hits

Ingen skam å bli norsk

kommentarer
Du trenger ikke ha gått på ski til Tuvahytta på Hardangervidda for å kunne kalle deg norsk, men saft suse så gode vafler de har! Foto: Fredrik Drevon.


Når de fleste tyrkere bosatt i Norge stemmer på Erdogan, er det på høy tid å snakke om assimilering.

Av Fredrik Drevon, journalist.

I VG 14. mars stiller advokat Derya Incedursun et retorisk spørsmål, basert på stereotype påstander om norsk identitet:

«Hva vil det si å være norsk? Er det ytre kjennetegn som hudfarge, er det et krav at man må ha norrøne røtter og være etterkommere av vikingene?»

Da vil jeg spørre Incedursun, som har bakgrunn fra Tyrkia, og har bodd i Norge siden hun var ti måneder gammel:

Tror du virkelig at man må ha en bestemt hudfarge, seldsjukkiske røtter, og være etterkommer av osmanere, for å kunne kalle seg tyrkisk?

Alle skal med

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen sa nylig til Dagsavisen at assimilering ikke bare er en parentes i debatten om økonomisk integrasjon, men at «Det er en helt reell og viktig diskusjon å ha.»

Så hvordan går det med assimileringen av tyrkere i Norge?

Fredrik Drevon

 

Er personer bosatt i Norge med bakgrunn fra Tyrkia i stor nok grad en del av det Røe Isaksen kaller «det store norske vi», også kjent fra Arbeiderpartiets slagord «alle skal med»?

Assimilering i denne sammenheng handler om å samles om noen felles verdier som er forankret i et nasjonalt lovverk, og praktisert over tid.

Likhet er et eksempel på en verdi som er viktig i Norge, selv om likhet også er viktig i en rekke andre land.

Dessverre har Norge i for liten grad klart å selge verdier som demokrati, likestilling og ytringsfrihet til våre medborgere med bakgrunn fra Tyrkia, et land der egalitære og pluralistiske verdier nær sagt er bannlyst.

For eksempel sitter rundt 150 journalister og forfattere i fengsel i Tyrkia, ifølge organisasjonen PEN.

Erdogan størst i Norge

De fleste tyrkiske statsborgere bosatt i Norge støtter en autoritær leder som brutalt har underminert demokratiet, rettssystemet og nyhetsmediene i sitt eget  

land.

I Tyrkias parlamentsvalg i november 2015, stemte 1503 tyrkere i Norge på Erdogans islamistiske AK Parti. Det betyr at Erdogan vant valget i Norge med 52,56 prosent av stemmene.

Deretter fulgte det kurdiskvennlige HDP, med 22,07 prosent. Det liberale, sekulært orientert partiet CHP, som er ble grunnlagt av Atatürk, landet på 14,97 prosent. Nasjonalistpartiet MHP fikk 8,1 prosent av stemmene.

Når jeg trekker frem valgresultater fra november 2015, er selvfølgelig ikke min intensjon å kritisere tyrkere, eller norsk-tyrkere, men å peke på konsekvensene av en passiv og naiv integreringspolitikk.

Jeg har selv sterke bånd til Tyrkia, da min kone er tyrkisk. Dessuten har jeg bodd og arbeidet i Tyrkia, og lært det vakre tyrkiske språket.

Tyrkere blir amerikanere

Imidlertid har assimilering av tyrkere vært mye mer vellykket i USA enn i Norge, hvis assimilering handler om å omfavne vertslandets verdier.

Ved det tyrkiske parlamentsvalget i november 2015, fikk Erdogans AK Parti bare 19,96 prosent av stemmene i USA. Det sekulære partiet CHP vant i USA, og HDP tok andreplassen.

Erdogans parti er altså størst blant tyrkere i Norge, men bare tredje største blant tyrkere i USA.

Noen vil kanskje forklare denne forskjellen med at en stor del av tyrkerne i Norge kommer fra den svært religiøse byen Konya.

Til det vil jeg svare at AK Parti ikke bare er et distriktsfenomen, men også suverent størst i Istanbul.

Jeg tror tyrkere flest i USA har assimilert amerikanske verdier, fordi assimilering i USA, i motsetning til i Norge, regnes som en berikelse og ikke som et overgrep. I USA blir «alle» amerikanere. Det er immigrantenes privatsak å pleie sine kulturelle røtter.

Nordmenn har mye å lære av tyrkere, blant annet respekt for eldre, og måten man samles på rundt frokost. I motsetning til Norge, har Tyrkia filmregissører i verdensklasse.

Tabuer blant tyrkere

Imidlertid er Tyrkia en katastrofe når det gjelder ytringsfrihet, noe som også påvirker tyrkiske miljøer i Norge. Det hersker mye hat og forakt mellom Erdogan-tilhengere og gulenister her på berget.

Andre tabuer er den borgerkrigslignende situasjonen i det sørøstlige Tyrkia, og Atatürks uavklarte posisjon. Offentlig kritikk av Erdogan er et minefelt.

En norsk-tyrkisk kvinne opprettet i vinter en Facebook-gruppe der hun trommet sammen til en markering på Stortingsplassen 10. mars. Parolen skulle være nei til større presidentmakt i Tyrkia.

Ikke uventet avlyste hun markeringen.

Skjermbilde av en planlagt markering i Oslo mot mer presidentmakt i Tyrkia. Norsk-tyrkeren som planlagte markeringen avlyste den selv.


Trolig skjønte hun at det ville bli en for stor sosial belastning å være fanebærer for nei-siden frem mot den tyrkiske folkeavstemningen 16. april. Erdogan betegner nei-siden som forrædere.

Da AK Parti-veteranen Cuma Icten besøkte Drammen for å holde det som åpenbart var et valgkamp-møte, fikk ikke media dekke møtet.

Hvis advokat Derya Incedursun vil «bli norsk», kan hun starte med å kjempe for at ytringsfriheten som etniske nordmenn nyter godt av, også i praksis skal gjelde i politiske debatter blant tyrkere og norsk-tyrkere bosatt i Norge. Debattklimaet på tvers av de tyrkiske miljøene i Norge er preget av sosial kontroll og selvsensur.  

Og hvem vet, kanskje Incedursun nedstammer fra Harald Hårdråde, eller en av de andre vikingene som reiste til Miklagard?