hits

Journalister bør tenkte gjennom hvordan de fremstiller Listhaug

kommentarer

Sylvi Listhaug
 

Selvsagt har journalistenes verdisyn og politiske ståsted betydning, selv om journalistikk er et fag og ikke en trosretning. Derfor skal vi ikke avfeie diskusjonen om vår rolle, men delta aktivt i den.

Av Reidun Kjelling Nybø, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening

At norske journalister er «venstrevridde» politisk er ingen nyhet. Den årlige medieundersøkelsen fra Nordiske Mediedager har vært gjennomført årlig siden 1999. Bare en gang har den vist et borgerlig flertall. Det var i 2013. «Journalistenes storting» er rødere enn folkets. I fjor viste undersøkelsen at journalistene ga flere stemmer til Rødt, SV og Miljøpartiet enn folk flest. Frp fikk ingen mandater i journalistenes storting.

Den skarpeste kritikken om venstrevridde journalister kommer fra nettopp Fremskrittspartiet. Det er heller ikke noe nytt. Carl I Hagens omdøping av NRK til ARK er velkjent politisk retorikk fra en politiker som har fått god drahjelp fra mediene over mange tiår.

Reidun Kjelling Nybø, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening. Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix

Har Listhaug skylda?

Folkelig opposisjonspolitikk med et språk folk forsto, var oppskriften. De enkle løsningene passet hånd i hanske med tabloid nyhetsjournalistikk. Samtidig har det kommet kritikk fra Frp-hold om at pressen behandler Frp-politikere strengere enn andre, at det finnes eksempler på demonisering, kanskje særlig når det gjelder Sylvi Listhaug. Det ferskeste eksempelet er Mahad-saken der TV 2 i starten fremstilte det som om at bioingeniøren som skulle utvises etter 17 år i Norge var  «offer for Listhaugs knallharde linje». Så viste det seg at saken var satt i gang lenge før Listhaug var tiltenkt jobben som statsråd.

Er det så lurt å gi Listhaug skylda for alt, spurte nyhetsredaktør Erik Stephansen i Nettavisen - og svarte at det virket ulogisk å hjelpe Listhaug til å få alle innvandringsdebatter til å handle om henne.

Stephansen har rett. Vi skal tenke gjennom hvordan vi fremstiller både Listhaug og andre maktpolitikere, uavhengig av politisk farge og ståsted. Det gjør vi best ved å ha en levende debatt i redaksjonene, være kritiske til vår egen rolle - slik vi også blir påminnet om i Vær Varsom-plakaten - og først og fremst sørge for å jobbe etter profesjonelle standarder. Og så kan det være nyttig å minne om at politikken altså er viktigere enn politikerne. På samme måte som journalistikken er viktigere enn journalistene.

Vær-varsom-plakatens svar

I øyeblikket har vi en president i verdens mektigste land som daglig setter en ny standard for usaklighet når det gjelder karakteristikker av journalister og medier. Han er mer opptatt av å klistre merkelapper på journalister og medier enn av å diskutere innholdet i de sakene han misliker. Det er lett å bli provosert, oppgitt og ty til skyttergravsretorikk. Velge de hardeste vinklingene med bilder som understreker dette. Men det skal vi ikke gjøre.

Vi skal verne om uavhengigheten vår, ta vare på troverdigheten og integriteten. Det gjør vi ikke med å gå i krig med kritikerne våre. - Vi skal være «ekle og frekke og ubehagelige» sa Dagsavisen-kommentator Hege Ulstein i en debatt i regi av Stortingets presselosje i januar.

Det var selvfølgelig samfunnsoppdraget satt på spissen, men personlig tror jeg slik retorikk kan være skadelig for journalisters troverdighet.

Vi skal stille ubehagelige spørsmål, ikke opptre ufint og ekkelt. Å være kritisk er ikke det samme som å være sint. Og vi skal alltid skille mellom fakta og kommentar. Også det er en sentral del av presseetikken og sitter i ryggmargen til de aller fleste journalistene. Det er i det hele tatt fascinerende hvor mange av svarene på disse utfordringene som finnes i Vær Varsom-plakaten.

Hvem blir journalist?

Det at journalister og redaktører aktivt deltar i diskusjonen om vår egen rolle betyr ikke at vi skal la våre selvkritiske spørsmål utnyttes i noens lettvinte politiske retorikk. Naiv selvpisking er ikke medisinen, men en åpen og konstruktiv debatt både internt i redaksjonene og ute i samfunnet. Her hører det også med en diskusjon om hvem som blir journalister.

Hvordan rekrutteres journalister i dag?

Hvilke verdisyn har de?

Oppstår journalistiske blindsoner ikke bare som følge av redaksjonelle prioriteringer, men også fordi det er spørsmål som aldri blir stilt av norske journalister?

Har vi for homogen bakgrunn?

Rekrutterer redaktørene journalister som tenker for likt dem selv?

Er journalistikken i ferd med å bli for akademisk og for lite praktisk?

Stryker ingen med håra

Gode journalister stiller kritiske spørsmål. Gode journalister biter seg fast. De er ikke enkle å lede - bare spør de drøyt 700 medlemmene i Norsk Redaktørforening. Mange av oss har fått tilbake medarbeiderundersøkelser og kikket misunnelig over på scoren til salgssjefen som hylles av sine tilfredse medarbeidere. Journalister er per definisjon i opposisjon. De stryker ikke noen med håra - og slett ikke sjefen.

Akkurat denne egenskapen - medfødt hos noen - tillært hos andre - forteller mye mer om journalistisk ståsted og verdivalg enn hvilket parti de stemmer. Det finnes mange journalister som er politisk engasjert - bevares. Noen har en fortid i politikken, andre går motsatt vei - fra journalistikken til politikken. Men de aller fleste journalister jeg har truffet gjennom mine 25 år i yrket, har et brennende ønske om å gjøre en forskjell, forandre verden litt, men aller viktigst - være et talerør for de som ikke kan rope så høyt, beskytte folk mot overtramp og overgrep - og passe på makta.

Og makta skal passes på uansett hvem de er og hvilken politisk farge de har.

Innlegget ble først publisert i Mediedebatt.