Jeg angrer på at jeg fikk barn

Av «Ida»

I begynnelsen av mars hadde Nettavisen et intervju med Henrik Hammerhei Slevigen som fortalte at han følte han måtte overbevise familievernet om at han var en god nok omsorgsperson for sønnen da han og barnemoren skilte lag.

Flere ganger tidligere har han tatt til orde for at fedre ikke blir sett på som like gode omsorgspersoner for sine barn, som mødre.

Dette intervjuet fikk meg til å tenke på egne erfaringer rundt foreldretematikken.

Selv skulle jeg aldri ha barn. Jeg har aldri vært spesielt opptatt av barn. Hver gang jeg har vært i en situasjon hvor noen skal vise frem sin nye baby, har jeg tatt to skritt tilbake og latt de «verpesjuke» damene få plass.

Intens trang til å få barn

 

Jeg og han som etter hvert ble min ektemann snakket ikke så mye om å få barn. Etter vi giftet oss begynte derimot spørsmålene fra andre å komme: «Når skal dere ha barn da?» Svaret var ofte: «Vi vet ikke om vi skal ha barn» eller «vi får se».

Men så skjedde det noe som jeg fortsatt ikke kan forklare. Plutselig fikk jeg en intens trang til å få barn. Og det med én eneste gang (jeg er ekstremt utålmodig og hater å vente).

Min mann var ikke spesielt ivrig på å få barn, men hvis jeg ønsket det var han helt med på tanken.  Så vi ble enige om å prøve og etter rundt ni måneder uten bruk av prevensjon ble jeg gravid.

Vi fikk vårt første barn. Ett barn ble til to.

Permisjonstiden er for mange en tøff periode. Det var det for meg også. Jeg synes det var dørgende kjedelig å ta meg av en baby. Bare skifte bleier, amme, mate, få babyen til å sovne og alt det andre 24/7. Jeg var absolutt ikke alene om omsorgen for babyen. Mannen min stilte opp slik en pappa gjør i det 21. århundre, og for å være ærlig; mer enn det.

Hjerteløs person

 

Men det var noe mer som plaget meg. Ikke lenge etter at barn nummer to kom til verden, kom en følelse det er ekstremt vanskelig å snakke om.

Jeg innså at jeg angret på at jeg hadde fått barn. Og med den følelsen kom også følelsen av å være det mest grusomme menneske på jord. En hjerteløs person som ikke fortjener noe som helst.

Følelsen ble værende. Jeg følte meg lurt av min egen biologiske klokke. Jeg ville jo ikke ha barn. Hvorfor ble jeg narret -  av meg selv - til å tro at jeg ville få det enda bedre av å få barn, og ikke det stikk motsatte?

Seks år senere har jeg fortsatt de samme følelsene. Jeg angrer på at jeg fikk barn. Det betyr IKKE at jeg ikke elsker barna mine. For det gjør jeg. Dypt og inderlig. Men hadde jeg kunnet velge på nytt, hadde jeg ikke fått dem.

Jeg får høre at jeg er en god mor. Når jeg vil/orker. Jeg kan finne stor glede i barna mine. Og er flink til å finne på ting de liker å gjøre. Likevel. Det veier ikke opp for følelsene som til tider river meg i stykker.

Jeg og barnefar ble etter hvert skilt. Ikke bare fordi vi fikk barn. Men det var absolutt en sterkt medvirkende faktor. Jeg fikk et større og større behov for frihet, gjøre egne ting. Komme meg vekk.

Har tenkt på å rømme

 

Jeg har ikke rømt fra ansvaret. Men jeg må innrømme at tanken har slått meg. Jeg hører de som sier at har du fått barn, må du søren meg bare stille opp. Sånn er det.

Til dere vil jeg si at det ikke er så enkelt. Ja du skal absolutt stille opp for barna dine. Men for enhver pris?

Fortrenger du alle egne behov og følelser - hva slags forelder blir du da?

Nå er jeg alene med barna annenhver uke. Og er borte fra dem annenhver uke. Hadde jeg ikke hatt tiden borte fra dem, tror jeg faktisk jeg hadde gått til grunne. Hadde far av en eller annen grunn ikke orket/ønsket å ha tid sammen med dem. Da er jeg redd barna til slutt ikke hadde hatt noen foreldre.

I vårt tilfelle er det helt klart far som er den beste omsorgspersonen. Han er ikke perfekt, hvem er vel det. Men han setter alltid barna først - og jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg alltid gjør det samme.

Mor er ikke automatisk best

 

Om barn skal bo like mye hos mor og far etter et samlivsbrudd eller bo mest eller bare hos en av partene, må foreldrene finne ut sammen.

Stortinget er i ferd med å gjennomføre en endring i barneloven og har gjort en rekke vedtak i den forbindelse.

Ett av vedtakene sier: «Stortinget ber regjeringen initiere en gjennomgang av dommer avsagt i barnefordelingssaker, for å finne svar på i hvilken grad fedre ikke når frem i rettssystemet og om det er grunn til å senke terskelen for å sende foreldre tilbake til mekling.»

Jeg tror absolutt at barn trenger mye tid sammen med begge sine foreldre. Men det bør ikke være slik at det automatisk er mor som blir sett på som best egnet. Selv om jeg har båret begge barna inni meg i 40 uker, betyr det ikke at jeg har en sterkere tilknytning til dem enn far eller er en bedre forelder.

Nettavisen kjenner skribentens identitet.

Har du noe på hjertet om å angre på å få barn eller frivillig barnløshet? Kontakt Nettavisens debattredaksjon. Du kan skrive åpent eller anonymt innlegg. 
hits