg har blitt bostedsløs og det systemet som vi blir lovet at er der for deg hvis ulykken først er ute, DET SVIKTER!

Er det sånn vi skal ha det i Norge? Jeg velger å dele dette i håp om at noe må skje med systemet vårt og kanskje noen tar ansvar og HJELPER MEG! 

Jeg er 27 år og livet mitt er snudd opp ned. Det eneste jeg vil er å bli bedre. Jeg vil få meg et sted å bo, en tilrettelagt leilighet og bli mest mulig selvstendig igjen. Er det virkelig sånn at man må synke så lavt og dele offentlig for å prøve å få hjelp av systemet? Jeg har ikke noe lyst til å dele dette, men ser ingen annen mulighet. Jeg har vært psykisk sterk så lenge, men nå vet jeg ikke hvor mye mer motgang jeg klarer. Jeg er nå så fysisk og psykisk nedkjørt, at dette er mitt siste forsøk på å bli sett og hørt.

Innlegget ble først delt på Facebook og er brukt etter avtale. 

Nettavisen har tatt kontakt med Ahus, og vil oppdatere innlegget med et eventuelt tilsvar.

hits